Stortinget - Møte onsdag den 26. mai 2021 *

Dato: 26.05.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhold

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 2 [11:20:27]

Ordinær spørretime

Talere

Presidenten: Det blir noen endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den elektroniske spørsmålslisten i salappen.

Endringene var som følger:

Spørsmål 1, fra representanten Per Espen Stoknes til statsministeren, er overført til olje- og energiministeren.

Spørsmålene 9 og 10, fra henholdsvis representantene Siv Mossleth og Heidi Greni til distrikts- og digitaliseringsministeren, besvares av kommunal- og moderniseringsministeren på vegne av distrikts- og digitaliseringsministeren, som er bortreist.

Spørsmål 12, fra representanten Geir Adelsten Iversen til kommunal- og moderniseringsministeren, vil bli tatt opp av representanten Trygve Slagsvold Vedum.

Spørsmål 15, fra representanten Nina Sandberg til forsknings- og høyere utdanningsministeren, er trukket tilbake.

Spørsmål 1

Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Per Espen Stoknes til statsministeren, er overført til olje- og energiministeren.

Per Espen Stoknes (MDG) []: La meg først benytte anledningen på vegne av Miljøpartiet De Grønne til å takke statsråd Bru for hennes svært tydelige forsvar for Lan Marie Berg og demokratiet og hennes like tydelige standpunkt mot hets og sjikane i helgen. Det er mange, spesielt i mitt parti, som har satt enormt pris på det. Så håper jeg selvsagt at svarene fra statsråden i dag viser at hun er helt enig med MDG og IEA også… (Presidenten klubber.)

Presidenten: Presidenten må bare minne representanten om at representanten skal lese opp det spørsmålet som er stilt til statsråden.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Så til spørsmålet:

«I perspektivmeldingen hevdet regjeringen at mer olje- og gassleting ikke utfordrer klimamålene. IEA-rapporten Net Zero by 2050 viser at det er feil. Rapporten slår fast det MDG har sagt i mange år: Hvis vi skal nå 1,5-gradersmålet, må vi slutte å lete etter mer olje og gass. For Norges del innebærer det å avlyse 25. konsesjonsrunde og alle fremtidige konsesjonsrunder.

Vil statsministeren føre en petroleumspolitikk i tråd med IEAs anbefalinger, eller mener hun fremdeles at mer olje- og gassleting ikke utfordrer klimamålene?»

Statsråd Tina Bru []: Rapporten fra IEA viser at verden har en formidabel oppgave foran seg for å nå klimamålene.

Norge fører en ambisiøs klimapolitikk i tråd med målene i Parisavtalen. Med en utvikling i globale utslipp i tråd med temperaturmålet i Parisavtalen vil også Norge være et samfunn med lave utslipp i alle sektorer i 2050.

IEAs veikart har fått stor oppmerksomhet og skapt fornyet debatt om rammevilkårene for petroleumsvirksomheten. Veikartet viser at det er behov for en gjennomgripende, koordinert og rask omlegging av hvordan vi produserer, transporterer og bruker energi over hele verden for å oppnå et energisystem med netto nullutslipp. Det forutsetter store endringer i menneskers forbruk og atferd. Veikartet legger også til grunn en omfattende teknologiutvikling innenfor fornybar energi og energieffektivisering. Store deler av scenarioets utslippsreduksjoner etter 2030 skjer gjennom teknologier som ennå ikke er utviklet. Det er viktig å påpeke at IEAs scenarioer ikke er ment som en prognose for energiutviklingen, men som en mulig vei til netto nullutslipp i 2050.

Rapporten viser at det er mange usikkerheter på en slik vei. Andre scenarioer, som er laget for å være i tråd med 1,5-gradersmålet, f.eks. dem av FNs klimapanel, gir andre resultater – avhengig av hvilke forutsetninger som er lagt til grunn.

Også i IEAs nye scenario er det behov for olje og gass i 2050, selv om det vil være vesentlig mindre enn i dag. Når rapporten peker på at det ikke vil være behov for å investere i nye olje- og gassfelt, skyldes det først og fremst at dersom utviklingen i dette scenarioet blir gjennomført, mener IEA at etterspørselen etter fossil energi vil synke så dramatisk at det ikke er nødvendig å investere i ny produksjonskapasitet.

Rapporten peker på at petroleumsproduksjon med lave utslipp kan være et konkurransefortrinn. Vi produserer allerede vår olje og gass effektivt og med lave utslipp, og selskapene jobber for å kutte utslippene ved produksjonen enda mer. Det får vi til bl.a. gjennom de strenge virkemidlene som næringen er underlagt.

IEAs scenario legger markedsmessige prinsipper til grunn, og det er altså etterspørselen som styrer utviklingen i energimarkedene.

Jeg holder fast ved at Norge skal fortsette å utvikle kompetanse og arbeidsplasser og skape verdier nasjonalt så lenge det er etterspørsel etter ressurser fra norsk sokkel. Dette skal foregå innenfor rammene av våre nasjonale klimamål.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Jeg hører statsråden peke på at det er etterspørselen som vil dominere i den utviklingen og eventuelt gjøre IEAs scenario mulig. Men la meg understreke at IEA sier ikke at det bare er Norge som skal slutte å lete etter mer olje og gass. IEA sier at alle land må slutte å lete etter mer olje og gass. At Norge da skal fortsette å pumpe olje fordi andre land kanskje ikke hører på IEA og ikke strammer inn nok på etterspørselen, mener jeg er ansvarspulverisering.

Den 19. november i fjor lyste regjeringen ut 25. konsesjonsrunde. Ville statsråden og regjeringen gjort det samme i dag hvis IEAs krystallklare anbefaling om å slutte å lete etter mer olje og gass, hadde vært kjent før 25. konsesjonsrunde ble lyst ut?

Statsråd Tina Bru []: Jeg har lyst til å understreke at IEAs rapport ikke gir anbefalinger om politikk for enkeltland. Den tegner nettopp opp, som representanten også er inne på, et globalt bilde, og hvert enkelt land må gjøre sitt.

Alle land har ulike forutsetninger for å nå målet. Hvis alle land i verden, som har knyttet seg til Parisavtalen, følger opp Parisavtalen, vil vi også nå målet. Det er det som må skje globalt for at vi skal lykkes.

Det er også slik at IEA-rapporten ikke peker på slutt i leting som et tiltak for å ta oss dit. Den peker på slutt i leting som en konsekvens dersom man lykkes i fremtiden. Men det vil også være etterspørselsstyrt – det er det viktig å ha med seg.

Jeg mener at all den tid det vil være behov, er det for tidlig nå å si at norsk olje og gass ikke kommer til å være konkurransedyktig eller kunne ha en del i det markedet – tross alt produserer vi også med lavere utslipp enn andre. Det kan godt hende i en fremtid at det vil være ganske lurt å ha den produksjonen som faktisk gjøres med null utslipp. Det er en bra ting.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Jeg merket meg i går hva Høyre-regjeringens statsråd fra 2013 til 2018, Vidar Helgesen, har skrevet:

«Lar man seg ikke påvirke av denne beskjeden fra denne avsenderen, er man bortenfor redning. #klimarisiko»

Han henviser til Financial Times’ analyse og gjennomgang og hvordan alle land må slutte å utvikle nye prosjekter for å nå 1,5-gradersmålet. Statsråden og OED skal legge fram en energimelding før sommeren. Nå som IEAs rapport er ute, vil statsråden sørge for at energimeldingen reflekterer denne nye kunnskapen, eller er det sånn at energimeldingen er «bortenfor redning», i Høyre-mannens ordbruk?

Statsråd Tina Bru []: Jeg kan starte med å si at nå kom den rapporten nettopp, og meldingen skal snart legges frem. Ja, vi tar sikte på å omtale rapporten i meldingen, men, selvfølgelig, meldingen er nesten sluttført, så det blir ikke en enormt stor analyse. Men jeg mener at vi skal ta denne rapporten på stort alvor – akkurat som vi gjør med andre rapporter som sier noe om hva som faktisk trengs for å få til den omstillingen vi er avhengig av, om det er rapporter fra FNs klimapanel, eller om det er IEA, som også er en tung stemme vi skal lytte til.

Men det er også mange andre ting i den rapporten jeg synes er interessant, og som vi er nødt til å ta inn over oss, bl.a. veksten som kreves i fornybar for å komme dit. Det er jo det som i så fall kommer til å føre til at man ikke bruker fossil energi, fordi man har fått den veksten i fornybar. Får man ikke det, vil også behovet for fossil energi være større. Det trykket som må til på å utvikle mer vind- og solenergi – også konfliktfylte og vanskelige saker – må vi også ta inn over oss her i Norge og ikke bare redusere dette til en debatt om olje.

Spørsmål 2

Bjørnar Moxnes (R) []: «Finansminister Jan Tore Sanner har uttalt at den største forskjellen mellom folk i Norge går mellom de som har en jobb og de som ikke har det. Tall fra Finansdepartementet viser at de i jobb tjener i snitt 3,7 ganger mer enn de arbeidsledige, mens de 1 prosent rikeste i gjennomsnitt tjener 8,6 ganger så mye som resten av befolkningen. Etter formue er forskjellen enda større.

Vil statsråden på bakgrunn av dette si seg enig i at den største økonomiske forskjellen i Norge er mellom den øverste rikeste prosenten og befolkningen for øvrig?»

Statsråd Jan Tore Sanner []: Norge er et land med lav inntektsulikhet. De siste 30 årene har norske husholdninger hatt en sterk inntektsvekst. Vår høye levestandard skyldes høy produktivitet, kompetente arbeidstakere og at mange er i jobb. Lønnsinntektene er jevnere fordelt enn andre inntekter. At mange er i arbeid, bidrar til å holde inntektsulikheten i Norge nede.

Regjeringen jobber for at Norge skal være et samfunn med små forskjeller og med muligheter for alle. Vi må hindre utenforskap og at ulikheten blir for stor. Da er arbeid, utdanning og integrering blant de viktigste oppgavene.

Ulikhet går langs flere dimensjoner. I representantens referanse til en uttalelse fra meg har jeg vektlagt arbeidstilknytningens økonomiske og sosiale betydning for den enkelte. Deltakelse i arbeidslivet gir enkeltmennesker et selvstendig økonomisk livsgrunnlag og muligheter til selvrealisering og sosial inkludering. Arbeid er dessuten en viktig arena for integrering og gir bedre læring av språk og felles kultur.

Personer som står utenfor arbeidslivet, har betydelig lavere inntekter enn personer som er i arbeid. Stønadsinntekter avhenger dessuten ofte av tidligere arbeidsinntekt, og deltakelse i arbeidslivet gir derfor også bedre inntektssikring ved ledighet, sykdom og eventuell uførhet.

Konsekvensene av å stå utenfor arbeidslivet kan være omfattende og øker med varigheten på arbeidsledigheten. Det å ikke være i arbeid er en viktig årsak til vedvarende lavinntekt og kan forringe levekårene, helsen og livskvaliteten til den enkelte. Derfor handler regjeringens hovedgrep for å hindre stor ulikhet i samfunnet bl.a. om

  • å sikre at elevene fullfører videregående skole, og at vi får fylt på med kompetanse gjennom arbeidslivet

  • bedre integrering

  • tiltak for psykisk helse og rusomsorg

  • målrettet innsats for kvalifisering og inkludering av dem som har falt ut av arbeidslivet

  • å legge til rette for at det skapes flere arbeidsplasser

La meg avslutningsvis understreke at koronakrisen har rammet skjevt. Vi må unngå at flere faller varig ut av arbeidslivet som følge av krisen. Derfor er tiltak for kompetansebygging, psykisk helse og inkludering avgjørende. Det gjelder på både kort og lengre sikt, slik at Norge fortsatt kan være et land med små forskjeller og muligheter for alle.

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Bjørnar Moxnes (R) []: Jeg vil takke for mange ord, men kanskje ikke svar på det som var spørsmålet: om ikke den største økonomiske forskjellen i Norge er mellom den øverste rikeste prosenten og befolkningen for øvrig.

Så sa Sanners partileder til Aftenposten nylig at hun ikke var så opptatt av å bekjempe rikdom, og det oppsummerer kanskje Høyres syn på ulikhet presist: La de rike blir rikere, så får resten kjempe om det som er igjen. Etter åtte år med borgerlig regjering har den ene prosenten på toppen økt sin andel av totalformuen fra 18 pst. til 23 pst. I kroner og øre økte de hver seg formuen sin med 31 mill. kr. Er det for Sanner og Høyre egentlig noen grense for hvor mye makt og rikdom som kan konsentreres på få hender, og hvor går den grensen i så fall? Når den øverste prosenten har en fjerdedel av alle inntektene, halvparten, eller to tredjedeler – fins det en grense for Høyre når det gjelder konsentrasjon av økonomisk makt på få hender?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Spørsmålet tok utgangspunkt i et sitat fra meg, nemlig om forskjell mellom folk i Norge. Der registrerer jeg at representanten Moxnes ensidig vektlegger inntektsforskjeller. Jeg er opptatt av arbeidets betydning, både sosialt og økonomisk for den enkelte, og jeg er bekymret for at for mange blir stående for lenge utenfor arbeidslivet. Derfor mener jeg at inkludering, det å hjelpe folk tilbake til arbeidslivet, er det viktigste for å sikre et samfunn med små forskjeller.

Så er jeg enig i at maktkonsentrasjon er et problem, uansett om det er på statens hånd eller på private hender. Derfor er jeg opptatt av maktspredning og av at vi skal legge til rette for et sterkt og mangfoldig privat eierskap – ikke maktkonsentrasjon, men maktspredning.

Bjørnar Moxnes (R) []: I så fall burde dette bekymre Sanner – konsentrasjonen av stadig mer makt og rikdom på stadig færre hender. Det som jeg tror skurrer mest i Høyres verden, er at rikdom og fattigdom ikke henger sammen, men det gjør det naturligvis. Når den rikeste øverste prosenten har lønn på over 2 mill. kr og mottar nesten 10 pst. av hele nasjonens inntekt hvert eneste år, er det penger som kunne ha gått et annet sted, gått til noe annet. De ville knapt merke skatteøkningen som trengs, på sine millioninntekter, for å finansiere gratis tannhelse eller økt barnetrygd for oss alle. Men hvis det er sånn at Sanner er bekymret for forskjellen mellom folk med og uten arbeid, hvorfor foreslår regjeringen da å kutte i dagpengene som de arbeidsledige får fra 1. oktober, når det grepet helt konkret vil øke den forskjellen enda mye mer?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Jeg mener at de ordningene vi hadde for inntektssikring før krisen, vil stå seg også etter krisen. Etter hvert som vi kan gjenåpne samfunnet, aktiviteten tar seg opp og folk kommer tilbake i jobb, mener jeg at de ordningene vi hadde før krisen, også vil stå seg i løpet av høsten. I henhold til våre prognoser vil vi være tilbake på lave nivåer i arbeidsledighet i løpet av 2022. Men jeg er bekymret for noen grupper blant de ledige. Det er særlig de som i utgangspunktet hadde lite utdanning, lav lønn, svak tilknytning til arbeidslivet. Derfor er jeg opptatt av at vi må iverksette målrettede tiltak for å hjelpe de gruppene inn i arbeidslivet. Det inkluderer også personer med innvandrerbakgrunn, som nå får forlenget mulighet i introduksjonsprogram, noe som vil øke deres muligheter til å komme inn i jobb. Det vil også bidra til at vi bevarer små forskjeller.

Spørsmål 3

Ole André Myhrvold (Sp) []: «I statsadvokatens inspeksjonsrapport fra Øst politidistrikt datert 15. desember fremkommer følgende: «Kriminalitetsutviklingen er beskrevet slik at kriminelle miljøer og bakmenn kan etablere seg i distriktet uten å bli etterforsket av GDE (som har sitt fokus på kurerer og eventuelle følgebiler ved grensepasseringer) og først kan risikere politiets oppmerksomhet når det har blitt så «store» at de eventuelt kan bli etterforsket av FEE.»

Hvorfor hindrer ikke politiet kriminelle miljøer og bakmenn å etablere seg i Øst politidistrikt?»

Statsråd Monica Mæland []: Representanten siterer en liten del av en veldig grundig rapport på 24 sider. Men den gir grunn til bekymring. Hvis vi leser dette i sammenheng med annen informasjon i rapporten, er det nok grunn til å tro at bildet er mer nyansert. Den konkrete påpekningen gjelder saksfordelingen mellom de ulike geografiske driftsenhetene, forkortet GDE, og felles enhet for etterforskning og påtale, forkortet FFE.

Problemstillingen knytter seg til narkotikaovertredelser, nærmere bestemt innførsel av narkotika med strafferamme på inntil ti år. Tanken bak opprettelsen av FFE er å samle ansvaret for etterforskning av de alvorligste straffesakene og etablere solide faglige miljøer i de enkelte politidistriktene. Videre skal enhetene ha ressurser til å være fleksible nok til å flytte ressurser på en enkel måte til de områdene som har behov for det.

De siste årene er det gjennom statsbudsjettet og tildelingsbrev gitt tydelige føringer og bevilgninger for å øke innsatsen på fagledelse fra Den høyere påtalemyndighet for å forbedre måloppnåelse i politiets kriminalitetsbekjempelse. Jeg ser rapporten som et positivt utslag av denne innsatsen. Det er nemlig et hovedpoeng med fagledelsen at den type utfordringer som påpekes i spørsmålet, avdekkes sånn at de kan følges opp og løses. Hvordan dette følges opp, er et tema mellom Den høyere påtalemyndighet og politidistriktenes toppledelse. De må sammen finne gode tiltak for å løse de problemene som rapporten påpeker.

For øvrig kan jeg også nevne at i budsjettforliket for statsbudsjettet for 2021 ble partiene enige om å styrke satsingen mot ungdoms- og gjengkriminalitet med 60 mill. kr. Øst politidistrikt får tildelt 20 mill. kr av nettopp disse midlene til å bekjempe sentrale gjengaktører. Det er altså midler som kan ha stor betydning for å løse de utfordringene som er påpekt i denne rapporten.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Jeg takker statsråden for svaret, og merker meg at også statsråden mener at det er grunn til bekymring. Jeg blir ikke mindre bekymret når jeg leser videre i rapporten, hvor det også står:

«Vi merker oss imidlertid spesielt at juristene peker på at porteføljen er så stor at de ikke har oversikt over sakene. De beskriver med andre ord en situasjon hvor de opplever å ikke ha kontroll.»

Når det kommer fram at kriminelle nettverk og bakmenn ikke blir etterforsket, og at politijuristene opplever å ikke ha kontroll over de sakene som faktisk opprettes – hvordan er det mulig, og hva vil justisministeren gjøre av tiltak for å bedre den situasjonen?

Statsråd Monica Mæland []: Det vi vil gjøre, er å øke muligheten til at politiet prioriterer innsatsen på dette området. Det gjør vi rett og slett gjennom å øke ressursbruken. Vi har økt politibudsjettet – det politifaglige budsjettet. Så har vi samtidig, gjennom de siste årene, også økt påtalebudsjettet. Det har hatt en kraftig økning de to siste årene, og for Øst politidistrikt sin del kom det også en ekstra bevilgning i tillegg til den generelle, nå i revidert nasjonalbudsjett, som formodentlig snart skal behandles av Stortinget. Det vil selvfølgelig ta noe tid før en ser resultatene av dette. Men det at man får økt bemanning, gjør at man kan gå grundig inn i sakene, behandle flere saker og bruke mindre tid på sakene.

Samtidig må jeg si at dette er store og kompliserte saker. Derfor må både innsatsen til politiet, påtalemyndigheten og fagledelsen til Den høyere påtalemyndighet styrkes, og det har vi altså gjort.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Det er ikke første gang vi hører at situasjonen i politiet skal bedres og styrkes. I mai i fjor sendte regjeringen ut en pressemelding hvor justisministeren bl.a. kunngjorde friske midler for å ansette flere påtalejurister. I august i fjor kunne vi lese at det skulle ansettes 30 nye politijurister.

I Direktoratet for økonomistyrings evaluering av nærpolitireformen som kom i forrige uke, står det at antall juristårsverk kun har økt med to i 2020. En ekstrabevilgning på 13 mill. kr endte altså med to nye årsverk. En samlet justiskomité vedtok i 2019 at politijuristenes budsjett burde skilles ut i en egen budsjettpost. Nå har regjeringen hatt tre muligheter til å gjøre det – revidert nasjonalbudsjett for 2020, statsbudsjettet for 2021 og revidert budsjett for 2021. Fortsatt ser det ikke ut til at regjeringen er villig til å skille ut politijuristene som egen budsjettpost. Hvorfor er det så vanskelig for regjeringen å følge opp dette vedtaket fra Stortinget og sørge for at politijuristene får en egen budsjettpost?

Statsråd Monica Mæland []: Her var det mange spørsmål, og alle har jeg svart på opptil flere ganger tidligere, men det er mulig at representanten ikke har fått det med seg.

Det er slik at jeg har varslet at vi i statsbudsjettet som legges fram til høsten, skal framvise påtalebudsjettet på en egnet måte, så det skal vi levere på – helt på den måten som jeg har varslet hele tiden.

Når det gjelder økningen i budsjettet ellers, har det vært en kraftsatsing på politi, påtalemyndighet og Den høyere påtalemyndighet, faktisk i tillegg til domstolen, for her henger alt sammen. I revidert budsjett i fjor ble det gitt en ekstrabevilgning som tilsvarte 30 stillinger. Så er det slik at jeg ikke har dirigert hvordan de midlene skulle fordeles – om de skulle fordeles til overtidsbruk eller til nye stillinger – fordi det var en engangsbevilgning. Dette har jeg overlatt og har tillit til at politimestrene gjør en vurdering av. Jeg har også – som jeg har svart Senterpartiet mange ganger – vært tydelig på at når det blir en fast bevilgning, slik det ble i år, skal stillingene besettes.

Spørsmål 4

Sandra Borch (Sp) []: «I politidistriktene Øst og Sør-Øst er responstidkravene for politiet henholdsvis 22 og 24 minutter til steder med under 2 000 innbyggere. I Nord-Norge er tilsvarende krav henholdsvis 42 og 43 minutter.

Hvilke beredskapsfaglige vurderinger ligger til grunn for at folk på steder som Stokmarknes, Lavangen, Skjervøy, Loppa og Båtsfjord skal måtte påregne å vente omtrent dobbelt så lenge på politiet sammenlignet med steder av tilsvarende størrelse i Telemark, Buskerud og Østfold?»

Statsråd Monica Mæland []: Som representanten sikkert vet, har denne regjeringen innført responstidskrav på nasjonalt nivå differensiert på tre tettstedskategorier, og så er det Politidirektoratet som stiller responstidskrav til de enkelte politidistrikt.

Resultatene for 2020 viser at politiet for første gang siden vi innførte dette, innfrir kravene nasjonalt, men det er variasjoner mellom politidistriktene. Derfor er det bra at det arbeides med å forbedre responstiden i politiet.

Vi skal hele tiden vurdere om ressursene er fordelt riktig og beredskapen er god nok, men jeg har lyst til å understreke at det er politimesteren som kjenner sitt distrikts behov best, og som må foreta den vurderingen.

Jeg har flere ganger nå, og jeg gjør det gjerne igjen, hatt gleden av å sitere Senterpartiets utkast til nytt stortingsvalgprogram, hvor det står:

«Senterpartiet vil gi større ansvar og innflytelse til politimestrene og lokalt politi når det gjelder å bestemme bemanning og disponere ressurser ut fra lokale analyser og prioriteringer.»

Som justis- og beredskapsminister er jeg opptatt av å sørge for at politiet har de beste forutsetninger for å gjøre en best mulig jobb, samtidig som det er politiet som står for de politifaglige vurderingene og oppgavene.

I løpet av 2020 har de geografiske driftsenhetene – altså de som håndterer vakt og beredskap – fått en betydelig høyere andel av økningen i politiårsverkene enn de funksjonelle enhetene på politidistriktsnivå. 76 pst. av økningen i politiårsverkene i 2020 har gått til styrking av de geografiske driftsenhetene. I budsjettet for 2021 økes bevilgningen til politiet med om lag 578 mill. kr. Økningen skal i hovedsak gå til å styrke de geografiske driftsenhetene i politiet, og vil gi økt lokal tilstedeværelse og mer politikraft der folk bor og ferdes.

Sandra Borch (Sp) []: Jeg synes det er bra at regjeringen bruker tid på å lese forslaget til partiprogram som Senterpartiet skal behandle om 14 dager. Der står det mye bra. Der står det også at vi skal opprettholde og opprette en rekke lensmannskontor.

Både nåværende statsråd og hennes forgjengere har i flere år sagt at de jobber med å forbedre responstiden. Sist Nordland, Troms og Finnmark nådde sine respektive responstidskrav, var i 2016, altså før regjeringen la ned en rekke lensmannskontor og sentraliserte gjenværende politi inn til de største byene i Nord-Norge.

Kan statsråden si hva hun og regjeringen konkret gjør for å forbedre responstiden, og da særlig responstiden i Nord-Norge, og når kan vi vente oss resultatet av dette arbeidet?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg er veldig glad for at også Senterpartiet nå er for responstid. Det var jo ikke noe man var opptatt av da man satt i regjering. Nå er man det. Det er bra.

Så har jeg lest Senterpartiets program og er veldig spent på å se planen, ikke bare for flere lensmannskontor, men for flere påtalejurister, flere politiansatte, flere biler, flere båter og flere helikoptre – flere ressurser på alle nivå. Det skal bli et spennende år og en spennende valgkamp.

Det vi har gjort helt konkret, er å innføre responstidskrav. Vi følger det opp gjennom dialogen vår med politidirektoratet. Så gjør hvert distrikt sin politifaglige vurdering av hvordan dette følges opp. Det er altså slik at politiet rykker ut oftere, og de gjør det på kortere tid. Jeg er veldig glad for at vi nådde kravene nasjonalt, og så har jeg vært veldig tydelig på at vi også skal nå dem lokalt. Det jobbes det målrettet med, basert på at man faktisk har fått historisk mer ressurser tilført gjennom statsbudsjett og revidert budsjett.

Sandra Borch (Sp) []: Jeg merker meg at statsråden gjemmer seg bak de nasjonale resultatene, men vi vet at responstiden ikke blir oppfylt ute i distriktene, særlig ikke i Nord-Norge. I dag er det en responstid for ambulanse på 12 minutter i byene og 25 minutter i distriktene. Det gjelder for 90 pst. av tilfellene. For politiet er det nasjonale krav i 80 pst. av tilfellene, i tillegg til ulike krav for hvert enkelt politidistrikt, som statsråden har vært inne på, og hver enkelt kategori.

Har statsråden, som er beredskapsminister, noen som helst ambisjon om å samkjøre responstiden til politi og ambulanse, eller er det greit for statsråden at noen som f.eks. utsettes for grov vold, må regne med å vente på politiet i 45 minutter i Nord-Norge, mens man på Østlandet bare trenger å vente i 20 minutter?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg er veldig glad for at vi har innført disse responskravene. Og så har jeg – åpenbart i motsetning til representanten – full tillit til den jobben som gjøres ute, og de vurderingene som gjøres. Det er ikke bare det at man har ulik geografisk beliggenhet og ulikt innbyggertall, man har også et helt ulikt risikobilde for hendelser, både ulykkeshendelser og kriminalitet. Den kunnskapen har man lokalt, og man jobber lokalt.

Vi har satt responstid, i motsetning til forrige regjering. Vi har ikke planer om å endre den nå, men får vi anbefalinger knyttet til det, vil vi selvfølgelig gjøre en ny vurdering.

Politiet rykker ut oftere og raskere enn før. Det er veldig bra. Målet må være at alle distrikt når de responstidene som man politifaglig har sagt er å forvente, og som er måloppnåelsen vi måler på.

Spørsmål 5

Willfred Nordlund (Sp) []: Mitt spørsmål er til justis- og beredskapsministeren:

«I 2015, under øvelse Gemini, brukte beredskapstroppen 28 timer på å nå frem til et objekt utenfor kysten av Finnmark ifølge nettstedet aldrimer.no. Politiets nasjonale beredskapsressurser er fortsatt avhengig av rutefly når de skal frakte mange folk og nødvendig utstyr til for eksempel Nord-Norge.

Har responstiden for de nasjonale beredskapsressursene til Nord-Norge blitt bedre siden 2015?»

Statsråd Monica Mæland []: Norge er et land med store avstander og krevende geografi. Derfor har regjeringen styrket beredskapen i hele landet, og det er gjennomført flere tiltak som gjør at beredskapen i nord er blitt bedre enn den var i 2015.

Vi har prioritert grunnberedskapen ved å utdanne og ansette flere polititjenestepersoner i hele landet, og vi har nådd målet om to tjenestepersoner per tusen innbyggere. Treningsmengden til politiets innsatspersonell har økt, det samme har antall innsatspersonell med mer spesialiserte oppgaver. Vi har også sørget for at innsatspersonell i politidistriktene nå hvert år har mulighet til å trene ved det nye nasjonale beredskapssenteret og dermed samtrene med de nasjonale beredskapsressursene. Erfaringsoverføring fra våre mest spesialiserte innsatsenheter til innsatspersonellet i distriktene vil gi god effekt for beredskapen i hele Norge.

Alle politidistrikt har derfor godt trent personell som kan håndtere krevende hendelser, også i påvente av bistand fra de nasjonale beredskapsressursene.

Jeg vil også nevne avtalen mellom Airlift og Politidirektoratet, som sikrer politiet i Nordland, Troms og Finnmark tilgang på helikopterbistand. Helikopteret er tilgjengelig fra Tromsø lufthavn 24 timer i døgnet, med 1 times responstid, hele året.

Representanten viser til gjennomføringen av Forsvarets øvelse Gemini. Det viktigste med øvelser er å høste erfaring og ta lærdom, og flere tiltak er blitt iverksatt for å utvide og styrke samarbeidet mellom politiet og Forsvaret. Det er opprettet en årlig nasjonal kontraterrorøvelse, Øvelse Nordlys, som politiet har ansvaret for å lede og gjennomføre med støtte fra Forsvaret. I 2017 trådte den nye bistandsinstruksen i kraft. Den sikrer at beslutninger om bistand fra Forsvaret til politiet kan tas så raskt som mulig i en krisesituasjon.

Willfred Nordlund (Sp) []: Det som ofte er beredskapsressursene lokalt, er politipatruljene. Det har statsråden vært inne på i forbindelse med Øvelse Nordlys. Direktoratet for økonomiforvaltnings evalueringsrapport av den såkalte nærpolitireformen kom i forrige uke. Den slår fast at det ikke er blitt flere patruljer som følge av reformen. Per mai 2021 er det altså ni steder i Nordland som har en bemanning som teoretisk er stor nok til en døgnkontinuerlig patrulje. Vi har tolv politistasjoner med null til to ansatte på hvert sted. Det er altså det robuste politiet etter nesten åtte år med justisministre fra Høyre og Fremskrittspartiet. I Vesterålen er det i store deler av døgnet én patrulje som er lokalisert på Sortland, som skal dekke et område fra Andenes til Lødingen. Det er det samme som om én patrulje sørpå skulle ha beredskap for et område som strekker seg fra Oslo til Porsgrunn.

Da er mitt spørsmål egentlig: Har det blitt bedre politiberedskap i Nordland av å legge ned ti lensmannskontor og fjerne bemanningen fra halvparten av politistasjonene som står igjen?

Statsråd Monica Mæland []: Dette spørsmålet svarer jeg på hver uke, flere ganger i uken, både skriftlig og muntlig. Jeg skjønner at Senterpartiet har stor glede av å stille det samme spørsmålet, selv om de ikke er interessert i å lytte til svaret. Svaret på spørsmålet om beredskapen er blitt bedre, er ja. Jeg kan egentlig gi meg der. Jeg har utbrodert hvordan vi har styrket beredskapen i alle ledd i politiet, slik at vi i dag har en helt annen beredskap enn vi hadde da Senterpartiet satt i regjering. Vi tok Gjørv-rapporten på alvor. Vi tok politianalysen på alvor. Vi har forsterket politiet i alle ledd – med politimannskaper, med politijurister, med politibåter, med politihelikoptre, med et nasjonalt beredskapssenter. Beredskapstroppen og de nasjonale ressursene er styrket. Det er flere mennesker. De trener mer. De kan gjøre en enda bedre jobb. Det gjelder i hele landet, også i Nord-Norge.

Willfred Nordlund (Sp) []: Senterpartiets virkelighetsoppfatning stemmer tydeligvis med leder av Politiets Fellesforbund, Sigve Bolstad, sitt syn på reformen. I Bladet Vesterålen den 21. mai sa han:

«Det er bred enighet om at reformen ikke har bragt politiet nærmere befolkningen. Dette var et av de viktigste løftene da reformen ble innført. Lødingen er et godt eksempel på at politiet trekkes stadig lengre unna publikum de er satt til å yte service for.»

I DFØs evaluering som jeg viste til i stad, kommer det også fram at politiet ikke besvarer 30 pst. av telefonanropene fra folk. Det kan være spørsmål og henvendelser fra folk om alt fra pass, våpensøknader, tillatelser og ikke minst tips til politiet, som kan ha betydning for beredskapshensyn. Målet med reformen var et nærpoliti som var operativt, synlig og tilgjengelig. Mener statsråden at en kombinasjon av et politi som ifølge Politiets Fellesforbund trekkes stadig mer unna folk, som ifølge DFØ ikke tar telefonen i 30 pst. av tilfellene, og som knapt har åpningstider utenfor hovedkontorene, har ført til et mer synlig, tilgjengelig og operativt politi?

Statsråd Monica Mæland []: Er det én ting jeg er sikker på, så er det at virkelighetsoppfatningen til Senterpartiet og regjeringen aldri kommer til å bli sammenfallende.

Det er interessant at representanten nevner Politiets Fellesforbund. Jeg vet ikke om det har skjedd før i norsk historie, men til jul fikk regjeringen og statsministeren kake fra Politiets Fellesforbund for satsingen på politiet. Det tror jeg er ganske historisk. Og hvis du spør Politiets Fellesforbund, tror jeg de er veldig tydelige på at de er veldig for politireformen, i motsetning til Senterpartiet.

Politiet mottar stadig flere 112-anrop. De rykker også raskere ut. I 2019 var det 735 000 telefonsamtaler til 112, mens antallet 110-anrop var på 195 130. Henvendelser til politiet økte enda mer i 2020, da var det over 753 000 nødanrop. I tilsvarende periode økte antallet hasteoppdrag til politiet fra 20 000 til 21 000. Jeg tror tallene taler for seg. Man jobber mer, man rykker ut raskere, man svarer på flere telefonanrop, og man gjør det raskere enn tidligere.

Spørsmål 6

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: «Områdene Stovner og Lørenskog er nærmest vokst sammen. De ligger i to ulike politidistrikt. Begge områdene har mye av de samme utfordringene blant annet når det gjelder kriminalitet og utenforskap. Ved Stovner politistasjon er det 269 ansatte, mens politiet i nabokommunen Lørenskog har hatt en kraftig reduksjon av ansatte de siste årene.

Hvorfor er lokalt politi på Lørenskog bygget ned gjennom «nærpolitireformen»?»

Statsråd Monica Mæland []: Som tidligere kommunalminister kunne det kanskje vært interessant å anbefale steder som vokser sammen, å slå seg sammen. Det har de ikke gjort, og det er Senterpartiet heller ikke for.

Også denne uken har representanter fra Senterpartiet brukt kontoradresser som grunnlag for sine spørsmål om politiressurser. La meg derfor igjen være tydelig på at politiet jobber på tvers av kommunegrenser, og jobben gjøres i hovedsak utenfor kontoret, i møte med befolkningen. Bemanningsutviklingen for et enkelt lensmannskontor eller et enkelt tjenesteområde er altså alene ikke et uttrykk for polititjenestene som leveres.

Representanten Gjelsvik viser til en nedbygging av lokalt politi gjennom politireformen. Det er ikke riktig. Politiet er i sterkere grad til stede for publikum. Regjeringen har prioritert politiet og politidistriktene over mange år. Siden vi tiltrådte, har politiets driftsbudsjett økt med ca. 4,2 mrd. kr, målet om en politidekning på to politiutdannede per tusen innbyggere er innfridd, og antall årsverk i politiet har økt med over 3 600. Bemanningsøkningen har kommet alle distriktene til gode.

Regjeringen har også over flere år jobbet for å hindre at barn og unge blir rekruttert til gjengmiljøer og mer alvorlig kriminalitet. I revidert nasjonalbudsjett for 2021 har regjeringen videreført satsingen på 37 mill. kr til politiinnsats i utsatte områder som en del av samarbeidet mellom stat og kommune om områdesatsinger i Oslo. I budsjettforliket for statsbudsjettet for 2021 ble partiene enige om å styrke satsingen mot ungdoms- og gjengkriminalitet med 60 mill. kr. Øst politidistrikt har fått tildelt 20 mill. kr av disse midlene til å bekjempe sentrale gjengaktører, mens Oslo politidistrikt har fått 11 mill. kr. I revidert budsjett for 2020 ble det også bevilget 25 mill. kr midlertidig til bekjempelse av gjengkriminalitet i Oslo-området.

Som kjent er det politimesteren som har ansvaret for å fordele ressursene i eget distrikt. Vi må stole på at ledere i politiet vet best hvordan ressursene skal fordeles internt i politiet. I et politidistrikt må det være politimesteren, som kjenner de lokale forholdene, som må ha ansvaret for å fordele ressurser til de ulike tjenestestedene. Det har jeg tillit til at de gjør.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Gjennom politireformen ble det på Romerike, et område med nesten 300 000 innbyggere, lagt ned en rekke lensmannskontor. Av de gjenværende lensmannskontorene ble flere av dem vingeklippet og tømt for innhold. Det gjelder eksempelvis i Nittedal, det gjelder i Nes og på Bjørkelangen. I Lørenskog, som jeg konkret stiller spørsmål om i denne sammenhengen, en kommune med ca. 40 000 innbyggere, som hadde et velfungerende lensmannskontor med ca. 50 tjenestemenn på det meste, er det per i dag nesten ingenting igjen av lensmannskontoret. Det er åpent tre dager i uken – kun for å motta anmeldelser. Det lokalbefolkningen ser, er at det er blitt et mindre tilstedeværende politi, det går ut over det forebyggende arbeidet, og det går også ut over arbeidet knyttet til eksempelvis ungdomskriminalitet.

Hvorfor har en ikke sørget for å styrke det lokale politiet?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si. Man hører altså ikke på det jeg sier. Det representanten og Senterpartiet til stadighet hevder, er at alt var bedre før. Nei, det var ikke det. Jeg regner med representanten har lest Gjørv-rapporten. Jeg regner med man har lest Politianalysen. Jeg regner med man har fått faktiske forhold forklart. Når vi nå har flere folk, de trener mer, de har bedre ressurser, biler, båter, helikoptre, da gjøres det også en bedre jobb. Vi har bedre politiberedskap i Norge, også i det området representanten snakker om, enn vi noensinne har hatt. Det er ikke sånn at vi kan skru klokken tilbake. Det er sånn at flere politifolk gjør en enda bedre jobb. De trener mer. De rykker ut mer. Da handler det ikke om kontoradresser, det handler ikke om hvem som er tilknyttet et enkelt kontor, det handler om hvilken jobb som gjøres. Jeg er helt sikker på at for de barna som utsettes for overgrep, og der overgriper i dag blir tatt, er det en viktig forskjell fra tidligere, da det kanskje var vinningstyveri og sykkeltyveri det handlet om.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: For folk i Lørenskog har det ikke blitt mer ressurser til politiet, det har ikke blitt et mer tilstedeværende politi, noe som bl.a. kommunen har tatt opp, noe som lokalbefolkningen har tatt opp, noe som også interne stemmer i politiet har tatt opp. Tidligere hadde en et velfungerende lensmannskontor, på det meste med ca. 50 ansatte. Gjennom vedtak i Stortinget har en sagt at en skal styrke gjenværende lensmannskontor. Per i dag er det omtrent ikke folk på lensmannskontoret i Lørenskog, en kommune med nesten 40 000 innbyggere, som bl.a. har Østlandsterminalen, altså den store postterminalen, og som har store utfordringer når det gjelder ungdomskriminalitet, gjengkriminalitet. En har svekket det lokalt tilstedeværende politiet. Det samme ser en andre plasser på Romerike. Det hjelper ikke at statsråden står og snakker om talepunkt. En må gå inn og se den konkrete virkeligheten som folk opplever.

Hvorfor er en ikke villig til å snu og styrke det lokalt tilstedeværende politiet i en kommune som Lørenskog?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg er helt enig i at man må legge virkeligheten til grunn. Senterpartiet har nå, uansett hvilke politidistrikt man peker på, pekt på at det er færre folk, det er mindre ressurser, det er dårligere beredskap. Det er altså ikke sant. Situasjonen er tvert imot at det er mer ressurser, det er flere folk, og det er bedre beredskap – i absolutt hele landet. Så kan vi alltid gjøre jobben enda bedre, og det har vi mål om å gjøre.

Det er heller ikke sant at de geografiske enhetene ikke er styrket. Politirapporten sier nettopp nå at 70 pst. av ressursene er tilført GDE-ene i fjor. Nå har vi ansatt 400 ekstra politifolk, som nettopp skal tilføres GDE-ene. Så det er faktisk ikke riktig, det representanten sier. Det er de geografiske enhetene som er styrket. Det har vært et mål for oss, det har vært et mål for Stortinget, og det er vi helt enig i.

Spørsmål 7

Hege Haukeland Liadal (A) []: «Jeg får stadig henvendelser fra personer med type 2-diabetes som ikke får tilgang til ny sensorteknologi på tross av at de har en vanskelig regulerbar diabetes. Statsråden har gjentatte ganger referert til at departementet har som mål å sende forslag til endringer i regelverket for folketrygdens finansering av medisinsk forbruksmateriell og næringsmidler etter blåreseptforskriften §§ 5 og 6 på høring i løpet av 2021.

Når vi vet hvor godt disse virker for diabetes type 1-pasienter, hvorfor skal regjeringen ha høring?»

Statsråd Bent Høie []: I mitt svar på skriftlig spørsmål fra representanten Haukeland Liadal fra mars i år presiserer jeg at det pågående forskriftsarbeidet innebærer en større gjennomgang av hele blåreseptordningen for medisinsk forbruksmateriell og næringsmidler og andre tilgrensende finansieringsordninger. Selv om også utstyr og forbruksmateriell ved diabetes er omfattet av dette, er hovedformålet med arbeidet å se på hele ordningen under ett.

Det er dermed ikke lagt opp til en egen høring om å gi offentlig finansering av sensorteknologi til måling av glukoseverdier, men en høring av et nytt regelverk for å klargjøre kriteriene for fordeling av finansieringsansvar, innføre prioriteringskriterier og regulere opptak og endringer i produkt- og prislistene til Helfo.

Målet med arbeidet er et regelverk som sikrer at brukernes rettigheter er i tråd med gjeldende politiske føringer og behandlingspraksis, som sikrer likebehandling, og som er transparent og forutsigbart for alle aktører, samtidig som myndighetene skal ha mulighet for aktiv styring og nødvendig kostnadskontroll.

Hege Haukeland Liadal (A) []: Jeg takker for svaret.

Det som allikevel skjer i dag, er at det praktiseres ulikt i de forskjellige delene av landet. Noen steder dekkes det av kommunen. Andre steder henvises noen få pasienter i type 2-kategorien til spesialisthelsetjenesten. Jeg er glad for at statsråden i forrige svar sier at han ønsker likeverdige tjenester, men det skjer altså ikke i dag. Skal tilgang til ny teknologi bestemmes av hvor en bor?

Statsråd Bent Høie []: Nei, og det er derfor det er behov for en generell gjennomgang av dette regelverket, sånn at det blir mer oppdatert og stemmer mer med den medisinske utviklingen. Det er derfor vi har satt i gang dette store og omfattende arbeidet.

Hege Haukeland Liadal (A) []: Jeg takker for svaret, og jeg takker for at statsråden anerkjenner at det faktisk kan skje i dag. Det er derfor jeg i spørretimen i dag velger å følge dette opp. Vi får tilbakemeldinger på at det faktisk er avhengig av hvor en bor.

I flere land har en sett – og det ser vi også i Norge – at diabetes type 2-pasienter følger det en del stigma med. Jeg tillater meg å spørre statsråden om han i det forekommende arbeidet vil være med og se på muligheten for en mer lik behandling av type 1- og type 2-pasienter, og at en muligens i et framtidig løp vil se på diabetespasienter under ett.

Statsråd Bent Høie []: Det er to ulike sykdommer, så det er viktig at det også er en forskjell. Dermed vil det måtte være en forskjell på oppfølgingen. Diabetes type 2 er en veldig vanlig sykdom hvor det må forventes at f.eks. fastlegene kan håndtere veldig mye. Men vi har en felles diabetesplan og strategi knyttet til diabetes, da dette selvfølgelig ses i en sammenheng.

Spørsmål 8

Fra representanten Per Olaf Lundteigen til arbeids- og sosialministeren:

«Antall Nav-kontorer i landet ble redusert fra 423 i 2017 til 326 kontorer ved utgangen av 2019. Med denne sentraliseringen og byråkratiseringen beveger Nav-systemet seg bort fra folk flest. Navs personbrukerundersøkelse fra 2019 viste at 51 prosent av brukerne foretrekker å ha fysisk kontakt med Nav.

Mener statsråden at det er uheldig med en slik sentralisering av de fysiske Nav-kontorene, da det er tydelig at mennesker i en svært sårbar situasjon ofte ønsker fysiske saksbehandlere å forholde seg til?»

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen er ikke til stede, så spørsmålet utgår derfor.

Vi går videre til neste spørsmål.

Spørsmål 9

Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Siv Mossleth til distrikts- og digitaliseringsministeren, besvares av kommunal- og moderniseringsministeren på vegne av distrikts- og digitaliseringsministeren, som er bortreist.

Siv Mossleth (Sp) []: «Det siste året har vist oss hvor viktig det er med bredbånd. Barn må gjøre skolearbeid hjemmefra, og flere må jobbe hjemmefra. Dessverre har vi også avdekket en grunnleggende urettferdighet i landet vårt, vi har sett tydeligere enn noen gang at de som bor i grisgrendte strøk har dårligere bredbåndsdekning enn de som bor i sentrale strøk.

Mener statsråden at regjeringen har gjort nok for å sikre bredbåndsutbygging i hele Norge, når vi ser gjentatte eksempler på hvor dårlig bredbåndsdekning det fortsatt er i store deler av landet?»

Statsråd Nikolai Astrup []: Jeg takker representanten for spørsmålet.

Bredbånd, mobiltjenester og internett er grunnleggende i dagliglivet vårt for verdiskaping, for arbeidsplasser og for gode offentlige tjenester, og pandemien har vist hvor viktig denne infrastrukturen er.

Norge er i dag svært godt rustet med gode mobil- og bredbåndsnett. Nesten 100 pst. av husstandene i Norge har tilbud om grunnleggende bredbånd. Dette innebærer at vi kan bruke offentlige portaler, handle på internett, bruke nettbank, lese nettaviser og sende e-post, men kravene til hastighet på bredbåndet blir stadig større. Dekningen for høyhastighetsbredbånd med 100 Mbit/s er større enn 90 pst. av husstandene for landet, sett under ett. La oss huske at det ble ansett for å være et svært ambisiøst mål da Digital agenda ble vedtatt i 2016. Nå har vi innfridd det målet vi satte oss for 2020.

Da denne regjeringen tok over i 2013, hadde bare 63 pst. av norske husstander tilbud om høyhastighetsbredbånd. Norge er, sammen med Danmark, rangert aller høyest i EUs digitaliseringsindeks, DESI, i 2020 på mobil- og bredbåndstilgang. I den nye stortingsmeldingen om den digitale grunnmuren setter regjeringen som mål at 100 pst. av husstandene og virksomhetene i Norge skal ha tilbud om bredbånd med minst 100 Mbit/s innen utgangen av 2025. Dette målet er ambisiøst og vil bidra til betydelig reduserte forskjeller mellom by og land. For å nå målet er det behov for offentlig innsats. Denne regjeringen har tildelt mer til bredbåndsutbygging i distriktene enn den rød-grønne regjeringen gjorde. Regjeringen vil videreføre det statlige tilskuddene til bredbånd, som nå forvaltes av fylkeskommunene.

I tillegg til ordinære tilskudd lanserte regjeringen i februar en historisk distriktspakke for utbygging av trådløst høyhastighetsbredbånd. I denne pakken vil vinnerne i 5G-auksjonen, som gjennomføres over sommeren, kunne få redusert prisen med til sammen inntil 560 mill. kr, mot å bygge ut raskt, trådløst bredbånd på 100 Mbit/s for minst tilsvarende beløp i områder som mangler et slikt tilbud. Denne pakken vil komme svært mange husstander og virksomheter i de mest spredtbygde områdene av landet til gode.

En stor del av landet er bygd ut av markedet selv på ordinære kommersielle vilkår. Den markedsbaserte modellen har ligget fast i over 20 år og gitt svært gode resultater. Privat sektors investeringer i norske ekomnett var på rekordhøye 12,6 mrd. kr i 2020, opp 1,3 mrd. kr fra året før.

Jeg mener denne regjeringen har gjort svært mye for bredbåndstilbudet i Norge, men vi stopper ikke her. Vi vil at alle skal ha tilbud om høyhastighetsbredbånd, og vi har lagt frem en ambisiøs tidsplan for å få det til.

Siv Mossleth (Sp) []: Ministeren må slutte å se hele landet under ett. Skal hele landet tas i bruk, må vi ta lokale hensyn og tilpasse tjenestene behovet. For eksempel har kun 1 pst. av vestlandskommunenes innbyggere høyhastighetsnett, og det er altfor dårlig. I kommunestyremøter som foregikk på Teams, var det store problemer. Nettet var ikke godt nok for å kunne holde kommunestyremøter. Senterpartiet har jevnlig foreslått å bevilge mer penger til bredbåndsutbygging, og da har regjeringens svar vært at det ikke har vært nødvendig, fordi markedet tar ansvar for utbygging av bredbånd.

Når vi fortsatt ser hvor store utfordringene med bredbåndsdekning er rundt omkring i landet, er statsråden enig i at staten må ta et større ansvar for bredbåndsutbygging, slik at vi kan gi alle landets innbyggere tilgang til raskt bredbånd?

Statsråd Nikolai Astrup []: Når målet er at 100 pst. av husstandene i Norge skal ha tilgang på høyhastighetsbredbånd innen 2025, mener jeg det er svært hensiktsmessig å se landet under ett. Det betyr at alle, uavhengig av hvor de bor, skal ha mulighet til å jobbe og drive virksomhet, bo og leve, også på internett, i hele landet. Det må være bra.

Ja, vi har ment at markedet her gjør en viktig jobb. Når det ble investert 12,6 mrd. kr i 2020, viser det at de kommersielle aktørene bygger ut. Men vi ser at det er nødvendig at staten stiller opp i de områdene hvor det ikke er lønnsomt. Gjennom direkte statlig tilskudd, men også gjennom denne innovative pakken knyttet til 5G-auksjonen gjør regjeringen nå en kjempeinnsats for å løfte de områdene som har aller størst behov, nettopp for å kunne nå målet om at alle innbyggere, alle husstander i Norge, innen 2025 skal ha tilgang på høyhastighetsbredbånd.

Siv Mossleth (Sp) []: 100 pst. høyhastighetsbredbånd er selvfølgelig bra, og det er Senterpartiets mål. Men da kan vi ikke fortsette den argumentasjonen som viser at så og så mange har. Jeg oppholder meg ofte på plasser i Nordland som ikke har mobildekning, bredbåndsdekning finnes ikke, men man har nettilgang via den gamle kobberlinja som skal fases ut. Det er ikke planer fra Telenor om å bygge ut disse hvite flekkene for mobil. Jeg synes det er veldig vanskelig å se for seg hvordan regjeringen satser på hele landet, for det er bare talemåter, vi ser ikke praksisen på dette.

Når det ikke er mobildekning og nettet kun er tilgjengelig med det gamle kobbernettet, når får man høyhastighetsbredbånd og 5G på slike hvite flekker?

Statsråd Nikolai Astrup []: Svaret på det har jeg allerede gitt to ganger, men jeg kan gjerne gi det igjen: 2025. Innen 2025 skal alle husstander ha tilbud om høyhastighetsbredbånd med over 100 Mbit/s, det er regjeringens mål. Det er ambisiøst, men jeg mener vi skal få det til. Jeg kan ikke se at Senterpartiet har noen bedre plan for å få det til.

Det har vært en formidabel utvikling siden 2013 på dette området. Det er bra, men det skyldes at det har vært ført en klok politikk, en politikk som i og for seg Senterpartiet, da de selv satt i regjering, også støttet opp under, men som de i opposisjon har behov for å markere at de er uenig i. Jeg hører ingen svar på hvordan Senterpartiet skal nå målet om 100 pst. annet enn å bruke mer av skattebetalernes penger. Det, hvis vi ser til Sverige, gir ikke nødvendigvis mer bredbåndsutbygging. Det er også en viktig lærdom i dette.

Spørsmål 10

Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Heidi Greni til distrikts- og digitaliseringsministeren, besvares av kommunal- og moderniseringsministeren på vegne av distrikts- og digitaliseringsministeren, som er bortreist.

Heidi Greni (Sp) []: «Siden Høyre-regjeringen tok over i 2013 har det blitt etablert over 21 000 nye statlige arbeidsplasser. Dessverre ser vi gang på gang at de havner i Oslo eller i de andre storbyene. Regjeringens egne tall viser at Sør-Trøndelag har fått 3 201 av dem, hvorav 3 191 har gått til Trondheim. Midtre Gauldal og Melhus derimot, har mistet over 100 arbeidsplasser på disse 7 årene. Indre Fosen har mistet 41 og Selbu 22, og dette er bare noen av eksemplene.

Er statsråden enig i at denne utviklingen i statlige arbeidsplasser er sentraliserende?»

Statsråd Nikolai Astrup []: Det er ikke mulig å svare ja på det spørsmålet, med utgangspunkt i selektiv bruk av enkeltkommuner som eksempler.

Regjeringen er opptatt av å legge til rette for utvikling og vekst i hele Norge. Vi ønsker at det skal være kompetansearbeidsplasser over hele landet, og at det skal være en god regional fordeling av statlige arbeidsplasser.

Så er det riktig at statlig sysselsetting har økt noen steder, og det er riktig at den andre steder er lavere. Men at offentlig sektor endrer seg for å løse dagens og fremtidens behov, er ønskelig. Teknologi og digitalisering bidrar til at mange tjenester nå kan tilbys digitalt. Da betyr reiseavstander mindre, og brukere trenger ikke lenger å møte fysisk på et kontor. Eksempler på dette er Lånekassen, skatteetaten og Nav. I tillegg har vi i vår regjeringsperiode også gjennomført andre helt nødvendige strukturreformer.

Jeg kan her nevne politireformen, som sikrer et operativt, synlig og tilgjengelig politi med kapasitet til å forebygge, etterforske og påtale kriminelle handlinger, og dermed gi innbyggerne økt sikkerhet. Reformen har gitt større fagmiljøer og mer robuste politidistrikter og operasjonssentraler. Alle politidistriktene er styrket, og vi vil styrke bemanningen ytterligere i distriktene i årene fremover.

Sykehus-, universitets- og høyskolesektoren er andre eksempler på områder der den statlige sysselsettingen har økt de siste årene. Dette mener vi har vært en viktig og riktig utvikling, der vi kan prioritere å bruke folk og ressurser på bedre tjenesteyting.

Samtidig vet vi at statlig sysselsetting kan bidra til å styrke arbeidsmarkedet og skape muligheter for både folk og lokalsamfunn. Endringer som gjennomføres, skal gi bedre og mer effektive tjenester, men parallelt må vi forsikre oss om at dette ikke får uheldige konsekvenser for enkeltområder.

I 2019 forsterket regjeringen retningslinjene for lokalisering av statlige arbeidsplasser. Det skal legges vekt på lokalisering i regionale sentre, der virksomhetene har størst potensial for å bidra til det lokale tilbudet av arbeidsplasser.

I hele vår periode har regjeringen ført en aktiv lokaliseringspolitikk. Det er om lag 1 240 arbeidsplasser som er nyetablert eller flyttet ut av Oslo-området i perioden 2013–2020.

Til slutt vil jeg nevne at fristilling av virksomheter i offentlig forvaltning, endringer i organisasjonsformer og ansvarsoverføringer kan påvirke statistikken. Organisasjonsendringer i jernbanesektoren er et eksempel på dette. Sysselsatte i tidligere Jernbaneverket, som nå jobber i Bane NOR, vil f.eks. fortsatt være definert som en del av statlig sektor, mens sysselsatte i det som nå er statlige aksjeselskaper, f.eks. Spordrift AS, vil være registrert sammen med privat sektor. Overføringen av fylkesveiadministrasjonen fra staten til fylkeskommunene fra 2020 vil være tilsvarende eksempel der arbeidsplasser bytter plass i statistikken, men ikke nødvendigvis blir borte i det virkelige liv. Det er derfor verdt å ta det med seg når man skal vurdere det fulle og hele bildet.

Heidi Greni (Sp) []: Jeg takker for svaret. Det er synd at distriktsministeren ikke hadde mulighet til å møte her i dag.

Mitt spørsmål gikk på det med arbeidsplasser og virkningene av det. Begge ekspertutvalgene som regjeringen selv har satt ned, påpeker at et mangfoldig arbeidsmarked er en viktig premiss for å snu sentraliseringen og sørge for at flere velger å bosette seg i distriktene. De minste kommunene har jo mistet arbeidsplasser bit for bit, og når en kommune mister en arbeidsplass, har det også store ringvirkninger. Det blir trøbbel med å rekruttere kompetanse til både kommunal og privat sektor, fordi jobb nr. 2, til ektefelle, blir umulig å oppdrive. Flyttingen betyr altså en stor svekking av mange lokalsamfunn. Mitt spørsmål til statsråden er derfor: Har statsråden noen intensjon om å snu den storstilte sentraliseringen vi har sett rundt omkring i hele landet? Og er det eventuelt noen konkrete tiltak på gang?

Statsråd Nikolai Astrup []: Vi er jo på god vei til å snu den trenden, etter at det var sterk sentralisering da de rød-grønne satt i regjering. Vi ser f.eks. at i departementene har antall ansatte gått ned. Veksten i ansatte i staten, både i departementene og i de sentrale direktoratene, er lavere nå enn under den rød-grønne regjeringen, betydelig lavere også. Og vi er opptatt av å bygge opp under attraktive lokalsamfunn.

Før sommeren kommer distrikts- og digitaliseringsministeren og jeg til å legge frem en ny strategi bl.a. for attraktive småbyer og tettsteder. Den strategien handler om variert arbeidsplasstruktur, men også om hvordan vi kan skape attraktive lokalsamfunn som gjør at flere unge mennesker blir værende, at de kommer tilbake, og at flere flytter fra sentrale strøk og ut til små lokalsamfunn. Dette er et spennende arbeid. Vi er helt avhengig av at det er attraktivt å bo, jobbe og leve i hele landet hvis vi skal lykkes som nasjon. Derfor er dette viktig.

Heidi Greni (Sp) []: Et eksempel fra lenger nord i landet er nedlegging av mottak for enslige mindreårige i Salangen. Det er ikke noen uenighet om at Salangen har den beste kompetansen, de har det beste tverrfaglige samarbeidet og de beste resultatene med å få ungdommene ut i utdanning og jobb. Regjeringen har selv brukt Salangen som eksempel på best praksis på dette området flere ganger. Kapasiteten må naturlig nok reduseres i tråd med behovet, men det som er uforståelig for meg, er at når ett mottak skal opprettholdes, legger regjeringen ned i Salangen og flytter tilbudet til det sentrale Østlandet. Det er Kommunaldepartementet ved distriktsministeren som har det overordnede ansvaret for å vurdere konsekvensene av strukturendringer i statlig virksomhet. Hva var argumentet for denne sentraliseringen? Og hvordan har regjeringen vurdert dette i et distriktspolitisk perspektiv?

Statsråd Nikolai Astrup []: Jeg kommer ikke til å gå inn på enkelteksempler, men jeg tror det er svært viktig at vi klarer å legge til rette for arbeidsplasser over hele landet, at vi legger til rette for gode og attraktive lokalsamfunn, som gjør at både privat og offentlig sektor i mindre samfunn klarer å tiltrekke seg den kompetansen de trenger.

Jeg er veldig glad for at representanten peker på denne utfordringen. Vi vet at f.eks. 90 pst. av de mest spredtbygde kommunene melder om at de ikke klarer å få tak i den kompetansen de trenger for å fylle viktige stillinger. 67 pst. av bedriftene i de samme kommunene melder om det samme. Dette er en kjempeutfordring. Det er en av grunnene til at vi har ment at det har vært riktig å tenke nytt også om kommunestruktur. Men der har jo Senterpartiet ment at den foretrukne kommunestrukturen er den som så dagens lys på midten av 1960-tallet. Jeg mener at vi nå må se fremover for å finne gode løsninger på de utfordringene som mange lokalsamfunn står overfor. Derfor kommer regjeringen med tre nye strategier på dette området, som vi skal legge frem før sommeren, og jeg håper at det får støtte fra Senterpartiet også.

Spørsmål 11

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: «For to uker siden la en amerikansk atomubåt til kai ved Tønsnes havn. Norge er folkerettslig forpliktet gjennom Genèvekonvensjonene til å beskytte sivile og å ta forholdsregler mot virkninger av angrep, også i fredstid. Første tilleggsprotokoll, artikkel 58, sier blant annet at partene skal «unngå å plassere militære mål innenfor eller i nærheten av tett befolkede områder».

Hvordan vurderer statsråden bruken av Tromsøs havner for anlegg av amerikanske atomubåter i lys av våre forpliktelser etter Genèvekonvensjonene?»

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Jeg er opptatt av å følge norske folkerettslige forpliktelser i det vi gjør. Jeg er også opptatt av å forsvare Norge og norsk territorium mot mulige trusler og angrep. Det gjør vi i aktiv samhandling med våre allierte gjennom NATOs forsvarsallianse.

Grøtsund industrihavn ligger slik til at den er både sikkerhetspolitisk og strategisk viktig for et mulig forsvar av Norge understøttet av allierte. Regjeringen har derfor besluttet at Grøtsund industrihavn kan benyttes til mottak av allierte reaktordrevne fartøy. Det er ikke brudd på våre folkerettslige forpliktelser i henhold til Genèvekonvensjonene å benytte havnen til mottak av allierte fartøy.

Det er en folkerettslig plikt å beskytte sivile i en situasjon med væpnet konflikt. Det er allikevel sånn at vi i Norge, som i de fleste andre land, av praktiske årsaker har militær infrastruktur i nærheten av der det bor folk. Det mest nærliggende eksemplet i denne saken er Haakonsvern i Bergen. Men vi har tilsvarende eksempler, bl.a. Oslo, Stavanger, Elverum, Stjørdal, Bardu, Sørreisa, Lakselv, Kirkenes og Vardø – jeg nevner i fleng.

I en væpnet konflikt vil vi på disse stedene måtte vurdere trusselsituasjonen konkret. Relevante tiltak kan da være å vurdere en evakuering av dem som bor eller har arbeidsplassen sin aller nærmest en militær installasjon. En annen løsning kan noen steder være å flytte den militære aktiviteten til et mer avsidesliggende område.

Mottak av ubåter ved Grøtsund er mest sannsynlig uhensiktsmessig i en væpnet konflikt i Nord-Norge. I en slik situasjon vil denne typen fartøy holde seg skjult, først og fremst til havs. Ved behov for å gå til land må landligget skje i en mer beskyttet infrastruktur enn Grøtsund.

Det er lang tradisjon for at reaktordrevne militære fartøy anløper havn i Tromsø-området. At det nå igjen åpnes for slike anløp i denne regionen, er i samsvar med etablert praksis og i tråd med våre sikkerhetspolitiske behov og folkerettslige regler.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det vi snakkar om her, er distinksjonsprinsippet, som forpliktar ein angripande part til å skilje mellom militære mål og sivile gjenstandar og personar, og aldri rette angrep mot sivile. Militære mål, derimot, kan ein angripe, også sjølv om dei er i nærleiken av sivil infrastruktur, sånn som det er i dette tilfellet. Så den parten som plasserer militære mål i nærleiken av eiga sivilbefolkning, eksponerer eigne sivile for stor risiko. Dette vil ikkje hindre motstandarar frå å angripe det militære målet, men vil auke eige sivilt følgjetap ved ein eventuell konflikt, fordi faren for sivile tap aukar proporsjonalt med nærleiken til dei militære måla. Her ligg altså det som er problemstillinga i dag: den forpliktinga Noreg er bunden av, den folkerettslege forpliktinga.

Har det vore gjort nokre autoritative vurderingar av om vi no bryt våre folkerettslege forpliktingar ved å leggje militære mål så nært eit sivilt område?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Ja, selvfølgelig har det vært gjort. Ved et mulig militært angrep på Norge vil regjeringen i tråd med folkerettens forpliktelser gjøre alt den kan for å beskytte den norske sivilbefolkningen. Det kan innebære å evakuere sivilbefolkning i nærheten av militære installasjoner, eller det kan innebære å flytte militær aktivitet og militære installasjoner.

Det er også sånn, hvis man er opptatt av de folkerettslige forpliktelsene, at en eventuell angriper av Norge har ansvar for å følge Genèvekonvensjonene og gjøre det som er praktisk mulig for å forhindre at sivile blir drept eller kommer til skade som følge av krigshandlinger. Helt konkret kan det innebære at en angriper må varsle sivilbefolkningen før angrepet iverksettes, slik at det blir tid til å gjennomføre evakuering.

Avslutningsvis må jeg få lov å si at den militære aktiviteten vi driver sammen med våre allierte, er for å hindre militær og væpnet konflikt.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Ein skal søkje å halde dei militære anlegga unna dei sivile – det er heile spørsmålet her i dag. I munnleg spørjetime som vi hadde tidlegare i dag, påstod statsråden at han ikkje har kome med utfall mot innbyggjarane i Tromsø. Men eg siterer da statsråden sjølv:

«Dette er Tromsø i et nøtteskall. Det er altfor lite militær tilstedeværelse i Tromsø. Man går rundt på en liten rosa sky der. Det er høyere militær aktivitet i nord, og mer aktivitet i Russland. Ideen om at en by kan melde seg ut av denne virkeligheten forstår jeg ikke noe av.»

No har eg nettopp sitert kva våre forpliktingar er etter Genèvekonvensjonane, at ein ikkje skal leggje opp til militær aktivitet i nærleiken av folkerike område. Det er ei forplikting vi har etter Genèvekonvensjonane. Står statsråden framleis fast ved det utfallet han kom med mot befolkninga i Tromsø, der han seier: «Dette er Tromsø i et nøtteskall»? Står han framleis fast ved det i dag, eller har han blitt klokare sidan det?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Det vil sikkert komme overraskende på representanten, for det vil ikke passe i den populistiske kommunikasjonsstrategien hans, men det lå et spørsmål i forkant av svaret mitt, og det var hva jeg mente om politisk ledelse i Tromsø kommune, som mente at denne typen aktivitet burde ligge en annen plass. Det var ingen folkerettslige begrunnelser bak det.

Vi har gjort disse vurderingene. Vi har militære installasjoner veldig tett på sivilbefolkningen veldig mange plasser i Norge. Jeg er veldig glad for at vi har militær tilstedeværelse i Norge. Jeg er særdeles fornøyd med at jeg har klart å flytte landmakten tilbake til Finnmark i den situasjonen vi er i nå.

Vi tar alle de hensyn som trengs å ta, og så ligger den i bunnen, den store uenigheten mellom meg og representanten: Jeg er for at vi skal være med i forsvarsalliansen NATO og ha alliert aktivitet sammen med våre styrker. Representanten Knag Fylkesnes er imot det og bruker alle lovverk for å snakke ned den viktige forsvarsalliansen vi er med i.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Spørsmål 12

Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Geir Adelsten Iversen til kommunal- og moderniseringsministeren, vil verta teke opp av representanten Trygve Slagsvold Vedum.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Det er en glede å kunne stille et spørsmål på vegne av vår stortingsrepresentant i Finnmark:

«Høyre har i sitt partiprogram for 2021–2025 vedtatt at de vil, og jeg siterer: «Videreføre kommunereformen med sikte på større kommuner med større fagmiljøer som er bedre i stand til å løse oppgavene de har i dag, og til å overta flere oppgaver fra staten og regionene.» Tvangsreformen som regjeringen allerede har presset gjennom har ført til en sentralisering av tjenester og makt.

Hvilke kommuner i Finnmark ser statsråden for seg at han vil tvangssammenslå for å følge opp Høyres landsmøtevedtak?»

Statsråd Nikolai Astrup []: Dette er en variant av et spørsmål som har vært stilt til meg fra ulike representanter fra Senterpartiet en ti–tolv ganger de siste ukene. Det er litt overraskende for meg at representanten ikke har fått med seg svaret på spørsmålet, men til glede for nye seere og lyttere skal jeg ta det en gang til:

Jeg ser ikke for meg å tvangssammenslå kommuner i Finnmark eller andre deler av landet. Debatten om kommunestruktur handler om kommunenes evne til å levere gode tjenester til innbyggerne, legge til rette for arbeidsplasser og næringsliv og utvikle kommunen i tråd med innbyggernes forventninger og fremtidige behov. Kommunene står overfor store utfordringer i årene som kommer, uavhengig av hvilke partier som til enhver tid sitter i regjering. Vi vet at mange kommuner sliter med fraflytting, utfordringer med å tiltrekke seg rett kompetanse, økende utgifter i helse- og omsorgssektoren og store infrastrukturbehov. På toppen av dette har kommunene en viktig rolle i arbeidet med å nå bærekraftsmålene og håndtere klimautfordringene.

Norge er et langstrakt land, og kommunene har svært ulike forutsetninger for å møte disse utfordringene. Noen vil klare det utmerket, andre sliter allerede. Jeg har gjennom de siste spørretimene flere ganger fått anledning til å fortelle om mitt møte med åtte kommuner i Finnmark i april, hvor rådmannen i Berlevåg uttalte: I denne kommunen består helse- og omsorgsavdelingen av én person, og de siste fem månedene har det vært meg.

Han satte med det ord på et problem for mange distriktskommuner. De har store problemer med å rekruttere nok fagfolk og innfri de krav og forventninger Stortinget og innbyggerne har til dem. 90 pst. av de mest spredtbygde kommunene sier selv at de har utfordringer med å tiltrekke seg rett kompetanse. 67 pst. av bedriftene sier det samme. Svaret for mange av disse kommunene er omfattende interkommunalt samarbeid. Det er mye bra med interkommunalt samarbeid, men samtidig er dette et tegn på at kommunene ikke klarer å innfri generalistkommuneprinsippet, og det er en utvikling Stortinget bør ta på alvor.

Kommunereformen har ikke endret på grunnstrukturen i Kommune-Norge. Det er fortsatt 120 kommuner med under 3 000 innbyggere, og omtrent halvparten av landets kommuner har under 5 000 innbyggere. Samtidig ser vi også utfordringer med fragmentert kommunestruktur i mer sentrale områder, der sammenhengende byområder er delt mellom flere kommuner. Det fører til mindre helhetlig planlegging og dårligere løsninger for innbyggerne.

Utfordringene jeg har beskrevet, er ikke noe regjeringen har funnet på, det er noe mange ute i kommunene kjenner på hver eneste dag. Jeg er derfor overbevist om at kommunene selv vil sørge for at kommunereformen videreføres de kommende årene, slik mange Senterparti-styrte kommuner allerede er i gang med. Flere kommer til å ta nabopraten, flere vil se at man står sterkere sammen enn hver for seg, og flere kommer til å slå seg sammen.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Vi ser at i antall interkommunale samarbeid er det flere mellom mange store kommuner enn mellom mange små, så det blir et skinnargument at det er et argument for kommunesammenslåing, når man ser antallet. Det er ikke sånn at de mindre har flere enn de store.

Vi har sett at fiskeriministeren uttaler at han syns tvang er litt undervurdert, at han vil bruke tvang litt som han oppdrar sine egne barn. Det var en uttalelse han hadde. Jeg syns den var særdeles uklok. Ove Trellevik, som er kommunalpolitisk talsperson for Høyre, har uttalt at han mener at 10 000 ville være et fint, naturlig tall hvis man skal se på hva en ideell kommune burde hatt – minst 10 000 innbyggere.

Mitt spørsmål til statsråd Astrup er: Ser statsråd Astrup det som et mål at det blir færre kommuner i Finnmark?

Statsråd Nikolai Astrup []: Mitt mål er at kommunene i Finnmark, uavhengig av hvor mange de er, skal være i stand til å levere gode tjenester til innbyggerne, og så er det opp til kommunene selv å finne ut hvordan de ønsker å organisere seg.

Jeg hadde nylig møte med åtte finnmarkskommuner, hvor fire og fire har bestemt seg for å inngå i en form for omfattende interkommunalt samarbeid med funksjonsdeling mellom kommunesentrene, for å sørge for at man har et fagmiljø som gjør det mulig å tiltrekke seg den kompetansen de trenger for å levere tjenester. Det er også en måte å gjøre det på i kommuner som har få innbyggere, svært stort areal og store utfordringer med å tiltrekke seg riktig kompetanse.

Kommunesammenslåing er ikke svaret i alle sammenhenger, men det kan heller ikke være slik at Senterpartiet på Stortinget skal avvise at kommunesammenslåing er svaret i noen tilfeller, og at vi kanskje trenger å se på nytt på kommunestrukturen, med tanke på at oppgavene kommunene skal løse, er langt mer komplekse i dag enn det de var på den tiden da Senterpartiets foretrukne kommunestruktur så dagens lys, i 1965.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Høyreregjeringen og Fremskrittspartiet har brukt mye ressurser på å gjennomføre tvangssammenslåing av Troms og Finnmark, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre. Da 87 pst. av befolkningen sa nei, valgte man ikke å lytte i det hele tatt, man tvang det gjennom. Man valgte å lage regioner sånn som Viken, som egentlig ingen ønsket – jeg tror knapt det er noen i Høyre som ønsker det heller – men det ble sånn, for man måtte vise en form for handlekraft. Det var svært uklokt og lite gjennomtenkt, det motsatte av konservativ politikk, bare endring for endringens skyld, som gjorde ting verre.

Mitt spørsmål, når det gjelder Finnmark, som man har håndtert så dårlig, med det presset man har gjort tidligere, er: Kan statsråden garantere at ikke en ny Høyre-statsråd, en ny høyreregjering kommer til å presse kommunene i Finnmark med økonomi eller andre virkemidler for at de skal sette i gang nye sammenslåingsprosesser?

Statsråd Nikolai Astrup []: Som sagt: Vi er opptatt av at kommunestruktur er noe kommunene selv må finne ut av, men jeg er likevel overbevist om at mange flere kommuner kommer til å ta nabopraten i årene som kommer, slik vi ser at Senterparti-styrte kommuner i Nord-Gudbrandsdalen nå gjør, for å nevne et eksempel. Det er bra. De gjør det fordi de ser at det er behov for å organisere seg på en annen måte for å kunne innfri innbyggernes forventninger og de lovpålagte oppgavene Stortinget har gitt dem.

Til syvende og sist er det Stortinget som vedtar hvordan kommunestruktur og inndeling skal være mellom både fylker og kommuner i Norge. Representanten erkjenner vel at ikke jeg som statsråd kan garantere på vegne av Stortinget som kollegium. Det må nesten Stortinget som kollegium svare på selv. Dessverre er det ikke så mange her i dag, men vi får ta det neste gang.

Spørsmål 13

Emilie Enger Mehl (Sp) []: «Høyres landsmøtet vedtok at Høyre vil videreføre kommunereformen med sikte på større kommuner. Kommunene i Hedmark har lagt ned et stort arbeid med kommunereformen. 19 kommunestyrer i Hedmark har sagt nei til kommunesammenslåing. På bakgrunn av kommunenes vedtak og frivillighetsprinsippet som er lagt til grunn i Stortinget, anbefalte fylkesmannen ingen sammenslåinger. Ingen kommuner ble slått sammen i Hedmark.

Kan regjeringen garantere at det ikke vil bli brukt tvang for å slå sammen kommuner i Hedmark når reformen videreføres?»

Statsråd Nikolai Astrup []: Også dette spørsmålet har jeg svart på opptil flere ganger de siste ukene – sist faktisk i svaret til representanten Slagsvold Vedum for et øyeblikk siden, men jeg gjentar det i tilfelle det er kommet noen flere til.

Det er kun Stortinget som kan vedta sammenslåing av kommuner som selv ikke ønsker det. Dette er hjemlet i inndelingsloven, og den 7. desember 2017 vedtok Stortinget å be regjeringen legge til grunn at gode og frivillige prosesser skal være utgangspunkt for endringer av kommunestrukturen, og at eventuelle sammenslåinger i perioden 2017–2021 utelukkende skal bygge på frivillighet. Regjeringen har selvfølgelig forholdt seg til dette vedtaket, men jeg kan ikke gi noen garantier om hvilke vedtak et nytt storting vil fatte.

Regjeringen jobber for å styrke kommunenes forutsetninger for å levere gode og likeverdige velferdstjenester, for å kunne drive en helhetlig og bærekraftig samfunns- og næringsutvikling, for å ha en bærekraftig og robust økonomi og for å styrke sitt eget lokaldemokrati. I mange tilfeller mener jeg at større kommuner vil være den beste løsningen for å oppnå dette. Men ikke i alle tilfeller – det beste utgangspunktet for å bygge en ny og større kommune vil alltid være at de involverte kommunene selv ønsker sammenslåingen.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Jeg får stille spørsmålet litt annerledes, da, siden det er litt tungt for statsråden.

Jeg tror han skjønner at det jeg spør om, er om regjeringspartiene vil stemme for å bruke tvang i framtidige kommunesammenslåinger. For hvis regjeringspartiene stemmer for det og man får med seg et støtteparti, vil det bli brukt tvang. Senterpartiet har jo varslet at vi ikke ønsker å bruke tvang. Da er det veldig interessant å vite om statsråden kan svare på vegne av regjeringen om man ønsker å bruke tvang.

Da kan jeg jo spørre: Kan regjeringen garantere at de ikke vil legge fram forslag, eller at regjeringspartiene ikke vil stemme for forslag i Stortinget som innebærer å bruke tvang for å slå sammen kommuner i Hedmark når reformen videreføres?

Statsråd Nikolai Astrup []: Jeg kan garantere at det beste utgangspunktet for kommunesammenslåing er frivillighet. Det er klart at det er vanskelig å garantere det på vegne av hele landet vårt, men jeg tror at det beste utgangspunktet er frivillighet, og mener at det bør ligge til grunn.

Jeg tror også vi kommer til å se flere kommunesammenslåinger fremover fordi man lokalt ser at det er behov for det. Det ser vi jo ikke minst at flere Senterparti-ordførere rundt omkring i landet tar til orde for, og mange har store ambisjoner. Jeg husker godt at Ivar Vigdenes sa til meg en gang at hans ambisjon var at det skulle bo 40 000 mennesker i hans kommune. Det gjør det ikke i dag, så han lyktes ikke helt med det, men mange Senterparti-ordførere har store ambisjoner lokalt. Det er bra, og jeg tenker at det kommer til å bli flere, rett og slett fordi man ser at de oppgavene man skal løse nå, krever noe annet enn da denne kommunestrukturen ble laget, og det er viktigere for oss å telle kommunepsykologer enn å telle antall rådhus.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Da skjønner jeg at statsråden ikke kan garantere at det ikke vil bli brukt tvang på vegne av regjeringen. Men når man snakker om at frivillighet skal være et utgangspunkt, ligger det jo der en åpning for å bruke tvang og fravike det utgangspunktet.

Så er man inne på at kommunene ønsker frivillig å slå seg sammen for å løse stadig nye og større oppgaver, men da spørs det om det er en reell frivillighet, eller om det er et resultat av føringer man har fått fra regjeringen, f.eks. at man har fått tildelt oppgaver uten at det følger med penger. Det kan være krav til antall lærere i skolen, krav til kommunepsykologer, krav til tilbud som kommunene må møte – men så får de ikke økonomi til å følge opp.

Vil statsråden bedre kommuneøkonomien og sørge for at kommunene som trenger det, får større overføringer for å forhindre kommunesammenslåinger?

Statsråd Nikolai Astrup []: Jeg sto vel her for en ukes tid siden og svarte på spørsmål fra Senterpartiet også den gangen, da påstanden var at det var brukt for mye penger i kommunene på å ansette flere mennesker. I samme åndedrag sies det at man ikke har gitt nok penger til kommunene til at de kan utføre oppgavene sine. Begge deler kan ikke være riktig. Hvis kommunene har råd til å ansette mange flere mennesker, som Senterpartiet har påpekt at de har gjort, kan det ikke være slik at de ikke har økonomisk handlingsrom til å gjøre det.

Samtidig ser vi at resultatene i kommunesektoren jevnt over har vært gode de siste årene. Kommunesektorens penger på bok, disposisjonsfondene, har økt fra 30 mrd. kr i 2013 til 70 mrd. kr i fjor. Så det har vært en positiv økonomisk utvikling. Det betyr at kommunene har handlingsrom til å utvikle tjenestetilbudet til innbyggerne, og det legger vi opp til at de skal fortsette å ha i årene som kommer, også i 2022.

Spørsmål 14

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: «Høyre ønsker å videreføre kommunereformen, der tvang også var et premiss ved flere sammenslåinger.

Hvilke kommuner i Oppland mener statsråden bør tvinges sammen, og hvordan blir framdrifta på videre tvangssammenslåinger fra regjeringas side?»

Statsråd Nikolai Astrup []: Dette er en variant av et spørsmål jeg har besvart mange ganger før, og jeg vil derfor vise til mine foregående svar.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Statsråden burde definitivt vise større ydmykhet overfor det enorme arbeidet som er lagt ned lokalt for å utrede og vurdere sammenslåinger. Det som kunne friste kommunene var økt ansvar og handlingsrom, men nye oppgaver uteble i stort. Statsråden dytter også inndelingsloven foran seg, og det er da fristende å høre om Høyre vil bidra til at frivillighet blir et premiss i dette lovverket.

Jeg har også lyst til å bruke et konkret eksempel, for det er det det til sjuende og sist handler om – tjenesten nær folk, tilbudet folk møter lokalt, og faktisk den demokratiske inngangsporten, nemlig rådhuset lokalt.

Regjeringen har vært klar på at kommuner med under 5 000 innbyggere, og kanskje også under 10 000 innbyggere, har vært for små. Dette berører flertallet av kommunene i Oppland. Mener statsråden f.eks. at Øystre Slidre kommune med sine drøyt 3 200 innbyggere er en for liten kommune?

Statsråd Nikolai Astrup []: Det er ikke opp til meg å vurdere hva som er en for liten kommune, men det er viktig for meg at kommunene har den kraften som skal til for å kunne levere de oppgavene som folk forventer, fortjener og har krav på. Vi ser at mange kommuner nå erkjenner at det er krevende å løse disse oppgavene. De er mye mer komplekse, de krever mye mer spesialisert kompetanse enn det som var forutsatt da dagens kommunestruktur så dagens lys på midten av 1960-tallet. Derfor inngås det svært mange interkommunale samarbeid fordi man ikke klarer å løse oppgavene alene.

Det er også slik at flere og flere ser på muligheten for kommunesammenslåing som et svar på å kunne bygge sterkere fagmiljøer. Og vi ser at flere Senterparti-ordførere rundt om i landet også både har vært med på og snakker om kommunesammenslåing som et reelt alternativ. Jeg skulle ønske at Senterpartiet på Stortinget ikke var så opptatt av å si ideologisk nei til all sammenslåing, men heller lytter til dem som har skoen på der ute. Ta en kaffekopp, f.eks.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Senterpartiet tar definitivt mange kaffekopper og lytter til folk lokalt, bl.a. folkevalgte ordførere vi har rundt om i hele landet, som nettopp ønsker å innfri de høye forventningene til sine innbyggere. Det er nettopp det med hvor fornøyd innbyggerne er med tjenestene, som burde være premisset. Det er Høyre som har lagt opp til at det er kommunegrensen som er det som avgjør om man har gode tjenester eller ei. Og nettopp samarbeid om interkommunale tjenester har det også vært enormt mye av i større kommuner. Man skulle tro at prosessene som alt er gjennomført, vil gi noe læring for regjeringen. Tvangssammenslåingen av f.eks. Oppland og Hedmark fylkeskommuner har enn så lenge kun handlet om harmonisering av tilbudet heller enn et naturlig samarbeid. Men som Postgirobygget synger: «Klok av skade blir en som er klok.» Har statsråden noen dokumentasjon på at tvangssammenslåtte kommuner leverer et bedre tjenestetilbud til alle innbyggerne sine enn dem som ikke er tvangssammenslått? Og er statsråden enig i at sammenslåtte kommuner med færre folkevalgte svekker lokaldemokratiet?

Statsråd Nikolai Astrup []: Nei, jeg tror ikke antall folkevalgte i kommunene er avgjørende for kvaliteten på lokaldemokratiet. Vi ser at f.eks. her i Oslo har bystyret bestått av 59 representanter. Det er et betydelig mindre bystyre enn det det er i Ålesund, eller det det har vært i Trondheim. I Trondheim er det fortsatt bystyret betydelig større – det er vel oppe i nesten 90 representanter. Så jeg tror ikke det er antall folkevalgte som avgjør om man har lokaldemokrati eller ikke. Det er hvordan lokaldemokratiet faktisk fungerer.

Og jeg tror vi skal ta på alvor at det er mange kommuner som kjenner på at de ikke klarer å rekruttere de fagpersonene de trenger for å gi gode tjenester, og da kreves det at man tenker nytt. Kommunesammenslåing er ikke svaret på alt, men det kan være et svar for noen – og da mener jeg man bør ta nabopraten og finne ut av det.

Spørsmål 15

Fra representanten Nina Sandberg til forsknings- og høyere utdanningsministeren:

«Forskning foregår i stadig større grad gjennom samarbeid på tvers av land, og Norge har internasjonale ambisjoner for forskningen. Regjeringens vedvarende og rigide innreiseforbud har skapt store problemer for universitetene og de internasjonale forskerne. Dette kan få langvarige negative konsekvenser for norsk forskning. Nå avtar smitten, og vaksineringsgraden øker.

Når vil statsråden justere regelverket med sikte på å ivareta utenlandske akademiske arbeidstakere bedre enn i dag?»

Presidenten: Dette spørsmålet er trekt tilbake.

Spørsmål 16

Bengt Fasteraune (Sp) []: «Etter flere måneders saksbehandling kom Miljødirektoratet med sin konklusjon om at de krever Glasopor for 16,5 millioner kroner i refusjon for opprydding etter storflommen i 2018. Hvem som til slutt får ansvaret for oppryddingen er prinsipielt viktig.

Mener statsråden det er riktig at en bedrift som Glasopor får det økonomiske ansvaret for oppryddingen etter flommen, eller vil statsråden vurdere å gripe inn slik at ansvarsforholdene blir endret, og at private aktører dermed slipper å ta dette store ansvaret på vegne av storsamfunnet?»

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Eg forstår veldig godt at bedrifta Glasopor og også Stortinget og andre lurar på kva eg meiner om den saka, fordi den saka er klaga inn til Klima- og miljødepartementet. Men måten vi behandlar slike saker på, er jo at eg nettopp behandlar den saka og deretter gjev til kjenne ein konklusjon. Så dette kan eg nok ikkje kommentere her og no, rett og slett.

Generelt vil eg seie at med eit endra klima med meir ekstremnedbør er auka fare for skade som følgje av flaum og overvatn, realitetar som dessverre skjer no. Klimaendringar er ikkje noko som skal skje ein gong i framtida, det er noko som allereie skjer, og det medfører til dels stor risiko for skade.

Det viktigaste vi kan gjere for å unngå dramatiske konsekvensar av klimaendringane i framtida, er å redusere klimagassutsleppa våre. Det er den viktigaste forsikringa vi har, det er det mest kraftfulle verkemiddelet vi har, og det er det vi må gjere framover. Samtidig som vi gjer det, må vi tilpasse oss eit klima som vil fortsetje å vere i endring. Så arbeidet mot klimaendringar er viktig, men det er også klimatilpassingsarbeidet. Det er klart at alle bedrifter må tilpasse seg og ta høgde for den auka risikoen som klimaendringane fører med seg for bedriftene.

Det er det generelle utgangspunktet, men når det gjeld den konkrete saka, om Klima- og miljødepartementet vil konkludere på den eine eller den andre måten i saka som bedrifta har levert klage på, trur eg nok det er ryddigast – og trur eg også at representanten er einig i – at bedrifta får svar før Stortinget får svar.

Bengt Fasteraune (Sp) []: Jeg skal beskrive litt hva som skjedde, og så skal jeg ta et litt generelt spørsmål, som jeg håper statsråden kan svare på.

I lederen i Gudbrandsdølen Dagningen sto det den 20. mai om flommen i Skjåk og kravet mot Glasopor at «det er vanskelig å være forberedt på det utenkelige». Da må vel også staten ta sitt ansvar når det utenkelige skjer. Myndighetene varslet ikke denne tusenårsflommen. Det ødela Glasopors mulighet til å verne både fabrikkbygning og varelager. På flomdagen sto det både gravemaskiner, shovel og annet utstyr egnet til å flytte sand og stein på tomta. Tilgjengelig var også over 5 000 tonn med stein. Glasopor kunne hatt åtte maskinførere på plass innen en time. Med fire timers varsling ville man ha bygget opp en egen demning. Verken Glasopor eller noen andre bebreider NVE for ikke å ha fanget opp dette utenkelige varselet. Etter min oppfatning var denne flommen en naturkatastrofe av en art som ingen kunne være forberedt på.

Hva skulle en liten miljøbedrift som Glasopor gjort annerledes for å unngå å få ansvar for og regningen etter en ikke varslet naturkatastrofe som Skjåk ble rammet av?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Utan å gå konkret inn i dei faktiske forholda i den saka eller på andre måtar seie noko om klagebehandlinga i den saka no, skal eg likevel tillate meg nokre generelle refleksjonar i eit svar. Då er det å seie at det er klart at bedrifter kan ta høgde for den auka risikoen som klimaendringar fører med seg, gjennom å planleggje aktiviteten sin, internkontrollen, eventuelle forsikringsordningar m.m. Det håpar eg også at alle bedrifter gjer.

Så er det slik at regelverket for ansvar for forureining byggjer på eit prinsipp som heiter forureinar betalar, og det ansvaret er objektivt. Det betyr at utgangspunktet er, etter gjeldande rett, som Stortinget har vedteke, at bedrifter ber ansvaret for forureininga si, uavhengig av årsaka til forureininga. Så skal det seiast at det er eit handlingsrom i regelverket som gjev moglegheit til bl.a. å kunne gje avkall på krav som verkar urimelege å fremje. Eg går ut frå at det er eit av klagegrunnlaga som vi etter kvart må gå inn i.

Bengt Fasteraune (Sp) []: Dette har blitt en prinsipiell sak. Det varsles både villere og våtere vær i årene som kommer. Hvem som til slutt pålegges ansvaret for oppryddingen etter tusenårsflommen i Ottaelva, er prinsipielt svært viktig og berører ikke bare en miljøvennlig gjenvinningsbedrift som Glasopor AS. Jeg siterer fra svaret fra Miljødirektoratet. De sier:

«Etter Miljødirektoratets syn vil det være uheldig om det etableres en praksis for lemping i saker hvor klimaendringer er en medvirkende faktor, da det i realiteten ville frita privat sektor fra å gjøre vurderinger og ta høyde for den økte risikoen for påvirkning fra ytre miljø som må ventes knyttet til klimaendringene.»

Dersom Miljødirektoratets konklusjon blir endelig, vil dette ha konsekvenser for alle virksomheter i Norge som kan bli utsatt for en naturkatastrofe.

Jeg minner om at både stat og kommune hadde vurdert området til å være sikkert, til og med som en søppelplass, som området var brukt til fram til 2017. Hva er det egentlig bedriften blir pålagt å betale for? Og er det noen form for samsvar mellom kravets størrelse, gitt bedriftens størrelse, og evnen til å betale?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: I vedtaket frå Miljødirektoratet er vel det ein vert bedd om å betale for, rett og slett oppryddingskostnadene frå den forureininga som skjedde.

Som nemnt i det førre svaret mitt, er det slik at vi har nokre utgangspunkt som er prinsipielle, og så finst det nokre moglegheiter i regelverket til å gje avkall på enkelte krav. I den konkrete saka vil vi då måtte gå inn i det, så det kan eg ikkje no seie noko om, frå eller til.

Når representanten snakkar her, høyrest det ut som at utgangspunktet hans er at staten i alle tilfelle skal ta rekninga dersom eit uventa vêrfenomen gjer at det vert forureining frå ei bedrift. Det er i alle fall eit utgangspunkt som bryt med det som Stortinget vanlegvis legg til grunn, som er forureinar betalar-prinsippet. Eg er usikker på om han meiner at det skal verte dratt så langt, men det verkar slik på måten eg høyrer det på no.

Samtidig har staten eit viktig ansvar for å leggje til rette for at vi klarar å klimatilpasse oss, og også å føresjå ekstremvêr. Det er f.eks. ein av grunnane til at vi no investerer i ny vêrradar på Finnmarksvidda, som vil dekkje heile landet med den typen beredskap.

Presidenten: Den ordinære spørjetimen er omme.