Stortinget - Møte torsdag den 12. oktober 2023

Dato: 12.10.2023
President: Masud Gharahkhani

Sak nr. 2 [10:07:11]

Interpellasjon fra representanten Kari-Anne Jønnes til forsknings- og høyere utdanningsministeren: «Norge har små, kreative og spesialiserte utdanningsinstitusjoner som leverer høy kvalitet på internasjonalt nivå innenfor sine fagfelt. Hvordan vil statsråden bidra til at offentlige og private spesialiserte, kreative utdanningsinstitusjoner skal ha mulighet til å vokse og utvikle seg i tråd med samfunnets behov for disse institusjonenes kunnskapsproduksjon?»

Talere

Kari-Anne Jønnes (H) []: I NOU 2014:7 Elevenes læring i fremtidens skole ble de ti viktigste kompetansene for det 21. århundre omtalt. Sammen med fagkompetanse, IKT-kompetanse, kommunikasjon og samarbeid, finner vi også kreativitet og innovasjon. I tillegg til kritisk tenkning og problemløsning er også kulturell bevissthet og kompetanse trukket fram

Det er i møte mellom ulike mennesker det geniale oppstår. Det kan f.eks. være når ingeniøren møter designeren, når læreren møter musikkterapeuten eller når legen møter portrettkunstneren. Det er ulike profesjoner med ulike blikk. Summen av kunnskapen blir mye mer enn 1+1=2.

Utsynsmeldingen er tydelig på behovet for mer og rett kompetanse som svarer på samfunnets behov, men meldingen omtaler ikke de kreative utdanningene særskilt, slik den gjør med mange andre utdanninger.

Høyres ungdomsskolereform legger opp til mer praktisk og mer variert undervisning i alle fag. Vi mener det vil bidra til økt trivsel, at flere elever føler mestring og læringsglede, og at flere elever kan ta veloverveide valg basert på egne erfaringer. Det vil føre til økt kunnskap om yrker og bedre forståelse av bredden i arbeidslivet og kompetansebehovet i samfunnet. Der er de kreative fagene en viktig dimensjon.

Skal vi løse morgendagens utfordringer innenfor IT, helse og grønn omstilling, trenger vi også de kreative profesjonene og utdanningene – de som lever av å utfordre, og som snapper opp trender og tendenser. Det er summen av alle utdanningene vi har som gjør at vi dekker behovene i arbeidsmarkedet.

Samfunnet endrer seg raskt. Det er lett å se hvilke behov vi må dekke i dag og i morgen, men hvilke behov har vi om 15 og 25 år? Som mennesker er vi avhengig av det estetiske som musikk, kunst og ulike kulturelle uttrykk, alt fra 17. mai-korps til nasjonalfilharmonien.

Vi er avhengig av byrom som er gode å vokse opp i og av teknologiske løsninger som er lette å bruke for mennesker i ulike livsfaser. Dette krever både bredde i kulturelle tilbud til barn i kulturskolen og spissede utdanningstilbud til dem som skal bli enere i sitt instrument eller uttrykk.

Samtidig som vi må legge til rette for nyskaping og nytenkning, har vi et viktig ansvar for å ta vare på kulturarven vår, f.eks. gamle håndverksteknikker som har gått i arv, som bunadstilvirkning eller tradisjonelle håndverksfag.

Framtidens IT-løsninger må være tilgjengelige og brukbare for folk. Kommunenes nettsider blir ikke universelt utformet uten designere. Nav og Skatteetaten er også avhengig av de fagene som er bindeleddet mellom menneskene og teknologien. Det er det designere som bidrar til.

Vi må løse morgendagens helsetjenester smartere enn i dag, vi har ikke noe valg. Da trenger vi kreativiteten og innovasjonskraften til dem som er vant til tverrfaglig nytekning. De som utdannes ved disse institusjonene, er heller ikke bare utfordrere til tankemåter og prosesser, men er en del av tjenestene selv, som musikkterapeutene som utdannes ved Norges musikkhøgskole og er ansatt i primærhelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten og kulturskolen.

De kreative fagenes samfunnsrelevans er også viktig for det grønne skiftet. Materialbruk er viktig og også institusjoner som utdanner arkitekter og designere, som kan bidra til at vi bygger mer fornuftig i framtiden, at vi kan bruke materialene lenger i ulike bygg, og ikke minst er det de som kan bidra til klokere materialbruk.

Samfunnsrelevans og prioritering er viktig for oss som politikere. Og her skal vi fortsette å sikre at kompetansebehovet i arbeidslivet dekkes. Men det er også viktig å huske på hvem vi er, og hva som former oss som folk og samfunn. Det er viktig å huske på hva som forener oss i krevende tider, og hva som samler oss når vi har noe å feire.

Helhet, langsiktighet og forutsigbarhet er viktig for våre utdanningsinstitusjoner. Det samme er mulighet for utvikling, nytenkning og innovasjon. Derfor lurer jeg på hvordan statsråden vil bidra til at offentlige og private spesialiserte, kreative utdanningsinstitusjoner skal ha mulighet til å vokse og utvikle seg i tråd med samfunnets behov. For det er jo ikke tvil om at det også i framtiden vil være behov for disse institusjonenes kunnskapsproduksjon.

Statsråd Sandra Borch []: Takk for spørsmålet. Jeg tror jeg og representanten Jønnes deler mange av de samme virkelighetsbeskrivelsene.

Norge har en sterk og stolt tradisjon innenfor kreative og kunstneriske utdanninger ved både små og store institusjoner. Universiteter, høyskoler og fagskoler leverer utdanningstilbud på et høyt nivå og bidrar til kulturtilbud i hele landet. Gjennom gode utdanningstilbud i utøvende kunst utdanner vi framtidens kulturarbeidere, kunstnere, musikere og mye mer.

Gode kulturtilbud og dyktige kulturarbeidere spredt over hele landet er avgjørende for å sikre både bosetting og attraktive lokalsamfunn. På kulturskolene møter ungene våre musikken, de lærer å spille instrumenter, og konsertsalene rundt omkring gir oss gode kulturopplevelser hver dag. Til det trenger vi folkene som også utvikler kunsten videre.

Det mener jeg regjeringen legger til rette for, på flere vis. I Norge har vi en egen doktorgrad i kunstnerisk utviklingsarbeid. Det skiller oss fra landene rundt oss. Slik bidrar vi ikke bare til å utdanne kompetanse, men også til å utvikle kunsten på helt øverste nivå både nasjonalt og internasjonalt. Det tar den utøvende kunsten, på kunstens egne premisser, videre inn i framtiden.

En faktor for suksess innenfor alle typer fagområder er samarbeid. Til det trenger vi møteplasser for å snakke i lag og lære av hverandre. Innenfor kunstutdanningene i Norge har vi flere møteplasser, noe som er en forutsetning og en styrke for den faglige utviklingen og ikke minst den veksten som representanten Jønnes etterlyser. Universitets- og høyskolerådet har en egen fagstrategisk enhet for kunst-, design- og arkitekturfag som jobber for å løse langsiktige oppgaver innenfor spesifikke fagfelt.

Fra regjeringens side er det viktig å sikre gode rammebetingelser og gjennom det bidra til at kreative utdanningsinstitusjoner kan utvikle seg. En måte vi gjør dette på, er å ha god finansiering av og et godt finansieringssystem for universiteter og høyskoler. I utsynsmeldingen, som Stortinget vedtok i juni, forenkler vi finansieringssystemet for universiteter og høyskoler fra 2025. Endringene er basert på en grundig gjennomgang og gir utdanningsinstitusjonene mer tillit, handlingsrom og ikke minst også ansvar. Mens vi i dag måler institusjonene på en rekke indikatorer, vil vi ha utviklingsavtaler med den enkelte institusjon.

Vi vil altså styre hver institusjon mer individuelt, nettopp for å ta vare på mangfoldet av de ulike utdanningsinstitusjonene vi har i sektoren, og for å gi institusjonene mer frihet. Med endringene får institusjonene et enda tydeligere ansvar for å ivareta samfunnsoppdraget sitt og vurdere hvordan de skal disponere ressursene sine på en best mulig måte. Dette er også en del av regjeringens tillitsreform.

Jeg er enig med representanten Jønnes i at vi trenger gode kreative utdanninger også i framtiden. Samtidig kan ikke alle utdanninger regne med stor vekst framover, når handlingsrommet blir strammere og vi stadig får færre folk i arbeid. Det er en virkelighet som vi også i denne salen må bli mer og mer bevisst på. Uansett hvor jeg reiser, trenger vi flere folk. Bedrifter trenger flere ingeniører, kommunene trenger flere helsefagarbeidere, og vi trenger flere lærerkrefter i skolen. Dette krever også prioriteringer fra politisk hold.

I utsynsmeldingen har regjeringen uttrykt at det er viktig at universiteter, høyskoler og fagskoler særlig styrker utdanningskapasiteten innenfor helsefag, IT og områder som er viktige for det grønne skiftet, for å møte arbeidslivets behov for kompetanse i framtiden.

Jeg mener at rammebetingelsene vi har lagt for den høyere utdanningssektoren, gjør det mulig for kreative utdanningsinstitusjoner å fortsette å tilby og utvikle utdanningene sine framover i tråd med det som er samfunnets behov.

Kari-Anne Jønnes (H) []: Takk til statsråden for godt svar. Jeg kom til å tenke på at jeg helt glemte å takke for at statsråden kommer hit. Jeg har gledet meg til å møte statsråden på denne arenaen. Jeg er glad for at statsråden har ansvar for denne viktige sektoren framover, og at vi deler synet på viktigheten av kreative fag.

Vi i Høyre er opptatt av at vi skal styre i det store og ikke i det små. Det gjelder også for de kreative utdanningene. Vi i Høyre har også uttrykt veldig tydelig at vi er glad for regjeringens tydelige signaler om at vi skal prioritere i tråd med samfunnets behov. Derfor er jeg opptatt av å løfte de kreative utdanningene, for det er helt åpenbart at de kreative utdanningene er helt essensielt viktige for at vi skal dekke behovet i f.eks. helsevesenet. Jeg har lyst til å trekke fram at det er god samfunnsøkonomi å satse på kreative fag, også når vi må prioritere tydeligere, for kreative fag er et grunnlag for næringsutvikling og ivaretakelse av kulturarv, helse for unge og eldre, bolyst og mye mer.

Et eksempel på det er familiebedriften Øveraasen, som ligger på Gjøvik. I 2014 vant de Hedersprisen for god design. De samarbeidet med Eker Design. Øveraasen er et godt eksempel på at en tradisjonsrik, liten familiebedrift kan bli mer synlig i et internasjonalt marked. Øveraasen produserer maskiner som rydder snø på flyplasser over hele verden. Det at de samarbeider med en designer og gikk foran, gjorde at de fikk et helt nytt og mye større marked, og det bidrar til inntekter og utvikling av næring.

Uten kunstutdanningene kunne ikke dronning Sonja promotert norske kunstneres praktsmykker og således skapt internasjonal oppmerksomhet om norsk kunst og design, og Lise Davidsen, som er en av Norges aller flotteste stemmer, kunne ikke gått helt til topps i dronning Sonjas prestisjetunge internasjonale musikkonkurranse. Det er også enda en ting, for noe av det flotteste og kanskje beste eksemplet på viktigheten av kreative utdanninger er når musikkterapeuter bidrar til at ungdom blir elever i kulturskolen framfor å bli pasienter i helsevesenet.

Derfor er jeg opptatt av at vi løfter de kreative utdanningene og gir dem den oppmerksomheten og den plassen de trenger også i framtiden, som redskap for å nå de målene vi har, som er felles, både innenfor det grønne skiftet og innenfor helse. Hvordan vil statsråden bidra til det?

Statsråd Sandra Borch []: Jeg er enig med representanten Jønnes i at kreative utdanninger er viktig også i det som er samfunnslivets behov, enten det er innenfor helse, innenfor bolyst eller innenfor barn og unges tilbud. Selv er jeg så heldig at jeg har vært en del av det. Jeg har spilt tverrfløyte i korps i ti år og fiolin i to år. Jeg tror ikke mine talenter der var noe å spille videre på, men dette skaper en viktig sosial arena som jeg tror er viktig for veldig mange barn og unge.

Så er det et element som vi må ta inn over oss også i denne sal – at vi kommer til å mangle kompetanse på en rekke viktige områder i framtiden. Når jeg nå reiser rundt på besøk til akademia – til universiteter, høyskoler og fagskoler – og når jeg møter ulike organisasjoner og forbund, snakker de om at de mangler folk til viktige jobber i framtiden. Vi ser også i media at det er mangel på lærere, mangel på sykepleiere, mangel på viktige helsefagarbeidere, mangel på teknologer – alle mangler kompetanse og folk. Jeg mener at en av de viktigste oppgavene for Stortinget framover, er å diskutere hvordan vi skal få den rette, kvalifiserte arbeidskraften til å ivareta viktige områder innenfor hele dette landets behov.

Og så er det ingen tvil om at de kreative utdanningene også kommer til å være viktige for regjeringen, enten det er offentlige eller private. Det er ingen tvil om at de bidrar positivt med tanke på det tilbudet man gir barn og unge, men ikke minst med tanke på det tilbudet man egentlig bidrar med til hele befolkningen, og kanskje særlig etter at vi har vært gjennom en pandemi og mange kanskje føler på en større ensomhet og utrygghet enn det man har gjort før.

Representanten Jønnes refererte til Hennes Majestet Dronning Sonja i innlegget sitt, og jeg deler det engasjementet vi har fra vår flotte dronning med tanke på de kreative utdanningene, som også kommer til å være viktig for regjeringen framover. Det er med et element om at vi i denne salen er nødt til å ta en debatt om hvordan vi skal sikre den rette kompetansen inn i framtiden, for vi vet at vi kommer til å mangle folk og arbeidskraft framover.

Lise Selnes (A) []: Først av alt: Tusen takk til interpellant Jønnes for å ta opp et viktig tema, og tusen takk til statsråden for gode og solide svar.

Kulturutdanninger er avgjørende for veldig mye i Norges land. Av og til tenker vi – jeg er i debatter der det framstilles slik – at dette er unødvendige utdanninger, og at vi kun trenger å utdanne folk til å løse de utfordringene vi har i helsevesenet, de utfordringene vi har med nok ingeniører, IKT, lærere osv. Men de kulturelle utdanningene våre er også viktige i alle disse yrkene. I norske kommuner er vi avhengig av å ha arkitekter, vi er avhengig av å ha samfunnsplanleggere, vi er avhengig av å ha folk i kulturskolene som er med og løfter våre unge. Vi er også avhengig av å ha Den kulturelle spaserstokken – som jeg ser var på besøk i min egen kommune denne uka og skapte stort engasjement blant de eldre i kommunen, med flere hundre tilhørere. Det skaper en verdi i livet som er større enn bare den daglige driften på sykehjemmet eller i omsorgsboligen. Vi er avhengig av de store kulturopplevelsene vi har når vi er i Konserthuset, i Den Norske Opera eller andre steder. Kulturutdanningene er også samfunnsviktige.

Jeg tror noe av spørsmålet som interpellanten stiller, og som gjør at en del institusjoner er urolige, handler om finansiering, og det handler om hvordan vi skal finansiere UH-sektoren framover. Utsynsmeldingen er krystallklar, og det er brede flertall for hvordan også den skal forenkles. Den forenklingen fører jo til at kunst og kultur ikke lenger er i de to øverste kategoriene for finansiering, som de var tidligere. Derfor var det også bredt flertall på Stortinget i utsynsmeldingen for å legge til en merknad om at dersom en skal øke antall studieplasser på disse studiestedene, må det følges av en tilleggsbevilgning. Det forstår alle, for dette er dyre utdanninger å gjennomføre. Jeg tror at statsråden og regjeringen ved å prioritere opp studieplasser også må prioritere tilleggsbevilgning. Jeg ikke bare tror det – det må gjøres, for det er dyre utdanninger.

Det er riktig som statsråden sier, at vi vil mangle folk i Norge i framtiden, og den mangelen fører til at konkurransen om både studieplasser og mennesker blir hardere. Derfor er det viktig å synliggjøre hvorfor de kulturinstitusjonene som nå er urolige, kanskje også vil trenge flere studieplasser i framtiden for å løse nettopp de samfunnsutfordringene som er der. Dette handler om å nå målene i det grønne skiftet, det handler om trygg og god velferd, og det handler om å lykkes med en hverdag i våre kommuner, i vårt næringsliv og blant oss som mennesker her på jorden, for at vi skal ha gode liv i framtiden.

Derfor er diskusjonen: Hva er samfunnsnytte? Kulturelle utdanninger er også samfunnsnytte, og for Arbeiderpartiet er det viktig å presisere det. Jeg tror at det i budsjettbehandlingen vi skal gjennom nå, vil være viktig for Arbeiderpartiet at vi også synliggjør disse fagenes plass i framtiden.

Jeg vil avslutte med å si at kompetanse på disse viktige områdene krever studieplasser, og det krever en trygghet for institusjonene. Jeg tror det er den tryggheten de etterspør nå, og det er den tryggheten vi må vise gjennom både Stortingets og regjeringens arbeid for at de skal kjenne sin plass i det norske utdanningssystemet i framtiden. Jeg heier i hvert fall stort på kreative utdanninger, og jeg er helt sikker på at vi skal lykkes med å løfte dem videre i en mer konkurrerende framtid for både utdanningssystem og mennesker i Norge.

Liv Kari Eskeland (H) []: Først har eg lyst til å takka interpellanten for å setja dette veldig viktige temaet på dagsordenen. Det er eit tema som det burde ha vore høgare bevisstheit omkring når me snakkar om dei framtidige kunnskapsbehova og utdanningane våre. Desse utdanningsinstitusjonane er berebjelken for at me skal kunna utvikla oss innanfor kunst- og kulturfeltet, men òg innovera på dei fleste område.

Kreative næringar møter me innanfor kultur- og mediesektoren, reklame, dataspel, design og arkitektur. Dette er verksemder me har i mange delar av samfunnet. Nokre har økonomisk karakter, mens andre handlar om livskvalitet og verdiar i lokalsamfunn og om ny teknologi.

Ei satsing på kreative næringar vert ofte brukt aktivt for å styrkja attraktiviteten til regionane, for å skapa bulyst for unge menneske, og det treng me i heile landet. På den måten er kreative næringar med på å skapa økonomisk vekst og lønsemd òg for andre delar av næringslivet.

Det vert òg brukt som omdømebygging for å gjera Noreg kjent utanfor landegrensene våre. Her bidrar dei kreative næringane og aktørane godt, f.eks. når Snøhetta vinn arkitektkonkurransen om biblioteket i Alexandria. Då set dei søkjelyset på norsk design, og dei drar med seg fagkompetanse som òg andre arkitektar kan profittera på.

Kanskje er gevinsten me oppnår gjennom samspel mellom kreative personar og tekniske personar, det som gjev oss dei største gevinstane, slik interpellanten òg er inne på. Her har me mange eksempel å visa til. Innovative tankar har ofte utspring i kreative menneske som har kanskje litt sprøe idear, som òg tenner kreativiteten hos dei som har noko meir teknisk ballast. Difor har me olje- og gassinstallasjonane våre – der me har verdsrekordar. Difor har me flytande havvindmøller – ein innovasjon som første gongen vart teikna på ein serviett. Suksessen til Musk er fundamentert i kreativiteten som ligg i ein menneskehjerne. Han evnar å innovera konstant, basert på kreativitet kombinert med teknologi og sett saman på nye måtar. Lista er utømmeleg. Me veit at me må sørgja for å trigga nettopp desse personane som kan skapa desse disruptive prosessane og innovasjon som tek oss framover. Det kan føra til at me gjer ting på meir innovative og lurare måtar. Me forventar difor at det vert lagt til rette for den grunnmuren som desse utdanningsinstitusjonane er, der grunnlaget vert lagt.

Til sist: Når ein endrar rammevilkåra til desse institusjonane – dei få institusjonane me snakkar om her – er det viktig at konsekvensane vert godt belyste, og at det ikkje vert gjort utan dialog med dei respektive institusjonane, for me mottek bekymringsmeldingar som peiker på korleis endringar i finansieringsmodellane påverkar institusjonane, der det kanskje er naturleg med eit pauseår for å tileigna seg erfaring og kompetanse etter å ha gjennomført ein bachelorgrad, før ein tek til på ein mastergrad. Bergen Arkitekthøgskule, BAS, er eit eksempel på ein slik institusjon. Føreseielege rammevilkår er heilt nødvendig, òg for desse institusjonane.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Temaet som blir tatt opp, er viktig. Senterpartiet imøtekommer initiativet i Stortinget til å sikre viktige fagmiljøer videre. Jeg synes eksempelet som Jønnes tar fram om Øveraasen, er veldig interessant.

Om vi skal komme oss ut av en krevende situasjon og diskutere veien videre, bør vi også vie litt tid til hvordan vi har havnet her. Strukturreformen innen høyere utdanning ble initiert av Solberg-regjeringen i Meld. St. 18 for 2014–2015, «Konsentrasjon for kvalitet – Strukturreform i universitets- og høyskolesektoren», kalt strukturmeldingen.

Den har ført til den største organisatoriske endringen i universitets- og høyskolesektoren på over 25 år. Intensjonen bak reformen var å øke kvaliteten på utdanninger og forskning ved å samle ressursene i sektoren på færre institusjoner. Som en følge av strukturreformen har 33 statlige universiteter og høyskoler blitt redusert til 21. Det er i tillegg blitt gjennomført flere endringer i den private delen av sektoren.

Senterpartiet advarte allerede ved behandlingen av strukturreformen om at den ville medføre nedlegging av studiesteder og sentralisering av virksomhet. Alle disse advarslene ble den gang, i 2015, avvist. Dagens situasjon viser oss at vi fikk rett.

Ensidig å være opptatt av strukturendringer uten samtidig å diskutere både universitetenes, høyskolenes og det enkelte fagmiljøs formål og kvalitet måtte gå galt. En snever definisjon av kvalitet og manglende tanker om hvordan mindre fag skulle ivaretas, tydeliggjorde akkurat det. Med hastverk og underfinansiering ble strukturreformen vedtatt i 2015, og har satt oss i den situasjonen vi er i i dag.

Jeg vil sitere fra innstilling 348 S for 2014–2015, som da var komiteens innstilling til nettopp strukturmeldingen:

«Komiteens medlem fra Senterpartiet er bekymret for at både kvalitet og geografisk tilgang på høyere utdanning vil svekkes når regjeringen i meldingen regisserer en storstilt sammenslåing av institusjoner. Dette medlem registrerer at prosessen er begrunnet i behov for å øke kvaliteten innen utdanning og forskning, men mener det er en fare for at regjeringens manglende gjennomgang av kvalitetsdrivere, samt meldingens snevre definisjon av kvalitetsbegrepet, vil kunne føre til en storstilt sanering av gode fagmiljøer og frata regionene viktig forskning og kompetanseutvikling. Dette medlem er derfor kritisk til utgangspunktet og premissene for den pågående prosessen.»

Enkelte institusjoner fikk delta på en overgangsordning. Senterpartiet påpekte da at kreative og små fag burde hensyntas, men Høyre i regjering var bare villig til å prioritere det som gikk på beredskap.

Dagens situasjon viser i høy grad hvor viktig både design, kultur og kunstuttrykk er for beredskap. Eksempler kan være soldater i Ukraina som bruker musikk til avkobling og samhold, eller gigantiske digitaliseringsprosjekter som ikke fungerer optimalt, bl.a. på grunn av dårlig design. Jeg forstår at finansiering er kjernen for fagene og fagmiljøene vi prater om her. I revidert nasjonalbudsjett utvidet regjeringen overgangsordningen fra 2025 til 2030 for fem private institusjoner, som får finansiering over Kunnskapsdepartementets budsjett.

Jeg vil trekke fram også Limpi og NSKI som viktige fagmiljøer innenfor sine felt, som ivaretar en viktig oppgave for utdanning og kompetanseheving.

Dagens interpellasjon vil kanskje bidra til å løfte fram problemstillingen og disse fagmiljøene, og jeg håper vi kan finne en løsning som bidrar til at vi ivaretar det vi alle her er enige om at er viktige fagfelt, inn i framtiden.

Grete Wold (SV) []: I den tiden vi nå er inne i, er det fort at man blir opptatt av hva som er viktigst nå, hva vi må prioritere i stramme tider, hva som ikke er så livsviktig, og hva vi kan sette på vent, selv om vi ikke liker det. Det er nok en øvelse vi må ta, og jeg er sikker på at alle politikere kjenner seg godt igjen i det, om enn man ikke trives med den øvelsen.

Hva er viktigst, hva er det vi må prioritere? Det er her politikken ofte skiller litt lag, selv om vi ønsker mye av det samme med hensyn til målsettingen. Som en del av denne øvelsen får ordtaket «å spare seg til fant» en ny betydning. Det som synes innsparende og ikke så viktig nå, kan lett gi oss hodepine senere.

Kunst, kultur, kreativitet og nyskaping blir ofte omtalt som noe fint, noe positivt, sosialt viktig og limet i samfunnet vårt, men det er så mye, mye mer enn det. Med fare for å bruke i overkant store ord kan man jo si at kunst, kultur, musikk, litteratur og filmskaping er bærere av vår kulturarv, står for en stor del av vår innovasjon, står i kampen for demokratiet, er en beskytter av ytringsfriheten og har nøkkelfunksjoner innenfor folkehelse, det grønne skiftet og et samfunn med mangfold, som vi alle ønsker.

Vi sier ofte at de som vokser opp nå, vil jobbe i yrker som ennå ikke er funnet opp, og jeg kan forsikre om at det nok ikke er min generasjon som kommer til å skape dem heller. Det er det kreative, nytenkende unge mennesker som evner å tenke utenfor boksen som vil gjøre, unge som evner å utforske nye tilnærminger til verden slik den ser ut i dag, og som er åpne for endringer som kommer til å skje raskt. Nettopp kunstfagenes metodikk og tilnærminger er derfor uvurderlige i det grønne skiftet. Perspektiver må utvides for at vi skal nå et bærekraftig samfunn, og at det skal utvikles og lykkes.

Vi trenger designere og arkitekter som vil tegne framtidens hus og infrastruktur grønn og bærekraftig. Vi trenger musikkpedagoger som kan starte og drive demenskor, og musikkterapeuter som driver behandling for tenåringer med rus- og psykiske utfordringer. Vi trenger filmskapere som produserer dokumentarfilmer basert på fakta og virkelighet, og som holder ulike perspektiv og etikk høyt, i en verden som preges stadig mer av «fake news» og kunstig intelligens.

Det er derfor våre små, spesialiserte høyskoler innenfor kunstfeltet ikke er noe som kan nedprioriteres selv om det er stramme tider – det er nettopp nå vi trenger dem.

Tusen takk til interpellanten, som tar det opp, takk til statsråden og til forrige taler, som nevner både NSKI, Limpi og andre gode institusjoner jeg håper vi kan sette fokus på framover.

Kari-Anne Jønnes (H) []: Takk til alle som har bidratt i diskusjonen. Jeg synes det har vært mange gode innlegg, og vi har nå bevis for at vi er mye mer enig enn vi er uenig på dette området. Det er veldig bra.

Jeg mener som representanten Wold at her er det om å gjøre ikke å spare seg til fant. Derfor synes jeg det er pussig, og egentlig ganske trist, at representanten Strand klarer å gjøre også dette til en sentraliseringsdebatt, for det er det ikke. Jeg vil minne om at strukturreformen handlet om robusthet, den handlet om en ambisjon på institusjonenes vegne og en forventning om at de klarte å prioritere, og at de også skulle få lov til det. Derfor er det på sin plass å minne om at det er dagens regjering som detaljstyrer og dermed bidrar til å bruke penger på bitte små institusjoner som ikke er prioritert på grunn av kvalitet, og som derfor bidrar til at det ikke er penger til arbeidsmiljøet for dem som studerer ved f.eks. Griegakademiet.

De små og kreative utdanningene er kostbare, og det er derfor det er så viktig at vi har denne diskusjonen her i dag. Vi er nødt til, som representanten Selnes påpekte, å skape trygghet og forutsigbarhet for institusjonene og utdanningene, for vi ser dem, og vi vet at de er viktige. Jeg mener helt åpenbart at det er god distriktspolitikk, og det er godt at vi har møteplasser og skaper god lyst over hele landet. Vi må huske at uten disse utdanningene er det ingen som bidrar til festivaler over hele Distrikts-Norge. Vi får ikke Den Norske Opera og Festspillene i Bergen, og vi får ikke flere demenskor. Jeg håper jo at vi – alle sammen – ikke ender i demenskor, men skulle det nå bli sånn at vi trenger et demenskor, håper jeg at vi har en dirigent som tar vare på oss, for det fortjener vi, alle sammen.

Derfor er det så viktig at vi står sammen i denne diskusjonen og forholder oss til tilstanden slik den er i dag, og at vi ser helheten. Nå har ikke jeg nevnt så mange institusjoner, men jeg er veldig glad for at statsråden nevnte både offentlige og private, for innenfor dette feltet er det også veldig mange private som vi trenger å ivareta.

Nettopp fordi vi står overfor så mange utfordringer – særlig innenfor helse, der vi f.eks. trenger mer simulering i sykepleierutdanningen og bedre eldreomsorg – og nettopp fordi vi må skape flere muligheter for ungdom med utfordringer, mener jeg faktisk at de kreative utdanningene er nøkkelen til å løse mange av de utfordringene. Så tusen takk, alle sammen, og jeg gleder meg til å høre statsråden avslutte.

Statsråd Sandra Borch []: Jeg vil også takke for debatten og interpellasjonen. Jeg mener at dette er en viktig debatt. Det er ingen tvil om at kunst, kultur og musikk, kreative utdanninger, er viktig også for denne regjeringen.

Det er flere av representantene som har nevnt nettopp forutsigbarhet rundt finansiering som et viktig element. Det er jeg helt enig i. Så er jeg ikke enig i at desentraliserte tilbud bidrar til mindre kvalitet. Jeg mener heller kanskje det stikk motsatte, at det bidrar til mer kvalitet og er en mulighet til å få flere inn i viktige utdanninger. Nå vet vi at over 500 000 står utenfor Nav-systemet eller et utdanningssystem. Hvordan vi skal få dem med videre, er også et viktig element i en hvilken som helst debatt når vi diskuterer utdanning.

Det er ingen tvil om at det er utsynsmeldingen som ligger til grunn for regjeringens politikk. Jeg mener også at vi leverer i årets budsjett på finansieringssystem, der er overskriften tillit og avbyråkratisering, at vi nettopp legger det til institusjonene, at vi har tillit til at de skal utføre sine viktige samfunnsoppdrag også innenfor kunstneriske og kreative fag.

Det er veldig mange gode eksempler på bedrifter som hevder seg godt både nasjonalt og internasjonalt på kreative elementer. Det mener jeg at vi skal være stolt av. Norge har veldig mange gode eksempler å vise til. Det kommer av at vi har viktige utdanninger innenfor dette feltet og er et av de fremste landene i verden når det gjelder å bidra til det.

Jeg vil takke representanten Jønnes for at jeg får komme til Stortinget så tidlig som ny statsråd på dette feltet. Jeg gleder meg til å bli kjent med komiteen. Jeg gleder meg til veldig mange viktige debatter i denne salen om hvordan vi skal forme utdanningspolitikken framover. Det står mange viktige debatter for tur om hvordan vi skal klare å fylle det kompetansebehovet som Norge har i årene som kommer, både i den akutte situasjonen nå og ikke minst om 10, 20, 30, 50 og 100 år.

Presidenten []: Da er debatten i sak nr. 2 avsluttet.

Dermed er dagens kart ferdigbehandlet.

Ber noen om ordet før møtet heves? – Møtet er hevet.