Stortinget - Møte fredag den 3. juni 2022

Dato: 03.06.2022
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 394 L (2021–2022), jf. Prop. 89 L (2021–2022))

Søk

Innhold

Sak nr. 12 [09:26:06]

Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om Lov om gjennomføring av tilleggsavtale mellom Norge og USA om forsvarssamarbeid av 16. april 2021 (forsvarssamarbeidsloven) mv. (Innst. 394 L (2021–2022), jf. Prop. 89 L (2021–2022))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 20 minutter, Senterpartiet 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Rødt 5 minutter, Venstre 5 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter og Kristelig Folkeparti 5 minutter.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Hårek Elvenes (H) [] (ordfører for sak nr. 11): I dag vil et bredt flertall på Stortinget gi sitt samtykke til inngåelsen av tilleggsavtalen mellom Norge og USA. Samtlige partier unntatt Miljøpartiet De Grønne, Rødt og SV står bak flertallsinnstillingen.

Avtalen er en av flere avtaler som regulerer det forsvarspolitiske samarbeidet med USA. Tilleggsavtalen vil forsterke det transatlantiske båndet og videreføre de lange linjer i norsk sikkerhetspolitikk.

Vi kan ikke forsvare Norge alene. Forsterkning fra nære allierte er avgjørende for vår sikkerhet. Den konklusjonen trakk vi allerede etter andre verdenskrig. Alliansefrihet i fred og nøytralitet i krig viste seg å slå grundig feil.

Norge har i mer enn 70 år hatt et nært og godt sikkerhetspolitisk samarbeid med USA. USA er vår viktigste allierte, og USAs sikkerhetsgaranti er fundamental for norsk sikkerhet.

Avtalen er ønsket fra både norsk og amerikansk side. Stortinget har tidligere vedtatt å videreutvikle det forsvarspolitiske samarbeidet med USA, bl.a. gjennom Meld. St. 36 for 2016–2017, Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

I krise og krig er Norge helt avhengig av forsterkninger utenfra. Mottak av forsterkninger må forberedes i fredstid i tett samarbeid med våre allierte. Norge har i flere tiår mottatt amerikanske styrker for trening på norsk jord. Det amerikanske marinekorpset har hatt forhåndslagre i Trøndelag siden 1982, og det har vært lagret materiell for sjø- og landstridskrefter i Sør-Norge siden 1950- og 1960-tallet.

Tilleggsavtalen etablerer et oppdatert rettslig rammeverk for de amerikanske styrkers tilstedeværelse på norsk territorium. Avtalen skal bygge på full respekt for norske lover og Norges folkerettslige forpliktelser. Dette er ingen særnorsk avtale. USA har inngått tilsvarende avtale med en rekke andre europeiske land som også er våre allierte.

Avtalens primære formål er å ivareta norske sikkerhetsinteresser. Tilleggsavtalen vil endre dagens rettslige rammeverk på en del sentrale punkter. Den går lenger enn tidligere avtaler i å gi amerikanske styrker rettigheter i Norge og etablere omforente områder. Den myndighetsoverføringen avtalen legger opp til, anses imidlertid som lite inngripende sett i forhold til avtalens sikkerhetspolitiske verdi og gevinst for Norge. Samlet sett vil myndighetsoverføringen ha svært begrenset innvirkning på det norske samfunnet og generelt for befolkningen i Norge.

Flertallet i komiteen presiserer at tilleggsavtalen er en sak av stor viktighet for Norge. Avtalen ivaretar helt grunnleggende samfunnsmessige interesser, nemlig vår evne til å avskrekke og vår evne til å forsvare landet.

Tilleggsavtalen bryter ikke med norsk basepolitikk. Det tillates ikke permanente baser i fredstid på norsk territorium. Uten troverdig tilrettelegging for mottak og øving av allierte forsterkninger vil det over tid være vanskelig å opprettholde basepolitikken. Målet i dag, som det var i 1949 og har vært siden, er forsterkninger i krise og krig, ikke permanent nærvær.

Vår basepolitikk er ingen avtale, ingen traktat med andre land, men en ensidig norsk erklæring. Det er Norge som definerer basepolitikkens innhold. Det er selvpålagte restriksjoner som må tolkes i sin samtid. Det har også skiftende regjeringer gjort siden 1951.

I over 70 år har en kombinasjon av avskrekking og beroligelse bidratt til norsk sikkerhet. Nøkkelen ligger i fleksibiliteten som basepolitikken har gitt oss under skiftende sikkerhetspolitiske forhold. Kjernen i norsk basepolitikk ligger i baseerklæringen fra 1949. Her slås det fast at det ikke vil bli åpnet for fremmede staters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep. Senere er det også fastslått ved flere anledninger at alliert samtrening, forhåndslagring av militært materiell og investeringer i militær infrastruktur, delvis finansiert gjennom NATO, ikke strider mot norsk basepolitikk. Tvert imot, det er en forutsetning for at norsk basepolitikk skal kunne opprettholdes.

Tilleggsavtalen er en videreføring av norsk sikkerhetspolitikk slik som vi kjenner den. Mesteparten av den allierte infrastrukturen ble ikke videreført etter den kalde krigen. I lys av den sikkerhetspolitiske situasjonen – eller for å si det på godt og forståelig norsk: Russlands aggressive framferd – er det nå et stort behov for å styrke vår evne til allierte forsterkninger.

Uten en troverdig tilrettelegging for mottak og øving av allierte styrker vil det over tid være vanskelig å opprettholde basepolitikken. Norge har ikke utenlandske baser. I motsetning til andre land med grense til Russland har Norge heller ikke anmodet om framskutt nærvær av NATO-styrker på norsk jord. Dette krever til gjengjeld en forsterkningsmodell som er troverdig.

Den russiske innovasjonen i Ukraina viser hvor utsatt et land med grense til Russland er når man ikke har nære allierte. Russlands brutalitet og forakt for internasjonal rettsorden har sendt sjokkbølger gjennom Europa. Dette er årsaken til at Sverige og Finland nå søker NATO-medlemskap og NATOs kollektive beskyttelse.

Norges medlemskap i NATO og vårt bilaterale forsvarssamarbeid med USA har trygget Norge siden annen verdenskrig. Det er ingen grunn til å endre innretning av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Tvert imot er det behov for å videreutvikle det sikkerhetspolitiske samarbeidet og styrke det transatlantiske båndet.

Til slutt: Over 90 pst. av befolkningen slutter opp om NATO-medlemskapet, viser ferske meningsmålinger. Klarere kan det vel ikke uttrykkes at det er stor støtte i den norske befolkning til den rådende sikkerhetspolitikken. Tilleggsavtalen er en videreføring, en utvikling og en stadfestelse av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Nils-Ole Foshaug (A) []: Forsvaret av Norge skjer i dag langs tre hovedlinjer: den nasjonale forsvarsevnen, det kollektive forsvaret i NATO og bilateral støtte og forsterkninger fra nære allierte. Dette er det et stort flertall for i Stortinget. Forsvaret av Norge vil aldri kunne skje utelukkende med egne styrker. Det er ikke et realistisk alternativ, og derfor er vi med i NATO, og derfor er det viktig at USA og andre allierte kan øve i og forberede forsterkninger til Norge. Norsk basepolitikk legger til grunn at det ikke vil bli åpnet baser for fremmede lands stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep. Forutsetningen for dette er at vi forbereder forsterkninger av Norge i fredstid. Vi har en lang og god samarbeidstradisjon med NATO og USA, og dette samarbeidet er tuftet på inngåtte avtaler. De mest sentrale avtalene som kan nevnes, er avtalen med USA om våpenhjelp fra 1950 og NATOs troppestatusavtale fra 1951, også kalt NATO SOFA.

Dagens diskusjon omhandler tilleggsavtalen mellom Norge og USA, The Supplementary Defense Cooperation Agreement, eller SDCA-avtalen, som vi kaller den. Avtalen om forsvarssamarbeid som Norge og USA har undertegnet, er viktig for norsk sikkerhet. Det er en videreføring og en videreutvikling av alliert nærvær og handler først og fremst om å ivareta norske interesser. Denne avtalen etablerer et justert rammeverk for amerikansk tilstedeværelse på norsk territorium og er en nødvendig forutsetning for at USA skal kunne anvende midler på infrastrukturinvesteringer i Norge innenfor rammen av The European Deterrence Initiative. Slik infrastruktur er viktig for at vi skal kunne motta alliert støtte i krise og krig. Avtalen er derfor viktig i lys av Norges NATO-forpliktelser, både i et regionalt og i et transatlantisk perspektiv. Dette dreier seg om å sette USA og våre andre allierte i stand til raskere og bedre å yte militær forsterkning av Norge og andre NATO-allierte i krise og krig og i tråd med vedtatte planer. Avtalen vil i seg selv ha en positiv effekt på norsk sikkerhet ved at den tydelig bekrefter USAs fortsatte forpliktelser til å bidra til sikkerheten i Norge, NATO og Europa. Avtalen vil med andre ord bidra til å høyne terskelen for krise og krig i både Norge og våre nærområder.

Denne avtalen oppretter omforente områder; flystasjonene på Sola, Evenes og Rygge og orlogsstasjonen på Ramsund blir slike områder. Omforente områder vil i utgangspunktet være til felles bruk for norske, amerikanske og allierte styrker, med mindre noe annet er særskilt avtalt. Begrepet «omforente områder» er nytt, men konseptet likner på ordninger vi allerede har, f.eks. forhåndslagrene i Trøndelag. Her er lagrene på norsk militært område med felles bruk der amerikanerne lagrer utstyr. Noen mindre deler av arealet er til eksklusiv bruk for amerikanerne. Dette med eksklusiv bruk høres kanskje spesielt ut for noen. Jeg vil derfor benytte anledningen til å minne om at også Norge stiller krav om at når norske styrker er i utlandet, skal disse få et eksklusivt område som kun skal være tilgjengelig for dem. Hensikten er bl.a. å beskytte sensitivt materiell.

SDCA strekker seg lenger enn tidligere avtaler når det gjelder amerikanske rettigheter og muligheter i Norge. Dette gjelder bl.a. ordningen om inn- og utreise, jurisdiksjon, skatte- og avgiftsfritak og oppdragsforhold for kontraktørene. Men avtalen understreker at den inngås med full respekt for norsk suverenitet, norske lover og folkerettslige forpliktelser. I dette ligger det en forpliktelse til å følge norsk regelverk, med mindre noe annet er avtalt. USA har gitt uttrykk for at de ikke anser forpliktelsen til å følge norsk rett som avgjørende i tilfeller der dette ikke er forenlig med amerikanske tjenstlige behov. Men dette samsvarer i hovedsak med USAs forståelse av NATOs troppestatusavtale fra 1951 og innebærer derfor ikke noe prinsipielt nytt.

Avtalen viderefører ordningen med NATO SOFA, som siden 1951 har etablert regler om fordeling av straffejurisdiksjon mellom sendestater og vertsstater, slik at sendestaten har primærjurisdiksjon for tjenstlige handlinger. Dette regelverket gjelder i dag i relasjonen til alle besøkende styrker fra NATO-land, herunder de som kommer fra USA. Det nye er at Norge frafaller førsteretten til straffeforfølgelse for handlinger utenfor tjeneste. Norge har likevel adgang til å trekke tilbake dette frafallet i tilfeller som norske myndigheter mener omfatter spesielle omstendigheter. Det vil være aktuelt der det er begått en alvorlig forbrytelse, f.eks. voldtekt.

Norske myndigheter har ansvaret for å ivareta sikkerheten i tilknytning til de omforente områdene. Amerikanerne har imidlertid adgang til å etablere og utføre sikkerhetsrutiner av praktiske betydninger for den daglige aktiviteten på militært område. Det legges til grunn at amerikanske styrkers generelle adgang til fysisk håndhevelse begrenser seg til å treffe de tiltak som er nødvendige og forholdsmessige i påvente av norske militære eller norsk politi. Når det gjelder fysiske tiltak for å forsvare styrker, områder og materiell i tilfelle et fysisk angrep, vil avtalen i hovedsak sammenfalle med det som følger av strafferettens alminnelige nødrett og nødvergebestemmelser. Dette er i stor grad en videreføring av dagens praksis. Det vil bli utarbeidet omforente sikkerhetsplaner som utdyper hvilke rettigheter amerikanske styrker vil ha.

Norsk samtykke til SDCA-avtalen og opprettelsen av omforente områder baserer seg på en helhetsvurdering av en rekke viktige kriterier. Avskrekking og beroligelse er et kriterium. Opprettelsen av omforente områder må støtte opp under balansen i norsk politikk for avskrekking og beroligelse. Plassering, størrelse og tenkt bruk av omforente områder skal ikke hver for seg eller samlet med rimelig grunn kunne sies å bidra til økt spenning i våre nærområder.

Et annet kriterium er forsvarsmessige behov. Opprettelsen av omforente områder må være begrunnet i behovet knyttet til forsvaret av Norge, militær forsterkning eller gjennomføring av nasjonalt planverk, bilateralt planverk eller NATO-planverk relevant for forsvaret av Norge og NATO. Logistisk understøttelse, forhåndslagring, øving og trening inngår i dette.

Et viktig kriterium er base-, atom- og anløpspolitikken til Norge. Opprettelsen og bruk av omforente områder må være i tråd med norsk base-, atom- og anløpspolitikk samt retningslinjene for utenlandsk militær aktivitet i Norge. Det er også satt kriterier for områdene. Omforente områder skal i utgangspunktet kun opprettes innenfor militære områder; dvs. områder som er unntatt fra generell sivil aktivitet. All aktivitet på omforent område skal være basert på konsultasjon mellom Norge og USA.

Jeg vil også understreke at regjeringen vil søke Stortingets samtykke dersom det skulle bli aktuelt å opprette flere omforente områder i framtiden. Dette var det ikke lagt opp til fra den forrige regjeringen.

Norge har i over 70 år hatt et tett, godt og tillitsbasert forsvarssamarbeid med USA. Tilleggsavtalen er en videreføring av og et nytt skritt innenfor denne tradisjonen. Jeg er trygg på at den vil bidra til en troverdig forsterkningslinje, et tettere samarbeid med vår viktigste alliansepartner og en god ivaretakelse av norske interesser.

Bengt Fasteraune (Sp) []: Tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid mellom Norge og USA legger til rette for å videreutvikle det viktige bilaterale samarbeidet vi har med USA. Den er også med på å støtte opp om vår evne til å legge til rette for andre alliansepartnere i NATO. Videreføring og videreutvikling av alliert nærvær handler først og fremst om å ivareta norske interesser, men det er også viktig for vår sikkerhet i Europa. I 1949 sto det klart at Norge trengte organisert samarbeid med andre stater for å sikre sin uavhengighet. Siden den tid har Norge basert seg på et forpliktende alliansesamarbeid i NATO og på forsterkninger fra allierte i krise og krig. Norge og USA har samarbeidet godt om forsvaret av Norge i godt over 70 år, og det skal vi fortsette med.

Den forverrede sikkerhetssituasjonen i Europa og Russlands angrep på Ukraina medfører en varig endring av våre sikkerhetspolitiske omgivelser. Vi må ta inn over oss den sikkerhetspolitiske dimensjonen som er knyttet til Russlands handlinger. Derfor må vi være særdeles årvåkne og prioritere vår evne til samhold, søke multilaterale løsninger og koordinere tett med våre partnere og våre allierte. Denne tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid er en viktig del av dette arbeidet. Dagens situasjon har tydeliggjort på en brutal måte at Norge på kort varsel må være i stand til å kunne håndtere krevende sikkerhetspolitiske utfordringer. Vårt helt grunnleggende asymmetriske forhold til Russland gjør oss særlig avhengige av internasjonal støtte.

NATO-medlemskapet skaper klarhet og forutsigbarhet og gir grunnlag for et avklart naboskap og et praktisk og pragmatisk operativt samarbeid. Avtalen om forsvarssamarbeid mellom USA og Norge vil legge til rette for at USA kan yte raskere og bedre militær forsterkning av Norge. For å kunne legge til rette for et effektivt og godt samarbeid i krise og krig må vi legge grunnlaget gjennom langsiktig tenkning, et godt planverk, samhandling og koordinering og utbygging av en hensiktsmessig infrastruktur.

Sikkerhet, stabilitet og forutsigbarhet forutsetter at vi trener og øver sammen med våre allierte og partnerland i fredstid. Øvelsen Cold Response, som ble holdt i vinter, er et typisk eksempel på hva som kreves i framtiden. Slike øvelser er en ypperlig arena for å samtrene, dele viktige erfaringer og effektivt kartlegge sårbarheter, ikke bare knyttet til norsk forsvarsevne, men også til våre alliertes evne til å operere under krevende nordiske forhold.

Samtidig som avtalen inneholder konkrete tiltak som er ment å verne om norsk sikkerhet, regulerer tilleggsavtalen også de praktiske forholdene ved det norsk-amerikanske samarbeidet. Den omfatter alt fra skatteforhold og vilkår for kontraktører og postkontorer til strafferettslig jurisdiksjon. Mye av dette er rent praktiske ting for å få det til å fungere i hverdagen. Tilleggsavtalen legger opp til samarbeid og løpende konsultasjoner mellom norske og amerikanske myndigheter om konkrete aktiviteter samt operasjonelle og sikkerhetsmessige spørsmål.

Denne avtalen bekrefter at USA – og det er viktig å ta med seg – fortsatt forplikter seg til å bidra til sikkerhet i Norge og Europa, noe som er altfor lite oppe i debatten. Dette er med på å styrke Norges forsvarsevne langs de tre hovedlinjene Stortinget allerede har sluttet seg til gjentatte ganger: den nasjonale forsvarsevnen, det kollektive forsvaret i NATO og bilateral støtte og forsterkninger fra nære allierte.

Spørsmålet om jurisdiksjon dukker stadig opp når tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid med USA diskuteres i den offentlige debatten. Innføringen av begrepet «omforente områder» har ført til påstander om at avtalen medfører at det vil bli opprettet amerikanske baser i Norge, i strid med basepolitikken. Det er altså ikke riktig. Det vil bli opprettet fire omforente områder når avtalen trer i kraft. Det er på flystasjonene Rygge, Evenes og Sola samt på Ramsund orlogsstasjon. Eventuelle framtidige utvidelser av antallet omforente områder vil utgjøre en avtaleendring som krever enighet mellom Norge og USA, regjeringsbehandling og i de aller fleste tilfeller, sånn som nå, Stortingets samtykke. Inkludering av nye omforente områder vil som hovedregel være en sak av særlig stor viktighet, og det følger derfor av Grunnloven § 26 annet ledd at Stortingets samtykke er nødvendig. Det synes jeg er viktig, og det synes jeg er bra.

Omforente områder vil ikke være amerikanske baser, men steder som vil være sentrale i videreutviklingen av samarbeidet med USA, og der det kan bli aktuelt med amerikanske investeringer i infrastruktur. Omforente områder vil være til felles bruk – og det er også viktig å merke seg – for norske, amerikanske og allierte styrker, med mindre noe annet er særskilt avtalt. Det er jo dette som er en av målsettingene.

Avtalen pålegger USA å konsultere Norge om bruken av de omforente områdene, samtidig som den er klar på at all amerikansk militær aktivitet skal respektere norsk suverenitet, norske lover og folkerettslige forpliktelser, også innenfor de omforente områdene – det er også viktig å merke seg. Denne praksisen er gjenkjennbar når norske styrker er i utlandet, hvor også vi stiller krav om å få et område som kun skal være tilgjengelig for norske styrker. Avtalen innebærer heller ikke norsk forpliktelse til å tillate permanent nærvær i fredstid.

Amerikanske myndigheter har i dag førsteretten til å straffeforfølge såkalte tjenestehandlinger. I avtalen presiseres det at USA har rett til å avgjøre hvilke handlinger som skal ha status som tjenestehandlinger. Dette er i samsvar med utbredt praksis i NATO. I tilleggsavtalen frafaller Norge førsteretten til å straffeforfølge handlinger som amerikansk personell eventuelt begår utenfor tjeneste. Det er nytt, men det er også utbredt praksis mellom allierte at det gis et slikt frafall. Norge har likevel, og det må jeg også presisere, adgang til å trekke dette frafallet i særlige tilfeller der norske myndigheter mener det foreligger spesielle omstendigheter. Det er spesielt aktuelt der det er begått alvorlige forbrytelser.

Norge og USA har hatt et godt og konstruktivt samarbeid om jurisdiksjonsspørsmål under den eksisterende NATO SOFA-avtalen, som egentlig gir mer rom for diskusjoner enn det som blir presisert i denne avtalen, og det er ingen grunn til å tro at denne tilleggsavtalen vil medføre endringer i dette, kanskje heller det motsatte.

Jeg vil påpeke på det sterkeste nok en gang og presisere det mange av mine kollegaer vil si fra talerstolen i denne debatten: Norsk base- og atompolitikk ligger fast. Norsk basepolitikk har sitt utspring i en diplomatisk note fra norske myndigheter til Sovjetunionen et par måneder før signeringen av Atlanterhavspakten i 1949. Basepolitikken bygger på en ensidig norsk beslutning og er ingen internasjonal forpliktelse. Retningslinjene i basepolitikken ble utarbeidet for å støtte opp under regjeringen Gerhardsens balansepolitikk i norsk sikkerhetspolitikk, mellom avskrekking og beroligelse. Basepolitikken legger rammene for alliert tilstedeværelse i Norge i fredstid, men norske myndigheter har selvfølgelig alltid et betydelig skjønnsmessig rom for å ivareta norske sikkerhetsinteresser gjennom skiftende regjeringer. Avtalen om forsvarssamarbeid med USA er ingen ny baseavtale. Den endrer ikke norsk base- og atompolitikk, anløpsregler eller norske begrensninger på lagring av visse våpentyper på norsk territorium. Det er en tilleggsavtale til en allerede eksisterende avtale. Den bygger videre på det vi allerede har, og viderefører det sterke og tillitsbaserte forsvarssamarbeidet vi har hatt i over 70 år. Slik rommer avtalen både avskrekking og beroligelse og viser kontinuitet i vår sikkerhetspolitikk.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Det er interessant å høre folk på talerstolen som er mer opptatt av å definere at det ikke er baser, enn at det faktisk er et godt samarbeid med USA. Siste taler sa det vel fire ganger i løpet av det siste minuttet. Jeg er usikker på hva som er motivasjonen for å hevde det, men jeg er altså uenig. Det skal jeg komme litt tilbake til.

Fremskrittspartiet er positivt til tilleggsavtalen mellom Norge og USA om forsvarssamarbeid. Derfor har jeg denne fine pinsen med Norge og USA på. Større amerikansk militær tilstedeværelse i Norge skaper trygghet for hele alliansen. At Stortinget så langt har insistert på at USA ikke skal etablere baser, men omforente områder, er kun semantikk. Men det er mye mer alvorlig enn det, for det er et signal også til USA om at man ikke ønsker baser, til tross for at det er baser, men at man ikke ønsker at de skal kalles det.

Mens amerikansk nærvær i andre NATO-land helt selvfølgelig defineres som baser, sier saksordføreren at disse omforente områdene er akkurat slike som finnes i andre NATO-land. Men der kalles de baser. Hvis de kalles baser i andre NATO-land og er helt identiske med det vi får i Norge, er det baser. Jeg sa dette med «walks like a duck and quacks like a duck», da er det sannsynligvis en «duck» vi snakker om. Men det er ikke viktig – det er ikke viktig.

Norge har funnet sin egen vri og tilfredsstiller en usolidarisk venstreside i norsk politikk, som på inn- og utpust hevder at en 73 år gammel baseavtale har tjent oss godt, og at vi derfor må beholde den i minst 73 år til. Sikkerhetspolitiske skrivebordsøvelser har imidlertid gått av moten, og sikkerhetspolitiske realiteter har tatt over. Ikke minst har våre nordiske naboer sett dette. Men fremdeles sier noen at vi må satse på et nasjonalt forsvar, som vi verken har mannskap eller utstyr til. Andre sier at Norden er det naturlige og beste alternativet, som for øvrig de øvrige nordiske land ikke vil ha. Noen sier at vi skal reddes av EU, til tross for at NATOs ikke-EU-land finansierer 80 pst. av alliansen. Og noen hevder sågar at vi skal ha alt mulig på en gang. Vi skal ha et nasjonalt, sterkt forsvar som kan sikre oss mot Russland i nord, vi skal ha et nordisk samarbeid, og vi skal ha et EU-sikkerhetssamarbeid – det skal vi diskutere senere i dag – og vi skal ha et NATO-samarbeid. Det er altså Tordenskiolds soldater, det er ikke mulig å få til.

Vi bør satse på det som er viktig, og det er et NATO-samarbeid. Da vi besøkte NATO for to uker siden, advarte generalsekretær Stoltenberg nettopp mot dette, at man får parallelle strukturer i EU og NATO. Allikevel insisterer noen på at dette er en veldig, veldig god idé. Det tapper NATO for ressurser at vi skal holde på med denne dobbeltkommunikasjonen og dette dobbeltarbeidet. Jeg tror de fleste ser det, men allikevel insisterer man på det.

Og hvorfor vil man ha dette i EU-samarbeidet? Sannsynligvis fordi Frankrike har noen stormaktsambisjoner – ikke ambisjoner, men erfaringer og en historikk som gjør at de gjerne vil fortsette med dette. Innsatsen i Mali er et godt eksempel på akkurat det.

Og til denne motstanden mot USA som kommer fra venstresiden – Rødt har vært tydelig på det, de kaller jo NATO og USA for en morderbande: Det er jo interessant at det går an å si noe sånt om vår fremste allierte. Hvis USA er en morderbande, da kan det være interessant å finne ut av hva man mener at Russland og ikke minst Kina er. Hvilke ord skal man bruke på det?

Det har vært gjennomskuelig, men også et signal til USA, at landets militære nærvær er uvelkomment blant mange norske politikere. Det skal vi ta hensyn til, for amerikanerne merker det. For Fremskrittspartiet er dette en illojal opptreden, og vi fremmer derfor forslag om at vi skal være ærlige om hva vi inngår, og at det istedenfor å fortelle vår fremste allierte at de er heldige som får lov til å forsvare Norge, vil være naturlig at NATOs geografiske område er bedre med hensyn til potensielt militær aggresjon, i tråd med doktrinen i NATO.

Det er jo krevende å si at når artikkel 5 utløses, skal vi alle være solidariske. Men før artikkel 5 utløses, skal vi sitte på hver vår tue – og kanskje samles når det er krig. Hvis vi først har 30 eller 32 NATO-land, er det naturlig at vi samarbeider også i fredstid, og da er de ulike landene nødt til å ha militære styrker, slik at de er best forberedt på et eventuelt angrep.

Russlands brutale angrep på Ukraina har synliggjort trusselen regimet i Kreml utgjør for freden i vår del av verden og suvereniteten og integriteten til de stater som befinner seg innenfor det Russland definerer som sitt strategiske interesseområde. At vi har en uforutsigbar og aggressiv nabo, må få konsekvenser for både Forsvarets innretning og Norges forhold til våre allierte. Dersom Norge skal kunne forsvare seg ved et angrep, er vi helt avhengige av et troverdig norsk forsvar og samtidig støtte gjennom rask respons fra våre allierte. For å sikre alliert støtte og tilstrekkelig avskrekking må Norge gjøre det mulig for våre allierte å ha bedre tilgang til personell og utstyr på norsk jord. I praksis mener Fremskrittspartiet at vi bør gjøre dette på generelt grunnlag. Og som jeg nevnte i sted, fremmer vi forslag om dette, at vi kaller en spade en spade, og at vi alle aksepterer at dette vi gjør nå, at disse omforente områdene – som er et nytt ord som jeg aldri hørt om før – faktisk er baser, slik det er i alle andre NATO-land.

Det er positivt at mange NATO-land nå øker sin fokusering på utviklingen i nord, men vi bør være varsomme, som også generalsekretær Stoltenberg var opptatt av, for det er ikke slik at Norge er NATO i nord. Vi er en del av NATO i nord, men det er også andre land som er NATO i nord. Vi har Canada som er NATO i nord, Island er NATO i nord, Danmark utgjør NATO i nord, og man kan også si at USA er NATO i nord. Arktis er et område, men det er mye større enn at Norge er NATO i nord.

Nordområdene er strategisk stadig viktigere. Områdene er enorme og sikrer tilgang til store ressurser. At det militære har større mobilitet enn tidligere, gjør at alle stormakter har interesser i nord. Jeg kan komme tilbake til det senere.

Våre allierte gjennomfører trening og øving i Norge, også sammen med norske styrker, for å utvikle forsvarssamarbeidet. Lange forsyningslinjer for NATO-allierte kan dog utgjøre en vesentlig utfordring i en situasjon hvor en fiendtlig invasjonsstyrke søker lynkrigtaktikk, slik russerne opprinnelig forsøkte i Ukraina.

Dagens sikkerhetspolitiske situasjon krever at norsk sikkerhetspolitikk revurderes. NATO trenger tydeligere avtrykk i nordområdene, og Norge trenger raskt assistanse ved situasjoner dersom krise eller krig truer. Det får man dersom våre allierte har baser i Norge.

Så er det interessant at man sier at norsk sikkerhetspolitikk ligger fast. Det er flere som sier det. Nei, den gjør ikke det. Den kan ikke ligge fast når Finland og Sverige blir medlemmer av NATO, da må vi faktisk tenke nytt. Det er ingenting som tilsier, når to naboer kommer med i NATO, i den samme alliansen som vi er i, at det ligger fast. Dette er slitte uttrykk som vi er nødt til å gå gjennom og se på når Finland og Sverige blir medlemmer av NATO. Et eksempel er f.eks. når de skal ha øvelser, som vi har stort sett i Norge. Det vil bli en konkurranse mellom Finland og Sverige om hvor disse øvelsene skal avholdes. Det vil ha en kostnadsside, USA vil presse prisen ned – kostnadene for disse øvelsene – og det kan bety at øvelsen som vi til nå har hatt i Norge, ikke vil bli avholdt i Norge. Det har konsekvenser for det norske forsvaret og vår beredskap, og det vil også koste oss penger hvis vi skal være med på dette.

Jeg avslutter med det og tar opp forslaget fra Fremskrittspartiet.

Presidenten: Da har representanten Christian Tybring-Gjedde tatt opp det forslaget han viste til.

Ingrid Fiskaa (SV) []: Den saka me behandlar i dag, er ei sak som ikkje har fått den merksemda ho fortener. Det er synd, for avgjerande vegval i utanriks- og forsvarspolitikken bør ikkje gjerast utan ein brei offentleg debatt. Innbyggjarane bør ha moglegheit til å påverka, men dei fleste har nok knapt nok høyrt om avtalen. Det er i seg sjølv eit argument for ikkje å vedta samtykke til avtalen i dag.

Eg vil samtidig gje honnør til dei journalistane, dei innbyggjarane og dei organisasjonane som har prøvd å få merksemd om avtalen det siste året og særleg nå den siste tida. Og eg viser til dei mange sterkt kritiske høyringssvara som me har fått inn til denne saka.

Kjernen i saka er altså kven som skal ha råderett på norsk jord. Det handlar om vår suverenitet – sjølve føresetnaden for demokratiet – for avtalen inneber å gje frå seg råderett på fire utvalde område, Sola, Rygge, Ramsund og Evenes, men òg langt utanfor desse områda. Avtalen gjev ei anna makt uhindra tilgang, bruksrett og jurisdiksjon, inkludert fyrsteretten til etterforsking og straffeforfølging i tilfelle lovbrot mot norske borgarar.

Mest alvorleg er det at norske myndigheiter ikkje vil ha fullt innsyn i kva slags militært personell, våpentypar og kanskje fangar som oppheld seg på eit område, og med det risikerer me å bryta med den basepolitikken som har tent oss godt i over 70 år – med vårt nei til atomvåpen på norsk jord og med grunnleggjande menneskerettar.

Avtalen byggjer i staden på at me skal ha tillit til at stormakta til kvar tid respekterer norsk lov og norsk politikk, og det er etter mi meining ei godtruande haldning når me ser på erfaringane frå andre land. Eg viser der til høyringssvaret frå Amnesty International, som seier:

«Det er dokumentert en rekke tilfeller hvor amerikansk tjenestepersonell og deres kontraktører har stått bak alvorlige brudd på menneskerettighetene, både at de har stått bak forsvinninger og tortur selv, og at de har anholdt og torturert folk på territoriet til Nato-partnere i Europa. USA er sterkt nølende til å etterforske denne typen forbrytelser, samtidig som de gjør alt de kan for å verne sine egne mot andre lands straffeforfølging.»

Nettopp fordi det handlar om å gje frå seg suverenitet, bør denne avgjerda bli tatt med tre fjerdedels kvalifisert fleirtal. Grunnlova § 115 er eigentleg ikkje meint for dette. Den er meint for tilfelle der me gjev frå oss suverenitet til organisasjonar me er medlem av. Men å gje frå seg suverenitet til ein annan stat er, etter vår meining, meir inngripande enn å gje frå seg suverenitet til ein organisasjon Noreg er medlem av, som f.eks. NATO.

Det denne saka ikkje handlar om, er NATO-medlemskapet. Dette er ein bilateral avtale som har kome i stand etter ønske frå Trump-administrasjonen i USA og svarar til andre bilaterale avtalar USA har med land som Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Polen, Romania og Ungarn.

Dette handlar heller ikkje om å ha gode system for mottak av allierte styrkar og førehandslagring av våpen som beredskap i tilfelle krise og krig, for det kunne ha vore organisert utan å gje frå seg suverenitet. Det er det norske forsvaret som bør drifta og kontrollera slike område.

Stortingsfleirtalets grenselause tillit til at stormakta USA skal opptre i tråd med norsk politikk, med menneskerettar og i respekt for norsk suverenitet og norske lover, er dårleg grunngjeve med tanke på dei konkrete erfaringane som finst med denne stormakta – frå ei rekkje krigar, frå tallause brot på menneskerettane og på manglande respekt for folkeretten. Det er òg veldig risikabelt med tanke på framtida.

SV går av desse grunnane imot avtalen. Me vil ikkje svekkja norsk suverenitet og råderett på norsk jord. Me har fremja ei rekkje forslag saman med Raudt, som me inviterer dei som er tilhengjarar av avtalen, til å stemma for. Så vil me òg støtta dei lause forslaga frå MDG som blir fremja her i dag.

Med det tek eg opp forslaga frå SV.

Presidenten: Representanten Ingrid Fiskaa har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Bjørnar Moxnes (R) []: Siden 1949 har basepolitikken vært en bærebjelke i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Erklæringen om at fremmede makter ikke skal ha militærbase på norsk jord i fredstid, var viktig både for å hindre at Norge ble et militært oppmarsjområde, for å sikre lav spenning i det høye nord og for å sikre Grunnlovens bestemmelser, at på norsk territorium er det norsk suverenitet som skal gjelde.

I dag behandler Stortinget en avtale der amerikanske styrker får «uhindret tilgang til og bruk av omforente områder» til bl.a. å innkvartere personell, stille opp styrker, lagre våpen og materiell. Her kan amerikanske styrker se bort fra norske lover og regler, og de kan også nekte norske myndigheter innsyn.

Baseavtalen betyr en svekkelse av norsk suverenitet. Ved å samtykke til avtalen gir vi en stormakt – altså ikke en organisasjon eller en allianse vi er med i, men en stormakt – myndighet til å utøve fysisk makt over våre innbyggere. Vi får ikke rett til å definere hva som utgjør en sikkerhetstrussel, eller vetorett over hvordan USA vil besvare det som de oppfatter som sikkerhetstrusler på norsk jord. Avtalen gjør det vanskeligere å etterforske og straffe lovbrudd begått av amerikanske styrker og fritar amerikanske kontraktører fra lover og regler i norsk arbeidsliv.

Når Stortinget i dag stemmer over å gi fra seg såpass mye myndighet, er det litt synd at flertallet gjemmer seg bak semantikk – dvs. unntatt Fremskrittspartiet, som er befriende ærlig. Det heter ikke baser, men «omforente områder», et begrep som ikke fantes i det norske språk før denne avtalen ble skrevet. Den heter «tilleggsavtale», men den går altså mye lenger enn det vi har hatt av forsvarsavtaler fra tidligere. Det står gjentatte ganger at USA skal respektere norske lover, regler og suverenitet, og like etter står det at de kan se bort fra dette dersom de ikke finner det forenlig med sine tjenstlige behov.

Det står også at det er ingenting i avtalen som rokker ved den norske basepolitikken, altså Gerhardsen-regjeringens erklæring om at man ikke skal åpne baser for fremmede makters stridskrefter på vårt territorium.

Jeg vil da spørre utenriksministeren: Hvordan skiller de omforente områdene seg fra en fremmed stridsmakts baser på vår jord? Jeg har tidligere fått svar, fra daværende forsvarsminister, Frank Bakke-Jensen, som var med på å signere avtalen i Washington:

«Avtalen er en rammeavtale som tilrettelegger for amerikansk militær aktivitet i Norge, men inneholder ikke reguleringer av antall eller oppholdstid.»

Avtalen setter altså ikke noe tak for hvor store amerikanske styrker som får komme, hvor lenge de kan være her, eller at deres aktivitet på norsk jord kun skal gjelde trening eller støtte i krisesituasjoner. På de såkalt omforente områdene skal de få bygge og lagre våpen og kunne se bort fra en hel rekke norske lover og bestemmelser. For meg ser dette til forveksling ut som en fremmed stridsmakts base.

Uttalelser fra både svensk og finsk hold tyder på at de har sett til norsk basepolitikk historisk og selv ønsker å gjennomføre en lignende politikk: ikke å tillate fremmede militærmakters baser på svensk og finsk territorium i framtiden. I en slik situasjon er det underlig at det norske storting tar store steg vekk fra den basepolitikken som altså pekes på fra både svensk og finsk hold.

Stortinget har bedt om, og regjeringen har nylig nedsatt, en forsvarskommisjon som skal streke opp de lange linjene og veivalgene for norsk forsvarspolitikk. Kommisjonens arbeid er ferdig om et års tid, og da vil også formatet på forsvarssamarbeidet i Norden være mye mer avklart enn det er per dags dato. Det er uklokt å foregripe disse valgene gjennom en bilateral forsvarsavtale med verdens eneste gjenværende supermakt om å opprette amerikanske militærbaser på norsk jord. Jeg vil derfor ta opp forslag om at Stortinget utsetter behandlingen av saken fram til vi har fått sluttført arbeidet fra Forsvarskommisjonen og kan se denne avtalen i lys av de analysene og de funnene og anbefalingene som Forsvarskommisjonen kommer med.

Presidenten: Representanten Bjørnar Moxnes har tatt opp det forslaget han refererte til.

André N. Skjelstad (V) []: I denne saken vil noen representanter be oss om å utsette eller aller helst reforhandle fordi de mener at avtalen ikke er god nok, at den ikke er moden nok for å vedtas. Til det vil jeg si at jeg forstår at de ønsker det, men jeg er uenig. Jeg mener at SV og Rødt her bærer på en ønskedrøm helt fjern fra det som er realiteten i Norge. Drømmen er for så vidt fornyet gjennom en litt annen innpakning enn det som har vært tidligere, men i en situasjon som definitivt er annerledes enn for bare noen få år siden.

Uansett om det finnes sider ved den avtalen som vi skulle ønske kunne vært annerledes, ville det være å lyve for det norske folk å hevde at dersom bare Stortinget utsetter behandlingen av saken eller ber om nye forhandlinger, vil bildet se annerledes ut. Sannheten er at dette er en gjennomforhandlet avtale, en del av et stort antall forsvarsavtaler som USA for tiden forhandler om og inngår med sine allierte. Ønsket om en mer standardisert og tilrettelagt avtale har vært et sentralt krav fra den amerikanske kongressen og en forutsetning for fortsatt amerikansk trening og tilstedeværelse i Europa.

Nettopp i den situasjonen vi befinner oss i, er det stor etterspørsel etter amerikanske styrker fordi de utgjør en snubletråd som ingen russisk infanterist eller noen andre vil ønske å trå i. Ikke bare det, men amerikanske soldater trener og er klare til å forsvare dette landet sammen med norske styrker i en krigssituasjon. Jeg kan ikke understreke nok behovet for den treningen sammen med våre allierte. Den samtreningen er utrolig nødvendig, spesielt i en tid da Russland fører en aggressiv angrepskrig i Ukraina. Derfor mener jeg vi skal være redelige om hvor vi står, og hva vi stemmer over i dag. Dette er et nei eller ja til avtalen, et nei eller ja til amerikansk treningsaktivitet i Norge. Noen bedre avtale får vi ikke, heller ikke ved å utsette behandlingen med ett år.

Det finnes juridiske utfordringer med denne avtalen som gjør at det ikke er med hurrarop og glede min stortingsgruppe støtter avtalen i dag, for å avstå fra jurisdiksjon i eget land er ikke noe en skal ta lett på. Avtalen er også tillitsbasert. Uten gjensidig tillit vil ikke en sånn avtale fungere. Det hviler et stort ansvar på amerikanske myndigheter i forbindelse med den avtalen, det tror jeg de utmerket godt forstår. De forstår at avtalen vil henge i en tynn tråd dersom det viser seg at den tilliten misbrukes.

Det er to partigrupper som i dag går imot avtalen, og MDG har også signalisert et litt annet ståsted. SV og Rødt har ennå til gode å vise hva alternativet til forsvarssamarbeidet med USA skal være. SV fører prisverdig nok en diskusjon om sin egen NATO-holdning, men enn så lenge sier de nei til denne avtalen.

NATO er først og fremst sikkerhets- og forsvarssamarbeid med USA. Forsvarssamarbeid med EU og Norden kan vi trenge, men det er ikke noe alternativ til NATO og samarbeidet med USA. Det alternativet finnes ikke i dag. I dagens verden, der demokratier er kringsatt av autokrater med dårlige hensikter, kan vi ikke tillate oss å velge bort andre demokratier bare fordi de ikke er helt like oss.

Rasmus Hansson (MDG) []: Som allierte har USA og Norge har hatt et langt og godt samarbeid, også gjennom felles øvelser og kunnskapsdeling. De sikkerhetsgarantiene vi har overfor hverandre, er avgjørende for Norges sikkerhet. Russlands overfall på Ukraina har selvfølgelig gjort det klarere enn noensinne at vi trenger NATO-alliansen og USA for å ivareta sikkerheten vår i framtiden. Derfor er det selvsagt også viktig at Norge og USA har avtaler og ordninger som sikrer at amerikanske styrker kan være operative i Norge raskt når det trengs i en krise. Norsk basepolitikk har jo også tjent oss godt. Det betyr at Norge må være villig til å legge til rette for at amerikanske styrker kan være til stede og operere på norsk jord, og at de må gjøre det under egen kommando, med de avståelser av full politisk og juridisk kontroll som det innebærer.

Men en tilleggsavtale som vi nå diskuterer, må passe til den tiden den skal gjelde i og til de forholdene den skal gjelde under. USA, landet vi har kunnet stole ganske godt på som en forutsigbar alliert, er i endring. Det er et dypt splittet land. Etter fire år med Trump-styre vet vi ikke hva slags utenrikspolitikk som vil gjelde fra USAs side når Bidens presidentperiode er over, og vi får en ny og langt mindre forutsigbar presidentpolitikk enn vi har vært vant til å kunne se fram til.

En avtale som skal vare i ti år, basert på forutsetninger om at USA viderefører den politikken vi har vært vant til, kan vise seg å bli lite hensiktsmessig dersom vi står overfor et USA som fører en helt annen politikk. Det blir særlig viktig når vi altså vet og håper at Finland og Sverige vil tre inn i NATO forholdsvis fort. Det vil endre mange premisser i Norden. NATO vil bli en sterkere tilstedeværende makt i Norden i seg selv, og Sverige og Finland vil komme inn med sine erfaringer og sine oppfatninger om NATOs organisering i Norden. Men foreløpig vet vi lite om akkurat hvordan. Vi vet bare at med stor sannsynlighet vil det være nye forutsetninger og nye hensyn som bør tas i forbindelse med amerikansk tilstedeværelse på baser i Norge. Dette trenger vi oversikt over, og den må vi skaffe oss sammen med svenskene og finnene. Den tiden bør vi ta oss for å få gode baseavtaler som vil tjene oss og NATO i framtiden. Det er selvfølgelig ikke heldig å måtte utsette et arbeid som har pågått så lenge, men det var altså ingen av oss som forutså verken katastrofen i Ukraina eller den konsekvensen det fikk for Finlands og Sveriges synspunkter på NATO.

Dessuten er det altså dessverre godt kjent og dokumentert at USA mange ganger har brukt sine baser rundt om i verden til handlinger som bryter med menneskerettighetene, og at USA ikke alltid er like interessert i å bistå vertsland i å straffeforfølge eget personell som begår lovbrudd i andre land. Dette er for lite klart håndtert i det foreliggende avtaleforslaget og bør bli bedre.

Miljøpartiet De Grønne fremmer derfor tre forslag som adresserer disse spørsmålene, og vi mener altså at tilleggsavtalen ikke bør inngås før vi har samordnet oss med våre antatt nye NATO-naboer og har avklart forhold med dem.

Presidenten: Dermed har representanten Rasmus Hansson tatt opp de forslagene han refererte til.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Etter annen verdenskrig trakk Stortinget og regjeringa en viktig konklusjon: Vi kan ikke forsvare landet vårt alene. Hvis det blir krig, trenger vi venner som kan hjelpe oss. Derfor gikk Norge med i NATO, og derfor har vi bygd et tett og godt samarbeid med våre allierte. Det er ikke tomme ord. Det er dypt alvor – et alvor vi har fått illustrert denne våren, og må ta inn over oss. For det er forskjell på å være medlem og å være ikke-medlem. Det er forskjell på om man er innenfor eller utenfor dette fellesskapet. Når huset brenner, er det for sent å tegne forsikring.

Norges sikkerhet er bygd på at vi står sammen med andre, og det er jeg veldig komfortabel med. I arbeiderbevegelsen kaller vi det å stå sammen, vi kaller det solidaritet. Det er altså kjernen i NATO-samarbeidet – én for alle, alle for én. Men hvis vi skal kunne hjelpe hverandre i krig, må vi også forberede oss sammen i fred. Da trenger vi planer. Vi trenger infrastruktur, vi trenger forhåndslagre, og vi må øve og trene sammen, også her i Norge. Derfor er jeg glad for at Stortinget har sluttet seg til dette, senest gjennom de to siste langtidsplanene for forsvarssektoren.

Det er dette som er bakteppet for tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid med USA. Avtalen tilrettelegger for at USA bedre kan støtte Norge i krise og krig. Blant annet er det en forutsetning at USA kan investere i relevante militære infrastrukturprosjekter her i landet. Det trenger vi, for etter 1990 ble det meste av alliert infrastruktur i Norge avviklet. Nå har vi igjen behov for å styrke evnen til å motta forsterkninger. Som krigen i Ukraina understreker: Vi er allerede på overtid.

Det har vært både sagt og skrevet mye i offentligheten om tilleggsavtalen. La meg gjøre det klart: Det er ingen baseavtale, det er en tilleggsavtale. Det står svart på hvitt i selve avtalen. Den baner ikke veien for noe nytt som vi ikke ønsker. Jeg er litt i stuss over at de som alltid har vært for NATO, sier at dette er i strid med det Gerhardsen inngikk, når det er partier her i denne salen som faktisk ble etablert mot det som var grunnlaget for Gerhardsens sikkerhetspolitikk.

Vi skal gjennom denne avtalen bygge videre på det vi allerede har, og det at vi har et forsterkningskonsept. Forsvaret av NATO forblir tuftet på at vi kan motta forsterkninger i krise og krig. Det er ikke basert på permanent utplassering av utenlandske kampstyrker i fredstid. Derfor har vi ikke hatt utenlandske baser her i landet før denne avtalen, og vi kommer heller ikke til å ha det etter at denne avtalen er inngått, verken innenfor eller utenfor de mye omtalte omforente områdene. Hvis noen lurer på hva som er forskjellen på dette og en utenlandsk base, kan man ta seg tid til å besøke en av dem i flere europeiske land, så får man se med egne øyne hva som er den konkrete forskjellen på det som er norsk sikkerhetspolitikk, hvor aktivitet foregår på norske baser, og en amerikansk base i et annet land, som man vil kunne se er nærmest et amerikansk samfunn i det aktuelle landet. Her er man på midlertidig basis for å trene seg til å motta forsterkninger i tilfelle krise og krig.

Tvert imot er avtalen helt klar: Norsk base- og atompolitikk gjelder fortsatt. Det er ikke tomme ord; det er tung erfaring. I 73 år har USA respektert disse viktige grensesteinene i vår sikkerhetspolitikk. Å trekke fram at det foregår tortur når amerikanerne er til stede i Europa, synes jeg er å trekke det litt vel langt. Dette handler om tillitsfullt samarbeid. Vi kjenner hverandre godt, og vi respekterer hverandre. Vi har endog lovet hverandre å sende unge menn og kvinner i krig for hverandre hvis det skulle være nødvendig. Så dette bygger på kontinuiteten i vår sikkerhetspolitikk.

Så er det noen som sier at vi ikke skal melde Norge ut av NATO akkurat nå, når vi altså ser at det foregår en krig i Ukraina, men man holder likevel fast ved standpunktet om at man skal melde Norge ut av NATO på sikt. Det får meg til å tenke at når nabohuset brenner, er det ingen som sier at akkurat da skal man si opp forsikringen, men det er litt selvmotsigende å si at man skal si opp denne forsikringen på sikt. Dette er ikke tida for å eksperimentere med vår sikkerhet. Dette er en tid for å holde fast ved det vi har, og det vi vet virker. Derfor er jeg glad for at et klart flertall i komiteen støtter denne viktige avtalen for Norge.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ine Eriksen Søreide (H) []: Vi har hørt gjennom debatten, jeg vil si fra hver kant, at dette virkelig er baser – både fra dem som ikke ønsker at det skal være baser, og fra dem som gjerne vil at det skal være baser.

I avtalen er det uttrykkelig fastslått flere ting, både at det er Norge som har hovedansvaret for sikkerheten, og at det er Norge som drifter basene. Det er en egen erklæring i artikkel 1 om at basepolitikken ikke endres. I artikkel 5 kan vi lese at eventuelle bygninger og infrastruktur USA skulle oppføre, tilfaller Norge kostnadsfritt, og det er Norge som skal stå for driften. De norske basene er også til felles bruk for norske allierte og amerikanske styrker.

Det ville vært veldig interessant hvis utenriksministeren kunne utdype det hun var inne på i sitt innlegg, om hvordan en utenlandsk base faktisk ser ut, og hvordan den skiller seg fra det som er på de omforente områdene, og det som gjelder i Norge.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Det blir jo sagt at «omforent» er et nytt begrep, men omforent betyr jo en avtale man er enig om. Det er det som er typisk ved denne avtalen. Hvis man besøker en utenlandsk base i et annet land, vil man se at det er amerikanere som har flyttet dit. De har flyttet dit med hele sin familie, de bor der over lengre tid, de er permanent til stede.

Det vi bygger på i Norge, er at folk er her midlertidig og øver og trener. Det er ikke noe nytt. Det er noe vi har drevet med helt siden vi ble medlem av NATO. Men det er et veldig sterkt behov for å utvikle den allierte infrastrukturen i Norge. I en tid da vi ser at en nabo angriper et annet naboland, er ikke dette lenger kun teori, men det er et reelt scenario vi er nødt til å forberede oss på.

Ine Eriksen Søreide (H) []: Man kan også få inntrykk av gjennom diskusjonen, både her i salen og den som enkelte av partiene har forsøkt å reise, at vi nå i tillegg til amerikanske baser på norsk jord skal få store mengder amerikanske soldater og avgi veldig mye suverenitet og råderett, noe som heller ikke følger av avtalen.

Vi har lang og god erfaring med amerikansk aktivitet i Norge, med forhåndslagring, med NATO-infrastruktur, og vi har veldig god og lang erfaring med både det bilaterale forsvarssamarbeidet med USA og selvfølgelig det å være medlem i NATO. Felles for dem som ser ut til å uttrykke seg mot avtalen, er at de også presenterer mer eller mindre realistiske alternativer for Norge, som kan ivareta vår sikkerhet. Ser utenriksministeren noen realistiske alternativer til et fortsatt NATO-medlemskap og et sterkt bilateralt forsterkningssamarbeid med USA?

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Jeg ser vel nå at det ikke er noe alternativ til NATO i det som presenteres – dette såkalte skandinaviske forsvarssamarbeidet, som var det sikkerhetspolitiske alternativet til NATO som ble presentert i offentlighet i Norge fram til februar. Når de nå har bestemt seg for å bli medlem av NATO, snus dette argumentet på hodet og blir et argument for å utsette denne tilleggsavtalen.

Vi har et veldig nært samarbeid og en nær samtale med Finland og Sverige. Det er ingenting der som tilsier at det er noe behov for å utsette denne avtalen. Snarere tvert imot – de henter mye av sin inspirasjon i sikkerhetspolitikken fra måten vi har drevet dette samarbeidet på.

Det er interessant at det ikke er første gang det blir sagt at basepolitikken uthules, av dem som er NATO-motstandere. Det var akkurat de samme argumentene som i sin tid ble brukt om forhåndslagrene. At de som er mot NATO, mener at alt det vi gjør alliert, er i strid med norsk basepolitikk, får stå for deres egen regning, men vi som er for NATO, vet hva det innebærer.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: En kort kommentar: Det er klart at når Norge insisterer på at den avtalen vi har med USA, ikke gjelder en base, er det et signal til USA: Alle andre land er glad for å ha en base, men Norge vil helst ikke ha en base – vi har oppfunnet et nytt ord. Det er klart at de registrerer det, at vi ikke er med på det som alle andre NATO-land aksepterer.

Jeg vil stille et litt annet spørsmål. Da komiteen var i Brussel og besøkte NATO, hadde vi et møte med generalsekretæren. Han var veldig entusiastisk, og han var veldig klar på ett punkt, nemlig at den alternative strukturen som det legges opp til i EU – altså EUs sikkerhetspolitikk, som en del ynder å være en del av – stjeler ressurser fra NATO, ikke minst når det gjelder organisasjon og hvordan man opererer i felt. Utenriksministeren har også vært en tydelig tilhenger av sterk integrering i Europa. Er hun enig med generalsekretæren, at dette er å stjele ressurser fra NATO, eller er hun uenig i det?

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Det spørs litt hva slags europeisk sikkerhetssamarbeid det egentlig er representanten spør om. Jeg er sterk tilhenger av at vi skal være integrert og delta tett i alle mulige konstellasjoner og samarbeid med EU-land. Jeg mener det er positivt. Inntil nå har det vært slik at Norge faktisk har vært tettere integrert i dette enn EU-landet Danmark. Men når det gjelder det mer operative, det å bygge opp styrker i tilfelle krise og krig, mener jeg at generalsekretæren har viktige poenger, for det er viktig at vi driver styrkesamling og bygger opp en struktur som er sterk, og som kan stå imot i en eventuell krisesituasjon.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Det er for så vidt et klokt og avbalansert svar. Generalsekretæren var også veldig tydelig på at det ikke finnes en eneste krig eller konflikt hvor EU bør reagere alene. Det overrasket meg litt hvor tøff han var. Jeg har sitatene på kontoret – jeg bør kanskje henge dem opp på veggen. Han sa at det vil alltid være i NATOs interesse i en sånn krig at de ikke kan isolere ikke-EU-land fra den type form for samhandling. Han poengterte også at 80 pst. av all finansieringen i NATO gjøres av land som ikke er EU-medlemmer. Det er Norge, Tyrkia, Storbritannia, USA og Canada – så det er kanskje NATO man bør fokusere på. Er utenriksministeren enig i at det ikke finnes kriger, konflikter eller situasjoner ute hvor NATO kan stilles på siden, og EU alene skal gå ut – jeg holdt på å si – i krigen?

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Jeg synes det er litt krevende å kommentere en påstand fra generalsekretæren som blir videreformidlet fra Stortingets talerstol, men jeg tror jeg er enig med ham i det grunnleggende, og det er at vi må ha en sterk operativ struktur innenfor NATO. Men det å ha et tett samarbeid i EU har jo ikke vist seg å være noe problem for NATO. I den krigen vi nå er inne i, har det vært en usedvanlig sterk evne til at NATO og EU har klart å samordne seg. Jeg mener det er det mest grunnleggende – at man har vist en veldig styrke og motstandsdyktighet som kanskje Russland i den aktuelle situasjonen hadde undervurdert. Men rent operativt mener jeg vi skal samle kreftene våre i én kurv, og det er NATO.

Ingrid Fiskaa (SV) []: Utanriksministeren brukte store delar av innlegget sitt til å snakka om NATO, at me må leggja til rette for at allierte skal kunna støtta oss i tilfelle krise og krig, og at me skal ta imot forsterkingar. Av det kunne ein kanskje bli villeia til å tru at den avtalen me diskuterer i dag, er ein nødvendig eller naturleg del av det å vera med i NATO. Men bakgrunnen for denne avtalen er eit initiativ frå den dåverande Trump-administrasjonen, som ønskte ein bilateral avtale med Noreg, i tråd med den uttalte politikken til Trump-administrasjonen, nemleg å erstatta multilateralt samarbeid med bilaterale avtalar.

Spørsmålet mitt er: Meiner utanriksministeren at denne avtalen er ein nødvendig del av vårt NATO-medlemskap?

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Ja, det mener jeg. Og så mener jeg det er helt feil historieskriving å si at dette er noe Trump har funnet på. Vi har etter den kalde krigen bygget ned veldig mye av den allierte infrastrukturen, og vi er helt avhengige av støtte fra USA i en eventuell krisesituasjon. Det har også vært grunnlaget for samarbeidet med USA senere.

Hvis man snakker med representanter for demokratene i USA, er de også like opptatt av dette. Jeg mener det er en helt grunnleggende del av NATO-samarbeidet at vi må øve i tilfelle krise og krig, og at vi er nødt til å kunne motta forsterkninger, for det er i Norges interesse å kunne trene og øve og ha infrastrukturen på plass.

Ingrid Fiskaa (SV) []: Eg utfordrar ikkje ideen om at me treng å kunna ha eit tett samarbeid med våre allierte. Det er etter mi meining ikkje det denne avtalen handlar om. Men når utanriksministeren svarer så klart ja på spørsmålet mitt om dette er ein nødvendig del av NATO-medlemskapet vårt, blir eg i stuss, for det er jo ikkje alle NATO-land som har ein slik avtale direkte med USA. Me kom altså med i ein klubb beståande av berre austeuropeiske land med ein heilt annan tradisjon, ei heilt anna historie, enn me har. Det er altså Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Polen, Romania og Ungarn. Dette er dei NATO-medlemene som per i dag har ein slik avtale med USA. Så eg gjentek spørsmålet: Er dette ein nødvendig del? Kunne me ikkje ha valt å inngå ein annan type avtale eller rett og slett seia nei til denne typen direkte avtale med USA?

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Det som er forskjellen på Norge og en del andre NATO-land, er for det første at vi har enorme havområder, og for det andre at vi har grense mot Russland. Hvis vi sammenligner hva vi har av militære kapasiteter på norsk side av grensen, og hva som er på den russiske siden, er det en gigantisk asymmetri. Det er helt umulig å klare seg alene. Den realiteten har vi innsett siden vi ble medlem av NATO, så da trenger vi alliert støtte.

Derfor mener jeg det var riktig å inngå denne avtalen, for det er i norsk interesse. For meg er det en helt nødvendig del av NATO-samarbeidet at vi kan øve og trene på den måten vi gjør, og også en forutsetning for norsk basepolitikk. Den bygger nettopp på at fordi vi ikke har baser, må vi øve og trene desto mer. Dette er en del av å kunne øve og trene mer sammen med vår viktigste allierte.

Bjørnar Moxnes (R) []: Det er interessant hvis statsråden benekter at USA har brukt baser til sitt internasjonale torturnettverk, siden det jo er dokumentert i en dom fra EMD.

Mitt spørsmål handler om at Huitfeldt i spørretimen 18. mai uttalte at amerikanske styrker kun får myndighet til å bruke fysisk makt på de militære delene av de såkalte omforente områdene.

I artikkel 6 i avtalen står det at USA kan treffe sikkerhetstiltak også på de sivile delene i umiddelbar nærhet og til beskyttelse for sine operasjoner i Norge. Så hva gjelder? La oss si at et amerikansk fartøy er ute på et oppdrag, en operasjon, og en fiskebåt kommer for nær. Har USA myndighet til å treffe sikkerhetstiltakene som de finner forholdsmessige, eller ikke?

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Jeg er litt i stuss over dette spørsmålet, for et skip er ikke en del av den omforente avtalen. Det vi behandler i dag, er den omforente avtalen. Da er spørsmålet om jurisdiksjon utenfor basen ikke gyldig i det tilfellet – i det eksempelet representanten Moxnes her kommer med. Så det mener jeg ikke er et relevant spørsmål knyttet til denne avtalen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Bjørn Arild Gram []: Forsvarssamarbeidet med USA har, som også saksordføreren innledet med, vært grunnleggende viktig for norsk sikkerhet i mer enn 70 år. I mange tiår har amerikansk trening, øving og forhåndslagring i Norge vært et uttrykk for transatlantisk solidaritet og interessefellesskap. Avtalen legger til rette for videreutvikling av forsvarssamarbeidet med USA og er først og fremst viktig for Norges sikkerhet.

De siste årenes utvikling i Europa, først Russlands folkerettsstridige anneksjon av Krym i 2014 og deretter Russlands invasjon av Ukraina i februar i år, understreker betydningen av tettere alliert samarbeid generelt. Det gjelder rammen til NATO, og det gjelder bilateralt samarbeid med våre nære allierte. Dette samarbeidet bidrar til å styrke norsk forsvarsevne, det styrker evnen til operativt samvirke mellom allierte, og det styrker NATOs evne til å kunne forsvare Norge og Europa.

Avtalen som vi nå behandler, strekker seg noe lenger enn tidligere avtaler når det gjelder amerikanske rettigheter i Norge, men samlet sett er resultatet godt. Avtalen ivaretar norske interesser. Samlet sett innebærer avtalen et balansert rammeverk som ivaretar begge parters behov og prioriteringer.

Det har vært uttrykt bekymring knyttet til etablering av såkalte omforente områder, som er et nytt element i samarbeidet med USA, gjerne ledsaget av påstander om at dette vil være amerikanske baser, i strid med norsk basepolitikk. Det er ikke tilfellet. Utenriks- og forsvarskomiteens flertall belyser dette på en meget god måte i sin innstilling, der man stiller spørsmål om avtalen innebærer en forpliktelse til å tillate permanent nærvær i fredstid av allierte stridskrefter, og dernest om formålet er noe annet enn forberedelser til forsvaret av Norge og NATO. Komiteens flertall understreker at svaret på begge spørsmålene er nei. Dette er sammenfallende med regjeringens vurdering.

Avtalens bestemmelse om overføring av strafferettslig primærjurisdiksjon har også vært gjenstand for en del oppmerksomhet. Det innebærer at Norge overfører førsteretten til å straffeforfølge handlinger det amerikanske personellet begår utenfor tjeneste, til USA. Dette er i samsvar med utbredt praksis både i Norge og mellom NATO-landene. Det er også i samsvar med den innretningen Norge selv ønsker når vi sender våre styrker utenlands. Samtidig åpner avtalen for at Norge i spesielle tilfeller kan trekke tilbake frafallet av jurisdiksjon for straffbare handlinger det amerikanske personellet eventuelt begår utenfor tjeneste, og straffeforfølge selv. Avtalen betyr ikke at amerikansk personell har immunitet, det dreier seg om hvordan land som er ansvarlige, straffeforfølger eventuelle lovbrudd. Straffbare handlinger det amerikanske personellet begår i Norge, vil bli straffeforfulgt, men hovedregelen blir nå at prosessen vil følge et amerikansk spor.

Hensynet til norsk sikkerhet er hovedgrunnen til at regjeringen legger fram tilleggsavtalen og forsvarssamarbeidsloven for Stortinget. Avtalen legger til rette for en ønsket videreutvikling av forsvarssamarbeidet med USA. Rent umiddelbart er avtalen et tydelig og viktig signal til omverdenen om at det mangeårige bilaterale samarbeidet mellom Norge og USA fortsatt står sterkt, og at det vil bli enda sterkere i årene som kommer. Amerikanske investeringer i infrastruktur vil styrke Norges, USAs og NATOs evne til å kunne håndtere krise og krig i våre nærområder. Den nye, krevende og mer foruroligende sikkerhetssituasjonen i Europa og i verden for øvrig aktualiserer og forsterker dette behovet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Jeg har lyst til å spørre ministeren om noe jeg nevnte i mitt innlegg, nemlig øvelsene som vi har hatt – om det er Cold Response, Trident Juncture eller andre øvelser – som gjør at norsk-amerikansk samarbeid har vært nært. Under slike øvelser er det mye militært-sivilt samarbeid. Det er veldig viktig for norsk industri, og det er veldig viktig for norsk beredskap. Det er helt åpenbart at USA vil presse prisene ned og kreve at disse øvelsene skal være billigere, og at det blir en konkurranse mellom Finland, Sverige og Norge om å avholde disse øvelsene. Har dette vært diskutert med USA, slik at vi ikke nå opplever at de øvelsene som naturlig nok bør være i Norge, blir presset ut og eventuelt avholdt andre steder?

Statsråd Bjørn Arild Gram []: Jeg kjenner ikke til en konkret diskusjon om det. Det kan likevel hende at det har foregått, men poenget med at vi må sikre god tilrettelegging for alliert øving i Norge, er særdeles viktig, og det er også viktig at prisen knyttet til dette er sånn at man ser seg tjent med øving og aktivitet i Norge. Så det poenget deler jeg, og det er viktig at vi passer på at kostnadsnivået er håndterbart og akseptabelt for dem som skal komme hit. Det er også en viktig del at vi tilrettelegger bedre for den type øvelser og forsterkninger, og det er også en del av det som ligger i tilleggspakken, knyttet til å styrke Forsvaret og fasilitetene for å kunne ta imot bl.a. amerikanske styrker.

Hårek Elvenes (H) []: Hvis – mot formodning – mindretallets politikk skulle være flertallspolitikk i denne saken, altså at vi ikke inngikk denne avtalen, er mine spørsmål til ministeren: Hvilke alternativ har vi da, og hvilke konsekvenser vil det i så fall ha?

Statsråd Bjørn Arild Gram []: Jeg mener at SDCA-avtalen er en veldig viktig videreutvikling og forsterkning av det bilaterale samarbeidet vi har med USA. Noe av det den nå legger til rette for – jeg må komme tilbake til hvordan det konkret blir fulgt opp – er muligheten for økt investering i viktig infrastruktur i Norge, for nettopp å tilrettelegge for mer alliert aktivitet og øving i Norge, og også tilrettelegge for bedre mottak av forsterkninger, hvis det skulle være nødvendig. Hvis vi ikke har en sånn avtale på plass, vil det bli vanskelig å få støtte og ressurser til den type viktig infrastruktur som vi trenger hvis Norge har behov for alliert forsterkning. Så jeg mener dette er en særdeles viktig del av det allierte samarbeidet.

Hårek Elvenes (H) []: Det er blitt hevdet i debatten i dag at dette er en avtale som vi er blitt påtvunget av USA, og som er i ensidig amerikansk interesse. Kjenner du deg igjen i en sånn tvangstrøye? Og hvilke tanker har du selv når du sitter og hører på slike ganske tøffe påstander?

Presidenten: Presidenten gjør oppmerksom på at all tale skal rettes til presidenten – ikke i du-form til statsråden.

Statsråd Bjørn Arild Gram []: Det som ligger til grunn for mindretallets syn i denne saken, er jo en annen tilnærming til Norges forsvars- og sikkerhetspolitiske behov. For det store flertallet, heldigvis, i denne salen er NATO-medlemskapet og samhandlingen med nære allierte en helt grunnleggende del av de forsvars- og sikkerhetspolitiske behovene vi har for å trygge vår egen situasjon. Utgangspunktet er at en avtale som styrker et sånt samarbeid, ikke minst er i Norges interesse, i tillegg til, selvfølgelig, at de som skal bistå og hjelpe oss i en alvorlig situasjon – i dette tilfellet USA – har forhold og fasiliteter som de også er komfortable med. Det er en gjensidig nytte i denne avtalen, og den er særdeles viktig for norsk sikkerhet.

Ingrid Fiskaa (SV) []: Me høyrde av statsrådens innlegg at han i alle fall var inne på dette som – etter mitt syn – er problematisk med avtalen, at me i større grad gjev frå oss rett til jurisdiksjon og dermed òg råderett på norsk jord. Det er eit tema eg antek statsråden og hans parti òg er opptekne av. I og med at ikkje alle NATO-land har ein tilsvarande avtale som dette med USA, men har ordna seg på anna vis, antek eg det hadde vore mogleg å inngå ein avtale med USA som gjev moglegheit til å ta imot forsterkingar i tilfelle krise og krig med andre reglar (presidenten klubbar) som i mindre grad …

Beklagar det, president. Spørsmålet mitt er: Vil det etter statsrådens meining framleis vera ein god idé å ha ein slik avtale med USA dersom Trump eller liknande blir president i USA?

Presidenten: Presidenten minner om at taletiden ikke er veiledende og ber om at representantene respekterer den.

Statsråd Bjørn Arild Gram []: Jeg skal ikke spekulere i framtidig amerikansk politisk regime. Jeg konstaterer at det norsk-amerikanske forholdet har stått seg godt gjennom skiftende tider og også med ulikt politisk styre i USA, om det er republikansk eller demokratisk.

Denne avtalen er viktig for USA, det er det ingen som helst tvil om, i tillegg til at den er viktig for oss. Det er ikke alle NATO-land som har en sånn avtale ennå. Når vi ser på hvilke land det er framforhandlet avtale med nå, registrerer jeg at det er land som har grense mot Russland i betydelig grad. Jeg er kjent med at det er startet arbeid med en avtale også for Danmark, og jeg vil ikke bli kjempeoverrasket hvis det temaet kommer på dagsordenen med hensyn til Sverige og kanskje særlig Finland, når de landene har blitt medlem av NATO.

Ingrid Fiskaa (SV) []: Det er etter mi meining òg grunn til å ta omsyn til kva som kan skje i USA dei komande åra, i og med at den politiske situasjonen der er mykje meir ustabil enn han har vore før. Det var bakgrunnen for mitt fyrste spørsmål.

I ein situasjon med auka spenning og meir uføreseieleg leiing i USA, er ikkje statsråden bekymra over at Noreg blir meir avhengig av eit sånt USA ein gong i framtida, framfor sjølve å kunna ta meir ansvar for vår eiga sikkerheit?

Statsråd Bjørn Arild Gram []: Jeg registrerer at representanten er bekymret for utviklingen og situasjonen i USA, men det er også vår nærmeste allierte, et demokratisk land vi har hatt langvarig alliansesamarbeid med. Jeg må si at jeg er adskillig mer bekymret for utviklingen i Russland og andre autokratier og diktaturer vi ser rundt omkring i verden. Det er ikke minst derfor denne avtalen er så viktig, og at vi styrker relasjonene til nære allierte og til velutviklede demokratier i verden.

Bjørnar Moxnes (R) []: Skal vi tro Wikipedia, er en militærbase

«et område som er opprettet for å huse militært utstyr, soldater og andre personer som jobber for et militærvesen. Basene kan ha et eller flere formål, som eksempelvis fortifikasjon, lager, militær skipsbygging, militær utdanning, militær administrasjon, og strategisk ledelse».

Og siden vi snakker om USA, kan vi nevne dette uttrykket, som jo kommer fra USA: «If it looks like a duck, swims like a duck, and quacks like a duck, it is probably a duck.»

Spørsmålet er: Hva er helt konkret forskjellen på et militært omforent område og en militærbase? Eller sagt på en annen måte: Hva er det regjeringen ville tillatt på en militærbase som den ikke ville tillatt på et omforent militært område?

Statsråd Bjørn Arild Gram []: Vel så interessant som definisjoner i leksikon er hva norsk basepolitikk handler om. Den har vært i utvikling gjennom mange tiår og vært tolket inn i sin tid av skiftende regjeringer, f.eks. knyttet til spørsmål om forhåndslagring, infrastrukturinvesteringer i Norge, rotasjonsbasert tilstedeværelse, osv. Så også nå, med denne SDCA-avtalen; jeg mener den er helt i tråd med norsk basepolitikk. Det sies også eksplisitt i avtalen. Egentlig er hele denne politikken, som det ble sagt tidligere, en forutsetning for ikke å tillate baser fra utenlandske militære krefter i Norge, og da definert som knyttet til fast stasjonerte stridskrefter. Det ønsker vi ikke å ha i Norge, men vi legger til rette for god alliert trening og samhandling.

Bjørnar Moxnes (R) []: Det var overhodet ikke svar på spørsmålet, og det er det bare å registrere.

Grunnloven § 25 sier at

«Regjeringen har ikke rett til å bruke militær makt mot innbyggerne uten etter lov, med mindre en forsamling forstyrrer den offentlige ro og ikke øyeblikkelig oppløses etter at de lovbestemmelser som angår opprør, tre ganger høyt og tydelig er opplest for forsamlingen av den sivile øvrighet.»

Gjelder dette grunnlovfestede vernet befolkningen i Norge har mot militær maktbruk, kun mot norske soldater, eller gjelder det tilsvarende og på identisk vis mot amerikanske soldater?

Statsråd Bjørn Arild Gram []: Jeg vet ikke helt om jeg forsto spørsmålet. Altså: Det som er klart, er at denne avtalen er vurdert nøye, også de konstitusjonelle sidene av avtalen, og den behandles nå i tråd med Grunnloven § 26, knyttet til «saker som er av særlig stor viktighet». I tillegg er det knyttet vurderinger til at det som kommer gjennom denne avtalen, er definert som «lite inngripende». Denne avtalen er også nøye vurdert konstitusjonelt av Justisdepartementets lovavdeling og Utenriksdepartementets rettsavdeling og den juridiske kompetansen i Forsvarsdepartementet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ine Eriksen Søreide (H) [] (komiteens leder): Forsvaret av Norge skjer langs tre hovedlinjer: den nasjonale forsvarsevnen vår, det kollektive forsvaret i NATO og bilaterale forsterkningsplaner med nære allierte. I denne debatten føler jeg et visst behov for å kunne trekke opp noen av de lange linjene for å illustrere hvordan disse bitene henger sammen.

Siden 2014 har Norge gjennomført et betydelig løft i forsvarsbudsjettene, gjort investeringer i nytt og moderne materiell, redusert klartidene, styrket bl.a. Etterretningstjenesten og generelt forbedret den operative evnen. Vi har med andre ord styrket vår nasjonale forsvarsevne, men arbeidet er ikke ferdig. Det må fortsette, og det må intensiveres.

Siden 2014 har vi også styrket NATO. Styrkingen av den nasjonale forsvarsevnen er et veldig viktig bidrag til å styrke det kollektive forsvaret i NATO, men vi har også stilt oss i spissen for å gjøre NATO mer solid og tilpasset dagens og framtidas trusselbilde gjennom helt nødvendige militære satsinger og styrking av det politiske samholdet i alliansen.

Vi tok sammen med Tyskland og Nederland initiativ til å etablere pilotstyrken til den såkalte Very High Readiness Joint Task Force i 2014, og styrken er nå spydspissen i NATOs hurtige reaksjonsstyrker. Vi har vært svært aktive i utarbeidelsen av et nytt forsvarsplanverk og i den politiske refleksjonsprosessen som har ledet fram til et nytt strategisk konsept som skal vedtas på NATOs toppmøte senere i juni. Vi har med andre ord styrket det kollektive forsvaret i NATO.

I årene fra 2014 har vi også inngått bi- og trilaterale samarbeidsavtaler om forsvar av Norge og nærområdene våre. Det gjelder f.eks. en avtale mellom USA, Storbritannia og Norge om samarbeid i Nord-Atlanteren og avtalen mellom Norge, Sverige og Finland fra 2021 om tettere militært samarbeid. Selv om NATO helt åpenbart er ryggraden i vår sikkerhetspolitikk, har vi også knyttet oss til de delene av EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk som har vært relevant og viktig, som f.eks. PESCO, EDA og EDF.

I 2018 begynte forhandlingene med USA om en tilleggsavtale om forsvarssamarbeid for å styrke den siste av de tre pilarene jeg nettopp har snakket om. Avtalen ble ferdigforhandlet i 2021. Den oppdaterer rammeverket for det bilaterale forsvarssamarbeidet vi har hatt med USA siden 1950-tallet, og den setter USA bedre i stand til å gi Norge militær forsterkning i krise og krig. Vi har et ønske om og en interesse av å videreutvikle det bilaterale forsvarssamarbeidet med USA, som er vår viktigste allierte. Denne avtalen muliggjør at samarbeidet både fordypes og forsterkes. For Norge er avtalen veldig viktig, og jeg er glad for at jeg kunne være med som del av den forrige regjeringa, som satte i gang forhandlingene og også sluttførte dem.

Gjennom det jeg nå har nevnt, har vi de siste åtte årene styrket forsvaret av Norge langs alle de tre hovedlinjene: den nasjonale forsvarsevnen, det kollektive forsvaret i NATO og bilaterale forsterkningsplaner med nære allierte.

Fra den ulovlige russiske anneksjonen av Krym i 2014 og til Russlands brutale angrep på Ukraina 24. februar i år har sikkerhetssituasjonen i Europa og våre nærområder blitt forverret. I tillegg til gjentatte russiske militære angrep på Ukraina har Russlands mer aggressive utenrikspolitikk og utvikling av nye kapasiteter bidratt til at situasjonen stadig har forverret seg. Varslingstida for et potensielt militært angrep er nå nærmest ikke-eksisterende. Russlands øvingsmønstre har blitt mer komplekse, og de har også de siste årene øvd angrepsprofiler mot norske mål.

Selv om man av og til kan få inntrykk av noe annet når man hører enkelte partier i debatten her, har det aldri vært realistisk at Norge skulle kunne forsvare seg alene. Til det er vi for få mennesker. Det finnes ikke en sum penger som kunne gjøre at vi hadde et forsvar som kunne stå helt på egne bein, uten å trenge hjelp fra andre. Sånn er det også for de aller fleste andre land. Dette var jo årsaken til at Norge var med på å grunnlegge NATO i 1949. Det er ingen alternativer for Norge til å være et aktivt og godt medlem i et sterkt NATO. Sikkerhetsgarantiene er viktige for Norge å få og å gi.

Norge har valgt en politikk der vi ikke har utenlandske baser i Norge, men da er det viktig å huske at forutsetningen for den politikken er at vi øver og trener i fredstid sammen med våre allierte, så de kan forsterke oss i en eventuell krisetid. Uten den forutsetningen faller grunnlaget for den basepolitikken Norge har valgt.

Dette er en ensidig erklæring Norge avga i 1949. Av og til framstilles den som en avtale med Russland, noe den ikke er. Det er heller ingen avtale med noe annet land, men en ensidig norsk erklæring som har blitt både presisert, fortolket og hatt en dynamisk utvikling i de årene som har gått siden 1949.

Det som også er et viktig poeng å presisere med basepolitikken, er at den aldri har blitt sett på som et hinder for forberedelser i fredstid når de er relevante for forsvaret av Norge og NATO eller mottak av forsterkninger. Vi har hatt forhåndslagring i Norge i svært mange år. For sjøstridskreftene kom de på plass i Sør-Norge allerede i 1950- og 1960-årene. Vi har hatt avtalefesting av amerikanske forhåndslagre som går helt tilbake til 1971, og vi hadde i lange perioder fram til godt ut på 1990-tallet hele ni flybaser som var såkalte Collocated Operating Bases med amerikanerne. Dette har vi altså gjort helt godt og trygt innenfor rammene av basepolitikken.

Særlig Rødt og SV her i salen har vært veldig uenige i inngåelsen av SDCA. Av og til kan man få inntrykk av at sinnet mot USA overskygger det meste, også evnen til faktisk å analysere hva avtalen innebærer. Det er helt greit og helt legitimt å være mot det avtalen innebærer, men det er ikke det som skjer her. Her er man mot noe avtalen ikke innebærer.

For å gi noen eksempler: Hvor i avtalen står det at den innebærer opprettelse av amerikanske baser i Norge? Hvor i avtalen står det at USA kan få gjøre akkurat som de vil? Hvor i avtalen står det at USA har ansvaret for sikkerheten ved de norske basene? Svaret på spørsmålene er: ingen steder.

Tvert imot, i artikkel I slås det uttrykkelig fast at avtalen ikke endrer norsk base-, anløps- og atompolitikk, og det er første gang dette slås fast i en avtale mellom Norge og USA. I artikkel III og IV står det at all amerikansk aktivitet på norske baser skal foretas med full respekt for norsk suverenitet, norske lover og folkerettslige forpliktelser og etter konsultasjon med norske myndigheter. I artikkel VI står det at norske myndigheter har ansvaret for sikkerheten, med noen geografisk og saklig svært begrensede unntak og kun basert på sikkerhetsplaner koordinert med norske myndigheter.

Det er også på mange måter interessant å registrere en utvikling som for så vidt har gått over litt tid i dette stortinget, nemlig at Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde og Rødts Bjørnar Moxnes nærmer seg hverandre i stadig flere sammenhenger. Nå går det så langt at de til og med bruker hverandres bilder på ting, som «if it walks like a duck», osv.

Man kan godt si at utgangspunktet til de to er forskjellig: Den ene skulle gjerne ønske at det faktisk var amerikanske baser i Norge, den andre ønsker overhodet ikke amerikanske baser i Norge. De har en annen ting til felles, og det er at de stort sett ikke er til stede i salen annet enn omtrent akkurat når de selv ønsker å snakke, og ikke er så interessert i å høre hva andre har å si.

Sannheten er at dette er en veldig viktig avtale for forsvaret av Norge og vår evne til å ivareta norske interesser, og den følger et nært og tillitsfullt samarbeid vi har hatt med USA i over 70 år. Det betyr ikke at samarbeidet alltid vil være perfekt, men for et land som Norge, som nettopp bygger vårt forsvar på tre hovedlinjer – vår egen nasjonale forsvarsevne, den kollektive sikkerheten i NATO og nært samarbeid og forsterkningsplaner med allierte – er dette en helt nødvendig, helt riktig og veldig god videreutvikling. Det har tjent norsk sikkerhet svært godt i over 70 år og kommer til å gjøre det også med denne avtalen.

Åsmund Aukrust (A) []: I år har vi diskutert forsvars- og sikkerhetspolitikk mer enn før. Det er jo veldig bra, for politikkens kanskje viktigste oppgave er å sørge for at folk lever i sikkerhet og fred. I sikkerhets- og forsvarspolitikken vil det alltid være dilemmaer og ulike hensyn som veies opp mot hverandre. At vi får debatt om det, er veldig positivt. Men bakgrunnen for at vi diskuterer det, er alt annet enn bra. Det skyldes Russlands ulovlige krig mot Ukraina – at vårt naboland har gått til angrepskrig mot et annet naboland. I sikkerhetspolitikken vil det være et før og etter 24. februar. Vi har igjen lært at sikkerheten vår kan vi aldri ta for gitt. Det kjenner vi også fra vår egen historie. Nå ser vi det på tv hver eneste dag, fra Ukraina.

De færreste land i verden klarer å forsvare seg alene. De er avhengig av hjelp fra andre. Det gjelder ikke minst Norge – vårt langstrakte land, med vår geografi, men med bare fem millioner innbyggere. Selv om Norge hadde brukt hele statsbudsjettet vårt på forsvar, ville vi ikke klart å forsvare oss alene. Vi er avhengig av at andre land er med på å beskytte oss. I den solidariteten ligger det selvsagt at vi er med og forsvarer andre land. Det var det som var bakgrunnen for at Norge ble et av de landene som var med på å opprette i NATO i 1949. I 73 år har NATO vært hjørnesteinen i vår sikkerhetspolitikk.

De partiene som er imot NATO, klarer ikke å gi gode svar på hvordan vi skal beskytte oss. Jeg synes det er uansvarlig. Jeg synes også det er en mangel på solidaritet som ligger i svarene fra de partiene, for sikkerheten ligger i vårt felles forsvar. Det er den sikkerheten som vi nå ser at andre land også ønsker seg. Ikke minst gjelder det våre naboer Sverige og Finland. Vi ser at de er svært interessert i norsk sikkerhetspolitikk og hvordan vi som NATO-medlemmer har klart å vise både avskrekking og beroligelse. Avskrekkingen ligger i at vi er NATO-medlemmer. Et angrep på oss er et angrep på 30 land, hvor alle sammen står klare til å beskytte oss. Beroligelse ligger i at vi selv har bestemt oss for å ha noen egne restriksjoner. Dem står vi selvsagt fritt til å endre når vi vil, for vi har laget dem selv. Jeg mener at de restriksjonene vi har hatt på oss selv gjennom 73 år, har stått seg svært godt: at vi ikke driver alliert trening i Øst-Finnmark, at vi ikke skal ha atomvåpen på norsk jord, og at vi ikke skal ha utenlandske baser i Norge.

Baseerklæringen kom fra regjeringen Gerhardsen før vi signerte Atlanterhavspakten. Jeg er uenig med Fremskrittspartiet, som nå sier at de vil endre basepolitikken, og jeg synes det er noe selvmotsigende i argumentasjonen til Fremskrittspartiet i dag. Under Fremskrittspartiets landsmøte vedtok de at de ville endre basepolitikken med begrunnelsen at forsvarsavtalen ikke var god nok, og det er det forslaget de fremmer i salen her i dag – som bare kommer til å få Fremskrittspartiets stemmer – selv om de i debatten i dag argumenterer med at det er egentlig det vi gjør i praksis.

Jeg mener at vi ikke skal ha utenlandske baser i Norge. Alternativet til å ha utenlandske baser er at vi har mye trening, øving og samarbeid, for skal vi ha beskyttelse i krig, så må vi øve i fred. Norge er et spesielt land. Vi har en spesiell geografi og et spesielt klima. Da må vi ha allierte som kan øve her. Derfor er det bra at vi nå får et enda tettere og bedre samarbeid med USA gjennom den avtalen som vi behandler i dag.

Så hører jeg at noen av motstanderne sier at dette er et brudd med basepolitikken. Det er en merkelig påstand, for det er jo ikke sånn at det er noen tvil rundt dette. Det står i artikkel I i avtalen, som er signert både av USA og Norge:

«Det er ingenting i denne avtalen som endrer den norske basepolitikken eller norsk politikk med hensyn til lagring eller utplassering av kjernefysiske våpen på norsk territorium.»

Så det står tydelig i artikkel I, og det står fire ganger til i selve avtalen.

Trening, øving og samarbeid er ikke en utfordring for norsk basepolitikk, det er en forutsetning for norsk basepolitikk. SV og Rødt er etablert i motstanden mot politikken til Einar Gerhardsen og Jens Christian Hauge. Det er det lov å være, men det gjør dem til en ganske dårlig dommer – om det er den politikken som fortsatt er gjeldende.

I sikkerhetspolitikken vil det alltid være dilemmaer, og det vil alltid være avveininger. Slik er det selvsagt også med denne avtalen, men i sum er jeg overbevist om at dette er en avtale som er bra for Norge, og det er bra for vår sikkerhet.

Lubna Boby Jaffery (A) []: Det er kommet påstander om at omforente områder vil bli amerikanske baser i strid med basepolitikken. Det er feil. Tilleggsavtalen innebærer ikke etablering av baser for eller permanent stasjonering av utenlandske kampstyrker på norsk jord.

Det avtalen gjør, er å legge til rette for en videreutvikling av forsvarssamarbeidet med USA. Avtalen tydeliggjør rammene for dette samarbeidet, noe som bl.a. vil gjøre oss bedre skodd til å motta allierte forsterkninger i krise og krig. Det er viktig for Norge. Forsterkninger fra allierte er nemlig en grunnpilar i norsk forsvarspolitikk, og det har det vært i over 70 år. Vi erkjenner at dersom vi blir angrepet, vil vi etter all sannsynlighet ha behov for hjelp. Da må vi ha infrastruktur til å kunne motta denne hjelpen.

Siden NATO ble grunnlagt, har norske regjeringer derfor lagt til rette for alliert trening, øving, forhåndslagring og investering i Norge. Stortingsflertallet har gjentatte ganger slått fast at slike aktiviteter ligger trygt innenfor basepolitikken. Det er ikke noe rart ved det. Om vi blar i historiebøkene, ser man at ordvalget i den norske baseerklæringen av 1949 var nøye overveid. Dette ble gjort for å bevare norsk handlefrihet under skiftende sikkerhetspolitiske omstendigheter.

Norsk basepolitikk legger til grunn at det ikke vil bli åpnet baser for fremmede lands stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep. Forutsetningen for at dette forsvarskonseptet er forsvarlig, er at vi forbereder forsterkninger av Norge i fredstid. Det er nettopp det tilleggsavtalen bidrar til.

La meg derfor gjenta at tilleggsavtalen slettes ikke innebærer permanent utplassering av utenlandske styrker på norsk jord. Tvert imot slår avtalen klart fast at norsk base-, anløps- og atompolitikk ligger fast. Det denne saken handler om, er å ivareta norsk sikkerhet og norske interesser gjennom videreføring og videreutvikling av alliert samarbeid i Norge.

Russlands angrep på Ukraina har tydeliggjort hvorfor dette er viktig, og at vi må være i stand til å kunne håndtere en negativ sikkerhetsutvikling på kort varsel. Det er derfor bra at avtalen om forsvarssamarbeid mellom Norge og USA vil legge til rette for at USA kan yte raskere og bedre militær forsterkning av Norge.

Helt avslutningsvis må jeg si meg uenig med representanten Fiskaa i at det ikke har vært mye oppmerksomhet og debatt om tilleggsavtalen i det siste. Dette har vært en lang prosess som har ført fram til at vi står her i dag og har denne debatten i Stortinget. Norge undertegnet avtalen 16. april i 2021, så har man sendt avtalen på høring i høst, og så har også utenriks- og forsvarskomiteen hatt en åpen høring der mange har fått gi uttrykk for hva de mener. Det har vært stor debatt, og innboksene våre er fulle av argumenter både for og imot forsvarsavtalen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Hårek Elvenes (H) []: Representanten Tybring-Gjedde setter et likhetstegn mellom amerikanske baser på kontinentet og omforente områder i Norge. For pedagogikkens skyld kan vi jo ta en sveip innom Ramstein-basen i Tyskland der 16 000 soldater og offiserer og ca. 5 000 sivile er stasjonert. Jeg vet ikke om Tybring-Gjedde ser spor av slike deployeringer i Norge, og hvis han gjør det, må han snarest si fra, for da er vi i brudd med basepolitikken.

Jeg merker meg representanten Fiskaas innlegg. Det går etter kjente spor. Uansett hvilken form denne avtalen hadde vært presentert i, så hadde argumentene fra SV vært de samme. Partiet er tuftet på en fundamental motstand mot NATO og forsøker å holde fast ved den, selv om det er visse lyspunkter i skogen. Man har satt i gang en debatt internt i SV og satt sitt NATO-standpunkt under en skjeppe.

Men det har vært en offentlig debatt rundt disse spørsmålene. Eller så har jeg befunnet meg i en annen debatt, for å si det sånn. Klassekampens spalter har vært fylt av denne saken i månedsvis. Det har også vært en debatt i NRK og andre riksmedier, og for så vidt i annen presse. Men til tross for motstandernes iherdige debattvilje i denne saken og Fiskaas for så vidt prisverdige engasjement har man ikke klart å bevege opinionen én millimeter i denne saken, og derfor er det et slikt sterkt flertall i salen for denne avtalen.

Til slutt: Den samme representanten Fiskaa påsto i sitt innlegg at Norge ikke vil ha kontroll med hvilket militært materiell som bringes til Norge. Det er jo feil. Hvis man går inn i avtalens artikkel IV, står det tydelig der at det amerikanske forsvaret skal varsle norske myndigheter om hvilket militært materiell som tas med til eventuell midlertidig oppbevaring eller permanent forhåndslagring.

Bjørnar Moxnes (R) []: Bakgrunnen for baseerklæringen var et ønske om å balansere avskrekking med beroligelse. Det tror jeg de fleste i salen er enige om. Så er det jo synd at man ikke kan få en ærlig og åpen debatt om hva det å tillate amerikanske baser på norsk jord betyr for nettopp beroligelsen, som har vært en sentral del av å sikre fred, sikkerhet og stabilitet i nord. Jeg tror veldig få i denne salen ønsker at vi skal bli et høyspenningsområde, i Norge. Men veldig få er åpne for å diskutere konkret om avtalen kan føre til dette fordi det kommer amerikanske militærbaser på norsk jord.

Det er vanskelig å få svar på hvor i avtalen det fastslås at den kun gjelder for å støtte oss i krise og for å få trening, hvor i avtalen det finnes kontrollmekanismer som sikrer at norsk råderett respekteres, at norske lover overholdes, og at norsk basepolitikk og norsk reservasjon mot atomvåpen faktisk overholdes. En avtale er kun verdt de vilkårene som avtalen skisserer opp, ikke utelukkende formålserklæringene i § 1. Dette er kanskje bakgrunnen for at det er vanskelig å få tydelige svar fra både forsvarsministeren og utenriksministeren på forholdsvis grunnleggende spørsmål. Til Huitfeldt gjaldt jo egentlig spørsmålet det vernet norske innbyggere skal ha mot militær maktbruk, og jeg spurte om hva som gjelder hvis amerikanske fartøy er ute på operasjon og en fiskebåt kommer for nær, om USAs myndigheter da kan treffe sikkerhetstiltakene de finner forholdsmessige eller ikke. Svaret var at skip ikke er en del av den omforente avtalen.

Jeg vil da minne om generaladvokatens uttalelse. Den viser til at hvis det finnes en amerikansk stående ordre som foreskriver bruk av skarp ammunisjon og rettet ild mot nærmere definerte krenkelser av en sikkerhetssone rundt et amerikansk fartøy, vil dette kunne foranledige behov for å opplyse også den norske befolkningen om farene ved angivelig å være til hinder for amerikanske operasjoner og deres fartøy og det å krenke de omforente områdene. Dette handler igjen om innbyggernes vern mot militær maktbruk. Her må vi kunne få klare svar fra statsråden.

Når det så gjelder Gram, var det interessant at det ikke er mulig å få et svar på hva regjeringen ville tillatt på en militærbase som den ikke ville tillatt på et omforent militært område. Og siden det er vanskelig å innrømme at det er snakk om militærbaser, er det rart at ikke regjeringen kan gi et tydelig svar på det. Så jeg forventer og ser egentlig fram til å få en oppklarende merknad fra statsråden på nettopp det spørsmålet.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Først en kommentar til saksordføreren, som kanskje har misforstått det jeg sa i mitt forrige innlegg. Det som saksordføreren sa – at den avtalen som er inngått, er den samme avtalen som er gjort med andre NATO-land, altså avtalen som vi har inngått, er identisk med avtalen andre NATO-land har inngått med USA – det var mitt utgangspunkt.

Det var ikke grunnen til at jeg tok ordet. Jeg tok ordet fordi jeg synes komitélederen burde be om unnskyldning fra talerstolen. Det kommer beskyldninger om både meg og Moxnes, han får tale for seg selv. Men å si at jeg ikke er til stede i salen – er det én som har vært til stede i salen, så er det jeg. Det er faktisk lov til å spise en matbit innimellom. Jeg synes det er rimelig frekt og uforskammet å komme med sånne kommentarer.

Så enten går hun opp på talerstolen her uten å komme med noe mer rundt det eller bare ber om unnskyldning for det. Dette er veldig upassende og skaper et veldig dårlig arbeidsklima i komiteen. Dessuten er det en direkte løgn.

Ingrid Fiskaa (SV) []: Det har visst irritert enkelte representantar at eg har påstått at det har vore for lite debatt om denne saka. Visst har det vore debatt nokre stader, og nokre har engasjert seg, og takk til dei som har gjort det. Men viss ein samanliknar med kor viktig denne avtalen er, og i kor stor grad han går ut over norsk suverenitet og råderett, meiner eg det har vore altfor lite debatt.

Eg har lytta til det fleire har sagt og påstått i denne debatten. Eg skulle ønskt at dei same representantane òg hadde lytta og faktisk teke inn over seg dei mange kritiske innspela, for det har jo stort sett vore berre kritiske kommentarar til denne avtalen frå dei som har engasjert seg i dei to høyringsrundane som har vore.

Men det har altså ikkje blitt teke til følgje. Ein har ikkje teke det inn over seg, og ein kan lura på om ein hadde bestemt seg før høyringa om at dette er ein avtale ein skal gå for som han er. Det vil i så fall vera i tråd med det som kanskje er realiteten, nemleg at denne avtalen blei forhandla ferdig for meir enn eit år sidan, og at ny regjering såg det som vanskeleg og kanskje heller ikkje ønskjeleg, for det eg veit, å prøva å gjera endringar.

Men ein ting har den nye regjeringa sagt at ein skal gjera, som den førre regjeringa ikkje sa, nemleg at om det er aktuelt å utvida denne avtalen til å gjelda fleire område, skal ein koma til Stortinget. Det synest eg er rett og rimeleg. Eg synest det er bra, og inviterer alle som støttar det, til faktisk å stemma for det forslaget i Stortinget. For sjølv om den noverande regjeringa seier at ein vil gjera det, kan det henda at regjeringa sjølv ombestemmer seg på dette punktet, eller at me på eit seinare tidspunkt får ei ny regjering som ikkje har dei same hensiktene. Då vil eit stortingsvedtak som slår fast at regjeringa skal koma til Stortinget i tilfelle det er aktuelt å utvida avtalen, vera ein garanti for at det faktisk skjer.

Det har vore til dels god debatt om i kva grad Noreg faktisk gjev frå seg suverenitet og råderett gjennom denne avtalen. Eg står fast på det eg seier, at det gjer me, og det er det som er det alvorlege med avtalen. Sjølv om det står erklæringar i avtaleteksten om at USA skal følgja norsk lov og norsk politikk, vil det altså, det står òg i avtalen, berre gjelda så langt USA sjølv meiner det er føremålstenleg, og i den grad det ikkje kjem i strid med USAs tenestlege behov slik dei definerer det.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Jeg må bare innrømme at jeg ble litt trigget av representanten Moxnes, som mente at vi alle var enige om hva norsk basepolitikk inneholdt. Det ble jo ganske godt lagt fram for Stortinget i den utvidete utenrikskomité, og i dag er disse referatene frigjort. Der står det helt klart. Daværende forsvarsminister Jens Christian Hauge sa at nettopp fordi vi ikke har baser på norsk jord, skal vi desto mer trene og øve sammen. De som var uenig i dette, fikk si fra der og da. Det var en helt klar forståelse for at dette hang sammen, og denne tilleggsavtalen bygger nettopp opp under det at vi skal trene og øve sammen i tilfelle krig.

Det som også er grunnlaget for denne tilleggsavtalen, er at hovedtyngdepunktet er i sør, langt unna den russiske grensa. Det er også grunnlaget for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk – at den er beroligende og bygger opp under at vi kan ta imot forsterkninger, men at vi ikke tar allierte for nær den russiske grensa. Dermed er denne avtalen helt i overensstemmelse med de lange sikkerhetspolitiske tradisjonene i Norge.

Jeg synes det er litt rart at representanten Moxnes trekker inn nødrett til havs i denne sammenheng, for det er ikke en del av denne avtalen. Denne avtalen er en tilleggsavtale, og den handler om fire omforente områder. Omforente områder er områder vi skal være enige om, og det foregår på norske baser. Det er det som er så grunnleggende i denne avtalen, at man tar utgangspunkt i det som er norskbestemte baser. Dermed er det i tråd med det som har vært norsk tradisjon i alle de årene vi har vært medlem av NATO.

Åsmund Aukrust (A) []: Jeg er uenig med de som sier at det har vært mangel på debatt om denne saken. Det har vært ganske mye debatt, og den har ligget helt åpent i over et år. Avtalen er ganske kort. Den er ganske enkel å lese for alle som er interessert. Det har vært høring fra både den forrige regjeringens side og den nåværende, og vi har hatt åpen høring i Stortinget. Det jeg derimot egentlig er enig i, er at det har vært ganske lav temperatur, men jeg tror det er et signal om at denne avtalen treffer ganske godt det som er befolkningens ønske og vilje.

I sikkerhetspolitikken er SV og Rødt ikke bare på kollisjonskurs med de fleste andre partier, men de er på dundrende kollisjonskurs med sine egne velgere. Den retorikken som Moxnes og Fiskaa bruker i dag, bruker de også mot sine egne velgere, for vi vet at et stort flertall av deres velgere ønsker at Norge fortsatt skal være medlem av NATO, og mener at deres politikk er uansvarlig.

Det er alltid dilemmaer knyttet til sikkerhetspolitikken. Det er det også med denne avtalen, men jeg synes de motforestillingene som har kommet opp i debatten her, har vært ganske dårlige. De har først og fremst handlet om hva som hypotetisk sett kan skje i framtiden med en annen administrasjon. For det første har vi hatt et tillitsfullt samarbeid i over 70 år. Men uavhengig av hva slags administrasjon som kommer i framtiden, vil det helt sikkert være behov for kritikk fra norsk side på amerikansk politikk. Det er ikke til hinder for en forsvarsavtale at vi også har uenigheter og kritikk. Tyskland, som har permanente baser i sitt land, som jo er noe helt annet enn det vi snakker om i dag, var store motstandere av Irak-krigen. Det var ikke noe som var til hinder for at de valgte en helt annen linje i spørsmålet om Irak, selv om de har et helt annet samarbeid med amerikanerne enn det vi har her i Norge.

Så tenkte jeg at jeg skulle gi en stemmeforklaring på en del av de forslagene som kommer, for protokollens skyld. Det er et forslag fra mindretallet som SV og Rødt har fremmet – forslag nr. 2 – om at man ikke skal åpne militærbaser for andre stater, i tråd med baseerklæringen fra 1949. Det har vært godt redegjort for at det gjør ikke Stortinget i dag. Det samme gjelder forslag nr. 6, om at eventuelle nye utvidelser skal opp i Stortinget. Det sier regjeringen veldig tydelig fra om i sitt framlegg for Stortinget. Så vi stemmer mot begge de forslagene, av den grunn.

Så har MDG fremmet tre løse forslag. Vi kommer til å stemme mot alle, for alt sammen er å slå inn åpne dører. Forslag nr. 8 sier at vi skal ha samtaler med Sverige og Finland. Det har vi jo hver eneste dag. Det har vi i og for seg uavhengig av den situasjonen som vi er i nå, men det er klart at det akkurat nå er spesielt hver eneste dag. Det står at vi skal etterforske brudd på norsk lov og menneskerettigheter. Det er helt selvsagt. Det gjør vi alltid i Norge. Det siste er at vi skal ha muligheten til å straffeforfølge amerikansk personell som begår lovbrudd på norsk jord. Det står også veldig tydelig og klart, både i avtalen og i framlegget til regjeringen, at det har Norge alle muligheter til dersom situasjonen skulle tilsi det.

Bengt Fasteraune (Sp) []: Grunnen til at jeg i mitt innlegg gjentok både to og tre ganger at norsk basepolitikk ligger fast, er at jeg mener det er viktig. Så enkelt er det. I debatten – og delvis i den debatten som har foregått i media, som noen mener det er for lite av – blir det sagt at med denne avtalen kan man risikere at det vil etableres amerikanske fangeleirer der man torturerer fanger, det vil være atomvåpen, det vil være klasevåpen, det vil være våpensystemer, og at det ikke er mulig for norske myndigheter å kontrollere dette. Da tror jeg man må ta seg en tur ut. Så kan man reise inn på basen Evenes, for det er en base, men den er norsk – nemlig. Så kan man se for seg at det skal være en amerikansk fangeleir som norske myndigheter ikke har mulighet til å kontrollere, med bakgrunn i en tilleggsavtale. For å være helt ærlig regulerer mesteparten i den avtalen rent praktiske formål, hvis man leser avtalen godt.

Det slås gjentatte ganger fast at norsk sikkerhetspolitikk ligger fast. Jeg må kommentere det som da blir sagt fra bl.a. representanten Tybring-Gjedde, etter at man nå har gjort et vedtak om at de egentlig ønsker amerikanske baser på norsk jord. Det er sånn jeg har oppfattet det vedtaket som ble gjort på landsmøtet. Nå kamuflerer man det vel litt ved å si at det som er i denne avtalen, er baser, men det er uansett en utfordring at argumentet er at hvis Finland og Sverige kommer inn i NATO, kan vi risikere at vi må øve i Finland eller i Sverige. Å si at det endrer norsk sikkerhetspolitikk, er for meg en gåte. Det endrer ingenting. Det er med og supplerer det vi allerede har stått for og gått i bresjen for i årevis – der noen nå, med bakgrunn i den konflikten som er i Ukraina, har skjønt alvoret. Vi skal selvfølgelig ta imot dem med åpne armer og bruke alt det vi har lært.

Som forsvarsministeren – og jeg tror også utenriksministeren – var inne på, er bl.a. denne avtalen noe jeg er hundre prosent sikker på at våre venner vil se på, og at de vil lære av den praksisen vi har gjennomført, ikke minst at man har klart å holde hodet klart i 70 år. Jaggu tror jeg vi skal prøve å gjøre det i 70 år til.

Hårek Elvenes (H) []: Tre korte saksopplysninger etter representanten Fiskaas innlegg, for en debatt forutsetter at man har et debattgrunnlag: Denne avtalen har vært offentlig tilgjengelig i ett år, den har vært tre måneder ute på høring, og regjeringen Solberg konsulterte Stortinget under utarbeidelsen og forhandlingen av den. Det er også en del av debatten.

Denne avtalen er en konsekvens av at noe er viktigere enn noe annet i politikken. Knut Frydenlund, utenriksministeren fra Arbeiderpartiet på 1970- og delvis 1980-tallet, sa at Norge er et lite land i en farlig verden. Verden har ikke blitt mindre farlig i løpet av den siste tiden. Avtalen setter landets sikkerhet først. Et fritt, selvstendig demokratisk land er forutsetningen for å muliggjøre all annen politikk. Hadde jeg sagt dette for fire måneder siden, hadde det kanskje hørtes ut som en 17. mai-tale eller noe i den dur. I dag har vi fått syn for segn. Vi har sett i Europa at det er dette det dreier seg om. Årsaken til reorienteringen og samholdet i europeisk sikkerhet er nettopp at disse grunnleggende verdiene er under press og utfordret. Denne avtalen skal sørge for at det ikke skjer i vårt land.

Ine Eriksen Søreide (H) []: Representanten Christian Tybring-Gjedde skal ha for at han normalt er til stede i debatten, og jeg unner ham absolutt maten. Men dette er en debatt hvor jeg tenker at alle har godt av å være til stede under hele debatten for å høre hverandres synspunkter, for dette er en viktig debatt for Norge.

Så til spørsmålet om vedtak i Stortinget versus konsultasjoner. Fra Høyres side opplever vi det regjeringa har lagt inn i proposisjonen, som helt uproblematisk. Årsaken til det er veldig enkel. I høringsutkastet lå det også inne at det skulle være konsultasjoner med Stortinget. Kriteriene som skal til for eventuelt å innlemme nye omforente områder, ligger i proposisjonen, og de lå der også fra tidligere. Det er ingen praktisk forskjell i denne sammenheng på å konsultere med Stortinget eller om Stortinget fatter vedtak, fordi ingen regjering uansett sammensetning ville innlemmet nye omforente områder i en avtale dersom ikke Stortinget stilte seg bak det gjennom konsultasjoner. Så fra Høyres side har vi ingen problemer med denne endringen. Den er uproblematisk å støtte.

Så til samarbeidet vi har hatt med USA i godt og vel 70 år. Vi har i den perioden opplevd det som i hvert fall etter norsk målestokk har vært tidvis kontroversielle presidenter og administrasjoner. Men samarbeidet har likevel vært nært, tillitsfullt og godt. Jeg må si meg veldig enig med forsvarsministeren i at det er overraskende mye oppmerksomhet i denne debatten rundt hva som eventuelt kan skje med framtidig amerikansk administrasjon og styre, og forbløffende lite fokus på hva som skjer i det nabolandet vårt som nok en gang har gått til militært angrep på et annet naboland. Det er det som bekymrer de aller fleste som sitter i denne salen, og som er mye av bakteppet for endringene vi har gjort i norsk forsvarspolitikk, den styrkingen vi har gjort i NATO, og det at vi nå inngår en ny tilleggssamarbeidsavtale med USA.

Representanten Moxnes sier at vi må ha en ærlig og åpen debatt om hva det betyr å få amerikanske baser på norsk jord. Det kunne vi gjerne hatt dersom vi fikk amerikanske baser på norsk jord, men det gjør vi ikke. Det er klart at denne debatten aldri kan tilfredsstille Rødts ønsker, for Rødt ønsker å diskutere noe som faktisk ikke skjer. Nettopp derfor er det etter min oppfatning viktig at vi har hatt den åpne prosessen vi har hatt. Høringsutkastet fra den forrige regjeringa har ligget ute i over ett år. Den har ingen graderte sider ved seg, alt har ligget åpent ute. Det har vært en normal høring, og det har vært en åpen høring i Stortinget. Partiene har fått rikelig anledning til å få gi uttrykk for sine syn – det har også interessegrupper og andre med interesse for dette. Faktum er at det er bred enighet om avtalen. Det må ikke forveksles med at det er manglende debatt.

Presidenten: Representanten Bjørnar Moxnes har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Bjørnar Moxnes (R) []: En avtale er verdt vilkårene den inngås på, og det står i proposisjonen at det er en forpliktelse til å følge norsk regelverk og Norges folkerettslige forpliktelser, men «likevel slik at USA anser at forpliktelsene kun gjelder så lenge det er forenelig med amerikanske tjenstlige behov». Om dette sier Arbeiderpartiet, Høyre og liknende partier absolutt ingenting. Men dette står i avtalen som et forbehold når det gjelder å følge det som er gjeldende regelverk og lover på norsk jord.

Hvis Arbeiderpartiet mener at det ikke skal åpnes for militærbaser for andre stater på norsk jord i fredstid, og hvis Arbeiderpartiet mener at eventuelle utvidelser av avtalen til nye områder blir lagt fram som forslag for Stortinget, er det rart at Arbeiderpartiet ikke stemmer for disse forslagene. Men det er kanskje en erkjennelse av at det vil være vanskelig så lenge man stemmer for en avtale som åpner for nettopp amerikanske baser på norsk jord.

Presidenten: Representanten Christian Tybring-Gjedde har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Jeg tror det er få i denne salen som sitter mer på plassen sin enn det jeg gjør. At vi har en leder i komiteen som kommer med en løgn fra talerstolen og ikke engang er i stand til å beklage en så uforskammet opptreden, er en skam. Hvis du skal være leder, så skal du være leder. Det som Ine Eriksen Søreide sa fra denne talerstolen, bør hun beklage. Men jeg ser at det er veldig vanskelig for henne å beklage det. Selv om man ikke er i salen et øyeblikk, kan det jo være at man ser debatten når man er på kontoret, noe jeg gjorde – og derfor fikk jeg med meg den uforskammetheten fra lederen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 11 og 12.

Votering, se voteringskapittel