Siv Mossleth (Sp) [10:03:02] (ordfører for saken): Som saksordfører må jeg få takke for samarbeidet om dette forslaget fra flere representanter fra Høyre, om strategi for livsvitenskapsnæringen i Norge. Vi har hatt et godt samarbeid i komiteen, og hele helse og omsorgskomiteen er opptatt av at Norge skal ha en sterk helsenæring. Norge har gode forutsetninger for målrettet satsing på livsvitenskap, med høyt utdanningsnivå, solid forskningsinfrastruktur og en helsetjeneste med mange flinke fagfolk.

Komiteen understreker at livsvitenskap i seg selv er viktig for vår forståelse av helse og sykdom. Helse er et prioritert område i langtidsplanen for forskning og utdanning, Meld. St. 5 for 2022–2023. De tre skriftlige høringsinnspillene som kom under behandlingen av saken, understreker helsenæringens betydning for at Norge i framtiden skal opprettholde velferdssamfunnet med en bærekraftig og inkluderende helsetjeneste.

Komiteens tilrådning fremmes av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Pasientfokus, og tilrådningen er at dette representantforslaget ikke vedtas.

Senterpartiet vil understreke at det er et tydelig politisk mål og en ambisjon hos oss om at det skal utvikles en sterk helsenæring i Norge. Næringen har potensial til å bidra både til å løse utfordringer i tjenestene og til stor verdiskaping og eksport som skaper industri, arbeidsplasser og andre inntekter. Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen la derfor fram et veikart for helsenæringen, og valgte helsenæringen som et prioritert eksportområde.

Det er mange spennende innovasjonsmiljøer som i dag arbeider svært godt med utvikling av en norsk helsenæring. Klyngesamarbeidene som er etablert i Norge, er viktig for fortsettelsen.

Det virker i stor grad som om Høyre med forslagene som er fremmet, prøver å slå inn en åpen dør. Samtidig vil Senterpartiet peke på at det er spesielt viktig å styrke forskning på sykdommer og helsetilstander som rammer kvinner, og helsekonsekvenser av vold mot kvinner. Vi vil styrke kunnskapen om kjønnsperspektiver og kvinners helse. Dette vil bedre den enkeltes liv og spare samfunnet for kostnader. Senterpartiet har programfestet at vi har en ambisjon om at Norge skal være verdensledende på forskning på kvinnehelse innen 2035. Derfor tar jeg opp det forslaget som Senterpartiet er med på:

«Stortinget ber regjeringen iverksette og styrke tiltak foreslått av Kvinnehelseutvalget som gjør at Norge blir verdensledende på forskning på kvinnehelse innen 2035.»

Even A. Røed (A) [10:06:21]: Det er veldig bra at det er enighet i Stortinget om at utviklingen av en livsvitenskapsnæring, og med det en helsenæring, i Norge er viktig. Næringen har ikke bare potensial til å bli en av landets største eksportnæringer; den har også potensial til å løse utfordringer vi møter i helse- og omsorgstjenestene våre.

Derfor er det god grunn til å være fornøyd med at regjeringen har lagt fram et veikart for helsenæringen og valgt ut helsenæring som et prioritert eksportområde. Dette er jo det som det i stor grad etterspørres i saken. Kombinerer vi det med at helse- og livsvitenskap også er prioritert i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, har regjeringen gjort ganske mye på feltet, og regjeringen skal gjøre mye på dette videre også.

Vi ser en rekke miljøer rundt omkring i landet som gir god grunn til optimisme når det gjelder å skape næring på forskning på livsvitenskapsområdet. Vi har Oslo Cancer Cluster ved Radiumhospitalet, vi har Forskningsparken på UIO, og vi har satsingen på helsenæring rundt nye Drammen sykehus, for å nevne noen. Dette er alle initiativer som bidrar til at vi omsetter større deler av forskningen vår og ideene i helsetjenestene våre til næring i den andre enden.

Nå kommer det også nødvendige endringer fra regjeringen på helseforskningsloven. Vi samler inn helseregistre i FHI. Vi satser på en helseteknologiordning som bidrar til å styrke det norske hjemmemarkedet i kommunene. I det nye akseleratorprogrammer i Innovasjon Norge er oppdrag for første gang gått fra Helse- og omsorgsdepartementet til Innovasjon Norge. Alt sammen bidrar til at vi skaper nye muligheter for næringen.

Dette er også det vi kan kalle aktiv næringspolitikk, der vi gjennom grep ved offentlige innkjøp, tiltak innen forskning og utvikling samt gründer- og utviklingsrettede tiltak skaper muligheter til at en næring med et stort potensial kan utvikle seg. Det er gledelig at en samler seg rundt en sånn strategi, og at vi er for aktiv næringspolitikk, i hvert fall helsekomiteen på Stortinget. Det er ikke helt åpenbart at det er sånn, i det offentlige ordskiftet.

Det er stort potensial for en levende og sterk helsenæring, og regjeringen har de siste årene tatt viktige grep for å understøtte utviklingen. Helseministeren har både i kraft av å være næringsminister og i kraft av å være helseminister vist stor vilje til å styrke helsenæringen. Det lover godt for framtiden.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:08:50] (komiteens leder): Jeg tror vi alle kjenner på ansvaret for å sikre at pasienter i Norge får tilgang til den beste behandlingen når de trenger det, men det forutsetter at vi satser, og at vi tar i bruk den kunnskapen, den teknologien og de dataene vi allerede har, og bygger videre på dem. Derfor trenger vi en nasjonal strategi for livsvitenskap, en strategi som skal binde sammen forskning, næringsliv og helsetjenesten til pasientens beste, men også til samfunnets fordel.

På Livsvitenskapkonferansen 2025 pekte man på nøyaktig det samme. Norge har forutsetningene, men mangler struktur og fart. Vi vet hva som må gjøres, men Norge henger etter. Saksbehandlingstiden for helsedata er for lang, regelverket hemmer innovasjon, og vi mister både talenter og investeringer til naboland som har handlet før oss.

Derfor fremmer Høyre et konkret og helhetlig forslag med ni tiltak som kan snu utviklingen. Vi foreslår en nasjonal livsvitenskapsstrategi med klare mål, bedre insentiver for forskning og produksjon, raskere implementering av innovasjoner i helsetjenesten og mer effektiv tilgang til helsedata.

Dette er grep som ikke bare svarer på utfordringene, men som bygger framtidens helseindustri. Norge har en utrolig stolt historie innen livsvitenskap, med betydelige innovasjoner som fortsatt brukes globalt. I 2023 omsatte norske selskaper i sektoren for 75,6 mrd. kr, med en eksportverdi på 27 mrd. kr. Likevel ser vi bekymringsfulle trender som fall i lønnsomhet, 17 pst. reduksjon i forsknings- og utviklingsinvesteringer og en nedgang i antall bedrifter med industriell produksjon fra 60 til 37.

Det ser dessverre ikke ut til at Høyre får flertall for dette i Stortinget i dag, og det er skuffende, for dette er spørsmål om helse, om framtidens arbeidsplasser og om Norges plass som en av verdens ledende innen forskning og utvikling i helsenæringen.

Når Danmark har gjort livsvitenskap til en av sine største eksportnæringer og andre nordiske land tar store steg, må ikke Norge stå på stedet hvil. Det har vi ikke råd til. Vi har kompetansen, vi har dataene, og vi har behovene, for vi har pasienter som venter. Det vi mangler, er vilje – vilje fra dagens regjering. Høyres forslag handler om å styrke det vi allerede er gode på, og ta grepene som trengs for å lykkes. Hvis vi ikke handler nå, risikerer vi at framtidens helsenæring i vår region i Europa utvikles mer uten oss enn med oss, og uten at norske pasienter får nyte godt av den.

Med det tar jeg opp Høyres forslag i saken.

Bård Hoksrud (FrP) [10:12:05]: Norge har store muligheter innen livsvitenskapen. Det er en næring med høy verdiskaping, og det er stort potensial for vekst. I 2023 omsatte sektoren for over 75 mrd. kr og eksporterte for 27 mrd. kr. Likevel ser vi nå en negativ utvikling. Lønnsomheten faller, og antallet selskaper med industriell produksjon går faktisk ned.

Forskningsinvesteringene har falt med 17 pst. siden 2021. Det er alvorlig. Norge har sterke forskningsmiljøer og noen av verdens beste helseregistre, men tilgangen på data er for treg og tungvint. For å bli en global leder innen helsedata og helseinnovasjon må vi investere i infrastruktur, sikre rask og ansvarlig tilgang til data og utvikle tydelige mål for forskningen.

Vi ser også at Norge er for trege til å ta i bruk nye medisiner og behandlingsformer. Det skader både pasientene og næringen. Legemiddelselskaper og investorer prioriterer land hvor innovasjon tas i bruk raskt, slik at man får tilbakekoblinger og data fra klinisk praksis. Når Norge blir hengende etter, svekkes forskningsaktiviteten, og det blir færre kliniske studier, ikke flere, selv om statsråden gjerne vil ha det. Dette handler også om pasientene våre. Når nye behandlingsformer ikke tas i bruk, mister norske pasienter muligheten til å delta i utprøvende behandling. Det er et varsko vi virkelig må ta på alvor.

Fremskrittspartiet mener at det trengs en ny og mer næringsvennlig strategi. Staten må legge bedre til rette og ikke overstyre. Gode rammebetingelser er nøkkelen – lavere skatter, mindre byråkrati og færre reguleringer. Vi trenger private investeringer, ikke flere planer og utredninger. Vi trenger konkrete tiltak. Derfor støtter også Fremskrittspartiet flere av forslagene fra Høyre, bl.a. om å forbedre SkatteFUNN-ordningen og gjøre skattesystemet mer attraktivt for investeringer, raskere implementering av innovasjon i helseforetakene, bedre og mer effektiv tilgang til helsedata, mulighet for folk til å gi samtykke til bruk av anonymiserte data, mer nordisk og internasjonalt samarbeid, langsiktig plan for helseklynger og fleksible innkjøpsordninger.

Livsvitenskap handler om mye mer enn industri og eksport. Det handler også om helse, behandling og muligheter for framtidens pasienter. Vi kan ikke la muligheten glippe. Nå må vi handle.

Marian Hussein (SV) [10:14:56]: En av fordelene Norge har på livsvitenskapsfeltet, er at vi har sterke offentlige forskningsmiljøer. En strategi for livsvitenskap må legge stor vekt på å ivareta behovene for grunnforskning og styrke de offentlige forskningsmiljøene innen legemidler, diagnostikk, folkehelse og veterinærmedisin. Disse miljøene er særlig av betydning i et beredskapsperspektiv. Veldig mange av oss husker koronapandemien, og den viste oss at vi må være forberedt på det vi må håndtere. Å opprettholde sterke veterinærfaglige miljøer er viktig for oss framover, og det er også ganske viktig for mathelsen vår og folkehelsen vår.

En forutsetning for å opprettholde den høye tilliten befolkningen har til helsevesenet vårt og forskningen som foregår i det offentlige, er at vi er nødt til å utvide ordningene med utvidede samtykker o.l., som lar den enkelte være med og bidra til forskningen, men den må også utformes på en måte som ikke tillater misbruk eller uforenlig viderebehandling av personopplysninger. Dette handler både om den enkeltes trygghet når vi oppsøker helsevesenet, og om framtidige tilganger til nye helseopplysninger for forskning.

Hvis vi skal lykkes med både forskningen og livsvitenskapen, er vi nødt til å kunne håndtere flere behov samtidig. Derfor tar jeg opp resten av forslagene SV er med på.

Ane Breivik (V) [10:17:04]: Vi har sterke forskningsmiljøer, høy tillit i befolkningen og noen av verdens beste helseregistre. Vi har samarbeidsklynger som kobler forskere, gründere og investorer, og som skaper verdier og arbeidsplasser. Men vi har ikke den nasjonale strategien som trengs for å få ut hele potensialet. Vi har ikke tydelige nok mål, samordnet nok politikk eller tilstrekkelig politisk kraft.

Når Danmark nå målretter seg mot å bli europaledende på livsvitenskap, og Nederland investerer milliarder i infrastruktur, må vi i Norge kjenne vår besøkelsestid. Vi i Venstre støtter derfor fullt ut forslaget om å få på plass en helhetlig og ambisiøs nasjonal strategi for livsvitenskap og helsenæring.

Vi i Venstre vil særlig løfte fram gründerperspektivet. Skal vi lykkes med å bygge nye vekstnæringer i Norge, må vi satse på dem som tør å starte noe nytt, og som bygger bedrifter fundert på forskning, på teknologi og på nye løsninger for helse og livskvalitet. Hva møter de i dag? Et virkemiddelapparat som er uoversiktlig og siloorientert, en formuesskatt på arbeidende kapital, noe som gjør det dyrere å investere i norske oppstartsbedrifter enn i utenlandske, og en offentlig sektor som dessverre ikke er nok på hugget med å ta i bruk ny teknologi. Det må vi gjøre noe med.

Vi i Venstre vil gi skatteinsentiver og bedre tilgang på kapital for norske helsegründere. Vi vil rydde i virkemiddelapparatet og styrke SkatteFUNN-ordningen og offentlige innkjøpsordninger for helse- og velferdsteknologi. Vi vil sørge for at helsedata blir tilgjengelig for forskning og innovasjon innenfor trygge og etiske rammer, og ikke minst vil vi få på plass en langt bedre modell for tidligfase kliniske studier, så Norge igjen blir et attraktivt land for utvikling og uttesting av ny medisin og behandling.

Vi i Venstre mener at helsenæringen må være en strategisk del av det grønne og bærekraftige skiftet. Livsvitenskap, helseteknologi og bioøkonomi må bli en sentral del av næringspolitikken, og Norge må ha internasjonalt konkurransedyktige rammevilkår for å bygge dette. Vi støtter forslaget, og vi forventer at regjeringen følger opp med handling, ikke bare honnørord.

Statsråd Jan Christian Vestre [10:19:50]: Forslagsstillerne er opptatt av at Norge skal ha en sterk helsenæring, og det er bra at vi deler ambisjonene på vegne av denne viktige næringen. Helsenæringen spiller en svært sentral rolle for å løse utfordringene i helse- og omsorgstjenestene våre. Gjennom bedre diagnostikk og behandling, en bedre hverdag for den som lever med sykdom, eller IT-verktøy som kan gjøre hverdagen til fagfolkene våre enklere, får vi bedre tjenester. Næringen kan også bidra til å skape gode og lønnsomme arbeidsplasser, eksportinntekter, skatteinntekter og verdiskaping for landet vårt.

Jeg er helt enig i at livsvitenskap er viktig for helsesektoren, men også for landbruk, havbruk og miljø og andre områder som er avgjørende for vår felles velferd og bærekraft. Det er grunnen til at regjeringen satser på livsvitenskap og de livsvitenskapsbaserte næringene. Vi prioriterer helse og livsvitenskap høyt i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

Vi har lagt fram veikart for helsenæringen med 12 innsatsområder og over 40 tiltak, og en helt egen eksportsatsing for helseindustrien under paraplyen Hele Norge eksporterer, der målet er å doble den verdiskapende eksporten fra helseindustrien gjennom de neste årene. I veikartet har vi tydeliggjort ambisjonene for helsenæringen og hvordan regjeringens helsepolitikk skaper nye muligheter for næringslivet vårt.

For å følge opp dette veikartet har vi bl.a. satt av midler til et akseleratorprogram for helseinnovasjon i Innovasjon Norge, et program som skal bidra til å utløse det potensialet som ligger i næringslivet for å møte helsetjenestens utfordringer. Det er et viktig signal at det næringsrettede virkemiddelapparatet jobber for at helsesektoren gjennom en fast bevilgning på statsbudsjettet skal få best mulig rammebetingelser.

I 2023 la vi fram en nasjonal strategi for persontilpasset medisin som skal bidra til at utviklingen innenfor presisjonsmedisin blir en integrert del av helsetjenesten. Vi viderefører satsingen på kliniske studier. I den nylig presenterte kreftstrategien flagger vi veldig høye ambisjoner på dette området, og vi setter nå i gang med å videreutvikle denne planen, slik at næringslivet blir godt involvert i arbeidet med å doble antall pasienter som får være med på kliniske studier.

Vi sender også tydelige styringssignaler. De regionale helseforetakene har fått et nytt hovedmål om kunnskapsbaserte og bærekraftige tjenester gjennom forskning, innovasjon og nettopp næringslivssamarbeid. Vi understreker sykehusenes rolle som utprøvingsarena, utviklingspartner og markedsaktør. Vi har også innført helseteknologiordningen og andre innovasjonsprogrammer, og det kommer snart en godkjenningsordning for helseteknologi som næringen har ønsket seg, som skal gjøre det lettere å levere til våre offentlige sykehus.

Jeg har, som forslagsstillerne, store forventninger til hva vi sammen kan få til på livsvitenskapsområdet, men jeg mener det er viktigere nå at veikartet og eksportstrategien og alle de andre tiltakene vi har satt i gang, får fungere, heller enn å lage en helt ny strategi.

Kari-Anne Jønnes (H) [10:33:25]: Det er vel egentlig bare å konkludere med at planen ikke er god nok når resultatene uteblir. Det mangler ikke på norske helsedata. De er blant de beste og mest representative i hele verden, fordi vi har et bredt lag av befolkningen som bruker samme helsevesen. Den muligheten kan vi ikke la gå fra oss. Som statsråden og flere andre refererer til, mangler det ikke på strategier, planer, initiativ, miljøer og veikart, men det vi mangler, som kunne bidratt til å få bedre resultater, er en helhetlig tilnærming.

Det er det Høyre foreslår. Det er pussig at en regjering bestående av bare ett parti ikke ser muligheten og fordelen ved å bli med på dette, for å få en mer helhetlig og systematisk tilnærming, som vi trenger over tid. Hvis vi skal lykkes på dette området, må vi bygge ned siloer, vi må tenke videre, og vi må tenke større. Vi må ha en mye større grad av forutsigbarhet for næringslivet. Det må være slutt på overraskende skatter. Vi må vise politisk vilje og evne til å styre. Vi må ha et system for forskning, utvikling og innovasjon som belønner samarbeid.

Tilgangen til data er alle enige om at må bli enklere, men det må også samarbeides på tvers. Representanten Hoksrud var innom det i sine replikker. Hvis vi skal lykkes på dette området, må forskningsinstitutter, helseforetak, universiteter, høyskoler, næringsindustrien, pasienter og pårørende kobles på. Det må jobbes sammen, alle må trekke i samme retning. Det går an å få til, men da er man altså nødt til å ha en helhetlig og systematisk tilnærming over tid.

Det må lønne seg å investere i forskning, og det må lønne seg å jobbe sammen med andre land. Vi må ha en klar plan og strategi for hvem vi skal jobbe sammen med på hvilke områder. Innenfor hvilke områder skal vi jobbe sammen med Norden, hva skal vi jobbe sammen med EU om, og hvor har vi de mest fremragende miljøene her til lands? Vi har noen av dem, men vi lykkes ikke med å ta ut det potensialet som ligger i de miljøene, hvis vi ikke har en helhetlig tilnærming.

Det er Norge som taper når vi ikke klarer å tenke sammen og ha en helhetlig strategi for livsvitenskap. Det er Norge som taper, det er norske pasienter, men det er også det norske velferdssamfunnet. Det er den enkelte som bor her til lands, som taper når vi ikke klarer å samarbeide godt nok. Det hjelper ikke å nevne livsvitenskap og helseteknologi i en innskutt bisetning i langtidsplanen for forskning og utdanning når man ikke viser vilje til en helhetlig tilnærming.

Bård Hoksrud (FrP) [10:36:42]: Det var artig å høre statsråden, som jo var næringsminister da veikartet for helsenæringen ble lagt fram, og nå er han helseminister. Det er bra. Da forutsetter jeg at han har ambisjoner. Selv om han sier at det ble godt mottatt, er realiteten at omsetningen går ned, og det går ikke den veien statsråden gjerne vil at det skal gå. Det er derfor opposisjonen kommer med noen andre forslag. Jeg tror ikke nødvendigvis at å lage en ny strategi er greia, men jeg tror at det å være tydelig på nye forslag som kan bidra, er bra. Jeg hadde håpet at statsråden og Arbeiderpartiet var litt mer åpne for å se på gode forslag og å kunne støtte dem.

Jeg må på en liten visitt til Senterpartiet og SV, som nå fremmer et forslag om at vi skal bli verdensledende på kvinnehelse innen 2035. Det tror jeg vi alle er enige om, men da kan man ikke føre en politikk som gjør at det ikke går. De er jo mest opptatt av å være mot alle private istedenfor å se mulighetene man kan få til hvis man gjør ting sammen. Jeg tenker kanskje det er noe av det aller viktigste, istedenfor da å hindre at f.eks. kvinner med endometriose skal kunne få raskere behandling, som de kunne fått ved et privat tilbud i Norge. Da ønsker man heller å gjøre alt man kan for at de skal stå i en kø i Norge – samtidig som svenske kvinner rykker stadig framover i køen og får behandling raskt.

De er også veldig lite konkret på hva man skal gjøre for å komme dit. Man viser til kvinnehelseutvalget, og i forslaget står det:

«tiltak foreslått av Kvinnehelseutvalget som gjør at Norge blir verdensledende på forskning på kvinnehelse innen 2035».

Det er veldig ullent. Jeg hadde håpet at man kanskje kunne vært litt mer tydelig på hva man faktisk vil, for å få til dette. Kvinnehelseutvalget har lagt fram sine forslag. Det er vel noe sånt som 44 av over 70 forslag regjeringen har valgt å gå videre med, og det er stort sett de forslagene som koster lite penger. Senterpartiet og SV har støttet denne regjeringen og de budsjettene som er vedtatt i Stortinget, og har ikke vært villig til å ta tak i enda flere av de tiltakene som kanskje ville kostet noe mer penger.

Jeg håper de partiene kan være mer positive – at de ikke er opptatt av avkommersialiseringsutvalget og av å fjerne den ene delen av det som er viktig, nemlig den private, som er viktig når det gjelder både forskning og næring. Jeg håper de heller åpner opp øynene og ser alt det positive og det jeg mener vi kunne fått til, hvis man hadde gjort som i Danmark og tenkt mer på å bruke alle og se hverandre og gjort det på en positiv måte.

Siv Mossleth (Sp) [10:40:04]: Jeg har lyst til å takke for debatten og for engasjementet i saken. Etter at jeg har hørt representanten Hoksrud, som er veldig ivrig etter å dele Senterpartiets ambisjoner om kvinnehelse og forskning, regner jeg kanskje med at Fremskrittspartiet vil støtte forslaget vårt på det området.

Til slutt vil jeg igjen understreke at helse er et prioritert område i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Dette betyr noe, og denne langtidsplanen for forskning og høyere utdanning gjelder i tidsrommet 2023–2032. Det er en langtidsplan for å styrke konkurransekraft, innovasjonsevne og miljømessig, sosial og økonomisk bærekraft, og det er en langtidsplan for høy kvalitet og tilgjengelighet i forskning og høyere utdanning. Dette inkluderer selvfølgelig grunnforskning og toppmiljøene, som livsvitenskapsnæringen.

Den virkelig fremragende forskningen må prioriteres høyt. Det skal skje mye, også på livsvitenskapsnæringsfeltet, som gjør at det er til gagn for Norges og verdens helsetjenester.

Marian Hussein (SV) [10:41:58]: Vi skal ikke debattere alt kvinnehelseutvalget tok opp, men det er viktig å ta opp en sak representanten Hoksrud feilinformerer om – hvis jeg skal si det mildt – og det er at avkommersialisering ikke henger sammen med kvinnehelse. Når man setter sykehusene i Oslo på anbud, er det kvinner som taper lønn og pensjonspoeng. Kvinners lønn, livskvalitet og arbeidsbelastning henger veldig tett sammen med deres helse og muligheter i livet.

Det å framstille det som at kvinners muligheter ikke handler om hvilke arbeidsvilkår kvinner har, hvilke pensjonspenger de tjener, og hvilken lønn de har å leve av, i en tid preget av dyrtid, viser egentlig hvor korttenkt forslagene fra Fremskrittspartiet og Høyre om å sette kvinnearbeidsplasser på anbud har vært. Der konkurrerer man kun om å gjøre arbeidsvilkårene til kvinner dårligere, istedenfor å gi dem trygghet, slik at de kan stå lenger i arbeid, og også at de kan være sikre på at de klarer seg selv når de blir pensjonister, at de ikke blir minstepensjonister.

Det er egentlig en annen debatt, som ikke henger sammen med livsvitenskapsstrategien vi skal diskutere, men jeg måtte komme opp og redegjøre for hvorfor Hoksrud tar feil om kvinners arbeidshelse.

Bård Hoksrud (FrP) [10:43:45]: Det var et morsomt og merkelig innlegg fra foregående taler om det jeg tok opp. Det vi diskuterte, var forskning på kvinnehelse. Det er Fremskrittspartiet veldig positivt til, men vi mener man burde vært mer konkret på hvordan vi skal komme dit i 2035. SV og regjeringen har bl.a. faktisk kuttet bevilgninger til attføringsrehabilitering. Det var en periode hvor det var på full fart helt ut. Det er viktig for mange kvinner og for kvinnehelse, så jeg tror kanskje man bør gå i seg selv istedenfor å beskylde alle andre.

Hadle Rasmus Bjuland (KrF) [10:45:23]: Først vil jeg takke komiteen for arbeidet som er lagt ned i forbindelse med behandlingen av dette forslaget. Forslaget tar for seg en rekke viktige problemstillinger for å få ned helsekøene og styrke helsetilbudet i landet. Forslagsstillerne foreslår å få på plass en plan for å ivareta utskrivningsklare pasienter, tiltak for å redusere bruk av private helseforsikringer og kommersielle helsetjenester, samt å kompensere sykehusene for økende renteutgifter.

Komiteen har behandlet saken, og et flertall støtter ikke forslagene som er foreslått her. Komiteen er enig i at problemstillingene som er reist i forslaget er viktige, men vi er uenige om tiltakene. Det vises også til at det allerede i dag gjøres et arbeid i komiteen om denne tematikken. På bakgrunn av dette går flertallet imot forslagene.

Kristelig Folkeparti er enig i at det er en stor utfordring at pasienter venter for lenge på nødvendig behandling, men likevel kommer vi i hovedsak ikke til å stemme for disse forslagene. Vi mener at det viktigste ikke er hvem som eier eller driver de ulike helsetjenestene. Det viktigste er at pasientene skal få et godt og trygt tilbud med korte ventetider.

Av erfaring vet vi at det er veldig sårbart å kun styrke de offentlige helsetjenestene, som flere av disse forslagene legger opp til. Vi er nødt til å ta alle gode krefter i bruk, og da må vi òg la det offentlige sørge for finansieringen, sånn at folk kan få lov til å benytte seg òg av private helsetjenester og ikke ta kostnaden ved det.

Kristelig Folkeparti vil likevel stemme for et av forslagene som handler om å be regjeringen komme tilbake til Stortinget med en plan for hvordan pasienter som blir regnet som utskrivningsklare på sykehusene, kan ivaretas med et tilbud for å frigjøre kapasitet for pasienter som venter i kø. Det mener vi er viktig for å frigjøre ledig kapasitet til dem som trenger det aller mest.

Jeg tar til slutt opp forslaget Kristelig Folkeparti er med på.

Even A. Røed (A) [10:47:48]: Helsetjenestene våre har et behov for å fungere godt sammen, og at vi prioriterer helsetjenester ut fra demokratisk vedtatte prinsipper i en helsetjeneste som i all hovedsak er offentlig, er en bunnplanke i det norske helsevesenet. Det er fortsatt en hel del vi er nødt til å gjøre for at det skal bli bedre. Problematikken knyttet til utskrivningsklare pasienter er kjent, og den tas opp i ulike former og fasonger. Det er viktig å ha med seg at det i stort er sånn at de fleste får et kommunalt tilbud kort tid etter at de er utskrivningsklare.

Det er også behov for å passe på at pasienter ikke havner i svingdøren mellom tjenestenivåene, at kommunene har den kapasiteten og viljen som skal til for at det gjøres riktige vurderinger av når en pasient er utskrivningsklar, og at tilbudet står klart. Alt dette fokuseres det i høyeste grad på med denne Arbeiderparti-regjeringen.

Med ventetidsløftet har vi sett svært gode resultater, og vi ser fallende ventetider i store deler av helsetjenesten. Det har vi fått til gjennom å styrke sykehusøkonomien, sette i gang et partssammensatt arbeid og ved å legge et stort trykk på arbeidet gjennom styringsdialogen. Dette er de viktigste tiltakene for å ta ned det oppfattede behovet for at vi trenger helseforsikringer i Norge. Det at vår felles helsetjeneste leverer topp kvalitet med lave ventetider, vil gjøre at ønsket om helseforsikring vil falle drastisk.

Denne regjeringen har evnet å finne balansen. Vi bygger en helsetjeneste hvor vi tar i bruk det helsepersonellet vi har, på best mulig måte. Vi sikrer en god finansiering, og vi tar i bruk ideelle og private når det trengs. Men alt dette skal foregå innenfor våre felles prioriteringer, og det skal fordeles ut fra dem. Vi skal spille på lag med alle for å løse de utfordringene vi har foran oss. Da vil vi også klare å ta ned ventetidene og ta opp effektiviteten.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:50:01] (komiteens leder): Det er ingen tvil om at det står og faller i norsk helsetjeneste på at vi klarer å rekruttere og beholde helsepersonell. Det å ha kvalifisert helsepersonell til å gjøre de riktige oppgavene er noe av det aller, aller viktigste i årene framover. Høyre er da veldig tydelige på at heltidsstillinger må være normen, men også at det må legges til rette for større fleksibilitet gjennom gode arbeidstidsordninger, hvor man avtaler i partssamarbeidet. Vi vet at det er mange hundre tusen brudd på arbeidsmiljøloven ved norske sykehus hvert år. Vi vet at mange sykepleiere, helsefagarbeidere og andre som jobber i sykehusene, opplever at det er svært stort press, og at det er høyt sykefravær. Det er klart at det har mye å si for trivsel og det å kunne stå i et så krevende yrke som det å jobbe som helsepersonell er.

For Høyre er det helt åpenbart, og vi sier det hver gang vi snakker om dette: Vi må sikre at vi har den riktige kompetansen til å gjøre de riktige oppgavene. Vi vet at en høy andel av pasientskadene skyldes at man ikke har rett kompetanse på rett sted. Feilmedisinering er også en av de store utfordringene. Da må ansatte i helse- og omsorgstjenesten ha en turnusbelastning som er til å leve med.

Vi må også sikre at helsepersonell har gode karriereveier. Innholdet i annen saken vi har til behandling i Stortinget nå, nemlig om å innføre en godkjenningsordning, er i realiteten noe som ville bidra til å gjøre karriereveiene færre for mye helsepersonell. Arbeiderparti-regjeringen mener at man skal innskrenke sykepleiere og helsefagarbeideres mulighet til å jobbe i både offentlig og privat sektor. Det er også helt avgjørende at vi får på plass en spesialistgodkjenning for sykepleiere.

Jeg vil nevne et utrolig spennende prosjekt i Nordre Follo kommune. Det skjer mye bra ute i kommunene for tiden. I Nordre Follo kommune er man nå halvveis – eller mer enn det – i et fantastisk spennende framtidseksperiment. De går ti år fram i tid. De skal doble omsorgskapasiteten med samme antall ressurser. De skal helt radikalt, nærmest, se på oppgavedelingen, men de skal også ta i bruk frivillige, pårørende og naboskapet. Dette er veldig spennende, og det blir veldig spennende å se resultatet av dette framtidseksperimentet. Vi trenger kommuner som går foran, og som tør å se annerledes på hvordan vi skal klare å møte de store utfordringene som er framover. Det er ingen stor utfordring at folk lever lenger, men vi vet at vi får større helseutfordringer etter hvert som vi blir eldre. Det må vi løse, særlig i kommunene.

Kjersti Toppe (Sp) [10:53:21]: Det er fem viktige forslag som Raudt har fremja i samband med dette representantforslaget, og Senterpartiet delar intensjonen bak forslaga, sjølv om vi ikkje stemmer for alle, berre eitt.

Ein har teke opp forslaget om at ein må ha ein plan for korleis pasientar som vert rekna som utskrivingsklare, kan verta varetekne med eit tilbod. Dette er eit stort forslag. Å be om ein plan for dette vert altfor enkelt, for desse pasientane er ikkje kva slags pasientar som helst; dei er ofte veldig sjuke framleis og treng eit veldig medisinsk-fagleg apparatet. Anten er det ein kommune som må ta seg av ein pasienten, viss ein ikkje vil laga eit intermediært tilbod, eller så må dei vera på sjukehuset litt lengre, som eg trur ofte er tilfellet i dag.

Når det gjeld strakstiltak for å kompensera sjukehusa for aukande renteutgifter, er vi heilt einige i at dette er ei kjempeutfordring. Dette har med helseføretaksmodellen å gjera, og så lenge det ikkje vert eit fleirtal i dette Stortinget for å endra på modellen, er dette realiteten ute i sjukehusa. Å gå inn for eit enkelt forslag om å kompensera no og la systemet bestå, tenkjer eg vert feil.

Vi meiner forslaget om å redusera bruken av helseforsikring og å sikra at statleg eigde selskap og offentleg sektor ikkje tilbyr helseforsikring som ein del av lønsgodane til sine tilsette, er eit veldig bra forslag. Eg synest det er ein uting når dette vert brukt for å rekruttera tilsette, fordi det bidreg til feilprioritering og overbehandling i helsevesenet. Det synest eg ikkje at offentlege arbeidsplassar skal bidra til. Det er ikkje snakk om eit forbod mot det, men at dei offentlege sjølv kan visa ein standard for kva dei skal bruka, og kva ein kan bidra med av overbehandling og feilprioritering.

Ein opptrappingsplan for offentlege helsetenester er tilsynelatande òg eit veldig bra forslag, som vi deler intensjonen med, men dette handlar jo om eit stort område. Ein opptrappingsplan er eit altfor lite forslag for å få til dei systemendringane som skal til.

Det same gjeld forslaget om å styrkja helseprofesjonane og å redusera byråkratiet og leiarlaga. Så lenge vi har ein helseføretaksmodell, vil vi faktisk ikkje få til dette, for det er ein drivar for både byråkrati og auka leiarlag i norske sjukehus.

Det er likevel herleg å få eit representantforslag om å styrkja det offentlege helsevesenet. Det er flest debattar her om å bruka meir av dei private, ein debatt som kjem seinare i dag. Så det vil eg gje honnør til Raudt for.

Med det tek eg opp forslaget Senterpartiet er ein del av.

Bård Hoksrud (FrP) [10:56:36]: Ventetidene øker, og det er pasientene som betaler prisen. Fremskrittspartiet mener det er uakseptabelt at pasienter må vente stadig lenger på nødvendig behandling.

Da Fremskrittspartiet satt i regjering, gjennomførte vi konkrete tiltak og styrket sykehusene med resultat. Ventetidene gikk ned med 14 dager fra 2013 til 2021. Tall fra Folkehelseinstituttet viser nå at denne utviklingen dessverre har snudd. Ventetiden for påbegynt helsehjelp har økt med 20 dager bare fra mars 2021 til mars 2025. Det er dramatisk, og det er pasientene som rammes. Lange ventetider setter liv på vent og skaper unødig utrygghet og bekymring for mange. Jeg vet at statsråden vil prøve å si at nå går det enda bedre, men det vi ser, er at nå er det stadig flere pasienter som blir avvist før de i det hele tatt få lov å komme til konsultasjon. Det bekymrer i hvert fall meg og Fremskrittspartiet ganske kraftig, for det betyr altså at man bare blir avvist uten å få muligheten til å få en konsultasjon.

Fremskrittspartiet mener også at det offentlige helsevesenet er svært viktig, men vi mener samtidig at det er viktig å ta i bruk den ledige kapasiteten som finnes hos private aktører. Det viktigste for pasienten er ikke hvor behandlingen skjer, men at den skjer raskt, at kvaliteten er høy, og at det er det offentlige som faktisk tar regningen. I vårt alternative statsbudsjett har vi foreslått å øke bevilgningen til sykehusene samt kjøp hos private med ytterligere 1,2 mrd. kr utover regjeringens budsjett. Det er for å få opp tempoet og redusere ventetiden for vanlige folk. I tillegg til dette har vi foreslått midler til å styrke tilbudet til pasienter med rus eller psykiske utfordringer, innkjøp av medisiner, flere intensivplasser og midler for raskere å utrydde livmorhalskreft. Vi har også foreslått å reversere kuttene i refusjon til kiropraktorene og å etablere 100 flere legeplasser i spesialisering. Totalt har Fremskrittspartiet foreslått å styrke sykehusene og tilbudet på dette området med godt over 2 mrd. kr i år.

Vi merker oss at enkelte angriper bruken av private aktører i helsesektoren. Det er feil vei å gå. De private er ikke problemet, de er en del av løsningen. Istedenfor å la behandlingskapasitet stå ubrukt bør regjeringen ta ansvar og bruke alle tilgjengelige ressurser for å gi folk den helsehjelpen de trenger, i tide. Men det denne regjeringen sammen med Senterpartiet og SV har vært opptatt av mens helsekøene gikk opp, var å få nedsatt et avkommersialiseringsutvalg for å se på hvordan man kunne utestenge private, og de fortsetter i samme sporet. Det siste nå er saken om godkjenningsordning for etablering av private innenfor helseområdet. Her står verken statsråden eller de røde til troende når de hevder at de er opptatt av pasientenes beste og å få ned køene. I tillegg kommer all overtidsbruk, som av mange oppfattes som tvang og ikke frivillig. Det er ikke bærekraftig på sikt, når vi vet at mange ansatte i sykehusene allerede før dette slet med et tøft arbeidspress.

Jeg ser at Senterpartiet, Rødt og SV altså vil ta fra vanlige arbeidsfolk i statlig eide selskaper og offentlig sektor muligheten for privat helseforsikring fordi de mener at det går ut på feilprioritering og feil ressursbruk. Jeg tror at når folk bruker en privat helseforsikring, gjør de det fordi de raskest mulig skal bli friske. Jeg tror at arbeidsgiverne er opptatt av at de vil ha ansatte som er friske, og som er på jobben. Det tror jeg gjelder både i privat og offentlig virksomhet.

Seher Aydar (R) [10:59:59]: Det er viktig at alle får den helsehjelpen de trenger når de trenger det. Det holder ikke å be ansatte om å løpe fortere for å behandle flere, vi må også se på hvordan vi organiserer helsevesenet. Over mange år har det vært en massiv overføring av ansvar fra sykehus til kommune uten at kommunehelsetjenesten har blitt styrket skikkelig. Kommunene har gått fra å drive omsorg til å skulle ta hånd om pasienter som kommer rett fra operasjoner og behandlinger ved sykehus. Kommunene klarer ikke å ta imot nok utskrivingsklare pasienter. Vi er i en situasjon der noen er på sykehus fordi det ikke er tilbud til dem i kommunen, mens andre står i kø fordi det ikke er ledig kapasitet på sykehuset. Vi ber om en plan fordi vi tror at det må gjøres noe her i begge leirer og også i samhandlingen.

Det andre forslaget handler om kommunenes renter. Bare i 2025 skal sykehusene betale over 3 mrd. kr i renter og avdrag til statskassen. Disse midlene må tas fra driftsbudsjettene, og det får store konsekvenser for helsetilbudet og de ansattes arbeidsforhold overfor pasientene. Det er helt riktig at mye av dette skyldes helseforetaksmodellen. og vi vil jo avvikle den, vi vil ha alternativer på bordet, men samtidig må vi kunne gjøre det vi kan for at flere pasienter skal få behandling og sykehusene skal få den økonomien de trenger.

I dag ser vi også at tilbudet av unødvendige helseundersøkelser og inngrep i de kommersielle tjenestene bare øker, samtidig som det offentlige helsevesenet mangler ansatte til å levere nødvendig helsetjenester. Veksten i kommersielle aktører uthuler det offentlige helsetilbudet og skaper et todelt helsevesen. Vi kan ikke forvalte liv og helse på den måten. Hver eneste helsekrone må brukes på å ruste opp sykehusene og de ansatte, ikke til privat berikelse. Det er ikke kontroversielt å be om at helsekroner skal gå kun til helse.

Vi har sett en enorm vekst i mengden private helseforsikringer. At flere tegner private helseforsikringer, er først og fremst et uttrykk for at folk føler at de trenger en ekstra sikkerhet for å få tilgang til helsetjenestene våre. Det er alvorlig. På sikt kan det svekke oppslutningen om det offentlige helsevesenet vårt.

De knappe ressursene må ikke bindes opp til kommersielle interesser. Samtidig er ikke poenget her at det er et problem at folk tegner helseforsikringer gjennom jobben sin, men at det først og fremst er behovene som skal styre hvem som får hjelp, ikke om du har råd eller har vært så heldig å jobbe et sted som har helseforsikring. Private helseforsikringer bidrar negativt til å få ned helsekøene.

Løsningen er et sterkt offentlig helsevesen der alle er sikret helsehjelp. Fellesskapets midler bør brukes på å ruste opp bemanningen, styrke sykehusene våre og sørge for bedre arbeidsplasser for folk som jobber i helsetjenestene våre, ikke til privat profitt eller flere direktører. Jeg tar med det opp Rødts forslag i saken.

Irene Ojala (PF) [11:03:18]: Det er en viktig sak vi har til debatt i dag. Jeg skal si litt om problemet sett fra Finnmark – det er vel ingen overraskelse.

Problemet rundt det å beholde og rekruttere illustreres godt av de tillitsvalgte ved Finnmarkssykehuset og det de sier til media. Foretakstillitsvalgte for overlegene, Christel Eriksen, i Finnmarkssykehuset sier til Altaposten 23. mai at hun med bekymring registrerer det som foregår i Helseforetaket Finnmarkssykehuset. Eriksen sier ifølge avisen: Vi trenger en arbeidsgiver vi kan ha tillit til. Dessverre er tilliten ganske tynnslitt.

Eriksen sier videre at

««Reorganiseringen» av Finnmarkssykehuset er i full gang ved Hammerfest sykehus, og i fortsettelsen skal det reorganiseres for fullt i Kirkenes og i Alta.»

Foretakstillitsvalgte spør om helseforetaket vil sine egne ansatte vel.

Når det gjelder Klinikk Alta, er det bare det å si, at vi har diskutert det i flere debatter på Stortinget, også i juni 2024. Det vises til at reorganiseringen ved Klinikk Alta har foregått siden høsten 2023, og blir i dag ribbet for tilbud og blir også ribbet for tillit blant både ansatte og foretakstillitsvalgte etter at dagkirurgien og da øre-, nese- og halskirurgien blir borte.

Hele Finnmark er i dag på reisefot – alle pasientene. Og jammen reiser ikke de ansatte også! Samfunnsøkonomisk er dette et problem, i tillegg til at det koster skjorta for pasientene både økonomisk og helsemessig.

Overlege og tillitsvalgt, Torben Wisborg, ved Hammerfest sykehus sier til medier i Finnmark sist uke at krisen i sykehuset er farlig for pasientene. Ifølge tillitsvalgte er sykepleierne redde og sinte, mens legene er svært bekymret.

«Pasientene har grunn til å være bekymret for sin egen sikkerhet.»

Fylkesleder Åshild Østlyngen i Sykepleierforbundet mener toppledelsen framstår som arrogant i møte med kritikken. Sykepleierforbundet i Finnmark vil ha regjeringen på banen. De vil ha det nå og med en gang, fordi det som skjer, rammer den totale beredskapen i Finnmark fylke.

Jeg har stilt mange spørsmål om den negative utviklingen innenfor helse i Finnmark i mange år. Fra 2017 til 2021 stilte jeg spørsmål til tidligere helseminister Bent Høie fra Høyre, og fra 2021 til i dag har jeg som stortingsrepresentant for Pasientfokus, direkte nominert av folket på bakgrunn av dårlige helsetilbud og problemene som legene har, stilt mange skriftlige spørsmål til helseministeren fra Arbeiderpartiet. Svarene har vært like.

Mitt spørsmål er: Hvis man skal rekruttere og beholde ansatte, ville helseministeren søkt jobb i et helseforetak som er så på randen av kaos, slik foretakstillitsvalgte viser til, uten at noen griper inn? En lege, som nå er pasient, spurte meg i går: Hvor er helseministeren fra Arbeiderpartiet? Hvorfor griper han ikke inn? Sitter han stille og ser på at alt faller sammen? Det er et viktig tema vi er nødt til å ta opp.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:06:36]: La meg være tydelig: Regjeringen deler representantenes engasjement for vår felles helsetjeneste. Men la meg også være like tydelig på at de foreslåtte tiltakene i representantenes forslag i all hovedsak adresserer problemstillinger regjeringen allerede jobber systematisk og målrettet med.

De fleste pasienter som meldes utskrivningsklare fra sykehus, får et kommunalt tilbud innen kort tid. Vi snakker om om lag 90 pst. Likevel ser vi variasjoner mellom kommuner, og i noen tilfeller oppstår flaskehalser som binder opp kapasitet i sykehusene. Pasientene våre skal ikke være kasteballer mellom ulike nivåer. Derfor satser vi på langsiktig kompetansebygging, kapasitetsbygging og samarbeid – ikke på hasteløsninger uten forankring.

Regjeringen har etablert en egen eldrereform. Vi har styrket allmennlegetjenesten og satt i gang evaluering av ordningen for utskrivningsklare pasienter. Utfordringene med kommunal kapasitet må møtes med en helhetlig og bærekraftig tilnærming.

Regjeringen jobber kontinuerlig med å sikre at fagfolkene velger å jobbe i vår felles helse- og omsorgstjeneste. Det gjøres gjennom innsatsområdene arbeidsmiljø og arbeidsvilkår, oppgavedeling og effektiv og hensiktsmessig organisering, samt rekruttering, kvalifisering og kompetanseutvikling. Riktig bruk av de ansattes tid og kompetanse, at en har faglig frihet, autonomi, at en har muligheten til å utvikle seg, ha meningsfulle oppgaver, blir sett og har tid til å gjøre gode oppgaver – alt dette er sentralt for utviklingen av helseprofesjonene våre.

Regjeringen er opptatt av å sikre gode rammevilkår for sykehusene. I 2025 har vi styrket sykehusøkonomien med 5,7 mrd. kr og økt andelen rammefinansiering fra 60 pst. til 70 pst. Dette gir sykehusene bedre forutsigbarhet og styrker tilliten til deres styring. Regjeringen er opptatt av hensiktsmessig og effektiv organisering i sykehusene og arbeider kontinuerlig med å redusere unødvendig rapportering og byråkrati. Krav om strakskompensasjon for sykehusenes renteutgifter bryter med dagens finansieringsmodell og kan skape ubalanse i fordelingen av ressurser. I stedet har regjeringen sørget for mer gunstige rentebetingelser knyttet til statens innlånsrente. Jeg mener at disse virkemidlene nå må få virke, og så får en eventuelt vurdere om de skal justeres ytterligere.

Når det gjelder private helseforsikringer, mener regjeringen at velferdsstaten skal være den beste helseforsikringen. Vi tror at gjennom å investere i vår felles helsetjeneste, redusere ventetidene og redusere fristbruddene, vil vi også dempe etterspørselen etter slike ordninger. Derfor har vi sammen med fagforeningene og arbeidsgiverorganisasjonene lansert ventetidsløftet, som nå begynner å gi gode resultater. Det er bra for å sikre oppslutningen og legitimiteten til vår felles helsetjeneste.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:23:03]: Jeg prøver å leve etter regelen om at ærlighet varer lengst, og da må jeg bare innrømme at jeg holdt feil innlegg innledningsvis. Jeg holdt innlegget som jeg skulle ha i neste sak. (Munterhet i salen.) Jeg burde kanskje skjønt det når helseministeren satt og nikket og var så enig i en del av det jeg sa. Derfor føler jeg et behov for, i hvert fall for referatet, å si noe i denne saken, og så får vi se om dere husker, sånn at jeg ikke trenger å holde innlegg i neste sak.

Høyre vil alltid være opptatt av å styrke den offentlige helsetjenesten. Det har vi vist i regjering, det har vi vist i alle våre alternative budsjetter. Samtidig vil vi også styrke samarbeidet med private og ideelle. Det er viktig, for dersom vi ikke klarer å sikre at mennesker har tillit til at de får helsehjelp når de trenger det, ja, da taper alle, også den offentlige helsetjenesten. Så i tillegg til å styrke sykehusøkonomien har vi alltid øremerket kjøp hos private i våre alternative budsjetter.

At vi nå har en mer todelt helsetjeneste, at vi nå har flere som ser seg nødt til å få privat behandling av egen lommebok, eller at flere tegner helseforsikring, er regjeringens ansvar. Det er regjeringens ansvar fordi man de tre første årene av denne regjeringsperioden ikke hadde noen ambisjoner om å gjøre tiltak for å få ned de økende ventetidene.

Det er helt åpenbart at Høyre er uenig med Rødt. Utfordringen er kanskje at vi kan få en regjering hvor Rødt vil kunne ha betydelig innflytelse, og da får vi se om Arbeiderpartiet fortsetter sin pragmatiske holdning til samarbeid med private.

Høyre er helt tydelig: Vi trenger langsiktige og forutsigbare samarbeidsavtaler med private og ideelle aktører. De kan ikke være redningsplanken når det er krise. Vi kan ikke inngå kortsiktige avtaler med dem hele veien bare for at vi skal vise til gode ventetidstall før et valg. Private og ideelle må være en del av løsningen hele veien, slik det tradisjonelt har vært i Norge i alle år.

Avslutningsvis: Helseministeren sier at det må være sykehusenes behov som definerer dette. Høyre er opptatt av pasientenes behov. Vi skapte pasientens helsetjeneste. For det er faktisk avgjørende viktig: Skal vi sikre tillit til den offentlige helsetjenesten, som vi alle ønsker å styrke og utvikle, Høyre senest i behandlingen av Nasjonal helse- og samhandlingsplan, hvor vi fremmet en rekke tiltak for å gjøre den offentlige helsetjenesten enda bedre, må vi sikre at pasienter får rask hjelp når de trenger det.

Seher Aydar (R) [11:26:12]: Jeg tegnet meg på grunn av noe helseministeren sa avslutningsvis i replikkvekslingen i stad, om at det er sånn våre helsetjenester har blitt drevet historisk. Det er med respekt å melde ikke riktig. Våre helsetjenester har blitt drevet med fellesskapsløsninger, offentlige og ideelle. Det er de ideelle som har vært en tradisjonell del av helsetjenestene våre, ikke kommersielle aktører. Kommersielle aktører er nyere, kanskje fra de siste 20–30 årene, men de har vokst enormt den siste tiden. Det er ikke sånn at det offentlige har pleid å finansiere kommersielle aktører i helsetjenestene våre. Det er nytt.

Tidligere var de private ideelle. De var ikke i helsetjenestene våre for å tjene penger. De var i helsetjenestene våre, og er det fortsatt, fordi de stort sett er ildsjeler som har en annen måte å levere på, en ny idé, eller pasientgrupper som kanskje ikke får dekt det på samme måte. Poenget er at de ikke er ute etter å tjene penger. Det er derimot de kommersielle.

Derfor er det misvisende å si private. Private er både private kommersielle og private ideelle, og kommersielle er ute etter å tjene penger. Det er det som er poenget og problemet; det er ikke private i seg selv, men det er kommersialiseringen som er utfordringen.

Det offentlige bruker ganske knappe helsekroner på kommersielle aktører, aktører som for så vidt ikke bare har norske, men også skandinaviske og utenlandske oppkjøpsfond som eiere, og det er helt klart at hovedformålet deres er å tjene penger. Hovedformålet deres er ikke å bidra i det norske helsevesenet. Da må vi faktisk styrke oss til å kunne stå på egne bein, uten å gjøre oss avhengige av at de kommersielle skal være med og bidra.

Så vil jeg nevne en siste liten ting, og det gjelder hvordan vi velger å bruke pengene våre når det er så knapt, og hva det betyr at vi gir penger også til kommersielle aktører. Det offentlige bidrar til å styrke de kommersielle aktørene når man kjøper såkalte tjenester av dem. Når de styrker en privat aktør som i tillegg er kommersiell, har denne aktøren helprivate tjenester i tillegg. De helprivate tjenestene er kun for dem som kan betale for det. Så for hver krone det offentlige putter i den kommersielle potten, bidrar det offentlige til at det finnes større tilbud og mer rom for å etablere seg kun for dem som kan betale, og på den måten skaper man et todelt helsevesen.

Jeg skulle ønske Arbeiderpartiet gikk tilbake til den gode, gamle sosialdemokratiske tradisjonen som sa at vi skal ha det offentlige med supplement fra de ideelle, men våre penger skal ikke gå til privat berikelse for dem som kun er ute etter å tjene penger på helsetjenestene våre. For skal vi styrke det offentlige helsevesenet, må vi sette foten ned for de kommersielle aktørene.

Bård Hoksrud (FrP) [11:29:24]: Jeg kan ikke dy meg når jeg hører på representanten fra Rødt. Jeg må bare si at jeg nesten ikke vet om jeg skal le eller grine når jeg hører argumentasjonen og den fobien mot de private.

Jeg har lyst til å ta et eksempel: lipødempasienter i Norge. De får ikke mulighet til å få gjort inngrep i det offentlige helsevesenet, med unntak av noen få på Haraldsplass. Ellers må man gjøre det hos private i Norge eller i utlandet. Men Rødt mener altså at det er helt greit at de pasientene som trenger den behandlingen, ikke skal få det, men må stå og vente til man får det inn i kodingen i Norge. I et svar til meg har statsråden sagt at han skal vente på det prosjektet som er i gang nå, og det kommer først i 2027. Jeg mener at det handler om mennesker, pasienter, som trenger behandling, og når man ikke kan få det i det offentlige, så kan man faktisk få det gjort et annet sted.

Vi i Fremskrittspartiet er opptatt av at vi skal inngå avtaler med de private som er mer langsiktige, som gjør at man får ned prisen, og at man får behandlet flere pasienter som nå står i kø. Det er det det handler om. At Rødt synes det er fælt, synes jeg er trist, spesielt når vi vet at private som leverer tjenester til det offentlige, ofte får 30–40 pst. mindre for hver pasient de opererer. Det betyr at hvis man i det offentlige opererer 100 pasienter, så kan 130–140 pasienter bli operert for de samme pengene. Det ville jo være smart for samfunnet. Jeg tror i hvert fall at de 30–40 ekstra som blir operert, er kjempeglade for at de faktisk blir operert, og at de blir operert mye raskere fordi det er kapasitet. Men Rødt mener altså ikke det – for det er konsekvensen av den politikken og det representanten sa både her og i replikkvekslingen med statsråden.

Men som sagt, jeg og Fremskrittspartiet synes det er viktig at vi kan gi god behandling raskest mulig til dem som trenger det. Det er jo greit for mange kvinner nå å se hvor langt det med kvinnehelse egentlig går i Rødt. Når det ikke finnes behandling i det offentlige helsevesenet, må de vente i flere år før de i det hele tatt kan få muligheten, fordi Rødt ikke vil at private skal kunne gi dem den muligheten. Fremskrittspartiet vil betale hos de private. Det ville vært fantastisk bra for de kvinnene.

Seher Aydar (R) [11:32:35]: Fremskrittspartiet har en rørende omsorg for de kommersielle aktørene og bruker det som trengs i sin argumentasjon, og denne gangen var det kvinner.

Men la oss se på kvinnehelse, da. Pasienter som trenger behandling, må få det uansett om de har penger til å betale for det eller ikke. Det er helt uhørt at lipødempasienter skal betale så mye av egen lomme som de gjør, og det er det som er situasjonen i dag. Da er ikke løsningen at vi skal si at de bare skal betale og få et tilbud så lenge de kan betale for det, da er løsningen at det offentlige skal tilby disse pasientene behandling. Det er samme problematikk innenfor andre områder som gjelder kvinnehelse – det offentlige tilbyr ikke den behandlingen kvinner faktisk trenger. Løsningen er ikke å fortsatt la det være et tilbud kun for dem som kan betale, men at det offentlige begynner å ta kvinnehelse på alvor og tilbyr alle behandlingen de trenger, også lipødempasienter. Men det er en svakhet i det offentlige, hvor det offentlige må tette hullene, og det har Rødt fremmet flere forslag om, og også stilt spørsmål om.

Bård Hoksrud (FrP) [11:33:45]: Ja, løsningen er faktisk at man sørger for å kunne finansiere med offentlige penger, fordi man er villig til å si at dette er en operasjon man skal kunne få dekket. Da mener Fremskrittspartiet at når ikke den muligheten finnes i det offentlige, kan vi bruke det private. Jeg synes det er bedre at norske kvinner som f.eks. står og venter i over 50 uker på endometriosebehandling på Oslo universitetssykehus, kan få lov til å reise 3,2 kilometer ned og få gjort det i løpet av 1–2 uker fordi det er ledig kapasitet, og det skal betales av det offentlige. Der mener Rødt heller at de skal stå i kø i stedet for å få behandling – dessverre.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:35:29] (komiteens leder og ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid i denne saken. Dette er en sak jeg er saksordfører for, men jeg holdt da innlegget mitt om denne saken i forrige sak – men jeg skal gjenta kortversjonen av Høyres syn på dette. Jeg vil bare si at det er ikke noen tvil om at dette er problemstillinger og utfordringer som hele komiteen er opptatt av, men vi har ulike løsninger på hvordan vi skal sikre stabilitet og at vi både rekrutterer og beholder helsepersonell, og hvordan vi skal sikre god oppgavedeling og ta i bruk ny teknologi.

For Høyre er det utrolig viktig at vi klarer å gjøre det å utdanne seg innenfor helse- og omsorgsfaget til noe som er attraktivt for unge i dag. Vi trenger ikke at unge i dag ser på helse- og omsorgstjenestene som noe de vegrer seg for å velge en karrierevei i. Det kunne man jo tenke seg at mange tenker når de ser nyhetsbildet om hvor krevende det er på føde- og barselavdelingen i Oslo og på Ahus, og hvor tøft det kan være å være sykepleier eller helsefagarbeider i kommunene, med mye ansvar, og med ansvar for stadig sykere pasienter.

Derfor må vi sørge for å bygge kompetanse. Vi må sørge for at vi spesialistgodkjenner sykepleiere, slik at det er en reell karrierevei, og at man blir anerkjent for å ta en masterutdanning i ulike spesialiseringer. Det er viktig for å ha beredskap når kriser inntreffer, men det er også viktig som en del av utviklingen for ansatte.

Vi må også sikre bedre oppgavedeling – jeg nevnte i stad prosjektet i Nordre Follo, hvor Nordre Follo kommune gjør et veldig spennende fremtidseksperiment om hvordan de skal kunne klare å øke omsorgskapasiteten og hjelpe flere med mindre ressursinnsats – ved å ta i bruk digitale løsninger, ny teknologi og mer oppgavedeling, men også få hele samfunnet rundt en kommune til å bidra til å gi gode tjenester.

Det er heller ingen tvil om at det er krevende å jobbe i tredelt eller todelt turnus. Altså må vi også sikre at unge som utdanner seg, ser at dette er en karrierevei de kan leve med. Da må arbeidsbelastningen ned. Det får vi til gjennom ikke det regjeringen gjør nå, nemlig å pålegge, eller iallfall be om, mer og mer overtid og mer og mer jobb, men gjennom å sikre at arbeidstidsbestemmelsene er fleksible, og at det lar seg gjøre å jobbe som sykepleier, helsefagarbeider eller lege i store deler av livet.

Tove Elise Madland (A) [11:38:53]: For Arbeidarpartiet er det å sikra tilsette gode arbeidsforhold og rekruttera og behalda utdanna helsepersonell ei prioritert oppgåve. Då Stortinget behandla nasjonal helse- og samhandlingsplan, Meld. St. 9 for 2023–2024, var tilsette og dei tilsette sine arbeidsforhold ein viktig del av den planen. Vår felles helseteneste skal vera den føretrekte arbeidsplassen gjennom eit langt yrkesliv. Difor har det for Arbeidarpartiet vore viktig å styrkja trepartssamarbeidet. Det er gjennom godt samarbeid med partane i arbeidslivet me kan skapa eit godt og trygt arbeidsmiljø.

For Arbeidarpartiet har det alltid vore viktig å ha ein sterk arbeidsmiljølov. Det er vernelova for dei tilsette. Arbeidarpartiet vil alltid stå på dei tilsette si side. Saman jobbar med for ein heiltidskultur. Me sikrar faste og heile stillingar. Me gjennomfører eit fagarbeidarløft. Me innfører spesialistgodkjenning for fleire helsepersonellgrupper og opprettar fleire LIS1-stillingar og styrkjer ALIS-ordninga, som sikrar oss velkvalifiserte fastlegar med spesialisering i allmennmedisin.

Me har vidare sikra moglegheita for vidareutvikling, det å kunna ta fagbrev på jobb, og me har vidareført og styrkt Tørn-prosjektet. Skal me lukkast i å behalda fagfolka våre, må me leggja til rette for ein god arbeidskvardag, og då er oppgåvedeling heilt sentralt. Eg er glad for at Arbeidarpartiet så tydeleg seier at me må bruka dei fagfolk me har, på ein god og fornuftig måte.

For å sikra at både spesialisthelsetenesta og den kommunale helse- og omsorgstenesta er ein arbeidsgjevar som gjev rom for bl.a. kompetanseutvikling og utdanning, har regjeringa allereie gjeve dei regionale helseføretaka i oppdrag å utarbeida ein årleg rapport nettopp med tanke på personellsituasjonen, kompetanseutvikling og utdanning.

Skal me ha ei helseteneste i verdsklasse, må samhandlinga mellom spesialist- og kommunehelsetenesta vera god. Pasientar må ikkje vera kasteball i systemet. Dei må kjenna tryggleik for at dei får helsehjelp på sjukehus eller i kommunen. Difor vidareutviklar regjeringa helsefellesskapa og sikrar desse òg økonomisk, slik at samhandlinga mellom spesialist- og kommunehelsetenesta blir betre. Eit varig samhandlingstilskot som sikrar gode pasientforløp, men òg opnar opp for å gje tilsette breiddekompetanse, vil gjera det mogleg å kombinera stillinga i både sjukehus og kommune. Slik kan ein sikra at dei tilsette får eit større fagmiljø og òg sikra kompetanseutvikling.

Siv Mossleth (Sp) [11:41:48]: Senterpartiet vil understreke at ansatte i helse- og omsorgstjenesten er grunnleggende viktig for å sikre et sterkt og godt helsevesen. Å utdanne, rekruttere og beholde personell er avgjørende for den offentlige helsetjenestens bærekraft. Senterpartiet mener at trygge, kompetente ansatte er veldig viktig for å kunne tilby folk i hele landet likeverdige helsetjenester av høy kvalitet. Arbeidstakere i helse- og omsorgstjenesten skal som hovedregel ansettes i faste, hele stillinger.

Senterpartiet mener at bedre oppgavedeling mellom ulike grupper helsepersonell, styrket rekruttering og flere med generalistkompetanse må gis en særlig oppmerksomhet. Leger som er generalistspesialister, er viktig for å opprettholde lokalsykehusene. Det er derfor viktig å sikre utdannelse av generelle kirurger for å understøtte behovet for breddekompetanse på lokalsykehusene. Godt samarbeid og tydelig oppgavefordeling mellom store og små sykehus i regionene vil sikre gode tjenester og effektiv utnyttelse av knappe menneskelige ressurser. Det er viktig å sikre kvalitet i akuttberedskapen og trygghet i lokalsamfunnene.

Senterpartiet mener det er viktig at trepartssamarbeidet brukes aktivt for å finne gode løsninger som bidrar til ansvars- og oppgavedeling, god rekruttering og til at helsepersonell kan stå i arbeid lenger. I dag er det for mange som slutter før de oppnår pensjonsalder. Det er også viktig å finne kraftfulle tiltak gjennom dette samarbeidet som får ned sykefraværet og hindrer omsorgstretthet hos helsepersonell. Mulige tiltak kan være økonomiske initiativ, større fleksibilitet og bruk av ny teknologi som fjerner tidstyver.

Senterpartiet mener det er viktig med en personalpolitikk i det offentlige med stedlig ledelse som gir ansvar og myndighet til sine fagfolk, sånn at det blir en attraktiv arbeidsdag, hvor en over tid kan stå i en krevende jobb. Arbeidsvilkår, ledelse, utviklingsmuligheter og grunnbemanning er eksempler på forhold som må bedres for å styrke tjenesten. Dette må skje uten å svekke kommunenes og sykehusenes evne og mulighet til å redusere ventetider og opprettholde en forsvarlig helsetjeneste.

Senterpartiet har en rekke forslag, og jeg vil ta opp de forslag som Senterpartiet er med på. Og jeg har lyst til å varsle at vi vil stemme for forslag nr. 46, som vi også kunne ha vært med på å fremme.

Bård Hoksrud (FrP) [11:45:09]: Dette er en viktig debatt, og det er viktig at det offentlige blir enda bedre både på det med god ledelse, på det med godt arbeidsmiljø og hvordan man sørger for at ansatte har det bra på jobben, og ikke minst på å ta mer hensyn til den enkelte arbeidstakerens livssituasjon og faser i livet, som kanskje gjør at det er ting som kan være vanskelige å få til i noen livsfaser, men som kan være veldig enkle å gjøre i andre. Det er viktig å ha sterkt fokus på dette, og det mener vi i Fremskrittspartiet at vi må sette enda mer trykk på.

Vi er i en tid hvor behovet for fleksibel og kvalifisert arbeidskraft er stor, spesielt i helsesektoren. Det er fortsatt sånn at innleie brukes der det ikke finnes andre alternativer, særlig for å sikre forsvarlig drift i helger og ved akutte behov. Å stramme inn her kan fort ramme pasientene.

Samtidig støtter vi fullt ut målet om å få flere over i faste stillinger, men det må ikke gå på bekostning av evnen til å levere trygge helsetjenester. Det handler om pasientsikkerhet og om å ha nok folk med riktig kompetanse til riktig tid.

Vi vet at Norge kan mangle opp mot 30 000 sykepleiere innen 2040. Derfor haster det med tiltak som gjør det mer attraktivt å utdanne seg til og bli værende i helsesektoren. Det handler om å gi helsepersonell en levelig arbeidshverdag og om å bruke kompetansen deres riktig. I dag utfører mange sykepleiere oppgaver andre yrkesgrupper kanskje kunne tatt seg av. Det er ineffektivt og frustrerende, og jeg tror en bedre oppgavedeling og mer teamarbeid er avgjørende for både rekruttering og trivsel.

Vi mener også at det må legges bedre til rette for at erfarne ansatte blir i jobben lenger. Deres kompetanse er uvurderlig, både for pasientene og som støtte for nye kollegaer. Det viktigste helsearbeidet er å hindre at folk blir syke. En god folkehelsepolitikk må legge til rette for gode helsevalg og redusere sosial ulikhet i helse. Her svikter regjeringen, mener jeg.

Vi er også svært bekymret for utviklingen innen rehabilitering. Riksrevisjonen har nylig slått fast at mange kommuner ikke klarer å gi gode nok rehabiliteringstjenester. Likevel planlegger helseforetakene å redusere døgnplasser og si opp avtaler med private og ideelle aktører som i dag tilbyr spesialisert rehabilitering. Det kan bety at viktige fagmiljøer forsvinner, eller at rehabilitering i praksis blir privatisert og utilgjengelig for veldig mange. Igjen blir konsekvensen av regjeringens politikk et mer todelt helsevesen.

Fremskrittspartiet vil sikre tilgjengelige, trygge og faglig sterke helsetjenester. Det forutsetter at vi bruker all ledig tilgjengelig kapasitet, planlegger langsiktig og setter pasientens behov først.

Så vil jeg vise til Fremskrittspartiets Dokument 8:200 S, om en bærekraftig og mer effektiv helsetjeneste, hvor vi har de fleste av våre forslag.

Marian Hussein (SV) [11:48:19]: De siste årene har vi hørt at vi kommer til å mangle folk før vi mangler penger, men samtidig øker antallet historier om helsepersonell som slutter i jobben sin fordi de ikke klarer å stå i arbeidspresset.

Nylig kunne vi lese historien til Natalie Bergan Kjæraas i VG. Hun er 23 år gammel, og hun slutter i yrket som sykepleier. Etter kun syv måneder i jobb orket hun ikke mer. Hun fortalte om lav bemanning, høyt press og følelsen av å ikke strekke til. Det ble for mye.

Natalie er ikke alene. Den følelsen av å ikke strekke til har jeg kjent på som helsepersonell. Jeg kjenner også ekstremt mange jeg studerte til vernepleier med som i dag ikke jobber i helsevesenet vårt – ikke i kommunehelsetjenesten, ikke spesialisthelsetjenesten. Vi trenger at flere blir i kommune- og spesialisthelsetjenesten. Velferdsstaten vår står under sterkt press.

Behovet for flere ansatte i helse- og omsorgssektoren øker, men samtidig ser vi at arbeidsvilkårene til de ansatte svekkes stadig vekk. På Ullevål hører vi om ansatte som ikke får plasstilhørighet og bare må finne ut hvilken avdeling de skal møte opp på de neste dagene. De som er igjen og står i disse yrkene, må løpe stadig fortere. Resultatet er høyt sykefravær, utrolig mange som jobber deltid bare for å kunne klare å stå i arbeidet, og folk som slutter. Det har blitt en negativ spiral. Færre ansatte gir mer belastning, noe som igjen fører til at enda flere forlater yrket.

Befolkningen merker det. Mange får ikke den omsorgen de trenger eller har rett til. De blir kasteballer i et system som ikke lenger tar vare på folkene. Samtidig vokser markedet for vikarbyråer og kommersielle aktører som tjener store penger på vår felles velferd. De lover kontroll til helsepersonell som har mistet kontrollen, og de lover litt faglig fordypning.

Dette vil vi i SV snu. Vi mener det er viktig å ta tak i dette, og derfor er jeg glad for at vi har fått med oss regjeringspartiet og Arbeiderpartiet på å lage en forsterket plan med mål om å beholde flere helsepersonell, sammen med KS og arbeidstakerorganisasjonene, skape mer heltid, sikre mer klinisk kompetanse, følge opp kvinnearbeidshelseutvalget og forbedre arbeidsmiljøet og arbeidshelsen. Vi må ta kvinnehelse på alvor.

Med det tar jeg opp de forslagene SV står bak.

Seher Aydar (R) [11:51:43]: Gode og trygge arbeidsvilkår er helt avgjørende for å sikre et godt offentlig helsevesen også i framtiden. Arbeidsbelastningen for helsepersonell er for stor. Konsekvensene er hyppige utskiftninger, sykefravær, og at mange slutter lenge før de når pensjonsalder.

Styrket grunnbemanning er et av de viktigste tiltakene. Det får ned arbeidsbelastningen, og det gir bedre tjenester til folk som trenger helsehjelp. Oppgavedeling og god bruk av de ressursene vi har, er nødvendig, men vi får ikke det til på en god måte uten å styrke bemanningen i hele laget.

Når helsesektoren drives med minimumsbemanning, fører det til overtidsbruk, høy innleie og belastning for de ansatte. Sykehusene tetter hullene i vaktboken med kommersielle vikarbyråer, samtidig som de planlegger med minimumsbemanning. Bemanningsbyråene håver inn penger fra våre helsetjenester. Bemanningsbyråene lager ikke helsearbeidere, de skaper bare en annen tilknytning til arbeidsplassen. Dette kan skape problemer for rekruttering framover og svekke både vernet for ansatte og helsetjenesten.

Førstelinjelederne må kunne flytte vikarmidler til fastlønn for å bemanne opp ved behov. Unntaket for innleie i helsevesenet var en dårlig idé og er fortsatt en dårlig idé. Også i helsesektoren må det være sånn at innleie gjennom bemanningsbyrå kun kan benyttes etter avtale med de tillitsvalgte. De tillitsvalgte vet hva som trengs, og når det trengs ekstra ressurser.

Folk er den knappeste ressursen vi har. Arbeidsvilkårene til helsearbeidere må bli bedre. For å sikre at de som jobber i helsetjenesten, blir værende, må vi sikre at de ikke blir syke av jobben sin, og at de orker å stå i jobben til de blir pensjonister. Da må vi også se på arbeidstiden. Vi må sidestille skift og turnus. Turnusarbeid medfører helseproblemer. Å bytte mellom aften- og dagvakt innebærer kort hviletid og tap av søvn. Det er belastende for helsen. Tapt hviletid og stadig forskyvning av døgnrytmen er en belastning som må kompenseres i form av kortere arbeidstid.

Vi må også se på arbeidsplassen, nemlig sykehusene. Når sykehusene bygges eller renoveres, må det være plass til de ansatte, når det gjelder på både pauserom og garderober, men dessverre er det ikke alltid sånn. Det er egentlig ganske lavthengende frukter, som burde komme på plass.

Hvis vi skal sikre en helsetjeneste som er god i framtiden, og som er offentlig, for alle og fellesskapet, må vi også forbedre arbeidsvilkårene i helsetjenestene. Det er den viktigste jobben vi har foran oss. Jeg er ganske sikker på at noen kommer til å si at det ene eller andre forslaget ikke er innrettet godt nok sånn og slik, men det finnes alltid løsninger. De ligger hos fagforeningene, og de må lyttes til – for framtidens helsevesen.

Jeg tar opp absolutt alle forslag Rødt er en del av.

Hadle Rasmus Bjuland (KrF) [11:54:57]: Sykepleiere fortjener mer enn applaus. De fortjener rammer som gjør det mulig å stå i jobb og vokse i den. Helsevesenet står overfor store utfordringer i årene som kommer. Det handler ikke bare om penger, struktur og bygg. Det handler om folk, om hvordan vi skal få dem til å begynne i helseyrkene, og hvordan skal få dem til å bli.

Mange sykepleiere går inn i yrket med stort engasjement, men opplever raskt at hverdagen ikke ligner på det de ble forberedt på i utdanningen. Den virkelige overgangen til arbeidslivet blir for brå og for krevende. Da må vi stille oss spørsmålet: Hvordan kan vi gjøre denne overgangen bedre? Tid til å lære av kollegaer, tid til oppfølging fra nærmeste leder – begge deler er avgjørende, men i dag er det ikke overflod av verken det ene eller det andre. Det må vi gjøre noe med.

Mange opplever også at de bruker mye tid på oppgaver de ikke er utdannet for. Det er frustrerende for den enkelte og lite effektivt for helsetjenesten som helhet. Kristelig Folkeparti mener det må legges bedre til rette for tverrfaglighet. Vi trenger flere yrkesgrupper som sammen utfører de oppgavene helsevesenet skal løse, og vi trenger at alle får bruke kompetansen sin fullt ut. Uten renholderen, uten portøren, uten helsefagarbeideren, stopper det hele opp. Alle ledd er nødvendige, og alle må anerkjennes for sin rolle i laget rundt pasienten. Derfor trenger vi også oppgaveglidning. Når oppgaver fordeles klokt, åpner det for tydelige ansvarsområder, bedre utnyttelse av kompetanse og ikke minst nye karriereveier og faglig utvikling for flere yrkesgrupper. Det er et viktig grep for å beholde folk og bygge sterke fagmiljøer.

I dag velger mange sykepleiere å slutte tidlig – ikke fordi de ikke vil være sykepleiere, men fordi hverdagen blir for krevende. Den trenden må vi snu. Vi må legge til rette for at folk kan stå i jobben over tid og kjenne at de vokser, ikke slites ned. Derfor har Kristelig Folkeparti fremmet forslag om bedre oppfølging i starten av arbeidslivet, mer tverrfaglighet, styrket veiledning og karriereutvikling og tiltak mot ufrivillig deltid på grunn av høy belastning. Det handler om å ta vare på folkene og bygge en bærekraftig helsetjeneste.

Med det vil jeg ta opp Kristelig Folkepartis forslag i saken.

Irene Ojala (PF) [11:57:48]: Vi har sykehus for pasientene, men uten ansatte i samarbeid klarer vi ikke å styrke pasientenes rett til å bli frisk. En ansatt ved Finnmarkssykehuset sa til meg at utviklingen i Finnmarkssykehusets foretaksområde har endret seg dramatisk de siste årene. Vi har aldri hatt det så ille som nå. Det kommer til å bli verre hvis ikke ansvarlige myndigheter tar tak.

Er det ikke slik at vi i denne salen er ansvarlige myndigheter?

Torsdag den 5. juni er det folkemøte i Hammerfest. Temaet er nedbygging og nedbemanning av Finnmakssykehuset. Pasientfokus og jeg er her på Stortinget som et resultat av folkemøter og protesttog. Vi har advart mot akkurat det som skjer ved Finnmarkssykehusets avdelinger, og at det kunne bli virkeligheten i hele Finnmark. Jeg er fryktelig lei meg for at det har blitt en virkelighet. Vi i Pasientfokus forstår de ansatte ved klinikken i Hammerfest og de ansatte ved Finnmarkssykehuset og står sammen med dem i kampen.

Politisk redaktør i iFinnmark Frode N. Børfjord skrev en artikkel før helgen. Han skriver om det han benevner som den svært kritikkverdige forvaltningen av mange av de menneskelige medisinske ressursene ved Finnmarkssykehuset. Redaktøren viser i sin artikkel også til et skriftlig spørsmål jeg stilte til helseministeren i april. Spørsmålet lød:

«Dersom det er slik at en stor andel av sykepleierne på intensiven i Hammerfest er borte om kort tid, enten fordi de nærmer seg pensjonsalderen eller slutter av andre grunner, er da statsråden enig med de tillitsvalgte som mener at grensen er passert for hva som er et trygt og forutsigbart helsetilbud av høy kvalitet for befolkningen i Finnmark?»

Det er kanskje greit å opplyse om at når jeg stiller spørsmål, så suger jeg dem ikke ut av mitt eget bryst; jeg snakker med fagfolk og pasienter. Når jeg får svar, sender jeg svaret til dem og spør om dette er noe de kjenner seg igjen i. Jeg skal sitere fra en av tilbakemeldingene i denne saken:

– Svaret du har fått fra helseministeren, kjenner vi oss ikke igjen i, og det bidrar faktisk til ingenting. Det forbedrer verken arbeidsforholdene for oss ansatte ved Finnmarkssykehuset eller sikkerheten for pasientene. Det hjelper ikke med et fint sykehus når ledelsen ikke ivaretar sitt ansvar og gir oss mulighet til å gjøre den jobben vi er utdannet til.

Politisk redaktør Børfjord avslutter med:

«Det er i alle fall ingen tvil om at dagens situasjon nå er akutt for både de medisinsk ansatte i Finnmarkssykehuset og deres pasienter.

Ingen i Finnmark blir nå friskere av den manglende løsningsviljen og løsningsevnen til den forretningsmessige ledelsen av Finnmarkssykehuset.»

Så her, gode folk, trenger vi hjelp.

Statsråd Jan Christian Vestre [12:01:03]: Komiteen har valgt å behandle representantforslag 170 om bedre arbeidsvilkår på sykehusene og representantforslag 179 om å rekruttere og beholde flere ansatte parallelt, og det gir god mening. Begge forslagene omhandler forhold av betydning for å rekruttere, beholde og gi gode arbeidsvilkår for ansatte på sykehusene og i helsetjenesten for øvrig.

Representantforslag nummer 170, som er fremmet av representanter for partiet Rødt, omhandler bedre arbeidsvilkår på sykehusene og tar utgangspunkt i forhold som jeg fullt ut deler synet på. I likhet med forslagsstillerne mener jeg at det må rettes stor innsats mot gode arbeidsvilkår og gode arbeidsplasser for spesialisthelsetjenestens mange ansatte. Konkret foreslås det blant annet tiltak for å styrke bemanning, ha gode arealer til ansatte i sykehusene og begrense innleie. Som jeg viser til i mitt svarbrev fra 25. april, pågår det allerede en rekke arbeider i sykehusene, både lokalt og regionalt, på disse aktuelle områdene. I komitéinnstillingen gis det også en nærmere omtale av bruk av innleie og personell. Også her pågår det arbeid i helseregionene som gir resultater. Det er jeg glad for.

Regjeringen har etablert en helhetlig politikk for å bidra til bærekraftig bruk av personalets tid og kompetanse og til god rekruttering til tjenestene. Regjeringen har god innsikt i utfordringsbildet og vil fortsette arbeidet med å sikre nok fagfolk til vår felles helse- og omsorgstjeneste gjennom de innsatsområdene og tiltakene som er framhevet i Nasjonal helse- og samhandlingsplan, som Stortinget har sluttet seg til. Og det gjelder arbeidsmiljø og arbeidsvilkår, hensiktsmessig oppgavedeling og rekruttering, kvalifisering og kompetanseutvikling.

Jeg vurderer det slik at forslagsstillernes intensjon med representantforslag 179 ivaretas i regjeringens arbeid. Det stramme arbeidsmarkedet vi har, vil imidlertid gi konsekvenser for tjenesten, både i sykehus og i kommuner, og for at hele befolkningen vår fortsatt skal ha tilgang til likeverdige helse- og omsorgstjenester, står tjenesten foran et viktig og nødvendig omstillingsarbeid. Fra statens side er det avgjørende med en bred virkemiddelbruk for å støtte opp om sykehusenes og kommunenes evne til slik omstilling.

Kjersti Toppe (Sp) [12:20:52]: Det er to representantforslag – om betre arbeidsvilkår på sjukehus og tiltak for å rekruttera og behalda fleire tilsette i helse- og omsorgstenesta – og eg tel at det er heile 45 forslag, så det er eit veldig stort engasjement. Eg vil ta opp berre nokre få forhold.

I replikkvekslinga viste statsråden til Voss sjukehus som eit glimrande akuttsjukehus, og det er eg heilt einig i. Det som, etter mitt syn, gjer at det er glimrande, er at det har fått behalda sin stadlege leiar sidan før helseføretaksmodellen. Det er eit sjukehus som har overlevd systemet, og dei har hatt ein leiar som har hatt ansvaret for alle tilsette på Voss sjukehus. Det trur eg er nøkkelen til å rekruttera, at ein har ei stadleg leiing som har ansvaret, som har kontakt, og som personalet kan venda seg til. Det meiner eg må gjerast som ein modell òg for alle andre sjukehus i Noreg.

Det er eit forslag, forslag nr. 2 – om å be regjeringa sørgje for ei endring i korleis nye sjukehus vert planlagde, slik at dei tilsette får tilgjengelege kontor, pauserom, kvilerom og garderobar – som eigentleg er ganske sørgjeleg, at vi faktisk må fremja eit forslag om noko sånt, men dessverre er det ein realitet. Det er altfor mange helsepersonell på sjukehus som opplever akkurat dette, og det er så totalt unødvendig. Her veit jo dei private mykje betre når dei rekrutterer helsepersonell, så det er kanskje sånne ting ein får tilrettelagt betre. Det har jo med helseføretaksmodellen å gjera, at vi byggjer for små sjukehus på grunn av det systemet ein er underlagt, under regnskapslova. Men dette må ein faktisk sørgja for om ein skal behalda helsepersonell i det offentlege i framtida.

Så er det to forslag som har vorte debatterte. Det er forslag nr. 3, om å laga eit nasjonalt program for auka grunnbemanning i helse- og omsorgstenesten. Det har eg sjølv sett i kommunar som har auka grunnbemanninga, at det har ført til fleire heile stillingar, sjukefråværet har gått ned, og ein har kunna sagt opp bemanningsbyråa. Dette treng ein eit nasjonalt program for. Det gjeld òg forslag nr. 8, om å leggja til rette for gode praksisplassar, og om ein plikt for kommunane til å ta del i utdanninga av helsepersonell.

Når det gjeld dei to siste forslaga som er fremja av SV, må eg berre seia at dette var Senterpartiet sine forslag, som vi fremja i 2021. Eg synest det er veldig gode forslag, for eg har skrive dei sjølv. Det er ordrett dei same forslaga, så det skulle berre mangla at vi ikkje stemte for dei i dag. Den gongen stemte òg Arbeidarpartiet for dei to forslaga.

Bård Hoksrud (FrP) [12:24:06]: Jeg er litt overrasket over dette løse forslaget som plutselig rausa inn, for det er ganske omfattende, for å si det forsiktig. Så skal man vel kanskje være litt raus nå fordi det har vært hektisk, med masse saker som kom i tolvte time. Men jeg skulle jo gjerne sett – når man legger fram et forslag fra regjeringspartiet – og statsråden i replikkrunden egentlig ikke er så veldig entusiastisk for forslaget: Han sier egentlig at dette følger vi opp, det aller meste av, så egentlig behøver man ikke dette forslaget.

Jeg hadde tenkt å lytte med litt godvilje for å høre om jeg skulle støtte dette forslaget eller ikke. Jeg synes det ligger mye selvfølgeligheter i dette forslaget. Det er mye som er helt greit, men jeg liker ikke at det alltid er sånn at man skal lage så mye planer og strategier og alle de tingene der. Jeg vil at det skal være handling, at vi faktisk kommer i gang og gjør noe. Derfor kommer nok Fremskrittspartiet til å stemme imot – selvfølgelig da også litt med tanke på statsrådens mindre entusiasme for forslaget. Han sier faktisk at dette er noe som Arbeiderpartiet og SV har fremmet i Stortinget, så jeg begynner nesten å lure på om dette er noe som Arbeiderpartiet skal være snille med SV på – og få inn masse, masse ord. Jeg er mer usikker på hvordan det kommer til å bli fulgt opp med handling, og derfor ender vi nok med å stemme imot.

Hadle Rasmus Bjuland (KrF) [12:26:12] (ordfører for saken): Takk til komiteen for arbeidet i en sak som omhandler store og viktige spørsmål for helsetjenesten vår. Her snakker vi om bærekraft og kapasitet, om hvordan vi skal klare å møte et økende behov for helsehjelp med færre tilgjengelige hender og stadig mer komplekse pasientbehov.

Forslagsstillerne peker på flere grep de mener må til: ta i bruk mer kapasitet hos private aktører, få på plass ny teknologi raskere, utdanne flere helsearbeidere og gjennomgå ansvarsfordelingen i helsetjenesten. Forslagsstillerne har gjort en god jobb med å kartlegge symptombildet i helsetjenesten, men som vi vet fra helsetjenesten, er det ikke alltid så enkelt å gå rett fra observasjon til rask kur i møte med en kompleks diagnose, særlig når vi står overfor et så sammensatt system.

Komiteen har behandlet saken, og et flertall viser til at flere av forslagene allerede er under arbeid eller til vurdering. Mange av disse temaene er en del av arbeidet med Nasjonal helse- og samhandlingsplan og pågående politikkutvikling. På den bakgrunn går flertallet imot forslagene.

Kristelig Folkeparti er opptatt av at helsetjenesten skal være bærekraftig og tilgjengelig. Det betyr at vi må tenke nytt, men vi må også stå fast ved noen viktige prinsipper. Kristelig Folkeparti mener det offentlige helsevesenet skal være grunnmuren. Det betyr ikke at alt skal løses i offentlig regi. Vi mener det er klokt å bruke ideelle og private aktører der de har bedre tilgjengelighet og kapasitet innenfor rammer som sikrer likebehandling og rettferdig fordeling.

Vi må også bruke ressursene smartere. Det handler om bedre bruk av teknologi, det handler om samspillet mellom sykehus, fastleger og kommuner, og det handler om å løfte hele laget, ikke bare ett og ett ledd.

Kristelig Folkeparti støtter tilrådingen i saken, men vil samtidig understreke viktigheten av å bruke både de teknologiske og menneskelige ressursene våre godt og sørge for at helsetjenesten er bærekraftig, ikke bare økonomisk, men òg menneskelig.

Og i denne runden har representant Bjuland lært og vil derfor ta opp forslagene i saken.

Even A. Røed (A) [12:28:40]: Det er viktigere enn noen gang at vi sikrer at vår felles helsetjeneste henger sammen. Sammen må vi bidra til at vi bruker ressursene så effektivt som mulig for å få ned ventetidene. Det som har skjedd siden dette, og for så vidt det forslaget vi behandlet tidligere i dag, ble sendt inn, er at ventetidene nå er ikke bare på vei ned, men de har i mange tilfeller gått ned, og gjennom ventetidsløftet har det blitt gjort grep både økonomisk, organisatorisk og knyttet til hvordan vi bruker både ideelle og private.

Det er ingenting i veien med at helsetjenesten i perioder hvor det er stort behov for det, benytter seg av ledig kapasitet hos private. Det har vi også åpnet for, men det har også vært åpnet for å bruke utstrakt kvelds- og helgeåpne poliklinikker, som gjør at personell som ønsker det, kan jobbe ekstra i den offentlige helsetjenesten også. Når vi vet at det er mange som jobber i både det offentlige og det private, er det bra at de også kan bruke sin kapasitet i det offentlige.

Denne regjeringen har vært opptatt av at vi ikke vanner ut den offentlige helsetjenesten, at ansvaret er tydelig plassert, og at det er de faglige vurderingene av kapasitet og behov som avgjør hvorvidt vi skal benytte oss av offentlige eller private tilbud. Det må da være en forutsetning at det som er sykehusenes behov, faktisk er pasientenes behov. Sykehusene er til for å behandle pasienter. Derav må også de faglige vurderingene gjøres opp knyttet til hva som er pasientenes behov.

Når det i Stortinget skal vedtas at man skal bruke mer eller mindre private tjenester eller settes av enkeltsummer for å øke andelen som brukes av private helsetjenester, er det egentlig bare ideologisk drevet. Det er ikke faglig drevet. Det som er den pragmatiske løsningen, er å finne en middelvei, og den mener jeg arbeiderpartiregjeringen har klart å finne. Målet er at vår felles helsetjeneste skal være en samlet helsetjeneste, der folk får behandling prioritert etter demokratisk vedtatte prioriteringskriterier, der det ikke er private aktørers ønske om å bidra som styrer hvorvidt de skal levere tjenestene, men styres av det reelle behovet for å bruke private helsetjenester i helsetjenestene våre. Da vil vi sikre oss at helsetjenesten i framtiden er effektiv og rettferdig fordelt, offentlig finansiert og offentlig styrt – ikke styrt ut fra ønsket om å bidra, men etter hvilket behov det er. Da styres det også etter pasientens beste.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:31:25] (komiteens leder): Det er en slags tråd gjennom en del av de sakene vi behandler i dag. Det er mye av de samme utfordringene som pekes på, og mye av de samme løsningene vi presenterer fra våre ulike politiske standpunkter. Takk til Fremskrittspartiet for å fremme dette forslaget. Det viser hvor ulikt vi her i stortingssalen ser på hvordan vi skal løse de store utfordringene fremover, og så får velgerne mulighet til å avgjøre 8. september om de ønsker en regjering som har en annen løsning enn dagens regjering, en regjering som ikke skal samarbeide med Rødt og SV om å få flertall for budsjetter og politikk, som jo er partier som ønsker å fase ut kommersielle aktører, og som ønsker at den offentlige helsetjenesten kun skal handle om offentlige sykehus. Det mener ikke Høyre.

Vi mener at vi skal ha en sterk offentlig helsetjeneste, det har jeg også sagt tidligere i dag, men det er helt åpenbart at vi må løse utfordringene sammen, også i et samarbeid med private og ideelle aktører. Vi kan ikke bruke dem som en redningsplanke når det er krise. Jeg vil si at ventetidsløftet er en slags kriseløsning på feilslått arbeiderpartipolitikk i tre år, hvor man ikke hadde ambisjoner om å få ventetidene ned, og man innså ett år før valget at dette er problematisk – det er jo dypt problematisk for de menneskene det gjelder, som ikke får helsehjelp, som står i kø, og som venter.

Det er prisverdig at det gir resultater, men det er resultater som er skapt av det både tillitsvalgte og ansatte er bekymret for. Noen har til og med kalt det rovdrift på ansatte. Det er mange som er bekymret for at belastningen har vært svært høy i sykehusene, spesielt nå, knyttet til ventetidsløftet. Det er også veldig mange som er bekymret for at det oppstår nye køer, litt usynlige køer, interne køer på sykehusene. Det som hjelper for pasienter, er en operasjon eller en behandling. Det er ikke den første konsultasjonen når du krysses av på listen som er fullføring av å få hjelp for et stort helseproblem.

Nå behandler vi representantforslag etter representantforslag. Det er bra, men de store linjene i disse spørsmålene legger vi i budsjettene og i Nasjonal helse- og samhandlingsplan, som denne regjeringen har lagt frem, og Nasjonal helse- og sykehusplan, som vår regjering la frem. Jeg vil derfor peke på at Høyre vil støtte forslagene, og jeg vil ta opp de forslagene, men vi støtter ikke de andre forslagene i saken.

Kjersti Toppe (Sp) [12:34:46]: Dette forslaget handlar om ei berekraftig og meir effektiv helseteneste. Eg vil innleiingsvis seia nokre ord om at eg meiner debatten om kva ei helseteneste eigentleg er, vert veldig smal. Helsetenesta, og spesielt spesialisthelsetenesta, har eit oppdrag som går langt utover den daglege drifta. Dei er heilt sentrale i den norske velferdsmodellen og i den nasjonale beredskapen. Spesialisthelsetenesta er vår aller største velferdsteneste. Ho er òg viktig for å jamna ut levekår. No får vi ein ganske smal debatt om venteliste og pasientbehandling, det er veldig viktig, men vi må òg sjå det i eit større lys.

Når Høgre og Framstegspartiet kritiserer dagens regjering for å ikkje bruka nok kommersielle og andre private og meiner, som eit forslag, at vi skal ta i bruk all ledig kapasitet hos private, er det ganske oppsiktsvekkjande. Ein kan sjå på tala for korleis bruken av private, ideelle og kommersielle har vore – dette kan ein lesa i rapporten frå avkommersialiseringsutvalet, statistikken der treng ein iallfall ikkje å vera ueinige om. Der står det at i 2022 brukte ein 5 pst. kommersielle og 6 pst. ideelle i spesialisthelsetenesta. I 2017, da Høgre og Framstegspartiet styrte, var det akkurat same prosentandel for kommersielle og 1 pst. meir ideelle – 7 pst. Så om det er noko ein skulle vera bekymra for, er det nedgangen av ideelle private. Bruken av kommersielle er ganske stabil.

Når ein da lagar ein veldig stor debatt om at her er ein så veldig ueinige om bruk av kommersielle, og at ein har heilt andre løysingar, er det ikkje truverdig. Eg er mykje meir bekymra for ein del andre velferdstenester der det er veldig stor bruk av kommersielle, f.eks. innan barnevern, der over 50 pst. er i privat regi, og der vi verkeleg har behov for å styrkja det offentlege tilbodet.

På helseområdet er det viktig at vi styrkjer det offentlege tilbodet. Vi har i dag, etter Senterpartiets syn, eit ganske fint nivå for bruk av private løysingar – som vi skal styra gjennom samarbeid og avtaler med det offentlege, og ikkje slik Høgre og Framstegspartiet meiner, at det skal vera fritt fram i ei ordning som den vi skal diskutera i neste sak. Desse pengane som går til private, kjem jo ikkje med ekstraløyvingar. Det vert tatt frå dei offentlege sjukehusa, noko som gjer at vi snart kan vera på brestepunktet med tanke på om det offentlege vert ein attraktiv arbeidsplass for alle dei gode helsefolka vi har i dette landet.

Eg tar opp forslaga Senterpartiet er med på.

Bård Hoksrud (FrP) [12:38:04]: Det var morsomt å høre på foregående taler. Hun pratet om 2017 og andelen kommersielle og andelen private, men verden så jo helt annerledes ut med tanke på hvor lange ventelister vi hadde i landet, og det var fordi man var positiv til å åpne opp for at private skulle få flere muligheter.

Fremskrittspartiet har fremmet dette forslaget fordi vi ser at helsevesenet står overfor en varslet bemanningskrise som allerede merkes i hverdagen. Sykepleiere er den yrkesgruppen det er størst mangel på i Norge. Nav anslår at vi mangler nærmere 14 000 helsearbeidere, og ifølge perspektivmeldingen kan vi komme til å trenge over 180 000 fram mot 2060.

Dette er ikke bærekraftig, og derfor må vi handle nå og se på nye løsninger og muligheter. For det første: Vi må utdanne flere selv. Norge har et ansvar for å dekke mer av eget behov. Derfor har vi i Fremskrittspartiet satt av penger til flere LIS1-plasser i vårt alternative budsjett, og vi støtter en betydelig satsing på helseutdanning. Vi må også organisere tjenestene smartere. I dag bruker vi ikke ressursene våre effektivt nok. Ortopeder i det offentlige opererer to til tre hoftepasienter i uken, mens de i det private kan operere fire til seks om dagen – samme lege, samme kompetanse, men helt ulik effektivitet. Det viser at problemet ikke bare er kapasitet, men også hvordan vi organiserer og gjennomfører.

Teknologibedrifter som Deepinsight har vist at kunstig intelligens kan øke operasjonskapasiteten, redusere ventelister og frigjøre tusenvis av arbeidstimer. Dette har allerede fungert veldig bra på Lovisenberg. Hvorfor kan vi ikke ta det i bruk på flere sykehus? DNV Imatis, som brukes for å kunne jobbe smartere og bedre ved Sykehuset Østfold, har vært bra både for de ansatte og for pasientene, og funker som bare det, men det er fortsatt vanskelig å få det inn på flere av sykehusene våre.

I motsetning til Senterpartiet, som ikke vil bruke mer penger, har Fremskrittspartiet ønsket å bruke mer penger slik at vi kan bruke den ledige private kapasiteten, og har foreslått over 1,2 mrd. kr ekstra til sykehusene og til kjøp hos private. Og som sagt, for Fremskrittspartiet handler ikke dette om ideologi, det handler om pasientene og om å få mest mulig igjen for pengene og mest mulig behandling.

Samtidig med anbudssystemet i helsesektoren gjennomgås rotet rundt rusfeltet i Helse sør-øst, og ekskludering av nye aktører i fristbruddordningen skaper usikkerhet og hindrer innovasjon. Staten må være en seriøs og forutsigbar bestiller, ikke en bremsekloss.

Jeg mener tiden er inne for en helhetlig reform. Vi trenger flere helsearbeidere, ja, men vi må også bruke de vi har, smartere. Vi må løfte teknologien, rydde opp i anbudssystemet og legge til rette for at både offentlige og private aktører kan bidra. Dette er realistiske, ansvarlige og nødvendige grep for å møte framtidens helseutfordringer.

Jeg tar opp forslagene Fremskrittspartiets har alene.

Seher Aydar (R) [12:41:13]: Løsningen for å sikre et bærekraftig helsevesen er ikke å åpne for flere kommersielle aktører, slik Høyre og Fremskrittspartiet vil. Vi må heller styrke vårt felles helsevesen, et helsevesen der alle er sikret helsehjelp helt uavhengig av geografisk, sosial og økonomisk bakgrunn.

Fellesskapets midler må bli brukt til å ruste opp bemanningen, styrke de offentlige helsetjenestene våre og ikke minst sørge for bedre arbeidsplasser for folk som jobber i sykehusene våre.

Velferdstjenesteutvalget ble nevnt her. Jeg har lyst til også å vise til en annen statistikk som kommer fram der. Hvis vi ser på spesielt kommunehelsetjenesten, ser vi en enorm vekst: en større vekst av utenlandske oppkjøpsfond på bekostning av ideelle aktører. Det er først og fremst de ideelle som blir spist opp av de kommersielle, så det virker som dette ikke nødvendigvis handler om alle gode krefter, men om kommersielle krefter, også på bekostning av ideelle, med negative konsekvenser for det offentlige.

Når kommersielle får penger gjennom det offentlige, skaper det større rom for at de vokser. Samtidig tilbyr de tjenester til folk som kun kan betale for det. Det er penger som var ment til fellesskapet, og vi må ikke glemme at hele poenget med de helsekronene er at folk skal få mest mulig helse. De offentlige sykehusene våre har et samfunnsoppdrag. Det er det som skiller de offentlige sykehusene våre fra alle de andre. De har et samfunnsoppdrag, og det er et oppdrag de kommersielle aktørene ikke har. Det tror jeg vi glemmer litt når vi hører på Fremskrittspartiet og Høyre. Det er viktig å huske, for det er sånn det er.

Så har jeg lyst til å referere fra Sykepleierforbundets høringsinnspill, der de sier at private helseaktører ikke er løsningen for å redusere belastningen på det offentlige helsevesenet. Jeg skal sitere:

«Konkurranseutsetting og profittbasert privatisering er etter NSFs syn ikke forenlig med prinsippet om god ressursutnyttelse, lik tilgang til helsetjenester, forsvarlig arbeidsmiljø og tariffestede rettigheter for de ansatte.»

Det er Rødt helt enig i. Det er verdt å minne om at de kommersielle er avhengige av de samme ressursene og det samme personalet som det offentlige, og at forslaget fra Fremskrittspartiet ikke har støtte blant de folkene som jobber i helsevesenet vårt.

Til slutt: Jeg klarer ikke å dy meg og har lyst til bare å si noe om det representanten Trøen var inne på, om at ventetidsløftet er et krisetiltak for en arbeiderpartipolitikk som ikke har fungert. Jeg må si at det er mye jeg har kritisert denne regjeringen for, men veldig mange av problemene ble jo skapt i den regjeringen som Høyre ledet tidligere, og som dessverre ble litt videreført. Problemene er mye eldre enn denne regjeringen. Det er skiftende regjeringer som har ansvaret for dem, men det må absolutt ryddes opp.

Statsråd Jan Christian Vestre [12:44:19]: La meg først si at vi er heldige i Norge, for vi har sannsynligvis blant de aller beste helse- og omsorgstjenestene i verden. Det er ikke tilfeldig at det har blitt sånn. Det er et resultat av politisk arbeid, politiske reformer, evne til å satse og at man hele tiden har bygget ut velferdsstaten bit for bit og steg for steg basert på noen viktige verdier, bl.a. at alle skal ha tilgang til gode tjenester, at tjenestene skal være tilgjengelige over hele landet, og at det skal være dyktige fagfolk som jobber der.

Vi har utfordringer i vår helsetjeneste. Det er ingen tvil om at ventetidene har vært altfor lange for for mange pasienter. Det er ingen tvil om at det enkelte steder er altfor vanskelig å få tak i helsepersonell. Det er helt sikkert eksempler på helsepersonell som ikke opplever å ha en god arbeidshverdag. Derfor må vi kontinuerlig være opptatt av hvordan vi kan fornye, forsterke og forbedre helsetjenestene våre, slik at de også i framtiden skal kunne være verdens beste. Det fortjener den norske befolkningen.

Så har jeg lest Fremskrittspartiets forslag med interesse og sett på: Hva er det her som er nytt, hva er det vi er enige om, og hva er det vi er uenige om?

La meg knytte noen kommentarer til noen av forslagene. Jeg er for at vi samarbeider med ideelle og private for å redusere ventetidene i sykehusene, og det gjør vi også. Bare siden ventetidsløftet ble inngått, er det inngått avtaler for over 300 mill. kr for private. Der hvor det er særskilte ventetidsutfordringer, er det – så vidt meg bekjent – ikke slik at private står klar med et tilbud som det offentlige ikke har. Hvis dette skulle være feil, vil jeg oppfordre de private aktørene til snarest å ta kontakt med sitt nærmeste offentlige sykehus, for jeg er ganske sikker på at de vil være interessert i å nyttiggjøre seg av den kompetansen og kapasiteten.

Så står det at vi skal gjennomgå ansvarsforholdene. Vel, vi har jo jobbet intenst med ansvars- og oppgavedeling. Det har vært en egen gruppe i ventetidsløftet der alle fagforeningene som utgjør ventetidsløftet, har vært med, hvor vi har vært enige om både premisser for ansvars- og oppgavefordeling og eksempler på oppgaver som kan deles. Dette er nå sendt ut i sykehusene for implementering. Hvis representantene er opptatt av det store bildet når det gjelder ansvarsdeling – hvem gjør hva av kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten – er nettopp det reforminitiativet vi nå har tatt for å bygge ned barrierene mellom disse tjenestene, svaret på det.

Så ønsker representantene at vi skal ta i bruk ny teknologi, og det er jeg helt enig i. De teknologiene representantene viser til, er jo gode, flotte teknologier som tas i bruk i våre felles sykehus nå. Vi har også hatt en egen arbeidsgruppe i ventetidsløftet som de samme partnerne har vært med i, som også har identifisert et tjuetalls teknologier som er nøkkelferdige, som er hyllevare, og som raskt kan tas i bruk. Jeg forutsetter at når vi har styrket sykehusene med nesten 6 mrd. kr i år, må deler av dette også brukes til å ta i bruk ny teknologi.

Så masse av dette jobber vi med, men forutsetningen må være at det er fellesskapets sykehus som prioriterer ressursbruken. Det er da vi får rettferdighet i tjenestene.

Erlend Svardal Bøe (H) [12:58:00] (ordfører for saken): Vi behandler i dag et representantforslag om fritt brukervalg. Først har jeg som saksordfører lyst til å takke komiteen for samarbeidet i saken. Jeg regner med at de enkelte partigruppene vil redegjøre for sitt synspunkt i saken.

Høyre er opptatt av å organisere helse- og omsorgstjenesten med utgangspunkt i pasienten og brukeren og ikke med utgangspunkt i systemet. Veldig ofte er det ikke slik at alle tjenester som det offentlige har, passer den enkelte bruker og pasient. Da er det viktig at vi har et supplement å spille på i den offentlige helse- og omsorgstjenesten. Der er private og ideelle aktører veldig viktig for at vi skal sørge for det. Pasienter og brukere er ikke like. Pasienter og brukere har ulike behov, og da må vi sørge for at vi har en helsetjeneste som ivaretar det på en god måte. Det er også grunnen til at Høyre er for at vi skal ha mer valgfrihet og mangfold i helse- og omsorgstjenesten, for vi har tillit og vil at folk skal få lov til å bestemme mest mulig over egen hverdag.

I 2021 innførte Solberg-regjeringen godkjenningsmodellen for fritt brukervalg. Det var et nasjonalt og standardisert regelverk som bidro til at kommuner som ønsket å innføre fritt brukervalg, kunne gjøre det på en rask, effektiv og enkel måte, og de måtte ikke bruke masse kommunale ressurser på å utrede, tilpasse og det ene og det andre. Et veldig godt eksempel er Tromsø kommune. De vedtok innføring av fritt brukervalg i 2012, men det kom ikke i gang før i 2015. Det tok hele tre år fordi man var nødt til å lage et helt eget system for å kunne bidra til akkurat det.

Dessverre valgte Støre-regjeringen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet å avvikle godkjenningsmodellen for fritt brukervalg. Vi ser at en rekke kommuner nå innfører fritt brukervalg, og de kommunene må altså bruke mye ressurser på å gjøre utredninger istedenfor å kunne bruke det nasjonale og standardiserte regelverket som Solberg-regjeringen fikk på plass. Det er jo penger som kommunene heller kunne ha brukt på å sørge for en god eldreomsorg.

Høyre støtter mye av intensjonen i Fremskrittspartiets forslag, men vi mener at det ikke skal være slik at vi skal pålegge kommunene dette. Vi mener at en skal sørge for at en har et nasjonalt og standardisert regelverk som kommunene kan benytte seg av hvis de ønsker å gjøre det, istedenfor å gjøre denne lange utredningsjobben som det her er snakk om.

Med det tar jeg opp forslaget i saken som Høyre er med på.

Tove Elise Madland (A) [13:01:03]: Saka om fritt brukarval og oppheving av ordninga blei behandla her i vårsesjonen i 2022, og under arbeidet med Prop. 63 L (2021–2022), og på bakgrunn av høyringsfråsegnene den gong, kom det klart fram at det var lite støtte til ordninga om fritt brukarval. Ordninga svarte heller ikkje til dei utfordringane som den kommunale helse- og omsorgstenesta stod overfor og framleis står overfor i dag. Det blei raskt klart at ordninga med fritt brukarval var ei ordning som skapte meirarbeid for den enkelte kommune. Ordninga måtte følgjast opp frå kommunen si side, og om ein aktør trakk seg, eventuelt ved ein konkurs, låg ansvaret på kommunen for å få organisert eit nytt tilbod. Dette skapar ikkje berre meirarbeid; det skapar òg ein utryggleik hos tenestemottakar. Difor ønskjer ikkje Arbeidarpartiet at våre innbyggjarar skal oppleva akkurat dette. For Arbeidarpartiet er tryggleik, hjelp og framsyn ein viktig berebjelke i vår felles helseteneste.

Å privatisera for privatiseringas skuld, meiner Arbeidarpartiet er uklokt. Våre kommunar treng ordningar som skapar trygge rammer og framsyn, og kor målet er å auka kvaliteten i tenesta. Vår helse- og omsorgsteneste er hardt pressa, og å få rekruttert nok velkvalifisert helsepersonell er ei utfordring. Difor må me bruka fagfolka våre på ein klok måte. God ressursbruk og god og effektiv oppgåvedeling er avgjerande om me skal lukkast. Det er tid for å slå ring om det helsepersonellet me har og bruka dei rett i vår felles helseteneste.

Fritt brukarval viste seg å vera ei ordning for dei mest folkerike kommunane. Me høyrer utsegn som at det er ein marknad for det. Helsetenesta skal vera ei teneste, ikkje ein marknad. Landets kommunar er ulike. Vindafjord, med sine 9 000 innbyggjarar, og Stavanger, med sine 150 000 innbyggjarar, vil ha ulike moglegheiter. Me må sikra at alle som bur i ein kommune, stor eller liten, har moglegheita til å motta gode og føreseielege helsetenester.

Ordninga med fritt brukarval viste seg ikkje å vera ei effektiv ordning. Det viste seg å vera ei ordning det var vanskeleg å manøvrera i for den enkelte. Kvar og ein som treng hjelp, skal få det, og skal ikkje måtta bruka tida si på å leita etter ulike leverandørar for å kunna dekkja sine behov. Det me treng, er gode helsetenester med velkvalifisert personell som skaper tryggleik i kvardagen.

Bård Hoksrud (FrP) [13:03:48]: Vi lever lenger, og det er et flott gode. Flere eldre er ikke en byrde for samfunnet, det er et sunnhetstegn, men med flere eldre øker også behovet for en eldreomsorg som setter individet i sentrum, og som sikrer valgfrihet, verdighet og kvalitet, uansett hvor man bor i landet.

I dag er eldreomsorg i stor grad prisgitt kommuneøkonomi og lokalpolitisk vilje. Fremskrittspartiet mener det ikke skal være postadressen som avgjør hvilken omsorg man får. Eldreomsorg skal ikke være et postkodelotteri, der tilfeldigheter styrer hvilke tjenester man får tilgang til. Det er ikke rettferdig, og det er ikke bærekraftig.

Derfor mener vi det er på tide å flytte finansieringsansvaret for eldreomsorgen fra kommunene og til staten. Det handler om å sikre gode, likeverdige tjenester i hele landet og et løft for en sektor som i dag bærer preg av store forskjeller.

Vi mener også at fritt brukervalg må bli en rettighet, ikke en valgfrihet for kommunepolitikere. I dag er det opp til hver enkelt kommune om de vil tilby fritt brukervalg i helse- og omsorgstjenestene. Det fører til et urettferdig system, og det er derfor vi foreslår at alle kommuner over en viss størrelse skal tilby fritt brukervalg, slik Danmark gjorde med suksess fra 2003. Når eldre har fått et vedtak om hjelp, bør de selv kunne få lov til å velge hvem som skal gi dem den hjelpen, enten det er det offentlige, en ideell aktør eller en privat leverandør. Det handler om respekt for enkeltmennesket og om å gi folk reell makt over eget liv.

Konkurranse i eldreomsorgen gir bedre kvalitet. Erfaringer fra kommuner som Oslo, viser høy tilfredshet blant brukerne der det finnes reell valgfrihet. Når flere aktører konkurrerer, skjerpes fokuset på kvalitet, service og brukertilpasning, i både offentlig og privat sektor.

Dette handler ikke om ideologi, det handler om frihet og verdighet for dem som har bygd landet vårt. Det handler om å gjøre eldreomsorgen mer tilpasset framtidens behov og ønsker. Fremskrittspartiet mener tiden er inne for å ta et stort skritt videre. Vi må sikre valgfrihet for alle eldre, og vi må løfte ansvaret til staten, sånn at alle eldre får likeverdige tjenester, uansett postnummer.

Jeg må bare si at dette ikke handler om å privatisere, som Arbeiderpartiet prøver å late som. Dette handler om muligheten for folk, også eldre mennesker, til å kunne få lov til å bestemme selv. Fremskrittspartiet har tro på enkeltmennesket. Vi har tro på det å kunne få lov til å velge. Å bestemme selv hvem som f.eks. skal få lov til å komme inn i hjemmet ditt, er en viktig greie.

Det morsomme er at i Oslo, hvor sosialistene styrte i åtte år, var det én ting de ikke gjorde noe med. Det var muligheten til fritt brukervalg, fordi folk var så godt fornøyde. Det er klart at når man bor i en kommune som ikke har hatt den muligheten, vet mange ikke hva de går glipp av. Det er det det handler om: å gi folk mulighet til å kunne få lov til å velge.

Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag i saken.

Kjersti Toppe (Sp) [13:07:03]: Senterpartiet kjem ikkje til å støtta dei framlagde forslaga. Det er gjort godt greie for argumentasjonen i tidlegare innlegg frå Arbeidarpartiet, men eg vil knyta nokre ord til det, for dette er ein stadig tilbakevendande debatt. Framstegspartiet forsøkjer seg på omkamp om den godkjenningsordninga som ikkje var nokon suksess.

Eg vil understreka at kommunane i dag har moglegheit til å velja ulike måtar å drifta sine helse- og omsorgstenester på, både i eigen regi, gjennom interkommunalt samarbeid eller med private leverandørar, etter det som er dagens lovgiving. Vi treng ikkje ein statleg modell som vert tredd ned over hovudet på alle kommunar, som eg trudde Framstegspartiet òg var oppteke av. Det er eit paradoks at dei sjølve vil gjera eldreomsorga heilt statleg, samstundes som dei kritiserer at kommunane ikkje gjer det Framstegspartiet ønskjer i dag.

Det å påleggja alle kommunar over ein viss storleik å ha fritt brukarval, vil ikkje fungera i praksis. Da vert det parallelle system som skal konkurrera om dei eldre. Vi har i mange saker i dag diskutert at vi manglar folk i helsevesenet. Da å tru at vi skal få til den konkurransen i eldreomsorga over heile landet – det vil uansett ikkje fungera slik.

Vi kjem tilbake til at dette faktisk er ideologi. Det handlar faktisk om privatisering. Framstegspartiet og Høgre sa i regjeringsplattforma frå 2013 rett ut at for dei partia er produksjon av velferdstenester ikkje noko anna enn som produksjon av andre varer og tenester. Det er dette som er den store forskjellen.

Det er utruleg viktig at vi får til ei betre eldreomsorg, at eldre kan vera trygge på den hjelpa dei får, og at dei òg sjølvsagt skal vera med og seia kva dei treng, og kunna velja det tilbodet dei får. Å svekkja det offentlege helsevesenet, som Framstegspartiet her gjer, vil ikkje vera til gode for dei eldre når dei treng hjelp, om det no er i heimesjukepleia eller om det er når dei treng meir hjelp enn det.

Hadle Rasmus Bjuland (KrF) [13:10:04]: For Kristelig Folkeparti handler denne saken først og fremst om noe så enkelt og grunnleggende som at mennesker skal få mulighet til å påvirke sin egen hverdag. Når eldre personer med hjelpebehov skal få hjelp hjemme, handler det ikke bare om tjenester. Det handler om trygghet, om tillit og om å bli sett og hørt. Da må vi gi rom for at folk kan velge hvem som skal komme inn døren deres, og hvem de ønsker de skal få omsorg fra.

Vi vet at eldreomsorgen i mange kommuner er under hardt press. Mange eldre får hjelp av dyktige ansatte som gjør sitt aller beste, men vi vet også at det er store forskjeller. Vi vet om eldre som får ulike hjelpere innom hver uke, som opplever liten forutsigbarhet, og som savner kontinuitet og trygghet. Vi vet at pårørende ofte må bruke mye tid på å følge opp fordi de ikke er trygge på at hjelpen faktisk kommer, eller at den er god nok.

Derfor foreslår Kristelig Folkeparti sammen med Høyre at regjeringen utarbeider et standardisert regelverk som kommunene kan bruke dersom de vil åpne for fritt brukervalg innen hjemmetjenester og hjemmesykepleie. Dette vil gjøre det enklere å tilby valgfrihet uten at hver kommune må utvikle hele systemet fra bunnen av. Dette handler ikke om å presse kommuner til å privatisere; det handler om å gi dem verktøy, og det handler om å gi brukere reell innflytelse.

Vi vet at behovene er ulike, og valgfrihet passer ikke like bra over alt, men valgfrihet må heller ikke være forbeholdt de kommunene som har sterke administrative ressurser. Derfor mener vi staten må bidra med rammer og modeller, sånn at kommunene kan tilby valgmuligheter om de ønsker det.

Kristelig Folkeparti mener at fritt brukervalg kan styrke brukernes stemme, bidra til mangfold og sikre tjenester bedre tilpasset den enkeltes behov. Det krever kvalitet hos alle aktører, offentlige, ideelle og private. Men viktigst: Det setter brukeren i sentrum. Derfor støtter vi dette forslaget og synes det er beklagelig at flertallet vil stemme det ned.

Statsråd Jan Christian Vestre [13:12:27]: Det er mye som fungerer bra i eldreomsorgen vår, og det skulle bare mangle, for alle som blir godt gamle i vårt land, skal være trygge på at de får god hjelp når de trenger det. Men det er også utfordringer, og det synes jeg det er positivt at representantene tar opp. Det er for store kvalitetsforskjeller i tilbudene fra kommune til kommune i dag. Vi vet at ikke alle kommuner klarer å tilby et tilstrekkelig antall sykehjemsplasser eller heldøgns omsorgsplasser. Vi er nødt til å bygge mer framover, men ikke bare i den spisse enden av omsorgstrappen. Vi må også sørge for at det er et mangfold av tilbud eldre kan velge blant når det gjelder boliger.

Vi er ikke flinke nok til å bruke eldre som en ressurs. Det er massevis av godt voksne folk i Norge – kvinner og menn – som sitter på erfaring og kompetanse og kan bli brukt, men som kjeder seg og ikke opplever at de er til nytte for samfunnet. Og vi har fortsatt en jobb med å sørge for å få nok kvalifisert kompetanse inn i omsorgsyrkene våre, rett og slett fordi det for mange kommuner kniper til. Det er vanskelig å ha nok personale til å gi eldre god kvalitet i tjenestene.

Alt dette jobber vi med, og jeg imøteser gjerne flere forslag til hvordan vi kan styrke kvaliteten i eldreomsorgen vår. Det fortjener våre eldre.

Men det er ikke det dette forslaget handler om. Dette forslaget handler altså om noe det allerede er adgang til i gjeldende regelverk, nemlig at kommuner kan involvere private omsorgstilbydere på ulike måter hvis de ønsker det, også gjennom bruk av godkjenningsmodeller for fritt brukervalg. Derfor ser ikke jeg noen grunn til at vi skal utrede eller foreslå lovendringer innen dette området, når kommunene allerede kan gjøre det.

Så må vi huske at det er de samme begrensede menneskelige ressursene som skal jobbe i både offentlig og privat helse- og omsorgstjeneste, og mangelen på kompetent arbeidskraft er ventet å bli vesentlig større i årene framover. Denne regjeringen vil prioritere å legge til rette for best mulig ressursbruk, fleksibel bruk av personell og effektiv oppgavedeling i kommunesektoren. Vi mener at kommunene skal ha frihet til selv å bestemme hvordan de skal innrette tjenestene til innbyggerne sine, slik at vi får mer velferd for hver krone og for hver ansatt.

Jeg opplever at dette forslaget går i motsatt retning. Her ønsker man å tre én løsning nedover alle kommunene våre, og det mener jeg er feil i møte med de utfordringene vi står overfor nå.

Truls Vasvik (A) [13:26:03]: Jeg tar egentlig ordet for å opplyse om at min forvirring om Fremskrittspartiets politikk har nådd nye høyder i løpet av de fem sakene vi har hatt her i dag.

Fremskrittspartiet vil ikke ha anbud, men de vil at private skal ha fritt leide på skattebetalernes regning. Jeg er litt spent på hvordan de har tenkt å løse det. Fremskrittspartiet er veldig redd for at vi mangler folk. Samtidig ønsker de at alle de private aktørene selvfølgelig skal kunne slåss om de samme hodene vi mangler i de offentlige tjenestene. Fremskrittspartiet vil ha statlig finansiering av eldreomsorgen, for da skal alle få lik behandling, som representanten Hoksrud sier. Samtidig sier han at det er for store forskjeller mellom de statlig finansierte sykehusene. De er også opptatt av å ha minst mulig byråkrati. Samtidig må vi selvfølgelig ha kontroll og tilsyn.

Det aller beste er at Fremskrittspartiet så vidt jeg har skjønt, er imot statlige virkemidler i næringspolitikken – siden næringsministeren kom nå, tenkte jeg det var greit å ta det også – men det gjelder visstnok ikke innenfor helseteknologi. Det kan næringsministeren merke seg. I det første forslaget til Fremskrittspartiet står det at de ber regjeringen styrke og målrette insentivene for produksjon av enkelte varer. Det er vel plukking av vinnere, som det heter. Samtidig skal vi i forslag nr. 7 se på fleksible anskaffelsesstrategier og tilrettelegge for andre anbudsmuligheter. Det aller siste er at et parti som har uttalt at de ikke er noe særlig for EØS, og er veldig usikre på hvordan vi skal forholde oss til Europa, ber regjeringen styrke det internasjonale samarbeidet gjennom aktiv deltagelse i EUs programmer.

Dette begynner å bli veldig krevende. Det er 106 dager igjen til valget. Jeg tror ikke det blir lettere for dem som skal prøve å velge da. Bare fire timer på talerstolen her har iallfall gjort at jeg er ganske sikker på at jeg ikke skal stemme Fremskrittspartiet. Det var jeg i og for seg før også, men forvirringen har nådd et høyere nivå. Jeg gleder meg til Bård Hoksrud sikkert snart skal svare på det, så har vi det i gang igjen. Vær så god!

Erlend Svardal Bøe (H) [13:28:19]: Dette er egentlig ikke en så vanskelig sak, for det handler om hvordan vi kan ha en nasjonal ramme, et standardisert regelverk kommunene kan velge å benytte seg av eller ikke. Det er i hvert fall det forslaget Høyre har fremmet i denne saken. Det fremmet vi nettopp fordi vi ser at en rekke kommuner ønsker fritt brukervalg. Det handler om å unngå mer byråkrati i de kommunene, unngå at de må bruke store ressurser på det, men at en heller kan bruke de pengene på å sørge for en bedre eldreomsorg ute i sine kommuner. Det er ikke en ideologisk diskusjon, det handler om hvordan man kan ha et praktisk verktøy kommunene kan benytte seg av.

Det ble sagt fra representanten Madland litt tidligere i debatten at vi har et hardt presset helsepersonell. Det er jeg helt enig i. Det ser vi på Ventetidsløftet regjeringen nå gjennomfører. Det er gang på gang meldinger fra helsepersonell som opplever nettopp et skippertak, der en sliter seg ut for at regjeringen rett før et valg skal prøve å få ned ventetidene. Svaret på det pressede helsepersonellet er ikke å bygge ned samarbeidet mellom det offentlige, private og ideelle, som vi egentlig har bygd velferdsstaten og velferdssamfunnet vårt på i mange år. Svaret på det må være at vi sørger for at vi spiller på alle gode krefter, til det beste for pasientene, brukerne og de pårørende.

Det blir snakket en del om tillit i diskusjonen her. Jeg opplever nok ikke at regjeringen har tillit til at folk kan ta de valgene selv. Vi ser det i den saken der en ikke skal få lov til å velge om en vil benytte seg av det offentlige eller private. En stemmer imot forslag om bruker- og pårørendeundersøkelse, og en avviklet eldreombudet, mot stemmene til de eldre selv. En kan godt stå her og snakke om at private ideelle er viktige, men da må en faktisk vise det i den praktiske politikken.

Vi snakker også om eldreomsorg, og representanten Hoksrud tok opp bl.a. trygghetsboliger. Høyre la inn i statsbudsjettet for 2022 at vi ville sette i gang bygging av flere trygghetsboliger. Regjeringen valgte å kutte det i statsbudsjettet for 2022, før en høsten 2023 la inn igjen trygghetsboliger som en satsing, men da uten at det fulgte med midler. Nå har det gått to år siden Bo trygt hjemme-reformen og fortsatt er det ingenting som har skjedd på å bygge flere trygghetsboliger.

En har også kuttet innen ensomhet, som er en viktig del av det. Vi hadde en debatt her i salen i forrige uke om bl.a. eldre pleietrengende som dør hjemme, der vi trenger flere tiltak, med både bemanning og støtten rundt ensomhet.

Det å stå her og slå seg på brystet over at en har satset på eldreomsorg, at en har gjort noe for at eldre skal få bestemme mer, synes jeg blir veldig misvisende.

Bård Hoksrud (FrP) [13:31:01]: Ja, jeg hørte på representanten Vasvik. Man kan stemme hemmelig, så han kan jo stemme på Fremskrittspartiet hvis han vil det, men jeg tror kanskje ikke han kommer til å gjøre det, som han sa det.

Vi er altså for anbud, men vi er for at det skal være gjort på en ordentlig måte, og det har definitivt ikke skjedde i Helse sør-øst. Representanten Vasvik synes tydeligvis at Helse sør-øst har hatt en god anbudsprosess. Det er i hvert fall jeg dypt uenig i. Derfor ønsker vi å ha gode anbudsprosesser, men vi ønsker ikke å ha dårlige anbudsprosesser.

Så er det dette med statlig eldreomsorg. Hva handler det om? Det handler om at når man trenger en sykehjemsplass, skal man få den sykehjemsplassen. Når man trenger heldøgns pleie, skal man få den heldøgns pleien. Pasient- og brukerombudet hadde i fjor over 2 000 klager. Det var en økning på ca. 500 fra 2023, tror jeg. Det viser at det er mange der ute som ikke får de eldreomsorgstjenestene som de har krav på, og som de skulle ha hatt. Det er bare å se seg rundt, snakke med pårørende og snakke med folk som ikke får den sykehjemsplassen. Det er det det handler om. Når Arbeiderpartiet og statsministeren i trontalen, i forbindelse med tiltredelseserklæringen og i tipunktsplanen ikke har nevnt eldreomsorg med ett eneste ord, er det ganske provoserende at man kommer hit og sier at man er opptatt av eldreomsorg. Det første man gjorde, var altså å fjerne Eldreombudet, som i hvert fall eldre var opptatt av at man skulle ha, og organisasjonene for de eldre var veldig tydelig på at det var viktig å ha.

Når det gjelder helsesamarbeid, er det smart å kunne ha helsesamarbeid, selv om man er kritisk til EU, stemmer imot EU og er imot EU. Det går an å snakke med folk, selv om man ikke er medlem. Jeg mener faktisk at det er fullt mulig.

Det vi ønsker, er også private. Ofte er dette kvinner som kanskje ikke lenger føler at de passer inn i det offentlige helsevesenet. De ønsker gjerne å starte sin egen bedrift, være gründer, og drive innenfor omsorgsyrket, men det er det mange kommunepolitikere rundt omkring fra Arbeiderpartiet som vil nekte dem fordi man ikke vil slippe dem til og la andre få lov til å kunne være med og levere. I Oslo fungerer dette knallbra. Arbeiderpartiet klarte ikke å fjerne det på åtte år, og jeg tror heller ikke de torde å gjøre det, for da hadde de vel fått masse massiv tilbakemelding fra dem som får muligheten til å kunne få lov til å velge. Men i mange kommuner har man ikke fått den muligheten, for der Arbeiderpartiet styrer rundt omkring i landet, ønsker man jo ikke at det skal være mulig for andre å levere, og at folk skal kunne få den valgfriheten.

Fremskrittspartiet er opptatt av valgfrihet. Det er viktig. Derfor fremmer vi dette forslaget. Vi vil subsidiært støtte Høyres forslag i saken.

Nikolai Astrup (H) [13:35:27] (ordfører for saken): Norge har en lang og stolt industrihistorie, og industrien er svært viktig for norsk økonomi, arbeidsplasser og lokalsamfunn i hele landet. En samlet komité understreker at det er viktig at industrien har gode rammevilkår, god markedsadgang og god tilgang på kompetanse for å legge til rette for videre vekst og utvikling.

Komiteen anerkjenner den krevende geopolitiske situasjonen som industrien befinner seg i, der krig og en økende grad av proteksjonisme og økonomisk nasjonalisme er utfordrende for en liten, svært åpen økonomi som den norske. Det er derfor viktig at regjeringen prioriterer arbeidet med markedsadgang, både gjennom EØS-avtalen og handelsavtaler med tredjeland via EFTA.

Komiteen merker seg de seks industripolitiske hovedprioriteringene som trekkes opp i industrimeldingen, og mener disse prioriteringene speiler utfordringene og mulighetene for industrien på en god måte.

La meg da gå over til Høyres syn på meldingen.

Høyres mål er at Norge skal være det mest attraktive landet å starte og drive bedrift i. Det gjelder også for industrien. For å realisere dette målet er det flere ting som må på plass.

For det første er det viktig med stabile og forutsigbare rammevilkår. De siste fire årene har vært preget av det motsatte. Næringslivet har opplevd nye skatter, midlertidige skatter og skatter med tilbakevirkende kraft, og den samlede skatteregningen har økt med om lag 130 mrd. kr. Skatten på arbeidende kapital er om lag doblet, og utbytteskatten har økt. Dette har medført at en rekke bedriftseiere har forlatt landet, og at stadig flere gründere velger å bygge selskapene sine fra utlandet. Samtidig gjør innstrammingene i utflytterskatten at det blir vanskeligere å tiltrekke seg talent til Norge. Over tid er det svært uheldig for videre utvikling av norske bedrifter at norsk kapital flytter fra landet.

Det er også behov for å fornye, forenkle og forbedre virkemiddelapparatet og å få på plass et punktutslippsprogram som gjør det mulig for industrien å skalere utslippsreduserende tiltak.

For det andre er det viktig med tilgang på rimelig strøm. Høyres mål er at rimelig strøm skal være et konkurransefortrinn for industrien og næringslivet og et gode for norske husholdninger. Her ser vi dessverre at kraftutbyggingen går altfor sakte. De siste fire årene er det kun gitt konsesjon til 0,55 TWh med ny kraft. Det er behov for vesentlig raskere saksbehandling av nye kraft- og nettprosjekter for å ivareta industriens og husholdningenes behov for rimelig strøm. Samtidig må det jobbes med å utnytte kapasiteten bedre i det nettet vi allerede har. Uten tilgang på langsiktige og gode kraftkontrakter vil industrien over tid forvitre.

Store deler av industrien er omfattet av EUs kvotesystem, og det innebærer at industrien må omstille seg. For mange vil alternativet til å legge om være å legge ned eller flagge ut. Det vil ha store konsekvenser for arbeidsplasser, lokalsamfunn og økonomi i store deler av landet, men også være svært uheldig i en tid da vi av sikkerhetspolitiske grunner forsøker å bygge opp flere europeiske verdikjeder på strategisk viktige områder.

Forsvarsindustrien er blant de industriene som vi nå har behov for å bygge opp i Norge og Europa. Fra Høyres side er ingen tvil om at forsvarsindustrien må ha fortrinnsrett på strøm fra nettet i en situasjon der nettkapasitet er en knapphetsfaktor. Regjeringen varsler at det arbeides med dette, noe vi oppfatter som et for svakt signal i dagens situasjon.

Et tredje viktig punkt er markedsadgang. Det er et bredt flertall i komiteen som påpeker at EØS-avtalen er en bunnplanke for norsk eksportindustri og svært viktig for norske interesser. Det er bra. Fra Høyres side vil vi imidlertid legge til at det er viktig at Norge ikke blir hengende etter i implementeringen av EØS-relevante direktiver som er viktige for norsk industri og næringsliv. For halvannet år siden merket vi oss at flyselskapet Norwegian vurderte å flagge ut av Norge på grunn av konkurranseulempen det medførte at regjeringen ikke hadde tatt inn fornybardirektivet i norsk rett. I denne sammenheng vil Høyre trekke frem viktigheten av at EUs dereguleringspakker implementeres så raskt som mulig, og helst samtidig som de trer i kraft i EU. Dette er spesielt viktig i en situasjon der regjeringen ligger langt bak egne mål om forenklinger.

Et fjerde viktig område er digitalisering, ny teknologi og kunstig intelligens. Dette vil få svært stor betydning for industrien fremover. Forskningsinnsatsen har ikke vært prioritert de siste årene. Den trenden må snus. Det er også behov for et sterkere samarbeid mellom industrien og relevante forsknings- og kompetansemiljøer, og det må etableres en nasjonal strategi for kvanteteknologi for å sikre at industrien og samfunnet ikke havner bakpå på dette området.

Tilgang på kompetanse er avgjørende for at industrien skal lykkes. Norge er kjent for svært gode fagarbeidere, men det er mangel på kompetent arbeidskraft både i bredde og i spiss. I skolen opplever vi nå en realfagskrise som må tas på alvor dersom vi skal lykkes med å utdanne nok folk med riktig kompetanse i fremtiden.

Avslutningsvis vil jeg gjerne få lov til å takke komiteen for godt samarbeid i en travel innspurt på Stortinget, og jeg ser frem til en god debatt.

Rune Støstad (A) [13:40:19]: Norge skal også i framtiden være en sterk industrinasjon, og vi skal være det med rak rygg. I møte med klimakrise, krig i Europa, usikkerhet knyttet til energi og teknologisk konkurranse er det viktig å legge til rette for fortsatt vekst i industrien. Norske industriarbeidsplasser skaper verdier, bygger samfunn og er en del av vår nasjonale beredskap. Derfor har Arbeiderpartiet og regjeringen lagt fram en kraftfull industrimelding med en klar ambisjon: å ruste Norge for framtiden gjennom seks prioriterte satsingsområder.

Norsk industri er bygd på tilgang til ren og rimelig kraft. Det har gitt oss et avgjørende konkurransefortrinn i generasjoner. Nå skjerpes konkurransen om energi i Europa, og vi må handle.

Regjeringen vil øke kraftproduksjonen fra vann-, vind- og solkraft. Vi satser tungt på havvind og fornybare energikilder som både kutter utslipp og skaper jobber. Men kraften må også fram. Derfor legger vi til rette for raskere konsesjonsprosesser, hurtigspor i nettet og målrettede investeringer i infrastruktur. Vi vet at flere industriprosjekter har blitt utsatt eller stoppet fordi nettet ikke er på plass. Det er ikke godt nok. Det må bli enklere og raskere å få kraften dit den trengs. Dette er ikke bare et spørsmål om industri, det er et spørsmål om tempoet i det grønne skiftet og vår evne til å skape arbeidsplasser i hele landet.

Industripolitikk er i økende grad også sikkerhetspolitikk. Pandemi, krig i Europa og internasjonal usikkerhet har gjort én ting tydelig: Vi må kunne produsere mer selv. Regjeringen oppdaterer derfor den forsvarsindustrielle strategien. Vi kartlegger Norges rolle i allierte verdikjeder og støtter opp under nasjonal produksjonskapasitet, spesielt der industrien har kritisk betydning for beredskap. Forsyningssikkerhet, tilgang på strategiske innsatsfaktorer og kapasitetsutvidelser i forsvarsindustrien prioriteres.

Industrien er også helt sentral i sivil beredskap – fra helserelaterte legemidler og teknologikomponenter til energi og mat. Å satse på norsk industri er å satse på trygghet, og det gir oss evne til å stå støtt i krisetid.

Norsk industri er i høyeste grad internasjonal. Rundt 600 000 arbeidsplasser i Norge er direkte knyttet til eksport. Dette handler ikke bare om økonomi, det handler om folks hverdag i hele landet. Vi ser med bekymring på Trumps siste utspill om 50 pst. toll på europeiske varer. Vi er tett knyttet til Europa, og vi må slå ring rundt EØS-avtalen. Den er Norges viktigste handelsavtale og gir oss tilgang til verdens største marked på like vilkår. Uten EØS ville norske industribedrifter møtt toll, kvoter og byråkrati. Det ville svekket konkurranseevnen og satt jobber i fare.

Vi styrker eksportarbeidet og satser på nye partnerskap med EU, Storbritannia og USA. Norsk industri skal konkurrere på kvalitet, bærekraft og teknologi, ikke på lave lønninger. Vi skal bidra til grønn verdiskaping i Europa, og vi skal sørge for at Norge tar en tydeligere posisjon i arbeidet med internasjonal og europeisk industripolitikk.

Vi investerer i folk – gjennom yrkesfag, etterutdanning og trepartssamarbeid. Det er viktig, for vårt næringsliv har den største konkurransefordelen av dem alle: den norske fagarbeideren.

Vi investerer i teknologi med støtte til digitalisering og innovasjon, og vi tar klima på alvor med CO₂-fangst, havvind, hydrogen og sirkulær økonomi. Vi viser at det grønne skiftet ikke er en trussel mot arbeidsplasser, men en motor for nye, trygge og lønnsomme jobber i hele landet.

Industrien er ikke et tilbakelagt kapittel i norsk historie. Den er framtiden vår. Fra Raufoss og Verdal til Årdal og Lindesnes skjer det industrielt nybrottsarbeid hver eneste dag. Arbeiderpartiet vil legge til rette for at industrien fortsatt skal være ryggraden i norsk verdiskaping, beredskap og velferd. Industrien er ikke gårsdagens prosjekt – den er det vi skal leve av i morgen.

Erling Sande (Sp) [13:45:15] (leiar i komiteen): Den norske industrien er samansett av eit mylder av små og store verksemder over heile landet. Gjennom heile den nyare historia har industrien vore avgjerande for å sikre og vidareforedle norske naturressursar, sikre landet viktige inntekter, skape sysselsetjing og tryggje busetnaden i lokalsamfunn over heile landet. Difor er det viktig og riktig at regjeringa legg fram ei industrimelding som gjev Stortinget høve til å diskutere norsk industripolitikk.

Gode og langsiktige rammevilkår er viktig for norsk industri. Industrien i Noreg har vist seg både tilpassingsdyktig og utviklingsretta, og det sikrar at vi i dag har fleire industriverksemder som er verdsleiande på sine område.

Ein grunnplanke i norsk næringspolitikk må vere å skape lange norske verdikjeder, frå råvare til produkt, for det er gjennom ein sånn strategi vi sikrar størst mogleg verdiskaping frå naturressursane våre. På nokre område har vi naturlege føresetnader for å lykkast som industrinasjon. Vi sikrar vidareutvikling av naturressursar som energi, fisk, mineral og skog. Vi har sterke klynger innanfor verftsindustri og leverandørindustri til f.eks. petroleumsnæringa og andre marine og maritime næringar. Industriklyngene utgjer eit viktig fortrinn.

Verda er i stadig endring, og difor er det viktig å stimulere til nyskaping og utvikling. Ein overgang til grønare løysingar får vi berre til om vi spelar på lag med industrien og ser korleis vi frå det offentlege si side kan stille opp med verktøy som gjev industrien moglegheit for auka verdiskaping og auka konkurransekraft i det grøne skiftet. Heldigvis har vi fleire gode eksempel på dette blant norske industriverksemder.

Senterpartiet er samd i mykje av beskrivinga som regjeringa legg fram i industrimeldinga, og stiller seg òg bak hovudprioriteringane – miljø, beredskap og sikkerheit, nyskaping, kompetanse, marknadstilgang, kraft – alle desse er viktige prioriteringar for norsk industri. Men det er umogleg å ikkje påpeike det enorme paradokset det er, at Arbeidarpartiet i meldinga peikar på at tilgangen til rimeleg kraft er hovudprioriteten i industripolitikken, samtidig som det same Arbeidarpartiet leiar an i arbeidet med å knyte oss tettare til EUs energimarknad, ein marknad der målet er friast mogleg flyt av kraft og likast mogleg tilgang på marknadsmessige prinsipp. Ein kommuniserer altså ikkje at sjølve hovudprioriteten i meldinga står i motstrid til den EU-tilpassinga som Arbeidarpartiet og dei andre ja-partia arbeider for i denne salen.

Produkta som norsk kraftforedlande industri produserer, blir stadig viktigare. Industrien er teknologisk langt framme. Tilgangen på rein energi og stadig betre miljøteknologi fører han heilt i verdstoppen når det gjeld klima- og miljøavtrykk. Sjølve bakgrunnen for at denne industrien er lokalisert her, er nettopp tilgangen på rein kraft til ein låg kostnad. Det er krafta som har lagt grunnlaget for den kraftkrevjande industrien, sjølv om både viktige råstoff og marknaden i nokre tilfelle er eit godt stykke unna. Og med like, eller tilnærma like, kraftprisar i Europa vil den store konkurransefordelen til norsk kraftforedlande industri vere vekke. Det bør uroe både Arbeidarparti-regjeringa og alle andre som er opptekne av korleis vi skal ha ein livskraftig kraftintensiv industri gjennom ei rekkje hjørnesteinsverksemder i alle delar av landet vårt.

Så vil eg ta opp dei forslaga som Senterpartiet er med på.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [13:49:20]: Norge har en lang og stolt industrihistorie. Industrien er livsåren for lokalsamfunn i hele landet, og en god industripolitikk er synonymt med god distriktspolitikk, som sørger for verdiskaping i hele landet.

Gjennom de siste 100 årene har rimelig kraft vært grunnfundamentet for den norske industrinasjonen. Nå ser vi derimot at våre fremste konkurransefortrinn er i ferd med å forvitre. Storstilt elektrifisering og en krafteksport uten kontroll har sørget for at den rimelige kraften ikke er så rimelig lenger, og den rikelige mengden av kraft er heller ikke lenger til stede. Når det skjer i kombinasjon med økte og uforutsigbare skatter, er resultatet at Norge ikke lenger er et lykkeland for industrien.

Stabile rammevilkår, lavere skatter og færre reguleringer skaper sterkere grobunn for vekst og verdiskaping. Det er dessverre en holdning regjeringen har gått vekk fra, og grønne subsidier og aktiv næringspolitikk har blitt førende. Den aktive næringspolitikken snur markedsmekanismene på hodet. Da er det ikke lenger behovet i markedet som dekkes, men behovet til den til enhver tid sittende regjering. Det er uforutsigbart og skaper en honningkrukke for lobbyvirksomhet. Gode næringsprosjekter skattlegges hardt for å finansiere regjeringens subsidiefest for grønne tapsprosjekter. Det svekker norsk industris konkurransekraft.

I Norge har vi bygd opp en enestående industrikompetanse, og for at den skal bevares, er vi avhengige av sterkere rekruttering. Industrien har stort behov for høykompetent arbeidskraft, og behovene vil fortsette å øke i årene som kommer. I år etter år har vi sett at flere søker seg til yrkesfag på videregående skole. Det er svært positivt, og for at den trenden skal fortsette, er det viktig at vi gir muligheter for videreutvikling og kompetanseheving også etter at yrkesfagelevene er ferdig på videregående. Derfor er det viktig at vi gir yrkesfagelevene mulighet til å ta høyere yrkesfaglig utdanning på fagskolene, sånn at vi styrker yrkesfagenes attraktivitet og status og tetter kompetansegapet vi ser i industrien. Et mesterbrev er vel så bra som en master.

Cato Brunvand Ellingsen (SV) [13:52:18]: Industrien er en bærebjelke i det norske samfunnet. Den har bygget landet vårt, og den skal være med og bygge framtiden. Da må vi tørre å stille spørsmålet: Hva slags industri skal vi ha i Norge i årene som kommer? Skal vi være et land som eksporterer råvarer og importerer ferdigvarer, eller skal vi være et land som foredler, utvikler og bygger verdier her hjemme? SV mener at svaret er klart: Vi skal ha en industri som er grønn, rettferdig og lønnsom, en industri som kutter utslipp, skaper arbeidsplasser og bygger fellesskap, og en industri som er forankret i lokalsamfunnet og har hele landet som arena.

Derfor har SV fremmet et eget representantforslag med konkrete tiltak for å gjøre norsk industri klar for en grønn tidsalder. Vi er glad for at dette forslaget blir behandlet sammen med regjeringens industrimelding, men vi må også være ærlige: Meldingen er for svak, særlig på klimatiltak. Den er full av gode intensjoner, men mangler forpliktelser. Den peker i riktig retning, men går ikke langt nok. Den svarer heller ikke på det som industrien selv etterlyser: tydelige rammer, forutsigbarhet og virkemidler som faktisk virker.

SV mener at staten må ta en langt mer aktiv rolle i å sikre at industrien lykkes med det grønne skiftet. Det handler ikke bare om å kutte utslipp, det handler om å bygge ny industri og sikre arbeidsplasser. Det handler om å bruke fellesskapets ressurser til å skape fellesskapets verdier. Det er derfor foreslått at det kommende støtteprogrammet for utslippskutt i industrien må ha en tydelig ambisjon: å kutte minst 4 millioner tonn CO₂ innen 2035. Det er mulig, men det krever politisk vilje og tydelig styring.

Vi har foreslått å styrke CLIMIT-programmet for CO₂-håndtering, stille krav til utslippskutt i offentlige bygg og anlegg og sikre at staten tar ansvar for å bygge ut transport og lagring av CO₂. Uten dette får vi ikke fart på karbonfangst og -lagring i industrien. Da får vi heller ikke nådd klimamålene våre.

Vi må også sørge for at industrien blir mer sirkulær. I dag går altfor mange ressurser til spille. Derfor har vi foreslått krav til ombruk av materialer, utnyttelse av spillvarme og arealeffektiv industriutvikling. Vi må bruke ressursene smartere, og vi må gjøre det raskt. Det offentlige må gå foran. Vi har foreslått at det innføres et tak på utslipp fra sement og stål i offentlige prosjekter. Det offentlige må bruke sin innkjøpsmakt for å skape et marked for nullutslippsløsninger. Det er ikke nok å snakke om grønn industri, vi må etterspørre det.

En rettferdig omstilling betyr også at arbeidstakere må få trygghet i endring. Derfor har vi foreslått en statlig omstillingsstøtte som gir inntektssikring til ansatte som deltar i kompetanseutvikling. Det er ikke bare rettferdig, det er smart næringspolitikk. Vi trenger fagarbeidere og kompetanse i hele landet, og vi må sikre at ingen faller utenfor i omstillingen.

Vi må stille krav til selskaper med statlig eierskap. Vi må ha en plan for hvordan de skal være i tråd med 1,5-gradersmålet. Når fellesskapet er med på eiersiden, må vi også kunne stille krav om at virksomhetene bidrar til fellesskapets klimamål.

Vi må også snakke om kraft, for uten tilgang på ren og rimelig kraft stopper omstillingen. SV mener at kraften vi har, må brukes klokt, og at ny kraft må bygges ut med respekt for natur og lokalsamfunn. Vi kan likevel ikke akseptere at oljeindustrien får forsyne seg først, mens annen industri og lokalsamfunn må vente i kø.

Vi må sikre at industrien har tilgang til kapital. I dag ser vi at mange grønne industriprosjekt stopper opp fordi det er mangel på risikovillig kapital. Derfor må staten stille opp – ikke for å ta over, men for å få i gang. Vi trenger en aktiv stat som investerer i framtiden, ikke en passiv stat som sitter på gjerdet.

SV mener at industripolitikken må være mer enn festtaler og veikart. Den må være konkret, forpliktende og rettferdig. Vi må kutte utslipp, skape jobber og sikre at verdiene fordeles. Det er det vårt forslag handler om.

Jeg tar opp forslagene nr. 2–11.

Geir Jørgensen (R) [13:57:04]: Rødt stiller seg bak hovedlinjene og de seks grunnstolpene i den industrimeldingen som kommer, og vi er glade for at den kommer. Vi er nødt til å ha dette og en oppdatert industripolitikk for den tiden vi lever i. Vi skal ha disse punktene med tilgang på ren og rimelig kraft, tilgang på kompetent arbeidskraft og et velorganisert arbeidsliv og en nyskapende og ny teknologisk industri. Men det er forbausende, som med taler nummer seks her i denne debatten, at det er ingen som egentlig har nevnt hva som har vært den store forutsetningen for suksesshistoriene i norsk industri: en gjennomorganisert arbeiderklasse som har kjempet fram rettigheter for seg og sine, og som har klart å stå imot finanskapitalens krumspring, både i tidligere tider og nå. Dette er selveste grunnlaget for at Norge har en god industri, og den industrien vi har i dag, er bygget på fellesskapets grunn og på en politikk fra en tid da man ikke startet industri fordi det var lønnsomt. Nei, det var fordi dette var nyttig, og vi var også så sterke politisk på et tidspunkt at vi klarte å nasjonalisere fossekraften fra britiske spekulanter eller fra andre som ville sitte og eie dette. Det skulle jeg gjerne ha sett mer av i denne meldingen.

En aktiv stat – ja, det skal vi vel støtte opp om i Rødt, men hva betyr det? Hva innebærer det? Skal den aktive staten være den strukturen som så å si driver og avlaster spekulanter og investorer som bare kan dra av gårde lenge før de har produsert noen ting som helst? Ja, dette har skjedd. Dette har vi eksempler på, på flere og flere områder. Denne modellen innebærer en betydelig risiko som vi er nødt til å håndtere på en annen måte, og vi i Rødt er tydelige på at den grunnleggende, store tungindustrien vi skal ha her i landet, må vi eie selv. Det er jo historien at den langsiktigheten som vi som fellesskap kan vise overfor et industrisamfunn, er så mye, mye bedre enn det som finanskapitalen kan drive. Vi vil se mer av det framover også.

Jeg må si at selv om vi støtter grunnprinsippene her i meldingen, med at industrien skal ha tilgang på ren og rimelig kraft, ser vi at regjeringen, med god hjelp fra partiet Høyre og partiet Venstre, allerede få uker før denne meldingen kommer, driver med noe helt annet. I min landsdel Nord-Norge har vi i sum et kraftoverskudd i dag. Men det ligger et stortingsvedtak her. Denne kraften skal altså sendes rett til havs, til en holme utenfor Hammerfest. Det betyr at andre industristeder i landsdelen ikke vil få tilgang på ren og rimelig kraft. De som vil starte opp noe, vil få det vanskeligere. Mest sannsynlig kommer også det som har vært konkurransefortrinnet for den norske kraftforedlende industrien, altså rimeligere og lavere strømpriser enn konkurrentene i Europa, til å være borte hvis denne politikken fortsetter. Det vi har sett med vedtak om elektrifisering av Melkøya er ikke politikk for industrireising. Nei, det er en politikk for å gjøre det vanskeligere for andre som har behov for denne kraften, å komme i gang med sitt, så det beklager jeg.

Til slutt vil jeg bare si at vi også er glade for at Rødts forslag om verftsindustrien er behandlet samtidig her. Vi hadde jo gjerne sett at vi skulle fått flertall for det, men det var vel for mye å forlange. Vi klarer å dumpe så mange offentlige anskaffelser i lavkostland, de skipene vi skal bygge, men vi klarer ikke å ha et godt og greit regelverk som er sånn at det vi skal bygge, skal vi i all hovedsak bygge her hjemme. Det mener vi at vi burde ha. Vi burde ha forsterket den politikken, men sånn gikk det nå ikke, og med det har jeg tatt opp Rødts forslag.

Ane Breivik (V) [14:02:18]: Regjeringens industrimelding har et prisverdig formål og for så vidt mange fine verdimeldinger, men vi i Venstre tror den mangler den nødvendige retningen for å lykkes. Det krever mer enn fagre ord og gode intensjoner. Vi trenger en målrettet industristrategi, med klare prioriteringer og gjennomføringskraft. Vi i Venstre mener nøkkelen til suksess er å bygge lange norske verdikjeder og gi industrien stabile og konkurransedyktige rammevilkår. De mindretallsforslagene som Venstre er med på i denne innstillingen, handler nettopp om å få opp tempoet i det grønne skiftet og skape nye markeder for utslippsfri industri og styrke investeringene i teknologi og i karbonfangst. Det handler om å spille på lag med industrien selv, som har satt seg tydelige mål om lavutslipp og sirkulære løsninger.

Norge har i dag noen av Europas viktigste ressurser. Vi har aluminium, silisium, prosessindustri, havbrukskompetanse og datasentre. Men skal vi lykkes med å gjøre dette grønt og lønnsomt, må vi også fjerne barrierene, enten det gjelder mangel på kraft, mangel på arbeidskraft eller et skattesystem som svekker insentivene til å investere og til å bygge nytt. Derfor foreslår Venstre å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital, som rammer norske eiere og bedrifter langt hardere enn utenlandske aktører.

Vi er spesielt opptatt av å koble norsk industri tettere på det europeiske, brede industriløftet som vi nå ser. Europas svar på klimakrisen og den sikkerhetspolitiske situasjonen med geopolitisk usikkerhet og ustabilitet er å bygge motstandskraft. Når EU nå sikter seg inn mot strategisk autonomi, må Norge være en strategisk partner. Dessverre synes regjeringen å være langt for passiv i møte med denne utviklingen. Vi i Venstre mener at vi må bruke det europeiske samarbeidet mer aktivt. Vi må sikre tilgang til markeder og holde fast ved tilgang på forskningsmidler, innovasjonsprosjekter og verdikjeder vi ellers ikke når. Dette gjelder på alle områder.

De siste 100 årene har dannet grunnlaget for Norge som industrinasjon. Men industri er ikke bare fortid. Det er også framtid. Derfor foreslår Venstre å ruste opp virkemiddelapparatet for grønn industri og oppskalering av ny teknologi. Vi vil gi insentiver til å ta i bruk utslippsfrie og energieffektive materialer i offentlige innkjøp. Vi vil satse mer på forskning, utdanning og tilgang til kompetent arbeidskraft og ikke minst skape forutsigbarhet og trygghet for private investeringer med stabile og konkurransedyktige rammevilkår. Det er kanskje viktigst å trygge vår tilknytning til Europa.

Norsk industri skal være grønn, konkurransedyktig og offensiv. Denne meldingen er et steg på veien, men mye gjenstår. Vi i Venstre er klare til å være med på et større løft, sammen med alle som har lyst til å skape noe nytt. Takk.

Rasmus Hansson (MDG) [14:06:22]: Mye i regjeringens industrimelding er ukontroversielt, og på kort sikt er det lett å støtte. Men meldingen tegner en norsk industriframtid der kraft- og råvareeksport fortsatt dominerer med rungende støtte fra nesten hele Stortinget, hører jeg. Det siste tiåret har næringsstrukturen i våre naboland utviklet seg nesten dramatisk raskt mot noe helt annet: store og små kunnskaps- og teknologibaserte selskaper, der de bruker smart hjernekraft og mindre naturressurser og elektrisk kraft på å bygge profitt og arbeidsplasser – altså helt åpenbart den næringsstrukturen som et høyt utdannet høykostland som Norge må bygge i den kommende konkurransen med Europa og med naturressursbaserte lavkostland. Norge skiller seg nesten skremmende ut i denne utviklingen. Vi har nesten samme næringsstruktur som for 10 eller 15 år siden. Vi ligger påfallende stille i det Abelia kaller sardinboksøkonomien, som fortsatt er dominert av olje eller energi og metall og fisk, nesten som vi har vært fra Birkelands og Eydes tid.

Hvis tollprofeten Trump greier å jage landet sitt tilbake ned i kullgruvene igjen, blir kanskje ikke konkurransen fra USA det største problemet for Norge, men desto hardere blir trykket fra Kina, som vil bruke USAs selvskading til å skru opp forsknings- og teknologitempoet enda mer, og fra et Europa som vil svare av alle krefter. I et sånt internasjonalt marked er det en skummel strategi for Norge fortsatt å lene seg på superprofitt fra oljen og på meldingens mantra om mye mer billig kraft. Ikke minst vil det være dårlig energi-, natur- og klimapolitikk. Likevel er det full fart på olje og gass pluss mer billig kraft, som er de to overordnede virkemidlene i regjeringens industrimelding. Vi kan jo merke oss at det største industripolitiske grepet i Norge de siste årene har vært oljeskattepakken.

Mens konkurrentene våre tvinges til økt effektivitet på grunn av innovasjon, på grunn av høye strømpriser og annen skarp konkurranse, vil et ensidig norsk fokus på mye billig kraft og råvareeksport stimulere den norske industrien til det motsatte. Det blir en vanskelig framtid. Fornybar kraft er dessuten en verdifull råvare i seg selv og et verdifullt industriprodukt, og det er dårlig næringspolitikk og dårlig samfunnsøkonomi å planlegge ut fra at en sånn ressurs skal holdes så billig som mulig. Og billig er jo billig kraft slett ikke. Det ødelegger mye natur, og det kaster samfunnsverdier ut gjennom vinduet. Her registrerer jeg for øvrig at markedsentusiastene i Fremskrittspartiet gladelig vil løse milliarder ut av statskassen for å holde strømmen billig, men ikke bruke en krone på å bygge opp et grønt og mangfoldig norsk næringsliv.

Når vi skal i gang med noe nytt, er vi nødt til å slutte med noe gammelt. Hvis oljesektoren skal fortsette å dominere norsk økonomi og næringsliv, kommer endringen til å gå desto langsommere – en endring som alle tilsynelatende etterlyser. En sånn sektor, med suveren politisk styrke og lønnsevne, suger kraften ut av alternativt næringsliv, og det vokser slett ikke fram noe grønt skifte på oljesektorens skuldre. Det har de siste 15 årenes stillstand i norsk næringsstruktur vist veldig tydelig.

I 2022 utredet Oslo Economics kompetansebehovet for de nye grønne verdikjedene i Norge på oppdrag fra LO og NHO, og de konkluderte med at vi kan mangle 115 000 arbeidsplasser i grønne næringer i 2030, og i tillegg kommer 100 000 i helsesektoren, og så er det Forsvaret, og så er det lærerne. Dette sier noe om hvordan den planlagte industristrukturen i Norge møter en helt annen framtid enn den ser ut til å være designet for.

Det som må til for å utvikle norsk industri og konkurranseevne, er Miljøpartiet De Grønnes plan for en systematisk nedtrapping av norsk olje- og gassektor. Da kommer vi på det sporet vi skal. Til slutt vil jeg si takk til SV for flere gode forslag, hvorav Miljøpartiet De Grønne støtter mange, og vi stiller oss også bak et par av Rødts forslag.

Statsråd Cecilie Myrseth [14:11:43]: Vi har sett fram til denne dagen hvor vi skal kunne diskutere ny industripolitikk i Stortinget. Det er utrolig viktig i den tiden som vi lever i. Det å sikre industrien i denne tiden er avgjørende for at vi skal kunne lykkes. For regjeringen er det viktig å fortsette å fremme vekst, og ikke minst gjør vi det gjennom å føre en aktiv næringspolitikk som skal bidra til økt verdiskaping og sikre lønnsomme private investeringer og ikke minst arbeidsplassene våre i den omstillingen vi er på vei inn i.

Omstilling må bety utvikling, for det handler om arbeidsplassene til folk. Det handler om lokalsamfunn, det handler om verdens beste fagfolk, det handler om arbeiderbevegelsen, det handler om alle parter som sitter rundt bordet for å finne de beste løsningene når vi må omstille oss. Omstilling har alltid vært et konkurransefortrinn i Norge fordi vi har den norske modellen. Derfor blir jeg veldig stolt når jeg er ute og besøker industribedrifter over hele landet. Det er vel få plasser du ser sammenhengen mellom kraft og industri så godt som når du kommer til Sunndalsøra. Sånn er det. Det har bygget landet vårt.

Det går godt i norsk industri, men det er også stor usikkerhet med tanke på både utfordringene og mulighetene framover. Derfor har vi tatt opp de seks veivalgene i vår nye politikk. Rammevilkårene er avgjørende for at industrien kan skape verdier, og det er viktig for Arbeiderpartiet også å sikre gode rammevilkår for norsk industri. I denne meldingen beskriver vi bredden av hva som er viktig for industrien, for det er viktig å huske at en melding er nettopp dét. Det er retningen framover hvor man tar noen veivalg underveis. Det er ikke et budsjett, som man av og til kan få inntrykk av, men det er noe som man må prioritere også i tiden framover. Derfor er det første at industrien fremdeles skal ha tilgang på ren og rimelig kraft. Det har alltid vært et konkurransefortrinn i Norge. Derfor har vi gjort flere tiltak under denne regjeringen for å øke produksjonen fra vannkraft, solkraft og vindkraft på land og til havs.

Den andre prioriteringen er at industrien skal ha tilgang på kompetent arbeidskraft og et velorganisert arbeidsliv. Norge har en stolt industrihistorie. Kompetansen og teknologien som er utviklet her, er avgjørende for at vi også skal lykkes i framtiden.

Derfor er det også viktig at den tredje prioriteringen handler om at industrien skal være nyskapende og utvikle og utnytte ny teknologi. Skal norsk industri lykkes i en tøffere internasjonal konkurranse, er man avhengig av at man klarer å ta i bruk nye løsninger. Det er viktig for både produktivitet og omstilling.

Jeg registrerer at det har kommet et representantforslag om å styrke industrien og gjøre den klar for en grønn tidsalder. Den fjerde av prioriteringene i meldingen er nettopp at industrien skal bidra til lavutslippssamfunnet. Industrien står for en relativt stor andel av Norges klimagassutslipp, men industrien har også kraftig redusert sine utslipp. Mange aktører i norsk industri har blant de laveste utslippene i verden i sine bransjer. Men vi skal gjøre mer. Vi skal framover, og derfor legger man med denne industrimeldingen til rette for en bærekraftig og konkurransekraftig norsk industri. Skal man være konkurransekraftig også i framtiden, må vi omstille oss til nullutslipp. Derfor er jeg også veldig glad for at mye av den teknologien som utvikles på norske fabrikkgulv, faktisk bidrar til det. Man driver med innovasjon også i norsk industri. Det er også et av våre fortrinn.

Den femte hovedprioriteringen handler selvfølgelig om markedsadgang, og det er særdeles viktig. Det er helt avgjørende, ikke minst i de dagene som vi er inne i nå. Da er EØS vår aller viktigste handelsavtale. Og i en tid med så mye geopolitisk spenning kreves det at vi er tydelige og prioriterer også det handelspolitiske arbeidet. Da må vi styrke samarbeidet med våre allierte og handelspartnere. Industrimeldingen utfyller også EUs ren industri-plan Clean Industrial Deal. Norge er også tjent med at Europa lykkes, og omvendt.

Sist, men ikke minst kobler vi nå også industripolitikken i større grad til sikkerhet og beredskap. All form for industri er viktig i så måte, ikke bare kuler og krutt. Vi trenger også mineraler, noe som vi også skal behandle i disse dager. Vi står overfor en ny tid. Da er jeg veldig glad for at man kan stå sammen om norsk industripolitikk, som man gjør her i salen. Det er en styrke for industrien i Norge.

Marianne Sivertsen Næss (A) [14:25:46]: Norsk verftsindustri er en viktig aktør i den maritime klyngen og bidrar til verdiskaping og sysselsetting langs hele kysten. Skipsverftene sysselsetter ifølge SSB om lag 6 300 personer og skaper verdier for om lag 4,4 mrd. kr.

Etter noen utfordrende år med oljeprisfall og pandemi er det gledelig å se at ordreinngangen har tatt seg opp de seneste årene og at flere skip nå bygges ved norske verft. Dette skyldes flere forhold, som økt etterspørsel etter skipsbyggingskapasitet, kompetansen til den norske verftsindustrien og kronekursen.

Jeg vil trekke fram at vi har virkemidler som tilgodeser norske verft. Denne regjeringen har forlenget den midlertidige skipsgarantiordningen og utvidet dekningsgraden i byggelånsgarantiordningen. Verftene har også tilgang på forsknings- og innovasjonsstøtte gjennom Innovasjon Norge og Forskningsrådet. I tillegg har det næringsrettede virkemiddelapparatet satt krav og retningslinjer for å følge opp at bedrifter som mottar støtte, driver sin virksomhet i tråd med norsk lov og ivaretar sitt samfunnsansvar.

Regjeringen innførte fra og med 1. januar 2024 krav om å vekte klima- og miljøhensyn med minimum 30 pst. i alle offentlige anskaffelser. Formålet med de nye klima- og miljøreglene er å redusere klimaavtrykket eller miljøbelastningen fra offentlige innkjøp. Dette gjelder også for offentlige innkjøp av fartøy.

Innenfor regelverket har norske oppdragsgivere i dag et handlingsrom til å dekke behovet i den enkelte anskaffelse slik de anser det å være hensiktsmessig. Slik mener jeg det fremdeles bør være fremover. Det er den enkelte oppdragsgiver som har de beste forutsetningene for å avgjøre hva som trengs for å dekke egne behov, samtidig som hensynet til klima og miljø ivaretas.

Direktoratet for forvaltning og økonomistyring, DFØ, er statens fagorgan for offentlige anskaffelser. De veileder offentlige anskaffere, bl.a. innen klima, miljø og maritim transport, noe som bidrar til at den nasjonale næringen har gode muligheter til å få offentlige kontrakter.

Når det gjelder krav til norsk språk, er det krav om at store anbud som er over EØS-terskelverdien, må kunngjøres på engelsk, eller på et annet EU-språk, og ikke kun på norsk.

Utenlandske tilbydere skal ha tilgang på all overordnet informasjon om anbudskonkurransen. Detaljene i tilbudene har ikke et slikt språkkrav, noe som innebærer at disse må oversettes f.eks. ved hjelp av kunstig intelligens.

Offentlige anskaffelser er et viktig verktøy for klima, miljø og sosial bærekraft. Derfor har denne regjeringen gjennom Norgesmodellen etablert nasjonale seriøsitetskrav, og vi har innført den historiske endringen med 30 pst. vekting av klima- og miljøhensyn i offentlige anskaffelser.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [14:29:34]: Industrien i Noreg har vore avgjerande for å utvikle og forme det Noreg som vi har i dag. Industrien har bidratt med arbeidsplassar og verdiskaping og bidratt til aktivitet i heile Noreg, og det er det viktig å bidra til òg i framtida. Difor må vi både ta vare på, styrkje og vidareutvikle den industrien vi har – byggje på lange verdikjeder og byggje vidare på våre fortrinn som land. Det vil bidra til arbeidsplassar og verdiskaping, men òg vere viktig i dei tidene vi står i, og styrkje norsk beredskap.

For viktige delar av industrien er det éin ting som er utruleg sentralt, som òg meldinga legg vekt på, og det er tilgangen til rikelege mengder med kraft til konkurransedyktige prisar. Det er eit stort paradoks at samtidig som ein erkjenner at tilgang til kraft til konkurransedyktige prisar er viktig, vil Arbeidarparti-regjeringa knyte oss stadig tettare til energiunionen til EU, der målet er å viske ut det konkurransefortrinnet som industrien i Noreg historisk sett har hatt.

Det er viktig å jobbe vidare med gode tiltak for industrien og på viktige område for viktige industrigreiner i Noreg. Norsk maritim næring og industri knytt til det er særdeles viktig i ein kyst- og havnasjon som Noreg. Eit av dei tiltaka, som vert trekt fram som det aller viktigaste frå norsk skipsfartsnæring, er å få ei ny forskotsgarantiordning for skipsbygging. Seinast i førre veke var komitéleiar Erling Sande og eg på Westcon Yards i Florø. Både der og på ei rekkje andre skipsverft rundt i Noreg er ein oppteken av å få på plass ei slik forskotsgarantiordning, som ei risikoavlastning, slik at ein kan utnytte kapasiteten i verfta på ein god måte. Ein har ofte både ledig kapasitet i form av infrastruktur, ein har folka, ein av oppdraga, men ein treng òg nye verktøy i form av risikoavlastning.

Så til tre og treforedling: Det er særdeles viktig at vi legg til rette for å styrkje vidareforedling og styrkje norsk skog og treindustri. Eit av dei største prosjekta som er under planlegging no, er Billerud Viken sitt prosjekt på Follum, eit prosjekt som er ferdig prosjektert, tildelt byggjetillating, gjeve nettilkopling utan vilkår, og som allereie har fått tildelt betydeleg støtte frå Enova. No står berre utsleppstillating igjen. Dei har venta i lang tid på avklaring på ei klagebehandling (presidenten klubbar), og det er viktig at det no vert gjeve prioritet, slik at prosjektet kjem vidare.

Geir Inge Lien (Sp) [14:32:56]: Norske skipsverft har lenge ønskt ei garantiordning for å sikre skipsbygging og beredskap langs norskekysten. Det støttar vi i Senterpartiet. Når verft og reiarlag inngår kontraktar om å byggje båtar, betalar reiarlaget eit forskot først, og resten av beløpet når båten står ferdig. For pengane som vert betalte inn på forskot, ønskjer reiarlaget ei forskotsgarantiordning. Det er ein garanti for at pengane kan betalast tilbake dersom noko går gale eller i vasken. Det betyr at verfta må låse pengane på ein konto i staden for å bruke dei til å byggje båt. Dette er praksis.

Dersom staten bidreg med ei forskotsgarantiordning, vil norske verft stille sterkare i konkurransen om oppdrag, og ei slik ordning vil få store ringverknader for verfta. Det vil utløyse aktivitet i heile Verfts-Noreg, meir sysselsetjing og kommunale skatteinntekter over heile landet.

Dette er viktig for beredskap langs kysten. Vi står no i ei meir usikkert verd, og skipsverfta vil vere ein del av den nasjonale beredskapen. Dei vil stå for bygging og vedlikehald av fartøy som er viktig for nasjonen vår.

Ei statleg forskotsgarantiordning har lenge vore eit krav innanfor den maritime næringa. No har Senterpartiet programfesta ei slik ordning, og vi fremjar eit forslag om det i dag, som dessverre ikkje har fleirtal.

Vi har hatt fleire møte med norske verft, og vi har lytta. Dette er ein vinn-vinn-ordning, både for staten og for verfta og reiarlaga. Eit døme på at ei slik ordning kan bidra til å styrkje beredskapen langs kysten, er den nye sikkerheitspolitikken. Den situasjonen gjer at Noreg no rustar opp Forsvaret vårt. Det betyr at det skal byggjast nye båtar, m.a. skal det byggjast fem fregattar. Dersom det vert ei amerikansk løysing, f.eks., vil det seie at Vard kan få oppdraget med å byggje desse fregattane. Det er vel kanskje det einaste verftet som i dag har garantiordningar til å kunne gjere det.

I tillegg skal Forsvaret byggje 28 standardiserte nye fartøy, 10 store og 18 mindre. Eg er heilt sikker på at vi skal klare å leggje til rette for at desse fartøya kan byggjast i Noreg, på norske verft. Men skal norske verft ha moglegheita til å delta, må staten stille opp med garantiar for det arbeidet.

Til slutt til klima. Noreg har som mål å kutte utsleppa. Det støttar vi alle, men nokre gonger verkar verkemidla mot si hensikt. Eit godt eksempel på det er den særnorske CO₂-avgifta, som pålegg bl.a. fiskeriflåten, nærskipsfarten og norsk industri ein ekstra skatt. Vi må halde tunga beint i munnen, og så må vi leggje til rette for norsk verdiskaping og industri langs heile kysten og elles i Noreg.

Tobias Hangaard Linge (A) [14:36:56] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke forslagsstillerne for å fremme et gjennomarbeidet representantforslag, og jeg vil gi dem honnør for å sikre flertall fra start så undertegnede ikke har hatt våkenetter med bekymring om hvilke flertall som eventuelt kan danne seg i akkurat den saken her.

Romfart er noe som engasjerer på tvers av partitilhørighet. Det finnes sikkert mange grunner til det, men den viktigste er at Norge trenger romindustrien, enten det er til å holde kontroll med havområdene våre, til å overvåke klimaendringer eller til å sikre trygg kommunikasjon og styrke vår beredskap.

Norsk romindustri ligger i front med en helhetlig verdikjede. Norske bedrifter utvikler alt fra små komponenter til fullverdige satellitter. Norge blir også trolig det første landet i Europa som vil kunne sende opp satellitter i polar bane, fra Andøya Spaceport. Med det vil Norge både kunne utvikle egne satellitter, frakte dem i polar bane og motta data fra en av Norges mange bakkestasjoner. Med andre ord har norsk romindustri en lysende framtid foran seg, og potensialet for vekst i både verdier og sysselsetting er betydelig.

Jeg regner med at forslagstillerne vil kommentere forslagene i sine innlegg. Med hensyn til den lange dagsordenen vil jeg gjerne også benytte dette innlegget til å komme med noen kommentarer fra Arbeiderpartiets side.

I den anledning vil jeg starte med å si at jeg til min store fortvilelse i dag tidlig oppdaget at vi var ute av komiteens tilrådning VI. Av alle forslagene som fremmes i denne saken, vil jeg hevde at dette er et av dem vi er aller mest for. Hva som har skjedd, vet jeg ikke, men det viktige er uansett at Arbeiderpartiet stiller seg bak forslaget om å utarbeide en ny langsiktig romstrategi, og vil stemme for VI i tilrådningen.

Vi mener at den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen og rask teknologisk utvikling krever oppdaterte og framoverlente strategier for at Norge skal opprettholde en sterk posisjon i internasjonal romindustri. Dette er noe både Arbeiderpartiet og regjeringen har fokusert sterkt på, og jeg tipper at også næringsministeren vil komme tilbake til dette i sitt innlegg.

Jeg vil også knytte en kort kommentar til forslaget til vedtak om norsk deltakelse i EUs romprogrammer. Dette forslaget mener vi er godt ivaretatt ettersom regjeringen med næringsministeren i spissen jobber intensivt for å sikre full norsk deltakelse i EUs romprogram fra 2028. Her er det god involvering fra berørte departementer og Norsk Romsenter. EU-kommisjonen vil legge fram sitt forslag til romprogram til høsten, og da får vi se resultatet av det arbeidet som har vært lagt ned.

Det er også et par forslag til vedtak som enten direkte eller indirekte har påvirkning på framtidige budsjetter. Selv om vi fra Stortingets side langt på vei kan støtte intensjonen i forslagene, mener vi at slike spørsmål bør avklares i de ordinære budsjettprosessene og står på den bakgrunn utenfor de forslagene det gjelder.

Avslutningsvis vil jeg anbefale de øvrige forslagene til vedtak som Arbeiderpartiet er med på, og jeg ser fram til et fortsatt godt tverrpolitisk romsamarbeid her på Stortinget.

Lene Westgaard-Halle (H) [14:40:13]: I dag åpner Norge døren til verdensrommet. Foran oss ligger en historisk mulighet til å løfte norsk romindustri ut av skyggen, en industri som kanskje har vært en av de best bevarte hemmelighetene i Norge så langt. Det er på tide at vi innser hvilket enormt potensial som skjuler seg der ute, for det er nettopp i verdensrommet vi henter noen av vår tids største løsninger på de store utfordringene vi står overfor, som klimaendringer, sikkerhet og beredskap og ressursforvaltning, og ikke minst legger grunnlaget for morgendagens økonomiske vekst.

Representantforslaget vi diskuterer i dag, er et tverrpolitisk initiativ med støtte fra gode – og kloke, vil jeg si – kollegaer i Venstre, SV, Miljøpartiet De Grønne og Senterpartiet. Det viser med all tydelighet at politikk ikke bare handler om konflikter, men også om samarbeid. Det er når vi samarbeider at vi virkelig får ting til å skje. I dette tilfellet viser vi at samarbeid ikke bare er mulig på tvers av partigrensene, men også på tvers av de planetene partiene våre normalt lever på. Sammen er vi tydelige i dag: Vi trenger en ny, helhetlig og offensiv nasjonal romstrategi som kan ruste oss i møte med det ukjente.

Norge er kanskje et lite land på jorden, men vi har lenge visst at vi kan spille en stor rolle i verdensrommet. Allerede i 1962 skjøt vi opp vår første rakett fra Andøya, og siden den gang har norske forskere, ingeniører og bedrifter vært pionerer innen romteknologi. Med Andøya Spaceport, som nylig gjennomførte en begivenhetsrik oppskyting, får vi nå en unik mulighet til å gjøre Norge til en romfartsnasjon i verdensklasse.

Jeg tror at dette kan bli vårt Silicon Valley, et spektakulært utstillingsvindu for norsk teknologi, kreativitet og innovasjon, men hvorfor er det så viktig? Hvorfor er det så viktig å satse på romfarten? Jo, det er fordi romfarten gir oss framtidig verdiskaping, men ikke nok med det: Satellittdataene gir oss uvurderlig informasjon om klima- og miljøendringer i Arktis, og det bidrar i den grønne omstillingen som vi står midt oppi. Dataene sikrer også kritisk kommunikasjon i nordområdene, noe som er helt nødvendig for vår nasjonale sikkerhet. Romindustrien gir oss mulighet til å overvåke grensene våre, beskytte ressursene våre og sikre oss bedre mot kriser og trusler.

Samtidig må vi være modige nok til å se opp, for vi trenger politisk lederskap, vi trenger tydelige tiltak, og vi trenger et bredt felles tverrpolitisk løft. Vi må sørge for at norsk industri får tilgang til viktige internasjonale arenaer, og vi må satse på langsiktige og gode rammevilkår for små og mellomstore aktører. På samme tid må vi løfte kompetansen og satse på utdanning og rekruttering, slik at vi kan bygge opp den menneskelige kapitalen som er nødvendig for å få det til, og så må departementene snakke godt sammen.

Verdensrommet er uendelig stort, og Norges muligheter der ute er nærmest grenseløse. La oss gjøre Norge til en ledestjerne blant Europas romnasjoner. Tiden er inne for å satse – for Norge, for framtiden og for generasjonene etter oss.

Nils T. Bjørke (Sp) [14:43:30]: Romindustrien er ein særs viktig sektor for Noregs framtidige verdiskaping og teknologiske utvikling. Ein sterk og innovativ romindustri vil bidra til både å sikra nasjonale interesser og skapa viktige arbeidsplassar.

Difor er eg glad for at me, saman med Høgre, SV, Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne, har sett fram forslaget som er til behandling i dag. No sørgjer me for eit breitt fleirtal og politiske gjennomslag som vil vera viktige for vekst og utvikling i romindustrien.

Eg vil trekkja fram nokre av momenta som ligg i forslaget.

For det første ber me no om at det vert utarbeidd ein ny langsiktig nasjonal romstrategi. Denne strategien skal leggja føringar for kva Noreg skal utvikla og skaffa seg innan romkapasitetar, og sikra at me held tritt med den raske utviklinga i sektoren.

For det andre ber me om å få på plass eit tverrfagleg romorgan, dette for å styrkja koordineringa mellom departementa, næringslivet og forskingsmiljøa. Eit organ med tydeleg mandat vil bidra til å betra samordninga av statlege aktivitetar og styrkja samarbeidet med romnæringa.

For det tredje vil eg trekkja fram tilpassing av verkemiddelapparatet. Det er avgjerande for å støtta opp under små og mellomstore selskap i romindustrien. Det handlar om å gje mindre selskap fleire moglegheiter som underleverandørar og bidra til auka innovasjon og konkurransekraft.

Senterpartiet meiner dette er gjennomslag som forpliktar og set ein tydeleg marsjordre, og som vil sikra at Noreg opprettheld og styrkjer sin posisjon som ein leiande romnasjon i Europa. For Senterpartiet er det viktig at me arbeider for ei heilskapleg og strategisk tilnærming som fremjar vekst, sysselsetjing og teknologisk utvikling i norsk romindustri.

Ane Breivik (V) [14:45:41]: Venstre er stolt medforslagsstiller til saken vi behandler i dag. Vi trenger en langt mer offensiv og samordnet rompolitikk. Vi trenger en strategi som er like langsiktig og ambisiøs som det potensialet romnæringen selv rommer. Romindustri er ikke bare raketter og satellitter. Vi snakker om avansert IT, sensorteknologi, databrikker, kunstig intelligens, telekommunikasjon – teknologier som også driver innovasjon i andre bransjer. Andøya Spaceport er et godt eksempel på dette.

Det er fint at det synes å være bred enighet om betydningen av norsk deltakelse i EUs romprogrammer, men det holder ikke bare å være enige om intensjoner. Vi trenger handling. Når EU nå bygger opp sterke strukturer for sikkerhet for rombasert infrastruktur, må Norge være på innsiden, ikke bare stå og banke på døren.

Venstre mener at tre grep er særlig viktige framover.

For det første må vi få på plass en samlet nasjonal strategi for norsk rompolitikk. I dag er politikken altfor fragmentert, delt på tvers av ulike politikkområder. Vi må samordne, og vi trenger et organ med tydelig mandat tett på næringen.

For det andre må vi sikre forutsigbare og konkurransedyktige rammer for hele næringen. Det betyr midler til Norsk Romsenter, justeringer i virkemiddelapparatet som gjør det lettere for små, nye selskaper å ta steget fra utvikling til kommersialisering. Her må vi gi romnæringen de samme mulighetene vi gir andre vekstnæringer.

For det tredje handler det om forståelse av at dette er en sikkerhetspolitisk satsing, ikke bare næringspolitikk alene. I nordområdene og Arktis er satellittovervåkning og uavhengig kommunikasjonskapasitet helt avgjørende. Norsk romindustri må ikke bare få vokse, den må bevisst bygges opp som en nasjonal kapasitet for sikkerhet og beredskap.

Romnæringen kombinerer høyteknologi, eksport og grønn omstilling. Det er viktig av strategiske årsaker. I så måte må vi også tenke som en romnasjon og handle deretter.

Statsråd Cecilie Myrseth [14:48:26]: Først må jeg si at jeg er veldig stolt av å være ansvarlig statsråd for romindustrien i Norge. Denne næringen står på ingen måte i skyggen, og den er heller ikke ute av våre prioriteringer. Den er høyt oppe på regjeringens agenda – med god grunn.

Norge er en stolt og stor romnasjon som stadig tar nye skritt for å gjøre seg bemerket på mange områder, og veldig mye godt arbeid gjøres allerede. Det er viktig for regjeringen å føre en langsiktig og godt koordinert rompolitikk i Norge. Derfor er jeg enig i hovedtrekkene som legges fram av representantene her. At vi har gode debatter her, og at det kommer forslag fra salen, er en styrke for utviklingen av norske rompolitikk.

Rompolitikken er godt forankrede, den tverrpolitisk forankret i Norge. Det er utrolig viktig, ikke minst når det gjelder de viktige tjenestene dette faktisk bidrar til. Romaktiviteten er også rimelig økende. Det handler om den fordelen vi har med tilgang på polar bane. Det at vi har de miljøene vi har i nord, det at også jeg kan gå på ski rett forbi antennene på toppen av Tromsøya, der KSAT, som er blitt så stor, og som også driver med SvalSat på Svalbard, holder til, og at vi har hatt den første oppskytningen på Andøya, henger sammen. Det er også et nytt industri- og teknologieventyr som utvikler seg rett foran øynene våre, og her leder Norge an.

Derfor er det også så viktig, når regjeringen møter i de ulike foraene i Europa, i EU-kommisjonen eller gjennom ESA, hvor vi er fullverdig medlem, at vi ettertrykkelig sier at Norge også vil være fullverdig medlem av de nye romprogrammene. Jeg uttrykte det ikke minst da jeg møtte kommisæren for rom og forsvar, Andrius Kubilius, for ikke veldig mange uker siden. Det samme har statsministeren gjort. Så her er vi på.

Så til noen av forslagene: Vi har en sånn type organ som det etterlyses. Det heter Norsk romsenter. De har den oppgaven i dag, og vårt ettertrykkelig uttalte mål er å styrke Norsk romsenter. I den situasjonen vi er i, og i den tiden vi lever i, må selvfølgelig samhandling mellom departementer, særlig Forsvarsdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet – og andre – være en viktig del av det. Men at vi skulle trenge et nytt organ i tillegg til det vi allerede har på plass, forstår jeg rett og slett ikke.

Jeg er også veldig glad for at også Arbeiderpartiet går inn i forslaget om strategi, for det er jeg helt enig i at vi trenger. Det ligger allerede på blokka vår at vi ønsker å få på plass en sånn strategi.

Solveig Vitanza (A) [16:12:30] (ordfører for saken): Jeg vil først få takke komiteen for en god behandling av lov om forebygging og reduksjon av matsvinn.

Matsvinn er et omfattende problem i hele verden. I Norge kaster vi over 450 000 tonn mat som burde ha vært spist – dette er for hele verdikjeden for mat, inkludert forbrukere. Når vi kaster mat, sløser vi med ressurser, samtidig som vi bidrar til store klimagassutslipp. Matsvinn står for nesten 10 pst. av klimagassutslippene i verden.

Med dette lovforslaget trappes kampen mot matsvinn opp, noe som er bra for folks økonomi, for klima og for ressursutnyttelse. Lovforslaget legger opp til krav om at virksomheter som produserer, omsetter eller serverer næringsmidler, skal gjennomføre aktsomhetsvurderinger av tiltak for å forebygge og redusere matsvinn. Det foreslås å lovfeste krav om at en rekke virksomheter, der det er hensiktsmessig, skal iverksette tiltak for å donere overskudd av næringsmidler. Det foreslås derimot ingen mottaksplikt for donerte næringsmidler siden vi ikke vil vært tjent med at matsvinn forskyves mellom de ulike leddene i verdikjeden.

I tillegg foreslås det å lovfeste krav om at virksomheter som omsetter næringsmidler direkte til forbruker, skal iverksette tiltak for nedprising og aktiv markedsføring av næringsmidler som raskt kan forringes eller foreldes.

Det har kommet mange gode høringsuttalelser på lovforslaget, ved både regjeringens og Stortingets behandling. Høringsinstansene støtter i hovedsak intensjonene bak loven om å forebygge og redusere matsvinn. Det har kommet mange høringsinnspill som støtter forslaget om at mindre virksomheter ikke skal være omfattet av loven, og spørsmål om rapporteringskrav fra kommuner og fylkeskommune.

Etter behandlingen i komiteen har vi derfor blitt enig med Senterpartiet om å fremme et løst forslag om at vi, i tråd med forenklingsarbeidet, reduserer kravene i § 4 om rapporteringskrav for de minste virksomhetene samt kommuner og fylkeskommuner. Vi forutsetter dog at alle virksomheter forholder seg til lovens formål om å fremme bedre ressursutnyttelse av næringsmidler gjennom å forebygge og forhindre at næringsmidler går ut av verdikjeden.

Det store matsvinnet her i landet er et etisk problem, samtidig som det representerer en av våre største klimautfordringer innenfor matsektoren. Vi i Arbeiderpartiet ser det derfor som positivt at det fremmes en lov som har som formål å forebygge og redusere matsvinn her i landet. Tiltak som donasjon av overskuddsmat og nedprising av varer som er i ferd med å gå ut på dato, er også positivt for forbrukerne, spesielt i tider der mange sliter med høye matvarepriser.

Jeg fremmer med dette vårt forslag.

Lene Westgaard-Halle (H) [16:15:43]: Jeg noterer meg at landbruksministeren mangler i salen, men næringsministeren kan sikkert gi ham et referat når han kommer.

Høyre deler fullt ut intensjonen bak forslaget om ny matsvinnlov. Vi ønsker alle å redusere matsvinnet, egentlig ganske kraftig, av hensyn til både miljø og økonomi. Å kaste mat er lite bærekraftig, og det gjør matvarene unødvendig dyre. Men det er viktig å understreke at Norge allerede har oppnådd veldig gode resultater i flere bransjer som en nå foreslår å regulere. Vi har oppnådd disse resultatene gjennom frivillige ordninger, som f.eks. bransjeavtalen som ble signert under Solberg-regjeringen.

Dagligvarebransjen, grossistleddet og serveringsbransjen har virkelig levert og oppfyller ikke bare delmålene som de skulle oppfylle underveis, men ligger an til å overoppfylle de endelige målene om 50 pst. reduksjon av matsvinn lenge før fristen som er satt, altså 2030 – heldigvis. Orkla Foods og Coop er snart i mål. NorgesGruppen er allerede i mål. Nortura oppnådde sitt mål allerede for tre år siden. Mills nådde målet tolv år før fristen, så de satte til og med i gang med å redusere matsvinnet hjemme hos sine egne ansatte. Tine har redusert internt melkesvinn med 70 pst. Listen er ganske lang.

Når den frivillige avtalen fungerer, er ikke økt byråkrati gjennom lovregulering riktig vei å gå. Jeg har full forståelse for intensjonen, men vi bør heller fortsette det frivillige samarbeidet og den gode dialogen som vi har med matvareindustrien. Når det frivillige samarbeidet har skapt resultater uten å påføre unødvendige kostnader og økt byråkrati for bedriftene, holder vi også matvareprisene lavere. Vi er derfor skeptiske til en lov som kan innebære omfattende krav til rapportering og byråkratiske prosesser, og som særlig kan ramme små og mellomstore virksomheter – som kan bidra til økt press på matvareprisene.

Det økonomiske tapet for det totale matsvinnet i Norge er anslått å være 7 mrd. kr. De private bedriftene trenger ingen lov for å «insentiveres», med slike tall i bunnen.

Det aller største enkeltbidraget til matsvinn – og det klarer vi ikke å redusere, heller ikke med denne loven – det er hjemme hos oss, hjemme på kjøkkenet. Tross økning i matvarepriser kaster vi fortsatt 200 000 tonn med mat hjemme på norske kjøkken. Til sammenligning er matsvinnet i hele jordbrukssektoren på bare litt over 40 000 tonn.

Forslaget som foreligger nå, er ganske byråkratiserende. Vi bør heller styrke, eventuelt revidere, bransjeavtalen, som er det matsvinnlovutvalget har anbefalt, og rette fokuset der matsvinnet er størst – hjemme hos deg og meg, og i deler av industrileddet. Målet må være klart: Vi skal halvere matsvinnet innen 2030. Men vi tror det best oppnås gjennom tett frivillig samarbeid med næringslivet, der vi sammen finner fleksible, effektive og lite byråkratiske løsninger.

Nils T. Bjørke (Sp) [16:18:58]: Senterpartiet vil understreka at arbeidet med å redusera matsvinn er viktig for både klimaet, økonomien og ei berekraftig ressursutnytting. Det er brei politisk einigheit om at matsvinnet må ned, og at Noreg skal halvera matsvinnet innan 2030, i tråd med FNs berekraftmål. Desse medlemene støttar difor intensjonen bak forslaget til lov om førebygging og reduksjon av matsvinn. Medlemene i komiteen frå Senterpartiet vil trekkja fram viktigheita av at dei verksemdene som vert omfatta av lova, både private og offentlege, ikkje må bli pålagde uforholdsmessig rapportering og ressursbruk. Desse medlemene vil understreka at det i utarbeidinga av forskrift må vera ein føresetnad at det ikkje skal skapast unødvendig rapportering og auka byråkrati, og at dei mindre aktørane vert sikra unntak.

Eg er òg glad for at komiteen fremjar forslag om at Stortinget ber regjeringa gjera dei nødvendige tiltaka for å sikra at det ikkje løner seg for verksemder å destruera mat framfor å gje maten bort. Me er òg tydelege på at me støttar at det ikkje kan innførast noka mottaksplikt for donasjon, og at mottakarane har moglegheit til å takka nei til donasjon dersom dei ikkje har kapasitet til å ta imot maten. Dette er viktig for å unngå at matsvinnet vert forskyvd mellom ledda i verdikjeda. Det er heilt avgjerande.

For Senterpartiet er det heilt avgjerande at ein endrar § 4, slik at det for mindre verksemder og det offentlege – kommunar og fylkeskommunar – ikkje skal gjelda rapporteringskrav. Difor støttar me forslaget.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [16:20:53]: Matsvinn er et omfattende problem i verden, og det er et stort potensial for å redusere matsvinn. Fremskrittspartiet er opptatt av at frivillige avtaler og samarbeid med næringslivet må være det bærende elementet i politikken på dette området.

Bransjeavtalen fra 2017 har vært et viktig virkemiddel, og nye tall viser at matsvinnet er redusert med 21 pst. mellom 2015 og 2023, med særlig stor nedgang i dagligvareleddet. Det viser tydelig at bransjeavtalen gir resultater, og at innsatsen bør styrkes og videreføres. Matsvinnutvalget foreslo selv at en utvidet og forsterket bransjeavtale mellom myndighetene og næringslivet fortsatt må være virkemiddelet i arbeidet med å redusere matsvinn, og at ny lovgivning kun skulle være et supplement. Det foreslåtte lovverket går imidlertid betydelig lenger, med krav om aktsomhetsvurderinger, redegjørelsesplikt, donasjon og nedprising, samt hjemmel for tilsyn og sanksjoner.

Flere høringsinstanser har uttrykt skepsis til ny regulering og i stedet etterlyst videreutvikling av bransjeavtalen, styrket kunnskapsgrunnlag og bedre verktøy for aktørene. Det er også pekt på at lovforslaget er rammepreget og lite konkret, og at det er vanskelig å vurdere omfanget av de pliktene som vil følge, før forskriftene er utarbeidet. Man må stille spørsmål om nødvendigheten av ny regulering på et område hvor det allerede finnes betydelig framdrift og brede samarbeidsformer gjennom frivillige ordninger.

Forslaget er i stor grad å slå inn åpne dører, og det er usikkert hvorvidt en ny lov vil gi vesentlig bedre resultater enn det eksisterende rammeverket. Samtidig risikerer forslaget å medføre økte administrative byrder for næringslivet, særlig for små og mellomstore virksomheter.

Det er viktig at nye krav må være forholdsmessige og målrettede. Det må vises varsomhet med å pålegge standardiserte krav til en næring som består av svært ulike aktører med ulike forutsetninger. Man må først gjennomføre en helhetlig vurdering av effekten av dagens virkemidler før man etablerer ny lovgivning og krav.

Man må se på løsninger som kan bidra til å redusere matsvinn, uten store kostnader og byråkrati. Vi har saken hvor Bolleland på Espa ble pålagt å betale merverdiavgift for verdien av 5 040 boller de ga bort til Stange kommune, etter et steinras på E6. Det er et grunnleggende problem at det er rimeligere for bedrifter å destruere mat enn å gi den bort til dem som trenger det.

Fremskrittspartiet er derfor glad for at vi fikk hele komiteen med på å be regjeringen gjøre de nødvendige tiltakene for å sikre at det lønner seg for virksomheter å gi maten bort, framfor å destruere mat. Fremskrittspartiet støtter målet om å redusere matsvinn, men stiller seg kritisk til nødvendigheten og utformingen av den foreslåtte loven, og mener at det fortsatt bør være bransjeavtalen som er det viktigste virkemiddelet i dette arbeidet. Derfor kommer vi til å stemme mot lovforslaget.

Cato Brunvand Ellingsen (SV) [16:24:00]: I dag behandler vi en lov som har vært etterspurt i mange år, en lov som skal bidra til å redusere det enorme matsvinnet i Norge.

Hvert år kaster vi mat som kan mette en million mennesker årlig. Det er derfor gledelig at vi nå får på plass en matsvinnlov etter at SV fikk gjennomslag for dette i budsjettforhandlingene med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Dette er et viktig steg i riktig retning.

Matsvinn er ikke bare et spørsmål om avfall, det er et spørsmål om rettferdighet, om klima og om ansvar. Når vi kaster mat, kaster vi også bort vann, energi, arbeidskraft, transport og vi slipper ut klimagasser helt unødvendig. Det er et enormt ressursmisbruk. Dagens storstilte sløsing i matbransjen skjer samtidig som matkøene vokser, og mange i Norge sliter med å få råd til mat.

Globalt er verdens matsikkerhet under press. Derfor burde vi i dag vedtatt en lov med høyere ambisjonsnivå. Vi har foreslått at loven må evalueres etter to år, og at forpliktelsene i loven må skjerpes dersom vi ikke er i rute til å nå målet om halvering innen 2030. Matsvinnavgift, donasjonskrav for dagligvarer, produsentansvarsordning for mat og inkludering av mindre virksomheter er blant tiltakene som da bør vurderes.

Den største svakheten ved dagens lovforslag er at det i liten grad omfatter dagligvarebransjen. Det er dagligvarekjedene som har de økonomiske musklene til å stoppe den storstilte sløsingen i matbransjen, og de må i større grad holdes ansvarlig. Jeg er redd for at de med dagens forslag vil få mulighet til å skyve ansvaret over på andre deler av verdikjeden. Forskriftene burde klargjøre at virksomhetene må kartlegge og forebygge risiko for matsvinn i hele verdikjeden og ta ansvar for å redusere dette. Kravet om å donere overskuddsmat burde også gjelde for dagligvarekjedene. Dette er aktører som i stor grad bestemmer hva som havner i butikkhyllene, og hva som ikke gjør det.

Vi registrerer at Senterpartiet og Arbeiderpartiet går sammen om å fremme et forslag om å unnta små virksomheter fra aktsomhetsvurderinger, og at pliktene skal gjelde på overordnet nivå for kommuner og fylkeskommuner. Vi mener dette forslaget nedjusterer ambisjonsnivået i loven, men vil stemme for forslaget subsidiert for å sikre at vi faktisk får på plass en viktig lov for å begrense matsvinnet i Norge.

Dette handler ikke bare om mat, det handler om hvordan vi forvalter ressursene våre og om hvordan vi møter klimautfordringene. SV støtter lovens formål og intensjon, men vi mener det er helt nødvendig å styrke loven på sikt. Vi må stille krav til de store aktørene, vi må sikre at hele verdikjeden tas med, og vi må sørge for at loven faktisk virker i praksis.

Jeg tar opp de forslagene SV er en del av.

Rasmus Hansson (MDG) [16:27:02]: Det er en god dag når Stortinget omsider vedtar en lov om matsvinn, og det er bra at det er et stort flertall som står bak dette. Miljøpartiet De Grønne har arbeidet for en sånn lov lenge, men jeg vil først og fremst rose Framtiden i våre hender, som gjennom mange år har vært den virkelige pådriveren for at vi skal få en matkastelov og kaste mindre mat i Norge.

Nå som alle partier er opptatt av å ta eierskap til ordet «sløsing», er det bra at vi tar et skritt i retning av å slutte med det når det gjelder mat. Det er slik, som flertallet skriver i innstillingen, at matsvinn står for nesten 10 pst. av verdens klimagassutslipp, men enda viktigere er det at det er politisk, etisk og praktisk veldig problematisk at vi kaster mat istedenfor å sørge for at den blir spist.

Så har vi hatt en frivillig bransjeavtale, og den har vært bra, men ikke bra nok til å få matsvinnet ned på et nivå som er i tråd med delmålet på 15 pst., som skulle nås i 2020, og derfor er jeg glad for at regjeringen nå tar neste skritt og binder opp denne jobben i et lovforslag.

Det er viktig å understreke at jobben med å redusere matsvinn ikke er ferdig med dette lovvedtaket. Først og fremst har vi alle, som saksordfører påpekte, en stor jobb å gjøre på hjemmebane, men da vil det være godt å få et eksempel, vedtatt av Stortinget, for hvor veien skal gå, og så kommer vi fortsatt til å måtte kreve stor egeninnsats fra bransjen og fra alle som skal motta overskuddsmaten.

Derfor ber Miljøpartiet De Grønne, sammen med bl.a. SV, om at regjeringen følger nøye med og vurderer å skjerpe forpliktelsene i loven dersom Norge ikke er i rute til å nå målet om halvert matsvinn innen 2030.

Vi må også unngå at svinnet forskyves nedover i kjeden – fra dem som selger maten, primærleddet, altså bonden, som produserer den – og det har Miljøpartiet De Grønne fremmet et eget forslag om. Målet om halvering av matsvinn gjelder hele verdikjeden, og Miljøpartiet De Grønne mener derfor at Stortinget burde gått lenger i å be regjeringen adressere dette arbeidet i forskriftene til loven.

Helt konkret mener vi at regjeringen må presisere i forskriftene til loven at virksomhetene må kartlegge, vurdere og forebygge risikoen for å bidra til matsvinn i verdikjeden og. Så burde det ikke minst være sånn at lovforslaget i større grad er omfattet av dagligvarebransjen, som har stor makt, og som vi nettopp har diskutert hvordan vi kan påvirke i dette markedet. Det er en svært lønnsom næring, og de bør ta mer ansvar og pålegges mer ansvar for å hindre sløsing.

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [16:30:18]: God mat skal i magen og ikke i søpla. Derfor er det viktig for regjeringen å få på plass en matsvinnlov, og det har prioritet for regjeringen av flere årsaker. Den første er, som flere representanter har vært innom, at det er god ressursutnyttelse å bruke den maten som allerede er produsert. Det som også er gledelig, er at denne måten å tenke framtidsrettet på, å utnytte ressursene, viser seg også å være veldig populært blant folk. Det er vel få miljøtiltak som vekker så stor begeistring som at vi skal sørge for at mer av den gode maten som er tilgjengelig for folk i butikken, faktisk kommer innbyggerne til gode.

Derfor har vi i loven foreslått et krav om at matindustrien og grossistene må iverksette tiltak for å donere overskudd av mat der det er praktisk mulig. Vi har jo matsentraler i Norge i dag som er viktige også for folk som har dårlig råd, og i en tid der mange kjenner at det er knapt i lommeboka, er det egentlig bare sunn fornuft at den maten skal komme folk til gode, også dem som har lite penger, i stedet for å havne i containeren utenfor industrilokalet. På samme måte er det sunn fornuft at når det er en matvare i butikken som fortsatt har god kvalitet, faktisk skal komme folk til gode, og at dagligvarebransjen da må nedprise disse varene, sånn at folk kan kjøpe dem.

Så registrerer vi, som vi for så vidt visste på forhånd, at noen partier mener at denne loven skulle vært enda mer ambisiøs, mens andre mener at den går for langt. Jeg tror det er et tegn på at vi her har truffet en gyllen middelvei, og i den gylne middelveien er det viktig at vi får mest mulig effekt ut av de tiltakene som vi setter inn – uten at det blir unødvendig byråkrati.

Regjeringen er også opptatt av at vi ikke skal ha unødvendige pålegg på kommuner og fylkeskommuner, som allerede gir tilbakemelding til både regjeringen og Stortinget om at de synes det er mye rapportering. Så vi må treffe på det riktige nivået, og derfor har vi foreslått at kravene mot kommunen rettes mot kommunen som helhet – og ikke den vesle barnehagen eller sykehjemmet. Det må kunne håndteres klokt av kommunestyret og administrasjonen som helhet.

Det er også den tenkningen som gjenspeiles når nå representanter fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet tar opp et forslag knyttet til små virksomheter – så her kan vi med trygghet si at vi får sunn fornuft og mer mat i magen.

Lene Westgaard-Halle (H) [16:40:52]: Det som fikk meg til å ta ordet en gang til, var innlegget og replikken til representanten fra SV. Jeg forstår at han kanskje hadde skrevet innlegget før denne debatten i dag, og at han ikke hadde tid til å justere innlegget etter det som ble sagt i salen – eller at han kanskje ikke har satt seg så veldig godt inn i saken når han ikke har fulgt den i komiteen. Men så fulgte han jaggu opp med en replikk, gitt, om samme tema.

Til det å holde et helt innlegg og følge opp med en replikk om at problemet med matsvinn handler om dagligvarebransjen: Jeg vil anbefale representanten å lese seg opp på tallene for matsvinn i Norge. Matsvinnet må ned, men det er to områder hvor vi har et enormt problem. Det er hjemme hos oss som sitter i salen her; vi står for over halvparten. Vi kaster mer enn alle bransjer i hele Norge til sammen – mer enn jordbruket, mer enn dagligvarebransjen, mer enn alle dem lagt sammen. Vi kaster mer hjemme. Blant bransjene i privat næringsliv er det industrien, det er ikke dagligvarebransjen.

Dagligvarebransjen har redusert langt mer enn det som har vært planen, langt mer. De overoppfyller bransjeavtalen. Man kan si mye om dagligvarebransjen, men å henge dem ut på et av de feltene hvor de faktisk har tatt på seg ledertrøyen, hvor de overoppfyller kravene og faktisk gjør mye mer enn det vi har bedt dem om, synes jeg er litt uryddig. Når folk gjør noe bra, skal de ha ros for det, ikke ris.

Jeg må innrømme at jeg har kritisert dagligvarebransjen ganske mye de siste årene, men dette handler jo ikke bare om altruisme. Det handler om at når dagligvarebransjen kaster mat, taper de penger. Ingen som driver næringsliv, har lyst til å tape penger, så man kaster jo ikke produktene sine. Jeg synes kanskje at vi i salen her i større grad skal prøve å forholde oss til fakta, og jeg forstår frustrasjonen knyttet til dagligvarebransjen, men på dette feltet gjør de faktisk noe bra. Da tenker jeg at vi kan gi dem klar beskjed om det fra Stortinget – at det er fint, og det setter vi pris på.

Solveig Vitanza (A) [16:43:05]: Her ser vi hvordan regjeringen snur alle steiner for at vi skal kunne nå målet om å redusere CO₂-utslippene innen 2030. Vi jobber alt vi kan for å få til en nødvendig grønn omstilling i Norge.

Et av tiltakene vi har gjort, er nettopp å sette ned et matsvinnutvalg for å redusere den unødvendige og sløsende miljøforurensningen det er rett og slett er å kaste så mye mat. Matsvinnutvalget kom med en rekke tiltak. Ett av dem var å revidere og forsterke bransjeavtalen. Det støtter vi fullt ut, og i proposisjonen er det redegjort godt for at det å få den revidert er noe som skal iverksettes med en gang.

Jeg er kjempeglad for det frivillige samarbeidet som har vært mellom næringene. Næringene har også vært enige om at de skal halvere matsvinnet innen 2030. Dessverre ser vi ikke helt at det kommer til å skje. Representanten fra Fremskrittspartiet viste til tall på at det er blitt redusert med 20 pst. siden 2015. Det vil si at vi er kommet til 20 pst. av 50 pst., og vi har fem år igjen. Da haster det. Vi må sette inn sterkere grep. Også matsvinnutvalget var tydelig på at bransjeavtalen har vært kjempefin og har hjulpet masse, men vi trenger flere tiltak for å få med enda flere aktører og for å kunne ha den sanksjonsmuligheten det er for dem som ikke ønsker å være med på denne bransjeavtalen.

Dette med like konkurransevilkår tenker jeg er viktig da. Vi ser jo at veldig mange er kjempeflinke til å redusere matsvinn i næringen, men når vi får til en felles lov, betyr det at alle stiller likt, og at alle får de samme kravene. Det mener jeg er en god forutsetning for like konkurransevilkår.

Nå er det altså blitt vist til forbrukerne, og vi er selvfølgelig helt enig. Det må iverksettes gode tiltak for hvordan vi kan få redusert matsvinnet hos forbrukerne, men vi kan ikke innføre en lov som bestemmer hvor maten havner etter at man har satt den inn i kjøleskapet i hvert eneste kjøkken rundt om i de tusen hjem. Derfor er dette et av tiltakene vi nå har iverksatt ut fra matsvinnutvalgets anbefalinger. Vi skal følge det opp. Vi skal redusere matsvinnet betydelig fram mot 2030.

Margret Hagerup (H) [16:47:30] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for samarbeidet i behandlingen av tre ulike representantforslag, som omhandler flere elementer ved det som omtales som både friskoler og privatskoler.

Senterpartiet ønsker å vektlegge distriktspolitiske hensyn ved godkjenning og raskere behandling. Fremskrittspartiet vil gjeninnføre godkjenning av profilskoler og private yrkesfagskoler. Og Kristelig Folkeparti foreslår ulike tiltak for å styrke friskolenes økonomi. Dette er et område med stor politisk uenighet, så jeg vil i det videre redegjøre for Høyres ståsted i denne saken.

For Høyre handler en god skole om å gi alle barn den kunnskapen de trenger. Vi tror på mangfold i skoletilbudet fordi barn og familier er forskjellige. Noen trives best i den offentlige skolen, og andre får bedre læringsutbytte av friskoler, som skoleskipet Gann, Wang Toppidrett eller finansminister Stoltenbergs skole, Steinerskolen.

Friskoler er et lite, men viktig supplement til den offentlige skolen. Vi kaller det friskoler, fordi de finansieres offentlig, ikke av familienes lommebok, slik privatskoler uten statsstøtte gjør. Navneendringen fra friskoler til privatskoler under Støre-regjeringen er derfor sterkt misvisende.

Støre-regjeringen har gjentatte ganger strammet inn for friskolene, og Senterpartiet var med på dette, men går nå ut av samarbeidet med regjeringen for å bøte på med enkeltforslag, stykkevis og delt. Samtidig går de til valg på å styre med Arbeiderpartiet igjen. Det skaper stor usikkerhet for friskolene.

Høyre mener det er på tide å løfte kvaliteten i offentlig skole heller enn å begrense elevenes valgfrihet, og Støre-regjeringen ivaretar ingen helhet for friskolene.

Vi stemmer for Fremskrittspartiets forslag om åpne for profilskoler som skoleskipet Sørlandet og Campus Blå igjen, uten krav om livssynsformål eller annen pedagogikk. Dette åpnet vi for i regjering, og det sikret valgfrihet og mangfold.

Vi anerkjenner utfordringene Kristelig Folkeparti løfter, men fremmer et eget forslag om dette sammen med Fremskrittspartiet og Venstre, hvor vi ber regjeringen komme tilbake med en vurdering hvor en ser alle disse elementene i en helhet. Vi skriver i våre merknader at den også må inneholde forslaget fra Senterpartiet om å endre på elevtelling.

Senterpartiet bidro på ingen måte til at friskolene fikk den roen de ber om, da de satt i regjering. Nå må vi sørge for at friskolene kan fokusere på sitt hovedoppdrag, som er å sikre et godt skoletilbud og bidra til mangfoldet, ikke at de skal bruke krefter på å mobilisere mot nye innstramminger.

Høyres mål er en helhetlig finansiering av friskolene, som gir forutsigbarhet og lik behandling av friskoler og offentlige skoler. Det gir et bedre tilbud til alle elever. For å få til det trenger vi en borgerlig regjering som sikrer alle barn, uansett skolevalg, en god utdanning.

Med det tar jeg opp de forslagene vi er med på.

Øystein Mathisen (A) [16:50:32]: Jeg vil gjerne begynne med å understreke betydningen av en sterk og inkluderende fellesskole. Det er i skolen barn møtes på tvers av bakgrunn og sosiale skiller, og det er her vi bygger fellesskap, tillit og små forskjeller. Fellesskolen er en bærebjelke i det norske demokratiet og et viktig verktøy for å sikre like muligheter til alle.

Arbeiderpartiet står fullt og helt bak de endringene som er gjort i tilskuddsmodellen for de private. Den er nylig revidert og justert, og vi mener den er i tråd med privatskoleloven og bygd på prinsipper som har ligget fast over lang tid.

Vi mener også det er riktig at kommunene har fått en større innflytelse i spørsmål om etablering av private skoler. Det handler om å gi lokaldemokratiet en reell stemme. Det har også vist seg i praksis at regjeringen har godkjent flere privatskoler fordi de hadde lokal støtte – 14 i tallet. Så dette går begge veier, og det baserer seg på hva den lokale stemmen sier, søknaden og innholdet.

Når det gjelder representantforslaget fra Senterpartiet, vil vi ikke støtte det, først og fremst fordi det er vanskelig å se hva forslaget egentlig vil innebære i praksis. Det peker på at vi har fått 376 færre grunnskoler de siste 15 årene. De har et forslag om at der det ikke er et offentlig tilbud, kan det etableres private. Betyr det at privatskoler kan etablere seg på alle disse stedene? Og hvem står ansvarlig for hvordan dette påvirker lokaløkonomien i kommunene og de andre prioriteringene det må medføre?

Det er dypt problematisk å åpne for at privatskoler skal kunne etablere seg automatisk der det ikke finnes et offentlig tilbud, spesielt om kommunene ikke ønsker det. Det vil være en dramatisk inngripen i det lokale selvstyret og i kommunenes mulighet til å planlegge en forsvarlig skolestruktur og forankre den i valgte, demokratiske organ. Dette forslaget kan i realiteten føre til den største liberaliseringen av privatskoleloven vi har sett, med store og uforutsette konsekvenser både for offentlige skoletilbud og for kommunenes økonomi. Det kan vi ikke støtte.

Skal vi styrke fellesskolen, må beslutningen om privat skoletilbud tas i samarbeid med de lokale folkevalgte, ikke over hodet på dem. Kommuner og fylkeskommuner har hovedansvaret for opplæringen. Da må de også ha en sterk stemme i hvordan strukturene skal være, hvordan skolen skal drives, og de helhetlige vurderingene som ligger til grunn for det.

Kjersti Bjørnstad (Sp) [16:53:32]: I Innlandet er det over 700 elever som nå er rammet av en skolenedleggingsbølge, som svekker tilgangen til videregående opplæring i distriktene. I Lom, Flisa, Nord-Gudbrandsdalen og i Land – listen er lang. Resultatet er lengre reisevei, hybeltilværelse og fare for frafall. For mange unge kan dette bety at veien til fagbrev eller vitnemål blir stengt, og det før det egentlig har begynt. Derfor har vi fremmet forslag om en mer distriktsvennlig privatskolelov.

Vi ber om tre, mener vi, viktige grep – at det skal være mulig å etablere privatskoler der det ikke finnes et offentlig tilbud, at distriktshensyn, reisevei og hybelbehov vektlegges tyngre i godkjenningen, og at Utdanningsdirektoratet må prioritere søknader om oppstart høsten 2025.

Senterpartiet har vært krystallklare hele veien. Vi støtter og hegner om fellesskolen, men når fylkeskommunen selv legger ned tilbud, må det finnes muligheter til å bygge opp igjen noe nytt, gjerne i form av lokale, private initiativ, for det er ungdommens utdanning og distriktenes framtid det handler om. Senterpartiets forslag handler ikke om ideologi, det handler om ansvar. Når fylket lukker døren, må vi la de lokale kreftene åpne vinduet. Og vi ser at det skjer.

I Lom jobbes det nå på høygir med å etablere en ny privatskole. Initiativet bygger på samarbeid mellom lokalforeninger, næringsliv og fagmiljøer og søker om å opprette en treårig studieforberedende linje samt to yrkesrettede linjer. Dette er distriktsutvikling der lokal innsats fyller tomrommet fylket etterlot seg.

Nordre Land kommune har sendt søknad til Kunnskapsdepartementet om å overta ansvaret for videregående opplæring og bygge et opplæringssenter med støtte i både næringsliv og frivillighet, som er hjemlet i forsøksloven.

Fra Solør kommer et annet eksempel på lokal handlekraft. Foreningen privat videregående skole i Solør vil starte en ny skole sammen med lokale bedrifter og aktører som Akademiet, med oppstart allerede i høst. Sentralt i dette arbeidet er Gunnar Gundersen, tidligere stortingsrepresentant for Høyre, som nå har meldt seg ut av partiet i protest mot skolenedleggelser, og han har fått følge av en rekke framstående høyrepolitikere i Innlandet.

Det er oppsiktsvekkende at Høyre, som ellers kjemper for friskoler, nå stemmer imot et forslag som gjør det enklere å etablere privatskoler nettopp der det offentlige har trukket seg ut. Og Arbeiderpartiet, som snakker varmt om fellesskap, er nå ansvarlig for å rive ned grunnmuren i flere lokalsamfunn, samtidig som de vet at risikoen for mange elever er at de faller utenfor fellesskapet og over i utenforskap.

Dette er ikke en verdidebatt mellom offentlig og privat. Det er realpolitikk. Det er viktig å sikre en skoleplass, ikke et hefte for rutetider for bussen. – Med det tar jeg opp Senterpartiets forslag.

Grete Wold (SV) [16:56:49]: Dette er en debatt som, i motsetning til en del andre debatter her i salen, tydeliggjør forskjellen mellom høyre- og venstresiden i politikken. Dette er debattene hvor vi fort tillegger hverandre ideologiske skylapper. Men det er også veldig mye vi er enige om. Vi kjemper for at alle barn skal ha en trygg nærskole, at foreldrenes valgfrihet skal være reell, og at private skoler skal ha forutsigbarhet. Men i hvilken grad fellesskapets kasse skal brukes til friskolene, er vi nok noe uenige om.

For SVs er fellesskolen så grunnleggende viktig at vi mener at den skal ligge som en grunnplanke i all skolepolitikk. Nå er vi på et sted i verden som viser hvor viktig nettopp det er, hvor avgjørende det er at barna til direktøren leker og lærer sammen med ungene til renholderen, at vi lærer å snakke sammen, at vi blir kjent med hverandre uavhengig av kultur, økonomi og religion. Dette fellesskapet legges til grunn for et fungerende demokrati. Er det noe vi trenger mer og mer og være trygge på nå, er det nettopp det.

Vi har stor forståelse for at skolenedleggelser skaper frustrasjon og krevende hverdager for mange. Skolen er ofte selve limet i lokalsamfunnet, men å legge til rette for flere privatskoler, som igjen tar elever fra den offentlige skolen, er for SV feil svar. Det vi trenger, er levedyktige lokalsamfunn og en sterkere kommune- og fylkesøkonomi, slik at vi sikrer en skolestruktur som er bærekraftig, og at det i hvert fall ikke er i økonomiske vansker som medfører nedleggelser.

Jeg vil også nevne SVs forslag om en maksimal reisevei til skolen, som er en annen debatt vi skal ha senere i dag. Barnas beste må vektlegges tyngre når skolestrukturer legges. Når skoler legges ned, må vi snu alle steiner for å forhindre at elever tilbringer timevis på skolebuss.

Så kort til et av forslagene fra Kristelig Folkeparti, som handler om å sikre at friskolene får refundert det de trekkes for spesialundervisning. Her står vi sammen med flertallet i en merknad om at dette er urimelig i dag, og at alle elever, uavhengig av hvilken skole de går på, har krav på tilpasset opplæring. Dette mener vi regjeringen må se på og sørge for at vi får til en bedre ordning.

Himanshu Gulati (FrP) [16:59:17]: 95 pst. av alle barn i Norge går i den offentlige skolen. Slik kommer det også til å være framover, og derfor går mesteparten av Fremskrittspartiets politikk ut på hvordan man skal forbedre den offentlige skolen. Det er tross alt der det store flertallet av elever går. Men vi mener at et mangfold av skoler er bra for Norge. Det er bra for elevene, det er bra for konkurransen, og det er bra for utvikling av fagmiljøer.

Vi ser at mange ikke finner seg til rette i den offentlige skolen, av mange ulike årsaker. Noen blir møtt med mobbing og andre ting som barn ikke bør oppleve, og trenger et miljøskifte, og da er ofte en friskole et alternativ hvor man finner seg til rette. Andre trenger en annen type pedagogikk enn det vi har i den offentlige skolen. Men vi ser også at mange private skoler lykkes der det offentlige dessverre sliter. Det kan være med å nå ut til elever slik at flere velger realfag, det kan være idrettsskoler, eller det kan være det eksempelet som flere ganger har blitt nevnt fra denne talerstolen, Campus BLÅ, en skole som meg bekjent ikke har hatt et eneste frafall i løpet av over fem års drift. Den har skapt en linje som er veldig populær, og som gjør at unge får jobb i det lokale maritime næringslivet nesten før de er ferdige på skolen.

Alle disse eksemplene viser hvorfor friskoler er bra. Friskoler gjør det også mulig for vanlige familier å sende sine barn på et alternativ til den offentlige skolen uten at de nødvendigvis må ha en av de største lommebøkene i landet. Det er kun de rike som ville kunne sendt sine barn til noe annet enn det offentlige, om vi ikke hadde friskoler.

Så registrerer jeg forslaget fra Senterpartiet. Jeg mener Senterpartiet møter seg selv i døra. De ser konsekvensen av den politikken de selv førte i regjering, som har gjort det vanskeligere å skape friskoler. Det er bra at de har et forslag nå, men jeg synes det er synd at det kun er ment for distriktene. Jeg synes det er synd at man ikke har et forslag som gjelder hele landet. Det gjør Fremskrittspartiets forslag.

Vi står sammen med både Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti om flere av forslagene som vil reversere de innstrammingene som regjeringen – med Arbeiderpartiet og tidligere også Senterpartiet – har stått for, og som har gjort det vanskeligere for friskoler å etablere seg. Vi kjemper for friskolene, og vi heier på dem. Vi mener også at det offentlige burde heie på dem og lære av friskolene når de får til ting der det offentlige sliter. Det er skolemangfoldet som gjør norsk skole bedre som helhet.

Jeg vil også varsle at vi vil støtte forslag nr. 6, fra Venstre, i sak nr. 22.

Hege Bae Nyholt (R) [17:02:25] (komiteens leder): Rødt er opptatt av å forsvare fellesskolen. Det er noe av det vakreste ved det norske skolesystemet, det at vi alle kan møtes i det samme klasserommet på tvers av ulike bakgrunner. Jeg er glad for at mine barn ikke har gått i en skole der de med mye penger går ett sted, og de med lite går et annet. Jeg er glad for at de har gått et sted og i en skole der de møter barn med ulike religiøse bakgrunner og ulike familiesituasjoner.

Forsvaret av fellesskolen er mer nødvendig enn på lenge. De borgerlige kreftene i denne salen sier selv at de bare vil legge til rette for flere privatskoler som satser på idrett eller realfag, men sannheten er at de ønsker å avvikle noe av det beste vi har, nemlig fellesskolen. For det er slik at for hver ny privatskole som popper opp, vil elever bli flyttet ut av den norske fellesskolen. Slik bygges vår felles skole ned bit for bit.

Så skal det sies at Rødt støtter at det finnes skoler som tilbyr et alternativ til fellesskolen, slik det går fram av dagens privatskolelov. Det er ikke et problem at noen få norske elever går på Steinerskolen – det har jeg gjort selv, det har sikkert opptil flere gjettet – så lenge det ikke utfordrer grunnlaget for den offentlige fellesskolen. Vi har forståelse for intensjonen i flere av forslagene, særlig de som kommer fra Senterpartiet. Konsekvensene av skolenedleggelsene vi har sett den siste tiden, er forferdelige for de som mister skolen sin. Særlig ille er det ofte for de ungdommene i distriktene som risikerer å måtte reise timevis med buss eller flytte på hybel for å gå ferdig videregående skole. Grunnen til at Rødt kommer til å stemme mot forslagene fra Senterpartiet, er at vi frykter at oppmykningene i regelverket vil legge til rette for enda flere privatskoler, også der hvor det ikke er et resultat av at den offentlige skolen legges ned. Utover dette støtter ikke Rødt de andre forslagene heller, da vi mener at alle vil svekke fellesskolen til fordel for mer privatisering.

Ane Breivik (V) [17:04:44]: Venstre har stor sympati med lokalbefolkningen i Innlandet, som har mobilisert for å redde skoletilbudet i bygdene sine, som i Lom, der det har vært et stort engasjement og der folk og næringsliv i løpet av kort tid har samlet inn flere titalls millioner kroner for å beholde en lokal videregående skole. Det er regjeringen som Senterpartiet var en del av, fram til de gikk ut av den, som har vært med på å skape problemet forslagsstillerne forsøker å løse gjennom dette representantforslaget.

Da regjeringen la fram forslag til endringer i privatskoleloven, der de lokale folkevalgte fikk mer makt til å si nei til nye friskoler, skjedde det til advarsler fra sektoren. Regjeringen som Senterpartiet var en del av, ville snu utviklingen med stadig flere private skoler. Det skulle legges vesentlig vekt på de folkevalgtes mening når Utdanningsdirektoratet og departementet vurderte søknader. Nå har de altså gjort en kuvending.

Vi i Venstre var skeptisk til endringene regjeringen foreslo. Vi advarte mot en politikk hvor det ville bli viktigere å begrense friskolene og elevenes valgfrihet enn å løfte kvaliteten i den offentlige skolen. I et fylke som Innlandet, med store avstander, blir konsekvensene i form av reisevei større enn mange andre steder når det offentlige tvinges til å effektivisere og samle skolestrukturen sin. Venstre mener det skal være rom for flere friskoler i Norge. Friskoler med viktige fagtilbud eller ulike pedagogiske opplegg gir mer mangfold og valgfrihet for elevene. I tillegg gir det viktig inspirasjon og utgjør et sterkt supplement til den offentlige skolen.

Det spesielle med dette representantforslaget er at Senterpartiet prøver å redde elevene på Flisa og i Lom fra sin egen politikk i regjering. Det beste hadde, etter mitt og Venstres syn, vært om Senterpartiet ikke hadde vært med på å skape disse problemene i utgangspunktet.

I komiteen behandles det denne våren flere forslag som gjør det enklere å etablere et supplement til offentlige skoler. Venstre støtter dem helhjertet. Vi mener primært at regjeringen, venstresiden og Senterpartiet må snu i sin friskolepolitikk, men i sympati med og i respekt for ildsjeler og lokalt næringsliv som mobiliserer for å få etablert tilbud, vil vi i Venstre støtte forslag nr. 2, fra Senterpartiet, her i salen i dag. Vi kommer også til å støtte forslag nr. 5, om å avvikle elevtellingen 1. april, i tråd med Venstres ambisjon om å styrke likebehandling av friskolene.

Jeg tar også opp Venstres forslag i saken.

Hadle Rasmus Bjuland (KrF) [17:08:03]: Arbeiderpartiet og Senterpartiet har i regjering systematisk svekket friskolenes rammevilkår og skapt stor usikkerhet for elever, lærere og foreldre på friskolene. Statlige innstramminger og reduksjoner i tilskudd fører til mindre mangfold i skolesektoren og mindre valgfrihet for elevene.

Høsten 2023 foreslo regjeringen en ny tilskuddsmodell som innebar store kutt for skoler som har både barneskole og ungdomsskole, såkalt kombinerte skoler. Kristelig Folkeparti mener at særtilskuddet til skolene bør være en sats som knyttes opp mot de andre tilskuddssatsene i tilskuddsmodellen, sånn at et samlet tilskudd til privatskolene endres i samsvar med variasjonen i samlet elevtall i private grunnskoler med rett til statstilskudd. En sånn ordning vil gi skolene større forutsigbarhet.

Finansiering av spesialundervisning er også en utfordring på friskolene. Et enkelt grep for å rette opp i denne skjevheten ville være at friskolene fortsatt trekkes som før, via Utdanningsdirektoratet, men at Utdanningsdirektoratet kan fordele midlene direkte til friskolene, basert på antall registrerte timer til individuelt tilrettelagt opplæring.

Men det er ikke bare dette. I tillegg har regjeringen kommet med en rekke kutt når det gjelder de skolene som er registrert etter kapittel 6A, altså kunstskoler, yrkesdykkerskoler og bibelskoler. De har foreslått å redusere statstilskuddet fra 75 pst. til 65 pst. Dette har skapt store økonomiske utfordringer for skolene og økte skolepenger for elevene, som ofte er unge med begrensede økonomiske ressurser. For å sikre disse skolenes framtid bør de få samme tilskuddsandel som andre skoler som er godkjent under privatskoleloven, dvs. 85 pst. av tilskuddsgrunnlaget. Kostnaden for dette er om lag 48 mill. kr. Det er ikke store penger på et statsbudsjett, men det får store konsekvenser for dem det angår.

Vi har en regjering som bruker enhver anledning til å skape mer usikkerhet og uforutsigbarhet for disse skolene. De som taper på dette, er elever og foreldre som har færre valgmuligheter, og vi får en skolestruktur som presser alle elevene inn i det samme systemet.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [17:10:45]: At ungene våre møtes på skolen, på tvers av alle forskjeller, for å lære sammen og bli kjent med hverandre, er et av Norges viktigste konkurransefortrinn. En sterk offentlig fellesskole er en forutsetning for at Norge skal være et land med små forskjeller og høy tillit til hverandre. Å styrke den offentlige fellesskolen er derfor et sentralt mål for Arbeiderpartiet.

Samtidig skal det være rom for private skoler, for skoler som utgjør et reelt supplement og et tydelig alternativ til den offentlige skolen. Profilskoler og private yrkesfagtilbud skiller seg i liten grad fra tilbud i den offentlige skolen, og jeg ser det verken som ønskelig eller nødvendig å utvide dagens godkjenningsgrunnlag.

Vertskommunen eller vertsfylket har rett til å uttale seg før det gis godkjenning til opprettelse eller utvidelse av en privatskole. Det skal ikke godkjennes etableringer eller utvidelser som vil ha negative konsekvenser for det offentlige skoletilbudet. Etter Stortingets vedtak høsten 2024 skal uttalelsen fra vertskommunen eller vertsfylket tillegges vesentlig vekt. Det styrker de lokale folkevalgtes innflytelse i saker som har stor betydning for hele skoletilbudet i kommunen eller fylket.

Jeg har selv vært lokalpolitiker i mange år og vet hvor stor betydning lokal kunnskap og lokal forankring har i saker om skoletilbud og struktur, men jeg vil understreke at dette ikke er en vetorett. I særlige tilfeller kan det gis godkjenning selv om det ikke støttes av vertskommunen eller vertsfylket. Det kan f.eks. være aktuelt i saker der distriktspolitiske hensyn tilsier at skolen bør få godkjenning.

Hovedprinsippene for finansiering av private skoler har ligget fast siden 1970-tallet og tar utgangspunkt i at skolene mottar tilskudd tilsvarende 85 pst. av gjennomsnittlig driftsutgift per elev i den offentlige skolen. De resterende 15 pst. kan skolene ta i elevbetaling. De siste to tiårene har tilskuddsmodellen for de private grunnskolene og de private videregående skolene blitt gjennomgått flere ganger, og jeg mener det ikke er behov for en ny helhetlig gjennomgang nå.

Det er viktig for meg å understreke at retten til individuell tilrettelegging er lik for elever i skoler godkjent etter privatskoleloven som for elever i offentlige skoler. Kommuner og fylkeskommuner skal likebehandle skolene når det gjelder dekking av utgifter til formålet. Departementet har nylig fastsatt en revidert tolkningsuttalelse som presiserer forståelsen av privatskoleloven på dette området, etter innspill fra bl.a. de private skolene. Jeg ser ikke noe grunnlag for å sette i gang ytterligere utredning av dette spørsmålet nå.

Jeg mener det er rimelig at elever ved skoler som ikke gir formell kompetanse, må dekke noe mer av kostnaden gjennom skolepenger. Jeg anerkjenner at opplæring ved 6A-skolene gir både meningsfylt og verdifull kompetanse, men likevel ikke en formell kompetanse i form av studie- eller yrkeskompetanse. Det har ikke skjedd endringer som påvirker mitt syn i saken siden Stortinget fattet vedtak om å redusere tilskuddsandelen til 6A-skolene.

Himanshu Gulati (FrP) [17:24:12]: Jeg tegnet meg på nytt, for jeg ønsket også å si noen ord om skoledebatten i Lom, som har pågått med stor intensitet i Innlandet og over hele landet. Jeg vil derfor påpeke at i det representantforslaget som Fremskrittspartiet har fremmet, er det etter vår mening forslag én og forslag to som vil utgjøre en forskjell for forkjemperne av en friskole i Lom. Jeg ville derfor si at de som støtter at den type skole skal få lov til å etablere seg, derfor bør støtte disse to forslagene. Det ene handler om at søknader som Utdanningsdirektoratet mottar for høsten 2025, prioriteres. Det andre er at det generelt skal være lov for den type skoler å etablere seg.

Hege Bae Nyholt (R) [17:25:57] (komiteens leder og ordfører for saken):Først vil jeg takke komiteen for godt arbeid. Så vil jeg ta oss alle med til en bygd et sted i landet. Klokken er 05.00, alarmen ringer første gang, snooze-knappen trykkes ned av søvnige fingre. Klokken er 05.30. Nå er det ingen bønn. Opp og i dusjen, finne matpakken som ble smurt kvelden før og lagt klar i kjøleskapet. Den inneholder fem brødskiver, en banan og en proteinbar og skal holde i ca. elleve timer, men ofte må det spes på med litt ekstra fra kantinen, og det koster.

Klokken 06.15. Minusgradene sniker seg inn under jakken. Vinden er kald mot vått hår. Snart kommer taxien, som skal ta de første 40 minuttene ned til bygda, og bussen videre til skolen. Rekker nok skolestart i dag også.

Sånn er hverdagen for mange av våre ungdommer, og med skolenedleggelser i kommuner og fylker vil stadig flere oppleve at skolehverdagen begynner mange timer før skoleklokken ringer. For oss som nasjon er det et ønske og et mål om desentralisert bosetting. Det er god utnyttelse av areal, og det er god beredskap. Og det er altså litt hvem vi er. Men mange steder er nærskolen lagt ned eller står i fare for å bli det, enten på grunn av synkende elevtall eller dårlig kommuneøkonomi eller begge deler. Rødt mener at så lenge det finnes et forsvarlig elevgrunnlag, som det for eksempel er både på Dokka og i Lom, er det beste for ungene og familien, for ikke å snakke om samfunnet, at man politisk prioriterer å opprettholde skolen. Skolen er hjertet i bygden, og forsvinner den, forsvinner også barnefamiliene, om enn ikke over natten.

Mange barn og unge ender opp med lange reiseveier. Tid som tas fra søvn, fritid, familietid, muligheten til å ha en jobb eller bare være. Og så legges det til skolehverdagen. For alle som opplever dette, er det slitsomt. For en del er det årsaken til at de ikke orker å stå i det og dropper ut av skolen.

Disse medlemmene, altså Rødt og SV, mener at det bør være klart i lovteksten at det skal være en grense på maksimal reisevei. Det beste er å opprettholde skolen. Har man ikke muligheten til det, må man se på omkostningene. Med det tar jeg opp de forslag Rødt er en del av.

Øystein Mathisen (A) [17:28:37]: Spørsmålet om skolestruktur handler om noe av det viktigste man avgjør i lokaldemokratiet. Det er kommunene og fylkeskommunene som kjenner sine egne forhold best. Det er de som må ta de vanskelige avveiningene. Hva er et godt læringsmiljø? Hvordan kan vi sikre nok lærere? Hvordan påvirker det helheten i utdanningstilbudet? Og helt klart: Hvor langt er rimelig reisevei?

Opplæringsloven slår fast at elever har rett til å gå på en skole i sitt nærmiljø. Kommunen skal legge vekt på nærhet til hjemmet når de plasserer elever. Samtidig må det også tas hensyn til kapasitet, økonomi og faglige vurderinger. Det er viktig å ha lokal fleksibilitet, slik at man sikrer et faglig godt skoletilbud både nå og i framtiden.

Barns beste skal alltid være med i vurderingen. Det gjelder også når vi snakker om skolestruktur og skolevei. Kommunene må gjøre grundige vurderinger av både trivsel, læringsmiljø og reisebelastning for de tar slike avgjørelser. Å lovfeste en maksgrense for hvor lang skoleveien skal være, vil påvirke kommunene og fylkeskommunene. Det vil endre handlingsrommet deres, og det vil legge noen tydelige føringer for hvordan et arbeid med en skolestruktur skal gjøres.

Elever med lang reisevei har allerede i dag mange rettigheter. Én ting er gratis skyss, og noen elever, sånn som jeg selv, måtte flytte på hybel for å gå på videregående opplæring. Da får man borteboerstipend, som dekket utgifter, og dette borteboerstipendet har blitt betydelig økt med denne regjeringen.

Arbeiderpartiet er skeptisk til å sette grenser og rammer og tilføre rapporteringsplikter som kan påføre kommunene og fylkeskommunene ekstra byråkrati gjennom dette representantforslaget. Fylkeskommunene og kommunene skal bruke tiden sin og ressursene sine på elevene og arbeide for et best mulig utdanningstilbud for alle sine elever og barn, uavhengig av struktur. Takk.

Kari-Anne Jønnes (H) [17:31:02]: Å sette en maksimal reisevei til skolen i et land som Norge vil jo i mitt hus være det samme som å si at unger må flytte. Det er ikke sånn at kommunene kan gi en garanti hvis vi skal sørge for at alle får en god skole. I en ideell verden kunne det vært sånn, men verden er ikke ideell, og kommunenes viktigste oppgave er å sørge for at ungene våre får en god skole hvor de lærer å regne og skrive og lese. Og fylkeskommunens viktigste oppgave er å sørge for at elevene i videregående skole får et godt tilbud, og at de kan velge mellom ulike linjer.

I kommuner i Norge er det ulike dalfører – parallelle dalfører hvor det er vanskelig å komme seg over fjellet om vinteren. Da kan det være nødvendig å tenke på det praktiske: Skal små unger flytte hjemmefra? Nei, de skal jo ikke det. Men samtidig skal ikke vi sitte her på Stortinget og bestemme hva kommunene skal gjøre. Det er kommunene nødt til å gjøre selv. Vi kan ikke ha en maksimal reisevei som betyr at du må opprettholde skoler på ethvert nes eller for enhver familie.

Skolen er det aller viktigste virkemidlet vi har for sosial utjevning, for sosial mobilitet og for å gi alle barn og unge muligheter. Skolen er ikke først og fremst et distriktspolitisk virkemiddel.

En kan godt være uenig i det, og en kan også godt være uenig i at det ikke skal være en maksimal reisevei. Men hvis en skal klare å oppfylle skolens samfunnsoppdrag på en god måte og gi alle barn og unge en utdanning av høy kvalitet med kvalifiserte lærere, må en ta innover seg at en må bruke ressursene best mulig, og så må vi ha tillit til at kommunene og fylkeskommunene gjør kloke valg og fornuftige vurderinger innenfor sine ansvarsområder, som Stortinget har tillagt dem.

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [17:33:31]: Senterpartiet deler forslagsstillernes bekymring for elevenes totale belastning og reisevei, særlig for de yngste elevene. Vi er enige i at ingen barn skal ha en urimelig lang skoledag. Men vi mener altså ikke at løsningen ligger i å innføre nye nasjonale maksimumsgrenser for reisevei. I et langstrakt land med store geografiske forskjeller må vi ha tillit til lokalt skjønn. Kommuner og fylkeskommuner kjenner sine egne forhold best, og det er de som er nærmest å finne gode og tilpassede løsninger for sine elever. En nasjonal maksgrense vil ikke fange opp de lokale variasjonene og kan i verste fall føre til flere skolenedleggelser, stikk i strid med intensjonen.

Senterpartiet har i regjering sammen med Arbeiderpartiet innført grunnskoletilskuddet nettopp for å styrke det desentraliserte skoletilbudet. Vi mener at et tilsvarende tilskudd for videregående skoler vil være et mer treffsikkert virkemiddel for å sikre nærskoler og motvirke sentralisering. Derfor fremmer vi forslag om et særtilskudd til videregående skoler etter modell fra grunnskoletilskuddet.

Vi er også bekymret for at en nasjonal rapporteringsplikt om elevers reisetid vil føre til mer byråkrati, uten å bidra til en bedre skolehverdag for elevene. Det er viktigere å styrke det lokale handlingsrommet enn å pålegge nye statlige krav.

Vi må heller ikke glemme at mange elever i distriktene allerede i dag må bo på hybel for å fullføre videregående opplæring. For disse elevene er det økonomiske aspektet ofte den største utfordringen, ikke nødvendigvis reiseveien i seg selv. Derfor må vi se på tiltak som faktisk hjelper disse elevene, framfor å innføre rigide grenser som ikke tar høyde for linjevalg, utdanningstilbud eller lokale forhold.

Til slutt vil jeg minne om at Senterpartiet tidligere har fremmet forslag om å sikre godkjenning av privatskoler i distriktene der det offentlige tilbudet faller bort, og at barnets beste må vurderes i saker om skolestruktur. Dette er viktige prinsipper som vi står fast ved.

Grete Wold (SV) [17:35:45]: «Skoleskyss må organiseres slik at eleven får en akseptabel reisetid.» Det står på Utdanningsdirektoratets nettsider. På nettsiden til Foreldreutvalgene står det at det ikke er noen absolutt grense for hvor lang reisevei som er lovlig. I avisene leser vi artikler og dokumentarer om elever både i barneskolen og på videregående som tilbringer timevis hver dag på en skolebuss. En lærer jeg snakket med i Telemark, fortalte om en jente som ble så bussyk at hun fikk fargen tilbake i ansiktet langt ut i andre skoletime. Hun klarte å følge undervisningen fram til siste time. Da ble hun igjen ukonsentrert, for hun begynte å grue seg til bussturen hjem. Det er ikke greit.

Nå er vi i en situasjon hvor det legges ned skoler i hele landet. Dette er nok ikke et problem som er så stort på det sentrale Østlandet, men det er et økende problem alle andre steder. Det er ikke alltid mulig å forhindre en skolenedleggelse, men i vurderingen må alltid barnets beste vektlegges. Det står fast også i dag, men det er ikke det som alltid skjer. Vi mener derfor at det må være en smerteterskel for hvor lenge man kan tvinge barn og unge til å sitte på en skolebuss eller i en taxi.

Vi må holde igjen nedleggelser der det er uforsvarlig, og vi må sikre økonomiske rammer for å opprettholde så mange nærskoler det er bærekraftig å bevare. Og når det ikke lenger er mulig, for det har høyresiden helt rett i, må skoleeier gjøre en skikkelig jobb for å begrense reisetiden. Noen steder kan man kanskje inngå en bedre avtale med busselskapet, slik at man får flere direkteruter. Vi vet at en del unge er på en aldri så liten melkerute før de i det hele tatt kommer fram til skolen. Noen steder er kanskje en delvis digital eller samlingsbasert undervisning det beste, og i andre tilfeller kan det være en idé at det er læreren som tar reiseveien istedenfor elevene.

Det finnes løsninger. Lokale løsninger finnes, og man må forholde seg til en maksimal tillatt reisevei for elevene. Selvsagt vil denne øke etter hvert som barnet blir eldre og tåler mer av den tålmodighetsprøven skolebussen faktisk er. SV mener det er mulig, og det er riktig å utrede en slik lovendring. I tillegg bør vi få på plass en kartlegging, og med det også en oversikt over elevenes reisetid til og fra skolen, så vi kan følge med på utviklingen etter hvert som skolestrukturer utfordres i hele landet. Dessverre er det liten vilje til å stemme for dette.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [17:38:24]: Avgjørelser om skolestruktur ligger til den enkelte kommune eller fylkeskommune, og det er selve kjernen i det kommunale selvstyret i Norge. Dette omfatter både antall skoler og plasseringen av disse, på samme måte som det er de lokalt folkevalgte som skal avgjøre hvor barnehager, sykehjem, tannlegeklinikker o.l. skal plasseres. Det er samtidig noen av de mest utfordrende avgjørelsene å ta, fordi de betyr så mye for så mange, og fordi det er mange ulike hensyn som må veies opp mot hverandre. Det krever god lokalkunnskap.

Kommunene må ta hensyn til kvaliteten på elevenes læringsmiljø, både faglig og sosialt, mulighetene for å rekruttere kvalifiserte lærere, kostnadseffektivitet, antall barn og innbyggere generelt, nå og framover, i området, i kommunen og i fylket som helhet samt belastning for elevene som følge av f.eks. lengre reisevei.

Jeg mener det ikke er hensiktsmessig å begrense kommunenes handlingsrom ved å detaljregulere et av elementene kommunene og fylkeskommunene må ta hensyn til i sine vurderinger.

Elevene i grunnskolen har allerede en lovfestet rett til å gå på en skole i nærmiljøet. Hvis en skole legges ned, mister ikke elevene på denne skolen retten til å gå på sin nærskole, men de vil få rett til å gå på en ny nærskole. Rettighetene etter loven er i behold selv om de faktiske forhold i kommunen endrer seg.

Fylkeskommunen har ansvar for å dimensjonere tilbudet i videregående opplæring. Fylkeskommunen skal i dette arbeidet ta hensyn til hvilken kompetanse samfunnet trenger. Elevene i videregående opplæring har flere utdanningsprogram å velge mellom. Alle disse kan ikke tilbys ved alle videregående skoler i et fylke. Dette gjør at regulering av maksimal reise også til videregående skole er uhensiktsmessig. For å kompensere for ulempene for dem som bor langt borte fra skolen, har vi regler om gratis skoleskyss. Skoleskyss må organiseres slik at eleven får en akseptabel reisetid.

Staten innhenter i dag informasjon i grunnskolens informasjonssystem om hvor mange elever som i grunnskolen får skyss hele eller deler av skoleåret. Jeg viser også til at SSB i en artikkel publisert i 2023 ved hjelp av eksisterende data har beregnet hvor lang kjøreavstand elever på 5. og 10. trinn har fra boligen sin til skolen de går på i kilometer og minutter.

Jeg ønsker ikke å pålegge kommunene mer detaljert rapportering av reisetid og reiseskyss. Detaljert rapportering krever tid og ressurser i kommunen og fylkeskommunen. Derfor er det viktig å balansere nasjonale ønsker med lokale behov. Å pålegge svært detaljert rapportering kan oppfattes som en begrensning i handlefriheten, og føre til at nasjonale ønsker overskygger lokale prioriteringer, i tillegg til at det er arbeidskrevende.

Grete Wold (SV) [17:44:58] (ordfører for saken): Først må jeg benytte anledningen til å takke komiteen, komiteråd og sekretariat for nok en gang både effektivt og grundig arbeid og samarbeid i en meget hektisk tid.

Denne saken er et representantforslag fra Fremskrittspartiet der man ønsker å iverksette forsøk med faglig nivådeling i basisfagene på skolen og nødvendige lovendringer for å sikre alle elever en rett til tilpasset opplæring gjennom nivådelt undervisning.

Komiteen er som forslagsstillerne opptatt av at alle elever skal oppleve mestring og ha et godt læringsutbytte gjennom hele skolegangen. Ingen elever er like, og skolen må ta høyde for det, slik at alle får en tilpasset undervisning.

Videre er komiteen bekymret for at resultatene er synkende på basisferdigheter som lesing, skriving og matematikk. Komiteen mener man kontinuerlig må vurdere å finne gode tiltak for å øke trivsel, læremiljø og tiltak for å bedre resultatene i norsk skole. Alle elever trenger å bli sett. Det er et behov for en styrking av laget rundt elev og lærer, slik at det er mulig å følge opp det enkelte.

Jeg vil gå over til å redegjøre kort for SVs standpunkt i denne saken.

SV er opptatt av en sterk fellesskole hvor alle elever skal få utnytte sitt potensial, uavhengig av bakgrunn. Skolen skal være en møteplass som fremmer trivsel, motivasjon og lærelyst. Når det gjelder nivådeling i basisfagene, som her foreslås, er SV meget skeptisk til tiltak som kan føre til økt segregering blant elevene. Vi mener det er viktigere å sette søkelys på tilpasset opplæring innenfor rammen av fellesskolen, hvor læreren – som kjenner elevene – har frihet og handlingsrom til å tilpasse undervisningen til den enkeltes elevs behov. Det er læreren som ved å bruke sitt faglige skjønn er best skikket til å legge til rette for at alle elever opplever nødvendig mestring.

Det er i dagens rammeplaner eller lovverk ikke noe i veien for at man kan dele inn i undervisningsgrupper der det er lurt. SV mener det er rom for å gjøre skolen bedre skikket til å møte den enkelte elev ved å bruke større grad av alternative læremidler, uteskole og mer praktisk og variert undervisning enn vi ser i dag. I tillegg er estetiske fag viktig og bør vektlegges i mye større grad.

Med den bakgrunnen støtter ikke SV forslagene fra Fremskrittspartiet. Vi mener fellesskolen har de nødvendige hjemler for å legge opp undervisningen slik det fungerer best. Utfordringen er snarere mangel på ressurser, tid og et godt lag rundt eleven.

Øystein Mathisen (A) [17:47:34]: Skolen er en grunnpilar i det norske samfunnet. Det er her barn og unge møtes, uavhengig av bakgrunn, og det er her vi legger grunnlaget for tillit, demokrati og sosial utjevning. Det at elever med ulike forutsetninger, erfaringer og evner går på samme skole, er en styrke. Skolen skal være et sted der alle utvikler seg sammen.

For at alle skal få mulighet til å lære og mestre, må opplæringen tilpasses den enkelte elev. Derfor må skolen bruke ulike metoder, forskjellige læringsarenaer og være fleksibel i hvordan undervisningen organiseres. Det gjør det mulig å gi alle elevene et godt utbytte av opplæringen. De elevene som trenger utfordringer, skal få det. Derfor er det bra at vi bl.a. har styrket talentsenterordningen.

I dag er det fullstendig mulig å bruke midlertidig nivådeling i enkelttimer eller i korte perioder, hvis det er hensiktsmessig for læringen. En undersøkelse fra 2010 viser at 60 pst. av skolene allerede gjør dette. Samtidig er det viktig å se forskjellen mellom en fleksibel og midlertidig organisering og det å etablere permanent nivådelte klasser. Forskning, bl.a. fra OECD, viser at tidlig og varig nivådeling kan føre til økte forskjeller mellom elevene. Det kan svekke motivasjonen og begrense den sosiale mobiliteten i samfunnet.

I forbindelse med høringen i denne saken var det ingen som ga et positivt svar til representantforslaget om nivådeling. Jeg legger merke til at lærerorganisasjonene har helt andre svar på hva norsk skole trenger.

Regjeringen jobber for en mer praktisk, variert og motiverende skolehverdag, bl.a. gjennom mer utstyr, bedre læringsarenaer, kompetansen til de ansatte og tilgang på pedagogiske ressurser. I tillegg ønsker vi mer tillit til at læreren kan bruk sine faglige vurderinger og kompetanse i skolen. Det står i sterk motsetning til dem som ønsker å gjennomføre en stor omorganisering av skolen der man innfører permanent nivådeling.

Arbeiderpartiet ser ingen behov for å endre lovverket for å åpne for mer nivådeling. Dagens regelverk gir allerede skolene den fleksibiliteten de trenger, samtidig som vi bevarer fellesskolen og prinsippet om at alle elever skal lære og utvikle seg sammen.

Kari-Anne Jønnes (H) [17:50:19]: Hvis vi skal lykkes som land, må ungene våre lykkes på skolen. Hver og en av dem må lære å lese, skrive og regne skikkelig, sånn at de er godt skodd til å fullføre og bestå videregående opplæring. Hvis vi skal lykkes som samfunn, må hver og en få utløst sitt potensial til fulle.

Høyre støtter forslagene i saken. Det er rett og slett fordi vi vet at i enkelte fag kan man lære bedre i mindre grupper. Høyre er ikke for permanent nivåinndeling, vi er for en skole der alle elever føler mestring og læringsglede, og der lærere har et lag rundt seg som gjør at de kan organisere undervisningen mest mulig formålstjenlig. Vi ønsker en skole der alle elever får oppfylt sitt potensial til fulle, og der man kan ha mobilitet mellom forskjellige nivåer.

Det er altfor liten kunnskap i Norge om bruk av nivådeling i basisfag. Det er også altfor liten forskning på hvordan man kan bruke nivådeling i basisfag for best mulig å få hver enkelt elev til å lykkes. Derfor ser ikke vi noe negativt i å få mer kunnskap om nivådeling, hvordan bruke det mer effektivt, og også mer bruk av det i basisfagene.

Forutsetningen for å lykkes med dette er at det er et lag rundt rektor, som gjør at rektor kan være pedagogisk leder på sin skole, et lag rundt læreren, som gjør at det går an å dele inn i ulike nivåer i basisfag og i andre fag der det skulle være nødvendig, og et lag rundt eleven, som gjør at hver enkelt elev kan møte utfordringer på sitt nivå i norsk skole hver eneste dag. Det er bare da vi klarer å utløse potensialet som ligger i den oppvoksende generasjon.

Jeg tar opp forslagene Høyre er med på.

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [17:52:43]: Senterpartiet har alltid stått opp for fellesskolen – en skole der alle barn og unge får like muligheter til å lykkes, uavhengig av bakgrunn, bosted eller forutsetninger. Vi mener at skolen skal være en arena for både faglig utvikling og sosial utjevning. Forslaget om økt bruk av nivådeling utfordrer dette grunnsynet.

Vi har tidligere vært tydelig på at varig nivådeling, altså å dele elever inn i faste grupper etter faglig nivå, ikke er veien å gå. Det svekker fellesskapet, øker forskjellene og kan føre til lavere motivasjon og mestring for mange elever. Det er også i tråd med forskningen, som viser at tidlig og varig nivådeling ikke gir bedre læringsutbytte, og det kan ha negative konsekvenser for sosial utjevning.

Senterpartiet i regjering har vært med på å styrke laget rundt eleven. Vi har også snudd nedgangen i lærerrekrutteringen til en oppgang og fått flere motiverte studenter inn i lærerutdanningene. Det er avgjørende for å sikre flere lærere, økt lærertetthet og mer kvalitet i undervisningen. Vi vet at det er dette som gir resultater. Vi har også vært tydelig på at tilpasset opplæring skal skje innenfor rammen av fellesskapet, ikke gjennom sortering.

I Hurdalsplattformen slo vi fast at vi vil styrke fellesskolen og sikre at alle elever får tilpasset opplæring og hjelp tidlig. Vi vil ha en skole som ser hele mennesket, og som gir rom for både praktisk og teoretisk læring. Det betyr at vi må gi lærerne tid og verktøy til å møte elevene der de er, ikke dele dem opp i et a-lag og b-lag.

Vi sier derfor nei til dette forslaget, ikke fordi vi ikke ser utfordringene i skolen, men fordi vi mener at løsningen ligger i å styrke fellesskapet, ikke svekke det.

Himanshu Gulati (FrP) [17:54:49]: Om vi ser på tilstanden i norsk skole, ser vi at veldig mye av det som bør gå opp, har gått ned – da snakker jeg om prestasjonene og motivasjonen – mens veldig mye av det som burde gå ned, dessverre har skutt i været, og det gjelder dessverre mobbing, vold og uro. Det er tilstander som Fremskrittspartiet mener vi må bekjempe.

Det er to steg som vi har foreslått. Det første er å klare å få igjen kontrollen i klasserommet. Med mindre vi klarer å bekjempe uroen, vil vi ikke kunne ha rom for læring. Det andre er å skape en skole som ser den enkelte elev. Der må vi erkjenne at vi kanskje ikke har vært flinke nok i Norge – at vi har hatt en slags A4-skole som alle skal gjennom, men som kanskje verken klarer å løfte de svakeste på beste måte eller å gi dem som er flinke i et fag, større utfordringer til å utvikle sine evner.

Det er det Fremskrittspartiet ønsker å endre med dette forslaget: skape en skole som ser den enkelte, og som gjør at alle kan klare å mestre skolen på sitt nivå. Alle vil ikke være den flinkeste i verken matte eller andre fag, men istedenfor da å bli hengende etter gjennom skolegangen er det bra og viktig at man får opplæring til å forstå det man sliter med, slik at man kan utvikle seg og mestre det faget. På den måten vil vi ha nivådeling i alle basisfagene, slik at alle skal kunne klare å mestre skolen og bli vinnere, uavhengig av eget utgangspunkt. Det er grunnen til at vi foreslår en nivådelt undervisning. Elevene skal ha rett til tilpasset opplæring gjennom nivådelt undervisning i basisfagene i skolen, og dette er en viktig del av Fremskrittspartiets forslag for å bringe norsk skole opp på det nivået som vi alle tross alt ønsker.

Hege Bae Nyholt (R) [17:57:11]: Når jeg leser Fremskrittspartiets forslag om nivådeling i skolen, og ikke minst når jeg lytter til debatten, er det to ting som slår meg: Det ene er at Fremskrittspartiet kanskje ikke har helt føling med hva som skjer ute i landets klasserom. Det andre er at det kanskje først og fremst er en hyllest til tett oppfølging og små grupper, for dagens lovverk åpner opp for at elever kan deles inn i grupper etter faglig nivå, særskilt og avgrenset i deler av undervisningen, dersom det er nødvendig.

Og lærere setter sammen grupper både på grunnlag av faglig nivå og på tvers av ulikt nivå. Lærere som kjenner elevene sine og har tid og ressurser, vet at hvis man f.eks. setter sammen en som er svak i matte, men sterk i norsk, så kan de sammen løse tekstoppgaver. En lærer kjenner, tester og har muligheten til å bygge klassen sin sånn at man får utbytte av undervisningen.

Å ta til orde for en ordning der man deler elever etter faglig nivå i basisfagene, oppleves rett og slett som litt gammeldags tankegang, framfor å ha en skole som er inndelt i ulike nivåer, og vi bekjemper ikke mobbing gjennom faglig deling. Vi bekjemper mobbing gjennom tett oppfølging, relasjonsbygging og små grupper.

Så framfor å ha en skole inndelt etter ulike nivåer trenger vi å styrke fellesskolen. Vi må sikre kvalifiserte lærere inn i lærerrommet. Vi må styrke tilliten til læreren, bygge laget rundt eleven, med flere fagprofesjoner, og legge til rette for et inkluderende læringsmiljø. I dag er det sånn at 35 pst. av landets kommuner bryter lærenormen. Skal vi sikre en skole hvor det er tett og nær oppfølging av elevene, med mulighet til å dele inn i små grupper også på grunnlag av faglig nivå, gi tilrettelagt undervisning til alle, ja, så krever det alltid det samme: Styrk bemanningen.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [17:59:28]: Jeg er særdeles opptatt av at elevene i norsk skole lærer og utvikler seg, og at de opplever mestring i skolen på sitt nivå. Som representantene viser til, er gode grunnleggende ferdigheter viktig for læring i alle fag. Samtidig utvikler elevene òg grunnleggende ferdigheter gjennom alle fagene i skolen. I tillegg skal elevene få utvikle seg som mennesker som kan delta i samfunnet, samarbeide med andre mennesker, se verden fra ulike perspektiver og utvikle respekt for andre. Og barn utvikler seg i forskjellig tempo.

Den norske fellesskolen er en grunnmur i vårt demokrati, bl.a. fordi den legger til rette for at elevene møter et mangfold av medelever med ulike erfaringer og med ulike meninger og oppfatninger. Vi har svært få skoler hvor elevene er skilt etter foreldrenes inntekt, interesser, kulturell bakgrunn eller faglige ferdigheter. Det er veldig bra, for det bygger kunnskap, forståelse og tillit hos den enkelte og samhold i fellesskapet.

At barn møter andre med andre utfordringer enn seg selv og med andre kvaliteter enn seg selv, gir et mangfold som er en vesentlig del av det norske verdigrunnlaget. Jeg mener dette er viktige kvaliteter ved den norske fellesskolen som vi må ivareta og bygge videre på. Jeg mener derfor – og jeg mener det veldig sterkt – at den norske fellesskolen er Norges fremste konkurransefortrinn som samfunn og en fordel. Den er årsaken til at vi har et samfunn der nesten alle har en reell mulighet til å lykkes og skape et godt og fritt liv for seg selv, uansett utgangspunkt.

Det er et bærende prinsipp i norsk skole at opplæringen skal tilpasses elevene, sånn at de får et tilfredsstillende utbytte av opplæringen, uavhengig av forutsetninger. Alle skal få utnytte og utvikle evnene sine i så stor grad som mulig innenfor rammene av fellesskapet. Regelverket åpner, som mange har vært inne på i debatten, allerede i dag for at elever kan deles inn midlertidig i grupper etter faglig nivå. Det er særlig effektivt for å gi elever mulighet til å ta igjen det tapte i hvert fag. Det er også en mulighet for å tilby forsering, at elever på ungdomsskolen kan ta fag på videregående nivå.

Jeg vil understreke at forskning viser at varig nivåinndeling av klasser kan ha uheldige konsekvenser for både læring og utvikling og føre til større forskjeller i skoleprestasjoner. Forskning viser òg at tidlig inndeling har en negativ effekt på sosial utjevning.

I likhet med det representantene skriver, er jeg opptatt av å gi lærere og skoleeiere tillit. Det forutsetter imidlertid at de har tilstrekkelig handlingsrom til å organisere opplæringen ut fra hva som gir mest læring og utvikling for sine elever. Jeg mener disse forslagene vil begrense dette handlingsrommet.

Vi skal løfte den norske fellesskolen for å sørge for at flere opplever mestring og får et best mulig utgangspunkt videre i livet, og det gjør vi best sammen.

Elise Waagen (A) [18:11:15]: Med forslaget som vi behandler her i dag fra Fremskrittspartiet, ligger det et forslag på bordet om varig nivåinndeling. Det er en prinsipiell, stor forskjell fra det vi har i loven i dag, for som det har vært sagt fra flere her, er det mulig å ha nivådelt undervisning i avgrensede perioder, og det gjøres rundt om i norske klasserom. Jeg synes det er verdt å merke seg at det flere av høringsinnspillene gir beskjed om til oss, ikke handler om at det er loven som legger begrensninger, heller om ressurser og mangel på personell.

Det Fremskrittspartiet tar til orde for her, er tidlig å dele små unger inn i grupper etter hvordan de presterer. Det er ganske langt bort fra den norske skolen som vi kjenner den. Hadde det nå engang funket! Hadde det nå engang vært sånn at det faktisk ga resultater! Men det gjør jo ikke det en gang. Når vi ser på forskningen, viser den også at permanent nivåinndeling vil kunne føre til økt ulikhet mellom elever.

Da vi behandlet opplæringsloven for kort tid siden i denne sal, sa både Fremskrittspartiet og Venstre i innstillingen at «det mangler et fullgodt kunnskapsgrunnlag med oversikt over effekter og læring knyttet til hvordan organisere og gjennomføre nivådeling på en best mulig måte». Dette «bør forskes mer på», skrev partiene da.

Jeg kunne ikke vært mer enig. Vi trenger mer kunnskap om hvordan det står til, og hva som gir effekt i den norske skolen. Men da er det også oppsiktsvekkende at fra den gang – det er kort tid siden – og til i dag har disse partiene skiftet standpunkt. Og hva er det man egentlig argumenterer med og legger til grunn for hva som fremmes i dette representantforslaget? Hva slags forskning er det egentlig man viser til, og hva slags kunnskap er det vi har? Det er interessant å lese. I forslaget vises det til OECDs rapport Education at a Glance. Den konkluderer ikke med og framhever ikke nivådeling som virkemiddel. Man viser i forslaget til en Aftenposten-artikkel som viser til den type nivåinndeling som det er rom for i dag. Man viser til en ti år gammel NTNU-masteroppgave, man trekker ut enkeltsetninger, og man viser til et ekspertutvalg som konkluderer med dagens lov. Dette er tynn suppe og i beste fall et ideologisk eksperiment.

Himanshu Gulati (FrP) [18:14:13]: Jeg opplever at representanten fra Arbeiderpartiet savner mer forskning og kunnskap om nivådeling og hvordan det slår ut. Jeg kan derfor anbefale henne og partiet hennes å stemme for forslag nr. 2, som nettopp vil åpne for et omfattende forsøk som vil gi rom for evaluering og mer kunnskap om dette.

Margret Hagerup (H) [18:15:38] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for samarbeidet i en sak som har engasjert mange i samfunnsdebatten.

Kunnskapsdepartementet legger i proposisjonen fram forslag til endringer i barnehageloven, opplæringsloven og privatskoleloven. Forslagene gjelder særlig to områder: lovregulering av opprettelse av individregistre over barn i barnehager og grunnskoler, samt diverse endringer i privatskoleloven.

Formålet med individregistrene er å behandle personopplysninger som grunnlag for statistikk og forskning for å få kunnskap om effekt av ulike tiltak og utviklingen i barnehage- og skolesektoren.

Departementets forslag til lovhjemler skal sikre de nødvendige rammene for registrene og at all innsamling og behandling av personopplysninger foretas på en etisk forsvarlig måte, ivaretar den enkeltes personvern og brukes til individets og samfunnets beste.

I dag finnes det ikke en nasjonal sammenstilling av individdata over barn i norske barnehager, og med unntak av tidspunktene for nasjonale prøver og ved avgang i 10. trinn mangler det også en nasjonal sammenstilling av opplysninger om elever i grunnskoler. Både Danmark, Finland og Sverige har nasjonalt dekkende personidentifiserbare registerdata om barn i barnehager og elever i grunnskoler, og Norge har nasjonale individregistre på flere andre samfunnsområder, bl.a. innen helse.

Utdanningsdirektoratet samler årlig inn data fra barnehagene på aggregert nivå. De lagrer også individdata om nasjonale prøver, kartleggingsprøver og elever og kandidater i videregående opplæring.

Det er et flertall i komiteen som støtter innføringen av et individregister. Dette flertallet mener at dagens løsninger gir mangelfulle data om flere viktige temaer i opplæringssektoren, og at dataene en har, gir få muligheter til å analysere sammenhenger mellom ulike forhold i utdanningsløpet. Det gir et dårligere kunnskapsgrunnlag for å bedre kvaliteten i barnehager og grunnskoler. Flertallet er tydelige på at det er avgjørende at arbeidet gjøres med stor grad av etisk bevissthet og respekt for personvernet. Lovhjemlene som foreslås, må gi tydelige og trygge rammer for hvordan opplysningene skal samles inn, forvaltes og brukes. Målet er å utvikle og forbedre barnehage- og skolesektoren, til beste for barna og samfunnet.

Senere, i mitt neste innlegg, vil jeg redegjøre for Høyres syn i saken. I proposisjonen legges det også fram noen endringer i privatskoleloven, bl.a. om overtredelsesgebyr og privatskolers klagerett ved vedtak om skolebytte. De ulike partiene vil i det videre redegjøre for sine synspunkter om det som fremmes i proposisjonen, og jeg vil som sagt komme tilbake med Høyres synspunkter i et senere innlegg.

Elise Waagen (A) [18:18:33]: Proposisjonen som vi nå behandler, inneholder flere forslag. Jeg vil rette oppmerksomheten mot forslaget om opprettelse av individregistre over barn i barnehager og barn i grunnskoleopplæring. Arbeiderpartiet kommer senere i debatten tilbake til de andre forslagene.

Kunnskap legger grunnlaget for demokrati, velferd, omstilling og bærekraft. Formålet med forslaget om individregistre er å behandle personopplysninger på en måte som gir grunnlag for statistikk, forskning og å frambringe mer kunnskap. Dette er kunnskap vi i denne salen kan bruke til å gjøre skolene og barnehagene enda bedre. Ved flere anledninger har ulike regjeringer og offentlige utvalg og ekspertutvalg tatt opp behovet for å samle individdata om barn og elever i barnehage og skole.

Barnehagene og skolene er selve limet i velferdsstaten. Vi er avhengig av gode og pålitelige kunnskapsgrunnlag for å fatte viktige beslutninger og for å være oppdatert på hvordan situasjonen faktisk er. Et eksempel på en levende debatt er debatten om fravær i skolen, og det skulle vel egentlig bare manglet at vi hadde god, oppdatert kunnskap om hvordan det egentlig står til.

Det er på sin plass å minne om at vi har liknende nasjonale register med personvernsopplysninger for barn i andre sektorer. Dette er kunnskap som er viktig for å kunne gi de samme barna enda bedre tjenester. Våre naboland har tilsvarende registre, bare enda mer omfattende.

For Arbeiderpartiet er personvern et viktig oppdrag. For oss er det viktig at arbeidet som nå gjøres, gjøres med etisk bevissthet og respekt for personvernet. Det er viktig å merke seg at forslaget i proposisjonen, i lys av høringsinnspillene som kom fra departementet, har blitt endret. Det er nå enda mer balansert og ivaretar personvernet på en klok måte.

Kunnskap legger grunnlaget for demokrati, og det legger grunnlaget for velferd, omstilling og bærekraft. Med respekt for og bevissthet om innsamling av personvernopplysninger vil vi med opprettelsen av disse registrene få enda mer pålitelig kunnskap. Med det kan vi gjøre skolen vår og barnehagene våre enda bedre, og vi kan øke kvaliteten i sektoren.

Med det vil jeg ta opp forslaget Arbeiderpartiet står inne i.

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [18:21:31]: I motsetning til de to første talerne går Senterpartiet imot regjeringens forslag om å etablere nasjonale individregistre over barn i barnehager og grunnskole. Det gjør vi fordi vi mener dette forslaget reiser alvorlige spørsmål om personvern, tillit og forholdet mellom stat og individ. Det handler om våre yngste, barn som ennå ikke har noen stemme i det offentlige rom, og som vi som folkevalgte har et særlig ansvar for å beskytte.

Datatilsynet har i sin høringsuttalelse vært krystallklare: Forslaget innebærer et uforholdsmessig inngrep i personvernet til det enkelte barn og dets familie. De peker på at individregistrene vil inneholde store mengder personopplysninger, og at sammenstillingen av disse dataene vil øke både tilgjengeligheten og koblingsmulighetene med andre registre betydelig. Dette kan føre til en endret maktbalanse mellom myndighetene og individet og svekke tilliten til staten.

Utdanningsforbundet deler denne bekymringen. De peker på at forslaget mangler en tydelig formålsavgrensning, og at det ikke er tilstrekkelig klart hvordan opplysningene skal benyttes, hvem som skal ha tilgang, og hvordan barns rettigheter skal ivaretas.

Når både fagforeningene for lærere og det nasjonale tilsynsorganet for personvern advarer, bør vi lytte. Vi må spørre oss: Er det virkelig nødvendig å samle inn og lagre så omfattende informasjon om hvert enkelt barn helt fra barnehagealder? Er det ikke mulig å forbedre kunnskapsgrunnlaget uten å gå så langt i å svekke barns rett til privatliv?

Senterpartiet mener dette forslaget går for langt. Det bryter med prinsippet om at barn skal ha særlig vern, og det utfordrer den tilliten som er helt avgjørende i barnehage og skole. Jeg vil derfor oppfordre Stortinget til å avvise forslaget om individregistre slik det nå foreligger. La oss heller styrke det lokale arbeidet, forbedre eksisterende rapporteringssystemer og sikre at barns rettigheter og personvern står i sentrum for vår politikk.

Jeg er spesielt overrasket over at Venstre, som historisk sett har holdt personvern høyt, støtter dette forslaget. Ikke nok med at de støtter det – de skaffer det nødvendige flertallet for at registeret nå blir etablert.

Jeg mener også at vi må ta innover oss den reelle risikoen for datainnbrudd og misbruk. Når store mengder sensitive opplysninger om barn samles i sentrale registre, øker også konsekvensene dersom disse dataene skulle komme på avveie. For barn og unge kan et slikt datainnbrudd få langvarige og alvorlige konsekvenser, både sosialt og psykisk.

Senterpartiet kommer til å stemme for flertallsforslaget om at en eventuell senere utvidelse av registeret må forelegges Stortinget for behandling.

Himanshu Gulati (FrP) [18:24:23]: Fremskrittspartiet anerkjenner viktigheten av at vi har stadig mer kunnskap, forskning og evaluering av hvordan ting står til, for å kunne forbedre oss. Derfor har vi også sympati med intensjonen bak forslaget om individregistre. Men når man ser på alle de alvorlige bekymringsmeldinger som er kommet inn – noen av dem ble gjengitt i forrige innlegg, hvor det ble referert til fagmiljøer som sier at dette er et uforholdsmessig inngrep i personvernet – har vi vært nødt til å gjøre en nøye gjennomgang av behovet for og nødvendigheten av å gjennomføre dette. Vi vet at mye av den kunnskapen som hadde kommet fram i et sånt register, finnes lokalt, men her har det vært snakk om å sammenstille det nasjonalt også.

Vi i Fremskrittspartiet mener at noen av de største oppgavene som trengs å løses i skolen, er ting vi allerede kjenner til, som ikke nødvendigvis vil omfattes av mer informasjon fra dette registeret. Det er utfordringer som vold, uro samt det å skape en skole som ser alle, som uansett må være i sentrum av skolepolitikken de neste årene. Det er i hvert fall vår mening. Så etter en tung vurdering, og basert på de bekymringene som er kommet vedrørende personvernhensyn, har vi valgt å stemme imot forslaget om individregistre.

Når det er likevel ser ut til å være et flertall i salen for dette, mener vi at dette må foretas på en måte som tar sterkt hensyn til personvern, og at man også må foreta en løpende evaluering av om dette er nødvendig. Vi vil derfor støtte Venstres to forslag om kost–nytte-vurderinger vedrørende individregistre.

Når det gjelder de andre forslagene, støtter vi at det innføres overtredelsesgebyr ved brudd på regelverk. Vi har imidlertid et eget forslag, som jeg gjerne vil ta opp, som går på at nivået burde være lavere. Så er vi sterkt imot at det ikke skal innføres klagerett. Vi mener at det må være en klagerett for skoler som ilegges overtredelsesgebyr ut fra den loven og det regelverket som skal vedtas.

Jeg vil ta opp Fremskrittspartiets forslag i saken.

Grete Wold (SV) [18:27:13]: Det er lett å bli ivrig i jakten på kunnskap, og vi vil jo gjerne legge til rette for statistikk og forskning på viktige felt. Det å kunne samle inn data er grunnlaget for forskningen og i noen tilfeller helt nødvendig for å finne gode svar og løsninger.

Det er imidlertid alltid flere hensyn som må tas, og ofte også dilemmaer som må vurderes. Alle forskere er godt kjent med dette og sørger for at alt går rett for seg. Så er det vår jobb å definere hva som er rammene, og hva som i lovs form strengt tatt er den beste vurderingen.

For SV er det viktig å understreke at personvern er en menneskerett og en overordnet samfunnsverdi. Barnas rett til personvern er forankret i Grunnloven og menneskerettighetskonvensjonen. Skal man gripe inn i personvernet, må det være lovhjemlet og helt nødvendig. Da er spørsmålet om et slikt individregister som samler data over elevene, er av en slik samfunnsmessig interesse at det er riktig å gripe inn i personvernet. SV mener at det ikke er det. For å sitere Utdanningsforbundet, som leverte en høringsuttalelse.

«Dette dreier seg ikke om små, tilforlatelige endringer av barnehageloven, opplæringsloven og privatskoleloven, men om å opprette store, inngripende individregistre som truer både det grunnlovfestede vernet av barns personlige integritet og personvernet som demokratisk samfunnsverdi.»

Departementet har lyttet og hensyntatt mange av høringsinnspillene og gjort en del endringer og nedjusteringer av hva man kan samle inn av sensitiv informasjon om den enkelte. Det er selvsagt bra, men vi mener allikevel at det ikke er tilstrekkelig for å kunne godta en slik utvidelse. Vi lever i en verden der barns personvern er under stadig økende press, og vi må være særs varsomme med å tillate mer enn det som er strengt tatt nødvendig. SV mener at dette ikke er strengt tatt nødvendig.

Kort til punktet om å innføre et overtredelsesgebyr som reaksjonsform ved regelbrudd: Det mener vi er bra og vil gi flere virkemidler for å sikre at regelverk etterleves.

Til slutt: Vi står også bak forslaget om at private skoler ikke skal ha klagerett ved pålagt skolebytte. Det er helt i tråd med skoleeiers ansvar å sikre trygt og forsvarlig opplæringstilbud for alle elever.

Hege Bae Nyholt (R) [18:29:37]: Barna har et særskilt vern i lovverket. Barnets beste skal legges til grunn i alle saker som angår barn. Opprettelsen av dette individregisteret angår så til de grader barn. Barn har, som omtalt i proposisjonen, også et særskilt vern i personvernlovgivningen. For Rødt er det dette denne saken handler om.

Flere tunge høringsinstanser som Datatilsynet, Utdanningsforbundet og Lærerprofesjonens etiske råd har uttalt seg mot det foreslåtte individregisteret. De peker på personvernet til barna, men ikke minst på anvendeligheten av et slikt register. Når lærerne selv ikke ser hvordan dette kan brukes til å bedre skolen, bør man lytte til det.

Rødt skal forsvare barna der det kreves av oss. I denne saken har regjeringen selv vedgått at det originale utkastet til nytt lovverk var for inngripende. Derfor er proposisjonen som i dag behandles, og som dessverre virker å få flertall, en sterkt moderert versjon, men det er ikke nok. Poenget er at regjeringen ikke svarer godt nok på hva vi skal tjene på dette registeret. Hvordan skal dette gjøre skolen eller barnehagen noe bedre?

Det er også påpekt at dette vil føre til mer rapportering for kommunene. Vi står allerede i en situasjon der KS roper varsko om alle nye påbud, oppdrag og oppgaver som legges på kommunene uten at det følger med mer penger. I en slik situasjon bør det være viktigere å sikre at kommuner ikke må legge ned skoler eller barnehager fordi kommunekassen er bunnskrapt.

Derfor kommer ikke Rødt til å støtte innføringen av et individregister.

Rødt er derimot positiv til at det nå skal innføres klare overtredelsesgebyrer for brudd på privatskoleloven. Dette er et nødvendig virkemiddel for å sikre at de aktørene som får lov til å drive privatskoler, faktisk følger loven. Rødt støtter også de øvrige endringene i privatskoleloven.

Det er særlig viktig å merke seg at det er behov for bedre tilsyn og sanksjoner av skoler godkjent på grunnlag av livssyn. Dette er bl.a. eksemplifisert ved UDIRs tilsyn i fjor ved Menigheten Samfundets skoler, der elever ikke får tilstrekkelig opplæring i tråd med læreplanene. Hva innebærer det at opplæringen ikke følger læreplanene? Jo, som Vårt Land har vist, brukes det der en lærebok i KRLE for 10. trinn der elevene lærer at mannen skal «regjere» og «styre» sin kone. I 2025 skal ikke slik undervisning forekomme i skoler som mottar tilskudd fra fellesskapet.

Ola Elvestuen (V) [18:32:28]: Det er viktig at vi har et godt kunnskapsgrunnlag for å kunne drive kvalitetsutvikling i skole og barnehage. Ufrivillig skolefravær er en alvorlig utfordring i norsk skole. Vi vet at for mange elever opplever fall i både motivasjon og mestring allerede fra 5. klasse. Dette forplanter seg videre i skoleløpet hvis vi ikke setter inn målrettede tiltak. Ufrivillig skolefravær er alvorlig, og det er et eksempel på et problem der det er viktig å ha statistikk for å følge nasjonale utviklingstrekk og risikofaktorer.

Både hensynet til barns personvern og muligheten til å hente inn kunnskap for å forbedre kvaliteten i tjenester for barn og unge er viktig. Det opprinnelige forslaget fra regjeringen hadde flere mangler, og vi forstår den opprinnelige bekymringen fra flere av høringsinstansene. Slik forslaget fra regjeringen opprinnelig forelå, ville ikke Venstre ha støttet det.

I innstillingen fra komiteen som vi nå behandler, har Venstre vært med på å sikre flertall for at saken må tilbake til Stortinget dersom det skal gjøres endringer i kategoriene i registeret. Flertallsinnstillingen skal fungere som en ekstra sikkerhetsventil og en portvokter for hva som kan innlemmes i registeret.

En rekke utvalg har påpekt at det mangler viktig informasjon og data for å kunne måle effekt av tiltak i skole og barnehage, og at for å sørge for å skille det som skader, fra det som gagner, er dette datagrunnlaget viktig.

Det er gjort endringer i det opprinnelige forslaget som ble sendt på høring, for å imøtekomme bekymringene fra flere av høringsinstansene. Venstre mener det er viktig at formålene med registrene er bedre avgrenset enn i det opprinnelige forslaget, at det er gjort endringer som begrenser omfanget av data som skal inkluderes i registrene, og også at det ikke skal inkluderes opplysninger av særlige kategorier i det endelige forslaget. Det er også gjort endringer slik at de generelle personvernrettighetene, som rett til innsyn, informasjon, retting og sletting, også skal gjelde for individregistrene.

Venstre har i komiteen vært tydelig på at det bør gjøres personvernkonsekvensanalyser ved etableringen av registeret, og at det er et viktig premiss for opprettelsen av individregisteret at kunnskapen fra registeret må resultere i et bedre barnehage- og skoletilbud. Når det nå er flertall for å gi hjemmel til å opprette dette registeret, starter jobben med å følge med på at utformingen ivaretar de ambisjonene man har hatt i det endelige forslaget fra regjeringen, for å imøtekomme krav til personvern. Dette arbeidet skal måtte tåle å testes opp mot de ambisjonene man har om å unngå unødig inngripen i barns personvern. Vi har også forutsatt at dersom personvernkonsekvensene for barn er for store og nytteverdien for lav, må et eventuelt register avvikles.

Jeg tar opp forslagene Venstre har alene og sammen med andre.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [18:35:42]: Vi trenger bedre kunnskap om hvordan ungene våre har det i barnehagen og på skolen, informasjon om hva som virker, og hva vi kan slutte med. Individregisteret vil gi oss viktig kunnskap om hvordan barnehage- og skoletilbudet påvirker barns utvikling over tid. Forslagene som Stortinget i dag behandler, kan få stor betydning for målet om å gi ungene våre en best mulig start i livet.

Individregisterinformasjon fra skole og barnehage har blitt etterlyst fra mange hold over lang tid. Stoltenberg-utvalget og Løken-gruppen er bare to av utvalgene og ekspertgruppene som har anbefalt at det etableres individregister fordi vi i Norge mangler viktig kunnskap om skole og barnehage og hva som virker, og nå følger vi opp anbefalingene. Det vil gi oss mer relevant og pålitelig statistikk og forskningsbasert kunnskap om flere temaer. La meg nevne ett: kunnskap om og oversikt over fravær i grunnskolen.

Sammenstilling av personopplysninger i nasjonale registre er et personverninngrep. Hensynet til personvern har hele tiden vært viktig i arbeidet med dette lovforslaget. I etterkant av høringen og en rekke høringsinnspill om personvern har vi derfor etter grundige vurderinger foreslått endringer på flere vesentlige punkter. Jeg mener samfunnsnytten av individregistre for barnehager og skoler er større enn personvernulempene, slik også Sverige, Finland og Danmark gjør. Også i Norge har vi individregistre med informasjon om elever i videregående opplæring, og jeg understreker at å opprettholde og opprette og administrere slike registre selvsagt skal gjøres i fullt samsvar med personvernforordningen.

De private skolene forvalter et viktig ansvar, og det er viktig at reaksjonsmidlene er både forutsigbare og treffsikre. Jeg mener derfor det er behov for å utvide pakken med reaksjonsmidler, slik at vi får et breiere og mer fleksibelt reaksjonssystem i privatskoleloven. Mer fleksibilitet vil også legge til rette for at reaksjonene som ilegges, står i et rimelig forhold til regelbruddet. Dette vil være en fordel for både tilsynsmyndigheten og de private skolene.

Jeg merker meg at flertallet i komiteen motsetter seg forslaget om å lovfeste at private skoler ikke skal ha klagerett på vedtak om pålagt skolebytte. Det må jeg si jeg er svært overrasket over, og jeg mener det er uheldig. En rekke av de samme partiene har over tid vært opptatt av rettighetene til elever som utsettes for mobbing, og særlig de mest alvorlige sakene. Nå vil Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Senterpartiet plutselig at skolenes rettigheter skal kunne veie tyngre enn rettighetene til en elev utsatt for alvorlig mobbing, men det er bare elever på private skoler som skal få svekket sine rettigheter. Elever i den offentlige skolen skal altså ha et sterkere vern av retten til et trygt og godt læringsmiljø enn elever på private skoler. Det er oppsiktsvekkende.

Margret Hagerup (H) [18:42:10]: Denne proposisjonen handler om å gi norske barn bedre barnehager og skoler gjennom bedre kunnskap.

Høyre støtter opprettelsen av nasjonale individregistre fordi vi trenger en kunnskapsbasert utdanningspolitikk, og vi slutter oss til vurderingen fra Barneombudet, SSB, Utdanningsdirektoratet og flere forskningsmiljøer om den betydelige samfunnsnytten av slike registre. Et viktig premiss for Høyre for å opprette dette er at kunnskapen fra registrene fører til et bedre barnehage- og skoletilbud for barn og unge.

I dag mangler vi grunnleggende data om hvordan barna våre har det i barnehage og skole. Danmark, Finland og Sverige har slike registre – Norge må følge etter.

Vi er glad for at departementet har lyttet til høringsinstansene og strammet inn forslaget. Formålene er tydeligere avgrenset, og sensitive personopplysninger er tatt ut. Barnets beste og personvern må alltid komme først.

Høyre deler Datatilsynets bekymring for formålsutglidning. Derfor er vi glad for at Høyre får flertall for at det er Stortinget som må behandle endringer av formål og nye kategorier av personopplysninger. Dette sikrer demokratisk kontroll.

Høyre forutsetter at en innretter et eventuelt register på en måte som sørger for at en ikke legger ytterligere rapporteringsbyrde på førstelinjen ute i skoler og barnehager, og at eventuelle merkostnader ikke må bæres av den enkelte kommune.

Det er gledelig at vi nå kan få et nasjonalt fraværsregister. Høyre har lenge etterspurt dette, og forskning viser tydelig at fravær påvirker læring, sosial utvikling og sjansen for å fullføre videregående. Fraværsmønstre etableres allerede i 1. eller 2. klasse, og med et nasjonalt register kan vi identifisere problematisk fravær tidlig og sikre konsekvent oppfølging fra første fraværsdag. Det vil også vise om det er forskjeller på landsbasis og innenfor fylker og kommuner, og gi muligheter for læring.

Med rett balanse mellom kunnskapsinnhenting og personvern kan disse registrene gi verdifull innsikt som både utvikler og forbedrer barnehage- og skolesektoren. Men vi må sikre at barnets beste alltid kommer først, at formålene ikke utvides ukontrollert, og at rettssikkerheten opprettholdes. Det er Høyre med og sikrer i dag.

Dette er kunnskap som kan gjøre livet bedre for norske barn. Derfor støtter Høyre forslaget. Når det gjelder de andre forslagene i proposisjonen, støtter vi et mer fleksibelt reaksjonssystem, men vi deler Abelias bekymring om overbruk av overtredelsesgebyr. Dette bør kun brukes ved alvorlige eller gjentagende brudd. Høyre er videre kritiske til å fjerne friskolers klagerett ved vedtak om skolebytte. Dette svekker rettssikkerheten og utfordrer skolenes mulighet til å sikre et trygt læringsmiljø for alle elever. Kommunen blir både part og beslutningstaker, og det er problematisk.

Øystein Mathisen (A) [18:45:19]: I denne saken har vi også behandlet noen endringer i privatskoleloven. De aller fleste får flertall. Ett av forslagene fra regjeringen er at private skoler, på lik linje med de offentlige, ikke skal kunne klage på vedtak om skolebytte ved f.eks. mobbing av andre elever og der saken er så vanskelig at man har prøvd alle andre løsninger, men skolebytte er det eneste som kan løse den.

Dessverre ser ikke dette ut til å få flertall. Det synes jeg er ganske korttenkt av opposisjonen. Jeg mener det burde være en selvfølge at reglene er like for det offentlige og det private, spesielt i så alvorlige saker som det denne omhandler. Å flytte elever til eller fra en skole er noe man ikke ønsker å gjøre, men enkelte ganger er det nødvendig for å skape et trygt og godt skolemiljø.

Blant annet Fremskrittspartiet har vært svært opptatt av denne problematikken, og jeg synes det er rart at de ikke støtter forslaget. I sine merknader nevner Fremskrittspartiet at det er et konkurranseforhold mellom kommuner og de private skolene. Dette handler ikke om konkurranse mellom det offentlige og private. Dette handler om det som er barnets beste. Rett til klage ligger hos foreldrene, ikke hos skolen. Ingen burde tro at kommunene vil bruke denne endringen for å flytte elever til eller ta elever fra private skoler uten at det er tydelig faglig og forsvarlig begrunnet, slik som det gjelder for det offentlige.

Dette forslaget til endring er noe statsforvalteren i Østfold, Buskerud og Akershus også mener er en viktig presisering i dagens lovverk. Derfor tror jeg merknaden om det motsatte må være en misforståelse fra Senterpartiet i deres høringssvar.

Hvis private skoler kan påklage slike vedtak, kan det bety at mobbesaker vil ta lengre tid å løse. Det er det siste vi trenger. Like regler, raskere løsninger og ansvarlige vurderinger er det som må til for å løse vanskelige spørsmål som skolebytte på en god måte.