Tore Vamraak (H) [15:25:57]: Vi har mange viktige oppgaver her på Stortinget, men jeg tør påstå at noe av det viktigste vi står overfor de kommende tiårene, er å legge til rette for at det kan skapes flere lønnsomme arbeidsplasser.

For at vi skal ha et godt og bærekraftig samfunn, mener NHO at det må skapes netto 250 000 nye arbeidsplasser i privat sektor fram mot 2030. Dette er begrunnet i rapporten «Neste trekk».

Også i perspektivmeldingen som kom ut for litt over ett år siden, er det godt begrunnet at vi trenger flere arbeidsplasser som kan gi skatteinntekter til statskassen. Petroleumsnæringen vil ikke lenger være en vekstmotor i norsk økonomi. Disse svært lønnsomme arbeidsplassene må erstattes av andre lønnsomme arbeidsplasser.

McKinsey lanserte i år et konkret veikart for hvordan Norge kan skape 210 000 nye eksportrettede arbeidsplasser i ti konkrete mulighetsnæringer: hydrogen, havvind, batterier, karbonfangst og -lagring, grønn maritim næring, industriell programvare, forbrukerplattformer, sirkularitet, havbruk og turisme. McKinsey estimerer økt verdiskaping til 310 mrd. kr hvert år om anbefalingene i rapporten følges.

I rapporten fra McKinsey er det pekt på utdanningsbehov for hver enkelt av de ti mulighetsnæringene. Ifølge McKinseys anslag vil det oppstå et rekrutteringsbehov på om lag 7 000–8 000 ingeniører på tvers av batteriverdikjeden fram mot 2030. Selskapet anbefaler derfor å opprette egne studieprogrammer for batteriteknologi, samtidig som man øker kapasiteten for eksisterende utdanningsprogrammer innen prosesskjemi, elektrokjemi, metallurgiske prosessfag og annen storskala produksjon.

Videre anslår McKinsey at det vil være behov for ca. 16 000 operatører til battericelleproduksjon alene i 2030. Opptil 80 pst. av alle som ansettes i celleproduksjonen, er operatører. Noe av kompetansebehovet kan dekkes gjennom overført kompetanse fra andre industriområder, men McKinsey anbefaler like fullt at det opprettes egne linjer for «batteriteknikere», samt at det fokuseres ytterligere på batteriproduksjon i eksisterende fagutdanninger som f.eks. maskinoperatør, logistikk- og lagerpersonell, kvalitets- og kalibreringsfag og produksjonsteknikker, samt innenfor sikkerhet og HMS-linjer.

Utover utdanningssystemet peker McKinsey på at det er behov for å etablere nasjonale testfasiliteter, slik at det skapes en læringsarena for utdanning som dekker behovet for akademisk og industriell testing. Videre peker McKinsey på at norsk batteriproduksjon er avhengig av en satsing på forsknings- og utviklingsarbeid.

Dette var et lite dypdykk i bare én av de ti mulighetsnæringene. Tiden strekker ikke til for å gå gjennom alle, men batterinæringen kan tjene som en illustrasjon på det store utdannings- og forskningsløftet som vi trenger for å etablere ny, lønnsom eksportindustri i Norge.

Mange av næringene forutsetter en satsing på realfag. Det har vært en erkjennelse i lengre tid at framtidens verdiskapende arbeidsliv trenger flere med realfagsutdannelse. Nå får vi imidlertid høre fra høyskolesektoren at de sliter med rekrutteringen til studieplassene på realfag. Det understreker at vi må tenke helhetlig: framsnakke realfagene, være tydelige fra myndighetene på at det ligger store muligheter innenfor realfag, og gi ungdommene både motivasjon og basiskompetanse innenfor realfag. Bare da kan vi håpe på at vi klarer å utdanne alle de ingeniørene og operatørene som vi har behov for i framtidens mulighetsnæringer.

Jeg takker for muligheten til å sette dette temaet på dagsordenen og ser fram til å høre statsrådens perspektiver. Jeg ser også fram til debatten om temaet.

Statsråd Ola Borten Moe [15:30:01]: Takk til interpellanten for et viktig spørsmål.

Befolkningens kompetanse er den viktigste ressursen vi har. Det er også en begrenset ressurs. Jeg tror vi kommer til å gå tom for folk i Norge før vi går tom for penger. Det blir stadig flere eldre, ungdomskullene blir mindre, og det kan bli vanskeligere å rekruttere arbeidskraft fra utlandet. Det ser vi allerede tendenser til i dag.

Kompetansebehovene i helse- og omsorgssektoren øker, samtidig er det store udekkede behov i næringslivet. Særlig i distriktene er det vanskelig å få dekket kompetansebehovene. På samme tid er det en betydelig andel av den voksne befolkningen som står utenfor arbeidslivet, ofte som følge av manglende utdanning og kompetanse.

Jeg er bekymret for at regnestykket ikke går opp. Framover vil vi måtte planlegge bedre, og vi må prioritere hardere. Derfor vil jeg legge fram en melding til Stortinget – en utsynsmelding – som skal gjøre rede for framtidige kompetansebehov og regjeringens prioriteringer. Det overordnede målet for meldingen vil være å dekke arbeids- og samfunnslivets kompetansebehov framover og sørge for at innbyggerne i hele landet har tilgang til utdanning.

Et av temaene som skal behandles i utsynsmeldingen, er kompetansebehovene knyttet til industri, nye industrier og det vi kaller grønne industrier. Regjeringen arbeider nå med et grønt industriløft som skal skape lønnsomme og attraktive arbeidsplasser i hele landet. Regjeringens mål er å bruke vår kompetanse på områder hvor vi allerede er verdensledende, til å utvikle industriprosjekter f.eks. innenfor flytende havvind, ulike former for fornybar energi, karbonhåndtering og kanskje batterier.

Verdiskapingen og arbeidsplassene som følger av innovasjon og nyskaping, bygger på et velfungerende kunnskapssystem og sterke forsknings- og utdanningsmiljøer, i tillegg til rike naturressurser. Jeg er opptatt av at forsknings- og innovasjonspolitikken utvikles slik at den fremmer kompetanse i hele landet, bygger sterke forskningsmiljøer og slik bidrar til å løse samfunnsutfordringer. Derfor vil regjeringen revidere langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, og det er naturlig at planen prioriterer områder som er av strategisk viktighet for Norge og norske næringer.

Det er ikke tilstrekkelig å bare være opptatt av antall studieplasser og nyutdannede. Vi må angripe problemet med mangel på kompetanse fra flere kanter. Vi må se på hvordan vi kan mobilisere arbeidskraftreserven, få flere ungdommer gjennom videregående opplæring, rekruttere kompetent arbeidskraft fra utlandet og holde vår egen arbeidsstyrke oppdatert.

I Hurdalsplattformen varsler regjeringen en bred kompetansereform for arbeidslivet. Regjeringen vil utvikle en slik reform i nært samarbeid med partene i arbeidslivet, og de særskilte utfordringene industrien står overfor, vil være et sentralt tema i dette arbeidet.

Hurdalsplattformen slår også tydelig fast en satsing på fagskoleplasser. Fagskolene spiller en viktig rolle i å utdanne fagkompetanse, i videreutdanning og i videreutvikling av arbeidskraft i hele landet.

Vi har satt i gang flere nye treparts bransjeprogrammer for kompetansebygging. Blant annet har vi reetablert program for industri- og byggenæringen som ble startet i 2019.

Uansett hvor man drar i Norge i dag, ser man at det mangler folk, og at det mangler folk med riktig kompetanse. For å sikre tilgang til kompetanse for industrien og resten av arbeidslivet i distriktene satser regjeringen på fleksibel og desentralisert utdanning. Vi har satt av 184 mill. kr i år for dette formålet.

Midlene skal gå til studiesentre og til fleksible og desentraliserte tilbud. Studiesentrene kan spille en viktig rolle i å tilrettelegge for at folk i distriktene kan ta en utdanning som arbeidslivet i regionen har behov for. Regjeringen vil derfor gradvis bygge ut et godt nettverk av studiesentre rundt om i hele landet, på steder som i dag ikke har studiested eller tilgang på høyere utdanning. I tillegg skal fagskoler, høyskoler og universiteter få anledning til å gi flere fagtilbud, slik at utdanning blir enda mer tilgjengelig for folk som av ulike grunner ikke har mulighet til å studere fulltid ved et av de faste studiestedene.

Avslutningsvis: Jeg har i likhet med representanten Vamraak et dypt engasjement for at vi klarer å løse det som er felles kompetansebehov på vegne av samfunnet i framtiden. Så håper jeg at jeg har denne salen med meg i hvert fall i en refleksjon knyttet til at vi skal være litt ydmyke med tanke på hva dette akkurat kan være. Det er andre systemer der man har prøvd å planlegge fram i tid, enten det har vært femårsplaner eller andre ting. Det vi kan gjøre fra vår side, er å sørge for god kompetanse, og så må næringsliv og forskning klare resten.

Tore Vamraak (H) [15:35:21]: Jeg takker for statsrådens konstruktive og positive inngang til problemstillingen og hans sterke engasjement i saken. Utsynsmeldingen som statsråden varslet, vil bli et viktig dokument som kan gi en god retning. Det blir spennende å se på den meldingen når den kommer.

Jeg er selvsagt enig i at det er flere kilder til arbeidskraft enn nyutdannet ungdom. Det er viktig at vi både tar i bruk den arbeidskraftreserven som potensielt ligger blant norske innbyggere, og legger til rette for riktige muligheter for også utenlandske arbeidstakere.

Jeg var i forrige måned i Grimstad og besøkte to utdannings- og forskningsinstitusjoner som er sentrale rundt den planlagte batterifabrikken til Morrow i Arendal. Universitetet i Agder oppretter et utdanningstilbud innenfor batteriteknologi, og fagskolen i Agder, som starter opp i nye lokaler rett ved universitetet, vil utdanne prosessoperatører til batterifabrikken. Videre etablerer Morrow sitt Battery Research Center inne på campus Grimstad. På den måten oppnår de nettopp den tette koblingen mellom akademia og næringslivet som McKinsey peker på som en suksessfaktor.

Dette er ett lokalt eksempel på hvordan utdanningstilbudet bygges godt opp rundt en lokal industrisatsing. Like fullt er dette tilbudet i seneste laget – utdanningstilbudet bygges parallelt med batterifabrikken. Det er derfor et tydelig behov for enda bedre koordinering mellom industrien, myndighetene og de ulike utdanningsinstitusjonene rundt om i hele Norge.

Jeg har ikke tatt til orde for at Norge skal satse på akkurat disse ti mulighetsnæringene som McKinsey peker på, og bare på disse ti, men rapporten er tydelig på at for at vi skal lykkes med de næringene vi velger å satse på, må det satses tungt på bl.a. utdanning og forskning samt andre viktige rammebetingelser som tas opp i rapporten.

I universitets- og høyskolesektoren må noen områder prioriteres opp på bekostning av andre. Signaler sendes til industriaktører og til våre barn om hva staten ønsker å legge til rette for, og hva staten ikke er interessert i å legge til rette for.

I denne salen debatteres oftere de potensielt negative sidene ved industrisatsinger enn behovet for lønnsomme arbeidsplasser og hvordan vi best kan legge til rette for verdiskaping. Det bidrar til usikkerhet for norsk industri og for utenlandske aktører som vurderer å etablere seg i Norge. Og som rapporten fra McKinsey viser, må samfunnet stille opp med en storstilt og målrettet satsing på relevant utdanning og forskning for at det skal være attraktivt å etablere seg i de ti mulighetsnæringene.

Jeg er derfor nysgjerrig på om statsråden har tydelige signaler å sende til norske og utenlandske aktører om ambisjoner for etablering av flere lønnsomme arbeidsplasser, og på hvilke konkrete tiltak statsråden og regjeringen vil treffe for å bygge opp relevante utdanningstilbud og etablere relevante forsknings- og utviklingsprogrammer og -arenaer.

Statsråd Ola Borten Moe [15:38:33]: Mange av disse spørsmålene kommer jeg til å invitere Stortinget til å være med og tenke rundt i den nevnte utsynsmeldingen.

Så vil jeg komme med et par generelle betraktninger. For det første må, etter mitt og regjeringens skjønn, lønnsomhet ligge til grunn for nye næringer i Norge. Vi løser ingenting ved å gjøre ting som ikke lønner seg, eller produsere ting det ikke er en kommersiell etterspørsel etter verken i Norge eller på verdensmarkedet.

Vi har rike muligheter i dette landet, knyttet til både eksisterende næringer og det å bygge videre på og videreutvikle dem og – helt sikkert, akkurat som tidligere – knyttet til å utvikle nye teknologier, nye næringer, og så klare å bygge industri og verdiskaping på det.

Det er også sånn at det ikke bare er kompetansen det står på. Det er to ting å si om det. For eksempel knyttet til batterifabrikker har jeg fått med meg at en gjennomsnittlig batterifabrikk trenger ca. like mye strøm som Trondheim by. Så før vi har fått gjort noe med den overordnede strømsituasjonen i Norge, tror jeg at den typen etableringer i stor skala kan komme til å bli krevende, med mindre det er noen som bruker betydelig mindre strøm enn man allerede gjør i dag.

Det andre er at mye av kunnskapen og kompetansen knyttet til prosess og industri også er generisk kompetanse. Mange vil kunne si at det i prinsippet er samme sak om man kjører et olje- og gassanlegg eller et meieri, og vi opplever mange ganger at folk går mellom disse ulike næringene. Med andre ord: Dette av og til oppkonstruerte ordskiftet rundt at vi ikke skal holde på med én ting fordi vi skal holde på med noe annet, tror jeg på sett og vis er kunstig, rett og slett fordi at har man god kompetanse og kan det man driver på med innenfor én fagdisiplin, er det selvsagt ikke noe i veien for at man – i hvert fall i mange tilfeller – kan benytte det innenfor en annen.

Så vil jeg minne representanten og salen på det jeg tror blir en av våre store utfordringer framover, og det er rett og slett at den store ligningen skal gå opp. Vi har enorme ambisjoner så vel innenfor industrivekst og verdiskaping som knyttet til velferds- og kunnskapsproduksjon. Barnekullene blir mindre framover. Tilgangen på utenlandsk arbeidskraft ser også ut til å bli mindre, og det bringer meg tilbake til starten: Jeg tror vi kommer til å gå tomme for folk i dette landet lenge før vi går tomme for penger.

Håvard Sagbakken Saanum (A) [15:41:41]: I årene som kommer, vil norsk økonomi gjennomgå store endringer, der petroleumssektoren gradvis vil utgjøre en stadig mindre del av norsk økonomi og næringsstruktur og andre næringer vil vokse fram og få en større rolle. Konkret hvilke næringer det blir, og hvilke arbeidsplasser som blir skapt, er selvsagt vanskelig å forutsi, men det er ingen tvil om at McKinseys rapport nevner flere av næringene som vil bli viktige for Norge fram mot 2030 og i tiden etter det.

Skal vi lykkes med å få ut potensialet i næringslivet, er økt innsats på både forskning og utdanning avgjørende. Derfor vil jeg gi honnør til representanten Vamraak for at han løfter et svært viktig tema i sin interpellasjon, og jeg vil også takke statsråden for hans gode svar.

Samtidig står det at den største hindringen på veien mot omstilling ikke nødvendigvis er innen forskning og høyere utdanning, men kanskje heller innen yrkesfag, fagutdanning og ikke minst i å få på plass investeringer så bedrifter kan utvikle seg og la nye ideer bli testet – og dermed kan vi lykkes med innovasjon.

Norske forskningsmiljøer oppfatter jeg allerede i dag som både framoverlente og ambisiøse og noen som i aller høyeste grad bidrar til å få på plass den kunnskapen som trengs for framtidens næringsliv. Fra det offentliges side er Norge allerede blitt gode på å investere i forskning, sett relativt til mange andre land, med store overføringer til både grunnforskning og anvendt forskning.

Så forskningen finnes i stor grad allerede i dag. Kunnskapen er til stede for å skape de nye næringene for framtiden og for å skape de grønne arbeidsplassene vi er avhengige av. Det er da også som McKinsey sier i sin rapport: Allerede finnes teknologien for 85 pst. av alle kuttene som trengs for å komme til netto null i 2050. Problemet ligger heller i at mangelfull aktiv industri- og næringspolitikk gjennom flere år har gjort at vi har fått lite realisert av den gode forskningen som er gjennomført. Teknologien er der; nå trenger vi investeringer og kompetanse i arbeidsstokken for å ta den i bruk.

Heldigvis har vi omsider fått en regjering som fører en mer aktiv næringspolitikk, og som setter tydelige mål for samfunnsutviklingen og hvor vi vil med landet vårt. Ta Forestias nysatsing på Braskereidfoss som et eksempel. Der har de lenge hatt planer om en ny fabrikk for returtre. Dette er et glimrende eksempel på både sirkulærøkonomi og fortsatt satsing på industri basert på de fornybare ressursene vi har i Norge. I tillegg får de der 100 nye sårt tiltrengte arbeidsplasser i en distriktskommune. Det er altså snakk om et kinderegg av et prosjekt, og det har vært gryteklart i flere år. Det eneste som har manglet, er at også staten har gått inn med midler og investert.

Nå gjør regjeringen, med næringsminister Jan Christian Vestre i spissen, nettopp det. Det er et godt eksempel på handlekraftig, aktiv næringspolitikk hvor man gjennom politiske vedtak bidrar til vekst og utvikling i en framtidsrettet næring.

Når det gjelder de ansattes kompetanse, er det av vår nye regjering også gjort mye bra som kommer lokalt næringsliv over hele landet til gode – bl.a. med økt satsing på desentraliserte utdanningssentre, fagskoler og læringsplasser og med tanke på omskolering og kompetanseutvikling for dem som ønsker og trenger det.

Kari-Anne Jønnes (H) [15:45:34]: Takk til interpellanten for å reise et viktig spørsmål, og takk til statsråden for gode og interessante tanker.

Norge kan ifølge rapporten «Norge i morgen», som representanten Vamraak viser til i sin interpellasjon, bli verdens ledende land på bærekraftig høykvalitetsturisme. De skriver bl.a. at «tiden er inne for å industrialisere norsk reiseliv».

Med rundt 10 pst. av det globale bruttonasjonalproduktet før pandemien, eller om lag tre ganger så mye som f.eks. jordbruk, er turisme i realiteten en global megatrend. Hjemme i Norge lever likevel næringen i skyggen av annen naturressursbasert næring og preges i dag av sterk fragmentering og lave marginer.

Med fagfornyelsen er bærekraftig utvikling satt på dagsordenen som et av de tverrfaglige temaene i norsk skole. Det er et godt utgangspunkt å bygge videre på. Skal vi som nasjon utnytte de store mulighetene som ligger i bærekraftig turisme og bygge en konkurransedyktig reiselivsøkonomi fram mot 2030, må vi behandle turisme like strategisk som andre næringer. Det vil kreve en strategisk satsing på utdanning og innovasjon, strategisk organisering, og det må sikres at dagens vilkår for små og mellomstore bedrifter videreføres, og at disse vilkårene utvikles i tråd med framtidens behov.

Et grønnere norsk reiseliv vil være en forutsetning for bærekraftig vekst og er en konkurransefordel inn mot andre land. Norges ambisjon bør være å bli et foregangsland for grønne løsninger og slik gripe posisjonen som verdens ledende destinasjon for bærekraftig turisme. Norge har naturgitte fortrinn som gjør helårsturisme til en strategisk viktig satsing i hele landet alle vi i denne salen er så veldig glad i. Spørsmålet er da om viljen er der.

Så er det et område til vi har mye å hente på, og det er samarbeid med EU og EUs forskningsprogram. Vi har betalt inngangsbilletten, men det trengs vilje til satsing over tid for å se resultater. Forskning og utdanning kan ikke styres etter valgsyklusen, det trengs langsiktig satsing.

Rapporten «Norge i morgen» peker ut retning for flere interessante satsingsområder der Norge bør ligge i tet. Tett samarbeid med EU kan på flere av disse områdene være den utløsende faktoren. Vi må forsterke det internasjonale og det nasjonale forsknings- og innovasjonssamarbeidet om de store samfunnsutfordringene. Norges program for grønn og digital omstilling og bærekraft må spille sammen med EUs mål og virkemidler i Horisont Europa, og med de sentrale EU-strategiene som foreligger. Videreføring av «Grønn plattform» vil være en satsing hvor mange kan oppnå god synergi med European Green Deal. Samtidig må vi ivareta de delene av norsk næringsliv som ikke dekkes gjennom EUs satsinger.

De store utfordringene løser vi sammen, ikke hver for oss. Som nasjon har vi store muligheter og naturgitte fortrinn. De største mulighetene har vi gjennom tett samarbeid med våre nærmeste naboer i EU. Det fordrer videreføring av de siste årenes satsing. Det vil lønne seg for små og mellomstore bedrifter i hele landet, det vil lønne seg for Norge og for verden.

Torleik Svelle (Sp) [15:49:22]: Det bør være et mål for alle regjeringer å sørge for en bedre og mer arbeidsrelevant utdanning for alle. Det bør selvfølgelig være et mål for alle regjeringer å sørge for at vi har både skoler, yrkesfagutdanninger og universiteter over hele landet. Derfor opplever jeg at interpellasjonen som kommer fra Høyre i dag, slår fast mye som jeg ser på som åpenbart. Et mål som vi selvfølgelig er nødt til å jobbe både mer og hardere for å nå, er å få flere jobber i privat sektor som skaper både arbeidsplasser og verdiskaping over hele landet.

I regjeringen, i Senterpartiet og Arbeiderpartiet, vet vi at dersom vi skal utvikle sterke lokalsamfunn, sikre utvikling av bedrifter og gode arbeidsplasser over hele landet, ja, da er vi avhengig av sterke fagskoler, yrkesfagutdanninger og universiteter overalt der folk bor, i hele Norge. Vi vet at dette ikke bare er viktig for næringslivet. Dette er også viktig for å sørge for at ungdommer kommer inn i lokale bedrifter. Dette er viktig for at ungdom rundt omkring i landet blir boende så landet holdes levende.

Det er også verdt å merke seg at regjeringen med Senterpartiet og Arbeiderpartiet har arvet en krevende sysselsettingskurve fra høyreregjeringen. Jeg har tatt meg frihet til å se på hvordan det gikk med sysselsettingen i privat sektor da Høyre styrte. Det er nemlig sånn at selv om man holder koronaen utenfor, økte andelen som var sysselsatt i offentlig sektor, år for år, sett opp mot privat sektor. Vi i Senterpartiet og Arbeiderpartiet har et mål om å skape flere arbeidsplasser i privat sektor rundt omkring, noe som både fører til verdiskaping og skaper liv, lys i husene og aktivitet. Det skal vi greie, men da er gode utdanningstilbud som er der både folk og bedrifter er, en del av nøkkelen.

Jeg er trygg på at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en helhetlig og god plan for dette, som Ola nevnte. Jeg håper at vi i den planen kan se på næringslivets behov, og at vi kan se behovet for både etter- og videreutdanning under ett – med et mål om å bygge flere arbeidsplasser i privat sektor, for her har regjeringen med Senterpartiet og Arbeiderpartiet en del å gjøre etter at Høyre har styrt i åtte år.

Alfred Jens Bjørlo (V) [15:52:47]: Det er seint på dag, men vi får prøve å halde oss til formene som best vi kan. Eg vil også, på vegner av Venstre, takke representanten Vamraak for at han har løfta denne interpellasjonen om eit viktig tema, og for svaret frå statsråden.

Denne McKinsey-rapporten er særs interessant og burde eigentleg ha vore obligatorisk lesing for alle representantar i denne salen, nettopp fordi han er så konkret og bryt ned kva alle våre politiske festtalar om å satse på utvalde framtidsnæringar faktisk handlar om, og kva utfordringar det gjev.

Dessverre er det nok sant, det statsråden seier, at når vi skal jobbe med å utløyse dette potensialet, vil vi gå tomme for folk før vi går tomme for pengar. Det trur eg er ei spissformulering, men det er ei ganske korrekt beskriving. Vi skal òg hugse på at dei ti næringane som er løfta fram her, heller ikkje er heile det norske næringslivet eller heile det nye næringslivet. Det er store, viktige næringar som ikkje er inne i dette bildet, der vi vil det skal jobbe mange. Landbruket er eit stort tema no. Helsenæringane er ei anna næring med enormt potensial, som svarer til mykje av det som står i rapporten. Behovet vårt for folk kjem til å vere svært i åra framover.

Statsråden har òg isolert sett rett i at det er veldig mange moglegheiter for å bruke kompetanse og ferdigheiter på tvers i ulike sektorar, men utfordringa er den at den sektoren vi kanskje snakkar mest om og har flytta aktivitet vekk frå, er petroleumsnæringa, olje og gass, men det er ikkje sånn at vi kan knipse og her og no begynne å flytte veldig mykje arbeidskraft over til desse nye næringane dei neste eitt, to, tre, fire åra. Det kjem til å vere fullt trykk i norsk petroleumsnæring og olje- og gassnæring i nokre år til – parallelt med at vi skal byggje opp desse nye næringane. Det gjer utfordringane våre svære.

Difor krev det ei brei vifte av tiltak. Eg ser òg fram til utsynsmeldinga som er varsla av regjeringa. Eg trur det er ein rett måte å gripe tak i det på frå statsråden si side. Målretta satsing på utdanning er viktig. Eg er glad for at statsråden òg framheva så sterkt det med å få til fleksibel desentralisert utdanning og vidareutdanning over heile landet på høgskuleutdanningar og fagskuleutdanningar. Det å kontinuerleg utdanne og gje kompetanse til arbeidsstyrkje over heile landet i meir fleksible modellar er ein viktig del av det vi må gjere.

Det er mykje vi er einige i, og det har vore sagt mykje klokt. Representanten Vamraak var inne på fleire av tiltaka som er framheva i McKinsey-rapporten, men eg vil framheve to særskilte utfordringar som eg trur vi òg må ha med oss, for vi er nøydde til å ta alle verkemiddel i bruk for å vere i nærleiken av å løyse denne utfordringa.

Den eine er at vi ikkje kjem til å trenge – nær sagt – fleire jobbar i privat sektor; vi treng fleire folk som jobbar i privat sektor, samtidig som det er eit stort behov for hender i helse- og omsorgsyrka, i utdanning, i oppvekstsektoren og i offentleg sektor. Vi kjem til å trenge så mykje folk sette inn på riktig plass at det å jobbe med kontinuerleg å effektivisere offentleg sektor er eit ansvar vi er nøydde til å ta. Det er ikkje populært å snakke om. Er det éin ting vi ikkje treng fleire av, er det fylkeskommunar, for å seie det litt spissformulert. Vi er faktisk nøydde til å ta på alvor at vi er nøydde til å ha ein effektiv, stram offentleg sektor der vi har færrast mogleg hender vekke i unødvendig byråkrati og frie hender til omsorgsoppgåver i offentleg sektor, men ikkje minst i privat sektor. Så rasjonalisering av offentleg sektor er ekstremt viktig.

Så er det eit anna område som er framheva i McKinsey-rapporten, som representanten Vamraak interessant nok ikkje har teke opp, og det er at rapporten seier at vi ikkje har nokon veg utanom å ha ein meir offensiv politikk for å tiltrekkje oss spesialisert arbeidskraft frå utlandet. Det må vi ha. Vi kjem ikkje til å lykkast med berre å omskolere norsk arbeidskraft, for vi kjem til å trenge så mykje så raskt. Omtrent alle andre europeiske land er no i ferd med å leggje strategiar for korleis dei kan bli attraktive land for å tiltrekkje seg spesialisert arbeidskraft i dei næringane der kvar enkelt nasjon har potensial og moglegheit for å utvikle seg og vekse i framtida.

Det må vi i Noreg ta på alvor. Venstre hadde for kort tid sidan eit representantforslag som handla om nettopp det. Der fekk vi ikkje brei støtte frå korkje Høgre eller dagens regjeringsparti for å setje fortgang i arbeidet med å tiltrekkje oss spesialisert arbeidskraft. Det temaet kjem til å kome tilbake, og det håper eg òg blir ein del av politikkpakkane vi no skal jobbe med i lag.

Olve Grotle (H) [15:58:08]: Først vil eg òg seie at eg synest det er veldig bra med denne interpellasjonen som representanten Vamraak har teke opp. Eg synest også at statsråden har gjeve gode svar i ei sak som det kanskje ikkje er altfor stor usemje om i salen.

I 2014 kom strukturreforma i høgskule- og universitetssektoren. Målet var å få færre og sterkare institusjonar for å styrkje kvaliteten i høgare utdanning og forsking. På Vestlandet kom ideen om å samle høgskulane i ein stor vestlandshøgskule, og i januar 2017 slo høgskulane i Haugesund, Stord, Bergen, Førde og Sogndal seg saman til den nye Høgskulen på Vestlandet, HVL. HVL har blitt ein stor suksess for nærings- og samfunnslivet på Vestlandet, han er tett på arbeidslivet og kan tilby relevante og oppdaterte utdanningar på nokre av dei viktigaste profesjonane våre innan sektorane opplæring, ingeniørfag og helse og sosial. HVL utdannar t.d. kvart år heile 400 ingeniørar og er dermed den største utdanningsinstitusjonen for ingeniørfag etter NTNU. Og det stoppar ikkje der, HVL arbeider no med å bli eit profesjons- og arbeidslivsretta universitet bygt på dei fem campusane dei har på Vestlandet.

I McKinseys rapport som kom ut for kort tid sidan, blir det peika på sju endringar som må til for at vi fram til 2030 skal lykkast med å skape over 200 000 nye arbeidsplassar i dei ti eksportretta moglegheitsnæringane. Ei av desse endringane er kunnskap og kompetanse, for som det blir sagt: Når vi skal utvikle framtidas næringar, treng vi også framtidas kompetanse.

I dette bildet ville ein høgskule eller eit universitet bygt på profesjons- og arbeidslivsretta utdanningar med høg kvalitet vere svært viktig. Alt dette kjem òg med ein stor tilleggsfordel, for gjennom sin desentraliserte og praksisnære modell vil HVL – eller Universitet på Vestlandet, som dei kjem til å ta som namn når dei blir universitet – og liknande utdanningsinstitusjonar andre stader i landet i stor grad òg medverke til god regional utvikling, ikkje berre fordi det vil gje det offentlege og næringslivet i regionane god og relevant arbeidskraft, men òg fordi det vil vere positivt for folketalet og alderssamansetjinga. Som demografiutvalet har peika på, vil personar som vel å studere i same region som dei kjem frå, i stor grad velje å bli verande i regionen etter enda utdanning.

For Høgre har utdanning og kompetanse alltid vore eit viktig politisk tema. Det vil det bli i framtida òg, for skal vi utvikle framtidas næringar, treng vi òg framtidas kompetanse.

Maren Grøthe (Sp) [16:01:48]: Formålet med utdanningstilbudet vårt er todelt. Først og fremst skal vi gi både barn, unge og voksne de verktøyene de trenger for å greie seg videre i livet, og deretter skal vi sikre at både næringslivet vårt og offentlig sektor har den kompetansen de trenger i framtiden. Det krever satsing på både utdanningstilbudet og næringsutviklingen i hele landet som er bredere og bedre enn det den forrige regjeringen noen gang hadde.

Skal vi utdanne den kompetansen som framtidens arbeidsliv trenger, må både utdanning, videreutdanning og omstilling av kompetanse bli enklere å gjennomføre, uavhengig av livssituasjon eller bosted. I tillegg er det slik som representanten og interpellanten også tar opp: Det er ulike behov i ulike regioner. Derfor er Hurdalsplattformens mål om en storsatsing på desentral og fleksibel utdanning viktig i dette arbeidet. I tillegg er den satsingen vi nå ser på studiesentre, helt sentral, for de er nettopp det som interpellanten tar opp, nemlig utdanning tilpasset næringslivet og de ulike kompetansebehovene lokalt.

NHO estimerer også at fagskolekompetanse og fagarbeidere blir enda viktigere for næringslivet i årene framover. Utdanningen av morgendagens fagarbeidere starter tidlig. Da kan ikke utdanningslivet vårt bare forberede elevene på en akademisk karriere, vi må også i større grad anerkjenne praktiske ferdigheter tidlig. Derfor er jeg glad for at regjeringen er tydelig på at vi nå skal gjennomføre en ungdomsskolereform og anerkjenne dette tidlig i skoleløpet, noe som også skal legge til rette for en større yrkesfagsatsing i tiden framover.

At vi også styrker tilbudene på fagskolene, blir kjempeviktig. Senterpartiet har over tid vært opptatt av deres rolle som en viktig utdanningsaktør og en viktig byggestein for fagarbeiderne våre. Der trenger vi flere grep i årene framover.

Totalt sett er næringslivets behov sentralt i alle beslutninger som vi tar i utdanningspolitikken. Derfor er jeg også glad for at statsråden tar opp utsynsmeldingen, for den vil bli en viktig rettesnor, og den vil bli en viktig ramme for dette arbeidet framover.

Tore Vamraak (H) [16:04:45]: Jeg takker for gode innlegg i debatten. Statsråden har vist forståelse for behovet for flere lønnsomme arbeidsplasser i de næringene som har vært nevnt her. Flere av talerne har tatt til orde for viktigheten av enkeltnæringer, og representanten Grotle har tatt opp viktigheten av å ha tilgang til gode utdanningstilbud i hele landet, der hvor arbeidsplassene ligger, samtidig som utdanningstilbudet holder god kvalitet.

Jeg er glad for at statsråden inviterer til en debatt om arbeidskraftsbehovet gjennom utsynsmeldingen. I dette arbeidet vil det være viktig å bygge på prinsippet om lønnsomhet og verdiskaping, som statsråden var inne på. Det er mange ønsker i denne sal om arbeidsplasser ulike steder, men med den knappheten på arbeidskraft som statsråden har tatt opp, vil vi måtte spørre oss en ekstra gang om vi skal ta oss råd til å skape arbeidsplasser med lavere verdiskaping enn det som det er potensial for.

Kompetanse er ikke den eneste faktoren som skal til hvis man ønsker å lykkes med å skape nye, lønnsomme arbeidsplasser. Statsråden pekte på tilgangen til elektrisk kraft som en forutsetning for kraftkrevende industri som batteriproduksjon, og det er helt riktig. Samtidig er det for akkurat denne næringen også pekt på behovet for andre tiltak, slik som bl.a. «single point of contact», for å tiltrekke seg utenlandske investorer. Det er et eksempel på konkrete tiltak som koster lite, og som kan gi Norge bedre muligheter som en verdensledende industrinasjon.

Representanten Svelle gjorde et forsøk på å skape et bilde av lav sysselsetting gjennom tiden med regjeringen Solberg. Jeg tror likevel heller at statsråd Borten Moes beskrivelse er riktig, at vi raskere går tom for folk enn vi går tom for penger.

Representanten Bjørlo tok opp behovet for å tiltrekke oss spesialistkompetanse fra utlandet. Det vil være nyttig å se nærmere på hvordan vi kan lage en god ordning for tilgang på den kompetansen som vi har bruk for å hente fra utlandet. Og større i antall: Vi må få til en smidig omstilling fra de næringene som avgir arbeidskraft, til de næringene som har behov for arbeidskraft. Noen kan gå rett fra meieri til olje, som statsråden var inne på, men for mange andre vil det være nødvendig å få en etter- og videreutdanning for å få jobb i en annen næring, og vi trenger kompetanse på alle nivåer, som representanten Grøthe var inne på. Så jeg ser fram til både utsynsmeldingen og videre debatter om temaet.

Statsråd Ola Borten Moe [16:07:56]: Takk for det som jeg opplever som et godt og konstruktivt ordskifte rundt et viktig tema i denne saken og i denne salen.

Et par sluttkommentarer fra meg: La oss først bare tenke litt overordnet rundt McKinsey og McKinsey-rapporten. Det er et anerkjent økonomisk rådgivningsfirma, men det er også et firma som av og til faktisk kan ta feil, så å bruke dem som fasit tror jeg vi skal være forsiktige med. De har bl.a. på sin «track record» strategisk rådgivning for Norske Skog gjennom 1990- og 2000-tallet. De som har fulgt den bedriften, kan jo gjøre seg opp egne meninger om hvor smart det var å selge alt bortsett fra avispapir, akkurat da internett inntok verden. Poenget er at selv om det sikkert var riktig og fornuftig den gangen, hender det at ting blir annerledes enn det man hadde tenkt.

Videre synes jeg at tallene det refereres til, også er verdt en refleksjon. 310 mrd. kr i det jeg forstår er bidrag til BNP, leser ikke jeg på noen annen måte enn en omsetning. 310 mrd. kr på 210 000 ansatte er med kjapp hoderegning, og da med forbehold om at jeg har regnet feil, 1,5 mill. kr per hode. Det er ikke et høyt tall. Det er tvert imot etter mitt skjønn et ganske lavt tall, som er jeg veldig spørrende til om vi kan legge inn i et samfunnsøkonomisk regnestykke knyttet til de behovene vi har for å skape verdier for å ivareta en god velferdsutvikling for befolkningen under ett, og for behovene knyttet til finansiering av offentlig sektor spesielt.

Endelig: Jeg googlet litt nå og fant ut at i 2019, i hvert fall ifølge Nettavisen, for å være pinlig nøyaktig, var verdiskapingen eller bidraget til statskassen for hver ansatt i olje og gass til sammenlikning 21 mill. kr. Jeg vil anta at i år er det tallet betydelig større. Det skulle ikke forundre meg om det er nærmere et tresifret millionbeløp. Det betyr at hvis denne salen skulle mene at vi ikke til enhver tid allokerer samfunnsressursene der de gir best utbytte til enhver tid, i stort, betyr ikke det noe annet enn et velferdstap for oss alle sammen, færre muligheter til å produsere gode velferdstjenester for oss som bor her, mindre velstand for den samlede befolkningen totalt sett og lavere konkurranseevne for fedrelandet.

Vi er nødt til å klare å forholde oss til disse ulike hensynene under ett. Vi skal gjennomføre et grønt skifte, men vi skal også tjene penger.