Stortinget - Møte torsdag den 3. mars 2022

Dato: 03.03.2022
President: Masud Gharahkhani

Søk

Innhold

Sak nr. 1 [10:04:27]

Redegjørelse av statsministeren om krigen i Ukraina (Det vil bli foreslått debatt umiddelbart etter redegjørelsen)

Talere

Statsminister Jonas Gahr Støre []: Krigen i Ukraina ryster nå en hel verden og hver og en av oss. En brutal invasjon av et stort, fredelig naboland har vi ikke sett i Europa siden annen verdenskrig.

Det ukrainske folk kjemper nå en kamp for egne liv og for egen frihet, og det kommer nær og rører oss alle. Fedre sender familien i trygghet over grensen til Polen uten å vite om de får se barna sine igjen. Redde mennesker søker sammen i kjellere og provisoriske bomberom. 16 døde barn og 60 skadde barn bare de siste dagene, var beskjeden fra Ukrainas modige president Zelenskyj da jeg snakket med ham i går.

Det ukrainske folket kjemper nå en heroisk kamp for sitt land. Jeg har i dag bedt spesielt Ukrainas ambassadør om å komme og være til stede, og jeg ønsker på vegne av alle i Norge gjennom ham å uttrykke vår solidaritet og vår støtte: Ambassador, your people have our full solidarity.

(Statsminister Jonas Gahr Støres hilsen ble etterfulgt av stående applaus i salen.)

Det ukrainske folk kjemper en heroisk kamp for sitt land, men de kjemper også for våre idealer og våre verdier. De kjemper for fred, for demokrati og for et Europa hvor vi løser konflikter med fredelige midler, ikke militærmakt. De kjemper for et internasjonalt samfunn hvor regler, ikke tvangsdiplomati, bestemmer forholdet mellom stater.

Kampene i Ukraina har nå vart en uke. Russland har grovt undervurdert det ukrainske folk og styrken i det ukrainske forsvaret. President Putin har undervurdert de internasjonale reaksjonene og samholdet i NATO og EU. Ja, han har undervurdert kraften i demokratiet. Demokratiene kan framstå som sene noen ganger, men de kan også framstå som kraftfulle når folk, politikk og stater reagerer sammen.

Jeg er likevel redd for at det vil bli verre før det kan bli bedre. Store russiske og hviterussiske styrker er på vei inn i ukrainske byer. Det er økt bruk av tungt artilleri og klasevåpen. Det er krig i, ikke bare utenfor, enda flere av de store byene. Det gjør at vi må forberede oss på at dødstallene i dagene og ukene framover kan stige. Enda flere mennesker vil legge på flukt vestover fra Ukraina. De skal møte et Europa og et Norge som tar godt vare på medmennesker på flukt.

Det fulle ansvaret for denne krigen og dens konsekvenser ligger hos lederskapet i Russland og de medansvarlige i regimet i Hviterussland. Norge fordømmer på det sterkeste Russlands angrep på Ukraina, og det er vi ikke alene om. FNs generalforsamling vedtok i går en resolusjon som fordømmer Russlands invasjon av Ukraina. 141 land stemte for; 5 land stemte mot.

Angrepet er et alvorlig, ulovlig og lenge planlagt brudd på folkeretten. Allerede i fjor vår startet Russland å bygge opp sine styrker langs den ukrainske grensen. Dette var sannsynligvis en del av forberedelsene til den invasjonen vi nå ser. Vi har fulgt denne styrkeoppbyggingen tett. Vårt etterretningssamarbeid med USA har vært spesielt verdifullt. De – og vi – har lagt stor vekt på å avgradere etterretning raskt slik at offentligheten har kjent til den stadig økende trusselen mot Ukraina.

Samtidig som Russland økte den militære trusselen, framsatte de omfattende politiske krav til NATO og USA. De fleste kravene var det umulig å etterkomme. Likevel var det viktig og riktig å forsøke en diplomatisk prosess. Norge hadde tett kontakt med lederne i USA, Tyskland, Frankrike og NATO, som gikk i spissen. Men demokratiene kunne ikke fire på det grunnleggende: at alle suverene stater skal ha mulighet til å bestemme sin egen utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det gjelder Ukraina, våre allierte i Baltikum og våre naboland Sverige og Finland.

Når konflikter truer, må de løses gjennom politiske forhandlinger. Ikke noe kontinent har så mange og gode mekanismer som Europa for å løse konflikter på fredelig vis. De er tilgjengelige for alle – også for Russland.

Koordineringen i NATO og mellom NATO og EU har vært svært god. Vi er mer samlet enn noen gang. Dette kom klart til uttrykk da jeg deltok på NATO-toppmøtet forrige fredag. Alle stats- og regjeringssjefene var samlet på kort varsel dagen etter at Russland angrep Ukraina. Sverige, Finland og EU deltok også. Jeg har vært på mange NATO-møter i min tid som politiker, men jeg har aldri opplevd et så sterkt samhold som den fredagen.

Også EU har spilt en avgjørende rolle, særlig knyttet til å sanksjonere Russland og bistå Ukraina. EUs beslutningsorganer har arbeidet hurtig og koordinert. EUs normative, økonomiske, politiske og lovgivende kraft har aldri vært sterkere. Norge har vært i tett kontakt med EU og nærstående EU-land, og regjeringen har lagt stor vekt på å opptre koordinert med nordiske naboland og europeiske allierte.

Den uvanlige militære styrkeoppbyggingen langs Ukrainas grenser i høst fikk raskt følger også for Norge. Allerede i desember besluttet vi å innføre nasjonale beredskapstiltak. Overvåkning og situasjonsforståelse i egne nærområder ble trappet opp. Vi gjennomgikk planverk og gjorde forberedelser for å sikre nøkkelpunkter og egne styrker i Norge. På nyåret ble det innført tiltak som styrker vår evne til å stå imot cyberangrep. I løpet av februar ble det iverksatt ytterligere beredskapstiltak, både i Norge og i NATO.

NATO skjerpet beredskapen for alliansens reaksjonsstyrker og styrket etterretning og overvåkning i tillegg til å forberede hurtig troppeforflytning over landegrenser. NATO har også aktivert sitt planverk. Dette er viktige skritt som sørger for bedre koordinering av alliert aktivitet. Summen av disse tiltakene etablerer en troverdig og sterk militær avskrekking overfor Russland, som det var riktig og nødvendig å gjøre i lys av utviklingen.

Jeg vet at mange, og særlig barn, er redde for at det kan bli krig i Norge. Da må vi voksne være tydelige: Norge er ikke i krig. Når Norge sender våpen til Ukraina, gjør det oss ikke til en del av krigen mot Russland. Når vi sender flere norske soldater til Litauen og NATOs styrker der, er det soldater som ikke skal sendes videre til Ukraina. De er der for å ivareta NATO-landenes sikkerhet. Det er ingen informasjon som nå tilsier at Russland planlegger eller ser seg tjent med en militær konflikt med Norge eller noe annet NATO-land.

Det er i disse dager verdt å minne om at NATO er en forsvarsallianse som skal forsvare medlemslandene, og hvor det mellom allierte gjelder et viktig prinsipp: Én for alle, alle for én. Krigen i Ukraina gjør det likevel nødvendig for alle NATO-land å være mer på vakt, særlig i lys av den måten den russiske presidenten i sin logikk argumenterer og legitimerer bruken av militær makt på. Det gjelder også Norge, særlig fordi vi ligger der vi gjør.

Den russiske presidenten har satt landets atomvåpen i økt beredskap – en uakseptabel opptrapping av konflikten. Russland har mange av sine atomvåpen på Kolahalvøya, som grenser til Finnmark. Når Russland øker beskyttelsen av sine atomvåpen, fører det til økt militær spenning og aktivitet i nord.

Men jeg gjentar: Ingenting tyder på at Russland er tjent med å flytte denne konflikten til våre områder, men dette er likevel aktivitet vi følger nøye med på, på vegne av oss selv og våre allierte, og det krever skjerpet militær beredskap også i Norge. Derfor har regjeringen siden desember gjennomført tiltak som sikrer at vi følger enda bedre med, og som gjør at vi er klare dersom det skulle bli nødvendig.

I andre halvdel av mars er Norge vertskap for den militære øvelsen Cold Response. Denne typen øvelse finner sted annethvert år, helt regulært. Den vil foregå i flere deler av Norge, men med hovedvekt på området mellom Bodø og Tromsø. Over 30 000 soldater fra om lag 25 land vil delta. Øvelsen har vært under planlegging i lang tid og er ikke en øvelse som har kommet i stand som en reaksjon på krigen i Ukraina. Vi har som vanlig orientert Russland godt om øvelsen i etablerte diplomatiske og militære kanaler, i tråd med de beste tradisjoner. Likevel har øvelsen nå økt betydning for Norge og NATO. Den vil være en viktig demonstrasjon av alliert samhold og styrke og vil vise nettopp at også Norge er en del av alliansen, og den er relevant for alliansen og andre alliertes mulighet til å komme oss til unnsetning.

Vi vet at Cold Response vil bli fulgt nøye av Russland. Forsvaret og NATO er svært bevisst på det alvorlige bakteppet øvelsen skjer mot. Det er derfor særlig tett koordinering mellom det norske forsvaret og deltagende styrker for å sikre gjennomføring på en god og ansvarlig måte. Dette er en øvelse under norsk ledelse.

Antallet norske borgere registrert i Ukraina går ned, men det er fortsatt flere titalls igjen. I dagens situasjon er det ikke mulig med noen form for assistert utreise fra Ukraina. Den norske ambassaden i Kyiv er midlertidig flyttet til Warszawa. UD er i tett kontakt med nordiske land og med EU for koordinering av eventuell bistand til egne borgere. Ambassadene i landene som grenser til Ukraina, er i beredskap for å bistå norske borgere etter grensepassering.

Den humanitære situasjonen i Ukraina forverres hver dag krigen fortsetter, og det gjør et dypt inntrykk på alle som følger med. Dette er en krig som er mer hentet ut av læreboken fra 1900-tallet, men den skjer altså i iPhonens tid, så det som skjer, blir dokumentert og formidlet.

Lidelsene gjør inntrykk. Det gjelder både for dem som søker trygghet i Ukraina, og dem som søker trygghet i nabolandene. FN anslår nå at én million mennesker er på flukt fra Ukraina, og antallet internt fordrevne er større. Vi kan stå overfor den største humanitære katastrofen i Europa siden annen verdenskrig.

Nordmenn vil hjelpe. Norske kommuner melder om både mottakskapasitet, mottaksvilje og hjertevarme. Røde Kors melder at privatpersoner og næringsliv i hele landet ønsker å bidra. Det vet jeg gjenspeiler et sterkt og bredt humanitært engasjement i det norske folk og i denne sal.

Regjeringen har besluttet å bidra med inntil 2 mrd. kr til humanitær innsats i Ukraina og for mennesker på flukt fra Ukraina. I den første akuttfasen vil de norske midlene kanaliseres gjennom FN-organisasjoner, Røde Kors-bevegelsen og norske humanitære organisasjoner med gode nettverk. Vi finansierer livreddende innsats, mat og husly for folk på flukt fra sine hjem, og vi bidrar med medisinsk utstyr til Ukraina. Vi er beredt til å bidra med mer.

Som en del av Schengen-samarbeidet følger vi nå strømmen av flyktninger fra Ukraina i tett samarbeid med EU. Den norske regjeringens holdning har fra krigens begynnelse vært at vi er klare til å bistå Ukraina og nabolandene som nå har mottatt flyktninger, at vi skal stille opp og hjelpe dem som trenger beskyttelse, og at vi er klare – innenfor rammen av det europeiske samarbeidet – til å ta vår andel av en fordeling av flyktninger fra Ukraina.

EU-kommisjonen foreslo i går en kollektiv ordning for midlertidig beskyttelse av ukrainske flyktninger. Det kjenner vi igjen, for under Balkan-krigen på 1990-tallet etablerte også Norge en nasjonal ordning for kollektiv beskyttelse. Det er gode grunner for å bruke denne ordningen også i forbindelse med Ukraina-krisen. En endelig beslutning bør vente til vi vet nærmere hva EU går inn for, og hvordan ordningen skal innrettes.

Justis- og beredskapsministeren er i full gang med å forberede økte ankomster til Norge. I lys av erfaringene fra asylkrisen i 2015 har Utlendingsdirektoratet og politiet nå styrket sitt planverk. Likevel ber jeg Stortinget være forberedt på at et stort antall flyktninger fra Ukraina eller nabolandene på kort sikt vil bli krevende å håndtere, men den oppgaven skal vi klare sammen.

Det er lang tradisjon i Norge for ikke å eksportere forsvarsmateriell til land i krig. Siden Stortingets vedtak i 1959 har hovedprinsippet vært at Norge ikke skal tillate eksport av forsvarsmateriell til områder hvor det er krig, der krig truer eller land hvor det er borgerkrig. Dette hovedprinsippet har tjent oss godt.

Stortinget debatterte i 1967 rekkevidden av 1959-vedtaket, i forbindelse med allierte lands deltakelse i krig. Et enstemmig storting slo da fast at 1959-vedtaket ikke tar «sikte på å regulere forhold som står i forbindelse med vår egen forsvars- og sikkerhetspolitikk». Det ble også gjort klart at vedtaket kun retter seg mot kommersiell våpeneksport.

Det er definitivt krig i Ukraina. Dilemmaene er mange, la oss erkjenne dem. Samtidig står vi i en helt ekstraordinær sikkerhetspolitisk situasjon hvor NATO og EUs medlemsland opptrer samlet. Ukrainske styrker kjemper mot en invaderende overmakt og har et sterkt behov for militært materiell for å beskytte folk og land.

Regjeringen har derfor sendt militært materiell som hjelmer og beskyttelsesvester til Ukraina. Vi er også i ferd med å sende M72 panservernvåpen. Dette er våpen som er enkle å ta i bruk, og som raskt kan benyttes til å forsvare seg mot angripende pansrede kjøretøy. Det er ikke en enkel beslutning, og i forkant av beslutningen hadde vi tett kontakt med mange land, særlig våre nordiske naboer. Jeg vil også takke partiene på Stortinget for raskt å komme sammen – to ganger – for å diskutere det som vi erkjenner er en krevende sak med mange dilemmaer.

Jeg vil likevel understreke at dette ikke er kommersiell våpeneksport til krigsområder. Det er statlige donasjoner i en ekstraordinær sikkerhetspolitisk situasjon, innenfor de rammene som har eksistert siden 1960-tallet. Vi verken endrer eller setter til side norsk lovgivning.

EU har den siste uken vedtatt historiske, omfattende sanksjonspakker som treffer bl.a. finanssektoren, energisektoren, transportsektoren og utvalgte personer i det russiske regimet. Lignende tiltak er iverksatt fra amerikansk side. Også Storbritannia, Canada, Australia, Japan og flere andre land har iverksatt slike tiltak.

Fra norsk side har vi jobbet for at likesinnede land står mest mulig samlet. Det hindrer ikke at vi kan innføre egne tiltak. Regjeringen har derfor besluttet at Statens pensjonsfond utlands investeringer i russiske finansielle instrumenter skal fryses, og at fondet skal trekke seg ut av Russland. Men en bred internasjonal respons er det som gir størst effekt. Vi ser allerede betydelige konsekvenser av sanksjonene for russisk økonomi.

Da må vi også innse at vårt land også vil merke de økonomiske konsekvenser av sanksjonene som er innført. Selskaper med aktivitet rettet mot Russland vil bli rammet. Dette gjør mye av næringslivet i nord, særlig i Øst-Finnmark, spesielt sårbart. Regjeringen har tett kontakt med de berørte kommunene og vil se på hvordan vi kan avhjelpe situasjonen.

Høyere priser på matvarer, strøm og drivstoff kan påvirke økonomien i norske husholdninger og bidra til høyere inflasjon. Så langt er det likevel grunn til å tro at de direkte virkningene på norsk økonomi vil være begrensede.

Reduserte gassleveranser fra Russland de siste månedene har bidratt til rekordhøye gasspriser. Svært begrensede lagre av gass i Europa i høst var et forvarsel om hva som kom senere på høsten, med begrensede leveranser. Dette er også den viktigste årsaken til de høye strømprisene vi i dag ser i Norge, og som vi har sett de siste månedene.

Dersom Russland skulle stanse all røreksport av gass til Europa, vil dette få store konsekvenser. Gassprisene må i så fall forventes å bli meget høye. Midlertidig bortfall av russiske gassleveranser gjennom Ukraina vil være mulig å dekke gjennom andre alternative forsyninger, men situasjonen i Europa er sårbar.

I en slik situasjon skal Norge framover navigere klokt i et landskap hvor politikk og energi knyttes tettere sammen. I min dialog med EUs ledere og flere EU-land har jeg forsikret om at Norge fortsatt skal være en stabil og pålitelig leverandør av energi. En raskere utbygging av fornybare energikilder til erstatning for russisk gass og olje vil bli svært viktig for EU i tiden som kommer. Her skal Norge bidra aktivt og tungt der vi har særskilte fortrinn, f.eks. innen karbonfangst og -lagring, hydrogen som energibærer og fornybar energiproduksjon knyttet til havvind.

Krigen i Ukraina er et tidsskille. Russland har gått til frontalangrep på folkeretten og på den orden som har sikret økonomisk utvikling, velstand, fred og fredelig konfliktløsning i Europa siden annen verdenskrig. Uavhengig av hva som skjer videre, vil det være et før og et etter denne krigen. Vi vet nå at president Putins Russland – også i framtiden – kan bruke rå militærmakt for å nå sine mål. Det gjør denne krigen til en definerende krise for vårt kontinent og for demokratiet og de verdiene vi vil forsvare og bygge på i framtiden.

Det vi nå ser, dag for dag, er et Europa som jobber tettere sammen om forsvars- og sikkerhetspolitikk. EU-kommisjonens president, Ursula von der Leyen, har trolig rett når hun sier at det har skjedd mer med EUs samarbeid om forsvar og sikkerhet den siste uken enn på de siste 20 årene. Det er grunn til å tro at det vil vedvare. Russlands invasjon har samlet Europa.

Aller tydeligst er skiftet i Tyskland. Tyskland varslet for noen dager siden en kraftig og omfattende opptrapping av bevilgningen til forsvar i inneværende år. Tyskland tar nå mål av seg til å ta et hovedansvar for egen – og i mye større grad bidra aktivt til europeisk – sikkerhet i årene framover. Jeg mener det er bra for NATO, for Europa og for Norge. Flere land vil trolig følge etter, og vi står overfor betydelige investeringer i det kollektive forsvaret i NATO.

For Norge understreker utviklingen hvor viktig NATO-samarbeidet er for vår sikkerhet. Det virker, ifølge de siste meningsmålingene når det gjelder oppslutning om NATO-medlemskap, som at det norske folk har fått det kraftig med seg. De sikkerhetsutfordringene vi står overfor, må løses i samarbeid med andre. NATO-medlemskapet gir trygghet i en usikker og potensielt farligere tid.

Det samme gjør vår nære tilknytning til europeisk samarbeid, vår tette kontakt med USA og Storbritannia og fordypet samarbeid med utvalgte land i Europa og Norden. Jeg vil her understreke at krisen bør føre til et sterkere og mer forpliktende sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid mellom de nordiske landene. Vi deler verdier og en nærhet til Russland. Jeg opplever at viljen til det er sterk i alle de nordiske hovedstedene. Dette tette samarbeidet har vært i utvikling over noe tid. Under denne krisen har det skjedd nærmest daglig, i kontakten vi har hatt med regjeringene i Norden. I går hadde vi et eget møte mellom Norge, Sverige og Finland, som fordypet samarbeidet og dialogen om det som skjer aller lengst nord i Norden.

Samtidig må vi ha et sterkt og moderne nasjonalt forsvar i Norge. I en ny sikkerhetspolitisk tid vil det kreve mer av oss. Vi må styrke Forsvaret. Vi er NATOs øyne og ører i nord. For to dager siden var forsvarsministeren og jeg med da Norge mottok det første nye, moderne maritime overvåkningsflyet P8 på Evenes. Vi venter fire til. De blir svært viktige for vår beredskap. De vil hente inn informasjon om militær aktivitet i våre nærområder. Bedre etterretning og økt tilstedeværelse, særlig i nord, blir viktig for vårt forsvar og vår forståelse av situasjonen.

Jeg har bedt forsvarsministeren raskt sette i gang et arbeid, slik at regjeringen allerede i vårsesjonen kan komme til Stortinget med våre vurderinger og anbefalte tiltak. Vi vil bl.a. se på umiddelbare tiltak for å styrke Forsvarets reaksjonsevne og evne til mottak av allierte. På lengre sikt vil forsvarskommisjonen, som er i gang med sitt arbeid, også gi anbefalinger om de langsiktige konsekvensene av et endret sikkerhetspolitisk bilde.

Den økte spenningen mellom Russland og Vesten medfører også økt risiko for aktivitet som utfordrer vår samfunnssikkerhet, vår hverdag og våre daglige liv i Norge. Oppkjøp av strategiske virksomheter, innpass i forskningsmiljøer for å få tilgang til sensitiv kunnskap og teknologi, kartlegging av kritisk infrastruktur og ulike former for påvirkningshandlinger er noe av det vi allerede ser. Ikke minst har vi sett et taktskifte innenfor digitale angrep mot norske mål. Dette sammensatte trusselbildet rammer bredt – olje og gass, maritim sektor, media, matproduksjon, offentlig forvaltning, store IT-leverandører og ja, til og med Stortinget.

Det gjelder ikke bare i den aktuelle situasjonen vi nå er i. Det er en vedvarende og bekymringsfull utvikling jeg ønsker å vektlegge også i denne redegjørelsen. Vi har bedt totalberedskapskommisjonen bl.a. vurdere de grunnleggende utfordringene knyttet til trusler mot cyber- og energisikkerhet. Fordi Russland er en av de største trusselaktørene, må vi være forberedt på at vi også på disse områdene står overfor et skjerpet sikkerhetsbilde. Det krever mer av oss som samfunn, men også tiltak og årvåkenhet fra oss som enkeltmennesker og fra norske virksomheter. Sikkerhet vil alltid være en del av storpolitikken, men nå treffer den også hverdagen vår, og det må vi ta inn over oss.

Angrepet på Ukraina vil også få konsekvenser for vårt bilaterale forhold til Russland. Så lenge president Putin styrer Russland, er det ingen tvil: Det langsiktige forholdet mellom Norge og Russland er endret som følge av invasjonen av Ukraina. Vårt forhold til Russland er satt kraftig tilbake. Regjeringen reduserer den politiske kontakten med russiske myndigheter. Dette er i tråd med hva andre europeiske land og allierte gjør.

De samfunnskritiske delene av samarbeidet opprettholdes. Vi vil beskytte samarbeid og kanaler av direkte betydning for trygghet og sikkerhet, beredskap og bærekraftig forvaltning av bl.a. fiskeribestander i våre nærområder. Vi er naboer og skal ivareta naboskapet, men på en lang rekke andre områder vil samarbeidet med Russland inntil videre avsluttes, settes på vent eller skaleres ned.

Jeg vil allikevel understreke ansvaret vi har når vi er naboer. Land velger ikke sin geografi. Norge har levd i fred med Russland i tusen år. Det er et utgangspunkt. Det er verdt å huske at vi selv i de kaldeste periodene av den kalde krigen opprettholdt et praktisk samarbeid med Sovjetunionen.

Som naboland må vi alltid arbeide for lavest mulig spenning og størst mulig grad av sikkerhet i våre nærområder. Vesten må fortsatt se etter diplomatiske, fredelige løsninger på krigen i Ukraina. Uten noe kontakt blir det vanskeligere, nå og i tiden som kommer. Derfor må vi tenke et skritt fram. Denne konflikten må til slutt finne sin løsning.

Det er viktig for meg i denne sal og i denne redegjørelse å understreke at våre tiltak og vår fordømmelse er rettet mot det russiske regimet, ikke mot det russiske folk. Mange nordmenn har et nært forhold til Russland. Mange russere bor i Norge. Vi ønsker at kontakten mellom folk i Norge og Russland skal videreføres.

Redd Barna har fått flere meldinger om at barn og ungdom med russiske foreldre eller av russisk opprinnelse opplever hets på grunn av krigen i Ukraina. Det er uakseptabelt. Derfor er det viktig at alle voksne – enten de er lærere, idrettsledere, foreldre eller besteforeldre – tar ansvar for hvordan de snakker om det som skjer i Ukraina. Barn tåler å høre fortellinger om sannheten. De trenger å høre fortellingen om sannheten når de i tillegg får se mange bilder av det som skjer. Ingen barn har skylden for krigen, og ingen ungdommer skal klandres på sosiale medier for hva som skjer i Ukraina.

Til slutt: Vi lever nå igjennom dramatiske og skjellsettende dager. Saker av viktighet får litt ulik gradering i en slik tid. Det som var viktig før, blir kanskje litt mindre viktig nå, og vi må samle oss om det som er aller viktigst. Sosiale medier gjør at krig kommer nærmere oss enn noen gang. Vi trenger å forstå for også å skape en distanse. Mange, også i Norge, er urolige eller redde. Krigen i Ukraina er et tidsskille, og valgene vi tar nå, vil få store konsekvenser.

Regjeringen er seg sitt ansvar bevisst, men jeg vil understreke at i en slik situasjon har Stortinget også en avgjørende rolle. Det er en stor styrke for landet vårt når vi i denne sal – på tvers av partipolitiske skillelinjer – finner sammen og finner løsninger som har bred oppslutning. Jeg tror at det norske folk forventer det av oss nå. Derfor vil regjeringen fortsette å holde Stortinget godt informert og involvert.

Presidenten: Presidenten vil nå, i henhold til Stortingets forretningsorden § 45, åpne for en kommentarrunde begrenset til ett innlegg på inntil 5 minutter fra hver partigruppe og et avsluttende innlegg fra statsministeren.

Rigmor Aasrud (A) []: Takk til statsministeren for en meget god og grundig redegjørelse.

La meg først starte med å uttrykke Arbeiderpartiets klare solidaritet med det ukrainske folk. Fortvilelsen og ødeleggelsene de utsettes for, opprører oss alle, og forsvarsviljen berører oss sterkt.

Russlands angrep på Ukraina er et angrep på demokratiet og på våre verdier, og det angår også Norges sikkerhet.

Det er Russland som bærer det fulle ansvar for krigen og dens konsekvenser. Vi fordømmer Russlands angrep på Ukraina på det sterkeste. Statsministeren har redegjort for Norges svar – kraftfulle reaksjoner mot Russland og Putins regime, støtte til det ukrainske folk og Ukrainas legitime rett til å forsvare seg, et sterkt samhold med våre allierte og nordiske partnere og skjerpet beredskap. Redegjørelsen viser tydelig styrken i internasjonalt samarbeid og samhold, at samarbeidet styrker både vår egen sikkerhet her i Norge og vår felles sikkerhet i Europa.

Norge har sluttet seg til EUs kraftfulle sanksjoner rettet mot det russiske regimet, for vi vet av erfaring at sanksjoner rammer hardest når Europa står samlet om dem. For å strupe finansieringen av Putins krigsmaskin, er sanksjonene nødvendige, men de vil også ha konsekvenser for norsk økonomi og for norske bedrifter. Allerede nå melder lokalsamfunn i Øst-Finnmark om konsekvenser for næringsliv og arbeidsplasser. Da må storsamfunnet stå sammen med dem.

Og la meg understreke: Det er forskjell på Putin-regimet og på russere. Det gjør inntrykk å se modige russere ta til gatene i Russland, og det er helt uholdbart når barn i Norge med russisk tilknytning opplever hets.

Russlands uprovoserte angrep på Ukraina utfordrer europeisk sikkerhet på en måte vi ikke har sett siden andre verdenskrig. Ukraina har et desperat behov for å forsvare seg. Regjeringens beslutning om å sende militært materiell, inkludert våpen, til Ukraina er ikke en enkel beslutning. Det er krevende og har mange dilemmaer, som også ble belyst i spørretimen i går, og som har vært diskutert i partiene. Et stort flertall i denne sal har stilt seg bak regjeringens beslutning. Norge har et ansvar for å støtte Ukrainas legitime rett til å forsvare seg, sitt folk og sin suverenitet.

Det er verdt å merke seg statsministerens understreking av at disse donasjonene i denne ekstraordinære situasjonen gjøres innenfor rammene som har ligget fast siden 1960-tallet. Norsk lovgivning blir verken endret eller satt til side.

Vi er bekymret over krigføringens alvorlige konsekvenser for sivilbefolkningen. Situasjonen forverres av at Russland nå angriper byer og tettsteder med tunge våpen. Redegjørelsen viser at Norge tar et stort humanitært ansvar for å avhjelpe situasjonen med 2 mrd. kr til økt innsats i Ukraina. Denne støtten vil svare på det skrikende behov som befolkningen har.

Regjeringen har fra første stund vært tydelig på at Norge stiller opp for mennesker som nå flykter fra Ukraina. Det er det bred tilslutning til fra partiene her på Stortinget og fra det norske folk. Det er klokt at regjeringen koordinerer de norske løsningene med EU, for dette er en felles utfordring vi løser best i samarbeid. Krigshandlingene i Ukraina kan bli mer brutale i tiden som kommer. Krisen vil ha langsiktige konsekvenser for Norge og Europa. Det vil kunne kreve rask handling fra regjeringen og også mer langsiktige grep.

Jeg er glad for bred enighet i denne sal om den utenrikspolitiske linjen, og for at statsministeren understreker at Stortinget fortsatt skal involveres.

Det er tid for å stå sammen i solidaritet med det ukrainske folk.

Erna Solberg (H) []: Jeg vil få lov til å takke statsministeren for redegjørelsen.

Vi står i dag ved et veiskille i europeisk historie. Den freden vi har levd i, og som vi har kunnet ta for gitt, er utfordret på hensynsløst vis. For sivilbefolkningen i Kharkiv og Kyiv – og i byer overalt i Ukraina – er det ingen fred og frihet. Tryggheten er erstattet med bomber, missiler og kamphandlinger.

Putins regime igangsatte sin hensynsløse aggresjon mot Ukraina. I 2014 annekterte Russland Krim-halvøya og har siden støttet separatister i Luhansk og Donetsk. Dette var et angrep på en suveren stat, og angrepet ser vi nå i full skala. Verdenssamfunnet kan ikke finne seg i dette, og russiske påskudd for invasjonen er falske.

For Høyres del mener vi det er helt riktig både å bidra med humanitær hjelp, med militært utstyr og med å ta imot flyktninger – og ikke minst stå sammen med våre allierte og mange andre land når det gjelder innføringen av sanksjoner mot russiske interesser.

Dette er en krig, og det er flyktninger i våre nærområder. Norge kan og skal spille en aktiv rolle i å bistå det ukrainske folket, og jeg er glad for at regjeringen nå har fortolket 1967-vedtaket slik at det også åpner for at vi kan bidra med militært utstyr.

I det forferdelige vi ser nå, legger vi også merke til at demokratiets idealer lever. President Zelenskyj, som jeg tror har rørt oss alle med sitt mot og sin standhaftighet, gjentar at hans folk kjemper for sin frihet og for demokratiske verdier. Det gjelder også for responsen fra hele det ukrainske folket i den kritiske situasjonen de befinner seg i. Det motet og den innsatsen vi ser, er en understrekning av hvor viktig forsvarsvilje er i krig. Det er både imponerende og rørende å se.

Dette er tiden for å fordømme russisk aggresjon. På sikt må vi være klar over at utfordringene vil stå i kø – noen også her hjemme. Vi står midt i en propagandakrig med falske nyheter og forsøk på å villede. Hittil har de russiske propagandaforsøkene vært amatørmessige, men vi må nå forberede oss på at det vil bli mer av dette fremover. Det er viktig å bygge vårt folkelige forsvar mot propaganda og villedning.

Krigen vil også ha konsekvenser for norsk økonomi og norske bedrifter. Der må vi bidra til å være forutseende.

De mange ukrainere som bor i Norge, skal vite at vi står helt og fullt på deres side. De har vår medfølelse og støtte, og vi skal bidra. Men vi skal også huske på at det bor mange russere i Norge, som ikke har hatt noe å gjøre med aggresjonen som er igangsatt av Putins regime. De skal også være trygge her. De skal slippe å motta kritikk eller oppleve trakassering for handlinger de ikke har noe ansvar for. Det må slås fast at dette er Putins krig, ikke det russiske folkets krig.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen rundt oss har endret seg radikalt. Jeg er glad for at regjeringen også melder at den vil komme tilbake og se på hvilke konsekvenser det har. Vi må analysere konsekvensene dette har for vårt forhold til Russland i årene som kommer, men også hva det har å si for vårt samarbeid med EU og NATO. Samarbeidet er i stor sikkerhetspolitisk utvikling.

Europa og demokratiske stater står i dag samlet. Vi har vist at vi evner å tale med felles røst, og at vi hegner om våre grunnleggende verdier. Det er dette vi forutsetter at Norge skal gjøre også fremover. Dette er tiden for å stå samlet bak demokrati og frihet og ikke minst fred for det ukrainske folk.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg vil takke statsministeren for redegjørelsen.

Vi står midt i en alvorlig tid. Det er krig i Europa, og russisk aggresjon viser seg fra sin verste side. Folket i Ukraina opplever vold og lidelse. Det er nesten ikke til å tro, og jeg tror det føles utrygt for oss alle. Senterpartiet står bak den klare fordømmelsen av Russlands militære angrep på Ukraina. Angrepet er et alvorlig brudd på folkeretten. Norges holdning er klar: Vi skal stille opp for Ukraina i tida som kommer.

Senterpartiet mener det er viktig at regjeringen i møte med den prekære humanitære situasjonen har besluttet å sette av 2 mrd. kr for å avhjelpe den humanitære situasjonen og hjelpe mennesker på flukt. Samtidig er regjeringen klar til å ta imot flyktninger i Norge, og jeg er enig i statsministerens uttalelse om at norske kommuner har stor vilje til å ta imot mennesker på flukt i dagens situasjon. Det er også gode grunner til de vurderingene som gjøres omkring kollektiv beskyttelse.

De felles økonomiske sanksjonene som Norge nå kommer til å være en del av, kommer til å bli harde. De kommer til å merkes. Samtidig vil også det norske oljefondets midler trekkes ut av Russland på en planmessig og kontrollert måte, og Equinor vil avslutte sin virksomhet i landet. Det er viktig.

Regjeringen har i løpet av den siste uka fattet viktige, men også vanskelige tiltak – tiltak som en har brukt tid på vurderingen av. Tida er brukt for å sikre gode løsninger som man også kan stå til ansvar for i ettertid. En av de vurderingene gjelder eksport av våpen. Etter konsultasjoner med Stortinget har regjeringen besluttet å donere våpen og øvrig forsvarsmateriell til Ukraina. Senterpartiet støtter den beslutningen.

Ingen kan egentlig i dag si hvordan denne krigen kommer til å utvikle seg. Bildet endres dag for dag, og Senterpartiet mener derfor at dette ikke er tida for eksperimenter eller overraskelser i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Vi må være forutsigbare og gjenkjennelige i sikkerhetspolitikken. I Norge har vi vanligvis brukt å samles om den sikkerhetspolitiske kursen. Vi har søkt konsensus. Det har vært en linje som har bidratt til styrke i vanskelige tider. Derfor er den tida vi nå står foran, også en tid for drøftinger og tillit over partigrenser og for gode beslutninger som har bred støtte.

Senterpartiet har bestandig ment at NATO er en bærebjelke i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Samvirket med våre NATO-allierte viser seg tydelig i disse dager. I tillegg er et sterkt forankret nordisk utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid et fundament for vår militære sikkerhet, og behovet for tette kontakter til både våre atlantiske og europeiske samarbeidspartnere viser seg også i disse dager.

Jeg har lyst til å understreke det statsministeren sa om behovet for å styrke vårt nasjonale forsvar. Jeg tror også det i tida framover er behov for å styrke den sivile beredskapen og matvareberedskapen i Norge. Det er også områder der jeg håper det er mulig å drøfte med stor tillit på tvers av partigrensene – hvordan vi kan øke produksjonen av mat i Norge, både matkorn og andre matvarer, og hvordan vi kan heve den sivile beredskapen i landet vårt.

Russlands krig mot Ukraina får også konsekvenser for det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland, også i nordområdene. Vi reduserer kontakten med russiske myndigheter, og det er viktig at vi står sammen med våre allierte om sanksjoner og den harde linja mot Russland. Samtidig vil jeg understreke det statsministeren sa om at vi må beskytte noen kanaler for dialog som er av direkte betydning for nasjonal trygghet og sikkerhet.

Så er det viktig å si, som flere av talerne her har pekt på: Alle tiltak som nå treffes, er rettet mot Putin. De er rettet mot regimet. De er rettet mot myndighetene i Russland, ikke mot enkeltmennesker som kommer fra Russland.

Sylvi Listhaug (FrP) []: Takk for redegjørelsen. Kampen mot totalitære regimer må tas igjen og igjen, enten det er kommunisme, nazisme, fascisme eller islamisme. Russlands historie er dessverre en historie om de privilegerte få som styrer og undertrykker de mange, en historie full av hensynsløs vold mot egen befolkning, og det er en historie der menneskeliv er lite verdt for dem som styrer. Russlands krig i Ukraina er dypest sett en krig mellom diktatur og demokrati, en krig mellom en despot og en lovlig valgt president, en krig mellom tvang og frihet. For oss som vokste opp på 1980-tallet, er den frykten vi kjenner på nå, gjenkjennelig. Under den kalde krigen var det en underliggende frykt for krig, og vi har i mange år trodd – eller håpet – at dette ikke kunne skje igjen.

Putin er den første siden Hitler som invaderer et land på vårt kontinent, og det er et historisk øyeblikk vi gjerne skulle vært foruten. Det er i denne tiden viktig å holde fast på to hovedprinsipper: Vi må stå på rett side, og vi må stå samlet. Vi står med Ukraina og det ukrainske folket. Vi støtter de russerne som våger å utfordre despoten. Vi står sammen med Europa og med våre allierte i NATO og samarbeidspartnere i andre verdensdeler. Vi beundrer og er imponert over president Zelenskyj. Vi ser en modig statsleder og et modig folk som kjemper for sin frihet og for sin overlevelse mot en despot og en overlegen militærmakt.

For Fremskrittspartiet er kampen mot tvang, ufrihet og diktatur helt grunnleggende. For Fremskrittspartiet er det frihet for enkeltmennesket som er helt grunnleggende. Vi støtter det regjeringen så langt har gjort. Vi støtter at regjeringen sender våpen, selv om det er noe vi ikke tar lett på. Vi støtter at det settes av 2 mrd. kr til humanitær hjelp, men mener at denne bevilgningen må økes med ytterligere 3 mrd. kr.

Vi er et lite land, men vi er Russlands naboland. Derfor setter det oss i en særstilling. NATO-alliansen er grunnleggende for vår sikkerhet og vår frihet. Derfor skal vi være med på å styrke denne og stå sammen med våre allierte. Og det er skremmende at SV og Rødt vil melde Norge ut av NATO.

Norges forsvarsbudsjett og satsing på forsvar må styrkes i årene som kommer. Krigen utfordrer oss på mange områder. Ukraina og Russland er blant verdens største eksportører av korn, og flere aktører har advart mot en potensiell global matmangel. Det kan destabilisere land og regioner. Derfor fremmer Fremskrittspartiet forslag i dag om at vi må ta grep i Norge og sikre økt matkornproduksjon. Det holder nå ikke med ord fra regjeringen; det er viktig at bøndene får vite hvilke rammebetingelser som skal gjelde, slik at vi får dem til å produsere dette når de nå skal i gang med våronna.

Ukraina er vårt nærområde. Da må vi, sammen med resten av Europa, være med på å ta et særlig ansvar. Derfor skal vi stille opp også for flyktninger.

Europa har tross mange advarsler bygget ned energiproduksjonen for å nå symbolske klimamål og gjort seg mer avhengig av russisk gass. På denne måten har man flyttet makt og innflytelse til Russland. Det har vært et grovt feilgrep, det erkjenner flere nå. Og utenriksministeren viste i går i spørretimen til at flere av dem som har vært kritiske til norsk olje- og gassproduksjon, nå har snudd og ser hvor viktige vi er for energisituasjonen i Europa og for å kunne redusere Putin og Russlands makt.

I Norge står partiene som vil legge ned olje- og gassnæringen, fast på en uansvarlig symbolsk klimapolitikk som i realiteten vil øke makten til Russland og andre land på energiområdet. Fremskrittspartiet mener vi må ta ansvar, sette i gang den 26. konsesjonsrunden, ta vare på den oppgaven som vi nå har som et viktig energiland i Europa, og ikke la SV og andre sette kursen i denne politikken.

Vi står overfor en ny tid som vi trodde var forbi, der makt går foran rett, og der det vi tenkte tilhørte historien, har blitt en realitet. Vi må forberede oss på en mer usikker verden. Vi må kjempe for fred, sikkerhet, demokrati og frihet. Det kommer ikke av seg selv.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg vil takke statsministeren for en svært god redegjørelse og for at vi fikk anledning til å ha det sterke øyeblikket da Stortinget tok imot Ukrainas ambassadør.

Det er noen bilder fra de siste dagene som jeg tenker illustrerer godt hva vi står overfor. Det ene er avstemningen i FN om fordømmelsen av invasjonen, hvor de fire landene som sto sammen med Putin, var Syria, Nord-Korea, Hviterussland og Eritrea. Det er bildene fra Moskva av fem barn i alderen 7–11 år som ble tatt med av politiet da de kom med plakater med budskap om fred og ville legge ned blomster ved den ukrainske ambassaden. Det er også bildene fra Kharkiv og andre ukrainske byer hvor boligområder og skoler bombarderes med stadig tyngre skyts. Jo vanskeligere det viser seg for Putins styrker å erobre landet, desto mer brutal blir krigføringen.

Alt dette – brutaliteten i angrepet på Ukraina, brutaliteten i undertrykkingen av krigsmotstanden i Russland, den stusslige samlingen av venner Putin har igjen i FN – sier alt om hva slags krig og hva slags regime vi står overfor. Dette er en imperiekrig. Det er ikke et land som er ute etter sikkerhet, men en hersker som er ute etter å legge under seg og ta kontroll – en stormakt som tar seg til rette, og som setter Europa langt tilbake i tid. Det er et regime som uten omsvøp nå framstår som det det er: et aggressivt og undertrykkende diktatur, hvor én mann tar beslutningene, hvor undertrykking rammer alle som tar til motmæle, og hvor krig og vold mot naboland er en metode for å holde seg ved makten. Derfor handler denne krigen i Ukraina om demokrati mot diktatur, småstat mot stormakt, folkerett mot lovløshet.

Det kan vi ikke stå og se på. Norge må bidra til press mot russiske myndigheter og med hjelp til Ukraina. Det handler om press mot oligarkene og den russiske eliten som holder regimet oppe. Det gjelder tøffe økonomiske sanksjoner. Jeg er glad for det regjeringen gjør og har signalisert innenfor olje og gass. Det gjelder ekskluderingen av russiske banker fra SWIFT-systemet. Det gjelder nødvendigheten av en intensivering av kampen mot skatteparadiser fordi vi vet at skatteparadisene nå bidrar til å svekke effekten av sanksjonene. Den russiske eliten har en uforholdsmessig stor andel av sin rikdom i skatteparadiser.

Det gjelder behovet for nødhjelp. SV støtter varmt de 2 mrd. kr regjeringen allerede har varslet. Vi må være klar for å bidra med vesentlig mer. Det gjelder å stille opp for flyktningene. Dette er nå i ferd med å bli den raskeste flyktningstrømmen vi har sett i nyere tid. Det er i stor grad kvinner og barn som kommer, og Norge må være beredt til å ta sin del av ansvaret uten noe tak. SV er svært positiv til ideen om kollektiv beskyttelse.

Jeg vil også oppfordre regjeringen til å følge med på og ha kontakt med landene i Øst-Europa for å hindre diskriminering ved det som også er vår yttergrense gjennom Schengen-samarbeidet, og være årvåken med tanke på hva vi kan gjøre med de rapportene som nå kommer om høyreekstreme som jakter på flyktninger med en annen hudfarge enn hvit i disse områdene.

Ukraina har rett til å forsvare seg selv. SV støtter å sende militært beskyttelsesutstyr. Det er, som statsministeren også understreket – på svært redelig vis, synes jeg – reelle dilemmaer knyttet til det å sende våpen. Et flertall hos SV har sagt nei til å sende våpen nå, men samtidig uttrykt forståelse for regjeringens beslutning. Det er ulike syn hos oss, som det er i folket, men det handler bare om ulike syn på hva slags rolle Norge skal ta, ikke om ulike syn på hva oppgaven er. Oppgaven er solidaritet med Ukraina og motstand mot krigen.

Så er det lett å lage en konkurranse hvor partier kan overby hverandre med forslag til tiltak. Det kan noen ganger også være fristende å skape et inntrykk av at regjeringen nøler for mye eller bruker for lang tid. Jeg vil oppfordre alle Stortingets partier til ikke å gjøre det. Det er noen vurderinger som krever grundigere gjennomtenkning hvis de skal gjennomføres, enn om det skal være et presseutspill. Det er mye som står på spill, og da er det en styrke og en verdi i seg selv at vi klarer å stå mest mulig samlet i disse dagene.

Bjørnar Moxnes (R) []: Rødt fordømmer på det sterkeste Russlands grovt folkerettsstridige angrep på Ukraina, og det er ingen tvil: Putin-regimet står 100 pst. ansvarlig for krigen. De omtaler invasjonen som en spesiell militær operasjon med det de kaller for fredsbevarende styrker. Den propagandaen lar vi oss ikke lure av. Russernes invasjon er en folkerettsstridig angrepskrig som ingen retorikk kan dekke over.

Ansvaret for angrepskrigen, for bombene som nå rammer soldater som forsvarer landet sitt, som rammer sivile, kvinner, menn, barn og eldre, ligger ene og alene på Putin-regimet. Det finnes ingen argumenter, ingen sikkerhetsinteresser, interessesfærer eller andre påskudd som kan bortforklare folkerettsstridig angrepskrig og de enorme menneskelige lidelsene som krigen medfører. Derfor må også Putin stilles til ansvar.

Det trengs et konsekvent forsvar for en regelstyrt verdensorden, som spesielt er i mindre staters interesse, og dermed en konsekvent motstand mot folkerettsstridig angrepskrig. Vi ønsker at Norge ratifiserer Roma-vedtektenes tillegg, som gir Den internasjonale straffedomstolen jurisdiksjon til å etterforske og også dømme ledere for folkerettsstridig angrepskrig, og at en sånn bestemmelse tas inn i norsk straffelov. Hvis det vedtas, kan Norge utstede en internasjonal arrestordre mot Putin. Resultatet er naturligvis opp til etterforskningen og domstolene, men la det være sagt med en gang: Vi vil jo se Putin bak lås og slå for denne forbrytelsen, og vi ønsker at Norge gjør alt det vi kan for å bidra til det.

Så er det viktig at vi samler oss om mest mulig treffsikre og kraftfulle sanksjoner og tiltak, som rammer både Putin og oligarkene rundt ham der det svir. I tillegg til internasjonale sanksjoner vil Rødt også kaste ut oligarkene fra norsk oljeindustri. Den økonomiske eliten som holder Putin ved makten, skal ikke belønnes med penger fra olje fra norsk sokkel.

Vi står sammen, i solidaritet med ukrainerne. De trenger nødhjelp, penger, medisinsk utstyr. Vi må finne måter både å videreføre og å øke hjelpen på, også om okkupasjonen skulle gjøre det vanskeligere å nå inn med forsyninger i tiden framover. Nå flykter millioner fra det nådeløse russiske angrepet, som rammer flere for hver dag som går. Rødt har foreslått å gi flyktningene beskyttelse kollektivt, etter modell fra måten vi hjalp bosniske flyktninger på under Balkankrigen. Norge må ta sin del av ansvaret og ta imot også vår del av dem som flykter fra krigen.

I vår unisone fordømmelse av det russiske angrepet er det viktig at vi husker på én ting: Dette er Putin-regimets krig. Vanlige russere er ikke våre fiender, og nå protesterer også mange i byer over hele Russland mot invasjonen. Det er arrestert tusener for å stå opp mot krigen. Den russiske fredsbevegelsen, som står skulder ved skulder med sine ukrainske søstre og brødre mot Putin-regimets krig, fortjener også vår støtte, fra Norge.

Målet vårt er å stanse den russiske aggresjonen, redde menneskeliv og hindre at krigen sprer seg og at Europa og Norge blir en slagmark i en større krig mellom atommakter. Vi må styrke fredsbevegelsen, styrke folkeretten og sikre at den håndheves, sånn at stormakter ikke kan bruke militærmakt for å tvinge sin vilje på andre uten å stilles til ansvar. Så må Norge styrke vår nasjonale forsvarsevne. Vi må gjenreise og modernisere invasjonsforsvaret, som ble bygget ned til fordel for krigføring i andre verdensdeler.

Til slutt: De russiske bombene kan ødelegge tv-stasjoner og bolighus og ta livet av uskyldige, men verken bomber eller stridsvogner kan stanse det ukrainske folkets vilje til å stå imot invasjonen og vinne tilbake friheten og selvstendigheten. Det bør inspirere oss. Uansett hva som skjer på slagmarken de neste dagene, uansett hvor lenge Russland har sin brutale krigføring gående, må vi love oss selv og befolkningen i Ukraina aldri å gi oss før Putin er tvunget på retrett fra Ukraina, før de har fått tilbake sin selvstendighet, og Europa har fått tilbake freden.

Guri Melby (V) []: Jeg vil starte med å takke statsministeren for å komme til Stortinget og redegjøre for regjeringens politikk overfor Ukraina.

At både han og utenriksministeren har valgt en linje der de er åpne for å vurdere alle mulige tiltak, mener jeg er klokt. Vi som folkevalgte har et ansvar for å gi regjeringen et bredt mandat til å støtte Ukraina og til å støtte våre NATO-allierte i regionen, og jeg er glad for at vi som opposisjon kan bidra konstruktivt til at Norge leder an med sin støtte til Ukraina.

Det vi ser og hører fra Ukraina nå, er svært dramatisk. Vi ser menn og kvinner som tidligere levde et helt vanlig liv, som nå forsvarer friheten sin med våpen i hånd. Vi ser mødre og fedre som har lært seg å lage molotovcocktails – og som kaster dem – familier som flykter fra russiske angrep, og mennesker som lever i enorme bomberom bygd for en annen krig. Det er ingen tvil om at det er ukrainerne som bærer den tyngste børen i dag. Nettopp derfor er jeg glad for at statsministeren viser vilje til å støtte dem både med våpen og med nødhjelp.

Ukrainerne kjemper modig for sin egen og for Europas frihet, men de kan ikke forsvare seg med molotovcocktails alene. Ukraina trenger våpen. Det norske bidraget så langt vil utvilsomt være et viktig bidrag, men jeg er redd for at dette bare er starten på en lengre krig der Norge må stille opp flere ganger framover.

I tillegg til våpen trenger ukrainerne også økonomisk støtte til å kjøpe det de trenger for å forsvare seg selv, og økonomisk er Norge faktisk en stormakt. Jeg håper Norge kan bidra med mer økonomisk støtte, også til å kjøpe våpen. Mitt forslag har vært at vi først bidrar med en engangsutbetaling på 1 mrd. kr. EU har også tenkt i disse baner og har etablert et eget fond for forsvarsleveranser under European Peace Facility. Hele ideen med fondet er å gi ukrainerne rask og effektiv tilgang til støtte som kan brukes til å anskaffe våpen de trenger for å forsvare sin egen frihet. Jeg mener vi bør se på om ikke Norge kan slutte seg til EUs fond og bidra gjennom det. Jeg var glad for å høre at utenriksministeren ikke var fremmed for denne vurderingen under gårsdagens spørretime, og jeg håper at dette er en måte Norge kan bidra på. Vi kjenner nå på at hver eneste time teller for Ukraina, og det er viktig at vår støtte kommer på plass så raskt som mulig.

Ukraina har bedt om våpen, de har bedt om nødhjelp, men de har også bedt om støtte til å stoppe russiske cyberangrep. Ukraina har allerede en imponerende evne til å avverge slike angrep, men Norge har også kapasiteter som kan bidra til å stoppe angrep på kritiske samfunnsfunksjoner i Ukraina. Jeg håper derfor at regjeringen ser på muligheten for å dele norske cyberkapasiteter med ukrainske myndigheter.

Det samme gjelder etterretning, og det har vært et ønske fra Kyiv om å dele mer etterretning som kan bidra til å opprettholde forsvaret av Ukraina. Ettersom Norge er NATOs øyne og ører i nord, er jeg overbevist om at dette er et område der vi kan bidra mer.

Jeg vil berømme statsministeren for spesielt to ting: for at regjeringen fullt og helt har stilt seg bak sanksjonene som kommer fra EU, men også for at de har tatt grep for å fryse oljefondets investeringer i Russland. Jeg mener det er helt avgjørende at Norge står sammen med EU i sanksjonene, men også at vi tør å innføre egne tiltak der det er relevant. Vi har en norsk sokkel som over tid har vært interessant for russiske økonomiske interesser. Vi har en banksektor som ligger nær den russiske, og vi har havner som daglig brukes av mange russiskkontrollerte skip, enten det er snakk om oligarkenes luksusyachter eller skip som handler med råvarer. Derfor er det viktig at vi også ser på om vi kan utestenge russiske selskaper fra norsk sokkel, nekte russiske skip anløp til våre havner eller nekte våre finansinstitusjoner muligheten til å opptre som korrespondentbanker for de store russiske bankene.

Det finnes ingen enkle avveininger i en situasjon som denne. Derfor er jeg glad for at både statsministeren og utenriksministeren er åpne for å vurdere alle tiltak. Det er et stort ansvar som nå faller på regjeringens rygg, og jeg er overbevist om at samarbeidet med Stortinget vil føre til bedre løsninger, samtidig som det styrker demokratiet vårt. Akkurat nå, i denne tiden, er det et selvstendig poeng.

Dette er ikke ukrainernes krig, det er heller ikke russernes krig – det er Putins krig. Våre liberale søsterpartier i Russland og Ukraina kjemper begge mot denne krigen, noen med våpen og noen med demonstrasjoner. De deler forståelsen av at denne krigen ikke kommer til å skape noen vinnere. Alle taper i denne konflikten. Framover må vi støtte alle dem som forstår at dette er en krig uten vinnere, og stå skulder ved skulder med ukrainerne, som nå kjemper for sin frihet.

Rasmus Hansson (MDG) []: Takk til statsministeren for en god og rørende redegjørelse.

Miljøpartiet De Grønne mener at regjeringen på kort sikt håndterer denne katastrofen i Ukraina riktig. Jeg er glad for at regjeringen allerede har varslet stor støtte til humanitær innsats, og vi støtter sanksjonene som regjeringen går inn på. Én ting må være klokkeklart: Alle ukrainere som vil flykte til Norge, må være velkomne.

På lang sikt er det viktigste våpenet for fred og frihet i Europa internasjonalt samarbeid. Derfor må vi i Norge strekke oss mye lenger enn vi er vant til for å støtte og samarbeide med fjerne og nære naboer om løsninger som er bra for oss, men som også er bra for dem.

Å sende våpen til en nasjon i krig er en svært tung beslutning for oss alle. Det bryter med norsk sedvane, og det bryter med Miljøpartiet De Grønnes prinsipper for fredspolitikk. Miljøpartiet De Grønnes landsstyre har likevel vedtatt å støtte at Norge gir våpen til Ukraina. Når et folk har fulgt alle fredens og diplomatiets regler, men likevel blir angrepet med våpen i sitt eget land, er det vår moralske plikt å bidra til at de kan forsvare seg. Ukrainerne ber om våpen. Vi må dessverre gi dem våpen.

Miljøpartiet De Grønne er fornøyd med at regjeringen har vært svært rask med å undersøke hvilke egne tiltak Norge kan bidra med i tillegg til de internasjonale, innenfor oljesektoren, Statens pensjonsfond utland osv. Vi ber om at dette arbeidet videreføres uten noe nøling.

Vi støtter også at Norge avbryter samarbeid med Russland på de aller fleste områder, også innenfor felt som f.eks. idrett. Men det russiske folket er våre venner og naboer. Også de lider under Putin-regimets undertrykkelse. Også russernes frihet og mulighet til demokrati må være et mål for vår støtte til ukrainerne. Derfor er jeg skeptisk til sanksjoner på ett område: kultur. Kulturelt samarbeid vedlikeholder båndene til det russiske folk og gjør det lettere å bygge opp samkvem med Russland når Ukraina er fritt igjen. Jeg er derfor glad for at kulturministeren har overlatt til kulturlivet selv å avgjøre i hvilken grad kultursamarbeid skal bremses.

Et av de få områdene hvor Norge gjør en forskjell i Europa, er energi. Energi er også en av de viktigste faktorene i konflikten i Ukraina og i Europa. Nå må det å bygge samarbeid og fred i Europa bli et overordnet mål for norsk energipolitikk. Putins overfall på Ukraina har gjort det uhyggelig klart for Europa hvor utrygt det er å være avhengig av fossil energi. Et lite tegn på dette er et lekket tysk regjeringsnotat som setter full strømdekning med fornybar energi som et mål innen 2035.

Selvsagt skal Norge på kort sikt levere alt vi kan av gass til europeiske land som trenger det, og vi bør gjøre det billig. Men mandag minnet en ny FN-rapport oss om at klimatrusselen er en like eksistensiell trussel som krig i Europa. Klimaproblemet forsvinner dessverre ikke, selv om det også er krig i Ukraina. En langsiktig norsk fredspolitikk er altså en politikk som bidrar til løsning på begge disse krisene. De som nå foreslår å trappe opp norsk olje- og gassleting for å levere mer fossil energi til Europa om to, tre eller fire tiår, peker ut en politisk kurs som er det stikk motsatte av det Europa kommer til å velge. Det er det stikk motsatte av et ansvarlig klimapolitisk samarbeid.

Det Norge må gjøre, er å la fornybar energi være et av våre viktigste bidrag til et trygt Europa. Vi må si ja til økt energisamarbeid og økt overføringskapasitet for kraft mellom Norge og EU. Det vil øke energisikkerheten, for både Norge og Europa, styrke det internasjonale klimaarbeidet og styrke grunnlaget for langsiktig fred. Umiddelbart må målet for den planlagte havvindutbyggingen Sørlige Nordsjø II økes kraftig, og beslutningen om at strømproduksjon bare skal sendes til Norge, må omgjøres. Dette er ikke tiden til å snu ryggen til Europa.

Mennesker må betale en pris i krig som er utålelig. Når det skjer nær oss, er vi oppmerksomme på det. Når det skjer langt borte, er vi mindre oppmerksomme, men det er like ille. Ukrainernes heroiske kamp mot Putins ufattelig hensynsløse angrep rører og skremmer oss langt inn i hjertet, og det stiller helt nye krav til oss. Nå er vi nødt til å vise at vi er villige til å yte det som trengs, vi også.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Takk til statsministeren for en god redegjørelse, og takk til ambassadøren som er her. Jeg håper han tar med seg hjertevarmen fra både dette huset og det norske folket.

Et samlet storting står sammen med Ukraina og det ukrainske folket. Like unison er fordømmelsen av Putins invasjon av sin egen nabo. Det russiske angrepet er ulovlig, uprovosert og ikke minst uakseptabelt.

Vi ser at krigen krever stadig flere sivile ofre. Flere tusen barn, kvinner og menn har allerede mistet livet. Det er hjerteskjærende! Ansvaret ligger fullt og helt hos Putin. Historiens dom over Putins handlinger vil bli hard.

Etter en uke med denne meningsløse krigen er det vanskelig å se at Putin har oppnådd noe av det han ønsker. Russland har ennå ikke klart å kaste Ukrainas regjering. Motstanden har vært mye større og sterkere enn Putin forutså. Ukrainerne har mobilisert, og kampviljen er stor. Putin har ikke fått noen innrømmelser fra Vesten. Tvert imot opplever vi et mer forent og samlet EU enn noen gang før. Vi ser også et mer sammensveiset og resolutt NATO. I sitt eget land møter Putin begrenset, men likevel hørbar kritikk. Russland opplever internasjonalt å bli skjøvet ut i kulden. De økonomiske sanksjonene begynner å merkes, og det meste av europeisk og amerikansk luftrom er nå stengt for russiske fly.

Samtidig strømmer støtteerklæringene inn til det ukrainske folket, og den ukrainske presidenten anerkjennes og beundres for den måten han står opp på – mot det russiske militæret og for sitt folk.

Det var ikke dette Putin så for seg. Utviklingen gjør at Putin også blir presset. En ydmyket Putin kan bli enda farligere, enda mer brutal og enda mer hensynsløs. Vi ser bl.a. raslingen med atomvåpen og trusler mot land som støtter Ukraina. Desto viktigere er det at Europa, USA og de demokratiske landene står påle fast sammen og står opp mot den russiske aggresjonen.

Putins invasjonsstyrker angriper ikke bare Ukrainas selvstendighet, landets territorielle integritet og deres demokrati; det er også et angrep på hele det europeiske sikkerhetssystemet. Det er et slag mot freden som vi har tatt for gitt i veldig mange år, og et slag mot tryggheten vår og menneskeverdet. Ukrainas kamp mot en fullstendig overlegen militærmakt er også en kamp for demokrati, frihet og grunnleggende europeiske verdier.

Derfor er det vår plikt å hjelpe og støtte Ukraina, med både penger, mat og helsehjelp, og vi må følge opp de løftene vi gir om humanitær hjelp. Vi må tilby å ta imot flyktninger. Det er ikke nok å si at vi skal bidra når vi blir spurt. Norge må gå foran og tilby at vi skal ta imot.

Jeg er takknemlig for at veldig mange kommuner ønsker å ta imot flyktninger. Handlingen må følges opp med god kontakt med kommunene for å få opp mottakskapasiteten. Folk er villige – solidariteten og hjerterommet er stort, og kommunene har kapasitet etter flyktningkrisen i 2015. Det finnes også et lovverk for midlertidig kollektiv beskyttelse, som fungerte på 1990-tallet.

Russland kan når som helst legge ned våpnene, og krigen vil være over. Men hvis Ukraina legger ned våpnene, mister de sin frihet, sitt selvstyre og sitt demokrati. Ett innlegg har blitt delt mye i sosiale medier den siste tiden. Det handler om presidenten i Ukraina og hans innsettelsestale i 2019, der han skal ha sagt:

Jeg vil ikke ha opp bilder av meg på kontorene deres. Presidenten er ikke et ikon, et idol eller et portrett. Heng opp et bilde av barna dine, og se på dem hver gang du tar beslutninger.

Det tror jeg er et godt råd for de politiske beslutningene som nå skal tas i Europa og i denne salen. Vi trenger å ha ungene våre og barnebarna våre for øyet – våre barns frihet, våre barns trygghet og våre barns fred.

Statsminister Jonas Gahr Støre []: Jeg vil takke alle partiene for en god runde og gode innlegg. Budskapet som kommer fra denne runden, er at det er bred enighet mellom partiene på Stortinget om hva vi nå står oppe i, lesningen av situasjonen, at vi har en angrepskrig i Europa, at det skjer brudd på folkeretten, og hvor ansvaret for dette ligger. Jeg opplever også at det har vært bred enighet om reaksjonene som Norge velger i denne situasjonen, de politiske reaksjonene i fordømmelsen av det som skjer, sanksjonene vi er en del av, den hjelpen vi gir, som er både økonomisk, humanitær og militær, og den humanitære rollen Norge spiller, der vi har lang erfaring, og at Norge også stiller på lag med andre europeiske land for å håndtere flyktningkrisen.

Jeg har lyst til å si noe om rammen dette skjer i, for det er viktig for hvem Norge er og hvordan vi opptrer. Når det gjelder sanksjonene, har det vært viktig for regjeringen at vi gjør det i samarbeid med Norden og Europa. Her har vi EØS, her har vi den økonomien vi er en del av. Når vi skal tenke økonomiske sanksjoner, er det naturlig å tenke det i sammenheng med land som berøres ganske likt som oss.

Når det gjelder det humanitære, vil også det europeiske samarbeidet være viktig, f.eks. prinsippet om kollektiv beskyttelse. Det får betydning om flere land er enige om det, om hovedprinsippene for hvordan vi hjelper Polen, Slovakia, Romania, de landene som er langs grensen, og hvordan man eventuelt kommer fram til en fordelingsnøkkel hvis man skal avlaste disse landene. Temaet diskriminering ved grensene inn til Europa, avhengig av hudfarge osv., ble tatt opp. Det er vi klar over, det tar vi opp med de europeiske landene i samarbeidet vi har der.

Det er også godt å høre i denne debatten at vi har en god og realistisk forståelse av sikkerhet i bredt. Det gjelder selvfølgelig sikkerheten til Norge, vår territorielle sikkerhet, men også den større samfunnssikkerheten, over mot det vi kaller sammensatte hybride trusler, totalforsvaret, kommisjonen som er nedsatt, cyberutfordringen – og mat, som det ble sagt. Dette er et tema vi er opptatt av i regjeringen, at vi nå, i samarbeid med norsk landbruk og jordbruk, skal tenke på hvordan vi produserer i Norge for de behovene vi har, også i en situasjon som endrer seg.

Det er en særskilt rolle knyttet til energi, som ble tatt opp i flere av innleggene, og det merket jeg også for en uke siden i møter med europeiske ledere. Norge assosieres med energi. Som jeg sa, blir nå energi og politikk knyttet veldig tett sammen, og det er ikke rart. I norsk erfaring de siste 50 årene har vi lagt vekt på å skille energi og politikk. Vi produserer og selger vår energi, og vi politiserer den ikke. Vi har et Statens pensjonsfond utland, som er vedtatt med regler her i Stortinget, men som opererer der ute i markedene på en forutsigbar måte. Det krever en klok balanse fra oss.

Vi skal stå ved våre gassleveranser. Men det er ikke til å misforstå: Europas satsing er på fornybar. Det er der de har en stor oppgave. Det ble nevnt Tyskland og deres ambisjoner. Alle land ser at de må opp med fornybarandelen nå når kjernekraft og kull går ned. Det kan bli justeringer i det i den tiden man er i nå, men det er ingen tvil om at det er den veien de går, og der skal også Norge være med. Det er det de ber om. Og det er jo der sammenhengene mellom denne sikkerhetspolitiske krisen og klimapolitikken på sikt får betydning, og det har også betydning hvordan Norge innretter seg i forhold til samarbeidet med Europa. Det med å være forberedt på 55 pst. kutt i 2030 – og alt det har å si for økonomien – får faktisk en stor betydning akkurat her.

Regjeringen er klar over sin rolle og sitt ansvar i utenrikspolitikken. Jeg vektla betydningen av nær kontakt med Stortinget. Jeg er helt enig med representanten Lysbakken i klokskapen i at vi bruker tid. Selv om noen beslutninger må tas raskt, skal vi også ha tid til å tenke grundig igjennom konsekvensene av det som nå skjer. Det er viktig å opptre på en måte som gjør at vi retter innsatsen mot rett sted, der det har effekt, tilpasset, og at det vi gjør, er forankret i våre verdier, at de er tydelige og ikke til å misforstå. Dette er en tid med økt spenning, hvor vi skal unngå misforståelser om hensikter og handlinger. Det er da viktig for et land som Norge at det vi gjør av betydning, skjer sammen med andre. Vi har gode allierte, vi har gode partnere, vi lever i Norden, som nå trekker mer sammen, og etter denne debatten føler jeg at vi har gode spor å jobbe med videre. Jeg understreker hvor alvorlig tiden vi lever i, er, men er styrket av det samholdet vi nå har på tvers av partiene i denne sal.

Presidenten: Kommentarrunden er dermed avsluttet.

Presidenten vil foreslå at statsministerens redegjørelse om krigen i Ukraina vedlegges protokollen. – Det anses vedtatt.