Stortinget - Møte fredag den 3. juni 2022

Dato: 03.06.2022
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 314 S (2021–2022), jf. Dokument 8:151 S (2021–2022))

Søk

Innhold

Sak nr. 14 [12:27:02]

Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Sofie Høgestøl, Guri Melby, Ola Elvestuen og Sveinung Rotevatn om å sikre Norge fullverdig deltakelse i EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) (Innst. 314 S (2021–2022), jf. Dokument 8:151 S (2021–2022))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Ingjerd Schou (H) [] (ordfører for saken): Jeg skal som saksordfører redegjøre for komiteens flertall.

Det foreliggende representantforslaget ber regjeringen

«innlede forhandlinger med EU for å sikre full norsk deltakelse i EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP)».

Norge følger generelt EUs utenrikspolitikk nøye, da den på svært mange områder får konsekvenser for oss. Slik har det også vært under den pågående folkerettsstridige russiske krigføringen mot Ukraina. Norge har for det meste implementert EUs sanksjonspakker i vår nasjonale lovgivning, med unntak av havneforbudet for russiske fartøy samt forbud mot russiske nyhetsformidlere. Disse nyhetsformidlerne er for øvrig svært notoriske til å spre statlig russisk rikspropaganda, men det er en annen sak.

På tross av at Norge heldigvis har fulgt EUs linje relativt tett under den pågående krigen, forholder det seg likevel slik at EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk ikke omfattes av EØS-avtalen. Norge står dermed utenfor denne.

Jeg deler forslagsstillernes oppfatning av at Russlands angrep på Ukraina vil ha langtrekkende konsekvenser for Europas sikkerhetsarkitektur, også utenom NATO-strukturen og bilateralt sikkerhetssamarbeid mellom USA og europeiske land.

Ukraina, Georgia og Moldova har alle levert formelle søknader om EU-medlemskap som direkte resultat av denne folkerettsstridige invasjonen. Danmark avholdt denne uken folkeavstemning om avskaffelse av sitt forsvarsforbehold innen unionen, og et betydelig flertall stemte for at dette nå avskaffes.

For både Sverige og Finlands del foregår det en svært aktiv debatt omkring begge lands mulighet til å søke medlemskap i NATO.

Jeg tror ingen kan benekte at det nå skjer en rivende utvikling innen den europeiske sikkerhetsarkitekturen, der både Sverige, Finland og Danmark på ulike vis gjør betydelige grep for å integreres tettere både i den transatlantiske og i den europeiske sikkerhetsarkitekturen i NATO og EU.

Og så til slutt en liten visitt, med utgangspunkt i Høyre: På denne bakgrunn har jeg lyst til å bemerke at det at regjeringen nå vil vurdere alt annet enn fullt EU-medlemskap i den pågående utredningen om alternativer til EØS-avtalen, er underlig. På tross av utviklingen vi nå ser rundt oss i Europa, og på tross av gjentatte oppfordringer fra flere partier i Stortinget, holder altså regjeringen fast på at dette ikke skal vurderes – underlig nok, sett i lys av alle andre land som vurderer det som en sikkerhet.

Åsmund Aukrust (A) []: Takk til saksordføreren for godt levert i denne saken og for det jeg vil si i hovedsak var et godt innlegg, selv om jeg ikke helt deler analysen på slutten. Jeg skal gjøre innlegget mitt kort, for dette synes jeg egentlig er et litt rart forslag.

Venstre er altså eneste parti som foreslår at Norge skal melde seg inn i EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Problemet til Venstre er at det ikke er mulig. Skal vi gjøre det, må vi være EU-medlem, og det står veldig tydelig, svart på hvitt, i brevet fra Utenriksdepartementet, som alle andre partier – men ikke Venstre – forholder seg til. Vi er som kjent ikke EU-medlem, og vi vil i alle fall ikke bli det basert på et Dokument 8-forslag.

Jeg ville på mange måter tenkt at det ville vært bedre for Venstre dersom de hadde trukket forslaget sitt og heller reist en debatt her i Stortinget, hatt interpellasjon, stilt spørsmål – tatt det opp i andre saker – for det å diskutere hvordan vi skal jobbe med EU i utenriks- og sikkerhetspolitikken, er et veldig viktig spørsmål som hele tiden må diskuteres, ikke minst den tiden vi lever i nå.

Regjeringen har en veldig aktiv Europa-politikk på alle sektorer, også i utenrikspolitikken, hvor våre posisjoner er nært samkjørt med EU. Det viser bl.a. vår respons på krigen i Ukraina. Der blir også våre posisjoner lyttet veldig godt til. Et bilde på det var vel at utenriksministeren vår var den første utenriksministeren på svært mange år som var invitert på EUs utenriksministermøte, i april.

Til slutt vil jeg si at det at EU ønsker å bruke mer tid på å diskutere sikkerhetspolitikk, på mange måter er bra dersom en gjør det på rett måte og ikke bygger opp parallelle strukturer til NATO – for i sikkerhetspolitikken er det jo NATO som er hovedsvaret; det gjelder ikke bare for Norge, det gjelder også for EU-landene. Det viser seg bl.a. når EU-landene Sverige og Finland nå søker NATO-medlemskap nettopp fordi EU ikke er nok, og EU ikke er den viktigste aktøren i å forsvare vår sikkerhet.

Marit Arnstad (Sp) []: Senterpartiet kommer, kanskje ikke så overraskende, til å stemme imot dette forslaget fra Venstre. Vi kunne også si at det er fordi dette er et forslag som forutsetter norsk EU-medlemskap – full deltakelse i utenriks- og sikkerhetspolitikken til EU forutsetter at en er regulert inn i traktatene og tiltrer dem, og dermed blir medlem av EU. Dermed er dette fra vårt synspunkt uaktuelt.

Men det er også en annen grunn som jeg har lyst til å påpeke, og det er at vi er opptatt av samarbeid i NATO. Vi mener at EU og NATO til dels har ulike roller, men det er NATO som er den rendyrkede kollektive forsvarsalliansen. De har blitt betydelig styrket i lys av Russlands angrepskrig, og det er de som er vår sikkerhetsgaranti. Det er medlemskapet i NATO som er bærebjelken i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Det har den vært i over 70 år.

Jeg må si at jeg synes det er grunn til å reflektere over at Finland og Sveriges politiske skifte mot et tettere samarbeid med NATO viser at EU-medlemskap ikke er tilstrekkelig. Det viser at de trenger NATOs sikkerhetsgaranti, og det er en av grunnene til at de nå søker medlemskap i NATO.

Jeg er bekymret dersom det er slik at oppbyggingen av en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk i EU skal bli konkurrerende til NATO. Det synes jeg ville vært veldig uheldig, ressursødende og vanskelig for Europas del. Det å skulle ha konkurrerende kommandostrukturer, styrkeoppsetninger og operasjoner vil ikke være en fornuftig situasjon.

Senterpartiet går imot dette. Det betyr ikke at Senterpartiet ikke ser at en kan ha gode løsninger på samarbeid med EU om enkelte saker knyttet til utenriks- og sikkerhetspolitikk. Vi har en god dialog på utenriks- og sikkerhetspolitikkens område – det er bra – og Norge har tatt del i sanksjonspolitikken, som kanskje er den delen av EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk som har fungert best de siste månedene. Her har det vært viktig for oss å stå sammen med europeiske land og med EU for å ta del i det kollektive presset som Russland bør få føle på i forbindelse med krigen i Ukraina. Men også på dette området har det vært riktig av Norge å gjøre noen egne vurderinger. Det har vært riktig for oss ikke å forby Russia Today og Sputnik, fordi vi mener at det vil støte mot forbudet mot sensur i Grunnloven. Det har også vært viktig for oss å ta vare på den felles forvaltningen vi har med Russland av den ytterst viktige torskestammen i Barentshavet.

Senterpartiets holdning er i tråd med resten av komiteen, utenom Venstre, i denne saken i dag. Slik er det ikke bestandig i EU-saker, men det er hyggelig at vi har et bredt flertall i komiteen.

Sveinung Rotevatn (V) []: Finland og Sverige søkjer medlemskap i NATO. Denne veka stemte 66,8 pst. av danskane for at dei skal gå fullt inn i EUs felles sikkerheits- og utanrikspolitiske samarbeid. I Noreg skjer det absolutt ingenting. Til tross for eit vegskil i Noregs og Europas forhold til Russland ser ikkje eg eller Venstre nokon grep som vert tekne for å knyte Noreg tettare til Europas viktigaste freds- og samarbeidsprosjekt, og det er EU.

Krigen i Ukraina har vist oss noko vi eigentleg har sett i mange år. Klimakrisa, pandemien, flyktningkrisa og no krig er felles utfordringar for land i Europa, og enkeltland kan ikkje løyse dei aleine. Det som trengst, ser vi gong på gong, er felleseuropeiske løysingar.

Det er vel grunn til å påstå, trur eg, at Vladimir Putin har klart å foreine EU-landa på ein måte dei neppe hadde klart sjølve, og resultatet kan verte eit meir handlekraftig EU, som forhåpentlegvis no vil bry seg minst like mykje om forsvars-, utanriks- og sikkerheitspolitikk som om jordbrukssubsidiar.

Krigen viser oss sjølvsagt verdien av NATO, som fleire har understreka – og som eg også understrekar frå Venstre – men han viser også at europeiske land klarer å samarbeide som EU. Sikkerheits- og forsvarssamarbeid i EU er ikkje ein trugsel mot NATO, som fleire her antydar. Tvert imot er det ein måte å styrkje samhaldet i NATO og i Europa på.

Dessverre handlar den norske EU-debatten mykje om marknadstilgang, fiskeri og jordbruk, men samarbeid i Europa handlar om mykje meir enn det. Debatten kretsar som regel om eit ja eller nei til eit EU-medlemskap; det er ikkje det vi diskuterer her i dag – det finst ei enkel løysing på den diskusjonen, men det er ein annan diskusjon. I den situasjonen verda er i no, kan vi ikkje fortsetje å diskutere ja eller nei til fullt medlemskap. Vi må også klare å diskutere korleis vi kan fordjupe det samarbeidet vi har, gjennom EØS og alle dei andre avtalane vi har med EU.

Krigen synleggjer behovet for ei nærmare sikkerheits- og utanrikspolitisk kopling til EU for Noreg. Det er ikkje NATO som har innført sanksjonar mot Russland. Det er ikkje NATO som har oppretta eit militært støttefond for Ukraina. Det er EU som gjorde det. Noreg er delvis med på sanksjonane. Vi er ikkje med på støttefondet. Vi burde vere med på meir av denne fellespolitikken i EU.

Det er fleire som seier at det å verte med på dette føreset EU-medlemskap. Svaret på det veit vi ikkje, for det vi føreslår, er å be regjeringa om å gå i dialog med EU for å sjå kva moglegheitene er. Det er masse europeisk samarbeid Noreg er med i som vanlegvis er reservert for EU-medlemer. Det skal vi vere glade for. Dette burde verte det neste.

Eg vil ta opp forslaget frå Venstre.

Presidenten: Representanten Sveinung Rotevatn har tatt opp det forslaget han refererte til.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Jeg synes vel representanten Rotevatns innlegg i salen her understreker at representanten Aukrust egentlig har rett. Det er i og for seg prisverdig å reise en diskusjon om sikkerhetspolitisk samarbeid etter Ukraina-krigen, og da kan man gjøre det på en klok måte. Men dette spørsmålet handler faktisk om det representanten Rotevatn sa i sitt innlegg – det handler om ja eller nei til EU.

Regjeringa deler representantene fra Venstres syn på at Norge bør fortsette å søke nært samarbeid med EU innenfor utenriks- og sikkerhetspolitikken, for EU spiller en stadig viktigere rolle på dette feltet. Etter Russlands angrep på Ukraina har EU tatt i bruk både utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske virkemidler raskere og mer omfattende enn noensinne. Sanksjoner er blitt raskt iverksatt, og fra norsk side har vi sluttet oss til EUs sanksjoner.

For første gang i historien yter EU våpenhjelp til et annet land, og EU er samtidig en stor humanitær giver og koordinerer sivil bistand til Ukraina. Flere millioner ukrainske flyktninger har reist til EU-land, og EU bidrar til samordning av hvordan denne flyktningstrømmen håndteres. EU vil også være sentral i den framtidige gjenoppbyggingen av Ukraina.

Regjeringa har tett dialog med EU på alle disse feltene. EUs nye handlingsplan for sikkerhet og forsvar, EUs strategiske kompass, bærer bud om et tettere og mer ambisiøst samarbeid, og medlemslandene har her vedtatt felles trusselvurdering og konkrete planer for å styrke EUs felles forsvars- og sikkerhetspolitikk. Norge omtales som EUs nærmeste partner. EU vil etablere et eget forum for partnerne, og dette ønsker vi velkommen.

Norges eksisterende avtaler og samarbeidsordninger med EU får i større grad enn før nå en sikkerhetspolitisk betydning. Under både pandemien og krigen har EØS-avtalen og Schengen-avtalen sikret oss mulighet til å delta i sentrale deler av EUs krisehåndtering. Gjennom EØS-avtalen deltar vi på like fot med EUs medlemsland i Det europeiske forsvarsfondet, og fondet er viktig når europeiske land nå øker sine forsvarsinvesteringer. Det samme gjelder den mangeårige deltakelsen i Det europeiske forsvarsbyrået. Vi deltar også i prosjekter om militær mobilitet under EUs forsvarssamarbeid.

Det representanten her tar til orde for, er å innlede forhandlinger om full norsk deltakelse i EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det er det som står her. Full deltakelse forutsetter at Norge omfattes av de rettighetene og pliktene EU-traktaten etablerer. Disse rettighetene og pliktene gjelder kun for land som er medlem av EU. Det er derfor ikke mulig å innlede forhandlinger med EU for å sikre full norsk deltakelse i EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Ingen andre land samarbeider likevel like nært med EU om sikkerhet og forsvar som Norge. Det er en linje regjeringa vil videreføre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sveinung Rotevatn (V) []: Noreg er som kjent ikkje EU-medlem, men Noreg er tett integrert i ei rekkje av EUs samarbeidsprogram som vanlegvis er reservert EU-medlemer. Det vi diskuterer her i dag, er eigentleg eit godt eksempel, for der har Noreg faktisk vore tettare integrert i EUs forsvars- og sikkerheitspolitikk fram til no enn det vårt naboland og EU-medlem Danmark har vore.

Då synest eg det er litt underleg at utanriksministeren er så kontant i si avvising, at det visstnok skal vere heilt umogleg å verte tettare integrert enn det vi er i dag i den felles utanriks- og sikkerheitspolitikken. Ho brukte vel formuleringa at det ikkje eingong er mogleg å diskutere dette eller forhandle med EU om det.

Spørsmålet mitt er: Er det regjeringa si haldning at det ikkje finst nokon tenkeleg måte for Noreg å verte tettare integrert i forsvars- og utanrikspolitikken på, og at dei dermed heller ikkje – som vi føreslår – i det heile vil inngå ein dialog med EU om å sjå på kva moglegheitene er her for at Noreg kan verte tettare integrert enn det vi er i dag?

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Det er mulig å samarbeide tettere enn i dag på flere områder, og det handler om enkeltinitiativer osv., men det er ikke det dette forslaget handler om, og det er ikke den debatten representanten fra Venstre reiser her heller.

Full deltakelse forutsetter at Norge omfattes av de rettighetene og pliktene som EU-traktaten etablerer, og det er det som er det vesentlige her. Det representanten foreslår, er i grunnen ganske godt belyst. Jeg synes det er helt ok å starte en diskusjon om hvordan vi i økende grad kan delta i samarbeidet, men det som er spesielt med EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, er at det er et område vi ikke kan slutte oss til, slik det f.eks. er med EU-samarbeid når det gjelder helse osv.

Det hadde kanskje vært klokt av representanten den gangen han satt i regjering, å lytte til de ekspertene jeg lytter til i denne sammenhengen. Det er altså ikke mulig å gjøre det på den måten representanten her anfører.

Sveinung Rotevatn (V) []: Då denne representanten sat i regjering, utvida vi vårt samarbeid inn mot EU på ei rekkje område, bl.a. klimaområdet, som underteikna hadde ansvaret for, men også på dette området, der vi gikk inn i EUs felles forsvarsfond, i PESCO og andre samarbeidsområde. Vår regjering jobba nettopp for at ein skulle verte tettare integrert, ikkje mindre integrert, som jo er målet til denne regjeringa, som akkurat no har sett ned eit utval som greier ut ulike måtar å seie opp EØS-avtalen på.

Det er for så vidt ikkje det som er oppfølgingsspørsmålet mitt. La gå at utanriksministeren ikkje eingong ønskjer å diskutere med EU om det er mogleg med endringar som gjer at vi kan delta fullt ut. Men vil utanriksministeren ta ein dialog med EU for i det minste å kunne verte tettare integrert i utanriks- og forsvarspolitikken der det er mogleg, eller vil ein halde dette på det nivået der det er i dag?

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Jeg vil bare rette opp i en feil. Når det gjelder EUs forsvarsfond, var det Stortinget som måtte tvinge den regjeringa representanten var en del av, til å inngå i det samarbeidet. Den forrige regjeringa anbefalte ikke dette, så i forbindelse med langtidsplanen for Forsvaret var det flere partier her på Stortinget, bl.a. Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, som måtte tvinge regjeringa på dette området. Det stemmer faktisk ikke, det representanten står her og sier.

Jeg er interessert i å inngå mer samarbeid med EU omkring enkeltprosjekter, og det vil vi selvfølgelig ha en løpende dialog om, men det er altså ikke riktig slik representanten sier, at alt gikk i retning av mer samarbeid med EU den gangen han satt i regjering, mens nå går det motsatt vei. Det er beviselig feil.

Sveinung Rotevatn (V) []: Det er fleire som i løpet av debatten her har åtvara mot at ein no skal ha eit tettare forsvars- og utanrikspolitisk samarbeid i EU for då å stå i fare for å byggje opp parallelle strukturar til NATO. Blant anna representanten Åsmund Aukrust frå utanriksministeren sitt eige parti har åtvara mot det, og eg oppfattar vel representanten Marit Arnstad i same retning.

Det synest eg er litt underleg å høyre, for NATOs eigen generalsekretær, Jens Stoltenberg – som var i Danmark i førre veke, trur eg, og opptredde saman med statsminister Mette Frederiksen i forkant av folkeavstemminga der om dei skulle gå inn som full deltakar i felles utanrikspolitikk – sa tvert imot at NATOs forsvarssamarbeid og EUs forsvarssamarbeid kan gjensidig styrkje kvarandre.

Då vert spørsmålet mitt: Kva er regjeringa si haldning her? Meiner ein at det felles utanriks- og sikkerheitspolitiske samarbeidet i EU er ein trugsel mot NATO-samarbeidet, eller meiner ein at dette er ein styrke, der ein kan komplettere kvarandre, og at det er bra at Noreg er så tett integrert i det som mogleg?

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Nå tror jeg kanskje representanten Rotevatn blander sammen to forhold her. Det ene er det som handler om det politiske samarbeidet, som den danske regjeringen har ønsket å ta del i, og hvor Norge – som representanten helt riktig sier – har vært tettere integrert i EU-samarbeidet enn det Danmark har vært. Det andre gjelder det operative, hvor man skal bygge opp styrker. Der har veldig mange vært veldig klare. Det var også noe representanten Tybring-Gjedde var innom tidligere i debatten. Det handler om stående styrker, og der har NATOs generalsekretær vært usedvanlig klar. Det å opprettholde to typer operative styrker, noen i EU og noen i NATO, er ikke en fordel for NATO. Her tror jeg faktisk representanten blander sammen to forhold.

Sveinung Rotevatn (V) []: Det må gjerne utanriksministeren tru, men det gjer representanten aldeles ikkje. Vi snakkar om det som er dagens forsvars- og sikkerheitspolitiske samarbeid i EU, som Danmark skulle ta stilling til om ein skulle gå fullt inn i eller ikkje. Vi snakkar ikkje om eit hypotetisk forsvars- og sikkerheitspolitisk samarbeid i EU, som – for å ta ein idé – skulle vore bygd opp på nøyaktig same måte som NATO. Det er jo ein hypotetisk diskusjon, det er ikkje det vi diskuterer.

For å avslutte den siste replikken: Det ville iallfall vore fint for meg å høyre utanriksministeren seie tydeleg no frå talarstolen det eg håpar ho antyder, og det er at regjeringa ønskjer at Noreg skal vere så tett integrert i felles utanriks- og sikkerheitspolitisk samarbeid i EU som i det heile mogleg, og vil jobbe for å vere med der ein kan og ha dialogar med EU om det. Det håpar eg er haldninga til utanriksministeren, og eg håpar ho vil seie det her i dag.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Bare for å komme tilbake til det representanten tidligere var inne på: Det å bygge opp militære styrker under en EU-kontroll versus en NATO-kontroll, det er det som handler om å bygge opp to parallelle strukturer. Det er ikke slik at man, selv om Danmark nå har tatt stilling til å delta fullt ut i EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk, har en intensjon om at man skal bygge opp flere styrker under EU-kontroll. Jeg tror det er viktig at representanten skiller mellom disse forholdene; hva som gjelder det militære operasjonelle, og hva som er det politiske samarbeidet.

Vi vil ta stilling til enkeltinitiativer og konsultere med Stortinget når vi får spørsmål om det, så det spørs jo på hvilke typer initiativer representanten ønsker at Norge skal delta i. Det kan vi komme tilbake til i hvert enkelt tilfelle.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Selvsagt burde Norge koble seg nærmere på EU i viktige spørsmål som omhandler utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk, og som ikke handler om å bygge opp parallelle styrker. Det virker nesten ikke som om vi i Norge tar inn over oss hvilket paradigmeskifte i Europa den russiske invasjonen av Ukraina har ført til, fra Tysklands u-sving i forsvarspolitikken til Sverige og Finlands søknad om fullt medlemskap i NATO og onsdagens folkeavstemning i Danmark om å fjerne forbeholdet mot deltagelse i det europeiske forsvarssamarbeidet. De innser også at NATO faktisk ikke er nok.

Det europeiske kartet er i ferd med å tegnes på nytt, mens vi til stadighet står langt fra tegnebrettet. Men NATO er bærebjelken i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Hvis vi ser snevert på forsvars- og sikkerhetspolitikk, er det helt riktig. Deltagelse i NATO svekker ikke forsvarsevnen vår, selv om vi forplikter oss til å gjøre andre prioriteringer og investeringer enn om vi sto alene. NATO forutsetter nasjonal forsvarsevne, som styrkes av at vi kan gjøre andre prioriteringer enn om vi måtte sørge for full kapasitet på alle områder selv. Samarbeidet utfyller og forsterker det vi har, og sammen blir vi sterkere enn vi er hver for oss.

Slik er det også med det europeiske fellesskapet. Vi står sterkere sammen. Ukraina, Georgia og Moldova har ikke sendt søknad til EU for å svekke sin nasjonale selvråderett – tvert imot. De ser at samråderetten i EU, der land kommer sammen for å bli enige om hvordan de best mulig kan løse felles utfordringer, er den beste garantisten for å fremme nasjonal selvråderett. Vår nasjonale selvråderett rammes til enhver tid inn av situasjonen i landene og verden rundt oss, noe vi i dag ser tydelig.

Nettopp derfor har EUs fremste virkemiddel for å styrke nasjonal selvråderett vært å fremme fred, frihet og demokratiutvikling gjennom handel og samhandel i sju tiår. Det er ingen selvfølge at vi har hatt et så fredelig Europa som vi har vært så heldige å leve i fram til nå. Vårt fremste forsvar har vært dette samarbeidet, og da EU fikk fredsprisen i 2012, begrunnet Nobelkomiteen tildelingen med nettopp at unionen og dens forløpere har bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.

Regjeringspartiene påpeker at full deltagelse i FUSP, EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, forutsetter at Norge omfattes av EU-traktaten, underforstått at vi må være med i EU. EØS-avtalen gir oss friksjonsfri adgang til EUs indre marked. Men for å sikre andre nasjonale interesser må vi på alle andre områder forhandle, spørre og be om å få være med i et samarbeid som helt opplagt er et gode for Norge, som bl.a. handler om forskning og utvikling, utdanning og helse og ikke minst om å løse et av våre største globale problemer – klimakrisen.

Så når jeg sier at selvsagt burde Norge koble seg nærmere på EU i viktige spørsmål som omhandler utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk, er det fordi jeg mener at Norge burde være et fullverdig medlem av det europeiske fellesskapet.

NATO og EU utfyller hverandre. Siden EØS-avtalens fordeler er så usynlige og blir tatt for gitt, er det kanskje fint å se hva bakdelene er når vi ikke er fullt ut medlem.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Jeg føler at man diskuterer pavens skjegg, for hva er det egentlig man etterlyser her? Hva skal dette europeiske forsvars- og sikkerhetssamarbeidet bidra med, hva gjør de? Man sier at vi ikke skal ha parallelle strukturer, og at de ikke skal være med i væpnet kamp – men hva er igjen da? At man vil være EU-medlem, er jo noe annet – det har jeg forståelse for at noen mener. Men å ha dette FUSP uten at man vil være med på aksjoner eller kamper ute, gjør at det blir veldig lite igjen. Det som er igjen, er jo det som vi allerede er en del av. Det er EDF, Det europeiske forsvarsfondet, og PESCO, det permanente, strukturerte samarbeidet, og så får vi se om vi også kan bli med på romfartsutviklingsprogrammet i EU gjennom EØS-avtalen. Da har vi sikret næringslivet, og så har vi EØS-avtalen på siden, som gjelder handel med EU. Da har vi det som er viktigst.

Så sier man at man ønsker å ha dialog og tettere og mer integrert samarbeid, fordi Europa er sånn og sånn. Jeg føler at man da er ute og leter etter noe. Det var ikke sånn at da Ukraina-krigen dukket opp, reagerte EU. Det var USA som reagerte med våpenhjelp, og som presset de andre nasjonene. Det var også USA, sammen med Storbritannia, Frankrike og Tyskland, som var tydeligst når det gjaldt sanksjoner. Det var ikke slik at et samlet EU var først ute. Det tar litt tid å koordinere EU for å gjøre dette. Det skjer ikke over natten. Jeg tror man skal være litt mer ærlig på hva som faktisk skjedde da denne krigen ble igangsatt. Det var ikke et kollektivt EU som sa: Nå kjører vi i gang med sanksjoner. Det var helt andre påvirkningskrefter som var der ute – store nasjoner i Europa, og USA, var fremtredende. I tillegg var Sør-Korea og Australia aktive.

Og hvis man mener at man skal kutte klimagassutslipp, går det an å gjøre det uten EU. Dette kan man jo samarbeide med andre om. Vi samarbeider om dette i FN. Det virker som om man er veldig opptatt av å samarbeide med EU, men uvisst av hvilken grunn. Jeg etterlyser hva det er man konkret, når det gjelder forsvars- og sikkerhetssamarbeidet, ønsker å være en del av, og som vi ikke er en del av i dag. Det skulle ikke være parallelle strukturer, det skulle ikke være oppgaver ute, det er ikke EDF eller PESCO, det er ikke samarbeid om romfartsindustri, men det er noe der ute som det er viktig å være med på – visstnok. Jeg vil gjerne vite hva det er.

Dette går også imot råd fra generalsekretæren i NATO, som sa at EU ikke måtte bygge opp denne typen strukturer. Jeg tror det er viktig at vi nå samarbeider i NATO og konsentrerer oss om det. Det er uansett nesten alle EU-landene, pluss fem–seks andre land. Vi kan samarbeide på den måten.

Kom gjerne opp på talerstolen og fortell konkret hva det er man savner og ikke har i dag, og som man ønsker å få ved å være en del av EUs forsvars- og sikkerhetssamarbeid.

Presidenten: Representanten Christian Tybring-Gjedde får neppe svar på sine spørsmål, for ingen flere har bedt om ordet til sak nr. 14.

Votering, se voteringskapittel