Emilie Enger Mehl (Sp) [17:31:42 ] : Stortinget har bestemt
at den norske ulvestammen skal forvaltes etter et bestandsmål. En
viktig hensikt med å ha et bestandsmål er å sikre at belastningen
ikke blir for stor i områder der det oppholder seg rovdyr. Vi har
bestandsmål også for andre store rovdyr. Det handler om å sikre
muligheten til å leve i distriktene, ha et levebrød, drive beitenæring
og ivareta tradisjoner knyttet til forvaltning av jord og skog som
har eksistert gjennom generasjoner. Det handler om folks følelse
av trygghet og frihet og muligheten til å kunne bruke naturen til
jakt, friluftsliv, rekreasjon og matproduksjon i og utenfor ulvesonen
på steder som Rendalen, Tynset, Tolga, Kongsvinger, Åsnes, Våler,
Aurskog-Høland, Rakkestad, Degernes eller Halden.
Det handler også
om rettferdighet. Dagens forvaltning av ulv, som er basert på en
ulvesone hvor noen områder i Norge må ta all belastning med at storsamfunnet vil
ha ulv i norsk natur, er grunnleggende urettferdig. Da må folk i
Hedmark, Akershus og Østfold, som har fått denne belastningen, i
det minste kunne forvente at bestanden reguleres i tråd med det
vedtatte bestandsmålet.
De siste årene
har dette ikke vært tilfellet. Regjeringen, med Høyre, Kristelig
Folkeparti, Venstre, og med støtte fra Fremskrittspartiet har i
stedet tillatt at ulvebestanden i flere år har ligget langt over
det vedtatte bestandsmålet, og har brukt tiden på å trenere lisensfelling og
uttak av ulv så langt det lar seg gjøre – med Venstre i Klima- og
miljødepartementet i spissen.
Bestandsmålet
for ulv i Norge er fire–seks ynglinger per år, fastsatt av Stortinget,
hvorav tre skal være helnorske ynglinger. Også ynglinger utenfor
ulvesonen teller med. Ynglinger i grenserevir, altså revir som delvis
er i Norge og delvis er i Sverige, skal telle med med en faktor på
0,5.
I Innst. 330 S
for 2015–2016 sier flertallet på Stortinget, bestående av Senterpartiet,
Høyre, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
følgende i merknadene:
«Komiteens flertall vil understreke
at bestandsmålet skal oppfattes slik at det er et minimums- og maksimumsmål
og at dette er nådd når man har passert 4 og det skal ikke overstige
6. Da skal det iverksettes uttak.»
Det er sist registrert
8,5 ynglinger i Norge. Det var registrert valpekull i seks helnorske
revir og fem grenserevir ved siste opptelling. For å komme under
bestandsmålet på seks ynglinger, som skal anses som et maksimumsmål,
måtte man derfor tatt ut enten minst tre helnorske revir, fem grenserevir
eller en kombinasjon av disse for å oppfylle Stortingets vedtak
om bestandsmål.
Høsten 2020 vedtok
rovviltnemndene i region 4 og 5, som forvalter ulvesonen, at 32
ulver i fem revir innenfor ulvesonen skulle kunne felles på lisensfelling
vinteren 2021. Den 21. desember 2021, bare få dager før jakten skulle
starte, besluttet regjeringen å overstyre de lokale rovviltnemndene
og reduserte fellingstillatelsen til bare to revir i stedet for
fem. Man trakk tillatelsen til å felle Rømskog-reviret, Hernes-reviret
og Hornmoen-reviret. Det innebærer at ulv fortsatt forvaltes over
bestandsmålet av regjeringen, i strid med Stortingets vedtak.
Denne overkjøringen
har folk i ulvesonen, og som lever med rovdyr, opplevd før. Det
har vært store demonstrasjoner utenfor Stortinget ved flere anledninger for
å be regjeringen innstendig om at Stortingets vedtak om bestandsmål
må følges, og at ulvebestanden må reduseres. På grunn av koronapandemien
var ikke det mulig å gjennomføre i år, men Naturbruksalliansen, som
består av en rekke organisasjoner, arrangerte en bålaksjon som fikk
stor oppslutning. Målet var å formidle til regjeringen at nok er
nok, man må følge Stortingets vedtak, ulvebestanden må reduseres.
I tiden etter
at regjeringen avslo felling av de tre revirene, har det skjedd
en utvikling i rettsapparatet. Vi må først tilbake til 2017. I 2017
gikk Verdens naturfond, WWF, til sak mot staten for å få kjent fellingstillatelse
av tre revir ugyldig, og de påsto i søksmålet at den norske rovdyrforvaltningen
strider mot Grunnloven, naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen.
Den 1. januar
2018 publiserte Venstre.no, som er klima- og miljøministerens parti,
en artikkel med tittelen «Viktig med rettsavklaring om ulv». Ola
Elvestuen, som var klima- og miljøminister før nåværende statsråd
Sveinung Rotevatn, sier følgende i den artikkelen:
«Venstre er glade for at WWF har
saksøkt staten og krever ny norsk ulveforvaltning. Dette er viktig fordi
vi er mange som mener at stortingsflertallet har lagt seg på et
bestandsmål som er for lavt for å innfri våre forpliktelser etter
Bernkonvensjonen.»
Videre står det
i artikkelen:
«Flertallet endret rovviltforskriften.
Selv om Senterpartiet, Arbeiderpartiet, KrF, Høyre og Frp ikke fikk
endret Naturmangfoldloven, vedtok imidlertid et flertall av partiene
i Stortinget å be regjeringen endre rovviltforskriften, slik at hjemmelsgrunnlaget
for lisensfelling av ulv skulle utvides. Det er bakgrunnen for den
ulvejakten som det nå er åpnet for. Venstre gikk mot endring av
rovviltforskriften i Stortinget, men ble dessverre nedstemt.»
Til dette er
tidligere statsråd Elvestuen sitert på følgende:
«Utfordringen er at et flertall
i Stortinget ønsker å ta ut flere ulver, til tross for at det neppe
er i tråd med Naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen. Det beklager
vi sterkt, fordi ulv er en del av norsk natur. Vi skal fortsette
vår kamp for ulven, og nå er det viktig med en tydelig rettsavklaring.»
Og videre:
«Det er vanskelig å se for seg
at vedtaket om å åpne for den ulvejakten som nå pågår kan bli stående
etter behandling i domstolen.»
Den 26. mars
2020 kom den avklaringen som Venstre har ventet på, i Høyesterett.
En enstemmig rett konkluderte med at WWF taper søksmålet, og vedtaket
om ulvejakten det var snakk om, blir stående. I tillegg avklarer
retten at WWF og Venstres antakelse om at bestandsmålet er i strid
med Barnekonvensjonen, er feil. Jeg siterer fra domspremissene:
«Det nasjonale bestandsmålet er
i § 3 fastsatt til fire til seks årlige ynglinger, hvorav tre er
helnorske. Det samme bestandsmålet er satt i de aktuelle regionene
4 og 5, jf. § 4 bokstav d og e.
(71) Jeg finner det klart at Norge
ikke bryter Bernkonvensjonen artikkel 2 så lenge den norske delbestanden
er så stor at dette bestandsmålet nås.»
I artikkelen
på Venstre.no hevder også Venstre følgende:
«Venstre sørget i forrige stortingsperiode,
gjennom samarbeidsavtalen med regjeringspartiene og KrF, for at
naturmangfoldloven ikke skulle endres. Dette var årsaken til at
et forslag om endringer i loven ikke fikk flertall da saken ble
behandlet i Stortinget i fjor.»
Venstre må også
her legge bort sin egen tolkning, for i dommen fra Høyesterett går
det fram at Stortinget ikke vedtok forslaget, fordi flertallet mente
at den eksisterende § 18 første ledd bokstav c allerede åpnet for
lisensfelling i tilstrekkelig omfang, og da i større utstrekning
enn hva regjeringen mente. Stortinget ba i stedet regjeringen endre
rovviltforskriften. Og videre:
«Når loven ikke ble endret, må
Stortingets uttalelser i utgangspunktet anses som etterarbeider, som
vanligvis bare tillegges begrenset vekt ved lovtolkningen. Men det
spesielle her er at Stortingets syn fremkommer i en lovsak, og da
som begrunnelse for å la være å endre loven. Når dette er situasjonen,
mener jeg at uttalelsene må gis større vekt enn etterarbeider vanligvis
gis. Vekten bør da mer være på linje med den som legges på lovforarbeider.
Det kan i situasjoner som dette ikke kreves at Stortinget vedtar
loven på nytt.»
Mens vi har ventet
på disse avklaringene, har Høyre og Kristelig Folkeparti i regjeringen
latt Venstre styre norsk rovviltforvaltning etter egen overbevisning,
ikke etter det Stortingets flertall har lagt til grunn. Selv om bestandsmålet
har vært overoppfylt i flere år, har det ikke blitt gitt nødvendige
fellingstillatelser for å komme ned på bestandsmålet. Den praksisen
må ta slutt. Høyesterett har nå lagt til grunn at bestandsmålet
ikke er i strid med Bernkonvensjonen. I lys av dommen: Hvordan vil
regjeringen redusere ulvebestanden og sørge for at Stortingets vilje
følges?
Nils T. Bjørke hadde her
teke over presidentplassen.
Statsråd Sveinung Rotevatn [17:42:18 ] : Forvalting av ulv
er eit mykje debattert forvaltingsområde – meir enn dei fleste i
denne salen, trur eg – og slik har det vore i fleire år. Særleg
har spørsmåla rundt lisensfelling og vedtaka der fått stor merksemd
i Stortinget og i offentlegheita elles.
Etter fleire
rundar i rettssystemet fekk vi no ved inngangen til påska ein konklusjon
frå den høgste rettsinstansen vår om eit vedtak om lisensfelling
av ulv utanfor ulvesona, tilbake frå vinteren 2017/2018. Eg meiner
at den dommen er avklarande og vil gjere den vidare forvaltinga
av ulv enklare. Sjølv om han ikkje gjev svar på alle rettslege spørsmål
rundt rovviltforvalting, er det likevel nyttige avklaringar som
her har vorte gjevne.
Høgsterett har
samrøystes funne at praksisen som forvaltinga har ført utanfor ulvesona,
er i samsvar med nasjonalt lovverk og med dei internasjonale forpliktingane
våre, slik Klima- og miljødepartementet og regjeringa har argumentert
for. Praksisen har vore at terskelen for å tillate felling av ulv
utanfor ulvesona er låg, og både streifindivid, ulvepar og flokkar
har vorte felte. Det einaste unntaket har vore genetisk verdifulle
ulvar, der flytting har vorte gjennomført som eit alternativ til
felling. Det har vi også diskutert inngåande i denne salen.
Eg meiner også
at vi kan seie at Høgsterett gjennom denne dommen har anerkjent
dei meir grunnleggjande elementa i rovviltforvaltinga, som desse
ulike vedtaka våre byggjer på. Eg tenkjer då både på bestandsmåla
og på soneforvaltinga.
Det har vore
mykje debatt rundt bestandsmåla, både om storleiken på dei og om
kva rettslege verknader dei har. I dommen slår Høgsterett fast at
vi er forplikta til å halde oppe ein delbestand av ulv i Noreg.
Høgsterett meiner at forpliktinga vil vere oppfylt dersom bestandsmålet
som Stortinget har vedteke, er oppfylt, og det er ei viktig avklaring.
Samtidig er bestandsmålet
berre ein del av biletet når det gjeld forvalting av ulv, og dommen
frå Høgsterett gjev ikkje noko grønt lys for felling av ulv berre
ut frå ei vurdering av om ein har oppnådd bestandsmålet åleine, eller
at felling må nektast dersom ein ligg under bestandsmålet. Då er
det fleire reglar som slår inn.
Hovudregelen
etter Bernkonvensjonen er framleis at det er forbode å felle ulv.
Ved felling av ulv må difor unntaksvilkåra som konvensjonen set
opp, vere oppfylte. Det gjeld sjølv om Høgsterett har funne at forpliktinga
til å sikre eit minstenivå av ulv i Noreg er vareteken dersom bestandsmålet
i seg sjølv er nådd, fordi lova stiller opp fleire vilkår som må
vere oppfylte ved felling av ulv, og som Høgsterett har vurdert
i dei konkrete vedtakssakene.
Stortinget har
også gjeve ei rekkje føringar for tolking av vilkår i lova, som
viser at det skal gjerast ei breiare vurdering. Stortinget har bl.a.
lagt til grunn at omsynet til distriktspolitiske interesser kan
grunngje felling av ulv, og at det må verte vurdert konkret korleis
slike interesser gjer seg gjeldande i den enkelte saka. Høgsterett har
funne at desse føringane rundt lovtolkingar skal vege tungt.
Eg kan nok ikkje
sjå at ei forvalting av ulvebestanden som berre baserer seg på bestandsmålet,
er i tråd med viljen til Stortinget. Vedtaka og føringane frå Stortinget
inneber at det skal verte gjort ei breiare vurdering, og både Stortinget
og Høgsterett har understreka at vilkåra i lova må verte vurderte
konkret i den enkelte saka.
Representanten
Enger Mehl viser i bakgrunnen for interpellasjonen til klagevedtak
om kvoter for lisensfelling av ulv innanfor ulvesona denne vinteren.
Eg vil difor minne om at vedtaket Høgsterett har prøvd, gjeld lisensfelling
utanfor ulvesona. Terskelen for å felle ulv skal vere låg utanfor
ulvesona, og han skal vere tilsvarande høg innanfor ulvesona.
Eg trur at både
staten og motparten nok hadde håpa at Høgsterett ville bruke moglegheita
til også å seie noko om felling innanfor ulvesona, når ein hadde
denne konkrete saka oppe til behandling – altså korleis lova er
å forstå i lys av den høgare terskelen som gjeld i dette området.
Det valde Høgsterett å ikkje uttale seg om direkte, og det må vi
berre ta til etterretning.
Eg meiner vi
har lagt oss på ei riktig linje, også når det gjeld lisensfelling
av ulv innanfor sona. Men det er først når vi har fått ein rettskraftig
dom om lisensfelling innanfor sona, at vi vil ha eit meir endeleg
svar rundt dei rettslege rammene for det totale uttaket av ulv i
Noreg. Eg ser fram til å få avklaringar om det i ein komande rettsprosess
knytt til vedtaket frå 2019 om felling av Letjenna-flokken, som
då var innanfor ulvesona.
Gjennom denne
saka har vi fått viktige avklaringar frå Høgsterett om forvaltinga
av ulv i Noreg. At Høgsterett har godkjent praksisen som vi har
ført utanfor ulvesona, gjev ei viktig rettesnor, sjølv om dommen
ikkje inneber ei endeleg avklaring om bruk av lova innanfor ulvesona.
Men eg er sjølvsagt
tilfreds med at det synet som regjeringa har gjort gjeldande for
retten, har fått gjennomslag. Og i lys av dommen vil eg fortsetje
å forvalte ulvebestanden i tråd med bestandsmålet, innanfor rammene som
følgjer av naturmangfaldlova, Bernkonvensjonen og dei vedtaka som
Stortinget har gjort, som regulerer forvaltinga av rovviltstammane
i Noreg, inkludert ulv.
Emilie Enger Mehl (Sp) [17:48:57 ] : Jeg opplever å ha fått
én viktig ting ut av statsråden, og det er at han anerkjenner at
de avklaringene Høyesterett kom med, var viktige, og at de gir legitimitet
til bestandsmålet og rydder tvil av veien knyttet til om bestandsmålet
er lovlig. Det er jo da i strid med det Venstre har hevdet fram til
dommen forelå. Jeg er glad for at vi nå kan være enige om det.
Samtidig savner
jeg at statsråden og regjeringen tar folk på alvor, for rovviltforvaltning
er egentlig en øvelse i å gjøre ting mest mulig komplisert og vanskelig,
vikle ganske enkle problemstillinger til med henvisninger hit og
dit som gjør det komplett umulig for folk å forstå hvordan man skal
forholde seg til den politikken som føres.
Her har vi altså
et bestandsmål som er konkretisert. Det var noe Stortinget gjorde
helt bevisst – å konkretisere bestandsmålet, tallfeste det – nettopp
for at det skulle være mulig å måle om bestandsmålet er oppfylt
eller ikke, og om det er overoppfylt eller ikke. Man har en helt klar
uttalelse fra flertallet i Stortinget som sier at det skal være
et minimums- og et maksimumsmål. Likevel er ikke det nok for regjeringen
til å innrømme at vi er nødt til å iverksette flere større uttak
av ulv for å komme ned på bestandsmålet. Nå har vi et system med
rovviltnemnder som skal anbefale og vedta kvoter for lisensfelling både
i og utenfor ulvesonen, men det fungerer dårlig når regjeringen
ikke lytter til de vedtakene som er gjort på bakgrunn av lover og
regler, og heller velger å overkjøre folk hver eneste gang.
Jeg opplever
ikke at vi kan forvente en endret kurs fra regjeringen etter denne
interpellasjonen, og det synes jeg er veldig synd, for folk har
levd med ulvebelastningen, så stor som den er, altfor lenge, og
jeg vet ikke helt hva som skal til for å nå inn til regjeringen
hvis ikke en dom i Høyesterett er nok.
Jeg håper i hvert
fall at vi får et nytt flertall i Norge etter valget, slik at vi
kan få redusert ulvebestanden. Senterpartiet mener at det er helt
nødvendig for å ivareta folks trygghet, frihet og mulighet til å
bo og leve i hele Norge, inkludert ulvesonen.
Statsråd Sveinung Rotevatn [17:52:18 ] : Representanten spør
kvifor det er så vanskeleg å forstå, kvifor det er så kompliserte
forklaringar, kvifor dette ikkje er veldig enkelt.
Eg trur mykje
av grunnen til det ligg i korleis representanten sjølv, hennar parti
og ein del andre bidreg til å skape aktiv forvirring rundt kva som
er å forstå her. For når det vert snakka om eit minimumsmål og eit
maksimumsmål, høyrest det ut som om det då etter føresetnadene ikkje
er mogleg å felle rovdyr viss ein er under minimumsmålet, eller
at en må gjere det uansett, uavhengig av andre vilkår, viss ein
er over bestandsmålet.
Men eg trur ikkje
at det eigentleg er det representanten meiner, for eg trur representanten
veit veldig godt at det er mogleg å felle rovdyr i Noreg sjølv om
ein ligg under bestandsmålet. Vi har f.eks. felt opptil fleire bjørn,
bl.a. i fjor – det var partiet til representanten svært oppteke
av å gjere – sjølv om vi ligg godt under bestandsmålet for bjørn
i Noreg. Men ein gjer det likevel fordi dette er ei heilskapleg
vurdering der ein bl.a. ser på skadesituasjonen.
Eg trur ikkje
nødvendigvis representanten eigentleg meiner at dersom vi låg under
bestandsmålet for ulv, f.eks. viss vi hadde 3,5 årlege ynglingar,
skulle det vere umogleg å fatte vedtak om å gjere skadefelling av
ulv dersom det var ein konkret og alvorleg skadesituasjon. Eg trur
ikkje representanten eigentleg meiner det.
Difor meiner
eg at dersom nokon føler at dette er litt forvirrande, er det kanskje
ein grunn til det, og det er at den forvirringa vert skapt av nokon
som ønskjer å gje inntrykk av at regelverket er noko anna enn det
dei eigentleg meiner sjølve.
Det synest eg
er problematisk. For når vi skal forvalte ulv i Noreg, er bestandsmåla
viktige, vi styrer etter dei, men det er også andre vilkår Stortinget
har bedt oss leggje vekt på, i naturmangfaldlova og i Bernkonvensjonen, bl.a.
om det er eit skadepotensial, om det er snakk om ting som går alvorleg
ut over distriktsinteresser, m.m.
Den tilsynelatande
store ueinigheita her er ganske tilsynelatande. For dette er altså
lovvedtak ein har gjort i fellesskap, og som Høgsterett no har slutta
seg til regjeringa si forståing av. Eg ser nok ikkje på det som
eit nederlag at Høgsterett har sagt at forvaltninga regjeringa fører,
er riktig, og det var heller ikkje noko motsett regjeringa argumenterte
for i retten.
Dette gjev viktige
avklaringar for forvaltinga framover. Det er bra. Så er det som
sagt også ein del ting som ikkje vert avklarte med denne dommen,
bl.a. ein del spørsmål som står igjen om forvaltinga innanfor ulvesona.
Eg er av den oppfatninga at den praksisen regjeringa ligg på, er
lovleg også der, men det er som sagt ei sak som er meldt for tingretten,
og som skal starte snart. Vi får halde moglegheita open for at rikets
fremste dommarar etter kvart kan meine noko anna, men eg trur ikkje
det er grunn for det.
Emilie Enger Mehl (Sp) [17:55:37 ] : Bestandsmålet er jo et
kompromiss mellom ulike hensyn. Det er satt for å balansere hensynet
til å bevare de ulike rovdyrbestandene og hensynet til å ivareta
beitenæring og distriktsinteresser.
Det har vært
konflikt rundt forvaltning av rovdyr – ikke bare ulv, men spesielt
ulv – nå i mange år, og det har ikke skyldtes at Senterpartiet har
lyttet til folk og talt folks sak. Det har skyldtes at regjeringen
har trenert uttak av ulv, at man har ventet til dagen før lisensfelling skal
starte, med å trekke tilbake tillatelse til lisensfelling som er
gitt av de lokale rovviltnemndene. Det skyldes forslag fra regjeringen
om at man skal ha sentrale nemnder i stedet for lokalt forankrede
rovviltnemnder, altså fjerne det siste demokratiske alibiet man
har i rovviltforvaltningen, fordi regjeringen ønsker seg et ekspertstyre
i stedet for et folkestyre, og ønsker at folk skal ha enda mindre
å si enn det de allerede har.
Den frustrasjonen
mener jeg regjeringen burde lytte til. Den har vart i mange år,
og selv om vi, på grunn av korona, ikke kan ha fakkeltog foran Stortinget,
er ikke den frustrasjonen borte. For ulveproblemet er der ennå, og
regjeringen behandler ulver som noe annet enn ville dyr som skal
forvaltes. Vi har jo f.eks. hatt en stor runde her nå, som også
har vært veldig konfliktskapende, med én enkelt ulv som regjeringen
har valgt å frakte rundt omkring i helikopter for å verne den i
stedet for å gi fellingstillatelse, som folk lokalt har bedt om.
Det er ikke Senterpartiet
som skaper frustrasjonen her. Det er den urettferdige rovdyrpolitikken
til regjeringen. Jeg kan forstå at det er vanskelig for en statsråd fra
Venstre å se det når det er så i strid med egen overbevisning. Jeg
synes det er synd at ikke Kristelig Folkeparti og Høyre, som for
så vidt ikke er til stede her – nå er Kristelig Folkeparti kommet
inn i salen – tar et større ansvar og lar Venstre styre rovdyrpolitikken,
som representerer et så lite mindretall av regjeringen, og som får
makt til å overkjøre befolkningen i en stor del av Norge som må leve
med en urettferdig rovdyrforvaltning.
Statsråd Sveinung Rotevatn [17:58:37 ] : Eg registrerer at
interpellanten i innlegget sitt ikkje svarer på eller kommenterer
nokon av mine grunnleggjande poeng om korleis bestandsmålet er å
forstå. Det synest eg eigentleg er talande, og eg legg til grunn,
slik eg også gjorde før eg gjekk opp, at det betyr at vi eigentleg
er einige, og at den ueinigheita det vert forsøkt skapt eit inntrykk av
når det gjeld kva eit såkalla minimums- eller maksimumsbestandsmål
eigentleg betyr, ikkje er reell. Det er bra, for det betyr at då
er det også grunnlag for å ha ei større einigheit rundt korleis
vi skal praktisere forvaltinga framover, og det er eg positiv til.
Så er det heilt
rett, som interpellanten seier, at det er eit konfliktnivå rundt
ulveforvaltinga. Det er det sjølvsagt ingen tvil om. Det er heller
ingen tvil om at for dei som lever med ulv tett på seg, kan det
vere ei belastning, og det er i alle fall ingen tvil om at for dei
som opplever tap av beitedyr til ulv, kan det vere ei svært tung
belastning. Det har eg stor forståing for, og det er også grunnen til
at vi i høgste grad, i motsetning til det interpellanten antydar,
behandlar ulven som det han er, nemleg eit rovdyr som må forvaltast.
Og det gjer vi. Viss ikkje ville vi vel neppe felt så mange ulv
som forvaltinga faktisk gjer kvart einaste år, både gjennom skadefelling
og gjennom lisensfelling.
Det er òg positivt
– eg opplever det i alle fall slik – at konfliktnivået er på veg
ned, og at det ikkje er så høgt som det var før. Det trur eg bl.a.
har noko å gjere med at vi no ser betre resultat rundt tap. Faktisk
er tapet av sau og lam på beite til rovdyr halvert sidan Senterpartiet hadde
ansvar for denne politikken i Noreg. Det er fordi vi målretta går
inn med skadefelling når det er behov for det, og gjev betydelege
midlar for å hindre tap kvart einaste år. Det gjev effekt, og det
er bra.
Vi ser også at
når det vert halde meiningsmålingar om kva folk meiner om rovdyrpolitikken,
er eit stort fleirtal, over 70 pst., fornøgd med dagens bestandsmål eller
ønskjer meir rovdyr i Noreg. Det er også slik, når ein ser på dei
målingane, at dei mindretala som enten vil ha veldig mange fleire
rovdyr eller veldig mange færre, vert mindre og mindre. Det betyr
at ein stadig større andel av folk er einig i den praksisen som
regjeringa fører i dag. På nokon annan måte er det ikkje mogleg
å lese det. Og det tenkjer eg er positivt.
Når det gjeld
betydninga av genetisk verdifulle individ, vil eg oppfordre interpellanten
til å lese godt den høgsterettsdommen som vi diskuterer her i dag,
der nettopp viktigheita av at ein har innvandring av genetikk utanfrå
til den sør-skandinaviske ulvestammen med jamne mellomrom, går fram,
og at det må liggje i botnen når ein skal vurdere om stammen er
levedyktig på lang sikt – i motsetning til det Senterpartiet har
gjeve uttrykk for i denne salen ved ei rekkje anledningar dei siste
åra.
Presidenten: Interpellasjonsdebatten
i sak nr. 13 er avslutta.