Stortinget - Møte torsdag den 13. oktober 2022

Dato: 13.10.2022
President: Masud Gharahkhani

Søk

Innhold

Sak nr. 3 [10:43:41]

Interpellasjon fra representanten Jan Tore Sanner til kunnskapsministeren: «PISA-undersøkelsen i 2018 viste en nedgang i norske elevers leseferdigheter. Skolene har siden 2018 hatt plikt til å tilby intensiv opplæring i lesing til elever på 1. til 4. trinn som står i fare for å bli hengende etter. I samarbeid med Bærum kommune har Universitetet i Stavanger gjennom prosjektet «På sporet» sett på hvordan intensiv opplæring kan hjelpe elever som sliter med lesing på første trinn, og de finner god effekt. Hvordan vil statsråden sikre at skolene følger opp plikten til intensiv opplæring, og bidra til å heve elevenes leseferdigheter?»

Talere

Jan Tore Sanner (H) []: I slutten av september fortalte NRK om 17 år gamle Lars Christian Valand. Gjennom hele skolegangen har han slitt med lesing og skriving. Først på videregående fikk han påvist sterk dysleksi, og han sier selv at hverdagen da med ett ble veldig mye lettere.

Lars Christian er ikke alene. Ifølge NRK får en av fem påvist dysleksi først på videregående. Det som de første skoleårene kanskje var et lite problem, får dermed vokse seg stort. Mange av disse elevene mister motivasjon og læringsglede. Konsekvensene for disse ungdommene kan forplante seg resten av livet. Forskningsprosjektet «På sporet» viser til studier fra en rekke land som viser at elevene som sliter med å komme i gang med lesing det første skoleåret, har høy risiko for å streve med lesing senere i skoleløpet. I tillegg viser forskning at elever med lese- og skrivevansker har bedre utbytte av tidlige tiltak enn senere tiltak.

Dette er noe av bakgrunnen for at Høyre i regjering fikk på plass en storsatsing på tidlig innsats i barnehage og skole. Det handler om tiltak som økt pedagogtetthet i barnehagene, plikt til samarbeid ved overgang fra barnehage til skole, økt lærertetthet, plikt for skolene til å tilby intensivopplæring når elever står i fare for å bli hengende etter i lesing, skriving eller regning, en storsatsing på lærerspesialister i begynneropplæring, en historisk etter- og videreutdanning, skjerpede kompetansekrav til lærere som underviser i norsk, engelsk og matematikk, og en opptrapping av spesialpedagogisk kompetanse.

Mye går heldigvis i riktig retning i skolen. I 2013 fullførte mer enn syv av ti videregående skole. Nå fullfører mer enn åtte av ti ungdommer. Det er likevel en ikke ubetydelig andel elever som sliter faglig, og som står i fare for å droppe ut. Det kan dessverre være tilfeldigheter som avgjør om en elev blir fanget opp tidlig i skoleløpet eller ikke. Det er fortsatt store kvalitetsforskjeller mellom skoler, kommuner og fylker. Det kan være flere år med læring som skiller elevene på ulike skoler. Det gir mange elever et dårlig utgangspunkt og vil gi dem utfordringer i møte med ungdomsskole og videregående opplæring.

Målet må være at alle elever lærer å lese, skrive og regne skikkelig på barnetrinnet, men fortsatt er det mange elever som begynner på ungdomsskolen uten grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving og regning. En av fire elever på 8. trinn i ungdomsskolen kan ikke lese skikkelig, og nesten en av tre mangler grunnleggende ferdigheter i matematikk. Hvis ikke ungdomsskolen retter opp dette, vet vi at disse elevene vil slite med å fullføre videregående.

Jeg er bekymret for retningen som Arbeiderpartiet nå tar skolen i. Med et pennestrøk har regjeringen fjernet lærerspesialistene og de skjerpede kompetansekravene til lærerne som underviser i norsk, engelsk og matematikk. Høyre hadde som mål at alle skoler skulle ha tilgang til en lærerspesialist i begynneropplæring. Vi trappet derfor opp satsingen, og flere universiteter utviklet et godt videreutdanningstilbud. Universitetet i Stavanger beskrev målet med studiet på følgende måte:

«(…) lærere skal videreutvikle kompetansen sin i begynneropplæring, samtidig som de utvikler kompetanse som gjør dem rustet til å utøve en faglig lederrolle innen begynneropplæring i lærerkollegiet.»

Det tar tid å bygge opp denne kompetansen, men det tok ikke Arbeiderpartiet mer enn noen måneder å rive den ned.

Jeg er også bekymret for signalene fra deler av venstresiden om å fjerne nasjonale prøver. Skolen og lærerne trenger verktøy som kan bidra til at elevene som sliter, blir fanget opp tidlig, og både skoleeier og vi som samfunn trenger kunnskap om hvordan utviklingen er i skolen. Jeg håper derfor at kunnskapsministeren kan avklare om regjeringen vil svekke de viktige verktøyene som kartleggingsprøver og nasjonale prøver er.

Samtidig finnes det ikke én fasit på hvordan barn som henger etter i et fag, skal kunne mestre faget, men vi vet at tidlig innsats fungerer. Jeg ser derfor frem til å høre statsrådens syn på hvordan skolene kan følge opp plikten til intensivopplæring og bidra til at elevene får gode lese-, skrive- og regneferdigheter.

Statsråd Tonje Brenna []: La meg starte med å si at det er hyggelig å være her. Og hvis Stortinget kan være enig om at vi lar det bli mellom oss, har jeg også savnet representanten Sanner. Det er hyggeligere å møtes i Stortinget enn bare i debattstudioer.

Jeg vil også berømme Asker og Bærum kommune for det samarbeidet de har med Universitetet i Stavanger, og andre kommuner med tilsvarende engasjement og interesse for dette temaet. Det er enormt viktig for alle elever, men det er spesielt viktig for Lars Christian-er over hele Norge som trenger at vi jobber tett og godt med elever og sørger for at de lærer å lese tidlig i skoleløpet.

Det å lære elevene å lese er en viktig del av skolens mandat. Vi lever i et tekstsamfunn. Vi møter tekst overalt: i utdanning, i jobb og på fritiden. Gode leseferdigheter er derfor avgjørende for at elevene – både her og nå og senere i livet – skal kunne leve et godt liv.

Å kunne lese betyr rett og slett å få muligheten til å delta i samfunnet, men også i skolen. Lesing er en grunnleggende ferdighet i alle fag, og vi vet at det er sammenheng mellom leseferdigheter og skoleprestasjoner for øvrig.

De elevene som sliter med å komme i gang med lesing det første året på skolen, har høy risiko for å streve med lesing senere i skoleløpet. I tillegg vet vi at elever som har lese- og skrivevansker, har mer utbytte av de tiltakene de får tidlig, enn av tiltak som blir satt inn senere i skoleløpet.

Dette er noe av bakgrunnen for at den forrige rød-grønne regjeringen i sin tid innførte prinsippet om tidlig innsats i skolen. I stedet for å vente og se på elevenes utvikling skulle skolen fange opp og følge opp utfordringer, slik at lærevansker ikke fikk utviklet seg.

Den rød-grønne regjeringen gjennomførte mange tiltak for tidlig innsats. Skolene fikk plikt til tidlig innsats og krav om særlig høy lærertetthet de første årene. Skolene fikk plikt til å vurdere og eventuelt prøve ut tiltak innenfor det ordinære opplæringstilbudet før elevene ble henvist til PP-tjenesten. Timetallet i norsk på 1. til 4. trinn ble utvidet. Kartleggingsprøver ble innført i lesing for å fange opp elever som ligger under bekymringsnivået i lesing. I tillegg kom satsingen på å bygge ut et barnehagetilbud over hele landet, noe som selvfølgelig også har hatt betydning for barn og elevers språkferdigheter.

Den siste internasjonale leseundersøkelsen, PIRLS, ble gjennomført i 2016. Undersøkelsen viser at norske elever på 4. og 5. trinn har hatt en klar framgang i lesing, og at de ligger langt over det internasjonale snittet. I Norden er det bare Finland som går forbi Norge når det gjelder leseferdigheter. Med andre ord kan det virke som om oppmerksomhetsskiftet mot tidlig innsats har bidratt positivt til å utvikle elevenes leseferdigheter tidlig.

Den borgerlige regjeringen valgte å bearbeide plikten til tidlig innsats noe, og opplæringsloven sier i dag at skolen skal sørge for at elever på 1. til 4. årstrinn som står i fare for å bli hengende etter i lesing, skriving eller regning, raskt får egnet intensivopplæring, slik at forventet progresjon blir nådd.

I forarbeidet til loven står det at det skal være lav terskel for å følge opp elever. Dette er bra. Det er tydelige krav og intensjoner, og det er – som med det meste annet regelverk i skolen – skoleeiers ansvar å følge opp at regelverket blir etterfulgt. Det finnes ikke noe fasitsvar for hvordan skolene skal gjennomføre intensiv opplæring. Det er en pedagogisk oppgave å ta stilling til hvilke tiltak eller metoder som er bra for den enkelte elev.

For å støtte skolene i arbeidet med å identifisere elever som trenger ekstra støtte i leseutviklingen, er det som allerede nevnt utviklet kartleggingsverktøy som skolene kan bruke. Vi har nasjonale kartleggingsprøver i lesing for 1. og 3. trinn. Kartleggingsprøvene er verktøy som skal hjelpe lærerne med å identifisere hvilke elever som trenger ekstra hjelp og støtte.

Det er viktig at skoler og kommuner gjør gode vurderinger av hvilken kompetanse de trenger, og hvilke tiltak de bør iverksette for å ivareta god kvalitet på leseopplæringen for alle elever. Derfor er det bra at kommuner og skoler bruker det handlingsrommet og de mulighetene de har gjennom tilskuddsordningen for lokal kompetanseutvikling, til å drive systematisk skoleutvikling i partnerskap med universiteter og høyskoler, slik som Asker og Bærum har gjort sammen med Universitetet i Stavanger.

Det er også viktig at begynneropplæringen er et sentralt tema i lærerutdanningen og gjennom videreutdanningstilbudene. På denne måten kan vi bidra fra nasjonalt nivå til å utvikle kompetansen lokalt.

Jeg tror representanten Sanner og jeg har samme mål. Vi ønsker begge at elever skal utvikle gode leseferdigheter. Men det er mulig vi ser litt ulikt på virkemidlene.

Jeg har tillit til at de mange skolelederne og lærerne som arbeider i skolen, og som har ansvar for barnas leseopplæring, best vet hvordan de skal følge opp plikten til intensivopplæring og bidra til å heve elevenes leseferdigheter.

Jan Tore Sanner (H) []: Jeg kan forsikre statsråden om at jeg synes det er hyggelig å treffe kunnskapsministeren i denne salen. Jeg deler også berømmelsen av Asker og Bærum for det samarbeidet de har med Universitetet i Stavanger. Min bekymring er de som ikke har det. Det er viktig at vi nasjonalt også tenker gjennom hvordan vi kan dele den kunnskapen som utvikles i samarbeidet som enkeltkommuner har med universitetet.

Jeg merker meg at statsråden er mer opptatt av hva som skjedde for ni til tolv år siden enn å ta opp de mange tiltakene som ble gjennomført under den borgerlige regjeringen. Arbeiderpartiet var i utgangspunktet imot denne plikten til å tilby intensivopplæring. Det kunne vært nyttig om statsråden kan bekrefte at Arbeiderpartiet nå har lagt bort den motstanden.

Ellers har Utdanningsdirektoratet i et grundig notat fra november 2020 skrevet noe om hva forskningen sier om intensivopplæring. De konkluderer på følgende måte:

«Intensivopplæring i det første skoleåret viser seg å være bedre for elevenes læring både på kort og lang sikt, enn innsats senere.»

Og videre:

«Det bør benyttes kartleggingsverktøy for å finne ut hvilke elever som har behov for læringsstøtte i lesing, skriving og regning allerede ved skolestart.»

Mitt spørsmål til statsråden – i tillegg til spørsmålet om man nå har lagt bort motstanden mot intensivopplæring – er om man vil følge opp denne konklusjonen fra Utdanningsdirektoratet, nemlig at det bør benyttes kartleggingsverktøy i lesing, skriving og regning allerede ved skolestart, slik at læreren og skolen får nødvendig kunnskap om elevenes utfordringer og dermed kan gi elevene den nødvendige hjelp og støtte i lesing, skriving og regning, som er grunnleggende ferdigheter og døråpner også for andre fag.

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg mener det er bra at vi har en plikt til intensivopplæring. Det bekrefter jeg selvfølgelig mer enn gjerne fra Stortingets talerstol at jeg mener.

Når det gjelder det representanten er inne på som handler om å dele kunnskap, at flere skal kunne la seg inspirere av gode ting som gjøres i en annen kommune eller i samarbeid med et universitet eller en annen institusjon som kan bidra til dette arbeidet, mener jeg det er grunn til å påpeke at jeg er enig i at vi må tenke mer på hvordan vi kan bidra til det. I dag kan også statsforvalterne og Utdanningsdirektoratet bidra med veiledning og hjelp til kommuner og fylkeskommuner som har lyst til å gjøre en jobb med dette, men jeg er enig i at vi kanskje kan gjøre mer for å sørge for at informasjon til inspirasjon kan deles mer.

Jeg tror jeg skal være tydelig på at det er bra at vi kartlegger en hel del ting i norsk skole, men vi må aldri miste for øye at vi kartlegger fordi vi skal gjøre noe godt med det vi oppdager i den kartleggingen. Derfor er jeg skeptisk til at vi uten videre skal si at vi skal kartlegge mer. Jeg er mer opptatt av at vi skal gjøre fornuftige grep med de funnene vi gjør i kartleggingene. Det er jo ikke sånn at Stortinget må bestemme all kartlegging som foregår i skolen. Kartlegging av hvor elevene ligger i det enkelte fag, gjøres jo hver eneste dag i møtet mellom lærer og elev og i møtet mellom eleven og alle de voksne som jobber rundt barna.

Jeg skal nevne to ting til slutt. Det ene er at når det gjelder elevenes inspirasjon til å ha lyst til å lese mer, er det mer enn bare det som skjer i det enkelte klasserom, som er viktig. Vi vet to ting om lesing. Det ene er at mengdetrening hjelper – jo mer man gjør det, jo bedre blir man. Det andre er at hvilken sosial bakgrunn man har, også har noe å si. Derfor har vi fra regjeringens side vært opptatt av å bevilge mer penger til skolebibliotek. Vi økte bevilgningen i fjor. Vi legger også opp til å gjøre det i neste års statsbudsjett, for tilskuddet til skolebibliotekene er bra for alle elever, men det er særlig bra for elever i levekårsutsatte områder, som kanskje ikke har lært å lese like godt hjemme som en del andre elever har.

Jeg holder fast ved at jeg har stor tillit til skoleledere og lærere som hver eneste dag gjør en jobb i skolen for å sørge for at barn lærer å lese best mulig. Jeg er helt overbevist om at de gjør sitt beste med de resultatene de finner i ulike former for kartlegging, enten det er gjennom de ganske omfattende kartleggingene vi har fra nasjonalt hold, eller om det er gjennom møtet med den enkelte elev og vurderingen man som pedagog gjør av hvilke behov den enkelte elev har.

Øystein Mathisen (A) []: En god start på skolegangen er svært viktig. Det legger grunnlaget for senere læring. De som henger etter i begynnelsen, får dessverre større utfordringer senere. Derfor satset Arbeiderpartiet på tidlig innsats forrige gang vi satt i regjering, og vi satser denne gangen, når vi nå sitter i regjering. Dette er også høyt prioritert i fylker og kommuner der Arbeiderpartiet styrer.

Lesing er en av de grunnleggende ferdighetene som må beherskes om man skal ha god læring i andre fag og delta i samfunnet. Norge gjør det godt i mange undersøkelser som viser våre leseferdigheter. Det gjelder spesielt i de tidlige årene. For mange elever blir utfordringene større etter som man går videre i klasseløpet. Blant annet derfor har regjeringen også startet et arbeid med å forbedre ungdomsskolen. Hvordan skal vi holde oppe motivasjonen til elevene? Hvordan skal vi sørge for at alle elevene lærer på en måte som passer dem? Dette er et svært viktig arbeid som vi er i gang med. Det er også viktig at vi kommer i gang nå, for dette er et stort hull etter Høyres tid i regjering.

Jeg leser denne interpellasjonen fra Høyre som en selvkritikk av egen tid i regjering. Representanten Erna Solberg brukte store ord og fagre løfter om hvor mye bedre PISA-resultatene skulle bli bare Høyre fikk regjeringsmakt. Høyre fikk åtte år ved makten, og i karakterboka deres etter den tiden skriver PISA at når det gjaldt lesing, gikk man fra en niende plass i starten, og endte opp på en tjuende plass på slutten av deres tid i regjering, altså en nedgang. Men PISA viser ikke alene hele historien om norsk skole. Norges resultater fra PISA har gått både opp og ned, men stort sett vært ganske jevne og stabile. Det er en grei måte å sammenligne seg med nabolandene på, men egen forskning, undersøkelser og dialog med dem som faktisk er ute i skolen, er viktig for å få det fullstendige bildet av hvordan tilstanden i norsk skole er.

Vi må fortsette å holde oppe trykket på den tidlige innsatsen samtidig som vi gjør det viktige arbeidet vi nå starter med på ungdomsskolene. Lærerne må få mulighet til etter- og videreutdanning, og vi må gjennomføre en tillitsreform som gir lærerne mer tid i klasserommet. Kommunene må få økonomi som gir dem mulighet til å satse, og lærerne må få rammer til å gjøre det vi ønsker at de skal gjøre, nemlig å skape en skole der alle elever kan lykkes, og der man får det grunnleggende man trenger for å gå inn i voksenlivet.

Lise-May Sæle (H) []: Me er ikkje i mål. Me er ikkje i mål før alle elevar får moglegheita til å kjenne på meistring i klasserommet.

Det er kanskje difor me står i denne salen: fordi me alle er opptekne av at elevane skal fullføre eit løp, og at dei skal få moglegheita til å leve eit meiningsfullt liv og utfalde draumane og ambisjonane sine. Me veit at ein god skulegang og ein god lærar er avgjerande, og at ein god skule som gjev moglegheiter, er bra.

Det er difor lite forståeleg at nokre av dei første grepa regjeringa gjorde i kunnskapspolitikken, var å fjerne mange av dei tiltaka som bidrog til å heve kunnskapen og meistringa hos elevane. Det handlar om lærarspesialistar som fekk moglegheit til å fordjupe seg fagleg, om å teste ut pedagogikk og om god undervisningspraksis for at alle elevane skulle lære meir. Ein fjerna kompetansekrav i norsk, matte og engelsk for lærarar som er utdanna før 2014, og i Hurdalsplattforma blir det skapt uvisse knytt til fråværsgrensa og til om elevane skal vere til stades i undervisninga.

Det er grunn til å uroe seg når me veit at ein av fire elevar begynner på ungdomsskulen utan å kunne lese skikkeleg. I ein klasse med 28 elevar utgjer det 7 barn. Etter over to år med pandemi og ein streik som har ramma tusenvis av elevar i landet ganske hardt, er det no viktigare enn nokosinne å setje elevane i sentrum. Tida er ikkje inne for å fjerne gode tiltak som me veit fungerer.

Eg kan forstå at regjeringa vil vise eigen politikk, men spørsmålet eg alltid fell tilbake på, er: Kva vil denne regjeringa med norsk skule? Tidleg innsats var noko av det viktigaste Høgre i regjering gjorde for å fange opp elevane tidleg og leggje til rette for løp som passar den enkelte. Det er avgjerande for om elevane fullfører skulen, og for at lærarar får tilpassa undervisninga til elevane. Ein kan få utfordringar på sitt nivå, og igjen: Ein kan oppleve meistring.

Eg saknar eit Arbeidarparti som set kunnskap i skulen og elevane først, som anerkjenner at valfridom er eit gode fordi me skal ha alle elevar gjennom eit løp, som anerkjenner at det kan finnast alternative vegar til målet, og som forstår at å setje krav faktisk er viktig. Kor er dei ekstraordinære tiltaka, ikkje minst tiltaka på lang sikt, for å heve dei grunnleggjande ferdigheitene til elevane i lesing, rekning og skriving?

Me veit at det er store kvalitetsforskjellar i skulen, mellom kommunar og i ulike fylke. Difor er bl.a. nasjonale prøver viktige, for å kartleggje korleis me faktisk skal få alle elevar med oss. Det trengst ein strategi og politisk vilje for å tette kunnskapshola blant elevane våre og for at me faktisk, i fellesskap mellom kommune, fylke og stat, skapar ein skule der elevane våre går ut med den kunnskapen dei treng, òg til å kunne setje retning på sitt eige liv.

Ein kan ikkje byggje hus utan å støype grunnmuren først. Difor ber eg om at kunnskapsministeren bruker innsatsen og kreftene sine på korleis regjeringa vil tette kunnskapshola, framfor å fjerne lærarspesialistar, krav og fritt skuleval, så tvil om fråværsgrensa og gjere det vanskelegare å få eit tilpassa skuletilbod. Og ikkje minst: Ein må begynne å snakke om kvalitet og innhald. Bør ikkje elevane no bli sette først, framfor eit system som blir gjort endå meir rigid? Eg trur det, nettopp fordi me ønskjer moglegheiter for alle.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Høsten 2021 var det stortingsvalg, og vi fikk ny regjering og ny kurs i utdanningspolitikken. I dag ser vi skillet mellom gammel og ny regjering klart. Senterpartiet anerkjenner utfordringene i førstelinja. Vi anerkjenner at elevene har det tøft og melder om mer press og stress, bl.a. takket være prestasjonsjag, krav og konkurranse som ikke følges opp med støtte og muligheter for å innfri.

Samtidig er kravene til det å være lærer og stå i klasserommet blitt stadig mer skjerpet, uten at lærerne har fått verktøy, tid eller ressurser til å følge opp dem de er der for å jobbe med og hjelpe, nemlig elevene.

I dagens debatt trekker Høyre fram to av sine kjepphester: PISA og intensivlæring. Senterpartiet er kritisk til det ensidige fokuset på testing. Det er ekstremt mange momenter som påvirker elevenes læring som PISA-testene ikke forteller oss noen ting om. Hvorfor er leseferdighetene noe svekket? Hvorfor scorer jentene bedre enn guttene? Hvorfor er guttene minst like gode til å lese som jentene bare vi sammenligner dem noen år senere?

Det er ironisk hvordan Høyre bruker testene til å legitimere ønsket om økt styring, testing og rangering i skolen, når det er det motsatte elevene trenger. Variabler som kultur, nasjonalitet og sosioøkonomisk bakgrunn må med i beregningene når vi diskuterer elevenes læring. Sliter man på skolen, er ikke alltid svaret å gjøre mer av det som er vanskelig, som Høyre sier.

I norsk skole står metodefriheten til lærerne sterkt – med god grunn. Høyre kan ikke gå inn i alle klasserom med pekefingeren og si: Skjerp dere! Det er allerede lovpålagt med tilpasset opplæring, og ingen andre enn lærerne og elevene kan vite hva som trengs.

Senterpartiet mener dannelse, relasjoner og motivasjon bør få større plass i skolen. Mer praktisk og aktiv læring, som bl.a. nye læreplaner tar inn over seg, vil bidra til mer motivasjon og læringsglede. Elevene må lære å lære for å mestre skolegangen.

Regjeringens kvalitetsutvalg vurderer bl.a. bruk av tid og ressurser på snevre tester som PISA. Vi må gi lærerne mer tid og ressurser til å gjøre skolen bedre og tilpasse undervisningen i tråd med hver elevs behov. Dette er viktig etter åtte år med Høyre i regjering og ikke minst etter pandemien. Menneskemøter og å lære sammen er noe av det viktigste og beste med skolen. Plikten til å kartlegge og følge opp samt å tilby intensivopplæring må ikke bli et politisk grep som overskygger reelle lokale vurderinger av hva som er det beste for eleven. Hva det vil si å «henge etter» i fag eller ikke å mestre, vil variere mye, og vil variere i tråd med elevenes individuelle behov.

Høyre forsøker å tegne et bilde av at det er sterke, men enkle grep som skal til for å ta tak i utfordringene i skolen. Det er skivebom. Det er sammensatte tiltak som trengs. Tillitsreformen til regjeringen skal gi lærerne tid og tillit til å organisere undervisningen og sette inn målrettede tiltak. Mer praktisk og aktiv læring i skolen vil gi elevene mulighet til å føle mestring. Mestringsfølelse avler mestring, og mestring gir motivasjon til å utfordre seg på de områdene der man strever, f.eks. lesing.

Håvard Sagbakken Saanum (A) []: Først vil jeg takke representanten Sanner for å ha løftet et svært viktig tema. Det å lese godt er nøkkelen til all læring. Det er nøkkelen til å lykkes i samfunnet, få seg jobb og utdanning og er også viktig for mange hverdagslige gjøremål. Dermed er det selvsagt veldig bekymringsfullt å se at norske elevers resultater i lesing gikk ned i PISA-undersøkelsen fra 2015 til 2018.

Det er åpenbart viktig at vi alle jobber for at leseferdighetene heves, men jeg vil samtidig minne representanten Sanner om at hans eget parti, Høyre, satt i regjering i perioden 2013–2021, altså inkludert denne nedgangsperioden fra 2015 til 2018. De fleste av disse årene satt Høyre med kunnskapsministeren, og Sanner var selv det meste av tiden ansvarlig statsråd for kommunesektoren og skoleeierne, og var også kunnskapsminister et par år. Derfor vil jeg oppfordre Høyre og representanten Sanner til først og fremst å ta et oppgjør med egen politikk og hvordan de har styrt landet, heller enn å kritisere dagens regjering.

Det betyr selvsagt ikke at vi i Arbeiderpartiet ikke tar situasjonen på alvor. Det er viktig å sikre en best mulig skolegang med best mulig læring for alle elever i Norge. Derfor var det vi som først foreslo en lese-, skrive- og regnegaranti. Vi mener plikten til tidlig innsats ikke bare skal gjelde i norsk, matte og engelsk. Betydningen av at bl.a. naturfag også prioriteres tidlig, kommer tydelig fram i de nevnte PISA-resultatene. Fra 2015 til 2018 var resultatene i matte stabile, mens både lesing og naturfag gikk ned. Derfor må vi ha en helhetlig inngang når vi snakker om tidlig innsats, noe Arbeiderpartiet har vært tydelig på. Blant annet trenger vi flere lærere, og vi må sørge for at lærerne får mulighet til kompetansepåfyll. Ikke minst må vi gi dem tillit til å gjøre jobben sin.

Høyres angrep på erfarne lærere da den meningsløse avskiltingen ble gjennomført, er verken å vise tillit eller å sørge for at vi får mange nok og kvalifiserte lærere i norsk skole. Det samme kan sies om det rigide firerkravet i matematikk. Om man har 3, 4 eller 5 i matte, er ikke det avgjørende for om man kan bli en god norsklærer, like lite som norskkarakteren er avgjørende for om man blir en god mattelærer. Det er altså en politikk som gjør at vi mister mange motiverte, engasjerte og dyktige folk som drømmer om å gi norske elever en god skoledag.

Kari-Anne Jønnes (H) []: Det å kunne lese, skrive og regne skikkelig er viktig for gjennomføring av videregående opplæring og for å kunne leve et godt og aktivt samfunns- og arbeidsliv. Kvalitet i skolen er for meg at hver enkelt elev får oppfylt sitt potensial til fulle.

Skoleeier, altså kommunestyrer og fylkesting, har ansvar for å gi alle elever undervisning av høy kvalitet i en inkluderende skolehverdag. Dersom Johannes eller Aisha ikke lærer å lese, er det skoleeiers ansvar. Bevisstgjøring rundt hva en god og ansvarsfull skoleeier er, og hvordan godt skoleeierskap utøves, er helt nødvendig.

Vi mennesker er forskjellige, både som små og store. Nettopp derfor er det viktig at skoleeier systematisk følger opp hver enkelt elev for å sikre at ingen blir hengende så langt etter at det blir vanskelig å ta igjen.

Av de grunnleggende ferdighetene er lesing den aller viktigste. Kan man lese, er hele kunnskapsuniverset åpent for deg. Kan man ikke lese, er faren for utenforskap stor. Skolens plikt til intensivopplæring er usedvanlig viktig. Det er den innsatsen som kan gjøre den store forskjellen for enkeltelever og for oss som samfunn. Vi har ikke råd til at verken Aisha eller Johannes blir hengende etter og ikke knekker lesekoden. Undervisning av høy kvalitet er nødvendig for å knekke lesekoden og bli en god leser. En inkluderende skolehverdag får vi først når alle kan delta på like vilkår og bli inkludert både i det sosiale fellesskapet og i læringsfellesskapet.

Grunnleggende leseferdigheter er nødvendig for å tilegne seg kunnskap, men også for aktiv deltagelse i det sosiale fellesskapet. Mangelfull satsing på intensivopplæring i småskolen legger derfor premissene for om elevene lykkes med videre skolegang. Vellykket intensivopplæring er et viktig redskap for skoleeier i kampen mot utenforskap og for likeverd.

Skoleeier har ansvar for å legge til rette for at intensivopplæring kan gis til hver enkelt elev uavhengig av bostedskommune og størrelse på klasse og skole. Vi vet det er store forskjeller i skolen, både mellom kommuner, mellom klasser og mellom skoler. Små skoler har ofte færre administrative ressurser og mindre fleksibilitet. Ofte er klassene mindre og lærerne færre. I distriktene har vi også mange fådelte skoler der elever på ulike trinn går i samme klasse.

Kvalitet i undervisningen avhenger ikke av skole- eller klassestørrelse. Fortsatt er læreren den viktigste enkeltfaktoren for elevenes læring og trivsel. Forskning viser at det viktigste er målrettet arbeid over tid og klare prioriteringer fra skoleeiers side. Det er skoleeiers ansvar å legge til rette for at alle skoler har ressurser, både økonomisk og menneskelig, til å gi alle som trenger det, intensivopplæring i småskolen.

Nettopp fordi skoleeiers rolle er så viktig, er det helt nødvendig at regjeringen har tydelige oppdrag og klare forventninger til skoleeier. Regjeringen har vist vilje til å styre kommunene gjennom å premiere dem som har mange små skoler, framfor dem som planlegger for framtidige barnekull og best mulig ressursutnyttelse. Jeg forventer at regjeringen viser samme vilje og evne til å styre kommuner, slik at alle elever som trenger det, får intensivopplæring i 1. til 4. trinn. Skoleeiers ansvar bør bli en av den kommende valgkampens viktigste saker. Det er tross alt vår felles framtid det er snakk om.

I sitt innlegg nevner statsråden at hun har tillit til lærerne. Jeg har også tillit til og stor tro på alle lærerne som hver dag gjør kloke vurderinger og gir god undervisning i norske klasserom, men det er skoleeier som må sette dagsordenen, og som gjennom systematisk arbeid over tid må gi lærerne både handlingsrom, økonomi og verktøy til å prioritere intensivopplæring og tilpasset opplæring for alle elever. Gode skoleeiere har tydelige mål for sine skoler og sine elever i sin kommune. Systematisk arbeid over tid er ikke nødvendigvis enkelt, men det er helt grunnleggende viktig for det norske samfunnet. Kvalitet i skolen kommer ikke av seg selv, ei heller intensivopplæring. Det må prioriteres fra regjeringens side, og det må iverksettes og følges opp av hver enkelt skoleeier.

Renate Sølversen Berge (H) []: Her om dagen skrudde jeg sammen en reol fra IKEA. Det var 32 skruer, stjerneskruer, for å få opp fire hyller. Jeg brukte en helt vanlig skrutrekker, type flat, i sånn cirka passe størrelse. Jeg trenger kanskje ikke å nevne at det tok tid. Da jeg skulle i gang med reol nummer to, kom mannen min med en drill og reol nummer tre. Innen jeg nådde den femte skruen på min reol nummer to, var han ferdig med hele sin reol.

Poenget er ikke at jeg burde ha prøvd flere verktøy den gangen jeg var på sløyden, eller at jeg burde bli mer «handy», selv om det også er betimelig selvkritikk. Poenget er at det man skal gjøre, blir mye enklere med riktig bruk av verktøy. I norsk skole finnes det elever som stiller med skrutrekker der de andre stiller med drill. Vi må gjøre det vi kan for at elevene som sliter med lesing, kan få den hjelpen de trenger for å lykkes.

Lesing er med god grunn en av de fem grunnleggende ferdighetene i norsk skole, en byggestein i alle fag og en forutsetning for å lykkes i alle fag. Jo tidligere elevene som sliter med lesing, fanges opp og hjelpes, jo tidligere får de forutsetninger for å henge med i andre fag. Jo eldre man blir, jo lengre blir tekstene. De blir mer komplekse, mer krevende å komme gjennom, de inneholder flere vanskelige ord og stiller generelt større krav til leseren. Taper man lesing, taper man læring. Er man derimot en god leser, blir det aller meste læringsarbeidet enklere.

Lesing er ikke bare en høyst nødvendig ferdighet i skolen, lesing er også helt nødvendig for å kunne henge med i hele samfunnet vårt. Vi lever i et tekstsamfunn, og det aller meste inneholder et element av tekst. Hvor mye har du lest i dag, president?

Det er tekster overalt, fra vi våkner til vi legger oss. Det aller første mange av oss gjør, er å lese en tekst – eller skrolle på mobilen, sagt i vår tids språk. Vi leser i sosiale medier, vi leser rutetabeller, vi leser skilt, vi prøver å forstå omgivelsene rundt oss gjennom oppskrifter og instruksjoner. Alt dette krever ferdigheter vi ikke er så bevisst på at vi bruker, men de som ikke har de ferdighetene, merker det, for det er motstand i å leve i et tekstsamfunn hvis man ikke behersker tekst godt.

Vi trenger kildekritikk, vi trenger mengdetrening, vi trenger å ha forutsetninger for å lykkes med studier og mange jobber. Jo tidligere man blir en habil leser, jo mer av progresjonen i tekstarbeidet får man med seg.

Da jeg skrudde sammen hyllen min, opplevde jeg faktisk mestring, til tross for en knotete prosess og lite hensiktsmessig verktøy. Men hvor mye mestring hadde jeg følt hvis mannen min monterte 45 reoler innen jeg var halvveis med nummer tre? Det tapet av mestring finnes det elever der ute som opplever hver eneste dag. Det å ikke kunne lese godt nok til å kunne løse de helt grunnleggende oppgavene i skolehverdagen fører til at mestringen forsvinner, og senere til at man vil streve med mange oppgaver i livet. Gleden ved å lære glir over i frustrasjon over ikke å mestre. Barn møter skolen i en alder der læring er helt essensielt. De er nysgjerrige på absolutt alt. De spør om mye og har nysgjerrighet som en enorm drivkraft i alt de foretar seg. Den må vi bygge opp under. Vi må gi dem riktige verktøy, og vi må gi dem det i tide.

Læring skal by på utfordringer, men utfordringene skal være løsbare og ha motiverende elementer ved seg. Utfordringene man får ved å henge etter, er ikke læringsfremmende, de er læringshemmende. Lesing er livsmestring, lesing er en nøkkel, og lesing er grunnleggende i dagens samfunn. Derfor må intensivopplæringen være der når den trengs. Den må være god nok, og den må billedlig talt gjøre at alle elevene stiller med drill så tidlig som mulig. Intensivopplæringen trengs, men formen kan man jobbe med lokalt. Jeg er glad for at statsråden ser behovet for deling og utveksling av gode erfaringer, for på det området er det nok antageligvis forbedringspotensial i mange kommuner og regioner. Vi må bli flinkere til å snakke sammen om de gode ideene og de gode løsningene.

Ordvekslingen i salen her viser at det er forskjeller mellom partiene i skolepolitikken. Det viser at vi ikke alltid er enige om hva som skal til, men det viser også at vi er enige om ambisjonen, og at vi forstår hvor grunnleggende viktig det er for elevene. Det skal være så gode leseferdigheter som mulig så tidlig som mulig, og det er jeg glad for, selv om vi må ta diskusjonen om innretningen og hvordan vi skal prioritere. Vi må stille opp for elevene, for i dagens samfunn er lesing blitt så sentralt at om vi ikke gir dem leseopplæringen de trenger, tar vi muligheten for livsmestring fra dem.

Åse Kristin Ask Bakke (A) []: Denne debatten handlar om kunnskapspolitikk, men også om kulturpolitikk, for han handlar om lesing – om kvifor det er så viktig at våre barn og unge lærer å lese, men òg om korleis ein skaper engasjement rundt lesinga.

Det vi veit, er at det har vore ein dramatisk nedgang i leseferdigheitene til barn og unge, og at stadig færre barn og unge les. Vi ser det på PISA-tal, leseundersøkingar, SSB-tal og mykje meir. Det er urovekkjande tal som viser at rundt halvparten av elevane ikkje les på fritida, at lesemotivasjonen blant barn og unge, spesielt gutar, har hatt ei skremmande negativ utvikling, og at 13 pst. av våre barn og unge ikkje las ei einaste bok i fjor. På spørsmålet om kvifor dei ikkje las bøker, svarte heile 57 pst. at den viktigaste grunnen var at bøker er kjedelege.

Den mest effektive måten å skape lesarar og engasjement rundt lesinga på, er å leggje til rette for gode og interessante leseopplevingar. Då trengst det fleire verkemiddel. Vi må sikre at litteraturen er tilgjengeleg i heile landet, både i bokhandlar og på biblioteka rundt omkring, og at litteraturen der ute er relevant for målgruppa, spesielt barn og unge.

Difor har regjeringa verkeleg fokusert på nettopp lesing og leselyst. Mens høgreregjeringa valde å ikkje lage ein ny leselyststrategi då den førre gjekk ut i 2019, er denne regjeringa godt i gang med det arbeidet. Mens høgreregjeringa begynte bokåret 2019 med å setje i gang enkeltståande lesefremjingstiltak, som dei raskt avvikla etter bokmessa i Frankfurt, meiner Arbeidarpartiet at kortsiktige tiltak ikkje er løysinga, og at det i staden krevst systematisk og kontinuerleg innsats for å både oppretthalde og utvikle leselyst i befolkninga.

Difor vil eg trekkje fram nokre av dei tiltaka som regjeringa no prioriterer, for som sagt handlar dette om så mykje meir enn berre kunnskapspolitikken aleine. Det handlar om at regjeringa i statsbudsjettet som nyleg blei lagt fram, prioriterer å styrkje leseorganisasjonar og auke prosjekt- og utviklingsmidlar til biblioteksektoren og dei som jobbar kvar dag med å skape leselyst, bidrar til kunnskapsutvikling og jobbar for at alle skal ha tilgang til litteratur, uansett kva leseferdigheit dei har. Det handlar om at regjeringa prioriterer å styrkje skulebiblioteka, slik at barn og unge i heile landet har nær tilgang til bøker, og det handlar om å verne om innkjøpsordninga, som sikrar eit likeverdig og mangfaldig tilbod på biblioteka rundt om i heile landet. Det handlar om at regjeringa skal lage ei boklov, som no er på høyring, ei lov som sikrar eit fastprissystem, som vil bidra til å nå måla om både breidde, mangfald og kvalitet i norsk litteratur, og som nettopp sikrar at alle har god tilgang.

Å sikre at Noreg framleis har ei lesande befolkning, er ei viktig politisk oppgåve. Ei befolkning som les godt, er ei befolkning med kunnskap, som klarer å skaffe seg nødvendig informasjon, som deltek i den offentlege debatten, og som evnar å setje seg inn i livet til andre menneske. Språk- og lesekunnskap er viktige grunnsteinar i eit demokrati. Då må vi starte med framtidas generasjonar, våre barn og unge.

Maren Grøthe (Sp) []: Å lære å lese er grunnleggende for den enkelte elev. Vi møter skrift i alle livssituasjoner, og å kunne oppfatte den er sentralt både for læring og for livskvalitet for den enkelte. Derfor er det viktig at skolene våre, men også samfunnet for øvrig, fokuserer på det. Det er tydelig nedfelt både i læreplaner og i arbeidet med tidlig innsats og tilpasset opplæring.

Derfor må jeg også si at jeg stusser litt over Høyres inngang til denne interpellasjonen og det store engasjementet for PISA, testing og måling. PISA-testen har i flere år bl.a. vært kritisert for å være mangelfull og ha flere metodiske svakheter, f.eks. at man ikke tar hensyn til nasjonale læreplaner eller det brede samfunnsoppdraget den norske skolen har. Da blir det også feil å bruke den som et ensidig måleverktøy på kvaliteten og tilbudet i undervisningen. Ut fra representanten Sanners innlegg i dag er det også fristende å spørre: Er tanken å vie denne undersøkelsen enda mer tid? Skal man innføre enda flere krav og tester? Eller hvordan skulle arbeidet med leselyst vært fulgt opp bedre?

Senterpartiet mener at vi har nok tester og prøver i skolen i dag til å drive god både nasjonal og lokal skoleutvikling. Samtidig har vi tillit til at den enkelte skolemyndighet og ikke minst den enkelte lærer går på jobb hver eneste dag med mål om å styrke den enkelte eleven, uavhengig av om det gjelder i lesing, i regning eller i de praktiske ferdighetene.

Jeg tror at det hver enkelt lærer trenger, ikke er enda et krav om å dokumentere at man følger opp leseferdighetene, men tid til faktisk å gjøre det. Det er nettopp derfor denne regjeringen er i gang med en tillitsreform.

Senterpartiet har også troen på at det å skape leselyst er viktig i dette arbeidet. Det kan ikke vedtas i denne salen, men det må legges til rette for både gjennom skolen og gjennom kulturpolitikken. Derfor har vi over år vært opptatt av å få en nasjonal leselyststrategi, og det er gledelig at regjeringen nå er i gang med mye av dette arbeidet. Å styrke skolebibliotekene i samarbeid med de kommunale folkebibliotekene er også viktig i det arbeidet. Derfor er jeg glad for at vi to år på rad har styrket dem i statsbudsjettet.

Denne debatten understreker at vi har en ny retning. Vi har et felles mål. Jeg mener at å ha tillit til dem i førstelinjen er det viktigste vi kan gjøre i dette arbeidet. Så skal vi følge opp det med gode virkemidler. Det er viktig.

Jan Tore Sanner (H) []: Jeg er glad for det store og brede engasjementet for å sikre at elevene lærer å lese, skrive og regne skikkelig. Jeg konstaterer imidlertid at det er litt ulik innfallsvinkel til denne diskusjonen.

Jeg er glad for at statsråden har avklart at Arbeiderpartiet nå har lagt bort sitt gamle standpunkt om ikke å ha intensivopplæring i norsk, engelsk og matematikk.

Så merker jeg meg at representanten Mathisen er opptatt av PISA-resultatene. Det er jeg også, og det var jeg, og derfor satte jeg også i gang en vurdering av hvordan digitalisering har spilt inn på elevenes leseferdigheter. Det er imidlertid viktig at man ikke bare ser på underveisvurderingen, men at man også ser på sluttresultatet. Ser vi på sluttresultatet, var det om lag syv av ti ungdommer som gikk ut av videregående skole ved Stoltenberg-regjeringens avslutning. Nå er det mer enn åtte av ti. Det er en god karakterbok for Høyre etter åtte år i regjering at vi, sammen med mange av de dyktige lærerne, har bidratt til at det nå faktisk er mer enn åtte av ti som fullfører. Det betyr at det er over 5 000 flere ungdommer som går ut av videregående med et fagbrev eller mulighet til å studere videre.

Så merker jeg meg at flere Senterparti- og Arbeiderparti-representanter er mer opptatt av hva de er imot, enn hva de er for. Jeg har som kunnskapsminister – ja, både før og etter – møtt veldig mange elever på ungdomsskolen, elever som sliter med lesing, skriving og regning, med store kunnskapshull og store utfordringer for øvrig. Jeg har ikke møtt én som har sagt at man fikk for mye tidlig innsats. Jeg har ikke møtt én som har sagt: Jeg ble oppdaget for tidlig. Men jeg har møtt mange som har vært dypt fortvilet over at de ikke fikk nødvendig hjelp og støtte, over at de ikke fikk intensivopplæring, over at det ikke ble avklart tidligere at de hadde lese- og skriveutfordringer.

Når Høyre har tatt til orde for denne tidlige innsatsen, er det jo ikke av ideologiske grunner, men det er basert på forskning. Forskningen er, som jeg også viste til tidligere, veldig tydelig på at elever som sliter med å komme i gang med lesing det første året på skolen, har høy risiko for å streve med lesing senere i skoleløpet, og at tidlig innsats er bedre enn senere innsats. Dermed mener jeg at det også er grunn til å kritisere den retningen som Arbeiderpartiet og Senterpartiet nå tar skolepolitikken i ved at man med et pennestrøk har fjernet lærerspesialistene i begynneropplæring. Det var en kompetanse som ble bygd opp nettopp for å sikre at flere elever klarte å lese, skrive og regne skikkelig, at de fikk en god start på skolelivet sitt.

Svein Harberg hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Tonje Brenna []: Representanten Sæle sa så fint at vi er ikke i mål før alle elever kan lese og lære det de skal. Det videre var kanskje ikke like fint av representanten, nemlig at denne regjeringen mangler en retning for skolepolitikken.

Retningen for denne regjeringen i skolepolitikken er helt klar. For det første vil vi fra tidlig til tidligere innsats. Derfor tar vi tydelig grep for å styrke barnehagene, både gjennom de regelendringene vi har lagt fram for de private barnehagene for å sørge for at mer penger blir værende i nettopp barnehagene, og også når vi styrker kvaliteten i barnehagene gjennom en storstilt satsing på kompetanse for ansatte i barnehage og styrking av kommuneøkonomien, slik at de flotte folka som jobber der, kan få enda flere kollegaer.

For det andre vil vi styrke læreren, både gjennom god tilgang på etter- og videreutdanning og gjennom karriereveier i skolen. Det vil vi gjøre ved å følge opp NOU-en jeg fikk overlevert for noen uker siden. Det vil bidra til at vi får bedre og tydeligere forankret hos partene ulike ordninger for karriereveier som skal bidra til en ytterligere styrking av nettopp læreren.

For det tredje mener vi at vi må gjøre mer for å gjøre det bedre å stå i klasserommene over tid. Da må vi gi læreren den pedagogiske friheten tilbake.

Det tar meg til det fjerde jeg mener vi må sørge for, nemlig å gjøre noe med kravene til dokumentasjon og detaljstyringen veldig mange lærere opplever hver eneste dag. Derfor har vi oppnevnt kvalitetsutvalget, for å sørge for at vi vet med sikkerhet at de tingene vi pålegger alle skoler å gjøre av kartlegging og dokumentasjon, er til det beste for læring, og sørge for at beslutninger vi tar i skolen, har det pedagogiske hensynet som utgangspunkt, at det er det som skal rå.

For det femte vil jeg insistere på at vi må vise lærerne våre tillit. Pedagogikk er fag. Den relasjonen, den hjelpen, den utviklingen, den læringen som skjer mellom lærer og elev, er det aller viktigste vi har i skolen. Derfor mener jeg at vi må tenke gjennom følgende når vi tar beslutninger i denne salen: Hva betyr dette for elevene, og hva betyr dette for den enkelte lærers mulighet til å stille opp for nettopp den eleven? Får vi de to tingene til å henge sammen, ambisjonene for skolen og svarene på det spørsmålet, klarer vi å fatte beslutninger her som gjør det bedre å gå i norsk skole.

Jeg vil bygge konklusjonen etter denne debatten videre på representanten Berges drillanekdote: Vi må aldri glemme at for at drillen skal fungere, må man ha både batteri, lader og rett størrelse på bitsen. Vi må med andre ord få hensynet til den enkelte elev til å henge sammen med lærernes mulighet til å gjøre jobben sin.

Presidenten []: Debatten i sak nr. 3 er dermed omme.