Torstein Tvedt Solberg (A) [10:01:18] (ordfører i saken): I Norge vet vi dessverre altfor godt at ekstreme holdninger kan bli til ekstreme handlinger. Stortingsmeldingen vi behandler i dag, har et dystert og alvorlig bakteppe, og kampen mot ekstremisme er ikke noe vi kan ta lett på. Jeg vil derfor som saksordfører starte med å takke komiteen for godt samarbeid, og jeg er stolt av at en samlet komité står bak nesten hele innstillingen. Jeg vil også rette en takk til AUF, som tok initiativet til å opprette ekstremismekommisjonen, som la grunnlaget for stortingsmeldingen.

Norge har opplevd tre terrorangrep i nyere tid. Det har blitt gjennomført angrep med bakgrunn i både høyreekstremt tankegods og radikale islamistiske holdninger. I tillegg har hatkriminalitet tatt liv og ført til tap av trygghet for mange mennesker.

For å kunne forebygge og forhindre at dette skjer igjen, må vi forstå hvor disse ekstreme holdningene kommer fra. Ekstremisme oppstår ikke i et vakuum. Det vokser fram i sprekker i samfunnet vårt, der folk faller utenfor og tilliten til andre og til samfunnet svikter. Det er ingen som plutselig en dag våkner og blir terrorist. Vi må forstå radikaliseringsprosesser for å kunne forhindre og forebygge.

Dagens trusselbilde er sammensatt. Derfor er det så viktig at meldingen vektlegger nettopp samarbeid. Ekstremisme kan ikke bekjempes av enkeltpersoner eller én etat alene. Det krever felles innsats fra skole, helse, politi, etterretning, barnevern, frivillighet og lokalsamfunnet. En imøtekommende lærer som ser hver enkelt elev i klasserommet, eller en sykepleier som passer på at pasienter og pårørende føler seg sett og hørt. Sterke fellesskap som er der for alle deler av befolkningen, bygger tillit og er vårt sterkeste forsvar.

Ytringsfrihet og demokratisk motstandskraft har fått en sentral plass i meldingen. Ytringsfriheten i Norge står og skal stå sterkt. Det skal være lov å ha ytterliggående meninger og holdninger, og man skal få lov til å ytre seg, men vi skal også være klar over hvilke konsekvenser ytringer kan ha. I dette bildet er redaktørstyrte medier avgjørende, og jeg er derfor glad for at regjeringa har varslet en egen strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon, som skal komme før sommeren.

Demokratisk motstandskraft handler om mer enn å beskytte oss mot vold og hat. Det handler om å bygge et samfunn der demokratiet står sterkt, også når krisene treffer. Vi er alle sammen en del av denne førstelinjen i kampen for demokratiet vårt, rundt middagsbordet, i butikken og på gata, spesielt når vi møter ytringer som sår tvil om andre menneskers verdi, eller som forsøker å begrense andres ytringsfrihet. Dette betyr at vi må gi barn og unge verktøy til å forstå og delta i demokratiet, og det betyr at vi må ta kampen mot desinformasjon og konspirasjonsteorier på alvor.

Stortingsmeldingen er god på beskrivelser, men den også god på tiltak. Regjeringa fremmer 45 ulike tiltak som i dag får bred støtte. Det er jeg veldig glad for. Et av de mest sentrale tiltakene er å opprette et nasjonalt senter for innsats mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Jeg tror dette arbeidet blir avgjørende.

Det er også med viktige tiltak som å styrke tilskuddsordningene på feltet, kompetanseheving i frivilligheten, ytterlige styrke freds- og menneskerettighetssentrene og bedre informasjonsdeling mellom aktører og etater. Noen tiltak er allerede igangsatt, andre er rett rundt hjørnet.

Komiteen har også spesielt tatt tak i noen av de sakene som kom opp under høringen. Jeg er glad for at det nå vil bli gjennomført en helhetlig forskningsstudie der de berørte etter terroren 22. juli 2011 skal bli sett under ett. Dette har ikke blitt gjort før.

Jeg er glad for at vi i innstillingen bl.a. også løfter fram trossamfunnenes viktige rolle i dette arbeidet og dialogen på tvers av religioner, f.eks. gjennom STL. Jeg er glad for at vi rydder opp i en misforståelse og slår fast at skeive er en hatutsatt gruppe, og at dette tydeliggjøres i tilskuddsordningen.

Jeg vil igjen takke komiteen for godt arbeid. Den brede støtten denne meldingen får, er et veldig godt utgangspunkt for det er vanskelige og viktige arbeidet vi har foran oss.

Tage Pettersen (H) [10:06:01]: Jeg vil også starte med å takke saksordføreren for en god prosess, som har resultert i en innstilling hvor det aller meste av merknadene er fra en samlet komité, og hvor komiteens tilråding også er enstemmig.

Ekstremisme truer demokratiet og mangfoldet av stemmer i det offentlige ordskiftet. Vi ser dette i økende omfang i land rundt oss, men vi kan heller ikke lukke øynene for at det skjer i stadig større grad også her hjemme. At enkelte mener de kan bruke trusler og vold som virkemiddel for å nå sine politiske mål, er svært alvorlig.

I dag skriver vi 3. juni, og den store pride-måneden er i gang. Med det er også hatkommentarene i gang. På lørdag markerte de med stor parade i Sarpsborg. Byen var fylt med glade mennesker, med i kommentarfeltene florerte hatytringene. At så mye kjærlighet kan utløse så mye hat, er helt uforståelig for meg.

I pride-måneden minnes vi både de kampene som er kjempet, og alt vi fortsatt må beskytte. Hatkriminalitet mot skeive er et angrep på selve ideen om at alle mennesker har like rettigheter. Norge skal være et land der alle kan leve fritt og være seg selv, helt uavhengig av hvem de elsker, hvordan de ser ut, eller hva de tror på. Dette handler ikke bare om individuelle rettigheter, men om selve fundamentet for vårt demokrati.

Framveksten av høyreekstremisme, antisemittisme og radikal islam utgjør reelle trusler mot vårt demokrati. Vi kan ikke overlate definisjonsmakten over hvem som hører til i Norge, til hatefulle og ekstreme krefter. Derfor er jeg glad for at en samlet, komité ber regjeringen sørge for at også prosjekter som er ment å forebygge hat mot skeive, inkluderes i ordningen for tilskudd til å styrke kjønns- og seksualitetsmangfold.

Regjeringen Solberg la også fram flere handlingsplaner mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Den første ble lagt fram i 2014 og senere oppdatert i 2020 med en rekke nye tiltak. Den siste inneholdt bl.a. fem prioriterte områder, og regjeringen Solberg tok også initiativ til å opprette et forskningssenter for høyreekstremisme.

Stortingsmelding 13 tar utgangspunkt i ekstremismekommisjonens utredning. Til tross for at meldingen inneholder 45 ulike og stort sett veldig gode tiltak, er det verdt å merke seg høringsinnspillet fra HL-senteret, som skrev:

«Men konteksten for Stortingsmeldingen i 2025 er en annen enn konteksten som ekstremismekommisjonens rapport ble levert i for bare et år siden. Demokratiet er under angrep av tunge internasjonale aktører, med autoritære regimer som tar form og styrker seg, og antidemokratiske påvirkningskampanjer rettet mot de vestlige demokratiske samfunn. Vi mener at Stortingsmeldingen i lys av dette framstår som mindre ambisiøs enn ekstremismekommisjonens rapport, og at den mangler en helhetlig og handlekraftig visjon som skaper en sammenheng mellom de demokratistyrkende tiltakene. Kommisjonens forslag om å støtte de mange sivilsamfunnssamfunnsarenaene som er avgjørende å bygge demokratisk beredskap blir i liten grad fulgt opp.»

Dette er en beskrivelse som viser oss både hvor raskt utviklingen går, og hvor viktig det er at vi politisk hele tiden er våkne og raske, nettopp for å respondere på utviklingen.

Roseslottet som komiteen har besøkt, har som mål å sette søkelyset på og styrke forståelsen av grunnpilarene i vårt frie samfunn: demokratiet, rettsstaten og humanismen. Denne våren har Roseslottet, støttet av Forsvarsdepartementet, reist landet rundt og formidlet sterke historier fra krigen og okkupasjonen og hva som skjer når grunnleggende verdier bryter sammen.

Da Roseslottet ble etablert, forutså vi som samfunn ikke hvilken aktualitet det ville få, og Roseslottet erfarer at historien fortsatt griper og beveger både gamle, unge og skoleelever som aldri har opplevd krig, men som nå lever i en tid der våre demokratiske verdier igjen er under press.

Roseslottet har en midlertidig dispensasjon fra markaloven, og mange har engasjert seg for å finne en varig løsning. Jeg benytter derfor også denne anledningen til å oppfordre kulturministeren til å ta en prat med klima- og miljøvernministeren for å løse denne utfordringen. Jeg tror vi alle er enige om at vi trenger en fast forankring også for dette stedet som et nasjonalt minnesmerke og ikke minst en levende formidlingsarena for ungdom.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [10:10:45]: Forrige uke hadde sønnen min i skoleoppgave å skrive en faktatekst om terrorhendelsene 22. juli. Jeg skulle lese gjennom, og der sto det innledningsvis: 22. juli 2011 ble Norge rammet av to terrorangrep utført av en høyreekstremist – en bombe ved regjeringskvartalet i Oslo og en masseskyting på AUFs sommerleir på Utøya. 77 mennesker ble drept.

77 mennesker – det er voldsomt, men ikke så voldsomt som alt det andre jeg vet, og som det da ble veldig vanskelig å ikke foreslå for sønnen min å tillegge teksten – siden den altså var en test i å ikke legge til følelsesladde ord – som det at det primært var engasjerte ungdommer som ble drept, at veldig mange andre ble skadet, både innvendig og utvendig, at hele nasjonen måtte forsøke å håndtere sjokket, sorgen, sinnet og fortvilelsen, og at vi gjorde det på en så utrolig flott og samlet måte og sto opp mot de stygge verdiene til ekstremisten. Jeg kjente på de samme opprivende og nesten fysiske følelsene som jeg hadde den gangen, da jeg leste den faktateksten, og jeg ble veldig motivert for å få satt innholdet i den meldingen vi i dag skal vedta, om å forebygge ekstremisme, ut i livet.

Meldingen er god. Den tar utgangspunkt i ekstremismekommisjonen, som ble nedsatt etter det nevnte terrorangrepet, men også i det tragiske faktum at det i ettertid har vært andre grusomme hendelser utført av ekstremister, som angrepet i Al-Noor-moskeen i Bærum i 2019 og angrepet på skeive i Oslo 25. juni for tre år siden. Ekstremisme og radikalisering er blitt en stadig større utfordring for oss, noe sosiale medier, falske nyheter, utenforskap og sosiale og økonomiske forskjeller bidrar til.

Derfor må det mange tiltak til på ulike områder for å forebygge og forhindre radikalisering, ekstremisme og i verste fall terrorisme. Derfor har denne meldingen mange tiltak vi i Senterpartiet støtter, som det at det skal etableres et eget nasjonalt senter for innsats mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Det skal utvikles et eget risikovurderingsverktøy for aktører som PST og førstelinjetjenester som politiet, og det skal satses mye mer på samarbeid og forskning. Det er også en rekke tiltak som retter seg mot tidlig forebygging i skolen, i kriminalomsorgen, i trossamfunnene og for å få unge ut i arbeid og gi dem sosiale møteplasser.

Sist, men ikke minst får meldingen på plass en rekke tiltak for å sikre ytringsfriheten og demokratiet vårt bedre, ved bl.a. strategier for freds- og menneskerettighetssenterne, for bibliotekene, for en åpen og opplyst samtale og for å styrke motstandskraften vår mot desinformasjon. Til det siste kan vi i Senterpartiet ikke få understreket nok viktigheten av at Stortinget finner flere måter å støtte de redaktørstyrte mediene våre på. Meldingen vil også at vi fra nå av skal sikre minnene etter terror bedre og øke tilskuddet til tiltak mot rasisme og hatprat og for dialog og tillit.

Som vanlig gjør vi i komiteen også denne gangen en melding enda bedre ved i fellesskap å fremme et forslag som styrker forebygging mot hat mot skeive, og et forslag som vil sørge for et forskningsstudium av konsekvensene for de berørte etter terrorangrepet 22. juli.

Forrige uke kunne jeg legge vekk følelsene mine, men fortelle sønnen min at han i faktateksten sin kunne legge til at vi i denne salen i dag skal vedta denne meldingen, og det gjorde han, for det er fakta. Følelsesmessig er jeg veldig glad for det, og jeg takker både regjeringen – da vi i Senterpartiet satt i den, var vi med og jobbet med denne meldingen – og komiteen for et veldig godt samarbeid.

Sigbjørn Framnes (FrP) [10:14:45]: Det vesle landet vårt har dei siste åra opplevd fleire grufulle terrorangrep som har sett djupe spor i folkesjela vår. Desse kunne ha bidrege til store motsetnader i samfunnet vårt, men det norske folk har stått samla når tragediane har råka oss. Det er ein stor styrke for samfunnet vårt, og noko me må vere stolte av, samstundes er det noko me aldri må ta for gjeve.

Komiteen sitt arbeid med meldinga om førebygging av ekstremisme viser at partia i stor grad står saman. Framstegspartiet er heilt samd med ein samla komité som understrekar at Noreg sine erfaringar med terrorisme – ekstremisme i sin ytste konsekvens – med all tydelegheit viser at det førebyggjande arbeidet mot ekstremisme må styrkjast. Me må halde fram med å stå samla mot valdsekstremisme, uavhengig av om det kjem frå ytre høgre, ytre venstre eller ekstreme tolkingar av religion. Det er berre ekstremistane som vinn dersom ein ekskluderer kvarandre og svekkjer semja om dei felles verdiane våre, som demokrati, ytringsfridom og likeverd.

Det er eitt område der Framstegspartiet skil lag med resten av komiteen, og det gjeld merknadene våre om den jødiske minoriteten. Noreg har ei svært problematisk historie knytt til antisemittisme, med forbod mot tilgang til riket og norsk politi sin medverknad under Holocaust. Det er urovekkjande å sjå at antisemittisme igjen er i framvekst, både i landet vårt og internasjonalt. Etter Hamas sitt grufulle terrorangrep mot Israel den 7. oktober 2023 og dei forferdelege konsekvensane for den palestinske sivilbefolkninga i etterkant har antisemittismen vakse både som ideologi og i handling. Dette er svært bekymringsfullt for dei om lag 1 500 jødane som bur i Noreg. Politiet i Oslo har måtta auke tryggleiken rundt jødiske samlingspunkt. Truslar, sjikane og diskriminering retta mot jødar har auka. Under demonstrasjonar og i sosiale medium har det vore regelrett hat mot jødar.

I ei undersøking NRK gjennomførte blant norske jødar i 2023, svarte heile 69 pst. at dei hadde hatt ubehagelege opplevingar knytte til den jødiske identiteten sin etter Hamas sitt terrorangrep. 63 pst. oppgav at det var nokon med muslimsk bakgrunn som stod bak hetsen, og nesten halvparten svarte at det kom frå personar med venstreorientert ståstad. Dette er tal me må ta på største alvor, for alle skal kjenne seg trygge i Noreg.

Difor er det viktig med konkrete tiltak for å styrkje innsatsen mot antisemittisme. Noko av det viktigaste me som samfunn kan gjere, er å spreie kunnskap om antisemittisme gjennom historia bak og dei alvorlege konsekvensane, særleg til dei unge. Hvite Busser og Aktive Fredsreiser sine skuleturar til Polen og Tyskland, med besøk i tidlegare konsentrasjonsleirar, har gjeve norske elevar verdifull innsikt i dei tragiske konsekvensane antisemittisme og andre ekstreme ideologiar kan føre til. Difor meiner me at alle norske elevar i løpet av skuletida bør få høve til å besøke ein konsentrasjonsleir.

Framstegspartiet er kritisk til at mange av tiltaka regjeringa føreslår, vil medføre auka offentlege utgifter, utan at ein kan dokumentere effektar som faktisk reduserer ekstremisme. Samstundes blir det føreslått lite i form av sanksjonar mot lovbrot. Førebygging er viktig, men det er òg heilt avgjerande for respekten for rettsstaten vår at me har klare verkemiddel mot valdelege ekstremistar. Regjeringa burde difor vore langt tydelegare i meldinga om korleis ein vil følgje opp andre viktige område, særleg innan justissektoren.

Framstegspartiet har alltid teke klar avstand frå ekstremisme. For oss er enkeltmennesket unikt, heilt uavhengig av religion, etnisitet, legning, hudfarge eller andre medfødde eigenskapar. Autoritære samfunnssystem og valdeleg tankegods har ingen grobotn i synet vårt på menneske og samfunn. Det er verdiar me deler med dei andre partia på Stortinget, og som ein står samla om. Det er viktig, for me må aldri tru at demokratiet vårt, fridom, tryggleik og ytringsfridom er verdiar me ikkje kan miste.

Kathy Lie (SV) [10:19:23]: Denne meldingen, om forebygging av ekstremisme, er en særdeles viktig melding. Jeg vil starte med å takke saksordfører Torstein Tvedt Solberg for et veldig godt arbeid i komiteen, for det har vært viktig å ha en kraft som samlet oss, og vi har blitt ganske samlet. Det er jeg veldig glad for.

Når det gjelder forebygging av ekstremisme, må vi se at det må foregå helt fra vugge til grav. For de fleste starter det allerede i barnehagen og videre i skolen. Både barnehagen og særlig skolen har et kjempeviktig oppdrag med å sørge for å ruste barna våre til å stå imot og se verden fra en mangfoldig synsvinkel. Vi trenger å bygge tillit, vi trenger å bygge trygghet, og vi trenger å styrke den demokratiske motstandskraften.

Vi har opplevd alvorlige terrorhandlinger i Norge i nyere tid. Jeg tror nok det som skjedde 22. juli 2011 i regjeringskvartalet og på Utøya var en øyeåpner for mange, for så alvorlig tror jeg kanskje ikke vi helt hadde forestilt oss at det kunne være. Det gjelder også angrepet mot Al-Noor-moskeen i Bærum i oktober 2019 og angrepet mot skeive 25. juni 2022 i Oslo. Det har skapt utrygghet for mange mennesker, og vi må aldri bli naive.

I vårt forholdsvis velfungerende samfunn finnes rasisme, antisemittisme og muslimfiendtlighet, homofobi og negative holdninger til flere minoriteter. Vi må sørge for at vi gjør en felles innsats. Vi har alle et ansvar, og det er viktig, men selv om hver enkelt av oss har et ansvar, er det bra vi har en regjering og et storting som tar på alvor at det ikke bare er opp til hvert enkelt individ.

Vi må hegne om det vakre ved Norge – et samfunn med små forskjeller og like muligheter, for vi vet at utenforskap, motløshet og frakobling fra samfunnet kan bidra til at mange havner i feil selskap. Vi må styrke velferdssamfunnet vårt, bekjempe fattigdom og hele tiden jobbe for inkludering på alle plan.

Som også andre har tatt opp, har det vært ganske mye debatt rundt skeive og transpersoner. I nærheten av der jeg bor, i den byen som ligger nærmest, nemlig Drammen, har det vært en særdeles opprivende debatt om regnbueflagget. Det tror jeg også presidenten har fått med seg. Noen bruker regnbueflagget til å lage en opprivende debatt, når det egentlig bare handler om å vise at her er du trygg, her er det rom for mangfold, her er det rom for at barn kan forstå at ikke alle er like, og at f.eks. noen barn har to foreldre av samme kjønn. For ikke så lenge siden var jeg på pridemarkering – en prideparade – i Volda. Natten før paraden hadde noen vært og revet ned alle regnbueflaggene. Det er opprivende.

Jeg vil framheve viktigheten av ytringsfriheten vi har i Norge, og i den sammenheng også hvor viktig det er med redaktørstyrte medier som kan gi oss sanne nyheter, slik at man ikke overlater alt til de store plattformene og det som truer sannheten. Jeg vil også framheve kulturens plass. Det er kanskje det eneste jeg synes mangler litt, at kunsten har fått en litt for beskjeden plass i meldingen, men ellers er jeg veldig glad for at vi ber om en styrking av ordninger for tilskudd til å styrke kjønns- og seksualitetsmangfold og tydeliggjør at det kan tildeles midler til prosjekter for å forebygge hat mot skeive. Jeg er også glad for at vi styrker og ber om mer forskning om konsekvensene for de berørte etter terroren 22. juli.

Hege Bae Nyholt (R) [10:24:40]: Hat mot muslimer, jøder, skeive og andre minoriteter øker både i Norge og verden. Fortsatt er rasistiske og homofiendtlige skjellsord å høre i skolegårdene til ungene våre, ute på gata på dagtid og på byen på kveldstid. Fortsatt har folk med navn fra Midtøsten, Afrika eller Sør-Asia 32 pst. lavere sjanse for å få et positivt svar på jobbsøknaden sin sammenlignet med dem som heter noe sånt som Marius eller Hege. Fortsatt opplever folk med etnisk minoritetsbakgrunn å bli mistenkeliggjort og stoppet av politiet oftere enn resten av befolkningen. Derfor er det viktig med antirasisme. Derfor er det viktig med forebygging.

Jeg legger merke til at alle medlemmene i familie- og kulturkomiteen – alle utenom Fremskrittspartiet – mener det er en svakhet i ekstremismemeldingen at den ikke systematisk inkluderer skeive som en utsatt hatgruppe.

Nå er det pridemåned, og det er tre år siden terrorangrepet mot skeive der to mennesker ble skutt og drept og flere skadd, den 25. juni 2022. Dette er måneden for å feire mangfoldet, kjærligheten og friheten til å leve som vi selv ønsker. Samtidig er det måneden for å minnes dem som gikk bort den juninatta i Rosenkrantz’ gate, og vise støtte til alle deres etterlatte og alle som ble skadet og rammet.

Angrepet viser hvorfor arbeidet mot ekstremisme er helt avgjørende for tryggheten og friheten vår. Skeive er mer utsatt for hat og vold enn andre – flere blir slått til og ropt etter på åpen gate. I fjor sommer ble et par angrepet utenfor et utested i Oslo, den ene ble knivstukket, den andre slått og sparket.

Istedenfor forebyggende tiltak mot ekstremisme ønsker Fremskrittspartiet strengere sanksjoner etter lovbrudd. De ønsker seg altså lengre straff til dem som knivstikker folk på gata, men vil gjøre lite for å hindre at noen tenker at det er riktig å knivstikke andre. Fremskrittspartiet vil sitte stille i båten, la folk utvikle ekstreme holdninger for så å utøve hatkriminalitet med tilskuere på alle kanter – alt før de ser det som hensiktsmessig å gjøre noe. Dette er symptombehandling med grusomme konsekvenser.

Forebygging av ekstremisme handler om å ta vare på dem som står i fare for å falle utenfor, både minoriteter og marginaliserte grupper. Det er et arbeid som trekker i begge retninger: Utsatte grupper skal dras ut av fare for å bli utsatt for hat og vold, og grupper som beveger seg mot farlig tankegods, skal dras ut av ekstremisme.

Forebygging av ekstremisme handler om trygghet – trygghet til å gå på gata uten å bli slått til, trygghet til å se ut som du vil, og leve som du vil. Når prideflagg over hele Norge blir revet ned, spyttet på, tråkket på og brent – ja, da har vi en lang vei igjen å gå.

Vi kan aldri kjempe mot ekstremisme før vi er villig til å se de faktiske problemene vi står overfor. Derfor er både denne meldingen og diskusjonen viktig.

Naomi Ichihara Røkkum (V) [10:28:02]: Jeg vil først takke særlig saksordføreren, Torstein Tvedt Solberg, for et svært godt arbeid. Det kan ikke ha vært lett, men det er veldig viktig. Jeg vil også takke komiteen for samarbeidet. Sårene terroren i Norge har etterlatt seg, og behovet vi som demokrati har for å bygge et samfunn med tillit, trygghet og motstandskraft, krever at vi som partier også står sammen.

Ekstremismekommisjonens arbeid og anbefalinger gir et solid grunnlag for å bedre innsatsen mot ekstremisme. Stortingsmeldingen har et dystert bakteppe, med terrorangrepene den 22. juli 2011, den 10. august 2019 og den 25. juni 2022.

Som politisk engasjert, skeiv og med flerkulturell bakgrunn vil jeg ikke at ekstremistene skal vinne, sette frykt i oss og hindre oss fra å ta del i demokratiet og være dem vi er. Men det er lett for meg å si, for jeg vet hvor krevende det har vært for mange av dem som har opplevd dette. Det er mange har slitt med å fullføre studier, fungere i arbeidslivet og forsøke å leve normale liv. Noen AUF-ere orket ikke å engasjere seg etter 22. juli. Noen overlevende fra 25. juni syntes det var utrolig krevende å gå i prideparaden året etter.

Ingen skal måtte løpe fra terrorister, ingen skal måtte ringe venner og familie desperat for å se om de lever. For alle dem som frykten og traumene tar ekstra tak i, må vi andre stille opp. Vi som samfunn har et ansvar for å engasjere oss, og vi har et ansvar for å hjelpe berørte og forebygge at noe så grusomt kan skje igjen. På den bakgrunn er jeg glad for at en samlet komité også støtter oss i å sørge for at det framgår tydelig at tilskudd til å styrke kjønns- og seksualitetsmangfold også gjelder prosjekter som skal forebygge hat mot skeive.

Norge er avhengig av demokratisk motstandskraft. Det handler om evnen vår til å beskytte demokratiet vårt og våre felles verdier fra interne og eksterne trusler som voldelig ekstremisme, radikalisering og antidemokratiske holdninger. Denne motstandskraften bygges på forskjellig vis i ulike deler av samfunnet.

Folk i Norge har i stor grad tillit til demokratiet og andre mennesker. Det er den sterkeste motkraften vi har mot radikalisering, konspirasjonstenkning og ekstreme antidemokratiske holdninger. Lav tillit til andre mennesker og politiske institusjoner henger sammen med radikaliseringsprosesser og antidemokratiske strømninger og bevegelser.

Det er mange ting jeg kunne ha trukket fram i ekstremismemeldingen, men i dag vil jeg velge å å sette redaktørstyrte medier ekstra i fokus. De spiller en viktig rolle i å motvirke innhold som skaper splittelse og undergraver tilliten mellom mennesker. I en tid preget av uro, krig og konflikt ser vi sterke politiske aktører som sprer villedende framstillinger og bidrar til polarisering i samfunnet. Internett og sosiale medier har åpnet for enorme informasjonsmuligheter, men har samtidig gjort det enklere å spre desinformasjon og hatefulle budskap. Det ser vi dessverre mye av. Derfor er det avgjørende med et bredt spekter av redaktørstyrte medier som folk har tillit til.

Regjeringen har varslet en strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon, som skal legges fram før sommeren 2025. Jeg vil på det sterkeste oppfordre regjeringen til å sørge for at denne strategien blir konkret og fylt med tiltak.

Avslutningsvis vil jeg understreke at forebygging av ekstremisme selvfølgelig ikke må ramme det vi vil forsvare, nemlig demokrati, åpenhet og ytringsfrihet. Vi trenger målrettet beskyttelse mot trusler her og nå, men tiltak som styrker demokratiets motstandskraft gjennom økt kunnskap, solide valgsystemer, en åpen forvaltning og gode rammevilkår for redaktørstyrte medier, er langt å foretrekke som den langsiktige løsningen på ekstremisme.

Statsråd Lubna Boby Jaffery [10:32:36]: Ti år etter 22. juli ga AUF en tydelig beskjed: Samfunnet må gjøre mer for å forebygge ekstremisme. Konsekvensene av terrorangrep er fryktelige. Rasisme, antisemittisme, muslimfiendtlighet, hat mot skeive og negative holdninger til minoriteter eksisterer i Norge. For noen har slike holdninger legitimert drap og vold. Norge har opplevd tre terrorangrep på snart 14 år.

Ekstremisme kan være aksept for vold for å nå politiske, religiøse eller ideologiske mål. Ekstremisme kan også handle om å avvise demokratiet og innbyggeres like rettigheter.

Regjeringen oppnevnte ekstremismekommisjonen i 2022. Kommisjonen fikk i oppgave å fremme anbefalinger for å forbedre landets evne til å forebygge radikalisering og framvekst av ekstremisme. Kommisjonen anbefalte 41 tiltak fordelt på fire områder:

• bedre organisering og mer forpliktende samarbeid

• kunnskaps- og kompetanseløft i det forebyggende arbeidet

• bedre ivaretakelse av og medvirkningsmuligheter for utsatte grupper

• styrket oppslutning om demokrati og menneskerettigheter

Kommisjonen kom med anbefalinger og kunnskap, og Arbeiderparti-regjeringen vil følge opp.

Vårt samfunn kan ikke akseptere vold som virkemiddel for å oppnå politiske mål. Ekstremismemeldingen har 45 tiltak som sammen virker mot radikalisering og ekstremisme. Vi ønsker mer forebygging, og at et stadig mer komplekst utfordringsbilde skal møtes med mer samarbeid og kunnskap.

Regjeringen vil etablere et nasjonalt senter for innsats mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Senteret skal gi støtte til kommuner og andre som er bekymret for en venn eller et konkret miljø. De skal samle og spre kunnskap om hva radikalisering og voldelig ekstremisme er, og hvordan vi best kan forebygge og forhindre det.

Utenforskap er en risikofaktor for radikalisering. Forebygging handler om å fange opp folk før de utøver ekstremistisk vold eller terrorisme. Regjeringens innsats mot barne- og ungdomskriminalitet bidrar til å forebygge rekruttering til ekstremisme og radikalisering. Det forebyggende arbeidet handler også om å styrke demokratiets motstandskraft og menneskerettighetenes posisjon.

Senere i år vil jeg legge fram to strategier: én mot desinformasjon og én for en åpen og opplyst offentlig samtale. For vi må ha rom for uenighet og samtidig være i stand til å håndtere desinformasjon, som nettopp kan forsterke negative holdninger og ideer om «de andre». Denne stortingsmeldingen viser hva regjeringen mener er viktig, og hva som må gjøres for å bekjempe og forhindre ekstremisme.

Jeg er glad for det engasjementet komiteen har vist i sitt arbeid, og at de har bidratt til å gjøre denne stortingsmeldingen enda bedre.

Per Olav Tyldum (Sp) [10:36:34] (ordfører for saken): La meg først og fremst få takke komiteen for samarbeidet i saken.

Komiteens flertall foreslår i innstillingen å be regjeringen endre virkeområdet for Norsk filminstitutts relevante forskrifter om tilskudd til audiovisuell produksjon og forskrift om insentivordningen for film- og serieproduksjon til også å omfatte Svalbard. Det betyr at kostnader påløpt på Svalbard, regnes som kostnader påløpt i Norge.

Det er kommet inn tre høringsinnspill i saken, og alle tre støtter forslaget om å innlemme Svalbard i forskriften. Komiteen har mottatt svarbrev fra statsråden der Svalbards særegne og sårbare villmarksnatur blir understreket. Statsråden vil på dette grunnlaget ikke anbefale at forskriften endres slik at også Svalbard blir inkludert.

Komiteen mener at opprettholdelse av det norske samfunnet på øygruppen står sentralt i svalbardpolitikken. I den nye svalbardmeldingen er regjeringen tydelig på at næringsutvikling er nødvendig for å nå det målet. Svalbard, med sine naturgitte kvaliteter, særegne villmark og utbygd infrastruktur på 78^o nord, er et meget ettertraktet innspillingsted. Det er de siste 30 årene gjort over 450 filmer på Svalbard, inkludert naturdokumentarer, norske dramaserier og filmer.

Jeg kommer nå med noen betraktninger fra Senterpartiet og regner med at øvrige partier gjør rede for sine standpunkt i saken.

Senterpartiet er en del av flertallsinnstillingen og er, som statsråden, opptatt av å ivareta Svalbards særegne villmarksnatur. Natur og miljø skal ikke utsettes for større belastninger enn det som er bærekraftig. Derfor mener Senterpartiet at det er opp til Sysselmesteren å håndheve ferdselsrestriksjoner på øya. Det gjelder for alle, inkludert filmnæringen. Derfor er det verdt å nevne at det ved siste innspilling av en Mission Impossible-film ble gjort tilpasninger i filmproduksjonen som viser at det er mulig å innfri strenge miljøregelverk og ferdselsrestriksjoner på Svalbard. Jeg tenker at bransjen selv er minst like opptatt av å opprettholde den særegne villmarka.

Det er vesentlig å skille mellom reguleringen av aktivitet og det å gi støtte gjennom forskrift om tilskudd gjennom insentivordningen for film- og serieproduksjon. Bærekraftig filmproduksjon på Svalbard er viktig – derom hersker ingen tvil. Aktiviteten må reguleres gjennom tydelige miljøregelverk og ferdselsrestriksjoner. Det samme bør også gjelde for øvrige unike naturperler i landet.

Tage Pettersen (H) [10:39:36] (komiteens leder): I dag kan norsk filmindustri være fornøyd. Endelig sikrer vi flertall for at de ordningene Norsk filminstitutt har, også skal omfatte Svalbard. Jeg kan bruke daglig leder i Arktisk Film Norge sine ord: «Vi mener at det strengt tatt bare skulle mangle. Det er et område som vi nasjonalt ellers er stolt av, fremmer, og snakker om. Så hvorfor Svalbard ikke skulle vært en del av filmforskriften er vanskelig å forstå», sier han til E24. Kulturministeren er noe mer avmålt når hun i sitt svar til komiteen skriver at det ikke er aktuelt å endre forskriften, men i dag sier altså Stortinget noe annet.

Når det gjelder kulturministerens bekymringer, handler de i stor grad om belastningen på det sårbare naturmiljøet på Svalbard. Det er en bekymring vi i Høyre deler, men vi viser til helt andre virkemidler enn NFIs forskrifter om støtte til film- og serieproduksjon for å ivareta det. Det at man eventuelt får støtte av NFI til å lage en produksjon på Svalbard, er ikke det samme som en fullmakt til å gjøre hva man vil der oppe. Man må fortsatt søke om f.eks. å fly helikopter eller å være på visse områder av øygruppen. Det er av stor betydning og interesse at natur og miljø ikke utsettes for større belastning enn hva som er bærekraftig. For å regulere dette har Sysselmesteren, som vi allerede har hørt, en rekke ferdselsrestriksjoner som håndheves, og som selvfølgelig gjelder for alle på øygruppen, inkludert filmnæringen.

Den nasjonale filmkommisjonen er en uavhengig stiftelse med et statlig definert mandat, som kort fortalt er å markedsføre Norge som et attraktivt produksjonsland for film og motivere internasjonale produsenter til å legge sine produksjoner til Norge. Arbeidet deres støtter opp under filmpolitiske mål om økt filmproduksjon i landet, styrking av en bærekraftig filmindustri og utvikling av profesjonelle filmregioner. I sitt høringssvar til komiteen beskriver stiftelsen hvordan filmproduksjonene styrker lokal verdiskaping og utvikling av norsk kompetanse på filmfeltet, og hvordan filmene også bidrar til kunnskapsformidling om arktiske forhold og til å synliggjøre Norges suverenitet i området, for et globalt publikum. Stiftelsen skriver at Svalbard har unike fortrinn som innspillingssted, men at Norge samtidig konkurrerer med land som Canada og Island, som har helt andre rammebetingelser enn det vi har i Norge.

Høringsinnspillene i denne saken er tydelige. For å sikre at Norge fortsatt skal være et attraktivt produksjonsland for film, er det avgjørende med forutsigbare og konkurransedyktige rammebetingelser. Vedtaket Stortinget fatter i dag, er et steg på den veien.

Sigbjørn Framnes (FrP) [10:42:31]: Me i Framstegspartiet er stolte over at me fekk på plass den norske filminsentivordninga då me sat i regjering. Det er eit viktig grep for å trekke store internasjonale filmproduksjonar til Noreg, og ikkje minst ut til distrikta. Ordninga har vist seg å vere ein suksess både som kulturpolitisk og som næringspolitisk verkemiddel.

Difor støttar me forslaget om å innlemme Svalbard i forskriftene til Norsk filminstitutt. Me meiner det er på høg tid at Svalbard òg får ta del i denne ordninga som bidreg til både arbeidsplassar, næringsutvikling og internasjonal synleggjering av norsk natur og historie. Me har sett korleis produksjonen av HBO-serien Succession har lagt igjen millionar i lokalsamfunnet i Romsdal. Det er ikkje berre dei store produksjonane som tener på dette – hotell, serveringsbransjen, transportsektoren, teknisk personell og små tenesteytarar i heile landet får nyte godt av ringverknadene. Å inkludere Svalbard vil styrkje det mangfaldet ordninga allereie skaper. Svalbard er unikt. Det er arktisk natur, dramatisk landskap og eit spennande samfunn. Dette er kulissar som både norske og internasjonale filmskaparar ser etter.

Framstegspartiet har òg føreslått å gjere filminsentivordninga regelstyrt, slik at ho blir meir føreseieleg og konkurransedyktig. Me meiner det bør vere slutt på søknadsfristar og usikkerheit. Produsentar treng føreseielege rammer. Me ønskjer ein film- og kulturpolitikk som legg til rette for verdiskaping både kulturelt og økonomisk. Dette forslaget er eit steg i rett retning.

Kathy Lie (SV) [10:44:43]: På Svalbard skjer klimaendringene raskere enn noe annet sted, og konsekvensene for naturen og kulturmiljø er merkbare.

Et bilde har brent seg inn på netthinnen min, min forgjenger og naturfotograf Arne Nævras ikoniske bilde av en isbjørn på et bitte lite isflak. Naturen på Svalbard er ekstremt sårbar. Det er kanskje ikke den enkelte filmproduksjon som velter lasset, men vi vet fra filminnspillinger på fastlandet hvordan det påvirker turismen i sårbare områder.

Sosialistisk Venstreparti viser til departementets vurdering av representantforslaget der det understrekes at bevaring av Svalbards unike villmarksnatur er et hovedmål i norsk svalbardpolitikk. SV støtter statsrådens vurdering og viser til prinsippet om at miljøhensyn skal ha forrang når det kommer i konflikt med andre interesser. Det innebærer at hensynet til beskyttelse av Svalbards sårbare natur veier tyngre enn ønsket om å åpne for økt aktivitet fra internasjonal filmindustri. Naturen på Svalbard er uerstattelig, og risikoen for skade som følge av økt ferdsel og belastning vurderes som for høy. SV støtter derfor ikke forslaget om å endre gjeldende forskrift slik at Svalbard inkluderes i virkeområdet for Norsk filminstitutts støtteordninger.

Torstein Tvedt Solberg (A) [10:46:30]: Jeg må innrømme at jeg var litt overrasket da dette forslaget ble fremmet. Filminsentivordningen har hatt et regelverk som har fungert over lang tid, under ulike regjeringer, og som saksordfører beskrev, er det allerede stor filmaktivitet på Svalbard i dag. Når en nå fremmer et nytt forslag og ønsker en endring, mener jeg det ikke kan tolkes på en annen måte enn at en ønsker økt aktivitet. Da kommer en midt oppi det som er det store dilemmaet i vår forvaltning av Svalbard.

I svalbardmeldingen og i innstillingen her i Stortinget støttet av en samlet komité der alle partiene var med, slår en fast at næringsutvikling isolert sett ikke er et mål på Svalbard. Der står det også at utviklingen ikke bør skje i form av økt volum. Men det kanskje viktigste som står i innstillingen til svalbardmeldingen, og som representanten fra SV også tar opp, er at målene for miljøvern på Svalbard bør sette rammene for all virksomhet. Miljø skal ha forrang. Et samlet storting – alle partier – stilte seg bak, og da mener jeg det også bør gjelde nå når vi står i et sånt dilemma når vi skal ta et valg om veien videre for Svalbard. Derfor er det helt tydelig for Arbeiderpartiet at vi ikke kan støtte dette forslaget, når statsråden og regjeringen er så tydelige i sitt svarbrev til Stortinget om at dette vil føre til økt aktivitet, og ikke være i tråd med det Stortinget også har sagt i vedtaket til svalbardmeldingen. Så Arbeiderpartiet kan ikke gi dette forslaget sin støtte.

Naomi Ichihara Røkkum (V) [10:48:30]: Venstre har stilt seg i bresjen for å styrke filminsentivordningen generelt, og Venstre støtter derfor forslaget om å endre virkeområdet for forskriftene til Norsk filminstitutt slik at disse også gjelder for Svalbard. Svalbard er en integrert del av kongeriket Norge, med unike kvaliteter for film- og serieproduksjon. Dagens regelverk legger imidlertid ikke til rette for dette på en forutsigbar måte, noe som kan føre til usikkerhet og dårligere rammevilkår for aktører som ønsker å spille inn film der, sammenlignet med på fastlandet.

Svalbards særegne og sårbare villmarksnatur er nettopp en god grunn til å innlemme Svalbard i støtteordningen. Klimaendringene merkes markant der, og vi vet hvor viktig film og serier er for å skape forståelse og engasjement for nettopp dette. Venstre er opptatt av å ivareta Svalbards særegne villmarksnatur

Vi er enige med FilmReg, som påpeker at svalbardmiljøloven sikrer ivaretakelsen av miljøhensyn. Sysselmesteren har en rekke ferdselsrestriksjoner som håndheves og gjelder for alle inkludert filmnæringen på øygruppen. Under innstillingen av storfilmen Mission Impossible – The Final Reckoning ble det eksempelvis gjort tilpasninger som viser at filmproduksjon lar seg forene med det strenge miljøregelverket og ferdselsrestriksjoner på Svalbard.

Opprettholdelsen av det norske samfunnet på øygruppen er et generelt sentralt mål for svalbardpolitikken. Filmproduksjon er allerede en viktig næring på Svalbard og er tett knyttet til andre næringer på øygruppen – som forskning og turisme. I Venstre er vi derfor glade for at Stortinget ber regjeringen endre virkeområdet for Norsk filminstitutts relevante forskrifter om støtte til film- og serieproduksjon til også å omfatte Svalbard.

Statsråd Lubna Boby Jaffery [10:50:37]: Insentivordningen har som formål å trekke store internasjonale film- og serieproduksjoner til Norge. Gjeldende forskriftsforordning omfatter ikke Svalbard. Etter mitt syn er det gode grunner for dette. Disse kan sammenfattes i at forskriftens formål ikke er forenlig med de overordnede målene for svalbardpolitikken.

Forslaget innebærer at regjeringen bes om å endre forskriften som regulerer insentivordningen slik at Svalbard omfattes. Komiteens innstilling til vedtak viser at flertallet har stilt seg bak forslaget. De svalbardpolitiske målene har ligget fast gjennom lang tid og er nylig stadfestet gjennom Stortingets behandling av svalbardmeldingen. Et samlet storting understreker her at næringsutvikling ikke er et overordnet mål for svalbardpolitikken. Utviklingen av næringslivet må vurderes opp mot overordnede mål, som bevaring av områdets særegne villmarksnatur og opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen, og være et virkemiddel som støtter opp om disse målene. Etter mitt syn kan det stilles spørsmål ved om flertallet i denne saken har gjort gode vurderinger av konsekvensene for overordnede mål i svalbardpolitikken.

En utfordring beskrevet i svalbardmeldingen er økt aktivitet og presset det legger på infrastruktur og miljø samt hvordan den har dreid den demografiske sammensetningen i Longyearbyen. Dersom man skal ha støtteordninger til næringslivet på Svalbard, bør disse spisses mot og speile de svalbardpolitiske målene. Målet med filminsentivordningen bidrar ikke til dette. Insentivordningen er søknadsbasert, og den årlige rammen er begrenset. Få produksjoner får tilskudd hvert år, og man har ingen garanti for at noen av mottakerne velger Svalbard som innspillingssted.

I den grad man lykkes med å tiltrekke seg produksjoner, vil det primært være sesongbasert aktivitet av relativt kort varighet. Derfor er det en risikabel strategi å satse på at insentivordningen skal bidra til stabil og helårlig næringsvirksomhet. Dersom endringene komitéflertallet ønsker, gjennomføres, vil det høyst sannsynlig medføre økt oppmerksomhet om øygruppen, noe som igjen kan føre til økt ferdsel, press på infrastruktur, press på rednings- og beredskapsressurser og belastning på et sårbart naturmiljø på en måte som ikke er i tråd med miljømålene for Svalbard. Endringene flertallet ønsker, vil harmonere dårlig med hovedbudskapet i svalbardmeldingen om å styrke den nasjonale kontrollen med Svalbard.

Jeg har i mitt svar til komiteen gitt klart uttrykk for at det ville være uklokt å endre forskriften slik at Svalbard omfattes. Min vurdering er at det ikke forenlig med de svalbardpolitiske målene som et samlet storting har sluttet seg til. Komitéflertallet har uten at det foreligger en utredning og basert på uttalelser fra tre høringsinstanser valgt å se bort fra regjeringens advarsel og lagt opp til å instruere regjeringen til å endre regelverket for ordningen. Jeg mener vedtaket vil være uklokt, jeg tar det til etterretning og vil komme tilbake til Stortinget etter at det er behandlet i regjeringen.

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [10:54:18] (ordfører for saken): Som saksordfører for ny folkehøyskolelov vil jeg først få takke komiteen for godt samarbeid. Jeg vil også rette en særlig takk til Folkehøgskolerådet og de andre høringsinstansene som har bidratt med konstruktive og engasjerte skriftlige innspill i saken.

Det var nok litt mer schwung over debatten i denne salen en januardag i 1997 da innstillingen til stortingsmeldingen om folkehøgskolen og utdanningssamfunnet, som la grunnlaget for vår nåværende folkehøgskolelov av 2002, ble debattert. Debatten vart i tre en halv samfulle timer, og hele debatten ble utgitt ord for ord i et eget blad utgitt av Norsk Folkehøgskolelag i samarbeid med Kristen folkehøgskole. Overskriften for utgivelsen var: Stortinget ønsker folkehøgskolen – også i framtida. Formålet med utgivelsen var at så mange som mulig skulle bli kjent med alt det flotte som ble sagt i stortingssalen, i det de omtalte som en historisk dag for skoleslaget.

Jeg håper ikke venner av folkehøgskolene blir skuffet over dagens debatt. For selv om vi bruker færre ord og kortere tid, er signalet i aller høyeste grad det samme: Stortinget ønsker folkehøgskolen.

Folkehøgskolen er noe helt eget i det norske utdanningssystemet. Den gir unge mennesker mulighet til å vokse – faglig, personlig og sosialt – uten presset fra karakterer og eksamener. Folkehøgskolen er ikke bare en skole, den er fellesskap, danningsarena og en viktig byggestein i vårt demokrati. Derfor er det med stor respekt og ansvar vi behandler en ny lov som skal sikre gode rammer for folkehøgskolene i framtiden.

Jeg synes departementet har gjort en god jobb med proposisjonen, og at man har vært lydhør for de innspillene som har kommet fra sektoren underveis. Jeg tror det er årsaken til at det i dag er en uvanlig samstemt komité som i hovedsak slutter opp om lovforslaget. Ulike flertall i komiteen har uttrykt noen presiseringer og forventninger til det videre arbeidet i departementet som vi forventer at statsråden tar med seg. De partiene som har fremmet egne forslag, vil selv redegjøre for disse i sine innlegg.

Jeg vil nå gå over til å redegjøre for Senterpartiets syn i saken.

Senterpartiet støtter i hovedsak regjeringens forslag. Vi mener loven treffer godt. Den tar på alvor utfordringer skolene står i og den viktige rollen de spiller i samfunnet vårt. Vi støtter tiltak som styrker folkehøgskolenes posisjon og sikrer framtidig drift. Det betyr bl.a. å sikre gode rammevilkår, tilstrekkelig finansiering og tilstrekkelig fleksibilitet i finansieringen, slik at skolene kan tilpasse seg endringer i økonomiske rammebetingelser, som renter og kostnadsvekst.

Senterpartiet er særlig opptatt av at skolene fortsatt skal ha frihet til å utvikle seg på egne premisser, og at de skal være en arena for felleskap, refleksjon og demokratiforståelse. I en tid med økt polarisering og usikkerhet er dette viktigere enn noen gang.

Alt i alt mener vi lovforslaget balanserer godt mellom styring og frihet, og vi tror det vil bidra til å styrke folkehøgskolene i årene som kommer.

Øystein Mathisen (A) [10:57:32]: Folkehøgskolene er en unik del av det norske utdanningssystemet. De er et viktig supplement til det formelle utdanningsløpet, og det gir ungdom over hele landet muligheten til å lære, vokse og utvikle seg gjennom et år som mange vil huske som noe helt spesielt i deres liv.

Folkehøgskolene tilbyr et mangfold av fag og kurs i by og bygd, fra nord til sør. For mange elever betyr det et nytt miljø, nye impulser og kanskje viktigst av alt: ny motivasjon. Mange finner læringslysten igjen og tar ny utdanning etterpå. De får ferdigheter, livserfaring og ikke minst tid og rom til å modnes både som individ og som del av et fellesskap. Derfor mener Arbeiderpartiet at det er avgjørende at vi sikrer folkehøgskolene forutsigbare rammer. Det er bra at mange unge velger dette året, for det gir verdifull dannelse, fellesskap og refleksjon før man går videre i livet. Selv om søkertallene til folkehøgskolene har gått ned de siste årene, er det ingen grunn til å tro at ikke unge framover også kommer til å velge et slikt år.

Vi må også sørge for at rammene rundt skoleslaget er oppdatert og moderne. Lovverket må speile den virkeligheten folkehøgskolene opererer i og bidra til at sektoren styrkes. Derfor er det positivt at vi nå har en lovproposisjon til behandling som gjør nettopp dette. Det er også positivt at lovforslaget har blitt godt mottatt og fått stor støtte i behandlingen i Stortinget.

Jeg merker meg at det er bred støtte til forslaget som har vært på høring. Folkehøgskolerådet trekker fram at lovforslaget beskriver utfordringer og muligheter skoleslaget står overfor på en god måte. De er også tilfreds med forslaget til ny formålsparagraf. Skolelederforbundet støtter ambisjonen om mer profesjonalisering og tydeliggjøring av ansvar. Det er viktig både for tilliten til folkehøgskolene og for sikkerheten for kvaliteten elevene får – og fortjener.

Folkehøgskoler er et verdifullt tilbud som gir ungdom mer enn bare kunnskap – det gir dem livserfaring, fellesskap og læring. Derfor må vi sørge for at dette skoleslaget utvikles, styrkes og trygges også i framtiden.

Jan Grønningen (H) [11:00:07]: Folkehøgskolene har i over 160 år vært en del av det som danner ryggraden i det norske folkestyret. Dette er skoler som setter fellesskap, refleksjon og menneskelig modning høyere enn karakterpress og pugging. De gir unge mennesker en unik mulighet til å finne retning og motivasjon. Nettopp derfor er det viktig at vi tar godt vare på dette skoleslaget.

Høyre støtter regjeringens forslag til ny lov. Den gir nødvendige og til dels etterlengtede oppdateringer i regelverket. Kvalitet, ryddige ansvarsforhold og forutsigbarhet er avgjørende for tilliten til sektoren, og folkehøgskolene forvalter betydelige offentlige midler. Vi støtter bl.a. etableringen av et nasjonalt elevombud og tydeliggjøringen av skolestyrets ansvar.

Men Høyre mener det er grunn til å problematisere enkelte grep i lovforslaget. Et eksempel er kravet om at både vertskommune og vertsfylke må støtte nye folkehøgskoleetableringer før departementet kan godkjenne søknaden. I praksis kan dette bety at lokale politiske prioriteringer kan sette en stopper for nye og gode ideer – på tross av at man oppfyller kravene nasjonalt. Det er en høy terskel, som kan bremse et ønsket mangfold og utvikling i sektoren.

Et annet punkt gjelder forslaget om å frita kommunale og fylkeskommunale skoler fra de samme kravene til rapportering og kvalitetssikring som private skoler. Høyre mener dette bryter med prinsippet om likebehandling. Når alle skoler mottar offentlige midler og skal møte de samme forventningene til kvalitet, bør også kravene være like – uavhengig av eierform. Det handler både om rettferdighet og om tilliten til sektoren som helhet. Forskjellsbehandling bidrar ikke til bedre kvalitet – det bidrar til mer byråkrati og uoversiktlige strukturer.

Folkehøgskolene er og skal være et fritt og autonomt supplement til det formelle utdanningssystemet. Den pedagogiske tilnærmingen, som bygger på tillit, frihet og fellesskap, gjør dem til en viktig bærebjelke i arbeidet for å redusere utenforskap og gi unge mennesker nye sjanser.

Derfor støtter vi hovedlinjene i loven, men vi vil samtidig stå fast på at ansvar og frihet må gjelde alle: like krav og like muligheter uansett hvem som eier skolen. Det gir trygghet for elevene og for fellesskapet som finansierer ordningen.

Himanshu Gulati (FrP) [11:02:47]: Fremskrittspartiet støtter også dette lovforslaget. Vi mener at det på de fleste områder ivaretar en god balanse når det gjelder ønsket om noe sterkere krav, slik at vi kan opprettholde en god og høy kvalitet på folkehøgskolene. Vi mener at folkehøgskolene spiller en viktig rolle ikke minst for å hjelpe unge som kanskje ikke har funnet seg til rette i skole og utdanning ellers, og slik sett gir et verdifullt tilbud før man begir seg ut i enten arbeidsliv eller videre utdanning.

Samtidig vil vi vise til vårt eget representantforslag noen uker tilbake som handler om en helhetlig prioritering innenfor sektoren høyere utdanning, om at vi er nødt til å bruke ressurser og prioritere slik at vi får flere ut i relevant arbeid, og skaffer nasjonen og næringslivet den kompetansen som trengs. I den tøffe prioriteringsdebatten mener vi også at folkehøgskolene må tas inn når vi tar riktige avgjørelser i tiden framover vedrørende prioriteringer.

Vi er skeptiske til enkelte elementer, i likhet med det forrige taler nevnte, bl.a. ulike typer rapporteringskrav til offentlige skoler, folkehøgskoler og stiftelser, osv. Vi mener dette må være mer harmonisert, og at det må være mer likebehandling. Samtidig vil vi trekke fram og hylle en del av de tingene som det nå er enighet om, deriblant dette med ombud, som ble nevnt.

Grete Wold (SV) [11:04:52]: Jeg skal ikke påberope meg så mange år og lang erfaring på Stortinget, men jeg tror nok det er lenge mellom hver gang vi behandler en såpass stor og helhetlig lov med så stor grad av enighet som det faktisk er i denne. Høringsinstansene og komiteen er i all hovedsak enige om at dette lovforslaget er bra. Så er det selvsagt noen skjær i sjøen også når vi seiler i rolig vann. Jeg kommer litt tilbake til det.

Først og fremst er det viktig å understreke at samfunnet blir bedre av å ha ulike skole- og utdanningstilbud som legger til rette for varierte muligheter i hele landet. Som flere har vært inne på: Folkehøgskolene har lang tradisjon i Norge og har over mange år evnet både å endre og utvikle seg i takt med samfunnsutviklingen. I dag er folkehøgskolene et utmerket supplement til det mer formelle utdanningssystemet vårt, og jeg er overbevist om at de vil spille en viktig rolle også i framtiden.

Det er imidlertid viktig at folkehøgskolene holder høy kvalitet, og at de har en tilgjengelighet, slik at alle som ønsker det, kan søke seg inn. Det er også bra at man gjør det tydelig i formålsparagrafen at hver skole har ansvar for å sette sitt eget verdigrunnlag, og at man er tydelig på elevenes lovfestede tilgang til et nasjonalt elevombud.

Så litt til det som fortsatt skaper utfordringer, og som flere av høringsinstansene også tar opp, nemlig behovet for at folkehøgskolene våre på lik linje med resten av samfunnet skal være universelt utformet. Vi ser at det er mange unge med ulike funksjonsvariasjoner som sliter med å få den tilretteleggingen de trenger for å kunne gå på folkehøgskole, og nettopp folkehøgskolene er jo en skoleform som burde passe for mange. Derfor er det særdeles viktig at man legger til rette for universelt utformede bygg, og at det er kompetanse til å møte og tilrettelegge for den enkelte. Derfor fremmer SV i denne saken to konkrete forslag, som omhandler nettopp dette med universelt utformede bygg. Vi ber regjeringen komme med en tidsfrist for når folkehøgskolene skal være universelt utformet, og med gode tiltak som kan og skal innføres for å oppnå nettopp dette.

Utover det har jeg ikke mye å tilføre. Det er gledelig at vi nå får på plass en ny folkehøgskolelov, og jeg håper at de små justeringer som trengs, følges opp videre.

Jeg tar opp de forslagene som SV står bak.

Hege Bae Nyholt (R) [11:07:18]: For to helger siden var jeg langt sør i Jylland for å feire et jubileum sammen med dem som jeg i ungdommen delte et år av livet med. Et år som inneholdt et nytt språk, et nytt tallsystem, nye venner, forelskelse, forpliktelser og noen prøvelser. Dette var før internett, så det var først på dag tre at jeg oppdaget at skolen var en slags elite-rytmisk-sportsgymnastikk-skole. Det var en ny erfaring – og en god porsjon dannelse. Jeg ble aldri en mester i turndrakt, men lærte mye om meg selv, også i møte med andre, og to av mine beste venner er fortsatt danske og kommer fra det året. Dette er min historie, men det er en beskrivelse jeg tror svært mange som har gått et år på folkehøyskole, kan signere på, selv om innholdet varierer. Ikke alle har gleden av rytmisk sportsgymnastikk.

Folkehøyskoler er et viktig supplement til det formelle utdanningssystemet. Folkehøyskolene tilbyr et mangfoldig spenn i fag- og kurstilbud over hele landet og gir mange elever ny lærelyst og motivasjon. Men folkehøyskolen er også noe eget. Det er en mulighet til miljøskifte, nye venner, dannelse og læring. Ofte omtales folkehøyskoler som et friår, men det synes jeg egentlig er ganske respektløst, både overfor ansatte og dem som velger å gå der.

Det er vel ingen tvil om at jeg har et bankende hjerte for folkehøyskolen. Rødt mener at folkehøyskolen er et viktig tilbud for unge som vurderer noe annet enn å jobbe eller videreutdanning. Et år på folkehøyskole er for mange avgjørende for å hindre at man faller utenfor, og for at man får venner og større sosialt nettverk inn i voksenlivet. Derfor er også jeg bekymret for at det er liten grad er universell utforming ved en del av landets folkehøyskoler, selv om jeg er kjent med at rektorer kaster seg rundt og bygger om og tar ansvar fortløpende, men det er viktig at elever med funksjonsnedsettelse også har en reell mulighet til å søke seg inn på den skolen de selv ønsker, uavhengig av funksjonsnivå. Derfor fremmer Rødt sammen med SV et forslag om at det må stilles krav om universell utforming ved godkjenning av nye folkehøyskoler.

Folkehøyskolene er viktig for elevene, for de ansatte, for lokalsamfunnene de ligger i, og for demokratiet. La oss sikre at de har gode rammer for å fortsette den viktige jobben de gjør.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [11:09:45]: Forslaget til ny folkehøyskolelov bygger på et grundig og godt forankret utredningsarbeid. Folkehøgskoleutvalget ble oppnevnt av regjeringen Solberg våren 2021 og ble gitt bredt mandat til å utrede folkehøyskolenes samfunnsoppdrag og rolle i utdannelsessystemet.

Regjeringen Støre videreførte utvalgsarbeidet. Utvalget leverte sin utredning til Kunnskapsdepartementet i oktober 2022. Regjeringen har lagt utvalgets arbeid til grunn for lovforslaget som behandles av Stortinget i dag. I arbeidet har vi også hatt tett dialog og godt samarbeid med sektoren, og jeg er glad for at komiteen slutter seg til hovedtrekkene i lovforslaget.

Jeg vil peke på at folkehøyskolene har lang tradisjon i Norge og er et viktig supplement til det formelle utdanningssystemet. Folkehøyskolene gir unge mennesker mulighet til å utvikle seg faglig og sosialt og styrker tillit og fellesskap mellom mennesker. I arbeidet med forslaget til ny folkehøyskolelov har målet vært å utvikle rammebetingelser som legger til rette for økt kvalitet og mangfold i folkehøyskolene.

Formålsbestemmelsene i loven angir folkehøyskolens overordnet samfunnsmandat. For å speile samfunnsutviklingen ser jeg behov for å tydeliggjøre folkehøyskolenes rolle i samfunnet. Folkehøyskolen skal bidra til mangfold og være åpen for alle. Regjeringen foreslår tydeligere kriterier for godkjenning av nye skoler. Dagens godkjenningsordning har vært uendret i lang tid, og de nye kriteriene skal gi mer forutsigbarhet for søkerne, sørge for lokal forankring og bidra til økt kvalitet i sektoren.

Folkehøyskolens pedagogiske frihet er et sentralt kjennetegn ved skoleslaget. Dette er en tillit vi fortsatt ønsker å gi til skolene, men forslaget rammer inn virksomheten på en bedre måte enn tidligere, med bl.a. krav til organisasjonsform for nye skoler og tydeligere krav til styret ved skolene.

Folkehøyskolenes særegenhet som et eksamensfritt skoleslag uten karakterer og pensum skal bestå. Samtidig vet vi at omkring en tredjedel av elevene i folkehøyskolene ikke har fullført videregående opplæring. Regjeringen mener at folkehøyskolene gjennom sin helhetlige tilnærming til læring er godt egnet til å bidra til økt motivasjon for elever som ønsker å begynne med eller fullføre videregående opplæring. Regjeringen vil sikre at også folkehøyskoleelevene får tilgang til et elevombud. Elever i folkehøyskoler bor i hovedsak på internat, og det er derfor viktig at elevene kan ta opp forhold ved elevsituasjonen med et uavhengig ombud.

Staten bevilger over 1 mrd. kr til de vel 80 folkehøyskolene. Det er sentralt at offentlige tilskudd og elevbetalinger kommer elevene til gode, og jeg foreslår derfor tydeligere regler om tilsyn og bruk av reaksjonsmidler.

Jeg mener forslaget til en ny og oppdatert folkehøyskolelov vil tjene som en god ramme for folkehøyskolenes virksomhet i årene som kommer.

Elise Waagen (A) [11:18:40] (ordfører for sak nr. 4 og 6): Innledningsvis vil jeg takke komiteen for samarbeidet i behandlingen av både Representantforslag 232 S og Prop. 138 L om ny barnehagelov. Over 20 år etter at det forrige barnehageforliket ble vedtatt, er nå et nytt barnehageforlik på trappene til å bli vedtatt i Stortinget. I over ett år har det vært jobbet med en ny lov i Stortinget.

For Arbeiderpartiet har det vært helt avgjørende å få på plass likeverdige pensjonsvilkår for ansatte i private barnehager og å kunne stille krav i forbindelse med tilskuddene, slik at pengene kommer ungene til gode.

Da vi tok initiativ til et nytt forlik før sommeren 2024, for over ett år siden, var det for å kunne samle oss til det beste for ungene og barnehagene. Jeg er glad for at seks partier nå står sammen om en ny barnehagelov. Alle partier har strukket seg for å få til dette til det beste for ungene. Når loven nå omsider behandles i Stortinget, har veien hit vært usedvanlig lang og kronglete, og flere utredninger, høringer og ekspertutvalg ligger bak.

Loven som nå er til behandling, danner grunnlaget for et nytt system for finansiering og regulering av private barnehager.

Jeg vil takke samtlige partier på Stortinget. Alle har vært involvert i arbeidet. Selv om ikke alle partier til slutt står bak loven, har det vært jobbet godt, og det har hos samtlige partier vært en oppriktig vilje til og et ønske om å finne de beste løsningene for barna og barnehagene. Takk for samarbeidet og tålmodigheten i en usedvanlig lang prosess.

Høsten 2024 kom Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus til enighet om en avtale om styring og finansiering av barnehager. På bakgrunn av avtalen har regjeringen lagt fram en proposisjon som vi nå har til behandling. Gjennom avtalen slår partiene fast at det nye systemet skal legge til rette for god barnehagedrift, og at private barnehager skal ha forutsigbare rammevilkår og en sunn og bærekraftig økonomi.

Dagens inndeling med driftstilskudd, pensjonstilskudd og eiendomstilskudd videreføres i nye regler, men med endringer. Partiene er enige om et system som gir mer treffsikre tilskudd. Proposisjonen vi behandler i dag, vil lovfeste at kommunene kan holde utenfor ekstraordinære driftsutgifter i en kommunal barnehage som skyldes særlige behov. Det gjør at man kan få mer treffsikkerhet og treffe behovene der det trengs. Men dersom kommunen holder utgiftene utenfor beregningsgrunnlaget, skal det gis ekstra grunntilskudd til private barnehager med tilsvarende driftsutfordringer eller behov i barnegruppen. Kommunen kan også gi tilleggstilskudd og stille vilkår ved bruken av tilskuddet.

En klar svakhet med dagens regler for tilskudd til private barnehager er at systemet har stått i veien for likeverdige pensjonsvilkår. Ansatte i private barnehager bør ha like gode pensjonsvilkår som ansatte i offentlige barnehager. Det har det vært viktig å rette opp i. Forslaget til lov som vi behandler i dag, gjør det mulig i større grad å differensiere tilskudd på bakgrunn av vilkår. Nå retter vi opp skjevheter, og vi gir mulighet for at vi kan ha likeverdige pensjonsvilkår i private og offentlige barnehager. Vi får også på plass en ordning for barnehager med særlig høye pensjonskostnader gjennom historiske forpliktelser. Det er viktig, og vi vet at dette er utgifter som har vært vanskelige å håndtere for mange barnehager.

Avslutningsvis: At pengene kommer ungene til gode, er avgjørende for Arbeiderpartiet. Forslaget til nye regler i ny barnehagelov stiller tydeligere krav til bruken av tilskudd og foreldrebetaling. Kostnadene skal bare ha et omfang som er rimelig for å oppnå formålet med ytelsen, og det gjelder både husleie og andre kostnader knyttet til fast eiendom. For Arbeiderpartiet er det viktig at ungene og barnehagene får best mulig forutsetning for å kunne tilby trygge hverdager, med nok ansatte med tid og kompetanse til å møte behovene til hvert enkelt barn. Med denne loven får vi på plass et nytt system som er forutsigbart, og som står seg over tid. Det gjør at vi nå framover kan rette all oppmerksomhet og innsats mot å sikre forsvarlig bemanning, redusert sykefravær og flere søkere til barnehagelærerutdanningen.

Kari-Anne Jønnes (H) [11:24:03]: Takk til forhandlingsleder for en inkluderende prosess. Jeg er stolt av norske barnehager, stolt av hele den mangfoldige, sammensatte barnehagesektoren vi har, som er bygget opp over tid, av ildsjeler, omsorgspersoner og barnehagelærere. Av mennesker som vil vel, som vet hvor viktig barnehager er her, og som er selve personifiseringen av at en god barndom varer livet ut.

Høyre vil bevare mangfoldet av barnehager. Det er derfor vi har forhandlet for å få et resultat som legger grunnlag for mangfold, likebehandling og valgfrihet, og som skal bidra til trygghet og forutsigbarhet. Jeg minner om at utgangspunktet var langt ute på venstresiden, men Høyre vil, som Jennie, ha et system som virker, som gir et bærekraftig driftsgrunnlag, og som gjør at hun ikke lenger skal lure på om hun orker å drive barnehagen sin videre.

Og selvfølgelig vil vi at barnehagen skal få dekket sine pensjonskostnader. Vi vil at Jørgen skal beholde barnehageplassene han har, ikke at kommunen skal trekke ned antall plasser og derigjennom sette en effektiv stopper for livsverket hans.

Høyre ville ha slutt på Line og hennes ansatte må pante tomflasker for å bygge en platting til 3 000 kr, og vi vil at hun skal kjøpe utedresser til sine ansatte før vinteren kommer.

Vi vil at Christian fortsatt skal drive bondegårdsbarnehagen sin, og at barna får eventyrlige opplevelser hver dag.

For Høyre er valgfrihet en stor verdi, og selvfølgelig vil vi at Marianne og alle andre foreldre skal få velge barnehage til sine barn. Det skulle bare mangle.

Barnehager er grunnmuren i velferdssamfunnet vårt. Gode barnehager med kompetente ansatte og drivere som kan være pedagogiske ledere og sørge for kvalitet og innhold i tilbudet til barna, dét er tidlig innsats som bidrar til sosial utjevning og gir ulike barn like forutsetninger for å lykkes i skolen og i samfunnet.

Norske barnehager er gode. De leverer et tilbud av høy kvalitet som foreldrene er fornøyde med. Vi har en barnehagesektor andre land ser til for å lære. Likevel har sektoren de siste årene vært preget av uro og usikkerhet. Regjeringens opprinnelige forslag til ny lov om styring og finansiering av private barnehager vakte sterke reaksjoner og var forankret i venstresidens ideologi. Gjennom forhandlinger har regjeringen snudd på punkt etter punkt. Høyre har fått gjennomslag for at dimensjonering av barnehagetilbudet styres best gjennom samarbeid, som det gjøres i svært mange kommuner i dag.

Det skal være et nasjonalt beregnet tilskudd, og det overordnede prinsippet om likebehandling er ivaretatt. Like tilfeller skal behandles likt.

Foreldrenes valgfrihet er ivaretatt, og en utvidet søknadsordning skal sørge for at dokumenterte pensjonsutgifter dekkes.

Halvparten av ungene våre går i private barnehager. De er en helt sentral del av velferdsstaten. Likevel går fire av ti private barnehager med underskudd. Skal vi klare å opprettholde full barnehagedekning og et tilbud til alle barn av høy kvalitet, må barnehagene få dekket sine kostnader. Summen av inntekter må dekke summen av utgifter, samtidig som det må være en bærekraftig og forutsigbar økonomi som gir rom for investering i bygg, lekeapparater og påfyll av kompetanse for de ansatte.

Barnehageavtalen danner grunnlaget for at vi skal lykkes med det. Denne proposisjonen er bygget på avtalen, og vi har lykkes med å få på plass en utvidet søknadsordning for pensjon i tillegg til sjablong. Det skal sikre forutsigbarhet og ro i sektoren, noe som er helt avgjørende for at barnehagen skal være en attraktiv arbeidsplass som unge søker seg til, og som dyktige ansatte ønsker å bli værende på.

I dag vedtar vi rammeverket, og fortsatt gjenstår mye jobb med utarbeidelse av forskrift. Det er avgjørende med involvering og godt samarbeid med partene i sektoren. Vi har ikke råd til ikke å lykkes i dette arbeidet. For barnehagene er det helheten som teller. Summen av tilskuddene og forutsigbarheten et nytt lovverk skal gi dem. For foreldrene er det kvaliteten i barnehagen som er viktig. For samfunnet er barnehagene helt uunnværlige.

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [11:29:11]: Dette er en merkedag for barnehagesektoren, og for alle som bryr seg om barns oppvekstvilkår i hele landet.

Et bredt flertall på Stortinget står nå bak en ny og viktig enighet om styring og finansiering av barnehagene. Etter flere år der debatten om barnehagesektoren har vært preget av uro og usikkerhet, var det viktig å få en avtale som gir arbeidsro for både private og kommunale barnehager.

For Senterpartiet har målet vært tydelig hele veien: Vi vil sikre gode, trygge og tilgjengelige nærbarnehager i hele landet. Det krever forutsigbar finansiering og likebehandling mellom kommunale og private barnehager. Det handler om trygghet for familiene, gode arbeidsvilkår for de ansatte og en bærekraftig økonomi for barnehagene. Samtidig har vi vært opptatt av at penger bevilget til barna skal gå til barna, og ikke til enorme utbytter til eiere og eiendomsspekulanter.

Vi er særlig glade for at forliket er bredt. Det gir sektoren stabile og langsiktige rammer, uavhengig av hvem som til enhver tid danner flertall på Stortinget.

Jeg kom inn i komiteen sent i prosessen, men inntil nylig har min kollega Marit Knutsdatter Strand på en stødig måte ivaretatt Senterpartiets politikk og bidratt til at dette forliket er en realitet.

Høringsrunden i 2023 viste et sterkt engasjement. Mange uttrykte bekymring, og med god grunn. Vi har lyttet til innspillene, og vi har levert. Senterpartiet har i denne prosessen vært opptatt av kvalitet, ikke ideologi.

Forliket sikrer nå:

• økt forutsigbarhet for private barnehager

• et mangfoldig og desentralisert barnehagetilbud

• valgfrihet for familiene

• gode arbeidsvilkår for de ansatte

• og ikke minst: at fellesskapets midler brukes til barnas beste

Senterpartiet har vært særlig opptatt av de små og enkeltstående barnehagene. De er viktige for mangfoldet og for lokalsamfunnene. Nærbarnehager er avgjørende for et godt familieliv og for barnas utvikling. Mange av de beste barnehagene er startet av foreldre selv, og gårds- og naturbarnehager er populære og gir barn unike muligheter for læring og mestring. Disse barnehagene får nå et styrket grunnlag for videre drift.

Nå må vi følge opp med å sikre kommunene bedre økonomi, for det er i kommunene barnehagene drives, og det er der foreldrenes ønsker må kunne realiseres. Gode nærbarnehager må ha gode driftsvilkår – i hele landet.

Dette er et viktig steg for en sterkere, mer rettferdig og bærekraftig barnehagesektor, og jeg er stolt av at Senterpartiet har bidratt til å få dette på plass.

Til slutt vil jeg kort kommentere representantforslaget. I likhet med representantene fra Rødt, som har foreslått å styrke grunnbemanningen i barnehagene, er vi i Senterpartiet helt enig i at god og stabil bemanning er avgjørende for kvaliteten i barnehagetilbudet. Derfor har vi også vært med på å styrke bemanningen i årets statsbudsjett.

Samtidig må vi også forholde oss til virkeligheten slik den er i dag. Mange kommuner sliter allerede med å rekruttere nok kvalifiserte ansatte til barnehagene. I en slik situasjon mener vi det ikke er hensiktsmessig å innføre enda strengere krav til bemanning nå. Det kan faktisk gjøre det vanskeligere å opprettholde et godt tilbud.

Derfor støtter ikke Senterpartiet dette forslaget – ikke fordi vi er uenige i målet, men fordi vi mener veien dit må være realistisk og gjennomførbar.

Himanshu Gulati (FrP) [11:33:00]: Det er vanskelig å prate om norsk barnehagehistorie uten også å gå litt tilbake i historien. Det er vel litt over 20 år siden et samlet norsk politisk landskap – etter initiativ fra Fremskrittspartiet og SV – ble enige om barnehageforliket, hvor man i løpet av få år fikk bygget ut tusenvis av barnehageplasser og fikk bort barnehagekøene ved å innføre et samarbeid mellom private aktører og det offentlige, noe som gjorde at man i praksis klarte å kvitte seg med barnehagekøene.

Barnehageforliket fra omtrent 20 år tilbake må vel kunne kalles en av de mest vellykkede velferdsreformene i nyere norsk historie. Man så resultater raskt, og det har tjent samfunnet, barnefamilier og Norge som helhet godt.

Så har vi de siste årene sett at det er blitt gjort endringer i denne modellen, primært gjennom kutt til private barnehager. Da Støre-regjeringen tiltrådte i 2021, ble det kuttet i pensjonstilskudd til private barnehager på over 500 mill. kr, og det har vært med og skapt stor uro i sektoren. Omtrent halvparten av de private barnehagene går i dag med underskudd, og det er vel ca. 300 barnehager, omtrent 250 av dem private, som har lagt ned de siste tre årene.

Flere av dem sier at de har lagt ned som en direkte konsekvens av de kuttene regjeringen har innført de siste årene. En av dem er den ideelt drevne barnehagen på Disen gård i Oslo, en gård det har vært barnehagedrift på i 60 år, som valgte å legge ned som følge av disse kuttene. Og vi ser at det ikke er bare private, kommersielle barnehager, men også familiedrevne barnehager og andre ideelle barnehager som sliter kraftig som følge av de kuttene regjeringen har valgt å innføre, og som Fremskrittspartiet har advart sterkt mot.

Regjeringen fulgte deretter opp med en høring for omtrent halvannet år siden. Den ble kraftig slaktet, også av begge regjeringspartiene – den gang Arbeiderpartiet og Senterpartiet – sine egne ordførere. Det var å sette barnehageforliket fullstendig til side. Det ble foreslått at det skulle være tilskudd til de private barnehagene – individuelt laget i hver enkelt kommune. Det forslaget møtte massiv motstand. Jeg er glad for at regjeringen gikk bort fra flesteparten av forslagene i den høringen.

Det ble i fjor sommer invitert til samtaler her på Stortinget om en ny barnehageenighet. Der var også Fremskrittspartiet med i begynnelsen, men vi valgte å trekke oss tidlig i høst, for vi mente at det som lå på bordet, verken garanterte for en styrking av økonomien til private barnehager eller garanterte mot videre kutt til private barnehager.

Det ble likevel inngått en enighet mellom partiene som fortsatte å forhandle, de såkalte avtalepartiene. Det ble på nytt sendt ut en høring fra regjeringen, og det ble lagt fram en proposisjon kun litt over en måned tilbake. Den proposisjonen er etter Fremskrittspartiets mening med på å ødelegge likebehandlingen vi har hatt mellom private og offentlige barnehager. Det lå forslag der som etter vår mening ikke garanterte mot framtidige kutt til private barnehager og heller ikke løste opp i det viktige pensjonsspørsmålet, som jo har vært roten til både den økonomiske uroen og nedleggelsene blant private barnehager.

Etter at proposisjonen ble lagt fram, fortsatte avtalepartiene å forhandle. Jeg er glad for at flere av tingene som var i den proposisjonen, nå er rettet på, men det som ligger på bordet, er etter Fremskrittspartiets mening fortsatt ikke godt nok.

Det vi har tatt til orde for, som er en omfattende og reell søknadsordning – som har blitt avvist i Stortinget de siste flere årene, som ikke ble tatt med i noen av de to høringene, og som ikke engang ble tatt med i proposisjonen som ble lagt fram i april – er nå heldigvis med i det avtalepartiene har blitt enige om. Det gir jeg dem honnør for, men det har vært en lang kamp for Fremskrittspartiet å prøve å få gjennomslag for det.

Vi ser at spesielt når det gjelder likebehandling, er det man har blitt enige om, fortsatt ikke godt nok. Det gir kommunene rom for å forskjellsbehandle kommunale og private barnehager og er dermed med på å ødelegge for likebehandlingen.

Jeg tror jeg skal tegne meg til enda et innlegg senere, men jeg vil benytte anledningen til å ta opp Fremskrittspartiets forslag i saken.

Grete Wold (SV) [11:38:12]: Vi har to store utfordringer i barnehagesektoren i dag, to utfordringer som skaper vanskeligheter, som vi må ta innover oss, og som vi som lovgivere må agere på.

For å begynne med det alvorligste først: Vi står midt oppe i en bemanningskrise i barnehagene våre. Det er irrelevant om de er kommunale, ideelle eller i denne sammenhengen også kommersielle. Det mangler folk til å gi barna våre det de har krav på hver dag når de er i barnehagen, nemlig et godt tilrettelagt pedagogisk tilbud som inneholder omsorg, læring, lek og mestring.

Det er stadig færre som søker seg til barnehagelærerutdanningen. Det er en bekymring vi som utdanningspolitikere deler. Dessverre kan vi nok også bidra til å forsterke det problemet, ved at vi snakker så mye om utfordringene, og hvor krevende det er å jobbe i barnehage – at vi snakker ned yrket på en slik måte at færre ser det som en spennende og ikke minst høyst meningsfull jobb.

Likevel kan vi ikke la være å ta opp det som oppleves som en krise rundt i landet. Nylig fikk jeg en telefon fra en partikollega i Troms, som kunne fortelle at de nå hadde sendt 72 avslagsbrev på søknad om barnehageplass. Jeg trenger ikke fortelle dere i denne sal at det faktisk er ulovlig, for dette var barn som hadde krav på en barnehageplass. Realiteten var ikke om man skulle bryte loven, men hvilken lov man skulle bryte. Da valgte man å gi avslag, heller ennå tilby et uforsvarlig barnehagetilbud. Det viser hvor kritisk situasjonen er noen steder.

Dette er også bakteppet for at SV i statsbudsjettet forhandlet inn en halv milliard til økt bemanning i barnehage. Desto mer skuffende er det da at noen kommuner ikke har brukt disse pengene til bemanning. I mitt hjemfylke har to Høyre-styrte kommuner henholdsvis satt disse pengene på fond og nedbetalt gjeld.

Derfor hjelper det ikke kun med penger, de må øremerkes, men det er det ikke flertall for i denne sal. Det viser også hvor viktig det er at vi angriper dette problemet på flere fronter. I tillegg til økte kommunale rammer og øremerkede midler må vi sørge for å øke rekrutteringen, gjøre det attraktivt å jobbe i barnehage, og ved det også stoppe flukten fra yrket. Vi trenger flere folk, både med- og uten fagutdanning. Vi må lete opp gode tiltak som snur denne utviklingen. Det å lovfeste bemanning og legge klare normer til grunn er et viktig tiltak.

Det at man nå har inngått et forlik mellom regjeringen og høyresiden uten å ta innover seg denne største utfordringen, er for SV en gåte, og det er en av to årsaker til at vi brøt nettopp disse forhandlingene og tenker at denne loven ikke er god nok.

Det andre området som burde vært håndtert i denne loven, er å stoppe profitten i barnehagesektoren. Dette har nå blitt noe helt annet enn et viktig velferdstilbud til alle småbarnsforeldre i landet, det har blitt en butikk og et sugerør inn i felleskapets kasse, som flertallet ikke synes å være villige til stoppe.

Nylig har vi fulgt en artikkelserie i E24, Utdanningsnytt og VG, som alle viser grelle eksempler på hvordan barnehage raskt har blitt eiendomsforvaltning og spekulasjonsobjekt. SV vil ikke ha barnehagekonsern, vi lever godt med barnehagekjeder som driver barnehage, men ikke med utenlandske investeringsbyrå.

Kort oppsummert handler dette enkelt om ja til ideelle, gode barnehagekjeder som ønsker å drive gode, pedagogiske barnehager, men nei til kommersielle konsern som driver med investering i eiendom. For SV er det viktigste forutsigbarhet for alle småbarnsforeldre, trygghet for at kommunen har et godt tilbud der man bor, og visshet om at barnehagen er der så lenge den trengs, og det må gjenspeiles klart i lovverket.

Når det ikke er tilfelle, er ikke loven god nok. Derfor vil vi stemme mot denne loven. Det er ikke fordi det ikke er mye bra i den – en del er også bedre enn det vi har i dag – men SV kan ikke gå med på å vedta en lov som ikke rydder opp i det to største utfordringene sektoren har.

Med det vil jeg fremme SVs alternative forslag.

Hege Bae Nyholt (R) [11:42:38] (komiteens leder): Det er krise i barnehagene. Dette er ikke mine ord, men ordene til lederen av Utdanningsforbundet, Geir Røsvoll. Hvilken krise er det han advarer om? Jo, den stadig voksende bemanningskrisen. Det er grunnen til at Rødt fremmer et forslag om økt grunnbemanning, som også har fått full støtte fra nettopp Utdanningsforbundet i høring. Jeg har selv stått med ett barn på hver arm og i desperasjon prøvd å få tak i vikarer fordi noen er syk. Både ansatte og barn blir syke i barnehagen. Sånn er det bare.

Jeg har også sett hvordan bemanningsnormen, som enkelte politikere smykker seg med, helst bare er til pynt. Realiteten er ofte noe annet. I en undersøkelse utført av nettopp Utdanningsforbundet kommer det fram at normen bare oppfylles i 20 pst. av åpningstiden i Akershus. Dette vet alle vi som jobber i barnehage. Det er dessverre ingen grunn til å tro at Akershus er unikt i denne sammenhengen.

For lav bemanning rammer både barna og de ansatte. Når du må gjøre mer av alt, raskere, tærer det på kroppen. Det gjør at de ansatte blir utslitt, og de blir sykmeldt. I verste fall forlater de sektoren. Barna på sin side får ikke alltid den oppfølgingen de skal ha. Det blir mindre tid til det pedagogiske og de viktige lærdommene ungene skal ta med seg videre i livet. Derfor var bemanning også viktig for Rødt i forhandlingene om barnehageloven. Bemanning henger sammen med kommersialisering, for velferdsstaten har vist hvordan kommersielle barnehager som har solgt sine bygg til utlandet, bruker mer penger på eiendomskostnader og har tilsvarende lavere bemanning sammenlignet med barnehager som eier byggene selv.

Det er kommersialiseringen jeg vil bruke resten av tiden på. Med 100 mandater til venstre kunne Stortinget i dag endelig fått til en innstramming i barnehagesektoren. I flere år har kommersialiseringen løpt løpsk på bekostning av våre felles skattepenger. De kommersielle konsernene har tappet sektoren for 16,8 mrd. kr, mesteparten gjennom salg av bygg de har fått nærmest gratis av staten. Dette er betydelige summer. Noen av eierne har blitt så rike at de ikke lenger har råd til å bo i Norge, og derfor har de pakket sekken og flyttet til Sveits.

Rødts hovedfokus har vært å sikre at pengene vi gir til barnehager, skal gå til barna, ikke privat profitt. Med den nye finansieringsmodellen vil det i stor grad være «big business as usual». Skattedesertøren Kjell Inge Røkke kan fremdeles forvente god, stabil avkastning med lav risiko for sitt nylige oppkjøp av barnehagebygg.

Stortingets barnehagekameraters barnehageforlik minner mest om et barnehageforlis som ikke evner å løse de store utfordringene i sektoren. Derfor stemmer Rødt mot hoveddelen av loven. Vi er derimot fornøyde med å ha fått gjennomslag for å styrke de ideelle aktørene i det nye lovverket. Vi vil derfor støtte opp om endringene i § 14 knyttet til dette. Vi kommer også subsidiært til å stemme for det nye pensjonstilskuddet, da dette med nok sjablonger vil være nærmere en krone-for-krone-dekning enn dagens system.

Jeg vil avslutte med å si at dette er en forspilt mulighet. Det er nesten litt pinlig å tenke på at så mange år med utredning, strategier, diskusjoner og forhandlinger har ledet fram til minimale justeringer i et ødelagt system.

Med det tar jeg opp Rødts forslag.

Ola Elvestuen (V) [11:46:30]: Først vil jeg begynne med å takke for tålmodigheten til dem som driver, jobber i, går i eller har barn i private barnehager. Det er ropt varsko om situasjonen i private barnehager over lang tid. Det er gitt tydelig tilbakemelding om at regjeringens opprinnelige forslag til ny lov om private barnehager ville vært kroken på døra for mangfoldet i barnehagesektoren. De tilbakemeldingene har vi i Venstre tatt med oss inn i forhandlingene med regjeringen, sammen med vissheten om at barnehagene bidrar til å levere noe av det aller viktigste i barns oppvekst.

Barnehagen er den aller viktigste arenaen for å utjevne sosiale forskjeller mellom barn. En stor andel norske barn gjør den læringsreisen i en privat barnehage. Private barnehager har vært med på å sørge for gode barnehageplasser av høy kvalitet til tusenvis av barn over flere tiår. Samtidig har de sittet og ventet på at folkevalgte skal ta deres advarsler på alvor og sørge for et system som sikrer finansiering og forutsigbarhet for de ansatte og ikke minst ungene.

Det er viktig å sørge for likeverdig behandling av private og offentlige barnehager. Det har vært viktig å beholde nasjonalt grunntilskudd. Det er viktig å ha et system som sikrer at totalen er god nok og forutsigbar nok til at de som driver og jobber i private barnehager, kan få konsentrere seg om kvalitet, utvikling og å gi barn en best mulig oppvekst.

Venstres utgangspunkt er at vi ønsker en barnehagesektor med likebehandling, forutsigbarhet og valgfrihet. Vi mener regjeringens opprinnelige forslag til nytt system for styring og finansiering av private barnehager ville vært ødeleggende for barnehagene, foreldrene og barna. Forslaget åpnet for forskjellsbehandling og at foreldrenes valg av barnehage skulle ha mindre betydning.

Særlig er det tre grep i det opprinnelige høringsnotatet som ville fått stor negativ effekt for mangfoldet i sektoren. Et av dem var å gi kommunene mulighet til å redusere antall plasser en privat barnehage er godkjent for, hvert tiende år. Et annet var å gi alle kommuner mulighet til å detaljstyre tilskuddet private barnehager får, flere ganger i året og etter et omfattende og intrikat regelverk som ga lite forutsigbarhet og gikk bort fra prinsippet om likebehandling. Det er overveiende sannsynlig at dette ville ført til færre private og ideelle barnehager over tid.

Når regjeringen inviterte de andre partiene til samarbeid og dialog, gikk vi inn i den dialogen med to mål: få regjeringen til å snu på de mest inngripende forslagene og sørge for et forutsigbart finansieringssystem. Det mener vi at vi har lyktes med. Det er fortsatt mye jobb som gjenstår, men vi er fornøyde med at vi har kommet flere skritt nærmere å sikre likebehandling og forutsigbarhet for en viktig oppvekstarena for barnehagebarna.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:49:41]: Dette føles langt på vei som en maraton, som omsider er ferdig. Jeg vil takke komiteen og ikke minst saksordføreren og departementet for vilje til å samarbeide for å finne gode løsninger sammen. Jeg vil også spesielt rette en stor takk til representanten Jønnes. Jeg er ganske sikker på at dette hadde ikke vært mulig hvis hun ikke hadde gjort den store jobben som hun har gjort for å kunne samle flertall om de viktige vedtakene som fattes i dag, så en stor takk til henne også.

Vi som har vært opptatt av å sikre mangfoldet i barnehagesektoren, har sittet og sett på at i de siste fem årene har over 300 private barnehager forsvunnet. Det er ca. 80 kommunale som har forsvunnet i samme periode.

Vi vet at særlig mange små private barnehager har måttet legge ned. Det har vært kutt i pensjonstilskudd, og det har vært krav om funksjonelt skille bl.a. som mange av barnehagene har pekt på. Derfor har det fra Kristelig Folkepartis side vært veldig viktig å gjøre noe med tilskuddsordningen, slik at vi kan sikre bærekraften i barnehagesektoren og sikre mangfoldet.

Jeg vil også si at vi er utrolig heldig i Norge. Vi har utrolig mange gode barnehager både kommunale og private, ideelle. Vi har et stort mangfold, og det er nettopp det mangfoldet Kristelig Folkeparti har vært opptatt av å sikre. Derfor har vi også brukt time på time for å sikre bedre kår for private barnehager. De trenger en bærekraftig økonomi, og de trenger forutsigbarhet. Det vil være med på å sikre at det er nok trygge ansatte som igjen fører til trygge, gode barnehager.

Jeg er også av dem som mener at vi bør ha økt bemanning i barnehagene. Det har Kristelig Folkeparti kjempet for i mange sammenhenger. Men når jeg hører på innleggene her, må jeg bare nevne at når en nå samtidig sitter og forhandler om revidert nasjonalbudsjett, er det spesielt at kravet der er gratis barnehage. Det er hyggelig det, men det kunne også vært krav om forbedring i bemanningsnorm eller penger til å få bedre bemanning i barnehagene. Så jeg stusser litt over det.

Og når jeg først har sagt det, vil jeg også legge til at flere peker på et barnehageforlik 2.0, eller en oppfølging av det som skjedde for 20 år siden. Jeg kan for så vidt forstå parallellen, men jeg synes også den er litt misvisende, fordi dette har vært mer en ordning for å sikre finansieringen av private barnehager. Hadde vi lagd et veldig stort, bredt forlik på den måten, tror jeg nok at bemanning også hadde vært inne, men det var ikke det som var utgangspunkt for den høringen som regjeringa sendte ut for halvannet år siden.

Når vi ser tilbake på til den høringen som kom for vel halvannet år siden, må jeg innrømme at jeg ikke trodde vi kom til å stå her i dag å samles på denne måten vi gjør. Derfor er jeg glad for at regjeringa har valgt å komme oss i møte, men jeg er også glad for at en har valgt å gå vekk fra mange av de forslagene som flere av mine kollegaer, som både Høyre og Venstre har vært inne på ville gjort det veldig vanskelig å drive private barnehager. Min frykt ville også vært at mange ville måtte legge ned.

Fra Kristelig Folkepartis side vil jeg trekke fram spesielt det som har gått nettopp på nedtrekk og dimensjonering, at kommunene ikke kan gjøre noe med det. Det å drive privat barnehage i dag er krevende nok i seg selv. Det handler om å være attraktiv nok og at faktisk foreldrene ønsker å velge din barnehage. Og hvis de ikke velger din barnehage, mister du de plassene. Da kan det være krevende å få det til å gå rundt, eller du vil i alle fall miste den lønnsomheten som du kanskje hadde. Så valgfriheten for familiene, at familiene kan søke seg inn i den barnehagen de ønsker, har vært helt avgjørende for Kristelig Folkeparti. Derfor er vi glad for at det forslaget er tatt av bordet.

Det samme gjelder en nasjonal tilskuddsordning. Vi mener likebehandlingen er veldig viktig. Jeg tror også at i enkelte kommuner ville det fort blitt, kanskje med gode intensjoner, men i alle fall ville resultatet vært, slik vi ser det, en stor forskjellsbehandling av mange av barnehagene. Jeg frykter det ville gått ut over private og kanskje også ideelle barnehager.

Det samme gjelder pensjon. Jeg er glad for den modellen vi har landet. Jeg tror den vil treffe godt. Og jeg er veldig glad for at vi har fått på plass en sikkerhetsventil, som gjør at dersom en ikke treffer godt nok, er det en søknadsordning som vil være med på å sikre at de private barnehagene får dekket pensjonskostnadene, som også andre har vært inne på, og som er med på å sikre at ansatte i private barnehager får gode pensjoner. Det har vært viktig.

Jeg vil også takke for det en har fått til for små, ideelle barnehager. Som nevnt er det mange av dem som har slitt. Jeg er glad for at en spesielt løfter mange av dem. Mange har eldre bygg, men også disse historiske pensjonskostnadene har vært en mare for veldig mange. At en får på plass en egen forskrift med liste over de barnehagene som har disse kostnadene, er vi veldig glad for.

Fra Kristelig Folkepartis side kommer vi til å følge nøye med på hvordan dette regelverket kommer til å slå ut. Målet må være at det skal sikre bedre økonomi, at det skal sikre livskraft for det mangfoldet vi er så glad for. Vi er veldig takknemlig for det samarbeidet som har vært, glad for at vi har fått til disse løsningene, og så håper jeg det slår ut som vi håper.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [11:55:03]: Vi har gode barnehager i Norge, både private og kommunale, med dyktige ansatte som bidrar til å gi ungene våre en god start i livet. De siste ti årene, kanskje lenger, har mye av det offentlige ordskiftet om barnehage handlet om hvem som eier barnehagen – for mye, for mange andre viktige temaer har havnet i skyggen. De lovendringene Stortinget behandler i dag, vil rydde plass også til andre debatter, for vi løser utfordringene i hele barnehagesektoren vår når vi står sammen.

Skal barnehagene bidra til at barna våre får en god hverdag og en trygg start i livet, må de også være gode plasser å jobbe, og det er vår viktigste oppgave framover. Vi må løse bemanningsutfordringene mange barnehager allerede står i, med både høyt sykefravær og høyt arbeidspress. Vi vet at kampen om arbeidskraften blir tøffere i alle sektorer. Den kampen må vi ta – for de ansatte og for ungene.

Barnehagesektoren har endret seg mye siden barnehageforliket i 2003. Det er bred enighet om behovet for et oppdatert regelverk. Derfor er jeg glad for at et flertall av partiene på Stortinget har blitt enige om de store linjene for hvordan finansieringen og styringen av barnehagesektoren skal se ut framover. Lovforslaget Stortinget behandler i dag, følger opp enighetene partiene kom til høsten 2024, og jeg er glad for at partiene har blitt enig under behandlingen av lovproposisjonen.

Regjeringen foreslår at det fortsatt skal være nasjonale regler for hvordan kommunene skal beregne tilskudd til private barnehager. Private barnehager skal ha rett til et grunntilskudd basert på utgifter til drift i kommunale barnehager. Forslaget tar hensyn til at noen barnehager kan ha særlige driftsforutsetninger eller behov i barnegruppen. Det kan f.eks. være barnehager i levekårsutsatte områder som trenger penger til ekstra bemanning. Private barnehager skal sikres samtidig finansiering ved at kommunene skal finansiere nye krav fra det tidspunktet kravene får virkning for dem. Vi foreslår å videreføre at kommunene skal likebehandle private og kommunale barnehager ved tilskudd til drift, med mindre det er forskjeller som tilsier at finansieringen må være ulik.

Forslaget legger til rette for at ansatte i alle barnehager skal ha gode og likeverdige pensjonsrettigheter. Nå vil tilskuddet til pensjon henge sammen med pensjonsvilkårene til barnehagen. Barnehager som har gode pensjonsvilkår, vil få høyere tilskudd enn de med dårligere pensjonsvilkår. I tillegg foreslår vi en særregel for private barnehager med historiske forpliktelser basert på avtale om offentlig tjenestepensjon.

Forslaget til nytt eiendomstilskudd skal i likhet med dagens kapitaltilskudd bidra til å kompensere for renter og avskrivningskostnader til barnehagebygget. Vi foreslår å innføre en etableringsgodkjenning, og vi foreslår at kommunen skal få større mulighet til å prioritere ideelle barnehager. Regjeringens forslag stiller også tydeligere krav til bruk av tilskudd og foreldrebetaling. Forslaget skal bl.a. hindre at barnehager pådrar seg urimelig høye husleiekostnader ved salg av eiendom.

Regjeringen foreslår å gi lokalt folkevalgte muligheten til å bestemme lokale forskrifter om åpningstid, krav til bemanning og kompetanse og maksimalt nivå for foreldrepenger. Lokale forskriftskrav som koster penger, skal finansieres av kommunen fra det tidspunktet de innføres.

Utfordringene med å rekruttere og beholde både fast ansatte og vikarer og få ned både sykefravær og arbeidspress er en av de største utfordringene vi har, ikke bare i barnehagesektoren, men – som tidligere nevnt – i hele velferdssektoren. Lovforslaget om styring og finansiering handler ikke om bemanning, men det rydder likevel i et lovverk som i dag står i veien for at både bemanningsutfordringer og barnehager generelt prioriteres høyere lokalt.

Regjeringen har tatt flere grep for å styrke bemanningen. I 2025 er 800 mill. kr av veksten i kommunenes frie inntekter begrunnet med bemanningssituasjonen i barnehagene. 14 norske kommuner som har egne områdesatsinger, har fått 209 mill. kr i ekstra øremerkede midler til ekstrabemanning. Vi legger opp til å styrke kommuneøkonomien ytterligere i 2026. Vi skal gi flere som arbeider i barnehagen, muligheten til å utdanne seg til barnehagelærer i kombinasjon med å jobbe. Fra høsten 2025 kommer 165 flere studieplasser, og i vår la regjeringen også fram en veileder om tilstrekkelig bemanning, som er tydelig på ansvaret barnehagene har for å sørge for at det er nok ansatte til stede med barna hele barnehagedagen.

Jeg har tro på at de foreslåtte endringene vil gi barn, foreldre, ansatte, kommuner og barnehager et godt og forutsigbart regelverk for framtiden og et bedre utgangspunkt for å løse bemanningsutfordringene.

Margret Hagerup (H) [12:09:54]: Noen av mine første minner om mestring og fellesskap er fra barnehagen. Jeg lagde ting, jeg knyttet vennskap, og jeg møtte voksne som lyttet og var nysgjerrige på historiene jeg fortalte. De ga meg trygghet og en god start i livet. Når vi investerer i barnehager med kompetente ansatte, legger vi grunnlaget for at barn skal lykkes i livet.

I mange år hadde jeg barna mine i det jeg opplevde som verdens beste barnehage. Jeg visste at de ble møtt av trygge voksne. Barnehagen var kommunal, men det var tilfeldig. Altfor ofte handler debatten om privat velferd mer om hvem som driver tjenestene, enn hvordan de drives. Jeg var fornøyd med barnehagen fordi den var god, ikke fordi den var offentlig eid.

Høyre har stått på for barnehagesektoren, for vi har sett hva som står på spill når fokuset vris fra kvalitet til eierskap. Jeg har snakket med barnehageansatte som ikke tør å si hvor de jobber, i sosiale sammenhenger, fordi de stemples som velferdsprofitører.

Barnehageløftet hadde ikke vært mulig uten private aktører, og det brede forliket i 2003 var viktig for å sikre full barnehagedekning. I dag er over 40 pst. av barnehagene private. Foreldre med barn i private barnehager rapporter i snitt høyere tilfredshet, og sykefraværet er lavere. Det viser at vi kan lære av hverandre og styrke sektoren gjennom mangfold. Derfor ble vi bekymret da Støre-regjeringen ville utrede hvordan kommersielle aktører kan fases ut fra velferdstjenestene. Heldigvis gjorde de retrett, men forslaget var et alvorlig signal om at ideologi settes foran barna, og det kom ikke alene.

Støre-regjeringens opprinnelige lovforslag ville gjort det vanskeligere å drive private barnehager og ført til at mange måtte legge ned. Nesten 40 pst. av de private barnehagene gikk med underskudd i 2023, og når økonomien er usikker, blir det vanskeligere å investere og utvikle. For Høyre er det viktig å sikre dette mangfoldet, gi foreldrene valgfrihet og sikre ansatte trygge arbeidsvilkår og pensjon. Da er det en forutsetning at barnehager – uavhengig av eierform – behandles likt.

Vi er glade for at Arbeiderpartiet har snudd og kommet til Høyre for å sikre flertall. Høyre er tydelige: Kommunene skal ikke kunne forskjellsbehandle barn basert på eierform. Vi vil sikre forutsigbare og rettferdige vilkår for alle barnehager, private som offentlige. Vi må likebehandle offentlige, ideelle og private barnehager. Klarer vi det, tar vi vare på bredden i tilbudet, samtidig som vi bidrar til at det offentlige får konkurranse på kvalitet. Vi hever standarden for alle og bevarer viktige arbeidsplasser til barnets beste. I dag sikrer Høyre et bredt flertall, for barna må stå i sentrum, og ikke ideologien.

Irene Ojala (PF) [12:13:07]: Pasientfokus sitter ikke i utdannings- og forskningskomiteen, og jeg setter stor pris på at vi har fått lov til å være med på hele prosessen, også barnehageforliket, som vi ble enige om for et år siden, et forlik som danner grunnlag for endringene vi i dag har fått i barnehageloven.

Det har vært en interessant prosess, og jeg vil takke saksordfører Elise Waagen for spesielt god ledelse gjennom en lang og tidkrevende prosess. Jeg vil også takke alle andre i komiteen fra ulike partier som med god vilje har jobbet fram disse positive endringene i barnehageloven.

For en førstereispolitiker, som jeg jo er, har det vært motiverende å se hvordan god politikk kan skapes hvis viljen er til stede. Jeg er også glad for at jeg har fått lov til å bruke min rådgiver til en del av møtene, for jeg har jo også mange andre ting å følge med på underveis.

Når Pasientfokus er med på dette brede forliket, er det fordi det har vært tydelig at det er behov for bedre rammevilkår for de private barnehagene, og fordi vi mener at dette brede forliket gir bedre løsninger på dagens problemer enn dagens system. Og så er det slik at et bredt forlik gir forutsigbarhet. Pasientfokus mener at det er bra og viktig at et bredt flertall i Stortinget bidrar til en løsning som står seg over tid, slik sektoren har etterspurt.

Pasientfokus håper og tror at dette skal treffe godt og sikre at små og forskjellige typer barnehager får et samlet tilskudd som er nok til å fortsette en sunn og bærekraftig drift, til beste for barna, familiene og de ansatte.

Vi har mange private barnehager også i Finnmark, og jeg tror at dette vil treffe godt også hos oss. Det er ingen som vet akkurat hvordan et nytt regelverk og system vil slå ut for hver enkelt barnehage, om denne modellen treffer riktig. Derfor er det viktig at vi har fått på plass en sikkerhetsventil med en søknadsordning som skal sikre at den enkelte barnehagen faktisk kostnadsdekkes, slik det kommer fram i komiteens tilråding i II, III og IV.

Vi har fått en del kritikk for at vi ikke har avtalt kvalitetsforbedringer, f.eks. økt bemanning. Til det vil jeg si at avtalen vi har inngått, ikke skulle handle om dette. Vi har avgrenset denne prosessen til å handle om styring og finansiering av private barnehager. Det er selvfølgelig masse annet å ta tak i etter hvert i barnehagepolitikken, bl.a. nødvendigheten av å øke bemanningen og forbedre kvaliteten. Men det får Stortinget mange andre anledninger til å diskutere, og jeg ser jo allerede at diskusjonen er i full gang her i salen om det. Endringer i barnehageloven er en avtale som Pasientfokus og jeg har vært med på, og jeg vil stemme for komiteens tilråding i sin helhet. Takk.

Kari-Anne Jønnes (H) [12:16:09]: Politikk er det muliges kunst, og i denne sammenhengen, i barnehagesaken, var det muliges kunst og målet for den å få et forlik som kunne stå seg over tid. Fremskrittspartiets representant snakker om forliket som var den gang da, i 2003, som svært vellykket. Jeg er enig i representanten Gulatis beskrivelse av sektoren som den er per nå, og har vært i noen år, i det senere. Nettopp derfor har Høyre tatt ansvar.

For oss er ungene våre det viktige i hver eneste barnehage i hele landet. For oss har det vært viktig å lytte til dem som jobber i barnehagene, og til dem som har ungene sine i barnehagen – som ønsker at vi politikere skal snakke med hverandre og ikke rope til hverandre, og som ønsker en løsning og et forlik som kan stå seg over tid.

Det har også Høyre ønsket, og derfor forble vi i de forhandlingene. Jeg tør minne om at det som lå på bordet fra regjeringen, hadde flertall. Hvis man vil gjennomføre politikk, må man ta ansvar, og man må sitte der når politikken utformes. Det har vi gjort, for vi vil ikke gamble med norske barnehager. Vi vil ha trygge, forutsigbare rammevilkår som gjør at de som driver barnehagene, og som eier barnehagene, vet hva de har å forholde seg til i dag, i morgen og neste år. Det er det det handler om hvis man vil være et ansvarlig parti. Da må man være der når forlik forhandles.

Så vil jeg minne om at Høyres representanter hele veien har vært helt tydelige på at vi må ha en søknadsordning – en fungerende, utvidet søknadsordning – og det har vi forhandlet inn. Det har vi nå. I tillegg til en sjablongordning vil det sørge for at alle barnehager, som statsråden bekreftet her i stad, får dekket sine dokumenterte pensjonsutgifter. Det er en betydelig trygghet.

I tillegg videreføres det overordnede prinsippet om likebehandling, men det er også sånn at like tilfeller skal behandles likt, og det betyr at der kommunen har ekstra innsats, der skal også de private barnehagene få et ekstra tilskudd på toppen av grunntilskuddet. Det er å ta dagens barnehagesektor på alvor. Det er å ta barnehagene på alvor – både foreldre, ansatte og de som styrer barnehagene. Når vi har sittet i det forhandlingsrommet, er det fordi vi vil ha en vellykket, veldrevet barnehagesektor over tid, og da tar vi ansvar og gjennomfører god politikk.

Himanshu Gulati (FrP) [12:19:23]: Jeg vil gå mer i dybden på hvilke forslag som Fremskrittspartiet fremmer i denne saken. Når det gjelder den proposisjonen som foreligger, og den enigheten man er kommet fram til, mener vi at likebehandlingen fortsatt ikke er godt nok sikret, at den åpner for for mye kommunalt skjønn, og at man vil se en større forskjellsbehandling mellom kommunale og private barnehager. Derfor har Fremskrittspartiet sitt eget forslag, som vi mener styrker og ivaretar likebehandlingen. Det er allerede tatt opp.

Det andre spørsmålet gjelder pensjon. Når det gjelder barnehageøkonomien, er det ganske teknisk og komplisert, men når det gjelder de tre pilarene som utgjør økonomien til private barnehager, må de ses i sin helhet. Det vi mener at forslaget som ligger på bordet, gjør, er å justere én av disse pilarene, nemlig pensjon, noe som gjør at noen barnehager vil få mindre i inntekter, uten at man justerer de andre inntektspilarene. Vi mener at dette derfor ikke er en god løsning, og derfor er vi imot den.

Det tredje jeg vil ta opp, er noe Fremskrittspartiet tok opp allerede i fjor i forbindelse med forhandlingene. Vi har også tatt det opp senere i skriftlig spørsmål og i replikkrunder her i Stortinget. Det er tallgrunnlaget. Vi synes politisk uenighet er både legitimt og bra, men man må kunne ha en lik virkelighetsbeskrivelse og like fakta, og der har vi flere ganger utfordret på hvorfor tallene til regjeringen og dem private barnehager selv opererer med, er ulike. Vi mener at det ikke er blitt ryddet opp i eller kommet fram til selv i den proposisjonen som er lagt fram, og vi har derfor foreslått at saken sendes tilbake til man har et omforent tallgrunnlag.

Når det er sagt, er vår konklusjon at dagens lov i helhet er bedre enn det flertallet her foreslår. Derfor ønsker vi å beholde dagens lov til fordel for det som her foreslås, men hvor man retter opp de største svakhetene. Derfor har vi fremmet forslag om en ny søknadsordning og også forslag om en del andre rettelser som vi mener vil rette opp i de svakhetene som i dag er med på å skape usikkerhet for private barnehager, og som også gjør at pengene går til andre ting enn de bør gå til, nemlig primært innhold og kvalitet for barna.

Vi har allerede tatt opp våre forslag. Vi i Fremskrittspartiet går inn for dagens lov, men med en forsterket ny søknadsordning og med en del andre endringer av det som ikke fungerer godt i dag.

Hege Bae Nyholt (R) [12:22:23]: Da jeg stilte til valg, lovet jeg på personalrommet alltid å snakke om bemanning. I mange år var min arbeidsplass på et linoleumsgulv, ikke på rød fløyel. Det gulvet delte jeg med Kari, Elin, Kristine, Johan, Jeanette og Maria. Vi hadde hverdager som handlet om å åpne opp døra, porten og hjertet for de ungene og familiene som kom inn. Det var bleieskift, det var Cherrox, det var brødskiver med leverpostei og det var turer i nærmiljøet – en og annen gang tok vi en buss også. Det skulle være en pedagogisk institusjon, det skulle inneholde læring, og det skulle være magisk. De skulle oppleve glede. Ungene skulle oppleve å bli sett.

Sannheten var at vi ofte sto alene om morgenen, når ungene ramlet inn med søvn i øynene og håret til alle kanter – noen blide og glade fordi de hadde sett en katt på veien, andre rasende fordi de hadde stått opp på den berømte feil foten, og med foreldre som innså at regntøyet lå igjen i gangen, eller at det ikke var mulig å få ungen ut av pysjen. Dere aner ikke hvor mange barn jeg har hjulpet av med pysj og på med bukse. Vi sto der alene, og det blir ikke alltid så bra hvis fire har raserianfall samtidig, og femtemann egentlig har lyst til å snakke om blåveis. Vi serverte mat, løste konflikter og hadde utetid mens andre hadde pausetid, plantid og møter. Når ettermiddagen kom og alle var slitne, sto vi der alene igjen.

I pandemien testet vi oss ved første snufs. Vi lærte oss å vaske LEGO med sprit, og vi hadde samlingsstund på Teams for ikke å glemme hvem vi var – vi var jo fortsatt Sneglehuset, Marihøna, Kongla eller Pinnen – og vi levde i kohorter. Vi tenkte: Nå, nå ser de oss. Nå ser de innsatsen – de hadde jo klappet kollektivt en fredag klokken 16.30. Men nei. Med normaliseringen var det igjen tilbake til hverdagen.

Vi har både et foreldreopprør og et barnehageopprør. Det er de foreldrene som er bekymret over nok engang å levere ungen til en voksen de aldri har møtt før. Det er de foreldrene som når de henter, må si: Barnet mitt, det er han med blå dress der borte. Det er de ansatte som ikke syns at kvaliteten holder, for det er ikke mulig å strekke seg i alle retninger hele tiden.

Jeg syns det er bekymringsfullt at flertallet i denne salen ikke har tatt på alvor og ikke lyttet til Utdanningsforbundet, Fagforbundet, Barnehageopprøret og Foreldreopprøret. Å satse på bemanning er å satse på ungene, og det er å satse på framtiden. Det er fortsatt tid til å gjøre det.

Elise Waagen (A) [12:25:45]: Det er en bred barnehagesektor som stiller seg bak forliket som et flertall av Stortinget står bak. Det blir sagt fra talerstolen her, bl.a. fra Fremskrittspartiet, at man ønsker å beholde dagens lov. Det er ikke et alternativ å beholde dagens lov. Vi har fått en enstemmig tilbakemelding fra barnehagesektoren om at dagens lov er et system som ikke står seg over tid, og at vi er på overtid med å få ryddet opp i dette. Her snakker vi om årevis med utredninger og høringer. Omsider står vi her i dag, og Fremskrittspartiet ønsker å la muligheten gå fra seg.

Jeg må rette opp i noen ting som har blitt sagt her. Det blir sagt at likebehandling ikke er ivaretatt i loven. Det er feil. Likebehandling må ivaretas, og nå sørger vi omsider for at likebehandling også betyr at like tilfeller kan behandles likt. Det er også blitt hevdet at noen barnehager vil få mindre gjennom nye regler for pensjon. Med det nye pensjonssystemet sørger vi nå for mer treffsikre tilskudd, og at en faktisk nå får pensjonstilskudd ut fra de faktiske kostnadene en har. Dette er med på å sørge for at ansatte i private barnehager kan få likeverdige pensjonsvilkår. Mange barnehager vil også få mer pensjonstilskudd gjennom at man nå får på plass et nytt system.

Jeg vet ikke hvordan spåferdighetene til Fremskrittspartiet er, men det er ingen her som har sagt noe om å slå fast prosentsatser eller hvor mye som skal være tilskudd. Nå slår vi fast loven, og så er det forskriftene som kommer til å slå fast hvor mange prosent og hvor mye penger dette kommer til å utgjøre. Å hevde at noen får mindre tilskudd, har man direkte ikke grunnlag for. Nå sørger vi for at vi får på plass et nytt, treffsikkert system.

Nå står vi omsider her og får på plass en ny lov. Det er en lov som står seg over tid, en lov som sørger for at vi rydder unna mye usikkerhet. Dette er et forlik som vi ikke nødvendigvis er hundre prosent enig i. Det tror jeg ikke noen av partiene som står bak forliket er, men det er det et forlik er: nettopp at vi finner sammen til det beste for barnehagene og ungene og sørger for at vi enes om det som er mulig. Det er norsk politikk på sitt beste – ikke å ri kjepphester eller ta ideologiske kamper.

Nå rydder vi veien. Nå kan vi rette blikket mot nettopp bemanning i barnehagen. Vi kan sørge for at vi får gjort noe med sykefraværet og rekrutteringsutfordringer. Dette er et arbeid som regjeringen allerede er godt i gang med, og jeg er glad for at statsråden allerede har lagt fram en ny veileder for bemanning i barnehagen, nettopp for at denne skal være forsvarlig. Jeg er glad for at dette nå får flertall i dag.

Himanshu Gulati (FrP) [12:28:59]: Jeg vil også gratulere avtalepartiene med enigheten de har oppnådd, selv om Fremskrittspartiet ikke står bak den.

Det ble sagt nå fra talerstolen at en samlet barnehagesektor står bak den enigheten som er kommet. Det vil jeg gjerne korrigere. Både i høringen og i de møtene vi har hatt i etterkant, sier bl.a. NHO Geneo, som representerer en stor andel av de private barnehagene i Norge, at ingen avtale er bedre enn det de oppfatter som en dårlig avtale.

Det er innholdet som er det viktigste for Fremskrittspartiet. Vi mener at de siste fire årene har representert en politikk som har ødelagt for forutsigbarheten og skapt sterk uro og også økonomiske problemer for den private barnehagesektoren. Vi ønsket samtaler for å rette opp i dette, men når det er to måneder til velgerne skal si sin mening om retningen videre, mener vi at å gå inn i en avtale vi oppfatter som dårlig, er feil vei å gå.

Hege Bae Nyholt (R) [12:31:00] (komiteens leder og ordfører for saken): Først vil jeg benytte anledningen til å takke komiteen for godt arbeid. Jeg vil også benytte anledningen til å takke komitérådene, tekstsenteret og andre instanser som sikrer at vi har muligheten til å gjøre best mulig politisk arbeid til enhver tid. Jeg vet at det er travle tider for alle, og da er det på sin plass å takke dem som ikke er like synlige som stortingsrepresentantene. Det tenker jeg kanskje kler denne debatten litt ekstra, når vi skal snakke om nettopp etikk og livssyn. Også takk til Kristelig Folkeparti for å løfte debatten om kristendom og kristen kulturarvs rolle i skolen.

Jeg vil gå over til å si noe om Rødts syn. For Rødt er det grunnleggende at man skal vise respekt for ulike religioner og livssyn. For å sikre et raust og inkluderende samfunn for muslimer, ateister, kristne og humanister, for å nevne noen, er det nødvendig med kunnskap.

Jeg tror jeg har sagt utallige ganger fra denne talerstolen at skolen er vår viktigste fellesarena for barn og unge, men grunnen til at det gjentas ofte, er at det er sant. Dermed er altså skolen kanskje den viktigste arenaen for å fremme kunnskap som nettopp skal sørge for raushet og toleranse.

Rødt er uenig med forslagsstillerne i at én religion skal løftes høyere i norsk skole framfor andre. Vi vil ha filosofi-, livssyns- og religionsfag som ikke favoriserer noen trosretning. Å løfte én religion framfor andre bidrar til å svekke kvaliteten i undervisningen av de andre religionene og av faget som helhet.

Vi bør vise lærerne våre tillit og ha tro på at de kan formidle både norsk kultur og historie, som er grunnleggende for å sikre både anerkjennelse og befolkningens vilje og evne til å verne om og styrke kulturelle uttrykk, tradisjoner og håndverk. Når man er trygg på sin egen kultur, er det også lettere å være åpne for andre.

Rødt støtter ikke Kristelig Folkepartis forslag.

Lise Selnes (A) [12:33:13]: Først av alt vil jeg også takke alle dem som legger til rette for alle disse sakene vi jobber med, og debattene vi har. Jeg vil også særskilt takke saksordføreren i denne saken, vår eminente komitéleder som gjennom snart fire år har styrt oss med trygghet og verdighet.

For Arbeiderpartiet er det viktig at norske elever får kunnskap om kristendommen og den kristne kulturarven i norsk skole. Undervisning om vår humanistiske og kristne kulturarv gir oss forankring, samler oss og gir oss en forståelse av samfunnet vi lever i. Derfor er dette forankret i opplæringslovens formålsparagraf. Det er et verdigrunnlag som alle fag skal være med på å realisere.

KRLE-faget i norsk skole skal gi norske elever kunnskap om og forståelse for de store verdensreligionene, det skal gi elevene våre økt respekt og toleranse for ulike tros- og livssyn, og det skal hjelpe elevene til etisk refleksjon og kritisk tenkning om dilemmaer og hjelpe dem å utforske egne verdier og tanker og egen tro. KRLE skal også gi kunnskap om vår kristne kulturarv, som ligger til grunn for hvordan samfunnet vårt her i Norge er bygd opp.

Det er også viktig at elever i norsk skole får kunnskap om verdens religioner. Det er nødvendig for den mangfoldige befolkningen i vårt land, slik at vi kan forstå og respektere hverandre uansett hva slags bakgrunn vi har. I KRLE-faget er dette helt grunnleggende. Samtidig er det slik i dag at om lag halvparten av undervisningen i KRLE-faget handler om kristendomskunnskap. Kristendom er også nevnt eksplisitt i kompetansemålene i læreplanen vår. Med bakgrunn i dette støtter ikke Arbeiderpartiet dette Dokument 8-forslaget.

Jan Grønningen (H) [12:35:33]: Da jeg tok sete som vararepresentant i denne salen i går, fikk jeg en melding fra min sønn som er avgangselev i den videregående skolen. Han kunne fortelle at han var kommet opp i muntlig eksamen i faget religion. Jeg gratulerte og kunne replisere at det hadde faktisk jeg også, og håper derfor at stortingspresidenten kan krysse fingrene for at både far og sønn består sin eksamen.

Høyre deler Kristelig Folkepartis engasjement for å sikre at barn og unge får innsikt i kristendommen og den kristne kulturarven. Det er grunnleggende for å forstå norsk historie, identitet, kunst og demokrati, og verdier som menneskerettigheter, likestilling og rettsstat. Derfor er jeg fornøyd med at Solberg-regjeringen fastsatte at om lag halvparten av KRLE-faget skal handle om kristendom. Det gir kristendommen en naturlig og viktig plass i undervisningen, samtidig som det ivaretar mangfold og respekt for ulike trostradisjoner. Men vi mener at det er uklokt å låse faget til eksakte prosentandeler i lov eller læreplan. Faget skal være en arena for refleksjon og mangfold, ikke en regnskapsøvelse.

Vi ser hvert år, særlig i førjulstida, at samfunnsdebatten om skolegudstjenester blusser opp. Dette illustrerer et vedvarende behov for tydelig informasjon om skolens rolle og ansvar. Høyre har vært tydelig på at skolegudstjenester skal være et frivillig tilbud og ikke et pålegg. Det skal være rom for tradisjoner, samtidig som retten til fritak og respekt for trosmangfold skal ligge fast. Når skoler legger til rette for dette på en inkluderende måte, styrker det elevenes forståelse for samfunnets kulturarv uten å presse enkeltindividet. Vi mener derfor at skolens danningsoppdrag må suppleres med mer tydelig veiledning og informasjon, og ikke med overstyring eller mistro.

Det er også greit å være bevisst på Norges menneskerettslige forpliktelser. I Folgerø-dommen fra 2007 ble Norge dømt i Den europeiske menneskerettsdomstol fordi kristendommen hadde en så dominerende plass i det daværende KRL-faget at det kunne krenke foreldres rett til livssynsnøytral undervisning. Å innføre et krav om 75 pst. kristendomsundervisning vil kunne bringe oss til samme type konflikt med både EMK og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Vi ønsker heller å styrke skolens rolle i å bygge felles referanser og kulturell forankring. Derfor støtter vi kunnskapsministerens initiativ om å utvikle støttemateriell som kan fremme fellesskap og forståelse for norsk kultur og tradisjon, inkludert kristen kulturarv, på tvers av fag.

Høyre vil stå opp for en verdiforankret skole, for kunnskap om vår kristne kulturarv og for et KRLE-fag som er både historisk forankret og inkluderende. Derfor støtter vi ikke forslaget, men vi støtter intensjonen – med klokere virkemidler.

Kjersti Bjørnstad (Sp) [12:38:56]: Kristendommen og den kristne kulturarven former det norske samfunnet og har gjort det gjennom generasjoner. Det handler ikke bare om religion, det handler om språk, høytider, verdier og vår felles historie. Senterpartiet mener det er viktig at barn og ungdom i den norske skolen får grundig kunnskap om dette.

Vi deler engasjementet bak representantforslaget, men vi kommer ikke til å støtte det å endre fordelingen i KRLE-faget slik det er foreslått. Det avgjørende for oss er at faget fortsatt skal bidra til en bred og balansert undervisning i religion, livssyn og etikk, hvor kristendommen utgjør en vesentlig del, men hvor også kunnskap om andre trosretninger og livssyn inngår. Det styrker evnen til å leve i og med mangfoldet vi har i landet vårt.

Senterpartiet mener likevel at vi må gjøre mer for å løfte fram kristen kulturarv, norske tradisjoner og norsk historie i opplæringen. Det bør skje gjennom helhetlige endringer i læreplanverket, ikke gjennom rigid fordeling i ett fag. Derfor har vi fremmet forslag om at regjeringen bør sikre at dette innholdet får større plass i skolen, på tvers av fag. Jeg har også oppfattet det slik at statsråden er og har vært positiv til en slik endring av læreplanene, og jeg stusser derfor litt over at Arbeiderpartiet ikke støtter dette forslaget.

Vi har også lyst til å trekke fram skolegudstjenester som et viktig eksempel. Det er en norsk tradisjon som bør videreføres, og som mange barn, foreldre og lokalsamfunn verdsetter. Den norske kirke har en sentral rolle som bærer av kultur og tradisjon i hele landet, og skolegudstjenester må være en naturlig del av denne formidlingen – selvsagt innenfor rammen av frivillighet og respekt.

Vi har merket oss at statsråden har startet arbeidet med støttemateriell som skal styrke skolens arbeid med kulturarv og felles verdigrunnlag. Det er et viktig skritt, som vi støtter, for det handler om å gi elever felles referanser og økt forståelse av samfunnet de vokser opp i.

Vi trenger en skole som både gir røtter og viser vei, et KRLE-fag og et læreplanverk som samler og ikke splitter.

Med det tar jeg opp Senterpartiets forslag.

Himanshu Gulati (FrP) [12:41:42]: Kristendommen og den kristne kulturarven er en viktig del av Norges historie, Norges identitet og våre tradisjoner og er mye av det som binder oss sammen som samfunn, uavhengig av hva slags religion, om noen, man selv måtte velge å tro på.

Fremskrittspartiet har flere ganger, senest for et par måneder siden, fremmet forslag som understreker dette, bl.a. gjennom vårt forslag om julegudstjenester i skolen. Under forrige regjering var vi også med på å sikre at om lag halvparten av KRLE-faget skal dreie seg om kristendommen.

Vi støtter økt opplæring i både kristendom og hva den kristne kulturarven betyr for Norge som samfunn, men vi mener at det er flere fag enn kun KRLE hvor dette hører hjemme, ikke minst historiefaget. Vi fremmer derfor vårt eget forslag, som jeg gjerne ønsker å ta opp, som går ut på at mengden undervisning om kristendom og kristen kulturarv bør økes i de relevante fagene i skolen. Vi vil også subsidiært støtte forslaget fra Senterpartiet, og vi oppfordrer både Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og alle andre partier til å støtte vårt forslag subsidiært.

Hadle Rasmus Bjuland (KrF) [12:43:18]: Når jeg hører debatten som går om kristendom og kristen kulturarv i KRLE-faget, er det verdt å stille spørsmålet: Hva er det som gjør Norge så unikt? Hva er grunnen til at vi i flere tiår har hatt den lykkeligste, mest tillitsfulle og rikeste befolkningen i verden? Tro det eller ei, men det handler ikke om brunost og gul Solo på påsketur – det handler om noe dypere enn det. Det er verdiene som vi i generasjoner har samlet oss rundt, som har gjort oss til en unik nasjon, og nå lever vi i en tid hvor mye av dette grunnlaget er sterkt truet og er under press. Da er ikke svaret å svekke det som forener oss som nasjon, men det er heller å styrke det. Derfor foreslår Kristelig Folkeparti i dag å øke andelen kristendomsundervisning i KRLE-faget til tre fjerdedeler. Vi må anerkjenne at noen verdier har vært mer betydningsfulle og viktigere for det liberale demokratiet, som vi forsvarer mer enn noen gang.

Kristningen av Norge var et fundamentalt oppgjør i vår historie, hvor vi tok avstand fra verdier vi ikke vil assosieres med i dag. Vi gikk fra en tid hvor den største skulle bli den første, til en ny kristen æra hvor alle mennesker hadde en ukrenkelig verdi i kraft av å være seg selv. Dette tankegodset har vi bygd på i generasjoner – ja, i hele 1 000 år har vi bygd landet på de kristne verdiene. Det har lagt grunnlaget for ytringsfriheten, religionsfriheten, menneskerettigheter og rettsstat. I disse tider må vi verne om disse grunnstrukturene, og derfor må vi også verne om våre felles verdier, som binder oss sammen som land.

Hvert år er det nye kamper med politikere på venstresiden som vil avvikle skolegudstjenester. Nylig kunne vi lese i avisen Vårt Land om barnehager i Oslo som ikke feirer påske, men som feirer «gul fest», i frykt for ikke å framstå inkluderende. Den same mistilliten ser vi i dette Dokument 8-forslaget, når SV, Venstre og Rødt mener at kristendommen ikke skal ha noen forrang i KRLE-faget, og ikke vil erkjenne kristendommens betydning i samfunnet. Her er det store mangler i historiefortellingen.

Med dette vil jeg ta opp Kristelig Folkepartis forslag i saken.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [12:45:49]: Skolen skal gi elevene historisk og kulturell innsikt og forankring, og skal lære ungene våre om felles verdier og tradisjonene som binder oss sammen som samfunn. Å ha solid kunnskap om vår felles historie og kultur er viktig for å forstå og være trygge på samfunnet vi lever i, og det er viktig for tilhørighet, for fellesskap og identitet.

Vår kristne humanistisk kulturarv er en viktig del av dette. Skolens verdigrunnlag er formulert i formålsparagrafen i opplæringsloven. Verdigrunnlaget bygger på en kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet. Dette er verdier som kommer til uttrykk i kristendommen og i andre religioner og livssyn, og som er forankret i menneskerettighetene.

KRLE er viktig i denne sammenheng. Elevene skal lære om religioner og livssyn. Faget skal legge til rette for demokratisk medvirkning, etisk refleksjon og bidra til at elevene utvikler dømmekraft. Elevene skal utvikle evnen til toleranse og til å leve i et mangfoldig samfunn, samt bevissthet om menneskeverd som en grunnleggende verdi i samfunnet vårt. KRLE er ikke et fag som gir opplæring til tro, men om tro. Faget er viktig for å forstå seg selv, andre og verden rundt oss. Faget skal bidra til respekt for ulikhet, og det er rett og slett en sentral del av skolens dannelsesoppdrag.

Det er naturlig at kristendommen har en viktig plass i KRLE-faget, fordi det er viktig å forstå hvordan den har formet samfunnet vi lever i, men det er ikke det eneste perspektivet som er viktig for å forstå dagens samfunn og verden rundt oss. Dersom tre fjerdedeler av undervisningen i faget skal brukes på kunnskap om kristendom, vil ikke faget lenger være det brede religions-, livssyns- og etikkfaget som følger av loven og læreplanverket, et fag som fungerer godt og har god forankring i skolen.

Både kunnskap om kristendommen, vår kristne kulturarv og innflytelsen på samfunnet vårt er allerede godt dekket i læreplanverket som helhet, og det er allerede i dag krav i læreplanen om at om lag halvparten av tiden i KRLE-faget skal brukes til kristendom. Jeg mener derfor det ikke er behov for den type læreplanendringer som forslagsstillerne foreslår.

Jeg er derimot opptatt av å styrke arbeidet med felles referanser og verdigrunnlag i skolen. Innspill jeg har fått, viser at det er behov for å utvikle støtte til skolens arbeid med verdigrunnlaget og opplæringen om kulturarven i de ulike fagene, og dette er et arbeid jeg allerede er i gang med.

Per-Willy Amundsen (FrP) [12:54:25]: Det er umulig å forstå vår sivilisasjon, vår kultur og hvem vi er, uten å forstå kristendommens unike plass gjennom vår historie, og som grunnlag for våre verdier – det vi definerer som vestlige verdier og som norske verdier. Den vestlige sivilisasjonen er uløselig knyttet til kristendommen. Den er altså helt fundamental for de gode samfunnene som Vesten har skapt, som jeg vil hevde – og det er utvilsomt viktig – at overgår alle andre samfunn verden har sett, i den forstand at vi har mer frihet, vi har mer stabilitet, og vi har bedre liv enn det man ser i andre kulturer og i andre kulturkretser. Dette har vokst ut av kristendommen. Det er helt fundamentalt. Det var et brudd med unåden i oldtidens moral, som står i kontrast til nåden og menneskeverdet i kristendommen.

Dersom man mener – og det er slik jeg oppfatter sosialistene som uttaler seg i denne saken – at det eksempelvis ikke skal ha noen annen plass enn andre religioner, som f.eks. islam, da er vi på ville veier. Det er en oppskrift på ikke å forstå seg selv. Det er en oppskrift på å gi andre kulturer, andre religioner, en plass i vårt samfunn som de ikke naturlig har. Jeg vil i hvert fall advare sterkt mot det. De kristne verdiene er altså så innarbeidet i vår kultur, de er i vårt kulturelle DNA, og når vi snakker om menneskeverd og menneskerettigheter, har alt dette sitt opphav i kristendommen.

Det er nok riktig som Kristelig Folkeparti er inne på, at kristendommen bør ha en større plass i KRLE-faget, uten at man bør sette noen prosentsats på det. Samtidig må vår kristne kulturarv også få en større plass både innenfor historie, samfunnskunnskap og norsk – ja, egentlig innenfor alle relevante fag i norsk skole, for dersom det går elever ut av norsk skole og ikke forstår den kristne kulturarvs viktighet for vårt samfunn, har den norske utdanningen sviktet.

Hege Bae Nyholt (R) [12:57:36]: Som en av de omtalte sosialistene som mener noe om dette, kjenner jeg et behov for å kommentere innlegget til representanten fra Kristelig Folkeparti.

Innimellom lages det noen myter og forestillinger om hva som foregår i norske skoler og norske barnehager. Vi ser det hver vår. Samtidig som hvitveisen kommer, kommer også forestillingene om fetisjshow i barnehagen, når vi faktisk sitter og fargelegger regnbueflagg. Det er også en slags forestilling om at man ikke kan synge en julesang eller snakke om påske, osv. Det er helt sikkert sant at det er en barnehage som hadde gul uke. Jeg er helt sikker på at det er etter en nøye vurdering, en pedagogisk diskusjon og en avgjørelse, på samme måte som når man i Nordland feirer at solen kommer. Man har ikke blitt mayatilbedere av den grunn. Man er solhungrig.

Jeg har i barnehagen under et måltid demonstrert hvordan Jesus red inn på eselet i Jerusalem, på samme måte som jeg har hatt foreldreopplæring i hva pinse er for noe. Jeg har også latt meg imponere over Skage barnehage i Nord-Trøndelag, som har Ramadan-kalender. Det er fullt mulig å være inkluderende.

Jeg har allerede avslørt at jeg har et år med rytmisk sportsgymnastikk bak meg. Jeg har også bak meg et år med religionsvitenskap. Da lærte jeg en ting, nemlig at kristendommen ikke oppsto i et vakuum. Den bygger på tidligere religioner som den har særs mange likhetstrekk med, og ikke minst er det en videreføring av andre religioner og livssyn. Vi kan ikke forholde oss til kristendommen som om den er den eneste religionen som skal undervises, eller som er det som har sikret oss et demokrati. Som sosialist vil jeg si at f.eks. arbeiderbevegelsen er en ganske relevant bevegelse å snakke om, hvis vi først skal snakke om demokrati og organisasjonsfrihet, osv. Det er mennesker som har slåss for ytringsfriheten og for organisasjonsfriheten. Det er også sånn at det har skjedd mange overgrep i religionens navn. Det får også være en del av undervisningen.

Jeg vil på det sterkeste oppfordre til at vi som landets øverste folkevalgte på ingen måte er med og opprettholder myten om at det skjer en masse rart og spekulativt preget av en slags wokebevegelse rundt omkring i landets barnehager og skoler. Det gjøres godt pedagogisk arbeid. La oss vise de ansatte tillit.

Øystein Mathisen (A) [13:00:26]: Jeg må si at føler denne debatten egentlig har mer med debatter som er i andre land å gjøre. Det er en import av konflikter og debatter andre steder, og man prøver å etablere dem i Norge også Man prøver å bygge på motsetninger, og man prøver å bygge forskjeller og avstand.

I denne debatten og i arbeidet med dette innlegget til representantforslaget har det vært helt tydelig hvor mye og hvor stor plass de kristne verdiene, den kristne kulturarven og de felles referansepunktene som ligger i det, har i norsk skole. Ministeren har også vært oppe og tydeliggjort at man må gjøre et bedre arbeid og ha støttemateriell for det. Det ligger i regelverket vårt. Det ligger i læreplanene. Det er masse rom i et KRLE-fag, der halvparten er viet kristendommen.

Spørsmålet er hva slags skole vi egentlig ønsker oss. Vi ønsker jo ikke en skole som skal definere for ungene hva som er rett, og hva som er galt. Vi skal gi dem verktøyene til å gjøre egne vurderinger, til å innhente informasjon, reflektere og forstå verden de lever i, og som de har rundt seg. Da kan ikke noe defineres som bedre eller viktigere enn noe annet.

Før denne debatten sa representanten Bjuland, som deltar i debatten, i media at «Kristne verdier er bedre enn andre». Et sånt utgangspunkt og et sånt utsagn og så mene at man skal gjøre et sånt vedtak, gjør det helt umulig, i alle fall for meg, å kunne være med på det. Definisjonen som brukes som grunnlag for at man skal ha mer kristendom i faget, er at det er bedre verdier. Jeg skal ikke definere noen andres verdier. Noen av mine grunnverdier er åpenhet og forståelse for andre, og jeg synes skolen skal legge til rette for at alle skal få lov til å utvikle de verdiene selv. Vi skal ikke definere og bestemme det for noen som helst andre.

Når representanten Bjuland også angriper venstresiden, med partiene Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, og sier at det er stor mangel på historieforståelse, er det også å trekke det ganske langt å si at grunnen til at det norske folk er så lykkelig, er takket være de kristne verdiene og den kristne kulturarven. Det er mye som ligger bak. Velferdsstaten vi har, det trygge, gode landet vi har, og arbeidsmulighetene for folk, har også betydning. Å si at det er kristne verdier som er grunnlaget for det, er i alle fall en ganske entydig tolkning av Norges historie.

Kristendommen har spilt en viktig rolle i det landet vi har. Det har utviklet oss sammen med andre ting vi har blitt utsatt for. Opplysningstiden, som kom med tenkere som Voltaire, Kant og Locke, har også bidratt til det landet og den grunnloven vi har, med religionsfrihet, og som også sier at vi skal bygge på den historien vi har med den kristne kulturarven.

Grunnen til at vi har så små konflikter i Norge, er disse verdiene. Om vi skulle satt noen verdier over andre basert på religion, vil det ikke gjøre oss bedre rustet for å møte de utfordringene vi står foran.

Hadle Rasmus Bjuland (KrF) [13:03:40]: Etter å ha hørt denne debatten vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne, for det er mye å ta tak i. Jeg vil likevel kanskje begynne med å kommentere det som kom sist her, fra Arbeiderpartiet, for jeg blir litt overrasket over at Arbeiderpartiet legger seg på samme bunnivå som Venstre, SV og Rødt gjør i sine merknader, når de kommer med denne manglende stoltheten over det verdigrunnlaget som har vært helt avgjørende for landet vårt.

Hvis det ikke går an å si at noen verdier er bedre enn andre verdier, vitner det kanskje om hvorfor vi trenger akkurat denne diskusjonen, hvorfor vi trenger akkurat denne debatten. Ja, vi må erkjenne at det er noen verdier som har vært mer betydningsfulle for de grunnleggende frihetene som vi forsvarer. Da må vi ikke være likegyldige og si at alle verdier er like bra, og at alle kulturer er like bra, for det er noe som er særskilt for oss ved at vi bor her i dette landet, som vi har nytt godt av, og som vi i enda større grad må forsvare i tiden som kommer.

Jeg er bekymret fordi veldig mange unger akkurat nå vokser opp uten de samme referansepunktene som generasjonene før hadde. De ser ikke på de samme barne-tv-kanalene, de har ulike telefoner med ulike algoritmer, de blir matet med ulik informasjon. Nettopp derfor tror jeg det er viktigere at vi verner om de felles referansepunktene som den kristne kulturarven representerer, som nettopp kan være med og binde oss sammen som land, der vi kan ha en felles forståelse av noen grunnleggende friheter som har vært helt avgjørende for det samfunnet vi har.

Når vi i tillegg vet at det er eksempler på barnehager som ikke vil feire påske, i frykt for å ekskludere, og heller vil feire gul fest, vitner det om hvor lite stolthet det er i de verditradisjonene og den kulturarven vi er en del av. Jeg mener at skal vi klare å inkludere andre i vårt verdifellesskap, er vi helt avhengig av å kunne stå opp for norske verdier, norske kristne verdier. Da kan vi ikke ha denne relativismen som venstresiden her i dag tar til orde for, som egentlig gjør meg ganske overrasket og sjokkert, for jeg trodde ikke at det sto så ille til som det gjør.

Jeg må også si at når jeg leser innstillingen fra komiteen og ser hvordan Venstre, SV og Rødt sier at det er veldig viktig at vi ikke framhever kristendommen framfor andre religioner, mener jeg at denne debatten ikke er karikert. Det er kanskje viktigere enn noen gang at vi tar den nettopp i denne sal.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:06:31]: Representanten Nyholt fra Rødt og representanten Mathisen fra Arbeiderpartiet hadde helt sikkert ikke tenkt det, men de bekrefter jo egentlig problemet og grunnlaget for hvorfor vi i det hele tatt har denne diskusjonen, nemlig denne håpløse relativiseringen: Alle verdier er like gode, og det er ikke forskjell på ting. Den relativismen som plager oss i Vesten som en sykdom, må motsies. Derfor er denne debatten nødvendig.

Det er altså ikke sånn at alle verdier og verdisyn og religioner har lik verdi, i hvert fall ikke hvis man skal legge til grunn hvordan menneskene som lever under de regionene og de verdiene, opplever det. Det er en grunn til at vi har frihet i Vesten og ikke har det i mange andre deler av verden. Det har vokst ut av kristendommen. Det trenger man ikke å ha særlig mye historisk opplesing på for å forstå.

Til det å da trekke inn opplysningstiden – som om opplysningstiden kom fallende og bare sånn helt tilfeldig oppsto i Vest-Europa, i Vesten: Det skjedde jo fordi det var et grunnlag for at vi kunne få en opplysningstid, noe som igjen hadde sammenheng med kristendommen. Alle disse tingene henger sammen.

Til det å snakke om at ting har lik verdi, og at vi ikke skal ha noen objektive sannheter: Den tiden bør være forbi. Det finnes objektive sannheter. Det finnes verdier som er bedre enn andre. Det finnes sivilisasjoner, kulturer og land som det er bedre å leve i enn andre. Det er bare en sannhet. Det er sikkert ubehagelig for sosialistene å forholde seg til, for det er gjerne de landene som er styrt av sosialister det virkelig ikke er særlig bra å leve i. Men det er altså ikke mindre riktig av den grunn.

Da framstår det ganske merkelig at man mener at man liksom skal likestille fremmede kulturer og religioner i norsk kontekst med kristendommen og den kristne kulturarv. Det viser at det er behov for denne debatten. Det viser at det er behov for et oppgjør med det jeg oppfatter som en nedsnakking av vår egen kulturarv, en nedsnakking av det som har vært grunnlaget gjennom 1 000 år i Norge og i 2 000 år for den vestlige sivilisasjonen, nemlig kristendommens sentrale plass og arven etter den, som definerer oss i dag.

Hege Bae Nyholt (R) [13:09:39]: Det er sikkert underholdende, interessant og kanskje et billig triks å liksom dra i tvil moralen til folk i den andre politiske leiren, men det er jo ikke det dette handler om. Hvis det er noen tvil, så har jeg troen på fellesskapet, jeg har troen på de kollektive løsningene, og jeg mener at arbeiderbevegelsen har vært avgjørende for det demokratiske samfunnet vi lever i. Og ja, jeg mener også at det er mye godt å finne i alle verdens religioner.

Jeg vet også at det er forskjell på hvilket land man vokser opp i, og hvilken mulighet man har til å uttale seg, og så videre. Blant annet et av de landene som Fremskrittspartiet ofte har sett til, USA, begynner å bli et vanskelig land å leve i for svært mange, og hvor våre norske studenter ikke får fullføre studiene sine.

Det denne diskusjonen handler om, er jo utdanningssystemet vårt. Den handler ikke om meg eller Mathisen og hva vi måtte mene eller ikke mene. Om det er noen trøst, er jeg døpt, så det finnes kanskje også et håp for meg. Dette handler om vi har tillit til at landets lærere, barnehagelærere, barne- og ungdomsarbeidere, assistenter og miljøterapeuter klarer å formidle ulike kulturer og verdier til ungene våre. Det har jeg. Den tilliten har jeg til lærerskoleutdanningene, til barnehagelærerutdanningene, til alle dem som har gått barne- og ungdomsutdanningene, og så videre. Jeg har troen på at de klarer å formidle, fordi jeg selv har gått i den norske skolen, fordi jeg selv har jobbet i den norske skolen, fordi jeg har venner som jobber der, og fordi jeg har unger som kommer hjem og skal lære om kunst i buddhismen, men som også skal lære om kristendommen – fordi de har etiske diskusjoner, fordi de har diskusjoner om livssyn.

Det som bekymrer meg med den norske i barnehagen og den norske skolen, er at det ikke er nok folk på jobb til å gjøre jobben. Det er ikke nok ansatte. Det er ikke god nok bemanning til å ha den tette, gode oppfølgingen og til å kunne undre seg: Hvorfor er det sånn at ikonostasen i den kristne historien har mange likhetstrekk med hvordan det ble framstilt i egyptisk mytologi? For den har det. Den bygger på det. Er det noen linjer vi kan dra fra førkristne tider inn i kristne tider, som vi fortsatt ser i dag? Det er spennende diskusjoner å ta. Og hva har det å si for dagens barn og unge?

Jeg er helt enig i at det er et problem at vi ikke ser samme barne-tv – godt nok og ofte produsert i DDR for vår generasjon. Jeg er helt enig i at det er et problem at alt er lov og ingenting er lov. Men det løser vi ikke ved å sette spørsmålstegn ved de ansatte i barnehage og skole sin mulighet til å formidle gode verdier.

Alfred Jens Bjørlo (V) [13:12:48]: Eg kom litt uforvarande inn i denne debatten for å halde eit innlegg i neste sak, men eg finn det rett å ta ordet, for det kan ikkje bli ståande igjen som eit etterlate inntrykk at dette er ein debatt mellom ei høgreside og ei venstreside. Det er det overhovudet ikkje. Dette er ein debatt mellom liberale verdiar og djupt, djupt kristenkonservative verdiar, som representanten Bjuland representerer.

Eg skal gje representanten frå Kristeleg Folkeparti rett på eitt punkt. Det er at den debatten han dreg opp, kanskje er viktigare no enn nokon sinne. Det har han rett i. Kva er årsaka til det? Jo, dei syna representanten frå Kristeleg Folkeparti uttrykkjer her, om kristendom eller at kristne verdiar er betre enn andre verdiar, som han i dag seier i alle landets aviser. Det er dette som no skjer i USA, med president Trump. Ofra for det er minoritetar, kvinner og folk med ein annan bakgrunn, som no må leve liv i frykt. Det er dette som no skjer i Russland, der ein har hatt president Putin, som år for år har jobba seg tettare saman med kyrkja, og miksa saman religion – kristen religion – og politikk på ein måte som er mildt sagt farleg. Dette skjer i land etter land, og det er den kulturkrigen Kristeleg Folkeparti no ønskjer å dra opp her i Noreg også.

At denne debatten er viktigare enn nokon gong, er eg 100 pst. einig i. Det er då vi må stå opp for dei liberale verdiane, for menneskerettane, for det Noreg faktisk er. Den europeiske menneskerettsdomstolen har påpeikt – ut frå det grunnleggjande felles verdigrunnlag vi har i den vestlege verda – at det norske KRL-faget ikkje i tilstrekkeleg grad har teke omsyn til foreldras religiøse og filosofiske overtyding.

Vi skal ha eit liberalt og pluralistisk samfunn. Det er ikkje eit verdilaust samfunn, men det er ikkje eit samfunn der kristenkonservative verdiar får lov til å leggje sitt mørke teppe utover andre menneske sin fridom, anten ein er kvinne, representerer andre religionar eller andre minoritetar. Vi skal ha fridom for alle, ikkje minst i den Pride-månaden vi no er inne i.

Dette er no alvor. Seinast for nokre dagar sidan samanlikna Kristeleg Folkeparti sin fyrstekandidat i Hordaland i eit avisinnlegg 1. juni 2025 med 9. april 1940, som dagar då Noreg blei angripe. Det som skjedde 9. april 1940, var at Noreg blei angripe av ei framand okkupasjonsmakt. Det som skjedde 1. juni 2025, var at vi fekk innført ei ny abortlov. Den samanlikninga talar for seg sjølv.

Hadle Rasmus Bjuland (KrF) [13:16:06]: Jeg synes at disse beskyldningene som kommer fra Venstre, er dypt usaklige og virkelig ikke hører hjemme i denne debatten her. Det må gå an å ha en diskusjon om hvordan vi skal innrette KRLE-faget, og hvilke verdier som skal være med og kommuniseres i det faget, uten at en skal være med og skape et inntrykk av at dette er en slags amerikansk kulturkrig. Dette er bare med på å polarisere debatten enda mer, med å begynne å trekke fram at det er ytre høyre-krefter dette egentlig handler om. Det er så feil som det kan bli.

Skal vi verne disse liberale verdiene og det liberale demokratiet vi er stolte av, og som representanten Bjørlo snakker veldig varmt om, er det feil historiebeskrivelse ikke å erkjenne at det er de kristne verdiene som har vært helt avgjørende for at vi faktisk har de liberale verdiene. Jeg vil gjerne at representanten Bjørlo skal vise til hva slags samfunn som kan ha liberale verdier, uten at det er de kristne verdiene som har vært avgjørende for det.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:17:25]: Jeg må si jeg ikke lar meg sjokkere, men jeg lar meg nesten sjokkere over representanten Bjørlos utsagn fra denne talerstolen. Det er å gå ekstremt langt å slå representanter som tar til orde for å ta vare på vår kristne kulturarv, i hartkorn med ekstreme holdninger og ekstreme politiske bevegelser. Det vil jeg ta sterk avstand fra, men det viser behovet for å ta denne debatten nok engang, for folk har den type holdninger jeg oppfatter at representanten Bjørlo er eksponent for. I den grad man kaller det å være liberal, vil jeg si det er en ganske autoritær liberal tilnærming, hvor man slår alle man ikke liker, i hartkorn med ekstreme grupper. Jeg synes ikke det bidrar til å holde denne debatten på et verdig nivå. Jeg må si det er virkelig nedslående at Venstre står for de holdningene.

Alfred Jens Bjørlo (V) [13:19:04]: På vegner av saksordføraren vil eg begynne med å takke komiteen for godt arbeid og godt samarbeid i behandlinga av denne saka, som altså dreier seg om endringar i universitets- og høgskulelova, fagskulelova og studentsamskipnadslova.

I denne saka er det omtale av det rettslege grunnlaget for bruk av studentarbeid i såkalla plagiatkontroll, det vil seie kontroll av tekstlikskap for å avdekkje mistanke om fusk. Komiteen er einig om at det er viktig med klare og tydelege rettslege grunnlag for vurdering av studentarbeid for å sikre likebehandling av studentar i vurderingssituasjonen.

Komiteen merkar seg vidare at i det i lovproposisjonen er forslag til nokre mindre justeringar i reglane om studentombod i fagskulelova for å leggje til rette for etablering av eit nasjonalt studentombod. Det er gledeleg når ein i lengre tid har jobba for etablering av eit nasjonalt studentombod for fagskulestudentar. Eit nasjonalt studentombod for fagskulestudentar er viktig for å sikre dei likeverdige rettar.

Eg går over til å gjere kort greie for Venstre sitt syn i saka. Venstre har over lengre tid vore pådrivar for at også fagskulestudentane skal få eit studentombod, og er glad for at det no er landa på ein god måte.

Juks og plagiat er eit tema som har vore gjenstand for debatt i denne salen og i samfunnet elles. For Venstre er det viktig å understreke kor viktig det er med ein einskapleg og rettferdig praksis på tvers av institusjonane, og at det er god informasjon til studentane om reglar for plagiat og juks. Det er ein føresetnad for at regelverket skal opplevast som rettferdig.

Eit tidlegare stortingsfleirtal har bede regjeringa vurdere eit forslag om korleis studentar som sjølve ønskjer det, kan få utsett iverksetjing av vedtak om utestenging fram til ei eventuell klage på vedtaket er avgjord. Det opplever vi frå Venstre si side at regjeringa ikkje har følgt godt nok opp i proposisjonen. Juks og plagiat skal få konsekvensar, og det gjer det. Det er alvorleg for dei som blir tekne. Men desto viktigare er det at ein kan sikre at studentane kan klage på vedtaket før straffa blir iverksett. Slik kan ein unngå at studentar blir utestengde på feil eller for tynt grunnlag. Difor støttar Venstre forslaget om at institusjonen dersom ein student ber om det, skal utsetje iverksetjinga av eit vedtak om utestenging til klagefristen er ute eller klaga er endeleg avgjord, og vi beklagar at ikkje fleirtalet i komiteen støttar dette forslaget. Det meiner vi gjer at vi mister ein viktig sikkerheitsventil som vi har i mange andre tilfelle. Det er mange fallgruver med tanke på å få fleire studentar til å fullføre utdanninga si, vi treng ikkje fleire. Juks skal ha konsekvensar, men iverksetjing av straff før ein har fått moglegheit til å prøve saka si gjennom eit klageorgan, er ikkje vegen å gå. Med det tek eg opp forslaget som Venstre er med på.

Lise Selnes (A) [13:22:16]: I denne lovproposisjonen er det flere endringer i universitets- og høyskoleloven, fagskoleloven og studentsamskipnadsloven, og det er flere forslag som samlet sett vil bidra til en mer fleksibel og moderne regulering av både universiteter, høyskoler og fagskoler.

Jeg vil spesielt løfte fram endringen i fagskoleloven som legger til rette for nasjonalt studentombud. Dette har vært et etterlengtet vedtak fra fagskolestudentene, og det vil sikre at de får et bedre tilbud om råd og hjelp i studentsaker. Det å få på plass et fagskoleombud er omtalt i Arbeiderpartiets partiprogram, det er omtalt i Hurdalsplattformen, og her blir det levert på det. Jeg vil spesielt takke ONF for godt samarbeid i denne saken.

Det ligger inne forslag om at det skal utarbeides ulike standarder for plagiat og selvplagiat osv. Dette er ikke et forslag Arbeiderpartiet støtter, selv om vi vil understreke at det er veldig viktig at studenter håndteres mest mulig likt når slike saker dukker opp. Det er viktig å understreke at ulike fagretninger og ulike institusjoner har ulike typer eksamener, og dette er i stadig utvikling, og et sett av standarder bestemt politisk vil kunne begrense mulighetene for dette.

Det er som er viktig, er at institusjonene – gjennom arbeidet i UHR, og i samarbeid – får fram en mest mulig lik praksis i møte med ulike typer eksamensformer, i en verden der bl.a. kunstig intelligens både gir store muligheter og samtidig utfordrer måten eksamen gjennomføres på. Det skal være trygt for institusjonene, og det skal være tydelig for studentene hvordan eksamen gjennomføres og bedømmes.

Til slutt vil jeg løfte fram at regjeringen ikke går videre med forslaget om å åpne opp for egenbetaling for gjentak av tidligere beståtte eksamener. Det er bra å støtte opp om prinsippet for gratis høyere utdanning.

Kjersti Bjørnstad (Sp) [13:24:46]: Senterpartiet støtter de fleste forslagene i denne proposisjonen. Dette er endringer som styrker regelverket og gir mer forutsigbarhet, både for universiteter, for høyskoler og for fagskoler.

I likhet med andre representanter som har vært på talerstolen i dag, er vi også særlig fornøyd med at det nasjonale studentombudet for fagskolestudenter nå endelig blir realisert, og at det legges til Tromsø. Det har vi jobbet for lenge. Nå får også fagskolestudentene en uavhengig instans å støtte seg på, og vi får sikret like rettigheter uavhengig av institusjonstype. Det er gledelig.

Senterpartiet mener det er klokt å flytte hovedelementene for institusjonskategoriene fra forskrift til lov. Det gir større forutsigbarhet, tydeligere forventninger og politisk forankring. Vi må stille krav til kvalitet og være tydelige på hva som kreves for å være universitet eller høyskole.

Vi støtter også at ansettelser i ekstraerverv i særskilte tilfeller kan gjøres uten utlysning, men understreker at dette må være unntak, og at hovedregelen fortsatt skal være utlysning. Her er det viktig å balansere effektivitet med medvirkning.

Når det gjelder plagiatkontroll, støtter vi at det etableres klare rettslige rammer for bruk av studentarbeider. Samtidig er også vi opptatt av rettssikkerhet for studentene og tydelige, rettferdige reaksjoner. Å skille mellom plagiat og selvplagiat, og å sikre gode klagemuligheter, er helt grunnleggende.

Men vi er nødt til å prate litt om egenbetaling: Regjeringen velger å skrote forslaget om å ta betalt for gjentak av beståtte eksamener, men lar kuttet i bevilgningene til utdanningsinstitusjonene stå. Det gir verken faglig eller økonomisk mening. For Senterpartiet er det viktig at studenter fullfører sine studieløp på normert tid, og at vi tar inn over oss merkostnadene det har for samfunnet, institusjonene og studentene selv at studieløpet forlenges stadig vekk grunnet gjentatte eksamensforsøk.

Det er grunn til å lure på om statsråden har tatt inn over seg at nær 30 pst. av dem som melder seg opp til eksamen, ikke møter opp. Hvorfor er det rimelig at videregående elever skal punge ut for å ta opp igjen fag, mens studenter ikke skal betale for nye forsøk? Senterpartiet mener at institusjonene selv bør få vurdere om de vil kreve egenbetaling, særlig når de samtidig får mindre midler å rutte med.

Med det tar jeg opp forslaget som Senterpartiet står bak.

Himanshu Gulati (FrP) [13:27:51]: Jeg vil begynne med å si at proposisjonen inneholder flere forslag som samlet sett vil bidra til en mer fleksibel, tydelig og moderne regulering av sektoren. Det er bra. Jeg vil spesielt trekke fram det positive ved at man med dette også legger til rette for et nasjonalt studentombud. Det er også veldig bra.

Når det gjelder spørsmålet om fusk, er jo dette noe som har vært høyt på dagsordenen de siste årene. Vi har dessverre hatt flere sterke historier i mediene, hvor studenter har blitt utestengt fra universiteter og høyskoler fordi de er blitt anklaget for fusk som etterpå har vist seg å ikke være fusk. I noen tilfeller handler det om at folk er blitt utestengt fordi man tror de har kopiert noen, og så har det vist seg etterpå at noen andre har kopiert dem, og derfor har dette gitt utslag i kontrollen. Dette får dramatiske konsekvenser. Mange får sine liv satt på pause, de får sine framtidsplaner ødelagt og opplever dette som svært vanskelig, til tross for at de ikke har gjort noe galt. Derfor fremmet Fremskrittspartiet forslag, både før og for så vidt etter at vi hadde noen uheldige saker med statsråder som ble tatt for plagiat i sine masteroppgaver. Vi fremmet forslag om at ingen studenter bør stenges ute før klagen er blitt behandlet, slik at man sørger for at det kun er de som har gjort noe galt, som får en konsekvens, og ikke de som ikke har gjort noe galt.

I februar i fjor fikk vi flertallet i denne salen med oss. Det var vi veldig glad for. Vi fikk faktisk en enstemmig sal med på å be regjeringen vurdere å innføre dette. Dette ble utkvittert fra regjeringen kun to–tre måneder senere i RNB, og man valgte å ikke gå inn for det. Det mener vi var leit og ikke var å ta studentenes rettssikkerhet på alvor, spesielt i lys av de sakene vi har hatt.

Fremskrittspartiet, sammen med flere andre partier, fremmer derfor forslag nå om en lovendring som gjør at studenter ikke stenges ute før klagen eventuelt er behandlet i forbindelse med fuskesaker. Jeg vil ta opp de forslagene som Fremskrittspartiet er med på.

Grete Wold (SV) [13:30:28]: Dette er en sak som på noen områder kan framstå litt teknisk og kanskje ikke like lett å trekke fram de store og politiske linjene på. Men det er jo som kjent i detaljene vi finner gullet, for å bruke et litt mer parlamentarisk språk.

Jeg skal trekke fram to områder som er spesielt viktige for SV. Det betyr noe hvem som er med på å ta beslutninger. Det betyr noe hvem som har informasjon og påvirkningsmuligheter når det skal ansettes folk, både i små og i store stillinger. Vi er derfor, som NSO og Skolelederforbundet, skeptiske til at man vil effektivisere og med det også fjerne kravet om et innstillingsutvalg hvor flere får delta. Vi mener det viktigste er å ta gode, grundige beslutninger når folk skal ansettes, heller enn å gjøre det raskt og effektivt.

Det andre er en av tidens store utfordringer, nemlig plagiat og fusk. Dagens teknologi utfordrer oss der. Og selv om det er viktig med skjønn, må også studentene ha en helhetlig og rettferdig praksis å forholde seg til. Vi mener derfor at man må få fram så objektive regler for fusk som mulig og så like standarder vi kan, når det gjelder plagiat og selvplagiat. Blir man beskyldt for å ha gjort noe galt og utestengelse fra studier er konsekvensen, får det dramatiske konsekvenser for den enkelte. Vi må derfor være helt sikre når det gjøres, og derfor er det rettssikkerhetsmessig riktig å avvente til en klage er behandlet.

Flere har kommentert hvor bra det er at man nå ikke går videre med forslaget om å ta betalt for å ta opp eksamener, og jeg slutter meg til det. Jeg avslutter med at en god ting ikke kan sies for ofte, og det er viktig, riktig og meget gledelig at et nasjonalt studentombud for fagskolestudentene endelig er på plass. Studentenes rettssikkerhet skal ikke bare være fine ord, men skal medføre handling og endring der det er nødvendig. Det tror jeg ikke det er noen forslag igjen å ta opp.

Hege Bae Nyholt (R) [13:32:34] (komiteens leder): For to år siden var komiteen på komitéreise til New Zealand. Vi skulle fly mellom to byer, og det ristet såpass mye på den flyturen at jeg snakket intenst med sidekvinnen. Vi fortalte hverandre hvem vi var, hva vi hadde studert, og så spurte hun hvordan det var med det norske utdanningssystemet. Da sa jeg: Det er bra, det, det er fortsatt gratis. Da så hun på meg og sa: Det var vårt også en gang – ikke gjør samme tabbe som oss ved ikke å ta vare på det gratis og gode utdanningssystemet dere har. Noe av det beste ved det norske samfunnet er nemlig at alle skal kunne ta utdanning, at alle skal kunne ta høyere utdanning eller fagskoleutdanning, og at vi har ordninger for det.

Det er sånn at innimellom går man og tar en eksamen som man kanskje får akkurat på – og akkurat er ofte ikke godt nok til å gå videre. Det kan være mange årsaker til at man får akkurat. Kanskje hadde man ikke lest akkurat den boken, eller kanskje hadde man hatt akkurat litt for mange regninger det semesteret og måtte jobbe litt for mange skift på Meny eller på Burger King eller i barnehagen, sånn at man ikke hadde hatt mulighet til å følge de forelesningene. Derfor er det bra at det skal være mulig å ta eksamen på nytt igjen uten å måtte betale for det, for hvis man må betale for det, må man kanskje ta et enda et skift og lese enda litt mindre. Så det biter seg selv i halen.

Høyere utdanning har også vært en klassereise for særs mange av våre norske medborgere. Faren min er en av dem. Farfaren min sluttet å gå på skolen da han var 12 år. Han måtte ut og jobbe i skogen. Hans drøm for samtlige barn og barnebarn var at vi skulle bli ingeniør – og vi skulle bli ingeniør ved NTH. Det var det ingen av oss som ble. Det var nok egentlig hans drøm, for å være helt ærlig, men vi hadde muligheten til å gå videre.

I dag er det en gledens dag fordi fagskolene får sitt nasjonale studentombud. Dette har de bedt om i årevis. De burde ikke behøvd å be om det, men de har ønsket å ha det samme vernet som andre studenter. Vi har samarbeidet tett og godt med fagskolestudentene. Jeg vil bare si gratulerer til alle landets fagskolestudenter. Vi trenger dere – fortsett den viktige og gode jobben dere gjør.

Statsråd Sigrun Aasland [13:35:28]: I lovproposisjonen er det flere endringer i universitets- og høyskoleloven, fagskoleloven og studentsamskipnadsloven. En av dem er at vi foreslår at styrene ved universiteter og høyskoler skal kunne delegere til et ansettelsesorgan å gjøre ansettelser uten utlysning i ekstraerverv, dvs. såkalte bistillinger eller professor II-stillinger. Utlysning er viktig for å sikre at de best kvalifiserte søkerne blir tilbudt stillinger. Terskelen for å ansette også i ekstraerverv uten utlysning skal derfor være høy, og det skal fortsatt bare være adgang til det dersom særlige grunner taler for det. Jeg mener forslaget balanserer ulike hensyn godt ved at det opprettholder kravet om utlysning og høy terskel samtidig som dette vil lette den administrative byrden for styrene ved institusjonene. Det vi foreslår, er samme type regler som gjelder ellers i staten. Det betyr en forenkling av ansettelsesprosesser som harmoniserer regelverket med det som ellers gjelder i staten.

I proposisjonen er det også forslag om å lovfeste hovedelementene ved institusjonskategoriene universitet, vitenskapelig høyskole og høyskole. Ved å lovfeste disse vil loven både gi et tydeligere uttrykk for forskjellen mellom de ulike institusjonskategoriene og invitere Stortinget til å ta stilling til de mest sentrale kravene og endringer i disse.

Vi går ikke videre med forslaget i høringen om å åpne for at statlige universiteter og høyskoler kan ta betalt fra studentene for å ta opp igjen beståtte eksamener. Jeg er også opptatt av at studentene skal ha en god studieprogresjon. Det er uheldig dersom gjentak av eksamener går ut over det. Det er likevel lite som tilsier at studenter sitter på hendene et helt år for å ta opp igjen en eksamen. Det har de antakelig heller ikke råd til. Samtidig viser høringen at gebyrer ikke nødvendigvis er riktig virkemiddel for å sikre god progresjon, på den måten at flere instanser har pekt på at en egenbetalingsordning faktisk kan bidra til at studentene i større grad utsetter eksamen i stedet for å levere en eksamen de risikerer å ville ønske å forbedre senere. Jeg er dessuten bekymret for at et krav om egenbetaling for gjentak av beståtte eksamener vil treffe skjevt, ved at det vil ramme de minst ressurssterke studentene hardest og dermed forsterke sosiale forskjeller.

Det har vært en debatt i media om hvorvidt universiteter og høyskoler kan bruke innleverte studentarbeider til plagiatkontroll, eller om slik bruk bryter med opphavsretten. Vi mener universitets- og høyskoleloven gir tilstrekkelig hjemmel for slik plagiatkontroll, og for øvrig at utsettelse av vedtak om utestenging ved fuskesaker skaper uheldige insentiver, reduserer sanksjonsmuligheter og dessuten bryter med praksis for snarlig iverksettelse av tiltak.

Tobias Drevland Lund (R) [13:42:53] (ordfører for saken): La meg starte med å takke komiteen og komitéråden for samarbeidet ved behandlingen av denne saken. I dag debatterer vi Meld. St. 17 for 2024–2025, Samisk språk, kultur og samfunnsliv – Kommunale tjenestetilbud til samiske innbyggere.

Komiteen viser til at regjeringen årlig legger fram en stortingsmelding om samisk språk, kultur og samfunnsliv, og at dette er den syvende i rekken. Denne stortingsmeldingen er avgrenset til å handle om kommunene og fylkeskommunenes ansvar for å gi gode og likeverdige tjenester til den samiske befolkningen.

Komiteens flertall viser til at Stortinget behandlet sannhets- og forsoningskommisjonens rapport 12. november 2024, og at Stortinget gjorde 17 vedtak. Flertallet viser til at regjeringen startet arbeidet med å følge opp Stortingets vedtak, og Kommunal- og distriktsdepartementet har ansvar for å koordinere den oppfølgingen.

Det fremmes ti mindretallsforslag i saken her i dag og ellers fremmes komiteens tilråding av en samlet komité. Jeg forutsetter at de andre partiene redegjør mer for sine synspunkter, og jeg vil nå ta for meg Rødts syn på saken.

Jeg vil snakke litt om forslagene Rødt fremmer. Vi fremmer forslag som ber regjeringen vurdere en styrking av de økonomiske rammebetingelsene for de samiske forvaltningskommunene og komme tilbake til Stortinget på egnet måte. Det er fordi Sametinget, KS og Fagforbundet er blant dem som har spilt inn at de samiske forvaltningskommunene har merutgifter som ikke fullt ut dekkes i dag.

Vi har også forslag som ber regjeringen sørge for at det satses på flere tilgjengelige fysiske læremidler på samisk i skoleverket, dette fordi det var et av innspillene som kom på innspillsmøtet da Kommunal- og distriktsdepartementet arbeidet med meldingen.

Vi foreslår også å be regjeringen styrke de samiske språksentrene, og vi ber regjeringen i samarbeid med Sametinget og andre relevante aktører starte arbeidet med opprettelsen av et samisk språkombud. Dette er svært viktig og noe bl.a. Sametinget har jobbet for lenge.

Vi ber regjeringen særskilt granske implementeringsgapet innenfor språkrettigheter og i opplærings- og utdanningssektoren, med mål om å finne løsninger for å lukke det nevnte gapet, og vi ber regjeringen forsterke innsatsen for familier som lever i vedvarende lavinntekt i samiske kommuner.

Vi ber regjeringen vurdere hvordan man best kan etterkomme Sametingets krav om at Sámi klinihkka skal styres etter eget budsjett, med et styre oppnevnt av Sametinget. Vi ber også regjeringen framlegge en plan for å styrke krisesentertilbudet til den samiske befolkningen, særlig i Finnmark, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte. Det er fordi dagens satellittløsning mellom Alta og Karasjok ikke er tilstrekkelig for å sikre samiske kvinner et skikkelig krisesentertilbud.

Det er leit at ingen av disse gode forslagene jeg nå har gått gjennom, får flertall i dag, men vi gir oss ikke. Med det tar jeg opp Rødts forslag.

Terje Sørvik (A) [13:45:52]: Arbeiderpartiet er opptatt av å føre en samepolitikk som sørger for at flere får tilgang til samiske språk og samisk kultur, og som bidrar til forsoning, forståelse og utvikling av samiske samfunn. Regjeringen er i gang med å følge opp Stortingets vedtak etter behandlingen av sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, «Sannhet og forsoning – grunnlag for et oppgjør med fornorskingspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner».

Arbeiderpartiet er opptatt av at våre folkerettslige forpliktelser blir etterlevd. Å sikre samiske innbyggere gode tjenestetilbud der språklige og kulturelle behov og rettigheter ivaretas, fordrer et godt samspill mellom ulike forvaltningsnivå. Kommunene og fylkeskommunene har en viktig rolle i det arbeidet.

Mange kommuner har utfordringer med å utvikle løsninger som ivaretar rettighetene til samiske innbyggere. Mangel på personell med samisk språk- og kulturkompetanse, uklare ansvarslinjer mellom forvaltningsnivåene, manglende rutiner for å følge opp samiske saker og negative holdninger til samer og samisk kultur i befolkningen, blant politikere og administrasjon i kommunene er blant hovedutfordringene.

Arbeiderpartiregjeringen arbeider langs flere akser for å styrke bruken av de samiske språkene, legge til rette for involvering av samiske interesser, øke kompetansen hos og rekrutteringen av personer med kunnskap om samisk språk og kultur og sikre at samiske innbyggere får gode og likeverdige tjenester. Den årlige meldingen til Stortinget om samisk språk, kultur og samfunnsliv utgjør et viktig element som del av regjeringens helhetlige samepolitikk.

Anne Kristine Linnestad (H) [13:48:04]: Det finnes ikke ett samisk samfunn, én samisk kultur eller ett samisk levesett. Det må vi legge til grunn når vi snakker om kommunale tjenester til samiske innbyggere. For eksempel har unge mennesker med samisk tilhørighet ikke samme utgangspunkt som godt voksne. Det er sterkt når den unge lederen av Máze bygdelag forteller om behovet for et senter i Máze som kan bidra til økt kunnskap og forståelse for den urett som de samiske samfunnene har blitt utsatt for – helt fra 1721, da Máze kapell ble bygget, og til utbyggingen av Altavassdraget sett fra Máze-samfunnets side. De vil fortelle sin historie om hvordan innbyggerne i den lille bygden kjempet for å beholde kulturen, språket og levemåten sin mens storsamfunnet ville demme opp elver og legge hele bygden under vann. Ja, bare kirkespiret skulle stikke opp som bevis på hvor bygden en gang hadde vært. Den bygden lever fremdeles.

Den lille skolen i Máze tilbyr digital fjernundervisning på nordsamisk og hospitering hos samiske familier til barn og unge med samisk tilknytning fra hele landet. Å gi flest mulig barn mulighet til å lære samisk er den beste garantien for at språkene vil utvikles og beholdes, og for at kulturen og levesettene også skal kunne bevares og utvikles, for språk og kultur er uløselig bundet sammen. Dette er også det viktigste grunnlaget for at kommunene skal kunne rekruttere arbeidstakere med god nok kjennskap til samisk språk og kultur – til hjemmetjenesten, legekontoret og skolene, for å nevne noen – slik at samiske perspektiv blir godt nok ivaretatt.

Høyre mener at KI har potensial til å forbedre og effektivisere kommunale tjenestetilbud, også til de samiske befolkningene, og møte noen av de store, udekkede behovene for kompetanse i samisk språk og kultur innenfor bl.a. helse- og utdanningssektoren. Jeg vil allikevel peke på faren for at algoritmene i KI-modeller og KI-applikasjoner diskriminerer og ekskluderer de samiske befolkningene. Flere rapporter framhever behovet for å forebygge diskriminering ved utvikling og testing av kunstig intelligens, og EUs KI-forordning krever at KI skal støtte mangfold, likeverd og inkludering.

Til slutt vil jeg påpeke at forsvarlig bruk av KI i norsk offentlig sektor må innebære at KI-modeller og KI-applikasjoner er utviklet med trenings- og testdata som representerer den samiske befolkningen, samisk kultur og samisk språk.

Heidi Greni (Sp) [13:51:08]: Kommuner og fylkeskommuner har en viktig rolle i arbeidet med å sikre også samiske innbyggeres tjenestetilbud. Det er de som leverer tjenestene til samiske innbyggere i hverdagen.

Det er viktig med en målrettet innsats for å oppfylle samiske tjenester og samenes rettigheter. Fagskolene kan spille en avgjørende rolle ved å tilby praksisnær utdanning som ivaretar og utvikler samiske språk og samisk kultur. Senterpartiet mener det er viktig å sørge for at samiske språk og samisk kultur blir tilgjengelig for flere. Det er viktig for å opprettholde og utvikle samiske språk og samisk kultur, samtidig som det er et bidrag i arbeidet for forsoning. Samiske innbyggere skal sikres gode tjenestetilbud, og språklige og kulturelle behov og rettigheter må ivaretas. Det er viktig at det er god dialog og bredt samarbeid mellom de ulike forvaltningsnivåene og Sametinget.

Det er bra at regjeringen arbeider langs flere akser for å styrke bruken av de samiske språkene, at de legger til rette for involvering av samiske interesser, at de øker kompetansen hos og rekrutteringen av personer med kunnskap om samiske språk og samisk kultur, og at de sikrer samiske innbyggere gode og likeverdige tjenester. Den årlige meldingen til Stortinget om samiske språk og samisk kultur og samfunnsliv utgjør et viktig element som del av den helhetlige samepolitikken.

Framover blir det viktig at samisk språkopplæring i barnehager og skoler styrkes, og det må jobbes aktivt med å øke rekrutteringen til, og ikke minst redusere frafallet fra, samisk språkopplæring.

I meldingen blir det trukket fram folkehelseutfordringer i reindriften som følge av reinbeitekrise, tap av rein til rovdyr og hets mot samer. Reindriften opplever stadig større tap av rein til rovdyr og kongeørn, og det er en stor psykisk belastning for reindriftsutøverne. Senterpartiet har fremmet forslag om mer effektivt uttak av rovdyr, også i kalvingsområder for rein, og vi har programfestet at vi vil ha reduserte bestandsmål for kongeørn.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet la i januar fram en handlingsplan mot hets mot samer, og vi håper det arbeidet vil gi frukter.

Samiske forvaltingskommuner melder tilbake at forpliktelser ved å være en samisk forvaltningskommune ikke er fullfinansiert. Derfor støtter vi forslaget der det bes om at regjeringen vurderer en styrking av de økonomiske rammebetingelsene for disse kommunene. Senterpartiet mener også at det samiske KI-arbeidet bør bli inkludert i Forskningsrådets satsing på forskningssentre for kunstig intelligens. Senterpartiet støtter altså forslagene nr. 1 og 2.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:54:34]: Det er svært nedslående å lese og lytte til de andre partiene i saker som denne, hvor man effektivt og greit og helt uten problematisering legger til side det som er fundamentalt viktige prinsipper i alle andre sammenhenger – nemlig at vi ikke forskjellsbehandler mennesker basert på kjønn, rase, religion eller andre identitetsmarkører. Hvert menneske skal få den samme og like behandlingen av staten. Det har i hvert fall vært et førende prinsipp i dette landet tidligere, og for det verdigrunnlaget vi er rotfestet i, og som Fremskrittspartiet tar til orde for ved hver eneste anledning.

Det fraviker man enkelt og greit når det handler om den såkalte samepolitikken. Da er man altså villig til å gi særfordeler til en etnisk gruppe ut fra historiske forhold og historiske beskrivelser. Da viser jeg selvfølgelig til at man skal innføre tilleggspoeng for søkere som er samiske, noe som de facto er å forskjellsbehandle mennesker basert på etnisitet.

Det er vanskelig å forstå krumspringene man skal gjennom for å forsvare sånne holdninger og vedtak som det – dersom man skal legge til grunn en stringent logikk og et stringent prinsipp om at mennesker skal likebehandles. Men det gjør man altså. Fremskrittspartiet foreslår at det skal forhindres, og jeg tar opp det forslaget.

Samtidig er det litt merkelig å lytte til beskrivelsen. Jeg kommer fra Nord-Norge, den landsdelen hvor samepolitikken kanskje er mest synlig og har størst betydning. Den beskrivelsen som personer som har tilhold i andre deler av landet, kommer med, den beskrivelsen som gis av forholdene for norske samer, er det svært vanskelig å kjenne seg igjen i.

Hvis vi tar eksempelet med at man skal fremme samer, og at de skal ha tilgang til høyere utdanning i større grad enn resten av befolkningen, er jo det stikk i strid med fakta. Personer som er i samemanntallet, har høyere utdanning enn gjennomsnittet. Det har SSB slått fast. Dette kan man gå gjennom på område etter område. Det er derfor det er svært problematisk at man går så langt og gir særfordeler til en etnisk gruppe. Det er Fremskrittspartiet imot.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [13:57:53]: Meld. St. 17 for 2024–2025 er ei årleg melding til Stortinget om samisk språk og kultur. Vi er no i det fyrste året etter sannings- og forsoningskommisjonens rapport blei behandla av Stortinget. SV meiner det ikkje kan understrekast nok kor viktig det er at Stortinget fylgjer opp det viktige etterarbeidet og legg betre til rette for å varetake den samiske befolkninga sin legitime rett til å bruke og utvikle eigne språk og eigen kultur. Eg seier «eigne», for det er snakk om fleire språk, og det er snakk om fleire lokalsamfunn og folk som bur over heile landet, og retten til å ta vare på historie og identitet.

Den samiske befolkninga er ikkje berre lokalisert nokre få plassar. Det kom veldig tydeleg fram i høyringa i komiteen at etterspurnaden etter språkopplæring kjem frå mange delar av landet, og det er stor interesse frå dei som har samisk bakgrunn, for å lære og ta vare på eige morsmål og eigen kultur. Dette er bra.

I høyringa har vi fått tydelege tilbakemeldingar på at kommunane er i ein vanskeleg økonomisk situasjon. Midlane er knappe og dekkjer ikkje fullt ut dei kostnadane det fører med seg å utvikle gode tenester til den samiske befolkninga.

Det er mangel på samisk kompetanse og opplæring, det trengs tolketenester i helsetenestene, og det trengst å bli utvikla verktøy for å ta i bruk kunstig intelligens som kanskje kan bidra framover, men då må språkmodellane bli tilførte meir skriftleg materiale, slik at verktøya for å lære, bruke og bevare dei samiske språka blir mykje betre.

SV er med på alle mindretalsforslaga i denne saka. Vi vil styrkje dei økonomiske rammevilkåra for samiske språkforvaltingskommunar. Vi vil sørgje for at det blir satsa på å utvikle fleire tilgjengelege fysiske læremiddel på samisk i skuleverket. Vi vil styrkje dei samiske språksentera og det samiske KI-arbeidet, slik at det også blir inkludert i Forskingsrådets satsing på forskingssenter for kunstig intelligens. Kunstig intelligens er ikkje nokon kvikkfiks, men det kan bli eit veldig godt verktøy.

Statsråd Kjersti Stenseng [14:00:46]: I dag bor det samer over hele landet. Utviklingen i samiske kommuner følger samme trenden vi ser i mange små distriktskommuner andre steder i landet. Folk flytter til byer og større tettsteder, tallet på nyfødte går ned, og andelen eldre blir større. Det betyr at også kommuner og fylkeskommuner utenfor det som tradisjonelt er blitt oppfattet som samiske områder, får et større ansvar for samiske innbyggere og retten til å ivareta og utvikle samisk identitet, kultur og språk.

Skal vi lykkes med å videreføre og utvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv, kreves det samarbeid på tvers av både myndighetsnivåer og flere sektorer. Et viktig prinsipp i norsk forvaltning er at det offentlige skal kunne tilby likeverdige tjenestetilbud til alle borgere i Norge. Regjeringens samepolitikk har derfor som utgangspunkt at hensynet til samiske og samisktalende brukere som hovedregel skal innlemmes i det ordinære offentlige tjenestetilbudet.

Meldingen viser at mange kommuner bruker handlingsrommet de har til å finne gode løsninger for samiske innbyggere. Mange tiltak er iverksatt i samarbeid med og finansiert med midler fra Sametinget.

Flere kommuner og fylkeskommuner melder om at de økonomiske rammene er knappe. Vi har god dialog med aktuelle kommuner og med KS for å sikre best mulig tjenester.

I beregningene av kommunenes og fylkeskommunenes merkostnader ved å tilby tjenester på både norsk og samisk, må vi likevel være presise og skille mellom tilskudd til tospråklig forvaltning, som går via Sametinget, og tilskudd til samisk i grunnskolen og i videregående opplæring, som går via Utdanningsdirektoratet, over kunnskapsministerens budsjett. De ulike konkrete budsjettspørsmålene tar vi i budsjettprosessen. Jeg vil nødig ta dem i dagens sak.

Regjeringen erkjenner at det er et stort behov for samisk kompetanse på mange ulike samfunnsområder, som utdanning, helse, rettsvesen og offentlig forvaltning. Derfor prioriterer vi høyt å følge opp innsatsområdene i stortingsmeldingen om kompetanse og rekruttering i barnehage, grunnopplæring og høyere utdanning, som vi la fram våren 2023.

Det er mange som har store forventninger til oppfølging av Stortingets vedtak i sannhets- og forsoningssaken. Regjeringen har startet på det arbeidet. Mange vedtak gjelder språk og kultur og handler om å styrke og bygge videre på politikk og tiltak som allerede er i gang.

Sametinget vil naturligvis også bli konsultert, og vi har god dialog med de kvenske, norskfinske og skogfinske organisasjonene i dette arbeidet.

Nancy P. Anti (Sp) [14:17:37]: For ordens skyld, og det er jo allerede nevnt her, jobbet jeg med denne meldingen inntil vi gikk ut av regjering, så jeg har vært med på å utforme grunnlaget og på alle innspillsrundene til den.

Guovddášbellodat/Senterpartiet og Arbeiderpartiet har i regjering levert meldinger om rekruttering og kompetanse, og folkehelse og levekår. I lag med Sametinget har vi arbeidet godt med disse viktige temaene. Den store fellesnevneren her er at dette gjelder oppgaver som kommunene er satt til å løse.

Vi kommet langt i Norge med tanke på rett til språkopplæring, rett til bruk av samisk i det offentlige, og rett til helsehjelp, barnevern og politi og domstol som ivaretar samisk språk og kultur. Den største utfordringen nå er å rekruttere fagfolk med samisk språk- og kulturkompetanse til alle disse yrkene.

Som jeg tok opp allerede i replikkrunden: Vi hadde et punkt i Hurdalsplattformen om å forbedre refusjonsordningene. Det er et stort behov for at nettopp det punktet skulle bli tatt tak i. Av den grunn synes jeg det er rart at regjeringen ikke har levert tiltak på dette sentrale punktet i meldingen, det som handler om refusjonsordninger. Derfor er jeg veldig glad for forslag nr. 2 i saken, som går ut på å styrke de økonomiske rammene for de samiske kommunene, og jeg håper at det kan bli vedtatt.

Jeg syns det er rart at særlig Arbeiderpartiet, men også Høyre, ikke stiller seg bak dette. Det hjelper dessverre ikke med all verdens rettigheter hvis kommunene ikke settes i stand til å levere disse tjenestene.

Senterpartiet sitter både i Sametingsrådet og i de fleste kommunestyrer og fylkesting. I partilagene jobber vi for å styrke kommunene, sånn at samiske barn, unge, voksne og eldre skal få språkopplæring og trygge, gode tjenester. Jeg håper og tror at vi med Senterpartiet, og Arbeiderpartiet, på Sametinget får til et enda tettere samarbeid mellom Sametinget og kommunene.

Øst-Finnmark ble veldig hardt fornorsket, og det var bl.a. på grunn av nærheten til Russland. Tana kommune har virkelig tatt det samiske på alvor og har en egen sameskole, som nå snart har flere elever enn den norske. Sameskolen ble etablert i 2003 og har fantastisk gode resultater. Det ser vi av at tidligere elever derfra nå har god utdanning, og de jobber rundt i alle de yrkene vi trenger dem i.

Deanu sámeskuvla er den eneste sameskolen som ikke har statlig finansiering. Jeg er veldig stolt av at min kommune allikevel tar kostnaden det er å drive to skoler ved siden av hverandre, for det har vært helt avgjørende i å bevare Tana som en sterk samisk kommune. Det hadde nå likevel vært på sin plass at staten kunne ha støttet kommunene mer her. Vi står der i dag at vi har en fantastisk institusjon som vi alle prøver å jobbe med å styrke på alle mulige måter.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [14:20:50]: Det er kjekt å høyre føregåande talar gje meir detaljar på det gode arbeidet som føregår i samiske område, og som gjev resultat. Det kan ikkje understrekast nok kor viktig finansiering av kommunane er i dette her. Det kom tydeleg fram i det føregåande innlegget.

«Ingenting om oss, utan oss» heiter det seg, og det trur eg gjeld særleg det å utvikle tenester for den delen av den norske befolkninga som har vore offer for ein ganske brutal fornorskingspolitikk, og som storsamfunnet skuldar eit godt og tydeleg arbeid for å støtte opp om no, for at ein skal kunne bevare dei samiske språka og kulturane.

Vi støttar forslaget her og meiner at regjeringa bør arbeide med å følgje opp ordninga rundt den samiske klinikken, slik at den får sitt eige budsjett og eit eige styre, oppnemnd av Sametinget. Det handlar om å vere herre i eige liv.

Vi føreslår også at regjeringa skal leggje fram ein plan for å styrkje krisesentertilbodet i den samiske befolkninga, særleg i Finnmark. Tobias Drevland Lund var inne på dette med at reiseavstandane er store, og det er behov for å leggje ein plan for korleis ein kan få betre dekning i dei samiske områda.

Sametinget etterlyser eit samisk språkombod. Det var også det eg tok opp i replikkrunden. SV meiner det er behov for eit slikt ombod for å jobbe med dette implementeringsgapet, altså rettane mange opplever at dei ikkje får innfridd, gjerne grunna at det manglar kompetanse eller økonomi i kommunane for å gjere den jobben som må gjerast, og få til dei stillingane som trengst.

I høyringa er også fagskulane nemnde og peika på som ein viktig arena for bygging av kompetanse og å skaffe arbeidskraft. Det er eit veldig langsiktig arbeid. Difor tenkjer eg at ein må arbeide for å få ei endå betre satsing for å varetake samisk språk og kultur.

Terje Sørvik (A) [14:27:15]: Arbeiderpartiet tar situasjonen for norske romer og romanifolket/taterne på alvor. Jeg viser til at arbeidet mot antisiganisme inngår i regjeringens helhetlige og målrettede innsats mot rasisme og diskriminering. Det er ingen tvil om at de norske minoritetene av romer og romanifolket/taterne blir utsatt for antisiganisme, noe vi ser veldig alvorlig på.

Arbeiderpartiet viser imidlertid til at regjeringen har satt i verk en rekke målrettede, spesifikke tiltak. Flere av disse er i en sårbar fase, og det er behov for ro for å la dem kunne virke. Vi er opptatt av at nye tiltak skal utarbeides i dialog med dem som berøres av tiltakene. En eventuell handlingsplan med gode intensjoner kan risikere å ta ressurser fra arbeidet som allerede er i gang.

Arbeiderpartiet mener på bakgrunn av dette at det ikke er formålstjenlig å sette i gang en prosess med en handlingsplan mot antisiganisme på nåværende tidspunkt, men heller fortsette arbeidet som allerede pågår på flere områder, for å bedre situasjonen for norske minoriteter, herunder romer og romanifolket/taterne.

Heidi Greni (Sp) [14:29:04]: Senterpartiet anerkjenner at hverdagen for mange norske romer og romanier/tatere kan være veldig krevende, og vi tar situasjonen på alvor. Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport tydeliggjorde at staten har en stor oppgave i å bidra til gjensidig tillit mellom minoritetsbefolkningen, myndighetene og de nasjonale minoritetene norske romer og romanifolket/taterne.

Vi anerkjenner ønsket om en handlingsplan mot antisiganisme og ser at det kunne ha en symbolsk betydning for gruppen det gjelder. Vi mener imidlertid at arbeidet mot antisiganisme blir best ivaretatt dersom det inngår som et eget satsingsområde i allerede vedtatte handlingsplaner mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet eller religion og mot hatefulle ytringer, og at det må få en naturlig plass i framtidige handlingsplaner.

Regjeringen bør gå i dialog med dem som rammes av antisiganisme, og deres organisasjoner for å gå gjennom allerede vedtatte og/eller igangsatte handlingsplaner og tiltak for å se hva det er som fungerer, for å se hva det er som ikke fungerer, og for å se hva som eventuelt må på plass av nye tiltak. Eventuelle nye tiltak som skal foreslås eller utarbeides, må skje i tett dialog med dem det gjelder, nemlig norske romer og romanifolket/taterne.

Det trengs kunnskap om diskriminering for norske rom, også når det gjelder diskriminering på boligmarkedet. Vi vil oppfordre regjeringen til å ta dette inn i eksisterende handlingsplaner mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet eller religion og hatefulle ytringer, og at de går i dialog med norske romer for å få mest mulig treffsikre tiltak for å forbedre situasjonen. Vi tror det er best at ressursene brukes på det arbeidet.

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:31:31]: Før man går i gang og skal utarbeide handlingsplaner, er det vel et krav om å dokumentere på vitenskapelig vis de påstandene som fremsettes. Da er det noe objektivt man skal forholde seg til, og ikke bare subjektive beskrivelser, opplevelser og annet som trekkes frem, f.eks. levekårsindekser, som overhodet ikke trenger å ha den forklaringsvariabelen som man legger til grunn når man ber om nok en handlingsplan.

Anekdotiske beskrivelser fra enkeltrepresentanter er ikke det som skal til for at vi iverksetter vedtak i Stortinget. Vi bør belegge det med fakta. Da mener jeg at man først må kunne dokumentere at det er et reelt behov for en handlingsplan, og ikke basere det på beskrivelser tatt ut av luften. Som jeg sier: Levekårsindekser vil alltid variere mellom ulike grupper. Man kan regne seg frem til mange ulike forskjeller mellom grupper som ikke nødvendigvis har sin forklaring i diskriminering og forskjellsbehandling. Det jeg uansett er svært i tvil om, er at den norske stat på noe som helst slags vis driver med diskriminering på dette området. Som sagt: Det må man da dokumentere først.

Fremskrittspartiet er i hvert fall ærlig. Vi sier det som det er. Det tror jeg kanskje en del andre representanter også gjør, når man sier at dette er det behov for, dette må vi gjøre, dette er veldig viktig – men når alt kommer til alt, følger man det ikke opp. Logikken i de fleste resonnementene jeg har hørt fra denne talestol så langt i debatten, tilsier at man burde støtte dette forslaget. Hvis man mener det man sier, bør man støtte dette forslaget.

Fremskrittspartiet er noe mer tilbakeholden. Vi vil gjerne ha dette dokumentert før vi eventuelt pålegger regjeringen å gå i gang med nok en handlingsplan – som det for øvrig har gått noe inflasjon i de senere årene. Det gjenstår å se om man faktisk lykkes med en del av de handlingsplanene som man allerede har iverksatt. Da tenker jeg særlig på handlingsplanen mot antisemittisme og jødehat, for det jo er det største problemet i samfunnet i dag hva gjelder undertrykkelse av eller hat mot minoriteter.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [14:34:30]: Likestillings- og diskrimineringsombodet arrangerte tidlegare i år eit møte mellom stortingspolitikarar og representantar for norske romar og romanifolk/taterar. Det er også vore arrangert møte her på Stortinget med desse minoritetsgruppene. I desse møta har vi som har vore der, fått høyre sterke forteljingar frå personar og familiar som har møtt og møter store fordomar og diskriminering i det norske samfunnet.

Då vi besøkte Romano kher – eit svært godt tiltak med gode lokale og aktivitetar og ei flott historisk utstilling som i alle fall vakte mi nysgjerrigheit – kunne dei vi møtte, fortelje at dei opplever at situasjonen hardnar til, og at diskrimineringa heller har blitt verre enn betre i Noreg.

Antisiganisme er eit problem som historisk har fått lite merksemd i Noreg, og vi som fremjar dette forslaget, meiner difor det er på høg tid å lage ein eigen handlingsplan mot antisiganisme, og i det minste få eit eige kapittel og eigne tiltak for å kjempe mot fordomar og diskriminering med omsyn til desse gruppene i Noreg.

Haldningsundersøkingar i nyare tid, bl.a. utførte av Holocaustsenteret, viser at romer er den minoritetsgruppa med mest fordomar mot seg i det norske samfunnet. Norske romar rapporterer om omfattande diskriminering på ei rekkje arenaer og i møte med ulike institusjonar og etatar i det norske samfunnet. I ei haldningsundersøking utført av Noregs institusjon for menneskerettar, NIM, i 2022, kom det fram at 33 pst. av dei spurde i undersøkinga rapporterte at dei har eit negativt inntrykk av romanifolk/taterar og romar. I den same undersøkinga kom det fram at 86 pst. av dei spurde svarte at dei ikkje hadde lært noko, eller at dei hadde lært lite, om desse gruppene på skulen, og at 75 pst. av den norske befolkninga har ingen eller lite kunnskap om desse minoritetane i dag.

Skal vi kjempe imot diskriminering, er det heilt nødvendig å gjennomføre eit systematisk arbeid for at majoritetsbefolkninga skal få meir kunnskap om og kjennskap til historia, språket og kulturen til desse minoritetane. Vi treng rett og slett å byggje større motstandskraft i den norske befolkninga mot å akseptere og vidareføre fordomar som fører til diskriminering av desse gruppene.

SV meiner tydeleg at vi treng ein handlingsplan mot antisiganisme og i det minste eit eiga kapittel i den eksisterande handlingsplanen mot rasisme og diskriminering.

Med det tek eg opp forslaga SV er med på i denne saka.

Tobias Drevland Lund (R) [14:37:34]: Kongeriket Norge har ikke en veldig ærefull historie når det gjelder hvordan vi har behandlet våre nasjonale minoriteter gjennom tidene. De to nasjonale minoritetene romer og romanifolk/tatere har opplevd mange grusomheter opp gjennom vår historie. De har blitt forfulgt, undertrykt og avvist av det norske storsamfunnet. Deres levesett, kultur og språk har blitt forsøkt visket vekk, og de har i likhet med flere andre grupper opplevd en brutal og assimilerings- og fornorskningspolitikk fra den norske stat.

Næringsvirksomheten til tatere ble begrenset ved den skammelige dyrevernloven av 1951, som forbød omreisende og omvandrende mennesker å holde hest. Vi må ikke innbille oss at dette bare var noe som skjedde for lenge siden. Så sent som i 1977 ble den siste tvangssteriliseringen av en kvinne av taterslekt foretatt, og først i 1989 la Svanviken arbeidskoloni, der taterne ble tvangsbosatt, ned sin virksomhet rettet mot tatere.

Representanten Amundsen etterlyste tegn på diskriminering som foregår i dag, og da er det jo bare å se på de mye omtalte sakene om politiregisteret, som viser at over 600 norske romer har blitt registrert av politiet i et eget register.

Norge er forpliktet av rasediskrimineringskonvensjonen til å beskytte våre nasjonale minoriteter, og en handlingsplan mot antisiganisme er en del av Europarådets anbefaling for rammeverk for å beskytte nasjonale minoriteter. Antisiganisme er alle fordommer, hatefulle ytringer og propaganda mot romer og romanifolk/tatere. Flere undersøkelser, bl.a. utført av Holocaustsenteret, viser at norske romer er den minoritetsgruppen med mest fordommer mot seg i det norske samfunnet. Både romer og romanifolk/tatere melder om at de opplever omfattende diskriminering på en rekke arenaer i samfunnet, som på skolen, på arbeidsplassen, på boligmarkedet, på butikken og i møte med myndighetene.

En holdningsundersøkelse utført av NIM i 2022 viste at over 30 pst. av de spurte hadde et negativt inntrykk av romanifolk/tatere, at de aller færreste har lært noe som helst om denne nasjonale minoriteten på skolen, og at få oppgir at de har noe kunnskap om disse folkegruppene i dag.

Slik mener jeg det ikke skal være i dagens Norge. Rødt mener at vi som samfunn må gjøre alt som står i vår makt, for å bekjempe alle former for rasisme, da også antisiganisme, og vi må lytte til dem som kjenner dette på kroppen.

Alle de skriftlige innspillene til komiteen i denne saken støtter forslaget om en handlingsplan: Det romske rådet, Kirkens Bymisjon og Romano kher, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Romas Menneskerettigheter, HL-senteret og Taternes landsforening. Jeg skulle ønske vi her i dag tok det skrittet og vedtok en handlingsplan, i hvert fall arbeidet med det, at vi kunne stå side om side med dem som ber om det, og at vi aktivt kunne gjort mye mer for å kjempe imot antisiganisme. Med det viser jeg til Rødts forslag.

Ola Elvestuen (V) [14:40:52]: Først kan jeg slutte meg til alt de to siste talerne fra Rødt og SV sa, og jeg må si at for min egen del ble jeg overrasket over komitébehandlingen av dette forslaget om at vi trenger en handlingsplan mot antisiganisme. Jeg var med på å ta initiativ til å legge fram dette forslaget og hadde forventet at vi skulle ha et flertall og et bredt storting som – i en av de siste sakene i dette Stortingets sesjon – kunne vedta at vi nå setter i gang arbeidet med en handlingsplan mot antisiganisme.

Romer og romanifolket eller taterne er altså nasjonale minoriteter som – som flere har påpekt – har vært utsatt for en historisk urett med grusomheter opp gjennom årene, hvor levesett, kultur og språk er forsøkt visket vekk fra det norske samfunnet. Dette er av de groveste overgrepene som noe folk i Norge har blitt utsatt for.

Jeg mener det ligger i hele vårt ansvar at vi møter det, for som flere har påpekt, er ikke dette bare historie. Holdningsundersøkelser viser at romer og romanifolket har mange fordommer mot seg også i dag. Og så er det selvfølgelig bare å spørre. Denne opplevelsen av konkret diskriminering er helt reell. Det skjer på arbeidsmarkedet, det skjer i boligmarkedet, det skjer ute på byen. Det møtes også, som det ble vist til, i det institusjonelle, med at det også har vært politiregistre med romer.

Med den historien som ligger bak, tror jeg ikke vi klarer å ta inn over oss hvor stort overgrep det kjennes som, fordi du har historien. Det er ikke bare et register. Det er noe mye, mye mer alvorlig.

Som man sier her: Europarådet anbefaler en handlingsplan, likestillings- og diskrimineringsombudet anbefaler det, HL-senteret anbefaler det, alle høringsuttalelsene er det samme. Så fra Venstres side vil vi slutte oss til de to mindretallsforslagene. Vi trenger en handlingsplan, og vi trenger å rette opp den historiske uretten. Men vi trenger først og fremst å vise at vi tar den uretten som også pågår i dag, mot romer og romanifolk, på alvor og setter i gang det systematiske arbeidet for å bedre den situasjonen.

Statsråd Kjersti Stenseng [14:44:08]: Det er ingen tvil om at romer utsettes for antisiganisme, og jeg ser like alvorlig på de funnene fra bl.a. Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteters undersøkelse, som viser at en tredjedel av befolkningen i Norge ikke ønsker sosial kontakt med romer. Romer sier selv at de opplever antisiganisme, både åpent og skjult fra enkeltmennesker, i tillegg til strukturelt. Også romske barn opplever det. Særlig alvorlig er diskrimineringen som romer opplever på boligmarkedet. Det fører til hyppig flytting, og det går utover ungers skolegang.

Gruppene som er nevnt i forslaget, omfattes selvsagt allerede av regjeringens generelle ikke-diskrimineringsarbeid. I tillegg er det iverksatt tiltak som har som mål å øke kunnskapen om romer og romanifolk eller tatere og være et bidrag i kampen mot antisiganisme.

I det generelle ikke-diskrimineringsarbeidet omfattes romer og romanifolket eller taterne av Handlingsplan mot rasisme og diskriminering – ny innsats, som gjelder fra 2024 til 2027, og som beskriver regjeringens innsats for å forebygge og bekjempe rasisme og etnisk diskriminering i det norske samfunnet.

For den nasjonale minoriteten romer har regjeringen spesifikke pågående tiltak, som Romano Kher – romsk kultur og ressurssenter, Skolelostjenesten i Oslo kommune og Sammen for rom-prosjektet i Lørenskog kommune. I situasjonen som spesielt den romske nasjonale minoriteten står i, er det etter min vurdering presserende å fortsette arbeidet for å bedre levekårene og særlig bedre situasjonen for romske barn og unge.

Det er viktig at vi fortsetter med de nevnte tiltakene som er i gang, og slik jeg ser det, er også flere av de tiltakene i en sårbar fase. Det er behov for ro til å kunne virke på best mulig måte. Derfor mener jeg at det ikke er formålstjenlig på det nåværende tidspunkt å starte en ressurskrevende prosess med å utvikle en særskilt handlingsplan mot antisiganisme i et eget dokument. Målet må uansett være, slik Romsk råd sier i sitt høringsinnspill, at romske barn skal få de samme mulighetene som andre til å lykkes i samfunnet, og det jobber regjeringen med.

Tobias Drevland Lund (R) [15:36:45] (ordfører for saken): I dag behandler vi Prop. 90 L for 2024–2025, Endringer i inndelingsloven, om sørsamisk navn på Innlandet fylke og nord- og sørsamisk navn på Nordland fylke. Jeg vil starte med å takke komiteen og komitéråden for samarbeidet ved behandlingen av denne saken.

Komiteen viser til at regjeringen foreslår å foreta to endringer. Den første endringen innebærer fastsettelse av Sisdajve som offisielt sørsamisk navn på Innlandet fylke. Den andre endringen innebærer fastsettelse av Nordlánda som offisielt nordsamisk navn og Nordlaante som offisielt sørsamisk navn på Nordland fylke. Dette vil innebære at fylkesnavnet til Innlandet blir tospråklig – norsk og sørsamisk – mens fylkesnavnet til Nordland, som i dag er tospråklig, blir firespråklig, med norsk og lulesamisk i tillegg til nordsamisk og sørsamisk.

Komiteens flertall – medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt – viser til at både Innlandet og Nordland fylke på eget initiativ og etter eget vedtak har søkt Kommunal- og distriktsdepartementet om navneendring. Flertallet viser også til at Norges internasjonale forpliktelser i henhold til Grunnloven § 108, Stortingets vedtak om sameloven og opprettelse av Sametinget alle er signaler om nasjonale myndigheters vilje til likestilling av samisk og norsk språk og bevaring av etnisk identitet. Flertallet viser til at kulturvernet som ligger i bruk av samiske betegnelser, er viktig når det gjelder å bruke samisk språk og å bevare etnisk identitet. Parallelle kommune- og fylkesnavn i områder der samisk språk og kultur står sterkt, vil være av betydning i denne sammenhengen.

Flertallet støtter den framlagte proposisjonen med forslag til endringer. Flertallet mener det vil være en viktig anerkjennelse av den samiske befolkningen og historien til samene som bor og har bodd i Innlandet og Nordland fylke. Flertallet viser til at begge fylkeskommunene på eget initiativ har ønsket dette, og derfor burde ikke dette være noe særlig kontroversielt.

Komiteens tilråding fremmes derfor av Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, SV og Rødt, og jeg lar de øvrige partiene redegjøre mer for deres synspunkt i denne saken.

Per-Willy Amundsen (FrP) [15:39:09]: Fremskrittspartiet går imot lovendringen, og det begrunnes i særlig to forhold. For det første har våre politikere lokalt i de respektive fylkene gått imot navneendringen. Da er det naturlig at vi følger opp i Stortinget. Dernest kan samer i dag norsk. Det har altså ingen praktiske formål å gjøre disse endringene, det er ren symbolpolitikk. Etter Fremskrittspartiets syn er det relativt dårlig omgang med skattebetalernes penger. Derfor vil Fremskrittspartiet stemme imot.

Statsråd Kjersti Stenseng [15:40:05]: Det er en glede for meg å legge fram forslag om to endringer i inndelingsloven om fylkesnavn. Med regjeringens forslag vil Innlandet fylke få et offisielt sørsamisk navn, Sisdajve, og Nordland fylke få et offisielt nordsamisk og et offisielt sørsamisk navn, Nordlánda og Nordlaante. Endringene innebærer at fylkesnavnet til Innlandet blir tospråklig, norsk og sørsamisk, og at Nordland, som i dag har et lulesamisk parallellnavn, får firespråklig fylkesnavn, norsk, lulesamisk, nordsamisk og sørsamisk.

Initiativet i denne saken ble tatt av de to fylkestingene. Innlandet fylkeskommune viser til at fylkeskommunen sammen med Sametinget skal ta et aktivt ansvar for å styrke og utvikle sørsamisk språk, og et samisk fylkesnavn er framhevet som et viktig tiltak. Nordland fylkeskommune vektlegger at fylket er langstrakt og har flere samiske språk innenfor sine forvaltningsgrenser. Nordland fylke er opptatt av at nordsamisk og sørsamisk navneform skal brukes i logoer, ved skilting og i informasjon fra fylkeskommunen. Regjeringen har lagt vekt på fylkeskommunene selv ønsker å ha samiske parallellnavn, og at navnene er forankret lokalt.

Regjeringen har som mål at samene skal få utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Det er i tråd med Grunnloven § 108, sameloven § 1 og Norges internasjonale forpliktelser. De samiske språkene nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk er anerkjent som minoritetsspråk i Norge og har beskyttelse gjennom Europarådets minoritetsspråkpakt. Jeg mener det er viktig og berikende for Norge å ta vare på samiske språk, samisk kultur og samiske tradisjoner. Samiske parallellnavn er med på å synliggjøre samisk språk og etnisk identitet. Jeg er glad for at komiteens flertall er positive til at Innlandet fylke får et offisielt sørsamisk navn, og til at Nordland fylke får et offisielt nordsamisk og et offisielt sørsamisk navn – et fylke der både lulesamisk, nordsamisk og sørsamisk brukes av innbyggerne.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [15:43:07] (ordfører for saken): Regjeringen har satt i gang en rekke tiltak som skal gjøre det enklere, billigere og raskere å realisere gode boligprosjekter. Direktoratet for byggkvalitet jobber nå med ekstra ressurser for å gjøre plan- og byggesaksprosessene mer digitale, sånn at det blir billigere, enklere og raskere å få sakene sine behandlet.

Regjeringen har sendt på høring forslag til lov- og forskriftsendringer som skal bidra til færre byggesøknader med mangler, og mer forutsigbare tidsfristberegninger. I går leverte en arbeidsgruppe bestående av byggenæringen, kommunene og Kommunaldepartementet en rapport de har laget sammen, med 72 forslag til ytterligere tiltak for raskere plan- og byggesaksprosesser, som kan få fart på boligbyggingen. Regjeringen er allerede i gang med å følge opp forslagene.

Vi i komiteen har en lovproposisjon til behandling om grunneierfinansiert infrastrukturbidrag, der loven vil gi nye virkemidler ved fortetting og transformasjon. Flere kommuner og byggenæringen har gitt uttrykk for at de trenger bedre verktøy for gjennomføringen av planer. Med en ny ordning for grunneierfinansiering av infrastruktur ønsker vi å gi utbyggerne mer forutsigbare rammer, sånn at de vet hva et byggeprosjekt vil koste fra starten av. Den nye ordningen med grunneierfinansiering legger også til rette for at kommunene kan forskuttere for infrastruktur og senere få kostnadene tilbakebetalt fra utbyggerne når de søker om å få bygge.

Tallene fra SSB viser at BSU er en god ordning for dem som har god økonomi, og penger til overs, men BSU fungerer ikke for å løse boligbehovet for alle unge. Den fjerdedelen som tjener minst, får mindre skattefradrag for BSU-sparingen enn den fjerdedelen som tjener mest. Det er blant de unge med høyest inntekt samt unge fra familier med høy formue at man finner flest som sparer det maksimale beløpet i ordningen.

Anne Kristine Linnestad (H) [15:45:34]: Høyre mener det er viktig å legge til rette for lokalt selvstyre, for det er de lokale som kjenner de lokale forholdene aller best. Det betyr at det må legges til rette for at kommunen selv har mulighet til å tilpasse politikken til sin kommune. Det betyr også at det er et viktig prinsipp at kommunen har lovhjemler som gir lokalt handlingsrom.

Samtidig opplever mange kommuner at det legges sterke føringer gjennom regionale planer som er til hinder for boligbygging og andre lokale utbygginger kommunestyret mener er det beste for sin kommune. Høyre vil derfor støtte forslaget om å be regjeringen påse at fylkeskommunenes areal- og transportplaner ikke skal legge så sterke føringer og være et hinder for det lokale handlingsrommet med hensyn til utbygginger.

Høyre støtter også forslaget om å legge fram tiltak som skal sikre et sunnere og bedre boligmarked, basert på færre inngripende reguleringer og færre bestemmelser som fordyrer anskaffelse, bytte og eie av bolig.

Som representanten Staalesen nettopp sa, fikk statsråden overlevert 72 forslag til tiltak for raskere boligbygging fra en arbeidsgruppe bestående av representanter fra både byggenæringen og kommunesektoren, altså de som har skoene på. Dette var en liste med mange gode forslag som Høyre håper at statsråden vil lytte til og følge opp på en god måte.

Kathrine Kleveland (Sp) [15:47:20]: Senterpartiet mener at det er viktig å legge til rette for lokalt selvstyre. Det er alltid de lokale som kjenner sine forhold best. Derfor snakker vi i Senterpartiet ofte om å være nær folk, og derfor er det viktig å støtte opp under det lokale selvstyret, og at kommunene selv må få tilpasse politikken til de lokale forholdene. Da blir det et viktig prinsipp at kommunene har lovhjemler som gir lokalt handlingsrom.

Senterpartiet støtter forslaget som ber regjeringen fjerne hjemmel som gir kommunene mulighet til å stille klimakrav for å begrense klimagassutslipp fra bygge- og anleggsplasser. Senterpartiet understreker at det å stille unødvendig strenge klimakrav til bygge- og anleggsprosjekter vil svekke konkurranseevnen til små og mellomstore aktører. Vi mener det vil redusere konkurransen i bygge- og anleggsbransjen betydelig, med høyere priser og lavere produktivitet som resultat.

Det er viktig å være klar over at tiltak som gir så stor fordyring i bygge- og anleggsprosjekter, kan få store samfunnsmessige konsekvenser, bl.a. for bo- og levekostnadene til vanlige familier, og særlig for dem som allerede er mest utsatt. Boligprodusentene frykter at mange kommuner vil benytte hjemmelen til å innføre fordyrende krav om utslippsfrie byggeplasser, uten å kjenne konsekvensene. Slike tiltak må derfor utredes grundig før de kan være aktuelle på nasjonalt nivå.

Innføringen av et slikt krav reiser også prinsipielle spørsmål rundt forholdet mellom administrasjonsnivåene. For eksempel vil en kommune med stor statlig og fylkeskommunal tilstedeværelse kunne pålegge staten og fylkeskommunene svært store kostnader. Disse kostnadene vil i prinsippet bæres av innbyggerne i andre deler av fylket eller landet, selv om kravet i prinsippet kommer fra den aktuelle kommunen og dens innbyggere. Dette utfordrer prinsippet om folkestyre og at innbyggerne gjennom valg skal ha mulighet til å påvirke beslutninger som gjelder dem.

Senterpartiet mener kommunene må ha frihet til finne løsninger lokalt for å sørge for mer boligbygging. Vi støtter derfor forslaget om at

«fylkeskommunenes areal- og transportplaner ikke legger så sterke føringer på kommunene og lokaldemokratiet at de hindrer boligbygging og gode lokale løsninger og bidrar til sentralisering og ensretting av boligtilbudet».

Jeg tar opp forslagene nr. 3–5, fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet.

Per-Willy Amundsen (FrP) [15:50:14]: Dette er ett av to forslag som er til behandling i dag. Fremskrittspartiet kommer med totalt 21 tiltak for å få på plass raskere utbygging av boliger, utvikling av lokalsamfunn og ikke minst boliger som er billigere tilgjengelig for folk flest. Da vet vi at problemet ligger på tilbudssiden. Det sier næringen selv, og det bør være godt dokumentert. De fire siste årene er på mange måter fire tapte år hva gjelder boligpolitikken i dette landet, i den forstand at man har konsentrert seg om etterspørselsiden fremfor å få på plass boligutbygging ved å få mer penger inn i boligmarkedet. Man løper etter de samme boligene når det ikke blir produsert noen flere, med det resultat at prisene øker. Dette relativt enkelt og logisk, men det har altså ikke regjeringen fått med seg.

Fremskrittspartiet trekker frem en masse forslag. Jeg er veldig glad for at både Høyre og Senterpartiet støtter en god del av forslagene. Det er godt, og det kan kanskje peke i riktig retning for fremtiden. Fra vårt perspektiv handler det om disse tiltakene som gjør ting rimeligere for folk flest. Jeg skal ikke gå inn på alle forslagene – det er det ikke tid til – men jeg vil gjerne trekke frem det som handler om klimatiltak som nylig er blitt gjort mulig å innføre fra regjeringen: at kommunene kan pålegge særskilte klimakrav for klimagassutslipp på bygge- og anleggsplasser. Det er en ganske ny sak som denne regjeringen har produsert, og som byggenæringen advarer om at potensielt kommer til å fordyre boliger med flere hundre tusen kroner dersom det blir innført i Oslo. Det ser det ut som det blir, med den politiske styringen som er her. Det er altså svært beklagelig, og det er dette vi ser over hele linjen.

Man klarer ikke å ha en stringent prioritering av hva målet er. På den ene siden sier man: Jo, vi skal gjøre boliger billigere og mer tilgjengelige for folk flest og sikre at folk kommer inn i boligmarkedet. På den andre siden gjennomfører man stadig flere tiltak som gjør det dyrere og vanskeligere å få på plass boliger. Det skjer så mye, og i så stor grad, at det man kaller adelsmerket for norsk boligpolitikk – nemlig at vi er et land av selveiere, som vi mener har tjent Norge godt – reelt sett nå blir utfordret. Det synes jeg er svært, svært beklagelig. Da er det bare å henvise til Fremskrittspartiets mange forslag. Vi har oppskriften på hvordan dette kan løses, og vi ber om at man vurderer dette nærmere.

Med det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [15:53:28]: Det er ikkje tvil om at det må setjast i gang med bustadbygging i Noreg. Folketalsveksten er større enn bustadbygginga, og det blir eit stort press i både eigemarknaden og leigesektoren. Men SV støttar ikkje nokon av desse forslaga. Vi er grunnleggjande ueinige i fleire av dei, og vi er veldig ueinige i den overordna forteljinga om at det er reguleringane som gjer at det blir dyrt. Det er heilt andre ting som har forårsaka at bustadprisane og leigeprisane er blitt veldig mykje dyrare dei siste åra, og det er at du har hatt materialkostnader som har vakse, 30–50 pst. på trelast. Desse forslaga her går på det med reguleringar, og dei er der av ein grunn. God planlegging er ofte også noko som kan gjerast effektivt og hindre at det blir meir utgifter seinare.

Eg synest ikkje at desse forslaga er spesielt gode for å løyse dei problema som vi er i. Og det er ei erkjenning at naturtap og klimaendringar er nokre av dei store utfordringane, og bustadpolitikken er ein av mange sektorar der ein må setje inn tiltak for å redusere klimagassutslepp, og det skjer veldig mykje gjennom god arealplanlegging og regionale planar.

SV støttar også det lokale sjølvstyret, men det er klart at når det er vedteke regionale planar som også er vedtekne av lokale og regionale politikarar, som legg nokre føringar mellom kommunar og litt større infrastrukturprosjekt, kan vi ikkje ha det sånn at kommunane kan blokkere alt som er av regionale planar fordi det er eit lokalt omsyn som ein sjølv meiner er meir viktig.

Vi tenkjer at dette er politikk, og dette er noko som ein må diskutere og avgjere og forhalde seg til etterpå, sånn at ein ikkje nødvendigvis skal fjerne alle reguleringar.

Naturkartlegging og nasjonalparkar og så vidare er også grundige prosessar bygde på fagleg kunnskap som iallfall eg meiner skal leggje føringar for korleis vi bruker areala, også når det gjeld utbygging. Takk.

Tobias Drevland Lund (R) [15:56:32]: La meg starte med å si at jeg er enig i en del av problembeskrivelsen når det kommer til at det ikke bygges nok boliger, men der stanser enigheten Rødt har med Fremskrittspartiet i denne saken. Når man ser på tiltakene som fremmes, er det en vesentlig mangel, mener vi. Det er at Husbanken ikke blir nevnt. Altså: Det aller viktigste som bør gjøres i tiden framover, er å sette Husbanken i stand til å kunne finansiere boligbygging i mye større grad enn det gjøres nå.

Boligbyggingen er på et rekordlavt nivå. Vi må helt tilbake til 1946, altså etter krigen, for å se så få boliger faktisk bli både igangsatt og ferdig utbygd. Det er nettopp i parallell til dagens situasjon at vi ser viktigheten av å ha en sterk husbank, og Husbanken burde vært mye, mye sterkere. Den burde fått mye større økonomiske muskler og mange flere verktøy til å kunne stimulere, subsidiere og sørge for å holde hjulene i gang i byggenæringen.

Det er også et annet tiltak som burde vært gjort og gjennomført. Det er at man ser på permitteringsreglene i byggebransjen. Det å øke antall uker man kan være permittert, fra dagens nivå og opp til 52 uker, som vi har foreslått, hadde vært et bra tiltak for å holde folk i jobb i denne bransjen – folk som nå en masse dessverre går over i andre bransjer. De trenger arbeidsfolk innenfor byggenæringen i årene framover, i hvert fall hvis vi skal bygge alle de boligene som trengs.

Når man ser og hører regjeringens mål om å bygge 130 000 boliger, som i og for seg er et veldig flott mål, så er det slik at vi får heller ikke det til uten å styrke Husbanken betydelig, styrke lånerammen og sørge for at den gjenreises til sin fortids storhetstid – så er det sagt.

For en liten klargjøring, og til siste taler: Rødt er inne i en merknad der vi mener at det finnes eksempler der fylkeskommunens areal- og transportplaner legger for sterke føringer på hvor og hva som kan bygges ut. Det står vi for. Selv om vi ikke er med på noen forslag i innstillingen, mener vi likevel at det vil være tilfeller hvor målet om fortetting for enhver pris f.eks. kan ødelegge for god distriktspolitikk og utvikling av bygder og utkanter i en kommune. Derfor er det, som flere har vært inne på, viktig ikke minst å lytte til dem med lokal kunnskap, lokalpolitikerne, og det lokale selvstyret i større grad enn det som ofte gjøres i disse tilfellene.

Statsråd Kjersti Stenseng [15:59:34]: Regjeringen har høye ambisjoner for boligpolitikken og har satt seg et ambisiøst mål om å sette i gang bygging av 130 000 boliger innen 2030. Byggebransjen er en konjunkturutsatt bransje. Kombinasjonen av lavt nyboligsalg og høye byggekostnader har skapt en veldig krevende situasjon på boligmarkedet. Jeg deler derfor representantenes bekymring for utviklingen, og jeg er veldig glad for at temaet blir satt på dagsordenen og diskutert.

Noe av det viktigste regjeringen gjør for å få fart på boligbyggingen, er å føre en ansvarlig økonomisk politikk. Hver eneste dag blir vi minnet om at vi lever i en urolig tid som også påvirker bolig- og byggebransjen. Da trenger vi trygg styring, bl.a. for å unngå ytterligere renteøkninger.

Regjeringen har satt i gang flere forenklingstiltak der målet er å gjøre det enklere, billigere og raskere å realisere gode boligprosjekter. Vi har bl.a. styrket Direktoratet for byggkvalitets arbeid med digitalisering av plan- og byggesaksprosesser, slik at det blir enklere og raskere å få saken sin behandlet. Vi har satt ned en arbeidsgruppe, som er nevnt flere ganger her, som i går kom med en lang liste med forslag til tiltak for raskere plan- og byggesaksprosesser. Vi har også foreslått lov- og forskriftsendringer som kan bidra til færre byggesøknader med mangler og mer forutsigbar tidsfristberegning.

Eierlinjen i det norske boligmarkedet står sterkt. Omtrent åtte av ti eier sin egen bolig. Jeg er opptatt av at vi gjennom boligpolitikken skal legge til rette for et velfungerende boligmarked med gode offentlige rammevilkår. Regjeringen bruker Husbanken aktivt, lånerammen er styrket med 13 mrd. kr. Det bidrar til å stimulere til byggeaktivitet, holde hjulene i gang i næringen og hjelpe flere inn på boligmarkedet. I vårt forslag til revidert budsjett for inneværende år foreslår vi å styrke lånerammen med ytterligere 1 mrd. kr.

Det er mange gode forslag og tema som blir brakt opp her. Jeg deler fullt ut målet om å få fart på boligbyggingen, å få enklere, raskere boligbygging, men jeg er uenig i forslagene her om at det er løsningen for å få det til.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [16:08:59] (ordfører for saken): Kommunene har stor frihet i arealplanleggingen, men må holde seg innenfor rammene gitt de nasjonale og regionale styringsdokumentene. Innsigelsesinstituttet er et viktig verktøy for å sikre nasjonale interesser i planleggingen og en forutsetning for at kommunene kan vedta planer med juridisk bindende virkning. Fremskrittspartiet sa i den foregående debatten at det hadde vært fire tapte år. Da lurer jeg på om representanten Amundsen ikke følger med i timen. Har han ikke fått med seg at vi har arbeidet med å digitalisere byggesaksprosessene, og at det har pågått i flere år og gitt store kostnadsbesparelser, både for utbyggerne og for kommunene?

Gjennom den digitale regelverksplattformen Fellestjenester BYGG blir nå byggesøknader kontrollert og sendt til riktig kommune gjennom Altinn. Halvparten av alle byggesøknader blir nå sendt digitalt, og nærmere 300 kommuner har skaffet seg eByggesøk som saksbehandlingssystem. Over 4,5 millioner naboer har mottatt digitalt nabovarsel, og løsningen har spart søkere for mer enn 1 mrd. kr bare i porto.

Direktoratet for byggkvalitet utarbeider stadig nye digitale veiledere om regelverket. Digital samhandling mellom sektorstyresmakt, kommune og søker forenkler saksbehandlingen. En løsning for automatisk saksbehandling av byggesøknader for arbeidslokaler gjør at Arbeidstilsynet mottar sin del av søknadene digitalt i 90 pst. av sakene, og saksbehandlingstiden er redusert fra åtte uker til tre minutter. Videre er det utarbeidet en digital tjeneste som gjør det raskere for de ansvarlige i en byggesak å signere på ansvarsretten i en byggesak. Digitalisering av byggesaksprosessen er et viktig satsingsområde for regjeringen, og i statsbudsjettet for 2025 fikk Direktoratet for byggkvalitet en varig styrking av sine driftsbudsjetter for å sette mer fart og kraft i dette arbeidet.

Regjeringen har sendt på høring forslag til lov- og forskriftsendringer som skal bidra til færre byggesøknader med mangler og mer forutsigbar tidsfristberegning. Nå har vi snakket mye om denne arbeidsgruppen, men den leverte altså sin rapport med 72 forslag til ytterligere tiltak som kan få fart på boligbyggingen, og regjeringen er, som kommunalministeren allerede har nevnt, i gang med å følge opp forslagene.

Mudassar Kapur (H) [16:11:55]: Jeg tror vi alle her i salen er enige om at for mange detaljerte krav kan gå og går ofte ut over kommunens mulighet til å tilpasse velferdstilbudet til sine innbyggeres behov. For mye statlig og fylkeskommunal innblanding bidrar til at ting går mye tregere enn det de hadde trengt å gjøre.

Høyre mener derfor at terskelen for å fremme innsigelser bør heves, for nettopp å styrke kommunenes selvråderett og det lokale selvstyret. Det er viktig å finne en god balanse mellom å gi kommunene frihet til å løse sine oppgaver, samtidig som vi sikrer nødvendig samordning, og ikke minst at det er god kvalitet i tjenestene som leveres. Det er også viktig å få til god samordning og samarbeid på tvers av kommunegrenser, der det trengs.

I tillegg til forslaget om innsigelser foreslås det flere tiltak som ville fått bygget flere boliger raskere, og Høyre støtter derfor to av forslagene som kommer i denne saken. Det ene forslaget vi støtter, er om avbyråkratisering og gjennomgang av fordyrende tekniske krav innenfor godkjente reguleringsplaner, fordi vi mener at innenfor godkjente reguleringsplan bør prinsippet om forenklet byggesak gjelde. Dette mener vi er viktige tiltak for å få bygget boliger både raskere og billigere.

Det andre forslaget vi støtter, er det som handler om frister. Dette forslaget sikrer at kommunene må behandle søknader innen fristen, og at oversittet frist medfører at tillatelse anses som gitt. Klare frister med konsekvenser vil tvinge fram effektiv saksbehandling, og dette vil gi både enkeltpersoner og utbyggere rask avklaring på om de kan starte sitt prosjekt eller ikke. Ingen skal måtte vente i månedsvis på svar fra kommunen på grunn av ineffektiv saksbehandling.

Jeg tar med dette opp de forslagene Høyre er en del av.

Kathrine Kleveland (Sp) [16:14:19]: Senterpartiet er opptatt av å legge til rette for lokalt selvstyre. I dag har vi altfor mange detaljerte krav som går ut over kommunenes handlingsrom til å skape gode tjenester for innbyggerne sine. Senterpartiet støtter derfor mange av forslagene i denne saken.

Vi må få en endring av dagens politikk hvor departementer, regionale planer og staten til tider gir motstridene innsigelser mot gode planer som kommunene har laget. Det er særlig krevende for mange kommuner at det kommer så mange innsigelser, så her trengs det en innstramming. Fortetting må skje etter kommunens ønsker, ikke etter press og føringer fra andre. Det handler kort og godt om kommunens selvstyre.

Til forslaget om at det kun kan fremmes innsigelse i arealsaker i spørsmål av vesentlig nasjonal betydning, så vil Senterpartiet understreke at jordvern selvfølgelig er av vesentlig nasjonal betydning. Jordvernet skal fortsatt stå sterkt. Det må det aldri sås tvil om.

Senterpartiet vil til slutt gjøre oppmerksom på at vi ved en feil ikke står inne i forslagene nr. 9 og 10 i innstillingen. Senterpartiet kommer derfor også til å stemme for forslagene nr. 9 og 10 i innstillingen.

Så tar jeg opp Senterpartiets forslag i saken.

Per-Willy Amundsen (FrP) [16:16:13]: Dette er et viktig forslag med konkrete punkter for å forenkle plan- og bygningsloven, få på plass raskere prosesser, mindre byråkrati, rimeligere kostnader og også mindre detaljerte krav. Dette vil i sum være svært godt for tilbudssiden, i den forstand at man kan få frem billigere, raskere og mer fornuftige prosesser og få boliger raskere, som da vil tjene folk flest. Dette er sentralt for å løse utfordringene i boligmarkedet.

Jeg får ikke tid til å gå gjennom hvert enkelt forslag, men jeg er veldig glad for at Høyre og særlig Senterpartiet støtter mange av våre forslag. Det er godt, særlig hva gjelder innsigelsesinstituttet, som på mange måter har vokst fullstendig utover sin tiltenkte rolle.

Da vi i Fremskrittspartiet satt i regjering sammen med Høyre, var vi med på å slå tilbake – for å si det sånn – mange av de innsigelsene som var et stort problem, en enorm hemsko, som stoppet utvikling og nye investeringer. Det gjorde vi fra departementet, i den forstand at vi i langt større grad ga kommuner og utbyggere medhold i de sakene som kom til behandling i departementet. Vi har en ganske konkret statistikk som viser resultatet av det. Det gjorde vi fra vi kom inn i departementet i 2013, og drev på med det i flere år. Det ga den konsekvens at særlig det som da het fylkesmannen, sørget for å være mer tilbakeholden, men også andre offentlige innsigelsesmyndigheter ble mer tilbakeholdne med å benytte innsigelsesinstituttet. Det var dermed dresserende, og vi fikk raskere prosesser.

Dette er glemt under denne regjeringen, dessverre. Jeg håper statsråden kanskje kan ta tak i det, for det er et problem – et veldig stort problem. Når man snakker med utbyggere, snakker med dem som prøver å dra i gang prosjekter, enten det er boliger som skal etableres, industri, næring, utvikling av lokalsamfunn, så er altså statsforvalteren den største motstanderen. Mange opplever statsforvalteren, men også andre offentlige myndigheter, som den store motspilleren når man prøver å etablere ting.

Det er veldig trist, for statsforvalteren skal forvalte det som er regjeringens politikk. Dersom det ikke er regjeringens politikk, og statsforvalteren er i ferd med å bli en stat i staten, må det gjøres drastiske tiltak. Derfor er et av våre forslag at statsforvalteren skal frakobles denne prosessen, og at vi skal gjenreise lokaldemokratiet, sånn at man har demokratisk mulighet til faktisk å skape sine egne lokalsamfunn.

Jeg tar opp våre forslag.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [16:19:39]: Forslagsstillarane er ganske til å kjenne igjen i at løysinga på dei fleste problem er avbyråkratisering og å forenkle byggesaksbehandlinga. Eg synest det har vore ganske godt forklart i førre sak av statsråden og også av saksordføraren i denne saka at det her har vore eit stort arbeid. Vi har også hatt møte i komiteen med myndigheitene som held på med dette arbeidet. Dei seier at dei et denne elefanten i små porsjonar.

Eg synest det er problematisk å støtte forslag som berre generelt seier at ein her skal avbyråkratisere og stramme inn med omsyn til statsforvaltaren. Statsforvaltaren følgjer dei lovene vi har vedteke. Viss Stortinget vil gjere noko med innseiingane, må vi eigentleg gå litt i oss sjølve og sjå på lovene og kva slags avgrensingar som skal liggje i bruken av areala.

Eg er grunnleggjande ueinig i at det alltid er sånn at det å fjerne avgrensingar er i tråd med det lokalbefolkninga ønskjer. Ofte er det meir utbyggarinteresser, kanskje i motsetnad til kva lokalsamfunnet ønskjer – kva dei som bur der, ønskjer. Kanskje er det ein skog ungane brukar å leike seg i, kanskje er det ei strand som er viktig rekreasjonsområde for dei som allereie bur der, kanskje er det eit verneområde og artar vi har eit spesielt ansvar for å ta vare på, som ligg til grunn for avgrensingane og avseiingane.

I innseiingsprosessane er det slett ikkje sånn at verneføremåla alltid er det som vinn fram – tvert imot. Eg synest «Norge i rødt, hvitt og grått», reportasjen NRK hadde på dette med bit-for-bit-nedbygging av natur, er eit veldig godt eksempel på at det slett ikkje er slik at det er verneinteressene som går sigrande ut av utbyggingssaker, tvert imot.

Kort og godt: SV støttar ikkje desse forslaga. Det å ha ein generell frist for saksbehandling og at dispensasjonssaker automatisk skal godkjennast, synest eg er ein farleg veg å gå. Det kan vere dårlege søknadar som eigentleg ikkje burde godkjennast, som ligg der, og at det tek lang tid å behandle fordi utbyggaren kanskje har gjort ein dårleg jobb med omsyn til lova.

Statsråd Kjersti Stenseng [16:22:55]: Med fare for å gjenta meg selv må jeg bare slå fast at regjeringen ønsker få fart på boligbyggingen. Da må byggesaksbehandlingen bli raskere og mer effektiv. Tilbake til arbeidsgruppen som leverte mange interessante forslag i går: Jeg tror mye av det kan svare ut det vi diskuterer nå, nemlig raskere plan- og byggesaksprosesser. Mange av forslagene har vi allerede tatt tak i. Jeg har bl.a. foreslått endringer i tidsfristreglene for byggesaksbehandling.

Plan- og bygningsloven er en samordningslov. Gjennom planlegging skal kommunene legge til rette for verdiskaping, næringsutvikling og tilstrekkelig boligbygging, men vi skal også ta vare på jordressursene våre, samiske interesser, klimahensyn og samfunnssikkerhet.

Innsigelsesinstituttet er viktig for å sikre nasjonale og vesentlige regionale interesser i kommunale arealplaner. Alternativet til samordning gjennom plan- og bygningsloven er at viktige interesser må avklares gjennom sektorlovbehandling ved gjennomføring av tiltak. Jeg tror på ingen måte at det er mer effektivt for utbyggere.

Forslagsstillerne vil fjerne innsigelsesretten til statsforvalterne og fylkeskommunene, begrense hvilke statlige fagmyndigheter som kan fremme innsigelser, og overføre klagebehandling til departementet. Jeg mener dette vil svekke helheten i arealforvaltningen, føre til mer sektorlovbehandling, skape mer byråkrati og fjerne effektiv lokal saksbehandling.

Jeg tror vi heller må styrke kommunenes plankompetanse og den tidlige dialogen mellom kommuner, private forslagsstillere og innsigelsesmyndigheter. Terskelen for å fremme innsigelser skal være høy. Det framgår av plan- og bygningsloven, som sier at innsigelser skal være begrunnet i vedtatte nasjonale og regionale mål, rammer og retningslinjer.

Jeg registrerer at kommuner og utbyggere i økende grad mener at innsigelser begrenser det kommunale handlingsrommet og forlenger planprosesser. Det kan jeg i en del tilfeller være enig i. Derfor vil jeg styrke dialogen med fagdepartementene og innsigelsesmyndighetene om hvordan vi kan bidra til raskere planprosesser og en mer effektiv og forutsigbar praksis på tvers av fylker. Vi må også sikre at innslagspunktet ligger på riktig nivå. Jeg skal vurdere om det er nødvendig å revidere rundskriv H-2/14, som handler om innsigelser.

Regjeringen skal fortsette arbeidet med å forenkle og effektivisere plan- og byggesaksprosesser, men det er viktig å gjøre det på en måte som ivaretar både lokale behov og nasjonale interesser.

Mudassar Kapur (H) [16:37:13] (ordfører for saken): Vi skal nå behandle et representantforslag fra stortingsrepresentantene Drevland Lund, Seher Aydar og Geir Jørgensen om å gjenreise en sosial boligpolitikk til beste for folk.

Først vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid i saken. I forbindelse med behandlingen har komiteen fått inn skriftlige høringssvar. I dette representantforslaget er det 30 forslag, og forslagsstillerne vil sikkert selv redegjøre for forslagene sine senere i debatten. Jeg regner også med at de andre partiene vil redegjøre for sine standpunkter.

Jeg går da over til Høyres synspunkter i saken. Det er en sterk tradisjon for å eie egen bolig i Norge, og selveierdemokratiet er en bærebjelke i vårt samfunn. Det bidrar til et mangfoldig privat eierskap, økt sparing og gode bomiljøer. Å eie egen bolig gir større økonomisk trygghet og forutsigbarheten for familiene og kan ha en positiv effekt på barns oppvekst.

Omtrent 80 pst. av innbyggerne eier sin egen bolig, og hele 90 pst. eier sin egen bolig i løpet av livet. Dette er en tradisjon vi må verne om. Samtidig opplever mange at det blir vanskeligere å komme inn på boligmarkedet, spesielt i pressområder der prisene stadig når nye høyder. Hovedårsaken til at boligprisene går opp, er en ubalanse mellom tilbud og etterspørsel.

I representantforslaget fremmes det 30 ulike forslag. Jeg har ikke tid til å kommentere hvert enkelt, men jeg ønsker å trekke fram de to siste forslagene om bostedløshet. Det er et viktig tema. I perioden 2012 til 2020 ble antallet bostedsløse nesten halvert, men nå ser man at utviklingen har snudd. Kirkens Bymisjon slo alarm tidligere i år om at 7079 husstander var i midlertidig botilbud i Norge i 2024, og av disse var 645 barnefamilier bostedsløse. Det er tre ganger så mange som samme statistikk viste i 2020.

Den negative utviklingen krever tiltak, og det er et politisk ansvar å hjelpe vanskeligstilte med å komme seg inn på boligmarkedet og motvirke at innbyggerne i Norge blir bostedsløse. Derfor har Høyre i Stortinget et eget representantforslag om å utarbeide en ny nasjonal boligsosial strategi, slik at arbeidet med bostedsløshet kommer i gang på nytt igjen på en god måte, og at vi sørger for at trykket holdes oppe i en såpass viktig sak. Selv om vi ikke er enig i inngangen i akkurat disse forslagene, mener jeg allikevel det er bra at de løftes fram. Jeg håper Rødt vil støtte Høyre i vårt mer treffsikre forslag når det etter hvert kommer til behandling.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [16:40:39]: For Arbeiderpartiet er det viktig å føre en sosial boligpolitikk som sikrer alle et godt sted å bo, med forutsigbarhet og trygghet. Arbeiderpartiet er opptatt av at man gjennom boligpolitikken skal legge til rette for et velfungerende boligmarked med gode offentlige rammevilkår, slik at færrest mulig blir vanskeligstilt på boligmarkedet.

For at flere skal få en god og trygg bosituasjon, er regjeringen opptatt av å føre en ansvarlig økonomisk politikk for å redusere prisveksten og stoppe renteøkningen. Husbankens låneramme er styrket med 70 pst., og regjeringen gjør det enklere og raskere å realisere boligprosjekter. I tillegg er bostøtten styrket flere ganger, både i 2024 og i 2025.

Regjeringen har hatt på høring et forslag om at kommunene i arealplan kan gi planbestemmelser i utbyggingsområder om flere ikke-kommersielle boligtyper, som studentboliger og kommunale utleieboliger. Forslaget om studentboliger som eget arealformål er vedtatt i ny kart- og planforskrift og trer i kraft 1. juli i år. Regjeringen jobber videre med oppfølgingen av de øvrige forslagene i høringen og kommer tilbake til saken så snart som mulig.

Regjeringen jobber også med å effektivisere, digitalisere og standardisere plansystemet. Kommunal- og distriktsdepartementet veileder kommuner, fylkeskommuner og andre deltakere i planprosessen, bl.a. gjennom digitale landsdekkende kanaler, som planlegging.no.

Å sikre studentene flere rimelige boliger er viktig for et sunt leiemarked. Siden 2022 har Arbeiderpartiet sørget for tilskudd til bygging av totalt 8 184 nye studentboliger og bedre økonomiske rammer ved å øke kostnadsrammen og tilskuddssatsene til bygging. Det har hatt effekt. Nå er det rekordhøy byggeaktivitet, med 5 000 studentboliger under bygging. Hovedvekten av de nye tilskuddene har gått til studentboliger i de største studiebyene, der behovet er størst. Det bidrar også til å redusere presset på det private, ordinære leiemarkedet. I 2025 ble antallet tilsagn til bygging av studentboliger økt fra 1 650 til 3 050. Tilskuddssatsen ble økt til 40 pst. av kostnadsrammen for hele landet.

Husleieloven spiller en viktig rolle for husholdningenes botrygghet og forutsigbarhet på leiemarkedet. Regjeringen ønsker å fornye loven, og vi vil gjøre endringer som bedrer leiernes botrygghet. I NOU-en Ny boligleielov har husleielovutvalget levert en grundig utredning som gir oss et godt grunnlag for å fornye husleieloven.

Kathrine Kleveland (Sp) [16:43:53]: Senterpartiet støtter forslaget om å be regjeringen legge til rette for bygging av flere rimelige studentboliger gjennom Husbankens tilskuddsordning. Studentboliger er et godt tiltak for studentene, og det hjelper på boligmangelen og en byggebransje som sliter.

I distriktene er det store utfordringer med boligmangel, så dette gjelder slett ikke bare byene. Senterpartiet var med på å gjenreise Husbanken da vi var i regjering. Vi økte lånerammen i Husbanken med 13 mrd. kr i den perioden Senterpartiet satt i regjering. De siste årene har rundt 1 mrd. kr av Husbankens låneramme gått til lån til utleieboliger og lån til boligkvalitet i distriktskommuner i sentralitetsklasse 5 og 6.

Det er viktig at regjeringen følger opp dette viktige arbeidet, bl.a. i bygdevekstpilotene. Derfor stemmer vi for de forslagene som omhandler Husbankens mulighetsrom i distriktskommuner. Vi ber regjeringen utrede handlingsrommet for rentekompensasjon ved kommunale boliginvesteringer for distriktskommuner. Vi ber også regjeringen utrede et eget distriktstilskudd under Husbanken som skal gå til privatpersoner eller boligbyggelag som vil bygge ut nye boliger i distriktskommunene.

Til slutt vil jeg ta opp de forslagene Senterpartiet er en del av.

Per-Willy Amundsen (FrP) [16:45:45]: Når jeg leser representantforslaget og forslagene fra Rødt, aner jeg nesten ropet etter Einar Gerhardsen og 1950-tallets løsninger. For all del, det var viktige politiske løsninger som kom på plass etter annen verdenskrig, etter 1945 og på 1950-tallet, da store deler av Norge var brent ned. Nord-Troms og Finnmark måtte gjenreises fullstendig i sin helhet. Man hadde mangel på kapital, og man hadde ikke et marked som fungerte. Da måtte man ta i bruk statlige virkemidler. Derfor etablerte man også Husbanken. Husbanken var sentral, den var viktig, og man hadde ingen alternativ. Det var helt andre løsninger som krevdes den gang.

I 2025 ser verden ganske så annerledes ut. Vi har kapital tilgjengelig. Vi har private bedrifter som er i stand til å håndtere store prosjekter, bygge boliger og utvikle lokalsamfunn. Man trenger ikke statlige virkemidler i den grad man har hatt tidligere. Verden er annerledes. Så må man gjerne ønske seg tilbake til 1950-tallet, men 1950-tallets løsninger er avleggse – dessverre, for dem som kanskje skulle ønske seg dem. Når man da leser hva som er viktig, vet jeg ikke hvor mange ganger dette ordet ikke-kommersiell boligbygging går igjen, i forslaget fra Rødt, men det er mange ganger. Det jeg ikke klarer helt å få tak på, er: Hva er egentlig ikke-kommersiell boligbygging – for hvis det er ikke-kommersielt, kan det jo umulig være bedrifter som bygger disse boligene? Ja, hvem er det? Er det et kollektiv av arbeidere? Altså hvem er det som skal gjøre dette dersom man ikke skal bruke kommersielle bedrifter til å bygge boliger? Jeg er veldig redd for at det blir veldig få boliger bygd med den type tiltak.

Dernest ser man at man løfter frem kommunale boliger som liksom en hederssak som skal rydde opp i boligmarkedet. Da bør det være all grunn til å advare. Da kan man bare se til Europa, hvor man har en stor andel kommunale boliger, også i Danmark og Sverige, og hvor man har enorme integreringsproblemer knyttet til det. Noe av det viktigste vi kan sørge for, er at folk eier sin egen bolig. Det er et av de viktigste tiltakene mot gettoisering, men heller ikke det evner Rødt å se. I det hele tatt er dette oppskriften på en negativ utvikling, færre boliger og større fattigdom og kriminalitet.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [16:48:59]: Først vil eg takke Raudt for å fremje mange gode forslag. Vi i SV støttar veldig mykje av dette, men ikkje absolutt alle forslaga.

Eg trur at det er svært viktig nettopp å få bygd opp ein ikkje-kommersiell utleigesektor. Sidan det var etterspurt her no, kan eg forklare det: Det er sjølvsagt slik at den som byggjer bustadene, skal få dekt kostnadene med å byggje dei. Det vil alltid måtte vere slik, også i ein ikkje-kommersiell marknad. Men når det er snakk om ikkje-kommersielle bustader, er det rett og slett at ein har ein viss priskontroll på husleiga, og at ein også har ei prioritering av kven som får bustadene. Det er det vi manglar no i bustadpolitikken, etter 50 år med frislepp, der det einaste kriteriet er kven som har pengar, og den som har mest pengar, får bustaden. Det er det som skaper klassedelte byar. Vi fekk eit veldig godt eksempel på det då komiteen var i Paris, med det store utbyggingsområdet som vi besøkte. Der var det 50 pst. kommunale bustader, det var prioritert kven som skulle få dei, og også regulert husleige. Det var også reine sjølveigarbustader i det same. Difor støttar vi desse forslaga, for vi trur det rett og slett er noko som det er stort behov for i norsk bustadpolitikk no, når over ein million leiger. Det er ikkje berre i Noreg dette skjer, men eigarlinja er ikkje god nok for å løyse desse problema. Den historiske erfaringa frå 1950-talet er ikkje at ein skal byggje sameleis som på 1950-talet, men det verka faktisk veldig godt for å skaffe bustader til alle som hadde bruk for bustader.

Vi støttar at Husbanken må brukast aktivt inn i dette for å få det til. Vi tenkjer også at det hadde vore ein fordel om kommunane kunne kjøpe ein del bustader til kostpris, altså ikkje nødvendigvis til marknadspris. Det er eit grunnleggjande prinsipp at ein skal få dekt kostnadene når ein byggjer, men det er ikkje nødvendigvis ein menneskerett at det er marknaden og den som har mest pengar til å betale med, som skal få alle bustadene, verken til å eige eller leige, viss ein skal sørgje for at alle har ein plass å bu.

Eg tar opp SVs forslag.

Tobias Drevland Lund (R) [16:51:59]: Jeg synes det første minuttet av Amundsens innlegg egentlig var ganske bra, men i de to andre raknet det litt, så la meg ta for meg Rødts syn på denne saken.

Rødt fremmer 30 forslag her i dag, og ingen får flertall, ikke ett eneste ett, og det er dessverre synd, for hva trengs i boligpolitikken? Jo, politikk. Vi må tørre å ta tilbake kontrollen, tørre å ta politisk styring, og ikke bare på autopilot la markedet herje med folk, som vi har forsøkt helt siden 80-tallet, før jeg ble født.

LOs boligindeks viser at fra 2015 til 2025 har det vært et dramatisk fall i andelen boliger vanlige arbeidsfolk har råd til å kjøpe, fordi boligprisene har vokst fortere enn lønningene. Det betyr at veldig mange yrkesgrupper ikke har råd til å bo der arbeidsplassene er, sier Fagforbundets leder Mette Nord. Rødt mener vi må gjenreise Husbanken som det viktigste boligpolitiske verktøyet. Og boligbyggingen er på det laveste nivået siden 1946. Likheten mellom 1946 og i dag er at det også nå er behov for en aktiv boligpolitikk og en sterk husbank. Husbanken var selve bærebjelken i den sosiale boligpolitikken som ble ført i tiårene etter krigen, som den gangen finansierte størsteparten av boligene som ble bygd i Norge, helt fram til 1990-tallet, noe som i sin tur ga vanlige folk med vanlige inntekter muligheten til å kjøpe seg sitt eget sted å bo.

Rødt foreslår også utbygging av en allmenn boligsektor i Norge, slik som de blant annet har i Danmark. For å starte utbyggingen av en slik boligsektor må plan- og bygningsloven endres slik at kommunene kan stille krav til at en viss andel av boligene som bygges, skal være allmenne boliger utenfor markedet som er prisregulerte.

Rødt mener at modellen med leieboersamvirker, som blant annet Leieboerforeningen har utarbeidet, bør ses på som en av flere modeller for ikke-kommersiell utleie av leieboliger.

Husbanken må også få en ledende rolle i finansiering av utbyggingen av den allmenne boligsektoren, og så bør staten som en stor tomteeier stille til disposisjon de store arealene og store områdene de har, for nettopp å bygge allmenne boliger i de arealene. Da kan jeg også nevne Bane Nor som en stor tomtearealeier som spekulerer og opererer som en hvilken som helst annen privat bedrift.

Men boligpolitikk er ikke bare politikk for byene. Vi trenger også boligpolitikk for folk i distriktene, og skal vi nå målsettingen i distriktsmeldingen om å øke folketallet i distriktskommunene på sentralitetsnivå 4, 5 og 6, trengs det en aktiv boligpolitikk for distriktene. Derfor foreslår vi tiltak som rente- og momskompensasjon for boligstiftelser og mener at det bør vurderes. Husbanken bør kunne yte tilskudd til flere distriktskommuner enn i dag, og Husbankens distriktsrettede virkemidler må styrkes.

Jeg innser at jeg må tegne meg på nytt for et nytt innlegg.

Statsråd Kjersti Stenseng [16:55:14]: Jeg er veldig glad for den oppmerksomheten boligpolitikken får om dagen. Regjeringen er opptatt av å føre en sosial boligpolitikk som skal sikre alle et godt sted å bo, med forutsigbarhet og trygghet. Vi ønsker å sikre gode boforhold både for dem som eier sin egen bolig, og for dem som leier.

I 2024 la regjeringen fram boligmeldingen, som presenterer fire innsatsområder i boligpolitikken: Flere skal ha mulighet til å eie sin egen bolig, leiemarkedet skal være trygt og forutsigbart, vi skal ta vare på de boligene vi har, og bygge de vi trenger, og vi må forsterke innsatsen for dem som ikke klarer å skaffe seg eller beholde en egnet bolig.

Å skaffe seg en bolig er først og fremst noe hver og en av oss har ansvar for selv. Jeg er opptatt av at vi gjennom boligpolitikken skal legge til rette for et velfungerende boligmarked med gode offentlige rammevilkår, slik at færrest mulig blir vanskeligstilt på boligmarkedet. Kombinasjonen av økte renter, bokostnader og leiepriser har skapt en veldig krevende situasjon på boligmarkedet, og vi må jobbe på flere fronter for å bedre situasjonen. Vi må sørge for at det bygges flere boliger – det er en hovedårsak til det presset vi opplever nå –, og vi må stimulere til at det blir enklere og mer forutsigbart å realisere flere gode boligprosjekter.

Husbanken er nevnt av flere og er en viktig støttespiller for kommunene. Vi har styrket lånerammen til Husbanken med totalt 13 mrd. kr og foreslår nå å styrke den ytterligere. Vi har styrket bostøtten i flere runder, både i 2024 og i 2025. Vi gir mer tilskudd til studentboliger, og det bygges rekordmange nå. Vi jobber også for å fornye husleieloven.

Noe av det aller viktigste regjeringen kan gjøre, er å føre en ansvarlig økonomisk politikk, og det må vi fortsette med for å få kostnader og renter ned.

Det viktigste målet med boligpolitikken er at alle har et godt sted å bo. Vi skal fortsette å jobbe for å bevare det, og ikke minst styrke innsatsen.

Tobias Drevland Lund (R) [17:08:05]: Jeg skal nødig ikke forlenge debatten for mye, men representanten Amundsen spurte hva disse ikke-kommersielle boligene innebærer. Det er for så vidt et godt spørsmål, for det kan virke litt fjernt i Norge å snakke om noe som skal være utenfor det ordinære markedet, men det er noe som ikke er fjernt hvis vi bare ser på våre naboland, som f.eks. Danmark, som vi ser mye til.

Denne komiteen har jo vært på komitéreise til nettopp Danmark og lært om de allmenne boligene som de har i Danmark. Det er ikke snakk om kommunale boliger, men det er snakk om boliger som drives av ikke-kommersielle, altså nonprofit-stiftelser. Det er egentlig en ganske god beskrivelse av hva den allmenne boligsektoren i Danmark er, bl.a. i boligmeldingen, som regjeringen kom med for over et år siden. Der skriver regjeringen:

«Allmennbustader i Danmark utgjer om lag 20 prosent av bustadmassen. Bustadane er ikkjekommersielle og husleiga skal berre dekkje bygging og drift av bustadene. Kommunane kan sjølv bestemme kven som skal tildelast ein bustad. Såkalla allmenne bustadorganisasjonar byggjer bustadene, og kommunen har tilsyn med at dei byggjer i tråd med lovverket. Almennbustadlova styrer bygging av bustadene. Finansiering er samansett. I 2015 blei planlova endra slik at kommunane kan stille krav om at opptil 25 prosent av bustadene i eit nytt lokalplanområde skal vere bustader omfatta av almennbustadlova.»

Det er nettopp det, det siste her, vi foreslår. Skal vi klare å få på plass en sånn sektor i Norge, må det også være verktøy og muligheter for kommunene å stille krav om at en viss andel av boliger i boligmasse skal være nettopp ikke-kommersiell. Det er egentlig ikke snakk om at alle skal bo i kommunal bolig. Tvert imot: Det er snakk om at noen boliger skal være utenfor det kommunale og utenfor det private, men være prisregulerte ikke-kommersielle allmenne boliger.

Vi trenger ikke å tenke oss til et fjernt land eller en annen tid; dette skjer i Norden. Norge er dessverre et boligpolitisk u-land på veldig mange områder. Vi ligger langt etter. De siste 40 årene har vi latt markedet dure på. Resultatet er at arbeidsfolk med vanlige inntekter knapt har råd til å kjøpe seg et sted å bo, i hvert fall i pressområdene. Det er det som er resultatet av dagens politikk.

Det at Rødt nå prøver å tenke nytt, prøver å komme med forslag til endringer, til reguleringer, til å ta kontrollen over boligpolitikken tilbake, burde egentlig møtes med litt mer nysgjerrighet og entusiasme enn fordømmelse fra første stund. Jeg mener hvert fall at det er veldig mye å lære av det vi gjorde riktig i Norge etter krigen.

For å referere tidligere arbeiderpartistatsminister Trygve Bratteli: Han uttalte den gangen han var finansminister på 1950-tallet at det er en menneskerett å eie en egen bolig, men han sa samtidig at ingen skal tjene seg rike på andres bolignød.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [17:11:27]: Eigarlinja har stått veldig sterkt i norsk bustadpolitikk heilt sidan etter krigen, men så skjedde det ei deregulering i 1980, der ein gjekk frå å ha meir regulering av bustadmarknaden til at ein sa at dette her er eit privat ansvar, og det er marknaden, pris, tilbod og etterspørsel som skal styre prisane. Det gjer at vi nesten ikkje har noko anna verkemiddel enn at det er god og rask planregulering, og så er det den som betaler mest, som får bustadene.

Eg meiner at desse forslaga her kunne vere med på å lage til ein sektor og ein bustadpolitikk også for dei 24 pst. i Norge som leiger bustad. Mange leiger bustad fordi dei ønskjer å leige, men dei aller fleste hadde gjerne ville eigd, viss dei hadde hatt ein foreldrebank, viss dei hadde hatt ei løn, og viss dei hadde eit liv som gjorde at det var mogleg å få eige. Eg er heilt sikker på at det ville løne seg for samfunnet å bruke meir midlar på å skaffe ein tryggare busituasjon for folk.

Eg må seie litt meir om dei forslaga som vi ikkje støttar. Når det gjeld det med definisjon på ikkje-kommersiell bustad, sa statsråden at det er vanskeleg, men det er også vedteke. Det har Stortinget allereie vedteke i ein budsjettavtale med SV. Det fekk fleirtal, men det har ikkje kome nokon definisjon.

Så er det dette at regjeringa skal fremje forslag til ein regel som vil gjeve kommunen høve til å stille krav til utbyggjarar om at ein viss del av bustadene i eit utbyggingsprosjekt skal reserverast til kommunale bustader. Det er vi for, men at kommunen skal kjøpe eller leige leilegheiter under marknadspris, trur vi er vanskeleg å kunne krevje, sånn som det er no.

Forslag 28 står vi ikkje inne i, men eg vil melde ifrå om at vi skal stemme for det, for det å styrkje plankompetanse i kommunane trur eg er kjempeviktig framover.

Elles håper eg verkeleg, om desse forslaga ikkje får fleirtal no, at det i neste stortingsperiode kjem eit endå sterkare trykk på det å skaffe alle ein bustad som dei har råd til.

Mudassar Kapur (H) [17:15:18] (ordfører for saken): La meg først starte med å takke komiteen for godt samarbeid i denne saken. I forbindelse med behandlingen har komiteen fått inn syv skriftlige høringssvar. I dette representantforslaget er det foreslått seks forslag, og forslagsstillerne vil sikkert redegjøre for sine egne forslag senere i debatten. Jeg regner også med at de andre partiene vil redegjøre for sine respektive standpunkter.

Så over til Høyres syn på saken. Tall fra SSB viser at over 18 pst. av alle innbyggere bodde i en leid bolig i 2024. Det er mange årsaker til at folk ønsker eller har behov for å leie bolig. For eksempel kan det være fint med fleksibilitet når man er student, er i etableringsfasen eller i en periode hvor det er uhensiktsmessig å eie egen bolig. Det å leie bolig skal alltid være et godt og trygt alternativ. Det må være forutsigbart, både for utleier og for leietaker.

Vi i Høyre mener at det er viktig at vi ser boligpolitikken under ett. Det å bygge flere boliger og dermed øke tilgangen på boliger, vil bidra til å holde leieprisene nede. Det vil også selvfølgelig bidra til at man får denne balansen mellom tilbud og etterspørsel vi alle er opptatt av, og at den kommer på rett sted.

Det at tilgangen på leieboliger de siste årene har gått ned, har hatt som konsekvens at leieprisene i deler av landet har gått opp. Derfor er det viktig å føre en politikk som bidrar til at man fortsetter å bygge flere boliger. Det har vært veldig mye snakk om boligpolitikk i dag, og jeg vet at statsråden i hvert fall har måttet forsikre Stortinget om at vi må tro henne på hennes ønsker om å bygge bolig. Det er selvfølgelig det operative som teller, men jeg tror vi har en felles interesse her i salen om å bidra til å få opp byggetakten og få ned byggekostnadene. Jeg tror dessverre at SVs forslag ikke vil bidra til verken det ene eller det andre i positiv favør.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [17:17:48]: Leiemarkedet skal være trygt og forutsigbart. Leiemarkedet har i mange år fått for liten oppmerksomhet, til tross for at 1 million innbyggere leier boligen sin. I 2024 la regjeringen fram boligmeldingen, hvor leiemarkedet er framhevet som et av fire innsatsområder i boligpolitikken. Stortingsmeldingen introduserer en fornyet leiemarkedspolitikk med klare mål: sikre trygge og stabile leieforhold, et tilstrekkelig utleietilbud, solid kunnskapsgrunnlag om leiemarkedet og en bærekraftig kommunal utleiesektor.

Husleieloven spiller en viktig rolle for husholdningens botrygghet og forutsigbarhet på leiemarkedet. Vi ønsker å fornye loven. I NOU-en om ny boligleielov har husleielovutvalget levert en grundig utredning som gir oss et godt grunnlag for å fornye husleieloven. Utredningen viser også at det er delte meninger i utvalget om hvor mye det er mulig å øke leiernes rettigheter, uten at det går på bekostning av insentivene til å leie ut og dermed størrelsen på tilbudet av leieboliger.

Husleielovutvalget har foreslått flere lovendringer som kan styrke leiernes botrygghet og kontroll over egen bosituasjon. Blant annet foreslår utvalget å gi leieren en ufravikelig rett til å si opp leieavtalen når som helst, øke minstetiden for tidsbestemte leieavtaler fra tre til fem år og gi leierne rett til å kreve forlengelse av visse leieavtaler.

Regjeringen jobber nå med en lovproposisjon til Stortinget som ser helhetlig på lovforslagene fra utvalget. I dette arbeidet må det søkes rett balanse mellom rettigheter og plikter til både leiere og utleiere. Både de som leier, og de som leier ut, skal oppleve at loven legger til rette for trygghet og forutsigbarhet på kort og lang sikt. Loven skal ivareta både dem med et akutt og kortvarig boligbehov, og dem som leier hele livet. Som utvalget selv skriver, skal loven stå seg over lang tid og sette rammer som fungerer i tider med høy etterspørsel etter leieboliger, men også i tider der tilbudet overgår etterspørselen, og leieprisveksten er lav.

Vi ser fram til å legge fram en ny husleielov til høsten.

Per-Willy Amundsen (FrP) [17:20:47]: Det er ikke veldig stor uenighet om problembeskrivelsen. Det bygges for få boliger, de er for dyre – og her kommer noen forslag som handler om utleie. Da ser man det åpenbare: Sosialistisk Venstreparti – og for så vidt hele venstresiden – har en manglende forståelse om hvordan markedet fungerer, og hvordan man best kan få på plass flere tilgjengelige boliger for folk flest.

Jeg begrunner det med at man igjen peker på disse ikke-kommersielle løsningene, som vi vet vil være mindre effektive når det gjelder å få flere boliger. Nok en gang er det staten og tilskudd som skal løse problemet, all den tid vi vet at er det noe staten er dårlig på, så er det å løse problemer som markedet gjør utmerket mye bedre. Det er boligmarkedet et eksempel på enten det er snakk om å eie eller å leie.

Det som gjør saken dobbelt uforståelig, er at SV her har en rekke forslag som vil medføre at det blir vanskeligere å være utleier. Dersom man ønsker flere tilgjengelige boliger for utleie, bør man gjøre det mer attraktivt – ikke ønske å straffe og gjøre det så vanskelig som mulig å være utleier: Men det er altså sånn man leser forslagene fra SV. Dersom disse forslagene hadde fått gjennomslag, ville det skapt enda større uforutsigbarhet for utleier, og flere rettigheter for dem som leier, på bekostning av utleier. Det gjør det mindre attraktivt å leie ut. Det ser det ut ikke ut som venstresiden forstår, men det er en del av forklaringen på problemet som denne regjeringen har skapt – for stadig vekk ønsker man å straffe dem som leier ut. Man har gjort det med skattesystemet, med den såkalte beskatningen av sekundærboliger, noe som gjør det mindre attraktivt å sitte med en bolig som man leier ut. Samtidig ser vi her at man foreslår tvang med tanke på hvordan kontrakter skal fungere og gjøre det mindre attraktivt å være utleier.

Dette er nok et forslag fra venstresiden som gjør det stikk motsatte av det man presumptivt gir inntrykk av at man ønsker å gjøre.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [17:23:58]: Dette er tredje forslaget om bustadpolitikk som SV fremmar etter jul. Vi hadde eitt om å byggje for å bu, som fokuserte spesielt på det å byggje. Vi hadde eitt om å ta alle bustader i bruk – om kva kan ein gjere for å få oversikt og bidra til at fleire bustader blir leigde ut. Og så har vi dette, som går meir på leigetakarar og ein tryggare leigemarknad.

Eg må seie at eg er veldig skuffa over at vi ikkje behandlar nokon lovproposisjon i dag. Lovforslaga frå den første delbehandlinga av husleigelova, den første rapporten som husleigeutvalet kom med, og desse forslaga som vi har kome med, som er knytte til nokre av dei forslaga som var der, har i media og ute i samfunnet blitt tolka som ei katastrofe for dei som leiger ut bustader. Eg synest det er å blåse desse problema veldig opp og skremme folk. Det er ikkje sånn at desse forslaga er så radikale at det blir umogleg å leige ut. Det er ei lita skjerping som gjer at ein kan skape meir butryggleik for dei som leiger bustad. Ein treng å prioritere dette over behovet for å ta mest mogleg leige. Eg synest det er urimeleg at den som leiger ein bustad, ikkje skal kunne seie opp ein avtale når det skjer ting i livet som gjer at ein må flytte – kanskje ein mister jobben og må flytte –, og at ein blir sitjande i tidsbestemte avtalar der ein må drive med framleige og kanskje betale dobbel leige i ein periode. Så vil det sjølvsagt i eit sånt husleigelovforslag vere grunnar som gjer det legitimt å seie opp ein leigebuar. Viss det er grove brot på dei pliktene leigetakaren har, vil det sjølvsagt vere reglar i lova som gjer at ein kan seie opp.

Desse forslaga meiner eg det ville vere klokt å vedta, ikkje minst det å få på plass tilskot til utleigebustader, som også var eit tema i den førre saka. Vi må få på plass ein politikk for dei som har låge inntekter, og som ikkje greier å ha gode og trygge buforhold i leigemarknaden i dag. Då er husleigelov og bygging av bustader som er rimelege, der staten bidreg med ein del av finansieringa, heilt nødvendig.

Eg tek opp forslaga våre.

Tobias Drevland Lund (R) [17:27:14]: Vi har nå over en million leietakere i Norge. Husbankens statusrapport for leiemarkedet i 2024 slår fast at fra 2015 til 2023 har antallet leietakere økt dobbelt så mye som befolkningsveksten. SSB viser at det har vært en økning på omtrent 130 000 siden 2015. Men hvem er disse? Ofte kan man få inntrykk av at leietaker er noe man bare er midlertidig, at det er en midlertidig status man har i påvente av å kjøpe seg en egen bolig, men i boligmeldingen kan man lese at litt under halvparten av landets leietakere er langtidsleietakere. Langtidsleietakere er personer over 30 som har leid bolig i over fem år. Dette tallet har vært økende de siste årene. I boligmeldingen står det at 38 pst. av langtidsleietakerne i 2021 kunne regnes som vedvarende vanskeligstilte på boligmarkedet. Det betyr at de vi her snakker om, på godt norsk er folk med dårlig råd. Det er minstepensjonisten, det er den uføre, det er alenemoren, og det er den lavtlønte butikkmedarbeideren som prøver å samle sammen nok penger til å komme seg inn på boligmarkedet, men som først og fremst sliter med å betale husleien hver måned.

Det må tas politiske grep i leiemarkedet for å bremse de galopperende prisene for landets leietakere, men det trengs også en ny husleielov. Da vi behandlet kommunaldelen i statsbudsjettet i fjor, sto det følgende i innstillingen fra komiteen:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Rødt, viser til omtalen av vedtak 88 (2022–2023) i Meld. St. 4 (2024–2025), hvor regjeringen ikke legger opp til at en ny lov skal behandles i inneværende stortingsperiode, slik anmodningsvedtaket krever. Flertallet forutsetter at en ny lov behandles i inneværende periode.»

Så ved flere anledninger, med både Arbeiderpartiet og Senterpartiet ved roret, har altså regjeringen blitt bedt av Stortinget om å levere på dette, men det er dessverre bare å slå fast at det er en forspilt mulighet, og at et rød-grønt flertall på Stortinget, med 100 rød-grønne mandater, ikke evner å bli enige om nødvendige forbedringer for landets en million leietakere. Jeg er helt sikker på at hvis Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Rødt – og gjerne med andre gode krefter – hadde satt oss sammen og sett på dette, så kunne vi fått til en enighet.

På en rekke områder kan en ny husleielov gjøre hverdagen bedre for leietakerne. Det gjelder fortrinnsrett til ny kontrakt for å sikre stabilitet, det kan være ved at retten til å si opp leiekontrakter slås utvetydig fast, eller at minstetiden for leieavtaler økes fra tre til fem år. Den eksisterende husleieloven ble til i en helt annen tid, verden har forandret seg ganske mye siden den gang.

Så er det også bare å slå fast at forslagene som behandles i dag, får bred støtte fra veldig mange som har sendt inn skriftlige høringsinnspill. Jeg viser til forslagene som Rødt er en del av.

Kjersti Stenseng (A) [17:30:33]: Som forslagsstillerne er jeg opptatt av at leiemarkedet skal være trygt og forutsigbart. Og leiemarkedet har i for mange år fått for lite oppmerksomhet, til tross for at en million innbyggere leier boligen sin. I Bustadmeldinga er leiemarkedet ett av fire innsatsområder i boligpolitikken. Den introduserer en fornyet leiemarkedspolitikk med mål om å sikre trygge og stabile leieforhold og et tilstrekkelig utleietilbud og øke kunnskapsgrunnlaget om leiemarkedet.

Regjeringen jobber langs flere linjer for å bedre situasjonen i leiemarkedet, og det å få fart på boligbyggingen kan på sikt dempe leieprisene. Lånerammen til Husbanken er høy, og bostøtten er styrket. Det er også veldig positivt at kommuner og andre aktører prøver ut alternative modeller for å utvikle boligtilbud for en bred målgruppe.

Vi har også bedt Husbanken om å støtte alternative boligmodeller, blant annet gjennom tilskudd til boligtiltak. Og Leieboerforeningen, som har vært nevnt her tidligere, har fått midler til å se på om de kan utvikle en samvirkemodell for ikke-kommersielle leieboliger. Studentboligbyggingen er rekordhøy, og i 2025 får altså over 3000 studentboliger tilskudd.

Jeg vet at mange i denne salen er utålmodige med å få fornyet husleieloven. Det er høyt prioritert i mitt departement. Husleielovutvalget foreslo lovendringer som kan styrke leiernes botrygghet og gi dem bedre kontroll over egen bosituasjon. Utvalget leverte et godt grunnlag. Høringsinnspillene viser delte meninger om forslagene, og jeg er opptatt av at vi skal finne en god balanse mellom rettigheter og plikter for både leiere og utleiere.

Jeg vil til slutt forsikre om at vi jobber på spreng for å legge fram en ny husleielov, og jeg har også sagt flere ganger at jeg skulle ønske at vi hadde kommet lenger, men det er rett og slett et komplisert arbeid og mange ulike meninger, og jeg er opptatt av at vi skal legge fram en godt gjennomarbeidet og godt balansert husleielov når vi legger fram den så snart som mulig.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [17:38:14]: Det blei sagt her frå talarstolen at vi har nokre forslag som er veldig dårlege, og at vi ikkje forstår marknaden, og at ikkje noko av dette her vil løyse situasjonen for dei som treng ein meir stabil leigesituasjon.

Då lurer eg berre på dette: Noreg er eit av dei mest liberaliserte landa når det gjeld bustadmarknaden. Det er berre Ungarn som er meir frisleppt enn Noreg. Rundt oss har vi Leieboerforeningen, vi har LO, vi har Fagforbundet, vi har Kirkens Bymisjon. Både organiserte og uorganiserte leigetakarar roper på ein ny bustadpolitikk som skaper meir føreseielegheit og butryggleik for folk, særleg dei med låge inntekter. Marknaden fiksar ikkje det. Det er for dyrt å byggje til at denne gruppa her kan kjøpe bustadene sine. Dei får ikkje startlån eingong. Her har vi eit politisk ansvar, og det hastar, for det er mange fleire som skal leige no enn det har vore før. Kommunane har busett 90 000 ukrainarar, og dei har ikkje økonomi til å kjøpe bustad, dei må leige bustad. Det finst leigetakarar som av ein eller annan grunn har dårleg råd, anten du er funksjonshemma, du er nyskilt, du får psykiske problem og ikkje greier å fungere i ein jobb og halde på inntektene, eller du generelt sett har låge inntekter som ikkje gjer det mogleg å kjøpe ein bustad.

Det er ei krise, og eg tenkjer at dette er eit politisk ansvar. Det er Stortinget sitt ansvar, og vi har fått til ein del i lag med regjeringa, vi har fått opp midlane til Husbanken, men viss ein byrjar å rekne på prisveksten på materiale som krigen i Ukraina og energiprisane har skapt, er det er ikkje ein veldig stor reell vekst i det ein får ut i den andre enden av bustadene.

Eg kan ikkje forstå at det å bruke Husbanken endå meir, sånn som vi føreslår her, og som Raudt hadde i det førre forslaget sitt, for å løyse denne floken, vil skape kraftig inflasjon i Noreg. Det vi ville spare på den andre sida, med sosialhjelpstønad, med sjukmeldingar, med dårlege oppvekstforhold for ungar, ville vere mykje større summar enn det som det ville koste om Stortinget tok seg saman og fekk dette på plass. Det vil ta tid, det tek tid å byggje, og no er det gått fleire år der det ikkje er gjort nok.

Mudassar Kapur (H) [17:42:19] (ordfører for saken): Vi skal nå behandle et representantforslag fra representantene Amundsen, Wiborg og Abrahamsen om å endre kommuneloven. La meg først takke komiteen for godt samarbeid. Jeg legger til grunn at både forslagsstillere og andre partier vil redegjøre for sine synspunkter.

Så over til hva Høyre mener om saken: Dagens kommunelov sikrer helhetlige budsjetter og hindrer at kommunenes budsjett eller økonomiplan blir en samling av ulike og innbyrdes vanskelig forenlige vedtak av enkeltposter eller enkeltpunkter. Med dagens regelverk skal det stemmes på nytt hvis ingen forslag får flertall ved første avstemning. Først hvis det heller ikke da oppnås flertall, skal det stemmes alternativt over de to forslagene som fikk flest stemmer. Den bundne avstemningen er altså en siste utvei når flertall ikke oppnås på en annen måte.

Dersom dette forslaget skulle bli vedtatt og loven skulle bli endret, risikerer vi i denne sal å gjøre et vedtak som vil bidra til at kommuner risikerer å stå uten et vedtatt årsbudsjett, og det vil jeg på det sterkeste fraråde. Vi har sett hvordan det kan gå også her i denne salen mellom denne regjeringen og samarbeidspartier når budsjettdebatter og avgjørelser dras ut. Det er ingen god situasjon, selv om de til slutt pleier å lande.

Lise Christoffersen (A) [17:44:13]: Takk til saksordføreren. Alle partier i komiteen, unntatt Fremskrittspartiet, er enige om at alle kommuner og fylkeskommuner må vedta økonomiplan og årsbudsjett før budsjettåret starter. Hvordan skal man ellers kunne styre en kommune eller et fylke på en ansvarlig måte?

Fremskrittspartiet ønsker å endre § 11-9 i kommuneloven. Den sier at når ingen helhetlige budsjettforslag eller forslag til budsjett eller økonomiplan får flertall, skal det stemmes alternativt mellom de to forslagene som har fått flest stemmer. Hva skulle man ellers ha gjort?

Det Fremskrittspartiet nå vil endre, kom inn i kommuneloven i 1992, etter grundig utredning. Bestemmelsen ble vurdert og beholdt både ved årtusenskiftet og i gjeldende lov, som ble fremmet da Fremskrittspartiet selv satt i regjering.

Begrunnelsen fra tidlig 1990-tall står seg fortsatt, slik den er gjengitt i statsrådens brev til komiteen: å hindre at budsjett eller økonomiplan «blir en samling av ulike og innbyrdes vanskelig forenlige vedtak av enkeltposter eller enkeltpunkter», som «en slags siste utvei, når flertall ikke oppnås på annen måte».

Jeg var kommunepolitiker i Drammen både før og etter ny bestemmelse fra 1992 og husker godt tida før, da vi stemte post for post på både utgifts- og inntektssida og verbal for verbal. Resultatet ble lettere kaos. Utgifter og inntekter gikk ikke i hop. Utgiftene gikk langt utover vedtatte inntekter. Lange runder med saldering måtte til før budsjettet var på plass, ofte med et uforutsigbart resultat. Det var en lettelse da den nye bestemmelsen kom. Det var alle enige om. Vi måtte forhandle i forkant. Flertall og mindretall ble tydeligere for folk.

Jeg skjønner ikke hvorfor Fremskrittspartiet nå vil endre en regel som har fungert godt i flere tiår. Brenner tampen når jeg sier Askøy 2024? Fremskrittspartiet der skjønte at det var flertall for eiendomsskatt i kommunen. I stedet for å stemme subsidiært for Arbeiderpartiets forslag, som innebar lavere eiendomsskatt enn Høyres forslag, valgte Fremskrittspartiet å marsjere ut av kommunestyresalen. Som Aftenposten skrev på lederplass:

«Politikerne må stemme. For til syvende og sist er de valgt for å bestemme. Ikke for å stikke av, slik Frp gjorde på Askøy.»

Å feige ut er et litt mer folkelig uttrykk for akkurat det samme.

Arbeiderpartiet stemmer selvsagt mot Fremskrittspartiets forslag i denne saken. Noe annet ville vært helt uansvarlig. Lokalpolitikere kan ikke løpe fra ansvaret sitt, selv i saker som her, der Fremskrittspartiet samarbeidspartner Høyre, brøt deres felles valgløfte i Askøy mot å innføre eiendomsskatt i kommunen. Fremskrittspartiet må stemme – som alle andre.

Per-Willy Amundsen (FrP) [17:47:33]: Det er litt forstemmende å registrere hvor liten tillit både Høyres og Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter ser ut til å ha til sine egne folkevalgte i kommuner og fylkeskommuner. Dersom man mener at man skal opptre ansvarlig – og man mener tydeligvis at man er veldig ansvarlig her i Stortinget – hvorfor skal det være noe annerledes for våre folkevalgte i kommuner og fylkeskommuner? Alle har et ansvar for å sørge for fornuftige og gode prosesser, også folkevalgte. Det har man, uavhengig av om man sitter i storting, fylkesting eller i kommunestyre.

Det Fremskrittspartiet foreslår, er ikke noe ekstremt. Det handler om å komme frem til en prosess som sørger for at man kan ivareta det hensynet at man i det politiske ordskiftet ikke skaper et bilde av politiske holdninger som enkelte ikke har – og som da også får konsekvenser i valg og så videre – hvor man beskylder hverandre for å ha stemt for eller imot noe som man egentlig har vært imot hele veien.

Askøy er vel et eksempel på det. Det jeg kan si, er at vi ikke har foreskrevet en alternativ paragraf. Vi har et forslag som ber regjeringen om å komme frem til en bedre håndtering av den type alternativ ved votering av budsjett og økonomiplan i kommunene.

Så er det ikke verre enn å se på denne sal og hvordan Stortinget selv behandler budsjetter. Vi i Fremskrittspartiet tvinges aldri til å stemme for ting vi er imot – eller andre partier til å stemme for ting man er imot – for man har lagt opp en budsjettprosess som respekterer og ivaretar det hensynet.

Det er ikke noe annet vi søker. Det er det derfor dette er et anmodningsforslag som søker å ivareta det hensynet at man ikke blir tvunget til å stemme for noe man er imot og kan være til dels veldig sterkt imot. Det handler også om respekten for lokaldemokratiet og for det engasjementet som våre lokalpolitikere legger ned – frivillig, for øvrig, i sin fritid – og det er noe jeg tror bare hadde styrket omdømmet og villigheten til å stille opp og delta i politikken. For det er altså generelt et problem i dag at det er dårlig rekruttering til lokalpolitikken.

Det brukes sterke ord imot det. Dette er ikke så radikalt.

Per-Willy Amundsen (FrP) [17:50:34]: Ja, jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [17:50:56]: Eg skal ikkje halde noko langt innlegg, for eg stiller meg bak dei føregåande talarane som har forklart veldig grundig kvifor ordninga er sånn som ho er no. SV har også det synet at det å få eit ansvarleg budsjett er viktigare, og det er også ei veldig viktig oppgåve for lokalpolitikarane våre å få det på plass.

Viss ein er i Stortinget og fleire parti forhandlar om ein budsjettavtale, er det litt sameleis. Det er ikkje alt ein er like einig i, i den budsjettavtalen, men det er viktigare å få han på plass enn å køyre sine eigne kjepphestar heilt ut og lage ei regjeringskrise eller kva det skulle vere.

Så eg tenkjer at det er gode grunnar, som det også er vist til i føregåande innlegg og i statsråden sitt svar, for at denne ordninga er sånn som ho er. Vi støttar ikkje forslaget.

Tobias Drevland Lund (R) [17:52:16]: Jeg kan også slutte meg til veldig mye av det de foregående talerne har sagt. Nå er det slik at hvis man leser innstillingen, er ikke Rødt det partiet som går lengst i sterk kritikk av forslaget, for jeg skjønner hvor det kommer fra, også fra et parti som mitt eget, som ofte blir satt i en situasjon hvor man subsidiært må stemme for et budsjettforslag i kommunestyret eller fylkestingssalen fordi man kanskje ikke har blitt tatt med under forhandlingene, eller kanskje ikke har nok representanter til faktisk å kunne gjøre en veldig stor forskjell når budsjettet skal vedtas, og det skal dannes et flertall.

Likevel er jeg og Rødt veldig redd for konsekvensene hvis vi hadde vedtatt dette forslaget fra Fremskrittspartiet, og hvis man hadde satt enkelte kommuner og fylker i den situasjonen at man ikke hadde et gyldig budsjett før jul. Man kan jo spekulere på hvor glad FrP er i USA, men jeg tror ikke vi ønsker amerikanske tilstander med at kommuner ikke har budsjetter de skal styre på. Det tror jeg ville vært veldig uansvarlig, og det virker som også et stort flertall i denne salen mener det.

Det er også viktig å slå fast at man i første avstemningsrunde har mulighet til å stemme for primærpolitikken sin og primærforslagene sine. På den måten kan man som parti synliggjøre tydelig hva man mener, og hva alternativene er, men i neste rekke må man sørge for at man får et flertall for et budsjett. Det er viktig.

Vi er også redd for at en utilsiktet konsekvens av dette forslaget kan bli en slags mindretallsparlamentarisme. Hvis det da bare blir sånn at et forslag får flest stemmer, men ikke nødvendigvis et flertall av stemmene, vil det jo ofte være opp til Arbeiderpartiets og Høyres partigrupper, som har flest stemmer bak seg i utgangspunktet, å kunne bestemme over kanskje et flertall i kommunestyret. Det tror jeg også er uheldig, og det er kanskje ikke det som er tenkt bak forslaget, men det kan bli et resultat av det.

Det er viktig å huske på at i Stortinget har vi parlamentarisme, og ute i kommunene og fylkene har vi formannskapsmodellen – veldig mange steder i hvert fall. Den er viktig å slå ring rundt.

Statsråd Kjersti Stenseng [17:54:52]: Kommuneloven har regler om stemmegivning ved behandling av forslag til økonomiplan og årsbudsjett, som innebærer at kommunestyret og fylkestingsrepresentanter stemmer over et samlet forslag og får vedtatt økonomiplan og årsbudsjett. Kommuner og fylkeskommuner har hatt disse reglene om stemmegivning siden 1992, og begrunnelsen for kravet om å stemme over et helhetlig budsjett eller en økonomiplan var å unngå at budsjettet eller økonomiplanen skulle bli en samling av ulike og vanskelig forenlige vedtak og enkeltposter eller enkeltpunkter, som det også er sagt her tidligere i debatten.

Kommunelovutvalget fra 1990 mente at loven måtte få en slik uttrykkelig bestemmelse om adgangen til å holde bundet avstemning i tilknytning til årsbudsjett og økonomiplan. Det vil si at dersom ingen forslag oppnår flertall ved første gangs avstemning, skal det stemmes på nytt over alle forslag som foreligger. Hvis det heller ikke ved annen gangs avstemning oppnås flertall for et samlet forslag, skal det stemmes alternativt over de to samlede forslagene til årsbudsjett som ved annen gangs avstemning får flest stemmer. Det skal altså skje to ordinære avstemninger før det eventuelt blir tale om bundet avstemning. Den bundne avstemningen skal være en siste utvei når flertall ikke oppnås på noen annen måte.

Avstemningsreglene for økonomiplan og budsjett gir anvisning på en enkel og grei prosedyre som løser et praktisk problem. Før regelen kom, hadde det i flere tilfeller vært problematisk å gjennomføre avstemninger i forbindelse med årsbudsjettet, fordi det enkelte parti eller den enkelte gruppe konsekvent hadde stemt for sitt forslag og mot alle andres.

Reglene om stemmegiving ved behandling av økonomiplan og budsjett setter i praksis krav til forhandlinger og kompromisser på tvers av partigrenser. Partier og enkeltrepresentanter må i fellesskap utarbeide forslag som det kan være mulig å enes om, og jeg mener det ville innebære en svekkelse av budsjettprosessen om representantene og partiene bare kunne fokusere på egne alternativer.

Reglene har blitt vurdert på nytt flere ganger, bl.a. i 2000 og med dagens kommunelov i 2018. Etter min vurdering er det svært viktig å ha bestemmelser i kommuneloven som sørger for at kommuner og fylkeskommuner stemmer over og får vedtatt et samlet årsbudsjett og økonomiplan. I likhet med flertallet i komiteen mener jeg derfor at det ikke er grunn til å endre den bestemmelsen.

Per-Willy Amundsen (FrP) [17:57:44]: Jeg tror det er viktig å understreke at det er fullt mulig å etablere prosedyrer for votering eller avstemning i kommunestyrer og fylkesting som ivaretar det hensynet som jeg oppfatter at de fleste som holder innlegg her, advarer om, nemlig at man ikke oppnår flertall for et budsjett og en økonomiplan.

Det er mange måter å organisere det på og metoder som man faktisk benytter seg av i andre demokratier i andre vestlige land. Muligheten f.eks. for å avstå fra å stemme er en sånn variant. Noen vil få flertall uansett hvis man legger til grunn ordførers dobbeltstemme i de mest ekstreme situasjonene. For eksempel. Det er en variant. Det er ikke sånn at dette forslaget betyr at man ikke nødvendigvis klarer å vedta et budsjett og en økonomiplan, men det blir et annet flertall enn det blir når man blir tvunget til å stemme for noe man imot.

Det tror jeg også hadde bidratt til mer transparens, mer gjennomsiktighet, for de politiske prosessene. Det man ofte opplever nå, er at man blir beskyldt for å være for noe man er imot, fordi man stemmeteknisk gjennom de voteringsordningene som kommuneloven foreskriver, blir tvunget til å ta stilling til et forslag. Det tror jeg undergraver demokratiet og det politiske ordskiftet. Jeg tror det er svært uheldig.

Og igjen: Vi har ikke giftet oss med hvilket alternativ som er mest hensiktsmessig for å ivareta det hensynet bedre. Men det er altså bare å vise til at Stortinget klarer det utmerket godt, riktignok innenfor parlamentarisme, men det går også an å etablere andre regler innenfor kommuneloven. Uansett kan man ivareta det på en god måte, uten at man risikerer at en kommune står uten et budsjett og en økonomiplan og balanse mellom inntekter og utgifter. Skjønt det siste ser ut til å være et problem uavhengig av hvorvidt man får vedtatt et budsjett eller ikke, etter dagens regler.

Sverre Myrli (A) [18:00:57] (ordfører for saken): La meg aller først si at Senterpartiet har fremmet mange gode forslag i representantforslaget, men spørsmålet er hvorfor Senterpartiet har fremmet de forslagene nå. Eller rettere sagt: Hvorfor ble de forslagene fremmet 10. april? Da var jo et bredt stortingsflertall langt i prosessen med å igangsette et arbeid med å se på det en ofte kaller styringstrykket mellom stat og kommune – hvordan staten styrer kommunesektoren i Norge.

Det var da også kjent at regjeringen skulle iverksette det arbeidet som det brede flertallet hadde signalisert gjennom godt og konstruktivt arbeid gjennom vinteren og våren. 9. mai nedsatte regjeringen utvalget som skal se på og foreslå endringer i statens styring av kommunesektoren, det som ofte blir kalt kommunekommisjonen. Det arbeidet er i gang, og kommisjonen eller utvalget – kall det hva du vil – skal komme med forslag allerede i inneværende år.

Det virker til være stor enighet om at en må gjøre noe med hvordan staten styrer kommunesektoren. Det har utviklet seg til å bli et veldig detaljert og veldig stort styringstrykk. Det er ikke sikkert at det er like bredt flertall for alle forslag når vi kommer dit at vi skal gjøre endringer, men la i alle fall det utvalget nå få jobbe og legge fram forslag – antakeligvis kommer det forslag i flere omganger – og så får vi etter grundigere behandling se hva det er enighet om å endre, for noe må i alle fall endres. Det kan ikke fortsette slik som det er nå. Staten styrer kommunene på en for detaljert måte. Kommunene og kommunesektoren har for lite handlingsrom.

Vi mener, fra Arbeiderpartiets side, at vi nå ikke skal trekke fram enkeltforslag før vi har fått en helhetlig gjennomgang av dette. Vi venter på utvalgets arbeid, og så får vi komme tilbake til Stortinget om dette arbeidet senere. Vi kommer ikke til å stemme for noen av enkeltforslagene, selv om mange av dem i utgangspunktet er fornuftige forslag.

Mudassar Kapur (H) [18:03:55]: Høyre mener selvfølgelig at kommunene må være i stand til å tilby gode tjenester til sine innbyggere, og det forutsetter god tilgang på kompetanse og stort lokalt handlingsrom. Et godt handlingsrom krever at kommunesektoren ikke kan ha uforholdsmessige mange og detaljerte krav som går ut over muligheten til å innrette de kommunale tjenestene på en best mulig måte. Kommunepolitikerne over hele landet har gitt oss og fortsetter å gi oss tilbakemeldinger om det samme: at den totale mengden av statlige krav hemmer det lokale selvstyret. Det går ut over muligheten til å effektivisere driften og gjøre de prioriteringene kommunene ønsker. Derfor fremmet Høyre i år et representantforslag om å få ned det statlige styringstrykket, og der vil jeg også legge til, av kollegiale hensyn, at det også var basert på en god debatt og diskusjon vi allerede hadde hatt gående i Stortinget. Flere partier hadde vist interesse for at styringstrykket må ned, det må sies, men for Høyre var det viktig at vi fikk dette inn i ordnede former, og at det ikke ble stykkevis og delt, som kanskje er det som er svakheten med dette forslaget. Jeg vet ikke nok om behandlingen av det forslaget som lå i Stortinget – som fikk flertall både for å legge til rette for at flere kommuner kan gjennomføre forsøk med nye måter å løse sine oppgaver på etter forsøks- og frikommuneprinsippet, og for at regjeringen skulle gjennomgå kommunesektorens oppgaver, med referanse til denne omstillingskommisjonen som er nedsatt nå – men det virker som om disse sakene har gått litt forbi hverandre her. Mange av forslagene til Senterpartiet har et åpenbart preg av enten å prøve å melde seg på i debatten, komme i forkjøp av debatten eller ha sine egne forslag på siden. Det synes jeg er en helt fair måte å markere politikken sin på, men jeg tror faktisk at det hadde vært bedre om man hadde tatt de forslagene, merknadene eller synspunktene inn da vi behandlet den litt større saken.

Det er mye her som er fornuftig å løfte opp, uten at jeg tar stilling til enkeltforslagene, med ett unntak: Høyre kommer til å støtte forslaget om å redusere antall plankrav i plan- og bygningsloven fordi vi mener at plankravene må forenkles betydelig, også for å få bygget flere boliger raskere og billigere. Det hører også godt til mange av de andre debattene vi hatt om boligpolitikk i dag.

Solberg-regjeringen gjennomførte et stort forenklingsarbeid i kommunesektoren og plan- og bygningsloven. Vi ser fram til hva denne kommisjonen skal levere, og nye debatter i Stortinget. Men dette blir et lite sidespor med en miks av mye forskjellig, og derfor kan vi ikke gå inn for de øvrige forslagene.

Heidi Greni (Sp) [18:07:20]: Kommunene har lenge ropt varsku om at det samlede styringstrykket er altfor stort, og at de fratas muligheter til å bruke ressursene der de trengs mest. KS har sagt at dette må tas på alvor, og at det må komme endringer raskt. Derfor har Senterpartiet fremmet forslag som kan gjennomføres umiddelbart.

Arbeidet til kommunekommisjonen er Senterpartiet positive til, men vi kan ikke sitte og vente på at det arbeidet blir ferdig. Det er overraskende at ingen av forslagene får flertall, all den tid komiteen ser ut til å anerkjenne disse store utfordringene, og man er enig i at her må det gjøres noe fort. Arbeiderpartiet ved Vågslid og Moflag tok initiativ til å få til et møte med KS og partiene på Stortinget. Der var alle tydelige på at her haster det å få gjort noe. Derfor er det spesielt skuffende at Arbeiderpartiet ikke støtter noen av våre forslag.

Som kjent er kommunesektoren under stort press når det gjelder tilgang på arbeidskraft. Generalistkommuneutvalget anbefalte redusert statlig detaljstyring. En rapport fra Direktoratet for forvaltning og økonomistyring konkluderer også med at det samlede trykket er altfor stort.

Et av forslagene er at vi må sørge for bedre samordning av nye lovprosesser og innføre et prinsipp om at det samlede lovtrykket overfor kommunene må vurderes ved innføring av nye lover. Det er gode hensikter bak mange av lovene, men summen blir aldeles gal. Derfor må dette prinsippet innføres.

Vi kan se til Danmark. Der har de frikommuneforsøk hvor de virkelig kan finne lokale løsninger og er fristilt fra alle regler og normer, f.eks. bestemmer de timetall og alt selv i skoleverket. Hele komiteen har vært der og sett hvor vellykket det er. Vi har frikommuneforsøk også i Norge, men kommunene får ikke nok frihet til å prøve ut nye løsninger som andre kommuner kan lære av. Vi trenger mer av slike forsøk i Norge, og derfor har vi fremmet et forslag om unntak fra EØS-regler i forsøksloven. Vi må også redusere overprøvelser fra statsforvalteren, og la kommunene i større grad få definere nivået på tjenestene.

Hensikten med forslagene er å gi kommunene handlingsrom til å finne løsninger lokalt, når man vet vi at vi mangler både hender og hoder i tiden framover, og at den mangelen bare vil bli større og større. Forslagene våre tar bl.a. utgangspunkt i innspillene fra KS, og det er endringer som kan innføres raskt og være til hjelp for kommunene. En redusert detaljstyring vil gi en mye mer fornuftig bruk av ressursene.

Til slutt vil jeg ta opp Senterpartiets forslag.

Per-Willy Amundsen (FrP) [18:10:40]: Det bør ikke herske noen tvil: Detaljstyringen av norske kommuner er blitt for omfattende, og det har konsekvenser. Det fører til ineffektivitet, det er dyrt, og det er dysfunksjonelt. Det er tvingende nødvendig å lette på styringstrykket på norske kommuner – og det ser det ut til at alle sitter og nikker og er enig i, men når det da kommer opp konkrete forslag, er det så lett å bare stemme imot. Da tror jeg at det å vise til prosess blir litt for enkelt, at man er uenig i prosessen og når det kommer opp etc. Fremskrittspartiet stemmer for det er vi er for og imot det vi er imot, og da har det seg sånn at vi er enige med alle de forslagene som Senterpartiet har fremsatt, med unntak av to. Man skulle tro at flertallet egentlig er større, hvis man legger godviljen til, for dette er tvingende nødvendig: Vi er nødt til å fjerne store deler av den detaljstyringen som skjer.

Så er det så lett – og det tar vi oss i alle og enhver – ut fra gode ønsker å pålegge stadig mer detaljstyring av kommunen, fordi man har hatt et eller annet ønsket resultat, men det man da foreskriver for hele Kommune-Norge, fungerer ikke nødvendigvis i hver enkelt kommune, i hvert enkelt lokalsamfunn. Man må legge til rette for mer dynamiske løsninger, hvor man kan finne frem til gode løsninger lokalt, og det har vi alle et ansvar for å sørge for.

Så er det sånn at Fremskrittspartiet er uenig i to av forslagene her. Det ene gjelder PISA. Når det gjelder nasjonale prøver, mener Fremskrittspartiet at det faktisk er ganske viktig at vi som nasjon har oversikt over resultatene i norsk skole, for det er helt fundamentalt for utformingen av vår skolepolitikk, som for øvrig har vært fallende og dårlig gjennom flere tiår, men også for kommunen selv, for å kunne ha oversikt over hvor man setter inn ressursene best for å oppnå bedre resultater for de elevene man har i skolen. Så det å fjerne disse er ikke et eksempel på en god styring.

Men Fremskrittspartiet støtter de aller, aller fleste forslagene, altså med unntak av to, og jeg stiller spørsmål ved hvorfor ikke Høyre støtter flere. Jeg mener at man kunne ha skaffet flertall for flere av disse forslagene, det burde egentlig ikke vært noe problem. Det samme gjelder Arbeiderpartiet. Så kan vi heller se bort fra at det er Senterpartiet som fremmer dette. Det er ikke det det handler om; det handler om at gode forslag blir vedtatt – og ikke hvem som foreslår dem, og når det gjøres.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [18:14:07]: Eg vil snakke om kommunekommisjonen og at det trengst eit arbeid for å redusere styringstrykket. Det støttar for så vidt SV også, men vi er nok av dei som er meir spent på kva som kjem ut av den hatten der når ein har knadd på den. Vi meiner at mange av desse reguleringane trengst for å beskytte svake innbyggjarar, dei trengst for å sikre tenester til folk som kanskje treng det veldig mykje, men der kanskje nokre har lyst til å rasjonalisere det vekk fordi ein skal spare pengar. Vi tenkjer at det kanskje er andre løysingar på det enn akkurat å redusere styringstrykket. Derfor synest eg det er veldig vanskeleg å ta stilling ein sånn samlehatt, men vi har stilt oss bak nokre av desse forslaga.

Vi har i mange år vore imot desse PISA-prøvene. Vi kan gjerne måle og arbeide med kvalitet i skulen, men vi tenkjer at PISA-prøven ikkje er ein god måleparameter. Sameleis støttar vi å gjere nasjonale prøver til læringsstøtta utvalsprøver. Når det gjeld romartalsvedtaka, så er vi ikkje med på IV: «Stortinget ber regjeringen fremme forslag om reduserte plankrav i plan- og bygningsloven.» Vi trur at det å styre bruken av areal er nødvendig å gjere ut frå nasjonale mål. Både dei forpliktingane vi har etter klimaavtalen, og dei forpliktingane vi har etter naturavtalen, er sånne store overordna spørsmål som vi treng skikkelege plankrav for å styre etter – mellom anna – og også det å sikre kvalitet i bygg osv.

Dermed har vi gjort greie for det som vi støttar i dette representantforslaget.

Tobias Drevland Lund (R) [18:16:37]: La meg starte med å si at det er viktig at den regjeringsnedsatte kommisjonen – kommunekommisjonen – får gjort et godt arbeid. Det ser vi alle fram til å se resultatet av.

På tross av at det skjer et arbeid og blir gjort en jobb, velger Rødt å støtte forslag her fra Senterpartiet. Det er politikk vi er for. Vi har ment i lang tid at dette teste-, pugge- og måleregimet, som bl.a. tar form av PISA-testene og nasjonale prøver, er noe som tar mye ressurser og tid fra det som burde være det aller viktigste, nemlig å lære elevene kunnskap på skolen, ikke måle oss både her og der.

I tillegg mener jeg et par av forslagene her også er ganske forsiktige og noe som burde samlet bred støtte i Stortinget, f.eks. å be regjeringen gjennomgå rapporteringen i skolen for å forenkle og unngå dobbeltrapportering. Jeg tviler på at det er partier som vil gå opp her og si at de er for dobbeltrapportering. Det samme med å foreta gjennomgang av lover og forskrifter som berører kommuner direkte, og som i praksis er foreldet, med hensikt om å oppheve dem. Det kan sikkert være mange tilfeller av sovende lovverk og forskrifter som for alle praktiske formål ikke har så veldig mye å si i dagens styring av kommunene. Det er også et forslag som burde ha skaffet større støtte i denne salen.

Vi ønsker flere av forslagene velkommen og er med på flere av dem. Samtidig ser vi fram til den større debatten som foregår nå, og som kommer til å foregå når vi får framlagt arbeidet fra kommunekommisjonen, som vi ser fram til resultatet av.

Statsråd Kjersti Stenseng [18:18:48]: Det er helt riktig at kommunesektoren er under stort press når det gjelder økonomi og tilgang på arbeidskraft. Skal norske kommuner og fylkeskommuner fortsette å gi gode tjenester til innbyggere over hele landet, må vi både ha et kritisk blikk på hvordan staten styrer kommunene og også gjennomføre faktiske endringer.

Det utfordringsbildet har jeg i flere runder i denne salen her opplevd at det er stor tverrpolitisk enighet om. Jeg deler også fullt ut forslagsstillernes ønske om å gi kommunene større frihet til å løse oppgaver og redusere det statlige styringstrykket.

Det er også bakgrunnen for at regjeringen har satt ned en kommisjon som skal foreslå endringer i statens styring av kommunesektoren og legge til rette for god ressursbruk, fleksibel bruk av personell og effektiv oppgaveløsning i kommunesektoren. Kommisjonen skal også se på om det er andre forhold som binder kompetanse unødvendig, bidrar til unødige høye kostnader og lite effektiv oppgaveløsning. Derfor må jeg – med all respekt – si at jeg føler vi nå har en diskusjon om tema vi allerede har både vært enige om og satt i gang et arbeid på.

Svært mange av de problemstillingene som blir tatt opp i de ulike delforslagene, blir vurdert i den kommisjonen. Regjeringen vurderer også løpende hvordan vi kan legge til rette for en best mulig kommunesektor, gjennomgå regelverk og andre rammebetingelser og også gjøre endringer parallelt med at kommisjonen jobber.

Jeg ser at det er ulike flertall i komiteen for ulike forslag. Et forslag her er forslaget om å endre forsøksloven og få unntak fra EØS-regelverket. Det forslaget var ikke kommentert i innstillingen, men EØS-regelverket reguleres som kjent av EØS-avtalen og EØS-loven. Det følger av dette at forsøksloven og forsøk med hjemmel i loven må være i tråd med EØS-regelverket. Det er helt legitimt å være kritisk til EØS-avtalen, og det bærer også forslaget preg av. Regjeringen mener på sin side at EØS-avtalen tjener Norge godt, og at det ikke er tidspunktet å så tvil om Norges vilje til å etterleve EØS-forpliktelser nå.

Det er også et forslag nr. 7, som Stortinget allerede har gitt sin tilslutning til.

Jeg håper vi i fortsettelsen også kan gå grundig gjennom dette og få en helhetlig reformering av hvordan staten styrer kommunene, øke handlingsrommet og lette styringstrykket. Jeg tror det blir best hvis vi gjør det helhetlig, ikke stykkevis og delt.

Kjersti Bjørnstad (Sp) [18:28:24]: Skolen skal først og fremst være en trygg og god arena for barn og ungdom – et fellesskap der elevene lærer det grunnleggende, å lese, skrive og regne, men også får utvikle seg til hele mennesker, med praktiske ferdigheter, kunnskap om natur og samfunn og evne til å samarbeide og ta vare på hverandre.

For Senterpartiet handler skolepolitikk om å ha tillit til dem som står i klasserommet, og gi dem tid og handlingsrom til å gjøre jobben sin godt. Da er vi nødt til å rydde opp i unødvendig byråkrati og detaljstyring.

Frigjort tid i skolen handler ikke om å gjøre mindre, men om å gjøre mer av det som betyr noe: være tettere på elevene, følge opp de som strever, samarbeide med kollegaer, gi god undervisning og bygge trygge læringsmiljøer. Vi må tilbake til kjernen, for det er det som virker.

Derfor har Senterpartiet lagt frem tre konkrete forslag for skolefeltet i denne saken.

For det første: Vi ber regjeringen om å gjennomgå rapporteringen i skolen for å forenkle og unngå dobbeltrapportering. Lærere og skoleledere skal bruke mer av tiden på elevene og mindre på byråkrati. Altfor mange skoleansatte opplever at tiden forsvinner i skjema og rapporteringskrav som ikke skaper en bedre skolehverdag. Dette er tid vi ikke har råd til å sløse med.

For det andre: Vi foreslår å avvikle norsk deltakelse i PISA. PISA-målingene gir sammenlignbare internasjonale resultater, men til hvilken nytte for norsk skolepolitikk? PISA har bidratt til å forskyve oppmerksomheten vekk fra skolens brede samfunnsmandat i retning av en mer snever målstyring og internasjonal benchmarking. Det er på tide at vi setter ned foten. Vi trenger et vurderingssystem som bygger tillit, fremmer lokal utvikling og gir mer relevant kunnskap for norske forhold.

Og for det tredje: Vi ønsker å gjøre nasjonale prøver til læringsstøttende utvalgsprøver. I dag brukes prøvene både som verktøy for læring og som grunnlag for styringsinformasjon. Det fungerer dårlig. Prøver som skal støtte elevens utvikling, må utformes med nettopp det som hovedmål. Da får læreren bedre informasjon, og elevene får færre tester og mer mening.

Senterpartiet vil ha en skole med mer tillit og mindre detaljstyring, der læreren får være lærer, og eleven får lov til å være elev. Da må vi ha mot til å rydde i systemet og til å stille spørsmålet: Hvem er dette egentlig til for? Hvis svaret ikke er «eleven», da må vi tørre å gjøre noe med det.

André N. Skjelstad (V) [18:31:35]: Jeg fikk gleden av å høre litt av denne debatten, og spesielt la jeg merke til representanten fra Senterpartiet. Det er jo interessant at en etter å ha sittet med kommunalministeren i tre år, er så kritisk. Det er også interessant at da vi hadde en debatt i kommunalkomiteen i 2017, og vi prøvde å effektivisere Kommune-Norge med å se på et helt tydelig behov for mer kompetanse rundt omkring i kommunene, var det litt andre ord fra samme representant. Statsforvalterne er det jo vi som gir signalene til når det gjelder hva de skal styre, og da er det vi som ikke kan være såpass kontrollkåte på detaljstyring. Men de stående spørsmålene er jo etter hvert: Hvor mange ganger skal vi kontrollere hverandre her i landet? Har vi faktisk behov for det? Er det kanskje på tide at vi har litt mer tillit til at i utgangspunktet handler folk og kommunene til det beste? Etter 28 års erfaring i kommunepolitikken kan jeg si at vi i Kommune-Norge bruker for mye tid på detaljstyring og kontroll.

Det er også interessant at allerede noen få år etter at vi hadde en kommunesammenslåingsprosess, ned til 357 kommuner, begynner kanskje til og med Senterpartiet å se behovet for at det handler om å tiltrekke seg kompetanse også rundt omkring i kommunene, med interessante arbeidsoppgaver. Det er ikke sikkert at det er like interessant når enkeltpersoner sitter alene på kontoret.

En annen interessant ting er at det på slutten av en periode kanskje begynner en oppvåkning i Senterpartiet som gjør at en ønsker å ha mer fokus på innholdet i skolen, i stedet for på antall skolebygg. Det er også interessant at en beveger seg mot å skyte på en kommunalminister, selv om en bare for noen måneder siden satt i samme regjering. Senterpartiet er kanskje i ferd med å våkne. Det er tvilsomt at jeg får oppleve det, men det kan i så fall være en gledelig overraskelse hvis det skjer.

Per-Willy Amundsen (FrP) [18:34:22]: Det er aldri for sent å våkne. Det synes jeg vi skal være litt mer romslige for at det er rom for – å våkne, altså.

Så tenker jeg at dette utviklet seg veldig raskt til en skolepolitisk debatt, og da tror jeg det er litt viktig at vi skiller når det gjelder hva som er hensikten med å redusere styringstrykket til kommunene. Som foreldre har vi forventninger til hva skolen skal være for våre barn. For min del og for mitt partis del handler det først og fremst om læring. Det handler om å formidle kunnskap, og det handler om at våre barn skal ta til seg kunnskap og bli gode samfunnsborgere. Det er ikke alle de andre oppgavene som skolen etter hvert er pålagt å være og å gjøre – og jeg holdt på å si at den nesten er i ferd med å overta foreldrerollen. Det er ikke skolens oppgave. Vi har et ansvar som foreldre til å ivareta det forholdet, og så forventer vi at skolen skal levere på innhold.

Rektorene forteller at de bruker over halvparten av sin tid på å rapportere. Nettopp det er et problem. Det er et byråkrati som vi har skapt her, ut fra de beste hensyn. Vi skal vite, vi skal forstå, og vi skal involvere oss. Det er mobbing, det alt mulig – det er alle mulige hensyn vi skal ha inn i skolen. Vi vedtar nye skolefag. Det er mye rart som skjer i denne salen som jeg ikke nødvendigvis tror utvikler skolen til det beste.

Det sentrale og kjernen er læring, og resultatene er blitt dårligere over tid. Det er et faktum. Styringstrykket er nok en del av det, men jeg tror også vi må forstå at det er en forutsetning for faktisk å vite hva våre poder lærer i skolen, at vi faktisk må måle litt på de kunnskapsresultatene som denne skolen faktisk leverer på. Jeg synes det er kjekt å vite om den skolen mitt barn går i, i den kommunen hvor han bor, leverer en god skole eller ikke. Det har vi som foreldre rett til å vite. Det å fjerne den type målinger har ingenting som helst for seg. Det er viktig at vi skiller mellom det som handler om målrettede krav og målinger, og det som handler om unødvendig byråkrati.

Jeg er ikke helt sikker på at Senterpartiet klarer å skille mellom de to forholdene. Fremskrittspartiet klarer i hvert fall det. Vi vil kutte i byråkratiet. Vi vil kutte i overstyringen av norske kommuner. Vi imøteser den diskusjonen og debatten som kommer, og de lovendringene som nødvendigvis må gjøres.

Heidi Greni (Sp) [18:37:38]: Representanten Skjelstad fikk meg til å ta ordet. Det var litt vanskelig å forstå hva han ville fram til. Det var nesten så han antydet at kommunereformen hadde løst en del av disse oppgavene. En må kanskje unnskylde representanten, for det er en stund siden han har sittet i komiteen, og han har kanskje ikke fulgt med, men fra 2017 til 2025 har det ikke blitt mindre kompetanseutfordringer i Kommune-Norge. Det har blitt større.

Det er ikke sånn at de sammenslåtte kommunene har mindre utfordringer med å skaffe kompetanse. Det er ikke sånn at det er mer attraktivt å jobbe i de sammenslåtte kommunene, særlig ikke på de sykehjemmene som ligger i den nedlagte delen av kommunen – der rådhuset er borte, der kompetansearbeidsplassene er borte. Det er mye verre å skaffe kompetanse innen pleie og omsorg i de kommunene som har blitt nedlagt under kommunereformen.

Og det er ikke sånn at det er de små kommunene som har disse utfordringene. Den jeg refererte til, som hadde kjempestore utfordringer med enkeltvedtak og så videre og med å skaffe nok kompetanse, var Sarpsborg kommune. Det vil jeg påstå er en relativt stor kommune i norsk sammenheng.

Ikke minst blir det mye mer byråkrati i de sammenslåtte kommunene, og andelen av byråkrater i forhold til dem som faktisk er på gulvet og møter brukeren, har blitt mye, mye større dess større kommunene er.

I debatten her viser Arbeiderpartiet til kommunekommisjonen, og at alle forslag til forenkling må ses på sammen med den. Vi støtter kommisjonen, og jeg håper den kommer med mange gode forslag, men jeg mener det er bekymringsfullt hvis vi ikke skal sette i gang noe allerede nå. Det er store utfordringer nå, og vi vet alle sammen at demografiutviklingen gjør at utfordringene vil bli større og større i tiden framover. Dette er ikke bare et småkommune-problem. Det er de store byene som har utfordringer med f.eks. lærernormen, noe som gjør at Trondheim måtte flytte et ganske stort antall lærere fra utsatte områder der de hadde behov for ekstra styrking, og til skoler i Midtbyen med ressurssterke elever og stort sett med studiespesialisering der de ikke hadde bruk for det.

KS-lederen sa 9. mai, i forbindelse med kommisjonen:

«Samtidig mener vi at regjeringen kan iverksette flere endringer ganske så umiddelbart. Det handler om politisk vilje og evne til å prioritere muligheter for en sektor som hver dag leverer viktige tjenester til innbyggerne.»

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [18:40:49]: Når eg høyrer representanten Skjelstad, er det iallfall heilt openbert at Senterpartiet og Venstre har ei fundamentalt forskjellig tilnærming til kva det handlar om når ein skal gje kommunane større fridom. Svaret til representanten Skjelstad er tydelegvis at ein skal legge ned flest mogleg kommunar, og at ein òg skal leggje ned skular, for å gje større fridom lokalt. Kva handlar vårt svar om når det gjeld å gje større fridom? Jo, det handlar om å gje større makt til lokalsamfunna, det handlar om å gje meir nærleik – ikkje om å eskalere sentraliseringa, som var det som skjedde i dei åtte åra Høgre, Framstegspartiet, Venstre og Kristeleg Folkeparti i fellesskap utgjorde fleirtalet.

Det handlar òg om at vi må fortsetje ei utvikling for å auke det lokale handlingsrommet. Eg er bekymra når hovudsvaret frå regjeringa som vert gjeve i debatten, er at ein viser til ein kommisjon som skal sitje og jobbe framover. Vi må ha konkrete løysingar, for utfordringane for kommunane vert berre større og større for kvar dag.

Kommunane har gjennom dei siste åra opplevd ein stor kostnadsvekst, nye krav og forventingar, og det er difor utruleg viktig å vise til, som bl.a. Senterpartiet har fremja forslag om i denne saka, at når det kjem nye krav og nye lovreguleringar, då må dei vurderast opp mot den samla belastinga for kommunane.

Gjennom dei siste åra, mens Senterpartiet sat i regjering, vart det teke viktige grep for å bidra til auka handlingsrom for kommunane, bl.a. på eit viktig område som arealpolitikken, i nasjonale forventingar til lokal og regional planlegging, og òg knytt til initiativ til frikommuneforsøk og etablering av systemet med bygdevekstavtalar. I staden for å slå saman kommunar og lage større og meir fjerne einingar, må ein leggje til rette for nye løysingar for samarbeid mellom kommunar, for å ta tak i utfordringane for framtida. Svaret er ikkje å fjerne lokale folkevalde lenger unna befolkninga, men å leggje til rette for nye løysingar for å ta tak i dei reelle utfordringane som kommunane står i. Vi har òg vore opptekne av og teke initiativ til ei tillitsreform.

Det er fint å høyre i mange samanhengar at ein er oppteken av meir fridom for kommunane. Senterpartiet har i denne saka fremja ei rekkje konkrete forslag som nettopp skal bidra til det. Det er godt å sjå at ein del andre parti støttar ein del av forslaga, og òg at nokre av dei har fleirtal i komiteen, men her er det behov for langt sterkare handling, og det er det som ligg i mange av dei forslaga som Senterpartiet har fremja.

André N. Skjelstad (V) [18:44:01]: Den selektive hukommelse og den selektive erkjennelse har ikke sunket helt inn for Senterpartiet. Det er noen få måneder siden de forlot kontorene. Jeg regner med at mye av forarbeidene er de samme som da de gikk ut.

Det er også interessant at en snakker om hvordan stoda er i Kommune-Norge, av mange grunner. I fjor, på Senterpartiets vakt, var det et underskudd på ca. 4 mrd. kr i Kommune-Norge. Det er realiteten. Det er fint å slå seg på brystet og se framover.

Jeg tror ikke det løser alt å slå sammen kommuner, men det jeg er helt overbevist om, er at vi er nødt til i mye større grad å fokusere på kompetanse innenfor kommunesektoren. Jeg tror ikke det løses med å bruke en dansk modell, for geografien i Norge er helt annerledes. Men det blir hult for et parti som gikk ut av regjering for noen måneder siden, å stå her og være høy og mørk, for en god del av medansvaret for kommunal sektor er i høyeste grad Senterpartiets, og det kan de ikke løpe ifra.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [18:45:43]: Senterpartiet har aldri fråskrive seg det ansvaret som vi har teke gjennom dei åra vi sat i regjering og bidrog med viktige grep for å ivareta kommunane i ei krevjande tid, eksempelvis gjennom full kompensasjon for meirutgifter og mindreinntekter under koronapandemien. Berre i 2022 utgjorde det ca. 10 mrd. kr, som Senterpartiet og Arbeidarpartiet i regjering i fellesskap bidrog med, og seinare òg med ekstraordinære løyvingar i fleire samanhengar for å møte den auka kostnadsveksten. Seinast i etterkant av at ein la fram statsbudsjettet for 2025, vart det lagt fram tilleggsløyvingar både for 2024 og 2025 for å møte ein aukande kostnadsvekst generelt og i tillegg auka kostnader som følgje av auka krav og forventingar til kommunane.

Så er det behov for å fortsetje dette, ut frå den situasjonen og det bildet ein ser for kommunane, i motsetning til det som høgresida legg opp til, eksempelvis Høgre i sitt alternative budsjett for inneverande år, med ei redusert løyving på ca. 3,5 mrd. kr. Samanlikna med det budsjettet som fekk fleirtal, er det behov for å styrkje kommuneøkonomien framover. Det er jo ei av hovudprioriteringane som Senterpartiet har lagt på bordet inn mot revidert budsjett i år, nemleg styrking av både økonomien til kommunane og økonomien til fylka, bl.a. for å ta innover seg den sterke kostnadsveksten som har vore innanfor transportsektoren, kollektiv, ferje og båttilbod, og òg på fylkesvegsida. Vi har òg behov for å styrkje primærkommunane, der vi har lagt på bordet forslag om ei styrking med 2 mrd. kr i inneverande år, og i tillegg ei ytterlegare styrking i kommuneproposisjonen. Så det handlar om å møte utfordringane som skjer løpande, og det er Senterpartiet veldig oppteke av.

Morten Stordalen (FrP) [18:48:47] (ordfører for saken): La meg først takke komiteen for samarbeidet om denne saken. Komiteen merker seg forslagsstillernes ønske om politiske grep for å nå målene et stortingsflertall har satt for elektriske kjøretøy i flere kjøretøykategorier, herunder forslag om både avgiftsøkninger, fritaksordninger og ulike krav knyttet til offentlige anskaffelser.

Jeg vil også vise til at statsråden i sitt svar henviser til forslag om avgiftsendringer, til arbeid med statsbudsjettet og til at eventuelt ytterligere krav knyttet til kjøretøyteknologi først bør utredes av relevante fagmyndigheter. Det har i denne saken også vært avholdt skriftlig høring vedrørende forslaget.

Komiteens flertall støtter dermed ikke forslagene som ligger i saken. Jeg antar videre at de øvrige partier redegjør for sitt syn i saken. Fremskrittspartiet mener at det skal være et mangfold av kjøretøyteknologier og drivstoff tilgjengelig i kjøretøymarkedet. Dette er viktig av både innovasjons-, valgfrihets- og beredskapshensyn. Disse medlemmer fra Fremskrittspartiet kan ikke støtte en samfunnsutvikling der alt skal elektrifiseres, som kan bringe oss i en situasjon med energimangel og beredskapsmessig sårbarhet.

Erlend Larsen (H) [18:50:21]: Forslaget peker på utfordringene med å nå klimamålene for varebiler og lastebiler. I hovedsak dreier det seg om å få på plass insentivordninger gjennom innkjøp og bruk, altså bompenger, å opprette en hensiktsmessig ladeinfrastruktur og å sikre et prisnivå for strømmen som gjør det attraktivt å gå til anskaffelse av elvarebiler og lastebiler.

Forslaget har vært på en skriftlig høringsrunde. Det er i utgangspunktet mange gode forslag, men de er utfordrende slik de ligger på bordet, ettersom konsekvensene ikke er klargjort. Likevel er det elementer i forslagene som regjeringen bør se nærmere på. Samtidig er det slik at klimatiltak bør vurderes helhetlig, og Stortinget behandler i disse dagene klimameldingen. Det er her slike diskusjoner bør gå. Dessuten har flere av forslagene budsjettkonsekvens, noe som bør tas gjennom budsjettprosesser, eller de griper inn i lokalpolitiske prosesser. Flere har direkte budsjettkonsekvenser som vi ikke har oversikt over, slik som forslag nummer en og to.

Forslagene griper inn i det som krever lokalpolitisk forankring i forslag nummer tre. Det er innført nullutslippskrav til offentlige anskaffelser av personbiler, varebiler og bybusser. I tillegg er det innført nullutslippskrav til ferjer og ferjetjenester. For anleggsplasser i transportsektoren gjennomføres det pilotprosjekter for å teste ut bruk av nullutslippsløsninger, mens det i Nasjonal transportplan er varslet en vurdering av om det kan settes mål eller stilles krav til anleggsplassene. Samtidig kan det være langt bedre måter å oppnå miljøkravene i anleggssektoren på enn å vurdere transportløsningene, slik forslag fire og fem går inn på.

Vi er også skeptiske til detaljstyring av Enova slik det ligger an til i forslag seks, og det er viktig at vi ikke kommer på kant med statsstøtteregelverket, som forslag åtte, noe statsråden presiserer i sitt svarbrev til komiteen.

Høyre støtter intensjonen om at vare- og tungbiltransporten må få bedre insentiv for å speede opp hurtigheten i det grønne skiftet. Dette kan gjøres gjennom avgiftssystemet, men også gjennom tilgang på kollektivnettet, innkjøring i byer, parkering et cetera, forhold som gir fordeler uten å koste penger. Det bør også løftes.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [18:52:52]: Gjennom dei seinare åra har det skjedd ei stor omstilling av transportsektoren i Noreg knytt til større bruk av elektriske køyretøy, men òg andre nullutsleppskøyretøy. Ikkje minst har utviklinga kome langt innanfor personbilsegmentet, der dei aller fleste nye bilar som vert selte no, er nullutsleppskøyretøy.

Det er ein betydeleg lågare andel per i dag når det gjeld lettare varebilar, og ikkje minst når ein kjem til tyngre køyretøy og til lastebilar. Men det er det nokre årsaker til, og det er viktig at vi legg til rette gjennom positive verkemiddel for ei gradvis omstilling av den flåten. Samtidig er det òg viktig at vi bidreg til at ein framleis har ulike løysingar, at ein har ein beredskap knytt til at ein har ulike køyretøy med ulike drivlinjer. Det er òg viktig å sjå på kostnaden knytt til omstilling. Det å stille urealistiske krav eller krav som er ekstremt dyre og heller ikkje kuttar dei store utsleppa, er ikkje den beste vegen å gå framover.

Vi må ha køyretøy som fungerer til føremålet. For ulike segment av tyngre køyretøy ser ein at det er ulik bruk av den nye teknologien. På kortare distansar, eksempelvis i det området som vi no er i, og i situasjonar der ein følgjer faste ruter, der det er moglegheit for heimlading for dei tunge køyretøya, og der køyretøya høyrer heime i eins eiga verksemd, eventuelt der ein skal losse og laste, så er det betydeleg bruk av elektriske køyretøy og andre nye teknologiske løysingar, medan på lengre distansar, der ein skal bevege seg over store delar av Noreg og med langt fleire høgdemeter som skal forserast, er det framleis andre løysingar som primært vert valde.

Derfor handlar det om å leggje til rette gjennom gode verkemiddel for at utviklinga kan fortsetje. I går besøkte eg bedrifta Nordic Booster i Rælingen, som nettopp legg til rette for løysingar for batteriteknologi og lading, blant anna inn mot tungbilsegmentet. Noko av det som dei er opptekne av, og som vi òg fremja forslag om i den saka her, er jo nettopp å leggje til rette og vurdere nye støtteordningar for bedriftslading, sånn at ein gjennom positive verkemiddel kan bidra til å få fart på utviklinga, medan det vert heilt feil å straffe dei som framleis er avhengige av å bruke fossile løysingar. Og så vil eg ta opp nokre forslag til slutt.

Mona Fagerås (SV) [18:56:34]: Veitrafikken er den tredje største kilden til klimagassutslippene i Norge, og tung- og varebiler står for over halvparten av utslippene fra veitrafikken.

Norge har vært en pioner når det gjelder politikk for å fremme elektrifisering av personbiler, men for nyttetransporten går omstillingen sakte. Derfor er det skuffende for oss i SV ikke å få flertall for noen av de forslagene vi har lagt på bordet for å fremme elektrifiseringen av vare- og lastebiler. Det er langt igjen før vi når målet Stortinget har satt om at 100 pst. av salget av lette varebiler skal være elektriske i 2025 – og jeg minner om at vi er i 2025 nå, så vi har altså ikke lang tid på oss. Også for lastebilene ligger vi langt bak målene. Jeg er bekymret for at vi ikke ligger an til å nå målene for nyttetransporten og mener at vi er nødt til å ta i bruk flere virkemidler for å nå målene.

Fossiler varebiler har omtrent dobbelt så høye utslipp per kilometer som fossile personbiler, men engangsavgiften på fossile varebiler er mye lavere enn for personbiler. Det ikke er noen forskjell i teknologisk modenhet mellom lette og tunge varebiler. Vi mener derfor at alle elektriske varebiler bør ha fritak for trafikkforsikringsavgift. I dag har alle elektriske varebiler tvert imot høyere trafikkforsikringsavgift enn sine fossile konkurrenter. Forstå det den som kan.

Bompengefritak har bidratt til at flere velger elektrisk. Lastebiler er omfattet av bompengefritak fram til 2030, og Oslo kommune har innført bompengefritak for elektriske varebiler fram til minst 2030. En nasjonal regel om bompengefritak for elektriske varebiler i en overgangsfase fram til 2030 burde derfor også vært innført.

Det offentlige kan spille en kjempeviktig rolle for å fremme klimavennlige løsninger gjennom offentlige innkjøp, og tydeligere miljøkrav til transport i offentlige anskaffelser kan bidra til å fremme overgangen til nullutslippsløsninger. Flere kommuner går foran, f.eks. Oslo, som fra 2025 har innført et krav i sine anskaffelser om at transport av varer og tjenester skal skje med nullutslippskjøretøy eller biogasskjøretøy.

Jeg er utrolig skuffet over at ingen vil være med på våre forslag, bortsett fra Venstre, men sånn er det nå engang. Vi kommer fortsatt til å kjempe for dette, for det er viktig at vi når disse målene.

Jeg tar opp forslagene SV står bak.

André N. Skjelstad (V) [18:59:23]: Det er ikke mye jeg er uenig med representanten Fagerås i her. Vi støtter forslagene som ligger her, men det er noen kommentarer som kan være på sin plass.

Hvis vi ikke tydeliggjør dette, må i hvert fall det offentlige Norge, som kommune og stat, være foregangsmodell, men det er jo ikke sånn i hele landet. Noen steder er det veldig bra, mens andre steder henger man dessverre etter.

Da representanten Fagerås holdt sitt innlegg, fikk det meg til å tenke på da jeg tjenestegjorde som troppsjef i garden i 1988. Da var jeg noen turer i Holmenkollen, og da så man hele bildet av byen – det lå en smog over hele byen. Det gjør det ikke lenger fordi man har vært forutseende nok til å ta grep. Vi er nødt til å ta grep – ikke skue bakover, men tenke framover på de som kommer etter oss – for da jeg var her i 1988, var det bortimot et helt dekke over byen. Sånn er det ikke lenger. Derfor er det nødvendig at vi tør å ta riktige grep, selv om det har noen omkostninger. For det handler om framtiden, og den framtiden kan vi ikke skusle bort.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [19:01:27]: Regjeringen har gjort mye for å kutte klimagassutslipp fra transportsektoren, og Norge er som kjent langt fremme når det gjelder bruk av nullutslippskjøretøy.

Det er viktig fordi transportsektoren står for en stor andel av klimagassutslippene, og transportsektoren må derfor også stå for en stor andel av utslippskuttene. Vi har mange virkemidler som treffer varebiler og lastebiler.

Prising av utslipp gjennom klimaavgifter og deltakelse i EUs kvotesystem er det viktigste virkemiddelet i norsk klimapolitikk, og CO₂-avgiften treffer varebiler og lastebiler på samme måte som den treffer andre utslippskilder. Økt CO₂-avgift fører til at det vil være dyrere å velge dieseldrevne varebiler og lastebiler, og det gir derfor også insentiver til å velge nullutslippsløsninger. Innblanding av biodrivstoff fører til at de direkte utslippene fra dieselkjøretøy går ned. I tillegg er biodrivstoff dyrere enn diesel, og det gjør elvarebiler og ellastebiler mer konkurransedyktige.

Enova har både gitt støtte til etablering av ladeinfrastruktur og selvfølgelig også til kjøp av kjøretøy. Tunge nullutslippskjøretøy er i praksis fritatt for betaling av bompenger, og regjeringen vil heller ikke åpne opp for bompengebetaling for tunge nullutslippskjøretøy i perioden fram mot 2030. Det er også innført nullutslippskrav til offentlige anskaffelser av varebiler. Vi vil også vurdere å gi tunge nullutslippskjøretøy tilgang til kollektivfeltene. Et forslag fra Statens vegvesen har nettopp vært på offentlig høring.

Vi bruker altså hele verktøykassa for å få ned utslipp fra transportsektoren. Vi mener at vi allerede har tatt i bruk mange virkemidler rettet mot utslippskutt fra varebiler og lastebiler. Men det er selvfølgelig viktig å fortsette å jobbe for å benytte effektive virkemidler for å få ned klimagassutslippene fra transportsektoren.

Jone Blikra (A) [19:13:54] (ordfører for saken): Innst. 438 S som vi nå skal behandle, omfatter tre representantforslag.

Representantforslag 187 S omfatter i stort forslag om endring i avgift for campingbiler, samt endringer i beregning av takster for ferjetransport. Komiteen viser til at avgiften på campingbiler allerede i dag utgjør i overkant av 20 pst. av avgiften som ville ha påløpt om kjøretøyet hadde blitt registrert som personbil. Komiteen viser også til at det senest i 2022 ble foretatt visse forenklinger og lempninger i bestemmelsene angående typegodkjenning av campingbil.

Representantforslag 190 S omfatter forslag om å delegere myndigheten til å gjennomføre årlig ADR-kontroll til godkjente ADR-verksteder. ADR står for den europeiske avtalen om internasjonal veitransport av farlig gods. Komiteen viser til at Direktoratet for sikkerhet og beredskap allerede har utredet dette og ikke anbefalt en slik overføring til private aktører. Representantforslaget inneholder også forslag om å delegere myndighet til å utføre brufølgetjeneste for tung spesialtransport til private aktører. Komiteen viser til at dette ble gjort i 2017, men ordningen ble reversert da det viste seg at dagens hjemler i vegtrafikkloven ikke er tilstrekkelige for å kunne ivareta sikkerhet og krav til kompetanse.

Representantforslag 220 S dreier seg om å endre førerkortregelverket slik at man med førerkort klasse B kan kjøre bobil på inntil 4 250 kg. Komiteen viser til at vårt førerkortregelverk er knyttet til det øvrige europeiske regelverket, og at en slik endring allerede er i ferd med å bli vedtatt i EU og derfor vil kunne bli en del av det norske regelverket ved innlemmelse av dette EU-direktivet.

Jeg vil samtidig varsle at Arbeiderpartiet kommer til å stemme for forslag til vedtak I, som gjelder at godkjenning av ekstra lengde på vogntog som følge av aerodynamisk førerhus også skal gjelde for modul- og tømmervogntog.

Erlend Larsen (H) [19:16:24]: Det er en rekke forlag fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet i denne saken. Vi i Høyre kan støtte noen av dem.

Vi ser behovet for å utvide førerkort klasse B til å tillate kjøretøy på opptil 4,25 tonn. Noe av årsaken til at vi støtter et nasjonalt unntak fra det europeiske førerkortdirektivet, er at elektriske biler og små lastebiler blir tyngre på grunn av batterier. Etter dagens regelverk kan man kjøre bil på inntil 3,5 tonn med tilhenger på inntil 750 kg med førerkort klasse B, noe som gir en totalvekt på bil og henger på 4 250 kg. Det er en forutsetning for vår støtte at direktivet åpner for nasjonale unntak.

Det er grunn til å minne om at nasjonale unntak fra internasjonale avtaler betyr at et unntak på vektgrensen kun vil gjelde for kjøring i Norge. Kjøper man en bobil på 4 250 kilo, vil en ikke ha lov til å kjøre utenfor Norges grenser før andre land utvider sine grenser for førerkort klasse B.

Fremskrittspartiet foreslår at årlig ADR-kontroll kan delegeres fra Statens vegvesen til godkjente verksteder. Dette støtter vi. Et privat verksted som blir godkjent, vil ha like god kvalitet på kontrollen som Statens vegvesen. Det viktigste her er å legge til rette for at norske lastebileiere får en effektiv drift og vedlikehold av sine kjøretøy slik at kostnadene kan holdes nede, og bidra til at de er konkurransedyktige mot naboland.

I Norge er det Statens vegvesen som har brofølgetjeneste. Markedsaktører opplever at denne tjenesten ikke blir tilstrekkelig prioritert. I tillegg er kostnadsnivået allerede høyt og økende. Vi støtter også forslaget om at myndigheten til å utføre brofølgetjeneste for tung spesialtransport delegeres til private aktører.

Det stilles stadig nye krav til kjøretøy for å få til så lave utslipp om mulig. Aerodynamisk utformet førerhus gir en reduksjon i energiforbruk på opptil 5 pst. Slike førerhus medfører noe økt lengde for bilene, noe som er innenfor EUs regelverk for vekter og dimensjoner, ifølge forsvarsstillerne. Derfor vil vi også støtte dette forslaget.

Med dette tar jeg opp de forslagene Høyre er en del av.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [19:18:55] (leiar for komiteen): Noreg er eit fantastisk og langstrakt land, og det er veldig mange som har stor glede av å feriere rundt i Noreg og, i stadig større grad, bruke bubilar når ein ferierer rundt i Noreg. Med den einigheita som er vorten presentert i kveld, mellom Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV, registrerer eg òg at det framleis vil vere slik at bubilfolket ikkje vil få auka avgifter, uansett om ein campar på campingplassar eller har anna type parkering når ein er rundt.

Til det denne saka handlar om: Det er eit gledeleg fleirtal, vil eg seie, som har slutta seg til det som Senterpartiet har fremja i denne saka, men som òg har vore eit krav og eit ønske frå bubilfolket over tid, nemleg at ein skal auke vektgrensa for bubilar i Noreg. I dag kan ein køyre ein bubil på inntil 3,5 tonn tillaten totalvekt, men samtidig kan ein kople på ein hengjar på 750 kg og ha ei samla vekt på 4 250 kg. Det er mykje betre både for trafikksikkerheita, for komforten og på alle vis at ein i staden gjer det mogleg at dei 750 kg vert plasserte på bubilen i staden for på ein hengjar bak. Dersom ein beveger seg på litt smale og svingete vegar, som det framleis er rikeleg av i Noreg, og møter nokon som gjer at ein må til å ryggje, eksempelvis, er det langt å føretrekkje at ein har all vekta og alt samla på bubilen og ikkje har ein hengjar på 750 kg bak. Vi er veldig glade for at eit fleirtal i komiteen har slutta seg til at ein ber regjeringa så raskt som mogleg leggje fram forslag om ei nasjonal tilpassing av førarkortregelverket slik at ein med førarkort klasse B kan køyre bubilar med inntil 4 250 kg samtidig som tillaten totalvekt for bil og hengjar framleis skal vere det same. Men vi er òg opptekne av at dette ikkje skal verte forsinka av dei pågåande prosessane som er i EU. EU har òg på gang forslag om å gjere tilsvarande endringar, og det er venta at dei endringane vil kome om ikkje altfor lang tid, forhåpentlegvis. Men dette er jo ei lenge etterlengta endring, og vi må sørgje for rask endring i Noreg.

I tillegg meiner vi, knytt til forslag om AutoPASS på ferje, at der må ein redusere storleiken på førehandsbetaling for alle køyretøy, uavhengig av om det er bubilar eller andre. Det må gjelde storleiken på køyretøyet og ikkje kva slags føremål det er til.

Til slutt: Vi støttar òg forslaget om ekstra lengde på vogntog som følgje av aerodynamiske førarhus.

Eg vil ta opp dei forslaga som Senterpartiet er med på.

Morten Stordalen (FrP) [19:22:19]: Det er ikke noe nytt at Fremskrittspartiet fremmer en rekke forslag knyttet til kjøretøyforenklinger, forskriftsendringer og endring av regelverk i denne salen, men det som er nytt – jeg skal være positiv – er at flere partier faktisk slutter opp om det som senest for et år siden ikke var noe gode forslag. Jeg er fornøyd selv om det er Senterpartiets tekst med hensyn til B-førerkort og 4 250 kg som nå får flertall, selv om Fremskrittspartiet har et ganske likelydende forslag, som vi har fremmet flere år på rad.

Det er helt riktig, som Gjelsvik sier, at dette har man jobbet med ganske lenge i EU. Tyskland sa for flere år siden at de ville endre det, og tok det opp, så det er egentlig ikke noe hokuspokus i utgangspunktet. Hvis man vil, får man det til i Norge. Det er flere endringer i Norge som gjelder kun i Norge, selv om man har endret på vekter og hastigheter, som man ikke kan gjøre ellers i Europa. Så det er fullt mulig hvis man ønsker å gjøre det, og gjennomføre Stortingets vilje.

Det er interessant når det gjelder endring med aerodynamisk førerhus på modul- og tømmervogntog at så lenge det er el, er det lettere å få til endring av lengder og vekter i dette landet. Dette er fornuftige forslag, som jeg for så vidt er veldig fornøyd med at man faktisk sier ja til. Jeg synes det er litt rart at 25 cm lenger i et sånt vogntog har vært veldig vanskelig i direktoratet og departementet å kunne si ja til, selv om bransjen har etterlyst det lenge.

Det er for så vidt også gledelig at det nå er flere partier, Høyre og Venstre i hvert fall, som støtter ADR-kontroll og ser det urimelige at man skal ha kontroller på to forskjellige steder – at man har EU-kontroll på ett sted, og så har man ADR på et annet sted til en annen tid. Det bør gå an å legge til rette hvis man ønsker å gjøre det lettere for bransjen og ønsker å ta arbeidsfolk på alvor, som Arbeiderpartiet pleier å si. For meg er alle arbeidsfolk – alle som driver med et eller annet, med næring eller en jobb.

Og så brufølgetjenesten. Det er helt riktig at det ble gjort om i 2017. Det var vel Terje Moe Gustavsen som sa at han ville endre og se til Sverige, f.eks. – han skulle se på forenklinger. Det er veldig spesielt at man har en egen etat i Statens vegvesen, og så sitter disse med de spesialtunge vogntogene og venter på en i Statens vegvesen – det kan gå noen timer, og taksameteret går – som kommer for å se at vedkommende kjører midt på brua, riktig plassert, og så kjører han og sier ha det godt. Dette må gå an å gjøre smartere. I Sverige har man en ganske god ordning, som fungerer. Man kunne for så vidt tenkt teknologi og filme at man kjører midt på brua. Dersom du ikke gjør det, burde det få alvorlige konsekvenser. Dette henger ikke helt på greip.

Fremskrittspartiet er i dag fornøyd med at det iallfall er flere forslag som får noe støtte, som ikke var fornuftig i fjor, men som er det i år. Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag i saken.

Mona Fagerås (SV) [19:25:23]: Jeg har stor forståelse for bobilentusiastene. Det må være fantastisk å feriere land og strand rundt fra en bobil. Jeg har selv vært på bobilferie, og entusiasmen ble desto større da jeg oppdaget at alle som hadde bobil, hilste på hverandre. Det var et samhold og veldig hyggelig.

Men som lofoting ser jeg jo en litt annen side av særlig utenlandske bobilcampere. Det er et stort problem med villcamping og at disse utenlandske turistene ikke legger igjen så mye penger lokalt, fordi de har med seg alt de trenger i bobilene. Så i motsetning til representanten Gjelsvik er jeg ikke like fornøyd med at bobiler skal unnslippe besøksbeskatning, men den debatten får vi ta i morgen.

Så til voteringen. I likhet med Arbeiderpartiet går SV inn i I, men ikke i II.

André N. Skjelstad (V) [19:27:09]: Jeg har stor forståelse for at vi lever forskjellige liv. Jeg har aldri vært på noen bobilferie eller campingvognferie. Vi er alle forskjellige, og derfor er det også viktig at vi får en sånn type forenkling som det legges opp til her. Vi får da et flertall som gjør at dette blir enklere både i I og i II. Vi er også med på å støtte en del mindretallsforslag, så jeg mener at summa summarum blir dette en videre forenkling. Selv om EU har varslet, er vi i forsetet for å gjøre den forenklingen i Norge.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [19:28:14]: Det representantforslaget som er fremmet av flere, handler om endringer av regelverk for campingbiler og tunge kjøretøy. Jeg mener det er viktig at vi ser på dette området, og at vi har et regelverk som er hensiktsmessig og forståelig, samtidig som det selvfølgelig – og det trumfer det meste – må være hensynet til trafikksikkerhet som veier tungt.

Det er i dag i flertallsinnstillingen fremmet forslag til to vedtak om henholdsvis aerodynamisk førerhus og førerkort for bobiler med vekt på inntil 4 250 kg. Jeg tenkte å kommentere dem særskilt.

Jeg vil bemerke at det ikke er forbud mot å benytte aerodynamisk førerhus for tømmervogntog og modulvogntog i dag, men maksimal tillatt lengde på kjøretøyet kan da ikke overskrides. Den 6. mai sendte Statens vegvesen på høring forslag om at tillatt lengde for bl.a. modulvogntog og tømmervogntog skal kunne overskrides der det brukes godkjent aerodynamisk førerhus. Høringen vil bli fulgt opp på vanlig måte, og jeg oppfatter at dette vil følge opp vedtaket i tråd med det som er komiteens tilråding.

Den 25. mars 2025 ble det politisk enighet mellom EU-parlamentet og Rådet om nytt førerkortdirektiv, og Norge avventer nå endelig vedtakelse og publisering av direktivet. Enkelte førerkortklasser får etter det nye direktivet utvidede vektgrenser. Dette vil være aktuelt for innehavere av førerkort klasse B, som har bobil, men da tillatt maksimal vekt opptil 4 250 kg. Forutsetninger for å kunne benytte disse utvidede vektgrensene er at det gjennomføres kurs og/eller førerprøve. Jeg er positiv til å følge opp en slik endring så raskt som mulig innenfor de alminnelige prosedyrer for gjennomføring av nytt EØS-regelverk.

Jeg viser også til at det vil være en overgangstid før slike regelverk vil gjelde i EU-landene. Jeg kan imidlertid informere om at vi allerede er i gang med vurderinger om hvordan direktivet kan gjennomføres i norsk rett. Det må vurderes nærmere om det skal kreves prøve eller opplæring eller begge deler. I tillegg må det, avhengig av hva som blir valgt, lages kurs eller innføres førerprøve. Forslag til gjennomføring vil bli sendt på høring på vanlig måte når det er ferdig utredet.

Jeg skal møte mine nordiske kollegaer i Luxembourg i morgen i forkant av EUs transportministermøte, og også her vil EUs nye førerkortdirektiv blir diskutert.

Jone Blikra (A) [19:39:17]: Først til brufølgetjenesten: Det høres ut som dette er noe Fremskrittspartiet har kjempet for i mange, mange år. Det er da grunn til å minne om at den ble innført og så reversert, altså trukket tilbake, av Ketil Solvik-Olsen som samferdselsminister, basert på at man ikke hadde tilstrekkelig kontroll med å ivareta sikkerheten. Nå får man altså fra statsråden en klar beskjed om at man er villig til å se på dette på nytt igjen, men igjen: sikkerheten først. Dette ble altså gjort og trukket tilbake igjen under en fremskrittspartistatsråd.

Når det gjelder privatiseringen av ADR-kontrollene, må jeg si at det selvfølgelig er helt i tråd med Fremskrittspartiets programformulering, hvor de mener «at kjøretøytekniske tjenester som i dag håndteres av Statens vegvesens 49 trafikkstasjoner, overføres til godkjente private verksteder», og likeledes å la private aktører overta oppkjøring til førerkort. Dette i tråd med politikken. At det da vil føre til nedleggelse av trafikkstasjoner, svekke trafikkontrollen av lastebiler og svekke kjøretøykompetansen i Statens vegvesen er for så vidt bare årsaken til det.

Når det gjelder førerkort: Det er egentlig litt skinnuenighet, for vi ønsker alle å komme dit. Det er riktig at Fremskrittspartiet har kjempet for dette lenge. Vi sier at vi ønsker å innføre det på den riktige måten. Det som er litt spesielt her, føler jeg, er at man kjører bobilfolket foran seg. Jeg tror ikke dem som kjører bobil er veldig interessert i å ikke kunne reise til Sverige og gjennom Danmark til Tyskland. Skal du til Tyskland, må du ta ferje til Kiel for å komme direkte til et land som har den samme vektbegrensningen.

Det er også litt spesielt at Senterpartiet synes at det å få vedtatt EU-direktivet går for sent. Det er det sjelden man hører. Det er det som er svaret, og så får man egentlig kritikk fra Senterpartiet om at det er for byråkratisk og går for sent, og man ønsker å være i forkant.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [19:41:37]: Til saksordføraren, representanten Blikra: Senterpartiet er oppteke av å få vedteke eit fornuftig regelverk i Noreg så raskt som mogleg. Det replikkvekslinga med statsråden gjev bod om, er jo at EU-regelverket inneheld nokre avgrensingar og utfordringar med omsyn til å finne praktiske og gode løysingar i Noreg.

Dette handlar som sagt ikkje om kva bubilar som skal vere godkjende i Noreg, og om ein kan bruke bubilen i ulike land, men det handlar om kva slags førarkort ein treng for å kunne køyre bubilen i Noreg. Det er heilt riktig at mange ferierer med bubil i både Sverige, Danmark, Tyskland og andre land, men veldig mange av dei som har bubil i Noreg, ferierer i Noreg. Når dei då skal feriere i Noreg, er spørsmålet om dei treng eit ekstra kurs eller ekstra opplæring for å kunne ha ein bubil på 4 250 kg.

Det som er det sentrale her, er at ein i dag kan ha med seg til saman 4 250 kg med bubil, gjeve at ein har ein tilhengar på 750 kg bak og så er 3,5 tonn på bilen. Det einaste vi føreslår i denne saka som har fleirtal i denne salen, er at ein kan samle den totalvekta på bilen. Det er ei praktisk og god løysing som òg vil bidra til å styrkje trafikksikkerheita, i staden for at ein når ein skal til å rygge ulike plassar på smale og svingete vegar, plutseleg har ein hengar bak på 750 kg på ein bil som er 3,5 tonn. Det er på inga måte noka enkel øving.

Det handlar om å finne dei gode, praktiske løysingane her. Det å vise til at direktivet stiller krav om at ein må ha nye opplæringssystem eller andre løysingar, når ein har funne gode, praktiske løysingar før på andre type køyretøy, slik som elektriske køyretøy, gjev inga meining.

Eg vil difor frå Stortingets side berre vise til det som ligg i fleirtalsinnstillinga her, og som regjeringa òg har eit ansvar for å følgje opp. Det er at ein ber regjeringa så raskt som mogleg leggje fram forslag om ei nasjonal tilpassing av førarkortregelverket, slik at ein med førarkort klasse B kan køyre bubilar med inntil 4 250 kg totalvekt samtidig som tillaten totalvekt for bil og hengar framleis skal vera 4 250 kg. Det er ei god og praktisk løysing. Viss ein då skal til andre land og køyre bubil, må ein sjølvsagt forhalde seg til at det kan vere nokre andre førarkortreglar som gjeld der, men for veldig mange som brukar bubil i Noreg, er den primære aktiviteten ein har, nettopp å bruke bubilen her. Då er det viktig å få endra førarkortreglane så raskt som mogleg.

Morten Stordalen (FrP) [19:44:50]: Saksordfører Blikra hadde en trang til nærmest å hovere over noen forslag Arbeiderpartiet tydeligvis ikke er enig i, og han beskyldte oss vel egentlig for å dytte bobilfolket foran oss. Det er en spesiell påstand. Det er vel omtrent en kvart million caravanister i Norge. Vi snakker altså med dem og jobber sammen med dem. Jeg dytter ikke noen foran meg.

Dette er fornuftsbasert, som vi kalte det for et år siden, da denne salen hoverte over tilsvarende forslag. Det er fornuftsbasert med 4 250 kg på det B-førerkortet, på lik linje med det elektriske varebiler fikk muligheten til i 2018. Det finnes varebiler som ikke er elektriske, som ikke har den fordelen. Jeg må minne om at det er tillatt totalvekt, så den veier jo ikke 4 250 kg. Det er tillatt totalvekt, og det er fornuftig.

Jeg kan bare nevne et lite eksempel på hva som er fornuftig og ikke. Før 2013 var det noe som tydeligvis var vanskelig for daværende regjering. Ambulansene i Norge var blitt så tunge etter hvert, så flere av dem er C1-biler. De veide over 3,5 tonn, og da måtte de forholde seg til fartsgrensen på 80 km/t når de ikke kjørte blålys. Alle kjørte inn på disse store sykehusene, og når de skulle tilbake til sitt hjemdistrikt, måtte de kjøre i 80 km/t hjem igjen. Det var også et sånt forslag Fremskrittspartiet kom med, for å endre. Heldigvis ble det endret under Ketil Solvik-Olsen. Det var fornuftig, men Arbeiderpartiet syns det var ufornuftig. Da er vi enige om at vi er uenige om det.

André N. Skjelstad (V) [19:47:13] (ordfører for saken): Miljøpartiet De Grønne fremmer fem forslag i dette representantforslaget. De er ikke fremmet fra komiteen.

Komiteen merker seg at forslagsstillerne mener at den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen bør få konsekvenser for hvordan nasjonal infrastruktur planlegges og prioriteres. Forslagsstillerne peker på behovet for å revidere Nasjonal transportplan, med større vekt på beredskap, forsvar og sikkerhet, og mener nye motorveiprosjekt bør tas ut for å frigjøre midler til mer samfunnskritisk infrastruktur. Forslagsstillerne foreslår også at jernbanestrukturen mot nabolandene må styrkes.

Komiteen viser til svarbrev fra statsråden. Det foreligger også et mindretallsforslag.

Ellers vil jeg påpeke for egen del at er det noe som burde vært revidert, er det kanskje langtidsplanen og ikke NTP.

Tilrådingen fra en samlet komité er at en ikke har noen merknader, og at representantforslaget blir avvist.

Marte Mjøs Persen (A) [19:48:55]: I NTP for 2025–2036 har Arbeiderpartiet lagt til grunn at vi skal ta bedre vare på det vi har, utbedre der vi kan, og bygge nytt der vi må. I tråd med denne strategien legges det opp til å øke innsatsen til drift, vedlikehold og fornying på særlig jernbane som det som skal til for å holde infrastrukturen driftssikker og åpen. Innenfor mindre investeringstiltak vil det også bli prioritert tiltak som understøtter militær mobilitet, og som styrker beredskapen og samfunnssikkerheten.

NTP for perioden ble behandlet for mindre enn et år siden, og den sikkerhetspolitiske situasjonen er ikke vesentlig annerledes i dag enn den var da. Arbeiderpartiet mener det er en helt grunnleggende forutsetning at NTP skal ivareta samfunnets behov for sikkerhet og beredskap. Det er ingen tvil om at disse perspektivene blir viktigere og viktigere også framover. Bare i går vedtok vi finansiering og investering for to viktige prosjekter som vil ha betydning for beredskap, militær mobilitet og sikkerhet, nemlig ny vei og bane mellom Arna og Stanghelle, som vil øke kapasiteten og driftssikkerheten på Bergensbanen betydelig, og E45 Kløfta i Finnmark, som også er en viktig beredskapsvei.

NTP skal rulleres hvert fjerde år, og arbeidet med rullering er godt i gang. Etatene jobber med sine prioriteringer og framdriftsplaner, og vi som er politikere, må til syvende og sist ta stilling til om det skal gjøres omprioriteringer når NTP kommer til rullering i neste periode. I mellomtiden er det de årlige budsjettene som gir føringer for hvilke prosjekter som skal startes opp og gis prioritet.

Jeg må innrømme at jeg valgte å ta ordet fordi jeg tenkte at Miljøpartiet De Grønne, som har fremmet en rekke forslag, kanskje ville være her. Statsråden har også svart ut disse forslagene. Jeg ønsker likevel å gi en positiv tilbakemelding til Miljøpartiet De Grønne, for vi deler nemlig oppfatningen om at det er viktig å bruke den kunnskapen vi har om den geopolitiske situasjonen til å planlegge noe så viktig som infrastruktur som ivaretar militær mobilitet, men også sikkerhet og trygghet for innbyggerne våre.

Trond Helleland (H) [19:51:32]: Høyre vil avvise dette forslaget, mye med samme begrunnelser som foregående talere. Det er jo litt spesielt at forslagsstillerne ikke deltar i debatten. De har fremmet løse forslag. Ett av de løse forslagene er identisk med det forslaget som to partier har foreslått allerede i innstillingen. Det setter jo litt søkelys på, en tirsdag kveld kl. 19.50, at komiteen bruker såpass mye tid og arbeid på å behandle saker, departementet svarer, mens forslagstillerne overhodet ikke har vist seg i salen, ikke så langt i hvert fall.

Dette forslaget kunne det vært interessant å diskutere, men da burde forslagsstillerne vært til stede. Vi er i hvert fall imot det.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [19:52:41] (leiar i komiteen): Noreg er eit langstrekt land, og det er avgjerande viktig å bidra til å binde Noreg saman gjennom god og moderne infrastruktur og sikre gode forbindelsar til nabolanda våre. Det er viktig at infrastrukturen er robust – det at ein har redundans, ulike alternativ og evne til å rette opp att funksjonen dersom infrastrukturen vert anten skada eller øydelagd som følgje av tilsikta eller utilsikta hendingar.

Då Senterpartiet var ein del av regjeringa saman med Arbeidarpartiet og jobba med NTP, var vi opptekne av å vri meir av ressursbruken i retning av å ta vare på det vi har, utbetre der ein kan, og byggje nytt der ein må, og bidra til å fokusere sterkare på sikkerheit og beredskap enn tidlegare, og òg på ein del av dei nye grepa og viktige prioriteringane som låg i Nasjonal transportplan nettopp i lys av ein endra sikkerheitspolitisk situasjon. Samtidig er det ikkje tvil om at vi løpande er nøydde til å erkjenne at utfordringane vert stadig større, og sidan Nasjonal transportplan vart lagd fram, har Stortinget vedteke ein langtidsplan for dei nærmaste åra, og ein har behandla ei totalberedskapsmelding. Frå vår side er det sjølvsagt at når ein skal rullere Nasjonal transportplan, må sikkerheit og beredskap og ein endra geopolitisk situasjon endå tyngre inn i vurderingane heilt frå starten av. Dernest meiner vi at det er viktig å sjå på det korte biletet òg. NTP er ein viktig plan, men det har jo etter kvart vorte ein plan med ein veldig lang tidshorisont, og der veldig mange prosjekt ligg inne, sjølv etter at Senterpartiet og Arbeidarpartiet bidrog til å rydde i porteføljen. Difor er det viktig å ha ein meir konkret, målretta plan for korleis ein skal følgje opp utfordringane i lys av Forsvarets langtidsplan, totalberedskapsmeldinga og den endra sikkerheitspolitiske situasjonen med tanke på kva slags prosjekt det er viktig å få fram i den komande fireårsperioden.

Elles vil eg òg seie når det gjeld innhaldet i forslaga, at det overordna biletet og det at vi skal sjå hen til den sikkerheitspolitiske og geopolitiske situasjonen, er vi heilt einige i. Samtidig, når ein ser på dei konkrete forslaga frå Miljøpartiet Dei Grøne, følgjer dei eit ganske vant mønster om at ein skal kutte ut vegprosjekt, og spesielt motorvegprosjekt, og satse på jernbane. Vi er for å satse på jernbane, ikkje minst mykje tyngre på drift og vedlikehald, men det er òg viktig å sørgje for prosjekt innanfor ulike transportformer.

Eg vil ta opp det forslaget som Senterpartiet er med på.

Mona Fagerås (SV) [19:56:07]: Det finnes gode argumenter for å avvise dette forslaget. Det er bare ett år siden NTP-en ble behandlet og vedtatt. Man skulle jo tro at regjeringen etter den NTP-en hadde nok å henge fingrene i.

Vi er enig med Miljøpartiet De Grønne i at vi skulle ønske oss en grønnere transportplan, men den planen som ble vedtatt, ble nå engang vedtatt, og vi ønsker nå egentlig å forholde oss til den sånn som den ligger.

Men det er likevel sånn at vi ikke er imot forslagene til Miljøpartiet De Grønne som sådan, så vi velger å støtte de løse forslagene fra Miljøpartiet De Grønne, nummer to, tre, fire og fem, men ikke nummer seks, som jo er likelydende med forslag nummer en i innstillingen. Det blir jo litt rart om vi skulle støtte det som er likelydende med det som står i innstillingen.

Jeg er enig med representanten Trond Helleland: Det er synd at ikke Miljøpartiet De Grønne er her, sånn at vi kunne få diskutert denne saken skikkelig.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [19:57:43]: Vi lever i en brytningstid der vi må håndtere store endringer og store utfordringer. Den geopolitiske situasjonen er krevende, og det er også store utfordringer knyttet til klima og natur. I lys av disse utfordringene lanserte vi Nasjonal transportplan 2025–2036, og der lanserte vi en strategi for – som flere allerede har vært inne på – å ta vare på det vi har, utbedre der vi kan, og bygge nytt når vi må. Det er jo en strategi som bidrar til bedre mobilitet i hele landet. Det styrker beredskap, det styrker samfunnssikkerhet, og det ruster oss mot klimaendringer. Den relative vridningen fra store investeringsprosjekter er også positiv med tanke på å redusere klimagassutslipp og arealinngrep.

Regjeringen tar flere grep i Nasjonal transportplan for å tilpasse transportsektoren til den nye sikkerhetspolitiske hverdagen. Et av de viktigste grepene er å satse mer på drift, vedlikehold og fornying. Det gir sikker og pålitelig infrastruktur og skal bidra til god oppetid. Flere prosjekter og tiltak i perioden understøtter både samfunnssikkerhet og ikke minst det militære forsvaret av Norge og NATO. Prosjektene er viktige for å sikre bedre og mer forutsigbar framkommelighet og for å styrke den militære mobiliteten.

Siden vi la fram Nasjonal transportplan, har regjeringen lagt fram et rammeverk som skal handle om hvordan vi som myndigheter, sammen med Forsvarsdepartementet, skal samhandle og klare å gjøre de viktigste og riktigste prioriteringene. Vi skal da få en effektiv kartlegging og prioritering av Forsvarets og NATOs behov for transportinfrastruktur.

Vi styrker også det nordiske samarbeidet. Det er tatt flere initiativ med både svenske og finske myndigheter, og jeg vil spesielt trekke fram at det for jernbane er etablert et samarbeid med svenske myndigheter knyttet til planlegging og utvikling av de grensekryssende strekningene.

Det er viktig for regjeringen å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser når det gjelder innkjøp i samferdselssektoren. Utgangspunktet må være grundige verdi- og risikovurderinger i den enkelte innkjøpsprosess. Det er i transportsektoren bl.a. utarbeidet retningslinjer for hvordan virksomhetene skal håndtere økonomisk aktivitet med land som utgjør en sikkerhetsrisiko.

Jeg er opptatt av at vi i den NTP-en som er lagt fram, har ivaretatt en rekke av disse hensynene, og det vil selvfølgelig være sånn at når vi går mot framtidige rulleringer, vil vi være enda bedre i stand til å gjøre enda grundigere prioriteringer, men det er ingen grunn til å starte prosessen på nytt akkurat nå.