Ine Eriksen Søreide (H) [12:44:34] (komiteens leder): Først vil jeg få benytte anledningen til å takke utviklingsministeren for redegjørelsen. Den viser i aller høyeste grad bredden i det nordiske samarbeidet. Det er verdens mest integrerte region, og det syns veldig godt på de samarbeidsområdene vi også har.

Talere fra Høyre kommer til å komme inn på litt ulike temaer i debatten i dag. Jeg vil benytte anledningen til å snakke mest om det som skjer på det sikkerhetspolitiske plan, som en viktig faktor i det nordiske samarbeidet.

I en verden som framstår som mindre trygg og forutsigbar enn før, får vår nordiske og europeiske tilknytning også stadig større betydning. Vi ser det på det bilaterale, hvor vi stadig inngår nye samarbeid på forsvarsområdet. Vi inngår også trilaterale samarbeid mellom Norge, Sverige og Finland, i tillegg til samarbeid mellom Norge og Sverige.

Vi ser det når vi ser utviklingen i det nordiske forsvarssamarbeidet, NORDEFCO, som utviklingsministeren også var inne på i sin redegjørelse, og hvordan det på mange ulike måter har utviklet seg i en veldig aktiv retning siden anneksjonen av Krim i 2014. Det er også naturlig, for dette var jo en sak som berørte nordisk sikkerhet på en veldig tydelig måte, og som vi alle tok stilling til.

Vi ser det på verdifellesskapet som ligger til grunn for veldig mange av de samarbeidene vi inngår. Det betyr ikke at det ikke er kulturforskjeller mellom de nordiske landene, det er det. Vi har selvfølgelig også sett hvordan det nordiske samarbeidet har vært helt avgjørende for oss under pandemien.

Vi har også sett veldig tydelig verdien av det nordiske samarbeidet i Sikkerhetsrådet. Det er en slags nordisk rotasjon som tilsier at nordiske land med jevne mellomrom søker en av de ikke-permanente plassene i Sikkerhetsrådet. Jeg kan ut fra egen erfaring si at den hjelpen vi fikk av svenskene i vår kampanje – svenskene som da nettopp hadde sittet i Sikkerhetsrådet – var helt uvurderlig. Det at vi kunne ha en diplomat plassert i svensk UD, var en ekstremt viktig del av det at vi kunne drive en god kampanje og forberede oss best mulig, og ikke minst tar jo vi erfaringene våre med til neste nordiske kandidatland.

Så noen ord om den utviklingen som nå skjer regionalt på det rent sikkerhetspolitiske området. Komiteen har den siste tida vært på reise i både Helsingfors og Stockholm. Det har vært usedvanlig nyttige reiser, for det er åpenbart at NATO-debatten i Sverige og Finland har skutt voldsomt fart de siste ukene, og det er all grunn til å forvente at i alle fall Finland kommer til å ta en relativt snarlig beslutning.

Man kan lure på hvorfor jeg nevner dette i en redegjørelse om det nordiske samarbeidet, men det har følgende begrunnelse: Jeg har tidligere sagt og står fortsatt ved at dersom det oppleves å være et sikkerhetsvakuum for nordiske land, må det først og fremst fylles ved at ikke-EU-medlemmer blir EU-medlemmer og ikke-NATO-medlemmer blir NATO-medlemmer. Det er i de to organisasjonene den sikkerhets-, forsvars- og utenrikspolitiske både diskusjonen og utviklingen nå pågår for fullt, og det er det viktig å støtte opp under.

Jeg kan vel også si på vegne av i hvert fall de aller fleste partier i komiteen at budskapet vårt til både svensker og finner var entydig: Det vil øke regional sikkerhet i Norden dersom Sverige og Finland blir med, men om de ønsker dette NATO-medlemskapet, er selvsagt en vurdering Sverige og Finland må gjøre på egenhånd.

Jeg nevner det også fordi tilbake i 2013/2014 var regionale samarbeid internt i NATO og mellom NATO-land og ikke-NATO-land ikke helt uproblematisk. Det var tidvis litt omstridt. I dag er det overhodet ikke omstridt, det er snarere tvert imot ansett som en styrke for NATO å samarbeide med tette og nære partnere som bringer sikkerhet til NATO. Sverige og Finland er to land av denne typen som det oppfordres sterkt til et fordypet samarbeid med, noe Norge også har gjort i lang tid.

Det er viktig at det nå også foregår diskusjoner i Danmark, som skal ha folkeavstemning 1. juni om hvorvidt de skal slutte seg til eller oppheve sin reservasjon mot den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken i EU.

Åsmund Aukrust (A) [12:49:56]: Takk til utviklingsminister Tvinnereim for en svært god redegjørelse om nordisk samarbeid. Jeg mener at en redegjørelse med debatt etterpå er en veldig god måte å få diskutert det nordiske samarbeidet på, så jeg håper at det kan bli noe vi kan gjøre årlig. Det er ingen tvil om at vi trenger mer debatt om nordisk samarbeid. Norden er vår del av Europa, og det er vår del av verden. Vi er en region som hører sammen. Vi deler historie, kultur og samfunnsmodell.

De siste to årene har pandemien vært både utfordrende og forsterkende for det nordiske samarbeidet. Det har vært utfordrende og vanskelig fordi grensene våre har vært stengt. Vi er en så sammensveiset region at stengte grenser er tøft og vanskelig for mange: for alle som liker å dra med danskebåten, de som reiser på hytta på den andre siden av finskegrensen, eller alle som drar på skiferie til Sverige. Vanskeligst har det vært for alle som har familie på tvers av grensen, og for alle som bor og jobber på tvers av grensen. Norge og Sverige har Europas lengste grense, og vi er kanskje de to landene som står hverandre nærmest i hele Europa. Endelig er grensen igjen åpen, måtte vi aldri være nødt til å stenge den igjen.

Pandemien har også fått fram det beste i nordisk samarbeid, at vi står sammen når det gjelder, at vi har delt erfaringer på alle nivåer, at vi har samarbeidet om vaksiner, helsemateriell og helsepolitikk. Det viktige helsesamarbeidet må fortsette også etter pandemien.

Her vi står i dag, er vi nærmere grensen til Ukraina enn vi er Nordkapp. Krigen i Europa er i vårt nærområde. Det er fint å se hvordan Europa har møtt denne krigen sammen, ikke minst gjelder det oss i Norden – vi står sammen. Vi møter det med felles diskusjoner om alt det krigen fører med seg hjemme hos oss, og så møter vi det ved å jobbe sammen om sikkerhetspolitikken. I Hurdalsplattformen står det at nordisk forsvarssamarbeid skal være en prioritet for oss. Nå er det mer aktuelt enn noen gang.

Forsvarsministeren leder i år forsvarssamarbeidet mellom de nordiske landene og har store ambisjoner for hva vi der kan få til. Statsministeren vår besøkte denne uken den svenske statsministeren, Magdalena Andersson. De uttrykte begge et ønske om å styrke forsvarssamarbeidet – og det samme gjelder med Finland. Som komitélederen helt rett sa, fikk utenriks- og forsvarskomiteen på nært hold fulgt debatten om NATO-medlemskap da vi var på gode besøk i Stockholm og Helsingfors.

Jeg er veldig glad for at redegjørelsen til statsråden var så bred og viser hvor store ambisjoner vi har for samarbeid innenfor klimapolitikk, miljø, arbeidsliv og kultur. Jeg mener at nær sagt alle områder blir styrket ved å jobbe nordisk. Det gjelder faktisk også i utviklingspolitikken, hvor det hadde vært veldig bra med enda mer koordinering. Med statsråd Tvinnereim med ansvaret for begge deler ligger alt til rette for felles initiativ som virkelig vil kunne spille en global forskjell.

Av og til – og med jevne mellomrom – leser vi aviskommentarer om at sosialdemokratiet er i krise. Vel, nå har vi for første gang på 20 år sosialdemokratisk statsminister i Finland, Sverige, Danmark og Norge samtidig. Det viser at i vår del av verden står fellesskapstanken sterkt. Jeg er sikker på at med sosialdemokratisk ledede regjeringer i de fire landene vil man kunne ytterligere forsterke samarbeidet, og vi vil kunne ta mange felles initiativ.

La meg avslutte med å si at ingen av de nordiske landene hver for seg er veldig store, men sammen er vi sterke. Vi utgjør til sammen en av verdens femtende største økonomier. Vi er store på nær sagt alle områder. Vi er stort sett alltid plassert i viktige og sentrale posisjoner. I Norden passer vi på hverandre. Vi er viktige hver for oss, men sammen kan vi virkelig få til store ting. Jeg er glad denne regjeringen har nordisk samarbeid høyt på agendaen, og at det er tverrpolitisk støtte bak dette.

Krigen i Ukraina setter oss på en stor prøve. Jeg er sikker på at Norden gjennom tett og godt samarbeid kommer til å vise at den prøven skal vi klare. Vi klarer det fordi vi gjør som vi pleier; vi står sammen.

Bengt Fasteraune (Sp) [12:54:51]: Jeg vil takke for redegjørelsen fra Anne Beathe Tvinnereim, vår utviklingsminister. Jeg synes den var god, den var bred, og den tok opp mange aspekter som selvfølgelig sier noe om situasjonen i dag, men også noe om hva vi må jobbe med når vi skal se på framtidige løsninger.

Vi markerer i disse dager Nordisk råds 70-årsjubileum. Det ble etablert i 1952 og er et av verdens eldste samarbeid av sitt slag. Det har siden det ble etablert, bidratt til økt politisk og kulturell forståelse på tvers av grenser og bygger et fredfullt fellesskap som i dag rommer 27 millioner mennesker.

De nordiske landene er bundet sammen gjennom geografi, historie, språk, kultur, verdier og interesser – alt det som betyr noe for folk i hverdagen. Dette er et nordisk fellesskap som er viktig å bevare, når det gjelder både språk og kultur som binder oss sammen, våre tanker om demokrati og menneskerettigheter, og ikke minst – i disse dager – i sikkerhetspolitiske spørsmål.

Det nordiske samarbeidet har en bred folkelig oppslutning – 60 pst. ønsker faktisk mer av det samarbeidet. I 70 år har innbyggerne i Norden kunnet reise fritt uten pass og bosette seg hvor de vil i regionen uten å søke om oppholdstillatelse, og nesten like lenge har vi hatt et felles nordisk arbeidsmarked. Slikt bidrar til tillit, det bygger identitet, og det har en reell betydning for menneskers liv.

Målet med det nordiske samarbeidet er å enes om felles løsninger som har tydelig positiv effekt for innbyggerne i Norden, som f.eks. nedbygging av grensehindre. Det regionale samarbeidet er blitt svært omfattende og dekker en rekke ulike samfunnsområder. Det er miljø, klima, energi, utdanning, innovasjon, likestilling og kultur. Det er de brede politiske diskusjonene vi har i vårt eget land som vi også diskuterer med våre naboland.

Det regionale samarbeidet er blitt svært omfattende. Arbeidet i Nordisk råd har – som mye annet – vært preget av pandemien, som har gjort at det som har særpreget samarbeidet i disse dager, er det som skjer her og nå. Likevel ser vi at åpne grenser og fortsatt handel er viktig også i kriser. Der tror jeg vi har blitt enda mer bevisst med det som har skjedd det siste året.

Forsyningssikkerheten har lenge vært et prioritert område for særlig Norge og Finland. I 2005 inngikk vi en avtale om opprettholdelse av vare- og tjenestebytte mellom våre land i krigs- og krisesituasjoner. Fra finsk og norsk side ønsker vi nå at det inngås tilsvarende avtaler med andre nordiske land.

I Hurdalsplattformen trekker regjeringen fram samarbeidet med våre NATO-allierte som fundamentet for vår militære sikkerhet. Samtidig er vi veldig tydelige på at norsk sikkerhetspolitikk også er tjent med å ha flere ben å stå på, bl.a. gjennom et sterkere nordisk utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid. Med dette utgangspunktet har vi i Senterpartiet vært opptatt av å utvide og fordype nordisk samarbeid innen forsvars- og sikkerhetspolitikk, økonomi, teknologi, klima og infrastruktur. Disse tingene henger sammen. Det nordiske området får også stadig større geopolitisk og strategisk betydning. Det følger av de nordiske havområdenes rolle som produksjons- og transittområde for olje og gass til europeiske markeder og av utviklingen i Arktis. De nordiske landene er dermed tjent med et sterkt samarbeid basert på et verdi- og interessefellesskap. Med et verdi- og interessefellesskap som utgangspunkt vil man også kunne løse de praktiske utfordringene på en god måte.

Pandemien har vært krevende for alle de nordiske landene. Innskrenkninger og grensekontroller har skapt praktiske utfordringer og reaksjoner. Det har derfor vært viktig å bidra til å gjenreise den gjensidige tilliten på tvers av de nordiske grensene. I dag står vi midt i en sikkerhetspolitisk krise og et paradigmeskifte som følge av Russlands angrep på et land i våre nærområder. Det merkes også i Nordens nærområder. Russlands invasjon i Ukraina viser igjen hvor viktig det er med etablerte – og jeg gjentar: etablerte – samarbeidsplattformer og arenaer for dialog.

Nordisk samarbeid har en sterk egenverdi som ikke alltid kan måles i økonomiske termer eller andre målbare kvanta. Samtidig skal samarbeidet styrke Nordens evne til å møte felles samfunnsutfordringer, som klima, inkludering og en aldrende befolkning, og være praktisk og nyttig for både innbyggere, næringsliv og myndigheter.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:00:09] (ordfører for saken): Jeg vil også takke statsråden for redegjørelsen.

Det var stor optimisme i 2009 da NORDEFCO ble etablert. Håpet den gangen var at samtlige nordiske land skulle bruke like militære plattformer, noe som ville gi synergier og redusere anskaffelsespris, gjøre det enklere for industrien å spesialisere seg, gjøre komponenter og reservedeler rimeligere, gjøre vedlikehold mer effektivt, utdanning identisk og øving enklere. Ideen er god, men ikke særlig vellykket – ikke til nå, i hvert fall.

Det er mye prat og lite handling, dessuten skaper Danmark og Norges NATO-medlemskap andre bindinger og forventninger. Det vil være en fordel om Sverige og Finland blir med i NATO. Det vil også kunne revitalisere det nordiske materiellsamarbeidet.

Statsråden nevnte noen av årsakene til at de nordiske landene skårer høyt på levekårsindeksen. Ja, vi har høy materiell levestandard, vi har liberale frihetsverdier, vi har tillit til samfunnet og hverandre, vi har velfungerende institusjoner, og vi har en sterk tradisjon for samarbeid. Men det er kun en konstatering, ikke en vurdering av årsakene til hvorfor det er sånn.

Det er liten tvil om at de nordiske landene har kulturelle likheter. Vi har nasjonale identiteter og relativt homogene befolkninger. Vi har samtidig fellesskap basert på felles historie, ikke minst har kongehus bidratt til dette. Jeg nevner dette fordi representanten Eriksen Søreide nevnte at det var så viktig med EU-medlemskap. Det er jo akkurat det EU-medlemmene ikke har – de har ikke dette fellesskapet, de har ikke disse felles identitetene, de har ikke det kulturelle fellesskapet. EU er kun en praktisk forordning.

Jeg forstår utøvende politikere som ønsker å møte sine kollegaer på samme plan, men det er ikke grunn nok til å bli medlem av EU. Ikke minst har pandemien vist at det er nasjonale grenser som gjelder. Man har brukt utgangspunktet om at det er EU-samarbeidet som virker, men det første som skjedde da vi hadde koronapandemi, var at alle land stengte sine egne grenser. Det fantes ikke noe samarbeid, man hadde ulike løsninger, og det var ikke før det kom vaksine, at man begynte å samarbeide. Det er ett eksempel, og det er helt nylig. Så får man håpe at det kanskje blir annerledes i fremtiden, men EU viste i hvert fall da at det egentlig var handlingslammet. Ikke engang i Norden klarte man å samarbeide.

Det er lett for politikere å skryte på seg samarbeid som det allikevel nærmest ville vært umulig å unngå. Samarbeid mellom de nordiske landene kommer naturlig og krever ikke store politiske overlegninger. Vi skal være varsomme med å forsøke å løse problemer som ikke finnes. Vi bør ikke politisere noe som kan løses gjennom vennskap, kjennskap, kulturell forståelse og helt vanlig kommersiell konkurranse, enten det gjelder idrett eller næringsliv.

Det betyr ikke at Nordisk råd ikke har en eksistensberettigelse. Statsråden nevnte noen av de politisk forankrede fordelene, som at man kan krysse grensene uten pass, at man kan bosette seg hvor man vil i de nordiske landene uten oppholdstillatelse, og at vi har et felles arbeidsmarked. Slike praktiske ordninger krever fellesskap og tillit. Om dette vil vedvare, vil historien vise.

Som saksordfører for rapporten til Stortinget fra Stortingets delegasjon til Nordisk råd vil jeg nevne at Rådet i 2021 fokuserte på de nordiske landenes ulike erfaringer fra koronapandemien og landenes ulike tilnærminger for å stanse smitten. Komiteen har felles merknader hvor det pekes på at det nordiske samarbeidet beveger seg inn på stadig nye områder.

Freddy André Øvstegård (SV) [13:03:55]: Takk til samarbeidsministeren for en god redegjørelse i forrige uke.

Foreningen Norden som jobber med å knytte Norden sammen, pleier å si at det nordiske samarbeidet ofte har blitt «beskyldt» for å være hyggelig. Men i disse dager er det åpenbart for de fleste at det nordiske ikke bare er hyggelig – det er både viktig og ikke minst nødvendig. Jeg er selv fra et grensefylke, og jeg har sett hva slags konsekvenser beslutningen om å stenge grensene får for virkelige mennesker. Det var ikke uvanlig under pandemien med timelange køer på grensen, og det var da grensene tross alt var åpne – timelange køer for folk hver dag med jobb på andre siden av grensen, for folk med familier på andre sida av grensen, for folk med liv på tvers av grensene i Norden, kort og godt.

Den situasjonen var ikke ny heller. I 2015, under flyktningsituasjonen den gang, opplevde også de nordiske landene grenseproblemer som gjorde livet svært vanskelig for mange. Derfor har disse krisetidene lært oss flere ting. De har lært oss konsekvensene for folk når deler av det nordiske samarbeidet blir borte. De har lært oss at vi er nødt til å ha formelle, systematiske samarbeid om krisehåndtering og beredskap for å unngå de konsekvensene. De har også lært oss at vi kan stå mye sterkere sammen og ikke bare opprettholde den nordiske integrasjonen vi har i dag, i vanskelige tider, men også være enda mer integrert som region for bedre å møte utfordringene, f.eks. rundt beredskapslager, produksjon og utveksling av kritiske varer, enten det er mat eller medisinsk utstyr.

I en tid hvor verdier vi har bygd Norden rundt, nemlig demokrati, folkerett og fred, er under angrep, under invasjon, er tiden ikke bare moden, men overmoden for å styrke samarbeidet om disse verdiene.

Norge leder Nordisk ministerråd i år og Nordisk råd neste år, og det åpner mulighetene for at vi kan lede an i å styrke det nordiske samarbeidet. Da opplever jeg den undersøkelsen som ministeren viste til, hvor 60 pst. av de spurte vil ha mer nordisk samarbeid, som en god marsjordre. Det som er helt tydelig, er at til grunn for alt samarbeidet, enten det er om sivil beredskap eller arbeidsliv på tvers av grensene, ligger kultursamarbeidet – at vi utvikler en felles offentlighet for media, at vi tar vare på og styrker det nordiske språkfellesskapet, at nordisk historie blir fortalt gjennom film, litteratur og annen kunst på tvers av grensene. Den tilliten dette skaper mellom oss, og de felles referanserammene kulturen gir oss, det nordiske kulturfellesskapet, er grunnmuren for resten av samarbeidet vårt. Derfor bør det også være et mål for oss alle å gjøre om på de kuttene i det nordiske kultursamarbeidet som er planlagt.

Til slutt: Jeg er glad for at ministeren tok opp en av verkebyllene i det nordiske samarbeidet, nemlig transportsamarbeidet. Statsråden sa at Norge i løpet av året skal ta opp spørsmålet om et ministerråd for transport. Da håper jeg at Norges holdning er tydelig. Vi må ha et formalisert, skikkelig samarbeid, et ministerråd for transport, og det er bare minimum. Nordisk råds visjon er å gjøre Norden til verdens mest integrerte og bærekraftige region. Skal vi lykkes med det, må det å bygge ut grensekryssende grønn transport være en konkret hovedoppgave i det nordiske samarbeidet. Klimavennlig transport av både folk og gods – på skinner, på kjøl og i framtidig nullutslippsluftfart – knytter Norden sammen, og det må vi jobbe sammen om i hele Norden.

Tobias Drevland Lund (R) [13:08:25]: Først vil også jeg takke statsråden for en veldig god og grundig redegjørelse i forrige uke.

Et sterkt nordisk samarbeid har vel knapt vært viktigere i nyere tid enn hva det er akkurat nå. Det nordiske samarbeidet er også viktig for veldig mange av innbyggerne i Norden. Som også statsråden viste til i redegjørelsen, ønsker mer enn 60 pst. mer nordisk samarbeid. Det er godt å vite.

Hva betyr et nordisk samarbeid i hverdagen, utover svenskehandelturer, familieferier til Legoland og svensken, dansken og nordmannen-vitser? Vi har et felles verdigrunnlag som nordiske land, vi har tilnærmet lik historie, og vi har en god del verdier som vi deler. De nordiske landene er preget av bl.a. høy organisasjonsgrad og en lønnsdannelse som skjer gjennom trepartssamarbeid, men også at vi har en relativt høy tillit til hverandre. Alt dette skal aldri tas for gitt, men vi har gode utgangspunkt og mye vi kan gjøre bedre derifra.

Jeg lyttet ivrig til statsråden, som snakket om et sosialt bærekraftig Norden. I Vår visjon 2030 står det at Norden har som visjon å bli verdens mest bærekraftige og integrerte region. Det står også at likhet og velferd er forutsetninger som trygger arbeid og dynamiske økonomier. Skal vi trygge arbeid, og skal vi skape større muligheter for våre barn og unge, må likhet og velferd prioriteres.

De nordiske landene må jobbe hardt for å bevare de nordiske velferds- og samfunnsmodellene. Da må vi også begynne å snu utviklingen der stadig flere av våre barn i de nordiske landene vokser opp i fattigdom. I Norge kom det nylig tall som viste at 115 000 barn vokser opp i vedvarende lavinntekt, bedre kjent som fattigdom. Det er triste tall. Det er ifølge Redd Barnas tall fra 2019 også veldig høy relativ barnefattigdom i andre land. Blant annet ligger den i Danmark på 13,2 pst., i Finland på 14,3 pst. og i Sverige på hele 23,1 pst. Dette må bekjempes. På tvers av landegrensene i Norden skal vi bevare de nordiske samfunnsmodellene.

Statsråden trakk også fram beredskap og krisehåndtering og samarbeid om det – det er jeg veldig glad for – bl.a. innen vaksineproduksjon i Norden. Dette er svært viktig, og pandemien viser oss også hvor viktig dette samarbeidet er, og at vi samarbeider mer i slike saker. Derfor er jeg veldig glad for at Rødt og SVs partigruppe i Nordisk råd fikk gjennomslag for at Nordisk råd skal jobbe tettere med slike saker.

Statsråden nevnte også viktigheten av NORDEFCO-samarbeidet. Jeg er ikke like negativ til det som representanten Tybring-Gjedde var her tidligere. Jeg mener at dette er et veldig viktig samarbeid. Også på grunn av uavhengige tilknytningsformer til NATO, som de ulike nordiske landene har, er NORDEFCO-samarbeidet noe som bør styrkes i tiden framover. Det at våre demokratier holder sammen, også militært, og kan inngå brede og gode samarbeid og også ha øvelser sammen, er viktig i en urolig tid som den vi lever i nå.

Jeg er enig når statsråden trekker fram viktigheten av å stå sammen i kampen mot klimaendringene i Norden, for Norden har mange av løsningene. Vi har veldig god og dynamisk grønn industri, som vi må satse mer på og sikkert kan samarbeide mer om, men vi har også mange av de områdene som rammes særlig hardt av klimaendringene, bl.a. Grønland. Det å jobbe for et grønnere Norden, kutte utslipp, skape mer grønn industri er viktig, men også et mer mobilt Norden, som også representanten Øvstegård trakk fram. Det at det skal bli lettere å reise miljøvennlig på tvers av landegrensene, og med tog, er veldig viktig i denne sammenhengen.

Avslutningsvis vil jeg si at Rødt heier på et tettere og sterkere nordisk samarbeid. Det mener vi det trengs mer av, ikke mindre av, i tiden framover.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [13:12:37]: Det er tette bånd i Norden, og vårt nordiske fellesskap er bygget opp over mange år. Vi deler en rekke kjerneverdier som preger samfunnet vårt og samarbeidet vårt, og som bidrar til å bygge en nordisk identitet. Det er veldig verdifullt, og det skal vi ta vare på.

Russlands krigføring i Ukraina er nå inne i sin syvende uke. Den er et åpenbart brudd på folkeretten, med en brutalitet som innebærer brudd på krigens folkerett – iallfall trolig. Dette gjør det viktigere enn noensinne at vi klarer å stå sammen i forsvaret av de verdier som Russland har valgt å overkjøre. Som jeg sa i min redegjørelse, er det ukrainske folks kamp for frihet også en kamp for våre felles verdier.

Situasjonen har aktualisert den nordiske sikkerhetsdebatten, men også understreket nødvendigheten av framgang i våre felles totalberedskapstiltak. Etter at Nordisk ministerråd den 3. mars besluttet å fryse samarbeidet med Russland og Hviterussland som følge av den russiske invasjonen, har Russland meddelt at alle Nordisk ministerråds aktiviteter i Russland skal stanses. Vi er nå i en prosess med å beslutte hvordan vi kan og skal ta deler av dette samarbeidet videre.

Pandemien som vi er i ferd med å legge bak oss, utfordret sider ved det nordiske fellesskapet. Vi skal ikke underslå det. Like fullt må vi kunne si at det nordiske samarbeidet har klart seg godt gjennom pandemien. Nært samarbeid mellom de nordiske landene er viktig og nødvendig i kriser av svært ulik art. Erfaringene fra pandemien skal vi bruke til å styrke samarbeidet, og noen av disse erfaringene får vi også bruk for i den situasjonen som har oppstått etter Russlands invasjon.

Som jeg nevnte i redegjørelsen, står det nordiske samarbeidet om krisehåndtering og forsyningssikkerhet sentralt i det norske formannskapsåret, som vi er inne i nå. De nordiske statsministerne vedtok i november i fjor en felleserklæring om styrket samarbeid på nettopp dette feltet. Vi tar sikte på en samlet rapportering om dette arbeidet til Nordisk råd ved høstens sesjon.

I det som er et jubileumsår for det nordiske samarbeidet, er det gledelig å kunne si at de nordiske institusjonene har bidratt til å forme det Norden vi ser i dag. Regjeringene ønsker å fordype dette samarbeidet. Utgangspunktet for vårt formannskapsprogram er visjonen om at Norden skal være verdens mest bærekraftige og integrerte region i 2030. Vi utarbeider politikk og konkrete løsninger som skaper nordisk merverdi og nytte, og som gjør Norden til en foregangsregion innen grønn omstilling, sosial bærekraft og konkurransekraft.

Etter å ha vært samarbeidsminister i snart et halvt år er jeg oppriktig imponert over å se det omfattende nordiske samarbeidet og de veldig mange aktivitetene som foregår innen nær sagt alle samfunnsområder. Jeg opplever et sterkt engasjement for det nordiske samarbeidet, ikke bare blant nordiske parlamentarikere, men også i næringslivet, i sivilsamfunnet og i befolkningen generelt.

De nordiske regjeringene står samlet bak en gradvis omlegging av Nordisk ministerråds budsjetter for å møte vår tids største utfordring, klimakrisen. Norden har svært gode forutsetninger for å lykkes med grønn verdiskaping. Det gjør vi ved å være en pådriver og fremme løsninger og beste praksis. Vi er også pådrivere for å få en ambisiøs politikk inn i det internasjonale og globale arbeidet.

Når vi står sammen i Norden, har vi en sterk stemme. Vi blir lyttet til, og vi har større gjennomslagskraft. Det nordiske parlamentariske samarbeidet og det nordiske regjeringssamarbeidet utfyller hverandre i våre felles mål om et sterkt nordisk fellesskap. Jeg setter stor pris på det gode samarbeidet med Stortinget og Nordisk råd, og ikke minst på det sterke engasjementet jeg finner i denne sal.

Jorodd Asphjell (A) [13:25:41]: Først vil jeg takke den nordiske samarbeidsministeren for en grundig framlegging av Nordisk råds rapport for 2021.

Det nordiske fellesskapet er unikt. Vi deler grunnleggende verdier og har stor tillit til hverandre. Den norske delegasjonen til Nordisk råd er ny. Vi er den største interparlamentariske delegasjonen fra Stortinget og består av tjue representanter fordelt på åtte partier i fire ulike fagkomiteer pluss presidiet.

Visjonen om at Norden skal bli verdens mest integrerte og bærekraftige region fram mot 2030, innebærer at vi som land og region må samarbeide godt for et rent miljø og bærekraftig klima framover.

I det året vi har lagt bak oss, har vi hatt ulike utfordringer knyttet til budsjett. Det har vært en gjenganger mellom Nordisk råd og Nordisk ministerråd. Jeg håper at dette samarbeidet vil bli bedre i 2022, og at vi kan få i havn et budsjett i 2023 som alle sammen kan slutte seg til.

Arbeidet i Nordisk råd var også sterkt preget av pandemien i 2021, som det også var i 2020. Det har satt det nordiske samarbeidet på prøve, og det vil være et sterkt behov for å gjenskape den gode dialogen, slik at vi kan arbeide mot felles mål, hvor vi kan redusere grensehindre mellom våre nordiske land og ikke minst bedre dialogen mellom folk. Nordiske vennskapsbyer bør få sin renessanse rundt om i landet vårt for å skape en god dialog og et godt samarbeid på tvers av nordiske kommuner og nordiske byer – og i et samarbeid med Foreningen Norden.

Når det gjelder utdanning, er en av de store utfordringene vi har, at ungdom har falt ut av utdanningsløpet i denne pandemiperioden. Kultur og utdanning er et av de største arbeids- og budsjettområdene for Nordisk råd. Det å bygge ned barrierer for at ungdom kan studere og gå på skole, ikke minst knyttet til yrkesrettet utdanning, er viktig, for vi har også et felles arbeidsmarked hvor disse ungdommene skal ta del.

Nordisk kulturfond ble etablert av de nordiske regjeringene helt tilbake i 1962 og har som oppgave å fremme kulturelt samarbeid på tvers av de nordiske landene.

Fotballforbundene i de seks nordiske landene har startet arbeidet med Visjon 2027, om et felles VM i fotball for kvinner i Norden. Sett i lys av den talen som Lise Klaveness, fotballpresidenten i Norges Fotballforbund, holdt under FIFA-kongressen nå, er dette et arbeid som Nordisk råd og Nordisk ministerråd bør støtte fullt opp om så vi får et bærekraftig VM som tar vare på arbeidsforhold, menneskerettigheter og fair play.

Vi har et felles arbeidsmarked hvor arbeidstakere fritt kan bevege seg mellom våre land med passfriheten som ble innført helt tilbake i 1952. I Norden har vi høy organisasjonsgrad og sysselsettingsgrad, som utgjør selve fundamentet for våre velferdssamfunn. Det er det viktig å støtte opp under og legge til rette for.

Forsvarssamarbeid har blitt en stadig mer sentral del av det nordiske samarbeidet. Det var også et av hovedtemaene under Nordisk råds toppmøte i København den 3. november i fjor, hvor NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, var gjestetaler. Det var første gang NATO deltok på Nordisk råds sesjon.

I en meget urolig tid er arbeidet rundt samfunnssikkerhet og beredskap viktigere enn noen gang, og da vil nordisk samarbeid innen forskning, gjennom Nordforsk, produksjon og tilgang på viktige vaksiner og medisiner, matsikkerhet, objektsikring og energi være viktig. Pandemien har vist oss hvor viktig transporten mellom våre land er. Covid-19 har økt bevisstheten og interessen for krisesamarbeid i Norden – og det er bra.

Ungdommens nordiske råds arbeid i 2021 har også blitt hardt rammet, og det er unge som har blitt hardest rammet under pandemien med tap av sosial omgang og utdanning og ikke minst innenfor kulturell sektor. Vi må styrke samarbeidet i Ungdommens nordiske råd framover. Det er viktig. Det handler om større deltakelse, det handler om tilhørighet, og det handler om samhold.

Helt til slutt fremmet vi et forslag i Malmø om at vi skal ha en dialog- og demokratikonferanse på Utøya nå i år med ungdommer fra Ungdommens nordiske råd og ukrainske ungdommer som har flyktet til Norge, slik at de kan komme sammen i en dialog om menneskerettigheter i fellesskap og fred.

Hårek Elvenes (H) [13:31:09]: Det nordiske forsvarssamarbeidet er i stadig utvikling. Samtidig ser vi at Sverige og Finland samordner og øver med NATO i et omfang som vi aldri har sett tidligere. Det nordiske forsvarssamarbeidet blir stadig tettere. Finland, Norge og Sverige har felles strategiske interesser. Hvis man tar en liten kikk på kartet i atlaset, skjønner man det egentlig ganske fort. Disse landene utgjør den skandinaviske halvøy, som er isolert fra det europeiske kontinentet – i motsetning til Danmark, som heller ikke har felles grense med Russland. En mulig militær konflikt som kan involvere et av de skandinaviske landene, kan fort bli en militær konflikt som omfatter flere av landene. Denne strategiske erkjennelsen er blitt forsterket etter Russlands brutale invasjon av Ukraina.

For 10–15 år siden var hoveddriveren i det nordiske forsvarssamarbeidet hovedsakelig økonomisk begrunnet. Det var ønske og visjon om å ha felles våpenanskaffelser, å få ned kostnadene og å inngå materielt samarbeid. I dag er det de strategiske hensynene som veier tyngst.

USA er tvunget til å rette sin oppmerksomhet mot Sørøst-Asia grunnet Kinas sterke militære utvikling og selvhevdende framferd i disse områdene. Europa må ta et større ansvar for egen sikkerhet, og Finland, Sverige og Norge befinner seg i et sikkerhetspolitisk skjebnefellesskap. De nordiske landene tar nå et sterkere regionalt ansvar for egen sikkerhet, og forsvarssamarbeidet i Norden virker stabiliserende i Nord-Europa.

Det nordiske forsvarssamarbeidet er synlig på så mange områder, fra felles øvelser til øvelser i NATO-forband og koordinering av luftforsvarsaktiviteter i Norden. Vi har sett at dette har utviklet seg til den største luftøvelsen i Europa, og det er tegn på at det samarbeides veldig, veldig godt, og at landene ser nødvendigheten av dette. Under øvelsen Trident Juncture i 2018 deltok avdelinger fra både Sverige, Norge og Finland – det samme gjaldt på årets øvelse, Cold Response. Vi har sett at den norske brigaden, eller brigaden i Nord-Norge, deltok med 4 500 mann i Sverige under en øvelse i 2020.

Et område som kanskje er litt underkommunisert hva gjelder nordisk forsvarssamarbeid, er det som skjer på forsyningsområdet. Også innenfor forsyningssikkerhet og logistikk er samarbeidet mellom de nordiske landene i rask utvikling. Det er verdt å merke seg at Sverige i sine forsvarsanalyser vektlegger betydningen av Oslofjorden, Trøndelags-området og Ofoten-området som viktige områder for å dekke Sveriges sikkerhetspolitiske behov. Disse områdene er som kjent også de viktigste områdene for Norge hva gjelder alliert mottak. La oss ta eksempelet Göteborg havn: Göteborg havn er svært viktig for etterforsyninger til både Sverige og Finland, men Göteborg havn er også viktig for forsyninger til Oslo og østlandsområdet. Det forteller at etterforsyning og alliert støtte faktisk er et fellesnordisk anliggende.

Sverige og Finland har inngått egne forsvarsavtaler med USA og Storbritannia og vertslandsstøtteavtaler. Etter den russiske invasjonen av Krym i 2014 har Sverige og Finland stadig tatt skritt stadig nærmere NATO, og nå foregår det en diskusjon i begge landene om hvorvidt de skal slutte seg til NATO. Dette forteller at det nordiske forsvarssamarbeidet er viktig, men at det aldri kan bli en erstatning for NATO og NATO-samarbeidet, som er Norges viktigste militære allianse.

Kathrine Kleveland (Sp) [13:35:59]: Takk til samarbeidsministeren for en bred redegjørelse.

Demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, likestilling og bærekraftig utvikling er grunnelementer i våre nordiske samfunn. Norden er blant regionene i verden med aller høyest tillit til myndighetene. Denne tilliten er en del av det nordiske gullet, som vi må verne om. Vi lykkes når det nordiske samarbeidet bidrar på områder der fellesnordisk innsats skaper merverdi for de nordiske landene og oss som bor her. I Hurdalsplattformen står det at regjeringen vil utvikle og fordype det nordiske samarbeidet på en rekke felt.

Nordisk samarbeid er både politisk, økonomisk og kulturelt forankret. Kultur og språk binder oss nordboere sammen på tvers av landegrensene. Kanskje er man blant dem som ble fortrolig med det svenske språket med Emil og Tjorven på barne-TV, eller som meg er glad i danske serier også på grunn av det «dejlige» språket. Det var via nabolandenes bøker, tv-serier og musikk mange av oss fikk vår første kontakt med nabolandene. Nå sendes også stadig oftere norske serier i de andre nordiske landene. Eksempler er SKAM, Exit og Lykkeland.

Samtidig er bekymringen for stadig mer bruk av engelsk, særlig blant unge, en høyst reell bekymring som stadig er på sakskartet i Nordisk råd. Språkene våre har i høyeste grad en egenverdi. I tillegg er det å synge, lese, høre og forstå våre nordiske venners språk viktig for å opprettholde god kontakt. Det kreves både politisk og praktisk innsats og vilje for å beholde den nordiske språkforståelsen.

Kulturen er også en bærende kraft som skaper tillit i samfunnene våre og binder folk sammen. Vi lærer å forstå oss selv og hverandre gjennom kunst og kultur. Norden har et allsidig kulturliv med plass til ulikhet, nysgjerrighet og utvikling. Hvert år deler Nordisk råd ut fem priser: barne- og ungdomslitteraturpris, filmpris, litteraturpris, musikkpris og miljøpris. Ved siste utdeling hadde vi for eksempel fra Vestfold med både filmen om grisen Gunda fra Re i filmklassen og operasanger Lise Davidsen fra Sandefjord i musikklassen. Ingen av de norske nominerte nådde helt opp denne gang, men nominering er en anerkjennelse i seg selv.

Kulturbudsjettet i Nordisk råd har hatt krevende tider, og det foreslås fortsatt kutt på alle poster i resten av denne fireårsperioden. I tillegg er både Orkester Norden og Circolo Scandinavio foreslått fjernet helt. Dette bekymrer. Orkester Norden har i snart 30 år fremmet et unikt nettverk for unge musikere i de nordiske og baltiske land, og arrangerer bl.a. sommerleirer. I 1860 fusjonerte de tre skandinaviske bibliotekene i Roma formelt som Circolo Scandinavo per Artisti e Scienziati. I dag er Circolo Scandinavo et godt eksempel på samarbeid mellom alle de fem nordiske landene. Circolo Scandinavos residens i Roma for nordiske kunstnere er en unik institusjon der nordiske kunstnere siden 1860 har hatt mulighet til å jobbe i hjertet av Roma og bidra med gjensidig inspirasjon til den nordiske kulturarven. Sigrid Undset er blant dem som var i Roma flere ganger. I dag er det dagens arbeidende kunstnere som kan søke seg dit.

Enestam-rapporten, som samarbeidsministeren viste til i sin redegjørelse, anbefaler som ett av sine nå 13 forslag å trygge finansieringen for kultur, forskning og fritids- og ungdomssektoren. Skal neste generasjon unge ha samme tillit til hverandre og våre samfunnsbærende institusjoner, vil felles språkforståelse og felles kulturopplevelser være gode bidrag på veien. Det krever både politiske og økonomiske valg.

Nils-Ole Foshaug (A) [13:40:58]: Først vil jeg takke samarbeidsministeren for en god redegjørelse holdt her på torsdag i forrige uke, og for hennes innlegg i dag. Redegjørelsen viser det mangfoldet av samarbeidsområder som det arbeides med, og som er viktig for Norge og Norden i dag og i framtiden. Norden er bundet sammen gjennom våre felles verdier, kultur, historie og geografi. Samarbeidsministeren sa i sin redegjørelse:

«Historien om den nordiske regionen i moderne tid må kunne karakteriseres som en suksesshistorie.»

Det sier jeg meg enig i. Et enda sterkere nordisk samarbeid er derfor både naturlig og viktig. Etter to utfordrende år med pandemi ble Europa i februar rammet av en brutal angrepskrig. Russland invaderte sitt naboland Ukraina. Behovet for og nødvendigheten av et godt nordisk samarbeid er blitt ytterligere forsterket.

Nordic Defence Cooperation, NORDEFCO, markerte tiårsjubileet for det nordiske forsvarssamarbeidet i 2019. Samarbeidet har gjennom årene utviklet seg betydelig og vil utvikle seg videre. I Hurdalsplattformen sier man tydelig at det nordiske samarbeidet på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området er viktig, og at regjeringen vil prioritere det. I år er det Norge, under ledelse av forsvarsministeren, som har formannskapet for NORDEFCO. Her vil Norge kunne være pådriver for utvikling av arbeidet for å nå visjonen om et effektivt samarbeid i fred, krise og krig.

Vi har samme klimatiske forhold i våre operasjonsområder og har i stor grad de samme operative utfordringene. Under Cold Response i år deltok Sverige og Finland med betydelige styrker. Dette var et viktig bidrag og en markering av den geopolitiske betydningen den nordiske regionen har.

Samfunnssikkerhet og beredskap er en annen viktig del av det nordiske samarbeidet. Felles evne til å forebygge og redusere konsekvenser av kritiske hendelser og katastrofer må forsterkes. Dette arbeidet er forankret i Haga-samarbeidet. Haga-samarbeidet og NORDEFCO har derfor naturlige samarbeidsområder. Beredskap, sikkerhet og forsvarspolitisk samarbeid er tett sammenvevd.

Norge er medlem av NATO. Det er ikke Sverige og Finland, men vi følger tett med i diskusjonen i våre naboland. Hva de faller ned på, er selvfølgelig opp til landene. Allerede i dag er Finland og Sverige NATOs fremste samarbeidsland, men et eventuelt valg om fullt medlemskap vil kunne få stor betydning for et enda tettere forsvarssamarbeid i Norden.

Det nordiske samarbeidet handler om gjensidige forpliktelser til å jobbe for demokratiske, trygge og åpne samfunn. Undertegnede ser fram til et økt og mer forpliktende nordisk sikkerhets- og forsvarssamarbeid i årene som kommer.

Helge Orten (H) [13:45:01]: Nordisk råd ble etablert helt tilbake i 1952 og markerer i år 70-årsjubileum. Helsingforsavtalen, som legger grunnlaget for samarbeidet mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige, har vi hatt siden 1962.

Det er all mulig grunn til å markere 70 år med nordisk samarbeid. Vi har mye til felles, samtidig som det selvfølgelig er kulturelle forskjeller. Likevel har vi i løpet av disse årene utviklet samfunnsmodeller som gjør at de nordiske landene gjør det godt i levekårsundersøkelser.

Markeringen av 70-årsjubileet blir gjort med et dystert bakteppe. Det er igjen krig i Europa. Putins grusomme angrep på Ukraina berører oss alle. Det er et uakseptabelt angrep på et folk som ønsker å leve i fred, frihet og demokrati – verdier som har bidratt til å forme de nordiske landene, men som krigen i Ukraina gir oss en påminnelse om at vi ikke kan ta for gitt.

Også det nordiske samarbeidet er preget av Putins invasjon av Ukraina. Der målet har vært å bytte ut landets ledelse og destabilisere, har resultatet så langt blitt det motsatte. Ukraina viser en fantastisk mobiliseringsevne. Europa og EU står samlet og støtter Ukrainas kamp for frihet og demokrati, bidrar med våpen og humanitær hjelp og gjennomfører kraftfulle sanksjoner. NATO står sterkere enn noen gang som forsvarsallianse, og nye land vurderer medlemskap. Der Putin ønsket å skape splid, har han oppnådd det motsatte. Europa og USA samler seg i solidaritet med Ukraina.

I den spente og alvorlige situasjonen er det viktig å minne om at Norden har et utstrakt forsvars- og sikkerhetssamarbeid. Det var også helt i tråd med våre prioriteringer da statsministeren nylig varslet økt øvingsaktivitet mellom det svenske og det norske forsvaret framover.

Både Norge og Finland har grense mot Russland, og Putins krig mot Ukraina har satt fart i debatten om NATO-medlemskap både i Finland og i Sverige. Finland har varslet at de skal vurdere et mulig medlemskap i NATO allerede i år. Dersom både Sverige og Finland skulle velge å gå inn i NATO, vil det bidra til å styrke det nordiske forsvarssamarbeidet ytterligere.

Nordisk råds visjon fram mot 2030 er at det skal være verdens mest bærekraftige og integrerte region. Det er noe å strekke seg etter.

To år med pandemi og delvis stengte grenser har vært vanskelig for mange som bor langs grensen, og som har fått hverdagen sin endret. Samtidig er det krevende å håndtere dette når pandemihåndteringen er forskjellig, f.eks. i Norge og Sverige. Det viktigste nå er å lære av erfaringene fra pandemien og bidra til at hverdagen for dem som bor langs grensen, kanskje blir lite grann bedre neste gang noe slikt inntreffer.

Samtidig ser vi at det er behov for å ta grep for å gjøre Norden til en mer integrert arbeidsregion. Felles godkjenningsordninger for fagutdanninger og helsepersonell er noe vi kan jobbe videre med. Felles elektronisk ID ville også ha gjort hverdagen mye enklere for veldig mange.

Norge har hatt kraftutveksling med Norden siden 1960-tallet, og vi er en del av et integrert nordisk kraftmarked, i hovedsak med Sverige og Danmark. Det har bidratt til stabilitet og forutsigbarhet for alle landene. Stabiliteten i kraftmarkedet har det siste halve året blitt utfordret, og vi har sett uvanlig høye gass- og strømpriser. Krigen i Ukraina har skapt en ny sikkerhetspolitisk situasjon som også påvirker energiforsyningen i hele Europa. Russland kan ikke lenger anses som en stabil og sikker leverandør av gass, og det vil påvirke energisituasjonen både i Europa og i Norden.

Arbeidet for å skape en robust og fornybar energiforsyning i Norden og Europa er en avgjørende faktor for at vi også skal kunne redusere våre klimagassutslipp. Dette er en utfordring vi må løse i fellesskap, og som blir svært viktig i det nordiske samarbeidet i årene som kommer. Norge har en svært viktig rolle i den sammenheng, både fordi vi er en stabil leverandør av gass til Europa, og fordi vi har store fornybare kraftressurser. Vi bør ha mål om å være en viktig aktør i omstillingen til et grønt og fornybart Norden.

Selv om krigen i Europa gir et dystert bakteppe, energisituasjonen er krevende og vi står overfor store utfordringer i omstillingen til et grønnere samfunn, er det all mulig grunn til å være optimistisk på vegne av Norden. Det nordiske samarbeidet og de nordiske samfunnsmodellene står sterkt og er et godt utgangspunkt når vi nå i fellesskap skal nå visjonen om at Norden skal bli verdens mest bærekraftige og integrerte region innen 2030.

Karianne B. Bråthen (A) [13:50:20]: La meg få starte med å takke statsråden for hennes redegjørelse til Stortinget. I en turbulent tid er det viktigere enn på lenge med et sterkt nordisk samarbeid, og statsråden ser ut til å ta sin viktige rolle som nordisk samarbeidsminister på alvor.

Det er vanskelig å snakke om det nordiske samarbeidet uten å nevne krigen, som slår inn i den politiske virkeligheten i alle våre land. Med sin brutale angrepskrig i Ukraina viser Russland at landet og dets leder er villig til å invadere naboland på en måte vi trodde hørte fortiden til. For de nordiske landene, med vår umiddelbare nærhet til bjørnen i øst, er det naturlig at Russlands invasjon påvirker de politiske samtalene og prioriteringene.

Norden har vært ute en vinternatt før. Våre nasjoner har en lang og delt historie, en historie med både oppturer og nedturer. Våre lands separate historier er en sammenvevd fortelling om Norden, om samarbeid og konflikt, om unioner og selvstendige stater. I moderne tid er historien om Norden en historie om sterkt samarbeid og solidaritet i krevende tider. Nordisk råds 70 år lange eksistens er i så måte et vitnesbyrd om det viktige nordiske fellesskapet.

I sin redegjørelse viste statsråden til de nordiske statsministrenes mål fra 2019: Norden skal være verdens mest bærekraftige og integrerte region i 2030, og sammen skal vi bygge et grønt, konkurransedyktig og sosialt bærekraftig Norden. Det er ambisiøst, men en riktig målsetting. Jeg er glad for at ministeren er tydelig på at Vår visjon 2030 er veikartet for Norges formannskap i Nordisk råd. Gjennom regjeringens daglige arbeid, som bygger på målsettingen i Hurdalsplattformen, er alle våre statsråder og departementer med på å bygge opp under dette viktige arbeidet. Jeg vil trekke fram at Vår visjon 2030 så sterkt fokuserer på Nordens samlede ansvar for klima- og miljøomstillingen vi står overfor. Forpliktende avtaler, støtte og erfaringsutveksling, pilotprosjekter på tvers av landene, finansieringsordning og virkemiddelapparatet er alt med på å støtte opp under en felles, koordinert nordisk innsats for klimaet og framtidens generasjoner.

Verden har vært preget av kriser i mesteparten av tiden siden 2019. Pandemien har truffet det nordiske samarbeidet hardt, og begrensningene vi har levd med, har vært en utfordring for vårt sterke fellesskap. Vi er kommet lenger fra hverandre, med restriksjoner og stengte grenser. På mange måter har utsiktene til å nå målsettingen om et bærekraftig og integrert Norden utfordret oss, men nettopp derfor er det så viktig at statsråden fastholder Vår visjon 2030. Skal hele Norge lykkes med vår omstilling, vår utvikling og vår framtidige velferd, er vi helt avhengig av gode naboer, få barrierer og trygghet for våre felles områder. Prosjektet Critical Nordic Flows og prosjekter om grønn skipsfart og vår felles forsyningssikkerhet for mat og medisiner viser det klart.

De siste ukers krigføring i Europa ryster verdenssamfunnet. Her i Norden er det nok også en vekker for mange. Når Finland og Sverige har seriøse drøftinger om å søke NATO-medlemskap, ser vi at krigen i Ukraina og konsekvensene av den kan stå igjen som et historisk veiskille i premissene for et nordisk samarbeid.

Jeg må få takke mine medrepresentanter, på tvers av partier, og medlemmer fra både nåværende og foregående regjeringer for at det politiske Norge er så tydelig på at det nordiske samarbeidet er viktig. Vi ser det der jeg er medlem, i utvalget for vekst og utvikling og i grensehindergruppen. Der snakker vi om økt mobilitet mellom landene og viktigheten av digital integrasjon – altså å kunne ha elektronisk identifisering i et annet lands tjenester. Vi snakker om digitale førerkort, felles fokusering på energiområdet – hvordan kan vi samarbeide mer og minske avhengigheten av olje og gass fra Russland? Vi snakker om fellesskap og felles bankapplikasjoner, slik at vi forenkler betalingene mellom folk, som Vipps, som vi har i Norge. Og vi snakker om hvordan vi kan styrke vår felles beredskap, og hvordan vi kan samarbeide mer rundt bærekraftig utvikling. I den nordiske modellen vektlegges nemlig alle aspekter av bærekraftig utvikling. Uten sosial bærekraft og rettferdighet kan vi ikke oppnå økologisk bærekraft. Vi snakker selvfølgelig også om økt samarbeid om infrastruktur. STRING deltok på vårt forrige møte i Malmö og poengterte viktigheten av nettopp det. Et nordisk ministerråd for infrastruktur og digitalisering ville kunne understøtte det viktige arbeidet.

Sammen skal vi alle bidra til at Norden når målene i Vår visjon 2030. Det er et arbeid jeg ser fram til å støtte statsråden i, gjennom min deltakelse i utvalget for vekst og utvikling, og i grensehindergruppen.

Lene Westgaard-Halle (H) [14:09:07]: Frihet – kjenn litt etter når du hører ordet frihet. Hva tenker du da? Tenker du på friheten til å kunne si og mene hva du vil? Tenker du på friheten til å reise hvor du vil – den har vi jo kjent litt på de siste par årene – eller på å gifte deg med hvem du vil? Eller tenker du bare på frihetsfølelsen du får når du går en deilig tur i fjellet? Hva tror dere i salen her at en ukrainer tenker når hun hører ordet frihet?

Mange av oss i Norden tar friheten litt for gitt. Det er veldig mange år siden krigen. Vi bor i et fritt, demokratisk land med enorme mengder olje og enorme mengder fisk. Vi er mer likestilte enn de fleste andre land, vi kan si og gjøre stort sett det vi vil. Vi har, selv om prisene stiger litt akkurat nå, bedre råd enn i de fleste andre land. Vi er fri.

Å være avhengige av russisk gass begrenser en rekke lands frihet, og her kan Norden spille en svært viktig rolle. Den nye virkeligheten i geopolitikken og energimarkedet gjør at vi dramatisk må akselerere omstillingen til ren energi. Vi må øke Europas energiuavhengighet fra de upålitelige leverandørene og volatile fossile brensler.

Det nordiske energisamarbeidet er unikt i verden og har en lang historie. Utenlandskabler er ikke noe nytt påfunn. Det har gjort energiforsyningen i Norden stabil i nesten 100 år. Det første skrittet mot et samarbeid ble tatt da en sjøkabel ble lagt ut mellom Danmark og Sverige allerede i 1915.

I dag er det nordiske energisamarbeidet det mest integrerte regionale samarbeidet i verden og nevnes ofte som et forbilde internasjonalt. De fem nordiske landene er sammen i stand til å konkurrere på verdensmarkedet, spesielt innenfor nettopp klima- og energiområdene.

Takket være de nordiske landene og det at de har en bred palett av ulike energikilder, kompletterer vi hverandre, og vi kan via det nære samarbeidet dra nytte av hverandres styrker. Hva karbonintensiteten angår, ligger den nordiske elektrisitetsmiksen 25 år foran resten av verden. Nordiske CO₂-utslipp per produserte elektrisitetsenhet var en femtedel av det det globale gjennomsnittet var for noen år siden.

Styrken, sikkerheten og stabiliteten som ligger i et felles nordisk kraftmarked, har også gjort at vi kan hjelpe land i øst, som f.eks. de baltiske statene. Litauen var tidligere helt avhengig av Russland for det aller meste av sin energi. De slet, ifølge presidenten i Litauen, med utpressing fra Russland. Nå er de koblet sammen med Norden gjennom BaltLit-kabelen, som sikkert alle har hørt om, som har økt forsyningssikkerheten til Litauen og bidratt til å gjøre dem helt uavhengig av nettopp Russland. Presidenten oppsummerte dette med tre ord denne uken: Vi er fri.

En av Polens energispesialister beskriver Polens jobb for å gjøre seg uavhengig av russisk energi på følgende måte: Dette handler egentlig ikke om energi, det handler om transformasjonen fra ett politisk system til et annet. Det handler om politisk stabilitet, og det handler om demokrati.

Europa ønsker å redusere sin avhengighet av russisk gass etter invasjonen av Ukraina – det er jo åpenbart. For et par uker siden la EU-kommisjonen fram planen som skal kutte import av russisk gass med hele to tredjedeler i løpet av dette året. Blant tiltakene som EU vil satse på, er mer flytende naturgass i verdensmarkedet. I tillegg vil EU-landene øke innsatsen for energieffektivisering, slik at gassforbruket til oppvarming av bygninger går ned. EU ønsker massiv utbygging av fornybar energi som sol- og vindkraft og satsing på produksjon og import av hydrogen. Her har vi i Norden veldig store komparative fortrinn. I tillegg ønsker de å satse på biogass og økt elektrifisering av samfunnet.

Men energipolitikken i Norden handler om mye mer enn tilgang på billig, ren kraft, den handler som å sikre Europas innbyggere frihet.

Truls Vasvik (A) [14:14:03]: Det nordiske samarbeidet er sterkt, og det har vært sterkt i flere tiår. Det nordiske samarbeidet er så sterkt og våre land så integrert at man ikke nødvendigvis tenker på at vi er i forskjellige land når vi besøker hverandre. Det gjelder selvfølgelig særlig i grenseområdene våre, der folk både jobber og lever livet sitt på tvers av en langt på vei ikke-eksisterende grense. Det å kunne bevege seg fritt over grensene våre har blitt sett på som en selvfølgelighet.

Denne selvfølgeligheten fikk seg en knekk under koronapandemien. Grensene ble stengt, og det fikk konsekvenser for oss alle, særlig for dem som bor langs grensene våre. En kan vel til en viss grad si at det nordiske samarbeidet knaket litt i sammenføyningene. Hvert land ble opptatt av å beskytte sine egne innbyggeres liv og helse, og de ulike land valgte forskjellige strategier for hvordan pandemien skulle slås tilbake.

De ulike landene har evaluert sine egne tiltak, og jeg tror ikke jeg skal bruke tid her på å snakke om hvem som hadde mest eller minst rett. Realiteten er at den situasjonen vi har stått i, viser med all tydelighet hvor avhengige vi er av hverandre, og at vi nå må gjenoppbygge og styrke den tilliten som vi har hatt i Norden helt siden annen verdenskrig.

Som medlemmer av velferdsutvalget i Nordisk råd behandler vi saker som er midt i kjernen av den nordiske velferdsmodellen. Det er den modellen som resten av verden ser til når forbedringer skal gjøres. Det er den modellen som sikrer at samfunnet stiller opp for alle når det trengs, og det skal vi være stolte av. Men vi skal også bruke samarbeidet klokt framover, for hver for seg er de nordiske landene ganske små. Sammen er vi en betydelig større kraft. Så når vi er enige om at vi skal sette antibiotikaresistens høyt på agendaen, betyr det noe. Det betyr noe for oss som bor i Norden, og det betyr noe for resten av verden, fordi pandemien har vist oss at sykdom ikke stopper ved landegrensen, og antibiotikaresistens er uten tvil en av vår tids aller største utfordringer.

Basert på vårt samarbeid og vår felles tyngde er jeg glad for at den sosialdemokratiske gruppen i Nordisk råd den siste tiden har fått gjennomslag for viktige saker for vår felles velferd. Vi har løftet utfordringene med grensehandel av kosmetiske inngrep, der vi må sørge for at regelverket i landene våre blir koordinert.

Vi har foreslått at vi sammen med våre nordiske venner skal se på forskning og bekjempelse av såkalt «long covid». Særlig når det kommer til medisinsk forskning og utvikling, er det vesentlig at vi står sammen. Det ble også bekreftet av rektor ved Karolinska Institutet i Stockholm, nordmannen Ole Petter Ottersen – fiffig nok en nordmann, i det nordiske samarbeidet – da helse- og omsorgskomiteen besøkte Karolinska Institutet på vår komitéreise.

Pandemien har vist oss noen sårbarheter i vårt eget land og i våre naboland. Dette har særlig gjort seg gjeldende for beredskapsmateriell. Alle de nordiske landene, med et visst unntak i Finland, har vært avhengige av et overopphetet verdensmarked når det kommer til smittevernutstyr og annet medisinsk utstyr. Det må vi lære av, og vi må vurdere om vi sammen skal videreutvikle vårt samarbeid, slik at vi står bedre rustet når neste pandemi rammer.

Vold i nære relasjoner og partnerdrap er dessverre en stor utfordring i alle nordiske land. I siste møte, i Malmö, ble dette løftet som et tema, og jeg er glad for at velferdsutvalget ble enige om at vi skal fortsette å jobbe med dette. Altfor mange, særlig kvinner, lever i frykt og usikkerhet. Også her kan vår felles innsats forhåpentligvis gi helt nødvendige resultater.

Nordisk råd har eksistert i 70 år. Samarbeidet har tjent oss vel, og folket vårt ønsker mer samarbeid på tvers av landene våre. Sammen skal vi vise vei. Vi skal vise vei innenfor helse, klima, kultur og likestilling. Sammen skal vi vise at den nordiske velferds- og samfunnsmodellen fortsatt skal være noe resten av verden ser til.

Heidi Greni (Sp) [14:17:59]: I år er det 70 år siden Nordisk råd ble opprettet, og det nordiske samarbeidet har preget utviklingen i de nordiske landene i alle de årene. Innbyggerne har kunnet reise passfritt mellom de nordiske landene, mange regioner har felles arbeidsmarked på tvers av landegrenser, og ofte er det kulturaktiviteter og fritidstilbud på tvers av grensene.

I mitt område spiller ungene fra Sverige fotball på Brekken, fordi det er det nærmeste stedet de har kamerater. Dette har fungert godt, helt til pandemien rammet oss. Det at de forskjellige nordiske landene valgte ulike smittevernstrategier, der særlig Sverige skilte seg ut, gjorde det nødvendig å stenge mange grenser, f.eks. mellom Norge og Sverige, i lengre perioder for å hindre importsmitte. Det hadde store konsekvenser for mange innbyggere, særlig i grenseregionene. Verst gikk det ut over dem som ikke kom seg på jobb, skole eller kunne besøke nær familie, men det hadde selvfølgelig også konsekvenser for handelsbedriftene i grenseområdene.

Stengingen var helt nødvendig, men skapte sterke reaksjoner, særlig fra politikere i Sverige. Dialogen og gjensidig informasjon kunne ha vært bedre. Det må vi ta selvkritikk på. Men jeg er overrasket over den sterke reaksjonen og over tilbakemeldingen på at dette svekker tilliten mellom de nordiske landene. Nå er heldigvis grensene åpne igjen, og vi må alle bidra til at tilliten mellom landene gjenopprettes så snart som mulig.

I 2019 vedtok Nordisk råd en visjon om å bli verdens mest bærekraftige og integrerte region. Selv om det jobbes kontinuerlig med å avdekke og løse grensehindre, har vi mye å ta fatt i. Det er mange ulike problemer å ta tak i, f.eks. geoblokkering, ambulanser fra Norge som ikke kan bistå på svensk side fordi de ikke kan ha med medisin, betalingsløsninger som ikke fungerer, entreprenører som må betale store beløp for å få med maskiner over grensen, ulike pantesystemer, skattesystemer, trygdesystemer og ikke minst utdanninger som ikke blir automatisk godkjent mellom de ulike landene. Mange grensehindre er løst, men det dukker opp nye hele tiden. Vi må kanskje bli flinkere når vi vedtar nye regler rundt omkring i de ulike parlamentene, vi må tenke på konsekvensene for det nordiske.

Men det er også mye godt vi har fått til. Det er mange eksempler på grenseløst samarbeid, f.eks. den felles politistasjonen på Magnor, Green Flyway, grønn luftfart-prosjekt i Midt-Norge, og spesialisthelsetjeneste på tvers av grensene, f.eks. i Røros-regionen.

Per Olav Tyldum (Sp) [14:21:16]: Takk til samarbeidsministeren for redegjørelsen til Stortinget om samarbeidet i Nordisk råd.

Jeg ønsker i likhet med representanten Greni å kommentere litt om pandemien og de praktiske erfaringene og utfordringene som er på tvers av grensene.

Pandemien har vært krevende for alle de nordiske landene. Spesielt har norske grep og restriksjoner skapt reaksjoner fra svensk side. Jeg deler samarbeidsministerens betraktninger om at vi må ta reaksjonene på alvor. Det nordiske samarbeidet har klart seg godt gjennom pandemien til tross for midlertidige begrensninger og ulike nasjonale tilnærminger.

La meg ta en avstikker til hjemlige trakter og til det vi spøkefullt kaller for Øst-Trøndelag. Røyrvik og Lierne kommuner har i lag med Frostviken og Hotagen i Sverige opplevd uforståelige grensehinder under pandemien. Dette er en felles bo- og arbeidsregion med våre to svenske naboområder og grensedelene av Strömsund og Krokom kommuner. De som bor der, har nok sjelden tenkt at grensen krysses i hverdagen.

Næringslivet, med pendlere og oppdrag over grensen, har møtt på krevende restriksjoner. Kommunalt ansatte med kritiske samfunnsfunksjoner bosatt på den andre siden av grensen kom seg ikke på jobb. Frivilligheten og organisasjoner med medlemmer bosatt på begge sider av grensen fikk ikke krysse over. Familie, slekt og venner som i hverdagen lever sammen grenseløst, ble skilt fra hverandre. Ja, til og med presten fikk vansker med å krysse grensen i sitt virke.

En pandemi med absolutt grensehinder bryter opp et sammensmeltet lokalsamfunn som er tettere og sterkere vevd sammen over grensen enn med nærmeste tettsted eller by på hver sin side av grensen. Kommunene i Øst-Trøndelag og Jämtland har etablert et pilotprosjekt om grensefri passering for fastboende under en pandemi. Tiltaket er startet opp, finansiert og drevet fram av de lokalt folkevalgte og deres kommuner. Målet er å opprettholde lokalsamfunn med kultur og arbeidsliv over grensen og utvikle et trygt og naturlig grenseområde.

Et lite norsk-svensk samfunn, fattig på innbyggere, men rikt på natur, lever grenseløst med sine erfaringer av en pandemi. Jeg håper at nasjonale myndigheter vil støtte slike samfunn, og jeg inviterer med det gjerne statsråden på besøk ved anledning.

Bengt Fasteraune (Sp) [14:24:31]: For at det nordiske samarbeidet skal være relevant, og ikke minst i relasjon til et stadig mer omfattende samarbeid på europeisk nivå, er det avgjørende at det reflekterer de nordiske landenes prioriteringer og de aktuelle utfordringene de står overfor. Samarbeidet må være relevant, målrettet og effektivt, og ikke minst må det prioriteres av alle.

Et av det danske presidentskapets fire prioriterte områder var nordisk forsvars- og beredskapssamarbeid – og ingen ante vel egentlig hvor aktuelt akkurat det temaet kom til å bli. Sikkerhetssituasjonen i Europa tilsier et stadig tettere forsvars- og beredskapssamarbeid mellom de nordiske landene der det er naturlig, gitt landenes ulike tilknytningsformer både til EU og til NATO. NATO-medlemskapet er øverst på agendaen i våre to nordiske samarbeidsland, og det vil bli tatt beslutninger i disse landene som vil være historiske, uansett hva de velger. Det viktige er likevel at det nordiske samarbeidet står der, og det vil være aktuelt uansett hvilken beslutning man tar. Det tror jeg også det er viktig å poengtere.

De nordiske regjeringene er enige om at man skal ha som mål å styrke samarbeidet innen generell kriseberedskap, og det er det som blir det neste temaet, er jeg overbevist om, i alle disse landene. Når denne situasjonen på et eller annet vis kommer inn i en annen fase, vil man snakke om generell kriseberedskap. Det vil være et kvantesprang i forhold til det vi har opplevd siden krigen. Her vil det komme veldig mange aktuelle problemstillinger på bordet, og de vil komme ganske raskt. Ansvaret må selvfølgelig ligge hos fagministre og fagmyndigheter, som det ble sagt, men samarbeidsministeren må som statsråd ha et overordnet ansvar for koordineringen av arbeidet i Nordisk ministerråd. Det er et svært viktig arbeid vi står overfor. Det er interessante forslag som regjeringen vil vurdere, slik jeg oppfatter det, bl.a. muligheten for en enda bedre og mer systematisk kommunikasjon mellom landene når en krisesituasjon oppstår. Et eget nettverk for slik kommunikasjon, som også kan innebære mer formaliserte rutiner, vil bli diskutert. Hvilke løsninger man blir enig om, gjenstår å se, men det er svært viktig at dette arbeidet får den høyeste prioritet.

Jorodd Asphjell (A) [14:27:44]: Det er ikke noen tvil, dette er en av de debattene jeg har vært med på knyttet til Nordisk råd som det har vært mest engasjement rundt. Det har vært gode innlegg, selvsagt sett i lys av den alvorlige situasjonen vi i Europa er i, og hvor viktig det nordiske samarbeidet er for både fred, utvikling og demokrati.

Derfor er jeg glad for at regjeringen setter det nordiske samarbeidet så høyt på dagsordenen – bl.a. gjennom denne debatten nå – ikke minst med det ministerprogrammet som er nå for 2022, og som peker mot målene i visjon 2030 om et grønt og bærekraftig Norden som er konkurransedyktig og ikke minst sosialt.

I 2023 skal Norge ta stafettpinnen videre fra Finland med å ha ansvaret for Nordisk råd. Arbeidet med å lage et program er allerede startet. Men fra den alvorlige situasjonen som gjelder forsvar, beredskap, sikkerhet, energi osv.: Nordisk råd er også en veldig kulturpreget organisasjon med mange viktige saker. Den nordiske klinkbåt-tradisjonen, med klinkbygging som ble brukt til å bygge vikingskipene, ble i desember 2021 innskrevet på UNESCOs liste over verdens immaterielle kulturarv. Felles historie er også kulturarv.

St. Olav’s Ways til Trondheim er en del av de europeiske kulturveiene, som finansieres av Europarådet. Den er helt unik blant de europeiske kulturveiene, for den går både til sjøs og til lands. Ingen andre kulturveier har denne muligheten. Pilgrimssamarbeidet er og blir en del av vårt nasjonale jubileum i 2030, Norge i 1 000 år. Jubileet har allerede startet rundt omkring i landet, og nasjonaljubileet må under olsok 2022 offisielt etablere en nasjonal komité, der stortingspresidenten vil være en naturlig leder for det videre arbeidet, jf. måten dette ble organisert på under 1814-jubileet vårt.

Helt til slutt vil jeg understreke betydningen av Nordisk råds priser. Nordisk råds priser, som litteraturprisen, musikkprisen, filmprisen, miljøprisen og barne- og ungdomslitteraturprisen, viderefører en viktig kulturarv i Norden, og under vår hovedsesjon har vi også god tradisjon for å løfte fram de kulturbærerne som er nominert og som får prisene. Jeg håper at vi også i den tiden vi er i nå, greier å fortsette den gode tradisjonen med å støtte opp under det viktige kulturarbeidet som gjøres i hele Norden.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [14:30:49]: Takk til samarbeidsministeren for redegjørelsen, og også takk for det jeg opplever som et veldig stort engasjement for det nordiske samarbeidet. På helseområdet har det nordiske samarbeidet mange positive sider ved seg. Vi står nær hverandre i hvordan vi organiserer helsetjenestene våre, og vi deler mange av de samme utfordringene. Det at vi står så nær hverandre og har organisert oss så likt, gjør oss nok også i stand til å kunne bidra godt når vi skal ta imot ukrainske flyktninger til Norden.

Så er vi alle glad for at det er et nært og tett samarbeid mellom oss, for Sverige sikret Norge tilgang på vaksiner gjennom EU da vi trengte det som mest under pandemien. Statsministrenes visjon om at Norden skal bli verdens mest bærekraftige og integrerte region, må gjelde på alle områder, også på helseområdet. Vi har mye vi kan gjøre bedre i årene fremover, for pandemien viste oss at vi har store utfordringer når grensene er stengt. Vi merket det veldig godt på tilgangen til helsepersonell. Vi trenger å ha muligheten til at helsepersonell kan ha Norden som et felles arbeidsområde. Da har vi også noen krevende oppgaver å gjøre for å sikre at det er noe mer lik praksis for hvordan vi autoriserer helsepersonell, slik at vi har muligheten til å bruke den viktige ressursen fullt ut.

Så er det et stort fortrinn, og det er at vi har et felles språk, noe som gjør at man kan jobbe på tvers av grensene om man er helsepersonell utdannet i de andre landene. Det samme gjelder forskning. Vi har mye fremragende forskning hver for oss. Vi kan også få mye mer fremragende forskning sammen, kanskje særlig på sjeldne sykdommer og lidelser. Dette gjør at vi trenger hele befolkningsgrunnlaget i Norden for å kunne forske bedre.

Et annet område er kampen mot antibiotikaresistens. Det er veldig viktig at de nordiske landene fortsetter arbeidet som er startet på det området, og står sammen i kampen mot antibiotikaresistens, som er en stor trussel for veldig mange av oss dersom den kommer helt ut av kontroll.

Så har jeg også avslutningsvis lyst til å si at velferdsutvalget i Nordisk Råd også jobber med spørsmål knyttet til likestilling, til demokrati, menneskerettigheter og bekjempelse av kriminalitet. Min gode kollega Truls Vasvik fra Arbeiderpartiet var inne på det. Vi kan gjøre mer når det gjelder å bekjempe vold mot kvinner. Alle disse områdene jeg nevnte, er områder hvor våre land nærmest ligger i verdenstoppen. Men vi må ikke sove. Vi kan ikke hvile på laurbærene, vi må fortsette å jobbe med disse sakene sammen.

Himanshu Gulati (FrP) [14:34:02]: Ettersom både samarbeidsministeren og også kollegaer som representerer Foreningen Norden er her, vil jeg gjerne begynne med å takke for både den flotte og sterke filmvisningen vi hadde for noen uker tilbake og også markeringen på festningen på Nordens dag.

De nordiske landene er gjennom geografi og skjebne plassert i samme hjørne av verden – på mange måter et kaldt hjørne av verden, men også et veldig folkelig, varmt hjørne. Selv om vi har fellesskap og samarbeid med mange land og områder, ikke minst i Europa, er det noe som binder Norden sammen til et eget fellesskap både kulturelt, språklig, økonomisk og ikke minst historisk.

Som flere har vært inne på, har det nok til tider vært krevende å se relevansen i det nordiske samarbeidet, men det har blitt mer tydelig nå enn noen gang tidligere hva gjelder både grenser, sikkerhet, energi, beredskap og – som taleren før meg var inne på – også å kunne spille på hverandre når man trenger kompetanse innenfor ulike arbeidsfelt, slik man har trengt innenfor helsevesenet under pandemien.

Jeg er glad for muligheten til igjen å være en del av Nordisk råd-delegasjonen etter å ha representert Norge i Ungdommens nordiske råd for mange år siden.

Mitt ønske i denne debatten er å si at det også er viktig at vi holder sterkt fokus på å redusere de hindringer som gjelder for vanlige folk når det gjelder utdanning, arbeidsmuligheter osv., og at man reduserer reelle hindringer og barrierer slik at nordiske borgere kan jobbe, reise og studere på tvers av våre landegrenser uten at det er de samme hindringene man tradisjonelt finner på tvers av landegrensene. Der er det fortsatt mye å ta tak i, enten det gjelder skattemessige barrierer eller andre barrierer. Jeg håper vi klarer å fokusere på de løsningene for vanlige folk, ikke bare det man er opptatt av når det gjelder politisk samarbeid.

Ine Eriksen Søreide (H) [14:36:42]: Jeg skal avslutningsvis bare få knytte noen kommentarer til et par av innleggene som har kommet når det gjelder grensestenging og grensehindre.

Jeg tror alle, både alle partiene i Stortinget og alle som på ulike måter ble berørt av grensestenginger som følge av pandemien, opplevde det som veldig krevende. Det var ikke noe noen hadde noe ønske om å gjøre, men det var først og fremst en konsekvens av særlig to ting. Det ene var at de nordiske landene faktisk valgte ulike strategier for sin pandemihåndtering. Det andre var at smittetallene i de nordiske landene også var veldig ulike. Sverige skilte seg ut med en annen strategi enn de andre nordiske landene og hadde også en annen smittesituasjon.

Jeg skal ikke nå si hva som var riktig og gal strategi. Mitt poeng er bare at det Stortinget også var veldig opptatt av, nemlig å begrense importsmitten, nødvendigvis måtte få noen konsekvenser. Dette var dessverre noe som slo til over store deler av Europa og verden – ulike former for grensehindre vi gjerne skulle vært foruten – og jeg har ingen problemer med å forstå de utfordringene det medførte i grenseområdene, som også gjorde at regjeringa gjorde sitt for å forsøke å kompensere så godt som mulig for f.eks. bortfall av arbeidsinntekt.

Dette var også noe som ble en tematikk i flere av de bilaterale relasjonene i Norden, også fordi Sverige og Finland hadde tilsvarende grensehindringer seg imellom, og jeg kan fortelle at dette også var en viktig del av det jeg vil si var veldig gode diskusjoner mellom de nordiske utenriksministrene. Vi hadde videomøter minst en gang i uka da pandemien sto på som verst, hvor vi også forsøkte å løse små og store spørsmål knyttet til dette.

Mitt poeng var absolutt ikke å forlenge debatten, men jeg tror det er greit å huske historien, nå som pandemien er litt på avstand, om hvorfor det var nødvendig å gjennomføre de tiltakene som både vi og andre land gjennomførte, og at det altså var en konsekvens av valg av ulik strategi for håndtering av pandemien, ulik smittesituasjon i de nordiske landene, og også det som Stortinget etter min oppfatning helt riktig var opptatt av, nemlig hva vi kunne gjøre for å begrense importsmitten og dermed unngå at vi ble mer sårbare enn nødvendig.