Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:55:03]: Vi diskuterer nå et ganske sensitivt tema, men at noe er sensitivt og vanskelig å snakke om, og at det kan være forhold som det ikke er nødvendig åpenhet om, gjør det ikke mindre viktig – kanskje tvert imot.

Hva vi kaller det, kan også være vanskelig. Jeg har kalt det kjønnslemlestelse i interpellasjonsteksten. I forskning kalles det omskjæring av kvinner. Til dem som eventuelt leser referatet eller hører på diskusjonen: Jeg ber om at man har overbærenhet med de begrepene som brukes.

At mange kvinner lever med store helseplager hver eneste dag på grunn av kvinnelig omskjæring, er ikke noe vi diskuterer ofte her i Stortinget, men konsekvensene av det og utfordringene som disse kvinnene har, er et helsespørsmål som jeg synes fortjener større oppmerksomhet og mer handling.

Det er veldig positivt at Norske Kvinners Sanitetsforening, NKS, er en kraftig stemme for å løfte debatten om behovet for mer helsehjelp til jenter og kvinner som har vært utsatt for kjønnslemlestelse. Jeg deltok i mai i fjor på en rundebordskonferanse hos NKS om dette. For å være helt ærlig: For meg var det en øyeåpner. Jeg innrømmer at jeg inntil da ikke hadde en så helhetlig oversikt over disse utfordringene.

Veldig mange kvinner får ikke hjelp før de skal føde sitt første barn. Det ble pekt på i den rundebordskonferansen jeg deltok i, og i oppsummeringen av den, at det ikke er noen helhetlig, tverrfaglig tanke rundt helsehjelp etter kjønnslemlestelse. Det er ingen strukturerte tilbud om samtale i for- og etterkant av inngrep for å åpne. Det er ingen rutiner for at sexolog og psykolog kobles på. Det er også i for liten grad mulighet til å la prosessen modnes over tid. Kvinnen må gis mulighet til å la tanken om å gjennomgå et åpningsinngrep modnes.

I en viktig studie fra 2021 i Tidsskrift for Den norske legeforening presenteres symptomer, funn og behandling for kvinner som ble undersøkt ved alle sykehus som har poliklinikker for omskårne kvinner. 913 kvinner var inkludert i studien. Median alder for når de hadde blitt omskåret, var sju år, og ved konsultasjon var median alder 26 år. Nær halvparten av dem var gravide ved konsultasjonen. Av disse kvinnene hadde 87 pst. gynekologiske plager. Det sier litt om hvilke helsemessige konsekvenser kvinnelig omskjæring har.

Som nevnt i interpellasjonsteksten, er det grunn til å tro at mer enn 17 000 jenter og kvinner lever med å være omskåret i Norge. Forskningen jeg henviste til i sted, avdekket at omtrent 81 pst. av kvinnene hadde fått store deler av det ytre kjønnsorganet fjernet, og det som var igjen av kjønnsleppene, hadde blitt sydd sammen. Det er dette som kalles omskjæring type 3 av Verdens helseorganisasjon. Type 3 er definert som den mest omfattende typen. At nesten ni av ti kvinner utsatt for dette har store gynekologiske plager, viser alvoret.

Det er tre grunner til at jeg tar opp denne utfordringen i en interpellasjon. For det første mener jeg det er viktig med mye større åpenhet og bevissthet om dette. Det kan forhåpentlig også bidra til at det er enklere å be om hjelp for jentene og kvinnene som lever med disse alvorlige plagene. For det andre mener jeg det er viktig at vi lytter når forskning viser at det er mangelfull hjelp mot kjønnslemlestelse, og at det ikke er god nok kunnskap om dette i den norske helsetjenesten. For det tredje håper jeg også at vi kan snakke åpent og fordomsfritt om hvordan vi bedre kan forebygge at flere unge jenter utsettes for det overgrepet jeg mener omskjæring av kvinner er.

Jeg forventer ikke at alt dette løses med en interpellasjonsdiskusjon her i Stortinget i dag, med det er på tide at vi snakker om de store helserisikoene og de store helseplagene kjønnslemlestede, omskårne kvinner har.

Statsråd Ingvild Kjerkol [12:00:18]: Representanten Tone Wilhelmsen Trøen stiller viktige spørsmål. Kjønnslemlestelse er et sensitivt tema, og det er viktig å møte foreldre og jenter som kan være utsatt for det, med tålmodighet, respekt og forståelse – samtidig som informasjon om forbudet, helsekonsekvenser og helsehjelp formidles på en god og klar måte. Alle innvandrere som kommer fra land hvor kjønnslemlestelse praktiseres, skal få informasjon om at kjønnslemlestelse er straffbart i Norge, at det har helsekonsekvenser, og at det er mulig å få behandling og hjelp.

Helsestasjon- og skolehelsetjenesten kan ha en viktig rolle i å forebygge og avdekke kjønnslemlestelse. I nasjonal faglig retningslinje for helsestasjons- og skolehelsetjenesten er det en sterk faglig anbefaling om at foreldre og jenter med bakgrunn fra land der omskjæring er vanlig, skal få tilbud om samtale og underlivsundersøkelse ved skolestartundersøkelsen i 5. trinn og på ungdomsskolen, når de er 14–16 år, med henvisning til veilederen om forebygging av kjønnslemlestelse for helsestasjon- og skolehelsetjenesten. I nasjonal faglig veileder for svangerskapsomsorgen er det også en sterk anbefaling om at gravide skal spørres om de har vært utsatt for kjønnslemlestelse, for å forebygge komplikasjoner ved fødsel. Nyankomne innvandrere fra land som praktiserer kjønnslemlestelse, skal få tilbud om samtale og frivillig underlivsundersøkelse innen ett år. Helsestasjon- og skolehelsetjenesten skal sørge for tilbud om dette til både kvoteflyktninger og familiegjenforente ved bosetting i kommune.

Når det gjelder helsehjelp til jenter og kvinner som er kjønnslemlestet før ankomst til Norge, bør de informeres om mulige helsekonsekvenser og tilbys helsehjelp ved helseplager. Det skal informeres om muligheten for åpnende inngrep. Det ble for flere år siden utarbeidet informasjon om helsekonsekvenser og helsehjelp på flere språk på befolkningsportalen helsenorge.no. Informasjon som retter seg mot berørte personer, ble oppdatert i fjor.

Åpnende inngrep er ikke aktuelt for bare gravide og fødende, men kan også være aktuelt for andre jenter og kvinner som er kjønnslemlestet og kan ha helseplager eller seksuelle plager som følge av det. Helseforetakene i alle landets regioner kan utføre åpnende inngrep – deinfibulasjon. Jentene og kvinnene kan henvises av lege, helsesykepleier eller jordmor. Noen steder kan den berørte selv ta direkte kontakt med sykehuset uten henvisning.

Helsedirektoratet vil igangsette oppfølging av tiltak om å videreutvikle behandlingstilbudet til jenter og kvinner som er utsatt for kjønnslemlestelse. Kunnskapsgrunnlaget er fortsatt noe begrenset når det gjelder oppfølging og behandling av kjønnslemlestede kvinner og jenter i Norge. Det foreligger imidlertid nyere forskning og kunnskap fra NKVTS, altså Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, og fra Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning om erfaringer med og utfall av behandlingstilbudet til kjønnslemlestede jenter og kvinner.

Det er bl.a. identifisert barrierer for å nyttiggjøre seg behandlingstilbudet slik det er i dag. Det er også identifisert udekkede behandlingsbehov for yngre kvinner og jenter og kvinner med visse typer omskjæring. I tråd med WHOs retningslinjer for håndtering av helsekomplikasjoner etter kjønnslemlestelse etterlyses også seksuell og psykologisk rådgivning for kjønnslemlestede jenter og kvinner.

Helsedirektoratet vil se nærmere på de ulike funnene og anbefalingene og bl.a. vurdere behov for oppdateringer i relevante retningslinjer, som nasjonal retningslinje for helsestasjon- og skolehelsetjenesten og nasjonal retningslinje for svangerskapsomsorgen.

Til slutt vil jeg takke representanten Trøen for å løfte et viktig tema inn i denne salen. Vi er alle nødt til å bidra til å bryte tabuer, fjerne skam og å tørre å snakke høyt om kjønnslemlestelse.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:05:28]: Jeg vil takke helseministeren for det grundige svaret som hun nå ga, og jeg er helt overbevist om at hun også ser dette som et viktig spørsmål og et viktig kvinnehelsespørsmål.

Det som gjør det så sårt, synes jeg, er at veldig mange kvinner lever med veldig store helseplager som kan behandles relativt enkelt, og som de kan ha hatt fra de var små jenter. Det er derfor det er så viktig at vi for det første skaper større åpenhet om det, snakker mer om det, og for det andre at vi har bevissthet om det i alle de møtene vi har gjennom skolehelsetjenesten, helsetjenesten og gjennom andre som kan fange opp dette.

Det som også er interessant, er at det kan være at man er mer opptatt av dette, eller tar det mer opp i forbindelse med svangerskap og fødsel, men andelen som kontaktet poliklinikkene uten henvisning, var faktisk større blant de ikke-gravide enn blant de gravide i den forskningsrapporten jeg viste til i sted. Det kan egentlig reflektere at henvisningsinstansene er mer bevisst på problemstillingen knyttet til fødsel, og mindre bevisst på de store, veldig krevende helseutfordringene som disse jentene og kvinnene lever med.

Derfor er jeg glad for og veldig positiv til at helseministeren nå bekrefter at Helsedirektoratet vil iverksette oppfølging av tiltak, at de vil se nærmere på de faglige retningslinjene, og at de baserer det på bakgrunn av nyere forskning. Det er mange kvinner i Norge som lever med disse plagene. Jeg tror det er over 200 millioner kvinner i hele verden som lever med det. Jeg er helt sikker på at det finnes internasjonal forskning som ikke jeg har funnet frem til, som også kan være veiledende for dette. Det viktige er at vi forstår at dette ikke bare er en oppgave for spesialisthelsetjenesten, men at det er en viktig oppgave også for primærhelsetjenesten, helt fra skolehelsetjenesten og helsestasjonstjenesten og oppover, som helseministeren var inne på.

Statsråd Ingvild Kjerkol [12:08:40]: Jeg er helt enig med representanten Wilhelmsen Trøen i at dette er vi nødt til å jobbe mer med. Vi har en helsetjeneste som man må oppsøke for å få hjelp. Det er vanskelig å tenke seg at helsetjenesten skulle ha vært bygd noe annerledes enn det, men for denne typen helseproblem vet vi at det er en barriere for nettopp å kunne få tilgang på god og spesialisert helsehjelp for dem som trenger det. Vi vet at vi må jobbe annerledes. Vi vet at man må være på de arenaene hvor man treffer alle jenter og kvinner. Helsestasjonen er den lavterskelarenaen – det så vi i den forrige debatten, der det ble framhevet veldig sterkt av alle som deltok – der vi møter alle familiene. Skolehelsetjenesten skal også være den lavterskeltjenesten hvor vi møter alle jenter. Når det gjelder oppsøkende tjenester, har en del storbyer utviklet god metodikk for dette.

Jeg vil også understreke det som representanten Wilhelmsen Trøen sa: En ting er at helsetjenesten må være oppdatert og basert på sist tilgjengelige kunnskap, men det er også viktig at andre deler av samfunnet jobber for å fange opp denne typen helseproblemer, som også er handlinger som bygger opp under negativ sosial kontroll. Jeg har lyst til å nevne at handlingsplanen Frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold også har tiltak for å oppdage, avdekke og forebygge kjønnslemlestelse. Både Kunnskapsdepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet har tiltak i den planen. Det krever en bred, tverrsektoriell tilnærming for å kunne bidra til at kvinner som er kjønnslemlestet, eller som står i fare for å kunne bli det, oppsøker hjelp og får god, tilgjengelig helsehjelp for å håndtere de alvorlige konsekvensene det har for deres helse.

Sandra Bruflot (H) [12:11:26]: Først og fremst takk til representanten Trøen som fremmer en viktig interpellasjon.

Kjønnslemlestelse som tradisjon er eldre enn både islam og kristendommen. Det er knyttet til veldig mange myter, til estetikk, seksualitet, men også veldig sterkt til sosial kontroll, kultur og normer. Noen steder hevder man at inngrepet roer ned jenter, sånn at de ikke blir utagerende eller oppfører seg umoralsk eller mannlig. Noen steder er kjønnslemlestelse det som innvier jenter i kvinners liv. Det hevdes at kjønnslemlestelse beskytter mot seksuelle drifter, at det er nødvendig for å bli gift, at det beskytter mot voldtekt og uønsket graviditet. Noen steder er det faktisk helt nødvendig for å bli sosialt akseptert.

Det er mye skam knyttet til kjønnslemlestelse, men også knyttet til å ikke være omskåret eller å ha døtre som ikke er det. Det sier noe om hvorfor dette er så vanskelig å ta opp og snakke om for mange. Kvinnene som Sanitetskvinnene har snakket med, sier at helsepersonell spør ikke selv om kvinner kan komme inn med urinveisinfeksjon gang på gang på gang. Rundt graviditet og fødsel er det en del oppmerksomhet om dette, men ofte kun rundt det fysiske inngrepet som må til, og ikke knyttet til traumer, plager og psykisk uhelse på grunn av kjønnslemlestelse.

Alle former for kjønnslemlestelse er forbudt. Personer som utfører eller medvirker til at en jente blir omskåret, kan få fengsel i ti år. Det sier noe om hvor alvorlig vi som samfunn ser på dette og på at noen blir utsatt for omskjæring. Foreldre kan bli straffet hvis datteren deres blir omskåret og det hadde vært mulig for dem å forhindre omskjæringen. Det gjelder også hvis det skjer i et annet land. Men det er viktig å si at det selvfølgelig ikke er ulovlig å være omskåret, og det er hjelp å få hvis man er blitt omskåret eller er redd for å bli det.

Man kan få en trygg bolig på krisesenter, man kan få hjelp fra barnevernet, man kan få veiledning, man kan få hjelp til den situasjonen man står i, man kan få advokathjelp til å anmelde forholdet. Hvis man er bekymret for at en selv eller datteren kan bli utsatt for kjønnslemlestelse i utlandet, kan man søke asyl i Norge. Politiet kan beslaglegge pass hvis man frykter for at noen skal bli sendt til utlandet for å bli omskåret.

Det er mulig å få god helsehjelp, og det er mulig å få god hjelp for å forhindre omskjæring, men for at flere skal få god hjelp, for at færre skal føle skam og oppleve å bli omskåret, må det snakkes om, og det må diskuteres også politisk. Så takk nok en gang til representanten Trøen for en veldig viktig interpellasjon.

Bård Hoksrud (FrP) [12:14:35]: Til tross for at kjønnslemlestelse av kvinner er ulovlig i Norge, er det dessverre store mørketall for kvinner som utsettes for denne groteske behandlingen. Kjønnslemlestelse av kvinner er et overgrep vi ikke kan tolerere uansett om det er religiøst eller kulturelt begrunnet. Vi vet om tilfeller der foreldre tar med barna sine ut av landet for å praktisere denne ukulturen uten at det blir oppdaget av norske myndigheter. Det er ingen tvil om at kjønnslemlestelse av barn og unge jenter kan kategoriseres som grov omsorgssvikt.

Denne behandlingen av barn er uakseptabel, og vi må strekke oss langt for å avdekke omfanget av kjønnslemlestelse. Derfor ønsker Fremskrittspartiet full kroppsundersøkelse av jenter i skolen for å avdekke og hindre omskjæring. Foreldre som ikke tar med barna på helsekontroll, må oppsøkes, slik at barna følges opp.

Det er viktig å avdekke tilfeller av kjønnslemlestelse slik at barna det gjelder, kan få hjelp, og at foreldre som lar barna sine gå gjennom en slik forferdelig behandling, kan stilles til ansvar. Obligatorisk helsesjekk vil også virke avskrekkende og forebygge at flere blir utsatt for lignende overgrep.

Det er viktig å ta tak i negativ sosial kontroll. Som politikere har vi et ansvar for å stå opp for dem som ikke selv tør å bruke stemmen sin. Å bli utsatt for kjønnslemlestelse er en grusom, smertefull prosess, og det gir også et konstant ubehag i hverdagen for dem det gjelder. Vi vet dessverre at manglende kunnskap og informasjon i skolen kan føre til at jenter som har blitt omskåret, ikke selv vet at de har blitt utsatt for noe ulovlig, og man tror at det er vanlig å gå rundt med store smerter. Derfor trengs det mer kunnskap og informasjon i skolen.

Selv om kjønnslemlestelse er et lovbrudd som i teorien kan gi opptil ti års fengsel, er det per 2020 ingen som er dømt for et slikt lovbrudd. Det betyr at det er mange foreldre som ikke må ta konsekvensen av sine handlinger. Vi i Fremskrittspartiet mener det er uakseptabelt at mennesker som begår så store overgrep mot egne barn, skal komme unna med det. Vi mener at foreldre som sender døtrene sine ut av landet for å omskjæres, må miste oppholdstillatelsen i Norge. Vi vet også at flere kvinner som kommer til Norge, allerede er utsatt for kjønnslemlestelse. Disse kvinnene trenger nødvendig helsehjelp og oppfølging. Siste anslag fra 2014 over hvor mange kvinner som er kjønnslemlestet i Norge, viser at det er snakk om 17 000 kvinner. Siden 2014 har det kommet nærmere 25 000 kvinner til Norge fra land hvor kvinnelig omskjæring er utbredt. Vi må derfor anta at tallene nå faktisk er mye høyere.

Fremskrittspartiet setter barns rettigheter først. Ved å innføre obligatorisk helsesjekk, øke informasjonsflyten til elever på norske skoler og sørge for at foreldre som utsetter sine egne barn for kjønnslemlestelse, blir straffet og mister oppholdstillatelsen, kan vi sikre at flere barn i Norge får en trygg og god oppvekst.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:17:45]: Jeg vil takke for debatten og diskusjonen om dette viktige temaet.

Jeg vil også bare legge vekt på at det er viktig at vi tilnærmer oss denne utfordringen på en veldig bred måte. Det er også viktig at vi erkjenner at det er mye stigma på dette området, og at det kan være veldig krevende for kvinner – mødre – som selv er omskåret, dersom det at de skal reise til utlandet eller til hjemlandet, automatisk innebærer en mistanke om at de vil utsette sin datter eller sine døtre for dette.

Derfor tror jeg svaret på dette rett og slett er åpenhet, at vi snakker om det, og at unge jenter opplever at det er mulig å snakke om dette. Jeg tror også at det med å være mer åpen om dette kan bidra til at kvinner synes det er enklere å snakke med sin partner om dette. Det er mange kvinner som lever med å være omskåret, som også har store utfordringer knyttet til seksualitet, og det påvirker forholdet de har til sin partner.

Det finnes ingen enkle svar på dette spørsmålet, men jeg tror det at vi diskuterer det her i dag, er viktig. Jeg tror også at de tiltakene og den oppfølgingen som helseministeren pekte på i sine to innlegg, er viktig.

Jeg tror vi alle må ta et ansvar for å snakke om dette på en måte som ikke bidrar til mer stigma og mer mistenkeliggjøring, men som heller ikke skyver under teppet hvor alvorlig dette er å leve med for kvinner, og i mange tilfeller hvilke helt ekstreme plager dette innebærer i hverdagen for kvinner – kvinner som vi står ved siden av når vi heier på barna våre på håndballkamp, som vi sitter sammen med i klasserommet på foreldremøte, som er kollegaene våre, men som lever med helseutfordringer som kanskje er mer skjult enn veldig mange andre helseutfordringer vi lever med.

Jeg vil bare si tusen takk for en god debatt, og jeg er glad for at helseministeren forplikter seg til å følge dette opp videre.

Statsråd Ingvild Kjerkol [12:20:52]: Jeg vil også takke for debatten, og igjen takke representanten Tone Wilhelmsen Trøen for å ha kommet med denne interpellasjonen og stilt disse viktige spørsmålene. Dette temaet må være oppe i samfunnsdebatten med jevne mellomrom for at vi skal kunne avskaffe stigma og skam og forebygge at det skjer.

Kjønnslemlestelse er et sensitivt tema, og det er viktig å møte foreldre og jenter som kan være utsatt, med både tålmodighet, respekt og forståelse. Samtidig må vi som fellesskap og samfunn, informere godt om at dette er forbudt hos oss, og at helsekonsekvensene er store, men at hjelp og behandling er tilgjengelig. Dette vil Helsedirektoratet følge opp, og det vil jeg også ta personlig ansvar for at de gjør.

Jeg tror vi må ha denne debatten med jevne mellomrom. Det berører mange. Det berører også flere som ikke tør å fortelle det. Gjennom å være tydelige fra denne sal, som landets politikere, kan vi gjøre noe med det. Så takk for en god debatt.