Heidi Nordby Lunde (H) [10:27:20] (ordfører for sak nr. 3): Jeg tror alle skvatt litt da Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet inviterte til et bredt forlik om pensjon i Stortinget i fjor. Dette var nettopp de to partiene som valgte å stå utenfor da Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre gikk sammen om en pensjonsreform som bidro til økt rettferdighet, bedre fordeling og generasjonssolidaritet. Før denne reformen ble folketrygden omtalt som et uforsvarlig pyramidespill, og det var et tidsspørsmål før pyramiden falt.

Levealdersjusteringen gjorde at pengene strekkes lenger, i tråd med at vi lever lenger. Pensjonistene får litt mindre over lengre tid, mens dagens unge til gjengjeld må stå lenger i arbeid. Den sikret pensjon fra første krone i folketrygden gjennom at all inntekt ble tellende. Det har blitt færre minstepensjonister gjennom reformen, og kvinner kommer bedre ut. Pensjonsreformen bidro til et bærekraftig anstendighetsløft for pensjonister.

Det jeg er glad for, er at Fremskrittspartiet og SV faktisk nå i praksis knytter seg til pensjonsreformen gjennom å gå inn for en annen form for underregulering med gjennomsnitt av pris- og lønnsvekst, noe Arbeiderpartiet har foreslått siden 2016. Fra samtaler på parlamentarisk nivå gikk saken til å bli en ordinær komitésak da den kom til behandling i komiteen.

Reguleringen av pensjoner var en operasjonalisering av hovedmålene i pensjonsreformen. Den valgte modellen var at pensjonsutbetalingene årlig skulle oppjusteres til lønnsveksten, men reduseres med 0,75 pst., slik at det skal lønne seg å stå i arbeid. Man mente det var rimelig at arbeidstakere faktisk får litt mer av lønnsveksten enn de som har trådt ut av arbeidslivet. Modellen ble også valgt fordi den ga bedre langsiktighet og forutsigbarhet for pensjonistene.

Men å vite at man over tid vil få et bedre utkomme av en modell framfor en annen, er en fattig trøst, selv etter to år med svak styrking av kjøpekraften, som i år, når disse kommer etter fire år med svekket kjøpekraft og utsiktene ikke er gode. Derfor er det en samlet komité som i dag går inn for å endre regulering, i påvente av anbefalingene fra utvalget som evaluerer pensjonsreformen. Videre er det en samlet komité som ber regjeringen innføre praksis med at trygdeoppgjørene legges fram for Stortinget i vårsesjonen, samt gå i dialog med pensjonistenes organisasjoner for å etablere kvartalsvise møter.

Et flertall i komiteen – Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og SV – vil kompensere for differansen mellom någjeldende reguleringsprinsipper og regulering av gjennomsnitt av lønns- og prisvekst med tilbakevirkende kraft for trygdeoppgjøret 2020. Men i motsetning til 400 000 arbeidstakere som ble permittert eller mistet jobben som følge av covid-19, tapte ikke pensjonistene i 2020, og det er en av grunnene til at mindretallet ikke støtter forslaget.

Vi er alle enige om at vi skal ha et nivå på pensjonen som gir grunnlag for en god og verdig alderdom. Men for å opprettholde legitimiteten i pensjonssystemet og oppslutningen om det må det være en sammenheng mellom hva man betaler inn, og hva man får. Et flertall i komiteen støtter derfor ikke en opptrappingsplan til EU60, som svekker denne sammenhengen. Flertallet ber isteden regjeringen om å orientere Stortinget om pensjonsutvalgets vurderinger når det gjelder minstenivåer, og hvordan pensjonsutvalgets innstilling vil bli fulgt opp. I tillegg skal den årlige meldingen til Stortinget om pensjoner og pensjonisters inntektsforhold rapportere om utviklingen i antall mottakere av minste pensjonsnivå samt utviklingen i lavinntekt blant alderspensjonister.

Komiteens flertall ønsker ikke å gi Pensjonistforbundet forhandlingsrett på vegne av pensjonistenes organisasjoner, noe som, etter hva jeg forstår, bare ønskes av Pensjonistforbundet selv, i tillegg til forslagsstillerne. Komiteens flertall ønsker heller ikke å gi Pensjonistforbundet plass i Teknisk beregningsutvalg, som har som oppgave å fastsette grunnlaget for lønnsoppgjørene. Hovedorganisasjonene i arbeidslivet, som representerer flere pensjonistmedlemmer enn noen av pensjonistorganisasjonene, er tydelig imot forslaget, og flertallet er enig i den vurderingen.

Til slutt sørger Stortinget i dag for at arbeidstakere som har kortvarige, sesongbaserte eller små stillinger, får pensjon fra første krone. Det er en seier for arbeidstakerforeningene, som har fremmet dette som sak i flere år. Vi må skape mer og inkludere flere i arbeidslivet. Oppsparing til pensjon bidrar til at det lønner seg mer å jobbe, og det er Høyre for.

Dermed skal innstillingen nå være referert.

Erlend Wiborg (FrP) [10:38:26] (komiteens leder og ordfører for sak nr. 4): Jeg begynner med å ta opp de forslag som Fremskrittspartiet er en del av.

Hvordan et samfunn tar vare på de eldre, sier mye om kvaliteten og anstendigheten i samfunnet. Min generasjon bør være evig takknemlig for det samfunnet våre foreldre og besteforeldre har skapt, og som vi alle nyter godt av. Landets pensjonister fortjener en stor takk både i ord og ikke minst i handling.

For ti år siden vedtok Stortinget et pensjonsforlik. Alle partiene stemte for, med unntak av oss i Fremskrittspartiet. Grunnen til at vi stemte imot, er at vi var og er imot at landets pensjonister skal være salderingsposten i samfunnet. Hadde det ikke vært uparlamentarisk, ville jeg kalt det skammelig.

Fremskrittspartiets kritikk mot pensjonssystemet i Norge går på flere felt. Gifte og samboende pensjonister straffes ved at øvrige partier i denne sal ønsker at man skal få redusert sin grunnpensjon hvis man er gift eller samboende. Landets pensjonister har siden pensjonsreformen blitt underregulert med 0,75 pst., noe som har medført redusert kjøpekraft i flere år. Flere av landets pensjonister lever langt under fattigdomsgrensen, og pensjonistene har blitt fratatt muligheten til å forhandle og bli hørt.

Siden Arbeiderpartiet, Senterpartiet og de øvrige partiene trumfet gjennom pensjonsreformen, har Fremskrittspartiet gang på gang fremmet forslag om å endre disse urettferdighetene. Noen forbedringer fikk vi heldigvis presset gjennom da vi satt i regjering, men mye gjenstår, og vi er blitt nedstemt altfor ofte. Vi registrerte så at flere partier gradvis begynte å se flere av de samme urimelighetene som Fremskrittspartiet, men fortsatt ble det aldri noe flertall, og dermed fortsatte pensjonistene å tape.

For 18 år siden hadde man en lignende fastlåst situasjon for de minste – barna våre. Det var mangel på barnehageplasser. Fremskrittspartiet gikk da sammen med Sosialistisk Venstreparti og skapte barnehageforliket, som har vært en stor suksesshistorie. Siden flere av våre forsøk på å bedre pensjonistenes kår ble nedstemt, valgte vi å gjøre det utradisjonelle på nytt. Sammen med Sosialistisk Venstreparti og Pensjonistforbundet utarbeidet vi det som kunne være et godt kompromiss i Stortinget. Både Fremskrittspartiet, SV og Pensjonistpartiet ønsker å gå lenger enn dette, men vi modererte oss i håp om at vi kunne generere et flertall.

Resultatet ser vi i dag. Landets pensjonister vil få en vesentlig bedre hverdag som følge av flere av gjennomslagene vi får her i dag. Underreguleringen på 0,75 pst. fjernes, og fremover vil landets pensjonister få regulert sin pensjon som snittet av lønns- og prisveksten. Det er en stor seier som det blir flertall for i dag.

Samtidig er jeg utrolig skuffet og overrasket over at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og regjeringspartiene ikke vil være med på en opptrappingsplan for å løfte dagens minstepensjonister til fattigdomsgrensen. Spesielt at Arbeiderpartiet og Senterpartiet går imot dette, er avslørende. Deres såkalte omtanke og omsorg for de svakeste i samfunnet har vist seg å være en kulisse og en fasade. I konkret politikk er de ikke villig til å ta de grepene som kreves. Når også regjeringspartiene sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet har hovert over Fremskrittspartiet og SVs ønske om at ingen pensjonister i Norge skal leve under fattigdomsgrensen, blir jeg overrasket.

Men til tross for min skuffelse over det er jeg glad for de seirene landets pensjonister får i dag. Jeg vil takke spesielt Audun Lysbakken, Solfrid Lerbrekk, Jan Davidsen, Harald Olimb Norman og ikke minst alle våre rådgivere og andre som har jobbet iherdig for å få på plass disse forbedringene og seirene.

Men Fremskrittspartiet er ikke fornøyd, til tross for flere gode seire. Vi kommer til å fortsette kampen for at landets pensjonister, de som bygde landet, faktisk skal bli behandlet med den anstendigheten og verdigheten de fortjener.

Lise Christoffersen (A) [10:50:07]: Først vil jeg gi en velfortjent takk til saksordføreren for et grundig arbeid. Så til saken: Regulering av pensjoner er en av de viktigste sakene vi har til behandling. Det er derfor svært gledelig, og på høy tid, at trygdeoppgjøret igjen kommer til behandling i Stortinget, som det var før Fremskrittspartiet og Høyre i 2016 til alles overraskelse sluttet å sende oppgjørene til Stortinget. Vi snakker tross alt om inntektene til over 981 000 innbyggere, og antallet øker.

I 2021 vil vi være mer enn en million pensjonister her i landet, og samtidig går antallet yrkesaktive per pensjonist ned. Pensjonsreformen var nødvendig for å sikre de eldre en pensjon å leve av, også i kommende generasjoner, og forutsigbarhet er viktig. Pensjon egner seg dårlig for hyppige forandringer. Samtidig må vi hele tida være villige til å se på forbedringer for å rette opp i sosiale skjevheter.

Arbeiderpartiet vil ha rettferdig pensjon til alle. Det betyr økt minstenivå for enslige. Arbeiderpartiet var de første som foreslo en opptrapping. I hvert statsbudsjett siden 2016 har vi foreslått et årlig tillegg på 4 000 kr utover rammene for trygdeoppgjøret. I 2020 ble vi nedstemt. Nå har regjeringspartiene og Fremskrittspartiet heldigvis snudd – først gjennom et overraskende engangsbeløp på tampen av fjoråret, men som ikke skulle være varig, og nå har Fremskrittspartiet, etter forslag fra Arbeiderpartiet, heldigvis snudd også på det. Arbeiderpartiet er glad for at det blir et varig tillegg.

Arbeiderpartiet mener at økt minstenivå må gjelde for alle med minsteytelser fra trygden, som uføre, folk på arbeidsavklaringspenger og enslige forsørgere, men det står vi dessverre helt alene om.

En annen urettferdighet er at uføre er fratatt den delvise skjermingen mot levealdersjustering av alderspensjonen sin, takket være bl.a. Fremskrittspartiet. Uføre kan ikke kompensere ved å jobbe mer. Arbeiderpartiet får ikke flertall for å rette opp denne urettferdigheten, og det bør de uføre merke seg.

Rettferdig pensjon handler for Arbeiderpartiet om at sliterne i arbeidslivet fortsatt skal ha mulighet til å gå av med pensjon ved fylte 62 år, sånn som de fikk med pensjonsreformen. Med Fremskrittspartiet og SVs forslag om å øke minstenivået til EU60 vil det i praksis bli umulig, særlig for dem som ikke har rett til avtalefestet pensjon i tillegg til trygden. Det vil kreve en inntekt som yrkesaktiv på 750 000 kroner i 40 år. Hvor mange er det som har hatt det?

Arbeiderpartiet mener at rettferdig pensjon også handler om at yrkesaktive som betaler trygdeavgift hvert eneste år, skal ha noe igjen for det og ikke ende opp som null-pensjonister. Det vil bli mange yrkesaktive som havner i minstepensjonsfella med det forslaget Fremskrittspartiet og SV fremmer i dag.

Rettferdig pensjon handler også om rettferdige regler for årlig regulering av pensjoner under utbetaling. Pensjonister skal ikke gå i minus når andre går i pluss. Arbeiderpartiet har foreslått dette om og om igjen helt siden 2017, men blitt nedstemt og nedstemt. Endelig har regjeringa og Fremskrittspartiet nå snudd. Det hadde neppe skjedd uten vedvarende press fra Arbeiderpartiet, fagbevegelsen og pensjonistenes egne organisasjoner. Hadde det blitt vedtatt i 2017, hadde en gjennomsnittspensjonist i dag hatt 20 000 kr mer å rutte med i året. Takket være Arbeiderpartiet skal det nå få tilbakevirkende kraft fra og med oppgjøret for 2020, som vi behandler her i dag.

Sist, men ikke minst: Rettferdig pensjon handler også om rettferdig tjenestepensjon, pensjon fra første krone for alle, i både offentlig og privat sektor, for det er noen i offentlig sektor som ennå henger litt igjen. Også dette kravet har Arbeiderpartiet stått temmelig alene om – mot regjeringspartiene og mot Fremskrittspartiet. Endelig er vi i mål også der med regjeringas og Fremskrittspartiets siste snuoperasjon, men først fullt ut gjennomført fra og med 2026 – hvorfor det?

Til slutt: Hva er et rimelig minstenivå i trygden? Arbeiderpartiet ønsker at pensjonsutvalget, som kommer med sin gjennomgang av pensjonsreformen om et års tid, skal gi en vurdering av det som en del av helheten i trygden, der hensynet til sliterne også må med, og der de som betaler inn, opplever å få noe igjen. Det er det som gir og sikrer et trygdesystem med omfordeling fra dem med mest til dem med minst. Ryker legitimiteten til folketrygden, er det faktisk dem med liten eller ingen egen opptjening som blir de store taperne.

Da tar jeg opp de forslagene som Arbeiderpartiet står bak.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:01:39]: Folk lever lenger, eldre har bedre helse, og dette er framgang for Norge. Flere eldre kalles av regjeringa en «eldrebølge», og dette framstilles som et økonomisk problem. Senterpartiet ser det helt annerledes – dette er en mulighet, det er flott at folk lever lenger.

Denne situasjonen må vi gripe for å bygge Norge sterkere. Senterpartiet vil legge til rette for å styrke pensjonistorganisasjonene og eldrerådene i kommunene, slik at de blir satt bedre i stand til å engasjere seg sterkere på ideell basis for eldre og trengende i sitt lokalmiljø, dette i samarbeid med kommunens fagfolk. Det vil både styrke kvaliteten og bedre kommuneøkonomien.

For Pensjonistforbundet er forhandlingsrett det viktigste spørsmålet. Senterpartiet har støttet Pensjonistforbundets og SAKOs forhandlingsrett gjennom flere år, og vi tar det opp igjen her.

For å forberede Stortingets behandling av trygdeoppgjørene er det etter vår vurdering naturlig at pensjonistene har en forhandlingsrett med staten. Forhandlinger skjer etter bestemte regler og rutiner, det skjer etter den lovfestede reguleringen av pensjonene, så det kan ikke forhandles om verken opp eller ned, men det kan forhandles om en pott til ulike tiltak som pensjonistorganisasjonene prioriterer. Seniorpolitiske tiltak og minstepensjoner er naturlige temaer innenfor en slik definert pott.

Disse forhandlingene kommer da til et resultat, eller de kommer ikke til et resultat. Derfor er forhandlingene å se på som en forberedelse til Stortingets behandling av pensjonistenes situasjon. Det er Stortinget som har det endelige ansvaret, sjølsagt, etter Grunnloven § 75, men dette er altså en forberedelse til det, og det er viktig å presisere.

Senterpartiet er også tilhenger av at Pensjonistforbundet får delta i Teknisk beregningsutvalg for inntektsoppgjørene. Hvorfor det? Jo, fordi det er i de foraene en får djup innsikt i hva som er grunnlaget for henholdsvis lønnsveksten og prisveksten som legges til grunn både i lønnsoppgjørene og også for pensjonistenes oppgjør. Det å ha innsyn, det å ha ansvar, det å ha innflytelse, gjør at en også har plikter, det gjør at forhandlingene kan gå lettere, og en kan få en bedre felles virkelighetsforståelse av hva en står overfor.

Senterpartiet går videre inn for at Pensjonistforbundet får delta i møtene i Regjeringens kontaktutvalg. Det er snart én million pensjonister, og det skulle bare mangle om ikke pensjonistenes hovedorganisasjon, Pensjonistforbundet, som er organisasjonen for pensjonister uavhengig av hvilken tidligere yrkestilknytning de har hatt, får delta her og legge sin mening og sine vurderinger inn i et viktig forum.

Forhandlingene om pensjonistenes kår når det gjelder denne potten, bør da foregå på våren, og det bør oversendes til Stortinget gjennom en egen proposisjon fra regjeringa om våren. De bevilgningene som der kommer, må tas av ymse-posten.

Som jeg var inne på i replikkordskiftet, står Senterpartiet veldig klart på at pensjonene skal reguleres som et gjennomsnitt av lønns- og prisveksten. Det gjelder både når det er reallønnsøkning, og når det er reallønnsnedgang. Vi ser her at det er flere partier som går inn for at en skal bruke det prinsippet når det er reallønnsøkning, dermed får pensjonistene noe mindre enn det lønnsmottakerne får, og så skal en ikke bruke prinsippet når det er reallønnsnedgang, det betyr at pensjonistene ikke får den fordelen som de da skulle hatt – når de ga noe da det gikk opp i reallønn. Derfor står vi på det samme prinsippet ved både reallønnsøkning og reallønnsnedgang. Vi går altså inn for å ta vekk den reduksjonen som i dag er på minus 0,75 pst. fra lønnsveksten for andre grupper.

Når det gjelder minstepensjonen, har Senterpartiet systematisk hevet den, og vi kommer til å fortsette med en opptrappingsplan for å heve minstepensjonene. Jeg vil også si at Senterpartiet støtter subsidiært komiteens innstilling til IX, pluss 4 000 kr i permanent økning til pensjonistene. Det er for oss et golv, og det er en mulighet for at vi legger det golvet. Så kan en eventuelt ved senere høve, når det behandles, gi økte minstepensjoner oppå det beløpet.

Jeg tar opp de forslagene som Senterpartiet alene står bak.

Solfrid Lerbrekk (SV) [11:13:24]: Å få til noko i ein fastlåst situasjon fordrar at dei som vil noko, set seg ned og snakkar saman. SV tok i haust initiativ til samtalar om pensjon. Framstegspartiet responderte positivt på invitasjonen vår, og dermed vart det me som – saman med Pensjonistforbundet – samarbeidde om dette forslaget.

Eg må seia at gleda er stor på vår side når me ser at forslaget har ført fram. Me har klart å stabla på beina eit fleirtal for å få slutt på at pensjonistane taper kjøpekraft, og me får fleirtal for at auken i minstepensjon vedteken i desember 2020 vert permanent. Me hadde eit håp om å få på plass eit fleirtal for ein forpliktande opptrappingsplan for minstepensjonen. Stortinget har samrøystes erkjent at minstepensjonsnivået er for lågt. Me føreslår å heva minstepensjonane årleg med 7 500 kr fram til EUs fattigdomsgrense er nådd. Det meiner me er eit svært godt forslag for å løfta pensjonistane ut av fattigdom, men dessverre vil ikkje andre parti forplikta seg til det.

Framskrivingane for minste pensjonsnivå er, slik det ser ut no, mildt sagt sørgjelege, om ein ser 20–30 år fram i tid. Dette er ikkje diskutert i særleg grad i innstillinga, men det er god grunn til å tru at dette vert ein heit potet og ei problemstilling dei nærmaste åra, spesielt i forbindelse med behandlinga av det pensjonsutvalet kjem til å leggja fram.

Spørsmålet er om me skal la forskjellane utvikla seg så mykje som dette tilseier. Det er snakk om pensjonar langt, langt under fattigdomsgrensa i EU. Fleirtalet i komiteen prøver å skremma med at det er snakk om ei meirutgift på 47 mrd. kr i 2050. Sett opp mot at det mest sannsynleg framleis vil vera eit søkkande antal minstepensjonistar, viser dette talet åleine alvoret. Skal fellesskapet ta ansvar for færre fattige i Noreg, eller skal me ikkje det?

I VG på søndag såg eg at Arbeidarpartiet brukte argumentet at dei lågtlønte har så låg løn at dei difor ikkje kan løfta pensjonistane. Det er eit svært dårleg argument. Det kan ikkje vera sånn at fordi me ikkje kan løfta alle ut av fattigdom no, så skal me ikkje gjera det for denne gruppa. Dei må kunna halda seg til at saka om eit løft for pensjonistar handlar om eit løft for pensjonistar, ikkje alt mogleg anna me òg jobbar for.

Alt i alt er dette ein sigersdag for pensjonistane. Me skulle sjølvsagt sett at me kom endå lenger når det kjem til å gje pensjonistane deira rettmessige plass i samfunnet, i Teknisk berekningsutval og ein konkret og reell forhandlingsrett. Me registrerer at forslagsstillarane med dette har klart å pressa fleirtalet i komiteen til å gå inn for ein forhandlingsrett – eg viser då til det som ligg i VIII – men eg forventar at det vert klarlagt kor ekte desse forhandlingane skal vera. Er det f.eks. sånn at det vert opp til Stortinget dersom det vert ueinigheitsprotokoll, eller vert det som i dag, der ueinige partar berre lèt vera å skriva under på dokumentet og «that’s it»?

Heilt til slutt vil eg takka for veldig godt samarbeid til dei som har samarbeidd med oss, og anbefala SV sine forslag.

Torill Selsvold Nyborg (KrF) [11:24:23]: SV og Framstegspartiet har funne saman om å villa endra vesentlege postar i pensjonsordninga, som vart vedteken av eit breitt fleirtal i Stortinget. SV var også med på å støtta vedtaket som resulterte i pensjonsreforma, saman med Arbeidarpartiet, Høgre, Venstre og Kristeleg Folkeparti – og Senterpartiet, som vi har høyrt tidlegare i dag.

Ved å setja fram representantforslag som dette er ein i direkte strid med målsetjinga i pensjonsforliket om eit berekraftig pensjonssystem. Det er på den måten med på å svekkja reforma. Skal pensjonsreforma ha den tilsikta effekten, må hovudprinsippa liggja fast over tid. Det er ikkje tilrådeleg å gjera fundamentale endringar i eit representantforslag utan at konsekvensane vert greidde ut og sett i samanheng med alle dei andre pensjonsytingane.

Pensjonssystemet kviler på tunge samfunnsmessige og heilskaplege omsyn og heng saman. Pensjonsordninga skal sikra den aldrande befolkninga i Noreg ein pensjon til å leva av, no og i framtida. Statens økonomi og velferdssamfunnets berekraft er heilt avgjerande for nivået på pensjonsytingane. Talet på yrkesaktive per pensjonist går i negativ retning. Det same gjer barnefødslar. Når vi på same tid planlegg å nedskalera oljeinntektene frå norsk sokkel, er vi nøydde til å behalda berekrafta i pensjonssystemet på ein annan måte. Det gjer vi ikkje ved stadig å setja fram forslag om endringar utan å sjå heilskapen.

Vi må sjølvsagt sørgja for at våre eldre har ein anstendig pensjon. Det er jo difor dei har betalt inn pensjon i heile yrkeslivet sitt, saman med arbeidsgjevarane, som har betalt ein endå større del. Regjeringa Solberg har difor løfta einslege minstepensjonistar ved tre høve med 4 000 kr. I tillegg vart det gjennom budsjettforliket for 2021 endå eit løft til denne gruppa, på 5 000 kr.

Når det gjeld reguleringsprinsippa, har dei lege fast sidan pensjonsreforma i 2011. Rapporten «Høy inntektsvekst for eldre», frå 2019, viser at eldre har opplevd ein samla inntektsvekst, sjølv om veksten har minka dei siste åra. I periodar med moderate lønsoppgjer vert reguleringa av pensjon tilsvarande låg eller negativ.

Kristeleg Folkeparti meiner det er viktig at alderspensjonistane vert sikra ei utvikling i kjøpekrafta, uavhengig av reguleringsmodell. Kjøpekrafta vert påverka av meir enn sjølve storleiken på bruttoytinga – t.d. auka tillegg i minstepensjonen til einslege minstepensjonistar, skattelette til pensjonistar, rimelege helsetenester, kommunale omsorgstenester, og støtteordningar, f.eks. til transport.

Det er det samla inntekts- og utgiftsbildet som viser korleis våre eldre har det. Å løfta alderspensjonistar generelt til eit EU60-nivå, krev meir enn god vilje. Det krev ei grundig utgreiing av konsekvensane, sett i lys av dei inntektene landet får i framtida, barnefødslar og ikkje minst talet på yrkesaktive. Å heva minstepensjonen over EUs fattigdomsgrense vil ifølgje Aftenposten kosta drygt 6 mrd. kr i 2021, og i 2050 vil det kosta 46 mrd. kr. Ein slik kostnadsauke fortener ei grundig utgreiing, og ikkje via eit representantforslag i eit valår. Det regjeringsoppnemnde utvalet som skal evaluera pensjonsreforma, vil gjera ei brei vurdering med sikte på moglege justeringar, også mot grenseflater, som vi har høyrt. Vi bør difor venta på pensjonsutgreiinga før vi vurderer større endringar i pensjonssystemet.

Bjørnar Moxnes (R) [11:34:11]: Pensjonsreformen er urettferdig. Den rammer mange hardt og øker klasseskillet mellom pensjonister. Den gjør det mulig for pensjonistene som har både jobb og helse til å jobbe til de er over 70, å få mer i pensjon enn de tidligere hadde i lønn. Samtidig får andre livsvarige innstramninger i pensjonen sin, og flere enn før får knapt mer enn minstepensjon. Hvis man blir ufør og må gå av de første årene etter fylte 62 år, enten fordi man ikke kan jobbe lenger, eller fordi man blir presset ut av arbeidslivet, risikerer man å få en alderspensjon på nivå med minstepensjon, eller et par tusen kroner mer. Det gjelder ikke bare dem med lavest lønn, men også dem som har en inntekt rundt gjennomsnittslønnen i Norge, og dette vil bli dramatisk mye verre framover.

Det å få en levealdersjustering av pensjonen fungerer slik at folk presses til å jobbe lenger, til dels mye lenger, enn det helsa tåler, for å oppnå det som i alle år var målet for alderspensjonen, nemlig 66 pst. av inntekten. Det at politikerne – fra mange partier – støtter et system som presser folk til å jobbe lenger, uavhengig av hvilket yrke de har, og hvilken helse de har, er etter vårt syn uakseptabelt. Vi ser at levealdersjusteringen gjør at nye grupper av pensjonister bare vil få det som tilsvarer dagens minstepensjonsnivå, og det er uholdbart, synes vi.

De uføre kommer spesielt dårlig ut av pensjonsreformen. Istedenfor opptjening av pensjon til 67 år, som uføre har fått til i dag, skal opptjening av alderspensjon i framtiden stoppe det året man fyller 61 år. Det vil gi veldig mange uføre en alderspensjon ned mot minstepensjonsnivå. I tillegg kommer virkningene av levealdersjustering og at uføre ikke kan få avtalefestet pensjon, AFP. Derfor fremmer Rødt forslag om at uføre må få opptjening av alderspensjon til 67 år, som alle faktisk får i private tjenestepensjonsordninger, selv når de blir uføre. Det vil stanse et av de mest urettferdige utslagene av pensjonsreformen.

Rødt har i behandlingen av denne saken også fremmet forslag om halv levealdersjustering for uføre alderspensjonister, det som kalles for skjermingstillegget. Det er skuffende at det forslaget ikke får flertall i dag. Det er verdt å merke seg at både Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet ikke støtter forslaget i salen, selv om Kjell Ingolf Ropstad tidligere har sagt følgende:

«Arbeidsføre kan kompensere for levealdersjusteringen med å stå lenger i arbeid. Det kan ikke de som er uføre. At de ikke skulle bli skjermet for noe av levealdersjusteringen, ville vært uakseptabelt.»

Det er skuffende at Kristelig Folkeparti ikke står ved dette klare løftet til de uføre.

Et av hovedpoengene med pensjonsreformen er at det skal være såkalt frivillig å gå av fra 62 år hvis man trenger det, men altfor mange lavtlønte har ikke denne muligheten i praksis, fordi de har tjent for lite gjennom livet. For enda flere er det sånn at når man går av, blir man tilnærmet minstepensjonist. Også det er uholdbart.

Rødt vil naturligvis støtte alle forslag i dag som trekker i retning av en mer rettferdig behandling av pensjonister. Vi ser at vi i dag har et pensjonssystem som belønner dem som er friske og høytlønte. Det er urettferdig at vanlige arbeidsfolk, sliterne, taper på pensjonsreformen og må klare seg på en etter hvert uforsvarlig lav inntekt. Det som trengs, er å få en endring av pensjonssystemet, slik at vi ikke straffer dem som har en jobb der de sliter ned arbeidshelsen sin og må gå av med pensjon tidligere enn dem som har en jobb som ikke er like slitsom. Kanskje de er politikere, kanskje de er akademikere, kanskje de er prester – hva vet jeg – men et system som ikke straffer dem som tar tunge løft på jobben, om det er på sykehjem eller i industrien, er et langsiktig og nødvendig mål. I dag er målet vårt å få gjennomslag for forslag som til en viss grad retter opp noen av skjevhetene, men på langt nær tar tak i de grunnleggende urettferdighetene. Da må vi endre hele systemet.

Jeg tar opp Rødts forslag.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:39:39]: Arbeidet med pensjonsreformen har pågått siden 2001, da regjeringen Stoltenberg I nedsatte pensjonskommisjonen. Veien mot en fullstendig pensjonsreform har vært en komplisert prosess, med en lang tverrpolitisk historie. Det har også handlet om å balansere hensynene til ulike yrkesgrupper, kjønn og generasjoner og om å finne gode kompromisser som står seg over tid.

For at vi skal lykkes med intensjonen med pensjonsreformen, å sikre et bærekraftig pensjonssystem, er det viktig at vi står ved de vedtakene som er blitt fattet. Det er viktig at hovedprinsippene i pensjonsreformen ligger fast over tid, og at det er bred politisk oppslutning om reformen i Stortinget.

Jeg mener at vi bør fortsette det som har vært suksesskriteriet så langt, nemlig å finne gode tverrpolitiske kompromisser som er grundig utredet og forankret. Nettopp derfor ble det 12. juni 2020 oppnevnt et offentlig utvalg som har fått i mandat å evaluere pensjonsreformen. Utvalget skal bl.a. se på gjennomføringen av regulering av alderspensjon under utbetaling og innretning av minstenivåene i alderspensjonen.

Utvalget er sammensatt av representanter fra partiene på Stortinget, som enten direkte eller gjennom regjeringsdeltakelse har stilt seg bak pensjonsreformen, samt fagpersoner med særlig kunnskap om pensjon og offentlig økonomi. Det er etablert et råd der partene i arbeidslivet, Pensjonistforbundet, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og Finans Norge deltar, og som skal følge og komme med innspill til arbeidet. For å sikre at yngre generasjoner er med på å utforme fremtidens pensjonssystem, deltar representanter fra ungdomspartiene i arbeidet gjennom et ungdomspanel.

Representantforslaget reiser en hel rekke spørsmål og vil ha vidtrekkende konsekvenser bl.a. for statens utgifter, sammenhengene i pensjonssystemet, insentiver til å stå i arbeid og fordeling. Ideelt sett hadde vi avventet det beslutningsgrunnlaget vi får gjennom evalueringsutvalget, før vi tok stilling til mange av disse spørsmålene.

En samlet komité går inn for å legge om reguleringen av løpende pensjoner til gjennomsnittet av pris- og lønnsvekst fra 2022. Dette har også regjeringspartienes støtte. Det er verdt å merke seg at det er ikke forslagsstillernes primærstandpunkt, som vel er at man skal regulere pensjonen på samme måte som lønn. Det kommer vel nærmest det Arbeiderpartiet har foreslått i flere runder i Stortinget.

Det er også verdt å legge til at dette ikke er noe brudd på pensjonsforliket. I den grad noen pensjonister der ute har blitt forledet til å tro at den såkalte underreguleringen forsvinner, så innebærer dette ikke det. Det innebærer, for å si det litt enkelt og brutalt, at man underregulerer på en annen måte, men som gir mer jevnhet i reguleringen og ikke er en fare for at man går ned i reallønnsvekst, for å si det på den måten, med svake lønnsoppgjør.

Samtidig gir en innføring i 2022 noe tid til å starte opp arbeidet og tilpasse regelverket og vurdere hvordan forholdstallene og delingstallene eventuelt skal justeres, samt hvordan vilkårsprøvingen for tidliguttak skal gjennomføres. Det gir også noe tid til administrative forberedelser for Nav og andre pensjonsleverandører.

Flertallet i komiteen går inn for at det i forbindelse med trygdeoppgjøret for 2021 skal gis en kompensasjon for trygdeoppgjøret 2020 tilsvarende differansen mellom dagjeldende reguleringsprinsipper og regulering som faktisk gjennomsnitt av lønns- og prisvekst. Dette er svært administrativt krevende å gjennomføre for Nav, og det kan få konsekvenser for annet pålagt arbeid, i en selvfølgelig veldig krevende og vanskelig situasjon for Nav. Jeg utdypet det i svarbrevene til komiteen. Allikevel skal det selvfølgelig gjennomføres.

Flertallet i komiteen går inn for at beløpet på 4 000 kr vedtatt i desember 2020 skal videreføres som en permanent økning av minstepensjonen for enslige, fra 1. januar 2021, og legges på toppen av trygdeoppgjøret for 2021. Jeg synes vi burde ha avventet det beslutningsgrunnlaget vi får gjennom evalueringsutvalget, før vi tok stilling til ytterligere økninger i minstenivåene, men som vanlig: Flertall er flertall. Vi retter oss etter Stortingets vedtak, og vi vil se hvordan dette kan gjennomføres uten for store administrative kostnader. Hvor raskt Nav får utbetalt en slik kompensasjon, kan jeg ikke gi svar på nå. Her er det en del problemstillinger som må avklares, f.eks. forholdet til offentlig tjenestepensjon og samordning.

Økte minstenivåer gir ikke kun økte kostnader. Det svekker arbeidsinsentivene, og det gjør at færre kan ta ut pensjon før 67 år. Jeg tror at evalueringsutvalget vil gi et verdifullt beslutningsgrunnlag for hvordan nivået på minsteytelsene bør balanseres mot andre viktige målsettinger i pensjonsreformen.

Jeg er glad for at det er flertall for å beholde Teknisk beregningsutvalg, TBU, som i dag.

Så vil jeg til slutt gjenta at jeg mener det har en selvstendig verdi at man har så godt utredede beslutninger som mulig når de dreier seg om så viktige spørsmål som pensjon.

Jonas Gahr Støre (A) [11:59:52]: Jeg har tre viktige poenger i dag. For det første: Arbeiderpartiet er glad for at det nå er et flertall for det vi gikk til valg på i 2017, nemlig at pensjonene skal reguleres på en mer rettferdig måte, og at ikke pensjonistene skal gå i minus når lønnsmottakerne går i pluss. Fremskrittspartiet i regjering løftet ikke en finger for dette gjennom nesten sju år. Nå har de snudd, og både Fremskrittspartiet og SV slutter seg nå til en regulering som er helt innenfor pensjonsreformens hovedprinsipp. Det er et gjennombrudd.

For det andre: Når det nå åpnes for at det skal betales pensjon fra første krone, et forslag Arbeiderpartiet og SV fremmet for flere år siden, og som regjeringspartiene og støttepartiet Fremskrittspartiet har stemt ned gang på gang, er også dette et gjennombrudd. Det er også et klart uttrykk for at nå er det vanlige folks tur – renholdernes tur, vekternes tur, butikkmedarbeidernes tur. Vi skal bli kvitt en urettferdighet som forsterker forskjellene mellom fattig og rik i pensjonisttilværelsen. Det har fagbevegelsen og Arbeiderpartiet presset på for lenge.

Så må det sies at det kommer med en bismak, fordi det ikke skal innføres før i 2023, og da gradvis over en treårsperiode og ikke fra 1. januar 2022, som Arbeiderpartiet foreslår sammen med Senterpartiet og SV. Det er et mønster her. Kapitaleierne får skattekutt og krisestøtte uten krav til å unngå oppsigelser og utbytter, og de får det med en gang. Arbeidstakerne må vente. De som tjener minst og har lavest stillingsprosent, må vente. De som allerede har gått glipp av pensjonsoppsparing hvert eneste år fordi høyresiden har stemt ned forslaget om pensjon fra første krone, må vente.

Så mitt tredje poeng: Etter denne runden og i påvente av kommisjonen som jobber, er jeg glad for at det brede flertallet slår ring om de viktigste pilarene i pensjonsreformen. Som representanten Lise Christoffersen sa det treffende: Forutsigbarhet er viktig for et rettferdig pensjonssystem. Vi skal hegne om et pensjonssystem som sikrer pensjonistene i dag. Solidaritet betyr at alle generasjoner bidrar. Med vårt pensjonssystem kan vi også se kommende generasjoner i øynene og si at også de er sikret en rettferdig pensjon. Ikke alle land kan det, men med vårt pensjonsopplegg, med den måten det er innrettet på, kan vi det.

Arbeiderpartiet er opptatt av å slå ring rundt disse prinsippene samtidig som vi justerer underveis der det oppstår skjevheter, der vi ser urettferdigheter – som økt minstenivå i folketrygden, sikre muligheten til å gå av ved 62 år, et AFP som er der for sliterne, og sikre fortsatt delvis skjerming mot levealdersjustering for de tidligere uføre alderspensjonister. Dette blir viktig for Arbeiderpartiet i arbeidet med pensjon i årene som kommer.

Siv Jensen (FrP) [12:03:03]: Noe av det viktige med den saken vi behandler i dag, er at vi i hvert fall midlertidig retter opp forskjeller i kart og terreng. Det var jo engang sånn at da det brede flertallet i Stortinget, som Fremskrittspartiet ikke var en del av, vedtok pensjonsreformen, la man til grunn en reguleringsmekanisme som i praksis ikke har vært fulgt, og som har fått de ganske store utslagene for mange pensjonister gjennom mange år, nemlig at de har tapt kjøpekraft ganske systematisk – i svært mange år. Det er klart at det har skapt utfordringer for mange, og det har blitt opplevd som svært urimelig. Derfor er Fremskrittspartiet veldig glad for at vi nå midlertidig har fått på plass en endring av denne reguleringsmekanismen, frem til vi får forslagene til behandling i neste stortingsperiode fra utvalget som nå ser på pensjonsreformen.

Alt i alt mener jeg at dette er gode, midlertidige gjennomslag. Men er det Fremskrittspartiets primære standpunkt? Nei, det er det ikke. Fremskrittspartiet ønsker å gå mye lenger, som også for så vidt statsråden bekreftet.

Jeg har også hørt en undertone fra kanskje særlig Arbeiderpartiet under debatten om at det har vært Fremskrittspartiet nærmest som har stoppet mulighetene for å gjøre grep for pensjonistene i den tiden vi satt i regjering. Det er positivt feil. Det er riktig at en av stolpene som var forutsetningen fra Høyres side da vi forhandlet frem regjeringsplattformen, var at pensjonsreformen skulle ligge fast. Men Fremskrittspartiet fant mange andre veier inn for å gjøre grep for å løfte pensjonistene, både gjennom at vi i mange runder har økt minstepensjonen for enslige minstepensjonister, gjennom at vi fikk til en kraftig forbedring av pensjonen for gifte og samboende pensjonister gjennom at vi fikk til en ytterligere bevegelse på avkortingen, og gjennom at vi har tatt grep i skattesystemet. Vi brukte alle de virkemidler vi hadde med den beskrankningen at pensjonsreformen skulle ligge fast, for å styrke pensjonistenes økonomiske situasjon gjennom de årene.

Jeg er veldig glad for at vi nå gjennom dagens behandling skaper brede flertall for en midlertidig endring som skaper mer forutsigbarhet for landets pensjonister. Men er det så langt som vi vil gå? Nei, det er det ikke.

Jeg har også lyst til å si helt avslutningsvis: Ja, vi venter nå i spenning på hva pensjonsutvalget kommer frem til. For mange år siden tok SV og Fremskrittspartiet det unormale skritt å lage et utkast til en barnehagereform. Den sto seg i mange år og bidro til en kraftig utbedring av barnehagetilbudet for landets barnefamilier. Det skal vi være stolte av.

Nå gjorde vi mange, mange år etterpå det tilsvarende uvanlige skritt å gjøre det på pensjonen. Det fører altså til en i hvert fall midlertidig endring som skaper forutsigbarhet for pensjonistene, og det vil jeg takke SV for samarbeidet for og er stolt av resultatet som kommer i salen i dag.

Audun Lysbakken (SV) [12:06:25]: I dag gjør Stortinget vedtak som vil gi oss et litt mer rettferdig pensjonssystem, og det er på høy tid. Det er mange eldre som har fått et kraftig møte med Forskjells-Norge de siste årene gjennom en rekke dårlige trygdeoppgjør, som aller mest har gått ut over eldre med lave pensjoner. Det er fortsatt altfor mange eldre som lever på en minstepensjon langt, langt under fattigdomsgrensen. På toppen av dette har pensjonistene opplevd etter pensjonsreformen å miste innflytelse over hvordan deres egen situasjon skulle utvikle seg.

Vi har sett gjennom flere år nå at flere partier har sett at det har båret galt av sted, og at endringene i pensjonssystemet har slått urettferdig ut, men det har ikke vært mulig å få utløst flertall på Stortinget for å gjøre noe med det. Det har vært en fastlåst situasjon.

Derfor tok SV, Fremskrittspartiet og Pensjonistforbundet det uvanlige steget å lage et felles forslag. Det er det ikke ofte SV og Fremskrittspartiet gjør, men det har lyktes fordi vi har greid å bryte den fastlåste situasjonen. Det var også en utstrakt hånd til resten av Stortinget for å greie å danne flertall for å skape forandring. Jeg vil også takke for det samarbeidet.

Vi får et litt mer rettferdig pensjonssystem fordi vi får en litt mer rettferdig måte å regulere pensjonene på, som vil sørge for at pensjonistene ikke taper kjøpekraft, sånn som de har gjort de siste årene. Vi får en kompensasjon for det pensjonistene tapte i det dårlige trygdeoppgjøret i fjor. Vi får en varig økning av minstepensjonene istedenfor en midlertidig, sånn som det lå an til. Og vi får en bedre behandling i Stortinget av trygdeoppgjøret.

I tillegg blir det nå gjennomslag for det SV sammen med Arbeiderpartiet har jobbet for lenge, nemlig pensjon fra første krone, selv om vi skulle ønske at det kom på plass tidligere.

Jeg håper også at resultatet av dette vil være en årlig og langvarig opptrapping av minstepensjonen, for vi kan ikke akseptere fattigdom i vårt samfunn, verken blant barn eller eldre. Måten å bli kvitt det på er å trappe opp minstepensjonen. Jeg er skuffet over at det ikke er et flertall her i dag som vil være med på en opptrappingsplan kraftig nok til å nå det målet. Vi skal jobbe videre for å få flertallet med i årene som kommer, på den opptrappingen som trengs for å gjøre fattigdom blant eldre til historie i Norge.

Betyr dette, sånn som det har vært antydet, at SV nå slutter seg til hele pensjonssystemet? Nei, det betyr at vi får midlertidige forbedringer. Så vil vi fortsette vår kamp for et mer rettferdig pensjonssystem, for det trengs hvis vi skal få gjort noe med Forskjells-Norge.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) [12:09:44]: Pensjon er krevende spørsmål. Det handler om å sikre en sosial profil, legitimitet og rettferdighet, men også bærekraft. Jeg er glad for at vi får flertall her i dag for en rekke forslag, bl.a. det å regulere løpende pensjoner med gjennomsnitt av pris- og lønnsvekst.

Arbeiderpartiet har fremmet dette forslaget i mange år. Representanten Siv Jensen sto her for kort tid siden og sa hun var stolt over å få gjennomslag her i dag. Representanten kunne vært stolt for lenge siden, hadde Fremskrittspartiet stemt for Arbeiderpartiets forslag. Vi har gang på gang blitt nedstemt, også med stemmene fra Fremskrittspartiet. Nå stiller flertallet seg annerledes, men jeg mener det er viktig å påpeke at denne endringen er i tråd med pensjonsreformen.

I representantforslaget vi behandler her i dag, fremmer Fremskrittspartiet og SV forslag om en plan for årlig opptrapping av minste pensjonsnivå opp mot EU60. Arbeids- og velferdsdirektoratet har anslått at de årlige merutgiftene i 2050 vil være 47 mrd. kr. Det er hvis økningen gjøres gjeldende i ny alderspensjon.

Jeg tror de fleste av oss har sympati med økt minstepensjon. Arbeiderpartiet står sammen med Fremskrittspartiet og SV bak forslaget om å sikre en permanent økning av minstepensjonen for enslige. Men når Arbeiderpartiet i dag ikke støtter forslaget om en opptrappingsplan mot EU60, ligger det grundige vurderinger bak. Forslaget har flere ringvirkninger. En av dem er at økt minstenivå vil føre til at færre oppfyller kravet om uttak av alderspensjon før fylte 67 år.

Minstenivået i folketrygden må ses i en større sammenheng og være en del av vurderingene til pensjonsutvalget. En klok kvinne sa en gang at alt henger sammen med alt, og det gjelder i aller høyeste grad pensjonsspørsmål.

I 2060 er jeg 70 år, og i 2087 er datteren min 70 år. Det vi forvalter her og nå, angår ikke bare dagens pensjonister. Deres stemme er viktig og må bli hørt. Vi må klare å ha to tanker i hodet på en gang. Det er den røde linjen i pensjonsreformen: bærekraften og generasjonskontrakten.

Omfattende, dyre og kompliserte endringer med store ringeffekter er dessverre ikke egnet for anmodningsforslag. Derfor er vi avhengig av at vi finner de gode løsningene sammen, og at regjeringen, uavhengig av hvem som styrer, inviterer Stortinget med inn.

Rigmor Aasrud (A) [12:13:00]: Arbeiderpartiet er opptatt av å ha et rettferdig pensjonssystem, både for dem som er pensjonister i dag, og for dem som er unge i dag og skal bære kostnadene med pensjonssystemene våre framover. Perspektivmeldingen som kom på fredag, er en tydelig påminnelse om at det er de unge i dag som kommer til å få et betydelig økonomisk ansvar for å finansiere pensjonen når vi blir flere eldre og færre unge.

Pensjonsreformen var et bidrag til at våre unger og våre barnebarn ikke skulle få et for stort økonomisk ansvar. Pensjonsreformen var en stor reform, og derfor har den vært følgeevaluert helt siden den kom. Nå skal et utvalg gå igjennom og se om det er sider ved reformen som må endres. Det støtter Arbeiderpartiet.

Men vi har sett i dag og i arbeidet med den saken vi nå har til behandling, at pensjon er krevende. Forslaget om å øke pensjonen opp til EU60-nivå er et godt eksempel på det. Vi har i dag hørt at det ville være veldig mange færre som ville kunne gå av med alderspensjon når de 62 år, fordi de ikke har hatt en inntekt som tilsvarer 750 000 kr i 40 år. Det er det de færreste av sliterne som har hatt. Et inngangsvilkår som er så høyt, vil gjøre at renholdere, butikkarbeidere og industriarbeidere ikke vil få mulighet til å gå av når de er 62 år. Er man så heldig å ha vært i en AFP-bedrift, kan man gå av som 62-åring om snittlønnen har vært rundt 500 000 kr Det er det de færreste av sliterne som har.

Det er urimelig, og det er grunnen til at Arbeiderpartiet i dag ikke kan stemme for de forslagene som ble fremmet opprinnelig, for det gir konsekvenser som må utredes. Vi mener det skal lønne seg å arbeide. Dersom minstepensjonen økes som i forslaget, vil nesten ingen få mer enn minstepensjon. At et langt yrkesliv ikke skal bety en forskjell i hva man får utbetalt, sammenliknet med en som ikke har vært i jobb, tror jeg de færreste vil mene er rettferdig.

Dette er også eksempler på at endringer i pensjonssystemet må utredes. Derfor mener vi at dette må gjennomgås, og derfor har vi støttet at det kommer et utvalg. Det vi derimot ikke kan støtte, er at pensjon fra første krone nå utsettes, i første omgang til 2023, men det skal altså ta tre år før dette er innført. Tre år er lang tid. Mange vil miste opptjening. Et av de mest rettferdige kravene vi kunne støttet, ville vært å innføre pensjon fra første krone nå og ikke om fire år.

Silje Hjemdal (FrP) [12:16:17]: For noen år siden tok SV og Fremskrittspartiet et initiativ til et bredt barnehageforlik. Der fikk vi samlet et bredt flertall som sikret oss full barnehagedekning og gode tjenester for landets småbarnsfamilier. Nå har Fremskrittspartiet tatt initiativ til et nytt forlik, denne gangen for å sikre landets eldre. Også denne gangen lykkes Fremskrittspartiet.

Som bergenser lar man sjelden en anledning til å skryte av andre bergensere gå fra seg, så det skal jeg gjøre i dag når jeg skryter av Audun Lysbakken og Jan Davidsen og takker for samarbeidet vi har hatt i denne saken.

Forslagene det nå er flertall for, vil sikre at landets pensjonister kan glede seg over bedret økonomi framover. Underreguleringen Fremskrittspartiet har kjempet mot i ti år, siden pensjonsreformen ble innført, blir nå fjernet. Det er en seier.

Vi sikrer også et videre løft for minstepensjonistene framover: pensjon fra første krone og mer innflytelse for pensjonistenes egne organisasjoner i behandlingen av spørsmål som angår nettopp dem.

Kampen for pensjonistene har vært en av våre viktigste saker gjennom mange år. Dessverre er det ikke over ennå. Fortsatt er det dyp urettferdighet for enkelte pensjonister der ute i landet vårt. Det gjelder bl.a. avkortingen som gifte og samboende utsettes for, men det gjelder også dagens minstepensjonister.

I forslagene vi i dag debatterer, ligger Fremskrittspartiet og SVs forslag om å forplikte Stortinget på en opptrappingsplan for minstepensjonistene til de er sikret en inntekt de faktisk kan leve av. I dag har vi mange, særlig enslige minstepensjonister, som lever under fattigdomsgrensen. Det mener jeg er uverdig. Det er derfor uforståelig for meg at flertallet i denne salen avviser forslaget vårt om å løfte nettopp disse ut av fattigdom.

Fremskrittspartiets kamp for pensjonistene er derfor med dagens seire på ingen som helst måte over, men jeg glad for at det nå i alle fall rettes opp i noen av de urettferdighetene som har rammet pensjonistene.

Lise Christoffersen (A) [12:19:21]: Jeg føler mot slutten av debatten behov for noen avklaringer.

Til Erlend Wiborg, Fremskrittspartiet: Det er vanskelig å få tak i hva forslaget om EU60 egentlig handler om. Er det både gammel og ny folketrygd, eller er det bare gammel? Hvis det siste er rett, som jeg synes jeg har oppfattet tidligere, betyr det at 1953-årgangen er den siste med gammel folketrygd. 1954-årgangen er 67 år i år, 1963-årgangen er 67 år i 2030. Betyr det at forslaget om EU60 for minstepensjonister bare er tenkt som en kortvarig affære som allerede i år starter på en gradvis nedbygging mot null i løpet av bare åtte år for nye pensjonister på minstenivå, eller skal det også gjelde garantipensjon i ny folketrygd? Det hadde vært greit å få oppklart.

Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine når jeg hører på Siv Jensen, som oier seg over at pensjonister har tapt kjøpekraft i mange år. Ja, på Fremskrittspartiets vakt og med Fremskrittspartiets statsråd, som lovte å rette opp i det fra og med 2015, men som aldri gjorde noe med det. Og så kommer Siv Jensen på talerstolen her og sier at det er Høyres skyld!

Siv Jensen sier videre at Fremskrittspartiet fant «andre veier inn». «I mange runder» har vi økt minstepensjonen, sa Siv Jensen. Nei, det kom ikke ett forslag om å øke minstepensjonen fra regjeringa så lenge Fremskrittspartiet satt der. Det var Stortinget som fikset opp i det, så det er direkte usant.

Så ble det ordnet opp for gifte og samboende pensjonister. Ja, Fremskrittspartiet tok initiativ til det. Arbeiderpartiet valgte å prioritere de enslige. De som bor alene, har det tøffere økonomisk enn de som bor to sammen, og det valget står vi for.

Siv Jensen sa også at Fremskrittspartiet hadde brukt skattesystemet for å rette opp for pensjonister. Der har vi jo tall som ligger i offisielle stortingsdokumenter fra Siv Jensen selv som viser at skattekutt til pensjonister gikk til de pensjonistene som har mye. Det var ikke mange kronene, og ned mot null for dem som har lite.

Helt til slutt, til forhandlinger: Wiborg sa fra talerstolen, eller ga inntrykk av, at det ligger forslag her i dag, nr. 3, om å innføre forhandlingsrett. Men det er det jo ikke. Det skal defineres en pott som kun noen av dem som deltar i trygdeoppgjøret, skal få snakke om bruken av, men regelverket skal følges. Arbeiderpartiet har et bedre forslag, nr. 5, om regelfesting av at andre ting kan tas opp, at andre spørsmål kan drøftes, åpent bord uten begrensninger, pluss budsjettkonsekvenser umiddelbart inn i RNB.

Gisle Meininger Saudland (FrP) [12:22:36]: Fremskrittspartiet har alltid vært pensjonistenes parti, ikke bare fordi vi er opptatt av eldreomsorg og vil forbedre den, men fordi vi er villig til å ta kampen for bedre pensjoner der de andre partiene er tause. Fremskrittspartiet var imot pensjonsforliket i 2011, som ga underregulering – et system som automatisk gir pensjonistene mindre, og som er å bruke ostehøvel på menneskers pensjon. Den skjærer av et lite lag hvert eneste år, noe som resulterer i at man får mindre og mindre pensjon år for år i realiteten. Likevel har flertallet i denne sal ment at det har vært en god modell.

Men det er ikke bare der staten har brukt ostehøvel på pensjonen. Gifte og samboende pensjonister får avkortet pensjonen sin bare fordi de er gift eller samboende. Der reduserte Fremskrittspartiet avkortingen fra 15 pst. til 10 pst. Arbeiderpartiet kalte det, da det ble gjort, for dyrt og dumt og sa:

«Men å redusere avkortingen i pensjonen for gifte og samboende, er ett av de beste eksemplene på politikk som gjør Norge dårligere, ikke bedre, rustet for fremtiden.»

I tillegg har vi forhandlet inn økte pensjoner nesten hvert eneste år i statsbudsjettet – i 2016, i 2017, i 2019, i 2020 og i 2021. Ikke nok med det, i tillegg har vi det vi får gjennomslag for i dag, som er både toppen av kransekaken og rosinen i pølsa på en og samme tid. Nå vil løpende alderspensjoner reguleres med gjennomsnitt av lønns- og prisvekst, og enslige minstepensjonister vil få enda en ekstra økning i pensjonen.

Alderspensjonistene har gjennom flere år tapt kjøpekraft som følge av pensjonsreformen. Endelig vinner Fremskrittspartiet fram med å stoppe underreguleringen og sikrer pensjonistene kjøpekraft. Jeg hadde håpet at Arbeiderpartiet ville vært litt mer ydmyke, selv om det er valgår. Mens Arbeiderpartiet svikter pensjonistene, er det Fremskrittspartiet som tar ansvar og taler pensjonistenes sak.

Himanshu Gulati (FrP) [12:25:13]: De vedtak som Stortinget i dag fatter, er intet mindre enn et historisk vendepunkt for Norges pensjonister. Dette er en endring i tenkemåte, hvor man går bort fra å tenke hvordan man kan spare inn på pensjonene til dem som har stått på og jobbet gjennom et langt yrkesliv, til hvordan man kan ivareta deres kjøpekraft og løfte dem.

Med Jens Stoltenberg, Arbeiderpartiet og Høyre i spissen gikk de andre partiene for ti år siden sammen om å stramme inn på det folk har å leve av etter at de slutter å jobbe. Gjennom underreguleringen sørget man også for at pensjonistene vil henge etter resten av befolkningen i årene som kommer. Fremskrittspartiet har kjempet i ti år for å rette opp denne urettferdigheten, som vi mener ikke burde vært påført landets pensjonister. Dagen i dag er et eksempel på at det hjelper å stå på, ikke gi opp og kjempe for det man mener er riktig, selv om man møter motstand. Jeg skal innrømme at jeg ikke turte å håpe på at det som i dag får flertall, ville få flertall, men jeg er veldig glad for at vi er her i dag. Jeg vil også takke både SV og Pensjonistforbundet spesielt for det initiativet som de var med Fremskrittspartiet på, og for at dette i dag har fått flertall.

Hvordan vi behandler de svakeste i vårt samfunn, de som har minst, sier mye om oss som samfunn. Jeg er dessverre skuffet over noe av det som ikke får flertall i her i dag, spesielt det at flertallet sier nei til å løfte minstepensjonistenes kår opp til fattigdomsgrensen. Det er noe jeg skulle ønske at vi kunne ha stått sammen om. Når det ikke blir vedtatt, er jeg likevel glad for den økningen vi fikk gjennom i budsjettet for i år, hvor minstepensjonister får utbetalt 4 000 kr ekstra.

Jeg synes at med de vedtakene som flertallet i dag fatter, er det et historisk øyeblikk, og jeg er veldig glad for at vi nå vedtar å redusere underreguleringen på 0,75 pst.

Bård Hoksrud (FrP) [12:27:15]: Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti la før jul fram en rekke forslag for å bedre økonomien og innflytelsen til landets pensjonister. Forslagene var nøye gjennomarbeidet i samarbeid med Pensjonistforbundet, som landets største pensjonistorganisasjon. Den siste tiden har det vært forhandlet om hvordan pensjonistenes økonomi skulle være framover. Det har vært tøffe forhandlinger, kanskje særlig for de partiene som vedtok bl.a. underregulering gjennom pensjonsreformen og har måttet erkjenne at den ikke har gitt den inntektsveksten en forutsatte.

Fremskrittspartiet har gjennom ti år vært motstandere av dagens underreguleringsmodell, der landets alderspensjonister år etter år har blitt fratrukket 0,75 pst. fra lønnsveksten i sin regulering. I år med svak økonomisk vekst og lave lønnsøkninger har pensjonistene kommet svært dårlig ut og tapt kjøpekraft.

Gjennom de siste årene har Fremskrittspartiet klart å motvirke noe av dette, bl.a. gjennom å øke minstepensjonen med til sammen 12 000 kr utover trygdeoppgjørene i perioden 2016 til 2019, gjennom en redusert avkorting for gifte og samboende fra 15 pst. til 10 pst. og gjennom skattlegging som har kommet pensjonistene til gode.

I tillegg fikk vi regjeringen med på et budsjettforlik for 2021 som ytterligere ga enslige minstepensjonister nye 5 000 kr, med virkning fra 1. juli, og et engangsbeløp for 2020. Vi fikk i budsjettforliket videre gjennomslag for å fjerne underreguleringen på 0,75 pst. for øvrige pensjonister i 2021.

Dette er bra, nå har pensjonistene virkelig fått sin store seier. Fremskrittspartiet og SV har fått med seg flertallet på ytterligere grep som sikrer forutsigbar og god inntektsvekst for landets pensjonister også framover. Nå er tiden der pensjonistene taper kjøpekraft i forhold til resten og resten av oss får økt kjøpekraft, over. Landets pensjonister vil nå få regulert sin pensjon med snittet av lønns- og prisveksten.

Dessverre velger Arbeiderpartiet, Senterpartiet og regjeringspartiene å avvise forslaget vårt om å heve minstepensjonistene til over fattigdomsgrensen. Det er for meg uforståelig. Jeg er likevel glad for de andre gjennomslagene vi får, som at pensjonistene nå får større innflytelse gjennom hyppigere dialog med regjeringen, og ved at Meld. St. 4 for 2020–2021, om pensjonistenes inntektsutvikling, kommer til behandling i vårsesjonen. Det må vi kalle pensjonistenes seier. Takk til SV, takk til Pensjonistforbundet, og takk til de partiene som nå gjør dette mulig.

Jeg må litt tilbake til representantene fra Arbeiderpartiet. Det er spesielt å høre at de klager på at man ikke gjør ting for pensjonistene. Det var altså Arbeiderpartiet som sto i spissen for den pensjonsreformen som kom. Det var Arbeiderpartiet som ønsket at gifte og samboende pensjonister skulle få redusert kjøpekraft gjennom avkorting. Det var med Arbeiderpartiet i spissen at man sammen med de andre partiene, med unntak av Fremskrittspartiet, stemte for underregulering av pensjonene. Det er altså sånn at man heller ikke nå vil være med og sørge for at pensjonistene kommer over fattigdomsgrensen. Det overrasker meg – eller det gjør det kanskje ikke. Man vet at Arbeiderpartiet ikke er pensjonistenes parti, ikke Senterpartiet heller. Det er Fremskrittspartiet, og derfor kjemper vi for dette hver eneste dag.

Erlend Wiborg (FrP) [12:30:35]: Det har kommet mye vikarierende argumentasjon i denne salen i dag. Flere av dem som er skeptiske til flere av tingene Fremskrittspartiet sammen med SV foreslår, viser til at vi trenger nye utredninger, at vi ikke kan ta det nå. Det er som sagt ti år siden pensjonsreformen, men fortsatt er flere av partiene ikke beredt til å gjøre de helt nødvendige justeringene. Representanten Bjørnebekk-Waagen begynte å skyve dagens ungdom foran seg. Men hvis vi går og spør dagens ungdom om de ønsker at deres besteforeldre skal leve under fattigdomsgrensen, eller om de skal leve over fattigdomsgrensen, er jeg rimelig trygg på at ungdommen vi har i Norge, er klare på at deres besteforeldre virkelig fortjener bedre.

Det er jo ikke bare Fremskrittspartiet som ønsker dette. Selv AUF har ment at dette er urimelig, og ment at pensjonsreformen, som var prestisjereformen til den rød-grønne regjeringen, og som Høyre bare hoppet rett på sammen med Senterpartiet og de andre partiene, er urimelig som den er i dag. AUF har selv tatt til orde for å gjøre justeringer i den.

Da Fremskrittspartiet satt i regjering, ble faktisk minstepensjonen økt gjennom flere runder. Jeg vil anta at representanten Lise Christoffersen utmerket godt vet at det er Stortinget som vedtar budsjett, det er det ikke regjeringen selv som gjør.

Fremskrittspartiet har jo fått til skattelettelse for landets pensjonister. Nå har jo Arbeiderpartiet et ganske uklart skatteopplegg, der ingen egentlig helt vet hvordan det ender. Men konsekvensene av det skatteopplegget for landets pensjonister, for inneværende valgperiode, ble jo beregnet, og hadde det skatteopplegget blitt vedtatt, ville 210 000 pensjonister fått økt skatt. Hadde Arbeiderpartiet fått bestemme, ville pensjonistene fortsatt hatt en underregulering, som er på 0,75. Hadde Arbeiderpartiet fått fortsette, ville gifte og samboende pensjonister fått enda større kutt i sin pensjon, kun på grunn av at de er gift eller samboende. Og så er det de to tingene vi ikke får gjennomslag for: Arbeiderpartiet mener da åpenbart det er greit at vi har pensjonister i verdens rikeste land som lever langt under fattigdomsgrensen. Og Arbeiderpartiet, som i hvert fall tidligere har tatt til orde for at alle parter bør få komme med sin mening og få forhandle, mener da at det skal gjelde alle grupper i samfunnet, men ikke landets pensjonister. Men heldigvis finnes det et alternativ.

Lise Christoffersen (A) [12:33:55]: Jeg vil starte med forslagene fra Rødt. Arbeiderpartiet kan støtte forslag nr. 12. Vi mener i utgangspunktet at det følger av pensjonsutvalgets mandat, men greit, vi kan støtte det. Vi støtter ikke forslag nr. 11, fordi dette var en del av uførereformen, og en opptjening til og med fylte 66 år ville altså ført til en lavere dekningsprosent, på 64 pst. istedenfor 66 pst.

Helt til slutt: Fremskrittspartiet har alltid vært pensjonistenes parti? Nei, ikke alltid, ikke når Fremskrittspartiet har sittet i regjering og virkelig har hatt makt til å gjøre noe med det. Så sier Erlend Wiborg at det er Stortinget som vedtar budsjett. Ja, men det er regjeringa som fremmer forslag, og Fremskrittspartiet fremmet aldri noe forslag om å øke minstepensjonene så lenge de satt i regjering.

Så er Fremskrittspartiet mot pensjonsreformen. Ja, det har vi hørt, men det vi savner å høre, er hvor mye trygdeavgiften og arbeidsgiveravgiften og skatter for øvrig skal opp hvis vi skulle fortsatt på samme måten som før. Det har ikke Fremskrittspartiet svart på.

Arild Grande (A) [12:35:18]: Det står særlig to ting igjen etter dagens debatt. Det ene er at vi får en mer rettferdig regulering av pensjonene. Det kunne ha vært innført for mange år siden. Det var et viktig valgløfte for Arbeiderpartiet ved stortingsvalget i 2017. Høyresiden har strittet imot ved hver korsvei, men nå blir det innført, og det er Arbeiderpartiet glad for.

Det andre er at pensjon fra første krone i realiteten er utsatt. Det kunne ha blitt innført i år, det fremmet Arbeiderpartiet forslag om, men høyresiden har bestemt seg for at det spørsmålet skal skyves ut i tid. Det er helt uforpliktende for regjeringspartiene å stemme for et forslag som ikke skal innføres før i neste stortingsperiode. Argumentasjonen for å utsette det er veldig hul når man sier at arbeidsgiverne trenger tid, når man samtidig gir uttrykk for at dette skal kompenseres fra statens side.

Så til replikkordskiftet mellom undertegnede og Lundteigen, som bekreftet at Senterpartiets intensjon med forslaget om at Pensjonistforbundet skal få delta i Teknisk beregningsutvalg, kun skal handle om at Pensjonistforbundet skal få informasjon om de beregningene som legges til grunn, for alt det andre, rammene, er vedtatt i Stortinget, rammene skal ligge fast. Jeg vet ikke om det er den samme definisjonen som ligger til grunn for at Fremskrittspartiet og SV har fremmet det forslaget. Det kan de i så fall komme opp her og enten bekrefte eller avkrefte. Men hvis det stemmer at det er den samme intensjonen som ligger til grunn, er jo dette bare et skinnforslag. Da har det ingen som helst betydning. Beregningene ligger åpent ute. De legges fram gjennom regjeringen.no. Så det vil ikke ha noen betydning i det hele tatt.

Så er det sånn, som Fremskrittspartiet selv har bekreftet i flere innlegg her, at pensjonistene har tapt kjøpekraft mens Fremskrittspartiet har sittet i regjering. Det levde de tydeligvis veldig godt med, for det kom aldri noe forslag om endring av reguleringen fra Fremskrittspartiets side i regjering. Så hevder Siv Jensen at man fant mange andre veier inn til mer rettferdighet for pensjonistene. Man snakker om minstepensjonistene, men det ble aldri fremmet noe forslag fra finansminister Siv Jensen for landets minstepensjonister. Man snakket om skattesystemet. Forskjellene økte jo også blant pensjonistene som følge av høyresidens pensjonssystem. For ikke å snakke om avgiftssystemet – det ble avgiftsøkninger på mellom 6 og 8 mrd. kr med finansminister Siv Jensen, som særlig rammer dem med de minste pensjonene. Men Fremskrittspartiet har åpenbart bidratt mer til pensjon etter at de gikk ut av regjering. Dermed bekrefter de at de er et evig opposisjonsparti, for får de makt, glemmer de pensjonistene igjen.

Rigmor Aasrud (A) [12:38:36]: Det som jeg synes er oppsiktsvekkende i denne salen i dag, er at ingen fra Fremskrittspartiet har reflektert over det som har blitt tatt opp her, bl.a. i noen av replikkvekslingene. For det er jo sånn at hvis man skal gå av når man er 62 år, må man med de forslagene som her legges fram, ha tjent 750 000 kr i snitt de siste 40 årene. Det er ikke en politikk som vil tjene sliterne, og det som gjør meg ekstra urolig, er at representanten Bård Hoksrud står på talerstolen og sier at forslaget som er lagt fram her i dag, er nøye gjennomarbeidet. Ja, da må man jo vite at de som er sliterne, de som ikke har tjent så mye som 750 000 kr i gjennomsnitt de siste 40 årene, rammes av dette forslaget. De kan ikke gå av når de er 62 år.

Hvorfor har Fremskrittspartiet sluttet å være opptatt av dem som er de ordentlige sliterne, de som har stått i tunge yrker, de som har vært renholdere, de som har vært butikkansatte, de som har vært vektere, de som har vært industriarbeidere? Det har vi ikke hørt en eneste representant fra Fremskrittspartiet kommentere i salen her i dag. Det synes jeg er ganske oppsiktsvekkende når man samtidig ser at det å innføre pensjon fra første krone er noe som skal skje i 2023, men bruke tre år etter 2023 på at de samme sliterne, de som jobber i lavlønnsyrkene, skal få en større uttelling på pensjonen sin. Så er det noen som sviktes, er det de sliterne som ikke kan gå av tidlig lenger. Det burde Fremskrittspartiet ha et svar på når de har levert et nøye gjennomarbeidet forslag. Da er jo dette en av de konsekvensene som er ganske dramatiske, og som ikke adresseres av noen fra Fremskrittspartiet her i denne salen.

Heidi Nordby Lunde (H) [12:41:03]: Da mormor gikk bort i fjor høst, var det etter et langt liv som kvinne i lavlønnsyrker som tjenestepike, værelsespike og servitør. Hun levde nøysomt på egen inntekt og hadde så godt som ikke sykefravær i sine arbeidsaktive år. Hun gikk av med pensjon da hun fikk en svulst i skulderen som 62-åring, som var helt uforenlig med å fortsette å bære tunge brett med øl på Scotsman her i Oslo.

Da hun ble skilt ved dom på 1950-tallet, ble hun nødt til å sende sin eneste datter fra seg for å la henne vokse opp hos besteforeldrene i Nord-Norge, mens hun fortsatte i jobb her i Oslo. Mens hun, som tilhørte denne generasjonen som såkalt bygget landet etter krigen, jobbet hele livet i lavlønnsyrker og hadde en personlig kostnad knyttet til dette, var fornøyd og kunne spare fra sin pensjon – som da var på den netto sum av rundt 19 200 kr da hun gikk bort – får enslige minstepensjonister med lav tilknytning til arbeidslivet og en medianformue på 200 000 kr på konto utbetalt 16 000 kr. Det får meg til å reflektere over at de ofrene min mormor gjorde ved å stå i arbeid hele livet, ved å sende sin datter fra seg som treåring, altså var verdt 3 000 kr i forskjell.

Hun hadde for øvrig vært i arbeidslivet i 20 år da folketrygden ble vedtatt, og hun levde også 30 år lenger enn sin forventede levealder da hun ble født, og det er vi selvfølgelig takknemlige for. Hun fikk åpenbart langt mer ut av systemet enn hun hadde betalt inn. Slik er fordelingen i Norge, og det mener jeg er rettferdig. Med underregulering og tapt kjøpekraft ga allikevel fellesskapet og stilte opp med hjemmehjelp, sykehjem og livsforlengende behandling.

Forskjellen mellom de ofrene hun gjorde, og det å kunne stå i arbeid er altså betydelig. Det er derfor jeg kanskje kjenner litt på det når noen i salen i dag påstår at det er de som er pensjonistenes parti, at det er de som stiller opp for pensjonister. Da tenker jeg: Hvilke pensjonister? Og med hvilke ofre? Skal det ikke være noen forskjell? Jeg unner selvfølgelig hennes generasjon hver krone, og jeg mener også at vi skal ta til inntekt også de tjenestene som leveres.

Apropos det å bygge landet: Jeg minner om at de som pensjonerer seg i dag i en alder av 65 år, gikk ut i arbeidslivet i 1976, åtte år etter at Einar Gerhardsen gikk ut av aktiv politikk og vi fant olje. Så jeg håper at vi en dag kan få en litt mer balansert debatt om pensjonister og pensjoner i Norge. Jeg har også lyst til å minne om at til tross for at vi står bak flere av forslagene i dag, var det regjeringen som for ett år siden satte ned en pensjonskommisjon for å se på resultatene av pensjonsforliket og sørge for bærekraftige, anstendige pensjoner også for framtiden. Det er Stortinget som sleper bena etter seg i denne debatten, ikke regjeringen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:44:19]: Det er absolutt avgjørende viktig at folk som har hatt fysisk og psykisk hardt arbeid, kan gå av med AFP når de er 62 år. Det er et utrolig viktig prinsipp og en viktig ordning. Når det er sagt, og når ordet «sliterne» er brukt så mye her, må jeg også tilføye at jeg ser det ikke som naturlig at de som går av med AFP, fortsetter i en annen, full jobb. Da kommer en ikke inn under det jeg vil kalle «sliterne». Da er en i en annen situasjon; da er en ikke slik at en ikke kan delta i arbeidslivet videre.

Fra Arbeiderpartiets side går en veldig sterkt ut mot at Senterpartiet ønsker at Pensjonistforbundet skal være med i TBU. Jeg forstår ikke annet enn at de som er med i TBU i dag, vil skjerme om sitt revir, og ikke vil at flere får innsyn i hva som der skjer. Det er vi i Senterpartiet uenige i. Vi mener at Pensjonistforbundet, med sin store medlemsmasse som skal ha sine pensjoner regulert – og hvor både lønnsveksten og prisveksten er en del av det hele – skal få innsyn i hvordan en beregner dette, altså som fullverdige medlemmer. Jeg kan ikke forstå at det skal være noe problem for dem som er deltakere der. Det vil være en part til, men det er mange parter som er med der, og dette er en gruppe som snart utgjør en million mennesker, og derfor er det helt naturlig for oss at de får den kunnskapen.

Vi opplever å ikke få gjennomslag for forhandlingsrett for pensjonistene. Fremskrittspartiet, Senterpartiet og SV går for det. Arbeiderpartiet er ikke med. Arbeiderpartiet har et eget forslag, hvor det også står at man «kan forhandle om andre spørsmål med betydning for pensjonistene». Det er tydelig at også Arbeiderpartiet skal forhandle om et eller annet, men en skal ikke gi pensjonistene forhandlingsrett. Det står for meg som veldig spesielt. Vi har definert forhandlingene på en presis måte og definert hvordan det skal skje, og jeg greier ikke med min beste vilje å forstå hva Arbeiderpartiet mener når de kommer opp med sitt forslag, hvor også ordet «forhandle» er med, men de ikke er med på vårt forslag.

Senterpartiet er med på pensjon fra første krone, og da regner jeg med at Arbeiderpartiets representanter i denne salen slutter med å skrive innlegg som er feilaktige i forhold til hva vi har stemt for i lang tid. Vi stemmer for delvis skjerming mot levealdersjustering for tidligere uføre alderspensjonister.

En stemmeforklaring: Senterpartiet stemmer subsidiært for IX, og vi stemmer også for forslag nr. 12, fra Rødt, som også Arbeiderpartiet gjør.

Erlend Wiborg (FrP) [12:47:29]: Først en stemmeforklaring også fra oss: Fremskrittspartiet stemmer imot begge forslagene til Rødt. Ellers stemmer vi som det står i innstillingen, og støtter selvfølgelig de mindretallsforslagene vi er en del av.

Det er et par ting som er blitt sagt i debatten som fortjener en liten kommentar og klargjøring. Representanten Arild Grande har tydeligvis ikke fulgt nøye med de siste åtte årene, når han hevder at vi ikke har kommet med forslag om å endre reguleringsregimet. Det er beviselig feil. Jeg har tatt den historien flere ganger, men jeg får ta den på nytt, da representanten Grande tydeligvis ikke har fått den med seg: Reguleringsregimet ble innført av Arbeiderpartiet sammen med de øvrige partiene, med unntak av Fremskrittspartiet, for ti år siden. Fremskrittspartiet stemte imot, Arbeiderpartiet stemte for. Så ble det regjeringsskifte, og Fremskrittspartiet prøvde å ta tak i saken. Undertegnede sto selv på denne talerstolen og fremmet forslag om å avskaffe underreguleringen. Representanten Grande og Arbeiderpartiet stemte imot. Så gjorde vi flere forsøk. Senest gjorde vi forsøk i oktober i fjor, og da stemte også representanten Grande og Arbeiderpartiet imot. Jeg synes man bør ha noe redelighet i sin argumentasjon, selv om det selvfølgelig er lov til å ta feil, men da bør man også innrømme det.

Det er flere som kommer med det jeg nesten vil kalle å prøve å skremme med at hvis vi nå øker minstepensjonene, kan man ikke gå av tidlig med pensjon. Med det forslaget som ligger inne her, er den argumentasjonen direkte feil, og det vet representanten Lise Christoffersen og flere. Men ja, det er andre grupper som sliter økonomisk og har det tøft. Men det at det er andre grupper som sliter og har det økonomisk tøft, bør jo ikke være til hinder for at vi løfter folk som lever i fattigdom, ut av fattigdomsgrensen. Den logikken som Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet her kommer med, er jo en logikk som ikke gjelder på noen andre områder når vi snakker om å bekjempe fattigdom. Men når det gjelder landets pensjonister, da er det tydeligvis helt uproblematisk å bruke den type argumenter. For landets pensjonister fortjener virkelig bedre. De av landets pensjonister som har svakest økonomi, de har regninger som skal betales i dag. De kan ikke vente tre, fire, fem, seks år på at de øvrige partiene skal ha ytterligere utredninger og kommisjoner før man gjør det som jeg tror alle her bør være enig i er det anstendige: Ingen pensjonister i Norge skal leve under fattigdomsgrensen.