Stortinget - Møte onsdag den 31. januar 2024

Dato: 31.01.2024
President: Masud Gharahkhani

Søk

Innhold

Sak nr. 1 [10:01:19]

Muntlig spørretime

Talere

Presidenten []: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsrådene Emilie Mehl, Kari Nessa Nordtun og Oddmund Hoel vil møte til muntlig spørretime.

De annonserte regjeringsmedlemmene er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Olaug Vervik Bollestad.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Oppbyggingen av barnehager i Norge har vært en stor suksess. Vi har hatt en fantastisk dugnad fra ideelle, private og kommunene, og vi har fått full barnehagedekning. Vi har dyktige ansatte i barnehagene, vi har høy kvalitet, og vi har svært fornøyde foreldre. I dag er det svarfrist for å komme med innspill på regjeringens forslag til endringer i barnehageloven, og i høringsnotatet står det:

«Det er kommunene som kjenner behovene til sine innbyggere best, og kommunene trenger derfor de riktige verktøyene for å drive god styring av både private og kommunale barnehager.»

Jeg mener regjeringen tar grunnleggende feil. Det er familiene som kjenner sine behov best. Valg av barnehage er et viktig valg for familien. Det er familiens valg og etterspørsel etter ulike barnehager som skal styre barnehagetilbudet vårt i kommunene – ikke kommunestyrene. Regjeringen ønsker at avgjørelser skal tas nær folk, men noen ganger er det faktisk best at beslutningen tas av folk. Hvis barnefamiliene i en kommune ønsker å sende ungene sine i kommunale barnehager, vil private og ideelle barnehager miste søknader, og ikke minst tilskuddet. Slik skal det også være. Når kvaliteten er minst like høy og etterspørselen etter ideelle og private barnehager er like høy, og ikke minst representerer et mangfold, hvorfor vil da statsråden la kommunene overstyre barnefamilienes egne valg om hvor de ønsker at ungene skal gå i barnehage? Vi svekker valgfriheten, og det blir et dårligere og mindre mangfoldig barnehagetilbud.

Statsråd Kari Nessa Nordtun []: Vi vil ha et mer framtidsrettet regelverk, som setter ungenes behov først, som tar dagens utfordringer i sektoren på alvor, og som vil gi bedre kvalitet i barnehagene i årene som kommer. For å lykkes mener vi at kommunene må få større mulighet til å utvikle en helhetlig oppvekstpolitikk sammen med både private og kommunale barnehager. Kommunene kjenner barnehagene, de kjenner barnegruppene og de lokale forholdene best – og bedre enn staten. De bør derfor bestemme finansieringen til private barnehager, men innenfor tydelige og forutsigbare nasjonale regler.

Gode barnehager betyr mye for ungene våre, og vi har gode barnehager i Norge, både offentlige og private. Forslagene vi har sendt på høring, skal gjøre det lettere for kommunene å satse mer på barnehager lokalt. Det kan f.eks. være mer bemanning i både private og kommunale barnehager, eller det kan være å styrke barnehagetilbudet i levekårsutsatte områder for å jobbe med ungenes språk, som jeg også gjorde da jeg var ordfører i Stavanger.

Vi må også hindre at barnehageeiendom blir rene spekulasjonsobjekter. Derfor ønsker vi mer nøkterne tilskudd til eiendom. Regjeringen vil også stille strengere krav til barnehagenes bruk av tilskudd. Barnehagene skal f.eks. ikke kjøpe inn dyre firmabiler eller hytter for de ansatte, slik enkelte tilsynssaker har vist.

Jeg er enig med representanten i at beslutningene skal tas av folk, og jeg må si at det er virkelig det folkestyret i kommunene våre legger opp til.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Ungene er viktig for kommunene, men ungene er viktigst for foreldrene, og foreldrene ønsker altså valgfrihet og mangfold. Jeg kan ta et eksempel på at det mangfoldet er under press. I Holmestrand var det i fjor en ideell barnehage som ble nektet å utvide fordi kommunen heller ville ha kommunale plasser. Søkertallet til Fredly barnehage var dårlig, sa kommunen, men hvis søkertallet var dårlig, skulle en ikke tro at noen hadde satset på å utvide. Kommunens påstand var at de måtte ha høyere kvalitet, og ikke minst ha full barnehagedekning og oversikt. Er det slike eksempler, når ideelle aktører faktisk har gjort en jobb og har kvalitet, statsråden ønsker flere av, der kommunale barnehager får vokse på bekostning av ideelle og private barnehager?

Statsråd Kari Nessa Nordtun []: Jeg ser at enkelte er bekymret, som også representanten er, for å overlate mer ansvar til kommunene, og trekker den konklusjon at det automatisk vil føre til færre private barnehager Jeg mener at dette er å nedvurdere det lokale selvstyret. Kommunene kjenner de lokale forholdene best og skal drive god oppvekstpolitikk for alle, og det er derfor naturlig at kommunene skal ha større innflytelse. Kommunene vil også tilpasse tilbudet til barnegruppen og det faktiske behovet i barnehagene, noe staten ikke kan.

Høringssvar fra KS viser at de i hovedsak støtter regjeringens forslag om sterkere lokaldemokratisk styring av barnehagesektoren. KS har tillit til at kommunene kan ivareta et større ansvar for styring og finansiering av tilbudet i private barnehager. De understreker nettopp viktigheten av et godt samarbeid, som jeg også støtter, mellom kommuner og private barnehager om utviklingen av barnehagetilbud og kvalitetsutvikling, i tråd med prinsippet om lokalt selvstyre. Det gjøres ingen endringer i foreldrenes valgfrihet, men i kommuner ... (Presidenten klubber.)

Erna Solberg (H) []: Jeg forstår at statsråden ønsker et fremtidsrettet regelverk. Vi andre ønsker en fremtidsrettet barnehagepolitikk for barn. Vi ønsker at barn får et tilbud som er mangfoldig og fleksibelt, og at foreldrene kan få lov til å bestemme – velge mellom ulike tilbud. Det vil være målet vårt, og det var målet med det store barnehageforliket, som regjeringen nå faktisk gjør en stor endring av. Det betyr at det ikke lenger er et forlik om barnehagepolitikken, som vi har stått for siden det ble innført for 20 år siden. Det er i seg selv negativt. Dette betyr altså at det blir mer byråkratiserende, det skaper mindre forutsigbarhet for dem som driver barnehager, det er konfliktskapende, det skaper mindre valgmulighet for barnefamiliene – i en tid hvor private barnehager allerede sliter med lave driftsmarginer. Hva er formålet med å fjerne valgfriheten til foreldrene og overstyre hele barnehageforliket?

Statsråd Kari Nessa Nordtun []: Jeg er sterkt uenig i representantens beskrivelse av lovforslaget. Jeg mener det er med på å sikre likebehandling og forutsigbarhet. Vi vet at vi enkelte steder – jeg opplevde dette selv da jeg var lokalpolitiker – ser en reduksjon i barneantallet, i enkelte bydeler f.eks. Da kan en kun gjøre noe med plassene i de kommunale barnehagene, ikke i de private. Jeg tenker i hvert fall at det er viktig at vi likebehandler dette, at vi faktisk kan bygge opp, sånn at vi i sånne kommuner som jeg kommer fra, kan bygge opp barnehagetilbudet der det faktisk er behov for det i den enkelte bydel, og ikke kun måtte gå etter noen barnehager når en skal dimensjonere ned. Det er viktig at vi har et likebehandlingsprinsipp og forutsigbarhet, og at vi bygger barnehager og har barnehageplasser der folk faktisk bor.

Erna Solberg (H) []: Det er slik at hvis foreldre ikke velger en privat barnehage, vil ikke den private barnehagen kunne drives over tid. Det betyr at det i dagens modell er foreldrenes valg som bestemmer om det er offentlige eller private barnehager. Det statsråden ønsker å gjøre, er å flytte det fra foreldrene til kommunepolitikerne – med den delen av uforutsigbarhet det er når det dreier seg om å investere i kompetanse, kunnskap og folk, skape ulike alternativer.

Det vi har sett gjennom den modellen vi har for barnehager i Norge, er at vi har fått barnehager hvor barn har fått lov til å klatre i trærne, være ute hele tiden. Vi har fått steder hvor de får lov til å ha dans og drama, pusle og drive med keramikk – alt mulig forskjellig. Under forrige regjering laget vi en rammeplan, som har blitt fornyet og endret, slik at vi sikret at det er god kvalitet i alle barnehagene. Vi stilte mange krav. Det eneste bidraget i regjeringens forslag er at kommunepolitikere kan la være å la foreldrenes valg bestemme hvilke barnehager som finnes, man overfører det til kommunepolitikere. Det betyr mindre mangfold.

Statsråd Kari Nessa Nordtun []: Jeg registrerer at jeg har mer tillit til det lokale folkestyret enn representanten har. Jeg mener det er utrolig viktig at nettopp kommunene skal få anledning til å styrke barnehagene der det er behov for det. For eksempel skal en i levekårsutsatte områder, der en ser behov for særskilt satsing på bemanning, kunne gjøre det uavhengig av om det er private eller kommunale barnehager der. I dag kan en bare gjøre det med kommunale. Det samme gjelder f.eks. språkinnsats. Vi ønsker å rette språkinnsatsen der det er mest behov for det. Da må en kunne gjøre det i barnehager der det er behov for det, uavhengig av om det er en privat eller kommunal barnehage.

Erna Solberg (H) []: Statsråden må leve i en viss forvirring, synes jeg nå, for det er ingen problem med f.eks. å lage ekstra tilskudd knyttet til ekstra ting i barnehager i en kommune i dag. Det går an å lage språkopplæring, det går an å lage systemer for det, men det er ikke slik at man nødvendigvis er nødt til det. Ekstraordinære tilskudd til barn som trenger hjelp, er utenfor denne ordningen og kan puttes inn der barna faktisk trenger det, og det er fullt mulig å gjøre det på andre måter enn ved å svekke formålet om likebehandling. Det som skjer nå, er at foreldrenes makt minskes til fordel for politikernes.

Jeg mener at desentralisering er viktig. Jeg mener at samfunnet skal bygges nedenfra og opp, og da er det faktisk enkeltpersonene som er viktigst. Jeg tror foreldre vet mer, f.eks. om barna trenger litt mer keramikk, eller om de trenger litt mer klatring i trærne. Hvis vi skal skape en skole og en barnehage som er et godt utgangspunkt, bør vi begynne med å stole på foreldrenes valg. Det er det grunnleggende, for de private vil forvitre med den uforutsigbarheten regjeringen gir.

Statsråd Kari Nessa Nordtun []: Jeg mener dette lovforslaget sikrer nettopp valgfriheten til foreldrene. Det sikrer at de kan ha en nærbarnehage, en god barnehage, i sitt lokalmiljø, og at det ikke skal være forskjell på om den er privat eller offentlig. Jeg mener det også sikrer at vi klarer å møte de utfordringene som vil komme enkelte steder med lavere barnetall, på en god måte, og at vi sikrer kvaliteten i barnehagene. Det er det aller viktigste for meg – og det beste for ungene i de viktigste årene av livet deres.

Hege Bae Nyholt (R) []: De borgerlige partiene, bl.a. Kristelig Folkeparti, blander bevisst kortene når de snakker om private barnehager. De skyver små kultur- og idrettsbarnehager foran seg og nevner ikke megakonsernet Læringsverkstedet. De kaller bare begge private når de i realiteten er ideelle og kommersielle. Statsråden bruker de samme ordene som høyresiden, og bidrar sånn til å dekke over at det er store forskjeller der.

I dette øyeblikket er det mange ideelle barnehager som er i ferd med å gå konkurs på grunn av regler myntet på å regulere de store konsernene. En av disse er Trollsteinen barnehage i Larvik, som drives av Bente Seierstad, som er aktiv i statsrådens eget parti. Hva vil statsråden si til henne og andre ideelle barnehagedrivere?

Statsråd Kari Nessa Nordtun []: Regjeringen ønsker helt klart å bruke ressursene i barnehagesektoren på en bedre måte enn vi gjør i dag. I dag får private barnehager tilskudd per barn, uavhengig av barnehagens størrelse, beliggenhet eller barnegruppens behov. Vi mener at det ikke stimulerer til mangfold eller likeverdig tilbud til ungene.

Vi vet også at dagens system går særlig ut over de enkeltstående private, ideelle barnehagene. Vi foreslår å gi kommunene større mulighet til å tilpasse tilskuddet til barnegruppene og barnehagens faktiske behov enn det er i dag. Det betyr en omfordeling som innebærer høyere tilskudd til de barnehagene som trenger det mest. Det vil gi bedre rammebetingelser for mange private barnehager som i dag har lav driftsmargin.

Jeg vil understreke at kommunene fortsatt skal likebehandle kommunale og private barnehager. Det følger av barnehageloven § 11 og er ikke foreslått endret. Vårt forslag innebærer at kommunene skal vektlegge faktorer som påvirker kostnadsnivået likt for både private og kommunale barnehager.

Hege Bae Nyholt (R) []: Jeg tror at jeg og statsråden deler mange av de samme tankene og politiske linjene når det gjelder barnehager, men nå problematiserte jeg den bevisste bruken av begrepet «private barnehager», at man velger ikke å skille mellom ideelle og kommersielle, noe som gjør det vanskelig å forfordele de ideelle, som jo er en politikk både Rødt og regjeringspartiene har sagt og gått til valg på at de ønsker.

Ser statsråden at det er problematisk at man hele tiden omtaler ideelle og kommersielle som en felles ting, all den tid det er stor forskjell på å være en liten privat gårdsbarnehage kontra å være f.eks. Læringsverkstedet?

Statsråd Kari Nessa Nordtun []: Det som er viktigst for regjeringen med denne loven, er å gi ungene best mulig kvalitet i barnehagene. Det er det aller viktigste. Vi er opptatt av å opprettholde et godt mangfold av barnehagetilbud der ute, og vi er opptatt av at foreldre skal få lov til selv å velge hvilke barnehager de ønsker at ungene deres skal gå i. Det er også viktig at vi faktisk likebehandler kommunale og private barnehager og har gode mekanismer for å sikre at store inntekter til barnehagesektoren ikke blir brukt på f.eks. dyre firmahytter og firmabiler, som jeg også opplever at representanten er enig i. Sånn sett vil en gå de store konsernene, de som har tatt ut milliardoverskudd på barnehagedrift, etter i sømmene.

Abid Raja (V) []: #dittbarnehagevalg har i over et år vært et opprop og en protest fra foreldre over hele Norge mot regjeringens foreslåtte politikk. Initiativtakeren til oppropet, Marianne Borgenvik Kveseth, har to barn i Lundgaardsløkka barnehage og sier i en nettsak:

«Lillehammer kommune har jo har ingen anelse om hva akkurat mine barn trenger. Om de bør gå i en stor eller liten barnehage, eller om de trenger en barnehage med et spesielt satsingsområde. Jeg ser ikke helt hvordan de skal kunne gi det beste tilbudet når de ikke kjenner verken barna eller oss foreldrene. At ikke vi foreldre skal kunne velge selv, det er jeg helt imot.»

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det Marianne sier, for i likhet med henne valgte min ektefelle og jeg de barnehagene vi følte passet vår familie best. Jeg antar at også statsråden og hennes ektefelle gjør gode vurderinger på vegne av sine egne barn. Hvorfor unner ikke statsråden foreldre som kommer etter oss, den samme valgfriheten som vi har hatt?

Statsråd Kari Nessa Nordtun []: Det er valgfrihet for foreldrene. De skal fortsatt kunne søke på den barnehageplassen de ønsker seg, uavhengig av hvem som er eier av barnehagen. Jeg er sikker på at mange foreldre ønsker at kvalitet skal stå i fokus når de velger barnehage, og avgjøre det valget.

En utfordring for både private og kommunale barnehager framover er at det vil bli færre unger i barnehagealder enkelte steder og i enkelte bydeler. Kommunene må sørge for at plassene er der barnefamiliene bor, og at synkende barnetall ikke går ut over kvaliteten i barnehagetilbudet.

Foreldre trenger ikke å bekymre seg. Foreldre skal fortsatt kunne søke den barnehagen de ønsker, og kommunene skal fortsatt legge stor vekt på foreldrenes ønske og behov ved opptak, sånn som i dag.

Abid Raja (V) []: Statsråden mener tydeligvis at reglene regjeringen har på høring, skal gi mer valgfrihet, for kommunene kan opptrå mer inngripende overfor de private barnehagene – det til tross for tilbakemeldinger fra bekymrede foreldre og en unison barnehagesektor som advarer mot konsekvensene. Jeg undrer meg over om statsråden tenker at disse tusenvis av foreldrene ikke skjønner noen ting. Det ligger en adgang for kommunen til å ta ned kapasiteten i private barnehager gjennom det nye regelverket – i motsetning til i dag, hvor det er etterspørselen som bestemmer bruken, og det offentlige sparer 5 mrd. kr på bruken av private barnehager.

Jeg forstår ikke hvordan statsråden kan mene at det ikke er foreldrene, men kommunen som er best skikket til å velge hvilket barnehagetilbud som er best for familien. Det får da være måte på Arbeiderpartiets overformynderi. Statsråden legger opp til at årets barnehageopptak bør bli det siste hvor foreldre selv får bestemme. Hva har statsråden skjønt som alle disse tusenvis av norske foreldre over hele Norge ikke har skjønt?

Statsråd Kari Nessa Nordtun []: Jeg kjenner meg ikke igjen i den beskrivelsen av lovforslaget som representanten nå gir til Stortinget. Jeg vil understreke at foreldre ikke trenger å bekymre seg. De skal fortsatt kunne søke den barnehagen de ønsker, og kommunene skal fortsatt legge vekt på foreldrenes ønsker og behov ved opptak, sånn som i dag.

Det er en felles utfordring vi må stå i sammen, at det vil bli færre unger i barnehagealder enkelte steder og i enkelte bydeler. Da er det viktig at vi sørger for at plassene er der barnefamiliene bor, og at synkende barnetall ikke går ut over kvaliteten i barnehagetilbudet.

Jeg må også si at lovforslaget legger opp til at det skal gå ti år mellom hver gang dette skal reguleres. Det samme kan vi ikke si for kommunale barnehagers vedkommende. Det vil også være med på å skape god forutsigbarhet i en tid der mange selvsagt er bekymret for synkende barnetall, og det må vi håndtere sammen.

Presidenten []: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Per-Willy Amundsen (FrP) []: Mitt spørsmål går til justisministeren.

Måned for måned, uke for uke, nærmest dag for dag nedbygges norsk politi. Bare i 2023 mistet vi 375 politifolk i norske politidistrikt. Det er en utvikling som er svært krevende. Politiet forteller om en uholdbar situasjon. Saker henlegges, og kriminaliteten øker. Vi ser det på ungdomskriminalitet, vi ser det på narkotikakriminalitet, med større beslag av kokain i fjor enn i alle de 22 årene før, og vi ser det på import av kriminalitet fra Sverige. Vi nærmer oss svenske tilstander. Det er en beskrivelse som også lederen i Politiets Fellesforbund stemmer i.

Samtidig har politiet i dag kun fire ansatte som var ferdig utdannet i fjor og har fått fast stilling. Fra kullet på Politihøgskolen i fjor er det altså kun fire som har fått fast stilling. Hvis man tar med dem som har midlertidig stilling, er det nærmere halvparten, men det er en totalt uholdbar situasjon. Hvordan man skal kunne tilsette dem som kommer i årets kull, er altså komplett uforståelig.

Det er en dramatisk situasjon. En ekstraordinær situasjon som det krever ekstraordinære handlinger. Derfor vil jeg utfordre justisministeren på om hun vil gi signaler til politiet om at man kan overskride sine budsjetter, sånn at de kan følge opp, og fylle på med penger som strengt tatt er helt nødvendig, i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2024.

Statsråd Emilie Mehl []: Nei, politiet må, som alle andre, forholde seg til de budsjettmessige føringene Stortinget vedtar. Stortinget vedtok et budsjett i desember 2023 som politiet må forholde seg til.

Jeg vil si at det budsjettet som ble vedtatt for i år, var på bakgrunn av et forslag fra regjeringen om at politiet måtte ha høy prioritet, for det har vært en veldig krevende økonomisk situasjon i politiet. Det skyldes bl.a. økte kostnader knyttet til høyere strømpriser, prisvekst generelt og valutasvingninger, noe som påvirker politiet veldig, for de handler en god del utstyr fra utlandet. Det har gitt mindre handlingsrom til å holde folk i jobb.

Den situasjonen Norge er i når det gjelder det økonomiske bildet, rammer politiet hardt. Den rammer også andre deler av justissektoren, kriminalomsorgen, den rammer sykehusene, den rammer skolene, den rammer hele samfunnet. Det er noe alle er en del av. Regjeringen har ment at det er viktig at vi prioriterer trygghet, sikkerhet og beredskap i det bildet, og det er derfor politiet har vært en av budsjettvinnerne, til tross for at det er stramme rammer for alle.

Per-Willy Amundsen (FrP) []: Det er en situasjonsbeskrivelse ingen ansatte i politiet vil stemme i. Det er en situasjonsbeskrivelse Politiets Fellesforbund ikke deler. Det er en situasjonsbeskrivelse ikke engang Politidirektoratet, justisministerens eget direktorat, vil støtte. Den støttes heller ikke av rektor ved Politihøgskolen, som nå er ute og advarer og ønsker mer midler til politiet.

Sannheten er at man nå må legge vekk saker, politiet kan ikke engang prioritere de sakene de skal prioritere. Man stiller ikke opp med penger. Det er altså ikke Ukraina eller inflasjon som er grunnen til at politiet står i den situasjonen de står i, det er at man ikke har tilstrekkelig med penger i politibudsjettet. Jeg utfordrer justisministeren til å fortelle politiet hvilke saker de skal nedprioritere. Er det overgrep mot barn? Er det hverdagskriminalitet? I det hele tatt: Hvilken type kriminalitet skal politiet nedprioritere?

Statsråd Emilie Mehl []: Representanten har rett i at det ikke er bare Ukraina og inflasjon som er problemet. Da Senterpartiet og Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakten i 2021, tok vi over etter åtte år med Høyre og Fremskrittspartiet i Justisdepartementet. Da hadde bl.a. representanten selv vært justisminister. Man gjennomførte en politireform som var veldig omfattende. Den hadde veldig mye bra ved seg, men den var fullstendig underfinansiert, så vi tok over et stort etterslep når det gjaldt politibemanning der. Høyre og Fremskrittspartiet hadde også gjennomført en avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform i politiet med faste, flate kutt i politietaten gjennom åtte år. Den gjorde handlingsrommet veldig trangt. Så kom Ukraina-krigen på toppen av det hele.

Det er ingen tvil om at den situasjonen politiet er i nå, er vanskelig, og jeg vet at både politidistriktene og særorganene opplever det. Det er et stramt handlingsrom, men regjeringen har prioritert politi og beredskap høyt i de budsjettene den har lagt fram. Det mener jeg har vært riktig og viktig på grunn av den spente situasjonen vi befinner oss i i Norge nå.

Per-Willy Amundsen (FrP) []: Dette er historieforfalskning. Dette er ikke en korrekt beskrivelse av historien. Dette er rett og slett feil. Jeg skjønner ikke hvordan justisministeren kan fortsette å gjenta de samme feilaktige påstandene, og dermed også undergrave den beskrivelsen som kommer fra politiet selv. Fakta er at antallet ansatte med politiutdanning økte under forrige regjering. Ved regjeringsskiftet var det et høyere antall ansatte i politiet enn det er per dags dato. Det går ikke an å si at man har satset på politiet, når realitetene og tallene sier det stikk motsatte. De lyver ikke, de er fakta.

Derfor må jeg igjen utfordre justisministeren: Når man ikke prioriterer politiet sterkt nok, når man ikke gir politiet de ressursene de trenger for å bekjempe kriminalitet, skape beredskap og trygge befolkningen, hva er det politiet skal nedprioritere da? Sannheten er – og det sier politiet selv – at de ikke er i stand til å levere det vi politisk forventer av dem.

Statsråd Emilie Mehl []: Hva er det som er feil med det jeg sa? Er det feil at Fremskrittspartiet og Høyre gjennomførte avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen, som førte til store kutt i politiet? Jeg mener det er riktig. Er det feil at nærpolitireformen ble gjennomført uten at den ble finansiert til det nivået man lovet? Man skulle f.eks. styrke alle gjenværende tjenestesteder, men det ble ikke gjort. Jeg mener det er riktig, og det er en del av den historien vi nå må stå og håndtere konsekvensene av.

Jeg er helt enig i at vi trenger flere folk i politiet. Da vi tok over regjeringsmakten i 2021, var det et av våre klare mål. Så kom det en krig noen måneder senere som gjorde at bildet vi har befunnet oss i siden, er veldig annerledes enn det vi la til grunn da vi tok over, men vi har prioritert politiet i hvert eneste budsjett vi har lagt fram.

Jeg vet at politifolk i hele landet likevel føler at situasjonen der ute er veldig vanskelig nå. Det har jeg forståelse for, og det har vi også med oss når vi f.eks. skal inn i nye budsjettrunder fram mot 2025.

Per-Willy Amundsen (FrP) []: Det er rett og slett feil, for justisministeren bruker tall ukorrekt.

Jeg biter meg merke i det hun sier, for hun sier nok en gang at hun har stor forståelse for situasjonen der ute, og at politiet opplever det som problematisk. Jeg googlet begrepet «stor forståelse» og hvor mange ganger justisministeren har kommet med det utsagnet. Hun har altså kommet med det utsagnet over 1 000 ganger i en eller annen variant, i en eller annen gjengivelse i norsk presse – ifølge Google. Det er tydeligvis forståelse for at det er vanskelig i politiet, men det man måles på, er ikke å uttrykke forståelse. Det justisministeren, regjeringen og politiet faktisk blir målt på, er om man er i stand til å levere trygghet for borgerne, om man er i stand til å bekjempe gjeng- og ungdomskriminalitet, om man er i stand til å verne barn mot vold og overgrep.

Hva vil justisministeren gjøre for å sørge for at politiet igjen får den politikraften de hadde under forrige regjering?

Statsråd Emilie Mehl []: Jeg tror ikke jeg skal bruke så mye tid på Fremskrittspartiets ulike påstander, for det er veldig få av dem som er særlig presise og korrekte.

Det er helt sikkert riktig at jeg mange ganger har uttrykt at jeg har stor forståelse for politiet, for det har jeg. Vi er i en tid hvor politiet er veldig aktuelle på mange områder. De skal løse utfordringene med økende gjengkriminalitet, vi har hatt en serie med drap på nyåret som de står midt i, det er en spent sikkerhetssituasjon rundt oss som politiet og PST er i førstelinjen for å håndtere, og vi må øke innsatsen mot vold og overgrep. Alt dette må vi klare å gjøre samtidig.

Det er dessverre et faktum at den økonomiske situasjonen i landet vårt påvirker politiet hardt. Noen viktige ting vi gjør, er f.eks. at politiet fikk 2 mrd. kr mer i 2024-budsjettet enn de fikk i budsjettet for i fjor, og at vi styrer den økonomiske politikken sånn at renten og inflasjonen forhåpentligvis går ned, for det vil også være viktig for politibudsjettet.

Presidenten []: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Januar 2024 har vært en mørk måned. Vi teller ni drapssaker med i alt tolv ofre. 30 år gamle Rahavy – som bønnfalt politiet gjentatte ganger om voldsalarm og fikk avslag hver gang, selv om mannen trolig brøt besøksforbudet mer enn hundre ganger – fikk ikke hjelp. Hun ble drept av ekskjæresten sin. 33 år gamle Tina – som hadde voldsalarm – ble funnet død i en utbrent bil, og mannen hun har to barn med, har erkjent straffskyld. På Nes ble en liten baby, sammen med sin mor og tante, drept av bestefaren, som selv ringte politiet.

Partnerdrap er de vanligste drapene i Norge. Det er i stor grad varslede drap. De fleste gjerningspersonene og ofrene har vært i kontakt med politiet, helsevesenet og øvrig hjelpeapparat i forkant av drapet. Ved syv av ti partnerdrap er det kjent at det har vært utøvd vold i forholdet på forhånd.

I 2013 ble politiet pålagt å vurdere risiko i alle partnervoldssaker. Ifølge Politidirektoratet er det bare gjort i seks av ti saker. Ifølge forsker Solveig Bø Vatnar er trolig det reelle antallet halvparten av dette. Forsker Jane Dullum har problematisert at det ikke finnes noe landsdekkende system hos politiet for registrering av antall ilagte besøksforbud, antall brudd på dette samt hvordan brudd håndteres. Hun påpeker også at den største utfordringen for at besøksforbud skal fungere som et effektivt beskyttelsestiltak, er håndhevingen. Brudd på besøksforbud får ikke konsekvenser, og hvis det er konsekvenser, kommer det for sent.

I Debatten på NRK 9. januar svarte Håkon Skulstad, assisterende direktør i Politidirektoratet, på kritikken om at det ikke gjøres nok i disse sakene, at det er behov for en kulturendring i politiet. Hvordan vil ministeren sikre en kulturendring i politiet, sånn at de foretar risikovurdering, at et brudd på besøksforbud får konsekvenser, og at vi klarer å beskytte dem som risikerer å bli drept av partneren sin?

Statsråd Emilie Mehl []: Takk for spørsmålet. Dette er et veldig viktig tema, som dessverre har blitt aktualisert på nyåret. Selv om årsaken til det er grusom og noe vi helst skulle vært foruten, er jeg glad for at dette får mer oppmerksomhet.

Jeg tror det er mange ting som skal til for å komme videre i kampen mot vold og overgrep, og i ytterste konsekvens partnerdrap, noe som særlig rammer kvinner. Derfor har regjeringen like før jul lagt fram en omfattende opptrappingsplan med et bredt spekter av tiltak under ni forskjellige departementer.

Når det gjelder politiet, har de over tid gjort mye godt arbeid, og de jobber med å løfte kunnskapen om dette i egen organisasjon, i alle politidistriktene. Selv om mange politifolk er gode på dette fra før, tror jeg det er utrolig viktig at enda flere får kjennskap til f.eks. fenomenet, hvordan man oppdager disse sakene, og hvordan man jobber med dem. Vi må gjøre vårt for å bedre ressurssituasjonen i politiet, sånn at det er kapasitet der ute til å prioritere disse veldig alvorlige sakene og til å klare å følge opp personer som trenger det, f.eks. i forbindelse med besøksforbud.

Vi har også fått endret loven fordi vi ønsker at omvendt voldsalarm skal kunne brukes mer. Det er ikke noe som vil løse situasjonen for alle voldsofre, men det er et tiltak politiet kan bruke i større grad enn de gjør i dag. Det jobber vi nå for å få på plass så raskt som mulig.

Regjeringen ønsker at vi etablerer såkalte RISK-enheter i alle politidistrikt. Det er en spesiell enhet som jobber mot vold og overgrep i nære relasjoner, som i dag kun finnes i Oslo. Jeg mener det er viktig at vi får det på plass også i resten av Politi-Norge. Vi skal begynne med det i tre politidistrikter i 2024, noe vi også har satt av penger til i budsjettet.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Jeg takker for ministerens svar.

For å bekjempe vold i nære relasjoner må man lete og ha rutiner for å avdekke det. Om lag halvparten av landets 357 kommuner har en handlingsplan mot vold i nære relasjoner. Riksrevisjonen har slått fast at kommuner uten handlingsplaner i mindre grad har rutiner for å avdekke vold og samordne tjenestene og har i mindre grad kompetansetiltak for de ansatte. Det er kommunene som i størst grad treffer innbyggerne, og som har mulighet til å plukke opp problemene før alvorlig skade skjer.

Siden 2008 har ulike regjeringer oppfordret kommunene til å ha en slik handlingsplan. Fremdeles er det knapt halvparten som har det. Siden regjeringen begynte å oppfordre kommunene for 16 år siden, har det skjedd 142 partnerdrap i Norge. Det er ett drap i snitt ca. hver sjette uke. Hvor lenge mener regjeringen det holder bare å oppfordre kommunene? Er tiden moden for å lovfeste handlingsplaner mot vold i nære relasjoner?

Statsråd Emilie Mehl []: Jeg mener prinsipielt, og også i denne konkrete saken, at en lovfesting ikke er et riktig tiltak.

Når det gjelder handlingsplaner i kommunene, mener jeg helt klart at det bør være mer av det, og det er også vår klare oppfordring til kommunene, men handlingsplanene er lite virkningsfulle uten de tiltakene handlingsplanen inneholder. Det er viktig at kommunene både kjenner på et ansvar og gjør tiltak – at de ikke bare lager en plan som blir liggende i en skuff, men også øker kunnskapsnivået i egen helsesektor og i skolen og har et godt samarbeid med barnevernet for å oppdage disse sakene og følge dem opp. Det mener jeg er godt ivaretatt med planen vi har lagt fram.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Det er ingen tvil om at vold i nære relasjoner er et stort samfunnsproblem. Det er estimert å koste samfunnet rundt 93 mrd. kr årlig. Det er et stort tall, men den største kostnaden er det ofrene som bærer. NRK Brennpunkt har vist hvordan denne lidelsen bæres av mennesker med minoritetsbakgrunn når de utsettes for vold, sosial kontroll og i verste fall æresdrap. Mennesker som er født i et annet land enn Norge, er overrepresentert når det gjelder partnerdrap i Norge. Det betyr at man må jobbe målrettet med disse miljøene. Et eksempel på at det ikke arbeides godt nok, er at det i 2016 kom en ny straffelov om tvangsekteskap. I løpet av de åtte årene siden det har ingen blitt dømt etter loven. I samme periode har det kommet inn over tusen tvangsekteskapsaker til hjelpeapparatet. Hva vil ministeren gjøre med dette?

Statsråd Emilie Mehl []: Vi ser at bevissituasjonen i disse sakene er krevende. Det å bevise at noen giftes bort med tvang, er det vanskelig for politiet å gjøre i retten, og der kommer rettsstaten og rettssikkerhetsgarantiene våre inn og gjør det komplisert å få pådømmelser.

Jeg mener vi må vurdere om det trengs endringer i lovverket på det. Det jobber regjeringen med. Vi har et lovutvalg som ser på lovendringer, bl.a. knyttet til tvangsekteskap, arrangerte ekteskap og annet som har med negativ sosial kontroll og æreskultur å gjøre. Det er et arbeid vi forventer å få ferdig i løpet av våren, og vi vil komme tilbake til Stortinget med eventuelle forslag til endringer.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Det er mange ulike problemer som er verdt å ta opp, og dette er et omfattende problem. Noe av det som er problematisk, er at det ikke er et ordentlig forebyggende spor i politiet når det gjelder beskyttelse. Det gjør at det i mange saker hvor man ønsker beskyttelsestiltak, er umulig å unngå et strafferettslig spor. I mange saker blir det stilt direkte krav om at man må anmelde voldsutøver for at politiet i det hele tatt skal foreta en sikkerhetsvurdering. Forventningen om at de skal anmelde saken, kan være svært vanskelig for mennesker som har vært utsatt for sosial kontroll eller vold i nære relasjoner. For mange er ikke domfellelse det viktigste, det viktigste er trygghet. Det er uttrykkelig slått fast i Istanbul-konvensjonens artikkel 18 at det ikke skal stilles krav til anmeldelse, men det gjøres i praksis i Norge i en rekke saker.

Vil ministeren tydeliggjøre overfor politiet at anmeldelse ikke er et krav for beskyttelse?

Statsråd Emilie Mehl []: Jeg legger til grunn at politiet forholder seg til de rammene vi har innenfor prosessregelverket osv., men jeg vil si at det er veldig riktig at det for mange kan være vanskelig å anmelde. Dette er saker hvor man ofte er utsatt for vold eller trusler av dem man kanskje bor med eller er aller mest glad i. Det kan være veldig krevende familiestrukturer eller sosiale strukturer som gjør at det er skamfullt eller føles umulig å gå og be om hjelp fra politiet.

Derfor mener jeg at vi må få til det de har fått til i Oslo, med RISK, i flere politidistrikter. De jobber med både saker hvor det er anmeldt forhold, og saker hvor det ikke er anmeldt. De får saker inn direkte fra personer som har kontakt med dem, men de får også henvendelser fra andre deler av politidistriktet. Da kan de følge opp voldsoffer og voldsutøver helt konkret for å forebygge volden og stoppe den. Det tror jeg er en veldig riktig og viktig måte å jobbe på, og jeg gleder meg til vi får det ut også i flere distrikter.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Jeg tror vi her er nødt til å erkjenne at det langt fra er blitt gjort nok for å beskytte særlig voldsutsatte kvinner i Norge. De tallene som har vært de siste årene, og de hendelsene som har vært allerede i år, er skremmende og skrekkelige. Det er et tydelig signal om at vi er nødt til å gjøre mer, og at det ikke gjøres nok i dag.

Det er et kulturproblem når hjemmet blir det farligste stedet for mange i Norge. Jeg vil gi ministeren muligheten til rett og slett å trygge mennesker i Norge ved å si det hun ønsker å si om hva regjeringen nå har lyst til å gjøre, rett og slett for å trygge kvinner som er utsatt for vold i nære relasjoner, og mennesker som er utsatt for sosial kontroll. Vi kan gjøre mer. Hva vil ministeren si til disse menneskene for å trygge dem?

Statsråd Emilie Mehl []: Først vil jeg si at dette kan være utrolig krevende saker, men det finnes hjelp å få. Jeg vil oppfordre dem som er i en sånn situasjon, eller eventuelt kjenner til noen de vet er eller tror kan være i en sånn situasjon, til å ta kontakt med hjelpeapparatet – om det er politiet, eller om det er et annet sted man opplever at det er lettere å henvende seg, enten det er på skolen eller noe annet. Det er viktig, for det finnes hjelp å få allerede i dag.

Vi ønsker å styrke arbeidet med dette. Vi ønsker at politiet skal bli enda bedre på det, at flere i politiet skal ha tid til å jobbe med det, og at de skal ha mer kunnskap. Vi ønsker at folk som jobber på skolen eller på sykehus, skal kunne kjenne det igjen hvis de ser vold i nære relasjoner. Vi ønsker at den avvergingsplikten alle mennesker har – også alle som sitter i dette rommet – til å forhindre og stoppe voldtekter og æresvold som man vet om eller mistenker kommer til å skje, blir mer kjent. Dette er et arbeid vi må gjøre sammen som samfunn, men det har i hvert fall veldig høy prioritet for Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering.

Presidenten []: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Hege Bae Nyholt (R) []: Mitt spørsmål er til statsråd Nordtun.

Fire av ti private barnehager er konserner. Flere av eierne er milliardærer. Læringsverkstedet er det aller største av konsernene. Læringsverkstedet, som eies og drives av ekteparet Sundby, åpnet sin første barnehage i 2003 og har på 20 år vokst til 236 barnehager, hvor over 18 000 barn og 5 000 ansatte har sin hverdag. Dette er ikke noe småtteri. Kjeden har vokst dels gjennom å starte nye barnehager – godt subsidiert av fellesskapet – og ved å kjøpe opp eksisterende private barnehager.

I 2020 solgte Læringsverkstedet 140 barnehagebygg, noe ekteparet Sundby tjente over 4 mrd. kr på. Ifølge Udir har Læringsverkstedet etter alt å dømme bevisst prøvd å omgå barnehagelovens kjernepunkt om at alle tilskudd skal komme barna i barnehagen til gode. Hva tenker statsråden om at skattebetalernes velferdspenger går i de private lommene på denne måten?

Statsråd Kari Nessa Nordtun []: Jeg mener at tilskudd og foreldrebetaling skal komme ungene til gode og ikke gå til profitt til eierne. Private barnehager mottar 27 mrd. kr årlig i foreldrebetaling og offentlige tilskudd, og da må vi vite at pengene blir brukt til å drive gode barnehager. Det er viktig for både foreldrene, kommunene, de offentlige myndighetene og de private barnehagene.

Det er ikke sånn at det er noe forbud mot å utbetale utbytte i private barnehager, men barnehageloven regulerer hvordan barnehagene skal bruke tilskuddet og foreldrebetalingen. Tilsynet med de private barnehagenes bruk av tilskudd og foreldrebetaling er viktig for å sikre at pengene blir brukt i tråd med loven og dermed kommer ungene til gode.

Salg av barnehageeiendom synliggjør et nyere utviklingstrekk i sektoren. For private er det naturlig å restrukturere og organisere virksomheten ut fra det de mener er formålstjenlig. Det er likevel bekymringsfullt med denne typen tilpasning av barnehagesektoren som vi ser. Barnehagen skal ikke være et sted der vi bør ha investorer som er ute etter å optimalisere risiko og maksimere avkastning.

Regjeringen ønsker et regelverk som bidrar til at unger i hele Norge får et likeverdig barnehagetilbud av høy kvalitet, og der skal ungene være i sentrum. Barnehagene skal ikke være investeringsobjekter for private, kommersielle interesser, og våre forslag til den nye barnehageloven – endringene der som nå er på høring – skal bidra til at det offentlige tilskuddet og foreldrebetalingen går til barnehagedrift og stimulerer til mangfold og kvalitetsutvikling i barnehagene over tid.

Hege Bae Nyholt (R) []: Forslagene til endringer i barnehageloven, som akkurat har vært på høring, overlater til kommunene å lappe på et system som har tillatt eierne av Læringsverkstedet å bygge en formue på over 4 mrd. kr. Det er penger som kommer fra tilskudd og subsidier i barnehagesektoren. De tre tilsynssakene Udir har gransket, viser at det er brukt samme metode i alle salgene. Resultatet er at et mellomlegg på nært 40 mill. kr aldri kom til barnehagene eller ble til gode for barna. Det ble ikke til sjørøverskip, dissestativ eller flere ansatte.

Udir har gransket 3 av 140 transaksjoner mellom Læringsverkstedet og den svenske eiendomsgiganten SBB. Vil statsråden ta initiativ til at de øvrige 137 sakene skal granskes for å finne ut av om det har skjedd akkurat det samme også i disse sakene?

Statsråd Kari Nessa Nordtun []: Det er Utdanningsdirektoratet som har ansvar for å føre tilsyn med om bestemmelsene i barnehageloven om bruk av offentlige tilskudd og foreldrebetaling i private barnehager er oppfylt. Departementet er klageinstans for vedtak fattet av direktoratet når det gjelder økonomisk tilsyn med private barnehager.

Tilsynet med de tre barnehagene til Læringsverkstedet som representanten viser til, er pågående tilsynssaker, og det er foreløpig ikke fattet noe vedtak. Barnehagene har nå mulighet til å uttale seg om direktoratets foreløpige vurderinger. Dersom direktoratet fatter vedtak i de pågående tilsynssakene og vedtakene blir påklaget av barnehagene, vil sakene bli behandlet av departementet. Det er for tidlig nå å uttale seg om eventuelle direkte konsekvenser av funnene i tilsynene.

Hege Bae Nyholt (R) []: Jeg vil minne om at statsråden er øverste politisk ansvarlige for denne sektoren. I den saken det er mest naturlig å sammenligne med, nemlig Akademiet-saken, gikk statsrådens forgjenger aktivt inn og beordret Udir til å granske pengebruken, og det førte fram. Denne saken er utrolig mye større. Det er snakk om 140 saker. Det er snakk om store summer fra fellesskapets midler.

Vi deler ønsket om kvalitet i barnehagen. Kvalitet koster penger. Ansatte, lekestativ, mat og bleier koster penger. Når det forsvinner ned i privates lommer, tas det fra barna, og det forringer kvaliteten.

Dersom Udir likevel skulle ende opp med å føre tilsyn med de 137 barnehagesalgene, tror statsråden at dette er noe Udir har ressurser til å gjøre?

Statsråd Kari Nessa Nordtun []: Det er viktig nå at denne saken får gå sin gang i direktoratet. I lys av hva som kommer derfra, vil sakene bli behandlet i departementet.

Jeg vil gjenta at det er for tidlig å uttale seg om eventuelle direkte konsekvenser av funn i tilsynet, men jeg støtter representantens synspunkt om at en må passe på at en har ressurser til dette. Det følger jeg med på, det kan representanten være trygg på, for det er omfattende saker det er snakk om.

Presidenten []: Vi går til neste hovedspørsmål.

Ingunn Foss (H) []: Mitt spørsmål går til justisministeren.

Ungdomskriminaliteten har økt voldsomt den siste tida. I Oslo økte antallet saker der mistenkte var personer mellom 10 og 17 år, med 50 pst. i fjor. I Bærum ble det beslaglagt nesten dobbelt så mange kniver på personer under 18 år i 2023 som i 2022. Noen av disse personene var barn helt ned i tiårsalderen. Økningen i ungdomskriminalitet er ikke bare et problem i Oslo-området. I Trondheim har voldssaker hvor barn under 15 år er involvert, tredoblet seg de siste fire årene, og fra Kristiansand har vi fått historier om jenter helt ned i trettenårsalderen som slår, lugger og sparker tilfeldige ofre.

Det er helt avgjørende at politiet har ressurser nok til å håndtere denne kriminaliteten, og – enda viktigere – at vi kan forebygge og hindre at så unge mennesker blir kriminelle. Derfor er det med stor bekymring at vi i det siste har fått innspill om at forebyggende arbeid fra politiets side settes på vent som følge av politidistriktenes økonomiske situasjon. På Nedre Romerike legges enheten for forebyggende arbeid blant unge ned, og i Ski er antallet politifolk som jobber ved forebyggende enhet, halvert. Antallet som faktisk jobber med forebygging, er enda lavere.

Hvilke tanker gjør statsråden seg om at politistasjoner ser seg nødt til å legge ned enheter for forebyggende arbeid blant barn og unge, samtidig som vi ser en voldsom økning i ungdomskriminaliteten?

Statsråd Emilie Mehl []: Forebygging er politiets viktigste strategi, så selvfølgelig ser jeg med stort alvor på det. Den økonomiske situasjonen politiet sto i i 2023, var tøff, og den kommer dessverre til å være det også i 2024. Det får jo konsekvenser. Som vi har vært inne på tidligere i spørretimen, oppleves det av mange forskjellige deler av politiet.

Det er viktig for regjeringen framover at vi tar det på alvor. Derfor har også det å kompensere politiet for prisvekst – f.eks. ved å legge inn penger i nysalderingen, som vi gjorde rett før jul, for å unngå at politiet får med seg en ekstraregning inn i 2024 fra tidligere års underskudd – vært veldig viktig, nettopp for å kunne motarbeide at denne typen ting skal skje. Vi må ta dette på alvor og ha det med oss når vi jobber videre med budsjettarbeid.

Det er mange andre ting enn akkurat politibudsjettet som er viktig for å forebygge ungdomskriminalitet. Det er bl.a. noe av bakgrunnen for at vi nylig har lagt fram og fått vedtatt endringer i ungdomsstraffen. Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering mener at vi raskere må klare å ta ungdom som begår kriminalitet, få dem inn i et konstruktivt spor, få dem ut av de kriminelle miljøene de er i. Ungdomsstraffen har hittil vært frivillig, men vi mener den ikke kan være frivillig å motta. Det må være pålagt, og det må også være mulig å kombinere ungdomsstraff – som er et spesielt opplegg rundt en ungdom for å få personen sysselsatt på en positiv måte – med en fengselsstraff, slik det nå blir. Det mener jeg også er et viktig grep.

Til slutt vil jeg også si at jeg er bekymret for russituasjonen. Vi ser at f.eks. kokainbruken blant ungdom under 30 år har doblet seg de siste årene. Det er svært bekymringsfullt. Jeg mener at rettstilstanden som har oppstått knyttet til mindre alvorlige narkotikasaker etter at Høyre la fram en rusreform som ikke fikk flertall i Stortinget, er veldig krevende for politiet å stå i, og det gjør at de ikke klarer å jobbe så godt forebyggende på dette området som jeg mener de må. Derfor ser vi også på endringer der.

Ingunn Foss (H) []: Takk for svaret. Til alt dette trenger en politiet.

Jeg skal gå videre med et spørsmål i samme løype som representanten Amundsen var inne på. Det står hundrevis av nyutdannede politifolk i kø for å jobbe i politiet. Halvparten av fjorårets politiutdannede får ikke jobb i politiet, og samtidig opprettes det altså 24 nye studieplasser i Alta. Svaret til representanten Amundsen var at politiet ikke kan forvente mer penger i revidert, så spørsmålet er: Skal enda flere utdannes til arbeidsledighet?

Statsråd Emilie Mehl []: Det var ikke det jeg sa til representanten Amundsen, men som representanten Foss vet veldig godt, er revidert nasjonalbudsjett noe vi må komme tilbake til når vi legger det fram for Stortinget.

Den økonomiske situasjonen i politiet er krevende. Det er regjeringen veldig klar over. Jeg har forståelse for at det er noe som oppleves veldig vanskelig ute i politiet, særlig av dem som står i førstelinjen.

Når det gjelder de nye studieplassene i Alta, mener jeg det er helt riktig å opprette en pilotutdanning for politiet i Nord-Norge, i Finnmark, noe jeg vet har vært ønsket av politidistriktet der. Det gjør forhåpentligvis at vi kan rekruttere enda bedre fra den landsdelen, f.eks. fra samiske miljøer, noe som er viktig.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering mener at vi trenger flere politifolk. Derfor har vi økt opptaket på Politihøgskolen. Det gjorde vi før vi visste hvor krevende den økonomiske situasjonen skulle bli, men det er jo motsatt av veien Høyre og Fremskrittspartiet gikk, som heller gikk inn for å kutte stort i opptaket på Politihøgskolen fordi man antakelig mente at det ikke var behov for flere politifolk. Der har vi forskjellige retninger, og så må vi alle forholde oss til den økonomiske situasjonen.

Ingunn Foss (H) []: Vi kan gjerne begynne å diskutere tall igjen, som det ble gjort her med representanten Amundsen. Faktum er at vi ansatte 2 500 flere politifolk i vår regjeringstid. Det tallet ligger i hvert fall fast.

Jeg skal gå over til noe annet, og det er at det aller viktigste er å skape trygghet for innbyggerne, og at politiet er i stand til å gjøre jobben sin. Flere politimestre har poengtert at nye kontorer binder opp ressurser i både husleie, strøm osv., samtidig som forebyggende enhet på f.eks. Nedre Romerike legges ned og det opprettes et nytt kontor i Sørumsand. Hvorfor prioriterer regjeringen å binde opp ressurser i husleie og kontorutgifter framfor å få flere politifolk til å jobbe med forebygging av ungdomskriminalitet?

Statsråd Emilie Mehl []: Høyre inviterer stadig til å diskutere tall. Når det gjelder de 20 nye polititjenestestedene Senterpartiet og Arbeiderpartiet enten har etablert eller vil etablere, vet nok også representanten veldig godt at kostnaden for de stedene er knyttet til det å ansette politifolk der. Den store delen av kostnaden er ikke knyttet til husleie.

Mange steder mener jeg det er behov for flere politifolk som har fast lokal forankring, at det er folk innom. For eksempel etablerer vi den politistasjonen som representanten nevner, og vi etablerer et nytt polititjenestested på Mortensrud i Oslo, hvor det har vært store utfordringer med ungdomskriminalitet. Jeg mener det er et kjempeviktig tiltak for nettopp å komme inn tidlig, forebyggende, ha god etterretning om hva som rører seg i ungdomsmiljøet i området, skape tillit mellom lokale ungdommer og politiet og skape tillit mellom lokale ungdommer, myndighetene og samfunnet for øvrig.

Ingunn Foss (H) []: Det som meldes når det gjelder kontoret på Sørumsand, er at det skal ha svært begrenset åpningstid, så det er et stort spørsmål hvor mye som kommer til å skje der.

Til et annet viktig punkt: Forebyggende enhet i politiet gjør ikke bare en viktig jobb for å forebygge ungdomskriminalitet. De gjør en livsviktig innsats for at folk skal ha rett til å leve et fritt liv, og for å stoppe æreskriminalitet.

I Norge risikerer for mange, særlig personer med innvandrerbakgrunn, å bli utsatt for vold og trusler fra sine nærmeste. Enkelte risikerer å bli sendt ut av landet mot sin vilje, giftet bort eller i verste fall drept, og vi må gjøre mer for å forebygge det her og nå. Vi trenger også kunnskap for å få slutt på dette – for at de som utfører denne kriminaliteten, skal bli stilt til ansvar, og for at de som trenger det og ber om det, får hjelp.

Høyre foreslår å nedsette en æreskriminalitetskommisjon. Vil statsråden være positiv til å nedsette en sånn kommisjon?

Statsråd Emilie Mehl []: Jeg tror ikke at det å ha enda en kommisjon som skal bruke masse tid på utredning, er det vi trenger akkurat nå. Nå har Senterpartiet og Arbeiderpartiet et lovutvalg som holder på med å se på helt konkrete lovendringer som kan gjøre at vi får flere pådømmelser av tvangsekteskap i retten, at vi får forhindret bortføring av unge jenter og gutter til utlandet, og at vi får trukket opp enda bedre grenser for hva som skal være tillatt når det gjelder arrangerte ekteskap og tvangsekteskap. Vi vet allerede at det er utfordrende. Vi har et pågående arbeid med det. Derfor tror jeg ikke en ny kommisjon, som Høyre legger fram, nødvendigvis vil gjøre saken noe bedre akkurat nå, men heller trekke endringer ut i tid.

Presidenten []: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Himanshu Gulati (FrP) []: Mitt spørsmål går til kunnskapsministeren.

Tall fra SSB viser at antallet voldshendelser mot lærere nesten er tredoblet fra 2000 til 2022 – en økning ulikt det vi kan se for noen annen yrkesgruppe. Dette bekrefter situasjonen vi får høre om fra lærere over hele landet, og som vi stadig leser om i mediene, nemlig at det er en sterk økning i voldshendelser mot lærerne. Vi trenger kraftfulle tiltak for å sikre både elever og lærere et godt arbeidsmiljø.

Regjeringen har sendt på høring regler om bruk av fysisk inngripen i voldelige situasjoner og et lovpålegg om at skolene må drive et kontinuerlig og systematisk arbeid for å forhindre vold. Fremskrittspartiet og mange andre mener dette ikke er tilstrekkelig. Lektorlaget mener f.eks. at nåværende forslag ikke går langt nok i å rydde i gråsonene knyttet til skadeforebygging, og at det ikke regulerer ordenstiltak. De er skuffet over at det eneste nye i forslaget er lovregulering av straffelovens eksisterende bestemmelser om nødverge og nødrett. Det de sier, står i skarp kontrast til budskapet fra kunnskapsministeren, som hevder at regjeringen er i ferd med å få på plass et tydelig regelverk for at ansatte i skolen kan gripe inn for å stoppe og avverge vold.

Mitt spørsmål er om statsråden mener at de tiltakene som har vært på høring, er tilstrekkelige for å snu den kraftige økningen i vold i skolen som vi har sett den siste tiden, og om hun har konkrete planer for å sende enda flere tiltak på høring.

Statsråd Kari Nessa Nordtun []: Jeg deler representantens betraktninger rundt denne problematikken. Det er alvorlig og uakseptabelt når ansatte i skolen blir utsatt for trusler og vold på jobb. Jeg vil understreke at det er arbeidsgiver som har ansvar for at ansatte er trygge på jobb. Arbeidsgiver må arbeide for å forebygge at lærere blir utsatt for vold, og de må ha gode rutiner for å håndtere det når slike hendelser skjer.

En skole der elevene er trygge, er viktig for at de skal trives og lære, og det er flere ting som må være på plass. For det første skal lærerne være trygge på å få sin side av saken hørt når de blir beskyldt for å trå over streken, og dette har vi presisert i proposisjonen til ny opplæringslov. Lærerne skal også være trygge på hvilket handlingsrom de har til å gripe inn når det oppstår situasjoner. Vi leverer denne våren et lovforslag som rydder opp i den usikkerheten. Selv om lovregulering i seg selv ikke vil løse problemene med vold i skolen, er en større trygghet for når man kan gripe inn fysisk, likevel en del av løsningen.

Det er viktig å erkjenne at det er mange og ofte komplekse årsaker til at elever utagerer eller utøver vold. Det betyr ikke at det er mindre alvorlig for den som blir utsatt for vold, men at det sjelden finnes en enkel løsning. I mange tilfeller kan ikke skolen løse dette alene. Det er viktig at kommunene og fylkeskommunene, som driver skolene, har god nok økonomi til å bygge laget rundt eleven, f.eks. ved flere miljøterapeuter og helsesykepleiere. Derfor har regjeringen styrket kommuneøkonomien, slik at man får støtte fra de andre fagmiljøene, f.eks. PPT, helsetjeneste, politi og barnevern. Vi ser også at hvordan foreldre og andre omtaler skolen, er viktig. Det smitter over på hvordan elevene ser på læreren sin. Her har vi alle en jobb å gjøre, tenker jeg – også politikerne.

Himanshu Gulati (FrP) []: Fremskrittspartiet har lagt fram og foreslått flere konkrete tiltak, også tiltak hvor vi ser på prosjekter som har fungert godt både i Norge og i andre land. Kritikken mot regjeringen fra både oss og mange andre har vært at man først og fremst lovfester en nødvergehjemmel som på mange måter allerede eksisterer. Utover det skyver man ansvaret nedover til kommunene og skolene. Man kommer med pålegg til skoler om å drive et kontinuerlig og systematisk arbeid, men kommer ikke med nye virkemidler, som jeg mener vi trenger. Mitt spørsmål til statsråden er derfor hva hun legger i dette med kontinuerlig og systematisk arbeid, som kommunene og skolene kan og bør gjøre for å løse dagens situasjon.

Statsråd Kari Nessa Nordtun []: Jeg har registrert forslaget fra Fremskrittspartiet, og jeg har svart Stortinget og vil vise til det svaret som er gitt der.

Jeg synes også det er viktig å merke seg de voldshendelsene som faktisk finner sted. Statistikken viser at de kommer fra de yngste elevene, fra 1. til 4. klasse. Da er det viktig at vi har tiltak som kan settes inn tidlig, og som kan identifisere hvor problemet er størst. Sånn sett kan tiltakene få mest mulig effekt. Det er også hendelser med ungdom, men hovedvekten av de innrapporterte sakene handler om utagerende barn i alderen seks til ti år, ikke om ungdom med slåsshansker. Her er det viktig at kommunene får rammene de trenger. Nå gjør vi flere endringer i lovverket for nettopp å sikre lærerne det handlingsrommet, sånn at de skal være trygge i disse situasjonene – og også de øvrige elevene.

Himanshu Gulati (FrP) []: Jeg er enig med statsråden i at tiltak må settes inn, men det er nettopp tiltakene som ser ut til å mangle fra regjeringen. Mange etterlyser hva som er tiltakene til regjeringen.

Over til en litt annen side av samme tematikk: Elevundersøkelsen for 2023 viser at det for andre år på rad er en klar økning i andel elever som opplever mobbing i grunnskolen. Undersøkelsen viser også at motivasjonen for å gå på skolen har gått ned, en trend vi har sett over flere år. Har statsråden noen tanker om hvilke tiltak og nye ting man bør iverksette for å prøve å snu denne trenden med både økt mobbing og dalende motivasjon, som vi alle finner bekymringsfull?

Statsråd Kari Nessa Nordtun []: Jeg skulle ønske vi kunne si at det lå ett enkelt svar bak økningen som har vært, men jeg tror årsakene er sammensatte, og at de ligger i forhold både i og utenfor skolen. Jeg mener det er vår oppgave som politikere, voksne, foreldre, arbeidsgivere, ansatte og organisasjoner å gjøre alt vi kan for at barn og unge har det bra, og at de er inkludert i fellesskapet.

Arbeidet med å motvirke mobbing må stå øverst på dagsordenen for alle som jobber i og med skolen. Skolene må forebygge, oppdage utrygge miljøer og mobbing og gjøre noe med det før sakene blir for store og for vanskelige. Vi må jobbe sammen for å snu denne utviklingen. Jeg vet at skoleeiere, skoleledere, lærere og ansatte ute i skolene jobber med dette hver eneste dag, og jeg skal gjøre alt jeg kan for å støtte dem i dette viktige arbeidet.

Jeg besøkte i går en skole i Skien som fikk Benjaminprisen. De kunne vise til svært gode resultater nettopp fordi de hadde jobbet helhetlig over lengre tid, så der var det veldig lave mobbetall.

Himanshu Gulati (FrP) []: Mitt siste oppfølgingsspørsmål om dette temaet går til justisministeren.

Etter straffeloven har lærere et særskilt vern mot vold og trusler, på lik linje med bl.a. politi og helsepersonell. Likevel vet vi at de 20 største kommunene i Norge alene har over 100 avviksmeldinger på vold og trusler mot ansatte hver eneste skoledag. Mitt spørsmål er derfor om statsråden mener at det særskilte vernet lærerne har i loven, faktisk følges opp og er reelt, eller om det bare er skrevet på papiret, uten noen reell verdi og beskyttelse.

Statsråd Emilie Mehl []: Jeg mener jo at det vernet som generelt oppstilles i de straffebestemmelsene vi har, er reelt. Jeg tror det arbeidet som nå pågår med å se på om lærerne trenger enda sterkere vern i det regelverket vi har, enten det gjelder det strafferettslige eller i opplæringsloven, er veldig viktig. Jeg kjenner ikke konkret til statistikken på disse sakene så godt at jeg kan svare på det her og nå.

Presidenten []: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Margret Hagerup (H) []: Jeg vil gratulere statsråd Hoel og ønske velkommen til Stortinget.

Vi venter ennå spent på hva som skal skje i kompetansepolitikken, på tredje året. Så langt har regjeringen inntatt en vente-og-se-holdning. Samtidig står 110 000 arbeidsledige helt utenfor arbeidslivet i dag. Det er en fare for at de som allerede har en jobb, kan miste den hvis de ikke får nødvendig kompetansepåfyll. Vi kommer til å gå tomme for folk før vi går tomme for penger, pleier statsråder fra Senterpartiet å si når de utfordres på kompetansepolitikken. Ja, arbeidskraft er et knapphetsgode, og bedriftene har lenge advart, både om at de mangler folk, og om at de mangler folk med riktig kompetanse.

Regjeringen Solberg børstet støv av kompetansepolitikken og la fram kompetansereformen Lære hele livet. Der var det tilbud som treparts bransjeprogram, fleksible videreutdanningstilbud og tilskudd til fylkeskommunene, som gjorde det enklere å fullføre videregående opplæring og å styrke kompetansen for både arbeidsledige, permitterte og sysselsatte. Solberg-regjeringen var tydelig, og vi har vært tydelige nå i to år på at kompetansereformen må utvikles og forsterkes i årene som kommer. Regjeringen har på sin side kuttet i tiltaksplasser, samtidig som flere av programmene er svekket de siste to årene. Det skjer samtidig med at behovene for omstilling og kompetanse øker, både i og utenfor arbeidslivet, og bedriftene ber om tiltak. NHOs kompetansebarometer har de siste årene vist at det her må gjøres mer enn det som har blitt gjort fram til nå.

Nå har det gått to og et halvt år. En har kommet med utredninger, en har kommet med problembeskrivelser – som regjeringen Solberg også hadde – og en har lenge sagt at det vil komme noe mer. Mitt spørsmål blir dermed: Hvilke tiltak mener statsråden er viktigst for å sørge for at folk får tilgang på kompetanse, både i og utenfor arbeidslivet?

Statsråd Oddmund Hoel []: Det har nok skjedd meir i kompetansepolitikken enn det representanten kanskje har registrert. Me la fram ei stortingsmelding i fjor, utsynsmeldinga, som dreidde seg om nettopp det problemet representanten tek opp: den store mangelen på kompetanse me har i dag, og at han vil bli større i framtida. Det eg har ansvaret for på mitt felt, handlar om korleis me innrettar utdanningssystemet best mogleg for å møte dei utfordringane.

Det har me gjort på ei lang rekkje felt. Me har satsa tungt på fleksibel og desentralisert utdanning, som er heilt nødvendig ut frå det arbeidsmarknaden etterspør utover i landet. Arbeidskraftmangelen er aller størst ute i distrikta, men han spreier seg òg til sentrale strøk. Det gjeld alle bransjar og alle delar av landet no, men me er heilt nøydde til å trekkje fleire grupper inn i utdanningssystemet, anten det er i høgare utdanning, gjennom fagskular eller vidaregåande. Det er gjort eit stort arbeid på kunnskapsministerens felt med å gjere vidaregåande opplæring meir fleksibel og modulbasert. Me kjem til å fortsetje det arbeidet på alle frontar. Me utarbeider no fleire ordningar gjennom Lånekassen, som skal treffe vaksne arbeidstakarar betre, for å kunne ta etter- og vidareutdanning, noko som me er heilt avhengige av. Me kjem òg til å arbeide vidare med finansieringsspørsmåla rundt det. Me har sett ned eit partssamansett kompetansereformutval som skal løyse den floken som heller ikkje Solberg-regjeringa kom så langt med, nemleg korleis partane i arbeidslivet skal kome tyngre inn i å løfte kompetansepolitikken framover.

Margret Hagerup (H) []: Jeg er glad for at statsråden ramset opp alle tiltakene som kom som en konsekvens av Høyres Lære hele livet-reform og fullføringsreformen. Det er ingen tvil om at tilbøyeligheten til å delta i etter- og videreutdanning, særlig blant dem som har kort utdanning, er mindre, og at det er vanskelig å komme gjennom. Bransjeprogrammene var ett av tiltakene som regjeringen Solberg iverksatte, og som unisont trekkes fram av partene som noe som fungerer for dem som er i arbeidslivet. En evaluering fra Fafo viser også at de har fungert særlig godt.

I 2024 har en fem bransjeprogram. Til sammenligning var det elleve i 2022 og fem i 2023. I 2022 sa en statsråd fra Senterpartiet at en ikke har kuttet, men en har videreført i noe mindre omfang. På slutten av fjoråret sa en annen statsråd fra Senterpartiet:

«Jeg er helt enig i at bransjeprogrammene bør utvikles. De bør utvikles i tråd med endringene man ser i samfunnet. Det er en selvfølge.»

Nå er det nytt år og nye sjanser, så spørsmålet er: Vil statsråden gjøre bransjeprogrammene til en del av verktøykassen og faktisk øke innsatsen i året som kommer?

Statsråd Oddmund Hoel []: Bransjeprogramma er ein viktig del av verktøykassa i kompetansepolitikken til denne regjeringa. Me satsar på bransjeprogramma.

Representanten viser til tal som baserer seg på at eit samla storting gjekk inn med betydelege ekstramidlar som koronatiltak i bransjeprogram i 2020 og 2021. Som dei aller fleste andre koronatiltak er òg koronatiltaka knytte til bransjeprogram fasa ut, men den normalnivåsatsinga me no gjer, er stor og viktig, og me lyser ut stadig nye bransjeprogram gjennom dei årlege budsjettprosessane.

I den stortingsmeldinga som kjem om fagskulane, vil me gå inn og gjere ytterlegare vurdering av kva rolle bransjeprogramma skal ha med omsyn til mot fagskulane og kompetansepolitikken framover.

Margret Hagerup (H) []: Nå sier statsråden at satsingen på bransjeprogrammene er stor. Det er en annen måte å si at det er videreført i noe mindre omfang på.

Regjeringen Solberg innførte bransjeprogrammene før pandemien, men en så jo at det var et særlig godt tiltak under pandemien. Det en har sett i evalueringen fra Fafo, er at dette særlig treffer dem som er i arbeid i dag, som har lite formell kompetanse, og som kan tilføres dette på en god måte. Spørsmålet er hvorfor en ikke ser at dette er noe en skal videreføre i enda større grad, for her har en et verktøy som virker.

Det er også verdt å merke seg at en samlet utdannings- og forskningskomité på Stortinget i budsjettbehandlingen har sagt at bransjeprogrammene fungerer veldig godt. Jeg håper at statsråden kan være litt tydeligere, for han er den tredje statsråden på dette feltet i løpet av disse tre årene som har vært litt utydelig på bransjeprogrammene.

Det er evaluert. Partene vil ha det. Vi trenger mer kompetanse i arbeidslivet. Kan statsråden si at han vil gjennomføre og øke satsingen på dette?

Statsråd Oddmund Hoel []: Me ser at bransjeprogramma har ein svært viktig funksjon i kompetansepolitikken. Me satsar på bransjeprogramma. Nivået på den satsinga kjem i dei årlege budsjetta og det årlege reviderte nasjonalbudsjettet.

Bransjeprogramma har ein viktig funksjon i å nå fram til dei i arbeidslivet som kanskje treng litt påfyll, men så er det ei stor og viktig gruppe som bransjeprogramma i dag ikkje når fram til. Det er alle dei som står utanfor arbeidslivet. Det aller viktigaste me kan gjere i kompetansepolitikken, er å løfte dei som står utanfor arbeidslivet, inn i utdanning og inn i arbeidsliv. Der har me eit utmerkt samarbeid med arbeidsministeren for å sjå på korleis grenseflata mellom Nav og Lånekassen og mellom arbeidsmarknadspolitikken og utdanningspolitikken kan kome vidare i det som blei etterlate av Solberg-regjeringa som eit stort problem.

Margret Hagerup (H) []: Jeg merker meg at statsråden sier at bransjeprogrammene har en viktig funksjon. En kan jo satse på at de får en viktigere funksjon i tiden framover.

Jeg er glad for at statsråden nevner dem som står utenfor arbeidslivet, for mitt neste spørsmål skulle egentlig gå litt inn på det, og jeg ser nå at også arbeidsministeren sitter her i salen. Det er viktig å sørge for tiltak som treffer disse. Regjeringen Solberg la fram stortingsmeldingen Ingen utenfor, som beskrev samarbeidet med Nav, private aktører og sosiale entreprenører litt. Den meldingen ble trukket av regjeringen Støre, men spørsmålet mitt er: Hvilken dialog har statsråden og arbeidsministeren om disse tiltakene? Vil en vurdere at sosiale entreprenører i større grad skal få delta i dette arbeidet? Hvilke konkrete tiltak ser statsråden for seg skal treffe dem som står utenfor arbeidslivet, for at en skal ha en god kobling mellom arbeidsliv, helse og utdanning?

Statsråd Oddmund Hoel []: Det er ein utmerkt dialog med arbeidsminister Brenna. Det spørsmålet representanten stiller, rettar seg i første omgang til det som gjeld hennar ansvarsområde.

Det som er vår store aksje i dette, er å innrette utdanningssystemet på ein måte som er best mogleg eigna til å vere til hjelp for dei mange som står utanfor. Då er bransjeprogramma for dei som kjem litt inn i arbeidslivet, svært viktig. Me må ha støtteordningar som løftar folk inn i utdanning.

Me ser at veldig mange av dei som står utanfor arbeidslivet, manglar fullført vidaregåande utdanning. Dermed er fullføringsreforma for vidaregåande og modulbasert vidaregåande opplæring svært viktige tiltak, som er på kunnskapsministerens område, men nøkkelen her er at me har eit utmerkt samarbeid mellom våre tre statsrådar på det feltet.

Presidenten []: Den muntlige spørretimen er nå omme.