Une Bastholm (MDG) [13:48:05] (ordfører for saken): For ett år siden meldte Norge inn et forsterket klimamål for 2030 til FN, og i dag skal vi oppdatere loven i tråd med det oppdaterte målet om å redusere utslippene med 55 pst. innen 2030, sammenlignet med referanseåret 1990. Det er en formalitet, men en viktig en, og jeg vil takke komiteen for samarbeidet.

Denne saken har hatt et uvanlig løp. Ikke bare ba regjeringen først om en rask behandling før sommeren, til tross for at de hadde levert proposisjonen etter fristen for vårsesjonen; i løpet av behandlingen har det også kommet fram at stortingsmeldingen om Norges klimapolitikk som regjeringen lenge har varslet neste år, vil ha hovedvekt på utslippsreduksjoner i perioden etter 2030. Den skulle altså ikke ha som mål å forankre tiltak de neste sju årene som skal sikre at vi når 55-prosentmålet for utslippskuttene innen 2030.

Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at dette sjokkerte opposisjonen. Jeg vil minne om at vi har en mindretallsregjering. Selv om regjeringen mener å ha lagt fram klimaplanen sin i Grønn bok, som et vedlegg til statsbudsjettet, er altså ikke planen forankret i denne salen. Vi kan mene noe om det i mediene, men vi har ikke fått noen sak å forhandle på og vedta i Stortinget.

Å ikke legge fram Norges oppdaterte klimaplan for 2030 til behandling i Stortinget er like hårreisende som å skulle legge Nasjonal transportplan eller Forsvarets langtidsplan som vedlegg til statsbudsjettet – kanskje enda verre, vil mange mene. Ikke bare er det udemokratisk, det gir mye mindre forutsigbarhet til folk og næringsliv, og det svekker sannsynligvis Norges evne til å redusere utslippene og nå målene våre, fordi det to partier i en regjering tør å stå for alene, typisk er mindre ambisiøst enn det vi kunne ha blitt enige om med et bredt flertall i ryggen.

Jeg er derfor glad for at et flertall, hele opposisjonen, i dag krever at regjeringen kommer tilbake til Stortinget våren 2024 med en stortingsmelding som viser hvordan Norge skal kutte utslippene fram mot 2030 i tråd med Norges klimamål. Så glad er jeg altså at jeg har tatt på meg dette smykket som minner meg om barna og generasjonsperspektivet som vi bør ha i bakhodet i dag.

Det er også en rekke viktige forslag som ikke får flertall i dag. Som Miljøpartiet De Grønnes representant i komiteen må jeg si det er en tapt historisk mulighet til å forsterke et av Stortingets viktigste styringsverktøy for å nå klimamålene. For å kunne utdype de forslagene, som det er flere av, kommer jeg til å tegne meg på nytt – men før det tar jeg opp alle forslagene som Miljøpartiet De Grønne er med på, og jeg takker komiteen for en god og rik behandling.

Mani Hussaini (A) [13:51:02]: Arbeiderpartiet og Senterpartiet har store klimaambisjoner på vegne av Norge. Kort tid etter at vi kom inn i regjeringskontorene, valgte vi å oppdatere Norges klimaforpliktelser for å redusere klimagassutslippene fra 50 til 55 pst. sammenlignet med 1990.

Noen vil påstå at det er unødvendig, og andre vil påstå at det er for lite. Sannheten er at vi står overfor en enorm omstilling i hele samfunnet, og vi trenger hele samfunnet, næringslivet, offentlig sektor og alle og enhver for å greie det.

Noen tror til og med ikke på klimaendringene, iallfall ikke at de er menneskeskapt. Men hvert eneste år får vi rapporter utarbeidet av verdens fremste klimaeksperter som stadfester faktum: Vi er i ferd med å koke vår egen jordklode. Sommerens flom, som fikk navnet Hans, herjet i norske bygder og gjorde mange hjemløse. Det burde ha gitt alle, ja, til og med

klimaskeptikere – eller, som jeg kaller dem, faktaskeptikere – noe å tenke på. Klimaendringene er ikke noe som skjer i andre land og på andre kontinent. Det skjer i Europa og i Norge i aller høyeste grad. Derfor trenger vi klimaambisjoner som stopper oppvarmingen av jordkloden, og vi er i gang med oppryddingsaksjonen etter åtte tapte år med Høyre i regjering.

Regjeringen har i tillegg til et forsterket klimamål også gjennom et nybrottsarbeid innen norsk klimapolitikk lagt fram klimastatus og -plan, kjent som Grønn bok. Grønn bok er regjeringens årlige status og plan for hvordan det står til med arbeidet for å nå våre klimamål, tonn for tonn.

Opposisjonen har vært opptatt av og kommer til å snakke mye om at vi må ha en egen stortingsmelding om klima, men det er for lite forpliktende her og nå. Hvor mange ganger har ikke regjeringer lagt fram klimameldinger uten å nå klimamål? Grønn bok er det mest forpliktende en regjering kan ha for å nå klimamålene sine og bli målt på sin innsats. Stortinget kan i større grad med Grønn bok enn med klimameldinger vurdere regjeringens innsats for å nå klimamålene.

Jeg er glad for at vi har en regjering som inviterer Stortinget til årlig å vurdere regjeringens innsats for å nå klimamålene. Tiden for vage og lite forpliktende ambisjoner bør være over, iallfall hvis vi har ambisjoner om å nå klimamålene.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [13:53:47]: Jeg vil starte med å takke en samlet opposisjon for et veldig godt samarbeid i denne saken. Jeg er glad for at vi har samlet oss for å kreve at regjeringen legger fram en mer troverdig klimaplan fram mot 2030. Det er nødvendig, særlig når regjeringen har valgt å sende inn et nytt klimamål til FN uten å redegjøre for hvordan dette målet skal nås.

Jeg vil minne representanten Hussaini på at det var Solberg-regjeringen som la fram Norges første forpliktende klimaplan, som viste tonn for tonn hvordan vi skulle nå klimamålene, og det var vi som inngikk det forpliktende samarbeidet med EU. Det er det som er taktskiftet i norsk klimapolitikk. Akkurat nå mangler Norge kraft, vi mangler nett, og vi mangler en troverdig klimaplan. Regjeringens grønne bok forutsetter tiltak i ikke-kvotepliktig sektor, som regjeringen verken har vedtatt eller finansiert. Det er jo fint at regjeringen ønsker å la Stortinget være med og vurdere klimapolitikken deres, men det er noen her som også er valgt inn for å påvirke og faktisk være med og forhandle og bestemme.

Miljødirektoratet mener det trengs 34 TWh mer kraft for å nå klimamålene våre i 2030. De siste to og et halvt årene har regjeringen gitt konsesjon til rundt 0,3 TWh. Rammevilkårene for mer fornybar energi har blitt forverret i en tid da vi trenger betydelig mer fornybar energi. Samtidig har Statnett varslet Vestfold, Telemark og store deler av Østlandet om at det ikke er kapasitet til nytt strømforbruk før 2030–2035. Dette gjør det samlet sett mye vanskeligere for Norge, for norsk næringsliv og for norsk industri å oppfylle våre klimamål. Likevel har regjeringen valgt å melde inn et nytt klimamål til FN, og denne innmeldingen krever ikke samtykke fra Stortinget. Det er naturlig at Norges forpliktelser gjenspeiles i klimaloven, og Høyre stemmer derfor for proposisjonen slik den foreligger nå.

Skal vi lykkes med en så stor transformasjon som vi trenger i årene framover, må vi ha en ærlig debatt om hvor vi står og hva vi skal. I denne proposisjonen velger regjeringen å utvide muligheten til å benytte seg av ikke bare kvotekjøp i EU, men også FN-kvoter, for å oppfylle Norges klimamål. I brevet til komiteen fra statsråd Barth Eide skriver han at vi vil være avhengige av å skaffe kvoter under artikkel 6 for å oppfylle målet vårt dersom samarbeidet i EU ikke tar oss til 55 pst. Han vil ikke sette en øvre eller nedre grense for hvor stor andel av Norges utslipp som skal kompenseres med slike FN-kvoter. At FN-kvotene også skal benyttes til å oppfylle Norges klimamål, framgår også av forslaget til statsbudsjett. Derfor ble jeg litt overrasket da statsråden i spørretimen forrige uke uttalte at FN-kvotene som regjeringen ønsker fullmakt til å kjøpe, på over 8 mrd. kr, ikke skal kunne brukes for å oppfylle våre forpliktelser etter Parisavtalen. Hvis det stemmer, endrer det også forutsetningene for behandling av denne saken, så det håper jeg at statsråden kan avklare.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [13:57:01]: Det er stadig en offentlig debatt om hvor realistiske klimamålene Norge har forpliktet seg til, er, og det er bra, for omstillingen har betydning for folk og næringsliv i hele landet.

Regjeringen har en offensiv klimapolitikk der vi styrker våre klimamålsettinger, samtidig som vi tar grep som gir reelle utslippskutt for å få oss i mål. Dagens regjering har i klimaarbeidet innført et nytt og viktig styringsverktøy, regjeringens klimastatus og -plan, også kalt Grønn bok. Den viser hvordan Norge ligger an i forhold til våre forpliktelser. Framskrivingene i årets grønne bok sannsynliggjør for første gang at Norge kan klare en forsterket målsetting i ikke-kvotepliktig sektor.

Grønn bok viser at Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering ansvarliggjør sin egen klimapolitikk hvert år overfor Stortinget og det norske folk. Det skaper grunnlag for god og saklig debatt om utfordringene samfunnet står overfor. Det gir også legitimitet til den klimapolitikken Norge fører. For klarer vi ikke å få folk med oss i omstillingen, vil vi heller ikke klare å nå målene.

Representanter fra opposisjonen har uttalt at de opplever at det er et demokrativakuum i klimapolitikken. Jeg vil minne om at dagens regjering er en mindretallsregjering. Opposisjonen på Stortinget står fritt til å vedta endringer i regjeringens klimapolitikk, f.eks. i behandlingen av statsbudsjettet for neste år.

Grønn bok gir et oppdatert faktagrunnlag for Stortinget, som gir gode forutsetninger for å utforme og endre regjeringens klimapolitikk – om de klarer å bli enige. Det eneste opposisjonen kan enes om, er at de er uenig med regjeringen. Det er verken spesielt sjokkerende eller nyhetsverdig. Mer påfallende er det at opposisjonen, selv med de beste forutsetningene, ikke klarer å komme til enighet om noen reelle endringer i regjeringens klimapolitikk. Det de derimot kan enes om, er at Stortinget trenger enda en stortingsmelding om klimapolitikken fram mot 2030.

Dagens regjering viser at vi tar klimaendringene på alvor, og gjennomfører tiltak som gir en geografisk og sosialt rettferdig omstilling. Bare sånn kan vi få med oss befolkningen i omstillingen, samtidig som vi utvikler hele landet. Jeg er sikker på at vi kommer til å kjøre mange debatter om klimapolitikk i denne salen framover, og det er viktige debatter som både Senterpartiet og Arbeiderpartiet gjerne tar.

Terje Halleland (FrP) [13:59:46]: Nå er det stor oppmerksomhet rundt både klimamålet og klimamålsettingene. Det er positivt, og det er en viktig debatt, men debatten har dreid seg mer om hvorvidt det er mulig å nå disse målene, og å prøve å forstå hva slags politikk regjeringen står for. For nå er det flere og flere som ikke lenger tror at disse målene kan nås. Faktisk ser det sånn ut i samfunnet for øvrig at de fleste ikke lenger tror at vi kan nå disse målene. De forstår egentlig ikke engang hva målene er. Da statsråden var på Stortinget forrige uke, kunne han fortelle at de hadde sju forskjellige planer, og han var selv sterkt forvirret om hvilken plan han skulle følge. Da er det ikke rart at folk flest også blir forvirret.

Regjeringen har et ansvar for å komme med ett mål og én plan og fortelle hva konsekvensene er av det målet og den planen, og fortelle det norske folk hva det vil koste. For dette har vi ikke kunnskap om. Dette har ikke vanlige folk kunnskap om, dette har altså ikke Stortinget kunnskap om, og nå viser det seg at regjeringen heller ikke har kunnskap om det.

Stortinget blir i dag invitert til å være med og forsterke klimamålene – altså noen mål som ingen tror på lenger, og som ingen vet konsekvensene eller kostnadene av. Derfor ønsker Fremskrittspartiet, som det eneste partiet, å sende denne saken tilbake igjen til regjeringen, og at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en sak der de forteller hvilken betydning dette vil få for samfunnet.

Jeg ønsker samtidig å gratulere regjeringen med – etter å ha fått en samlet opposisjon til å protestere fordi ingen forstår konsekvensene av det regjeringen har lagt fram – allikevel å klare å få flertall for det. Det står det respekt av. Er det da ansvarlig av den opposisjonen som ikke har tro på og selv ikke forstår konsekvensene eller kostnadene av planen, å være med på å gå inn for en sånn avtale? Det er ene og alene ved at de ser muligheten til å kjøpe kvoter.

SSB har kommet ut med tall som viser at utslippene har gått ned med 0,8 pst. i fjor. Det er 5 pst. siden 1990. De neste seks årene skal vi redusere mer årlig enn vi har klart de siste 30 årene.

Terje Halleland (FrP) [14:02:46]: Ja.

Sofie Marhaug (R) [14:03:00]: Det er lett å gå seg vill i skogen av ulike klimamål. Det er like lett å miste troen på dem, ettersom temperaturen på kloden stiger, og utslippsreduksjonen langt på vei uteblir. Rødt mener likevel det er riktig med ambisiøse mål, slik at vi har noe å strekke oss etter. Det er ikke bare symbolpolitikk hvis vi følger opp med politisk handling. Det er også verdt å minne om at det er stor forskjell på om vi klarer å dempe virkningene av klimaendringene, enten det er 1,5 grader eller 2 grader. Det er fortsatt stor forskjell på disse scenarioene og de verst tenkelige scenarioer. Politiske veivalg påvirker hvor ille det vil gå.

Rødt er opptatt av at vi skal ha en politikk som er i tråd med de målsettingene vi setter oss. Det har vi altså ikke i dag. Dagens politikk er preget av kortsiktige løsninger som i verste fall har usikre eller til og med negative konsekvenser for klimaet globalt, som f.eks. biodrivstoff eller elektrifisering av sokkelen.

Vi er opptatt av at vi gjennomfører en rettferdig klimapolitikk som virker. Da kan vi ikke kjøpe oss ut av krisen eller skyve ansvaret over på andre. Vi må erkjenne at forbruket til særlig de aller rikeste må ned. Denne uken kom Oxfam med en rapport som viser at jordens rikeste én-prosent forurenser like mye som de fattigste to tredjedelene. Fra før av vet vi, bl.a. på grunn av arbeidet til den franske forskeren Lucas Chancel, at forskjellene ikke bare er store mellom land, men også internt i land. Selv i Norge har utslippene økt mest på toppen.

Da trenger vi kraftfulle omlegginger, der de rikeste tar den største regningen, og der det finnes gode, kollektive løsninger på problemene. Dette betyr færre fly der det finnes tog, mindre motorvei og mer bane og kollektivtransport. Det betyr at vi må ta vare på og prioritere den kraftforedlende industrien som baserer seg på kortreist, fornybar vannkraft heller enn mer olje- og gassleting.

Vi trenger politisk styring for å få til en reell omstilling heller enn en markedsstyrt krasjlanding, der vi politisk prioriterer mer klimavennlig industri- og næringspolitikk. Dette handler ikke minst om hvem som skal få tilgang til kraften. Vi kan ikke fortsette å bygge ned naturen for å forsyne sokkelen med kraft fra land, vi kan ikke åpne opp nye sårbare områder og bygge ut infrastrukturen til det. Vi har begrenset med naturressurser og arbeidskraft.

Alt dette fordrer politisk handling – også utenom klimaloven. Hvis vi setter oss målsettinger vi ikke prioriterer i virkeligheten, spiller de målsettingene mindre rolle.

Ola Elvestuen (V) [14:06:18]: Global oppvarming og tap av natur er de største problemene verden står overfor, og vi er nødt til å nå klimamålene som ligger i Parisavtalen. Parisavtalen er hovedgrepet for å nå målet om å holde temperaturstigningen ned mot 1,5 grader.

Litt til diskusjonen: For det første støtter Venstre selvfølgelig innstillingen om at vi konkretiserer klimamålet til 55 pst. EU har nå sagt 55 pst., da bør vi ha det samme målet. Det er en presisering fra 50, som var det tidligere målet, til 55 pst.

Til klimamål: Det er klimaavtalen med EU som gjelder, og den er forpliktende. Det er ikke et mål vi ser om vi skal nå, det er en juridisk bindende forpliktelse, og det må være førende for norsk politikk. Det vil si at EUs mål om å redusere med 63 pst. innen kvotepliktig sektor vil vi nå, og en god del av de utslippskuttene må også tas i Norge.

Regjeringen henger langt etter på det som er innsatsfordelingen. Der skal vi ned 50 pst. med det forsterkede målet EU har satt. Jeg forventer at regjeringen kommer med en sak til Stortinget om at vi også skal slutte oss til det forsterkede målet, og da må det helt andre tiltak inn.

Innenfor transport har Norge ligget i forkant. Der svekker regjeringen sine tiltak. Det har de gjort overfor elbiler, det gjør de for elvarebiler, det gjør de innenfor tungtransport. Det er ingen nye bestillinger inn mot Enova som gjør at de skal holde sine støtteordninger lenger, sånn at vi får mer volum på endringen. De gjør ingenting inn mot landbruk, som også er en del av innsatsfordelingen, eller andre områder. Der skal vi også ned 50 pst.

Frustrasjonen er stor når det gjelder arealbruk og arealbruksendringer, hvor vi allerede før det var en forsterkning, har forpliktet oss til at vi ikke skal ha utslipp fra arealbruksendring i 2030. Også der venter vi på det minste tiltak fra regjeringen. Det må komme.

Til slutt to forslag: Det ene er at vi trenger å presisere at det er 1,5-gradersmålet vi legger til grunn når vi skal lage nye klimamål. Det andre gjelder at EU skal vedta sitt forsterkede klimamål mot 2040 allerede til våren neste år. Det faglige rådet er at vi må redusere med 90–95 pst. innen 2040. Venstre mener at Norge må gjøre det samme – 90–95 pst. kutt ikke i 2050, men i 2040. Det er mulig, og vi kommer til å gjøre det når EU gjør det samme.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [14:09:38]: Jeg vil takke saksordføreren og komiteen for godt arbeid. Jeg er glad for at vi, ikke minst, har enes om å få en klimaplan, som jeg håper kan bidra til spennende og viktige tiltak senere.

Klimaloven har vært en viktig Kristelig Folkeparti-sak i veldig mange år. Jeg husker godt da vi endelig fikk gjennomslag for å få laget den, og fikk satt den inn i et nytt rammeverk, som et viktig virkemiddel for at vi ikke bare hadde mål, men for at vi også skulle gjennomføre dem.

I februar 2020 fikk jeg også lov til å være med på å skjerpe målet, sende inn et nytt mål under Parisavtalen, og skjerpe loven, og jeg er glad for at vi nå i fellesskap også skjerper den videre, ut fra de forsterkede målene vi har satt, opp til 55 pst.

Jeg mener at dette virkemidlet faktisk betyr noe, men det må alltid følges av tiltak. Derfor mener jeg det er viktig at regjeringa kommer med en stortingsmelding. Jeg skal ikke stå her og si at dette blir lett, men jeg er en av de politikerne som har tro på at vi skal klare å nå målene, at vi skal klare å kutte 55 pst. i samarbeid med EU. Det skal vi klare. Men gitt at jeg også vet at det ikke blir enkelt, og at jeg har mine kjepphester, slik jeg vet at andre politikere har andre kjepphester på viktige sektorer eller viktige tiltak, tror jeg det ville vært en styrke for politikken, en styrke for næringsliv og for folk, å kunne ha tydeligere ting å forholde seg til i tida framover – enten det er CO₂-avgiften eller det er ulike tiltak på ulike sektorer som en i størst mulig grad hadde klart å lage et forlik og en enighet om.

Jeg er glad for at det er enighet om at det skal komme en stortingsmelding, men jeg håper virkelig at vi sammen klarer å strekke oss fra de vanskelige særstandpunktene og primærstandpunktene til faktisk å gå sammen om noe som kan peke ut veien for hvordan vi skal nå målene i 2030.

Jeg vil også gi honnør til regjeringa for Grønn bok. Jeg mener det er et viktig virkemiddel. Jeg er nok ikke der at jeg mener det skal løse alt, og hvordan en skal komme videre, men det er et veldig viktig verktøy. Jeg er helt sikker på at det vil forbedres og utvikles hele veien, så det vil være et viktig styringsverktøy.

Så minnet representanten Elvestuen meg om 2040-målet – for det blir mye mål her. Det at EU allerede diskuterer og sannsynligvis kommer til å vedta skjerpede mål, mener jeg også må medføre endring i Norge. Men jeg er av den oppfatning at det er riktig å la debatten i EU gå, og så må vi heller komme med en skjerping av det i samarbeid med EU når den tid kommer.

Jeg synes også at statsråden, når han skal ha sitt innlegg, bør avklare hva som egentlig er målet. Jeg vet at det er en fortløpende debatt, men min oppfatning er at først snakker man i Hurdalsplattformen om 55 pst. kutt i hele økonomien, så er det sklidd på til å være i samarbeid med EU, og nå er det altså i samarbeid med EU, men med betydelig kjøp av FN-kvoter. Jeg vil helst at statsråden avkrefter det siste.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [14:12:53]: I 2017 vedtok Stortinget Norges første klimalov. Det er en viktig lov fordi den binder denne og kommende regjeringer til å omstille Norge i en klimavennlig retning. Den lovfester klimamålene våre og forplikter regjeringen til å gi Stortinget regelmessig informasjon om status og framdrift i arbeidet med Norges klimamål.

Klima- og naturkrisen er vår tids største utfordring, og i dag gjør verden for lite for å bremse utslippsutviklingen. FNs klimapanel er tydelig på at verden er langt fra å nå Parisavtalens temperaturmål. Økte forpliktelser er derfor avgjørende om vi skal kunne redusere utslippene våre i tråd med det langsiktige 2050-målet om å kutte utslippene med 90–95 pst.

Målene under Parisavtalen skal oppdateres og forsterkes hvert femte år. Siden lovens ikrafttredelse i 2018 har Norges klimamål for 2030 under Parisavtalen blitt forsterket i to omganger. Klimamålet for 2030 som i dag står i klimaloven, er et mål om å redusere utslipp med minst 50 pst. og opp mot 55 pst. i forhold til 1990.

Under klimatoppmøtet i Glasgow i 2021 ble alle land oppfordret til å vurdere sine klimamål, og på bakgrunn av denne oppfordringen meldte Norge i 2022 inn et oppdatert klimamål for 2030. Det innmeldte målet er å redusere utslippene med minst 55 pst. sammenlignet med 1990. Det forsterkede målet er forenlig med ønsket som vi har om å gjennomføre klimamålet for 2030 i nært samarbeid med EU.

Klimaloven § 3 foreslås her endret, slik at det lovfestede klimamålet for 2030 er i tråd med Norges oppdaterte klimamål under Parisavtalen. Forutsetningene for målet endres ikke, men det er ambisjonsnivået i det konkrete måltallet som økes fra «50 og opp mot 55 prosent» utslippsreduksjon til «minst 55 prosent» utslippsreduksjon.

Klimaloven og lovfestingen av klimamålet setter ambisjonsnivået, men legger ikke føringer for gjennomføringen av klimapolitikken. Gjennom denne regjeringens nybrottsarbeid innen norsk klimapolitikk, klimastatus og -plan, utformes nå klimapolitikken på en måte som gjør at vi skal sikre at Norge når sine forpliktelser.

Det har vært viktig for regjeringen å se dette i sammenheng med arbeidet med statsbudsjettet og involvere Stortinget i arbeidet med Grønn bok, og jeg vil minne om at Stortinget har full adgang til å avgi en egen innstilling om klimastatus og -plan hvis man ønsker å gjøre det.

Regjeringen tar også sikte på å legge fram en egen stortingsmelding om klima for perioden fram mot 2035 i løpet av 2024, slik at vi også har en plan for de målene vi har satt oss etter 2030.

May Britt Lagesen (A) [14:32:21]: Klimapolitikk krever absolutt både kortsiktig og langsiktig fokus. Norge har et todelt ansvar for utslippskutt og omstilling. Vi må forsterke våre høye ambisjoner over tid og gjennomføre realpolitikk for å realisere ambisjonene, samtidig som vi skal støtte utviklingsland i deres arbeid for lavutslippsutvikling, for hele kloden påvirkes av den klima- og omstillingspolitikken som føres i landene som har tilsluttet seg Parisavtalen.

I lys av at mange av våre nærmeste samarbeidspartnere, herunder EU, har satt seg netto null-utslippsmål for 2050, kan det faktisk forventes at denne omstillingen blir enda sterkere fram mot 2035. Derfor er det også riktig og viktig at regjeringen legger fram en helhetlig og overordnet stortingsmelding om klimapolitikk i 2024 for perioden fram mot 2035. Det må være en melding som også tar inn over seg internasjonale dimensjoner og samarbeid i langsiktige rammer.

Meldingen bør også utfordre oss på de faktiske realitetene i at fossil energi vil være enormt stort i 2050. Hvordan kan det løses, sett i sammenheng med at vi ikke løser klimakrisen ved å skape en nasjonal og global energikrise? Spørsmålet er vel i realiteten da: Hvordan kan man bruke olje og gass i 2050 uten utslipp?

En stortingsmelding løser i seg selv heller ikke en klimakrise. Regjeringen leverer sin plan for hvordan man jobber med tiltak, år for år, gjennom Grønn bok. Den er detaljert og forpliktende og omtaler hvordan regjeringen vil nå målet om å kutte minst 55 pst. av klimagassutslippene innen 2030. Den er ikke kun et vedlegg til statsbudsjettet. Den kan fullt ut debatteres åpent i Stortinget hvis det er vilje til det.

Regjeringen har derfor allerede lagt godt til rette for både kortsiktig og langsiktig arbeid framover og har planer som gir flere muligheter for gode klimapolitiske debatter i Stortinget.

Une Bastholm (MDG) [14:35:00]: Jeg skal prøve å legge polemikken om forskjellen på Grønn bok og en stortingsmelding litt til side og snakke om en del andre forslag som ikke blir vedtatt i denne saken. Det er dessverre mange av partiene som sier de er for Parisavtalen og for fortgang i omstillingen, som likevel stemmer mot å gjøre klimaloven mer forpliktende for regjeringen. Klimaloven forblir derfor i dag en skygge av seg selv og er fortsatt langt svakere enn lignende lover i f.eks. Danmark, Tyskland, England og EU. Det er frustrerende, for et gjennomgående problem i norsk klimapolitikk er nettopp at langsiktige og uforpliktende mål ikke nås, fordi bl.a. Arbeiderpartiet og Høyre ikke er villige til å forplikte seg. De legger heller ikke nok press på hverandre.

Tre forslag som stemmes ned i denne saken, ville spesielt gjort alvor av norske klimaambisjoner. Det gjelder forslag nr. 2, om at Norge ikke skal ta i bruk klimakvoter utenfor Europa for å nå klimamålet. Åpningen til å gjøre dette bidrar til å uthule målet om 55 pst. utslippskutt, som vi vedtar på torsdag, og er unødvendig, for det finnes allerede en ventil på vidt gap for endringsvegrende regjeringer ved at man kan bruke de europeiske fleksible mekanismene.

Forslag nr. 5 handler om litt av det samme, og der ber man regjeringen foreslå et eget territorielt klimamål, altså et mål for utslippskutt på norsk territorium, noe som regjeringen selv har foreslått i Hurdalsplattformen, og som de senere har kalt omstillingsmålet, før de i det siste har begynt å gå bort fra det. Dette «interessante virkemiddelet», som statsministeren reduserte det til fra scenen på årets Zero-konferanse, er i realiteten forskjellen på en forutsigbar og en uforutsigbar klimapolitikk, på en klimapolitikk som har kuttet bare 4,6 pst. av utslippene på 13 år, og en klimapolitikk som for alvor ville fått opp tempoet. Vi har nå seks år på oss til å kutte ytterligere 50 pst.

Det siste og kanskje viktigste forslaget som stemmes ned, er forslag nr. 4, hvor man ber regjeringen foreslå endringer i klimaloven som forplikter til sektorvise, årlige klimamål og -budsjetter. Dette forslaget er grunnlaget for et reelt klimastyringsverktøy, som vi har innført i Oslo, og som kopieres i store byer verden over nå. Hovedpoenget er at regjeringen skal være forpliktet ved lov til å levere de årlige utslippskuttene som trengs for å nå målet i 2030. Da kan de altså ikke skyve jobben foran seg til neste regjering. Kongstanken er også å bryte ned – departement for departement – hvor mye som skal kuttes årlig. Dersom en ikke oppfyller målet i én sektor, vil en måtte ta i mer i en annen sektor.

Regjeringspartiene samt Høyre og Fremskrittspartiet – og Venstre, tror jeg, om de ikke oppklarer noe annet – stemmer også ned forslag nr. 3, om å be om en stortingsmelding om Norges bidrag til internasjonal klimafinansiering. Det er for meg uforståelig. Både klimatiltak og klimatilpassing i fattige land er alvorlig underfinansiert allerede, og gapet vil bare øke og øke. I tillegg vil det komme krav om penger til tap og skade. Dette er det viktig at Stortinget er med på å lage en plan for, sånn at det ikke bare blir overlatt til de årlige budsjettforhandlingene.

Linda Monsen Merkesdal (A) [14:38:16]: Klimautfordringane er vår tids største utfordring, og det er viktig at me styrkjer vår politikk og våre forpliktingar og tiltak for å redusera utsleppa. Dessverre er FNs klimapanel tydeleg på at verda er langt unna å nå dei klimamåla som er sette.

Måla under Parisavtalen skal oppdaterast og forsterkast kvart femte år, og Noreg melde i 2022 eit oppdatert klimamål for 2030. Dette målet inneber ein reduksjon på minst 55 pst. samanlikna med 1990-nivå, gjennom samarbeid med EU.

Denne regjeringa tek oppdraget på alvor og har utforma ein klimapolitikk som hjelper Noreg med å oppfylla forpliktingane sine. I Grøn bok har regjeringa presentert sin plan for å nå klimamåla. I tillegg vil dei leggja fram ei stortingsmelding for perioden fram mot 2025. Grøn bok er svaret frå regjeringa på krav om å greia ut korleis Noreg skal nå klimamåla for 2030 og 2050, og om klimaeffekten av budsjettet. Grøn bok er basert på den nyaste tilgjengelege kunnskapen og viser heilt konkret korleis Noreg skal oppfylla sitt Paris-mål.

Det har vore mykje diskusjon om regjeringa vil klara å nå klimamåla sine, spesielt omstillingsmåla, men det fine med å setja seg mål er at me veit kva retning politikken skal gå i. Utan mål styrer me i blinde. Den gode nyheita er at tiltaka for å kutta utslepp blir klarare og klarare. Løysinga for å kutta utslepp er her. Det er ikkje science fiction, men praktisk gjennomførlege tiltak som me kjenner til, og som me veit kvar kuttar utslepp. Me viser i Grøn bok korleis me kuttar utslepp fram mot 2030, og leverer ein klimaplan til Stortinget kvart einaste år. Det gjev oss ei anledning til å styrkja klimapolitikken, kvart einaste år. Difor er det viktig for meg å seia at me kan klara det, og me skal klara det.

Så vil eg oppfordra resten av Stortinget til å gjera som representanten Ropstad og anerkjenna Grøn bok som det viktigaste verkemiddelet for å oppnå klimamåla våre

Terje Halleland (FrP) [14:41:02]: Regjeringen klarte å redusere utslippene med 0,8 pst. i fjor. Da har vi altså klart å redusere utslippene med 4,6 pst. siden 1990. Som det ble sagt her av en tidligere taler, må vi de neste seks årene kutte mer hvert år enn hva vi har klart de siste 30 årene. Det er ikke mange som tror på det, og det er veldig lite realistisk.

Hvis vi da ser på ambisjonene og målsettingene: Vi hadde en målsetting om å kutte 40 pst. i 2015. I 2023 skal vi kutte med 55 pst. Realiteten er at vi klarer å kutte under 5 pst., mens ambisjonene våre alene har økt med 15 pst. Det er det en kan kalle for symbolpolitikk. Og hva betyr den symbolpolitikken? Ja, hvis det er ved kjøp av kvoter, kommer en seg jo fra det, men hvis det er sånn som statsråden kanskje antyder, eller vil antyde, vil det fort få en konsekvens som vil ramme både arbeidsplasser og verdiskaping, og da er det kort vei fra dugnad til gule vester.

Jeg er ikke i tvil om viljen til tiltak hos regjeringen, men jeg betviler at evnen er der. Miljødirektoratet har sagt at de trenger 34 TWh for å gjennomføre de klimaambisjonene som en har nå. Det er 34 milliarder kWh som vi ikke har, og regjeringen har ingen plan for hvordan vi skal klare å få dem.

Kjøp av kvoter er noe Fremskrittspartiet kan heie på. Det har vi tatt til orde for lenge, stort sett på grunn av at det er den eneste løsningen for at Norge skal nå de målene som er blitt satt. Likevel er mitt budskap at hvis stortingsflertallet, med regjeringen i spissen, aksepterer at en skal kjøpe kvoter for å komme i mål, må det bli slutt på at en kritiserer nasjoner som har andre hensyn de skal ta enn kun symbolpolitikk som en kan kjøpe seg ut av.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [14:43:47]: Jeg merket meg at klima- og miljøministeren mente at Stortinget og komiteen bare kunne behandle Grønn bok som en egen innstilling. Jeg må si det var nytt for meg at Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen mener det er helt greit at SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet inngår i ulike flertall på kryss og tvers, samtidig som de forhandler budsjett – også forslag som har budsjettvirkninger. Det er i så fall overraskende. Jeg tror nok det er en grunn til at også SV er med på forslaget om at man skal ha en egen klimaplan som behandles langsiktig fram mot 2030.

Jeg vil også anbefale regjeringen kanskje å være noe mer ydmyk i møte med en opposisjon som er såpass tydelig. Nå har de sittet i over to år, og dette er den første saken fra klima- og miljøministeren vi behandler i denne salen. Det sier kanskje noe om følelsen av manglende forankring for klima- og miljøpolitikken her på Stortinget. Det er særlig en utfordring når vi ser tilbakemeldinger fra næringslivet, særlig industri, på at CO₂-avgiften nå øker, men at det ikke er nok kraft og nett til faktisk å kunne kutte utslipp og gjøre de investeringene de trenger.

Jeg har ikke noe imot Grønn bok som et styringsverktøy, men det er klart at når Grønn bok bare forutsetter at det er nok nett og nok kraft, er det en utrolig stor utfordring i klimapolitikken. Grønn bok forutsetter også at vi skal ha fossilfrie og utslippsfrie bygge- og anleggsplasser i 2030. Men i budsjettforslaget kutter regjeringen i støtten til slike prosjekter. Grønn bok forutsetter innfasing av nullutslippskjøretøy i tungtransporten, men overalt er det ikke nok nett til å etablere ladestasjoner, og det er ikke lagt av én krone i budsjettet til denne satsingen. Grønn bok forutsetter metanhemmere i fôr for å kutte store deler av utslippene fra landbruket, men effekten er, ifølge veldig mange fagpersoner, høyst usikker. Grønn bok forutsetter at regjeringen ikke reduserer veibruksavgiften neste år for å kompensere for økt CO₂-avgift. Jeg kan gjerne tenke meg at statsråden garanterer for at man ikke kommer til å gjøre det.

Så vil jeg si at jeg mener det var oppklarende, med tanke på at statsråden sa noe litt annet i spørretimen forrige uke, at man nå er tydelig på at også FN-kvoter er tenkt brukt – eller kan brukes – til å oppfylle forpliktelsene under Parisavtalen. Det er viktig for meg å understreke at det var en grunn til at vi strammet inn på bruk av FN-kvoter tidligere. Det var fordi klimaeffekten var høyst usikker. Hvis regjeringen nå åpner for muligheten til å benytte seg av disse kvotene, forutsetter jeg – og særlig fordi man ber om en fullmakt på over 8 mrd. kr – at man har en plan for å sikre reell kvalitet i disse kvotene sammenlignet med hvordan regelverket har vært tidligere. Det hadde vært fint om også statsråden kunne oppklare det og hvilke planer Norge har for å sikre at ikke land som eventuelt ikke kommer til å klare å kutte utslipp, mottar penger fra Norge.

Marius Arion Nilsen (FrP) [14:46:40]: Vi diskuterer i dag klimamål. Vi ser ikke ut til å nå 50-prosentmålet, og da er svaret fra regjeringen og de andre partiene å øke dette til 55 pst. – uten at man vet hva kostnadene blir, uten at man vet hvordan man skal nå dette, og uten at man vet fullt og helt konsekvensen av det man vedtar. Man kunne nådd store deler av det hvis man hadde regnet skogen annerledes, men det står svart på hvitt at det ikke endrer tilnærmingen til hvordan skog og arealbruk skal regnes inn.

Det er derfor litt merkelig å se at alle partier – unntatt Fremskrittspartiet, heldigvis – vedtar noe vi ikke aner rekkevidden av, og i iveren etter å nå klimamål tas det ikke hensyn til realpolitikk eller til hvordan klimamålene påvirker energisikkerheten, verdikjeder, næringslivet eller befolkningen. Avgifter og skatter pålegges i stadig større grad, og vi ser at næringslivet på flere områder teller på knappene om de kan fortsette virksomheten i Norge, eller om de må flytte ut. Dette er direkte kontraproduktivt på de andre uttalte målene regjeringen har kommet med, der de påstår at de fokuserer på forsyningssikkerhet og at man skal ha vestlig produksjon.

Norge står for 50 millioner tonn CO₂ av verdens 40 milliarder, men i debatter her på Stortinget, deriblant i dag, kan man få inntrykk av at hvis ikke Norge når målene, kommer det til å gå under med verden. Det står og faller ikke på om Norge kutter. Vi har allerede en meget god energimiks, og det er viktigere med internasjonale tiltak som kvotekjøp. Paradoksalt nok er det de partiene som er mest opptatt av klimakrisen, som fremmer løsninger som i stor grad er kontraproduktive. Man har bioetanol, som har lavere energitetthet, som legger beslag på mye matjord, som medfører transportutslipp, og som i stor grad kan ødelegge motorer og eksisterende utstyr. Slike hensyn tar man ikke, og da får man en klimapolitikk som er kontraproduktiv.

Stortinget kommer nå til å vedta en økning av det allerede urealistiske målet på 50–55 pst., uten at man har kunnskap om hvordan dette skal nås, og uten at man har kunnskap om hva det vil koste, og hva det vil koste ikke å nå det. Det er det som er Fremskrittspartiets intensjon bak det å støtte det ene forslaget. Vi vil ha fram hvordan man tenker å nå dette. Det blir det interessant å se når det skal leveres på forslaget.

Ellers vil jeg støtte opp under og forsterke det at Fremskrittspartiet her faktisk står imot et uansvarlig mål. Det er bedre, det vi gjør nå, der vi etterlyser mer kunnskap før vi forplikter Norge til noe vi ikke aner konsekvensen av.

Sofie Marhaug (R) [14:49:54]: Jeg tegnet meg på nytt, for statsråden sa noe som jeg ikke kjente meg igjen i i spørsmålsrunden, da han snakket om forholdet mellom Grønn bok og budsjettet. Min erfaring, når vi har jobbet med vårt budsjett, er at regjeringen er ganske tilbakeholden med å beregne klimaeffekten av ulike tiltak, både sine egne tiltak i budsjettet og opposisjonens tiltak. Det er på en måte helt greit, for det er ofte vanskelig å beregne effekten av forskjellige politiske tiltak. Da reagerer jeg på at statsråden framstiller det som veldig enkelt og greit, at dette kunne vi bare ordne helt fint selv – gå sammen og lage en egen innstilling til Grønn bok på tvers av partier. Det er ikke så enkelt.

Vi trenger en ærlig debatt om politiske prioriteringer òg i klimapolitikken, i stedet for bare å sette oss egentlig litt urealistiske mål. Det handler om tidsperspektivet, hva som fungerer på kort sikt, hva som fungerer på lang sikt. Det handler om rettferdighet. Er det rettferdig å overlate klimapolitikken til kvotekjøp, f.eks.? Hva er det som virker globalt? Biodrivstoff, som er en av de tingene som går an, og som regjeringen velger å vurdere effekten av å ta i bruk, er det usikre effekter av globalt, og det er heller ikke særlig rettferdig. For luftfarten f.eks. står det i budsjettdokumentene at man har to alternativer for å kutte utslipp. Det ene er å redusere trafikken. Det er ikke det man gjør i dag i luftfartsmeldingen – man legger opp til økt trafikk i luftfarten. Det andre er økt bruk av biodrivstoff. Det er et dårlig tiltak, i alle fall hvis vi skal tro klimautvalgets rapport som ble lagt fram nå nylig, og egentlig også hvis vi skal tro det veldig mange miljøorganisasjoner har sagt veldig lenge.

Vi må ta utgangspunkt i at vi har ressursknapphet òg i klimapolitikken, og vi må ta utgangspunkt i at den politikken må være rettferdig. Den må oppleves rettferdig hvis den skal ha demokratisk legitimitet. De to tingene – hva som virker reelt sett, ressursknapphet opp mot naturen, ikke minst, og hvem som skal ta byrden – er politiske diskusjoner som krever politiske prioriteringer der det vil være uenighet i Stortinget. Det vi ber om, er å få en bedre debatt og politiske dokumenter som det er mulig å vedta eller ikke vedta.

Ola Elvestuen (V) [14:53:13]: Først vil jeg gjerne si at jeg synes det var bra at Fremskrittspartiet i 2019 stilte seg bak at regjeringen la fram avtalen med EU, om å få på plass en klimaavtale med EU. Det var et viktig vedtak, og det er viktig at vi følger opp det når EU nå forsterker sitt mål, noe vi var enige om: at vi skulle forsterke vårt mål, for deretter å følge EU. Det er den EU-avtalen som ligger til grunn. Innen kvotepliktig sektor kommer Norge til å bidra. Kvotepliktig sektor – den virker.

Så gjelder det innsatsfordelingen. Jeg må si det er frustrerende å høre på regjeringspartiene, som er så fornøyd med seg selv når det gjelder gjennomføring, når vi vet hvordan ESA i sin rapport ser på Norge. Etter EU-avtalen har vi årlige klimamål som vi skal nå. De kan ikke utsettes. Da følger den forpliktelsen med. I 2022 ligger vi allerede 3,6 millioner tonn etter. Da er det ikke 50 pst., men 40 pst., som var målet fram til 2030. Det kommer altså til å bli mer.

Det ESA etterspør, er langt flere tiltak fra Norge. I det budsjettet som er lagt fram, kan jeg ikke se at det er noen tiltak. De tiltakene og målene vi tidligere har vedtatt, som bare salg av nullutslippskjøretøy i 2025, gjelder ikke lenger. Bare salg av elvarebiler gjelder ikke lenger. Det er ingen tiltak for å nå 75 pst. innenfor tungtransport, eller 100 pst. – om den nye vurderingen fra Miljødirektoratet er lagt til grunn. Jeg ser ingen ting som forsterker og gjør at vi ikke bare skal gå ned på måltallene, men tar det igjen for å oppfylle den avtalen som vi har.

Innenfor arealbruk og arealbruksendring, hvor vi virkelig har problemer med å nå målene, er det ingen tiltak for å redusere den avskogingen vi har i Norge, og for å nærme oss det målet som er.

Regjeringen driver ikke dette framover. Tvert imot – de utsetter. Det er riktig som flere har påpekt: Det man fyller på med, er biodrivstoff. Da er det ikke biodrivstoff som i resten av Europa. Vi har jo heller ikke tatt inn fornybardirektivet. Vi har altså et dårligere biodrivstoff, med dårligere klimaeffekt, enn resten av Europa.

Bare for å si det også: Når resten av Europa har en voldsom regelverksutvikling for å nå sine klimamål, henger vi etter. Fornybardirektivet, energieffektiviseringsdirektivet, ren energi-pakken, REPowerEU – alt dette må vedtas i Norge, slik at vi har det samme som resten av Europa for å nå de målene som vi også har.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [15:13:41]: Det er ingen tvil om at tallet det har blitt referert til tidligere, på norske utslippsreduksjoner, var 0,8 pst. i 2022. Det er en utfordring, og det er noe vi må gjøre mer med. Vi må få opp takten i omstillingen. Om noe representerer dette egentlig unnlatelsessynder fra dem som har hatt flertall i denne salen tidligere, og som ikke har klart å gjennomføre nok tiltak. Det gjør regjeringen.

I Grønn bok ligger det altså forsterkninger som vil gi ytterligere 6,4 millioner tonn CO₂-utslippskutt fram mot 2030. Vi beskriver hvordan vi vil følge opp norske årlige utslippsbudsjetter, og det ligger helt konkrete tiltak som f.eks. å øke og utvide CO₂-avgiften ytterligere, i tillegg til at andre virkemidler, som f.eks. Enova, er økt og styrket med 70 pst. i løpet av den tiden vi har hatt flertall.

Jeg har lyst å peke på at i Europa og gjennom det regelverksamarbeidet og klimasamarbeidet vi har hatt med Europa, har man i sum fått til over 40 pst. utslippskutt siden kvotesystemet ble innført i 2005. Det er positivt. Det peker klimautvalget også på, og det har bidratt til mer utslippskutt enn det man ellers ville fått til.

Nå er vi på vei inn i et annerledes landskap. Nå kommer CO₂-prisene, CO₂-avgiften, opp på et nivå som også vil utløse tiltak her hjemme. Vi må også omstille oss i Norge, og det skal regjeringen bidra til. Denne omstillingen kommer til å bli krevende, det er jeg helt enig i. Hvis vi ikke klarer å gjennomføre den på en rettferdig måte, kommer vi også til å se at den omstillingen blir utfordret. Det er nettopp derfor regjeringen velger å legge fram Grønn bok som et helhetlig styringsverktøy. Klimapolitikken kan ikke være litt her og litt der, et enkelttiltak for seg og et annet enkelttiltak for seg. Den må ses i sammenheng. Vi er nødt til å ha en helhetlig tilnærming. Det er den eneste klima- og miljøpolitikken som også kan svare ut andre store samfunnsutfordringer vi står overfor og dermed sørge for legitimitet over tid, slik at vi når det endelige målet om å bli et lavutslippssamfunn.

Jeg har igjen lyst til å understreke at grunnen til at regjeringen har bedt om en økt fullmakt, er å nå målet om klimanøytralitet. Det endrer ikke de forbehold som flere her har vært med på før. Det er mye vi ennå ikke vet i klimapolitikken. Vi jobber hele veien med å bidra til å videreutvikle Grønn bok som styringsverktøy. Det skal vi sikre at vi får til, slik at vi når våre målsettinger. Det er en stor jobb vi står overfor, og vi skal klare det i fellesskap.

Une Bastholm (MDG) [15:16:55]: Den gode nyheten er at jeg nå ikke skal si noe kontroversielt, så det er ingen flere som kommer til å tegne seg. Men det er litt slik at uansett hva man debatterer i klimapolitikken, er regjeringspartienes svar nå Grønn bok. Og det er verdt å bruke litt tid på hva det er. Det er interessant å sitte i salen og bli fortalt hvor viktig det er å se dette i helhet, hvor viktig dette er som styringsverktøy, telle karbon som man teller penger – for dette er det Miljøpartiet De Grønne har jobbet for i veldig mange år. Det var et viktig gjennomslag da vi og Kristelig Folkeparti sammen fremmet forslag om klimalov for en del år siden, og det ble vedtatt. Så dette er vi fullt klar over.

Problemet er ikke Grønn bok som styringsverktøy. Den har fortsatt noen svakheter ved seg. Den mangler f.eks. viktige data, den mangler det som egentlig skal oppfylle klimaloven § 6, om at man faktisk skal kunne se klimaeffekten av tiltak i budsjettene. Det gjør vi ikke nå, for man har ikke klart å beregne det. Det håper jeg at statsråden jobber videre med, at man faktisk klarer å beregne klimaeffekten, både av det som ligger under klimaministerens departement, og også det som ligger under Samferdselsdepartementet, Næringsdepartementet, Olje- og energidepartementet og Landbruksdepartementet – hvor utslippene faktisk skjer.

Når det gjelder omstillingsmålet, stemmer det ikke at det er et mål som regjeringen har forpliktet seg til i regjeringsplattformen som et slags tiltak for industrien eller omstilling. Det er et klimamål, det er omtalt som et klimamål. Det som helt spesifikt står, er at innen 2030 skal 55 pst. av de norske utslippene kuttes målt mot 1990-nivå. Det står til og med omtalt som en forpliktelse. Denne forpliktelsen gjelder hele økonomien. Når man nå vedtar – det blir ikke i dag, det blir om to dager – at dette målet skal oppnås gjennom fleksible mekanismer med EU og internasjonale kvoter, har vi i realiteten senket ambisjonsnivået for hvor mye vi skal kutte i Norge.

Mitt spørsmål i utvekslingsrunden i stad med statsråden var derfor: Hva er det begrunnet med? Og det er fortsatt et spørsmål. Hvorfor har regjeringen gått tilbake på klimaambisjonen sin for utslippskuttene som skal skje i Norge?

Jeg vil avslutte med at en mye større trussel enn gule-vester-demonstrasjoner i Norge er at vi faktisk ikke klarer å gjøre vår del for å redusere utslippene. Jeg vil understreke at 55 pst. er et lavt ambisjonsnivå i forhold til det vi kunne ha klart. Det viser Grønn bok veldig tydelig, for det er veldig mange tiltak som ville ha redusert utslippene, som regjeringen ikke gjør, og som de ikke har tenkt og planlagt å gjøre heller, som det f.eks. Miljødirektoratet har presentert. 55 pst. er et lavt ambisjonsnivå. Den største trusselen er at det gir store klimaendringer som vil påvirke framtidige generasjoner, men også at alle folkene som er ute og demonstrerer for en klimapolitikk, og som tallmessig er mange flere enn dem som noensinne har gått med en gul vest i Norge, kommer til å bli ganske frustrert og vil splitte landet mye mer om vi ikke klarer å nå klimamålene våre, enn om man f.eks. innfører noen avgifter og klarer å kompensere godt for det i lommeboka til folk.