Stortinget - Møte tirsdag den 4. mai 2021

Dato: 04.05.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Søk

Innhold

Sak nr. 11 [16:04:07]

Interpellasjon fra representanten Emilie Enger Mehl til justis- og beredskapsministeren: «Regjeringen har sentralisert politiet over hele Norge med den såkalte nærpolitireformen. Sentraliseringen er gjennomgripende i distrikt og bydeler der folk bor. Lokale politifolk er flyttet til sentrale funksjoner og store systemer. 120 lensmannskontor er lagt ned. Rundt 1 800 politiansatte er fjernet fra ca. 230 politistasjoner. Politiet er mer sentral- og toppstyrt, ifølge forskning fra Politihøgskolen. Lokalt politi har mistet myndighet til å prioritere ressurser og saker i sine nærmiljø. Gudbrandsdalstinget varsler om at beredskap og forebyggende arbeid er svekket. En politisjef i Bergen viser til at nærpolitireformen har gjort politiet for lite synlig i bydelene og svekket kontakten med ungdom. Målet med reformen var tilstedeværelse av et kompetent og effektivt lokalt nærpoliti, der befolkningen bor. Hvilke negative konsekvenser ser regjeringen av at politiet i stedet er blitt mer sentralisert»?

Talere

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Regjeringen, med Høyre og Fremskrittspartiet, innførte med støtte fra Arbeiderpartiet den såkalte nærpolitireformen i 2016. På regjeringen.no kan vi lese at «Målet med nærpolitireformen er å sikre tilstedeværelse av et kompetent og effektivt lokalt nærpoliti, der befolkningen bor».

Etter fem år er dette målet ikke nådd. I stedet peker forskning, statistikk og undersøkelser fra politiansatte selv mot at politiet har blitt fjernere fra folk og mindre til stede. Det som skulle bli en nærpolitireform, har i stedet blitt en fjernpolitireform.

Senterpartiet mener det er på tide at Høyre-regjeringen tar de negative konsekvensene av denne sentraliseringen på alvor. Hvis regjeringen skal klare å løse de utfordringene man har skapt for det lokale politiet, må det begynne med en erkjennelse av problemet. Jeg er derfor interessert i å høre hvilke negative konsekvenser regjeringen ser at reformen har ført med seg.

Forskning fra bl.a. Politihøgskolen viser at politiet har blitt betydelig sentralisert, noe også en rekke aktører knyttet til politiet bekrefter. Forskere fra Arbeidsforskningsinstituttet ved OsloMet skrev i fjor sommer: «Vi lurer på hvordan politiet kan sentraliseres og spesialiseres og samtidig være i tråd med de ti grunnprinsippene og et lokalt forankret politi?»

Sentraliseringen er gjennomgripende i distrikt og bydeler der folk bor. Den følger flere spor. Det er sentralisering av folk, av makt og av midler. Det har ført til svekket beredskap, mindre kapasitet for politiet til å jobbe forebyggende, og etterforskningsmiljøer som er ødelagt.

Lokale politifolk er flyttet vekk fra lokalsamfunnet og inn i sentrale funksjoner og store systemer. Over 120 lensmannskontor er lagt ned. Rundt 1 800 politiansatte er fjernet fra ca. 230 politistasjoner. Flere lensmannskontor skal dele på knappe ressurser over store vaktområder. Store geografiske områder står i realiteten uten politivakt store deler av uken.

Lokale politistasjoner som før var selvstendige og kunne bestemme over egne politiressurser og gjøre nødvendige lokale prioriteringer, er nå underlagt en rekke mellomledere og har havnet nederst på rangstigen i en toppstyrt organisasjon. Viktige beslutninger om lokale forhold tas ikke lenger av en lokal lensmann som kjenner sitt lokalsamfunn, men sentralstyres av noen som er lenger unna hverdagen til folk. Det er sentralisering av makt, og det fører til sentralisering av økonomiske ressurser.

Danmark og Sverige har også forsøkt samme metoder som regjeringen, og har gjort mye for å sentralisere politiet tidligere. Etter folketingsvalget i 2019 kom det til en ny regjering som har et uttalt ønske om et politi nær folk i hele landet. Nå skal danskene bygge 20 nye politistasjoner og ansette hundrevis av politifolk i lokalsamfunn over hele landet. Sentralt politibyråkrati skal slankes kraftig.

På NRK.no 22. april 2021 stod det:

«Flere lensmenn mener polititjenesten har blitt dårligere i sitt område etter nærpolitireformen. De mener innbyggerne i distriktene blir nedprioritert.»

Og videre:

«Lensmennene ønsker imidlertid ikke å stå frem og si det, siden de da vil føle seg illojale, og frykter det kan føre til reaksjoner høyere opp i systemet.»

Her må NRK bruke anonyme kilder for å få fram bekymringer fra politifolkene som sitter tettest på hverdagen til folk, og som ser at sentraliseringen går utover polititjenesten lokalt. Til og med kommunikasjonen om hvordan politiet fungerer lokalt, skal sentralstyres av PR-folk i en sentral funksjon som ikke kjenner til hvordan hverdagen er.

I samme NRK-sak sier lederen i Politiets Fellesforbund at tilbakemeldingene fra disse lensmennene er langt fra unike. Han sier:

«Den klare tilbakemeldingen fra samtlige 12 lokallagsledere er at politiet ikke har kommet tettere på befolkningen i det distriktet de er i. Og det må tas på alvor.»

Senterpartiet er ikke alene i vår kritikk av utviklingen. I påsken sluttet mangeårig regionlensmann Andreas Nilsen som leder i Midt-Troms lensmannsdistrikt. I Folkebladet kunne vi lese:

«Det hadde han neppe gjort om det ikke var for sentraliseringspresset og ei politiutvikling han slett ikke er enig i.»

Tidligere politibetjent i Porsgrunn, Andreas Cleve, skrev i gårsdagens utgave av Telemarksavisa:

«Utkantkommuner og grisgrendte strøk er helt ribbet for alt som heter lensmannskontor og polititjenestemenn med lokalkunnskap som ingen andre har!»

Politioverbetjent Eirik Djupnes ved Finnsnes lensmannsdistrikt i Troms skrev i Nye Troms i januar:

«Litt etter litt flyttes makt og ressurser mot sentrale strøk. Igjen sitter befolkningen i distriktene med et dårligere tilbud. Ledere med beslutningsmyndighet og fagmiljøer vil bli fjernere fra befolkningen. Nærheten til publikum blir mindre.»

De som taper på denne sentraliseringen, er innbyggerne i lokalsamfunn over hele Norge, som får en dårligere polititjeneste, hvor det forebyggende arbeidet ikke kan prioriteres, hvor etterforskningen er svekket, og hvor politiet er lenger unna når det skjer noe. Det er innbyggere i lokalsamfunn som i Gudbrandsdalen, der mange frykter for beredskapen og det forebyggende arbeidet. Der ser man at brannvesenet i f.eks. Skjåk og Lom blir stilt overfor et stadig større ansvar når politiet ikke dukker opp. Tidligere Gudbrandsdal politidistrikt har færre ansatte i april 2020 sammenlignet med 2015, med en total nedgang på omtrent 30 ansatte.

Gudbrandsdalstinget, som består av folkevalgte representanter fra 13 kommuner i Gudbrandsdalen og Innlandet fylkeskommune, er svært bekymret for politiberedskapen. I en uttalelse fra april 2021 sier de at de

«støtter endringene med å lage større fagmiljøer på enkelte område. Men vi kan ikke akseptere en sentralisering av politiets ressurser som går på bekostning av beredskapen i distriktene.»

Og videre:

«Gudbrandsdalstinget er svært bekymra over situasjonen (…) Det er spesielt bekymringsfullt å høre at ansatte i politiet mener de har mista verdifull tid til å drive forebyggende arbeid.»

De som taper, bor også i lokalsamfunn i de største byene våre, som Oslo, Bergen og Trondheim. Politistasjonssjef og GDE-leder i Bergen, Morten Ørn, sa til NRK i august at «Nærpolitireforma fører til mindre kontakt med ungdomar».

I Bergen har Åsane, Fana og Fyllingsdalen mistet 33 ansatte siden 2015. I Oslo politidistrikt har Majorstua og Bærum mistet 177 ansatte. Rundt Stavanger har Sola, Randaberg og Rennesøy mistet 23 ansatte. Rundt Trondheim har Klæbu, Malvik og Melhus mista 39. I mange gamle politidistrikt er det nå færre ansatte i politiet enn før reformen.

I den såkalte nærpolitireformen står det også at man skulle få bedre kapasitet til å etterforske kriminelle handlinger, men i Riksadvokatens merknader til straffesaksbehandling i politiet for 2020 pekes det på bekymring fordi oppklaringsprosenten går ned. Fra 2016 til 2020 gikk den ned fra 53 til 49 pst., noe Riksadvokaten vurderer som ikke akseptabelt.

5. april 2018 vedtok Stortinget følgende:

«Stortinget ber regjeringen sørge for en reell styrking av de lensmannskontorene som står igjen etter gjennomføringen av politireformen.»

Likevel har regjeringen systematisk tappet gjenværende lensmannskontor for folk, ressurser og myndighet. Det er ikke mulig å se at den praksisen er i tråd med Stortingets vedtak fra 2018.

Dette tok jeg også opp i 2020 med justisministeren i en annen interpellasjon. Lier ble da brukt som eksempel, en sentral kommune på Østlandet med 25 000 innbyggere der lensmannskontoret er bygget ned. Det var redusert fra 24 stillinger på fulltid til to stillinger med åpningstid to dager i uken fra kl. 9–14. Nå, litt over et år senere, har åpningstiden blitt redusert fra to dager til én dag i uken fra kl. 9–14.

I juni 2009 hadde VG en artikkel om at Nord-Odal lensmannskontor bare hadde åpent åtte timer i løpet av en uke. Det var tre timer mer enn det nå er i Lier. Partilederen i Høyre, Erna Solberg, kommenterte saken slik:

«Noe av den grunnleggende servicen fra politiet forsvinner. Dette er tragikomisk».

Noen år senere har altså Høyre endret mening om hva som er tragikomisk. Lensmannskontoret i Nord-Odal – og for så vidt Sør-Odal, i nærheten – er nå lagt ned, og fem timers åpningstid i Lier er helt greit.

Det er ikke en reell styrking av f.eks. lensmannskontoret i Stange når kontoret nå har gått fra 15 ansatte til én ansatt og er flyttet fra fullt mannskap i eget bygg til én politiperson som skal sitte på kontor i rådhuset. Det er heller ikke en reell styrking når politiet på Koppang har blitt halvert fra seks til tre politifolk, eller det på Rena er redusert fra seks til to politifolk.

Dessverre har sentraliseringen også ført til få patruljer på vakt over store regioner, og at responstiden har gått opp. Ni av tolv politidistrikt når nå ikke egne responstidskrav i en eller flere kategorier, altså per 2020.

Jeg vil avslutte der jeg begynte: Målet med den såkalte nærpolitireformen var tilstedeværelse av et kompetent og effektivt lokalt nærpoliti der befolkningen bor. Hvilke negative konsekvenser ser regjeringen av at politiet i stedet har blitt mer sentralisert?

Statsråd Monica Mæland []: Representanten løfter fram flere viktige problemstillinger som berører politiets framtidige utvikling og organisering, hvordan ressurser skal fordeles og prioriteres i politidistriktet, og ikke minst hvem som påvirker og gjennomfører tiltak som berører folks trygghet og tjenestetilbudet i nærmiljøet.

Samtidig må jeg nok si at jeg med en viss undring noterer meg at flere av disse temaene og også andre temaer knyttet til politireformen helt nylig ble debattert veldig grundig i forbindelse med Stortingets behandling av politimeldingen nå i slutten av februar. Regjeringen arbeider nå med å følge opp de vedtak Stortinget har fattet. Jeg har også den siste tiden besvart veldig mange skriftlige spørsmål om samme tema.

Jeg opplever at vi har et felles mål om å ha et godt lokalt politi, og det viktigste er at vi har en befolkning som føler seg trygg. Jeg er glad for å registrere at det er tilfellet. Politiets innbyggerundersøkelse for 2020 viser at hele 94 pst. av innbyggerne føler seg trygge. I tillegg er tilliten til politiet høyere enn den har vært på tolv år.

Et viktig læringspunkt fra undersøkelsen er at folk har høyere tillit til politiet i byene enn de har i mindre kommuner. Det tar regjeringen på alvor, og i 2021 er derfor politidistriktene prioritert med 400 politifolk som vil bli ansatt permanent i det ytterste leddet, nærmest folk, når politiets ekstrainnsats i koronapandemien er ferdig.

Politidistrikt etter politidistrikt får fornyet bilparken sin. Flere kriminalitetstyper kan nå anmeldes digitalt. Vi har fått på plass bedre løsninger for passbestillinger og mobile kontorer i form av mobilt passkontor for å gjennomføre passbestillingene. Politiet kan også ha kontor i kommunale lokaler dersom politiet og kommunen blir enige om at det er hensiktsmessig for å sikre lokal tilstedeværelse.

Det er riktig at man gjennom politireformen har bygget opp spesialiserte fagmiljøer, og at det kan ha gått på bekostning av lokal tilstedeværelse. Det arbeider vi som nevnt med. Ifølge Politidirektoratet har de geografiske driftsenhetene i løpet av 2020 fått en betydelig høyere andel av økningen i politiårsverkene enn de funksjonelle enhetene. 76 pst. av økningen i politiårsverkene i 2020 har gått til styrking av geografiske driftsenheter, mens 24 pst. har gått til styrking av funksjonelle enheter og lederstøttestaber.

Oppbyggingen av sterkere fagmiljøer sentralt og etablering av fellesfunksjoner som øker politiets kapasitet, har også ført til at mange av oppgavene som tidligere ble løst lokalt, nå kan løses sentralt i distriktet og av fagmiljøer som er større, og som kan levere kvalitetsmessig bedre tjenester.

Kriminaliteten stopper ikke ved kommunegrensen. Hendelser håndteres i liten grad ved at man rykker ut fra et kontor, og vakt og beredskap ivaretas over hele landet i hovedsak av patruljer som inngår i tjenesteplaner som skal dekke hele døgnet og uken. Moderne politiarbeid forutsetter et annet samspill mellom ulike ressurser i politidistriktet enn tidligere. Dette gjør at det spesielt ved alvorlige hendelser kan settes inn langt større ressurser i håndteringen av en sak enn det den lokale lensmannen kunne før reformen.

For å styrke samarbeidet mellom politiet og kommunene om felles innsats innen forebygging og beredskap er målet å etablere et politirådssamarbeid med alle landets kommuner. Politiet er forpliktet til å ta initiativ til et slikt samarbeid. Ordningen er frivillig for kommunene, men jeg vil oppfordre alle ordførere som har valgt ikke å inngå en slik avtale, mange av dem representerer interpellantens parti, til å gjøre det. Videre har politiet som en del av reformen etablert egne politikontakter for alle landets kommuner. Alle kommuner skal også tilbys en avtale med politiet om tjenestetilbud i kommunen.

Politidistriktene er med andre ord betydelig bedre rustet til å håndtere store og alvorlige saker, også på små steder. Nå har det lokale lensmannskontoret tilgang til spesialtjenester som enten bidrar i eller overtar arbeidet. Det ville ikke vært mulig med gammel organisering.

Gjennom å dra veksler på de samlede kapasitetene i politidistriktet, og gjennom å avlastes for andre ressurskrevende oppgaver, kan det lokale politiet i små kommuner i stedet prioritere ressursene i sine nærmiljø til å arbeide kriminalitetsforebyggende og ivareta lokalt samarbeid med kommunene.

Jeg vil avslutningsvis si at jeg er litt overrasket over formen på interpellasjonen. Det er slik at vi fra regjeringens side har vært tydelig på at vi har ønsket en politireform, og vi er veldig fornøyd med å ha gjennomført politireformen. Det er Senterpartiet som til stadighet og flere ganger hver uke kritiserer politiet – måten politiet arbeider på og måten politiet er organisert på. Da ville det være mye bedre om Senterpartiet fremmet et forslag om hvordan de vil organisere norsk politi. Det fortjener i hvert fall velgerne å få vite før valget.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Det er fint at statsråden svarer Stortinget når spørsmål blir stilt, og som statsråden også godt vet, har Senterpartiet fremmet en rekke forslag om politiet i løpet av denne stortingsperioden.

Mitt spørsmål var hvilke negative konsekvenser regjeringen ser, og jeg kan ikke si at jeg hørte et veldig tydelig svar på det. Vi i Senterpartiet prøver å lytte til de tilbakemeldingene som kommer fra lokalt hold, fra politiet, fra kommuner, fra ordførere som opplever at deres polititjeneste har blitt svakere. Når Gudbrandsdalstinget, som representerer nær sagt alle kommunene i Gudbrandsdalen – til og med Lillehammer, som er en bykommune – og Innlandet fylkeskommune, kommer med en kraftfull uttalelse om at de er reelt sett bekymret for beredskapen og for det forebyggende arbeidet i sin region, så er det noe som Senterpartiet mener man må lytte til, i stedet for, som justisministeren nettopp gjorde, å be ordførere som har nektet å skrive under på politikontaktavtaler som er for dårligere, om å gjøre det. I stedet burde hun lytte til hva som er årsaken til at det er for dårlig.

Politiets Fellestjenester, Politidirektoratet og Politiets IKT-tjenester har f.eks. blitt styrket med 720 årsverk i løpet av nærpolitireformen, men ifølge politiets egen kapasitetsundersøkelse har man ikke fått en eneste ekstra patrulje på veiene, selv om poenget med politireformen nettopp var at man – angivelig – skulle få et politi som var mer tilstedeværende i lokalsamfunnene, på hjul. Vi har fått et politi som ikke er et nærpoliti, men som i stedet har blitt et utrykningspoliti.

Regjeringen kan gjerne fortsette å skjønnmale dette og pumpe penger inn i systemet, men problemet er at systemet er rigget for sentralisering; man har fjernet makt, man har flyttet myndighet fra lokale lensmannskontor inn i de største byene, inn i hovedsetene i politidistriktene, inn i fellesfunksjoner. Justisministeren har fortsatt ikke gitt noe svar i det hele tatt på om det er en type struktur som man vil se på for å forbedre denne situasjonen, den umyndiggjøringen av lokale lensmenn som det varsles om, bl.a. til NRK, den nedprioriteringen av mindre steder som vi hører om gang på gang. Det kommer ikke til å løse seg ved at regjeringen fortsetter å pumpe det systemet de har bygd, for det er hele systemet som er problemet, at man har bygd et toppstyrt politi, et politi hvor midlene forsvinner i byråkrati i stedet for å komme lokal forebygging, lokal etterforskning, beredskapsarbeid i distriktene våre til gode.

Statsråd Monica Mæland []: Interpellanten hørte ikke at jeg kunne redegjøre for alle svakhetene ved reformen. Da har nok interpellanten gått glipp av det helt grunnleggende i denne saken, nemlig at jeg er for reformen. Jeg mener at reformen er veldig bra, og at reformen har gitt veldig gode resultater. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i det politiet som beskrives.

Jeg håper i og for seg koronaen også av den grunn snart er over, slik at også Senterpartiet kan reise rundt og få møte politidistriktene, møte fellesenhetene som de er imot, folk som jobber med etterretning, analyse og etterforskning i nettpatruljer, folk som jobber med å ta overgripere mot barn på nett, og som sier at de avdekker saker i dag som de aldri ville gjort for ett, to eller tre år siden, og fortelle dem at de skal ha et helt annet politi. Jeg håper man også forteller hvem som skal overta oppgavene til Politidirektoratet, hvem som skal gi politiet ordre, hvem som skal ha oppfølging av politidistriktene, hvordan de skulle håndtert grensepatruljering og korona nå hvis de ikke nettopp kunne gjøre det gjennom Politidirektoratet, et direktorat som ble anbefalt styrket av Gjørv-kommisjonen. Jeg kommer tilbake til det, for Senterpartiet var aktiv i en debatt tidligere i dag, men i flere tilfeller viser det seg at de er imot deler av oppfølgingen for å lage en kultur som kan ta ansvar, en kultur som gjør at vi har fått sterkere operasjonssentraler f.eks., som når ut til hele politidistriktet.

Jeg redegjorde også for hvordan de geografiske enhetene er blitt styrket – de har fått 76 pst. av økningen i fjor – og hvordan jeg mener totalt sett at reformen er helt riktig for å både forebygge og avdekke kriminalitet slik vi ser den i dag, og ikke minst slik vi ser den i tiden som kommer. Svaret er altså ikke å skru klokka tilbake. Svaret er ikke en total omorganisering av politiet. Svaret er å jobbe videre med å styrke alle deler av politiet.

Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) []: Justis- og beredskapsministeren hevdet nylig i et innlegg i Aftenposten at beredskapen aldri har vært bedre her i landet. Da spørs det nok hvor i landet hun er. Det tragiske skredet i Gjerdrum viste hvor viktig det er med ressurser nær der ulykker eller hendelser skjer. Skredet inntraff i et område der både redningshelikopter, politihelikopter, legehelikopter, sykehus, ambulanser, politipatruljer og brannvesen med ekstraordinære kapasiteter kun var få minutter unna. Hva om en tilsvarende alvorlig hendelse hadde skjedd i Vesterålen eller på Vevelstad. Da skal en politipatrulje fra Sortland eller Brønnøysund rykke ut, og de befinner seg ofte én til to timer unna. Dessuten behøver politiet en egnet båt for å komme seg ut til øyene langs Helgeland, Salten, Ofoten, Lofoten og Vesterålen.

En politipatrulje i Nord-Norge dekker gjerne et areal større enn mange fylker i sør. Politi fra Alta skal f.eks. rykke ut til Kautokeino hvis det skjer noe alvorlig. Det er 130 km å kjøre. Det er som om en patrulje fra Oslo skulle rykke ut til Gjøvik, Halden eller Larvik.

Politiet har fått nye politihelikopter, og det er veldig bra, men alle står på Taraldrud sør for Oslo, og helikoptrene vil behøve flere mellomlandinger for å fylle drivstoff før de er framme i Nordland, Troms og i alle fall Finnmark.

Det er dette som er det store paradokset med sentraliseringspolitikken til regjeringen og Fremskrittspartiet. Beredskap og sentralisering passer ikke sammen. Regjeringen og Fremskrittspartiet har sentralisert politi, ambulanse og Forsvarets kapasiteter bort fra store deler av landet, og når ressursene ikke eksisterer, kan de selvsagt ikke finne hverandre. De legger ned over 120 lensmannskontor, fjerner 350 politiårsverk og sentraliserer bort ansatte fra omtrent halvparten av de gjenværende politistasjonene og lensmannskontorene. Det er ikke å bygge opp ressurser og beredskap i hele landet. Det er det motsatte.

Når politiet ikke har nødvendig utstyr som båter, helikopter eller egnet kjøretøy, må det lånes av private, av frivillige eller av andre offentlige etater. I Finnmark er nå alle snøscootere og ATV-er i politiet sentralisert på ett sted. Det fører til at politiet må basere seg på frivillige når noe skjer utenfor allfarvei. Politiets båttjenester er systematisk blitt bygd ned de siste årene. Det er nå to politibåter som dekker hele kysten fra Trøndelag til russergrensen. Til sammenligning, eller kanskje uten sammenligning for øvrig, har Østerrike, et land uten kystlinje, 50 politibåter. Vi ser at politiets utrykninger langs kysten blir forsinket fordi politiet må rekvirere ferje for å komme fram til øyer eller komme seg over fjorder. Er det god beredskap dersom det er en akutt, livstruende hendelse, og selv om den finner sted på en øy der det ikke er veldig mange fastboende?

Statsråden antydet at det var mange Senterparti-ordførere som motsatte seg å gå inn i politiråd. Det er mulig, og det gjøres kanskje med god grunn, men jeg kjenner opptil flere som faktisk har gått inn i lokale/regionale politiråd. Undertegnede var en av dem i forrige periode.

Men tilbake til begynnelsen. Lærdommen av alvorlige hendelser bør være at det må finnes ressurser nær nok til at de skal kunne finne hverandre. Ved brann, pågående vold, alvorlige ulykker eller lignende hjelper det ikke folk i Nord-Norge at det er veldig mye ressurser på Østlandet. Beredskap må være desentralisert og tilgjengelig i hele landet. Ressursene må eksistere for å finne hverandre nær folk i hele Norge.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Siv Mossleth (Sp) []: Senest i dag fikk jeg en bekymringsmelding fra folkevalgte om at politiets responstid har økt, og at den øker mest i områder med få innbyggere. Det har ført til at det lokale brannvesenet i langt større grad enn tidligere nå opererer som førstelinjeberedskap for de fleste utrykningsoppdrag – alt fra brann til bilulykker og voldsepisoder. Det lokale brannvesenet står ofte alene på ulykkessteder i svært lang tid før både ambulanse og politi rekker fram, og de må håndtere bl.a. sikring av skadested, evakuering, alvorlige personskader og trafikkdirigering. Mange lokale brannvesen er ikke rustet for disse oppgavene, verken på utstyrssida eller når det kommer til kapasitet og kompetanse. Statlig finansiert beredskap er redusert med det resultat at allerede anstrengte kommunebudsjett belastes med oppjustering av brannberedskap for å kompensere for bortfall av lokalt politi. Sånn er situasjonen i stadig flere kommuner, i folks nærmiljø.

Vi har hatt åtte år med et stadig mer sentralisert politi i Nordland. Nylig kom statistikk fra Brønnøysundregistrene som viser hvor de politiansatte har hatt sitt arbeidssted. Tallenes tale er klar. I Nordland har 16 av 27 politistasjoner og lensmannskontor samme antall eller færre ansatte i 2020 som da nærpolitireformen ble innført. Når vi i tillegg vet at ti lensmannskontor ble lagt ned på grunn av en reform vedtatt av regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, ser vi en enorm sentralisering internt i Nordland politidistrikt de siste årene.

Politiets Fellesforbund i Nordland svarte følgende på spørsmålet om politiet har kommet tettere på innbyggerne etter reformen:

«Nei. Det er flere tjenestesteder det kun er ansatt en person for å kunne ha lensmannskontoret på organisasjonskartet. I realiteten jobber disse vel så mye i de større tjenesteenhetene for å få turnusen til å gå rundt. Vi opplever til stadighet å få meldinger om oppdrag som er 10 mil fra nærmeste patrulje. Oppfølging av politikontaktene har vært til dels fraværende.»

Selvfølgelig er det også steder i Nordland hvor det har blitt flere politifolk, og hvor det går bedre nå enn tidligere. De politiansatte og lederne gjør en svært god og viktig jobb i vårt fylke, uansett hvor de jobber. Nordlands politimester, Tone Vangen, ble nylig politiets beredskapsdirektør, og kompetansemiljøet knyttet til beredskap i Bodø er landets beste. Spørsmålet er bare om det er verdt å ofre lokalt tilstedeværende politi i 26 kommuner i Nordland for å bedre bemanningen på ni steder.

Det er fint at det har blitt flere politiansatte i de største byene, men det er ikke tvil om at det går ut over både beredskap, lokalkunnskap, tilstedeværelse og forebygging i mindre byer og tettsteder. Sandnessjøen, Evenes, Grane og Hattfjelldal, Herøy og Dønna, Lurøy og Træna, Mosjøen, Svolvær, Tysfjord, Vega, Værøy og Øksnes har alle, ifølge Brønnøysundregistrene, hatt en nedgang i antall ansatte på til sammen 58 fra 2016 til 2020. Når vi i tillegg vet at det forsvant 37 ansatte fra Hadsel, Bø, Lødingen, Ballangen, Saltdal og Beiarn, Steigen, Gildeskål, Rødøy, Hemnes og Sømna da disse lensmannskontorene ble lagt ned på grunn av nærpolitireformen, ser vi effekten av tidenes sentralisering av norsk politi.

Regjeringa mener at man måtte legge ned alle disse lensmannskontorene for å få mer politi ut på patrulje. Har det skjedd? Nei. Ifølge politiets egen kapasitetsundersøkelse, som ble offentliggjort i februar, ble det to – 2 – ekstra årsverk på patrulje fra 2015 til 2019 i hele landet. Dette fører til at lovnaden som ble gitt til befolkningen, ikke er overholdt.

Jenny Klinge (Sp) []: Det framstår som om statsråden blir fornærma omtrent kvar gong vi i Senterpartiet tek opp sentraliseringa i politietaten. Eg takkar interpellanten, Emilie Enger Mehl, for at ho tek opp dette temaet i dag, for det er eit tema vi ikkje blir ferdige med å diskutere, av svært gode grunnar. Dette er ikkje berre ein kamp om ulike politiske retningar – der den eine retninga er sentralisering, som regjeringa står for, med Framstegspartiets velsigning no når ein er i opposisjon, og den andre retninga, som er eit ønske om politi nær folk i heile landet – det er ein kamp om sanninga, om kva som faktisk er situasjonen no etter ei reform som vi var ueinige om. Det kan vere greitt at vi var ueinige om reforma, men vi må kunne bli einige om kva som faktisk er resultatet. Det er jo det vi håpar på, derfor masar vi om dette gong på gong.

Det som var lovnaden frå regjeringa, var at det skulle kome mykje godt ut av å leggje ned over 120 lensmannskontor. Ikkje berre skulle det bli meir politi på hjul, patruljar som skulle reise rundt omkring og vere meir synlege enn det tidlegare politiet, som vart framstilt som ganske daft, ein skulle i tillegg få sterkare attverande lensmannskontor fordi dei ressursane som ein spara på desse nedleggingane, ville gå til dei andre, både til dei som var på kontora til dagleg, og til dette politiet på hjul. Så skulle ein ikkje minst få betre opningstider, for dei opningstidene som var tidlegare, var jo så tragiske, som Enger Mehl også viste til i innlegget sitt.

Og når vi ser på resultata av desse lovnadene – kva var det som vart sagt, og kva er det som har skjedd – det er då det blir interessant. Og det er då vi skulle ønskje at statsråden og dei andre frå regjeringspartia faktisk lytta meir til kva som blir sagt – ikkje berre frå oss i Senterpartiet, dei treng ikkje å lytte til oss i det heile, dei kan lytte til det som blir sagt av politifolk rundt om i heile landet. For det er jo ingen tvil om at ting har skjedd her, og det er at det ikkje har vorte betre opningstider, det har ikkje vorte sterkare attverande lensmannskontor – tvert imot, mange har vorte tappa og har knapt nok tilsette igjen. Når det gjeld politi på hjul, var det vel seks eller åtte årsverk i heile landet det skulle bli ekstra. Det var ikkje nok til ein einaste ekstra patrulje i heile det langstrakte landet vårt, som et resultat av desse nedleggingane. Det er då det blir interessant å diskutere kva som er situasjonen no, kva som er sanninga, oppimot kva som var lovnaden. Sjølv om ein kunne vere ueinige om retninga den gongen vedtaket om politireforma vart gjort, må det gå an å bli einige om kva som skjer no. Men det er tydeleg at det ikkje er enkelt.

Mæland sa ein del interessante ting i stad, eg meiner statsråden sa at ho håpar at koronaen snart er over, slik at vi i Senterpartiet får begynne å reise rundt i landet og bli kjende med kva som føregår i politiet – det var noko sånt. Men det er ikkje mangel på bakkekontakt hos oss som er problemet her. Vi har god kontakt med politifolk rundt om i heile landet, og innspela kjem frå heile landet, ikkje berre frå distrikta, det er også frå byane. Det er endringar der som har vore i negativ retning.

Så sa statsråden også i stad at Senterpartiet kritiserer politiet og arbeidet til politiet. Nei, vi gjer ikkje det. Vi kritiserer ikkje politiet. Vi kritiserer ikkje arbeidet til politiet. Vi kritiserer regjeringas politikk som gjer at dyktige og ikkje minst samvitsfulle politifolk får problem med å drive godt førebyggande arbeid fordi avstandane har vorte for store, og ikkje minst lovnaden om at det ville vere nærleik til folk. Den har svikta, og folk har ikkje lenger eit ansikt på politiet. Det veks opp ungar og ungdommar som ikkje kjem til å ha eit ansikt på kven politiet er, slik dei kunne tidlegare. Det er eit problem, særleg når det gjeld førebygging, og vi må ikkje gløyme oppi det heile at førebygging er ekstremt viktig som ein del av politiarbeidet.

Når det gjeld lengre avstandar og sentralisering, som eg snakka om, er det eit openbert problem at brann- og redningstenesta rykkjer ut først meir og meir. Mange plassar er det slik at det har vorte ein veldig auke i dei økonomiske kostnadene til kommunane, fordi dei er nøydde til å betale for det som tidlegare var politiutrykkingar. No er det brann- og redningstenesta som rykkjer ut, og så er det kommunane som må ta kostnaden for staten fordi politietaten har vorte ramma av ei sokalla nærpolitireform, som ikkje vart så særleg nær.

Eg vil avslutte med berre å vise til Møre og Romsdal, som er mitt fylke, mitt politidistrikt. Der har det vore ei enorm indre sentralisering i politidistriktet. All netto vekst har gått til Ålesund, der det nye hovudsetet ligg. Eg unner jo Ålesund og Sunnmøre alt mogleg godt når det gjeld ressursar, men det er jo ikkje rett at tilførselen av ressursar blir så skeiv at det i praksis er ei enorm indre sentralisering av politidistriktet.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Den grunnleggende oppgaven som politiet skal bidra til, er å sikre trygghet i folks hverdag, uansett hvor en bor i Norge, i bygd og i by. Det er å sørge for at folk opplever trygghet i hverdagen, det er å bidra til å avverge både små og store hendelser, og det er å sørge for at en får hjelp innen rimelig tid når en har behov for det.

Det som blir tatt opp i denne interpellasjonen, en svært viktig interpellasjon, er om en har en erkjennelse av hvordan situasjonen er rundt omkring i Norge, og at en er villig til å se negative konsekvenser av den gigantiske sentraliseringen av norsk politi som har skjedd, som folk rundt omkring – i både små og store kommuner, i både spredtbygde og tettbygde strøk – kritiserer, og som også dyktige folk i politiet, med lang erfaring, advarer kraftig mot. De ber om at en får en utvikling som går i en annen retning.

Jeg hører gjentatte ganger statsråden vise til at istedenfor å ha et lensmannskontor, skal en få et mer tilstedeværende politi gjennom at lensmannskontoret har blitt lagt ned. Gjennom reformen er over 120 lensmannskontor i Norge lagt ned. Selv bor jeg på et av tettstedene i Norge, Sørumsand, som tidligere hadde et lensmannskontor. Det var selvsagt et lensmannskontor som ikke var åpnet hele døgnet, det hadde begrenset åpningstid. Vi hadde politi i bygda som var tilstedeværende, og som folk kjente til.

Hva har skjedd i etterkant? Folk opplever ikke større trygghet i hverdagen og et mer tilstedeværende politi etter reformen – tvert imot. En ser hvordan politiet har blitt mindre tilstedeværende, og hvordan bekymringen hos både voksne og unge brer om seg som følge av at politiet er mindre tilstedeværende enn før. Lokalbefolkning må organisere natteravn som et alternativ til den tilstedeværelse som politiet i større grad hadde før – ikke fordi politiet ikke ønsker å være tilstede, ikke ønsker å jobbe forebyggende, ikke ønsker å stille opp når det er noe, nei, det er fordi prioriteringene innenfor politiet, det ansvaret som regjeringen sitter med, innebærer at de ikke har ressursene til å jobbe på den måten som de gjorde før.

På Romerike snakker en om tilstedeværende politi og politi på hjul. Vel, fram til for to år siden hadde politiet på Romerike en beredskapsinstruks som sa det skulle være minimum fem patruljer på Romerike til enhver tid. Den beredskapsinstruksen som en hadde hatt i en tiårsperiode, fram til 2019, måtte avvikles fordi Øst politidistrikt sa de ikke hadde ressurser til fortsatt å ha en slik beredskapsinstruks.

Dette er situasjonen også andre plasser på Romerike, men også i Asker og Bærum, der en ser hva som skjedde med sentraliseringen da Asker og Bærum politidistrikt ble en del av Oslo politidistrikt. Legevakten i Bærum måtte hyre inn private vekterselskap fordi de ikke lenger kunne stole på at politiet hadde samme beredskap som før. Eller på Hurumlandet, der en ser at i den grad politipatruljer kommer når det skjer noe, kommer ofte patruljer enten fra Sandvika, eller for den saks skyld fra Stovner, som mangler den lokale kunnskapen og tilstedeværelsen i det daglige.

Det er en alvorlig situasjon rundt omkring i Norge. Tillitsvalgte i politiet i samtlige politidistrikt advarer mot utviklingen. Det er grunn for regjeringen til å lytte, men dessverre må det nok en ny regjering til. Heldigvis får vi håpe det blir en ny regjering, et nytt flertall, som sørger for en ny retning for norsk politi.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Mitt spørsmål til regjeringen via justisministeren i denne interpellasjonen var jo hvilke negative konsekvenser regjeringen ser etter nærpolitireformen, fordi det er vanskelig å gjøre noe med negative problemer som man ikke vil anerkjenne. Det er jo ikke et spørsmål som utelukker noen positive konsekvenser, men det var altså ikke det som var temaet nå. Justisministeren avviser hele problemstillingen og interpellasjonen med harselering og ved å vise til at hun ikke deler det hun kaller for Senterpartiets virkelighetsbeskrivelse.

I mitt innlegg har jeg ikke kommet med en selvstendig virkelighetsbeskrivelse på vegne av Senterpartiet, men jeg har vist til forskning ved Politihøgskolen, uttalelser fra politietaten og representanter for politietaten. Jeg har vist til politiets egne tall. Jeg har bl.a. vist til forskningen fra Politihøgskolen som sier at politiet har blitt betydelig sentralisert med nærpolitireformen. Jeg har vist til politiets egne tall, som viser at det ikke har blitt en eneste ekstra patrulje på veiene, men at det derimot har blitt 720 nye stillinger i sentralt politibyråkrati. Jeg har vist til bekymringer fra lensmenn som opplever å ha blitt umyndiggjort i et toppstyrt system, og som opplever at mindre steder blir nedprioritert. Jeg har vist til en politisjef i Bergen, som sier at nærpolitireformen har gjort politiet for lite synlig i bydelene. Og jeg har vist til bekymringer fra en hel region i Gudbrandsdalen som frykter for beredskapen i sin region, som er stor, det er lange avstander. De frykter også for det forebyggende arbeidet. Dette kan gå ut over tilliten til politiet og folks opplevelse av å være trygge. Jeg har vist til at responstiden ikke har blitt redusert sånn som var målet, og at ni av tolv politidistrikter ikke når egne responstidkrav i en eller flere kategorier per 2020.

Jeg fikk en utfordring fra statsråden, som var at vi burde fremme et forslag. I mitt hovedinnlegg refererte jeg nettopp til et forslag som Stortinget har vedtatt, nemlig at gjenværende lensmannskontorer skal styrkes, men det har regjeringen altså ikke valgt å følge opp. Det er ikke en styrking av gjenværende lensmannskontorer med den nedbyggingen og tappingen av ressurser som vi ser av det lokale politiet over hele Norge.

Jeg synes det er veldig synd at regjeringen ikke kan være med på en saklig drøfting av de negative konsekvensene, men velger å ikke lytte til folk og de bekymringene som kommer nedenfra.

Statsråd Monica Mæland []: Bare for å gjøre det helt klart, tar jo jeg selvfølgelig både spørsmål og interpellasjoner fra Stortinget med godt humør, og jeg har merket meg at Senterpartiet er veldig interessert i å diskutere politireformen, som de også var veldig imot. Men så tror jeg nok Senterpartiet må ta inn over seg at når det bare er Senterpartiet som er interessert i å diskutere dette i Stortinget, er det ikke fordi ingen andre interesserer seg for politiet og politireform. Det er rett og slett fordi vi andre hadde en grunnleggende og god og bred debatt knyttet til stortingsmeldingen i slutten av februar. Da blir det veldig rart å gjenta den samme debatten i form av en interpellasjon i dag. Men la nå det ligge.

Senterpartiet er opptatt av kritikk. Jeg har mottatt kritikk for manglende bemanning lokalt, kritikk for fellesenhetene, kritikk for politidistriktene – kritikk i alle ledd. Da skulle jeg gjerne se politikk: Hva er det politiske svaret til Senterpartiet på dette? Vi er for reformen, vi har nå gjort en historisk styrking av nettopp GDE-ene, vi har nettopp gjort det Stortinget har bedt oss om, med en historisk satsing på 400 årsverk, vi har gjort en styrking med 3 600 flere ansatte i politiet, med nye biler, nye båter, med et nasjonalt beredskapssenter, med en kraftig styrking av beredskapstroppen, med en kraftig satsing på nye politihelikoptre – vi har altså gjort en kraftig styrking i alle ledd. Jeg innestår for den styrkingen, og den skal fortsette. Men Senterpartiets svar er kritikk. Og da lurer jeg på: Hvordan ser det politiet ut som Senterpartiet ønsker seg? Det greier ikke jeg å se når man er uenig i alle deler av reformen.

Og så framhever man at det er noen bekymrede røster. Gjelsvik sa vel at det var en massiv bekymring. Vel, jeg har vært i absolutt alle politidistrikter, jeg har ikke møtt en eneste – ikke en tillitsvalgt, ikke en patrulje, ikke en politimellomleder, ikke en leder – som er imot politireformen, og som mener vi skal skru klokka tilbake. Alle er for, og så vil noen si at den har noen svakheter. Vi fikk sågar kake av Politiets Fellesforbund til jul. Det tror jeg ikke mange regjeringer har opplevd å få.

Så som sagt: Vi innestår for reformen, vi mener den er riktig, men ser framover. Og jeg ser altså ikke hva alternativet skulle være.

Presidenten: Dermed er interpellasjonsdebatten i sak nr. 11 avsluttet.