Statsråd Emilie Mehl [10:08:44]: Takk for at jeg får komme til Stortinget for å holde en muntlig redegjørelse om flyktningkrisen som følger av Russlands invasjon av Ukraina.

Vi står overfor en massefluktsituasjon i Europa som også påvirker vårt land. Selv om de fleste ukrainske flyktningene så langt har reist til andre land i Europa, forbereder regjeringen nå Norge på å ta imot mange tusen ukrainere i tiden framover. Etatene våre jobber på spreng for å få opp kapasiteten når det gjelder både registrering, mottak, bosetting og alle de tjenestene som flyktningene kommer til å trenge. Vi skal ta imot flyktningene med varme og omsorg. Samtidig skal vi planlegge med ansvarlighet og kontroll, slik at de løsningene som vi nå legger opp til, vil stå seg over tid og når hverdagen kommer rundt om i Norge.

Skjebnen vil at det i år er 100 år siden Fridtjof Nansen, den første høykommissæren for flyktninger, fikk fredsprisen for sitt humanitære og fredsskapende arbeid. Hans arbeid handlet bl.a. om å repatriere russiske krigsfanger og om å avhjelpe hungersnød i Russland og Ukraina. Det er også 100 år siden Ukraina ble en av republikkene som grunnla Sovjetunionen – og 31 år siden Ukraina erklærte seg som en selvstendig stat etter Sovjetunionens fall.

Nå står vi altså i en situasjon der mennesker fra denne delen av Europa igjen er drevet på flukt. Jeg tror ikke det er noen her i landet som ikke lar seg berøre av denne helt meningsløse krigen vi nå er vitne til. Store byer i Ukraina har falt, og flere byer står i fare for å bli beleiret og falle i tiden som kommer. Vi ser byer, steder der folk bor, bli lagt i grus. Millioner har allerede rømt fra livet sitt og hjemmene sine. Bildene av fortvilte mødre og sårbare og redde barn gjør et sterkt inntrykk. Det er veldig mange modige ukrainske kvinner, og også menn, som er igjen i landet, som nå kjemper en heltemodig kamp for sitt land, for sine barn og for friheten. Fortvilelsen som det ukrainske folk nå går igjennom, hører ikke hjemme noe sted.

Vi har ennå ikke sett den fulle virkningen av denne krigen. Den vil påvirke verdensøkonomien, sikkerhetssituasjonen og folkebevegelser i lang tid, og den påvirker også oss her i Norge. Regjeringens holdning er klar: Vi skal hjelpe – både i Ukraina, i nabolandene og her i Norge.

Det er ukrainerne som bærer den største byrden med Russlands angrep. De betaler med sitt liv, med sine hjem og med sin frihet. Men Putins angrep har også påført Norge og andre land i Europa byrder som vi vil kunne komme til å merke mer og mer i tiden som kommer. Migrasjonsstrømmen er én stor krise. Angrepet kan også føre til økte priser på strøm, olje og gass, som påvirker vanlige folks økonomi her i Norge. Russland og Ukraina er store eksportører av mathvete, som vil kunne føre til at prisen på mat går opp. Den russiske invasjonen vil kunne få konsekvenser både for samfunnet vårt som helhet og for vanlige folks liv og økonomi.

Den 8. mars hadde utenriksministeren og jeg et møte med høykommissæren for flyktninger, Filippo Grandi. Han hadde også et møte med utenriks- og forsvarskomiteen her på Stortinget samme dag. Det gjorde dypt inntrykk å høre ham fortelle om de bildene han selv har sett, og hans formidling av historier om den situasjonen som nå er både i Ukraina og i grenseområdene til nabolandene.

I dag er det to uker siden Russland startet invasjonen av Ukraina. FNs høykommissær for flyktninger melder at over to millioner ukrainere har flyktet så langt, på disse to ukene. Ifølge høykommissæren er dette den flyktningsituasjonen som har utviklet seg raskest i verden siden annen verdenskrig. Over 1,2 millioner personer har flyktet til Polen, 191 000 til Ungarn, 140 000 til Slovakia, 438 000 til Romania, inkludert de som kommer via Moldova, rundt 260 000 til Moldova, 100 000 til Russland og 210 000 til andre europeiske land. Dette er tall fra ambassader og fra Høykommissæren for flyktninger for 6.–8. mars. Det er usikkerhet rundt tallene siden folk fortsatt er i bevegelse – folk flykter ennå, og folk beveger seg mellom land – men de gir uansett et øyeblikksbilde av hvor alvorlig dette er.

Tallene vil bare fortsette å øke. I tillegg til de som flykter ut av Ukraina, er det også mange som vil være internt fordrevne inne i Ukraina. Dette er det vanskelig å få sikre tall for. Som følge av konfliktene med Russland knyttet til utbryterrepublikkene Donetsk og Luhansk og Russlands annektering av Krym-halvøya i 2014, hadde Ukraina også et stort antall internt fordrevne før den russiske invasjonen vi nå ser. Tall for dette varierer noe, mellom ca. 850 000, som er Høykommissærens tall, og 1,4 millioner, som er tall fra sosialdepartementet i Ukraina i 2021. På toppen av dette må vi ta inn over oss at en slik massiv invasjon som Russland nå står for, innebærer en helt ny dimensjon i dette.

Alle nabolandene opplever nå en tilstrømming i et antall og et tempo som overgår alt man tidligere har sett. Landene gjør en imponerende innsats, men det vil også være et spørsmål om hvor lenge dette kan vare før de nasjonale systemene når bristepunktet. Dette vil også variere mellom landene, etter landenes egen økonomiske situasjon og nasjonale systemer.

Enn så lenge foregår det en form for naturlig distribusjon i Schengen-området. Mange av dem som kom til Schengen i første fase, hadde familie og forbindelser i ulike land, og derfor hadde de også steder å dra til. Det er nå en forventning om at de som kommer ut av Ukraina i tiden framover, i mindre grad har det, og at belastningen på nabolandene da vil øke.

Selv om nabolandene klarer å håndtere situasjonen bra på nåværende tidspunkt, vil den videre utviklingen også avhenge av hva som skjer i Ukraina. Jo mer antallet som flykter øker, jo vanskeligere blir det – naturlig nok. Hvis Kyiv eller andre store byer faller, må vi også forvente at antallet øker enda mer – om folk da i det hele tatt klarer å komme seg ut av landet. Dette sier jeg for å understreke at det fortsatt er stor usikkerhet om situasjonen, og den er i utvikling.

Norge vil bidra med ressurser for å avhjelpe situasjonen i Ukraina og i nabolandene. Norge har nå gitt 2 mrd. kr til bistand i Ukraina og naboland over Utenriksdepartementets budsjett. Jeg samarbeider tett med utenriksministeren om å fordele disse pengene der behovet er størst. Internasjonale hjelpeorganisasjoner er viktige nå, og vi vet at ulike FN-organisasjoner, herunder Høykommissæren for flyktninger, Flyktninghjelpen, Røde Kors og mange andre, gjør en uvurderlig innsats i Ukraina – med stor fare for eget liv – og i nabolandene. Krigens ødeleggelser fører også med seg mangel på mat, vann, strøm og andre livsnødvendigheter. Det er en stor humanitær katastrofe.

Norge har allerede fått bistandsanmodninger knyttet til krisen i Ukraina, og vi må forvente å få flere anmodninger. Et hovedprinsipp vil være at norske bidrag til sivil beredskap, slik som personell og materiell, så langt som mulig kanaliseres gjennom EUs ordning for sivil beredskap, som Norge deltar i.

Et norsk medisinsk team kan bidra med helsestøtte ved internasjonale katastrofer – gjennom team som består av leger, sykepleiere og teknisk støtte. Teamet er et supplement til mottakerlandenes tjenester og ikke-statlige aktørers innsats i akutte kriser. Teamet er nå klart for raskt å kunne bistå dersom det er behov for å understøtte lokalt helsevesen i Ukrainas naboland. Det kan også bli aktuelt med bistand gjennom etablerte europeiske samarbeid. Dette koordineres tett med andre europeiske land og EU-byråene.

Norge er klar til å bidra med overføring av flyktninger fra Ukrainas naboland innenfor det europeiske samarbeidet. Det er ikke budsjettert for dette i 2022-budsjettet. Om nødvendig vil jeg komme tilbake med en tilleggsproposisjon for Stortinget før den ordinære revideringen av budsjettet. Det er foreløpig ikke kommet i stand en konkret europeisk fordelingsmekanisme, men dette kan endre seg raskt etter hvert som situasjonen utvikler seg. Det pågår nå et arbeid i EU med å koordinere landenes behov, og det vil være feil å gå ut nå med et konkret antall på hvor mange vi skal hente. Vi er nå i en vurderingsfase, en samarbeidsfase, og vi må gjøre ting grundig. Jeg mener det er viktig at vi får på plass rammer som gjør at vi kan respondere raskt når behovet oppstår.

Når det gjelder forholdene i Norge, har ukrainere knapt vært å finne på asylstatistikken de siste årene. I fjor kom det tre ukrainske asylsøkere til Norge. Per i dag, etter invasjonen, har det kommet ca. 1 000 ukrainere som er registrert som asylsøkere. Sammenlignet med andre europeiske land er tallet fortsatt ikke høyt, men det er en markant økning. I tillegg må vi anta at det er et betydelig antall ukrainere som har reist visumfritt til Norge, og som ikke har registrert seg noe sted ennå. Det samme kan også gjelde andre ukrainere, altså andre enn dem som har biometrisk pass, og dermed har visum.

Jeg vil også minne om at UDI og UNE har suspendert utreiseplikten for ukrainske borgere, og UDI har lagt søknader om asyl på vent. Dette innebærer at ukrainske borgere som befinner seg i Norge uten oppholdstillatelse, ikke vil bli sendt tilbake til Ukraina.

Vi forventer og forbereder oss på at antallet ukrainske flyktninger til Norge vil øke betydelig framover. Vi kan antakelig også få se en økning i antallet russiske og hviterussiske asylsøkere. En situasjon med store ankomster på kort tid vil være krevende for alle involverte. Norge har gode rutiner for dette, og vi har et godt mottakssystem som har erfaring fra tidligere flyktningkriser. Vi gjør oss nå klare for at antallet mennesker som flykter fra Ukraina til Norge, vil øke.

Utlendingsdirektoratet, UDI, er allerede godt i gang med å bygge opp mottakskapasiteten for å kunne håndtere flyktningene som kan komme til Norge. I disse dager inngås det avtaler om ca. 8 000 mottaksplasser, og dette er et første steg. I tillegg har UDI nå gått ut med en ny konkurranse. Alle kommuner og aktører som har mulighet til å drifte mottak og gi kapasitet, er gjennom dette bedt om å melde seg. Målet er å øke kapasiteten ytterligere, slik at vi er forberedt. En oppskalering av mottakskapasiteten er nødvendig både for å tilpasse oss dagens situasjon og for å være forberedt på økte ankomster i tiden som kommer.

Asylmottak er ett av flere elementer for å kunne innkvartere potensielt mange tusen ukrainske flyktninger. Mottakene må sees i sammenheng med rask bosetting og bruk av private hjem som oppholdssted. Regjeringen tar i bruk alle deler av beredskapen for å kunne håndtere potensielt store mengder flyktninger som kan komme til Norge, og for at vi skal håndtere det på en god måte. Derfor vurderer vi nå en ordning som kan gjøre det mulig for asylsøkere i en begrenset periode å bo i private hjem og samtidig motta noe støtte til livsopphold.

Det er gode grunner til at dette ikke er en del av regelverket i en normalsituasjon. En eventuell unntaksordning for denne krisen må rammes godt inn, slik at det ikke fører til at flyktningene kan utnyttes. Det må ikke føre til at flyktningene ikke følges opp og ikke inkluderes, og vi må unngå at det gir store belastninger for enkeltkommuner. Dette jobber regjeringen nå med.

Vi vet at flyktningstrømmen ut av Ukraina er enorm, men vi vet ennå ikke hvor mange som kan komme til Norge. Ankomstene er fortsatt på et stabilt nivå, men situasjonen er uavklart, og det kan endre seg raskt. Jeg er opptatt av at vi sørger for å ha god beredskap for betydelige ankomster i tiden framover.

Nasjonalt ankomstsenter i Råde klarer per nå å håndtere de flyktningene som kommer. Det er ikke kø, og de som kommer, ivaretas på en god måte. Men kapasiteten kan komme under press. UDI startet derfor tidlig arbeidet med å etablere akuttinnkvarteringskapasitet som tillegg til mottakssenteret. Flere mottak og akuttinnkvarteringsplasser er allerede tatt i bruk flere steder i landet. Dette sikrer at regjeringen er i forkant av situasjonen og møter dette med kontroll og ansvarlighet.

Politiet skalerer opp registreringen av ukrainere som kommer til Norge. Etter at det nye ankomstsenteret i Råde ble etablert under forrige regjering, skal alle asylsøkere til Norge som hovedregel registrere seg der. Regjeringen mener nå det kan være behov for å kunne registrere seg også andre steder i landet, og politiet vil om kort tid sørge for at ukrainere som allerede er i Norge, vil kunne registrere seg nærmere der de befinner seg. Det tas sikte på at registrering hos lokalt politidistrikt vil bli et alternativ til registrering på mottakssenteret, men detaljene i denne løsningen er ikke endelig avklart. En desentralisering av registreringen vil avhjelpe presset på ankomstsenteret i Råde og gjøre det lettere for de ukrainerne som allerede oppholder seg andre steder enn på Østlandet, å få registrert seg.

Jeg vil understreke at det er viktig at de som kommer til Norge, eller som allerede er her, registrerer seg. Dette har flere sider. En side er at myndighetene har behov for kontroll med hvem som er her. For det andre må personene registrere seg for å få et midlertidig personnummer og for å kunne få tilgang på tjenester. Ukrainere som har biometrisk pass, har visumfrihet til Schengen i 90 dager. De kan på egen hånd oppholde seg her på turistvisum i denne perioden, men de må registrere seg for å få tilgang til oppfølging fra myndighetene.

Ettersom UDI nå oppretter mottak raskt, vil mange kommuner i løpet av kort tid kunne komme til å bli vertskommune for et asylmottak. Noen kommuner som ikke har mottak, kan likevel komme til å være vertskommune for flyktninger som bor i private hjem. For flyktningene som i mottaksfasen bor privat i en kommune som ikke har asylmottak, ser vi på hvordan vi skal unngå at dette belaster kommunen uforholdsmessig økonomisk.

Selv i den akutte situasjonen vi nå står i, tilstreber UDI å ha god dialog med alle vertskommuner. Hvis Norge skal lykkes med å ta imot flyktningene på en god måte, er vi helt avhengig av et godt samarbeid mellom stat og kommune. Statsforvalteren vil i denne sammenhengen spille en viktig rolle. Det samme vil frivilligheten gjøre.

Vi har en stor oppgave foran oss. Vi skal tilby innkvartering og oppfølging til alle asylsøkere som kommer til Norge. Ukrainske menn mellom 18 år og 60 år får normalt ikke reise ut av Ukraina nå. Derfor vil det være flest kvinner og barn som kommer, og det vil også kunne komme en god del eldre mennesker. Dette er ikke så vanlig i det «normale» ankomstbildet for asylsøkere. Tidligere har det typisk vært mange unge og gjerne enslige menn som har søkt om asyl. Dette arbeidet kommer til å kreve innsats fra flere sektorer og mange aktører. Jeg vil takke alle dem som nå strekker seg langt for at vi skal lykkes med dette.

Sivilforsvaret bistår UDI flere steder på Østlandet. De spiller en viktig rolle i den situasjonen vi nå er i. Sivilforsvaret følger situasjonen og er i god dialog med UDI for best mulig å planlegge og følge opp eventuelle nye bistandsanmodninger. Sivilforsvaret forventer ytterligere bistandsanmodninger fra UDI og senere fra kommunene. Også frivilligheten spiller en stor rolle. Røde Kors, Caritas, Flyktninghjelpen, Norsk Folkehjelp og mange andre frivillige organisasjoner har mobilisert både her i Norge, i nabolandene og i Ukraina.

Det er mange nordmenn som nå har lyst til å bidra. Det setter regjeringen uendelig stor pris på. Jeg vil oppfordre til at man tar kontakt med en frivillig organisasjon, som har gode systemer og erfaring med dette, for å finne ut hvordan man best kan bidra i den fasen vi er nå.

Å øke kapasiteten har en kostnadsside. I gjeldende budsjett er det gitt en fullmakt til å overskride bevilgningen knyttet til drift av asylmottak med inntil 900 mill. kr, dersom det er nødvendig for å innkvartere asylsøkere. Det foregår nå et arbeid med å vurdere om det er nødvendig å fremme en tilleggsproposisjon for Stortinget før den ordinære revideringen, også knyttet til dette.

Som kjent vedtok EU i en egen rådsbeslutning den 4. mars å aktivere EU-direktivet om midlertidig beskyttelse for personer som flykter fra Ukraina. Også andre land som ikke er bundet av direktivet – som Danmark, Island og Sveits – vurderer nå tilsvarende ordninger. Verken direktivet eller beslutningen er bindende for Norge, men vi har en egen bestemmelse i utlendingsloven § 34, om midlertidig kollektiv beskyttelse, som nå kommer til anvendelse. Norge anvendte midlertidig kollektiv beskyttelse på 1990-tallet i forbindelse med konfliktene i Bosnia og Kosovo. Mange tusen flyktninger ble da hentet hit, og mange reiste også hjem igjen når de kunne det. Ordningen er effektiv både for dem som kommer hit, og for dem som skal ta imot dem. Slik vi ser situasjonen utvikle seg nå, blir det viktig med effektive og gode løsninger som kan møte disse menneskene på en god og trygg måte.

Regjeringen besluttet, også den 4. mars, å innføre en ordning med midlertidig kollektiv beskyttelse for borgere av Ukraina i Norge. Ordningen innebærer et unntak fra utgangspunktet om at asylsøknader skal vurderes individuelt, og åpner for å gi midlertidig beskyttelse etter en gruppevurdering, f.eks. basert på statsborgerskap. Vi arbeider nå med detaljene i ordningen, med sikte på at den trer i kraft gjennom kongelig resolusjon i morgen, fredag.

Den midlertidige kollektive beskyttelsen legger til rette for at flyktningene raskt vil kunne bosettes i kommunene. Ordningen vil gi flyktningene mulighet til å jobbe mens de er her. Det betyr også at tiden i mottak vil kunne bli kortere enn det som er ordinært for flyktninger som kommer til Norge, og det er bra. Ansvaret for bosetting av flyktninger ligger hos arbeids- og inkluderingsministeren. Vi har et tett samarbeid, og jeg vet at det jobbes hardt med bosetting og oppfølging av flyktningene etter at de har vært gjennom mottaksfasen.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har bedt kommunene melde inn sine muligheter for å bosette, og jeg vil oppfordre kommunene til å bidra til at flyktningene raskt kan bosettes i en kommune. Jeg setter veldig stor pris på de positive og velvillige signalene som allerede har kommet fra kommuner over hele landet. Rask bosetting er viktig for å få barna inn i skoler og barnehager, og for at de voksne kan jobbe og bli en del av lokalsamfunn rundt i landet, for den tiden de trenger beskyttelse og skal være her i Norge.

Jeg har inntrykk av at det er stor vilje blant nordmenn til å hjelpe ukrainere i denne veldig vanskelige tiden. Vi ser at folk åpner sine hjem. Vi ser at folk støtter de humanitære organisasjonene som jobber i Ukraina og naboland, med penger, og noen reiser også til naboland for å hjelpe ukrainere med å komme hit.

Til det vil jeg si at vi er veldig glad for at folk vil hjelpe, men innvandringen til Norge bør skje i kontrollerte former. Flyktningene som har forlatt Ukraina, er trygge i nabolandene. De har klart å komme seg unna krigshandlingene. Det pågår en storstilt innsats for å sikre umiddelbar humanitær hjelp, og det er stor vilje i Europa til å ta imot flyktningene som reiser videre til andre land, der de f.eks. har venner, bekjente eller slektninger. Jeg mener det er viktig at henting av flyktninger og asylsøkere bør skje i nasjonal regi og i ordnede former.

Når det gjelder det å reise til et naboland for å ta med personer til Norge, skal man vite hva man gjør, og hvem man tar med seg. Primært fraråder vi at det organiseres private transporter av ukrainske flyktninger mellom europeiske land. I store kriser er det dessverre slik at det er mennesker som vil utnytte de situasjonene som oppstår. Der ligger det muligheter for mennesker som ikke nødvendigvis har gode hensikter. Det er fare for at de utnytter sårbare mennesker. I en uoversiktlig situasjon, med mange private initiativ, er det fare for menneskesmugling og menneskehandel. Det er også risiko for at mennesker som ikke har gode hensikter i Norge, vil ta seg hit i skjul av flyktningstrømmen. For flyktningene kan det være vanskelig å vite hvem som har gode intensjoner, og hvem som ikke har gode intensjoner. I fluktsituasjonen er dette en risiko som særlig kvinner, barn, enslige mindreårige og eldre står overfor. Det gjelder også i denne situasjonen. Dette vil vi unngå.

Jeg vil berømme og takke alle etatene innenfor berørte sektorer, statsforvalterne og kommunene som nå står på for at vi skal klare å ta imot ukrainere som kommer hit. Jeg vil også takke frivilligheten, de humanitære organisasjonene og enkeltmenneskene som står på. Den felles innsatsen er helt avgjørende.

Jeg mener det er viktig at vi fortsatt har tett dialog med EU og Høykommissæren for flyktninger om den videre utviklingen av denne flyktningsituasjonen. Jeg deltar selv aktivt inn i det europeiske samarbeidet. Jeg har deltatt på to justisministermøter de siste ukene, og jeg vil fortsatt ha god kontakt med mine europeiske kollegaer i tiden som kommer. Jeg er svært glad for at Høykommissæren for flyktninger tok seg tid til å reise hit og møte oss i denne situasjonen. Sammen med andre humanitære organisasjoner gjør de et viktig arbeid for å møte flyktningenes umiddelbare behov i nabolandene.

Vi står oppe i en massefluktsituasjon i Europa, og Norge er beredt til å stille opp. Vi skal stille opp for Ukraina, og vi skal stille opp for dem som flykter, i fellesskap med våre naboland. Vi må stå sammen i denne svært krevende situasjonen. Jeg håper at vi også her kan ha bred oppslutning om den jobben vi nå må gjøre for å ta imot ukrainere som trenger beskyttelse, og for å ivareta vår egen sikkerhet. Norge skal sammen med andre land i Europa være en trygg havn for dem som søker hjelp. Vi skal stille opp med varme, med raushet og med omsorg – sammen.

Jeg vil avslutte med å si at selv om viljen og evnen til å hjelpe nå er stor, må vi forberede oss på at dette kan bli krevende. Det er bare 14 dager siden den russiske invasjonen. De siste to ukene har det skjedd en stor utvikling fra dag til dag og time for time. Mye tyder på at dette bare er begynnelsen. Hvis mange tusen flyktninger kommer til Norge på kort tid, skaper det også store utfordringer. Det kan legge press på tjenester, og det kan legge press på folk som strekker seg langt for å hjelpe. Til alle dere som nå står på: Husk å ta vare på dere selv, husk å ta vare på hverandre. Husk at vi ikke må strekke strikken så langt med en gang at den ryker. Vi må huske at dette ikke er et sprintløp. Dette kan komme til å bli en maraton, og vi skal holde ut over lang tid.

Regjeringen er derfor opptatt av at vi møter dette med ansvarlighet og kontroll. Når ikke alle spørsmål og detaljer kan besvares med en gang, er det fordi vi må gå grundig inn i de løsningene vi legger opp til. Det er viktig at de løsningene vi nå får på plass, står seg over tid. Vi må også være klar over at det å håndtere mange tusen mennesker på kort tid kan kreve at vi må håndtere ting raskere og med enklere løsninger enn det vi kan gjøre i en normalsituasjon. Vi skal møte flyktningene med varme, med omsorg og med inkludering, men vi skal også ha en realisme i hva dette betyr for det norske samfunnet.

Regjeringen vil rigge Norge for at vi skal klare dette sammen, for at vi skal ha kontroll, og for at vi skal møte hverdagen best mulig når den kommer.

Lene Vågslid (A) [10:43:33]: Takk for ei svært god utgreiing frå statsråden. Europa står no overfor den største humanitære katastrofen sidan den andre verdskrigen, og det er vanskeleg å ta inn over seg kva dette faktisk kjem til å innebere. Det at to millionar ukrainarar allereie har flykta frå landet sitt, og at enormt mange er internt fordrivne, er frykteleg. Dei bileta me no ser av ungar og vaksne som oppheld seg i provisoriske bomberom, av dei som legg på flukt, og av familiar som blir splitta, gjer sterkt inntrykk på oss alle. Og me veit at talet vil fortsetje å auke.

Eg er glad me har ei regjering som så tydeleg seier at Noreg skal stille opp og gje hjelp til og beskyttelse for dei som no er på flukt. Det var ei viktig og riktig avgjerd å gå for kollektiv beskyttelse – noko me òg har erfaring med frå 1990-talet.

Det er ingen som veit kor lenge krigen kjem til å vare, eller kor mange som kjem til å kome til Noreg. Det me veit for sikkert, er at me må mobilisere alle gode krefter. Me skal ta imot folk på ein god, men òg trygg måte, og eg er trygg på at regjeringa no sørgjer for god kontroll i ein både krevjande og omskifteleg situasjon.

Det er gledeleg, som justisministeren seier, å sjå korleis kommunane over heile landet no seier at dei skal bidra og vil ta imot flyktningar. Det vil bli behov for eit raskt og omfattande arbeid med å skalere opp mottakskapasiteten, og eg er glad for at me ser ein framoverlent justisminister og ei regjering som er godt førebudd.

Dei som no får innvilga kollektiv beskyttelse, har rettar knytte til både busetjing og introduksjonsprogram som kommunane må planleggje for. Heldigvis har kommunane erfaringar frå flyktningkrisa i 2015 – både gode og dårlege – som vil vere nyttige no.

Det er òg slik at introduksjonsprogrammet me har i dag, er langt meir fleksibelt enn det me hadde under den førre flyktningkrisa. På grunn av endringane som blei gjorde med ny integreringslov i 2020, har kommunane no anledning til å gjere individuelle tilpassingar ut frå kven som kjem, og kva behov dei har. Dei som har med seg relevant utdanning og arbeidserfaring frå heimlandet, vil kunne dra nytte av hurtigsporet me har i introduksjonsordninga, som legg til rette for ein rask veg ut i arbeidslivet. Eg synest det er viktig å seie, for eg ser det er ein pågåande debatt der ein er bekymra for at flyktningar kan bli «innelåste» i eit rigid introduksjonsprogram, men her ligg det god fleksibilitet i integreringslova frå 2020.

Det er heilt avgjerande no med tett dialog mellom myndigheitene, kommunane og ikkje minst frivilligheita. Her er eg òg veldig glad for at justisministeren tidleg var tydeleg på at kommunane ikkje skal bli sitjande igjen med rekninga når ein no set i gang med å byggje opp nødvendig mottakskapasitet.

Saman med kommunane vil òg frivilligheita få ei avgjerande rolle. Det har me allereie sett at dei har. Her ligg det enorme resursar og moglegheiter mellom det offentlege og det frivillige. Det er særleg viktig då at ein klarer å koordinere dette på ein god måte, i tillegg til å mobilisere.

Det er i overkant av tusen ukrainarar som har søkt om beskyttelse i Noreg no. Me høyrer justisministeren tydeleg seie at ein har god kontroll. Me har mottakssenter på Råde og på Helsfyr, men me veit at det kan kome ganske mange fleire. Difor er det veldig viktig det justisministeren seier om at regjeringa no ser på desentraliserte løysingar for registrering.

Til slutt er eg glad for at partia på Stortinget er samla om korleis ein møter denne krisa. Me har god tradisjon i Noreg for å samle oss om breie løysingar når det verkeleg gjeld, og no gjeld det.

Mari Holm Lønseth (H) [10:48:47]: La meg først få takke justisministeren for redegjørelsen.

Høyre sendte fredag et brev hvor vi også ba justisministeren komme til Stortinget, og vi er selvfølgelig glad for at hun gjør det, men jeg må ærlig innrømme at jeg hadde håpet at justisministeren var litt lenger framme i skoene enn det jeg har inntrykk av etter redegjørelsen.

Vi står overfor en ekstremt krevende situasjon. Det er den største flyktningstrømmen i Europa siden annen verdenskrig. Over to millioner mennesker har lagt på flukt fra Ukraina, og FN anslår at tallet kan komme til å passere ti millioner.

I 2015 kom i overkant av 30 000 flyktninger og migranter til Norge i løpet av et år. Det var en veldig krevende situasjon. Etter det har vi etablert flere beredskapsplaner, og Norge er bedre rustet nå til å håndtere en stor flyktningstrøm på kort tid, men nå må vi være forberedt på at det antallet som kan komme til Norge, kan bli høyere enn det vi opplevde i 2015.

Det er et større press på ankomstsentre nå, sammenliknet med hva det var i 2015. Gode planer og strukturer holder derfor ikke hvis ikke regjeringen har en klar og tydelig kriseforståelse. Per i dag kan jeg vanskelig se at regjeringen har den nødvendige kriseforståelsen. Det trengs en helt klar og tydelig strategi for hvordan Norge skal klare å ta imot mange på kort tid. Aktører på feltet og kommunene mangler en klar marsjordre som står seg mot de utfordringene som vi tydelig ser kan komme. Det er regjeringens og justisministerens ansvar. Det er ennå tid, men det haster.

La meg ta et eksempel. Kommunedirektøren i Trondheim etterlyser i Adresseavisen tydeligere nasjonale rammer. Han sier at alle storbyene er i samme situasjon, og at «det mangler klare føringer knyttet til både forventninger, økonomiske rammer og hva man ønsker vi skal bidra med». Han sier videre at det har vært full forvirring, og at det har manglet informasjon. Det er alvorlig, men det er ikke et unikt eksempel, og det stemmer også med mange andre eksempler som vi har fått innspill om de siste dagene. Det er helt nødvendig at regjeringen kommer med en klar strategi – og det synes jeg heller ikke redegjørelsen nødvendigvis bærer preg av – med klare ambisjoner og tydelige beskjeder til alle aktører som nå skal forberede seg på å ta imot mange, og som skal kunne etablere provisoriske løsninger hvis det blir nødvendig.

Høyre har tidligere også etterlyst mange tiltak som bør være en del av en helhetlig strategi. Blant annet trengs det en kraftigere oppskalering enn vi har sett tidligere. Det kan bli helt nødvendig å fravike plan- og bygningsloven for å sikre midlertidige innkvarteringsløsninger. Det er noe Høyre har foreslått i Stortinget som vi håper at regjeringen kan komme etter med.

Asylmottakene kan bli fylt opp, og det kan bli helt nødvendig å avlaste mottakskapasiteten. Derfor var det bra at Stortinget, etter forslag fra Høyre, ba regjeringen nettopp om å vurdere hvordan man kan gi stønad til livsopphold for dem som nå blir boende i private hjem. Det er selvfølgelig positivt at statsråden nå varsler at hun vil følge opp det vedtaket som er fattet i Stortinget, men det er også et spørsmål som regjeringen kunne ha avklart før Stortinget påla regjeringen å gjøre det.

Det trengs også raskere svar på hvordan man skal ta imot de flyktningene som nå kommer. Høyre mener at rask bosetting, det å få folk raskt ut i jobb, gi dem tilgang til norskkurs og bygge opp moduler som gjør det mulig å få brukt kompetansen fra hjemlandet her i Norge, god matching av flyktningenes kompetanse med kommunenes behov, en sterk frivillighet og en sterk helsetjeneste vil være blant det viktigste.

Vi skal huske at de første som nå har kommet til Norge, er blant dem som er mest ressurssterke, og vi må forvente at de som kommer i neste runde, kanskje er mer preget av krigen, har stort hjelpebehov, er uten nettverk og uten engelskkunnskaper.

Det er godt å høre at regjeringen har noen flere planer for hvordan de skal håndtere dette, men jeg synes også redegjørelsen bærer preg av at det er kjent informasjon som igjen presenteres for Stortinget. Høyre mener at det trengs en tydeligere kriseforståelse og en tydeligere strategi for hvordan man skal håndtere dette. Det kan bli en ekstremt krevende situasjon, og det er flere spørsmål som må besvares, bl.a. hvordan man forankrer våre posisjoner og signalene som Norge nå sender til EU om en byrdefordelingsmekanisme.

Else Marie Rødby (Sp) [10:54:06]: Jeg vil også takke justisministeren for den veldig gode redegjørelsen.

Det er en alvorlig tid og en dramatisk situasjon vi ser i Ukraina, forårsaket av Russlands forferdelige krigshandlinger. FNs høykommissær for flyktninger melder om at det allerede er to millioner mennesker på flukt fra Ukraina, og Flyktninghjelpen melder at hvert sekund driver krigen et nytt menneske på flukt fra sitt hjem. Hvor mange av disse menneskene i nød som vil komme til Norge, er vanskelig å forutsi. Den uforutsigbarheten stiller store krav til beredskapen vår, for selv om de fleste av oss føler at situasjonen allerede har vart lenge, er det, som justisministeren var inne på, bare to uker siden krigen startet. Hvor lenge den vil vare, og hvordan den humanitære situasjonen vil utvikle seg, vil tiden vise. Men signalene fra justisministeren om at vi skal vise varme og stille opp for ukrainere på flukt, er viktig og riktig og et signal mange helhjertet vil stille seg bak.

Samtidig er det viktig at vi som folkevalgte også husker på at det i situasjoner med krig og kaos alltid vil finnes krefter som ikke vil oss vel. Det er en ubehagelig sannhet som vi også må være rustet for. Vi deler derfor justisministerens syn på behovet for ordnede forhold og oversikt i denne situasjonen, og for at vi nå skaper ordninger og systemer for håndtering av flyktningstrømmen som vil stå seg over tid, og som vil kunne bære en langvarig belastning.

Mange av oss blir sterkt berørt av de utallige historiene som nå når oss fra mennesker som har mistet sine kjære og hjemmet sitt, og som er på flukt som følge av Russlands folkerettsstridige krigshandlinger. Det er vanskelig å fatte at det igjen er krig i Europa, og mange kjenner på uro og utrygghet.

Jeg tror det er flere enn meg som kjenner på en trygghet når vi hører justisministerens redegjørelse for det gode arbeidet som nå foregår i regjeringen. Det at vi har et godt og solid statsapparat, er viktig i tider hvor systemet vårt settes på prøve. Det at regjeringen så tydelig har uttrykt at Norge skal stille opp for Ukraina, har åpenbart gått direkte hjem i store deler av befolkningen. I det som for mange oppleves som en uvirkelig situasjon, reiser det seg en stor vilje til å hjelpe blant både innbyggere og frivillige organisasjoner og i norske kommuner. Det er utrolig fint å se den varmen og omsorgen som det norske folk nå viser for ukrainske flyktninger. Det at justisministeren nå vurderer å gjøre den private innsatsen til en del av beredskapen knyttet til mottak av flyktninger i Norge, er en viktig anerkjennelse av den viljen til å bidra som vi ser hos folk.

Det er også på sin plass med en takk til alle kommuner over hele landet der kommunestyret har vedtatt uttalelser til støtte for det ukrainske folk, og som nå stiller sitt apparat til disposisjon for ukrainere på flukt. Det er en styrke ved det norske systemet at vi har både kommuner, fylkeskommuner og en stat som kan mobilisere sammen på denne måten.

Jeg har lyst til å nevne noen eksempler på den viljen som er til å hjelpe, og som vi ser ute i kommunene nå. I Målselv kommune melder ordføreren at de bemanner opp helse- og omsorgstjenesten for å ta imot et antall flyktninger som tilsvarer 10 pst. av befolkningen, og lokalene står allerede klare. I Salangen kommune står mottak klare for flere hundre flyktninger allerede, også for den ekstra sårbare gruppen enslige mindreårige flyktninger. I min hjemkommune har man utsatt salget av et nedlagt helsetun for å kunne ta imot flyktninger, og det foregår nå en storstilt innsamling blant innbyggerne av klær, møbler, leker og annet nødvendig til etablering av flyktningmottak.

Jeg tror mange vil kjenne seg igjen i disse eksemplene, for dette foregår nå over hele landet. I dag vil det også avholdes et møte mellom statlige aktører og kommunene, nettopp for å sikre at alle kommuner blir fortløpende oppdatert på situasjonen. Det er avgjørende for den oppgaven som kommunene skal løse framover, og er et godt initiativ for dialog fra regjeringen.

Listen er lang over alle de tingene som nå gjøres for at ukrainske flyktninger skal få en trygg havn her i Norge. Det er en fin og viktig motvekt til alle de forferdelige bildene og beskrivelsene som daglig kommer fra de krigsherjede områdene i Ukraina.

Det som for meg står igjen som hovedlinjene etter justisministerens redegjørelse, er behovet for ansvarlighet og kontroll, og også for varme og omsorg. Det er en klok tilnærming i det store arbeidet som ligger foran oss.

Erlend Wiborg (FrP) [10:58:54]: Jeg vil begynne med å takke justisministeren for redegjørelsen. Jeg kunne riktignok ha ønsket at den var noe mer konkret på flere punkter, og jeg kommer litt tilbake til det.

Russlands brutale krig mot Ukraina og det ukrainske folk er forferdelig og totalt uakseptabel. Ukrainerne kjemper en heroisk kamp for sitt demokrati og for sitt land, og denne krigen – som andre kriger – fører til enorme lidelser, og vi har nå begynt å se starten på betydelige flyktningstrømmer. Det er mødre som flykter med sine barn, mens mennene deres er igjen for å beskytte sitt hjemland fra okkupasjonen. Eldre mennesker som i sin barndom opplevde nazistenes herjinger, for så å oppleve kommunismens brutalitet, er nå igjen på flukt.

Det er krig i Europa, mennesker er på flukt i våre nærområder, og Norge både kan og skal bidra. Fremskrittspartiet har alltid vært klare på at mennesker hjelpes best i sine nærområder. Det er til det beste for dem som er på flukt, og det gjør at man får mulighet til å hjelpe enda flere. Ukrainere på flukt tilhører samme kulturkrets som oss, noe som gjør integrering i samfunnet lettere. Det gjør at vi må og bør gjøre ting annerledes enn når vi får flyktninger fra andre steder i verden, da utfordringene, behovene og forutsetningene den enkelte flyktning har for å klare seg i det norske samfunnet, er forskjellig.

Gjennom mange år har europeere flyttet til Norge for å ta seg arbeid. Svensker, polakker og spanjoler har klart seg godt i det norske samfunnet, uten et introduksjonsprogram som skal lære dem norsk kultur og samfunnsforståelse. Det er meningsløst om vi nå skal passivisere ukrainere som kommer til Norge, med et toårig introduksjonsprogram. Det er derfor Fremskrittspartiet har vært klare på at ukrainerne nå heller må få et hurtigspor når de kommer til Norge. Arbeids- og oppholdstillatelsen må være der umiddelbart, sånn at de som kan, kan komme seg rett ut i arbeid. Det vil sørge for raskere integrering og økte skatteinntekter og legge mindre beslag på ressursene i det offentlige. I dette hurtigsporet bør vi også tilby tilpasset norskundervisning for dem som trenger det, men da på en ubyråkratisk måte.

De siste ukene har vi sett at nordmenn ønsker å bidra for å hjelpe ukrainere på flukt fra Putins herjinger. Fremskrittspartiet vil derfor oppfordre regjeringen til å benytte seg av all den hjelpen enkeltpersoner, organisasjoner og bedrifter kan bidra med. Det offentlige trenger ikke stå for alt, private kan bidra med innkvartering, mat og norskundervisning, med å skaffe jobber og ikke minst med en helt nødvendig utvidelse av kapasiteten i norske skoler og barnehager. Derfor kunne jeg ønske at statsråden var litt tydeligere på hva hun har gjort for å sette norske kommuner i stand. Det gjelder både det kommunale apparatet og ikke minst å sette dem i stand til å benytte seg av all den private kapasiteten som er der.

Et mål må være at færrest mulig ukrainere som nå kommer, må være på norske asylmottak. Flest mulig bør vi få ut i det norske samfunnet raskest mulig. Men det er også slik at alle kan ikke jobbe – om de er barn, funksjonshemmede eller eldre. Det er derfor Fremskrittspartiet er klare på at den vedtatte flyktningkvoten nå bør forbeholdes ukrainere på flukt, for mange mennesker er på flukt i hele verden, og vi må da først hjelpe dem som er i våre nærområder. Så skal vi fortsatt hjelpe folk som lider under konflikter andre steder i verden, men da hjelper vi dem best i deres nærområder.

Det er Ukrainas naboland som nå får de største utfordringene i tiden fremover, og Norge bør bidra der også. Fremskrittspartiet har tatt til orde for å bevilge 5 mrd. kr til umiddelbar humanitær bistand og hjelp i nærområdene, til mat, til husly og så videre. Samtidig er vi også bekymret for at det finnes noen som ønsker å utnytte flyktningstrømmer som dette. Derfor ønsker Fremskrittspartiet at regjeringen umiddelbart sender Politiets utlendingsenhet og UDI ned til nabolandene, så de kan bidra og hjelpe til i registreringen og identifiseringen av de flyktningene som er der, for å unngå at andre mennesker med uærlige hensikter benytter denne kaotiske situasjonen til å snike seg inn i Norge.

Fremskrittspartiet er krystallklare: Vi skal bidra, vi har mulighet til å bidra, men da må vi også ta utgangspunkt i at dette er ukrainere som kan klare seg godt i det norske samfunnet.

Grete Wold (SV) [11:04:10]: Først takk til statsråden for en veldig god redegjørelse. Det var nyttig.

Vi ser en helt spesiell og akutt situasjon, og det krever også en helt spesiell tilnærming. SV er derfor veldig fornøyd med regjeringens beslutning om at man nå ønsker å gi kollektivt opphold til mennesker som kommer fra et krigsherjet land. Krigen i Ukraina har allerede drevet over to millioner mennesker på flukt, og ifølge UDI er over 40 pst. av dem som nå kommer til Norge, barn. Det er det jeg derfor ønsker å fokusere litt på.

Det er helt avgjørende at vi sikrer et mottakssystem som er tilrettelagt for barn, for å kunne ivareta barnas særskilte rettigheter og behov. Barn på flukt er ekstra sårbare både fordi de er barn i utvikling, og fordi mange har opplevd skremmende og nå potensielt traumatiserende opplevelser. Barna som kommer til Norge fra Ukraina, er barn som har vært gjennom en ekstremt dramatisk og rask omveltning i livet, og for mange vil det utvilsomt være en stor påkjenning. Mange har måttet flykte raskt og måttet etterlate seg familiemedlemmer og venner i nabolaget sitt. I tillegg kan mange ha vært vitne til kamphandlinger, bombinger, dødsfall og skader. Dette gjelder også for deres foreldre.

Etter en traumatisk hendelse som dette er det spesielt viktig å få bearbeidet hendelsen og ha trygge personer rundt seg. Det kan være vanskelig for foreldrene å vite hvordan de skal støtte sine barn og prate med dem om det som har skjedd.

SV mener det bør tilrettelegges for tidlig kartlegging av barnas og hele familiens behov, og det bør utvikles en plan for psykososial støtte, som begynner på ankomst- og akuttmottakene, og som fortsetter ute i kommunene etter bosetting. Det må også sikres et psykososialt tilbud til barna og familiene som bor privat, og som ikke innkvarteres på mottak.

I tillegg er det flere punkter vi ønsker å framheve for statsråden. Det er behov for tilstrekkelig med ansatte på mottakene, og det må være tilstrekkelig med barnefaglig kompetanse der. Det kan være krevende for mange kommuner å rekruttere.

Vi må også ha mekanismer og kompetanse for å identifisere og følge opp menneskehandel. Som statsråden sier, vil det i en akutt situasjon som den vi står i, også alltid være et rom for at mennesker med uærlige hensikter kan utøve handlinger vi ikke vil ha.

I tillegg må vi sørge for oppsporing og familiegjenforening. I en kaotisk situasjon, som flukt fra krig jo er, kan barn rives vekk fra sine nære. Det er derfor viktig at mottakssystemet i Norge er organisert på en slik måte at det prioriteres å søke etter og eventuelt kunne gjenforene barn med familiemedlemmer der det er mulig.

I tillegg vil mottakene kunne ta imot veldig mange på kort tid, og det krever også at vi må ha meningsfylte aktiviteter. Barn og familier i en slik akutt situasjon må ha noe å ta seg til. Her vil samarbeid med kommunene, lokalsamfunn og ikke minst frivilligheten spille en viktig rolle.

Det er viktig at mottakene gir skjerming. Det er viktig å sikre skjermede områder på mottakene, hvor barnefamiliene kan få ro. Barn som har opplevd å måtte flykte og har opplevd traumatiske hendelser, har ekstra behov for ro, hvile og trygghet rundt seg.

I tillegg må vi unngå unødvendige flyttinger. Det må sørges for at familiene og barna som har vært på flukt fra Ukraina, må flyttes minst mulig. Mange flyttinger var et av hovedproblemene vi så etter de økte ankomstene i 2015. Når barn må bytte mottak, blir skilt fra nye venner og får avbrutt skolegang, er det et tilleggstraume.

Informasjon og kommunikasjon – barn trenger informasjon og forståelse av hva som skjer i livet sitt. De må vite at de er trygge. Når vi nå vet at mange familier bosettes privat, hos ukrainske venner eller bekjente, vil det være viktig å sikre at også de får tilstrekkelig informasjon. Her kan vi ta læring av koronaepidemien og hvordan vi fikk informasjon ut til innvandrermiljøene. Vi står nå i en situasjon som krever solidaritet og vilje til å hjelpe, og vi ser at det har vi.

Så er det som statsråden påpeker: Dette er ikke en sprint – dette vil vare over lang tid, og vi må sikre at vi følger opp med tilstrekkelige midler til kommunene og ikke minst ivaretakelse av fagpersoner over lang tid, og sørge for tilstrekkelig stimuli til frivilligheten, så vi kan gjøre denne oppgaven i fellesskap.

Tobias Drevland Lund (R) [11:08:55]: Jeg vil også starte med å takke statsråden for en god redegjørelse.

Europa står potensielt overfor den største flyktningkrisen siden annen verdenskrig, og det anslås at hele 10 millioner mennesker kan komme til å flykte fra Ukraina. Allerede har over to millioner mennesker forlatt sine hjem og sitt trygge liv, og mange har forlatt det kjæreste de har – ektemenn, fedre, mødre og venner. Det vi ser utspille seg i Ukraina, i grenseområdene til nabolandene, er grusomt. Rødt fordømmer på det aller sterkeste Russland og Putin-regimets grovt folkerettsstridige angrep på Ukraina.

Rødt gikk tidlig inn for å bruke § 34 i utlendingsloven, om kollektiv beskyttelse i en massefluktsituasjon. Det fikk vi raskt støtte til fra de fleste partiene her i salen og i folket, og vi er veldig glad for at regjeringen fulgte opp dette raskt, og at man fra og med i morgen, slik jeg forsto statsråden, skal innføre dette. Det er også bra at Stortinget enstemmig på tirsdag ba regjeringen raskt vurdere hvordan flyktninger med midlertidig kollektivt opphold som bor utenfor asylmottak, midlertidig kan sikres stønad til livsopphold.

På tirsdag kunne FNs høykommissær for flyktninger, Filippo Grandi, advare under pressekonferansen sin her i Oslo om at den andre bølgen flyktninger vil være enda mer sårbar enn den første. Han sier at dersom krigen fortsetter, vil vi begynne å se flere mennesker som ikke har ressurser eller kontakter. Situasjonen er allerede krevende for de umiddelbare nærområdene til Ukraina. Rødt forventer at regjeringen bidrar mer for å motvirke den humanitære katastrofen som man potensielt ser utspille seg i grenseområdene til Ukraina.

Regjeringen har hittil bevilget inntil 2 mrd. kr i humanitær støtte til arbeidet i Ukraina. Det synes Rødt er veldig bra. I nødhjelpsplanen som Flyktninghjelpen lanserte, ber de om 738 mill. kr for å hjelpe 800 000 mennesker inne i Ukraina og i nabolandene Polen, Romania og Moldova. Men som generalsekretæren i Flyktninghjelpen, Jan Egeland, helt riktig presiserer:

«Vi ber giverland om å grave dypt i lommene og finne nye penger for å hjelpe dem som nå er rammet av krisen i Ukraina, og ikke ta ressurser fra andre kriser».

Etter innlegget til representanten Wiborg er det kanskje verdt å minne denne salen på at en flyktning er flyktning, uansett om vedkommende kommer fra Ukraina eller Afghanistan. Det kan være verdt å minne om.

Vi må heller ikke glemme at det er en gruppe mennesker på den andre siden av frontlinjen som nå også har behov for vår solidaritet, og det er russiske fredsaktivister. Det er journalister, regimekritikere, desertører og militærnektere. Vi vet at lav kampmoral er det svake punktet til den russiske invasjonsstyrken, og det å bidra til at enda flere russiske soldater deserterer fra militæret, kan være et effektivt virkemiddel for å svekke Putins krigsmaskineri enda mer. Flere titalls mennesker har allerede blitt arrestert for å ha demonstrert mot krigen på russisk side, og kampen den russiske fredsbevegelsen nå står i og kjemper, er sentral for å svekke Russlands krigføring. Dette inkluderer ikke minst de soldater som legger ned våpnene.

I det autoritære diktaturet Russland er det ingen grunn til å tro at de som viser tydelig motstand, blir tatt på med silkehansker. Derfor mener Rødt at vi burde se på muligheten for i større grad og raskere å gi politisk asyl til dem som kjemper mot Russland og Putins regime, om det så er kunstnere, journalister, forfattere, musikere, opposisjonelle eller andre.

Det er også viktig å få ned behandlingstiden for visumsøknader for disse, alle de som nå befinner seg i livsfare, både i Russland og Hviterussland, og da håper vi at Norge kan hjelpe raskere og så raskt som mulig.

Mange ukrainere har flyktet eller blitt hentet til Norge av venner og familie og er allerede bosatt i Norge, og de er i den forstand allerede i en integreringssituasjon og et nettverk. Det er viktig at flyktninger som kommer hit, og som har mulighet til det, kommer raskt ut i arbeid og får muligheten til å bidra så raskt som mulig. I dag koster gebyret for å søke om arbeidstillatelse over 6 000 kr, og det kan være en høy terskel. Derfor har Rødt ment at vi kanskje burde se på muligheten for å ha en dispensasjon fra dette gebyret i den perioden vi er i nå, for å sikre en raskere integrering.

Til slutt vil jeg si at det viktigste nå er ikke å krangle om praktiske detaljer. Det får komme etter hvert. Her må vi praktisere smidighet. Vi må hjelpe raskt. Og som statsråden sier: Dette er tiden for å stå sammen.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [11:14:13]: Jeg vil begynne med å takke justisministeren for at hun kommer til Stortinget og redegjør om hvordan regjeringen følger opp situasjonen for ukrainere på flukt. Jeg tror at det er veldig verdifullt at regjeringen synes å legge seg på en linje hvor de er åpne for å vurdere tiltak etter innspill fra Stortinget, og jeg tror vi som folkevalgte har et stort ansvar for å gi regjeringen ryggdekning for at de skal kunne gjøre så mye som mulig for å bistå ukrainere på flukt. Jeg tror også det er viktig at vi i opposisjonen kan bidra konstruktivt med forslag for å løse de konkrete problemstillingene og utfordringene som ukrainske flyktninger vil stå overfor, i en allerede svært vanskelig situasjon.

Det er fantastisk å se den innsatsen som enkeltpersoner, organisasjoner og virksomheter i Norge legger ned for å hjelpe ukrainere på flukt. Det er rørende å se hvordan vi som nasjon samles rundt et felles prosjekt om å hjelpe mennesker i den ytterste nød. Reisen fra den ukrainske til den norske grensen er lang, og den er fylt med byråkratiske hindre. Det er viktig at Norge går i front og fjerner disse hindrene som flyktningene møter når de ankommer Norge. Derfor er det svært positivt å høre at kollektiv beskyttelse trer i kraft fra i morgen, så vidt jeg forsto. Det er veldig gode nyheter.

I 1999 ble det opprettet en luftbro fra Makedonia til Norge. Vi kan gjøre noe tilsvarende nå ved å opprette en luftbro mellom Polen og Norge. Her kan vi være proaktive. Vi trenger ikke å vente på en europeisk enighet om ansvarsfordeling mellom landene. Vi vet ikke akkurat hvor mange som kommer hit, men vi vet at det vil bli mange. Det vil komme til å ta tid å rigge en luftbro, og derfor er det viktig at det arbeidet starter nå, sånn at vi kan sette det i verk straks det foreligger en europeisk avtale om ansvarsfordeling.

Jeg er veldig glad for å høre at det er dialog med kommunene om mottaksplasser. Venstre oppfordrer regjeringen til å ha en fortsatt god og tett dialog med kommunene om dette, men det gjelder også kapasiteten i barnehage, skole og bosetting og andre velferdstjenester som flyktningene vil ha behov for å benytte seg av. Det er viktig at denne dialogen er tett, og at det er tydelige beskjeder som kommer fram til kommunene.

Ukrainske flyktninger vil ha behov for både fysisk og psykisk helsehjelp. Her trenger vi også å ruste opp kapasiteten. Målselv kommune tjener som et forbilledlig eksempel på hvordan dette kan gjøres. Der oppbemanner de med sykepleiere, helsesykepleiere og ansatte i psykiatritjenesten, for å være klare til å ta imot ukrainske flyktninger. Det er viktig at regjeringen legger til rette for at dette kan gjøres på en god måte også i flere kommuner.

Venstre merker seg med glede at regjeringen nå jobber med et forslag om en midlertidig lov som skal sikre fortgang i integreringen av ukrainske flyktninger, også før de er bosatt i en kommune. Det er gledelige nyheter at loven skal gjelde for personer både i mottak og i private hjem. Det er også flott at regjeringen vil sørge for at ukrainske barn kan starte raskt i barnehage og skole, at ukrainske studenter skal kunne fortsette studiene sine i Norge, og at voksne skal komme raskt ut i jobb.

Det er viktig og riktig at Norge tar en ledende rolle i håndteringen av flyktningstrømmen fra Ukraina, sånn at vi kan komme godt i gang her, men også sånn at andre europeiske land skal kunne følge etter. Det er veldig viktig at man samarbeider med EU, men det er heller ingen grunn til at vi skal sitte og vente på initiativene kun fra EU.

Samtidig som vi fokuserer på ukrainerne, må vi ikke glemme at det pågår kriger i flere land i verden. Vi vet at krig, naturkatastrofer og menneskerettighetskrenkelser gjør at flere mennesker rundt omkring i verden trenger vår bistand. Med situasjonen i Ukraina ser vi nærmere enn noen gang hva det er mennesker flykter fra. Norge må ta sitt ansvar på alvor og bistå med beskyttelse av mennesker på flukt, særlig barn, fordi vi vet at menneskerettighetene og friheten ikke stopper ved Norges landegrenser. Jeg håper at vi i større grad klarer å møte flyktninger fra andre steder med samme grad av medmenneskelighet og hjelpevilje som vi ser fra Norge i denne situasjonen. Jeg tror også at vi må belage oss på at det kan komme en del mennesker med beskyttelsesbehov fra Russland i tiden framover. Jeg mener at det er selvsagt at de også må kunne forvente beskyttelse av Norge, for det er nettopp i krisesituasjoner vi må holde på prinsippene våre, og det gjelder spesielt menneskerettighetene.

Jeg håper at vi holder denne internasjonale solidariteten levende, og jeg håper at Norge kan gå foran og gjøre situasjonen for de flyktningene som kommer nå, så god som mulig, gjennom å fjerne byråkratiske hindre og sette kommunene bedre i stand til å kunne tilby gode tjenester til dem som flykter.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [11:19:31]: På vegne av Miljøpartiet De Grønne vil jeg takke justisministeren for redegjørelsen.

Regjeringen har tatt flere viktige grep på dette feltet. Det er bra at kommunenes utgifter til å ta imot flyktninger fra Ukraina blir dekket, og at regjeringen gir midlertidig kollektiv beskyttelse til flyktninger fra Ukraina.

Det som skjer i Ukraina, er en masseflukt – den raskest voksende flyktningstrømmen vi har sett i Europa siden andre verdenskrig. Over to millioner mennesker har flyktet fra landet. Halvparten er barn. Mange flere er internt fordrevet i et Ukraina der det fortsatt er vinter, og der Russland fører en brutal og hensynsløs krig som rammer mange sivile. Mennesker som levde et helt vanlig liv for to uker siden, er nå uten grunnleggende trygghet og frihet. Mange har mistet alt. Kvinner og barn på flukt er enkle ofre for kyniske menneskehandlere.

Jeg er glad for at det er bred enighet om at vi nå må mobilisere massivt for å hjelpe, men jeg vil gjerne ta opp enkelte problemstillinger som jeg håper at regjeringen vil ta med seg.

Veldig mange av dem som kommer til Norge de neste dagene, er familier som har reist fra ektemenn og fedre. Vi mener det er viktig at regjeringen legger til rette for at menn i Ukraina effektivt og enkelt får familiegjenforening med sin familie når de vil trenge det.

For det andre vet vi at både kvinner, barn og seksuelle minoriteter er særlig utsatt for utnyttelse og vold på flukt. Jeg vil oppfordre regjeringen til å jobbe internasjonalt og gjennom det norske nødhjelpsapparatet med å forebygge diskriminering av folk i en ekstremt sårbar situasjon. Det er ofte de mest ressurssterke som kommer seg i trygghet på egenhånd.

Krigen i Ukraina har brakt en flyktningkrise nærmere Norge enn vi har sett på veldig lenge, men vi må ikke glemme resten av verden. Over 80 millioner er på flukt – de fleste kvinner og barn. Med dette som bakteppe må Norge ikke kutte i tallet på kvoteflyktninger fra andre land som følge av Ukraina-krisen. Vi må også fortsette å komme med friske midler til Ukraina, og vi må ikke kutte i nødhjelp og bistand til resten av verden for å finansiere våre bidrag i Ukraina.

Vi går inn i en tid der vi dessverre ikke er forunt å kunne håndtere kun én krise av gangen. Vi har dårligere tid enn noensinne for å løse klimakrisen. Millioner er på flukt i Europa og i verden. Og nå, når en av verdens største kornprodusenter står i brann, blir sårbare land i sør rammet. Økte matvarepriser kan rokke skjøre samfunn ut av balanse. Enda flere kan stå i fare for å sulte, og enda flere kan se seg nødt til å forsøke å ta den farefulle veien gjennom Libya og over Middelhavet, der tusenvis allerede drukner fordi vi har forsøkt å gjøre det så vanskelig som mulig å komme til Europa.

Det er godt å se den solidariteten vi ser i møte med flyktningene fra Ukraina. Det er viktig for oss som mennesker å ta imot mennesker på flukt med åpne armer og hjertevarme – slik vi selv ønsker å bli møtt. Det håper jeg vi tar med oss videre til alle flyktninger uansett hvor langt unna de kommer fra. De som nå kommer fra Ukraina, kommer til å trenge hjelp fra oss alle. Det offentlige må lage gode systemer, men også legge til rette for frivilligheten. Det blir viktig at kommunene har åpne kanaler til statlige myndigheter for å kunne utløse hele potensialet i den solidariteten vi alle kjenner på.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [11:23:31]: Knuste kuvøser, fødende kvinner drept. De som søkte dekning i sykehusets bomberom, er fortsatt fanget i infernoet. Massegraver blir fylt i det korte øyeblikket bomberegnet tar pause. Vi hører nå at det er mer enn 1 000 drepte bare i Mariupol.

Putin – en feig despot, en massemorder, en krigsforbryter. Historiens dom over Putin vil bli knusende. Det vi nå ser fra Mariupol, er ren ondskap, og den ansvarlige er Putin. Vi ser bilder, men forstår vi virkelig rekkevidden av de brutale, groteske overgrepene? I tillegg er tusenvis helt uten mat, vann, strøm, uten kontakt med omverdenen, midt i kryssilden. Vi får inn rapporter og verifiserte filmer, takket være media, også norske journalister, som tar stor risiko og likevel er til stede.

Historiens dom kommer til å bli knusende. Midt i dette beundrer jeg innsatsen til humanitære organisasjoner som nå står på, f.eks. Flyktninghjelpen, Røde Kors og andre organisasjoner som er på bakken i Ukraina. Caritas, med sitt store nettverk i Polen, har ifølge FNs høykommissær for flyktninger og andre rapporter bidratt helt enormt. Kirkens Nødhjelp har også sterke nettverk, som de mobiliserer. Nå må vi utruste dem for å møte de store behovene for psykososial støtte og hjelp til mange av dem som nå er på flukt fra krigens grusomheter.

Husk flyktningkrisen i 2015 – det var en million som kom på ett år til hele Europa. Nå har Polen snart tatt imot en og en halv million på litt over en uke. Polen og polske innbyggere gjør en fantastisk solidarisk innsats. De stiller allerede opp både med husrom, skolegang og helsehjelp. Vi forstår alle at det er ikke bærekraftig at nabolandene skal stå alene om den innsatsen, så Norge må støtte Polen og andre naboland økonomisk i den situasjonen. Her er det mange spørsmål som en kunne ønske å stille. Det var en god redegjørelse, men har regjeringen mer konkrete planer om hva Norge vil bidra med, vi som har fått mangedoblet inntektene våre på grunn av skyhøye olje- og gasspriser? Hvem skulle bidra hvis ikke vi kan gjøre det nå?

Moldova – 3,5 millioner innbyggere, Europas fattigste land, er tett på krigsgrensen. Utvikler ting seg videre nå i Odesa, vil det komme en ny strøm nettopp mot Moldova og Romania de neste dagene. Derfor haster det å få i gang et koordinert og organisert uttak – ansvarsfordeling. Vi hørte det ble referert til Nansen. De fikk det altså til for 100 år siden. Vi må klare å få det til og ikke bruke to eller tre uker på det.

Jeg har lyst til å gi ros til statsråd Mehl og teamet rundt. De har vært aktive helt fra starten og engasjert seg veldig tydelig og direkte for å få på plass nettopp den europeiske ansvarsfordelingen. Men vi vet at slik enighet tar tid, tid vi ikke har, og tid de som er utsatt for og rammet av de brutale krigshandlingene i Ukraina, ikke har.

Det er ikke trygt for alle i nærområdet nå. Risikoen øker for at de destruktive strømningene som vi vet finnes i Polen og andre naboland, vil kunne styrke seg og komme sterkere til overflaten igjen. Vi kan ikke la det skje fordi vi ikke handler, men venter på enighet. Det er risiko for at enda flere jenter og kvinner blir utnyttet og tatt, for det er akkurat det som skjer, kriminelle som utnytter situasjonen og sårbare, og menneskesmugling og menneskehandel. Så det haster å få på plass en slik organisert aksjon – ja, få dem til Norge også.

Ingen skal gjøre noe før alle gjør noe, blir det ofte sagt. Nei, det er ikke slik det fungerer. Ingen kommer til å gjøre noe før noen går foran. La oss være blant dem som går foran og bidrar til å lette det enorme trykket som er på grensen, og det som kommer til å utvikle seg de neste dagene, som også kan komme til å bli uhåndterlig. Nå skal justisministeren raske på, og det er bra at en jobber med å få på plass de felleseuropeiske løsningene. Den krisen vi står overfor nå, må være koordinert, men noen må gå foran. Hva slags signaler og fullmakter har regjeringen hatt i møter i Europa? Er det mulig med et felles nordisk initiativ som viser vei? Hvor lenge mener regjeringen det kan ta før en felles innsats er på plass? Jeg har stor respekt for at det er krevende å organisere det som vi nå står overfor her hjemme, men vi får meldinger fra mange frustrerte og utålmodige kommuner som ikke har fått høre at de skal sette krisestab og være forberedt, og hva de skal være forberedt på.

Vi får ikke stoppet krigen herfra i dag, men situasjonen for flyktninger kan vi gjøre noe med, og vi skal klare det.

Statsråd Emilie Mehl [11:29:04]: For 15 dager siden var verden annerledes. Da vi sto opp torsdag 24. februar, var det til et Europa der det hadde brutt ut krig i et av de europeiske landene. Sikkerhetssituasjonen hadde endret seg, og vi så konturene av det som nå har blitt en enorm flyktningkrise, som bare kan komme til å bli større i tiden som kommer.

Jeg er veldig takknemlig for den brede støtten som partiene her har vist til mobiliseringen regjeringen iverksatte da det ble krig i et av de europeiske landene i våre nærområder. Det er godt at det er utålmodighet, og det er godt at man spør hvordan vi skal gjøre dette. Når vi oppskalerer mottakskapasiteten, går bredt ut, tar i bruk private hjem og jobber med en midlertidig lov for raskere bosetting og med hvordan asylsøkerne kan registrere seg – ikke bare der man vanligvis kan gjøre det, men også bredt i landet, fordi vi vet de er i hele landet – da er det godt å vite at det er bred oppslutning i Stortinget om å håndtere dette raskt.

Jeg vil også takke for innspill og problemstillinger som har blitt løftet, og som vi kan ta med oss inn i den jobben vi skal fortsette med, og det vi skal gjøre framover. Som jeg sa i min redegjørelse, blir det nå helt avgjørende at vi drar sammen. Vi er på vei inn i en tid som kan bli krevende også for Norge. Jeg vil være helt ærlig på at det kan være utfordringer som ligger foran oss, belastninger på enkeltmennesker, på kommuner, på systemer, som blir krevende å håndtere hvis det blir store ankomster til Norge. Nå ser vi at ankomstene ligger på rundt 1 000 flyktninger som har registrert seg så langt, men de kan øke. De kan øke raskt, og det er derfor regjeringen er så opptatt av at vi nå forbereder oss på den økningen.

Det er et enormt apparat som nå er mobilisert, og for hver dag som går, får vi også flere svar. I denne situasjonen må vi ha med oss hele samfunnet – fra Stortinget, gjennom etatene, ut til frivilligheten, Sivilforsvaret og ikke minst alle enkeltmenneskene, alle innbyggerne i Norge, som kommer til å merke dette. Regjeringen har vært opptatt av å gjøre ting så raskt som overhodet mulig, med ansvarlighet og kontroll. Derfor er det viktig at vi tar oss tid til å ramme inn ordninger vi skal lage, finne løsninger som står seg over tid, som gjør at når den praktiske hverdagen kommer, blir dette gode løsninger for både de ukrainske flyktningene vi skal hjelpe, og for det norske folket, som vi er helt avhengige av for å klare å hjelpe dem.

Departementer, etater, kommuner, frivilligheten, statsforvalterne: Det er nå mange som gjør en formidabel innsats. Regjeringen er opptatt av at vi koordinerer denne innsatsen godt. Mange av de spørsmålene som har blitt tatt opp i dag, er også spørsmål som handler om bosetting og integrering. Derfor er jeg veldig opptatt av at jeg som ansvarlig for mottak og ankomstene har et godt samarbeid med arbeids- og inkluderingsministeren, som igjen har et godt samarbeid med de etatene og de departementene som skal levere tjenester i kommunene, kunnskap og helse. Her er det mange som må dra sammen.

Det kommer til å bli en krevende tid framover, men jeg har fått styrket tro på at vi skal håndtere dette når jeg opplever et så samlet politisk landskap om at vi skal bidra – og vi skal gjøre det nå. Takk.

Første visepresident Svein Harberg (H) [11:34:49] (ordfører for saken): I Innst. 182 S legger presidentskapet fram innstilling om regulering av lønnen for Høyesteretts medlemmer. Innstillingen er enstemmig.

De siste ti årene har det ved behandlingen i Stortinget vært lagt til grunn at lønnsutviklingen for høyesterettsdommere bør følge nivået og lønnsutviklingen i det øvre sjikt av statlige lederlønninger. Presidentskapet har derfor vektlagt den faktiske lønnsutviklingen for lederne i statens lederlønnssystem året før og utviklingen for dommerne i første og andre instans. Samtidig mener presidentskapet at det også er riktig å se noe hen til den alminnelige lønnsutviklingen.

Et samlet presidentskap viser til lønnsutviklingen for Høyesterett over tid og innstiller på en lønnsøkning på 2,7 pst. Det tilsvarer lønnsøkningen for dommere i ting- og lagmannsrett per 1. oktober 2021 og frontfagsrammen for 2021.

På denne bakgrunn anbefaler presidentskapet at lønnen for Høyesteretts dommere med virkning fra 1. oktober 2021 fastsettes slik:

• høyesterettsjustitiarius: 2 280 600 kr

• høyesterettsdommer: 1 967 100 kr

Presidentskapet er av den oppfatning at dagens lønnsnivå for Høyesteretts dommere ivaretar hensynet til rekruttering på en tilfredsstillende måte. Det er samtidig på sin plass å minne om at det er satt i gang et arbeid med å se på lederlønningene i staten, og dermed grunnlaget for fastsetting av lønnen for Høyesteretts medlemmer i de kommende årene, men i dag forholder vi oss til det som er grunnlaget dette året.

Margret Hagerup (H) [11:37:43] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for rask behandling av et forslag som både engasjerer og omhandler mange.

Den 11. februar besluttet regjeringen å avlyse alle vårens eksamener for elever i grunnskolen og videregående opplæring. Avgjørelsen var basert på Utdanningsdirektoratets utredning, hvor de vektla særlig tre hensyn: hensynet til likebehandling av elevene, hensynet til en rettferdig sluttvurdering og hensynet til elevenes motivasjon og trivsel. I tillegg har direktoratet vurdert hva som var praktisk gjennomførbart.

Komiteen har merket seg at søkere til høyere utdanning er urolige for at avlysning av skriftlig eksamen for årets avgangskull igjen vil kunne påvirke konkurransesituasjonen mellom de kullene som har avlagt eksamen, og de som kun har standpunktkarakterene på vitnemålet. På spørsmål om eksamen bør gjennomføres, deler komiteen seg, så jeg vil dermed i det videre redegjøre for Høyres standpunkt i saken.

Det er ingen enkel avgjørelse å avlyse eksamen, og det skal det heller ikke være. Avlyste eksamener har store konsekvenser både for de elevene som ikke får gjennomført eksamen, og for opptaket til høyere utdanning og konkurransesituasjonen mellom kull. Det er også bekymringsfullt at skolen mister et viktig virkemiddel som bidrar til å sikre elevene en totalt sett mest mulig rettferdig karaktersetting. Eksamen er et viktig instrument for kvalitetssikring av vurderingspraksisen og karaktersettingen til lærerne. Eksamen er også en elevrettighet som sikrer at elevene får en nøytral vurdering – som gir elevene blanke ark til å prestere uavhengig av andre inntrykk.

Høyre er spesielt bekymret for avgangselevene, og vi støtter Lektorlagets innspill til Kunnskapsdepartementets forslag, hvor de mener det ikke bør være umulig å finne løsninger som sikrer at flest mulig elever får en ekstern vurdering av sin kompetanse gjennom å gjennomføre en eksamen. En stor andel elever går nå snart ut av ungdomsskole og videregående uten å ha hatt en eneste ordinær eksamensperiode. Det gir manglende erfaring med en viktig vurderingsform for mange.

Høyre hadde håpet at en kunne gjennomføre eksamen så langt det lot seg gjøre, og at en i tilfelle avlysninger likevel prioriterte gjennomføring av skriftlig eksamen for avgangselevene i 10. klasse og på vg3. Når alle eksamener nå er avlyst, framhever vi viktigheten av å opprettholde læringstrykket fram mot sommeren og samtidig sørge for at elevene blir vurdert på et best mulig grunnlag.

I sin begrunnelse for å avlyse eksamen skriver kunnskapsministeren at avlysningen gjør at elevene får mest mulig ut av resten av skoleåret, og at lærerne får best mulig grunnlag til å sette standpunktkarakter når situasjonen er som den er i dag. Vi håper kunnskapsministeren gjør det hun kan for å sørge for at dette skjer, for det er mange elever som vil trenge grundige vurderinger nå.

Med det tar jeg opp Høyres forslag.

Elise Waagen (A) [11:40:48]: Representantforslaget som vi behandler her i dag, handler om hvorvidt eksamen skal avlyses nå for våren 2022. Den 11. februar avholdt kunnskapsministeren pressekonferanse med anbefaling om å avlyse eksamen for elever på 10. trinn og videregående. Forslaget innebar at privatisteksamen, eksamen i fag der det er krav til eksamen for å få vitnemål, og fag med svenneprøver, går som normalt. Forslaget ble sendt på en kort høring med frist 20. februar, før endelig beslutning ble fattet – og endelig beslutning er fattet: Den 28. februar ble forskrift om avlysning av eksamen fastsatt.

Bakgrunnen for avlysningen av eksamen er at elevene har vært sterkt preget av pandemi i hele tre skoleår. Avlysningen vil gjøre at elevene får mer ut av resten av skoleåret, og at læreren får best mulig grunnlag for å sette standpunktkarakter når situasjonen er som den er i dag.

Pandemien har ført til store forskjeller i elevenes skolehverdag. Noen elever har opplevd lange perioder med strenge tiltak, mens andre har hatt en mer normal skolehverdag. Ulikhetene gjør at det er vanskelig å gjennomføre en eksamen på rettferdig vis.

Et viktig spørsmål når det handler om hvorvidt vi skal gjennomføre eksamen eller ikke, er hvordan vi best mulig nå bruker tiden som er igjen av skoleåret. Hvordan skal vi sørge for mest læring i månedene og ukene vi nå står igjen med? Det har vært et viktig grunnlag i regjeringens vurdering. Som grunnlag for vurderingen som er gjort, er det hentet inn faglige råd fra Utdanningsdirektoratet. Direktoratet har levert en grundig utredning der ulike alternativer er vurdert, og deres anbefaling er som kjent at eksamen bør avlyses.

Høyre fremmer egne forslag i denne saken, bl.a. om å sikre en ordinær eksamensgjennomføring så langt det er mulig. Jeg vil rose statsråden for å ha sett på ulike mellomløsninger for å se om dette er mulig. Det er ikke med lett hjerte Arbeiderpartiet stiller seg bak en avlysning av eksamen, men det er en anerkjennelse av den situasjonen skolen har vært i nå i flere år. En mellomløsning ville ikke ha gitt den gevinsten vi nå legger opp til. En full avlysning gir skolene muligheten til å jobbe helhetlig, faglig og sosialt fram mot sommeren.

Jeg støtter statsrådens oppfordring: Avlysning av eksamen skal ikke tolkes som en hvilepute og en mulighet til å slappe av, heller tvert om – nå ryddes det mer plass til læring og mer tid til å være sammen. Jeg er glad for at vi fikk denne beskjeden fra statsråden i tide, slik at skolesektoren har mulighet til å tilpasse seg.

Torleik Svelle (Sp) [11:44:09]: Av hensyn til elevers forutsigbarhet og et prinsipp om at alle skal ha de samme mulighetene i skolen uansett hvor en bor, og uansett hva slags trafikklys skolen har hatt på startstreken opp mot eksamen, er jeg glad for at regjeringen med Senterpartiet og Arbeiderpartiet lytter til elevene, sikrer forutsigbarhet og avlyser eksamen.

Senterpartiet deler bekymringene som representanten Bae Nyholt har knyttet til gjennomføringen av årets eksamener. Ikke bare er dette bekymringer som er ytret av representanten Bae Nyholt, men også bekymringer som er ytret av fagmiljøer og av elever. Vi har valgt å lytte til Utdanningsdirektoratet. Vi har også valgt å lytte til KS, fylkeskommuner, statsforvaltere, Elevorganisasjonen og lærernes organisasjoner.

Regjeringen har vurdert det slik at når et samlet fagmiljø, med elever og lærere, ønsker å avlyse eksamen og sikre en rettferdig gjennomføring og vurdering, da gjør vi det. Dette står i skarp kontrast til hvordan regjeringen Solberg og Venstre håndterte denne saken i fjor. Da ble eksamen avlyst 27. mai, bare et titalls dager før eksamen skulle gjennomføres. Det var også noen elever som hadde hatt eksamen da beskjeden fra regjeringen Solberg kom om at eksamen ble avlyst. Det skapte både uforutsigbarhet og usikkerhet, og vi tror at hvis man skal ha et trygt læringsmiljø og en god læringssituasjon for elevene, ja, da må vi sikre forutsigbarhet.

Forskjellen fra én regjering til en annen kunne ikke vært større enn den er i denne saken. Etter en periode i fjor med mye mer korona og flere nedstengninger enn i år har vi nå valgt å avlyse eksamen i god tid for å sikre at elevene får den forutsigbarheten de skal ha, og det er jeg glad for. Det gir en bedre læringssituasjon for elever og lærere enn når eksamen avlyses i tolvte time.

Hege Bae Nyholt (R) [11:49:55] (komiteens leder): På lørdag er det to år siden Norge stengte ned – i hvert fall mesteparten av Norge. Selv våknet jeg opp til at rektor ved Olav Duun videregående skole i Namsos avlyste avtalen vår. Det var starten på to annerledes, rare og tidvis vanskelige skoleår for lærere, for elever og for foresatte.

Vi vet at det er ulikt hvordan pandemien har påvirket skolesituasjonen rundt om i landet. Noen steder har undervisningen vært nesten normal, andre steder har man sittet mest foran en skjerm. I går hadde jeg gleden av å snakke med en veldig hyggelig frisørlærling. Hun fortalte at veldig mange i hennes klasse valgte ikke å gå videre som lærling etter to år på skolen med altfor lite praktisk undervisning i skolehverdagen før de skulle ut i lærlingløpet.

Denne pandemien har konsekvenser her og nå og konsekvenser som kommer til å prege oss i lang tid framover. Det er erfaringer som våre skoleelever kommer til å ha med seg ut i yrkeslivet og i videre utdanningsløp framover. Derfor ville det å gjennomføre en eksamen vært urettferdig, fordi grunnlaget for eksamen ville vært så ulikt. Det er veldig gledelig at regjeringen også deler dette synet, men jeg opprettholder og fremmer herved Rødts forslag.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [11:51:52]: Avlysningen av eksamen de foregående to årene ble gjort på grunn av smitterisiko og sykefravær på skolene. Våren 2020 og våren 2021 hadde vi ingen eller begrenset tilgang på vaksiner, en situasjon som er veldig annerledes enn den vi er i nå.

Årets sentralt gitte eksamener avlyses ikke på grunn av smitterisiko, men på grunn av smitteverntiltakene, som i løpet av skoleåret har gitt elevene ulikt grunnlag for å gjennomføre eksamen. Det er et helt annerledes grunnlag enn de foregående årene, hvor situasjonen også var langt mer uoversiktlig og i større endring, så det blir merkelig å sammenligne de to tilfellene, slik som det blir forsøkt gjort fra salen her.

Det er bekymringsfullt om grunnen til avlysning av eksamen er at elevene ikke har lært nok på grunn av pandemien og smitteverntiltakene. Det betyr at vi ikke har lykkes med noe så grunnleggende som å gi elevene den opplæringen som de har krav på. Da blir eksamen en urettferdig vurderingsform.

Om vi ikke har klart å gi elevene god nok opplæring under pandemien, må det kompenseres for, raskt og kraftfullt, slik at elevene ikke går videre i utdanningsløpet med kunnskapshull og manglende motivasjon. Alternativet er at elevene tar med seg de problemene som pandemien har skapt, videre i livet og i utdanningsløpet.

Venstre støtter derfor flertallet i denne saken, da vi tror det beste vi kan gjøre for økt læring nå, er en god sluttvurdering, og at skolene bruker tid på å finne gode grunnlag for standpunktkarakterer.

Regjeringspartiene og SV kuttet dessverre i potten som skulle gå til elever med tapt læring, i budsjettavtalen før jul. Etter kuttet igangsatte regjeringen en ny nasjonal nedstengning, hvor videregående skoler igjen ble satt på rødt nivå, i en hel måned.

Venstre mener at det er større behov for å hjelpe elever med tapt læring i 2022 enn det det så ut som ved gjenåpning høsten 2021. Vi har derfor i vårt budsjett foreslått 200 millioner nye kroner til slike tiltak, i tillegg til de 300 mill. kr til sommerskole som skulle ha foregått til sommeren i år.

Utdanningskomiteen har nå et forslag til behandling fra Venstre og Høyre som dreier seg om å ta igjen den tapte faglige og sosiale læringen og tette kunnskapshull i norsk skole som en følge av pandemien. Jeg håper at regjeringen kommer på banen med tiltak for å styrke læringen i god tid før sommeren, slik at elevenes rett til opplæring igjen kan oppfylles. Det er en nødvendighet.

Statsråd Tonje Brenna [11:54:53]: Jeg har aldri sagt, og kommer heller aldri til å si, at eksamen er avlyst fordi elevene ikke har lært nok. Vi vet for lite om hva elevene har gått glipp av rent faglig, og derfor har jeg satt i gang mange prosjekter for å finne ut av nettopp det. Men det er altså ikke begrunnelsen for avlysningen av eksamen i år.

Det pandemien derimot har vist oss veldig tydelig, er hvor avhengig elevene er av å være sammen for å kunne lære sammen. De fleste i denne salen er enige om at eksamen er en viktig del av skolen og det norske sluttvurderingssystemet. Eksamen er bl.a. en mulighet til å få en vurdering av en ekstern sensor, og det gir viktig trening for elevene. Det var derfor ikke en enkel beslutning å ta da vi avlyste årets eksamener.

Selv om eksamen er viktig for både elever og lærere, var Utdanningsdirektoratet tydelig i sin anbefaling om å avlyse vårens eleveksamener. Pandemien har skapt så store forskjeller i elevenes skolehverdag at en eksamensgjennomføring og en slik vurderingsform ikke ville ha vært rettferdig eller likeverdig nok.

Utdanningsdirektoratets rapport var i stor grad basert på innspill fra skoleeierne og organisasjonene i skolesektoren. Selv om det var flere som ønsket å ha en delvis eller fullstendig gjennomføring av eksamen, viste et flertall forståelse for at en avlysning var riktig. Vårt forslag om å avlyse de fleste av vårens eksamener ble sendt på en kort høring før beslutningen ble tatt, og vi så det samme mønsteret der. Avlysningen av de fleste av årets eksamener har støtte blant mange i skolesektoren. Privatisteksamener og eksamener i fag med krav om eksamen for å få vitnemål skal allikevel gjennomføres.

Pandemien har gjort det svært vanskelig å drive skole i perioder, også i år. Både elever og lærere har vært preget av smittevernrestriksjoner og høyt sykefravær. Eksamensperioden gjør at skolen må gjøre seg ferdig med standpunktvurdering tidlig, og at mye undervisningstid mot slutten av året også forsvinner. En tidlig beslutning om å avlyse eksamen gjør det mulig for skolene å utnytte tiden på slutten av året bedre. Da kan lærere fortsette med normal opplæring lenger ut i skoleåret og også skaffe seg bedre grunnlag for å sette standpunktkarakter til hver enkelt elev.

Eksamen er viktig og skal fortsatt være en del av skolen i framtiden. Men i år, som i de to foregående pandemiårene, er det viktig at eksamen blir riktig og rimelig, og derfor vil vi også i år avlyse eksamen – både fordi en gjennomføring ville ha vært urettferdig for mange elever, og fordi en avlysning kan gi skolene og elevene sårt tiltrengt ro og forutsigbarhet mot slutten av et veldig spesielt skoleår.

Hege Bae Nyholt (R) [12:06:47]: Jeg må innrømme at jeg er både lærling og nybegynner i dette og innser at jeg har gjort en feil, og da må man være så pass stor at man sier det. Når eksamen er avlyst, skal jeg selvfølgelig heller ikke opprettholde vårt forslag og trekker det. Jeg tror det heter en inkurie, men er ikke helt sikker. Takk!

Ingjerd Schou (H) [13:41:23]: Utdanning er nøkkelen til selvrealisering. Det er også grunnlaget for et lands varige vekst, selvstendighet og framgang. Når jeg ser tilbake på tiden vår i regjering under Erna Solberg, er det ett område jeg finner spesiell grunn til å være stolt av. Det er at vi prioriterte utdanning som utviklingspolitisk målsetting.

Tidligere i uken markerte vi kvinnedagen. Det er en viktig påminnelse om at det er spesielt viktig for unge kvinner. Satsing på utdanning globalt er en investering i jenters framtid. Altfor mange steder i verden er den eneste framtiden jenter har foran seg, ufrihet og tvang. Gjennom utdannelse får de mulighet til et liv i frihet.

Vi er også som land nødt til å følge denne målsettingen. Gjennom FNs bærekraftsmål nr. 4 har vi i Norge forpliktet oss til å arbeide for å sikre inkludering, rettferdighet, god utdanning og fremme mulighet for livslang læring for alle.

Vi står overfor en verden som er i radikal og brå endring. Alles øyne er i dag rettet mot akutte behov i Ukraina og fordømmelse av den russiske invasjonen. Det må ikke gjøre oss blinde for de mange andre krisene vi står overfor, for kriser spiller sammen og forsterker hverandre. Det gjelder krig, matsikkerhet, helse og behovet for å investere i global utdanning.

En av de uheldige virkningene av pandemien er at barns utdanning er rammet. Tall fra UNICEF gir et utvetydig bilde. I 2019 sto 258 millioner barn og unge uten skolegang. Rundt 617 millioner barn og unge oppnådde ikke grunnleggende ferdigheter i lesing og matematikk, og to tredjedeler av disse gikk på skole. Så kom covid-pandemien, og per januar i år var altså 616 millioner barn og unge rammet av at skoler var helt eller delvis stengt ned.

Vi har tidligere reist spørsmål om regjeringens nedprioritering av utdanning i utviklingspolitikken, og da spesielt i tilknytning til bevilgningene til det globale partnerskapet for utdanning, GPE. Regjeringen har både gjennomført store kutt i inneværende års bevilgninger til GPE og avlyst Norges mangeårige forpliktelse, som hadde et samlet storting bak seg. Dette går ut over verdens skolebarn, men setter også Norges omdømme som en troverdig bistandspartner i et dårlig lys. La meg nevne en helt konkret og dagsaktuell side ved GPE.

Ukraina er et av landene som GPE planlegger å starte opp i – et arbeid som startet før den pågående krisen og krigen nå. Den nåværende krisen vil gjøre det enda viktigere å ha støtte fra GPE i gjenoppbyggingen av utdanningssystemet, og GPE kan bli en svært viktig støttespiller i framtiden.

Det har ikke blitt klart hvordan regjeringen akter å oppfylle Norges ansvar for global utdanning. Jeg håper statsråden i denne interpellasjonsdebatten kan gi bedre svar på hvordan Norge framover skal ivareta vårt ansvar for dette viktige utviklingsområdet.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [13:45:25]: Takk til representanten Schou for å løfte dette viktige temaet. Men la meg innledningsvis samtidig peke på, slik jeg har gjort en rekke ganger i denne sal, at et av premissene for representantens interpellasjon er upresist. Vi viderefører utdanningsstøtten på samme høye nivå som forrige regjering, altså en dobling fra 2013-nivå. Regjeringen har ikke kuttet i støtten til GPE. Ingen – og dette er viktig – forpliktende avtaler med GPE er brutt.

Representanten Schou etterspør hvilke tiltak som er best egnet for at Norge skal kunne bidra til at flest mulig barn i verden får god utdanning. Det er en veldig viktig debatt, som tar kvaliteten på vår norske innsats videre, og det takker jeg representanten for.

Norge er den største bidragsyteren til UNICEFs tematiske fond for utdanning. UNICEF bidrar til å styrke utdanningssystemer, jenters utdanning, utdanning for de mest sårbare grupper barn og unge, som barn og unge med nedsatt funksjonsevne, og utdanning i krise og konflikt. Gjennom sivilsamfunnsorganisasjoner bidrar vi til at barn og unge og spesielt utsatte grupper som er vanskelig å nå, får mulighet til å gå på skolen. Gjennom direkte støtte til organisasjoner og myndigheter på landnivå bidrar vi til å sikre utdanningstilbud og til å bygge kapasitet, slik at myndighetene blir bedre i stand til å levere god utdanning til alle barn. Støtten til utdanning gjennom sivilsamfunn og bilateral utdanningsbistand til partnerland opprettholdes.

Over halvparten av barn som ikke går på skole i dag, bor i land preget av krise og konflikt. Utdanningsfondet Education Cannot Wait jobber for å gi disse barna skolegang. Vi ønsker derfor å opprettholde støtten til fondet på et høyt nivå, og samtidig har vi påtatt oss vervet som medvert for påfyllingskonferansen til Education Cannot Wait. På den måten bidrar vi til økt finansiering av fondet.

Vi vet at skolemat bidrar til at barn kommer på skolen og blir på skolen, og at god ernæring øker læringspotensialet. Derfor øker vi støtten til skolemat. Vi inngikk nylig en avtale med Verdens matvareprogram på dette området.

Denne regjeringen er opptatt av kvinners og jenters rett til å bestemme over egen kropp og eget liv. Regjeringen øker derfor bevilgningen til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Vi øker støtten til seksualitetsundervisning, familieplanlegging, prevensjon og trygge aborter. Denne satsingen bidrar til at flere jenter fullfører skolegangen.

Norge var også nylig vert for Global Disability Summit. Inkluderende utdanning var et av hovedtemaene for toppmøtet. Det kom inn en rekke forpliktelser, og med det brakte regjeringen arbeidet med inkluderende utdanning et langt steg videre.

Vi må også se utdanning i kontekst. Å løfte kunnskapsnivået i utviklingsland må gå hånd i hånd med næringsutvikling og jobbskaping. Dette er en formidabel utfordring, ikke minst på det afrikanske kontinentet, med sine store og voksende ungdomskull. Hva er det vi utdanner til? Er det arbeidsledighet eller anstendige jobber? Lykkes man ikke her, kan store grupper frustrerte unge med kompetanse, men ingen framtidsutsikter, fort bli en destabiliserende kraft.

La meg avslutningsvis dele en opplevelse fra min reise til Malawi nå nylig. Jeg besøkte et privat meieri finansiert delvis av Norfund. Rundt 10 000 lokale småbrukere leverer nå melk til meieriet. Det har gitt dem bedre inntekter og større grad av forutsigbarhet. En småbruker fortalte meg helt uoppfordret at han var så glad for at han nå fikk penger til å kjøpe skoleuniform og sikre sine barn utdanning.

Det er mange veier til målet om kvalitetsutdanning for alle, men ambisjonen deler vi. Vi må jobbe bredt med utvikling, vi må jobbe kontekstuelt og erkjenne at mange innsatser må jobbe sammen også for å sikre barn god utdanning.

Ingjerd Schou (H) [13:50:03]: Takk til statsråden for svar. Jeg mener regjeringen ikke er tydelig nok på hvilken retning den ønsker at Norge skal gå i, i dette viktige spørsmålet. Det fremkommer ganske tydelig at utdanning taper under denne regjeringen, bl.a. på at klimafinansiering tredobles, og i Nationen av 4. mars kunne vi lese et helt spesifikt innlegg om at regjeringen øker bistanden til landbruk og tar dette fra utdanning.

Klimakrisen fører til mange konsekvenser og truer også barns rett til å lære. Før pandemien ble det estimert at 75 millioner barn får utdanningen sin stoppet opp hvert år, bl.a. grunnet tørke og flom. Da er det synd at regjeringen setter dette opp mot hverandre. Det er en enorm mangel på finansiering. Rapporten som er kommet fra Redd Barna, viser at en fjerdedel av alle utdanningssystemene i verden er på randen av kollaps.

Statsråden sier at de vil opprettholde et høyt utdanningsnivå på om lag 3,4 mrd. kr. Det er rett og slett vanskelig å se. Tildelingsbrevet fra Utenriksdepartementet til Norad innbefatter en tildeling på 2,2 mrd. kr. Hvor går de resterende 1,2 mrd. kr hen, kan statsråden oppklare dette?

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [13:51:45]: Jeg har også lyst til å benytte denne anledningen og denne viktige debatten til faktisk å framheve at dette er et felt hvor vi også har lyktes godt. Vi har skapt gode resultater. I årene 2000–2015 steg andelen barn som fikk grunnutdanning i utviklingsland, fra 83 til 91 pst. Det skal vi ta med oss. Antallet barn som ikke gikk på skole, ble halvert. Det ble gjort enorme framskritt.

Tendensen har vært klar. Færre går gjennom livet uten tilgang til utdanning. Pandemien har dessverre endret på dette. Forutsetningene er noe endret, og vi er selvfølgelig ikke på noen måte i mål, spesielt ikke i Afrika sør for Sahara, hvor vi gjerne skulle sett raskere framgang.

Regjeringen har valgt å spisse innsatsen om enkelte nye prioriteringer. Det er riktig og viktig å se utfordringene i utdanningssektoren i relasjon til det regjeringen har gjort til en av sine hovedprioriteringer, nemlig kampen mot sult og arbeidet for styrket matproduksjon. På det feltet vet vi jo at utviklingen har vært alarmerende.

Etter mange års framgang i sultbekjempelse skjedde det noe rundt 2015, og i landet jeg som sagt nettopp besøkte, Malawi, er en tredjedel av barna «stunted», altså veksthemmede, noe som også får grove konsekvenser for deres utbytte av utdanning. Alt må ses i sammenheng.

Jeg har lyst til å si at det overrasker meg noe at Høyre velger å peke på GPE som det prioriterte programmet for utdanning, gitt at det i den nylige gjennomgangen av Riksrevisjonen ble pekt på enkelte utfordringer knyttet til effektiviteten av dette programmet. Allikevel er altså støtten til GPE på et høyt nivå, selv om den ikke er på det nivået som Solberg inngikk en intensjonsavtale med dem om. Denne avtalen ble som kjent ikke undertegnet, og vi har ingen juridiske forpliktelser i så måte.

Bare for å sette det litt i perspektiv, siden Høyre stadig kommer tilbake til GPE: I årene 2010–2020 utbetalte vi i snitt 408 mill. kr til GPE årlig. For perioden 2021–2025 ligger støtten på 370 mill. kr årlig i snitt. Dette er altså ingen rasering av støtten til GPE, men det er en differensiering, bl.a. i lys av Riksrevisjonens resultater.

Margret Hagerup (H) [14:05:33]: Jeg vil begynne med å takke interpellanten for å løfte et viktig tema. Det er kjekt å se at det er så mange representanter i salen. Det viser at utdanning engasjerer på tvers av felt og fraksjoner.

Vi la nylig bak oss den internasjonale kvinnedagen. Dette er fortsatt en viktig dag å markere, også i Norge, men ser en det i et internasjonalt perspektiv, finnes det flere grunnleggende problemer for barn som ikke får det de har rett på. Jenter er dessverre fremdeles i mindretall i skolen i lavinntektsland. Samtidig har alle barn rett til utdanning.

I boken «Det vokser et tre i Brooklyn» følger vi Francie Nolan og familiens hverdag i en arbeiderklassefamilie i New York på begynnelsen av 1900-tallet. I historien er en bok, den eneste boken familien eier, sentral i morens ønske om at ungene skal få bedre muligheter enn hun selv hadde. Hun er overbevist om at kunnskap er veien til dette, og at lesing er viktig.

Utdanning er grunnleggende. Det er nøkkelen til et barns framtid og løsningen for å bryte den onde sirkelen av fattigdom, sykdom og nød. Likevel er det mer enn 250 millioner barn i verden som ikke går på skole. Mange av dem er jenter, mange av dem lever i ekstrem fattigdom, og mange av dem er på flukt fra krig og konflikt.

Når jenter i utviklingsland går på skole, reduseres antall tenåringsgraviditeter, og spedbarnsdødeligheten går ned. Om alle jenter fikk gå på ungdomsskole, ville man nesten eliminere forekomsten av barneekteskap og graviditet før fylte 18 år. Når jenter får utdanning, får de også større muligheter til å få seg jobb og en inntekt når de blir voksne. Selv begrenset skolegang gir positive resultat.

Like muligheter til utdanning for jenter og gutter er en grunnleggende menneskerettighet og et grunnlag for like muligheter senere i livet. Noe av det viktigste vi kan gjøre for å bidra til mer likestilling, er å gi alle unger en god skolegang. Det skaper også gode samfunn.

Regjeringen Solberg tok allerede i 2013 tak i at utdanningsretten skulle oppfylles for alle barn i hele verden. Utdanning er viktig for at den enkelte kan leve et godt liv, og for at land skal kunne utvikle seg og ha økonomisk vekst. Solberg-regjeringen innfridde løftet om å doble bevilgningene fra 2013 til 2021, og det har gitt resultat.

Fra 2013 til 2016 fikk 3,1 millioner barn støtte til skolegang hvert år, mange av dem i sårbare og konfliktrammede områder. Millioner av elever har fått læremateriell og skolebøker. Vi har bidratt til økt kompetanse for 140 000 lærere, og vi har bygget og oppgradert mer enn 5 400 klasserom i sårbare områder. I Syrias naboland har vi vært med på å finansiere doble skoleskift, sånn at flyktningbarn også fikk nødvendig utdanning, i land som allerede hadde store utfordringer. Særlig har vi stått på for jenters tilgang til utdanning.

Gjennom Det globale partnerskapet for utdanning, GPE, jobber Norge med å få flere utviklingsland til å gjøre nødvendige investeringer i utdanningssektoren. Partnerskapet er ikke bare et sted for giverland som Norge å kanalisere utdanningsbistand til, partnerskapet forplikter også de landene som mottar utdanningsbistand, til selv å bidra med penger gjennom egne utdanningsbudsjett i egne land.

Når regjeringen Støre nå har kuttet i midlene til GPE, får det dramatiske følger. 94 655 færre lærere vil bli utdannet, 3 407 færre klasserom blir bygget, og 22 millioner færre lærebøker kommer til å bli trykt i utviklingsland som en konsekvens av dette kuttet, ifølge GPE.

Leder i Utdanningsforbundet, Steffen Handal, var også kritisk til regjeringen Støres kutt. Han mente tydelig at når Stortinget har vedtatt at Norge skal bidra, må vi følge opp våre forpliktelser, og viste til at GPE er en organisasjon som bistår nasjonale myndigheter i å bygge opp utdanningssystemet, som er helt avgjørende for utviklingen av et samfunn.

En god skole utjevner forskjeller – i Norge og i verden – og det er ikke bra for Norges internasjonale rolle at vår troverdighet og forutsigbarhet svekkes. Som et rikt land burde vi kunne gå foran som en forpliktende samarbeidspartner. Nå går det dessverre ut over de barna i verden som ikke har mulighet til å gå på skole. Det er ikke alle land som ser verdien av å satse på utdanning. Det internasjonale samfunnet må derfor gå foran og vise at gode skoler er en investering i landets framtidige utvikling, ikke bare en utgift. Der pleide Norge å være i front.

Dorthea Elverum (Sp) [14:10:31]: Som interpellanten viser til, er utdanning nøkkelen til en aktiv samfunnsdeltakelse og sosial utjevning. Utdanning er helt avgjørende for å kunne nå bærekraftsmål som fattigdomsbekjempelse, bedre helse, klima, anstendig arbeid og økonomisk vekst. I regjeringen er vi opptatt av at utviklingspolitikken skal bidra til samfunnsendring. For å klare dette må vi være mer strategiske i valg av satsingsområder og prioriteringer.

Regjeringen har valgt å styrke prioriteringene av klimatilpassing, matsikkerhet og fornybar energi. Vår satsing på klima, mat og energi vil få ringvirkninger også innenfor utdanning, på både kort og lang sikt. Dette er viktige satsingsområder fordi vi vet at effekten av skolegang svekkes dersom skolebygg ødelegges av klimarelatert uvær, hvis barn ikke får gjennomført skolearbeidet om kvelden fordi de mangler strøm, eller hvis elevene mangler mat for å kunne tilegne seg kunnskap. I tillegg vil vi sørge for god og næringsrik mat på skolen, for vi vet at skolemat ikke bare bidrar til å øke læringspotensialet på skolen, men også sikrer at barna blir på skolen.

Samtidig er utdanning et av de viktigste virkemidlene i utviklingspolitikken, og regjeringen vil prioritere feltet høyt. Regjeringens utdanningsstøtte skal fortsatt ligge på et høyt nivå, om lag 3,4 mrd. kr årlig, og vi viderefører med dette en dobling av den totale utdanningsbistanden fra 2013.

Norge skal ha en ledende rolle på utdanningsfeltet framover, spesielt på områder som utdanning i kriser og konflikt og jenter og kvinners utdanning. Her skal vi bruke erfaringene fra oppbyggingen av vår egen velferdsstat og videreføre Norges pådriverrolle for nødvendige tjenester til alle, inkludert utdanning, med mål om å bekjempe ulikhet og fremme likestilling.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [14:12:55]: Det er stilt gode spørsmål fra interpellanten, og i argumentasjonen har vi hørt veldig tydelig hvor viktig utdanningsbistand og utviklingssamarbeid er. Jeg vil bruke tiden jeg har, til å dele litt av de bekymringene som viktige partnerorganisasjoner har kommet med etter det som ikke kan leses som noe annet enn en nedprioritering av utdanning.

Vi hører altså at ingen forpliktende avtaler med GPE er brutt. Alice Albright, som er leder i GPE, har et litt annet budskap. Det som er formidlet fra dem – og jeg siterer – er: Dette gjør Norge til det første giverlandet som noen gang har gått tilbake på sitt lovede bidrag i en slik skala.

Det er alvorlig på mange måter. Det står iallfall i sterk kontrast til det som på mange måter er valgspråket vårt: å være en konsistent partner. Alice Albright har i tillegg sagt, og jeg siterer igjen: This is terribly alarming. By doing this, Norway is indicating: We’re not a reliable partner.

Det er iallfall slik det blir opplevd av en av de aller viktigste partnerne våre i utdanningssamarbeidet.

Kuttet får konsekvenser, og det er bakgrunnen for bekymringen til GPE og andre partnere i utgangspunktet. Og det gir virkelig perspektiv: 2 393 086 elever i fattige partnerland vil ikke få de mulighetene de ville fått med de midlene, til kvalitetsutdanning og like muligheter. Det er resultatet. GPE er en viktig strategisk partner nettopp med tanke på å gi eierskap til lokale myndigheter. Vi skal alltid utvikle og følge opp – det er bakgrunnen for de rapportene som kommer – men vi skal ikke snakke ned noe av det som er, har vært og kommer til å være en veldig viktig kanal for utviklings- og utdanningssamarbeid i mange av de landene vi samarbeider med.

Mitt spørsmål til statsråden går på telling. Det blir vist til at vi fortsatt vil ligge på et varig høyt nivå – det samme nivået, blir det sagt. Det blir vist til tallet 3,4 mrd. kr. Jeg mener vi ikke har fått svar på det spørsmålet som også interpellanten stilte: Hvordan teller en når en kommer fram til det tallet, 3,4 mrd. kr? Hvis en teller dobbelt, er det ikke vanskelig å få en dobling, men her er det vanskelig for oss å se hvordan dette faktisk kan være å opprettholde det samme høye nivået. Vi hørte til og med Senterparti-representanten argumentere og forklare hvorfor en har nedprioritert dette og løftet andre områder, nettopp gjennom å bruke midler som var tiltenkt utdanning.

Dette er viktig. Resultatet er barn som ikke får utdanning, klasserom som ikke blir bygd, og lærere som ikke blir utdannet til å kunne møte de elevene som trenger dem. Vi vet at utdanning er så mye mer enn utdanning og skole – det er også sikkerhet og trygghet. Vi vet at i den situasjonen som har kommet i kjølvannet av pandemien, har veldig mange – spesielt jenter – endt opp med å gjøre barnearbeid, bli giftet bort, bli gravide i tenårene og opplevd seksualisert vold, nettopp fordi skolene har vært stengt. Derfor er dette så avgjørende.

Jeg ser fram til å få høre et enda mer konkret svar på det som går på telling av nivået på utdanningsstøtten.

Åsmund Aukrust (A) [14:16:58]: Først vil jeg takke interpellanten for å ha tatt opp dette spørsmålet, for jeg mener at vi trenger mye mer debatt i Norge om utviklingspolitikk. Jeg synes det er veldig bra at Ingjerd Schou reiser et viktig spørsmål her i Stortinget, og at vi får mer debatt og i og for seg også mer politisk uenighet om utviklingspolitikken. Det er noe rart ved at vi i Norge kan ha store konflikter om små ting nasjonalt, men internasjonalt later vi som om vi er enige om alt sammen. Selvsagt er det uenigheter i utenriks- og utviklingspolitikken vår også – hvordan vi mener at verden bør se ut.

Utviklingspolitikk handler først og fremst om politikk. Penger er viktig, men det viktigste er å få til politiske endringer: få til politiske endringer i nord og få til politiske endringer i sør. Jeg mener at ett av de mest vellykkede bistandsprosjektene Norge noen gang har hatt, har vært regnskogsatsingen. Der har vi brukt store penger, men det viktigste vi har fått til, har ikke vært pengene. Det viktigste vi har fått til, er å få til politisk dialog som gjorde at avskogingen gikk nedover i mange av de landene som vi samarbeidet med.

Så mener den nye regjeringen at vi skal ha mer politisk bistand, og vi sier også at vi skal prioritere hardere. Når vi sier at vi skal prioritere hardere, betyr det at alt blir ikke prioritert – for hvis vi prioriterer alt, er det ingen prioritet, da er det bare en lang liste med det man mener er viktig.

Jeg tror vi gjør en tabbe dersom vi sier at prioriteringene først og fremst skal handle om hva vi tenker er det viktigste, for det er veldig mye som er viktig. Psykisk helse, f.eks., er veldig viktig, spesielt i krigsrammede land. Jeg hører ingen si at det skal være en hovedprioritet for norsk bistand. Betyr det at man er motstander av psykisk helse? Det gjør det selvsagt ikke. Dette handler om hvor vi mener at Norge kan utgjøre en størst mulig forskjell. Der har denne regjeringen lagt opp til seks ulike områder – og det er jo ganske mange, så der kunne kritikken være at det nesten er for mange områder man ønsker å prioritere – som vi ønsker å prioritere. Det er energi og klima, likestilling, matsikkerhet og sult, helse, ulikhet og humanitær nødhjelp.

Så skal vi i tillegg gjøre veldig mye utover det. Ta utdanning: Det finnes ikke én i denne salen, tror jeg, som er uenig i at utdanning skal være veldig viktig, og at Norge skal bidra mye her. Men når vi har dette som en annerledes prioritet, vil jeg spørre tilbake til Høyre: Hvorfor kuttet Høyre i fornybar energi da de satt i regjering? Hvorfor gjorde de – og også Kristelig Folkeparti, under Dag-Inge Ulstein – store kutt i fornybar energi? Er det fordi de mener det ikke er viktig? Selvsagt er det ikke det, men det er fordi man har gjort litt ulike prioriteringer i utviklingspolitikken.

Bare for å ta noen av de påstandene som også kom: Margret Hagerup sa hva kuttene til GPE kom til å føre til, og så ramset hun opp en del områder. Ingenting av det er riktig, for det er ikke blitt gjennomført kutt til GPE. Det budsjettet som de la fram, ble aldri vedtatt, så det er ikke slik at dette var penger på konto som plutselig forsvant ut. Tvert imot er Norge fortsatt en av de største giverne til GPE internasjonalt.

Så ble det sagt at vi stryker forpliktende avtaler. Det stemmer ikke. Det som derimot stemmer, er at det gjorde den forrige regjeringen – under Børge Brende ble det gjort store kutt til forpliktende avtaler, bl.a. innen fornybar energi. Det ble vedtatt under Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Jeg vil advare mot at vi har en debatt hvor vi skal slå hverandre i hodet med å si at vi mener mer om det ene og dere mindre om det andre. Jeg synes vi skal ha en bra debatt om utviklingspolitikk, og det tror jeg vi kommer til å trenge spesielt i det året vi skal inn i nå, for det kommer til å være store dilemmaer alle vi som er opptatt av utviklingspolitikk, kommer til å stå i. Vi vet at veldig mange av pengene selvfølgelig kommer til å gå til Europa, til vårt eget kontinent. Det kommer det til å gjøre fra Norge, og det kommer det til å gjøre fra andre europeiske land.

Det jeg synes er veldig bra med denne regjeringen, er at når vi nå har gitt ekstra støtte til Ukraina, går det ikke på bekostning av andre land. Det er kommet som frie midler – det er over 2 mrd. kr som er kommet ekstra til Ukraina, men det har ikke gått på bekostning av andre land. Selv om det er krig i Ukraina, blir ikke den humanitære situasjonen i Afghanistan og i Afrika noe bedre, og det blir ikke mindre viktig å jobbe for fornybar energi i utviklingsland. Vi må klare å holde flere tanker i hodet samtidig, også vi som jobber med utviklingspolitikk.

Da vil jeg til slutt si at der skillet kommer til å gå mellom partiene våre i året som kommer, er mellom Høyre og Fremskrittspartiet på den ene siden og oss andre på den andre. Høyre og Fremskrittspartiet har gått til valg på massive kutt i bistanden, det er det som er sannheten. Høyre fjerner 1-prosenten og sier at det ikke lenger er et mål, og hva betyr det? Jo, det kommer til å bli store bistandskutt i Høyres alternative budsjetter. Jeg er glad for at vi har en regjering som slår fast at 1-prosenten ligger fast, at vi skal være en stor giver på mange felt, at vi skal prioritere tøffere, og at vi skal ha mer politisk bistand, men at vi samtidig selvsagt skal fortsette å være en stor og viktig bidragsyter på utdanning.

Ingjerd Schou (H) [14:22:15]: Jeg er ikke overrasket over at representanten Aukrust er glad for denne regjeringen, og jeg er også helt enig med representanten Aukrust i at denne type debatt bør vi ha mer av, men det hadde vært fint om vi holdt oss til temaet. Det kan vi jo prøve på framover.

Så merker jeg meg at Arbeiderpartiet ikke er så opptatt av å holde verken de politiske eller moralske forpliktelsene. Jeg pleier ikke å dra fram det moralske aspektet, men det er også en moralsk forpliktelse til at noe vi faktisk har vært enstemmig enige om, ikke lenger er å finne i Arbeiderpartiet, og ei heller, for så vidt, i Senterpartiet. Når vi ser på hvilke områder regjeringen prioriterer, kan vi i hvert fall få følgende inntrykk, nemlig at utdanning er viktig, men viktigst i Norge – først oss selv og så oss selv. Det er klart, vi skal bygge et kunnskapssamfunn og sikre inkludering og etterutdanning fordi utenforskap skal motvirkes. Alt dette er vi enige om, men vi må også mene det samme når det gjelder andre land, ikke minst der nøden og behovet er størst. Inntrykket som sitter igjen, er at det er viktigere på Toten enn i Tanzania.

Dette gjelder spesielt der Norge faktisk engasjerer seg i utviklingspolitikken, og det er her jeg ikke blir helt klok på hvilke prioriteringer regjeringen gjør. Ved flere anledninger har jeg konfrontert statsråden med dette spørsmålet og fått til svar at det er viktig at barn har mat i magen for å kunne lære. Det er klart det er viktig å ha mat i magen, men det er altså ingen motsetning mellom det og at man faktisk skal satse på utdanning. Med andre ord: Utdanning er da redusert til et ernæringspolitisk spørsmål. Det er i alle fall det man kan få inntrykk av.

Jeg håper denne interpellasjonsdebatten har gitt statsråden et inntrykk av at på spørsmål om utdanning er ikke regjeringens svar fullt ut tilfredsstillende. Derfor håper jeg at det blir større initiativ på området, for det trengs, og at regjeringen vil samarbeide med Stortinget. Det har vi gjort før, og jeg ser at det ikke er den samme forpliktelsen lenger. Jeg håper at regjeringen vil samarbeide med Stortinget, men også med bistandsaktører, både i Norge og internasjonalt, nettopp for å sikre at Norge er en troverdig og politisk aktør i det som går på å fremme utdanning globalt. Vi har kommet forbi 8. mars, men hele tiden, hver dag, vil barn og unge, særlig jenter, være avhengig av denne utdanningen for å sikre en framtid som gir håp for den enkeltes liv.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [14:25:17]: I min verden er et kutt når penger som er vedtatt på et budsjett, blir trukket tilbake, eller når en avtale som er inngått, blir brutt. Dette er ikke tilfellet i situasjonen med GPE. Pengene var ikke bevilget. Avtale var ikke inngått. Jeg synes det er underlig at Høyre insisterer på å videreføre en debatt om at valget av én kanal, som den forrige regjeringen prioriterte, er det eneste saliggjørende når det gjelder utdanningsbudsjettet.

Denne regjeringen står fast på løftet om at vi skal videreføre 3,4 mrd. kr til utdanning, altså det samme nivået som ambisjonen til forrige regjering lå på. Disse pengene bevilges i tillegg til over utdanningsposten, via regionbevilgningen, sivilsamfunnsposten, humanitær bistand, stabiliseringsposten og Norecs utvekslingsordninger. I tillegg vil en andel av multilateral kjernestøtte inngå for å nå målet om 3,4 mrd. kr, som vi altså leverer på.

La meg kort nevne fire ting som vil stå sentralt i vår innsats videre, for det første utdanning i kriser og konflikt. Dagens krise i Ukraina gjør dette enda viktigere, og som nevnt er Education Cannot Wait høyt prioritert av denne regjeringen, og de øker p.t. sin innsats i forbindelse med Ukraina-krisen.

Investering i jenters utdanning og kvinners politiske og økonomiske deltakelse er høyt prioritert av denne regjeringen. Vi støtter jenters utdanning gjennom UNICEF, gjennom GPE, gjennom UNESCO, gjennom Education Cannot Wait og gjennom en rekke sivilsamfunnsorganisasjoner.

Støtte til yrkesutdanning har ikke vært nevnt her i dag. Det er vesentlig for å nå målsettinger om jobbskaping, likestilling, klima, ren energi og opplæring i ferdigheter som sikrer en god overgang til arbeidslivet. Det er helt nødvendig for å sikre meningsfull sysselsetting for de store ungdomskullene som står foran oss, spesielt i Afrika.

La meg avslutningsvis også nevne at FNs generalsekretær, António Guterres, inviterer til et toppmøte om utdanning til høsten, der hensikten er å mobilisere for bærekraftsmål nr. 4, om kvalitetsutdanning for alle. Regjeringen er innstilt på å bidra aktivt i forberedelsene og gjennomføringen av dette toppmøtet.

Turid Kristensen (H) [14:29:08] (ordfører for saken): Jeg vil først få takke komiteen for at det var mulig å behandle denne saken så raskt som vi har gjort. En rask behandling var ønskelig fordi det er helt nødvendig for arrangørene av X Games med forutsigbarhet for arrangementet. En avklaring har man fått, men det er utrolig skuffende at den avklaringen gjør at X Games Norway nå ser seg nødt til å avvikle sin virksomhet i Norge – at det faktisk er slik at ikke bare regjeringen, men også regjeringspartiene her på Stortinget og SV allerede nå sørger for at X Games i Norge snart er historie.

I budsjettproposisjonen for 2022, som ble framlagt av Solberg-regjeringen, står det at bevilgningen til X Games i 2022 gir en forutsigbarhet til arrangøren som langsiktig fast mottaker på statsbudsjettet, og at dette er med på å sikre at arrangementet befester sin viktige rolle internasjonalt og nasjonalt. Dette ble videreført av Støre-regjeringen, og av regjeringspartiene og SV, som ikke foretok noen endringer i bevilgningen eller begrunnelsen for bevilgningen under behandlingen av statsbudsjettet her på Stortinget. De ga fortsatt sin støtte, slik de også har gjort i foregående år.

Det var derfor svært overraskende da statsråden i brev av 2. februar informerte arrangøren om at bevilgningen for 2022 ikke ville bli utbetalt, og enda verre at det måtte legges til grunn at regjeringen ikke ville prioritere tilskudd til X Games i sitt forslag til statsbudsjett for 2023.

Jeg vet ikke hva som endret seg i tiden fra budsjettvedtaket i desember 2021 og fram til begynnelsen av februar 2022. Én ting er at pandemien medførte at det heller ikke i 2022 var mulig å gjennomføre alt som var planlagt, og ikke de største arrangementene – at det kunne være behov for å legge noen føringer på bruken av de bevilgede pengene til planlegging og forberedelser som er helt nødvendige, og at hele eller deler av beløpet i stedet kunne overføres til et arrangement som kunne gå av stabelen når pandemien tillot det, slik det ble gjort i fjor. Man valgte altså i stedet helt å se bort fra budsjettvedtaket og plutselig å trekke inn hele tilskuddet. Samtidig la man til rette for et kvalifiseringsrenn for neste års arrangement. Det kunne gå av stabelen som planlagt – kvalifisering til et renn som ikke vil finne sted. Forstå det den som kan.

Dette har rett og slett vært en merkelig prosess å være vitne til – at en statsråd så direkte overkjører et vedtak og en føring fra Stortinget. Dette er ikke en bevilgning en mindretallsregjering bare kan trekke inn. Det må et nytt vedtak til her på Stortinget. Selv om SV ikke vil forskuttere noe om framtidige budsjetter, kan ikke statsråden ta det for gitt at regjeringen vil få flertall for å fjerne X Games fra statsbudsjettet. Hvis man skulle ønske å videreføre X Games senere år, er det for sent. Håndteringen av denne saken fra statsrådens, regjeringens og også SVs side slår bena fullstendig vekk under X Games i Norge, og det er utrolig trist.

Jeg tar opp de forslagene vi er med på.

Torstein Tvedt Solberg (A) [14:32:34]: Det var spesielt å høre på Høyres litt spesielle historiefortelling i denne saken, for flertallet på Stortinget – som i denne saken er Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV – mener at saken har noen andre, men ganske enkle realiteter.

Stortinget har bevilget 15 mill. kr til X Games for å gjennomføre et arrangement i 2022. Pandemien og smittesituasjonen gjør at det i 2022 blir et nedskalert arrangement. Det er arrangørens egen beslutning å gjennomføre et nedskalert arrangement i 2022. Akkurat det samme skjedde i 2021. Man gjennomførte da et nedskalert arrangement. Det betyr at ca. 6,5 mill. kr av de utbetalte midlene til X Games står ubrukt. Behovet for midler til å gjennomføre det nedskalerte arrangementet i 2022 er nesten på prikken det samme – 6,5 mill. kr.

Den beskjeden Kulturdepartementet har gitt i klartekst, er at de ubenyttede midlene fra 2021 kan benyttes av arrangøren i 2022. Alternativet hadde altså vært å inndra de midlene som ikke ble brukt. Det er vanlig praksis.

Det betyr, som både regjeringa har understrekt, og som flertallet i Stortinget understreker, at det er tilstrekkelig finansiering for å gjennomføre arrangementet i 2022, slik Stortinget har forutsatt. Det er de enkle realitetene i denne saken, og jeg må si at jeg synes det er litt merkelig at høyresiden i denne saken, som vanligvis er veldig opptatt av offentlig pengebruk, vil utbetale 15 mill. kr i 2022 som ikke skal brukes i 2022. Det bryter også med all budsjettpraksis Stortinget har, at enkeltaktører skal få utbetalt midler de bare skal sette på sparekonto. De bevilgede midlene pleier Stortinget vanligvis kreve at arrangøren bruker i det aktuelle året, for det er 2022-budsjettet som er utgangspunktet her.

Statsbudsjettet for 2023 er ennå ikke lagt fram, ennå ikke laget. Stortinget vil tidsnok få tid til å kunne diskutere statsbudsjettet for neste år i høst, og jeg ser fram til høyresidens forslag da.

Olav Urbø (Sp) [14:35:18]: X Games er ein konkurranse som engasjerer ungdom – det er det ingen tvil om, og denne saka handlar ikkje om det. Det er positivt at ungdom er engasjert, anten det er den offentlege breiddeidretten eller meir kommersielle arrangement som X Games.

Det er eit utal av gode formål, arrangement og initiativ innanfor Kulturdepartementet sitt område. Det er difor både Kulturdepartementet, fylke og kommunar prøver å nå dei mange. I dei fleste tilfelle snakkar ein om små løyvingar til dei mange, men dei utgjer ein forskjell for dei det gjeld. Senterpartiet står fjellstøtt på denne politikken. For oss handlar det om dei små og mange som verkar i sitt lokalmiljø kvar dag innanfor kultur, idrett og frivilligheit. Det er dessverre slik at det er ikkje midlar til alt. Då er det dei universelle ordningane for dei mange som er viktigast.

Det føregår mange idrettsarrangement i Noreg, og det er ytst få som får tilskot frå staten. Som representanten Torstein Tvedt Solberg var inne på, inneheld denne saka ei rekkje formelle ting i høve til løyvingar relaterte til årlege budsjett og omgrepet fast post på budsjettet. Dette har statsråden òg svart på i sitt brev til komiteen. Mange arrangement får starthjelp over nokre år. Det har òg X Games fått. Det er ikkje det same som fast post. Det er òg slik at ingen kan gje bindande tilsegn for 2023-budsjettet.

Det er òg viktig å presisere at X Games er et kommersielt arrangement som er eigd av det kommersielle mediehuset ESPN. ESPN er verdsett til 50 billionar US-dollar, altså tilsvarande 500 mrd. kr.

15 mill. kr høyrest ikkje så mykje ut, og i høve til dei store departementa kan det vere korrekt, men med referanse til det eg alt har sagt om små løyvingar til dei mange, utgjer òg 15 mill. kr ein forskjell for ein god del lag og foreiningar. Det er òg det denne saka handlar om, prioritering mellom så mange gode formål.

Silje Hjemdal (FrP) [14:37:46]: Dette må være en av de merkeligste, småligste sakene jeg har vært borti i min tid som kulturpolitiker her på Stortinget, nettopp fordi det selvfølgelig, som representanten fra Senterpartiet sier, er mange som ønsker statlig støtte til arrangementer, kultur, idrett og så videre. Men her har faktisk Stortinget bestemt at man ønsket å støtte arrangementet.

Det ble framstilt av representanten som først tok ordet her, som at dette var noe X Games selv bare hadde tatt et valg om å flytte. Tonen har vært ganske annerledes i debatten, fra både Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, når det har gjeldt alle andre flyttinger av kultur- og idrettsarrangementer under pandemien. Det synes jeg gjør dette ekstra spesielt.

Jeg synes også at det er veldig fortvilende at når man stiller et skriftlig spørsmål om saken, som vi gjorde i dette tilfellet, får man svar som ikke nødvendigvis helt harmonerer med det som blir fortalt i avisene, eller som aktøren direkte kan melde tilbake til oss. Det var bakgrunnen for at Fremskrittspartiet da også valgte nettopp å fremme et konkret forslag i denne saken. Dessverre er det i dag bare Venstre og Høyre som har valgt å støtte oss i dette. Jeg synes representanten og saksordføreren fra Høyre hadde et veldig godt innlegg om dette, men jeg vil også vise spesielt til merknadene som vi sammen har skrevet i saken.

Jeg tror dette bare er begynnelsen på en større debatt, for for meg handler dette også om hvilke signaler man sender – selvfølgelig – til barn og unge, men også om hvilke signaler man sender til den uorganiserte idretten. Det er ikke sånn at alle barn og unge liker å løpe etter en ball, eller at alt må være organisert under Norges idrettsforbund. Her har denne saken egentlig reist en rekke nye spørsmål som jeg kan garantere at Fremskrittspartiet kommer til å følge nøye opp.

Dette minner om en aktiv motarbeiding av et viktig og meget populært idrettsarrangement, og regjeringens framgangsmåte kan faktisk også medføre at kontroll- og konstitusjonskomiteen må se seg nødt til å åpne en sak.

Kathy Lie (SV) [14:41:03]: Dette er et representantforslag fra Fremskrittspartiet, som har plukket opp at kulturministeren trekker tilbake den vedtatte bevilgningen på 15 mill. kr på årets statsbudsjett. Kulturministeren har redegjort for at arrangøren både hadde penger igjen fra i fjor, og at de har nedskalert årets arrangement, slik at de ikke har behov for disse pengene i 2022. Det synes derfor fornuftig at vi ikke skal bruke skattebetalernes penger på et arrangement som ikke finner sted i år. Det tenker jeg at ingen vel kan være uenig i. Det springende punktet som har skapt stort engasjement, er derimot statsrådens signaler om at det ikke er sikkert X Games får penger over statsbudsjettet i 2023.

Jeg har forståelse for at et stort arrangement som dette krever planlegging i god tid, og at arrangøren har behov for forutsigbarhet med hensyn til neste års bevilgning. Derfor ser de på det som vanskelig å skulle vente til budsjettet for 2023 vedtas før de vet om de får penger på neste års budsjett og kan starte planlegging.

SV kan ikke forutsi hva regjeringen vil legge fram som forslag til budsjett, og vi kan heller ikke på nåværende tidspunkt si noe om hva SV vil prioritere. X Games er et stort arrangement som har både gode kommersielle sponsorer og stort ideelt engasjement. Det er spektakulær idrett som utfordrer og gleder mange unge verden over. Det engasjerer mange frivillige, og det skaper aktivitet i de områdene det arrangeres.

SV har ingen intensjon om å ta livet av X Games, men vi kan altså ikke love noe før neste års statsbudsjett er behandlet i Stortinget. Kulturministeren har varslet at hun vil komme tilbake med en orientering om denne budsjettendringen i forbindelse med revidert budsjett, og jeg håper hun da også vil redegjøre for hvilke tanker hun har om hva de 15 mill. kr skal brukes til, og hva hun tenker om framtidig støtte til X Games. Til slutt vil jeg også utfordre kulturministeren til å si noe om dette i salen her i dag.

Statsråd Anette Trettebergstuen [14:43:16]: Det er altså slik at SAHR Production AS, som er de som arrangerer X Games i Norge på vegne av ESPN, får dekket utgiftene til det arrangementet de skal ha i 2022. I debatten hittil høres det ut som at vi i regjering plutselig har bestemt oss for å bryte et budsjettvedtak ved ikke å gjøre det mulig for X Games å avholde sitt arrangement i Norge i 2022. Det er ikke riktig. Men fordi X Games selv har valgt å nedskalere arrangementet sitt på grunn av koronaen, trengs det altså mindre penger enn det de fikk vedtatt i budsjettet for 2022. Det er SAHR som selv har formidlet til oss et totalt budsjettbehov på 6,5 mill. kr i 2022 for sitt arrangement. Det er altså 8,5 mill. kr lavere enn det som ble lagt til grunn da statsbudsjettet for 2022 ble lagt fram og behandlet av Stortinget.

I 2021 fikk SAHR utbetalt 13 mill. kr. 6,47 mill. kr av de pengene ble ikke brukt. I stedet for å kreve de pengene tilbake, har departementet – i tråd med Stortingets vedtak i forbindelse med RNB i fjor om at det skal ytes støtte til arrangementet i 2022 – gitt SAHR anledning til å bruke ubenyttede midler fra 2021 for å dekke utgiftene ved de planlagte arrangementene i 2022.

Det betyr at det totale finansieringsbehovet for gjennomføring av arrangementene i 2022 allerede er dekket. Det er med andre ord ikke noe grunnlag for å utbetale ytterligere midler til SAHRs arrangementer i 2022. De går av stabelen med restpengene fra 2021.

Det er X Games selv som har vært veldig tydelige på at de har ønsket en avklaring på om de får statsstøtte også i 2023. Det er veldig uvanlig å varsle hva som kommer i statsbudsjettforslaget i oktober, for det er regjeringen i ferd med å lage nå i disse dager, men jeg har vært tydelig fordi X Games selv har ønsket forutsigbarhet. Jeg har derfor også sagt at i budsjettforslaget for 2023 fra regjeringen, kommer vi ikke til å foreslå midler til X Games. Det er en ærlig sak.

Selvfølgelig kan ikke verken regjeringen eller jeg forskuttere hva Stortingets behandling av statsbudsjettet for 2023 kommer til å bli, men jeg er i hvert fall ærlig og rakrygget på at det ikke er en av de prioriteringene Arbeiderpartiet og Senterpartiet kommer til å legge fram i statsbudsjettet når det kommer til denne salen.

Så vil jeg på helt vanlig måte når økonomiske forutsetninger endrer seg gjennom et år, komme tilbake og redegjøre for den økonomiske situasjonen knyttet til X Games i forbindelse med revidert statsbudsjett.

Lars Rem (FrP) [14:59:01]: Jeg vil gjerne begynne med å forsøke å si noen ord om hva X Games er. X Games er den eneste konkurransen på internasjonalt nivå i Norge for snowboardere, freestylekjørere, skateboardere og andre actionsportsutøvere.

X Games er den mest populære idrettsbegivenheten blant norsk ungdom. Det er dokumentert av Opinion. X Games er langt mer populært enn Eliteserien i fotball, Holmenkollen Skifestival, World Cup på Lillehammer og OBOS-ligaen. For all den unge fansen er det viktig at X Games får fortsette i Norge. Det er ingen andre events hvor de kan se eller møte heltene sine.

Fremskrittspartiet har i en årrekke støttet X Games. Vi har støttet dem fordi de treffer så mange. De treffer dem som ikke nødvendigvis er opptatt av tradisjonell idrett. Vi er som kjent ikke alle like – heldigvis. Kanskje er det derfor noen partier i denne salen ikke liker X Games. Kanskje er det fordi X Games har vokst fram selv. Kanskje er det fordi X Games har klart å vokse av seg selv uten å være styrt av politikere.

Gjennom de to siste årene har mange slitt, ikke bare alle som har sittet hjemme, men også alle de som samler folk. Kulturen, frivilligheten og idretten har ikke kunnet samle folk. X Games har også slitt på grunn av pandemien. Derfor har det også vist seg at ting må utsettes. Når ting utsettes, er det ikke slik at man legger alt på is. Når noe utsettes, må man også ha penger til planlegging, organisering og alt som skal til.

Fremskrittspartiet er stolte støttespillere av X Games, nettopp fordi X Games er det de er. Derfor mener vi at de lovede pengene må utbetales.

Himanshu Gulati (FrP) [15:01:34]: X Games er et internasjonalt arrangement i Norge, altså på verdensnivå, for snowboardere, frikjørere, skateboardere, Moto X-kjørere – noe vi burde være stolte av. Det engasjerer flere titusenvis av publikummere hvert år og eksponeres for millioner av mennesker verdenen over på tv og i sosiale medier.

Samtidig som vi har stjerner og forbilder som Marcus Kleveland, Terje Håkonsen og andre som inspirerer ungdom til å drive med den typen sport, er X Games en arena som gjør akkurat det samme. Det er et stort arrangement i lille Norge, som vi burde heie på og stimulere til å få flere arrangementer som, og ikke legge ned, som det i praksis nå gjøres.

Jeg vet veldig godt hva dette forslaget handler om, for jeg har skrevet det selv, men denne saken handler også om noe mer enn kun den utbetalingen i år. Denne saken handler også om de signalene kulturministeren skal ha ros for at hun er ærlig om akkurat nå, nemlig at denne regjeringen ikke vil prioritere videre støtte for X Games. Hva er konsekvensen av det? Jo, det har arrangørene bak X Games sagt veldig tydelig. Hvis dette forslaget blir nedstemt i Stortinget, som det ligger an til, avvikles organisasjonen bak X Games i Norge.

De som ikke stemmer for denne utbetalingen neste uke, når voteringen skjer, har også ansvar for at X Games, som har vært en historie vi burde være stolte av i Norge, ikke lenger blir en realitet, men blir nedlagt. Det er konsekvensen av ikke å betale ut disse pengene, for da har man ikke forutsigbarheten. Selv om det skjer et flott arrangement på Dombås nå til helgen, er det en kvalik til et arrangement som ikke skjer, for et arrangement som X Games trenger også forutsigbarhet når det gjelder offentlig støtte, både pengemessig, moralsk og annen støtte.

Det er trist at regjeringen sier de ikke vil utbetale disse pengene som er vedtatt for i år, og at de heller ikke vil prioritere X Games de kommende årene. Jeg håper man snur. Statsråd Trettebergstuen virker veldig klar i sin sak, men jeg håper Senterpartiet og SV ikke godtar prioriteringen om å være med på å legge ned X Games, for det er det man i praksis gjør med det vedtaket det ligger an til. Statsråden sier at hun ønsker å prioritere egenorganisert idrett. Samtidig er hun altså med på å avvikle det kanskje største arrangementet for egenorganisert idrett i Norge.

Det er veldig trist. Jeg merker jeg blir litt emosjonell nå, så det er mulig jeg repeterer meg, men mitt budskap er bare at jeg håper de partiene som har tenkt å stemme imot dette forslaget, tar en runde til og snur før det er for sent. Stemmer man imot dette forslaget, er man også ansvarlig for at X Games blir nedlagt, og at dette lille, gode eventyret vi har hatt, ikke lenger fortsetter.

Ola Elvestuen (V) [15:04:48]: Det er helt forunderlig å ha fulgt med på en statsråd med ansvar for idrett som ikkevil ha idrettsarrangementer i Norge. Det man nå gjør, er å legge ned det mest populære arrangementet for ungdom mellom 18 og 24 år, det som inspirerer bredden i egenorganisert idrett, hvor de har fått møte eliten i verden – og mange har også kommet fram gjennom X Games. Alle vet at skal man ha bredde, må man ha topp, og skal man ha topp, så har man bredde. Dette har vi utviklet i Norge.

Dette er ikke et spørsmål om prioritering, som statsråden sier. Å prioritere er å gjøre et vanskelig valg mellom ulike forslag som man ønsker. Dette er ikke det. Dette er en statsråd som aktivt ønsker å stoppe dette arrangementet, til tross for at det er bevilget over statsbudsjettet, og til tross for at regjeringen ikke gjorde noen endringer da de la fram sin tilleggsproposisjon. Det var ikke diskutert. Da dette ble diskutert og behandlet i Stortinget, både i finanskomiteen og i familie- og kulturkomiteen, ble det ikke nevnt, eller diskutert, eller lagt fram at man ønsker tilbake disse midlene. Det var ingenting man ble gjort oppmerksom på før Stortinget hadde vedtatt. Så får vi vite i begynnelsen av februar at nei, dette har man ikke tenkt å gjøre allikevel.

Dette er ikke en prioritering. Dette er en aktiv nedleggelse av det viktigste arrangementet for egenorganisert idrett i Norge, som har en internasjonal anseelse og en stor tilhørighet, i tillegg til den betydningen det har lokalt – enten det er i Oslo, som det har vært tidligere, i Lillehammer-regionen eller nå på Dombås. Det er til og med så spesielt at disse anleggene som vi kommer til å se til helgen på Dombås, kommer ikke til å være i Norge i årene framover, for det er ikke sånn at det står en annen aktør som vil kunne gjøre noe tilsvarende i årene framover. Dette er Arbeiderpartiet, Senterpartiet og – forunderlig nok – SV: Hvis de holder fast ved at de ikke vil følge sitt eget budsjett og det vi vedtok i høst, hvis de holder fast ved å trekke dette tilbake også ved revidert, er det de som aktivt stopper det som er hovedmotivasjonen for veldig mange unge i Norge, og som gir resultater.

X Games var jo de idrettene som var utenfor OL. Det som har skjedd, er at mange av idrettsgrenene som ble tatt opp der – all ære til dem som sto bak det – har blitt en del av OL-satsingen etterpå. Forunderlig nok er de som driver X Games, aldri negative til den organiserte idretten (presidenten klubber), men den organiserte idretten vil alltid aktivt stoppe det som ... (presidenten avbryter.)

Turid Kristensen (H) [15:08:12]: Jeg var først oppgitt fordi jeg i mitt forrige innlegg ikke fikk tid til å si noe om hvorfor det er så utrolig trist at regjeringen nå prioriterer som den gjør, men nå har både representantene Ola Elvestuen, Silje Hjemdal og Himanshu Gulati fortalt hva dette betyr for barn og unge og for vår internasjonale anseelse innenfor actionsport og det som X Games driver med, og hvor populært dette er.

Noe de ikke har snakket om, og som jeg også synes er viktig å ta med, er hvor viktig dette er for lokalt næringsliv, og de ringvirkningene de får. Neste år skulle dette arrangeres på Lillehammer, i statsrådens egen hjemregion. Her er det mange lokale aktører som går glipp av store inntekter, i måneder hvor de ellers ikke har så store inntekter. Det er små hoteller. Det er ca. 200 leverandører, som i stor grad er lokale, som nå går glipp av inntekter. Mye av dette er også næringer som har vært utrolig hardt rammet av koronapandemien, f.eks. reiselivsnæringen vår, som trenger all den drahjelpen de kan få i årene framover. Dette går ut over 250 medarbeidere i SAHR Production, og det går ut over mer enn 150–200 frivillige.

Hvorfor gjør man dette? Jeg har ikke klart å få tak i det, bortsett fra at statsråden er helt krystallklar på at hun og regjeringen rett og slett ikke vil prioritere dette. Fra dem som sitter i salen her i dag, har jeg fått mye mer tvetydige tilbakemeldinger. Ok, Senterpartiet vil prioritere mindre arrangementer. Det er fint, det, men dette er faktisk et flaggskip for oss i Norge.

Til dem av Arbeiderpartiet og SVs representanter som sitter her og sier at løpet ikke er kjørt, de skal se om de skal få det inn på budsjettet for 2023: Det er ikke sant. Løpet er kjørt. Spikeren i kista slås inn her i dag, og jeg synes det er utrolig trist. Andre kulturarrangører har i løpet av pandemien fått vite at hvis man må avlyse, rent generelt, skal man ikke trekke tilbake de bevilgningene de har fått. Ok, de må avlyse nå, men da kan de få videreført sin virksomhet når pandemien tillater det. Det lar man ikke X Games gjøre.

Jeg synes det er usigelig trist og helt uforståelig, men det ser ikke ut til at man vil snu. Det har vært nevnt at man kanskje kan ta dette inn for kontroll- og konstitusjonskomiteen. Jeg vet ikke, vi skal se på det. Jeg vil bare få gi en stor takk til alle de som står bak: SAHR Production, Terje Håkonsen og alle de frivillige som har stått på for å ha dette flotte arrangementet.

Hvis man vil redde det, på en eller annen måte, på et senere tidspunkt, med andre arrangører, kan man vurdere å gi anlegg, slik man gjør til den organiserte idretten. Man har ikke noe Holmenkollen-anlegg. Dette må bygges opp hvert eneste år. Det er derfor man trenger statlig støtte, og det er også derfor man trenger forutsigbarhet. Det vil ikke statsråden gi, og det er trist.

Statsråd Anette Trettebergstuen [15:11:28]: Det pågår egentlig to debatter her i dag, som vi er nødt til å skille litt. Det ene er hva som er forutsetningene for og gjennomføringen av Stortingets budsjettvedtak for 2022. Poenget er som følger: Det er ingenting å gå til kontrollkomiteen med. X Games fikk i statsbudsjettvedtak 15 mill. kr, men kommer så til regjeringen og sier at behovet er betydelig mindre. Da sier vi at siden pengene fra 2021 er overført til 2022 og dekker 2022-behovet, er det ikke noe grunnlag for å utbetale pengene som Stortinget vedtok at de skulle ha.

Det er helt ordinær økonomihåndtering og praksis. Det er ikke slik at man kan søke om støtte til arrangement for et år og så ta med seg pengene videre og bruke dem til noe annet et annet år. Det er helt ordinære, vanlige prosesser. Vi bryter ikke noe stortingsvedtak, for X Games får arrangert det arrangementet de har valgt å gjennomføre i år. Hadde de snudd seg rundt og valgt å oppskalere arrangementet, hadde de fått mer penger, men vi kan altså ikke utbetale penger som ikke skal brukes.

Så er det 2023 og veien framover. Jeg synes det er litt underlig av Venstre, Høyre og særlig Fremskrittspartiet, som hvert eneste år når budsjettet legges fram, gir hundrevis av tilskuddsmottakere – kulturarrangører, idrettsarrangører, små og store – sjokk når de med et pennestrøk strykes i deres kuttbudsjetter. Det er jo en ærlig sak, og slik er den politiske virkeligheten når vi lager budsjetter. Man kan ikke prioritere alt, man må velge noe.

Når X Games spør meg om hva vi tenker om veien videre, er jeg helt ærlig på at Arbeiderpartiet og Senterpartiet ikke kommer til å prioritere 15 mill. kr til X Games i årene framover, fordi det er relativt mye penger på et relativt lite kulturbudsjett, og vi ønsker nå å bruke de pengene på bredde og egenorganisert idrett over hele landet. Det er en prioritering.

Jeg håper at X Games, med den store kommersielle aktøren de har i ryggen, kan fortsette å holde X Games i Norge, slik de gjør de fleste andre steder i verden hvor X Games holdes, der de klarer seg fint uten offentlig støtte.

Ola Elvestuen (V) [15:14:14]: For det første håper jeg statsråden har noe å referere til når hun ganske lettvint sier at Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet kutter i kulturtilbud med et pennestrøk. Når har vi gjort det, og hva er det man har gjort det på? Tvert imot: Er det noe man har forutsigbarhet på, er det nettopp kulturaktiviteten – kulturaktivitet som også er knyttet til X Games. Dette handler ikke bare om idrettsarrangementet: Man har konserter som gjennomføres, det er kunstutstillinger som gjennomføres, og det er norske aktører som også har vært med der hvert eneste år.

Det er formålet med stortingsvedtaket som er brutt. Jeg sitter ikke i noen kontrollkomité, og jeg vet ikke hva som er formelt der, men det er ingen tvil om at formålet med bevilgningen – som er å gi en forutsigbarhet for X Games – er brutt med det statsråden har gjort. Ja, man kan si at man har midlene til å gjennomføre den kvalifiseringen som er nå, men det er slett ikke sånn at man kan komme med en ny bevilgning i desember, og så skal man forvente at man kan ha et fullt arrangement i februar. Det lar seg ikke gjøre. Derfor trenger man å ha den gjennomgående forutsigbarheten, at man tenker gjennom flere år, for å kunne ha disse større internasjonale arrangementene med den bredden og kvaliteten som X Games har. Den delen er ikke fulgt opp av statsråden – hele formålet med stortingsvedtaket. Det som også er provoserende for Stortinget, uansett hva man mener er den formelle delen, er at dette ikke har vært nevnt gjennom hele behandlingen av budsjettet gjennom høsten. Det kommer helt overraskende.

De av oss som kjenner historien, både historien om X Games og om det Arbeiderpartiet har stått bak – enten det har handlet om Oslo eller om den forbindelsen man har til den organiserte idretten i Idrettsforbundet – har så klart fulgt med på dette. Vi har fulgt med og sett at det var ingen signaler om noen endring av dette da tilleggsproposisjonen ble lagt fram. Det var ikke noen signaler om noen endring før Stortinget gjorde sitt vedtak. Så får både vi som stortingsrepresentanter og de som skal være arrangører – som har forholdt seg til de vedtakene vi har gjort, og som nå gjennomfører en kvalifisering for at de skal ha et større arrangement til neste år, og som har fulgt reglene og vært moderate i pandemien, nettopp for å klare dette – bare høre at nei, dette var ikke noe man ønsket å gjennomføre likevel, dette stopper vi, dette er noe som har vært, og nå er det slutt på dette.

Når man sier at man ønsker andre prioriteringer, har jeg ikke (presidenten klubber) hørt noe forslag om hva det skal være.

Himanshu Gulati (FrP) [15:17:33]: Det meste er sagt, så jeg skal være kort. Statsråden er ærlig på at hun ikke vil prioritere X Games i neste budsjett og i årene som kommer. Resultatet av det er at X Games blir avviklet. Dette er «game over» for X Games. Hvis hun mener det, må hun gjerne gjennomføre den politikken hun sier hun vil gjennomføre. Jeg kommer med en innstendig oppfordring til SV og Senterpartiet. Jeg håper at dere ikke vil være med på å legge ned X Games, noe som vil være konsekvensen av å fatte dette vedtaket. Man kommer ikke unna det. Lar man være å prioritere X Games i budsjettene framover, er X Games ferdig. Det har de varslet at de vil sende brev om med en gang et slikt vedtak eventuelt er fattet i Stortinget.

Turid Kristensen (H) [15:18:39]: Vi får nok ikke statsråden til å endre oppfatning om hva hun ønsker å prioritere ved at vi gjentar det her i denne salen, men det er noen grunnleggende misforståelser og også en litt underlig kommunikasjon. Hvis X Games hadde snudd seg rundt og skalert opp, på tross av pandemien, hadde de fått pengene. Hvordan kan statsråden tro at det er mulig for et så stort arrangement, som involverer så mange, og som krever så mye forberedelser, å snu seg rundt, oppskalere og arrangere på et par måneder? Det lar seg ikke gjøre.

På samme måte, til dem som sitter i salen her i dag og tror at de ikke nå er med på å legge ned X Games: Det er de. Det kommer ikke til å la seg gjøre å komme med en bevilgning i desember og tro at X Games og menneskene bak kan snu seg rundt og arrangere dette på noen få måneder i 2023.

Andre kulturarrangører har også statsråden vært veldig tydelig overfor: Man skal ikke miste inntekter, og man skal ikke miste bevilgninger når man er nødt til å tilpasse seg pandemien. Den omsorgen gir ikke statsråden X Games. Jeg synes dette er vanvittig trist.

Jeg respekterer at det er en politisk prioritering. Jeg respekterer at statsråden og regjeringen prioriterer dette. Men statsråden sitter i en mindretallsregjering, så det som er galt med håndteringen av denne saken, som flere av oss her i dag har vært inne på, er at statsråden bare sier at hun skal komme tilbake med en redegjørelse til Stortinget. En mindretallsregjering kan ikke bare kutte ut en post på statsbudsjettet som er godt begrunnet. Jeg har gått mange runder med våre finansrådgivere og lest veiledningen for behandlingen av statsbudsjett – det må et nytt vedtak til.

De signalene statsråden sender, er nok til å sette spikeren i kista for X Games, for man kan ikke lenger stole på at det kommer noe. Kanskje vil andre partier forsøke å få det inn igjen, men det er for sent. Det er veldig trist. Jeg synes det er helt feil prioritering, men det er en prioritering statsråden gjerne må ta. Jeg skulle ønske at man støttet denne delen av uorganisert idrett mer, og på lik linje med den organiserte idretten.

Torstein Tvedt Solberg (A) [15:21:15]: Jeg tar ordet, for jeg mener det er viktig å være ryddig om det som er det faktiske regelverket og det riktige konstitusjonelt også i denne saken.

Jeg synes egentlig det er litt spesielt å måtte gå opp på talerstolen her og forklare konseptet revidert nasjonalbudsjett for representanten Elvestuen, som er tidligere statsråd. Det er helt feil, det som blir påstått. Det har blitt endringer i denne saken etter at Stortinget vedtok sitt budsjett. De endringene som er framkommet, kommer regjeringa til å redegjøre for i revidert nasjonalbudsjett. Der blir også vedtaket om dette gjort. Det er de enkle realitetene i saken, som handler om bevilgningen for 2022. Det vil bli, som er riktig, redegjort for i revidert nasjonalbudsjett.

I diskusjonen om bevilgningen for 2023 trengs det tydeligvis også litt konstitusjonell opplæring, spesielt for representantene fra Høyre, for det er regjeringa som legger fram statsbudsjettet for Stortinget. At statsråden er tydelig på hva hun og regjeringa har lyst til å legge fram i statsbudsjettet, er det riktige og ryddige. Jeg kan understreke overfor representantene fra opposisjonspartiene at også representantene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV i Stortinget vet hva vi gjør i denne saken, men det er ryddig og riktig at det er statsråden som er tydelig på dette, for det er hun og regjeringa som skal legge fram statsbudsjettet sitt for 2023 for Stortinget.