Stortinget - Møte tirsdag den 6. oktober 2020

Dato: 06.10.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhold

sak nr. 1 [10:05:00]

Hans Majestet Kongens tale til det 165. storting ved dets åpning og melding om Noregs rikes tilstand og styring (trontaledebatt)

Talere

Statsminister Erna Solberg []: Før sommeren redegjorde jeg for regjeringens arbeid med koronapandemien, for regjeringens beredskapsplan og for at målrettede lokale smitteverntiltak i større grad enn nasjonale tiltak ville kunne bidra til at virksomheter kunne opprettholde sin aktivitet. Vi ser nå at kommunene raskt og effektivt har slått ned lokale utbrudd, etter råd fra Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. Regjeringen har derfor kunnet gå videre med forsiktige nasjonale lettelser.

Dette er ingen selvfølge. I de fleste land stiger smitten nå, og i de fleste land er smitteverntiltakene strengere enn i Norge. Jeg vil takke alle som fortsatt bidrar til dugnaden, de som gjør det mulig å holde kontroll, og som gjør det mulig å holde samfunnet vårt mer åpent.

Helse- og omsorgsministeren vil gi en egen redegjørelse til Stortinget om hvor arbeidet står. Der vil han gå grundigere inn på den aktuelle situasjonen og på håndteringen av viruset.

Årets trontale er den første i et nytt tiår. Det gjør det naturlig å heve blikket og se fremover mot 2030. 2020-årene må bli det tiåret hvor vi løser klimautfordringen, hvor vi oppfyller våre forpliktelser etter Parisavtalen, hvor vi tar vare på havene og når bærekraftsmålene.

2020-årene må også bli det tiåret hvor vi lykkes med å skape et bærekraftig velferdssamfunn i Norge, hvor alle som kan og vil jobbe, blir inkludert, hvor vi skaper nok verdier til å finansiere velferden, og hvor vi ikke skyver regningen over på kommende generasjoner. Dette er ambisiøse mål. De vil ikke nås på ett år, men vi må stake ut kursen nå og bevege oss i riktig retning.

For å sikre et bærekraftig velferdssamfunn vil regjeringen skape mer og inkludere flere. Den beste måten å bekjempe forskjeller og ulikhet på er å sørge for at alle som kan, kommer i jobb. Høy sysselsetting gir økt verdiskaping og mer velferd for alle.

En skole med kunnskap og mestring er helt grunnleggende. Fullført videregående opplæring har stor betydning for å komme i jobb. Det er gledelig at fullføringen går opp. Blant dem som begynte i 2013, er andelen som fullfører, seks prosentpoeng høyere enn blant dem som begynte i 2006. Andelen har nå kommet opp i 78 pst. Regjeringens mål er at innen 2030 skal ni av ti elever fullføre og bestå. Vi skal jobbe målrettet for at enda flere fullfører og kan delta i arbeidslivet.

Utdanningsløftet 2020 er viktig for å ta Norge ut av krisen og bygger nettopp på målet vårt om bedre gjennomføring. 5 500 nye studieplasser gjøres tilgjengelig for fagskoler, høyskoler og universitet. Regjeringen har prioritert studieplasser der Norge vil ha store behov fremover: innen lærerutdanning, teknologi, helse og IKT. Det skal etableres fleksible desentraliserte studier. Kompetansen skal bli mer tilgjengelig i hele landet og i alle livssituasjoner.

Regjeringen vil gjennomføre kompetansereformen. Målet vårt er at ingen skal gå ut på dato i vårt arbeidsliv, og en rekke tiltak kommer fremover: Fagskolene skal få tilby kortere tilbud. Vi skal ha en ny strategi for høyere yrkesfaglig utdanning. Vi skal ha økt studiekapasitet, et bedre tilpasset utdanningstilbud til mennesker som er i arbeid, vi skal videreutvikle kompetanseprogrammet, lovfeste plikt for fylkeskommuner om karriereveiledning for alle og videreutvikle trepartssamarbeidet med partene i arbeidslivet nettopp for å vite hvor skoen trykker, for å sikre at vi gir alle den kompetansen de trenger, sånn at de ikke går ut på dato.

Tiltakene skal gjøre det lettere å fylle på kompetanse gjennom et helt yrkesliv og lettere for bedriftene å dekke sitt kompetansebehov. I tidligere lavkonjunkturer har vi sett mennesker falle ut av arbeidslivet i lengre perioder, noen til og med for godt. Det har rammet eldre arbeidstakere. Mange har blitt førtidspensjonert. En sånn løsning er det kanskje lett å gripe til der og da, men kostnadene for den enkelte og for samfunnet er høye. Skal vi lykkes med å skape et bærekraftig velferdssamfunn, må vi jobbe lenger, ikke kortere. Jeg vil derfor i dag få lov til å rette en sterk oppfordring til landets arbeidsgivere i dagens situasjon: Ikke bruk førtidspensjonering i den situasjonen vi står i nå. Det vil ramme Norge på lang sikt.

Økonomiske tilbakeslag rammer også dem som er utsatt på arbeidsmarkedet. All erfaring viser at det er vanskelig å få jobb hvis man først har falt utenfor. Derfor har regjeringen tatt initiativ til et integreringsløft som skal bidra til at personer som kommer til Norge, raskere kommer inn i arbeid og får bedre kompetanse når de kommer inn, men også til en inkluderingsdugnad for å hjelpe alle dem som av ulike grunner i sitt liv har fått hull i CV-en eller har funksjonshemninger eller annet som gjør at de kanskje ikke blir sett på samme måten av en arbeidsgiver.

Veien tilbake kan bli for lang hvis man har stått utenfor lenge. Nyankomne og personer med hull i CV-en eller nedsatt funksjonsevne trenger ofte støtte for å finne sin vei tilbake. Det kan være et godt helsetilbud. Derfor vil vi skape pasientenes helsetjeneste. Noen ganger trenger også folk bare å få sjansen til å vise hva de kan. De trenger en arbeidsgiver som tør å satse. Men det skjer ikke av seg selv. Det trengs tett, kraftfull og fortsatt høy politisk oppmerksomhet og langsiktig utholdenhet.

Et bærekraftig velferdssamfunn i 2030 er også avhengig av at det skapes flere arbeidsplasser i privat sektor. Derfor trenger vi en enda mer næringsvennlig politikk, ikke en mer næringsfiendtlig politikk, en politikk som gjør det mer lønnsomt å investere i norske arbeidsplasser, ikke mindre, en politikk der tilgangen til internasjonale europeiske markeder blir tryggere og ikke settes i spill.

Jeg hører – ikke minst da jeg hørte på trontaledebatten i går – flere som drømmer om å gjenta fortidens feil med statlig industrireising. Det er nå snart 20-årsjubileum for Statoils børsnotering, og jeg kan egentlig anbefale Stoltenberg-regjeringens begrunnelse for å invitere private eiere med i Statoil. Statlig eierskap var verken et nødvendig eller hensiktsmessig verktøy for å nå politiske mål, mente man da. Børsnoteringen ville gjøre selskapet mer effektivt, treffe beslutninger som tjener verdiskapingen. Konkurransekraften ville bli styrket. Stoltenberg-regjeringen oppsummerte det slik for 20 år siden: Private medeiere vil bedre sikre fellesskapets interesser.

Jeg er helt enig. Derfor er denne regjeringens politikk at staten skal gå sammen med private når vi skal videreutvikle norsk næringsliv, sammen med private gjennom tiltak som f.eks. Nysnø, presåkornfond og såkornfond, men også statlig eierskap i noen selskaper. Så skal staten gjøre jobben sin på de områder som det er aller viktigst for næringslivet at vi gjør den gode jobben på, nemlig sørge for at vi utdanner, gir kompetanse og stimulerer til forskning og utvikling.

Der har denne regjeringen vist at det er mulig å løfte forskningsaktiviteten i norske bedrifter, få mer penger igjen fra EUs store forskningsfond, bidra til at vi gjør Norge mer robust overfor fremtidens utfordringer ved at vi faktisk tar del i samarbeid, men også henter ut kompetanse og kunnskap gjennom å stimulere til det samarbeidet og gi mer penger til det.

Derfor kan vi nå se at i motsetning til det som ble sagt i debatten i går, har vi en bedre utvikling innen kompetansetungt næringsliv i Norge. Derfor ser vi også at de nye virkemidlene som regjeringen lanserte i industrimeldingen i 2017, nå tas i bruk i stort.

Denne uken var jeg med på å åpne den nye satsingen i katapultsenteret på Stord som var knyttet til grønne energiløsninger og et testsenter for det. Det er ikke slik som det ble hevdet av noen av Arbeiderpartiets talere i går, at denne regjeringen ikke gjør noe for industri. Tvert imot har vi laget nye virkemidler tett på industrien for å sørge for at vi løfter oss på kunnskap og kompetanse. Derfor er SkatteFUNN-ordningen bedret, derfor er katapultsentrene til stede, derfor er NCE-sentrene utviklet og gjøres videre, og derfor får vi de resultatene vi kan se av mer forskning og utvikling fra norske bedrifter.

Et bærekraftig velferdssamfunn i 2030 forutsetter at investeringene som gjøres i dag, leder til flere jobber og mer verdiskaping i årene som kommer.

Norge har et spesielt forhold til havet, særlig de av oss som har vokst opp nær det. 70 pst. av eksporten ble i 2017 anslått å komme fra havet. En bærekraftig forvaltning av ressursene i og under havet er også viktig for å sikre fremtidens arbeidsplasser. Vi går nå inn i FNs havforskningstiår, og økt kunnskap er nøkkelen til god forvaltning. Dette sto sentralt da jeg i 2018 tok initiativ til det internasjonale panelet for bærekraft i havøkonomien.

Mange utviklingsland trenger å styrke forvaltningen av sine havressurser. Norge har ekspertise og erfaring på dette feltet. Bistandsprogrammet «Hav for utvikling» bidrar til å styrke utviklingssamarbeidet innen bærekraftig havforvaltning. I tillegg til å bekjempe overfiske setter vi arbeidet mot forsøpling, forsuring, erosjon og overgjødsel på dagsordenen. Rene hav er avgjørende for at vi skal nå bærekraftsmålene, og for at Norge fortsatt skal kunne skape verdier, arbeidsplasser og mat knyttet til havområdene.

Derfor er det sånn at mye av det vi gjør i utenrikspolitikken og i bistandspolitikken, er tett knyttet til å ivareta norske interesser, tett knyttet til at vi må se at vi har noen felles utfordringer i denne verden som gjør at satsing sammen med andre er helt avgjørende også for vår egen verdiskaping og vår egen velferd.

Fremtiden for de norske havnæringene stakes ut nå. Regjeringen har lagt frem en melding om anlegg for fangst og lagring av karbon. Dersom vi lykkes, er potensialet stort for norsk leverandørindustri og for norsk olje- og gassnæring, som kan omdanne naturgass til f.eks. hydrogen på en klimavennlig måte. På den måten kan aktiviteten i den viktige petroleumsnæringen forlenges betydelig. Alle som er opptatt av arbeidsplasser innen olje og gass, bør støtte opp om satsingen, i tillegg til dem som er opptatt av at dette er viktige klimaløsninger.

Norge er en stormakt på energiområdet. I Europa er energimarkedet i kraftig endring. Klimamålene skal nås, og EU er en pådriver. Hvis Norge fortsatt skal være en stormakt innen energi i 2030, må vi tilpasse oss et helt nytt energimarked. Regjeringen vil derfor utarbeide et veikart for hydrogen i Norge. Målet er steg for steg å bygge opp et hjemmemarked for hele verdikjeden, slik at vi kan utvikle konkurransedyktige bedrifter som kan hevde seg i fremtidens energimarked. Arbeidet vil støtte opp om regjeringens klimapolitikk. Målet er at vi skal ha et konkurransedyktig næringsliv samtidig som vi når de ambisiøse klimamålene for 2030.

Et grønt skifte som skaper grønn vekst, innebærer at det må investeres nytt på mange områder, og er det én ting investeringer trenger, er det lønnsomhet og overskudd. Det blir ikke noe grønt skifte med rød bunnlinje. Regjeringen vil legge frem en klimamelding som viser hvordan målene kan nås. Målene skal nås på en måte som er rettferdig og gir oss gode arbeidsplasser å leve av også i fremtiden.

Det er slik at det vi står overfor nå av store utfordringer for Norge de neste tiårene, står vi i sammen med resten av verden. Noen utfordringer er særsynte for Norge. Overgangen fra en tradisjonell olje- og gassbasert økonomi til en grønnere økonomi med trygge arbeidsplasser med ny teknologi er særnorsk, men klimautfordringene, havutfordringene og ønsket vårt om et konkurransedyktig næringsliv har vi felles med andre.

Derfor er det viktig at vi fører en politikk som bidrar til de helt grunnleggende tingene, f.eks. at vi må skape mer og inkludere flere. Det er svaret på hvordan vi bærer frem et velferdssamfunn også i fremtiden i Norge, og så må vi gjøre det sammen og i samarbeid med andre land, for Norge, som en liten, åpen økonomi, er fullstendig avhengig av et godt internasjonalt samarbeid som kan levere på gode løsninger også for fremtiden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jonas Gahr Støre (A) []: I trontalen og i statsministerens innlegg ble det vektlagt at Norge var et samfunn med små forskjeller. Det er en fordel for Norge, blir det hevdet. Det er jeg enig i. Så sier statsministeren at det går i riktig retning. Det jeg er nysgjerrig på å høre, for dette har vi hørt siden 2013, er: Hva er små forskjeller? Er det et statisk begrep, eller er det faktisk noe som utvikler seg?

SSB kom med tall i forrige uke som sa at de med mest, skatter mindre og tjener mer. På formuessiden har Norge nå en formuesulikhet på linje med Storbritannia, som vi ofte kaller et klassesamfunn. Det største partiet i denne regjeringen ønsker å avskaffe formuesskatten, som er den skatten som treffer dem med mest.

Så mitt spørsmål til statsministeren er: Er dette med ulikhet et begrep hun tar med i festtaler? Ønsker hun å bevare ulikheten slik den var i 2013 eller er i 2020, eller er det faktisk urovekkende at forskjellene i Norge mellom dem på toppen og resten øker?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg tenker at den absolutt største utfordringen med ulikhet er når grupper av mennesker i vårt samfunn føler at de står utenfor. De står utenfor arbeidsmarkedet, eller de står utenfor fellesskapet vårt. Derfor er nok denne regjeringens viktigste strategi å løfte opp de som har utfordringer, de som er fattige, de som ikke har arbeidsevne, som trenger å få hjelp til å få den, de som av ulike grunner står utenfor.

Det er det å se menneskene bak tallene, og jeg ser menneskene bak disse tallene. Jeg ser at hvis vi parkerer folk utenfor arbeidslivet over lang tid, kommer det til å medføre færre som føler den deltakelsen i vårt samfunn. Det er en farlig dynamisk kraft i vårt samfunn. Derfor gjør vi så mye for å løfte både foreldre av fattige barn ut av en fattigdomsfelle, og vi løfter barnet inn i et fellesskap gjennom de tiltakene vi gjør. Det er vårt viktigste arbeid for å sikre at vi ikke får ulikheter som setter seg fast over generasjoner.

Jonas Gahr Støre (A) []: Mennesker bak tallene er bl.a. at antall unge uføre er doblet på denne regjeringens vakt. Når forskjellene øker i Norge, skjer det også fordi de på toppen stikker ifra. Det gir mindre inntekter til fellesskapet til å ha tiltak for opplæring, tiltak for deltakelse og tiltak for å styrke utdanningsvesenet vårt.

Jeg har lyst til å stille spørsmål til statsministeren om formuesskatten, som hennes landsmøte ønsker å avvikle fullt og helt. Rapporten som kom, var første forsøk på forskning som svarer på spørsmålet: Fører kutt i formuesskatten til nye jobber? Vi har spurt og spurt i denne salen, stilt dette spørsmålet, og aldri fått svar.

Så har regjeringen bestilt en rapport. Den har kommet. Og rapporten viser et ganske annet bilde. Den viser faktisk at formuesskatten, slik den fungerer i dag, fører til flere jobber, og at kutt i formuesskatten ikke kan dokumenteres å føre til flere jobber. Tvert imot øker det forskjellene, og det svekker inntektene vi har til alle de tiltakene som trengs for å løfte i bunnen. Men de på topp trekker ifra. Bekymrer det statsministeren?

Statsminister Erna Solberg []: Det er viktig å si hva denne rapporten sier noe om, og hva den ikke sier noe om. Blant annet har forskerne vært helt tydelige på, og det står i rapporten, at den ikke sier noe om helheten i arbeidsmarkedet, så mesteparten av Arbeiderpartiets uttrekning av argumenter i den debatten vi har hørt nå, stemmer jo ikke, og det står også i rapporten. Men det den faktisk sier, er at ja, hvis man har beskatning av formue, betyr det at penger tilpasses innenfor bedriftene. Da bruker man litt mer penger på humankapital og litt mindre på realkapital innenfor denne modellen. Det er nok helt riktig, for det betyr at man investerer mer i de folkene som jobber der, og mindre i realkapitalen. Men rapporten sier altså ikke noe om hvordan virkningen på arbeidsmarkedet og totaliteten i skaping av nye jobber i et samfunn er. Og da blir det viktig å si at det sier den, og så sier den noe annet. Den sier også at for bedrifter som går dårlig, eller som ikke har stor inntjening, er formuesskatten en belastning. Det gjelder mange av de bedriftene vi skal leve av i fremtiden. Det er de som er nyskapende, som vokser, og som i en lang periode ikke tjener penger, før de kanskje blir den nye suksessfulle tingen vi skal leve av i fremtiden.

Jonas Gahr Støre (A) []: Jeg tror folk ser at forskjellene øker som følge av dette. Et annet interessant funn nå er at folk ser at privatisering og todeling er negativt for samfunnet. Norsk Monitor viser at den største endringen i holdninger blant nordmenn er at de er mindre skeptiske til at fellesskapet tar ansvar, med gode reguleringer som gjør at man kan nå felles mål, og de er mer skeptiske til privatiseringsløsninger. Det er den største holdningsendringen i vårt land siden år 2000. Folk ser en todeling av helsevesenet, de ser stadig nye forslag til privatisering, fra jernbane til eldreomsorg. Folk ser den forskjellen. Spørsmålet jeg vil stille statsministeren, er: Hvordan vurderer hun denne endringen i holdninger? Er det noe folk oppdager i sin hverdag, og som de ser i politikken som føres, som faktisk fører til at dette ikke er å ta Norge i riktig retning? Den todelingen er et bidrag til at det blir forskjeller. Den todelingen øker forskjellen mellom folk når det gjelder hva de tjener, hvor de bor, og hvordan samfunnet vårt henger sammen. Uroer det statsministeren?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg er veldig opptatt av at vi har gode offentlig finansierte velferdsordninger. Det betyr at jeg ikke er for en privatisering av velferdsordningene i Norge. Men jeg er opptatt av at vi skal ha valgfrihet og flere som kan tilby de velferdsordningene. Jeg tror f.eks. at når eldre får muligheten til å velge hvem som kommer hjem til dem for å hjelpe dem, gir det dem en styrke i den situasjonen de er i. Det gjør at eldre som trenger hjelp til det mest intime, har større makt i sitt eget liv. Når jeg møter brukere som nettopp har fått gjøre det, sier de at denne valgfriheten har en verdi i seg selv, og så kan de stille noen krav istedenfor bare å vente på at systemet bestemmer, og at man må tilpasse seg hvordan kommunen til enhver tid lager sine rotasjonsordninger. Når jeg møter brukere som har fått nye behandlingstilbud innenfor psykiatrien, som nå hjelper dem til å overleve, mens de før ble tvangsbehandlet og ønsket å ta livet sitt, er jeg imponert over hva vi kan gjøre med mer valgfrihet, mer kontroll over eget liv, og at man får nye tilbud. Og når f.eks. Finnmarkskollektivet – istedenfor å bli nedlagt, som representanten Gahr Støre forsøkte å gjøre da han var helseminister – nå vokser og blir større, er det faktisk en fordel for det norske samfunnet, selv om det ikke er i offentlig regi.

Jonas Gahr Støre (A) []: Statsministeren snakket om næringspolitikk og statlig eierskap og om ikke å gjenta fortidens feil, og hun gikk til år 2000, da Statoil fikk private medeiere. Hun gikk ikke til år 1970, da Statoil ble opprettet. Hvis man på midten av 1960-tallet hadde stilt spørsmålene «Finner Norge olje og gass på sokkelen? Bør vi opprette et statlig selskap?», ville Høyre sagt: «Nei, ikke gjenta fortidens feil.» Statoil var et klokt grep. Det var klokt i 2000 å gjøre en endring i eierskapet. Mange stater ser nå, i møte med de store utfordringene fra teknologi – ikke minst det grønne skiftet – at vi trenger en stat som er moderne, som tar medansvar, stiller opp og stiller krav, krav om ringvirkninger, krav om teknologi, om å komme med langsiktig kapital, om å stille opp i det skiftet. Det er moderne. Det er gammeldags å ha ideologiske skylapper og si at der staten er medeier, der staten bidrar, settes vi tilbake. Tvert imot: Dette er nå bærende i det mange europeiske land og den demokratiske kandidaten i USA sier og foreslår. Hvorfor er statsministeren så redd for at fellesskapet går inn og tar ansvar og støtter de private bedriftene som skal være med på dette store skiftet?

Statsminister Erna Solberg []: Nå må representanten Gahr Støre snakke mot bedre vitende. Regjeringen er ikke redd for å hjelpe private bedrifter til å ta disse store teknologigrepene. Jeg har nettopp stått på talerstolen og snakket om katapultsentrene. Det er nye finansieringsformer for eksportkreditt. Vi la frem en eksportstrategi tidlig på morgenkvisten i dag. Vi gjør masse for å hjelpe bedrifter til nettopp dette. Vi ser jo statens rolle, for å hjelpe med våre virkemidler, med forskning, utvikling og teknologi. Så har vi begrunnet statlig eierskap med at vi skal sørge for at vi i noen av de store bedriftene – med viktige teknologiske kunnskapsnivåer og miljøer som vi trenger for utviklingen – skal ha et kontrollerende, vedtektsmessig flertall som gjør at vi ikke kan gjøre store operative flyttinger.

Det er en annen ting å si at vi skal ha en aktivistisk politikk, hvor man skal gå inn og gi fordeler til statlig eide selskaper eller drive med uryddig styring av områder, som det høres ut som – og jeg sier at det høres ut som – at Jonas Gahr Støre nå i sin retorikk tar til orde for.

Siv Jensen (FrP) []: Jeg er enig i mye av det statsministeren reflekterte rundt bærekraftig velferdssamfunn, men jeg mener hun glemte et vesentlig moment, nemlig innvandring og migrasjon. Det er hevet over tvil at betydelig innvandring til Norge har økonomiske konsekvenser som helt åpenbart også påvirker bærekraften i velferdssamfunnet, men jeg merker meg at statsministeren ikke viet det mye oppmerksomhet.

En annen gruppe i samfunnet som man virkelig kan si er mennesker bak tallene, er pensjonistene, som nå veldig lenge har opplevd negativ kjøpekraftsutvikling. Det må jo skyldes at intensjonene i det opprinnelige pensjonsforliket ikke følges. Hadde man fulgt det rent ut, hadde man ikke hatt den negative kjøpekraftsutviklingen gjennom mange år som landets pensjonister nå opplever. Mitt spørsmål til statsministeren er: Er hun enig i det, og vil regjeringen foreta seg noe fremover for å stoppe den negative utviklingen som landets pensjonister opplever, altså menneskene bak tallene?

Statsminister Erna Solberg []: Det er ingen tvil om at utviklingen har vært annerledes enn det man så for seg i 2011, eller da man vedtok pensjonsforliket i 2007–2008. Siden jeg nå vel er den eneste aktive undersignaturhaveren til dette forliket, vil jeg si at det vi hadde som enighet, var at man skulle ha et gjennomsnitt av lønns- og prisstigningen, og så ble det av den rød-grønne regjeringen operasjonalisert til minus 0,75. Det er nettopp fordi det er grunn til å se på dette, at vi har sagt at vi skal nedsette – og det har vi også gjort – en politisk, ekspertmessig sammensatt kommisjon for å se på det. Det å begynne å endre på enkeltbiter i et pensjonssystem er det krevende å se helhetsvirkningen av. Derfor er det viktig at vi har et godt faglig grunnlag når vi gjør det, hvis det skal være enkeltbiter vi gjør endringer på. Vi må passe på at det som er hovedhensikten med pensjonsforliket, nemlig at vi får et bærekraftig pensjonssystem for fremtiden, opprettholdes selv om det kan være elementer i dette som det må endres på.

Siv Jensen (FrP) []: En kommisjon er sikkert vel og bra, men en veldig liten hjelp og trøst for de pensjonistene som lever i dag. Det er mange år til kommisjonens arbeid er ferdig, og så tar det antagelig enda flere år før dette kommer til behandling i Stortinget.

I VG på nettet i dag kan man lese at folkerettsekspert Mads Harlem og advokat Nils Christian Nordhus nå er i ferd med å hjelpe Redd Barna med å få flere IS-kvinner og barna deres hjem til Norge.

Mitt spørsmål til statsministeren er: Har regjeringen noen befatning med dette? Hvordan stiller regjeringen seg til å hente hjem flere av disse IS-kvinnene? Jeg har jo merket meg at utenriksministeren tidligere har gitt en uttalelse om at hun er dypt bekymret og oppfordrer pårørende til å ta kontakt, slik at man eventuelt kan hjelpe disse hjem.

Statsminister Erna Solberg []: Regjeringen har ingen befatning med dette, ingen samtaler om dette og har heller ikke hørt noe fra disse. Vi har også lest avisene, på samme måten som representanten Jensen har gjort. Det er det vi har gjort i denne sammenhengen.

Utgangspunktet vårt er at det er ingen av de norske statsborgerne som nå er i Al Hol-leiren, som har bedt om hjelp. Så vidt vi kjenner til, har de ikke noe ønske om å komme tilbake til Norge. Vi har ikke tenkt å gjøre noe ekstraordinært for å hjelpe noen. Som man må huske: Det er ikke slik at vi kan hjelpe barn uten foreldrenes samtykke. Det er heller ikke slik at vi mener at vi i denne situasjonen er i en situasjon som tilsvarer den vi hadde tidligere.

Siv Jensen (FrP) []: Vi kunne lese i den svenske avisen Expressen forleden at den svenske regjeringen forfølger det sporet, nemlig å ta kontakt med svenske statsborgere i disse leirene og oppfordre til separasjon av mødre og barn, slik at man kan hjelpe barna hjem, men ikke kvinnene. Det er altså et spor som svenskene kan forfølge, men ikke norske myndigheter, og det er det interessant å merke seg.

Jeg har ved flere anledninger det siste halvåret utfordret statsministeren til å gi oss et svar på hva som har skjedd med dem som har kommet hjem. Jeg merker meg at det er den største «tystnad» fra både statsministeren og resten av regjeringen i det spørsmålet, til tross for at mange går og lurer. Kan statsministeren nå fortelle det norske folk hvordan situasjonen er for den hjemhentede IS-kvinnen og barnet?

Statsminister Erna Solberg []: Vi har hentet hjem i to forskjellige omganger. Den ene gangen var det foreldreløse barn, som vi hentet hjem da også Fremskrittspartiet var medlem av regjeringen. Et veldig tydelig budskap fra meg på pressekonferansen vi holdt da, var at disse barna burde få lov til å forbli barn og ikke identifiseres eller annet, for de måtte få lov til å leve et mest mulig normalt liv som norske barn. Det mener jeg fortsatt.

Det mener jeg også er retten til barna til den andre hjemvendte, at barn ikke skal dømmes for sine foreldres handlinger, og at vi verken skal identifisere dem, opplyse om dem eller gjøre andre ting. Jeg vet ikke hva som er helsetilstanden eller annet som representanten har spurt om gjentatte ganger tidligere, for dette er private opplysninger som jeg verken har om representanten Jensen eller om barn som er blitt hentet tilbake fra Al Hol-leiren til Norge.

Når det gjelder selve IS-kvinnen, sitter hun fortsatt varetektsfengslet og avventer. Det har det også vært sendt ut pressemelding om og kommet opplysninger fra politiet, påtalemyndigheter og PST om. Det er fortsatt sånn at hun er fengslet i påvente av en rettssak.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: I Norge er vi glad i landet vårt. Vi er glad i det mangfoldige landet der vi har aktivitet, lokalsamfunn og verdiskaping fra kysten i nord til innlandsskogene, til vestlandskysten, til det blide Sørlandet. Vi er stolte av det mangfoldige landet.

I de siste sju årene har vi hatt en veldig sentraliserende regjering som har gjennomført reform etter reform som har bidratt til sentralisering. Vi har hatt tidenes mest sentraliserende regjering.

I forrige uke var jeg i Finnmark og møtte representanter fra lokalsamfunnene der, som var krystallklare på hvor uklok tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms var. Mine spørsmål til statsminister Erna Solberg er: Hva har blitt bedre i Finnmark og Troms på grunn av tvangssammenslåingen? Hva har blitt bedre i Viken, i Halden, i Hallingdal på grunn av tvangssammenslåingen til det nye fylket Viken? Er det noe som har blitt bedre i det hele tatt, noe statsministeren klarer å løfte fram?

Statsminister Erna Solberg []: Sammenslåingen skjedde 1. januar i år, og det er klart at i Troms og Finnmark har fylkespolitikerne motsatt seg og ikke implementert så mye av det de burde gjøre av samarbeidsløsninger for å forbedre tiltakene, fordi de har vært imot sammenslåingen. Det er selvfølgelig en utfordring. Samtidig er det slik at vi overførte mer myndighet, ikke minst på et av de områdene jeg snakket om i mitt hovedinnlegg, nemlig på kompetanseområdet. Vi overførte mer myndighet til fylkeskommunene til å kunne jobbe med kartleggingen. Vi har overført BIO-midler til fylkeskommunene for å sørge for at de kan hjelpe bedrifter mer lokalt, for at de skal bidra til at kompetansen løfter seg. De har fått kompetanseplaner, fått et større ansvar fra 0 til 24 år, for alle, for å sørge for at det ikke bare er de som er innenfor aldersgruppen som har rett til videregående, men at også alle andre skal følges opp tettere. Dette bygges nå opp rundt omkring i fylkesorganisasjonene. Jeg ser det f.eks. i mitt eget hjemfylke, Vestland, som har bygget opp bedre oppfølgingstjenester. Det er bra, det skal vi gjøre enda mer av.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Begrunnelsen for tidenes største endring av norgeskartet var at man skulle overføre BIO-midler og kompetansemidler til fylkene. Det må jo være tidenes dyreste måte å gjennomføre det på, i hvert fall med den enorme motstanden og den byråkratiseringen som faktisk skjer. Det er umulig for statsministeren å si til noen i Halden at det er blitt så mye bedre, eller fortelle noen i Hallingdal hvorfor det var så fornuftig å tvangssammenslå.

Men la oss gå litt videre, til det Norge vi er glad i. Vi er glad i et Norge med små forskjeller mellom folk, at de som er arbeidsfolk, skal ha anstendig lønn og pensjon, ikke at det skal være sånn at de som gjør det praktiske i jobben, skal få en tiendedel av det direktøren får. Nå har vi sett at det de siste ukene har vært oppslag om utviklingen i norsk jernbane etter oppsplittingen og privatiseringen til statsminister Erna Solberg. Og hva er det vi ser der? Jo, vi ser at siden 2017 har det blitt en dobling i antall direktører, og det har blitt en tredobling i direktørlønnen samtidig som vanlige arbeidsfolk har fått kutt i pensjon og fått mer usikkerhet rundt sin hverdag. Hva er rettferdig med det, statsminister Erna Solberg, at direktørlønnen tredobles, mens arbeidsfolk får kutt i sine pensjoner?

Statsminister Erna Solberg []: Det at man har en konkurransedyktig lønn for å ansette folk i ulike selskaper, også i staten, er viktig. Samtidig har vi vært veldig tydelige på at den skal ligge i det nedre sjiktet, ikke i det øvre sjiktet. Staten skal aldri være lønnsledende på denne typen jobber, og vi er ganske nazi på nettopp det spørsmålet overfor statsråder og andre som holder på med noe annet. Vi følger altså dette ganske tett, for vi må passe på det. Der er jeg enig.

Men så er det store spørsmålet: Bidrar denne endringen til at vi får bedre jernbane? Det er jeg helt sikker på, for det er kundene som er viktigst. Det er nå flere som reiser med jernbane. Vi har flere avganger på jernbanen. Vi er i en spesiell situasjon under koronatiden, men i utgangspunktet har antallet passasjerer økt, det er flere avganger, flere tog. Vi bidrar også til at vi henter inn penger på de anbudene som er gjort, slik at vi kan styrke jernbanesektoren enda mer. Så i sum tror jeg det vil vise seg helt tydelig at dette er en viktig reform for å sørge for at vi får bedre kvalitet, flere avganger (presidenten klubber) – rett og slett en bedre jernbane for folk (presidenten klubber igjen) som trenger det.

Presidenten: Presidenten er også streng på tiden.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Det er en litt spesiell språkbruk å bruke ordet «nazi» om lønnspolitikken til regjeringen, men la oss ta konsekvensene av denne lønnspolitikken: Når man har ansatt en ny direktør i Vy, kan vedkommende få en bonus på 1,5 mill. kr, altså få en bonus som er høyere enn en statsråds lønn. Det mener statsministeren er moderat og klokt. Jeg mener det er særdeles uklokt. Samlet godtgjørelse for ny direktør i Vy, et helstatlig selskap, kan være på over 5 mill. kr.

En bransje Erna Solberg har veldig stor tiltro til, er kommunikasjonsbransjen. Hver gang man skal rekruttere nye fagfolk, må jeg se om de har bakgrunn i First House, og veldig ofte slår det til. Statsminister Erna Solberg har rekruttert flere folk fra First House enn hun har rekruttert fra Hedmark, Oppland og Trøndelag til sammen. Hvis man har penger, innflytelse og kraft, kommer man inn i regjeringen Solberg.

Mitt spørsmål til statsminister Solberg til slutt: Er det nå siste gangen vi ser denne tette koblingen? Er det nok folk fra First House nå, eller vil Solberg ha enda flere PR-rådgivere som kan styres av penger, inn i regjeringen?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg synes det er en veldig rar måte å omtale folk som har gjort en lang tjeneste for politiske partier på – i ungdomsorganisasjoner, i stortingsgrupper, i bygging av partier, også i lokalpolitikken – fordi de i noen år har jobbet og fått inntekten sin når de ikke kan leve av politikk på heltid, for de representerer kanskje partier som ikke får så mange ordførere som Senterpartiet får i alle småkommunene. Så de kan ikke leve av det, men de har altså andre inntekter. Det er resten av deres politiske karriere – fordi de har bidratt med sin kompetanse inn til First House.

På den annen side har jeg lyst til å si at jeg synes kundene til First House burde tenkt seg om og tatt kontakt med noen i denne salen før de tok kontakt med First House. Det er mitt viktigste budskap. Stortingsrepresentanter er en underbrukt ressurs for selskaper, kommuner og andre for å få hjelp til å løse utfordringer, så det å snakke med sin lokale stortingsrepresentant før man ringer til et rådgivningsfirma, vil jeg anbefale alle. Det er mye billigere, det er faktisk helt gratis, og det er jobben deres.

Audun Lysbakken (SV) []: Ulikhetene i makt og rikdom i Norge øker, og den viktigste grunnen er at den økonomiske eliten drar ifra vanlige folk. Vi har fått tall i det siste som viser at de 370 rikeste i landet legger beslag på 6 pst. av all inntekt, og at den rikeste promillen i landet bare betaler mellom 9 pst. og 17 pst. i skatt, altså langt mindre enn det vanlige arbeidsfolk gjør. I den situasjonen har Erna Solberg rigget skattesystemet for de rike, sånn at forskjellene kan forsterkes enda mer.

Da var det interessant å merke den panikken som ble utløst i borgerlig leir i går, av rapporten som viser at når det gjelder det regjeringen har sagt i syv år, nemlig at lavere formuesskatt skulle gi økt sysselsetting, forholder det seg faktisk omvendt. Kan statsministeren nå innrømme det ingen fra Høyre har greid å si tydelig det siste døgnet, nemlig at rapporten regjeringen har fått, viser at statsministeren har sagt feil i syv år?

Statsminister Erna Solberg []: Nei, for det ville være feil å si. Det denne rapporten viser, er at når man har formuesskatt, flytter man til der formuesskattebiten er lavest. Det betyr at når det er mindre beskatning på verdien av arbeid enn det er på verdien av andre ting, f.eks. realkapital, flytter man til det. Det er ganske viktig å være nøyaktig på hva man gjør knyttet til det. Som jeg sa tidligere: Det er også viktig å huske det som klart og tydelig ble sagt fra om fra forskerne, at det ikke er slik at dette nødvendigvis er en beskrivelse av hele arbeidsmarkedet.

I opplistingen i representantens beskrivelse av hva som har skjedd, glemte han ett vesentlig tall. Når det gjelder andelen skatt som betales i Norge, er det altså en noe økt andel skatt som betales av de rikeste, i forhold til det det var før denne regjeringen tiltrådte. Vi har altså gitt skattelettelse til alle, og de rike betaler litt mer av skatten i Norge enn det de gjorde før.

Audun Lysbakken (SV) []: Her bestiller altså regjeringen en rapport, som viser at regjeringens politikk står på fullstendig sviktende grunnlag, og så later man som om rapporten ikke sier det den sier. Det som pleier å være forsvaret fra statsministeren, er at Høyre, på tross av og på tvers av sitt eget landsmøte, kun skal kutte formuesskatten på såkalt arbeidende kapital. Men hva er arbeidende kapital? Jo, det er bl.a. aksjeformuene. Og hvor er det de aller rikeste i Norge har de store formuene sine? Jo, det er i aksjer.

Norges Handelshøyskole har jeg mye godt å si om, bl.a. at den ligger i Norges og verdens vakreste by, men den har aldri vært noe kompetansesenter for sosialistisk tenkning. Derfor tenker jeg at det professor Guttorm Schjelderup sier i Dagens Næringsliv i dag, må gjøre litt inntrykk på statsministeren:

«Det å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital er det beste man kan gjøre om man ønsker å øke ulikheten ytterligere i Norge. Jeg er redd vi går mot et system hvor de rikeste knapt betaler skatt.»

Hvorfor leder Erna Solberg oss mot et system hvor de rikeste knapt betaler skatt?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg er opptatt av at alle skal betale skatt. Ikke minst skal de rike fortsatt betale en mye større andel skatt enn det andre gjør. Derfor kan vi også vise til hva vi faktisk har gjort. Men vi gjør noen endringer i skattesystemet – hvis man ser på hva vi har gjort. Hvis vi går inn på hvordan skattesystemet var i 2009, tapte man altså 8 000 kr hvis man flyttet pengene fra sekundærbolig til investeringer i egen bedrift, altså fra det å ha en ekstra hytte eller en ekstra bolig et sted til å ha det i arbeidende kapital. Det vi gjør nå, med de endringene vi har gjort, er at vi har flyttet fra sekundærbolig over til aktivt virke for å skape arbeidsplasser framover. Nå vil man altså tjene 2 000 kr på å flytte det fra å ha en utleieleilighet i Oslo til faktisk å ha det investert i egen bedrift. Det er endringer vi gjør fordi det gir mer verdiskaping og flere jobber.

Kristoffer Robin Haug (MDG) []: Tempoet i miljø- og klimapolitikken må mangedobles. Vi trenger en storstilt satsing på karbonfangst og -lagring. Likevel overlater regjeringen delfinansiering av karbonfangstanlegget på Klemetsrud til andre. Det blir ikke noe av med mindre EU eller Oslo kommune kan betale. I stedet velger regjeringen å bruke penger på investeringer som forsterker miljøproblemene. Man kunne finansiert hele anlegget på Klemetsrud ved å droppe to kilometer av den foreslåtte E18 mellom Bærum og Oslo. Barna våre kommer til å måle dagens politikere på hva vi gjorde for å løse natur- og klimakrisen. Jeg spør om statsministeren kan garantere at den foreslåtte satsingen på CCS ikke blir svekket i forhandlingene med Fremskrittspartiet, og om hun er åpen for å forhandle med oss i De Grønne og med partiene på venstresiden om å sette av mer penger til CCS-satsingen for å sikre prosjektet på Klemetsrud.

Statsminister Erna Solberg []: Regjeringen har lagt frem sitt forslag i en melding som er lagt frem for Stortinget. Det er det vi står bak, og det er det vi kommer til å arbeide for å få gjennom i Stortinget. Det er en viktig prioritering av en fremtidsteknologi som ikke først og fremst kommer til å ha så stor betydning for norske utslipp, men som kan utløse en teknologiutvikling for resten av verden. Det som har vært hele argumentet rundt at vi skal gå foran, er at CCS, fordi vi nå utvikler lagringskapasiteten, kan bidra til at flere land kommer etter, at det blir enklere å få til noe større. Det er det som betyr noe for klimaet.

Da er et av de viktige suksesskriteriene våre at flere kommer etter. Suksesskriteriet er ikke hvor mye vi selv gjør. Suksesskriteriet er faktisk at vi får EU interessert i dette, at vi får mer deltakelse i det, at andre land følger etter. Hvis ikke er den store nedsiden – den er der potensielt, og det har jeg ikke lagt skjul på – at dette blir en ny braklanding fordi vi har brukt masse penger på noe som ikke gir oss store resultater fremover. Jeg er optimistisk og tror på det motsatte, men da er det faktisk viktig at vi engasjerer de andre. Da er det fint at vi har et tiltak som man f.eks. kan engasjere til å investere i, for å få vist enda mer av teknologien.

Bjørnar Moxnes (R) []: Årets trontale var dessverre lite respektfull mot de arbeidsløse og familiene deres, fordi regjeringen unnlater å nevne at de neste månedene vil de arbeidsløse komme ut som de store taperne med regjeringens politikk. Tusenvis vil falle helt ut av dagpengeordningen. Alle som har gått ledige i år, vil gå i minus på feriepengene neste sommer, og alle som fortsatt mottar dagpenger, vil gå ned i inntekt fra årsskiftet fordi regjeringen kutter de forbedringene som Stortinget gjorde da krisen rammet i mars. Den 1. november begynner folk som er arbeidsløse, å falle ut av dagpengeordningen. Det vil ramme tusenvis av mennesker, måned for måned framover. Tall Rødt har fått fra Finansdepartementet, viser at nærmere 10 000 mennesker mister retten til dagpenger i løpet av november og desember, og innen juni neste år vil ytterligere 14 600 mennesker ha falt ut av ordningen.

Hvordan kan regjeringen tro at de som har vært ledige i ett til to år, vil komme i jobb de neste månedene, og hvorfor vil de kaste dem ut av dagpengeordningen?

Statsminister Erna Solberg []: Vi var i vår inne i en av de absolutt største krisene vi har hatt på arbeidsmarkedet noen gang. Heldigvis er vi nå på vei til å se en lysning i det arbeidsmarkedet. Nå er ledighetstallene, selv om de på grunn av Norges størrelse er større enn de har vært noen gang tidligere, i andel lavere enn det f.eks. var på 1990-tallet og høydepunktene da. Vi er ikke lenger i den situasjonen som noen har beskrevet som den største arbeidsledighetskrisen i forhold til befolkning. Det har vi heldigvis sett at det er gode mekanismer i.

Dagpenger er en utfordring på noen områder. Det holder folk under permittering til f.eks. jobber og områder hvor man kanskje ikke kommer tilbake igjen. Det er viktig å ha fleksibilitet i arbeidsmarkedet sånn at man også beveger seg til nye jobber, at man er mer aktivt arbeidssøkende. Vi mente at når vi var i en helt spesiell situasjon, var det riktig at vi hadde bedre ordninger. Nå er vi tilbake på de ordningene som Stortinget gjennom alle tidligere kriser har ment har vært gode ordninger, og som har bidratt til at vi har hatt de beste sikringsordningene når det gjelder både dagpenger og permittering, av landene rundt oss.

Presidenten: Replikkordskiftet er med det omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Fredric Holen Bjørdal (A) []: Denne replikkrunden demonstrerte veldig tydeleg at høgrepolitikken aukar forskjellar og gjev privatisering.

Partiet Høgre har no heller ikkje fleire fikenblad å gøyme seg bak i næringspolitikken. Nyleg la Eksportkreditt fram ein nedslåande rapport: Noreg har den dårlegaste eksportutviklinga i OECD. Det er ikkje berre eit alvorleg varsku for landet. For ei høgreregjering som har sete i sju år med omstilling som det viktigaste uttalte prosjektet sitt, er det også ein knusande dom.

Til mindre eit land er, til meir avhengig vil ein vere av varebyte med andre, altså eksport. Det handlar om effektiv utnytting av arbeidskraftressursar og tilgang på det vi uansett ikkje kunne ha produsert sjølve. Handel gjev enorme gevinstar. For Noreg, som er eit lite land, er rikdomen vår tett knytt til varebyte. Det er difor Arbeidarpartiet har presentert eit ambisiøst program for vekst i eksportretta industri og næringsliv med vilje til å bruke staten som aktiv medspelar. I kontrast står passiviteten til noverande regjering, som beviseleg har feila.

Utviklinga no er dramatisk. Om få år kan norsk utanriksøkonomi gå med underskot sjølv med sal av olje og gass i rekneskapen. Den passive høgrepolitikken og den manglande evna til å prioritere verdiskaping og omstilling i faktisk politikk, ikkje berre retorikk, har spelt fallitt. Dermed står Høgre tilbake med sitt einaste tiltak: kuttet i formuesskatten. Problemet er berre at skattekutt til dei rikaste som næringspolitisk verkemiddel no har fått den siste spikaren i kista. At formuesskattekutt ikkje gjev arbeidsplassar, har vi visst lenge. Men no ser vi at det snarare er tvert imot: Å auke formuesskatten kan gje positive sysselsetjingseffektar. Høgreregjeringa er dermed avkledd.

Arbeidarpartiets linje er den aktive næringspolitikken. Vi vil at bedriftene igjen skal møte ein stat som bidreg meir og krev meir tilbake – ein stat som trår til med kapital, støttar ny teknologi og brukar eigarskap og innkjøp til å skape arbeidsplassar og nå viktige samfunnsmål.

Noreg er rikt på naturressursar, fisk, skog, hav og rein energi. Vi har verdas beste arbeidsfolk, og vi har den beste arbeidslivsmodellen. Moglegheitene er der; utgangspunktet er der. Det vi treng, er politisk leiarskap og eit tett samarbeid mellom staten, fagrørsla og næringslivet. Og vi treng eit ekte næringsparti i regjering – eit arbeidarparti.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Det er mye om Groruddalen i nasjonale medier for tiden, og det er jo positivt at det som kunne vært landets femte største by, får mer oppmerksomhet. Jeg håper denne interessen for Groruddalen og oss som bor der, kan få betydning for de prioriteringene som gjøres her på huset.

Jeg og SV har i mange år fremmet en lang rekke konkrete forslag for Groruddalen, for å få bedre leveområder, for å styrke idretten og kulturen, for å redusere trafikken og for å få bedre barnehager og skoler.

Groruddalen er mer enn det ensidige bildet som tegnes i media og av enkeltpolitikere i jakt på oppmerksomhet. I Groruddalen bor det 140 000 mennesker. Hadde vi vært en egen by, hadde vi altså vært landets femte største. Der er det i enkelte delbydeler altfor mange unger som vokser opp i fattige familier og i for små leiligheter, og for mange er arbeidsløse – forsterket av koronakrisen. Og der er det tre motorveier som skjærer gjennom dalen og gir for mye trafikk, støy og forurensning.

Men der er det også fantastisk fint å bo. Der er det gode nabolag, flotte folk og ungdom som engasjerer seg i lokalsamfunnet sitt, nydelig natur og mange fine fritidsaktiviteter for ungdom og voksne. Det er rett og slett stort sett vanlige folk som bor der og lever livet sitt der.

Groruddalen trenger representanter som ser hele den dalen og alle folkene der, som tør å sette ord på utfordringene som er der, men som også først og fremst jobber politisk for å endre dem og gjøre dalen bedre, og som har større drømmer enn å svartmale ungene som er der.

Derfor håper jeg at flere partier nå kan være med SV på å sikre at det settes av mer penger til områdesatsing, at samferdselsprosjektene som reduserer biltrafikken i Groruddalen, endelig skal prioriteres, at planene om å stenge og flytte politistasjonen på Stovner skrinlegges, at planene om å etablere et nytt Oslo fengsel i Bredtvetskogen vår stanses, og at det tilrettelegges for at flere ungdommer kan komme ut i jobb – både om sommeren og ellers i året.

Jeg tror det er lurt å lytte til ungdommen som forteller at de er lei av å bli stigmatisert fordi de er fra Groruddalen, for de er stolt av dalen og av å bo der, og det er jeg også.

Mats A. Kirkebirkeland (H) []: Det er mange yrkesgrupper som har fått velfortjent oppmerksomhet og applaus under koronapandemien. Da tenker jeg spesielt på alle med yrker som har kritiske samfunnsfunksjoner. Helsepersonell, ansatte innen renovasjon og avfall og ansatte innen vann og avløp er noen eksempler. Det har også vært gledelig at yrkesgrupper som vi kanskje ikke tidligere har viet særlig oppmerksomhet, også har fått oppmerksomhet og takknemlighet. Da tenker jeg på dagligvareansatte, bussjåfører, trikkeførere, lastebilsjåfører, lagermedarbeidere, bønder med flere, som kan trekkes fram her. Nå er pandemien langt fra over ennå, så vi må fremdeles spare både applaus og takknemlighet til disse yrkesgruppene i framtiden også.

Men jeg mener det er en annen yrkesgruppe som ikke har fått særlig mye oppmerksomhet eller applaus hittil under pandemien. Min far tilhører denne gruppen. Hver dag under pandemien sto han opp av sengen som vanlig. Han satte kaffetrakteren på, tok seg en dusj, spiste en kjapp frokost og tok på seg arbeidsklær – den samme daglige rutinen siden han startet i arbeidslivet som 16-åring. Kanskje var han litt urolig for situasjonen og for hvordan familien hadde det, eller hvor trygg jobben hans egentlig var dersom pandemien og økonomien forverret seg. Min far jobbet ofte alene, noen ganger med flere, men da med ekstra god avstand. Han la fliser på baderom og toaletter, og han fikset og rehabiliterte fasader på skoler og bygårder.

Men min far var ikke den eneste. Mens pandemien raste som verst, dro mange titusener håndverkere, som min far, på jobb som vanlig. Det samme gjorde flere hundre tusen andre innen bygg- og anleggssektoren og i den brede industrien for øvrig, både offshore og onshore. Kanskje de også var bekymret for sin framtidige arbeidsplass eller for sine barn som nå måtte være hjemme fra barnehage og skole, eller for sin bedre halvdel, som nå fikk et ekstra stort ansvar med både barn og hjemmekontor, mens de ikke kunne være hjemme for å hjelpe til. De hadde nemlig alle yrker som krevde at de dro fysisk til jobben hver dag, og de kunne ikke gjøre som mange av oss og flytte jobben virtuelt hjem til kjøkkenet eller hjemmekontoret.

Onsdag denne uken, altså i morgen, kommer regjeringen til å legge fram statsbudsjettet for 2021. Det vil trolig være det største statsbudsjettet per innbygger i verden. Dette er mye takket være de mange hundre tusen i det private næringsliv som dro på jobb hver dag som vanlig under pandemien. Deres yrker blir ikke regnet som samfunnskritiske yrker, men deres arbeidsinnsats er i aller høyeste grad statsbudsjettkritiske. Alle de som jobber i det jeg vil kalle statsbudsjettkritisk sektor, fortjener også å takkes. Tusen takk!

Lise Christoffersen (A) []: «I et halvt år har koronaviruset preget vår hverdag.» Slik åpner høyreregjeringa årets trontale. Det de ikke sier mye om, er at hverdagen er ekstra tung for dem som allerede før koronaen hadde fått oppleve de systematiske velferdskuttene fra Erna Solbergs regjering.

Det er et faktum at høyreregjeringa gjennom sju år – enten den har bestått av to, tre eller fire partier – har ført en politikk som øker avstanden i levekår mellom dem som har mye, og dem som har lite. De økte forskjellene har gått langs to spor som henger nøye sammen: milliarder i skattekutt til dem som har mest fra før – betalt med milliarder i kutt i velferden til dem som har lite. Skattekutt og trygdekutt går hånd i hånd, konsekvent og brutalt, i form av en kraftig omfordeling fra fattige barnefamilier, arbeidsledige, syke, uføre og personer med nedsatt funksjonsevne, til dem som har mer enn nok fra før. For under én måned siden vedtok Høyres landsmøte å fjerne formuesskatten. Norge skal altså få 25 000 nye nullskatteytere, og inntektstapet må dekkes inn gjennom nye utgiftskutt. Regjeringa og stortingsflertallets fattigdomslinje skal fortsette.

Lista over stønadskutt er lang. Personer på arbeidsavklaring er blant dem som er hardt rammet. De har betalt dyrt for skattekuttene til de rikeste. Vi snakker om syke mennesker. De trenger diagnose og behandling i helsevesenet, deretter avklaring av framtidig arbeidsevne gjennom Nav. Det krever ofte tid, og under koronaen enda mer tid, nå når nødvendig avklaring er satt på vent for mange på grunn av økt belastning på ansatte i Nav og helsevesen.

Likevel er varigheten for AAP kuttet fra fire til tre år. Forlengelse utover det er omtrent blitt umulig å få, selv om avklaring mot trygd eller arbeid ikke er ferdig. Til alt overmål har høyreregjeringa sørget for at den som mister arbeidsavklaringspengene sine, settes i ett års karantene før nødvendig avklaring til arbeid eller trygd kan fortsette. I karanteneperioden har flere opplevd å miste all inntekt og henvises til sosialhjelp eller privat forsørging. Mange må tære på oppsparte midler eller selge hjemmet sitt før sosialhjelp kan innvilges.

Regjeringa påsto at kutt i arbeidsavklaring skulle føre til flere i arbeid. Det har ikke skjedd. Det har blitt flere uføre og flere på sosialhjelp. Regjeringa sier i trontalen at de vil løfte sårbare grupper. Folk på arbeidsavklaring har opplevd det stikk motsatte. De kan takke Erna Solberg for å stå på bar bakke. Det er på tide å snu.

Tillat meg å anbefale Arbeiderpartiets forslag nr. 24, om å reversere kuttene i arbeidsavklaringspenger. Arbeiderpartiet vil også støtte forslag nr. 83, fra SV, om nå omsider å få konsekvensene av disse usosiale kuttene på bordet.

Roy Steffensen (FrP) []: Trontaledebatten i år innleder siste sesjon før stortingsvalget, og i de fleste partiene lages det nå nye program om hvilken politikk man skal gå til valg på.

I går kunne vi feire ettårsdagen til Johan Sverdrup-feltet, et oljefelt som vil fylle opp statskassen med nesten 1 000 mrd. kr, og som vil trenge nesten 3 400 årsverk hvert eneste år de neste femti årene, hvis de får drive på videre. For mens det bare var SV og Miljøpartiet De Grønne som stemte mot Johan Sverdrup-feltet i 2015, ser man nå en dreining hos partiene. Rødt vil legge ned næringen innen 2030, Miljøpartiet De Grønne innen 2035, Venstre vil si nei til flere lete- og utvinningstillatelser på norsk sokkel, Senterungdommen vil ha sluttdato, og de framtidige statsrådene fra Arbeiderpartiet som kommer fra AUF, vil legge ned næringen innen 2035.

Ved stortingsvalget i 2021 vil det bli vanskelig å skille mange av partiene fra hverandre i kappløpet om å legge ned oljenæringen så raskt som mulig. Men Fremskrittspartiet skal være gjenkjennelig. Vi er stolt av det industrieventyret som er på norsk sokkel i Nordsjøen, og vi vil ha en forutsigbar politikk for å utvikle den viktigste næringen vi har, en næring som skaper vekst, velferd og arbeidsplasser i hele landet.

Men det er ikke bare innenfor oljenæringen vi ser at det er behov for Fremskrittspartiets løsninger. Vi brukte syv år i regjering på å få flest mulig prosjekter inn i Nasjonal transportplan. Og vi ser dessverre at etter syv måneder som samferdselsminister har Knut Arild Hareide og regjeringen nå kraftig dratt ned ambisjonsnivået og snakker mest om hvilke prosjekter som skal ut av Nasjonal transportplan.

Fremskrittspartiet er opptatt av å bygge landet, og vi vil fortsette å kjempe for flere firefelts motorveier, som E39 mellom Kristiansand og Stavanger, fordi det knytter bo- og arbeidsregioner tettere sammen og er god samfunnsøkonomi.

Til slutt: Vi har også fremmet et forslag der vi ber om en gjennomgang av finansieringskategoriene i høyere utdanning for å sikre at utdanninger som f.eks. ingeniørfag- og lærerutdanningen, som er etterspurt i arbeidsmarkedet, er korrekt finansiert. Penger er av betydning for hva slags tilbud studentene får, som eksempelvis praksis, relevant utstyr og gode lærerkrefter. Jeg håper at stortingsflertallet støtter oss i denne gjennomgangen. Resultatet av et slikt vedtak må gjerne bli en helhetlig gjennomgang av alle finansieringskategoriene, men om regjeringen mener det blir for omfattende, bør vi i hvert fall ta en gjennomgang av dem som er mest etterspurt i arbeidslivet.

Fremskrittspartiet er opptatt av å utdanne folk til jobb, ikke arbeidsledighet, og skal vi få ungdom til å utdanne seg til yrker det er behov for, må kvaliteten på utdanningen være god og ikke underfinansiert.

Jeg tar med dette opp forslagene nr. 88 og 89.

Presidenten: Representanten Roy Steffensen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Svein Roald Hansen (A) []: Det var viktig at trontaledagen ble fri for koronasmitte, men at trontalen skulle være nesten fri for politikk, var overraskende. Den vitner om en regjering som er uten energi, en nedslitt regjering uten initiativ, uten evne til å utvikle politikk for å møte våre store utfordringer, uten politikk for å nå de målene den selv beskriver som viktige. I trontalen heter det: «Høy sysselsetting er den viktigste forutsetningen for det norske velferdssamfunnet.» Det sies videre at arbeidsledigheten er «en stor utfordring for vårt samfunn». Ja, det er riktig, men hvor er politikken for å bekjempe ledigheten? Regjeringen sier at den «vil løpende vurdere behovet for endringer, eller innføre nye ordninger hvis det er nødvendig». Det er svaret – «hvis det er nødvendig». Ledigheten er rekordhøy, rundt 200 000.

Arbeiderpartiets svar er en stat som trår til med kapital, støtter ny teknologi og bruker eierskap og offentlige innkjøp for å sikre arbeidsplasser og nå viktige samfunnsmål, og som stiller krav om at samfunnet må få noe igjen. Mer av naturressursene våre skal bearbeides og gi arbeidsplasser her hjemme.

Vi vil styrke det organiserte arbeidslivet for å bevare vår samfunnsmodell. Sammen med fagbevegelsen vil vi bekjempe sosial dumping, lønnstyveri og arbeidslivskriminalitet og begrense innleie og sørge for at flere kan jobbe heltid.

I trontalen sier regjeringen:

«Flere jobber og høy sysselsetting er det viktigste for å bevare et samfunn med små forskjeller og muligheter for alle.»

Ja, det er viktig, men det er ikke nok. Vi må også føre en rettferdig skattepolitikk hvor de som trenger det, får lettelsene, og de som tåler det, må bidra mer til fellesskapet.

Vi må la alle få pensjon fra første krone og sikre at pensjonistene får økt kjøpekraft – også de, når alle vi andre får det. Vi må altså snu den utviklingen vi har sett de siste årene, at forskjellene øker, og hvor de som tjener mest, skatter mindre av hver krone enn folk flest. Det er ikke et utjevnende skattesystem, det er det motsatte.

Hva er regjeringens svar? Jo, det er å kutte enda mer i formuesskatten på såkalt arbeidende kapital. Og hva er ikke arbeidende kapital? Ved et bankinnskudd ligger jo ikke pengene i banken, men de er satt «i arbeid». Men vi hørte statsministeren i replikkvekslingen i dag si at hun overhodet ikke bekymrer seg for de økende forskjellene i inntekt og formue i vårt samfunn.

Valget neste år er et verdimessig valg: Høyresidens svar på de utfordringene vi står foran for å få ned ledigheten, styrke velferdstilbudene og kutte klimautslippene, er å kutte i inntektene til fellesskapet. Våre løsninger er å møte disse utfordringene med aktive politiske grep.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Vi er inne i det siste arbeidsåret før et nytt stortingsvalg. Sammensetningen av parti og folk i Stortinget i dag har nå siste sjanse til å vise at de har kobling med virkeligheten og folk. Senterpartiet mener avstanden mellom virkeligheten som den høyrestyrte regjeringen opplever, og virkeligheten barnehager og skoler opplever, er stor. Sentraliseringen og for trange kommunebudsjetter – toppet med en pandemi – er en dårlig oppskrift for en bedre omsorg og utdanning.

Oppvekst og opplæring er viktig for barn og unge, og det er viktig å utjevne sosiale forskjeller. Ved å sikre trygge barn i en trygg hverdag sikrer vi framtiden. Det er bra at vi får en ekstern evaluering av seksårsreformen og skolestarten til barna, det er en seier for barn og foreldre landet over og et resultat av at Senterpartiet og Kristelig Folkeparti fremmet representantforslag tilbake i 2018.

Nye læreplaner er det også grunn til å glede seg over. Tverrpolitisk har vi samlet oss bak lek og eleven i sentrum. Læremidler må på plass. Senterpartiet er opptatt av praktisk og aktiv læring gjennom hele utdannings- og danningsløpet. Det som er verre, er situasjonen lærerne blir satt i. Senterpartiet skulle ønske seg langt mer tillit og handlingsrom for fagarbeiderne i barn og unges hverdag. Et mindre omfang av testing og rangering vil frigi tid til trygghet og mestring i skolehverdagen.

Arbeidslivsfag og fokus på hvordan unge kan ta opplyste valg for sin utdanning, er også viktig. Her fikk Senterpartiet gjennomslag sist vi satt i regjering. Elevene må få praktiske erfaringer fra både yrker og utdanninger også før de er i og underveis i videregående skole. Nå ønsker vi et reelt løft for yrkesfag i videregående skole. Færre elever faller fra, men jeg har forståelse for at motivasjonen er lav når utstyret er forhistorisk og oppfølgingen minimal. Både opplæringskontor og karriereveiledere kan sikre at elevene ser nytten av å møte opp på skolen og gå i lære for å få fagbrev. Kompetansebevis blir viktigere og viktigere.

Høyere yrkesfaglig utdanning får nå også et løft etter at Senterpartiet var med på å sikre flertall for opprettelse av 1 000 nye fagskoleplasser årlig framover. Bedrifter trenger fagarbeidere, og fagarbeidere trenger jobb. Da er fagskolene nøkkelen for å åpne døren disse imellom.

Annen høyere utdanning fortjener også utvikling framfor avvikling. Sentralisering og strukturreform er feilslått. Vi trenger utdanning, forskning og en levende instituttsektor i hele landet. Dette gir kunnskapsdrevet utvikling og muligheter for utdanning og livslang læring nær folk i hele landet.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: I trontalen hørte vi regjeringen si at de vil takke dem som bidrar i dugnaden mot koronaviruset. Det ble trukket fram kulturaktører og vanlige arbeidsfolk. Men regjeringen følger ikke opp med politikk.

Da Norge stengte, var Stortinget raskt på plass med å vedta ulike ordninger for inntektssikring. Folk skulle ikke bli stående uten trygghet for inntekt i en tid som koronapandemien. For Arbeiderpartiet var det viktig at vi møtte usikkerheten sammen, og det ble etablert en midlertidig kompensasjonsordning for selvstendig næringsdrivende for å hindre at de ble stående på bar bakke. Denne ordningen vil regjeringen avvikle fra 1. november. Det er for meg helt uforståelig. Krisen er på mange måter ikke over, og vi får stadig eksempler på lokale smitteutbrudd. Ordningen har vært helt nødvendig for flere i en usikker tid, og vi vet at flere vil bli rammet hvis vi avvikler ordningen nå.

I forrige uke snakket jeg med kulturarbeider Knut-Erik Rønne i Sarpsborg. Han kunne fortelle om en tid preget av usikkerhet og uforutsigbarhet. Kompensasjonsordningen har gjort at han kan ta på seg arbeid, men samtidig vite at hvis oppdragene blir for få, hvis inntekten blir for liten, vil sikkerhetsnettet være der for han og familien.

Dette sikkerhetsnettet vil nå regjeringen fjerne. Heldigvis kommer det en tid da vi igjen skal gå på festivaler, samles i store forsamlinger og gå på konserter og forestillinger. Men med regjeringens politikk frykter jeg at det ikke vil være mange nok igjen av kulturaktørene som kan skape de gode øyeblikkene for oss når vi igjen kan samles på andre siden av koronaen.

Som følge av koronapandemien opplever mange usikkerhet for framtiden og arbeidsplassen. Regjeringen vil fjerne sikkerhetsnettet som vi har bygget opp sammen. Kompensasjonsordningene skal fjernes, minstekravet for dagpenger skal økes, de forhøyede satsene skal fjernes og partene i arbeidslivet og opposisjonen måtte dra regjeringen etter seg for å forlenge permitteringsperioden.

Arbeiderpartiet ønsker trygghet for framtiden, og derfor er vi nødt til å forlenge disse ordningene. Avvikler vi dem altfor tidlig, blir folk overlatt til seg selv i en tid som er preget av usikkerhet. Fellesskap og dugnad blir innholdsløse ord hvis vi ikke er villige til å stå løpet ut.

Krisen er ikke over. Derfor trenger vi en politikk for små forskjeller og trygghet i hverdagen.

Martin Kolberg (A) []: Denne debatten viser tydelig de viktige skillene i norsk politikk, og de er historiske. Hovedsaken er hva som er viktig for politikken, og det er å sørge for at vår befolkning, også for framtida, skal være frie og sosialt trygge, og at det skal være reelt like rettigheter og muligheter i Norge.

Da må vi for enhver pris hindre at også Norge sakte, men sikkert utvikler seg til et klassesamfunn, for det vil bidra til at Norge ikke lenger kan være en moderne og framtidsrettet stat. Vi ser dette utviklingstrekket flere steder ellers i Europa, og vi ser utviklingen også i vårt eget land. Vi har en unik mulighet for å sikre et godt samfunn for framtida i Norge, men da må ulikhetsutviklingen stoppes. Da må privatiseringen av helse og utdanning stoppes. Da må den voldsomme skjevfordelingen i landets verdiskaping stoppes. Da må den stadig sterkere kulturelle ulikhetsutviklingen stoppes. Og da må vi stoppe en regjering som sier at de anerkjenner det uorganiserte arbeidslivet.

Det er jo slik at høyrepartiene og deres representanter vet veldig godt hva de gjør. De utfordrer ikke fellesskapet fundamentalt, det tør de ikke, for de vet at det ikke går. Kodeordene som vi hele tiden hører i denne debatten, er at frihet er bedre som en balanse, at enkeltmennesket må ha frihet til å velge. Hva betyr det? De vet godt at når de sier det, og bygger ned et fellesskap, betyr det at pengene kan overta mye av makten. De vet dette. Hadde høyrepartiene gjennom mange år og tiårene etter annen verdenskrig fått lov til å prege utviklingen i det norske samfunnet langs en slik linje, så hadde vi allerede hatt et klassedelt samfunn.

Det blir påstått at jeg karikerer når jeg sier dette. Nei, se bare på hva privatiseringen av helsevesenet allerede representerer av ulikhet. Se hvilke utfordringer vi har fått innenfor utdanning. Alt dette er det nødvendig å stanse for at Norge for framtida skal være en rettferdig, framtidsrettet og moderne stat. Derfor er det helt avgjørende at høyresiden blir bekjempet, og at vi sørger for at vi får en ny regjering i 2021.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Det er ikke noe nytt at representanten Kolberg kommer med dommedagsprofetier over Høyre, og ikke minst over regjeringen. Da vil jeg bare minne om at det er flere som er behandlet i sykehusvesenet enn noensinne, at flere fullfører videregående skole, og at vi før koronakrisen hadde en historisk lav arbeidsledighet. Det er det kanskje verdt å ta med seg.

For det viktigste for folks trygghet og hverdag er faktisk å ha et arbeid å gå til. Koronasituasjonen har satt oss på prøve, og næringslivet har utfordringer, ikke minst er reiselivsnæringen og kulturlivet rammet hardt. I mitt distrikt, Hallingdal, merkes det at utenlandske turister svikter. I Kongsberg rammes deler av industrien. Men vi er heldige som har en økonomi og styrer landet slik at vi kan komme med nødvendige tiltak. Statsråden lager nå en ny ordning, en stimuleringsordning. Det er satt av hele 900 mill. kr til det, og det er for at vi skal få hjulene i gang og komme oss videre.

Vi skal komme ut av denne krisen med ny kunnskap. Vi har lært oss digitale løsninger, QR-koder på restauranter har kommet for å bli, pleksiglass blir en selvfølge enkelt steder, og vi er flinkere med håndvask.

Men vi må omstille Norge. Vi må bli mindre oljeavhengig. Flere private bedrifter må etableres, og da må de ha rammevilkår slik at det lønner seg å satse. Vi må holde fast på EØS-avtalen, som sikrer norske bedrifter tilgang til et marked bestående av 500 millioner innbyggere. 70 pst. av norsk eksport går fra fastlandet til EØS-området, og legger vi til olje og gass, er det 80 pst.

Senterpartiet vil avvikle EØS-avtalen. Det er et stort risikoprosjekt Arbeiderpartiet går inn i, om de ønsker å samarbeide med Senterpartiet.

Høyre er opptatt av å bygge by og bygd tettere sammen. Vi vil redusere avstandene mellom folk og sørge for at varer og tjenester kommer fortere fram. Nye Veier har ført til betydelige besparelser, om lag 59 mrd. kr. Det er verdier vi bruker på andre felt. Vi ferdigstiller prosjekter tidligere enn avtalt. Ringeriksbanen er et eksempel på et distriktspolitisk tiltak som korter avstanden fra Oslo til Bergen og utvikler en hel region. Det er ikke dommedagsprofetier.

Min bekymring er et Arbeiderparti som vegrer seg for omstilling, som vil skattlegge næringslivet mer, som vil samarbeide med en nei-til-EØS-partner, og som vil avvikle Nye Veier. Det gir ikke en trygg hverdag.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Jeg er så heldig som kan stå her i dag. Jeg var veldig syk. Bakteriene herjet i kroppen min, og jeg svevde mellom liv og død. Jeg mistet språket, og jeg kunne ikke gå, men jeg mistet ikke livet mitt. Jeg fikk den eneste medisinen som virker når folk får bakterielle infeksjoner: antibiotika.

Men antibiotika virker stadig dårligere, siden flere bakterier blir resistente. Koronapandemien er småplukk hvis antibiotikaresistensen øker mer. Vi har glemt hvor mye antibiotika har betydd og betyr for oss alle. Hvis antibiotika ikke virker, kan et skrubbsår eller en lungebetennelse ta livet av deg.

Størstedelen av antibiotika brukes til kjøttproduksjon, ikke til mennesker. Vi må stoppe kjøttimport, minimere helseturisme som øker resistensen, og bruke mindre antibiotika. I 2019 økte bruken av bredspektret antibiotika i Norge.

Vi blir syke av andre ting enn bare infeksjoner, og da trenger vi nok medisiner, uansett type. Hva har skjedd når Høyre har styrt? I 2013 hadde Norge under 100 saker om mangel på legemidler. I 2015 manglet pasientene 150 medisiner, i 2017 manglet 375 medisiner, og i 2019, før pandemien traff Norge, manglet pasientene 1 250 legemidler. Regjeringen har ikke trygget landet. Allerede før pandemien traff Norge var det tydelig at vi ikke hadde nok beredskap. Stortinget har fått et forslag fra SV om å produsere flere medisiner i Norge. Det er bra for pasientene, bra for beredskapen og veldig bra for økonomien.

Jeg vil jobbe for at andre blir like heldige som meg, at de får medisinene de trenger, og at medisinen virker.

Heidi Greni (Sp) []: En aktiv distriktspolitikk med mål om at folk skal kunne bo og arbeide i hele landet er avgjørende hvis vi skal sikre vekst og verdiskaping i Norge. Skal det bo folk i hele landet, må storsamfunnet sørge for trygghet, tjenester og arbeidsplasser i hele landet. Senterpartiet mener alle har krav på samme trygghet uansett hvor de bor.

Jeg vil benytte inngangen til et nytt stortingsår til å minne om at distriktspolitikk er nesten alt vi vedtar i denne salen. I tillegg til de rent distriktsrettede virkemidlene er det fordelingshensyn mellom by og land og mellom ulike grupper i samfunnet i nesten alt vi holder på med.

Distriktspolitikk handler om skatt, om innovasjon, om boligpolitikk, kommuneøkonomi, strøm og bredbåndstilgang, fylkesveg, beredskap, osv. Distriktspolitikk er ikke en smal nisje, det må gjennomsyre all den politikken vi driver med.

Høyre later som om sentraliseringen kommer av seg selv, men statistikken viser tydelig at distriktspolitikk er en villet politikk. Da den rød-grønne regjeringen tiltrådte i 2005 var det mer enn dobbelt så mange fraflyttingskommuner som kommuner med tilvekst, henholdsvis 116 og 249. Etter åtte år med distriktspolitikk fra Senterpartiet var trenden snudd opp ned, med mer enn dobbelt så mange vekstkommuner, 255, mot 112 som hadde nedgang.

Etter sju år med Høyre og Fremskrittspartiet i regjeringskontorene er fasiten nå enda verre enn i 2005. I 2019 hadde 291 kommuner befolkningsnedgang, mens bare 128 hadde vekst. Resultatet av regjeringens politikk er at både tjenester, arbeid og folk sentraliseres.

Et av regjeringens mange sentraliseringsgrep er kommunereformen og sultefôring av småkommuner. Kommunesammenslåing skaper flere utfordringer enn det løser, og regjeringens idé om at et gitt innbyggertall løser de utfordringer og forskjeller som finnes i Kommune-Norge, stemmer ikke med kartet.

Senterpartiet er opptatt av å utvikle gode tjenester i hele Norge og vil sikre en kommuneøkonomi som gjør at alle kommuner kan tilby likeverdige tjenester. Vi må få på plass en bygdevekstpakke i regioner med de største utfordringene på næringsetablering.

Summen av alle større og mindre sentraliseringsvedtak fra regjeringspartiene er ødeleggende for norsk distriktspolitikk. Det kreves kraftfulle virkemidler for å snu utviklingen. Det er krevende, men det er mulig. Det kreves politisk vilje til å følge opp og gjøre noen tøffe prioriteringer for å satse på distriktene. Regjeringen har utvidet med en distriktsminister, men mangler fortsatt distriktspolitikk. Det vil Senterpartiet sørge for etter valget.

Per Sverre Kvinlaug (KrF) []: Vi er inne i en krevende koronapandemi. Jeg møter nå som vara på Stortinget inntil videre, men er i inneværende kommunestyreperiode valgt som ordfører i Kvinesdal kommune. Derfor har jeg fulgt denne pandemien tett på kommunenivå, sammen med en dyktig operativ kriseledelse og med ansatte og tillitsvalgte som hver dag jobber for å sikre et tryggest og best mulig tjenestetilbud til våre innbyggere. I tillegg er samarbeidet godt med øvrige kommuner i regionen og på Agder, og det er en god dialog med Fylkesmannen. Mitt klare hovedinntrykk er at kommunene i en særdeles krevende situasjon håndterer dette godt.

Jeg ønsker også å takke regjering, storting og fagmyndigheter for måten de håndterer dette på, og ikke minst hvordan våre innbyggere og alle bidrar til å komme best mulig ut av denne pandemien. Regjeringen har fra dag én vært opptatt av liv og helse først. Det har vært et viktig verdivalg, som jeg støtter fullt og helt.

Vi er en privilegert nasjon, der vi faktisk har muligheter til å bidra med nødvendige økonomiske kompensasjonsmidler til kommuner, næringsliv, kultur, frivillige organisasjoner, mfl. Framover vil det være viktig at vi klarer å følge opp med nødvendige tiltak, både økonomisk og med nødvendige tiltak som forhindrer smittespredning.

Det er i kommunene folk bor og lever sitt liv. Vi må også videre slå ring om våre mest utsatte grupper, og jeg håper vi kan klare å gjøre det på en måte hvor vi kan legge til rette for så mye besøk som smittevernet tillater. Både regjeringen og kommunene må intensivere innsatsen mot isolasjon og ensomhet blant eldre og andre som er på omsorgssentre og i boligbaserte tjenester. Jeg er veldig glad for regjeringens budsjettlekkasje om at det skal bevilges 60 mill. kr til tiltak mot ensomhet blant eldre.

Jeg er takknemlig for at vi har en regjering som også retter blikket utover, og som tar et internasjonalt ansvar i denne krevende pandemien. Vår dyktige utviklingsminister, Dag-Inge Ulstein, sier at pandemien er en krise her hjemme, men en katastrofe der ute. Norge leder an med et tydelig engasjement for å bidra til internasjonale løsninger å møte pandemien med. Vi må stå sammen internasjonalt for å finne løsninger som tjener oss alle.

Jeg vil fortsette innen beredskapsfeltet. Vi er i gang med ytterligere forsterket ekom-innsats. Mobil- og bredbåndsdekning og gode backup-løsninger i form av sikkerhet for dekning også når strømmen er borte, trenger et videre løft. Vi har erfart gjennom ekstremvær hvor sårbare vi kan være. Kristelig Folkeparti har lenge ønsket en leveringsplikt på bredbånd, og nå er det sendt ut et forslag om dette på høring. Forslaget innebærer at myndighetene kan pålegge en eller flere tilbydere leveringsplikt, slik at alle husstander og bedrifter over hele landet får rett til grunnleggende bredbåndstjenester. Dette handler om hverdagspolitikk og trygghet for mennesker når f.eks. flom, storm eller orkan raser, og er ikke minst en god distriktspolitikk.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Jeg representerer Hedmark, og i mitt fylke har regjeringen ødelagt for mange lokalsamfunn med sin politikk, som handler om å privatisere, sentralisere, overkjøre folk og skape større forskjeller.

For det første har regjeringen lagt ned Hedmark. Til tross for at de folkevalgte i fylkestinget ikke ville, og folket sa nei, sa Erna Solberg: Dere skal, for regjeringen vet best. Nå vil regjeringen slå sammen flere kommuner i Hedmark, og en av Høyres statsråder sa nylig at kommuner som ikke ville slå seg sammen, kunne man sammenligne med sutrete barn som ikke vil på tur. Da lurer jeg på: Hvor er respekten for meningene til folk i Hedmark?

Regjeringspartiene verner om helseforetaksmodellen, som er sentraliserende og har fjernet demokratisk styring over sykehusene. Flere steder i Hedmark er ambulansene sentralisert, og nå står sykehuset i Elverum i fare for å bli lagt ned. Det vil være en enorm utfordring for helseberedskapen i vår region å fjerne en av distriktets største arbeidsplasser.

Regjeringens systematiske nedbygging av rettsvesenet truer både tryggheten og rettssikkerheten til folk i Hedmark. Høyre ville legge ned tingretten på Tynset, Elverum og Kongsvinger og jordskifteretten på Tynset, men ble heldigvis stoppet av Senterpartiet og et flertall i Stortinget. Det er lagt ned lensmannskontor i Løten, Eidskog, Engerdal, Sør-Odal og Nord-Odal. I Nord-Odal la regjeringen også ned Bruvoll fengsel, som er en av de viktigste arbeidsplassene i kommunen. I Åsnes og Trysil er lensmannskontoret beholdt, men bygd ned og har mistet lokal myndighet over sitt område.

Regjeringen har konkurranseutsatt jernbanen i Hedmark. Først ble NSB byttet ut med Vy på toget til Hamar, Elverum og Kongsvinger. Så ble banen satt ut på anbud, og nå er det faktisk svenske SJ som kjører tog i Østerdalen og på Dovrebanen. Det har skapt stor usikkerhet både for rutetilbudet i framtiden og for arbeidsvilkår og arbeidsplasser i vårt fylke.

Hedmark er tuftet på jord- og skogressurser. Skogen og jorda er vårt gull og vår arv. Men regjeringen åpner for å selge jord og skog ut av Norge, og hvis de fortsetter, kan vi risikere at jorder og skoger i Hedmark ender opp på kinesiske eller tyske hender.

Høyre og Venstre vil også melde Norge inn i EU. Det vil få enorme konsekvenser for primærnæringene, som bærer fylket vårt, og de har ført en dypt urettferdig rovdyrpolitikk, som har fjernet levebrødet for mange bønder i fylket.

237 kommuner har tapt statlige arbeidsplasser under Erna Solberg, og Hedmark er ikke noe unntak.

Hver for seg kan disse tingene virke små, men de utgjør mye til sammen. Senterpartiet mener at Norge trenger en kurs som bygger Norge opp – og ikke ned.

Arne Nævra (SV) []: Jeg hadde håpet at det i trontaledebatten ble tatt opp store spørsmål, de virkelig eksistensielle spørsmålene vi må ta stilling til – ikke i framtida, men akkurat nå. Jeg snakker om de to krisene klimakrisa og naturkrisa. Jeg skal si litt om klima og omstilling i dette innlegget.

I 1886 opplevde rederibyen og handelsbyen Arendal et kraftig økonomisk krakk. Byen var da en av de mektigste skipsfartsbyene i landet, og den hadde rundt 500 seilskuter. Mange norske redere, særlig på Østlandet, var for konservative og lite mottagelige for nye impulser og la for seint om fra seilskuter til dampskip.

I november 1904 kom hvalfangeren og skipperen Carl Anton Larsen fra Vestfold til Sør-Georgia i Sørishavet med den hittil største hvaldamperen verden hadde sett, og han etablerte hvalstasjonen Grytviken. Dette var starten på Norges første oljealder. Det ble et Klondike for eierne og et verdifullt sesongarbeid for mange. Det verdifulle produktet var sjølsagt hvalolje, kokt ut av spekket fra de største skapningene som noensinne hadde levd på kloden.

Markedet skrek etter hvalolje etter første verdenskrig, depresjonstid og krakk på børsene. Da blåhvalen ble totalfredet i 1966, var vår første oljealder over. Da hadde kortsiktige næringsinteresser klart å drepe opp mot tre millioner store hvaler. Det manglet ikke på advarsler om at bestanden var truet.

Så hva har dette med norsk olje- og gassproduksjon å gjøre? Jeg tror de fleste skjønner parallellene, hvis de vil se dem. Når betingelsene endrer seg så drastisk, må vi ta signalene, tenke framover og tenke omstilling – som da seilskutene ble avleggs, som da hvalbestanden tok slutt.

Verden har funnet mer olje enn vi kan forbrenne, om vi skal ha noe som helst håp for klimaet. Oljemarkedet forsvinner gradvis, og derfor må oljekranene gradvis skrus igjen hos oss. Vi skal i hvert fall ikke stimulere oljeindustrien økonomisk til å finne nye oljebrønner som verden verken må eller vil ha.

Men hva gjør vi? Høyrepartiene og Arbeiderpartiet fortsetter som før. De ga i juni flere titalls milliarder i skattelette til oljeindustrien for å fortsette i samme spor, også gjennom og etter pandemien.

Vi bør ha med oss en ganske god porsjon med dårlig samvittighet fra vår første oljealder inn i den andre. Hvaloljen i Sørishavet ga oss rikdom i 60 år. Fossiloljen har gitt oss enda mer rikdom i nye 60 år. Jeg spør: Har kanskje Arendal på 1880-tallet og Stavanger noe til felles?

Carl I. Hagen (FrP) []: Fremskrittspartiets parlamentariske leder, Siv Jensen, stilte statsminister Solberg et spørsmål om pensjoner i forbindelse med replikkordskiftet etter statsministerens innlegg. Jeg er meget skuffet over det svaret som statsministeren ga, som tyder på at intet vil skje med underreguleringen av pensjoner før eventuelt pensjonskommisjonen om noen år kommer med forslag om endringer i det nåværende systemet, og at det da blir endret.

Den underreguleringen og det tap av kjøpekraft som pensjonistene har opplevd de senere år, er for meg et slags bedrageri fra Stortinget og statens side. I alle de år nåværende pensjonister betalte inn sin pensjonspremie til folketrygden, sa regelverket at pensjonen – når den kom til utbetaling – skulle reguleres om lag i takt med lønns- og prisstigningen. Hadde det vært et forsikringsselskap som i sin pensjonspolise hadde hatt en slik bestemmelse, og så når man hadde betalt inn premie gjennom 30–40 år og blitt pensjonist, hadde sagt nei, vi endrer de der utbetalingsgreiene, er det ingen jeg har møtt i dette land, som ikke er enig i at forsikringsselskapet ville blitt dømt for bedrageri i en domstol.

Det man har gjort ved å endre og lage underreguleringen i pensjonsforliket med minus 0,75, er for meg et moralsk bedrageri overfor dem som har betalt inn sin forsikringspremie, eller pensjonspremie til folketrygden, gjennom et langt liv. Det er meget skuffende når det av offentlige uttalelser virker som om det er et slags flertall i Stortinget som sier at denne underreguleringen egentlig ikke har vært meningen, men at det er andre omstendigheter, som utviklingen i pris og lønninger, som har medført dette. Da burde vi raskt kommet sammen i dette hus og gjort noen umiddelbare endringer, som i hvert fall sørget for at trygdeoppgjøret som skal gjelde fra nå av og utover i 2021, ikke medførte noen underregulering av pensjoner. Det burde Stortinget ha maktet å gjøre noe med og ikke bare skyve det foran seg.

Jeg har også lyst til å arrestere ordet «bærekraftig», med tanke på at pensjonsforliket skulle gjøre pensjonsordningen bærekraftig. Bærekraftig høres jo fint og positivt ut. Formålet var å spare 50 mrd. kr i 2030. Formålet med pensjonskommisjonen og forliket var utelukkende å spare penger ved å trekke tilbake de løftene pensjonistene hadde fått gjennom et langt liv, når de betalte inn sin pensjonspremie. Stortinget behøver ikke være stolt over at man stilltiende aksepterer en slik situasjon.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Norge hadde elendig beredskap mot pandemien covid-19, eller SARS-CoV-2, alvorlig akutt lungesykdom. Pandemi er verdensomspennende spredning av sykdom som Direktoratet for sivilt beredskap hadde påpekt som den største samfunnsrisikoen for Norge, sammen med legemiddelmangel. Dette ble det ikke tatt hensyn til. Norsk beredskapstenkning er svekket hvert år siden 1980-tallet. Norge var ikke forberedt.

Innenfor dette faktum har det vært bred politisk oppslutning om de tiltak som er satt inn. Det er en styrke for Norge. Regjeringa har på helseområdet hatt trygg faglig bistand og opptrådt i hovedsak klokt, etter min vurdering. Men når statsministeren i trontalen sier at sammen skal vi holde ut, helt til vi har fått vår hverdag tilbake, forstår de fleste dette som at samfunnsutviklingen skal gå videre slik det var før pandemien. Senterpartiet er uenig i det. Nå må det legges stor vekt på nasjonal beredskap, produksjon og foredling av fornybare, grønne naturressurser med tilhørende anstendig, godt betalte arbeidsplasser over hele landet.

Jeg har hørt mange trontaler – grunnlaget for en av Stortingets viktigste debatter i høstsesjonen. De blir tynnere og tynnere. Hvor er diskusjonsgrunnlaget for hva vi vil med Norge framover? I årets trontale var det dessverre ikke mange konkrete tiltak, langt mindre prinsipielle avklaringer på krevende spørsmål. Hva ville regjeringa med sin trontale annet enn å oppfordre til å holde ut, slik at vi får vår hverdag tilbake? Det er for svakt. Det er ikke å ta lederansvar.

Hvorfor er det blitt sånn? Mangler regjeringa visjoner? Aksepterer regjeringa at de viktigste beslutningene for det norske folks trygghet ikke tas i det norske storting, men i andre fora?

Senterpartiet er en varm tilhenger av den norske modellen, hvor folkevalgte på Stortinget har frihet til å lage lover og regler og bruke fellesskapets enorme økonomiske makt til å tøyle markedskreftene og styre innholdet i den private eiendomsretten.

Denne samfunnsmodellen angripes imidlertid hver dag av EØS-avtalens regler – en EØS-avtale som ikke er en sak, men et system for samfunnsorganiseringen av Norge. Brussel bestemmer mer og mer. Dette hindrer folkevalgte i å praktisere den norske modellen. Systemet skaper folkelig avmakt. Norge har så i tillegg en Høyre-ledet regjering, som prioriterer å bruke statens makt til å sentralisere makt og velferdstjenester og fremme statlig lønnspolitikk med astronomiske lønninger til statlige ledere – nå sist Vy-sjefen på 5,5 mill. kr. Slik går utviklingen dermed raskt i retning av Forskjells-Norge.

Senterpartiet står for Samholds-Norge og annerledeslandet som ikke er seg sjøl nok. Derfor må Senterpartiet gjenreise den norske modellen, og det betyr bl.a. kontrollert arbeidsinnvandring fra EØS utenom Norden, en husbank som gir risikolån til ungdom til nøkterne sjøleierboliger, gjenreising av kraftfulle, statlige distriktspolitiske tiltak, etablering av et statlig grønt investeringsselskap som kan bistå private eiere – og sånn kan vi fortsette. Vi trenger en strategisk klima- og næringspolitikk med fast ansatte folk.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: I de tre foregående trontaledebattene har jeg tatt opp utfordringene med regjeringens sentralisering av tjenester og arbeidsplasser fra mitt hjemfylke, Telemark, til Vestfold. Det gjelder politimesteren, hennes stab og hundrevis av politistillinger, nødsentralen, statsadvokatembetet, hovedkontoret til universitetet, Navs kontaktsenter og Fylkesmannen. Telemark lider også under at mange lensmannskontor er forsvunnet, at trafikkstasjonstilbudet kuttes, og at intet mindre enn to sykehus er blitt lagt ned.

Etter tre år på Tinget, hvor sentraliseringen bare fortsetter og tjenestetilbudet forringes mer og mer, har jeg forstått at regjeringen faktisk ikke vil lytte eller agere når man tar opp de negative konsekvensene av sentraliseringspolitikken deres. Det er for så vidt forståelig at de ikke vil lytte til en skarve opposisjonspolitiker som meg, men noe som er langt verre, er at de heller ikke vil lytte til dem som kjenner sentraliseringen på kroppen.

La meg ta et helt ferskt eksempel: Fredag møtte justisminister Mæland ordførerne fra kommunene Nome og Vinje. Sistnevnte tok opp den ekstremt dårlige responstiden i Vinje og Vest-Telemark, og at politiet har opplyst at de faktisk ikke kan garantere responstid på under to timer – to timer! – ved livstruende situasjoner, ved ulykker, ved brann, eller når hyttebeboer banker opp partner eller barn. Vinje-ordføreren viste i møtet til at den håpløse responstiden har lederen for brannvesenet i Vinje bekreftet, bl.a. i media. Brannsjefens folk må i to timer gjøre jobben for politiet, også når det er vold og drap, og de får ikke gjort primærjobben sin godt nok ved bilulykker fordi de også må opptre som trafikkpoliti.

President, vet du hva justisministeren svarte til det? Hun sa bare, som på «repeat», at det er mer politi nå enn noen gang før, og at hennes tall sa at responstiden på steder under 2 000 innbyggere er 28 minutter – punktum. Hun lyttet ikke ett sekund til det Vinje-ordføreren fortalte, eller til hva politiet eller lederen fra brannvesenet hadde sagt, og vendte også helt det døve øret til da ordføreren ba pent om mer politi eller beredskapsvakter for å øke tryggheten til sine innbyggere.

Jeg synes denne opptredenen fra justisministeren minner om barn som stikker fingrene i ørene når de hører noe de ikke vil høre. At Høyre-folk ikke er særlig villige til å lytte til andre enn bedriftseiere, NHO og First House, vet vi jo for så vidt, men likevel. Her får ministeren altså servert fakta om resultatet av nærpolitireformen i Telemark, og så vil hun ikke høre. Hun bare tviholder på faktaarket sitt.

Det befester det jeg har trodd lenge, at regjeringen har bestemt seg for bare å forholde seg til sin egen sannhet når det gjelder nærpolitireformen, sentralisering og distriktspolitikk. Det er skremmende. Vi i Senterpartiet mener det motsatte, at politikken blir best når vi lytter til dem som er berørt. I dag fremmer vi derfor flere forslag for å stanse regjeringens sentralisering, og vi kommer ikke til å slutte å løfte disse problemstillingene, enda så uvillig regjeringen er til å ville høre om dem.

Karin Andersen (SV) []: Jeg synes denne trontaledebatten har vært et veldig sterkt eksempel på regjeringens nytale på mange områder. Det er ikke slik at man kan løse klimakrisen med mer oljeboring, som regjeringen sier. En kan ikke redde biologisk mangfold ved å svekke vernet i plan- og bygningsloven. En får større, og ikke mindre, forskjeller ved å sløse bort milliarder på skattelette til de mest formuende og ved å gjennomføre reelle, usosiale kutt til sjuke, arbeidsløse og vanskeligstilte. Da øker forskjellene, og de usosiale kuttene rammer akkurat dem som statsministeren i dag sier hun vil inkludere. Det ekskluderer: Folk blir sjukere og mer utstøtt av det.

Det blir flere arbeidsløse når regjeringen ikke vil kompensere kommunene raskt for de økte utgiftene og de tapte inntektene de har. I dag kan vi lese i Klassekampen at i Tromsø må de trekke ned 3 pst. Det er 170 stillinger. I Stavanger prøver de å verne helse, velferd og oppvekst, så de må bare kutte 3 pst., men alle andre etater må kutte 6 pst. 87 mill. kr av utgiftene har ikke staten dekket ennå. Oslo varsler om 2 mrd. kr, og ikke er det penger til vedlikehold heller. Dette kommer også til å ramme privat sektor, slik at det blir arbeidsledighet der. Så dette henger ikke på greip.

Så sier statsministeren at de er mer næringsvennlige enn opposisjonen. Ja, mon det. Jeg var i et møte med NCE Heidner Biocluster, Norwegian Wood Cluster og BioValley for noen uker siden. Det er altså de som skal dra i gang det grønne skiftet i Innlandet, og hva er det de sier til oss? Det mangler massivt når det gjelder tiltak. Og ikke bare det – de sier at vi må ha en nasjonal industriplan for bio- og fornybarindustrien. Det må opprettes et statlig investeringsfond som investerer i grønn, framtidsrettet næring, sier de – til alle partiene. De har levert innspill til partienes programmer. De sier også at dette fondet må stimulere initiativer som private ikke ville finansiert, og ha en annen realiseringsevne, størrelse og ikke minst risikoprofil enn det Nysnø og andre virkemidler som regjeringen har satt i gang, har. Og de har en rekke andre tiltak.

Det betyr at regjeringens politikk på ingen måte er tilstrekkelig på dette området heller. Da skjønner jeg at mange blir redde, for de ser ennå ikke konturene av de nye, grønne arbeidsplassene som alle disse bedriftene sier er mulig, men som regjeringen unnlater å være med på å finansiere, slik at det kan bli realisert. Så mulighetene er mange. Regjeringen bidrar til å gjøre dem mindre realiserbare.

Vetle Wang Soleim (H) []: Det jeg ikke forstår etter å ha hørt på deler av innleggene fra venstresiden i denne salen, er hvem i næringslivet de snakker med, når de mener at det å sende en skatteregning til næringslivet nå, er den rette politikken.

Høyres politikk er ikke vanskelig å forstå. Vi ønsker å kutte skatten på arbeidende kapital. Og det at SV sliter med å forstå hva kapital i arbeid er, får nesten være deres egen utfordring, for det er ingen i næringslivet og blant dem som skaper arbeidsplasser i dette landet, som sliter med å forstå det. Arbeidende kapital er penger som investeres med et ønske om avkastning, og det får man ved å investere i bedrifter.

Skatt på arbeidende kapital handler ikke om yachter; det handler om fiskebåter. Skatt på arbeidende kapital handler ikke om luksusbiler; det handler om lastebiler. Selv om vi har fått en rapport som sier noe om hvordan bedriftseiere i snitt i perioden 2005–2017 har hatt likviditet eller ikke til å planlegge seg ut av eller betale skatten på arbeidende kapital, er jeg helt sikker på at hvis vi spør bedriftseiere i dag, vil bildet være noe helt annet: at langt flere sliter nå.

Vi står altså i en økonomisk krise, den største dette landet har opplevd siden krigen. Når økonomien har nedgang, kommer det verste i skatten på arbeidende kapital fram. For selv om bedriftene går med underskudd, må eierne fortsatt betale skatt på verdien av maskinene de eier, kontorlokalet de jobber i, og varene de har på lager. Hvor skal disse pengene tas fra? Jo, dem må de faktisk ta ut av bedriften for å få råd til å betale formuesskatten. De får en dobbelt straff.

Vi har i Stortinget jobbet knallhardt siden 12. mars for å hjelpe næringsliv og bedrifter over kneika. Det har vi gjort bredt politisk. Det som da forundrer meg så enormt, er hvordan Arbeiderpartiet og SV kan stå for hvordan de gir krisestøtte med den ene hånden, men vil ta inn mer penger i skatt med den andre. Jeg vil understreke: Den hånden som tar mer penger tilbake, den tar ikke inn penger fra alle. Nei, den tar inn mer penger fra nordmenn som eier sin egen bedrift. Utlendinger slipper, og det mener jeg er ekstremt urettferdig.

Hvis representanter fra venstresiden tar seg bryet med å reise til den maritime verftsindustrien langs kysten vår, spesielt på Nord-Vestlandet, kan jeg love dem en helt annen rapport enn den som ble lagt fram av Frischsenteret. De vil få en krystallklar beskjed om at det siste de nå trenger, er økte skatter i en tid hvor de gjør alt de kan for å redde hjørnesteinsbedrifter, har tappet alle reserver for å kunne overleve, og prøver å se framover ved nok en gang å omstille seg til nye markeder. Vi må skape mer, ikke skatte mer.

Guro Angell Gimse (H) []: Det går bra med Norge, og det går bra med lokalsamfunnene i distriktene. Det skulle man ikke alltid tro om man lytter til Senterpartiet. Det er ikke måte på hvor vondt og vanskelig det er i distriktene. Vi husker alle NRK-sjekken – faktasjekken – rundt Vedums påstand om at regjeringen sentraliserer. Han svarte at faktasjekker flater ut debatten, at han var lei av sånne faktasjekker.

Senterpartiet har i lang tid hatt kreative virkelighetsoppfatninger, og den siste nå i Trøndelag er at det er et distriktsopprør. Det er mulig Arnstad, Vedum og deres venner er i ferd med å virvle opp et opprør, men tilbakemeldingene jeg får når jeg reiser rundt, er at det er bra i distriktene. Solberg-regjeringen bygger by og bygd sammen. Man har investert 80 pst. mer – 80 pst. – i samferdsel siden 2013.

EØS-avtalen sikrer dessuten næringslivet, hjørnesteinsbedriftene, i distriktene tilgang til viktige markeder, og laksenæringen fikk faktisk en eksport på over 100 mrd. kr i 2019.

Så er det beredskapen. Også der forsøker Senterpartiet å få det til å se ut som at man er utrygg, at ting ikke er på stell. Det er et vrengebilde. Folk i distriktene skal kjenne seg trygge. Sammen med to andre trønderpolitikere har jeg reist rundt de siste månedene og tatt tempen på beredskapen i fylket vårt. Vi har yrker som henholdsvis politi, brannmann og jordmor. Det vi finner, er at ting har blitt bedre. Ja, Senterpartiet skal ha rett i at det er noen utfordringer, det finnes noen hull, men i det store og hele har ting blitt bedre. Beredskapslederen i Åfjord kommune sa til oss i forrige uke at beredskapen i kommunen aldri hadde vært bedre, og der spilte også kommunesammenslåing inn.

Så viser det seg, når vi har vært på disse rundene våre, at brann og redning faktisk kan bli brukt og ønsker å bli brukt som en større beredskapsressurs. De har en unik struktur, og her ligger det et potensial for enda bedre beredskap. Men til og med det at brannvesenet kommer først, og at brannvesenet kan være en enda viktigere ressurs i tiden framover, greier Senterpartiet å få til å være problematisk.

Senterpartiet går til valg på å stanse utviklingen og gå baklengs inn i framtiden.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Forskjellene i makt og rikdom øker, klima- og naturkrisen truer livsgrunnlaget vårt, og koronakrisen har sendt mange tusen ut av arbeidslivet. Disse krisene kan ikke løses hver for seg – vi må se de store utfordringene sammen. Vi trenger en plan for å bygge arbeidsplasser, kutte utslipp og dele goder og byrder rettferdig.

Hjemme i Østfold er dette satt på spissen i flere saker. Over 8 000 barn vokser opp i fattigdom i Østfold. Den økende barnefattigdommen kunne vært stoppet med en rettferdig fordelingspolitikk, men i stedet kutter regjeringen i alt fra brillestøtte til barn til barnetillegg for uføre. Det gjør vondt verre for mange familier hjemme. Desto mer provoserende blir det når usosiale kutt til dem som har minst, følges av stadig nye skattegaver til de aller rikeste. Vi har nå nettopp satt ny rekord i antall milliardærer i dette landet – 21 nye på bare ett år. Og vi har fått en rapport som viser at de rikeste betaler en mindre andel av inntekten sin i skatt enn det vanlige folk gjør. Men Høyre er ikke fornøyd, nei da, nå går de faktisk til valg på å fjerne formuesskatten helt. De skal bli nullskattytere.

Folk hjemme føler seg sviktet når usosiale kutt rammer dem, samtidig som regjeringen arrangerer skattefest for dem som har mest fra før. Og sviket mot Østfold-samfunnet blir bare større når regjeringen truer det kanskje viktigste prosjektet for verdiskaping, klima og samferdsel i fylket vårt.

Vi har siden 1990-tallet kjempet for å bygge ut en moderne jernbane i Østfold, men også i Buskerud og i de fylkene som nå heter Innlandet. Det er en helt nødvendig jernbaneutbygging, slik at folk kan ta toget og ikke bilen mellom byene, og slik at vi får mer av godstransporten over på jernbane istedenfor på store trailere. Derfor blir folk i de berørte fylkene provosert når samferdselsministeren nå har skapt usikkerhet om hele det prosjektet vi har slåss for i minst 20 år, og som vi har blitt lovet. Folk blir forbannet – med rette – når de ser regjeringen dytte på en milliardmonstermotorvei mellom Oslo vest og Bærum, samtidig som de vil kutte i vår jernbaneutbygging. Det kan vi ikke godta.

Skal vi løse den økonomiske krisen og klimakrisen, trenger vi en moderne jernbane som kutter utslipp og skaper verdier. Dobbeltspor gjennom tidligere Østfold og de andre fylkene må tilbake på sporet. Skal vi stanse den økende barnefattigdommen, trenger vi en rettferdig fordelingspolitikk som ikke skaper nye milliardærer, men som skaper muligheter for alle. Og SVs grønne nye deal gjør akkurat det – det er en god deal for Østfold og for landet.

Presidenten: Det er bra at representanten er engasjert, men ein må prøva å unngå bannord så langt ein kan.

Terje Halleland (FrP) []: Jeg skal prøve å holde meg til gode uttrykk.

Det blir gjort mange vedtak i tilknytning til klima, med formål om å få ned klimagassutslippene. Det viktigste å ha med seg er at disse vedtakene ikke blir gjort for å gjøre livet vanskelig for folk flest, men det går på å innføre tiltak som skal gi et resultat i form av lavere utslipp. Da tror jeg det kan være vel så viktig å kunne reversere tiltak som ikke virker, som å kunne innføre nye tiltak.

I Norge har vi over 10 000 industribedrifter spredt over hele landet. Kun 100 av disse har et forbrenningsanlegg som er større enn 20 MW og dermed er en del av EUs kvotesystem. Alle de andre bedriftene regnes inn i såkalt ikke-kvotepliktig sektor og er pålagt å betale CO2-avgift i Norge. Disse mindre bedriftene skulle skjermes fra kvotesystemet og beskyttes mot de større. Kvoteprisen har i år variert mellom 250 kr og 300 kr per tonn CO2, mens den norske CO2-avgiften er på 508 kr per tonn og skal etter planen økes med 5 pst., til 533 kr, i 2021. Vi skal altså belaste de mindre bedriftene med en kostnad som utgjør nesten dobbel pris i forhold til de store. Jeg tror det var disse bedriftene statsministeren tok opp i sitt innlegg. Det jobber 150 000–200 000 i disse bedriftene. Jeg minner gjerne statsministeren om at det må gå an å reversere vedtak som en ser ikke oppfyller det som var intensjonen. Ingen er tjent med at disse bedriftene legges ned eller flagges ut av landet.

I skipsfarten har vi nå fått et lignende problem. Det kan se ut som om alle skip over 5 000 bruttotonn skal inn i kvotesystemet til EU, et system som Norge er del av, og dette vil nå også gjelde for alle norske skip over 5 000 bruttotonn. Problemstillingen er at de fleste skip som går langs norskekysten, ikke er av en slik størrelse. De vil dermed ikke bli en del av ordningen, men må til gjengjeld betale en særnorsk avgift som er nesten dobbelt så høy som dagens kvotepris. Norge er ett av veldig få land som har innført CO2-avgift på drivstoff til skip. Vi kommer da i en situasjon der de større skipene får redusert sine CO2-kostnader, mens de mindre skipene må betale nesten dobbelt opp. Det har også ført til en nedgang i salget av drivstoff i Norge, samtidig som analyser viser at trafikken har økt.

Ingjerd Schou (H) []: Vi har for få rike i dette landet. Vi har for få rike og for få rike som også har risikovillig kapital. Hadde vi hatt flere av dem, hadde vi antageligvis fått noen som hadde kjøpt skog i Nord-Trøndelag eller i Trøndelag ellers.

De 10 pst. rikeste betalte 38,8 pst. av all personskatt i 2017. Det blir noen sykepleiere og lærere av det, og det er altså mer skatt enn fra de 70 pst. som tjener minst. Sammenligner man med den rød-grønne perioden, bidrar altså de 10 pst. såkalt rike litt mer nå enn da.

Ja, vi har litt for få rike. Hvem er de såkalt rike som betaler formuesskatt på den såkalte arbeidende kapitalen? Jo, det er de som eier fiskebåten, gravemaskinen, traktoren, de som er møbelprodusenter, som er entreprenører – altså helt vanlige arbeidsgivere. Det er de Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti synes det er meget klokt å sende en ekstra skatteregning til.

Jeg ser at representanten Lysbakken etterlyser at Høyre skal være talsperson for følelseslivet til disse såkalt rike, disse arbeidsgiverne som skaper arbeidsplasser hver eneste dag.

Jan Vindenes fra Sotra selger kjetting, og han selger kjetting over hele landet. Han er også ganske frustrert over formuesskatten og betalte den i form av 25 tonn kjetting utenfor kemnerens kontor i Fjell. Han vasser ikke i penger, men han vasser i kjetting.

Hvis formuesskatten økes, eller beholdes på det som er dagens nivå på arbeidende kapital, så rammer vi altså dem som lager arbeidsplasser, som er til for nettopp å lage en velferdsstat for alle de av oss som i perioder av livet trenger den velferdsstaten: skole, helse, trygd, personlig assistent.

Arbeiderpartiet har altså tenkt å hegne om denne særskatten som rammer norske bedrifter. Man kan bare tenke på de møbelprodusentene som ligger vegg i vegg med IKEA. Det kalles forskjellsbehandling, og det kalles å spenne bein under norsk arbeidsliv, som hver eneste dag skaper arbeidsplasser som er grunnlaget for det som er velferdsstaten vår.

Og Sosialistisk Venstreparti – jeg hørte i går på hvordan representanten Knag Fylkesnes med innlevelse selv forsøkte å tro på at det å kutte i formuesskatten ikke er næringspolitikk. Det blir altså for meg toppen av retorikk, polemikk og usann politikk.

Forskjellsbehandling og forskjellspolitikk, sa representanten Knag Fylkesnes. Ja, det er det, men ikke slik som SV har forståelse av hvordan forskjeller oppstår. Det er en forfordeling til utenlandske bedrifter framfor de norske, som tildeles særskatt. Det rammer arbeidsplasser og tjener ikke noen.

Silje Hjemdal (FrP) []: 2020 har vært et tungt år for mange. Særlig har dette gått ut over våre eldre. Mange har sittet alene. De har kjent på ensomhet, og de har rett og slett vært engstelige. Det gjør meg veldig vondt å tenke på dem som ikke fikk sagt adjø til sine nærmeste, eller kunne ha familien rundt seg på det siste. Derfor var det en stor seier da Fremskrittspartiet fikk flertall for 400 mill. kr til tiltakspakken for sårbare eldre nå i vår. De midlene kommer i disse dager ut til kommuner og frivillige rundt om i hele landet, og bare i Vestland kommer det nesten 43 mill. kr.

Fremskrittspartiet er også garantisten for å ta et oppgjør med umenneskelig praktisering av koronaregler. Jeg og veldig mange andre har vært opprørt over å høre historiene om at pårørende til f.eks. de utviklingshemmede er blitt nektet å besøke familiemedlemmer. Det er snakk om tusenvis av mennesker som har blitt nektet besøk av sine kjære under pandemien. Det er rett og slett en skandale, og jeg vil kalle det et overgrep mot disse menneskenes rettigheter. Det er veldig alvorlig at kommuner har tolket regelverket på den strengeste måten, eller kanskje til og med omtrent funnet opp sine egne regler under pandemien. Det har ført til at de utviklingshemmede har fått besøksnekt, noe som er uakseptabelt.

Sist uke hadde jeg TV BRA og Svein André på besøk ved Stortinget. Jeg må si at jeg er veldig glad for at Norges nye tv-kanal av og for utviklingshemmede selv har utfordret både regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter på hva vi faktisk mener om denne umenneskelige behandlingen. Deres stemmer må også høres i denne saken. Det er rett og slett så alvorlig. Vi snakker om enkeltmenneskers rettigheter som har blitt overkjørt av offentlige myndigheter, med potensial for store konsekvenser for disse menneskenes liv og livskvalitet. Ja, vi i Fremskrittspartiet er rett og slett rystet over den behandlingen mange har blitt utsatt for. Sist, men ikke minst, mener jeg det er viktig å understreke hvilket ansvar kommunene har i denne saken. Jeg forventer at kommunepolitikerne også her tar initiativ for å rydde opp.

Vi har alle et grunnleggende behov for sosial kontakt med andre mennesker. Utviklingshemmede og eldre som ikke kommer seg ut, og som blir mer passive som følge av pandemien, risikerer raskere å få dårligere fysisk og psykisk helse. Det kan ikke Fremskrittspartiet akseptere.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Det er påfallende i denne debatten at en etter en fra Arbeiderpartiet har vært oppe på denne talerstolen og snakket om kampen mot ulikhet, men knapt en eneste person har gått opp hit og snakket om skolen. Knapt en eneste person har gått opp hit og snakket om kvaliteten på den undervisningen som barna våre møter i klasserommet hver eneste dag. Det er påfallende fordi vi i Høyre vet at selv om regjeringens satsing på fritidskort, gratis kjernetid i barnehagen, billigere SFO for lavinntektsfamilier og muligheten til å ta fagbrev i introduksjonsprogrammet – få flere i jobb – er viktig, er det ikke nok dersom barna ikke lærer å lese, skrive og regne på skolen, dersom foreldrenes bakgrunn har alt å si for om de fullfører skolen eller ei, og dersom kvalitetsforskjeller mellom skoler blir bagatellisert og bortforklart.

Det er ikke mulig å bekjempe ulikhet

  • når Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV står først i køen for å prioritere alt annet i skolen enn det som er viktigst for elevenes læring

  • når de vil reversere regjeringens Lærerløftet og ikke lenger stille krav til at lærerne i norsk, matte og engelsk skal være faglig oppdatert, selv om forskningen er entydig på at lærerne er den faktoren som betyr mest for elevenes læring

  • når de vil fjerne åpenhet om resultater i skolen, slik at det ikke går an å vite om elevene lærer å lese, skrive og regne godt nok før mange har falt fra før eksamenskarakterene fra 10. klasse dukker opp i posten

  • når de sår tvil om fraværsgrensen, et av de tiltakene som gjør at vi i går kunne feire at rekordmange elever fullfører videregående opplæring

  • når Arbeiderpartiet i går plutselig ikke lenger vil si om de er for lese-, skrive- og regneopplæring i 1. klasse, selv om vi vet at Kunnskapsløftet nettopp har ført til at de yngste barna i skolen leser mye bedre enn før, og at framgangen har vært særlig stor hos barn som har minoritetsbakgrunn

En god skole er avgjørende for å bekjempe sosiale forskjeller. Det er egentlig bare å se til Osloskolen. Det er en skole med 90 000 elever. 40 pst. har minoritetsbakgrunn. På grunn av en systematisk satsing i 18 år på grunnleggende ferdigheter, tydelig skoleledelse, gode lærere og en aktiv skoleeier som kartlegger, følger opp og stiller krav, fullfører rekordmange elever videregående opplæring. Men nå ser vi at tallene peker i helt feil retning på de laveste trinnene. Etter fem år med SV, Miljøpartiet De Grønne og Arbeiderpartiet ser vi nå at det er flere av de yngste barna som faller fra, det er flere som sliter med lesing, skriving og regning, det er mindre fokusering på og oppfølging av elevenes resultater, støtteapparatet til skolene er borte, mobbeombudet roper varsku, skoleeier har abdisert.

Denne feilslåtte skolepolitikken alene vil føre til mye mer utenforskap og større ulikhet enn noe annet tiltak som har blitt diskutert i denne sal. Frafall fra videregående er kilden til økt polarisering og mindre tillit i et mangfoldig samfunn som vårt. Skal vi skape et samfunn med muligheter for alle, må vi ha en skole som ser hver enkelt elev, og vi må ha politikere som faktisk forstår verdien av en god skole.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Når jeg hører debatten om by og distrikt, høres det ut som det er en feilslått politikk som gjør at folk flytter til byene. Men folk flest trives faktisk i byen, hele 82 pst. av oss bor i tettsteder og i byer, og i byene kan vi søke fellesskap der vi får aksept som de menneskene vi er. Når det snakkes mye dialekt på homobaren i Oslo, er ikke grunnen til det mangel på flytting av statlige arbeidsplasser fra Oslo til hjembygden. Vi vil inn i fellesskapene som byene kan gi oss, ha tilbudene som bare byene kan gi oss. Men muligheter finnes det over hele landet. Selv om Oslo har høyest produktivitet og høyest verdiskaping i Norge, må vi bygge landet sammen og realisere de verdiene Norge er velsignet med langs kysten fra sør til nord og dalstrøka innafor.

Jeg er helt enig med kollega Liv Kari Eskeland, som i går sa at Norge ser litt annerledes ut fra Høyres vinkel. Der opposisjonen kun ser problemer, ser hun muligheter i industribygder og for matproduksjon. Der Senterpartiet ser pinsettmat, ser Høyre en hyllest til norske matprodusenter. Men det er fullt mulig samtidig å anerkjenne at Norge har endret seg, og forstå at det også skaper frustrasjon hos mange.

Opposisjonens beskrivelse av Norge må være bakgrunnen for dagens lederartikkel i avisen Nordlys. De beskriver evalueringen av politireformen som oppsiktsvekkende. De som har forsøkt å formidle til en uinteressert presse at politiet yter bedre tjenester nå enn før reformen, er ikke overrasket. Men motstemmene er åpenbart viktigere enn målbare resultater. Ifølge regionlensmann Ole Johan Skogmo i Nord-Troms har beredskapen, synligheten og polititjenestene blitt bedre – dette etter en politireform Arbeiderpartiet har løpt fra og Senterpartiet vil reversere. Nå skal de konkurrere om å tegne et bilde av hvor ille det står til i distriktene og i politiet. Men når representanten Gharahkhani i går sa at dyktige folk slutter og ansatte gråter på jobb, virker det som at han forveksler forholdene i politiet med egen stortingsgruppe.

Da Senterpartiet og Arbeiderpartiet styrte landet, hadde de økonomisk høykonjunktur drevet fram av historisk høye oljepriser, de hadde arveavgift, høyere selskapsskatt, høyere inntektsskatt og høyere formuesskatt. Likevel vokste sykehuskøene, fordi man av ideologiske grunner ikke ville bruke privat kapasitet, og det ble 15 000 flere fattige barn. Det er ingen sammenheng mellom økt skatt og økt velferd når de rød-grønne styrer, det er bare økt skatt. Det vil gjøre det dyrere å ansette folk for å skape de verdiene som finansierer velferden vår og kan dermed bidra til å forlenge krisen.

Flere har under denne debatten sagt at Norge trenger et nytt retningsvalg og en ny regjering. Nei, vi trenger den regjeringen som sørget for at vi i februar i år hadde historisk lav ledighet og en økonomi som gikk så det suste, som vil skape mer og inkludere flere og sørge for et grønt skifte som skaper muligheter over hele landet.

Willfred Nordlund (Sp) []: Høyreregjeringen og støttepartiet Fremskrittspartiet ønsker seg visstnok levende lokalsamfunn og vekst i hele landet. Næringslivet i mange distriktsområder går godt, så også i Nordland, og folk bor der verdiene er og ikke minst skapes. Det er bare så synd at høyreregjeringen med støttepartiet Fremskrittspartiet legger til rette for det motsatte, at denne utviklingen ikke skal få lov til å fortsette. Beskrivelsen av virkeligheten og de utfordringene som Norge står overfor, deles langt på vei i denne salen, men svaret fra Senterpartiet om hvordan man skal legge til rette for muligheter i hele landet, er helt motsatt av de svarene som høyreregjeringen presenterer.

Tilgangen på nok og ikke minst relevant arbeidskraft er en gjennomgående utfordring for mange norske bedrifter og norske kommuner. For eksempel burde problemene med å skaffe nok kvalifiserte lærere i Distrikts-Norge vært løst ved styrking av det desentraliserte utdanningstilbudet. Men hva gjør regjeringen? Jo, man legger ned lærerutdanningen på Nesna og ønsker ikke å ta ansvar for det. I kommunikasjonsbyrået Høyre klarer man altså å få det til at en høyere utdanning, særlig på Helgeland, er styrket. Det er kun hos regjeringens representanter at en reduksjon i antall studenter på Helgeland blir til en styrking.

Barnehager uten pedagogisk personale, skoler med en stor andel ufaglærte lærere og eldreomsorg uten nødvendig faglig kompetanse er dårlig reklame for enhver kommune. Men det vil være realiteten for mange kommuner i Nordland med de grepene som regjeringen gjør, eller ikke vil gjøre.

Nedleggingsvedtaket er en katastrofe for Nesna-samfunnet og vil på sikt bli en omfattende krise for hele regionen og resten av Nordland. Nesna har ikke bare tilført kompetanse for kommunene, men har gjort det mulig for dem som bor og har lyst til å bo på Helgeland, å gjøre nettopp det.

Studiestedet bidro til stabile befolkningstall og en generell stedsattraktivitet – begreper som ellers løftes opp. Det har derfor virkninger langt utover Helgeland og utover de bachelor- og mastergradskandidatene som ble produsert. I dag er statsministeren freidig nok til å varsle en satsing på såkalte – jeg må sitere – fleksible desentraliserte studier, nettopp det Nesna leverte, men som regjeringen ikke ville ta ansvar for å få videreført. Hva har forandret seg? Senterpartiets oppslutning? Lokalsamfunn er altså jevnlig vitner til nedleggelser av viktige tjenestetilbud som legger grunnlag for at det skal være bolyst, framtidstro og relevant utdanning i sine nærområder. Det er en retning som Senterpartiet ikke støtter opp om.

Liv Kari Eskeland (H) []: Torsdag var nok ikkje ein heilt vanleg dag på jobben for lærlingen Arne, som har sitt daglege arbeid på Kværner Stord. Det hadde vore klart nokre dagar at han var den som skulle stå midt i kamerablitsen og vera midtpunkt og symbolet på den nye tida.

Han, med litt hjelp av statsministeren, skulle skru på brytaren som sette i gong brennemaskina for Hywind Tampen – flytande havvindmøller som skal skaffa fornybar energi til Snorre og Gullfaks, det som bind oljealderen saman med fornybaralderen, som set handling bak orda om det grøne skiftet. Industrieventyret som no har starta med Hywind Tampen, er i gong. Me skal no ikkje lenger henta ressursar frå kjelder som ein gong vert tomme. Nei, energien skal koma frå kjelder som vil vera der for alltid, som vind og etter kvart kanskje bølgjer, tidevatn og sol.

Litt lenger borti gata, eit par timar seinare denne dagen, vart ei anna kopling gjord. Stikkontakten til Sustainable Energy-katapulten vart sett i av statsministeren. Me er i gong, med test av utstyr og maskiner som skal tilpassa seg den nye tida, der dei nye energiformene som hydrogen, ammoniakk basert på fornybar energi, eller energi der karbon, gjennom karbonfangst og -lagring, forsvarleg skal leggjast ned att i dei geologiske formasjonane i Nordsjøen via CCS.

Her skal alle som ønskjer, få testa ut utstyr som gjer at Noreg også i framtida skal vera teknologisk leiande innan maritim sektor, men også for andre transportformer.

Dette skjer no. Me står midt i det. Næringslivet er i gong. Dei har gripe desse moglegheitene.

Me byggjer no den brua mellom klimaet og industriarbeidaren. For dei løysingane klimaet krev, er det industriarbeidaren som skal skapa, ikkje i framtida, men dei gjer det no. Det er no me byggjer ny og klimavennleg industri på skuldrane til den eksisterande, og me baserer dette på våre naturressursar. Samspelet mellom staten og det private næringslivet viser i desse dagar konkrete resultat. Det gjev arbeidsplasser, velferd og optimistiske lokalsamfunn over heile landet.

Når Arbeidarpartiet gong etter gong etter gong entrar denne talarstolen og etterlyser handling, så er me der. Me held på. Næringslivet har nytta tida godt. Kaier og anlegg er rigga, og gjennom kompetanseheving og etterutdanning rustar dei arbeidsstokken for nye tider og nye krav. Og denne regjeringa har lagt opp eit system og rammevilkår som tillèt denne endringa – ikkje berre tillèt, men det er ein vilja politikk, og det verkar.

Svein Harberg hadde her overtatt presidentplassen.

Eirik Sivertsen (A) []: «2020-årene må bli det tiåret hvor vi løser klimautfordringen», sa statsministeren i sitt innlegg i dag. I dag har hun veldig rett i det, siden vi ikke har kommet lenger de foregående årene. Det er riktig som foregående taler sa, at det er handling, men problemet er at det ikke er handling nok.

Parisavtalens mål er avgjørende hvis vi skal redde menneskeheten slik vi kjenner den. 1,5-gradersmålet synes å være tapt, siden det i grove trekk forutsetter karbonnøytralitet i slutten av 2020-årene, som alle analyser i dag viser at er urealistisk. Håpet nå er derfor at vi klarer å nå 2-gradersmålet. Det betyr at vi som bor på kloden i 2050, må være karbonnøytrale, altså at vi ikke slipper ut klimagasser, eller at vi for hvert gram CO2 vi slipper ut, også fanger eller binder ett gram CO2. Veldig mange, også jeg, gleder meg derfor over satsingen på karbonfangst og -lagring som er lekket til mediene, og som også er referert til fra denne talerstolen.

Statsministeren understreker at hvis vi lykkes, er det et stort potensial både klimamessig og økonomisk. Men den risikoen er stor, stor i den forstand at hvis vi skyver andre nødvendige endringer foran oss, risikerer vi å komme til 2050 uten å ha lykkes med verken å bli karbonnøytral eller å klare å fange karbon. I en slik situasjon vil det være så mye CO2 i atmosfæren at klimakonsekvensene blir som FNs klimapanel beskriver dem, farlige og dramatiske og potensielt irreversible. Det er ikke en akseptabel situasjon eller risiko. Derfor må også andre endringer gjøres parallelt med en stor satsing på karbonfangst og -lagring.

Når samferdselsministeren varsler at tilskuddet til fylkene for nullutslippsløsninger for ferger og hurtigbåter ikke skal øke, øker det risikoen for at vi ikke kommer på plass før 2050. Jeg som bor i Bodø i Nordland, får ikke muligheten til å velge nullutslippsløsninger når jeg skal velge kollektivtrafikk. Forskjellene mellom de ulike delene av landet øker.

En slik omstilling som vi nå står overfor, som er mer en styrt revolusjon enn en omstilling, forutsetter stor tilslutning. Da må folk oppleve trygghet for at de har et arbeid å gå til i framtiden, da må de oppleve at det faktisk er en rimelig og rettferdig fordeling av børen, og at det er en rimelig og rettferdig fordeling av hvem som skal få lov til å høste fruktene av politikken. Det kan ikke være slik at de som bor på steder som ikke får stor statlig støtte til å videreutvikle kollektivtrafikken, skal straffes for å bruke bil når det ikke finnes reelle alternativer. Det kan ikke være slik at vi ukritisk skal lage en flypassasjeravgift som rammer alle deler av landet, når det ikke finnes alternativer.

Vi trenger en politikk som gjør at de som har den sterkeste ryggen, bærer den største børen. Vi trenger en politikk som minsker forskjellene mellom folk, ikke øker dem, slik som denne regjeringens samlede politiske opplegg gjør.

Petter Eide (SV) []: Jeg skal snakke om noe som skjedde for to dager siden, som illustrerer et viktig prinsipp i vår rettsstat. Rettsstaten er god i Norge, det er lav kriminalitet, det er få i fengsel, og det er et tydelig skille og en forståelse av maktfordelingen mellom storting og regjering, slik at man ikke blander seg inn i hva politiet og domstolene gjør. Det har blitt en sedvane at verken regjeringsmedlemmer eller stortingsrepresentanter blander seg inn i politiets etterforskning eller domstolenes behandling av straffesaker. Det er et helt grunnleggende prinsipp, og det skiller Norge og landene som har dette, fra autoritære stater, hvor politikerne gjerne vil prøve å blande seg inn i hva politiet måtte gjøre.

Kan vi være helt trygge på at dette vil forbli sånn i Norge? Jeg er litt usikker etter det som skjedde på søndag. Det som skjedde på søndag, var at det ble funnet en død mann i Kristiansand. Det er etterforsket som et mistenkelig dødsfall; det er alt politiet foreløpig sier. Men tidligere justisminister Per-Willy Amundsen – han er ikke her; jeg har bedt ham om å komme hit fordi jeg ønsket å utfordre ham på dette, men det er andre fra hans parti her som kan ta det videre til ham – på tross av det politiet sier, uttaler seg friskt om saken, og retter søkelyset mot voldsvenstre, hvem nå det måtte være, som mulige gjerningspersoner. Han antyder også at det er et politisk drap. Politiet antyder ingenting slikt. De vet ingenting om noen gjerningsperson eller noe motiv, sier de. Det eneste de vet, er at mannen er død, og at saken er under etterforskning.

Er dette et trontaleaktig tema? Ja, det mener jeg, for det berører helt grunnleggende prinsipper og forståelsen av vår rettsstat. En stortingspolitiker skal selvsagt ha ytringsfrihet, men en stortingspolitiker skal også ytre seg i tråd med konstitusjonen og maktfordelingsprinsippet, og det gjør ikke tidligere justisminister Per-Willy Amundsen i denne saken. Han respekterer ikke skillet mellom Stortinget og den uavhengige rettsstat og den uavhengige påtalemakt. Han respekterer ikke at politiet må få jobbe i fred. Snarere tvert imot ønsker han å påvirke politiets arbeid ved å gi dem en slags ledetråd for hvilken retning de skal rette sin etterforskning i.

Det er veldig alvorlig, for på den måten bidrar tidligere justisminister, og nå medlem av justiskomiteen, også til å svekke politiets uavhengighet. Hvis hans prinsipp fikk gjelde, måtte politiet forholdt seg til politiske signaler i sin etterforskning, noe som er så grunnleggende kritisk for vår rettsstat at jeg vil mene at det er helt uakseptabelt. Min oppfordring går nå til neste taler etter meg, som er medlem av hans parti: at han tar det med seg inn i stortingsgruppen og diskuterer om dette er en arbeidsform som flere i Fremskrittspartiet står for.

Helge André Njåstad (FrP) []: Eg hadde ikkje førebudd meg på å svara på føregåande talar sitt innlegg, men eg anbefaler han å gå inn og lesa kva partileiar Siv Jensen har sagt om same sak i media, så kan det henda at representanten får eit litt anna svar enn han gjev uttrykk for herifrå at partiet har.

Det eg skulle snakka om, var det regjeringa fortalde om i meldinga på fredag, nemleg at dei ønskjer ein effektiv offentleg sektor. Det er eit mål me alle er einige i. Det beste for folk flest er jo å leva sine liv utan innblanding frå det offentlege, men når det fyrst er behov for eit møte med det offentlege, skal det vera ei oppleving av at ein blir møtt som kunde, ikkje som eit problem.

Eg veit ikkje om alle som har møtt på kommunane sine byggesaksavdelingar opplever at dei er kundar. I alle fall opplever veldig mange at dei er ein person som må betala dyrt for seg. Difor er eg veldig glad for at Forbrukarrådet har fokusert på sjølvkostområdet og på den litt merkelege konstruksjonen at norske kommunar kan få lov til sjølve å bestemma kva dei skal ta seg betalt for ei teneste dei i ein monopolsituasjon utfører for innbyggjarane sine.

I rapporten deira frå 2018 fortel dei at ei standard enkel byggesak kostar i snitt 13 000 kr, mens den dyraste kommunen skal ha 46 000 kr for dette. Det er jo litt spesielt at éin kommune meiner at sjølvkost er 46 000 kr, mens gjennomsnittskommunen meiner at sjølvkost er 13 000 kr.

Årets rapport frå Forbrukarrådet handlar om samanslåtte kommunar, og då ser me eit litt merkeleg system. Der to kommunar slår seg saman, burde ein jo tenkt at då gjer ein det på den mest effektive måten, som den billegaste av dei to gjer. Det ville ha vore det logiske, at ein ser korleis den beste kommunen av dei to gjer det, og så legg ein seg på den standarden. Dessverre ser me at veldig mange samanslåtte kommunar gjer det motsette. Dei set seg ned og ser kva som er den dyraste måten å gjera det på, og så legg dei seg på den standarden som den dyraste kommunen har.

Verstingane i den rapporten er Lyngdal, som har ein kjempestor auke, og Bjørnafjorden, i mitt heimdistrikt, som har lagt seg på den dyraste modellen. Det kan sjølvsagt òg koma av at ein har skifta ut Framstegsparti-ordførar med Arbeidarparti-ordførar, men biletet er iallfall tydeleg: Samanslåtte kommunar legg dessverre lista høgt.

Difor legg me i dag fram forslag nr. 36, som går på at Stortinget må setja eit tak på sånne sjølvkostområde, der dei legg seg på den billegaste og beste praksisen, i staden for den dyraste praksisen. Me kan ikkje lenger ha eit system der innbyggjarane må betala meir for ei teneste enn det som strengt tatt er nødvendig, og når kommunane har monopol, treng me eit system herifrå som sikrar at innbyggjarane får rimelegare tenester. Difor er forslag nr. 36 eit godt forslag frå Framstegspartiet i dag.

Eg tek opp forslag nr. 36 og 37.

Presidenten: Representanten Helge André Njåstad har med dette tatt opp de forslagene han refererte til.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Senterpartiet vil føre en politikk for tjenester nær folk i hele landet. Vi skal alle ha like muligheter til å leve et godt liv. Det trengs målrettede tiltak for å sikre næringsutvikling, arbeidsplasser og velferd. KS sine beregninger viser at kommunene hittil har hatt merutgifter på 27 mrd. kr som følge av koronautbruddet, og pandemien pågår ennå. Dette kommer oppå en fra før presset kommuneøkonomi.

Når flere kommuner ser negative og røde tall i både budsjettene, fødetallene og helsen til en aldrende befolkning, hjelper det ikke å bli presset på kommunegrenser og effektivisering. Effektivisering er det alt krav om i driften. Det samme gjelder bedrifter som må omstille og takle en verden i endring.

Senterpartiet ønsker mer næringsliv i hele landet, bl.a. gjennom redusert selskapsskatt og reiselivsmoms. Bredbånd og infrastruktur er en forutsetning for å virke i dagens samfunn. Dette kan man f.eks. få på plass gjennom bygdevekstavtaler. Kommunene og fylkeskommunenes næringsfond og bygging av bredbånd har vist stor og målrettet innsats for framtidens arbeidsplasser og verdiskaping. Dagens Høyre-styrte regjering, med støttehjulet Fremskrittspartiet på slep, setter innsatsen inn mot byene i byvekstavtaler. Byer er bra, men Senterpartiet vil ha hele landet med på satsingen. Både vettet og verdiene er spredt.

Kommunene og fylkeskommunene har dessuten et stort lovpålagt ansvar for skoler og omsorgstilbud. Nye læreplaner for hele utdanningsløpet fra 1. klasse til og med videregående skole gir ekstra utgifter for både kompetanseheving av lærere, innkjøp av læremidler og konkret innføring. Når kurs ble avlyst på grunn av koronautbruddet og ansatte må bli hjemme ved sykdomstegn, er innføringen presset. På toppen av dette er det flere steder nye organisasjoner og administrasjoner etter tvangssammenslåtte kommuner og fylker. Regjeringen praktiserer ikke splitt og hersk, men tving sammen og sultefôr. Ingen av delene fungerer i det lange løp.

Ved en gjennomgang av de ekstraordinære overføringene kommunene Øyer og Trysil har fått til nå, er det en stor og reell underdekning i forhold til faktisk påløpte kostnader. Utregninger viser at i Øyer kommune er underdekningen hittil om lag 10 mill. kr og for Trysil 9 mill. kr. På toppen av dette kommer en stor og uviss skattesvikt, anslagsvis mellom 10 mill. kr og 15 mill. kr. De to kommunene har bare fått kompensert litt over halvparten av kostnadene som er påløpt til nå, og det er ennå igjen tre måneder til årsskiftet. Vi vet at utgiftene kommer til å stige.

Senterpartiet vil føre en politikk for tjenester nær folk, og da kreves det større innsats og flere midler.

Ketil Kjenseth (V) []: Først av alt vil jeg si at Venstre trives i regjering. Det er tøffe tak, det er en spesiell situasjon vi står i, men det å ta ansvar og å prioritere er noe av det viktigste vi gjør i politikken. Det har vi rikelig anledning til nå, vi har hatt det de siste årene, og vi vil ha det i framtida. Norge er godt stilt.

Når vi om noen år ser tilbake på 2020, vil det bli det store koronaåret. I Norge har vi, sammenlignet med andre, få smittetilfeller. Vi er godt organisert. Vi har penger på bok. Vi har en befolkning med høyt utdanningsnivå, og som er mulig å få med på laget. De forstår informasjon, og i Norge er vi gode på dugnad.

2020 blir også det året da Norge når et klimamål. Det er året med rekordhøy norsk matproduksjon. Det er trolig rekordhøy avvirkning i skogen, selv om vi ikke er helt ferdig med året. Det er også et år da det blåser godt, sola skinner og vannet renner i vannkraftverkene. Også fornybarmessig er vi unikt godt stilt, selv om det er litt motvind for vind akkurat nå. Det skal vi håndtere i Stortinget utover høsten.

Men oppe i dette skjønner jeg ikke den konfrontasjonen en vil ha mellom by og land. Det er jo i distriktene alle disse ressursene finnes, enten det er kraft, mat eller trevirke, og vi står foran en gedigen grønn mulighet i den sirkulære økonomien. Venstre har vært en pådriver for å få inn de 200 millionene til sirkulærøkonomi og satsingen på det. Det er et tankekors med de forbruksvanene vi har tilegnet oss, at vi har litt lett for å kaste ting, og at avfallsmengdene øker. Vi må bruke produktene noe lenger, vi må gjenbruke og ombruke.

Jeg vil også si at det kanskje er en like stor utfordring for oss at det grønne skiftet kan bli blått, at alt kommer til å skje langs kysten, for der har vi fantastiske ressurser i Norge. Men vi må også ha med fastlandet, og siden jeg er fra Innlandet, må jeg peke på det: Det er viktig å få med også Innlandet i det grønne skiftet.

Vi er en region med ikke så mange store investorer og kapitalister. Mye skjer i regi av det offentlige. Vi er gode på å organisere oss, men ikke så gode på eksport i alle deler av Innlandet. Men også her har det skjedd mye: Vi bygger firefelts vei, vi bygger ut dobbeltspor, vi har fått universitet på Gjøvik og Godspakke Innlandet. Alt ligger til rette for at vi skal bli en del av dette, og med det bioteknologimiljøet som er under oppbygging på Hamar, og mange treaktører som ser muligheter, er det også store muligheter i den sirkulære framtida.

Norunn Tveiten Benestad (H) []: I går sa representanten Gahr Støre i et innlegg: «En sterk velferdsstat er godt for næringslivet.» Men i Høyre er vi nok like opptatt av at et sterkt næringsliv er godt for velferdsstaten. Uten det kan vi ikke finansiere den bærekraftige velferden vi ønsker. Det kan ikke være negativt at bedrifter går bra og tjener penger. Det er et sunnhetstegn i den norske økonomien. Det er det som legger grunnlaget for vekst for å kunne ansette flere og klare seg gjennom den grønne omstillingen vi står midt i.

Erfaringene vi har gjort gjennom koronakrisa, viser at det er ansatte i privat sektor og ikke i offentlig sektor som mister jobbene. Det burde være en vekker også for opposisjonen.

I Høyre er vi opptatt av at vi ikke skal skatte mer, men skape mer. Hvert år de siste sju årene har Arbeiderpartiet foreslått økte skatter og avgifter på mellom 10 og 15 mrd. kr. Samtidig er løftene mange ganger dyrere enn partiets skatteøkninger. Om dette er tomme løfter, eller en skjult skatteregning når folk og bedrifter trenger det minst, skal være usagt her og nå.

Senterpartiet hevder stadig at regjeringa sentraliserer, «koste hva det koste vil», som representanten Nordlund sa i går. Det stemmer ikke. Over 1 200 statlige arbeidsplasser er flyttet ut eller opprettet utenfor Oslo. Regjeringa er opptatt av å legge til rette for næringsliv over hele landet, holde skattetrykket nede, stimulere til innovasjon, sørge for at offentlig sektor er effektiv, hegne om EØS-avtalen, som skaffer også distriktsbedriftene viktig markedstilgang, og ikke minst av å sikre en trygg kommuneøkonomi.

Regjeringa har satt i gang et storstilt forenklingsarbeid og har redusert næringslivets kostnader med 15 mrd. kr. Den varsler at neste år skal vi redusere rapporteringsbyrden for næringslivet med ytterligere 10 mrd. kr. Sammen med et samferdselsløft på over 1 000 mrd. kr, mer satsing på kunnskap og forskning, flere lærlinger, sterkere satsing på yrkesfag og en høyere yrkesfaglig utdanningsmulighet i fagskolene bidrar det til vekst og utvikling i distriktene.

Opposisjonspartiene vil reversere reformene, rekommunalisere private tjenestetilbud og øke skatteregningen til det norske folk. Og skulle det bli et regjeringsskifte – ja, da vil vilkårene for det private næringslivet forringes. Det er det siste distriktene trenger nå.

Jeg synes representanten Helleland sa det godt i går da han sa: «Vi løser ikke framtidens utfordringer ved å drømme oss tilbake til fortiden.»

Aase Simonsen (H) []: Når vi snakker om rikets tilstand i disse dager, kommer vi ikke utenom at det har vært en veldig spesiell vår og sommer, og at vi i stor grad skal fortsette sånn en stund til. Jeg tror at for alle oss som er født etter krigen, og sånn sett har opplevd fred og økende velferd så langt i livene våre, er det på mange måter litt uvirkelig å skulle forholde seg til en verdensomspennende krise som koronaen er. Men vi har kjent på ansvaret for dugnaden om å begrense smitten, og jeg har vært stolt av mitt eget land for måten våre myndigheter har taklet covid-19 på, for omsorgen som er vist for alle oss som bor i landet, og for tydelige og jevnlige pressekonferanser om utviklingen og om hvordan vi bør oppføre oss.

Men vi må altså holde ut litt til, samtidig som vi har andre verdensomspennende utfordringer å hanskes med. Jeg snakker om klima og en bærekraftig forvaltning av våre naturgitte ressurser. Jeg snakker om å ta vare på jorda vår, slik at den skal være like naturvakker og ren også for framtidige generasjoner. Jeg snakker om en bærekraftig omstilling i store deler av arbeidslivet, et arbeid vår regjering er godt i gang med, og som høster anerkjennelse internasjonalt for de satsinger og prioriteringer vi gjør.

Omstillingen av norsk industri er godt i gang. Vi har en lang vei å gå, men det handler om å gjøre mer av det arbeidet vi satte i gang med Hydro Karmøy i 2015, da vi sørget for at Enova hadde muskler til å støtte et pilotprosjekt som produserer aluminium på verdens mest energieffektive måte. Verdens reneste aluminiumsverk i Norge, altså! Det kan få stor betydning for aluminiumsproduksjonen i andre land om man lykkes med denne piloten, og det er Norge som da går foran og viser verden at det er mulig å produsere med langt lavere og renere energiforbruk enn det man gjør i dag. Det betyr noe for de menneskene som jobber der. Hydro er en av de viktigste arbeidsplassene i min region, og det har vært en god og viktig bidragsyter for mange familier siden slutten av 1960-tallet, da også min far begynte å jobbe der.

Det er mye som har forandret seg i hallene fra den tid, men det viktigste er allikevel at det fortsatt er en solid arbeidsplass. Det er jo nettopp dette grønn omstilling handler om, å ta vare på folks arbeid ved å omstille, med å kutte utslippene og ikke utviklingen. Så handler det også om å skape nytt arbeid og nye arbeidsplasser, og det gjør vi når vi har åpnet for flytende havvind, og det gjør vi når vår statsminister erklærer at hydrogen er et satsingsområde for Norge framover. Og det gjør vi også til gagns når vi nå går inn for karbonfangst og -lagring, med Langskip.

Dette er en god beskrivelse av og gode eksempler på hvilket ansvar vår regjering tar, og ikke minst på at vår borgerlige regjering er den rette til å styre Norge også for framtiden.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Flere jobber og høy sysselsetting er hovedmålsettingen for regjeringens arbeid det kommende året. Det er en målsetting som Fremskrittspartiet støtter opp om, og er helt i tråd med Fremskrittspartiets næringsvennlige politikk. Det er i privat sektor at veksten må komme. Bedre rammevilkår for de små og mellomstore bedriftene er nøkkelen. Disse bedriftene er allerede svært viktige for den norske økonomien. De er ryggraden i norsk arbeidsliv. 99 pst. av alle bedrifter i Norge er små og mellomstore og står for nesten halvparten av den årlige verdiskapingen i Norge. Disse små bedriftene holder liv i distriktene. Forsvinner den lokale hjørnesteinsbedriften, vil også jobbene forsvinne, inntektsgrunnlaget til kommunene vil krympe, folk vil flytte vekk, og tilbudet til dem som blir igjen, blir mindre. Lokale gründere som starter opp, eller som velger å utvide bedriften, gir også livsgrunnlag for distriktene. En god politikk for småbedriftene er også god distriktspolitikk.

I forrige uke var jeg på en rundreise i Finnmark, der jeg besøkte flere bedrifter, deriblant en møbelforretning i Lakselv. Den er eid og blir drevet at to brødre som har sitt daglige virke i bedriften. Det er en familiebedrift som deres far startet, og som gir syv–åtte arbeidsplasser i en liten kommune i Finnmark. De har ønske om å oppgradere forretningen, som er slitt etter mange års drift, for å bedre forholdene for de ansatte og bedre kundeopplevelsen. Men det ser de at de dessverre ikke har råd til. De er nemlig nødt til å prioritere å betale formuesskatten. Da er det ikke snakk om å foreta de nødvendige oppgraderingene for å styrke virksomheten, for det er bygningen som er verdien. Det er nemlig ikke sånn som Arbeiderpartiet liker å framstille det, at det er en skatt for de rike. Nei, formuesskatten ødelegger for vanlige arbeidsfolk og hemmer vekst i distriktene. Arbeiderpartiet vil opprettholde en klamp om foten til hverdagssliterne rundt i hele landet.

En annen utfordring for den samme møbelforretningen er den svært næringsfiendtlige eiendomsskatten, som gir utfordring for næringsutvikling. Den 4. mars i år, en liten uke før koronaen rammet landet, fikk de årets faktura på eiendomsskatt fra arbeiderpartistyrte Porsanger kommune. Den var nærmere doblet fra i fjor til i år, og er en veldig dårlig hilsen til lokale gründere som skaper arbeidsplasser i små kommuner, og bidrar ikke til å styrke og trygge lokale arbeidsplasser.

Fremskrittspartiet vil fortsette å fremme en næringsvennlig politikk for å styrke og forbedre rammebetingelsene for norske små og mellomstore bedrifter.

Silje Hjemdal (FrP) []: I den senere tid har det blitt skapt et stort engasjement rundt den gamle krigsskolen i Tollbugata 10 her i Oslo sentrum. Den klassiske bygningsmassen ble oppført bare noen år etter den store bybrannen i 1624, og i 1803 ble dette gitt i gave til det som i dag heter Krigsskolen. Nå er bygget delvis forfalt, det er et antatt vedlikeholdsetterslep på ca. 350 mill. kr og en antatt markedsverdi på 40 mill. kr.

Sånn jeg har forstått det, har det helt fram til juni i år vært en god dialog mellom Forsvarsbygg og stiftelsen Den gamle krigsskole med tanke på overdragelse av bygningsmassen for en symbolsk sum. Stiftelsen har riktignok reist noe kapital, men ikke nok til å kunne konkurrere om bygningen i en åpen budrunde. Sett i et kulturhistorisk perspektiv kan det synes riktig å la stiftelsen overta bygningsmassen for å sikre at forsvarshistorien vår tas vare på, samtidig som man kan rehabilitere og utvikle bygningsmassen sammen med velvillige samarbeidspartnere i f.eks. næringslivet.

Det foreligger store planer for utviklingen av Kvadraturen. De ærverdige lokalene til den gamle krigsskolen kan igjen bringes til heder og verdighet gjennom rehabilitering, fornuftig bruk og tilgang for allmennheten, dette samtidig som både Krigsskolen og Forsvaret for øvrig fortsatt kan få gleden av å bruke deler av bygningsmassen.

Man kan se for seg restauranter under de solide og historiske buegangene i kjelleretasjen, selskapeligheter, utleie, kontorer, møteaktiviteter og andre ting. Ved at dette knyttes sammen opp mot planene som er for Kvadraturen, kan bygget rett og slett gjenreise sin ære, til glede for også kommende generasjoner.

I den forbindelse ønsker jeg å takke de to kadettene som hadde meg og mine kolleger med på omvisning forrige uke. Et mer glødende engasjement for forsvarshistorien og også for kulturhistoriske bygg skal man lete lenge etter. Så tusen takk for en flott omvisning og et stort engasjement.

I den forbindelse har Arbeiderpartiet et løst forslag, nr. 33, om å gi regjeringen fullmakt til å avhende den gamle krigsskolen til underpris eller som gave til stiftelsen

Den gamle krigsskole. Fremskrittspartiet er ikke avvisende til dette, men mener det er fornuftig at saken belyses ytterligere før man eventuelt konkluderer. Fremskrittspartiet vil derfor ikke støtte Arbeiderpartiets løse forslag i dag, men ta initiativ til å løfte saken så snart som mulig i utenrikskomiteen eller familie- og kulturkomiteen.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Politikk verkar. Tidlegare i haust var det stor merksemd kring Statistisk sentralbyrå sine tal om folketalsutviklinga i Noreg og framskriving av eit sentraliserande flyttemønster som har utvikla seg under høgreregjeringa.

Òg i 2005, då me overtok regjeringsmakta frå dagens regjeringsparti med noverande statsminister som kommunalminister, gjekk folketalsutviklinga i feil retning sett med Senterparti-auge. I 2005 hadde 116 kommunar folketalsvekst, 249 kommunar hadde nedgang. Våre politiske motstandarar, både frå politikk og samfunnsliv elles, slo fast som ei sanning at denne utviklinga verken kunne stansast eller endrast. Senterpartiet vart til dels latterleggjort då me hevda at distriktspolitikk verka, og at Senterpartiet i regjering skulle sikre ei anna utvikling for distriktskommunane. Svaret fekk me i 2013. Då me gjekk ut av regjering, var det 255 kommunar som hadde folketalsvekst, 112 hadde nedgang. Me hadde altså snudd tala på hovudet. Omtrent like mange som hadde nedgang, hadde no fått vekst, og vice versa for dei som hadde nedgang.

Sentralisering kan bremsast eller stimulerast. Dagens regjering, som står fram som ei eviggangsmaskin i sentraliseringspolitikk, har stimulert fråflytting frå distriktskommunar gjennom sine sentraliseringsreformer. For kva er status i dag? I 2019 hadde berre 128 kommunar folketalsvekst, 291 hadde nedgang. Me er, vil eg tippe, til neste år om lag tilbake der me var då me overtok regjeringsmakta frå Høgre og Erna Solberg i 2005.

Etter sju år med sentraliseringsivrige høgrefolk i regjering er det meste av tiltaka våre for balansert folkevekst radert bort. Regionale utviklingsmidlar og kommunale næringsfond m.m. er kutta, samferdslemidlane er sentraliserte, flyseteavgifta er auka, Innovasjon Noreg er langt mindre distriktsretta i dag enn i 2013. Samanslåing av kommunar og fylkeskommunar, og delvis med tvang, den såkalla nærpolitireforma og nedlegging av sjukehus er berre nokre døme på sentraliseringstiltaka. Me kan òg føye til nedlegging av trafikkstasjonar, Nav-kontor og skattekontor, og me kan fortsetje i det uendelege.

Politikk verkar. Ein kan velje kva politikk ein vil føre. Dagens regjering fører konsekvent ein politikk som er til disfavør for norske distrikt, som sentraliserer og gir mindre makt til norske regionar og dei mindre, norske kommunane. Senterpartiet skal snu denne flyttestraumen igjen. Me har gjort det før, me kan gjere det igjen, for det treng Noreg.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg vil visa til eit av forslaga frå Senterpartiet i denne debatten, som gjeld eit sentralt tema på helseområdet. Det gjeld forslaget om å be regjeringa sørgja for at den felles kommunale journalløysinga Akson vert kvalitetssikra gjennom ei offentleg høyring. Akson skal gi inntil 291 kommunar eit nytt felles journalsystem og på lengre sikt ei samhandlingsløysing med spesialisthelsetenesta. Den totale kostnaden for anskaffinga og innføringa er på 22 mrd. kr fram mot 2040. Det vil gjera det til det største digitaliseringsprosjektet i norsk historie. Direktoratet for e-helse jobbar no for fullt med vidare planar for omstridde Akson, kan ein lesa om i media, og dei håper at statsbudsjettet, som vert lagt fram i morgon, inneheld eit klarsignal.

Sidan i sommar har kritikken mot Akson akselerert, òg mot arbeidsmåten til direktoratet. Det viser seg at innleigde konsulentar frå PwC har vore sentrale i utarbeidinga av prosjektet, tilsynelatande på begge sider av bordet.

Akson må òg sjåast i samanheng med forslaget til ny e-helselov. Lova vil gi e-helse-direktoratet mykje makt på kostnad av kommunane og det kommunale sjølvstyret. Eit fleirtal på Stortinget har no sagt nei til lovforslaget. Det er bra, for lova ville vore alvorleg for Kommune-Noreg. Men om det stoppar Akson, er usikkert.

Det er mange som no krev at Akson må sendast på offentleg høyring. Nasjonalt senter for e-helseforskning uttalar at dei ikkje er bedne om råd i arbeidet med landets største e-helse-prosjekt. Legeforeningen vil ha høyring og meiner at konsekvensane for pasientane vert for store. Dei meiner at prosjektet må endra kurs før det er for seint. Fagforbundet, som representerer mange av helsearbeiderane som skal bruke det planlagde datasystemet for kommunane, krev òg høyring. Fagforbundet meiner det er viktig at høyringsprosessen syner den økonomiske risikoen til kommunane. Også Abelia, som er NHOs foreining for kunnskaps- og teknologibedrifter, krev ei offentleg høyring.

Når helseministeren vert spurd om kvifor den anbefalte løysinga ikkje vert send på høyring, svarar Bent Høie at det er lagt til grunn at kommunane har eigarskapen for journalløysingar. Det er ein unnamanøver. Eit fleirtal av kommunane har sagt ja til ein intensjon om ei felles journalløysing. Faktum er at Akson er ei statleg tilrettelegging for kommunalt samarbeid, med verknader på samfunnsnivå. Da er det staten sitt ansvar å sørgja for at løysinga vert kvalitetssikra.

At Akson ikkje vert sendt på offentleg høyring for kvalitetssikring, vert òg av jusprofessorar kritisert for å vera brot på regjeringa sin eigen utgreiingsinstruks. Vi har hatt nok av IT-skandalar i norsk helsevesen. No må Stortinget ta ansvar og røysta for forslag nr. 10, frå Senterpartiet, om å kvalitetssikra Akson gjennom ei offentleg høyring.

Himanshu Gulati (FrP) []: Krisen som har oppstått etter tiltakene mot koronaepidemien, har rammet samfunnet hardt. Tiltakene har også rammet kulturlivet hardt. Vi har et kulturliv i Norge som ofte er avhengig av offentlig finansiering og subsidiering, men en viktig bærebjelke i kulturlivet vårt og i kulturnæringene våre, som i samfunnet for øvrig, er de som står på og skaper sine egne arbeidsplasser, de som ofte jobber med mindre forutsigbarhet og lavere sikkerhet enn oss andre, nemlig de selvstendig næringsdrivende og også mange frilansere.

Dette er en gruppe som havnet bakerst i køen, og som kanskje ble litt glemt da de første krisepakkene kom. Etter hvert fikk også denne gruppen sine egne ordninger, ordninger som regjeringen foreslo at skulle avvikles i slutten av denne måneden, men som vi i Fremskrittspartiet er glad for at vi nå i den siste krisepakken har fått gjennomslag for at forlenges ut året. Alt av arrangementer og flotte opplevelser som vi liker å nyte, er avhengig av nettopp selvstendig næringsdrivende og frilansere, enten det er innenfor lyd- og lysteknikk eller andre avgjørende funksjoner som gjør at de opplevelsene vi elsker å nyte, det vi lever for, nemlig kulturen, skal være mulig.

Et av argumentene som er brukt for å avvikle ordningen tidlig, er at potten for ordningen ikke er brukt like mye som det var antatt. Det var det samme argumentet vi har sett for en del av de andre ordningene også, nemlig at det som er brukt av potten, er mindre enn det som var antatt. Når krisen ikke er over, blir det også feil å avslutte tiltakene. Vi må ta inn over oss at innretningen på ordningen gjør at mange som er i krise, kjemper for både framtiden og overlevelsen, men likevel ikke kvalifiserer til utbetalinger og opplever å havne mellom to stoler. Dette er et alvorlig problem for kanskje de fleste av ordningene som vi har opprettet her i Stortinget med riktig intensjon, nemlig at mange som er i krise, likevel faller mellom to stoler. Det er kanskje like viktig å se på den biten av ordningene, nemlig hvordan vi fanger opp de som fortatt er i krise, men ikke får utbetalinger, enn kun å opprette nye ordninger.

Når det gjelder både kompensasjonsordningen for bedrifter generelt og ordninger for frilansere og selvstendig næringsdrivende, er under 40 pst. av det som var antatt, brukt. Det er ikke fordi det er få folk der ute som opplever inntektssvikt og stor usikkerhet for både inntekt og framtid, men fordi mange opplever at de ikke kvalifiserer og ikke når de kriteriene som er satt. Jeg håper derfor at regjeringen vil se nøye gjennom kriteriene og se nøye gjennom ordningene for å se hva som kan gjøres for å fange opp flere av dem som er i krise, men som dessverre ikke kvalifiserer til ordningene.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Arbeiderpartiets budskap om et sterkere fellesskap og mindre forskjeller handler om folks liv, om at alle skal ha en jobb å gå til, en lønn å leve av, et sted å bo. Det inkluderer også dem som har kort botid i Norge. Ingen politiske oppgaver er viktigere enn å skaffe folk jobb. Arbeid er nøkkelen til resten. Egne penger, følelsen av mestring og økt verdighet, egen bolig, god helse, bedre integrering og et sosialt liv – alt dette blir lettere om man har en jobb å gå til. Høy sysselsetting, et trygt, seriøst og organisert arbeidsliv basert på faste stillinger, gode velferdsordninger, fellesskolen og lik rett til utdanning har gjort Norge til et land med små forskjeller, høy sosial mobilitet og høy grad av tillit og samhold.

Denne samfunnsmodellen er det viktigste verktøyet vi har for å lykkes enda bedre med integreringspolitikken i Norge. Altfor mange av dem som innvandrer til Norge, blir stående utenfor arbeidslivet eller faller ut etter kort tid. God integrering handler om høye ambisjoner, bedre norskopplæring, tidlig kompetansekartlegging og større muligheter for å få folk i arbeid. Helt kort er det språkmestring og arbeid som er nøkkelen til god integrering.

Vi må øke satsingen på formell kompetanse for innvandrere i den nye introduksjonsordningen. Innretningen i den nye integreringsloven er en riktig utvikling og helt nødvendig for å bedre språk- og samfunnsopplæringen. Men det vil koste mer, og KS er bekymret. Hvem skal betale regningen? Kommuneloven sier tydelig at det skal følge penger med nye lovpålagte oppgaver til kommunene. Ingenting tyder på at regjeringen har tenkt så langt. For Arbeiderpartiet er det en selvfølge at kommunene får de nødvendige midlene til å kvalifisere deltakerne på kursene best mulig. Er regjeringen villig til å prioritere penger til dette?

Framover må vi fokusere mer på mulighetene for arbeidspraksis og satse på norskopplæring i arbeidslivet gjennom programmet for bransjenorsk og arbeidsnorsk. Ikke minst burde vi øke bruken av fagopplæringsmodeller som Helsfyrmodellen og Gloppenmodellen, der elevene får en kombinasjon av skole og arbeidspraksis fra starten, slik at språkopplæringen blir mer effektiv.

Hvis vi setter oss høye mål og starter tidlig, kan vi få til en bedre integrering enn i dag. Da vil vi se at flere nyankomne klarer å skaffe seg varig arbeid og forsørge seg selv og sin familie gjennom et helt liv sammen med oss.

Maria Aasen-Svensrud (A) []: Gjennom sju år har høyreregjeringen ført en politikk som øker forskjellene mellom folk. De har privatisert og kuttet i velferden vår. De har svekket tryggheten i arbeidslivet vårt.

Selv minnes jeg et innlegg jeg holdt i denne debatten for tre år siden. Jeg hadde på den tiden nettopp sluttet i jobben min som lærer på Bastøy og Horten. Jeg snakket om innsatte som ble pasifisert med Subutex i fengslene, men jeg snakket også om muligheten for folk til å komme tilbake til samfunnet – rehabiliterte.

Som flere av dere er klar over, har jeg ikke lagt vekk denne kjepphesten. Tvert imot har jeg diskutert med justisminister etter justisminister etter justisminister – ja, gode president, du skjønner hvor jeg vil – om at det går feil vei i våre viktigste institusjoner for samfunnssikkerhet. Gode fengsler er lagt ned, sentraliseringen er godt i gang. Rehabiliteringen i fengslene uteblir som følge av uverdige kutt overfor en sektor som nå ikke kan løpe raskere.

Vi har verdens best utdannede fengselsbetjenter her til lands, men de gis ikke tillit eller tid til å gjøre jobben de er utdannet til. Etter møter med tillitsvalgte fra fengsler over hele landet får jeg høre om meningsløs målstyring, der ansatte bruker unødvendig mye tid på å rapportere og sette kryss i skjemaer. Grunnen til at dette er både meningsløst og håpløst, er at gode ansatte over hele landet teller og rapporterer på saker som egentlig ikke teller. Når viktig rehabiliterende arbeid som rusmestring, sinnemestring og livsmestring blir erstattet med en filmkveld eller en tur på gangen, er det virkelig meningsløst å krysse av i skjemaer for gjennomført rehabiliterende opplegg.

Arbeiderpartiet har troen på at nok kompetente folk på jobb får jobben gjort. Da skal vi lytte til de ansatte, og vi skal gi dem tillit til å gjennomføre den jobben de er satt til. Men istedenfor å bygge landet ønsker Høyre å privatisere det. De produserer løsninger på saker som ingen mener er et problem, f.eks. når de vil privatisere fangetransporten vår, når de vil omorganisere kriminalomsorgen, når de legger ned velfungerende fengsler. Ingen av de ansatte eller tillitsvalgte jeg har møtt i løpet av disse årene, roper om disse løsningene. Tvert imot – de ønsker tillit og rammer gode nok til å gjøre jobben sin. Høyre svarer konsekvent på spørsmål ingen har stilt.

Arbeiderpartiet vet at vi får til mer sammen enn hver for oss. Arbeiderpartiet vil gjøre vår felles velferdsstat sterkere, og vi ønsker trygt arbeid til alle.

Bengt Fasteraune (Sp) []: Det har gått lang tid siden Norge sist hadde en gjennomgang av den totale beredskapen. Willoch-utvalget la fram sin utredning i 2000. Norges forrige forsvarskommisjon, som tradisjonelt har vært beredskapskommisjonen, avga sin rapport i 1992. Samfunnet har forandret seg betraktelig på disse 20 årene. Trusselbildet er uoversiktlig og uforutsigbart.

Her i landet har vi opplevd terrorhendelser som kom som lyn fra klar himmel. Bare det siste året er det meste snudd på hodet: pandemi, lav kronekurs, fallende oljepris, høy permittering og arbeidsledighet, bekymring for klimakrise og kostbare avbøtende tiltak. Stormaktsrivaliseringen er tilbake. Det er grobunn for å skape og få til en krise som kan få stor virkning på vårt land, for dem som ønsker det.

Beredskap betyr å være beredt, ha noe ferdig til bruk når det trengs. Noen må være forberedt på noe mer enn dag-til-dag-drift. Ekstra bemanning og utstyr, lagre av reservedeler og medisiner, reserveløsninger for infrastruktur, samordnede planer som testes og øves på – Norge har over flere år stolt på løsninger kun gjennom internasjonalt samarbeid og globale løsninger. Det er økonomisk belastende å sitte med lagre.

Det mest alvorlige er at dette er like framtredende i det offentlige som i det private næringslivet. Intern fakturering, anbudsrutiner og New Public Management har systematisk bygd ned beredskapen. I løpet av de siste årene har det blitt åpnet for anbudsstyring av utbygging og drift av sentral infrastruktur i Norge. Markedsliberalisering og økende grad av utenlandsk eierskap i norsk infrastruktur eller nasjonale nøkkelbedrifter gir store beredskapsmessige utfordringer. Når kriser rammer oss, vender nasjoner seg innad for å sikre egen befolkning.

Vi ligger utsatt til, har én hovedvei og jernbane nord–syd. Vi har svært mye verdiskaping langs kysten. Vi er et av verdens mest digitaliserte samfunn, med stor sårbarhet. Det digitale rommet gir mulighet for å begå datainnbrudd, drive spionasje og gjennomføre påvirkningskampanjer for å skade næringsliv og politiske beslutningsorganer.

Vi har et bra telenett, men lav sikkerhetsmodenhet. Kraftnettet trenger fornyelser. Vi har bygd ned Forsvaret og Sivilforsvaret. Vi har et underbemannet politi, som sliter med å tilpasse seg nærpolitireformen. Den norske verdikjeden for mat kjennetegnes av få, store aktører som driver med distribusjon og innkjøp. Norge produserer mindre av maten vi spiser, og vi blir mer avhengig av det internasjonale eksportmarkedet.

Det er tid for en ny beredskapskommisjon, som Senterpartiet har foreslått.

Hege Haukeland Liadal (A) []: I dag debatterer vi regjeringens prioriteringer og regjeringens profil, og det er ikke vanskelig for oss i Arbeiderpartiet å finne prioriteringer vi mener er å ta landet i feil retning.

Jeg er selv særlig opptatt av barn og unge, og jeg vil bruke mitt innlegg til å rette fokuset mot regjeringens urettferdige kutt i brillestøtten, som ble innført dette året. Regjeringen kutter støtte til barn med dårlig syn så de ikke skal få mulighet til å få støtte til dette gjennom en ordning. Som folkevalgte blir vi kontaktet av fortvilte foreldre som i dag ikke har råd til å hente ut dyre brilleglass, nye briller, hos optiker, med det resultat at brillene blir liggende hos optikeren. Å få refusjon fra Nav går sakte, og det gjør at foreldrene har vanskelig for å forskuttere dette. Dette er villet politikk, og det er endring i en ordning som tidligere fungerte godt.

Det sies at den viktigste sansen vi har, er synet, og jeg mener regjeringen her har mistet gangsynet når de opprettholder kutt og endring i en ordning som har fungert. Dette skaper merarbeid for foresatte. Dette burde regjeringen reversert når de hører på de erfaringene foresatte gjør seg.

Statsministeren sa i replikkordskiftet med representanten Gahr Støre i dag at hun så menneskene bak tallene, og at det var viktig å ikke lage fattigdomsfeller for folk. Jeg tillater meg å si at statsministeren sier noe fint, men gjør noe helt annet.

La meg komme med noen fakta angående syn. Synssansen vil normalt ha avgjørende betydning for både motoriske evner og intellektuell, emosjonell og sosial utvikling hos barn. Eksperter sier at omtrent 80 pst. av det et barn lærer på skolen, er informasjon som presenteres visuelt. Godt syn er altså avgjørende for at alle elever i alle aldre skal nå sitt fulle faglige potensial. Vi legger til rette for både lydbøker og ekstra lærerressurser, noe jeg synes er bra overfor barn som har utfordringer i skolehverdagen, men nå har vi altså gjort det vanskeligere for dem som er avhengig av og trenger gode briller. Høreapparat dekkes opp til man er 18-år, selv om synssansen er vår absolutt viktigste sans. Jeg mener at 18-årsgrense også burde vært gjeldende for synssvake barn.

At kutt i brillestøtte skulle bli en viktig sak for dagens Høyre-regjering, er sørgelig og urettferdig. Jeg hadde håpet at regjeringen kunne ha hørt på dem som har brillene på.

Martin Kolberg (A) []: Det er noen paradokser i den diskusjonen vi har nå som jeg har lyst til å trekke fram. Det blir sagt hele tiden fra høyresidens representanter at skattebetalerne betaler for mye skatt, og de blør, er det flere som har sagt. Det er et paradoks i dette som jeg mener at Stortinget må forholde seg til, og det er det faktum at Norge har et av de sterkeste næringslivene i Europa, et av de næringslivene som er mest verdiskapende. Vi har også Europas høyeste sysselsetting – med det skattenivået vi har og tradisjonelt har hatt gjennom tiår. Til tross for det er det påstander om at skattenivået er for høyt.

Statsministeren sa i replikkordskiftet med representanten Gahr Støre at det viktigste er å hindre utenforskap. Hør på de ordene: «det viktigste». Da er spørsmålet: Hva er da grunnen til at man konsekvent foreslår og gjennomfører kutt for dem som har det vanskeligst? Det er et stort paradoks, som er uforklart, selvfølgelig, fra Høyre-representantenes side. Det er fordi de later som om de ikke hører denne kritikken. De tar den ikke opp, og de klarer ikke å forsvare den. Det er et stort paradoks. Hvorfor stemmer de ikke for pensjon fra første krone, som et eksempel på dette, når de sier at det viktigste er å hindre utenforskap? Det er det politiske paradokset som høyresiden selvfølgelig alltid har stått i når det gjelder forholdet mellom skatt og arbeid.

Siv Jensen, som var finansminister i sju år, tok opp pensjonistenes situasjon med statsministeren. Jeg tillater meg å si: Hvor politisk frekk går det an å bli? Det synes jeg var et drøyt stykke. Det som imidlertid er paradokset, er at statsministeren lar det gå. Hun lar en så grov kritikk av sin egen regjering gå, til tross for at hun står ansikt til ansikt med sin egen finansminister gjennom sju år. Det er et stort paradoks. Hvorfor tar ikke statsministeren den kampen med Siv Jensen? Fordi det er typisk at hun lar partiene på den høyreradikale siden få lov til å dure fram. Det synes jeg ikke at man bør gjøre, og derfor er det nødvendig å spørre: Hvorfor lar statsministeren akkurat dette gå?

Et annet paradoks er selvfølgelig hva Kristelig Folkeparti og Venstre mener om dette. Det ligger i mørket, og det er også interessant å prøve å få avklart akkurat dette på slutten av debatten.

Solveig Sundbø Abrahamsen (H) []: Den 21. september var ein stor dag i Telemark. Då kom regjeringa med nyheita som mange av oss hadde venta på: Regjeringa satsar på karbonfangst og -lagring, CCS, på Norcem i Brevik. Årevis med utgreiingar, planar og debattar er over. Prosjektet heiter «Langskip». Det er ikkje eit tilfeldig valt namn. Vikingane sine langskip var med si karakteristiske form og fleksible og smidige konstruksjon noko av det ypparste av innovasjon og skipsbyggjarteknologi i si tid. Langskipet er eit kjent symbol på vikingtida internasjonalt og blir ute i verda assosiert med Noreg. Akkurat som dei bygde langskip, kan me no ta ny teknologi ut i verda på fredeleg vis. Dette er det største klimaprosjektet i norsk industri nokosinne.

Norcem har blant landets største punktutslepp av CO2. Sementindustrien står for rundt 5 pst. av det totale CO2-utsleppet i verda. Fangst og lagring av CO2 i Brevik vil halvere CO2-utsleppet. Det er snakk om å fange 400 000 tonn CO2 i året.

Totale kostnader for prosjektet er berekna til å bli 25,1 mrd. kr. Det inkluderer både investering og ein ti års driftsperiode. Regjeringas tilråding vil ha ei styringsramme for staten på 16,8 mrd. kr. Det inneber at staten forventar å dekkje omtrent to tredelar av kostnadene i prosjektet.

Karbonfangst og -lagring vil redusere utslepp, skape jobbar, gjere oss verdsleiande innan teknologi og bidra til at norsk industri blir sikra gode rammevilkår. Me veit at karbonfangst og lagring er heilt nødvendig for at Europa og verda skal nå temperaturmåla i Parisavtalen.

God klimapolitikk bør òg vere god næringspolitikk, og prosjektet ved Norcem sementfabrikk er eit viktig bidrag til nye jobbar i industrien. Prosjektet har brei støtte. LO, NHO og Norsk olje og gass er eksempel på det, og bakgrunnen er bl.a. vissheita om at dette er med på å tryggje og skape nye, grøne arbeidsplassar. Mange trur at dette berre er starten – målet må vere at det blir bygd fleire slike anlegg.

Eg er stolt av at det er ei borgarleg regjering som fremjar forslaget, og eg håper at det blir eit breitt fleirtal her i Stortinget som gjev støtte til bygging av fullskalaanlegg til lagring av CO2. «Langskip» må bli realisert.

Siv Mossleth (Sp) []: Det er et opprør i gang mot sentraliseringen, og vi skal vite at det som skjer nå, ikke er tilfeldig. I 2014 fikk NHO utarbeidet rapporten «Befolkningsvekst og sentralisering mot 2040 – drivkrefter og konsekvenser av politiske retningsvalg». Rapporten la fram konsekvensene av tre ulike politikkpakker for utvikling i produktivitet, næringsstruktur, demografi, arbeidsmarked og boligpriser og framskriver utviklingen ved tre ulike politiske retningsvalg gjennom scenarioene FØLGE, LEDE og SNU.

FØLGE vil si å følge den utviklingen i samfunnet som var da rapporten ble laget.

LEDE vil si å følge den utviklingen i samfunnet som skjer i dag, dvs. å sette fart på sentraliseringen, akkurat det høyreregjeringa har gjort siden den kom til makta for sju år siden.

SNU vil si å satse mer på distriktspolitikk. SNU vil gi mer aktivitet i distriktene, dvs. å satse på virkemidler innenfor samferdsel, arealpolitikk, næringsstøtte, skattepolitikk og forvaltningspolitikk som gjør det mer attraktivt å skape arbeidsplasser i distriktene. Det vil bidra til at flere velger å bosette seg i distriktene, i forhold til hva som skjer i dagens politikk, der vi har et stort fall i folketallet i eksempelvis Nordland. Verdiskapingen i Nord-Norge vil være 20 mrd. kr større i 2040 om den politiske retningen blir snudd til mer distriktspolitikk. Høyreregjeringas retning, altså mer sentralisering, vil føre til 11 mrd. kr mindre verdiskaping. Det vil si at det er over 30 mrd. kr i forskjell på mer distriktspolitikk og det å fortsette den sentraliseringen som foregår i dag. Alle i Nordland vil tjene på mer distriktspolitikk, også de største byene.

Jeg har noen forslag til tiltak: Vi kan styrke fylkeskommunenes økonomiske muligheter til å gi framtidsrettede båt- og ferjetilbud og sikre kommunikasjon til båtavhengige samfunn langs kysten – dette særlig med bakgrunn i at flere kystfylker har kommet dårligere ut av de senere endringene i inntektssystemet knyttet til båt- og ferjedrift. Vi må opprettholde kystruten Bergen–Kirkenes som et reelt transporttilbud med daglige avganger. Det må sikres at inngått anbudsavtale kan holdes. Det må gis tilskudd til båtruter mellom Bodø og Tromsø, og vi må ha et forpliktende fylkesveiløft.

Øystein Langholm Hansen (A) []: Utenfor min kontordør henger det en plakat med en tegning av en bonde som pløyer jorda, tre fiskere som drar en fiskenot, en smed som hamrer på ambolten, og en flott industribygning. Denne plakaten er fra 1933, og gjennom bildet strømmer ordene «hele folket i arbeidet» og uttrykket «by og land, hand i hand». Arbeiderpartiets første og viktigste løfte til velgerne var den gang – og er fortsatt – å sørge for trygt arbeid til alle, eller, som vi sier nå: «trygghet for arbeid og trygghet i arbeid». Derfor har Arbeiderpartiet bl.a. lansert Nordsjøplanen, en plan som skal gjennomføres gjennom bl.a. samarbeid mellom staten og private investeringer. Slik vil vi føre Norge framover mot og med ny teknologi. Det er en plan for hvordan vi kan utvikle og ikke avvikle norsk industri tilknyttet olje- og gassindustrien, en industri som danner broen til en grønnere framtid.

Regjeringens svar på disse utfordringene med økt ledighet og større forskjeller er som alltid at de argumenterer for å fjerne formuesskatten. Representanten Wang Soleim fra Høyre påsto både i Politisk kvarter og her i salen at den rapporten de har bestilt, og den rapporten de har mottatt, er feil – denne rapporten viser nemlig at en slik fjerning av formuesskatten har motsatt effekt – og at formuesskatten fører til en reduksjon i sysselsettingen i Norge. Og hva gjør regjeringen i tillegg? I stedet for å bygge videre på gode og solide statlige foretak og initiativ pulveriseres disse, og tjenestene settes ut på anbud. Regjeringen lar kommersielle, private aktører ta over stadig nye områder i velferden vår. I debatten her i salen tar representantene for regjeringspartiene argumenter i sin munn som viser at de mener at når det er private som utfører velferdstjenestene, er det verdiskaping, mens de lar det skinne igjennom at offentlig ansatte tapper staten for penger og dermed er en byrde. Sånn kan vi ikke ha det. Dette må ta slutt.

Åsmund Aukrust (A) []: Starten på dette tiåret ble veldig mye mer dramatisk annerledes enn noen kunne se for seg. Det er de neste årene mye vi må lære av koronakrisen – om helse, om beredskap og om hvordan vi kan få til krisetiltak i arbeidslivet. Men viktigst av alt er at vi må lære å være bedre forberedt på de krisene vi vet ligger foran oss.

De største krisene vi må løse på 2020-tallet, er å unngå katastrofale endringer innenfor klima og miljø. Da må vi ikke gjøre som statsråd og leder av Høyres programkomité, Linda Hofstad Helleland, sa da hun utrolig nok mente at vi skulle ta mindre hensyn til klima og miljø i tiden framover. Hun uttalte at det grønne skiftet var fra en annen tid, og at den luksusen har vi ikke i tiden framover.

Jeg er helt uenig, og jeg er veldig glad for at Arbeiderpartiets forslag til nytt partiprogram har klima og miljø som ramme rundt hele programmet. Vi skal løse klimakrisen samtidig som vi skal skape nye arbeidsplasser. For det er ingen motsetning, snarere tvert imot: Det er helt sant, det lederen av den internasjonale fagbevegelsen sier, nemlig at det finnes ingen jobber på en død planet. Derfor skal vi klare å forene engasjementet, utålmodigheten og kravene fra de klimastreikende ungdommene med kompetansen og verdiskapingen alle kvinnene og mennene i kjeledress står for.

Det er ikke gjort av seg selv, det krever aktiv politikk. Da var det nesten så jeg ikke trodde det jeg hørte da jeg hørte statsministeren i morges si at hun hørte at stadig flere drømte om å gjenta fortidens feil med en statlig industripolitikk. Hva slags historiebøker er det som leses i Høyres Hus? Hva slags feil er det statsministeren egentlig tenker på? Er det utbyggingen av vannkraften, som gir ren energi og penger til fellesskapet? Er det oppbyggingen av alle industrisamfunnene rundt omkring i Norge, som har tatt kraften i bruk og solgt varer i verdensklasse? Er det at vi fikk et statlig oljeselskap, som har klart å skape arbeidsplasser og inntekter til fellesskapet som ingen andre land i verden har klart? Eller er det Statskog og skognæringens bruk av det grønne gullet vårt? Én ting er at Høyre historisk sett alltid har strittet imot disse forslagene til aktiv statlig politikk, men å påstå at det ikke er politikk som har tjent Norge godt, er vanskelig å forstå i dag.

Nå må vi være like visjonære og handlekraftige som de som har gått foran oss, har vært. Vi må ha en hydrogenpolitikk som ikke først og fremst er et faktahefte om at hydrogen er bra, men som faktisk fører til arbeidsplasser og teknologi. Vi må ha en storsatsing på fangst og lagring av CO2, ikke håpe at det er noen i Europa som skal være mer interessert i prosjekter i Oslo enn det vi selv er. Vi må investere i arbeidsplasser, så folk kan være sikre på at grønn omstilling ikke betyr ledighet, men betyr det motsatte. Da må vi i tillegg sørge for at politikken er rettferdig, og at den ikke øker forskjellene mellom folk.

Dagens politikk øker forskjellene mellom folk. Det gir ikke alle de samme mulighetene til trygge og frie liv og er det dårligste utgangspunktet vi kan ha for å få til de endringene som vi vet skal til. Derfor trenger vi en ny regjering – som kutter utslipp, som skaper arbeidsplasser, og som reduserer forskjellene mellom folk.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Himanshu Gulati (FrP) []: I mitt forrige innlegg snakket jeg om konsekvensene som tiltakene mot korona har hatt for kulturlivet i Norge. Det er dessverre mange bransjer og sektorer som sliter, og en av de sektorene som kanskje er blitt hardest rammet av koronatiltakene, er reiselivet. Avinor meldte i august om en nedgang i flytrafikken på 60 pst., NHOs tall i september viser at reiselivet har tapt 30 mrd. kr på koronaen, og at omsetningen har gått ned med 70 pst. Hotellene melder om rekordlave belegg, en av de største kjedene melder om et belegg på 20–30 pst. i Oslo, og tusenvis av ansatte i flyselskaper, hoteller og små og store bedrifter over hele landet som er avhengige av eller tilknyttet turismen, opplever svikt i inntekter og stor usikkerhet for sin framtid. Dette er noe vi må ta på alvor, spesielt fordi utsiktene ennå ikke ser bra ut. Vi vet ikke når denne krisen vil være over. Vi vet ikke hvor lenge denne inntektssvikten og tiltakene mot korona vil vare.

Mye bra er gjort fra myndighetenes side, bl.a. lav moms på transport-, hotell- og reiselivsprodukter, men lav moms kan ikke kompensere for manglende aktivitet. Og når hoteller ikke opplever belegg, handler det mer om avlyste konferanser og den typen arrangementer enn f.eks. momssatsen. Selv om nordmenn mer enn noen gang før har feriert i eget land denne sommeren og det heldigvis har hjulpet mange bedrifter, kan heller ikke det kompensere for den svikten vi har sett. Jeg har sammen med min kollega i kulturkomiteen Silje Hjemdal besøkt museer og reiselivsbedrifter over hele landet denne sommeren, og selv om man i distriktene mange steder har opplevd en stor flom av norske turister, ser vi også at byene har blitt taperne.

Dessverre er det sånn at dess mer vi har lyktes med sosial distansering, dess mer vi har lyktes med tiltakene mot korona, dess verre har situasjonen for mange bedrifter i reiselivsnæringen blitt. Jeg er glad for det statsministeren sa i VG i går om at hun håper bedrifter fortsatt arrangerer julebord med gode smitteverntiltak. Det vil hjelpe mange bedrifter som er avhengige av den typen kunder. Men så lenge vi er i den situasjonen vi er i nå, der tusenvis av ansatte innenfor luftfart, hotell- og restaurantnæringen er sagt opp eller permittert og opplever stor usikkerhet for sin framtid, er vi nødt til å fokusere på å forbedre de tiltakene vi har for reiselivsbedrifter.

Dette er ikke en krise med en fast sluttdato. Dette er en krise som ser ut til å vare i lang tid framover. Da må også tiltakene være gode nok og matche den krisen vi står i.

Nina Sandberg (A) []: Kommunesektoren er underfinansiert under denne regjeringen. Da koronakrisen rammet Norge i mars, hadde kommunene i Norge altfor lite å gå på. Dette fastslo kommunesektorens organisasjon. Kommuneopplegget fra regjeringen høsten 2019 var det strammeste på 15 år. Ikke desto mindre har kommunene gjort en kjempeinnsats under koronapandemien. Det er en kolossal jobb som er lagt ned i barnehager, på skoler, i de nye testsentrene, i hjemmetjenesten, på sykehjemmene, i renhold m.m., med smittevern, smittesporing, beredskapsmøter, informasjonsarbeid og mye, mye mer. Kommunenes enorme innsats fra starten av mot nye smitteutbrudd har vært avgjørende for at nasjonale myndigheter har beholdt kontrollen i kampen mot pandemien. Dette har lagt et voldsomt press på kommunenes økonomi og på tjenestene, og hittil er det kommunene selv som har tatt størsteparten både av jobben og av regningen.

La meg ta ett eksempel: vekstkommunen Ås i Akershus. Her har merforbruket på grunn av koronaen medført at kommunen ser seg nødt til å kutte i velferdstilbudet. Under halvparten av de ekstra kostnadene på 40 mill. kr er kompensert fra staten. Helsestasjonen for ungdom og studenter, f.eks., ligger tynt an, og det er svært uheldig om kommunen må ofre et forebyggende psykisk helsetilbud nettopp i en tid da behovet er økende. Og Ås er ikke noe enkeltstående tilfelle; det er mange eksempler som Ås. Derfor har KS og arbeidstakerorganisasjonene bedt regjeringen om et møte i dag.

Kommunesektoren opplever situasjonen som svært presset og har ikke fått tilstrekkelig økonomisk drahjelp fra staten. Så langt har jeg ikke sett ordentlige forsikringer fra regjeringen om at de legger mer penger på bordet for å stille opp for kommunene i en krevende tid. Derimot har vel de fleste fått med seg at helseministeren påsto at kommuner som ikke klarer å få budsjettene til å gå opp nå, ikke har god nok økonomistyring. Sannheten er jo at det er regjeringen som ikke har prioritert kommunene, og regjeringen som bør ta sin åpenbare del av ansvaret for å dekke nødvendige utgifter. Gjennom syv år har denne regjeringen ført en politikk som svekker velferden gjennom å kutte i kommunenes økonomi, og pandemien viser at dette ikke er veien å gå.

Arbeiderpartiet vil gjøre vår felles velferd sterkere. Kommunene er en veldig viktig del av velferdsstaten. Velferden skal omfatte alle, uansett hvor du bor, og hvem du er.

Terje Aasland (A) []: Store oppgaver skal en begynne på, ikke tenke på, sa Julius Cæsar. Det er et godt råd også til Høyres representanter og ikke minst til statsministeren, som sa i sitt innlegg at vi må skape mer, inkludere flere og sikre et bærekraftig samfunn. Ja, jeg er veldig enig i at det er det som er oppgaven, men når vi analyserer Høyre-politikken gjennom sju år, hva er det vi da ser? Jo, da ser vi at de økonomiske forskjellene øker, andelen i jobb faller, antall uføre har økt dramatisk fra 2013 til 2019, tallet på unge uføre er mer enn doblet fra 2013 og fram til i dag, eksporten stuper, og oljeavhengigheten er betydelig økt. Det er ingen av utviklingstrekkene i samfunnet som underbygger at vi på Høyres vakt og med høyrepolitikk klarer å skape mer, inkludere flere eller sikre et mer bærekraftig samfunn. Alle piler peker i motsatt retning.

En følger heller ikke opp Julius Cæsars gode råd om at store oppgaver skal en begynne på, ikke tenke på, for det er mye prat og lite handling.

Når vi nå så til de grader har fått uttrykt gjennom de siste ukene og månedene at eksportfremme i Norge er vi særdeles dårlige på – ja, vi har rapporter som slakter innsatsen fra norsk side – så kommer regjeringen i dag med en eksporthandlingsplan som skal underbygge noe av, skal vi si, vår evne til å bære velferdssamfunnet videre. Men det er ganske puslete, det som kommer. Det som har vært en gjennomgående tone, som en har forsvart som en av de store sakene i denne debatten, er skattelette og fokusering på formuesskatten, og en opprettholder mantraet om at fjerner en bare formuesskatten, skal flere komme i jobb og det skal bli mye bedre å drive næringsaktivitet – til tross for at rapporter viser det motsatte.

Jeg synes representanten Ingjerd Schou sa det ganske betimelig – jeg tror det er det som er inne i hodet på mange Høyre-folk – i denne debatten:

«Vi har for få rike her i landet. Vi har for få rike og for få rike som også har risikovillig kapital. Hadde vi hatt flere av dem, hadde vi antageligvis fått noen som hadde kjøpt skog i Nord-Trøndelag».

Når utfordringene egentlig er ganske dramatiske, ved at forskjellene øker, andelen i jobb faller, antallet uføre har økt – unge uføre, spesielt – eksporten stuper, og oljeavhengigheten øker, er det feilslått politikk å satse på Høyre-politikk i fortsettelsen.

Roy Steffensen (FrP) []: I replikkordskiftet med statsministeren sa representanten Jonas Gahr Støre at det er umoderne å ha ideologiske skylapper. Det er jeg enig i, og jeg synes det er synd å se at også den tradisjonelt moderate venstresiden som Arbeiderpartiet representerer, igjen har tatt på seg sine gammeldagse ideologiske skylapper. Sosialistene har alltid fryktet valgfrihet og markedskrefter enten det gjelder frihet til å velge radio- og tv-kanaler, sykehjemsplasser, telefonselskaper eller barnehager og skoler.

Også i denne sesjonen har venstresiden startet en kamp mot private barnehager og private skoler. Skulle de få gjennomslag for dette, er konsekvensen et dårligere og dyrere tilbud til barn og foreldre, for samarbeidet mellom staten og kommunene og de private barnehagene har vært og er en svært vellykket velferdsreform. Private barnehager har vært viktige for å sikre det som er aller viktigst for mange barnefamilier, nemlig å skaffe nok barnehageplasser.

Vi vet at de aller fleste private barnehagene har høy kvalitet, de representerer et stort pedagogisk mangfold, de har gjennomgående lavere sykefravær, de drives effektivt, og vi er alle kjent med at private barnehager skårer suverent best på foreldreundersøkelser. Spørsmålet burde være hvordan vi kan lære av de private, ikke gjøre livet vanskeligere for dem. Venstresidens jakt på private aktører er skammelig. De burde heller rose de private barnehagene som faktisk gir sine barnehagebarn et godt tilbud og har vært med på å sørge for at vi har nådd målet om full barnehagedekning.

I utdanningskomiteen ligger det nå et forslag om at alle barnehager skal være eid og driftet av offentlige og ideelle eiere. Dette vil rasere barnehagesektoren slik vi kjenner den i dag, og det vil koste det offentlige nesten 40 mrd. kr å overta de private barnehagene. Dersom kun kommunene og ideelle aktører skal kunne drive barnehager, vil mange barnehager som foreldre og barn er glad i, forsvinne.

Vi ser det samme i skolesektoren, der kampen mot private er like tydelig fra venstresiden. Med friskolene har barn og foreldre tilgang til toppidrettsgymnas og realfagsgymnas, hvor de får økt mangfold, mer valgfrihet og mer læring mellom skoler. Fremskrittspartiet ønsker å bevare dette mangfoldet av tjenester fordi vi vet at alle barn er unike, de lærer på ulike måter, og de har forskjellige interesser. Vi har respekt for at folk ønsker å velge annerledes, mens venstresiden er mer opptatt av hvem som eier og driver en tjeneste, enn av kvaliteten på tjenesten. Det er, som representanten Gahr Støre sa, å være fastlåst i umoderne ideologiske skylapper.

Elizabeth Åsjord Sire (H) []: Vi snakker mye om hvordan samferdsel er med på å knytte landet sammen, men det vi ikke tenker like ofte på, er hvordan samferdsel er med på å knytte folk sammen. Jeg er vokst opp på en plass der de fra øst hatet de fra vest, og motsatt. Folk fortalte meg at man kunne risikere å bli slått ned på byen om man valgte å gå over brua på fest.

I dag er det ganske annerledes. Jeg er ikke sikker på hvorfor, men jeg tror jeg vet. Det er blitt kortere og bedre å bevege seg fra a til å, øysamfunn blir knyttet til resten gjennom ferger og bruer, og for mange har det blitt enklere å bo en plass mens man jobber i nabokommunen. Vi ser hverandre oftere, noe som ikke alltid er like enkelt i et land med så store avstander.

Samferdsel er derfor ikke bare viktig for dem som eier en bedrift som skal levere varer til en annen plass i landet, men samferdsel er viktig for alle dem som jobber en annen plass enn der de bor, det er viktig for dem som sender barnet sitt av gårde i barnehagen, og det er viktig for dem som ikke kommer seg noen vei uten et fergetilbud.

Når ting koster, er det viktig å huske på hvorfor man gjør det. Neste gang noen nekter å gjennomføre et viktig samferdselsprosjekt, skal Høyre minne dem på hvorfor vi gjennomfører det: for å knytte folk i landet sammen.

Lise Christoffersen (A) []: «Man skal høre mye før ørene faller av», sier et gammelt ordtak. Under formiddagens replikkveksling om pensjon mellom tidligere finansminister Siv Jensen og statsminister Erna Solberg var det nære på. Siv Jensen viste til at pensjonistene har fått negativ kjøpekraftsutvikling i mange år og lurte på hva statsministeren ville gjøre med det. Det er ganske fantastisk å høre at den finansministeren som selv har sittet på pengesekken helt fram til 1. januar i år, forsøker å fri seg fra det ansvaret hun og Fremskrittspartiet har for pensjonistenes negative kjøpekraftsutvikling. Arbeiderpartiet har helt siden 2017 fremmet gjentatte forslag om å regulere pensjonene slik Stortinget egentlig forutsatte, som gjennomsnitt av lønn og pris. Da ville ikke pensjonistene gått i minus når andre gikk i pluss. Men Høyre og Fremskrittspartiet har hele tida stemt våre forslag ned. Det kommer vel til å skje i dag også, vil jeg tro.

Siv Jensen hopper også elegant over at det var Fremskrittspartiet som satt med arbeids- og sosialministeren i 2015, da pensjonistene for aller første gang fikk redusert kjøpekraft. Hun hopper elegant over at hennes egen statsråd, etter konsultasjoner i Stortinget, lovte å komme tilbake til Stortinget i god tid før trygdeoppgjøret i 2016 med en vurdering av det de kalte en «glattingsmekanisme», for å hindre at pensjonister skulle gå i minus når andre går i pluss. De lovte til og med å vurdere om dette skulle omfatte oppgjøret også for 2015. Men det kom aldri noe tilbake. Regjeringa sluttet bare å legge oppgjøret fram for Stortinget fra 2016 av.

Statsministerens svar til Siv Jensen i dag var også underlig å høre på. Hun sa at utviklingen når det gjelder pensjoner, har blitt annerledes enn det en så da pensjonsreformen ble vedtatt. Det er for så vidt rett. Men så sa hun: Stortinget vedtok gjennomsnitt av lønn og pris – den rød-grønne regjeringa satte det til lønn minus 0,75. Det er direkte feil. Stortinget vedtok lønn minus 0,75 allerede i 2005. Høyre stemte for. Erna Solberg stemte for. Det kan man lese svart på hvitt i Ot.prp. nr. 37 for 2008–2009, side 156, og i tilhørende Innst. O nr. 67, side 22, for den som er interessert.

Høyre og Fremskrittspartiet påstår også stadig at de har gitt minstepensjonistene en økning på 12 000 kr. Det er også feil. De første som foreslo økt minstepensjon, var Arbeiderpartiet. Kristelig Folkeparti støttet det i budsjettforhandlingene i Stortinget. Det samme skjedde to år til. Solberg-regjeringa har aldri hatt forslag om å gi enslige minstepensjonister noe ekstra. Den fjerde gangen vi fremmet det forslaget, ble vi nedstemt. Da hadde Kristelig Folkeparti gått i regjering. Det kler verken Siv Jensen eller Erna Solberg å rømme fra det ansvaret de må bære for at pensjonistene sakker akterut år for år.

Erlend Larsen (H) []: En av lærdommene vi bør sitte igjen med etter unntaksåret 2020, er at vi må ha et næringsliv som tåler nedgangstider. Økte skatter og avgifter er ikke løsningen, slik enkelte partier har tradisjon for å kreve – også næringslivet kan overbeskattes.

Det viktigste vi kan gjøre for landet vårt, velferdstilbudet og hver enkelt av oss, er å få næringslivet i gang igjen. Det må være enkelt å starte og drive en bedrift. Det er gjennom privat initiativ vi skaper arbeidsplasser og velferd. Regjeringen trapper opp innsatsen for å få fart på norsk økonomi igjen.

Flåtnes Elektro-Mek i Sandefjord er et godt eksempel på hvordan en liten privat bedrift skaper velferd. I 2018 hadde bedriften 17 ansatte, som hadde en verdiskaping som bidro med skatt nok til å lønne to sykepleiere, fire årsverk i politiet, fem foreldrepermisjoner og syv lærere. Det vil si at skatteinntektene fra denne lille bedriften bidro til å lønne flere offentlig ansatte enn bedriften selv har, ifølge nettstedet DNB Ringvirkninger.

Det kan oppfattes som et paradoks, men vi kommer ikke unna at det er oljemilliardene som gjør det mulig å ta vare på utsatt næringsliv og arbeidsplasser. På sikt må vi få flere ben å stå på. Vi må skape flere jobber i flere bransjer over hele landet. Veksten må komme i privat næringsliv, ikke i offentlig sektor. Vi må bli mindre avhengig av oljen. Derfor må vi legge til rette for at næringslivet skal kunne skape grønne arbeidsplasser og en mer bærekraftig framtid. Skal næringslivet få til det, må de gå med overskudd.

Ulike bransjer gir ulik verdiskaping. Hotell- og restaurantbransjen gir i snitt en halv million i verdiskaping per arbeidsplass. Fiskerinæringen gir 3,2 mill. kr i verdiskaping per arbeidsplass, mens oljeindustrien gir 8,7 mill. kr. Dette er tallene som gir oss velferdstilbud i verdensklasse. Dette er tallene som gir oss sykehus, skoler og kulturtilbud.

SV, Miljøpartiet De Grønne og Rødt vil legge ned oljenæringen. SV og Miljøpartiet De Grønne vil skape store begrensninger eller legge ned fiskeoppdrett og mineralnæringen. SV og Rødt vil skape store begrensninger eller legge ned forsvarsindustrien. Disse partiene bør avkreves svar på hvordan de skal ta vare på det høye velferdstilbudet de nevnte næringene gir oss. Et regjeringsskifte hvor Arbeiderpartiet og Senterpartiet blir avhengig av et samarbeid med disse næringsfiendtlige partiene, skaper usikkerhet for et næringsliv som er avhengig av stabilitet og forutsigbarhet.

I Høyre arbeider vi hver dag for at Norge skal være mulighetslandet – et land hvor alle har mulighet for å lykkes uansett bakgrunn. Det skal være dine evner og din innsats som avgjør hva du kan oppnå, ikke hvilken familie du er født inn i, eller hvor du vokser opp.

Tore Hagebakken (A) []: Bruddene som er avdekket når det gjelder lov og menneskerettigheter overfor cirka 2 700 utviklingshemmede, kanskje flere, som fikk besøksforbud til sine private hjem under koronaepidemien, er alvorlig. Jeg forutsetter at regjeringa også ser alvoret i det som har skjedd, og sørger for at alle fakta kommer på bordet og iverksetter effektive tiltak. Jeg håper virkelig det. Hvis ikke mener jeg vi i Stortinget må ta nødvendige grep.

For å vise vår bekymring og utålmodighet har vi her i trontaledebatten tidligere fremmet forslag om svake grupper under pandemien – vi må sikre at utviklingshemmede og andre sårbare gruppers rettssikkerhet er på plass. Vi krever enda klarere retningslinjer som kan sikre at pandemien ikke leder til andre helsekriser og sosiale kriser for svake grupper, slik vi har sett skjedd gjennom denne pandemien.

Pandemien har også vist oss at vår psykososiale beredskap og beskyttelse av svake grupper ikke er god nok når vi håndterer en global og nasjonal krise. Det er de svake som har vært mest utsatt etter at landet stengte ned og smittevernstiltakene ble iverksatt. Vi må sjølsagt klare å beskytte befolkningen mot smitte, samtidig som vi må beskytte våre sårbare grupper mot unødvendig store negative og ulovlige konsekvenser. Derfor løfter vi dette forslaget fram her i trontaledebatten som et tydelig signal til regjeringa.

Sjøl om noen mener at retningslinjene fra Helsedirektoratet var tydelige nok, må en huske at en beredskapssituasjon skiller seg fra en normalsituasjon, og at krisekommunikasjonen derfor må være enda mer tydelig. Kommunene hadde et enormt ansvar på sine skuldre for å unngå smitte i befolkningen og fanget kanskje ikke opp eller oppfattet godt nok alle retningslinjer. En burde ha helgardert seg mot denne situasjonen og sikret at misforståelser ikke oppsto. Regjeringa må ta sitt ansvar for dette heller enn å skyve skylden over på kommunene, noe jeg synes vi har sett litt for mye av. Alle må lære av dette.

Hadde dette handlet om et mindre antall kommuner, hadde det likevel vært alvorlig, men annerledes. Når det gjelder 133 kommuner, kanskje flere, vitner det åpenbart om en alvorlig systemsvikt. Vi må til bunns i dette, og det handler ikke bare om antallet som er blitt berørt, men om hvorfor dette kunne inntreffe.

Sandra Borch (Sp) []: Jeg vet ikke hvor mange i denne salen som følger med på serien 113 på NRK, hvor vi får følge helsepersonell gjennom deres hverdag. Men jeg håper faktisk flertallet i denne salen har sett serien, som virkelig setter oss inn i hverdagen til ambulansepersonell i distriktene.

Søndagens episode var sterk når ambulansepersonell siteres på at hver gang det er en utrykning, er det valgets kval, og de står overfor knallharde prioriteringer. I episoden på søndag er vi vitne til et kritisk redningsarbeid som pågår, der en mann på Skjervøy har falt ned i en seks meter dyp tank på en båt. Det blir fort klart at fiskeren er hardt skadet, og at helikopter må tilkalles. Men helikopteret er 25 mil unna og opptatt i et annet oppdrag. Mens vi venter, gjør helsepersonell en heroisk innsats. Det handler om liv eller død. Mens de holder på med dette oppdraget, går alarmen i kommunen på nytt, en ung kvinne har fått slag og må kjapt til sykehus. Ambulansen har bare to personer på vakt og bare en ambulanse. Hva i all verden skal de gjøre? Helikopteret ankommer omsider Skjervøy, og slagpasienten må ta taxi ned til kaia der den hardt skadede fiskeren er. Med sekunders margin får helikopteret med seg begge pasientene før det setter kursen mot Tromsø.

Jeg valgte denne innledningen på mitt innlegg for å belyse hvor sårbar beredskapen i Nord-Norge er. I Nord-Norge er det ofte bare én ambulanse som dekker et stort geografisk område over flere kommuner. Sykehus er mange timer unna, og vi vet også at været i Nord-Norge kan være rimelig tøft. Helikopterberedskap er derfor avgjørende for at folk skal kunne være trygge på at hjelpen kommer når de har behov for det, også i Nord-Norge.

For halvannen uke siden så vi nok en gang hvor sårbar helikopterberedskapen i nord er. Da sto ambulansehelikopteret på bakken grunnet manglende vedlikehold. Det var faktisk bare flaks som gjorde at man hadde helikopterberedskap den uka, for hadde det ikke vært for koronahelikopteret som sto i Tromsø og kunne fungere som en reserve, hadde faktisk Nord-Norge vært helt uten beredskap. I morgen går kontrakten med koronahelikopteret ut, og man har valgt å ikke forlenge kontrakten. Det vil si at om det ordinære ambulansehelikopteret blir satt på bakken i neste uke, er man fri for helikopterberedskap i Nord-Norge. Det er alvorlig.

Jeg er derfor glad for at Senterpartiet i dag har fremmet forslag om at vi skal forlenge kontrakten med helikopteret, for helse og beredskap i Nord-Norge kan ikke baseres på flaks. Det handler faktisk om liv eller død, og det bør være et krav at Nord-Norge skal ha en beredskap på lik linje med resten av landet.

Rigmor Aasrud (A) []: I debatten i dag har vi snakket mye om ulikhet – ulikhet mellom folk – og i innlegget mitt i går snakket jeg om hvor bra det var at regjeringen ikke fikk gjennomslag for det opplegget de kom med til Stortinget om kompensasjonsordninger for dem som ble permittert. Stortingets inngripen, med Arbeiderpartiet i spissen, har gitt dem som måtte ut av arbeid på grunn av koronaen, 16,5 mrd. kr mer enn det regjeringen foreslo. Det er med på å gi et godt bidrag til å redusere den økende ulikheten. Vi er i klasse med Spania og Storbritannia, og det er uakseptabelt når det gjelder ulikhet.

I trontaledebatten i dag har vi fremmet forslag som vil bidra til fortsatt å redusere ulikheten. Jeg har to utfordringer i dag. Den første går til Høyre. I dag er det én million nordmenn som er ansatt i privat sektor som ikke får pensjon fra første krone. Det er urettferdig, det bidrar til å øke forskjellene, og vi hører sjelden om ledere som ikke får pensjon fra første krone og bare har 2 pst. for resten. Så derfor, til Høyre: Hvis dere faktisk mener det dere foreslår i programutkastet deres, bør dere stemme for Arbeiderpartiets forslag nr. 18 i dag, for NHOs tidligere leder ga jo klar beskjed om at det var Stortinget som burde ordne opp i pensjon fra første krone, og arbeidstakerne har støttet helhjertet opp om det. Så hvis dere mener det dere skriver i programmet, så støtt forslag nr. 18.

Så til Fremskrittspartiet: Hvis pensjonistene skal komme bedre ut, går det an for dere å stemme for forslag nr. 17. Da vil pensjonistene få regulert sine pensjoner med gjennomsnittet av lønn og pris, sånn som Stortingets opprinnelige intensjon var. For at det ikke skal være krevende for dere i Fremskrittspartiet å stemme for, har vi angitt inndekning for det forslaget, sånn at dette kan hjelpe for de pensjonistene som kommer negativt ut i år – en behøver ikke å vente, en behøver ikke å utrede mer. Så jeg utfordrer dere i Fremskrittspartiet, som hele tida sier dere er opptatt av pensjonistene, til å stemme for Arbeiderpartiets forslag nr. 17 i dag.

Så vil jeg gi en stemmeforklaring til forslag nr. 44, fra Rødt, som går ut på å beholde ordningen med tilleggspensjon til etterlatte. Det er varslet en proposisjon fra regjeringen om bare noen dager om det. Vi kommer til å stemme for det forslaget i dag, men vi kommer til å gå ordentlig inn i forslaget, jobbe med det og se om det er riktig å gjøre noen endringer når vi ser helheten i det forslaget som regjeringen kommer med, ikke bare godsakene som er varslet gjennom pressen.

Presidenten: Presidenten minner representanten om at talen skal rettes gjennom presidenten og ikke til Fremskrittspartiets representanter som sådanne.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: En av de mest grunnleggende oppgavene for oss som folkevalgte er å bidra til å sikre trygghet i folks hverdag. Det er å sørge for at folk, uansett hvor hen en bor i Norge, i bygd og by, skal vite at en blir ivaretatt, at politiet er der når en trenger hjelp, og at de kommer innenfor rimelig tid.

Etter å ha lyttet til denne debatten, og spesielt enkelte representanter fra regjeringspartiet Høyre, som gir et inntrykk av at politireformen er en suksess, er de tydelige signalene tilbake at Høyre er mest opptatt av å ansette stadig nye kommunikasjonsfolk for at de selv skal sitte trygt i regjering, i stedet for å sørge for tryggheten til vanlige folk i Norge.

En kan i stedet komme og bli med rundt i landet og oppleve folks hverdag: i f.eks. mitt eget fylke, Akershus, i Sandvika, der en har måttet hyre inn private vekterselskap på legevakten fordi en ikke lenger kan stole på politiets beredskap, eller på Nesodden, der politiet selv sier at de sjelden eller aldri kan komme innenfor kravet til responstid, eller i Lørenskog og i Groruddalen, der kriminelle ungdomsgjenger skaper frykt og uro i folks hverdag. Ja, ikke bare i de områdene, men selv i mitt eget nabolag på Sørumsand er lensmannskontoret lagt ned, og vi ser en utvikling med tilreisende ungdomsgjenger, med organiserte slagsmål på togstasjonen. En ser også at det er lokalbefolkningen som organiserer seg og går natteravn for å bidra til å sikre trygghet for ungdommer og andre i hverdagen. Det er en dramatisk utvikling.

Jeg registrerer at justisministeren sitter i salen. Jeg stilte spørsmål til justisministeren for et par uker siden om antallet oppdrag der politiet ikke stiller opp når en ringer inn til operasjonssentralen i Øst politidistrikt. Fra politireformen ble innført og vedtatt i 2015 og fram til i fjor, har antallet oppdrag som en ikke møter opp på fra politiet, hvor det ble registrert at en ikke har kapasitet, doblet seg. Bare fra 2018 til 2019 var det altså flere tusen flere oppdrag – bare i Øst politidistrikt, bare til operasjonssentralen i Ski – som ble loggført med at en ikke hadde kapasitet.

Det går ut over folks trygghet i hverdagen. Derfor må vi sørge for å snu utviklingen. Vi må få et mer tilstedeværende politi, få flere politifolk med mer ressurser til å gi folk trygghet i hverdagen.

Presidenten: Representanten Willfred Nordlund har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Willfred Nordlund (Sp) []: Representanten Benestad fra regjeringspartiet Høyre var oppe og skrøt voldsomt av hvor mange statlige arbeidsplasser man har klart å legge ut til distriktene. Men det finner man ikke igjen i noe som helst annet tallmateriale. Da regjeringen var halvveis i sin periode med sentralisering, i 2016, framkom det at 86 pst. av arbeidsplassene som var flyttet eller nyopprettet i statlige stillinger, var kommet til Bergen, Stavanger og Trondheim. Det er ikke sånn at det er distrikt.

Når staten trekker seg ut fra en rekke av distriktskommunene, svekker man altså det lokale arbeidsmarkedet – den variasjonen man er avhengig av for å sørge for at det er jobb til flere og skapes framtidstro. Framtiden skapes av nåtiden. Det er derfor viktig å være framsynt og se hva som er erfaringene så langt, og peke retningen ut fra det.

Presidenten: Representanten Heidi Nordby Lunde har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Opposisjonen og deres ordførere beskylder regjeringen for stramme kommunebudsjetter, til tross for at kommuneøkonomien har vært god under denne regjeringen. Kommunene får tilleggsbevilgninger for å kompensere for koronatiltak, men det er ikke koronakrisen som har ført alle kommuner inn i en vanskelig situasjon.

Til tross for at det arbeiderpartistyrte byrådet i Oslo innførte eiendomsskatt, har de brukt hele handlingsrommet i budsjettene sine i alle år på alt annet enn beredskap for innbyggerne: fra å finansiere elsykler til byens best bemidlede til å kjøpe 51 leiligheter til 222 mill. kr og bruke 18 mill. kr på garderober som aldri ble bygget. De brukte 65 mill. kr på å kjøpe opp en privat barnehage som stod klar for drift, for å skyve private ut av markedet.

Representanten Gahr Støre tør å stå her og snakke om ideologiske skylapper. Det er ikke regjeringens skyld at de opplever strammere budsjetter, det er mangel på prioriteringer, og jeg mistenker at arbeiderpartistyrte Oslo ikke er de eneste.

Cecilie Myrseth (A) []: Først vil jeg bare si at det er helt riktig å snakke om ideologiske skylapper, for det er jo det Høyre har tatt på seg.

Vi må skape mer. Det er budskapet til Arbeiderpartiet. Flere hundre tusen nye jobber i industrien, i lag med det å håndtere klimakrisen, er kanskje tiårets og denne generasjonens største jobb. For vi trenger alle en jobb, og vi må fordele rettferdig. Vi må omfordele.

Det er et faktum at det har vært sju år med initiativtørke. Denne regjeringen prater mye, men leverer ikke. Statsministeren velger å raljere over Arbeiderpartiets retning. Jeg vil si at det er en veldig god retning som medlemmer av den omtalte programkomiteen peker ut, det er en viktig retning for landet. Raljeringen til statsministeren faller på steingrunn. Man kaller det for fortidens feil og sier at man ikke kan gjøre dem på nytt. Hva er det snakk om? Man kan til og med spørre: Aktivistisk politikk – hva er det som er aktivistisk politikk eller fortidens feil? Jeg vil si at spinneriet på Høyres Hus kanskje har tatt litt vel hardt i, for løsningen til Arbeiderpartiet betyr at man skal bygge ny industri der staten skal gå inn og bidra. Jeg tenker det er klokt. Jeg tenker landet tenker at det er klokt. Og i det handler det også om samfunnskontrakten: Hvordan kan man, når man skal skape ny industri, sikre lokale ringvirkninger? Hvordan sikrer man at man får til å skape nye arbeidsplasser over hele landet? Jo, det gjør man ved å stille krav. Det gjør man ved å sette seg i førersetet i stedet for ikke engang å være med på turen. I tillegg må man fylle opp verktøykassen, den verktøykassen som denne regjeringen har tømt. Det handler om virkemidler til kommunene og til regionene for at de skal kunne være med og skape ut fra de forutsetningene og ressursene de har. Det kalles visjoner. Det kalles å ha ideer. Det kalles å ville noe. Det kalles politikk.

Politikk bør også være basert på kunnskap. Det vi har hørt fra Høyres representanter om formuesskatten, viser at man ikke er så opptatt av kunnskap lenger. Vi har nettopp fått en rapport som sier noe om formuesskatten, men det bare nekter man å forholde seg til. Jeg tenker at man burde tenke seg litt om og bruke litt mer tid på å finne løsninger i stedet for å spinne så mye.

Frida Melvær (H) []: Å oppleve kvardagen, familielivet og lokalsamfunnet rundt oss som trygt er ein grunnleggjande verdi for alle menneske i alle samfunn. Innbyggjarundersøkinga til politiet viser at nær heile den norske befolkninga, 94 pst., kjenner seg trygge der dei bur og ferdast.

Den norske befolkninga gjev styresmakter og politi høg tillit. Men tillit er noko vi aldri kan ta for gjeve, den må vi gjere oss fortente til. Vi må forstå samfunnsutviklinga. Vi må forske og analysere. Vi må møte behov og forventningar hos folk med dei rette tiltaka, og vi må kunne vise til at tiltaka fungerer.

Bakgrunnen for politireforma kjenner vi. Både 22. juli-kommisjonen og politianalyseutvalet påviste behov for endringar i politi- og lensmannsetaten. Tilliten til politiet var rekordlåg i 2012. Utvalet anbefalte både ei strukturreform og ei kvalitetsreform for å møte framtidige utfordringar. Nærpolitireforma har handla om å byggje eit politi som best mogleg skal skape tryggleik der folk bur og ferdast. Noreg har eit dedikert og kompetent politi, som på fleire område har vore og er mellom dei fremste i verda. Men norsk politi var ikkje godt nok rusta til å møte framtidsutfordringane og til å løyse det viktige samfunnsoppdraget dei har.

Sidan 2013 har regjeringa følgt opp alle tiltaka som vart føreslått av 22. juli-kommisjonen. Råda i politianalysen vart tekne på alvor av eit breitt fleirtal i Stortinget, og politireforma er no inne i sitt avsluttande år. Det er gjennomført nødvendige endringar i politiet på både struktur og kvalitet, slik utvalet anbefalte.

Reforma har vore gjennomgripande, og undervegs har det vore mange kritiske røyster, ikkje minst frå opposisjonen her i Stortinget. Heile tida å ha i tankane bakteppet for reforma har gjeve tryggleik for at ho har vore nødvendig. For regjeringspartia har dette handla om å halde stø kurs gjennom stormen.

Når eg no i haust har besøkt ulike politikontor i den geografiske driftseininga Sogn og Fjordane, er det liten tvil om at reforma har vore rett. Politiet melder tilbake om at det meste har gått seg til, og at ein no ser resultata. Saker vert behandla raskare, likare og med høgare kvalitet og større profesjonalitet. Også politifolk som var skeptiske i starten av reforma, har endra syn og fortel om korleis nye fagmiljø og betre rutinar og arbeidsmetodar har styrkt politiet i arbeidet deira, og ikkje minst kva dette betyr for rettstryggleiken til folk. Likelydande tilbakemeldingar får vi frå heile landet.

Det er ingen uttalte ønske om å reversere politireforma. For å bruke politiet sine eigne ord: Det einaste vi oppnår med det, er ei ny reform.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Trontalen skal trekke opp de store linjene og peke ut kursen for Norge. Selv om det er vel og bra å snakke om katapultprosjekt, tenketanker og klimavennlige foretak, er det som regel ikke det det snakkes om og diskuteres mest ute i Distrikts-Norge.

Når jeg snakker med mine velgere i mitt valgdistrikt, Vest-Agder, treffer jeg folk som er opptatt av lokalsykehuset sitt, nærskolen, av at det skal komme ny firefelts motorvei som lovet, at avgiftene ikke skal knekke lokalt næringsliv, og at staten ikke skal pålegge lokalsamfunn vindmøller de selv er imot.

Samferdsel er viktig for Fremskrittspartiet. Da vi var i regjering, nesten doblet vi nasjonal transportplan, og en storstilt veiutbygging er satt i gang. For eksempel er motorveiutbygging mellom Kristiansand og Stavanger påbegynt, en vei som kommer til å binde næringsliv sammen og redde liv.

Vi har også en olje- og gassnæring i dette landet som bidrar med vanvittige summer til statsbudsjettet, en næring som flere og flere helt åpenlyst sier at de ikke lenger ønsker. Den næringen som genererer den norske velferden, blir nærmest omtalt og behandlet som om de hadde produsert klasevåpen eller atomkraft. Det er trist. Heldigvis står Fremskrittspartiet som et av få norske parti unisont bak denne næringen.

Man snakker mye om hvordan man skal komme seg ut av koronakrisen, og det er vel og bra, men vi står fortsatt midt i den. Mange frykter for jobb og hjem, og vi skal ha et næringsliv å komme tilbake til etter koronakrisen også. Derfor er det viktig at vi bedrer norsk konkurransekraft og ikke har særnorske avgifter og utgifter som kun bidrar med en konkurranseulempe for norske bedrifter og arbeidstakere.

Det er viktig å se de svake i samfunnet. Vi har altså folk i Norge som tjener så lite at de lever under fattigdomsgrensen. En av de gruppene som kommer dårligst ut, er pensjonistene. Vi har et system som i dag tar penger fra gifte og samboende pensjonister – ikke staten sine penger, det er pensjonistenes penger. På toppen av det har Stortinget innført – mot Fremskrittspartiets stemmer – et system som gir pensjonistene mindre enn alle andre lønnsmottakere, den såkalte underreguleringen. Det kan ikke lenger fortsette. Derfor kommer Fremskrittspartiet til å kjempe for økt kjøpekraft for pensjonistene, for det systemet som de andre partiene – uten Fremskrittspartiets stemmer – har vedtatt, kan ikke lenger fortsette.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Å skape nye arbeidsplasser i privat sektor er viktig i årene framover. Fremskrittspartiet jobber for at mineralutvinning skal bli Norges neste vekstnæring. Mineraler brukes i produksjonen av ny grønn teknologi, som vindturbiner, solcellepaneler og elbiler, og er helt nødvendig for å få til det grønne skiftet. Ulike norske mineraler vil bli ettertraktede eksportartikler. Gruvedrift har potensial for å sysselsette mange mennesker og bli en viktig næring for mange utkantkommuner.

I Finnmark ser jeg dette som en stor mulighet. Dessverre er det ikke alle som ønsker sånne muligheter velkommen. Sametinget har ikke gjort annet enn å undergrave Nussirs planer om en gruve som vil skape hundrevis av arbeidsplasser. Nussir har gjort en god jobb for å få etablert gruvedrift i miljømessig verdensklasse og legger opp til et taktskifte i bærekraftig gruvedrift, der de skal ha nullutslippsdrift som verdens første helelektriske gruve. Nussir har inngått intensjonsavtale med tyske Aurubis om salg av de ti første årenes kobberproduksjon. Avtalen er norgeshistoriens største kobberkontrakt og er verdt over 10 mrd. kr.

Sametingsrådet gikk til det uvanlige skrittet å skrive brev til Nussirs tyske avtalepart. I brevet ba Sametinget Aurubis om å terminere kontrakten som er inngått, med begrunnelsen at det samiske folk ikke er hørt. Det er uhørt. Her har vi et folkevalgt organ, finansiert med skattebetalernes penger, som prøver å sabotere private avtaler. Det har vært gjort mye fra myndighetenes side for å sikre det samiske aspektet, inkludert næringsgrunnlaget for reindriften. Sametinget har gjennom sin konsultasjonsrett hatt alle muligheter til å sikre det samiske aspektet overfor besluttende myndigheter. Dersom en norsk statsråd hadde skrevet brev til en som ville investere i norsk virksomhet, og bedt om at kontrakten måtte termineres – hadde det vært akseptabelt?

Jeg vil kalle det for aktivisme. Sametingets aktivisme mot private gründere som forsøker å skape arbeidsplasser og verdifull næringsvirksomhet i nord, må avsluttes. At et norsk folkevalgt organ viser så liten respekt for et tilnærmet enstemmig lokalsamfunn, fylkesting, storting, regjering og ikke minst Kongen i statsråd, som har stadfestet at det er gjort de nødvendige avveininger når det gjelder det samiske aspektet, er beklagelig.

Sametinget skjems heller ikke av å bruke skattebetalernes penger på rådyre advokater og PR-byrå i sine saboteringsforsøk, samtidig som de klager over at Sametinget får for små bevilgninger. Problemet er visst ikke for lite penger, men for mye. Derfor mener jeg det vil være hensiktsmessig å kutte i overføringer til Sametinget, og at disse midlene heller brukes målrettet på næringsutvikling i de samiske områdene. Det vil bidra til å skape viktige distriktsarbeidsplasser og vekst – også for den samiske befolkningen.

Flere jobber og høy sysselsetting i privat sektor er hovedmålsettingen for Fremskrittspartiet i årene framover.

Geir Pollestad (Sp) []: Reiselivsnæringa i Noreg er ei næring som i desse dagar lir av at me har ei regjering som manglar både distriktspolitisk og næringspolitisk forståing, kompetanse og vilje. Me har ein næringsminister som møter ei næring som står i ganske djup krise, med uttrykk som at krisa er over, og dette er den nye normalen. Realiteten er at me har ei reiselivsnæring som treng økonomiske tiltak, ikkje simsalabim. For krisa i reiselivsnæringa er reell. Ho må møtast med konkret politikk.

Det er kanskje nokre som lét seg lura av at nordmenn reiste på ferie i juli. Det er sant, men inga næring kan leva av ein månad aleine, og mange aktørar innanfor reiselivet fortel at turistane dette året kom tidleg i juli. Måndag 3. august var det stopp. Då treng me politikk, og me treng ein politikk og verkemiddel inn i 2021, og då føreslår Senterpartiet at me slår fast allereie no at det skal vera låg moms på reiselivstenester ut 2021. Ein må ha midlar slik at fylke, kommunar og reiselivsbedrifter kan leggja til rette for reiselivet, så me er klare når turistane kjem tilbake igjen. Me treng marknadsføring i utlandet som gjer at når folk i verda begynner å reisa igjen, ønskjer folk å reisa til Noreg.

Reiselivet er sett saman av mange aktørar – frå enkeltmannsbedrifter til store aktørar som Color Line, Thon, SAS osv. Men det er òg ei gruppe til: dei som arrangerer turane. Dei har vorte lurte av regjeringa. Dei fekk beskjed av Stortinget om at dei skulle få 80 pst. tilskot. Dei pengane nappa næringsministeren og stortingsfleirtalet tilbake og seier no at det får halda med 40 pst. Realiteten i dette er at i framtida overlèt me kanskje til dei store utanlandske aktørane å planleggja å selja reiser i Noreg. Det ønskjer ikkje Senterpartiet.

I denne debatten har det vore snakka mykje om næringsfiendtlege parti, særleg frå representantar frå Høgre. Då er vel eigentleg mitt råd at dei får skaffa seg ein spegel før dei gjer dette. For det er òg ein realitet kva mange av hotelleigarane rundt om i distrikta har opplevd med denne regjeringa: ein kraftig vekst i formuesskatten. Så det å vera næringsvenleg er noko ein må gjera, det er ikkje nok at ein sjølv trur at ein er det.

Trond Giske (A) []: I denne siste trontaledebatten i perioden kan vi oppsummere det lengste Høyre-styret i Norge noen gang. Aldri har Høyre hatt større mulighet til å forme Norge. Som næringsminister i 2013 husker jeg godt hva Høyres budskap var: en mer robust økonomi, mindre oljeavhengighet, styrket fastlandsøkonomi og mindre utenforskap.

Men ingen regjering har noensinne økt oljepengebruken mer. I 2013, da vi gikk av, brukte vi 126 mrd. kr. I 2020 var det – før korona – lagt opp til å bruke 240 mrd. kr. I løpet av sju år har Solberg-regjeringen brukt nesten dobbelt så mye oljepenger som alle andre regjeringer før dem – jeg skulle nesten til å si siden olje ble oppfunnet.

Punkt nummer to: Norsk næringsliv har blitt mer oljeavhengig. I 2013 var handelsunderskuddet for Fastlands-Norge 250 mrd. kr. I 2019 var det 400 mrd. kr, og et handelsoverskudd med olje har omtrent forsvunnet.

Den tredje saken, utenforskapet, har økt og ikke gått ned. I 2013 hadde vi 310 000 uføre. I dag har vi 50 000 flere. Antallet unge uføre er under Erna Solberg doblet, fra 10 000 til 20 000. Den viktigste årsaken er psykiske problemer. Det er en sak Erna Solberg har framstilt som sitt flaggskip.

Det er grunn til å frykte at tallene forblir høye. Fortsatt går 14 000 ungdommer ut av skolen uten å ha fullført. 6 000 søkere står uten læreplass. Bare på helsefag er det nær 2 000 som mangler plass. Vi skal altså i løpet av en generasjon doble antall eldre, men fortelle tusenvis av ungdommer at det ikke er bruk for dem i helsesektoren. Det er Solbergs versjon av å gjøre oss mer robuste for framtiden.

Oljepengebruken er økt, handelsunderskuddet er økt, utenforskapet er økt, antallet unge uføre er doblet, og tusenvis av unge faller ut av skolen. Det trengs en ny politikk. Mange tusen arbeidsløse forteller hvor viktig det er med arbeid til alle. Stengte skoler har minnet oss på hvor viktig fellesskolen er, og ingen snakker lenger om at utenlandske storkonsern skal få drive sykehjemmene hvor våre eldre trenger trygghet. Ingen misunner andre lands privatiserte helsevesen. Kritikk mot rause velferdsordninger er forstummet.

Vi trenger en ny retning, en mer robust økonomi, mindre utenforskap, mindre oljeavhengighet og sterkere økonomi i Fastlands-Norge. For å bruke et gammelt slagord: Vi trenger nye ideer og bedre løsninger.

Siv Mossleth (Sp) []: Statsministeren, som leder regjeringa, har et stort ansvar for det som skjer i landet. Statsministeren har et hovedansvar for å praktisere den todelte målsettingen som rovviltforliket er basert på. Grunnlaget for en todelt målsetting må selvsagt være at målene balanseres. Sånn er det ikke i dag. Rovvilt er hovedmålet.

Når både miljøministeren og landbruksministeren synes dette er helt greit, betyr det at vi har en regjering som ikke vekter beitenæringen som like viktig som rovviltet. I Nordland ble det eksempelvis varslet før årets reinkalving at det var nødvendig å ta ut rovvilt. Reinen er på sitt mest sårbare i denne tida, når de nyfødte kalvene skal ta sine første vaklende skritt.

Hva skjedde i vår? I Børgefjell måtte minst 90 rein dokumenteres som rovviltdrept før et eneste rovvilt ble tatt ut av området, og i reinens kalvingsland skal det ikke være rovvilt. Bruk av beite er viktig. Utmarksbeite er spesielt viktig i et land med bare 3 pst. dyrket mark. I Nordland er det enda mindre, det er 1,4 pst. dyrket mark.

Beitebruk er både miljøvennlig og framtidsrettet. Kjøtt produsert på gress er både sunt og godt. Jeg synes det er grunn til å takke dem som produserer maten. Vi trenger større selvforsyning av jordbruksvarer, korrigert for importert kraftfôr. Meldingene fra reineierne er nå så alvorlige at jeg mener statsministeren må ta et mye større ansvar. Regjeringa kan ikke la miljøminister Rotevatn knekke reindriften i Nordland.

Eksempelvis sier Mats Pavall i Duokta at han ikke kan fortsette med rein. Slutter Mats, forsvinner håpet for reindriften i Duokta. Hva skal rovviltet spise da? Selvfølgelig er det flere utfordringer i reinbeitedistriktene. Men Mats Pavall er tydelig på at det er rovviltet som er den største belastningen de har. Ørn, jerv og gaupe dreper både reinen og håpet om en framtid i en viktig og tradisjonsrik næring.

Nå er det ikke bare enkeltreineiere som varsler. Både Fylkesmannen i Nordland og NSR varsler reindriftens død i fylket. Jeg ber regjeringa med statsministeren om å ta ansvar: Reduser rovvilttrykket nå.

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Turid Kristensen (H) []: Dette er ikke et flammende innlegg, men en kort stemmeforklaring til Fremskrittspartiets forslag nr. 88. Kunnskapsdepartementet og høyere utdannings- og forskningsminister Henrik Asheim jobber med en stortingsmelding om styring av statlige universiteter og høyskoler, og den vil selvfølgelig også omhandle finansiering av sektoren. I den forbindelse vil det være helt naturlig at vi også ser på en gjennomgang av finansieringskategoriene i høyere utdanning. Høyre vil derfor støtte dette forslaget når det kommer opp til votering senere i dag.

Arne Nævra (SV) []: I mitt første innlegg i dag snakket jeg om det første av to eksistensielle problemer som menneskeheten nå står overfor, og som kanskje burde reflekteres mer i debatten her. Da gjaldt det klima og klimaendringene. Nå skal jeg si litt om tapet av artsmangfold som Naturpanelet peker på. Naturpanelet er under FNs vinger på et vis; de har i alle fall sekretariatet og sekretariatsfunksjonen.

Jeg har gått gjennom flere tusen vitenskapspublikasjoner. De advarer, retter pekefingeren mot oss og sier at hvis vi ikke tar oss sammen, går dette galt, og vi får en bumerang imot oss sjøl.

Når én million arter er truet av utryddelse – f.eks. har dyrebestander blitt halvert i løpet av min voksne periode, i løpet av 40 år – er det alvorlig fare på ferde. Det er fem årsaker til at dette skjer, og alle sammen er menneskeskapte. Vi er nødt til å ta dette alvorlig.

Jeg er glad for at statsministeren og regjeringa, blant over 60 statsledere, nå har signert en erklæring om en rekke miljøtiltak fram mot 2030, i forkant av FN-konferansen om artsmangfold. Det er veldig bra. Statsministeren sa også i sitt innlegg i dag at kunnskap er nøkkelen til god forvaltning, og det er vi i hvert fall enige om. Da må jeg stille spørsmålet: Hvorfor blir det tatt så mange beslutninger imot fagbiologers anbefalinger og fagetaters anbefalinger? Det er nok å nevne et stikkord som «iskanten». Tenk også på hvordan skog hogges i dag til tross for faglig kunnskap om hva som er der. Tenk hvor sørgelig kort vi har kommet i å kartlegge hva vi har av verdier. Jeg tenker på det økologiske grunnkartet. Det kan godt tenkes at miljøministeren kjemper for at det skal få en større plass, og at han skal få mer midler, men det ser ut til at det slaget tapes gang etter gang når budsjettet skal legges. Regjeringa Solberg har gått imot mye av det biologene anbefaler.

Ved hver valgkamp har både Siv Jensen og Erna Solberg gått ut og sagt at det skal bli lettere å bygge ut og bygge ned, og det har de faktisk lyktes med. Det er vel ikke ett område der de har lyktes mer, og der de har vist mer handlekraft, enn akkurat dette. Det er – hva skal en si – en bevisst holdning, og det er veldig viktig at vi nå går i retning av arealnøytralitet, og det håper jeg reflekteres i mange kommuners arealplaner også.

Lene Vågslid (A) []: Eit fareteikn når ein har sete med makt for lenge, kan vere at ein ikkje lenger ser dei reelle problema som faktisk er der. Beredskapen er betre, seier Høgre-representant etter Høgre-representant her på talarstolen, både i går og i dag. Ja, den nasjonale beredskapen trur eg me alle skal erkjenne er betre. Det har vore betydelege investeringar i eit nasjonalt beredskapssenter, me har fått på plass politihelikopter, det har blitt godt levert på mykje av den nasjonale beredskapen. Kritikken ligg ikkje i det, det er den lokale beredskapen som er svekt. Det er nærpolitiet over heile landet som mange plassar er svekt.

Det er jo interessant at mange Høgre-representantar i dag har brukt eitt eksempel, frå Nord-Troms, der nokon meiner reforma går kjempebra. Det er veldig positivt. Eg trur eg til og med kan kome på fleire eksempel der folk meiner at reforma har fungert bra. Problemet er berre at dei er i fåtal. Det er ikkje greitt at ein må vente i fleire timar på at politiet kjem. Eg er frå Dalen i Vest-Telemark, og eg veit at der bur det ikkje så mange, men til og med på Nesodden, der det bur 20 000 personar, klarer ikkje politiet å halde responstida.

Guro Angell Gimse frå Høgre seier at Høgre gjerne vil at brann- og redningstenesta skal kunne ha eit større ansvar og gjere fleire ting, men det stemmer jo ikkje. Arbeidarpartiet har to gonger føreslått ei eiga stortingsmelding om brann- og redningstenesta, for me meiner det er bekymringsfullt at dei menn og kvinner som no er vikarpoliti rundt om i landet, er det utan at nokon har sett på oppgåver, finansiering og framtidig portefølje. Her har me føreslått mange tiltak, men dei blir nedstemde gong på gong.

Heidi Nordby Lunde seier at Masud Gharahkhani påstår at politiet grin på arbeid, men det er ikkje Gharahkhani som påstår det, det er politifolk sjølve som står fram i media, fortvila over ikkje å bli høyrde. Det er den arven me no har etter alle desse åra med Høgre, og også Framstegspartiet, i regjering – politifolk over heile landet som opplever at dei ikkje blir høyrde.

Eg synest det er heilt utruleg at ein ikkje tek dette meir seriøst enn det me har sett i debatten både i går og i dag. Det debatten viser, er eit tydeleg skilje mellom høgresida og venstresida i politikken. Arbeidarpartiet går tydeleg til val og til kamp mot aukande forskjellar, medan representantane frå Høgre nærmast ikkje vil erkjenne at forskjellane er så store som dei er. Høgre har jo ofte påstått at dei er eit kunnskapsbasert parti. Når dei får ein rapport som bekreftar at skattepolitikken deira ikkje fører til det dei påstår, skal dei ikkje lenger lytte til det. Det er berre å merke seg som interessant. Eg meiner debatten i går og i dag tydeleg viser at me treng ein ny kurs for landet, for tryggleik og rettferd og for å få ned forskjellane i Noreg.

Heidi Greni (Sp) []: Den blå-blå høyreregjeringen med Fremskrittspartiet som støtteparti sier de ønsker levende lokalsamfunn og vekst i hele landet. Næringslivet i mange distriktsområder går godt – så også i Trøndelag. Folk bor der verdiene er, og der verdiene skapes. Det ønsker de å fortsette med. Da er det bare så synd at høyreregjeringen med støttepartiet Fremskrittspartiet legger til rette for det motsatte.

Lokalsamfunn er jevnlig vitne til nedleggelse av offentlige, statlige kontor som er viktige for å skape et mangfoldig arbeidsliv lokalt. Det finnes ikke noen samordning på regjeringsnivå for å sørge for at når en omstrukturerer statlige arbeidsplasser, skal det være noe igjen også i distriktene. Regjeringen løfter ikke en finger. Det er ikke noe ønske om å ta ansvar når flere statlige institusjoner f.eks. finner det for godt å bryte med prinsippet om å spre arbeidsplasser og gjør dette samtidig. Da er det ingen som tar ansvar for å se hva som er den helhetlige konsekvensen.

Mæland ville som tidligere kommunalminister ikke ta ansvaret for denne samordningsrollen som hun ble tildelt. På direkte oppfordring mente hun at lokalisering av statlige arbeidsplasser får det enkelte departement ta ansvar for. Slik bygger en ikke helhet. Slik ser en ikke den helhetlige konsekvensen. Kanskje den nye kommunalministeren fra Høyre er av en annen mening?

Det vi gjør i dag, har betydning for alt som skjer i framtiden. Derfor er det viktig å være framsynt og hver dag tenke over hva den politikken vi gjennomfører, faktisk medfører for lokalsamfunnet.

Mange lokalsamfunn opplever nå at arbeidsplass etter arbeidsplass forsvinner. Skatteinnkreveren forsvinner, Nav forsvinner, politiet forsvinner, osv. Sist jeg sjekket statistikken for min egen kommune, hadde vi én statlig arbeidsplass igjen. Det er muligens presten. Det er det som er igjen av statlige arbeidsplasser, og slik er det i mange kommuner. Er det det neste som skal sentraliseres? Nei, nå må vi få på plass en annen regjering som sørger for at vi beholder statlige arbeidsplasser også i Distrikts-Norge.

Statsminister Erna Solberg []: La meg begynne med å si at jeg vet at jeg var utenfor den parlamentariske språkbruken tidligere i dag – med det hjertet av og til er fylt av. Vi er strenge på lederlønninger i regjeringen og kommer fortsatt til å være det, for det er viktig at vi ikke er lønnsledende. På den andre siden er det også viktig at man holder seg innenfor virkeligheten når man, f.eks. i denne sal, beskriver hvordan det norske samfunnet er, og hva som er utfordringene. Det har jeg ikke helt hørt hele veien gjennom dette.

La meg ta bare noen fakta knyttet til det innlegget som Trond Giske holdt om at Norge var blitt mer oljeavhengig. Norge er blitt mindre oljeavhengig de siste årene. Etterspørselen fra oljevirksomheten i andel av BNP – som er det viktige kriteriet for dette – er gått fra 13,5 pst. i 2013 til 8,8 pst. i 2019. Det er ett viktig eksempel. Før korona var sysselsettingsandelen for dem mellom 20 år og 66 år heldigvis kommet opp igjen til 78,1 pst. Jeg mener vi fortsatt må jobbe med å få den andelen videre opp.

Når man vurderer handelsbalansen, er det viktig at man vet hva man egentlig går gjennom og snakker om. Det er nemlig slik at ser man på differansen på handelsbalansen for Norge – hvis man tar vekk importen til oljevirksomheten, som jo må være den reelle, sammenlignbare størrelsen – er det bare avkastningen av Statens pensjonsfond som er forskjellen på handelsbalansen vår. Jeg mener at vi må jobbe mer med å øke handelen vår. Vi jobber med en eksportstrategi. Den ble lagt frem i dag. Vi skal jobbe enda mer for å bygge opp mer i Fastlands-Norge, men summen er at Norge er mindre oljeavhengig i dag enn man var i 2013.

Så er det noen saker jeg bare kort vil kommentere. Det er slik at vi i 2005 vedtok at vi skulle legge gjennomsnittet av pris- og lønnsstigningen til grunn for pensjonsreguleringen. Det var den rød-grønne regjeringen som operasjonaliserte dette til 0,75. Da ble det vedtatt i Stortinget, og det var altså en operasjonalisering. Men det som var viktig med den diskusjonen, var at regjeringen den gangen sa at det var viktig å gjøre det på den måten fordi vi ikke kunne ha et varierende tall hvert eneste år av hensyn til stabiliteten i hele pensjonssystemet. Så får vi se på det når vi har en pensjonskommisjon som går gjennom og ser om vi kan operasjonalisere disse tingene på en bedre måte, men det er altså det som er bakgrunnen for det.

Så til spørsmålet som ble tatt opp, bl.a. av Martin Kolberg, om regjeringens forhold til pensjon fra første krone. Regjeringen har, som Stortinget er informert om, satt ned et partssammensatt utvalg. Regjeringen sitter der sammen med arbeidslivets parter for å se på mulige måter å gjennomføre pensjon fra første krone på – om vi skal, og på hvilken måte vi da skal gjøre det. Det er et reelt arbeid i trepartssamarbeidet. Vi har sagt at når vi får den innstillingen – som skulle kommet i vår, ble utsatt på grunn av koronaen og kommer i løpet av høsten – skal vi ta ordentlig stilling, hvis det er et reelt ønske i trepartssamarbeidet om at vi skal ha pensjon fra første krone. Det er viktig for meg å understreke at vi er opptatt av et reelt trepartssamarbeid, ikke et Arbeiderparti-topartssamarbeid hvor LO stort sett bestemmer hva Arbeiderpartiet skal gjøre, og arbeidsgiverne ikke blir hørt på.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Debatten disse to dagene har fått fram forskjellene i synet på virkemidler for å skape framtidens Norge, det Norge som skal normalisere hverdagen for våre innbyggere etter koronaepidemien. For å lykkes med å få folk tilbake i jobb, sikre flere ben å stå på, skape en grønnere framtid, få flere til å fullføre videregående skole og inkludere flere i arbeidslivet, kreves målrettede tiltak og tilpasning av økonomien i vår nye situasjon – tiltak som kan bidra til trygghet, men også skape økonomisk vekst i en usikker tid.

Barnefattigdom i dagens Norge handler i stor grad om barn som opplever å være utestengt fra sosiale sammenhenger på grunn av familiens økonomiske situasjon. Derfor prioriterer vi tiltak som å gi en betydelig økning i barnetrygd for barn fra 0 til 6 år, fritidskortet til alle barn mellom 6 og 18 år, gratis kjernetid i barnehagen og SFO for lavinntektsfamilier, og mer enn en dobling av engangsstøtten for fødende kvinner.

Ser vi utenfor landets grenser – og det bør vi gjøre, som et av verdens rikeste land – møter det oss en verden hvor vi ser flere mennesker på flukt, flere mennesker som har havnet i en situasjon preget av sult og usikkerhet knyttet til helt eksistensielle spørsmål, som om de klarer å skaffe nok næringsrik, sunn mat. Dette er en utfordring denne regjeringen tar på høyeste alvor og gjør noe med.

Jeg blir bekymret når et parti som Fremskrittspartiet nå i denne debatten tar til orde for å redusere bistandsbudsjettet og argumenterer for reduksjon av antall kvoteflyktninger til Norge. Selv om vi ikke stemmer for forslag nr. 67 i dag, fra SV og Miljøpartiet De Grønne, om asylsøkere fra Hellas, er vi likevel helt enige om å få til en så rask relokalisering som mulig av asylsøkere Norge har bestemt å ta imot fra Hellas.

De enorme lidelsene gjør inntrykk. Kristelig Folkeparti og regjeringen vil hjelpe på ulike måter. Punktum er ikke satt for norsk hjelp til disse menneskene i Hellas. Vi er ikke ferdige og vurderer situasjonen fortløpende med tanke på hvordan vi kan hjelpe, inkludert antall sårbare barn og familier Norge bør relokalisere.

Debatten disse to dagene har avdekket tydelige forskjeller i synet på hvilke løsninger Norge trenger framover. Én ting er at regjering og opposisjon er uenige, men sannelig er det også et stort sprik på rød-grønn side. Ta for eksempel spørsmålet om holdningen til EØS, hvor Senterpartiet vil nulle ut avtalen, mens Arbeiderpartiet ønsker å beholde den, eller innenfor naturvern, hvor Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne står på hver sin klode i synet på hva som er nødvendige tiltak for å redde klimaet. En har grunn til å stille spørsmål ved hvordan det er mulig å skape troverdighet for et rød-grønt regjeringsalternativ med et så stort sprik i så viktige saker.

Når det gjelder forslagene, viser Kristelig Folkeparti til den stemmeforklaring som parlamentarisk leder i Høyre vil gi på vegne av de tre regjeringspartiene.

Ola Elvestuen (V) []: Jeg vil også takke for debatten, som gjennom disse to dagene viser noen tydelige skillelinjer. Jeg skal ikke ta alle, jeg vil forholde meg til én.

Vi skal nå ut av en koronapandemi og en økonomisk krise, og vi skal gjennomføre et stort grønt skifte. Der synes jeg det er noen tydelige skiller, særlig når det gjelder hvordan vi skal løse den største oppgaven vi står overfor, som er å ta tak i den klimakatastrofen vi har, og redusere utslipp med 50–55 pst. fram mot 2030.

Vi har en regjering som har ført en systematisk politikk gjennom flere år. Vi har utslippskutt. De siste fire årene har de gått ned; seks av de siste sju årene har utslippene gått ned. Vi har forsterket målet vårt overfor FN, som et av de første landene i verden, med 50–55 pst., vi har gått inn i en forpliktende avtale med EU som omfatter hele utslippssektoren, også de ikke-kvotepliktige utslippene, og vi har en systematikk innenfor grønn skipsfart, innenfor transport, med en elbilandel som er unik i verden. Man kan se på område etter område. Vi skal legge fram det som har vært etterlyst lenge: en klimaplan som skal vise hvordan vi skal nå målene fram mot 2030. Det er en systematikk for å få dette til, en systematikk som ikke var der for noen år siden.

På opposisjonens side har man partier som er veldig opptatt av klima, det vil jeg også fra Venstre berømme, men hvor er systematikken? Man har Arbeiderpartiet, som snakker om at man må ha en rettferdig klimapolitikk. Det skal vi selvfølgelig ha, men det minst rettferdige er å ikke ha en effektiv klimapolitikk. Jeg vet ikke om det å snakke om rettferdighet i neste omgang innebærer forslag som bl.a. gjør at den elbilomstillingen og den elektrifiseringen vi ser i Norge, kommer til å gå saktere enn sånn det ser ut i dag, og at vi ikke når målet med bare nullutslippskjøretøy i 2025, som vi må nå for å få ned utslippene med 50 pst.

Så har man det nesten største opposisjonspartiet, Senterpartiet, som jo stort sett er imot alle forslag på klima – avgiftsøkninger og annet – som vi har kommet med de siste årene, og som vi ikke vet om egentlig ønsker at vi skal opprettholde samarbeidet med EU. Dette er en sentral del av EØS-avtalen og en sentral del i et samarbeid for å nå målene i klimapolitikken vår.

Da blir spørsmålet til Senterpartiet: Mener man at vi skal gjøre dette i samarbeid med EU, eller mener man faktisk at vi skal gå ut av klimasamarbeidet også? Hvordan vil resten av opposisjonen da kunne si hvordan vi skal nå klimamålene i 2030? Det er ingen tvil om at det er på borgerlig side systematikken og viljen ligger.

Audun Lysbakken (SV) []: Til det siste innlegget er det fristende å si at hvis det er systematikk på borgerlig side, så er det ved at det går systematisk for sakte og er systematisk for slapt. Det er det som skjer i klimapolitikken på borgerlig side. Hvorfor kan jeg si det? Jo, det er fordi det å nå skulle legge fram en plan, i det siste året av en åtte år lang periode, ikke er kjempeimponerende. Problemet er jo at Norge, etter så mange år med borgerlig styre, ikke har en plan. Regjeringen rekker kanskje så vidt å legge fram en plan før den forhåpentligvis går av.

Hva er det systematikk i? Jo, somling på mye av det som nå er viktigst for å drive fram det teknologiske skiftet vi trenger for å få ned utslippene, som at regjeringen har vendt ryggen til karbonfangstprosjektet på Klemetsrud nylig, eller at når jeg besøker bedrifter som jobber med klimaløsninger rundt om i landet, meldes det systematisk tilbake om at det trengs en langt mer aktiv næringspolitikk en den som nå føres, for at løsningene skal kunne drives fram. Det gjelder dem som prøver å utvikle nullutslippsbåtmotorer, det gjelder dem som ønsker å bygge nullutslippsfiskebåter, det gjelder i utviklingen av en norsk batteriindustri, det gjelder ønsket om å ta hydrogen i bruk på fergene våre i nord, f.eks. på Vestfjorden. Utfordringen er altså at denne regjeringen mangler den aktive næringspolitikken som må til for å møte klimakrisen på en både effektiv og rettferdig måte.

Et hovedinntrykk etter denne debatten er at regjeringen, konfrontert med de to nye rapportene som viser hvordan ulikheten i makt og rikdom er større i Norge enn det de fleste har trodd, og at regjeringens skattepolitikk er rigget for den økonomiske eliten – de rikeste – står uten forklaring og uten svar. Da jeg og flere andre tidligere i dag utfordret statsministeren på den nye rapporten, som viser at regjeringen har tatt feil når det gjelder formuesskatten, er svaret å prøve å snakke så uklart om dette at man bruker opp taletiden før man trenger å svare. Jeg synes også at dette har vært det gjennomgående svaret fra borgerlige representanter i debatten. Det er fordi høyresiden mangler et godt svar på rapporten som kom i går, og som er knusende for en grunnstein i det borgerlige regjeringsprosjektet. I en situasjon hvor vi vet at de rikeste i landet betaler en langt mindre andel av sin inntekt i skatt enn det vanlige arbeidsfolk gjør, er det utålelig. Vi må rigge om skattesystemet slik at det setter arbeid først og vanlige folk først.

Marit Arnstad (Sp) []: Dette har utviklet seg til i stor grad å bli en debatt om ulikhet, og om at veldig mange de siste årene har følt seg oversett og til dels overkjørt. Bunadsopprør og kystopprør er uttrykk for det.

Statsministeren startet sitt innlegg i dag med at hun ville se framover. Det kan være at statsministeren ikke har så lyst til å se bakover på de sju årene hun har styrt – på alle disse sentraliseringsreformene. Jeg tror at statsministeren har et lite ønske om at dette sentraliseringsmaset skal bli glemt fram mot valgdagen i 2021. Det kommer ikke til å skje.

Det er sjølsagt viktig å se framover. Senterpartiet ønsker gjerne å se framover. Senterpartiet mener at det trengs en ny kurs. Det neste tiåret må bli det tiåret da vi forhindrer et Norge med økte sosiale og geografiske skiller. Det er mange land som strever med stadig større ulikhet, med mange som faller utenfor. Det er samfunnsødeleggende.

Ulikhet skapes når beredskap, velferd og tjenester ikke finnes nær folk, når grupper i befolkningen ikke føler seg hørt og sett, når formuesverdier samles på færre hender og på færre steder i et land. Da skapes ulikhet.

Næringsvennlighet er ikke bare å lene seg bakover og si at det er et frislipp. Vi må ha en målrettet satsing – det har vært en viktig debatt her i dag. Statsministeren nevnte Statoil/Equinor. En kan se på vannkraftselskapene i Norge og tenke seg hva det hadde betydd om de hadde vært eid av tyske eller kinesiske interesser. De har skapt verdier og merverdier både lokalt og nasjonalt. Det kunne ha vært annerledes hvis de hadde blitt kjøpt opp av utlandet. Det er den utfordringen vi står overfor nå, når det gjelder andre av våre naturressurser.

Senterpartiet mener at Høyre mangler nye ideer og nye verktøy i distriktspolitikken og næringspolitikken. De håper og tror at vi skal få en mer næringsvennlig utvikling, men vi er nødt til å satse. Vi er nødt til å satse med nye virkemidler og langt mer målrettet enn det vi har gjort. Drivkraften bak distriktspolitikken er ikke milde gaver til utkantene. Kraften i distriktspolitikken er å holde landet sammen gjennom likeverdige muligheter og tjenester, gjennom at hele landet blir sett, og gjennom at Norge henger sammen. Denne debatten viser at Høyre og resten av regjeringen ikke har forstått det. Derfor trengs det en ny kurs, og derfor trengs det også et nytt styre.

Siv Jensen (FrP) []: La meg først henvende meg til representanten Lise Christoffersen, som hadde noen artige formuleringer knyttet til replikkordskiftet mellom statsministeren og meg knyttet til pensjonistene. Jeg var finansminister i en regjering som la pensjonsreformen og pensjonsforliket til grunn, et forlik som Arbeiderpartiet må sies å være hovedarkitekten bak. Så Arbeiderpartiet får heller forklare hva det er de holder på med i pensjonsspørsmålene.

Fremskrittspartiet har vært tydelige hele veien på hva som er vårt primærstandpunkt når det gjelder underregulering av pensjoner, og vi brukte anledningen mens vi satt i regjering, til å gi pensjonistene en håndsrekning gjennom mange andre virkemidler: gjennom å gjøre noe med avkortingen av pensjonen til gifte og samboende pensjonister, gjennom å styrke minstepensjonene ved gjentatte anledninger og også gjennom å gi pensjonistene en håndsrekning gjennom skattesystemet. Vi brukte alle de mulighetene som var på utsiden av pensjonsforliket. At Fremskrittspartiet nå, ute av regjering, fortsetter kampen for sin primærpolitikk om å få gjort noe med underreguleringen, som vi også har et forslag om i dag, må ikke overraske noen. Det som derimot er mer overraskende, er den vinglingen som Arbeiderpartiet har i dette spørsmålet også.

Jeg gleder meg til å se representanten Jonas Gahr Støres oppfølging av det han selv sa tidligere i dag om at det var veldig umoderne å ha på seg ideologiske skylapper. Jeg merket meg det. Da regner jeg med at representanten Gahr Støre kommer til å være konsekvent i sin tilnærming til spørsmålene i alle saker fremover, og at det ikke bare gjelder det ene spørsmålet han valgte å være opptatt av da han snakket om ideologiske skylapper. For vi ser et Arbeiderparti som har på seg ideologiske skylapper i fryktelig mange spørsmål, noe som skaper betydelige utfordringer – for foreldre som har barn i barnehage, for elever som vil tenke annerledes i skolen, for eldre som ønsker valgfrihet på sykehjem eller når det gjelder hvem som skal komme og pleie dem hjemme. Listen er lang, og her kunne Arbeiderpartiet med fordel ha tatt av seg sine ideologiske skylapper.

Ellers må jeg si at dette har vært en veldig forutsigbar trontaledebatt, uten svært mye nytt. Skillelinjene i norsk politikk ligger fast som de alltid har vært.

Jeg vil helt til slutt gi en stemmeforklaring fra Fremskrittspartiet. Vi kommer til å støtte forslagene nr. 3, 8, 12, 13 og 15, fra Senterpartiet. Vi kommer til å støtte forslagene nr. 20, 22, 26, 28, 30, 31 og 34, fra Arbeiderpartiet. Vi kommer til å støtte forslagene nr. 68 og 87, fra SV. Øvrige forslag er vi enten uenig i eller kommer til å tilnærme oss på andre måter, f.eks. gjennom budsjettprosessen denne høsten.

Trond Helleland (H) []: Det er mulig jeg må holde to innlegg hvis jeg ikke får bruke litt ekstra tid på stemmeforklaring, for det er en del forslag som regjeringspartiene skal stemme for.

Før det har jeg lyst til å takke for debatten, som går etter de vante skillelinjene. Vi har jo vært igjennom – og er midt oppe i – en veldig spesiell situasjon, med koronapandemi og med enorme utfordringer for norsk næringsliv og for norske arbeidsplasser. Jeg har lyst til å si at fra regjeringspartienes side er vi naturligvis innstilt på å kunne ha et godt samarbeid med Stortinget. Vi ønsker å forhandle budsjett med Fremskrittspartiet i første rekke – det er jo det som er målet – men det har vært en god stemning i Stortinget med hensyn til å kunne samle seg om brede nasjonale løsninger når det er nødvendig. Det ønsker vi å fortsette med, så det vil også gjenspeile seg litt i vår stemmeforklaring, for vi støtter en del forslag fra både Senterpartiet, Arbeiderpartiet og – naturligvis – Fremskrittspartiet.

Marit Arnstad trekker fram ulikhet og snakker om distriktspolitikk. Det er jo naturlig at Senterpartiet gjør det. Jeg vil bare minne om at denne regjeringen ikke har noe å skamme seg over. Vi har gjennom sju år hatt et rekordløft på det som virkelig binder landet sammen, nemlig samferdsel. Vi har en realøkning på 85 pst., noe som ikke minst også Fremskrittspartiet har bidratt til, ved å bygge ut veier, ved å bygge ut jernbane, ved å bygge ut havner og farleder, som gir hele Norge muligheter.

I innlegget mitt i går nevnte jeg i en bisetning at arbeidsledigheten nå dessverre er høyest i Oslo og lavest i Nordland. Det er ikke noen distriktsfiendtlig arbeidsledighet – for å si det slik. Også under oljekrisen så vi at arbeidsledigheten var lavest i de fylkene som var minst oljeavhengige – Innlandet, Nordland og nordover – og slik har det fortsatt. Så vi bidrar til å skape arbeidsplasser, vi bidrar til å legge til rette for en utvikling som er bra for hele Norge, og det vil denne regjeringen fortsette med.

Så til stemmeforklaringen: Vi stemmer for forslag nr. 3, fra Senterpartiet. Jeg må gi en liten forklaring for hvert enkelt forslag, dersom jeg får litt ekstra taletid. Ellers må jeg gå ned og opp igjen.

Presidenten: Representanten har 3 minutters taletid, men kan gjerne tegne seg på nytt.

Trond Helleland (H) []: Før var det av og til slik at en kunne bruke litt tid på stemmeforklaring, men jeg respekterer presidenten. Da går jeg ned og kommer opp igjen etterpå.

Vi stemmer altså for forslag nr. 3, som vi har stemt for før. Vi stemmer for forslag nr. 12, som er forslag om kartlegging av offentlige myndigheters håndtering av besøksrestriksjoner. Dette ligger også i det arbeidet som koronakommisjonen gjør. Men vi stemmer for det forslaget. Vi stemmer for forslag nr. 13, der en ser på nye modeller for å utvikle virksom antibiotika.

Da er taletiden min brukt opp. Dette var de forslagene fra Senterpartiet vi ville stemme for. Så kan jeg komme opp og ta resten etterpå.

Jonas Gahr Støre (A) []: Jeg synes dette har vært en klargjørende debatt. Jeg synes den gir et godt oppspill til det året som går inn mot valget.

Statsministeren var opptatt av å se framover. Samtidig advarte hun mot fortidens feil. Men det ga meg inspirasjon til å si at Norge jo ble Norge fordi vi ikke begikk en del av andre lands feil i fortiden. I Norge var det en felles oppfatning, i alle fall toneangivende, at vi skulle ha en politikk for arbeid for alle og sette kraftige virkemidler inn for det. Vi skulle ha en politikk for en velferdsstat som ga folk velferd uavhengig av hvor de bodde, og hvilken lønn de hadde, en politikk for å sikre spredt bosetting av mange årsaker, en politikk for industri- og næringsutvikling og en politisk vilje til å nå disse målene, og at en felles velferdsstat faktisk var et gode for den enkelte – det var rettferdig og også bra for næringslivet. I bunnen for det, det som bandt alt dette sammen, var at vi prioriterte å ha små forskjeller. Nå er det kommet dokumentasjon som illustrerer hva som bidrar til små forskjeller, og om Norge er på vei bort fra små forskjeller.

Vi har hørt en regjering som egentlig ikke har hatt ett forslag som kan vise at de reduserer forskjellene – de kaller dem små, men de er altså økende. Og vi har en regjering som egentlig er opptatt av alternative fakta. Når det kommer dokumentasjon fra Statistisk sentralbyrå om at de med høyest inntekt skatter mindre og tjener mer, er det alternative fakta, det påvirker egentlig ikke bildet. Det kommer dokumentasjon om at vår formuesulikhet er på linje med den i Storbritannia. Man ville jo ikke trodd for noen år siden at det var noe som vi bare trakk på skuldrene av og sa: Det er fortsatt små forskjeller. Og vi har fått dokumentasjon når det gjelder den formuesskatten som Høyres landsmøte vil avvikle. De vil altså bruke 10–15 mrd. kr der, det er det vi må ta tak i nå, det er der vi har den største muligheten til å rette opp skjevheter i Norge. Om dette skriver våre anerkjente forskere innenfor økonomi at analysen «finner ingen effekter av formuesskatten på foretakets investeringer i fysiske driftsmidler», og følgelig ikke da heller på sysselsetting.

Så er det slik at dette er en regjering som ikke bare avviser fakta, men den avviser også folks holdninger. Og til Siv Jensens poeng om ideologiske skylapper: Jeg har ofte beskrevet det med en internasjonal historiker som sa at sosialdemokratiet er en praksis på søken etter en teori. Det er praksis som funker. Det er hva som virker, som er poenget. Og en velferdsstat som sikrer og trygger oppdragelsen for barn og unge, og som trygger eldre, er effektivt. Når vi ser at store private konsern tar ut store utbytter av å drive det som om det var et marked, er jo det en bekreftelse på denne regjeringens politikk, der regjeringen i 2013 sa at det ikke er forskjell på velferdstjenester og andre tjenester. Da ender vi der. Det sier vi nei til.

Og jeg vil i et siste innlegg komme tilbake til noen flere elementer, men her oppklarer vi forskjeller. Det mener jeg er opplysende for velgerne, og vi har fått et frampek for hva valgkampen kommer til å handle om.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg er enig i at debatten har vært avklarende. Den har vist at både ulikhet, den økende ulikheten i makt og rikdom, og klima- og miljøkrisen kommer til å bli sentrale i den valgkampen vi står foran.

Vi har snakket mye i dag om det som skjer på toppen i det norske samfunnet, og hvordan de rikeste drar ifra. Men en av de tingene som voteringen nå vil vise, er om Stortinget er klar til å undersøke konsekvensene for de mange som er rammet av ulike usosiale kutt som har rammet folk som har lite, gjennom årene med borgerlig regjering. Det gjelder uføre, det gjelder aleneforeldre, det gjelder kronikere. Det gjelder ikke minst pensjonistene, som har vært oppe i debatten flere ganger, som har opplevd oppgjør etter oppgjør med fallende kjøpekraft, noe som selvfølgelig rammer eldre med lave pensjoner hardest. Vi har en rekke forslag i dag som rett og slett handler om å be regjeringen kartlegge konsekvensene for dem som er rammet av de usosiale kuttene. Jeg håper at også de som har støttet disse kuttene, regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, vil kunne være med oss på at det kunne være interessant å finne ut hvordan det har gått med de som har vært på den andre siden.

Ellers skal jeg også komme med en stemmeforklaring. SV kommer til å stemme for forslagene nr. 1–14, fra Senterpartiet, forslag nr. 18 og forslagene nr. 20–34, fra Arbeiderpartiet, forslagene nr. 35, 38, 70, 88 og 89, fra Fremskrittspartiet, forslagene nr. 39–49, 52–57, 59 og 60, fra Rødt, i tillegg til forslagene nr. 65 og 66, fra Miljøpartiet De Grønne.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg skal komme med en stemmeforklaring, men jeg skal også svare på et par ting som er sagt i denne sluttrunden.

Til representanten Elvestuen først: Ja, det er riktig, Senterpartiet er imot EU. Vi var også skeptiske til EU og klimasamarbeid, i den forstand at regnereglene for skog ikke var klare. Men vi er for karbonfangst og -lagring. Så hvis Elvestuen skal framheve de borgerliges initiativ på dette området, er det jo full kollisjon mellom de borgerlige i klimapolitikken akkurat i dag når det gjelder fangst og lagring av CO2, som vil være en av de viktige tingene.

Så skjønner jeg at Høyre, og særlig distriktsrepresentantene fra Høyre, har et behov for å klamre seg litt til distriktspolitikken. Men det er en realitet at Høyre har kuttet svært mye i distriktspolitikken. De klamrer seg til veg, men der har også de store pengene gått til de sentrale strøkene. Statsministeren klarte ikke engang i replikkordskiftet tidligere i dag å fortelle hva det var som var blitt bedre i de tvangssammenslåtte fylkene Troms og Finnmark og Viken.

Jeg skal også ta en liten stemmeforklaring – den blir faktisk ikke så liten. Først en liten endring i vårt forslag nr. 4: Vi ønsker å stryke ordene «med Lufttransport RW» i det forslaget.

I tillegg til våre egne forslag og forslag nr. 62, som vi har sammen med SV, anbefaler jeg Senterpartiets gruppe å stemme for Arbeiderpartiets forslag, med unntak av forslagene nr. 19, 22 og 23.

Vi støtter også forslag nr. 35, fra Fremskrittspartiet, om underregulering av pensjon. Men der vil jeg bemerke at ordet «samlet» er avgjørende for vår støtte, og ordet «samlet» vil nok kunne bety at effekten av underregulering kan fjernes på ulike måter. Det kan de ulike partiene ha ulike modeller for. Vi støtter ikke forslagene nr. 36 og 37, men vi støtter forslag nr. 38, fra Fremskrittspartiet.

Når det gjelder Rødts forslag, støtter vi noen av dem, men vi støtter ikke forslagene nr. 41, 43, 46, 50, 51, 53, 55–58 og 60.

Vi støtter ikke forslag nr. 61 og forslagene nr. 63–67, fra SV. Så støtter vi forslag nr. 68, fra SV, men ikke forslag nr. 69.

Vi støtter forslag nr. 70, fra Fremskrittspartiet.

Når det gjelder SVs forslag som Lysbakken har satt fram, forslagene nr. 71–87, støtter vi alle unntatt forslagene nr. 74 og 87. Sistnevnte støtter vi ikke fordi vi heller velger å gå inn for forslag nr. 35.

Så støtter vi forslagene nr. 88 og 89, fra Fremskrittspartiet.

Trond Helleland (H) []: Da skal jeg fortsette der jeg slapp. Vi vil støtte forslag nr. 20, fra Arbeiderpartiet – et forslag om å øke minstepensjonen. Der har jeg lyst til å si at minstepensjonene ikke underreguleres, de har et annet regime enn det øvrige pensjonssystemet. Regjeringen har økt minstepensjonene tre ganger. I dette forslaget står det at regjeringen skal «legge frem forslag om å øke minstepensjonene». Det må skje i budsjettsammenheng, så vi tar ikke stilling til når og hvor mye, men vi kan støtte prinsippet.

Så støtter vi forslag nr. 22, også fra Arbeiderpartiet. Det er jo allerede ivaretatt, men vi kan allikevel stemme for det, og regjeringen vil følge situasjonen nøye utover året også for å ivareta dette.

Forslag nr. 26 støtter vi, det er et forslag der en ber om «en nasjonal plan for rehabilitering av personer som har gjennomgått COVID-19» osv. Der er det allerede gitt oppdrag fra Helsedirektoratet til helseforetakene, så det er på en måte ivaretatt, men vi kan støtte forslaget.

Så er det forslag nr. 28. Det går også på oppfølging av covid-19 i forbindelse med ulike sårbare grupper. Der er det også sendt ut retningslinjer – det er i gang, ivaretatt av Helsedirektoratet. Vi støtter allikevel forslaget.

Så er det forslag nr. 31. Det går på dette med å bruke meroffentlighet, gjøre vurderinger av meroffentlighet når det bes om innsyn i de samlede pasienttallene. Det stemmer vi for, for meroffentlighet skal alltid vurderes. Det er helseforetakene som har et ansvar for å gjøre disse vurderingene, men vi støtter prinsippet her.

Så er det forslag nr. 34, som vi også kan støtte. Det går på barnevernet. Der har regjeringen varslet at de vil komme med en NOU, men vi kan også støtte dette forslaget om et ekspertutvalg.

Så til de fire siste forslagene vi vil støtte. Det er nr. 37, fra Fremskrittspartiet, det trenger jeg ikke kommentere. Så støtter vi forslag nr. 70, det har andre også sagt at de støtter, og forslagene nr. 88 og 89.

Da har jeg vært igjennom listen, og da har jeg ikke sagt hvilke forslag vi ikke støtter. Det blir veldig komplisert hvis jeg skulle begynne med det, men det er iallfall de øvrige, så dette burde være en komplett stemmeoversikt fra regjeringspartiene. Hvis jeg har gjort noe feil nå, må jeg få korreksjon fra herr Grøvan eller herr Elvestuen!

Jonas Gahr Støre (A) []: I rekken av alternative fakta hadde statsministeren en påpekning av Arbeiderpartiets syn på trepartssamarbeidet – hvem man snakket med, og hvem man ikke snakket med. Det var med respekt å melde bare tøv. Vi vil lytte til partene i arbeidslivet. Vi lytter ikke til én part framfor andre. Vi heier på økt organisasjonsgrad, at arbeidsfolk organiserer seg, og at bedrifter organiserer seg. Fra en statsminister som skriver i sin regjeringserklæring at hun anerkjenner det uorganiserte arbeidslivet, er ikke det overraskende, men desto mer er dette altså feil.

Det siste poenget mitt er dette med statsministerens siste ord til meg i replikkordskiftet, at hun synes å høre en «aktivistisk» linje når det gjaldt næringspolitikken. Det er tydelig at «aktivistisk» er et dårlig ord for statsministeren. Poenget mitt, igjen, er: Hva er pragmatisk riktig? Hva er det som gir resultater? Det som har slått meg når man reiser rundt i norsk næringsliv, er at små og mellomstore bedrifter, som vi har flest av, men også de største etterlyser en mer aktiv stat. Noen av de største bedriftene sier at det er underlig at staten ikke stiller flere krav om ringvirkninger når man får oppdrag. I oppdrettssektoren har vi fiskerikonsesjoner som er utviklingskonsesjoner hvor man kan stille krav om bruk av ny teknologi, slippe til nye krefter, prøve ut nye ting. Men på en lang rekke andre områder, knyttet til skogen, havet, oljen, gassen, er ringvirkningene få. Det treffer vår nordlige landsdel mer enn i sør, for da var det flere ringvirkninger i starten av den delen av utviklingen. Så her er dette et syn på hvordan staten – i de store oppgavene på 2020-tallet, hvor mange av de markedene vi skal utvikle arbeidsplasser og teknologi for, er såkalt umodne – kan være støttende.

Så kan vi si at det at staten er aktiv, synes jeg er bra – vi behøver ikke kalle det «aktivistisk». Men dette er iallfall et resultat av at vi lytter til dem som har skoene på, det er partene i arbeidslivet, arbeidsfolk, de som driver bedrifter, og vi lytter til næringslivet.

Det er snakk om fra posisjonen at det er ulike syn på rød-grønn side. Ja, det er ulike partier. Men jeg er sikker på at når vi går mot valget i 2021, er vi enige i synet på å sikre folk trygghet for arbeid og trygghet på arbeid, rydde opp der det er nødvendig i arbeidslivet, sikre en sterkere velferdsstat som bidrar til at folk har gode tilbud uavhengig av hvor de bor, og hva de måtte tjene, og en rettferdig klimapolitikk som kutter utslipp og skaper jobber – den retningen, som er en annen retning. I bunnen for det ligger det å ha små forskjeller – ikke fryse det begrepet, men se at det er noe vi må jobbe med hele tiden. De som ser på dette langt utenfor politikken, ser jo at små forskjeller er viktig for å lykkes med omstilling. Store forskjeller er gift for omstilling. Derfor blir det interessante saker, og jeg tror som sagt vi ser konturene av hva valgkampen kommer til å handle om.

Statsminister Erna Solberg []: Et stort statlig eierskap, som vi tross alt har i Norge, krever en ekstremt nøyaktig måte å tenke på når det gjelder hvordan det eierskapet fungerer i et marked, i forhold til andre aktører, i forhold til finansiering. Det er derfor vi har vært opptatt av at det skal være en veldig tydelig forståelse av rollen man har når man har et statlig eierskap. Men så er vi altså for statlig eierskap i en rekke ting, i partnerskap med private. For det er nå engang slik at noen kanskje gjør bedre vurderinger hvis de skal tape egne penger, enn hvis de skal tape andres penger. Det er en god lærdom å ta med seg, og derfor er det også viktig å gjøre det.

Men grunnen til at jeg tok ordet, er at det ofte er fint med oppsummeringer i slutten av sånne debatter. Og i denne debatten har det vært slengt ut mange påstander om hva disse rapportene som har kommet de siste ukene, sier og ikke sier, og det har vært trukket konsekvenser av det som det ikke er noe grunnlag for. For eksempel sa Arbeiderpartiets finanspolitiske talsmann at det den rapporten som ble offentliggjort i går, viste, var at de skattelettelsene som var gitt, var skattelettelser som bare gikk til privat forbruk. Det har vi ikke noe grunnlag for å vite noe om. Veldig mye av de pengene reinvesteres selvfølgelig i annen næringsvirksomhet. Det er de som er partnere med oss når vi bygger nye teknologimiljøer, og de som investerer i andre, men det slenges bare ut som en påstand uten at det er noe som helst hold i det.

Det andre var påstanden som også Gahr Støre kom med, at vi nå hadde nærmet oss britiske forskjeller. Det går ikke an å bruke ett inntektsbegrep i en undersøkelse som nå er gjort, og sammenligne det med den internasjonale statistikken, som viser noe helt annet. For da har man jo ikke sammenlignet, hvis man har brukt samme inntektsbegrep i Storbritannia som det som er gjort i SSB-rapporten.

Det vi vet om internasjonale sammenligninger, er at Norge er det nest likeste landet i Europa. Det er bare Island som har mindre ulikhet enn Norge i Europa. Vi er faktisk, særlig når vi legger på toppen alle de velferdsordningene vi har, veldig gode på å bygge god likhet i vårt samfunn.

Men det aller viktigste er kanskje å huske at grunnen til at mange analyser om ulikhet slår ut med at det er dårlig for effektiviteten, er at folk opplever at de stagnerer og andre utvikler seg, og at folk blir stående utenfor. Derfor er det ikke politikken for å holde nede aktiviteten i økonomien som er viktigst, men det er faktisk det som venstresiden snakker lite om, nemlig hvordan vi får folk i arbeid, hvordan vi sørger for å ta vekk den arveligheten vi har i sosiale forskjeller. Et tankekors knyttet til det: I SSB-rapporten viser de til et tidspunkt under den rød-grønne regjeringen hvor ulikheten gikk ned, i 2009–2010. Da ble de rike fattigere, ja, men da ble arbeidsledigheten betydelig høyere i Norge. Og er det noen av dere her som følte at vi da ble et bedre samfunn, selv om vi ble likere på statistikken?

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

Basert på de omfattende stemmeforklaringene skal vi snart gå til votering.