Statsråd Ingvild Kjerkol [15:11:02 ] : Takk for muligheten
til å redegjøre for Stortinget om regjeringens strategi og beredskapsplan
for videre håndtering av koronapandemien.
Den 12. februar
avviklet regjeringen de fleste smitteverntiltakene. Vi la opp til
en overgang med færre tiltak og regler og mer personlig ansvar.
Etter det har vi hatt en periode med stor smittespredning, større
enn noen gang under pandemien. Likevel har få blitt alvorlig syke,
noe som henger sammen med god beskyttelse mot alvorlig sykdom gjennom
vaksinasjon – og at omikronvarianten gir mindre alvorlig sykdom.
Nå ser vi tydelige
tegn til at smittespredningen og sykehusinnleggelsene går nedover
igjen. Totaldødeligheten i Norge har vært under forventet nivå gjennom
store deler av pandemien. Gjennom høsten og vinteren har vi imidlertid
sett høye tall for både sykehusinnleggelser og dødsfall. Det henger
sammen med mye smitte i samfunnet, hvor mange pasienter som er innlagt
av andre årsaker enn covid-19, samtidig er smittet med koronavirus.
Det samme gjelder dødsfall. Mange dør nå med covid-19 og ikke på
grunn av covid-19. De som dør med eller på grunn av covid-19, har
gjennomsnittlig høy alder og ofte underliggende sykdom.
Det at vi nå
ser nedgang i smittespredning, betyr at vi er over i en ny fase.
Nå skal vi lære oss å leve med koronaviruset i samfunnet. Vi ønsker
å normalisere hvordan vi forholder oss til viruset, og regjeringens
strategi er nettopp en slik leve-med-strategi.
Per i dag er
trusselen fra pandemien liten her i Norge. Vi har høy grad av vaksinasjon,
og mange har gjennomgått infeksjon eller begge deler. Det betyr
at befolkningen i stor grad er beskyttet mot alvorlig sykdom, og
at det derfor er mindre behov for tiltak for å begrense smitte.
Det spesifikke rådet om å være hjemme i fire døgn etter koronasmitte
oppheves. Fra nå av vil faglige råd overlates til Folkehelseinstituttet.
Men pandemien
er på ingen måte over. Det er stor usikkerhet om smitteutviklingen,
hvilke virusvarianter vi kan møte, og når en ny variant kan oppstå.
Derfor er det fortsatt behov for god overvåking og beredskap, slik
at en uheldig utvikling kan oppdages, vurderes og håndteres tidlig.
En ny virusvariant med høy sykdomsalvorlighet kan igjen gi grunnlag for
strenge tiltak.
Krigen i Ukraina
minner oss på at uforutsette hendelser kan komme når som helst.
Det har allerede kommet mange flyktninger fra Ukraina til Norge,
og vi forbereder oss på at det vil komme mange i tiden framover.
Ved en eventuell ny smittespredning skal vi også ta ansvar for dem
som har søkt tilflukt hos oss.
Det overordnede
målet for strategien er å ivareta liv og helse samtidig som samfunnet
holdes åpent og økonomien kan fungere så normalt som mulig.
Regjeringen mener
at den videre håndteringen av pandemien skal bygge på følgende grunnleggende
prinsipper:
Samfunnet
og økonomien skal fungere mest mulig normalt.
Befolkningsimmuniteten
skal opprettholdes.
Sykdomsbyrden
skal holdes lav.
Sårbare
grupper skal beskyttes.
Barn
og unge skal prioriteres.
Samfunnet
skal være beredt på en forverret situasjon.
Håndteringen
skal være kunnskapsbasert.
Håndteringen
skal være målrettet og samordnet.
Grunnlaget
for håndteringen skal være åpent.
Norge
skal bidra i det globale arbeidet.
Vi håper nå å
kunne normalisere hvordan vi forholder oss til covid-19, selv om
viruset vil være i samfunnet også framover. Forhåpentligvis slipper
vi nye runder med smitteverntiltak, selv om folk vil bli smittet
av koronavirus, havner på sykehus med covid-19 og dør av covid-19.
Men covid-19
er fortsatt noe nytt sammenliknet med sesongvirusene vi er kjent
med. Det er usikkerhet om veien videre. Derfor trenger vi en egen
strategi og forhøyet beredskap som følge av koronaviruset.
Med høy grad
av immunitet i befolkningen er det godt håp om at pandemien kan
håndteres uten bruk av belastende smitteverntiltak. Tiltak for å
dempe sykdomsbyrden og skjerme risikogrupper skal balanseres mot
hensynet til å unngå belastende og inngripende tiltak. Vi ønsker
ikke strengere tiltak enn nødvendig, og barn og unge skal fortsatt
prioriteres om det blir behov for tiltak.
Norge vil bli
påvirket så lenge vi har en global pandemi. Derfor skal Norge fortsatt
bidra i det globale arbeidet.
Regjeringen har
håndtert pandemien med en strategi som er fleksibel, sånn at vi
til enhver tid kan tilpasse oss endringer i situasjonen. Vi hadde
en helt annen situasjon før jul, med en ny og ukjent virusvariant,
enn det vi har i dag. Likevel er det elementer i strategien jeg
legger fram i dag, som dere vil kjenne igjen fra tidligere.
Regjeringen er
opptatt av at vi framover skal være bedre forberedt på en forverret
og ny utvikling enn det vi var høsten 2021. Vi er derfor nå bedre
forberedt og har flere verktøy i verktøykassen enn vi hadde da.
De viktigste
virkemidlene i strategien fram mot juni 2023 er:
overvåkning
og analyser som gir oss informasjon om mulige utviklinger i pandemien
vaksinasjon
kunnskap
om sykdommens alvorlighet og virusets spredningsevne
tilstrekkelig
beredskap og kapasitet i de ulike sektorene
et
system for krisehåndtering ved behov med klare verktøy i verktøykassen
Det skal være
åpen kommunikasjon om situasjonen, risikovurderinger og målet for
håndteringen og om grunnlaget for beslutninger.
Pandemiens videre
forløp avhenger bl.a. av samspillet mellom virusets egenskaper,
dvs. sykdomsalvorlighet og spredningsevne, befolkningens immunitet,
befolkningens atferd og risikofaktorer for alvorlig sykdom. Det
er viktig at alle som har ansvar og oppgaver, kjenner til grunnprinsippene
i regjeringens strategi og beredskapsplan. Det gir grunnlag for en
felles forståelse av situasjonsutviklingen.
Forståelse av
situasjonen og formidling av usikkerhet vil påvirke befolkningens
og samfunnets oppfatning av alvorlighet. Vi er derfor veldig opptatt
av at usikkerhet og mulig utvikling i pandemien blir formidlet riktig
og åpent.
Det er fortsatt
mange usikre faktorer som kan påvirke hvordan pandemien kan utvikle
seg i Norge.
Regjeringen mener
håndteringen av pandemien må være dynamisk og basere seg på den
aktuelle situasjonen i samfunnet. Det må tas høyde for at andre
samtidige hendelser kan gi utfordringer for helse- og omsorgstjenesten,
men også for samfunnet for øvrig. Det vil igjen kunne påvirke håndteringen av
pandemien. Det kan f.eks. være en annen helsekrise eller stor økning
i migrasjonen, som vi opplever i dag.
I strategien
har vi trukket opp fire scenarioer som sier noe om utgangspunktet
for beredskap fram til juni 2023. Scenarioene er teoretiske og ikke
antakelser om videre utvikling, men et nyttig bakteppe for planlegging
av beredskap.
Scenarioene varierer
fra et antatt beste utfall med lite alvorlig sykdom og lite smitte
– noe som gir en moderat høst- og vinterbølge – til et scenario
som beskriver et antatt verste utfall med en kraftig smittebølge
og en ny variant som gjør at mange blir alvorlig syke. Det er lite
sannsynlig at et slikt scenario kan oppstå, men det er ikke utelukket.
Utgangspunktet
for strategien er at samfunnet skal fungere normalt, men at vi hele
tiden er forberedt på en forverret situasjon og kan reagere raskt.
Formålet med
beredskapen mot covid-19 er å sette samfunnet i stand til å reagere
raskt dersom overvåkningen indikerer at epidemien truer med å gi
en betydelig sykdomsbyrde eller kritisk belastning på helsetjenesten.
Det skal igjen føre til at vi mest mulig effektivt kan oppnå en
normalisering og reetablering av et åpent samfunn.
Lokale og nasjonale
myndigheter må ha gode beredskapsplaner og være forberedt på å ta
disse raskt i bruk ved behov. Alle sektorene skal vurdere eget planverk
og behovet for beredskap opp mot regjeringens strategi og beredskapsplan.
Håndteringen
av pandemien skal i utgangspunktet følge systemet for ansvars- og
oppgavefordeling, slik det er i en normalsituasjon. Samtidig skal
vi ha et system for krisehåndtering som raskt kan tre i kraft ved
endringer i pandemien.
Kjernen i regjeringens
strategi er at vi skal være i stand til å oppdage en endret situasjon
tidlig, f.eks. en ny virusvariant, sånn at vi kan respondere raskt
og riktig på den endrede situasjonen.
Folkehelseinstituttet
og kommunene skal bidra med generelle smittevernfaglige råd og veiledning.
Åpenhet og dialog med fagfolk og befolkningen om kunnskapsgrunnlaget
og vurderingene som ligger til grunn for tiltakene, er viktig for innbyggernes
tillit og oppslutning om tiltakene.
Det normale er
at kommunene beslutter tiltak lokalt, dersom det er forholdsmessig.
Men dersom overvåkningen viser at pandemien utvikler seg i negativ
retning, og det er behov for inngripende nasjonale tiltak, vil regjeringen
fatte beslutninger basert på faglige råd og vurderinger. Beslutningene skal
ta hensyn til hvordan smitteverntiltak påvirker samfunnet innen
alle områder. Det vil si både helsekonsekvenser, andre velferdskonsekvenser
og økonomiske konsekvenser.
Mange smitteverntiltak
berører menneskerettslige forpliktelser – som retten til privatliv,
familieliv, bevegelsesfrihet og barns rettigheter. Tiltakene vil
også kunne ha betydning for forpliktelsene etter EØS-avtalen om
fri bevegelighet av personer, tjenester, varer og kapital. Disse
forpliktelsene må tas hensyn til når eventuell bruk av tiltak skal
vurderes.
Jeg vil nå gå
gjennom hvordan vi skal håndtere pandemien i praksis.
Forutsetningen
for å kunne ta ned mye av den stående beredskapen er god overvåkning
for raskt å kunne identifisere trusler, gode planer for raskt å
kunne iverksette tiltak ved behov og ikke minst høy immunitet i
befolkningen.
Det er utviklet
overvåknings- og kunnskapssystemer under pandemien. Disse vil være
til stor nytte og er viktige verktøy i håndteringen av pandemien.
Dette er systemer som skal opprettholdes og videreutvikles for å
sikre oppdatert informasjon om situasjonen, sånn at vi raskt kan
oppdage og agere ved nye trusler.
Vi trenger også
kunnskap om effekt av tiltak og hvordan nye varianter påvirker befolkningens
helse, behandling og oppfølging. Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet,
kommunene og helseforetakene må ha overvåkningskapasitet til å sikre
oppdatert informasjon om situasjonen.
Vi skal ha beredskap
for å forsterke kunnskapsinnhenting og overvåkning, vurdering og
rådgivning dersom situasjonen endrer seg.
Å sikre høy grad
av immunitet ved vaksinasjon er et sentralt tiltak i regjeringens
strategi. Det aller viktigste virkemidlet vi har, er en offensiv
vaksinestrategi. Høy vaksinasjonsgrad reduserer sykdomsbyrden, og
vi kan unngå belastende smitteverntiltak. I befolkningen fra 18
år og oppover er nå 90,6 pst. vaksinert med to doser, og vi ønsker
at den andelen skal øke ytterligere.
Vi skal fortløpende
vurdere behovet for oppfriskningsdoser, og det skal være et tilbud
i kommunene om vaksinering til dem som ønsker å starte eller fullføre
sin vaksinasjon. Kommunene skal også ha planer for vaksinasjon som
skal sikre at deler av eller hele befolkningen på kort varsel kan
bli vaksinert igjen, dersom det skulle bli nødvendig. Kommunene
kan organisere vaksinasjonene slik de finner det mest hensiktsmessig
for å oppnå høyest mulig vaksinasjonsdekning, og de må være forberedt
på at de eldste og risikogrupper kan ha behov for nye oppfriskningsdoser
til høsten eller tidligere.
Vi har beredskapslager
med vaksiner. Regjeringen har inngått innkjøpskontrakter, og vi
deltar i EUs arbeid med videre innkjøp av vaksiner. Det inkluderer
også nye variantvaksiner.
Innbyggerne skal
ha tilgang på informasjon om nytte og eventuelle ulemper ved vaksiner,
og vi skal hele veien søke kunnskap om vaksinenes effekt, varighet
og beskyttelsesevne og om hvordan ulike vaksinasjonsstrategier virker.
Stadig utvikling
i behandlingsmetoder og legemidler gjør at vi kan gi et bedre tilbud
til dem som likevel blir alvorlig syke av koronasykdom.
Alle deler av
samfunnet må ha planer for innføring av kontaktreduserende tiltak
for å bremse ny smittespredning – hvis det blir aktuelt. Regjeringen
har i samarbeid med Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og
ulike sektorer utarbeidet et overordnet rammeverk med tiltakspakker
som inneholder både hygienetiltak og kontaktreduserende tiltak.
Dette er selvsagt tiltak vi håper å unngå å bruke, men vi kan ikke
utelukke det.
Formålet er å
bidra til forutsigbarhet for befolkningen og sektorene og gi grunnlag
for en bedre planlegging og beredskap. Tiltakene må vurderes konkret
i lys av den aktuelle situasjonen og oppdatert kunnskapsgrunnlag,
før de eventuelt innføres.
Også for innreiseområdet
er det laget rammeverk med tiltakspakker. Erfaringer viser at den
typen tiltak ikke har hindret verken alfa-, delta- eller omikronvarianten
i å komme inn i Norge. Å kunne fange opp tilfeller på grensen har
likevel vært verdifullt for å forsinke smittespredning og redusere
belastningen på helsetjenesten.
Vi skal ha beredskap
for raskt å kunne innføre tiltak innenfor testing, isolering, smittesporing
og karantenering – det såkalte TISK-systemet, som vi alle har lært
oss – for å begrense ny smittespredning. Kommunene skal ha en beredskap for
å kunne teste befolkningen, og helseforetakene skal ha en beredskap
for å kunne analysere prøver. Det legges til grunn at kommunene
skal kompenseres for nødvendige merutgifter som følge av denne økte
beredskapen.
Kommuner og helseforetak
må ha beredskapslagre med smittevernutstyr og forsyningsplaner for
den typen utstyr. Under pandemien er det etablert et nasjonalt beredskapslager for
smittevernutstyr, og regjeringen ser nå på framtidig omfang og organisering
av det lageret.
Det er også etablert
beredskapslagre for forsyningskritiske legemidler i kommune- og
spesialisthelsetjenesten under pandemien. Regjeringen vurderer nå
omfang av lagrene og organisering.
Koronasertifikat
er tatt i bruk i Europa og skal legge til rette for økt bevegelighet
over landegrensene i EU under pandemien. Regjeringen arbeider med
sikte på at løsningen skal beholdes som beredskap og for å imøtekomme
befolkningens behov ved reiser.
Helse- og omsorgstjenesten
må kunne mobilisere, oppskalere og håndtere bølger av covid-19 samtidig
med håndtering av andre tilstander og sykdommer som kan oppstå.
Det inkluderer planer for omdisponering av personell, slik at kapasiteten
raskt kan skaleres opp, både generelt og intensivkapasiteten i sykehusene
spesielt.
Stat og kommuner
må ha beredskap for å kommunisere om situasjonen og håndteringen
til alle grupper i befolkningen, også til dem som snakker lite norsk,
som i liten grad følger norske medier, eller har lav digital kompetanse.
Det nære samarbeidet
med nordiske land og med EU skal fortsette. Det har bidratt til
gjensidig informasjon, bedre kunnskapsgrunnlag, overvåkning og vurderinger
samt bedre innkjøpsavtaler for vaksiner.
Særlig når det
gjelder tilgang til vaksiner, har Norges samarbeid med EU vært avgjørende
og bidratt til tidligere vaksinering av befolkningen. Dette samarbeidet
er viktig for Norge også i framtiden. Regjeringen har derfor besluttet
at Norge søker deltakelse i EUs styrkede helseberedskap på så like
vilkår med EUs medlemsland som mulig.
Norge deltar
og bidrar betraktelig internasjonalt i arbeidet som skal sørge for
global forsyning av vaksiner og andre helsegoder, også til lavinntektsland.
Dette arbeidet skal fortsette og har betydning for utviklingen av
hele pandemien globalt.
Pandemien er
ikke over. Selv om tallene er positive her hjemme, er det økende
smittespredning andre steder i verden. Derfor er det viktig å huske
på at pandemien ikke er over i Norge før den er over globalt. Det
betyr at vi skal leve med dette viruset og denne pandemien en stund
til.
Mange har hatt
det tøft de siste to årene, ikke minst gjelder det barn og unge.
De eldste og andre sårbare grupper har vært spesielt rammet. Noen
hver av oss har kjent på at det er tungt å stå i en pandemi som
«aldri» tar slutt. Også for fagfolkene våre har det vært tøft, og
i to år har de lagt ned en helt uvurderlig innsats. Koronapandemien
har vist oss at vår felles offentlige helsetjeneste ikke bare er
trygghet i hverdagen. Den er også et viktig bolverk i krisetid,
og det er fagfolkenes fortjeneste.
Nå har vi tatt
tilbake hverdagen, og sammen skal vi leve normalt igjen. Men skulle
utviklingen gå i feil retning, er vi forberedt på å handle raskt
hvis det blir nødvendig.
Regjeringens
strategi og beredskapsplan skal sørge for at vi overvåker og følger
nøye med på utviklingen. Vi er forberedt, vi er fleksible og forutsigbare.