Erlend Svardal Bøe (H) [16:12:36] (ordfører for saken): Først vil jeg som saksordfører takke komiteen for samarbeidet i saken. Det er en krevende sak, men jeg regner med at alle partiene i løpet av debatten selv vil gjøre rede for sitt standpunkt i saken.

I Norge har vi et godt tilbud for behandling av hjerteinfarkt. Det må det ikke skapes tvil om. Forekomsten av hjerteinfarkt er betydelig redusert de siste årene, og vi har gode resultater når det gjelder overlevelse etter hjerteinfarkt. Vi ser også at antallet PCI-behandlinger reduseres og er forventet å fortsette å gå ned i årene framover. Et eksempel er Helse nord, der foreløpige tall for 2025 viser at nedgangen var på 10 pst. i fjor sammenlignet med året før.

Høyre er opptatt av å sikre trygghet for pasienten gjennom hele behandlingskjeden for hjerteinfarkt, fra første symptom på hjerteinfarkt til behandling iverksettes og til oppfølging etter overlevelse. Vi må ikke glemme at trygg hjerteinfarktsbehandling ikke bare er avgrenset til PCI-behandling. Det inkluderer også utviklingen av prehospitale tjenester og rehabilitering.

Det har over tid pågått politiske og faglige diskusjoner om utvidelse av PCI-tilbudet i Norge, bl.a. i Helse nord og i Helse Midt-Norge. Det kan godt være at vi skal gjøre endringer i PCI-strukturen i Norge, men det må baseres på grundige medisinskfaglige vurderinger og ikke bare vedtas gjennom et Dokument 8-forslag som er kastet over bordet i Stortinget. Det gjelder særlig når det er snakk om akuttmedisinske tilbud, som vi prater om her. Stortinget kan ikke bare vedta mer helsepersonell, eller bare vedta flere pasienter, og velge å ikke ta innover seg den utviklingen som er på hjertemedisinområdet. Det har vi sett flere eksempler på fra Stortinget tidligere, uten at det har gått særlig bra. God PCI-behandling er avhengig av tilstrekkelig volum, riktig fordeling og tilgang på helsepersonell og faglig forsvarlige helsetjenester. Er ikke det på plass, øker faktisk risikoen for å svekke kvaliteten, og det vil gå utover på pasienten.

Selv om Høyre stemmer mot forslagene i Dokument 8-forslaget i dag, mener Høyre likevel at det er grunn til å se nærmere på hvordan behandling av hjerteinfarkt i Norge skjer, og jeg er glad for at Høyre og andres partiers forslag om det kommer til å få flertall. Da får vi en faglig gjennomgang av hele behandlingskjeden for hjerteinfarktsbehandling i Norge, og det setter oss i bedre stand til å si noe om hvordan og eventuelt hvor det er riktig å gjøre framtidige endringer i PCI-tilbudet.

Mona Nilsen (A) [16:15:51]: Denne saken har skapt stort engasjement, og det er det gode grunner til. Den handler om liv og helse, om pasientsikkerhet og om hvordan vi organiserer et av de mest høyspesialiserte tilbudene vi har i norsk helsetjeneste. Heldigvis har et flertall i komiteen vært tydelig på én ting: Dette er ikke et spørsmål som bør avgjøres gjennom enkeltstående politiske vedtak om lokalisering.

PCI-behandling er, som sagt, et høyspesialisert fagområde. Organiseringen må først og fremst bygges på faglige vurderinger av kvalitet, pasientsikkerhet, behandlingsvolum, kompetanse og robuste vaktordninger. Det er hensynet til pasienten som må ligge i bunnen – alltid. Vi har derfor understreket at den faglige utredningen også bør vurdere om det er grunnlag for felles vaktordninger, noe som kan gi et utvidet PCI-tilbud. Samtidig må forutsetningen være klar: Et sånt tilbud må være minst like godt som i dag, og det må ikke føre til redusert erfaring eller kompetanse for operatører.

Det er viktig å si at flertallet også har fremmet et forslag som ber regjeringen gjennomføre en helhetlig faglig utredning av hele behandlingskjeden for hjerteinfarkt i Norge. Regjeringen må få på plass en nasjonal plan som er bedre tilpasset norske forhold, og komme tilbake til Stortinget på en egnet måte. Det har ikke vært gjort tidligere.

Arbeiderpartiet er veldig fornøyd med at helseministeren har bedt Helsedirektoratet om å ta ansvaret for denne utredningen. Det betyr at vurderingene flyttes ut av helseforetakene og inn i et nasjonalt faglig uavhengig system. Det er viktig for kvaliteten, og det er viktig for tilliten.

Jeg må avslutte med å si at diskusjonen om åpningstider og organisering av PCI-tilbudet i Bodø har vært krevende og preget av faglig uenighet. Nettopp derfor er en nasjonal plan så viktig, og den må gjelde for hele landet, også for Helse nord, og sikre at beslutninger tas på et helhetlig og kunnskapsbasert grunnlag. For å skape ro og tillit til prosessene forventer jeg at styret i Helse nord og de andre foretakene legger den kommende planen til grunn og avventer ytterligere behandling av PCI-saken til vi har en nasjonal plan som er tilpasset norske forhold.

Til syvende og sist handler det om trygghet for pasientene, om likeverdige helsetjenester og om å sørge for at livsviktig behandling organiseres på den beste mulige måten, basert på fag og ikke symbolpolitikk.

Kristian August Eilertsen (FrP) [16:18:42]: Tid er en helt avgjørende faktor når et menneske får et alvorlig hjerteinfarkt. For optimal behandling må en pasient få PCI-behandling innen 90–120 minutter. For mange mennesker i Norge, særlig i Nord-Norge og i Møre og Romsdal, er det dessverre en avstand og et tilbud som gjør dette vanskelig i dag. I Nord-Norge har vi bare ett døgnåpent PCI-senter, i Tromsø. I Bodø stenger PCI-laben på ettermiddagstid, og i helgene er det helt stengt.

Konsekvensene av dette kjenner vi altfor godt. Statsforvalteren i Nordland har to ganger konkludert med lovbrudd fordi pasienter ikke fikk hjelp innen rimelig tid. I ett tilfelle førte det til et tragisk dødsfall, da en kvinne mistet livet på vei fra Bodø til Tromsø. Det skal ikke være sånn at postnummer og klokkeslett avgjør om du overlever et hjerteinfarkt i Norge. De samme utfordringene finnes også i Møre og Romsdal. Mange steder i fylket er det rett og slett vanskelig å nå fram til St. Olavs hospital i tide. Det er ikke rart det er et stort folkelig engasjement for et PCI-tilbud i Ålesund. For folk som bor i distriktene, handler dette bokstavelig talt om liv og helse.

Et argument som ofte brukes mot et utvidet PCI-tilbud, er at flere sentre vil redusere faglig kvalitet på grunn av et lavere volum. Men her er det viktig å lytte til fagfolkene. Fem overleger ved hjertemedisinsk avdeling på Akershus universitetssykehus, et av landets fremste hjertemiljøer, viser tydelig til ESC, European Society of Cardiology, sine anbefalinger: 400 prosedyrer i året per senter og 75 per operatør – mer enn det gir ikke bedre resultater. I Nord-Norge ligger volumet på 1 400–1 600 PCI-prosedyrer årlig. Med et døgnåpent tilbud i Bodø ville ca. 600 prosedyrer blitt gjort der, og rundt 900 i Tromsø. Begge sentrene ville ha ligget langt over ESCs volumkrav med svært god margin. Bekymringene om lav kvalitet faller på sin egen urimelighet. Overlegene sier også noe annet: 40 til 50 pasienter i Nord-Norge ville hvert år fått et bedre tilbud og unngått kronisk hjertesvikt dersom Bodø hadde et døgnåpent PCI-senter. Dette er mennesker, ikke statistikk.

Norge har ni PCI-sentre. Sverige har 29, og Finland har 22. I Norge har vi en enda mer utfordrende geografi, med like store utfordringer med avstander. Fremskrittspartiet mener at det er ingen grunn til at Norge skal ligge bak våre naboland når det gjelder å redde liv. Derfor fremmer Fremskrittspartiet tre konkrete forslag – sammen med andre, og som jeg nå tar opp – om døgnkontinuerlig PCI-tilbud i Bodø, styrking av fagmiljøet og PCI-tilbudet ved UNN i Tromsø og etablering av et PCI-senter i Ålesund. For Fremskrittspartiet handler dette om å redde liv, og det handler om at mennesker som får hjerteinfarkt, skal ha samme sjanse til å overleve uansett hvor i landet de bor. Nå må vi levere et PCI-tilbud som redder flere liv.

Carl-Henrik Myrseth Moltumyr (H) [16:21:57]: La meg være helt tydelig: Et hjerte i Møre og Romsdal er like mye verdt som et hjerte i Trøndelag og i resten av landet. Likeverdig helsehjelp er et grunnleggende prinsipp i norsk helsevesen. Når hjerteinfarktet rammer og hvert minutt teller, skal ikke bostedsadresse avgjøre kvaliteten på behandlingen en får.

Vi har kjempet lenge for å styrke det avanserte behandlingstilbudet på Sunnmøre. Engasjementet for et PCI-senter i Ålesund handler ikke om lokal prestisje, men om trygghet, rettferdighet og likeverd for pasienter i en region med store avstander og krevende geografi.

Jeg, som veldig mange andre fra Møre og Romsdal, skulle svært gjerne sett at et PCI-senter i Ålesund kunne blitt etablert raskere – og det ønsket står fast. De første timene med et hjerteinfarkt kan være forskjellen på å komme hjem til familien sin og å aldri gjøre det. Nettopp fordi dette er så viktig, må vi ta de avgjørelsene som er faglig sett riktige, og som gir varig trygghet for pasientene.

Likeverdig helsehjelp handler ikke bare om hvor et senter skal ligge; det handler også om kvalitet, beredskap og en helhetlig behandlingskjede, fra ambulansen rykker ut, til pasienten får rett behandling og videre oppfølging. Jeg er derfor glad for at vi samler oss om et vedtak som ber regjeringen gjennomføre en faglig utredning av hele behandlingskjeden for hjerteinfarkt i Norge og komme tilbake til Stortinget med en nasjonal plan som er bedre tilpasset norske forhold.

For oss i Møre og Romsdal er dette et viktig steg videre. Utredningen vil gi oss mulighet til å se på responstid, transport, prehospital behandling og samhandling mellom Ålesund sjukehus og St. Olavs hospital i sammenheng, ikke stykkevis og delt.

Dette handler ikke om en utredning som skal vare og vare uten noen ende. I saksgrunnlaget er det klart at saken skal tas opp igjen i forbindelse med ny nasjonal helse- og samhandlingsplan her i Stortinget, og jeg forventer at regjeringen kommer tilbake med dette tidlig neste år. Det gir god framdrift, det gir et tempo, og det vil gi raskere svar på de spørsmålene som pasienter og fagmiljøet har ventet lenge på å få svar på.

Vi i Høyre mener at kampen for likeverdig helsehjelp ikke kan vinnes gjennom symbolvedtak, men gjennom faglig forankrede avgjørelser som styrker tilbudet i hele landet, men også for oss i Møre og Romsdal

Kathy Lie (SV) [16:24:45]: Norge har et godt tilbud for behandling av hjerteinfarkt, men det er helt klart geografiske forskjeller på hvor fort man får hjelp. Det er faglig stadfestet at den beste behandlingen ved akutt hjerteinfarkt er PCI, og at man bør komme til behandling innen 90–120 minutter. Norge er et langstrakt land, med mye fjell og kyst og rufsete vær. Det kan mange ganger være en utfordring for ambulansen å rekke fram i tide, og noen steder er man avhengig av at det er godt nok flyvær. Dette er bakgrunnen for at flere utkanter og distriktsområder ønsker at deres lokale sykehus skal kunne tilby PCI-behandling. Særlig gjelder dette i de tre nordligste fylkene. I nord er det i dag som kjent bare Tromsø som har døgnåpent PCI-tilbud. I Bodø har de PCI-tilbud på dagtid i ukedagene.

I hele Helse-Norge pågår det nå en kamp mot at ulike behandlingstilbud blir lagt ned. Den kampen står vi gjerne sammen med lokalbefolkningen i. Det er imidlertid en forskjell på å prøve å redde noe som eksisterer, og det å fra Stortinget bestemme at et nytt, avansert behandlingstilbud skal opprettes eller utvides på bestemte plasser.

SV mener at vi her trenger et bedre kunnskapsgrunnlag og faglige råd om hvor i landet vi skal etablere PCI-sentre. Derfor vil vi i dag ikke gå inn for å støtte forslagene om å sikre døgnåpent PCI-tilbud i Bodø og opprette PCI-tilbud i Ålesund. Det er ikke fordi vi er imot at det opprettes, og vi mener at å utvide tilbudet i Bodø er en relativt lavthengende frukt. SV mener vi må få et fullverdig PCI-tilbud i hele landet, og at faglige vurderinger må ligge til grunn for lokalisering og dimensjonering. Vi mener at en helhetsvurdering må ta høyde for prioriteringskriteriene om nytte, ressurstilgang og alvorlighet. Vi må få en faglig vurdering av tilgangen på kvalifisert personell, pasientgrunnlag, geografiske avstander og utfordringene knyttet til kapasiteten i prehospitale tjenester.

Vi ber derfor regjeringen gjennomføre en faglig utredning av hele behandlingskjeden for hjerteinfarkt i Norge og få på plass en nasjonal plan som er tilpasset norske forhold. Vi ber også regjeringen sikre at PCI-tilbudet og fagmiljøet ved Universitetssykehuset Nord-Norge ivaretas og styrkes.

I tillegg fremmer vi, sammen med Senterpartiet, forslag om at det etablerte PCI-tilbudet ved Nordlandssykehuset i Bodø videreføres, og at det arbeides for en utviding til døgntilbud, samtidig som man ivaretar det helhetlige fagmiljøet og kvaliteten i tilbudet. Vi mener dette er det nærmeste stedet og få til et døgnåpent tilbud da de allerede har et etablert senter, og vi synes det er viktig at man i det videre arbeidet med å sikre et fullverdig PCI-tilbud i hele landet starter med å vurdere dette.

Vi ser fram til å få på bordet en god faglig vurdering og en nasjonal plan for hvor nye PCI-tilbud bør etableres. Målet er å sørge for best mulig behandling for hjerteinfarkt, uavhengig av hvor man bor i vårt langstrakte land.

Jeg tar opp forslaget vi er med på.

Kjersti Toppe (Sp) [16:28:13]: Det er ein viktig premiss i utforminga av våre helsetenester at det skal vera likeverdig tilgang til helsetenester, uavhengig av bakgrunn og kvar i landet ein bur. Det betyr ikkje at alt skal vera heilt likt, men ein skal streva etter å få mest mogleg likeverdige helsetenester. Det gjeld ikkje minst når vi snakkar om det akuttmedisinske tilbodet.

Over tid har det vore ein fagleg, politisk og folkeleg diskusjon om utviding av PCI-tilboda, bl.a. i Helse nord og i Helse Midt-Noreg. Eg har respekt for at det er faglege vurderingar som må liggja til grunn, men desse vurderingane må òg ha tillit i befolkninga og vera forankra i fagmiljøa. Det må òg sjåast i samanheng med den akuttmedisinske beredskapen elles og nasjonale faglege tilrådingar. Det er vel kjent at vi har mykje færre PCI-tilbod enn våre naboland, f.eks. Finland. Det er òg vel kjent at fagmiljøa i denne saka til dels står mot kvarandre, og det var på høg tid at helseministeren – etter år med lokale utgreiingar – gav Helsedirektoratet i oppdrag å starta eit arbeid med å laga nasjonale faglege retningslinjer for behandling av hjarteinfarkt i Noreg.

For Senterpartiet er det viktig at ei utviding av PCI-tilbodet i Bodø vert basert på å få eit heilskaplege fagmiljø – ta vare på det – og å sikra den faglege kvaliteten. Evalueringa av tilbodet i Bodø tilrår ei vidareføring, og vi føreslår i dag å be regjeringa sikra at det etablerte PCI-tilbodet i Bodø vert vidareført, og at det vert arbeidd for ei utviding til døgntilbod. Eg håpar at dette er eit forslag som kan få fleirtal her i dag.

Vi føreslår òg at dei faglege retningslinjene for hjarteinfarktbehandling for norske forhold kjem på plass innan utgangen av dette året, slik at det ikkje går mange år før dette kjem, og at etablering av nye PCI-tilbod elles i landet – vi nemner Ålesund spesielt – vert vurdert i dette arbeidet.

Eg vil ta opp forslaget frå Senterpartiet.

Så vil eg varsla at vi subsidiært vil støtta I og II i innstillinga. Vi kjem òg til å støtta forslaget til Miljøpartiet Dei Grøne i saka.

Geir Jørgensen (R) [16:31:30]: Vi nordlendinger, og for så vidt også folk på Vestlandet, er vant til å planlegge for det uforutsette. Lange avstander, vanskelig geografi, dårlig samferdsel – sånne ting har over generasjoner gjort oss gode til å improvisere. Men hjerteinfarktet kan vi ikke planlegge for innenfor kontortiden. Slik var det også for Alf Willy Johansen fra Lurøy, som vi kunne lese om i dag i NRK Nordland. Han var i skogen i forrige uke, og kl. 12 inntraff hjerteinfarktet. Han kom seg til Bodø for PCI-behandling, før porten gikk igjen kl. 16. Det reddet Alf Willys liv.

Vi har en helseforetaksmodell som er sånn at akuttpasienter er pluss eller minus på bunnlinjen til akuttberedskapen. Sånn kan vi ikke ha det. Vi har et skakkjørt system, som er sånn at fagfolk og spesialister, som egentlig har all interesse av å stå sammen, blir satt opp mot hverandre på grunn av helseforetakssystemet. Vi ser at det preger denne debatten i altfor stor grad.

Vi har et PCI-tilbud, en PCI-lab, i Bodø. Dette er ikke et lokaliseringsspørsmål. I Nordland har vi det vi trenger for å behandle akuttpasienter som har behov for PCI døgnet rundt. Nei, dette er et folkekrav. Statsråden sitter her. Han har hørt bodøværingene, og han har sett de mange underskriftene – 10 000 – om denne saken.

Så er spørsmålet: Skal vi ha et likeverdig akuttilbud for alle i hele Norge, eller skal ikke nordlendingene og vestlendingene være med i den gode beredskapen som vi har ellers? Hvis noen av oss som er her, eller folk utenfor denne salen, har behov for et PCI-tilbud – får et hjerteinfarkt og må av gårde – er det i denne regionen ikke mindre enn tre døgnåpne PCI-tilbud som kan hjelpe folk. Det har man bygd ut her. Men Nord-Norge og Vestlandet skal altså ikke få lov til å ta del i dette, på grunn av en meningsløs profesjonskamp som er drevet fram av helseforetaksmodellen, hvor alle sitter og passer på sitt og ikke kan jobbe for en bedre og større helhet. Det er svært trist å være vitne til at vi ikke klarer å få til dette denne gangen, men vi i Rødt kommer ikke til å gi oss.

Marius Langballe Dalin (MDG) [16:34:44]: Eit hjarteinfarkt kan vere noko av det mest dramatiske ein kan oppleve. Eg har sjølv følgt ein dårleg pasient frå Dovre, kor eg var i turnus, og ned til Lillehammer – ein ganske tvilsam ambulansetur. Det er tøft for både lege og pasient, for å seie det slik.

Heldigvis har det skjedd veldig mykje i hjarteinfarktbehandlinga sidan den gongen, og PCI-tilboda har revolusjonert resultata av behandlinga. Heldigvis får dei aller fleste sin PCI ikkje heilakutt, men anten i løpet av nokre dagar eller heilt planlagt, rett og slett fordi ein har angina, og då førebyggjer ein hjarteinfarkta.

Ein del kan også få trombolyse og kan då utsetje behovet for PCI eller kanskje sleppe det heilt. Eg seier ikkje at det løyser alle problem. Eg bur sjølv i ein region – eg er mest i Nordfjord når eg er heime – der det også er ganske langt unna. Eg lever veldig godt med at vi, for vår region, ventar på å få utgreidd kor vi skal ha eit PCI-tilbod. Eg har som kirurg drive med liknande prosedyrar sjølv, og eg veit at volum betyr noko, og eg veit at det å byggje opp eit fagmiljø over tid betyr noko. Å forhaste seg er ikkje det luraste ein kan gjere. Så eg kan ikkje gå inn for eit slikt «dirigere regjeringa til å gjere noko med ein gong-opplegg». Det synest eg er heilt feil retning.

Eg har snakka med fleire kollegaer, både på UNN og i Bodø, i tillegg til mange andre kollegaer, om denne saka. Ein er utvilsamt fagleg ueinige. Den trur eg vil bli løyst dårlegast frå denne salen, for å seie det som det er. Det er eit veldig godt samarbeid mellom legene i UNN, og legane i Bodø er òg tilsette ved UNN, sjølv om nokre av dei bur i Bodø. Det er eit godt samarbeid her, og det er eit stort rom her for å sjå om ein kan få til noko ganske raskt, utan å tilsetje fleire. Der er det eit rom for moglegheiter, og regjeringa har moglegheit til å vise handlekraft for å sjå om dette er mogleg. Difor fremjar vi følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere å innføre en prøveordning i Bodø med døgnvakt deler av uka for PCI med eksisterende overlegebemanning høsten 2026, eventuelt med felles vaktordning mellom kardiologer og intervensjonsradiologer.»

Dette er noko ein kan sjå på. Vi instruerer ikkje regjeringa; vi oppfordrar berre til å vurdere denne moglegheita, som gjer at vi kan kome i gang på ein klok måte, i staden for å prøve å innføre noko på litt ubestemt tid. Dette vil ta tid viss ein skal ha heile pakken. Her kan ein få noko raskt. Vi vil kome mykje lenger på kort tid, med ein avgrensa kostnad, utan nye legar, og ein får satsa på kvalitet. Dette trur eg kan vere klokt, så eg håpar regjeringa vil vurdere dette.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [16:37:48]: Det mest grunnleggende for å opprettholde tilliten i et langstrakt land som vårt, er nemlig at alle har likeverdige helsetjenester, uavhengig av hvor i landet man bor. Det er altså ikke sånn at pasienter blør saktere jo lenger nord man kommer.

Alle forstår at sykehusene våre har ulike tilbud. Ikke alle har alle funksjoner, alle funksjoner kan ikke ligge til ethvert sykehus. KrF er enig i at det i utgangspunktet må være et faglig spørsmål hvilken behandling pasientene skal få, og hvor den skal skje. Samtidig er det Stortinget som er ansvarlig for helheten.

Det argumenteres ofte med at behandling bør sentraliseres på bakgrunn av antall prosedyrer eller mangel på personell, men i dette tilfellet vil antallet prosedyrer være langt over det som er anbefalt, også med utvidelse av tilbudet i Bodø. Sammenlignet med våre naboland har vi langt færre sykehus med PCI-behandling. I Bodø er det allerede et dagåpent tilbud. Pasienter må altså sendes videre til Tromsø dersom infarktet kommer på feil tid av døgnet. Dette har allerede fått konsekvenser.

Jeg har virkelig merket meg det sterke lokale engasjementet i denne saken. Et enstemmig fylkesting i Nordland har vært tydelig i flere høringsuttalelser. Det er også verdt å henvise til legene som jobber direkte med hjerteinfarktpasienter som flys fra Nordland og Møre og Romsdal. Alle beskriver at det å basere seg på trombolyse, ikke er godt nok, og at et bedre PCI-tilbud vil redde liv og unngå hjerteskader. Derfor er det også behov for å utarbeide en nasjonal strategi for PCI-tilbudet som sikrer nettopp likeverdig behandling uavhengig av bosted gjennom en både faglig robust og mer desentralisert struktur.

Vi hadde faktisk et av våre egne medlemmer i KrF som hadde flaks. Han fikk hjerteinfarkt 15 minutter før stengetid i Bodø. Jeg vil avslutte med å si at jeg mener det er trist at de som bor i Nordland, skal fortsette med et tilbud der flaks er det som kan avgjøre liv og død, når man har alt på plass.

Statsråd Jan Christian Vestre [16:40:31]: La meg begynne med å si at Norge har et godt tilbud for behandling av hjerteinfarkt. Forekomsten av hjerteinfarkt er betydelig redusert de siste 10–15 årene, og i internasjonal sammenheng har vi gode resultater for overlevelse etter hjerteinfarkt. Det er bra, det viser at dette helsesystemet vårt er ganske bra.

Jeg har stor forståelse for det store engasjementet om behandlingstilbudet for hjerteinfarkt. Jeg har vært mange ganger i Bodø og møtt folk i tog, snakket med aksjonister, dyktige fagfolk, innbyggere og andre som brenner for sitt sykehus, og jeg forstår det veldig godt. Jeg har også vært i Ålesund og har stor forståelse for den diskusjonen som går der. Det er fordi dette handler om tryggheten vår, det at vi får best mulig behandling når det haster.

Jeg mener fremdeles at det må være et faglig spørsmål hvilken behandling pasientene skal ha, og også hvor tilbudene skal ligge. Jeg ser at det er behov for å utvikle en retningslinje for behandling av hjerteinfarkt med anbefalinger som er tilpasset norske forhold. Derfor har jeg allerede gitt Helsedirektoratet i oppdrag å utarbeide en slik retningslinje. Jeg tror at en sånn retningslinje vil kunne gi et godt faglig grunnlag som kan anvendes i hele landet. Her skal selvfølgelig også pasientorganisasjonene involveres i arbeidet.

Styret i Helse nord har vedtatt at invasiv kardiologi skal være faglig, organisatorisk og administrativt samlet i ett senter ved UNN. Dette senteret har to driftssteder: et døgnkontinuerlig senter lokalisert ved UNN i Tromsø og et dagtilbud lokalisert ved Nordlandssykehuset HF i Bodø. Vi skal selvfølgelig nå følge opp de retningslinjene som kommer, og legge til rette for at vi også i framtiden vil ha et godt tilbud innenfor behandling av hjerteinfarkt i Norge.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [16:56:20]: Når et menneske får akutt hjerteinfarkt, er det ikke rom for systemtenkning, maktkamp eller regionale hensyn. Da handler det om minutter, om kompetanse og om tilgjengelighet. Likevel er det akkurat dette hjertepasientene i Nordland blir møtt med i dag: et system som svikter, og en regjering som ser en annen vei.

I Bodø finnes det PCI-kompetanse og moderne utstyr. Det finnes fagmiljøer, det finnes pasientgrunnlag – ja, det finnes faktisk behov. Det som mangler, er politisk vilje og en ledelse i Helse nord som ser hele landsdelen og ikke bare deler av landsdelen. Det er rett og slett uakseptabelt og respektløst overfor nordlendingene.

Helse nord og regjeringen har i årevis argumentert med struktur, økonomi og organisering. Dette er ikke gode nok argumenter når konsekvensene er at pasienter i akutt livsfare etter kontortid må flys over lange avstander til Tromsø fordi man nekter å etablere heldøgns PCI-behandling i Bodø. Ja, er man riktig uheldig og får hjerteinfarkt på en dag hvor været er dårlig, er kanskje flyplassen stengt, noe vi har sett ganske ofte den senere tid. Da kan man bare be til høyere makter. Det er i hvert fall ikke faglig forsvarlig eller pasientsentrert, og det i hvert fall ikke likeverdige helsetjenester. Helsepersonell har advart, fagmiljøet har vært tydelig, og pasientorganisasjonene har ropt varsku, men dette neglisjeres.

Regjeringen sier at de vil styrke distriktene. De sier at de vil ha trygghet nær folk, men i praksis lar de Helse nord opptre som en sentraliseringsmotor i nord. Resultatet er et a- og et b-lag i hjertebehandlingen, der folk i Nordland, spesielt i den sørlige delen av Nordland, bokstavelig talt må ta risikoen for at systemet skal fungere på papiret, og for å tilfredsstille noen få leger i dette landet som påberoper seg sannhetsgehalten i hjertebehandlingen.

Dette handler også om beredskap. Nordområdene løftes fram som strategisk viktige i festtaler og langtidsplaner, men beredskap er mer enn militær tilstedeværelse. Det er også evnen til å gi akutt, livreddende helsehjelp hele døgnet. Når heldøgns PCI ikke finnes i Bodø, svikter også den sivile beredskapen og tilliten til helsetilbudet.

Fremskrittspartiet mener det er fullstendig uforståelig at Helse nord og regjeringen ikke ser dette – eller verre, at de faktisk ser det, men lar være å handle. Det er ikke pasienten som skal tilpasse seg systemet, det er systemet som skal være der for pasienten.

Et hjerteinfarkt tar ikke pause om natten. Det tar ikke hensyn til helger, budsjettrammer eller regional maktfordeling. Derfor må heldøgns PCI-behandling i Bodø på plass nå – ikke i neste utredning, ikke i neste stortingsperiode, men som en konkret prioritering i norsk helsepolitikk. Det handler om trygghet for pasienten og om tilliten til at staten faktisk stiller opp når det virkelig gjelder. Hjertepasientene i Nordland fortjener samme sjanse til å overleve som resten av Norges befolkning.

Siv Mossleth (Sp) [16:59:41]: Når vi sitter i denne salen, har vi tilgang til i hvert fall tre døgnåpne PCI-behandlingssteder. Det som er lengst unna, er Ahus, og det er under 20 km dit. Ahus fikk døgnåpen PCI-behandling i fjor, for å kunne ha et godt tilbud.

Når jeg er hjemme i Nordland, er situasjonen en helt annen. Jeg bor i en av nabokommunene til Bodø. Det gjør også Marthe, som er fra Meløy, som er nabokommunen til Bodø. Hun fikk sterke hjertesmerter i åttetiden på kvelden. Hun er 45 år, og hun skjønte ikke først hva det var, men det viste seg at hun hadde fått et stort hjerteinfarkt, STEMI. Marthe er egentlig en 20 minutters helikoptertur unna Bodø, og det var dit hun trodde hun skulle, men hun kom ikke dit, siden det ikke var åpent der. Hun kom til Tromsø og PCI-laben der seks timer etter at hun fikk STEMI.

All faglighet sier at man skal ha behandling innen en og en halv til to timer. Det er det som er anbefalt. Når man kommer opp i fire, fem og seks timer, har man kanskje overlevd, men da er all hjertemuskulatur ødelagt. Så om man kommer til Bodø eller blir sendt til Tromsø, kan utgjøre forskjellen på om man kan gå tilbake til arbeidet sitt og ha et normalt liv etterpå, eller om man vil bli sterkt redusert på grunn av at tiden ødelegger hjertemuskelen. Dette er det ikke faglig uenighet om. Det som det er mer faglig uenighet om, er hvor mye trombolyse kan endre situasjonen. Og, som sagt: To tredjedeler har ikke nytte av denne trombolysen.

Naboen til Marthe, Jøran, fikk hjerteinfarkt i arbeidstiden. Han kunne ta ambulanse, dra innom legevakten og komme seg til Bodø – og få behandling innen det var gått to timer. Det er den forskjellen vi snakker om, og det er det vi må endre nå.

Frank Edvard Sve (FrP) [17:02:58]: Når systemet sviktar, er det politikarane sitt ansvar å reagere, og det hastar. Når nokon får eit tungt og stort hjarteinfarkt, må det vere likeverdige krav til at ein får den same pasientbehandlinga uansett kvar ein bur i landet, og uansett flyvêr, reisetid osv. Det må vere eit krav.

Sånn er det også i Møre og Romsdal. Om eg får hjarteinfarkt heime, der eg bur, langt ut i hutaheiti, kan rullegardina sikkert berre gå ned. Det å kome seg til St. Olavs hospital er ikkje noka enkel sak. Då har ikkje eg det same tilbodet som når eg f.eks. reiser til Sverige og besøkjer dottera mi. Sverige har 29 PCI-senter, vi har 11 i Noreg. Det er heilt ufatteleg at Sverige, i område etter område, har det vi aldri klarer å få til. I landet vårt, med høge fjell, fjordar og dårleg vêr, klarer vi altså ikkje å få det til. Det er byråkratiet som skal styre.

Når eg høyrer på statsråden, verkar det som vi politikarar er ein klamp om foten som ein på ein måte må få vekk, for ein må jo forstå at vi kan ikkje gjere vedtak i denne salen som overstyrer ikkje-folkevalde system i helseføretaka. Når systemet sviktar, er det vårt ansvar som politikarar å handle. Det må vi aldri gløyme.

Det er openbert behov for eit PCI- senter i Møre og Romsdal og i Ålesund. Avstandane er enorme. Det er i Møre og Romsdal og nordpå ein har dei store utfordringane med avstand, og det må ein ta på alvor. Og eg må seie at eg ikkje er imponert. Det skal utgreiast, og det skal planleggjast. Framdrifta og effekten i denne salen er omtrent som å sjå måling tørke. Det skjer ikkje, det er ikkje framdrift, det skjer jo ingenting. Eg er van med at heime, i Møre og Romsdal, i næringslivet og andre stader, der eg har jobba tidlegare, får vi ting gjort når det er behov for det. Det kan ikkje vere tvil om at det er behov for eit PCI-senter i Ålesund.

Når det er sagt, er det kanskje størst fare for å få hjarteinfarkt på denne talarstolen. Når ein høyrer på debattar og engasjerer seg, som i alle fall underteikna gjer, er det kanskje størst fare for at ein får det her. Og då er det mange alternativ for å kome seg raskt av garde. Eg kan for min del ta med meg det som positivt, men det hjelper altså ikkje dei som bur i Møre og Romsdal, som er bekymra for denne tenesta. Difor kjempar vi for PCI-senter i Ålesund, og difor håpar eg at Høgre og andre no tek til vitet og blir med og får dette på plass. Vi treng ikkje fleire utgreiingar, vi treng ikkje fleire planar, vi treng ikkje meir somling – det er det same som å sjå måling tørke, det må folk hugse på.