Solveig Vestenfor (A) [09:12:39]: Det er eit djupt alvor over saker som dette, og me er mange som deler bekymringa for auken i talet på bustadlause, ikkje minst når ungar er involverte. Det at ungar og ungdom over lengre tid ikkje har ein fast plass dei kan kalla heime, er djupt alvorleg og veldig krevjande.

Arbeidarpartiet meiner likevel ikkje at nye strategiar eller handlingsplanar er det som trengst for å løysa utfordringane som forslagsstillarane viser til. «Bustadmeldinga – Ein heilskapleg og aktiv bustadpolitikk for heile landet», som vart lagd fram, behandla og vedteken i Stortinget i 2024, har gode tiltak som det vert jobba med. Det må vera meir effektivt og mykje betre for alle som er fortvila over bustadsituasjonen, at regjeringa heller følgjer opp denne meldinga, enn å bruka tid og ressursar på å utarbeida nye planar og strategiar.

For det finst tydelege nasjonale føringar for den bustadsosiale politikken i denne meldinga. Målet er bl.a. at ingen skal vera bustadlause, og at bruken av mellombelse butilbod skal ned, akkurat slik forslagsstillarane vil. Og kanskje viktigast: Ein har kunnskap om kva slags tiltak som fungerer. Difor bør regjeringa få tid til å følgja opp tiltaka, og sjølvsagt undervegs vurdera om det er behov for nye tiltak som kan gje raskare resultat.

Regjeringa har styrkt låneramma til Husbanken og til startlån. Målet må vera at det skal verta bygd fleire bustader som folk har råd til å bu i. Bustøtta er styrkt, og det er sett i gang fleire tiltak for å letta på trykket i leigemarknaden. 2025 vart eit rekordår for bygging av nye studentbustader. Det vart sett i gang bygging av over 3 000. Det frigjer andre husvære og er difor positivt for alle som treng bustad.

For å lukkast treng me eit sterkt lag av gode krefter. Kommunane har ei nøkkelrolle og eit stort ansvar, som m.a. er presisert i ny boligsosial lov. Kobo – Husbanken sitt digitale fagsystem for bustadsosialt arbeid – gjev kommunane støtte så dei kan følgja opp lova. Ei ny husleigelov er òg meldt.

Tid må forvaltast med klokskap. Det er ingen tvil om at forslagsstillarane har dei beste intensjonane her, men fleire planar gjev ingen nye tiltak eller auka tilgang på bustader.

Rune Midtun (FrP) [09:15:43]: Fremskrittspartiet mener at boligpolitikken må handle om å gi folk reelle muligheter til å eie sitt eget hjem – ikke å produsere enda flere dokumenter som beskriver problemer uten å løse dem. Etter å ha gått grundig gjennom representantforslaget om en ny nasjonal boligsosial strategi, er vår vurdering klar: Forslaget mangler operative tiltak, det gir ingen styringskraft, ingen målbare resultater – og blir i praksis en bestilling av en redegjørelse uten innhold.

Regjeringen har selv satt et mål om 130 000 igangsettingstillatelser innen 2030. Det målet når vi ikke med dagens rammevilkår. Kostnadsnivået i boligbyggingen drives opp av reguleringer, gebyrer og lange offentlige prosesser. Det hjelper ikke å skrive en ny strategi hvis man ikke tar tak i de faktiske barrierene som hindrer bygging.

For Fremskrittspartiet er en boligsosial strategi kun verdifull dersom den inneholder konkrete strukturelle tiltak som reduserer kostnader og øker tilgjengeligheten. En strategi uten slike elementer er – helt ærlig – ubrukelig. Derfor har vi selv foreslått tiltak som faktisk vil gjøre en forskjell:

• et tidsbegrenset regelstopp

• styrking av BSU

• oppheving av kommunale særkrav på byggeplasser som driver kostnadene opp

• reduksjon av gebyrer og reguleringer som forsinker prosjekter

• avvikling av kravet om 10 pst. egenkapital

• fjerning av dokumentavgiften

• mindre statlige innsigelser, mer kommunal myndighet og raskere planprosesser

• gjeninnføring av 20 pst. verdsettelsesrabatt på sekundærboliger.

• Dette er tiltak som faktisk vil senke kostnader, øke utbyggingstakten og gi flere mulighet til å eie sin egen bolig. Likevel presenteres vi i dag for et forslag som ikke inneholder et eneste tiltak som vil gjøre det billigere å bygge, eller enklere å komme inn på boligmarkedet.

Fremskrittspartiet ønsker en sosial boligpolitikk som virker – ikke en politisk øvelse i å skrive flere strategier. Det er resultatene som teller. Skal vi hjelpe flere inn i boligmarkedet, må vi redusere kostnader, fjerne unødvendige krav og sikre at det faktisk bygges flere og rimeligere boliger.

Derfor støtter vi ikke representantforslaget.

Mudassar Kapur (H) [09:18:12]: Det er ingen tvil om at hvis vi skal gjøre noe med boligmangelen i Norge, er det som vanlig på tilbudssiden at vi kan påvirke. Det å holde et langt innlegg om hvor viktig det er å gjøre noe med tilbud- og etterspørselskurven, er ikke noen særlig rakettforskning, og jeg tror at min gode medrepresentant fra Fremskrittspartiet rett og slett på autopilot har skrevet et fint innlegg, men i feil sak. Dette er ikke en sak om byggteknisk forskrift, eller om hvordan vi kan gjøre endringer i plan- og bygningsloven for å få raskere saksbehandling osv. Det har Høyre levert mange gode forslag på, og FrP har alltid støttet dem, og det er bra at FrP følger Høyre i de sakene, men det er litt synd at de ikke gjør det i denne saken – selv om jeg tror de innerst inne støtter den likevel, men det er lov å vise litt motstand noen ganger.

For å gå til selve saken: Dette handler ikke bare om å lage en strategi på et papir. Dette handler om å komme opp med treffsikre tiltak for den delen av boligmarkedet som består av folk som står lengst unna å få sin egen bolig, folk som er blant de aller svakeste i boligmarkedet. Derfor er det også veldig synd at Arbeiderpartiet heller ikke støtter dette forslaget. De har faktisk selv tidligere støttet den type tiltak, men nå gjemmer man seg bak regjeringens egen boligmelding, som først og fremst handler om å sitte stille i båten og vurdere.

Dette handler helt konkret om å komme tilbake til Stortinget med treffsikre tiltak, som hadde gjort at flere av dem som står varig utenfor boligmarkedet, får en fot innenfor i stedet for å ha begge utenfor. I en tid hvor man på få år har sett at antall bostedsløse har blitt tredoblet, synes jeg det er ganske oppsiktsvekkende at flere i salen ikke tar alvoret inn over seg. Det er en ærlig sak at man noen ganger stemmer imot bare for å være imot, men jeg mener – og det har jeg sagt fra denne talerstolen før – at man veldig ofte, i saker hvor skillelinjene ikke er så harde, bør kunne finne sammen.

Jeg noterer meg, i hvert fall i komiteen, at FrP og Arbeiderpartiet nok en gang finner sammen om å være imot gode løsninger som ville hjulpet de svakeste blant oss. Men jeg har et håp om at hvis vi fortsetter å jobbe med dette, også via andre typer dokumenter, vil særlig Arbeiderpartiet og FrP se dette behovet og komme oss i møte. I mellomtiden kommer vi til å ta kampen for mange av dem som står lengst unna boligmarkedet, og dersom FrP ønsker å støtte Høyre i å forenkle plan- og bygningsloven, har vi også mange andre gode forslag som kommer til behandling ganske snart, og jeg håper at de støtter dem – i stedet for å legge fram halvveis forslag selv.

Bengt Fasteraune (Sp) [09:21:35]: Senterpartiet støtter forslaget som blir fremmet, for vi ser med bekymring på situasjonen for bostedsløse. Bolig er helt sentralt for at folk skal ha trygghet i hverdagen. Dessverre har det vært en negativ utvikling her de siste årene. Den forrige strategien har også gått ut, samtidig som antallet bostedsløse og bruken av midlertidige botilbud øker.

Et flertall av de skriftlige innspillene til saken støtter behovet for en koordinert strategi for å hjelpe på situasjonen med bostedsløshet. Det er jo ikke slik at en strategi nødvendigvis er det tiltaket som gjør at dette skjer hurtig, men i dette tilfellet mener vi at en strategi må på plass, for å koordinere alle de tiltakene som vi nå jobber med når det gjelder bosteder. Den sosiale dimensjonen av det må ikke bli glemt. Innspillene framhever særlig behovet for konkrete tiltak mot bostedsløshet, styrket kommunal kapasitet og oppfølging av boligsosialloven samt prioritering av barnefamilier, personer med rusutfordringer og psykiske helseutfordringer og mennesker med funksjonsnedsettelser.

Dette er såpass viktig at vi, etter min oppfatning, vel ikke behøver en type diskusjon i Stortinget der vi sier at dette er vi for, eller dette er vi mot. Dette er noe vi må løse i fellesskap. Boligpolitikk betyr enormt mye for mennesker i hverdagen. For dem som har det verst, og som har de største utfordringene, er dette helt avgjørende.

Det er et politisk ansvar å hjelpe vanskeligstilte med å komme seg inn på boligmarkedet og å motvirke at innbyggere i Norge blir bostedsløse. Belastningen ved dårlige boforhold, og ofte med hyppige flyttinger, er stor. Derfor trenger vi en ny og helhetlig boligsosial strategi, som tar tak i de utfordringene vi nå står i. Senterpartiet støtter forslaget om at regjeringen utarbeider en slik strategi. Uansett om det ikke blir flertall i denne saken, tror jeg når det gjelder disse momentene, som også forrige representant var inne på, at vi har all mulighet ved senere anledninger til å prøve å løfte disse sakene så samlet som mulig, slik at vi i fellesskap får fortgang for noe som er krevende i Norge i dag.

Hanne Beate Stenvaag (R) [09:24:27] (komiteens leder): For ett år siden gikk Kirkens Bymisjon ut og ropte varsku. De pekte på at antallet bostedsløse hadde økt med nær 60 pst. fra 2020 til 2024. Ikke minst var de bekymret for den store økningen i antall barnefamilier med midlertidig botilbud. NRK Troms skrev i desember om en mor med tre barn som da hadde flyttet fire ganger siden mai, til ulike midlertidige boliger. Mor fortalte at hun ofte gråter, at det er veldig dyrt å leie i det private markedet, og at de fleste ikke engang svarer henne på henvendelser. Et av barna sa til avisen: «Det er slitsomt å flytte (…).» Og videre: «Jeg ønsker meg eget soverom.»

Hovedlinjene i det boligsosiale arbeidet har ligget fast i en generasjon, og verktøykassen består i hovedsak av kommunale boliger som et midlertidig tilbud til dem som trenger det. Staten gir husleiestøtte til befolkningen gjennom Husbanken og statlig bostøtte, og hovedvirkemiddelet er på individuell basis å hjelpe enkeltpersoner inn på eiemarkedet gjennom startlånordningen. Men prisene i både leie- og eiemarkedet har hatt en vekst de færreste så for seg da denne verktøykassen ble utformet. Det som da ble vurdert som tilstrekkelige virkemidler, er ikke lenger det.

Er man en enpersonshusstand og er ufør, kan man se langt etter å kunne få startlån og kjøpe seg en bolig i en by som Tromsø, selv om man har stabil, om enn lav, inntekt. Tallene på hvor mange husstander som har bostøtte og samtidig boutgifter over utgiftstaket, og da snakker vi langt over utgiftstaket, er i de store byene på 75–85 pst. I Tromsø kan det f.eks. bety at hvis man bor alene, får man regnet inn i underkant av 9 000 kr i regnestykket. For det får man knapt en hybel i Tromsø. Husleien er sannsynligvis på minst 15 000 kr.

Antallet leietakere har økt i Norge, og ikke minst er det en økning når det gjelder langtidsleietakere. Det er opplagt ikke tilfeldig hvem som leier. Blant den fjerdedelen som har lavest inntekt, leier over halvparten bolig. Bare halvparten av leietakerne tror det er sannsynlig at de en dag vil få eie sin egen bolig.

Det er seriøst på tide å få på plass en ikke-kommersiell boligsektor plassert mellom kommunale sosialboliger og det såkalt frie markedet. Andelen av det vi kan kalle sosial boligbygging, er minimal i Norge sett opp mot andre nordiske land. Vi bruker også atskillig mindre på bostøtte enn nabolandene våre. En tredje boligsektor ville være veldig bra for dem som leier innenfor den sektoren, men ville også fungere dempende på det generelle prisnivået. Boligmarkedet i Norge er en enorm forskjellsmaskin. Prisene fortsetter å øke uforholdsmessig, både leiepriser og prisen for å kjøpe boliger.

Vi har lagd oss et samfunn som ikke henger sammen, når lønnen for mange vanlige jobber og prisen for å bo ikke henger sammen. Dette rammer dem som har dårligst økonomi. En boligsosial strategi vil ikke kunne løse disse store, overordnede problemene, men det er åpenbart at vi har mye å gå på når det gjelder de mest utsatte, og både at verktøyene vi har i verktøykassen i dag, må forbedres, og at vi trenger flere verktøy, særlig en rimelig og regulert leiesektor.

Statsråd Bjørnar Skjæran [09:27:44]: Jeg er glad for at representantene engasjerer seg på dette viktige området. I likhet med forslagsstillerne er jeg bekymret over økningen vi nå ser i antall bostedsløse personer, og at bruken av midlertidig botilbud øker. Jeg er særlig bekymret for utviklingen blant barnefamilier. Jeg kan forsikre Stortinget om at vi arbeider løpende med hvordan vi kan forbedre vår innsats for å redusere antall bostedsløse.

Mange kommuner melder om at flere innbyggere trenger hjelp til å skaffe seg eller beholde en egnet bolig, og at det er vanskelig å finne boliger i et presset leiemarkedet. Økt rentenivå, bosetting av rekordmange flyktninger og lav boligbygging har bidratt til å øke disse utfordringene.

Skal vi lykkes med å gi de mest vanskeligstilte et trygt og godt botilbud, må vi ha en helhetlig boligpolitikk. Regjeringen har et ambisiøst mål – igangsette bygging av 130 000 boliger innen 2030. I tillegg øker vi botryggheten og tilbudet i leiemarkedet. Vi fornyer husleieloven og bygger flere studentboliger. Bostøtten er styrket og startlån bidrar til at mange får bistand til å kjøpe egen bolig.

Kommunenes boligsosiale ansvar er tydeliggjort i boligsosialloven fra 2023. Gatejuristen undersøkte i fjor hvordan loven følges opp i kommunene. De fant at kommunene i for liten grad kjente til og følger opp loven. Vi ba derfor Husbanken undersøke hva kommunene trenger av veiledning og bistand i sitt arbeid. Med bakgrunn i disse innspillene, vurderer vi nå hvordan vi kan bistå kommunene om loven.

Vi må unngå at folk blir bostedsløse etter løslatelse fra fengsel, utskrivelse fra institusjon, etter tiltak i barnevernet eller etter opphold i krisesenter. Vi må ha et godt system for å hjelpe vanskeligstilte i sårbare overganger. Husbanken utreder nå hvordan Kobo, fagsystemet for boligsosialt arbeid, kan videreutvikles for å styrke samarbeidsstrukturene i sårbare overganger og forebygge bostedsløshet. Jeg ønsker at Kobo skal bli et slags finn.no for kommunene, der de kan sette seg ned med innbyggere som trenger kommunal bolig, og finne den som passer best for hver enkelt.

Jeg deler representantenes ønske om strategisk og god innsats mot bostedsløshet. Det er verdt å peke på at Norge ikke har like store økonomiske forskjeller som mange andre land i Europa. Mye av dette kan trolig forklares av velferdsordninger og omfattende omfordelingspolitikk som demper forskjeller. Eierlinjen har også bidratt til gode boforhold for det brede lag av befolkningen, samtidig som vi vektlegger viktigheten av et trygt og velfungerende leiemarked. Jeg mener at vi allerede har tydelige nasjonale føringer for den boligsosiale politikken. Min viktigste prioritet er å følge opp mål og tiltak vi har, og vurdere behov for nye tiltak som gir raskest mulig resultater for dem det gjelder.

Helge André Njåstad (FrP) [09:43:34]: Det var Høgre som fekk meg til å ta ordet. Dei sa i stad at denne saka handlar om ein bustadsosial strategi. Når me høyrer innlegga til Høgre i denne salen, skulle ein tru det handlar meir om politikken til Framstegspartiet, for dei har brukt mesteparten av taletida si på å omtala politikken til Framstegspartiet. Det er noko me sjølvsagt set veldig stor pris på.

Me er opptekne av bustadsosialt arbeid, me er opptekne av bustadpolitikk, me er opptekne av at folk skal ha eit tak over hovudet, og me er opptekne av at alle dei barnefamiliane som i dag ikkje har tak over hovudet, skal få det. Hadde me trudd at å be regjeringa lage ein bustadsosial strategi hadde gjort at desse hadde fått tak over hovudet, hadde me røysta for, men me trur at oppskrifta for å gje dei tak over hovudet er handlekraft, å få opp bustadbygginga, å bruke dei verktøya som finst, og setja kommunane i stand til å bruka verktøya til Husbanken. Eg trur ingen vil få seg ein bustad av ein bustadsosial strategi som regjeringa ikkje ønskjer å laga sjølv. Det vil berre vere ei kvilepute, der ein ventar på noko som vil koma. Me treng handlekraft no, og me treng ein meir offensiv politikk for å få meir bustadbygging. Ikkje minst treng me å sørgja for at folk har råd til å bu i bustadene sine. Me skal seinare i dag ha ei sak om eit avløpsdirektiv som vil påføra norske hushald fleire titusen kroner meir i buutgifter. Me har ei regjering som er glad i eigedomsskatt, som er glad i formuesskatt på bustad, som har ingen problem med å innføra avgifter, og som i tillegg lèt hushalda ha andre dyre utgifter. Dei har ein matmoms dei ikkje vil setja ned, bensinavgiftene vil dei ikkje setja ned, og dette gjer at det er dyrt for folk å bu. Det er noko som me er opptekne av, og som Framstegspartiet ønskjer å gjera noko med, slik at det skal vera billegare for folk å bu i bustadene sine, for me ser på det som ein bustad og ikkje som eit skatteobjekt, som Arbeidarpartiet gjer.

Me må byggja fleire bustader, det seier seg sjølv. Me kan ikkje ha eit system der me har så mange reguleringar, krav, forventningar, motsegner og innvendingar frå statsforvaltarar og fylkeskommunar, noko som gjer at kommunane føler seg heilt matte når dei ønskjer å byggja fleire bustader. Det er jo slik det har vorte, at norske kommunar føler at staten seier nei til alle initiativ som kommunane tek. Der er hovudkjernen av problemet, at kommunane ikkje får lov til å regulera nok bustader og byggja nok bustader. På den måten har me ikkje nok bustader til å dekkja det behovet som er i landet vårt. Difor vil Framstegspartiet ha handlekraft. Me vil ha konkrete tiltak for å få ned planleggingstida og for å få ned byggjekostnadene, og me trur ikkje at ein bustadsosial strategi vil løysa nokon av dei problema. Difor røyster me imot i dag. Eg trur Høgre heller skal fokusera på å røysta for forslaga til Framstegspartiet for å forenkla bustadbygginga, meir enn å gjera narr av at me ikkje vil laga ein strategi. Bustadproblemet i Noreg er eit større problem enn at ein treng ein strategi, ein treng handlekraft.

Erlend Svardal Bøe (H) [09:46:45]: Statsråden snakket om verktøykasse, at vi må gå dypere ned i det og massevis av tiltak regjeringen har satt i gang. Jeg synes det er veldig mye politikerprat. Det hjelper ikke å stå her på talerstolen og framstå som en handlingens mann, når resultatene uteblir.

Måten statsråden også snakker om da vi i Høyre satt i regjering på, er som å høre en person som aldri blir ferdig med eksen sin. En er kun opptatt av å snakke om hva Høyre gjorde i regjering, men sannheten er at Arbeiderpartiet har styrt landet de siste fem årene. Hva er det vi ser? Vi ser en tredobling i antall bostedsløse. Vi ser at det er enda flere familier som er nødt til å benytte seg av nødboliger. Å stå her og snakke om alt en gjør, og alt som har vært før, men ikke se framover, er det som er hovedproblemet til Arbeiderpartiet. En evner ikke å ta ansvar for den situasjonen folk opplever med boligmarkedet og boligpolitikken.

Nå har vi en boligkrise på begge fronter. Vi har en boligkrise i det ordinære boligmarkedet, som gjør at folk ikke har råd og mulighet til å kjøpe boliger, fordi det bygges for få boliger. Når vi har en boligkrise i det ordinære boligmarkedet, går det også utover de vanskeligstilte menneskene innen rus, psykisk helse og andre grupper. Det er bare å ta signalene fra Kirkens Bymisjon på alvor – folk som ser dette i hverdagen sin, folk som er ute på gulvet og ser situasjonen, når det blir flere bostedsløse og nødboliger. Da må vi se framover.

Jeg bor selv i Tromsø. Jeg har vært på besøk i mange av disse kommunale boligene og sett hvordan det ser ut. Jeg synes det er en skam hvilket tilbud vi tilbyr noen av disse menneskene som er nederst på rangstigen i samfunnet vårt, som er vanskeligstilte. Det blir ikke noe bedre når Arbeiderpartiet i regjering kutter tilskuddet for utleieboliger for vanskeligstilte i kommunene. Det har gjort det enda vanskeligere for kommunene å bygge disse boligene vi har behov for.

En må gjerne stå her og latterliggjøre at Høyre bare går inn for en boligsosial strategi, men akkurat nå er det faktisk bedre at vi har en boligstrategi enn at vi ikke har noen ting. Den boligstrategien som ble lagt fram da Høyre satt i regjering, som jeg er veldig stolt over, hadde konkrete tiltak. Den sørget for at vi bygde opp Husbanken, den sørget for at vi hadde mer leie-til-eie, den sørget for at en faktisk gjorde noe med disse tingene. En må gjerne stå her og framstille seg selv som handlingens mann, men det er resultatene som teller.

Vi må huske på det som har blitt sagt fra flere her: Dette er virkelige mennesker som står i en vanskelig situasjon, fordi de ikke har fått tak i bolig og har det vanskelig allerede. Vær så snill – vi må se framover, sørge for at vi gjør noe med dette, sørge for at flere vanskeligstilte faktisk får seg en bolig og får muligheten til å leve et verdig liv. Det er det denne saken handler om.

Mudassar Kapur (H) [09:49:43]: Takk til representanten Svardal Bøe for et veldig, veldig godt innlegg. Man må jo få skryt fra sine egne når det ikke er så mye støtte å hente fra resten av salen i dag, særlig Arbeiderpartiet og FrP, som framstiller seg som handlingens menn, men samtidig i møte med et helt konkret forslag bare står og mumler fram selvfølgeligheter.

Hvis alt hadde vært så såre vel, hadde vi ikke hatt tregangeren i økning av antall bostedsløse. Hvis alt var så såre vel, hadde vi ikke hatt en regjering som ligger an til å gjøre tidenes mageplask når det gjelder sin egen målsetting, som en gang i tiden ble solgt ut som å bygge 130 000 boliger, men etter hvert har blitt reversert til å være å utstede 130 000 igangsettingstillatelser. Som kjent er det ingen som flytter inn i en tillatelse, de flytter bare inn i bygde boliger.

Dette er faktisk snakk om to forskjellige debatter. Den ene er den om teknisk forskrift, plan- og bygningsloven, forenkling av krav, få til en ordentlig rengjøring av alt som har med byråkrati og fordyrende prosesser å gjøre. Der har Høyre fremmet en rekke forslag. I motsetning til andre partier greier vi også å tenke på et par av de andre pilarene som bygger oppunder boligpolitikken i Norge, bl.a. den sosiale boligpolitikken. Dette handler om å legge til rette for leie-til-eie-ordninger, det handler om å sørge for å være et av de partiene – som Høyre nå har vært i Stortinget, sammen med andre – som er garantisten for at kommunene kunne fått tilskudd til utleieboliger. Det har regjeringen kuttet og velger ikke å gjeninnføre, selv om Stortinget har sagt at de skal det. Jeg synes regjeringen burde gå litt i seg selv på hvordan de ikke følger opp Stortingets vedtak.

Jeg håper at dette først og fremst bærer preg av at man bare ikke vil, for noen ganger er det sånn at når man først har bestemt seg for å si nei, er det litt flaut å snu. Det merker jeg at innleggene fra både statsråden og FrP bærer litt preg av. Når dette har lagt seg litt og man har fått tenkt seg litt om, håper jeg at man ved senere anledninger ser verdien av å stille opp for de aller svakeste i samfunnet, de som ikke har de vanlige veiene inn til boligmarkedet.

Vi skal sørge for at byggekostnadene går ned og byggetakten går opp, men vi må også sørge for den boligsosiale strategien. Dette er et alvorlig tema, og det er egentlig litt synd at ikke flere tar dette innover seg. Vi kan sikkert lese fine rapporter om boligmeldinger, og statsråden har sett på det ene og det andre. Det var nesten litt morsomt å høre at statsråden mente han ikke har innført noen strenge krav, men likevel går boligprisene opp. Det heter marked, statsråd. Det handler om tilbud og etterspørsel, og statsråden har ikke bidratt til at tilbudet har blitt bedre. Dette er ganske enkel matematikk.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [09:52:55]: Det er ikke så innmari ofte SV stiller seg sammen med Høyre i salen når vi skal gjøre vedtak. Det er heller ikke så innmari ofte SV, Høyre, Rødt, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne står sammen om forslag til vedtak, men det gjør vi i dag fordi saken er viktigere enn egne politiske kjepphester. Noen ganger må kjepphesten plasseres i stallen fordi vi skal ha handling. Her er handlingen at de 645 barnefamiliene i Norge uten fast bopel skal ha muligheten til ikke bare å ha et midlertidig tak over hodet, men trygghet i veggene rundt seg.

Dette handler ikke nødvendigvis om et marked som løper løpsk, men det handler om hvordan vi som samfunn er i stand til å ta vare på dem som trenger bolig og trygghet i veggene. Det handler ikke om TEK17 eller om hvor mange igangsatte boliger man skal ha innen 2030. En igangsatt bolig er det ikke mulig å bo i, men en bygd bolig, der det er vann og avløp og mulighet til å ha et eget soverom, er det mulig å bo i. Og den kan ikke komme i 2030 for dem som ikke har et sted å bo nå.

Jeg sa i mitt første innlegg at den utfordringen vi står overfor nå, ikke er naturkrefter. Det er et resultat av politiske valg og et boligmarked som trekker i feil retning for stadig flere. Derfor har SV, Høyre, Rødt, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne en mening om at vi skal ha en forpliktende nasjonal innsats, for vi velger i denne saken å prioritere fellesskap og enkeltmenneskets behov for tak over hodet og trygghet i veggene framfor markedslogikk, som Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet åpenbart synes er viktigere å prioritere.

Det handler om det mest grunnleggende av alt: muligheten til å ha et trygt sted å bo. Da er det slik at hvis du skal vite hvor du vil, må du ha en strategi som gjør noe mer enn bare å peke på gamle stortingsvedtak. Her mener mange i dette stortinget at det regjeringen la fram, og som man var enige om, ikke lenger er godt nok.

Rune Midtun (FrP) [09:56:02]: Jeg registrerer at Høyre reagerer på at jeg får skryt av statsråden. Jeg må innrømme at det er kjekt å få skryt av statsråden, og jeg håper at statsråden tar til etterretning og hører på de konkrete forslagene vi har.

Vi er ikke imot det SV, MDG, Rødt og Høyre sier. En strategi og en plan er kjempefint, men det må være substans i det. Det må være noe konkret, og det må være handling. Drømmer er fint, og visjoner er kjempefint, men det skjer ikke noe med det. Det må være noe konkret, og det må være handling. Det er det markedet trenger, og det er det de som trenger boliger, trenger: konkrete handlinger, ikke drømmer.

Vi lagde merknader til innstillingen, med åtte konkrete tiltak. Man hadde mulighet til å gi støtte til det. I våre innlegg i dag har vi nettopp sagt at dette må en plan inneholde, konkrete tiltak, men det ville man ikke være med på. Da blir det nok en plan, mer byråkrati og mer av alt man er imot, egentlig, så man slår her i hjel egne visjoner, og det er trist. Jeg håper at man kan revurdere eller komme med et nytt forslag med noe mer konkret, som innebærer at det fort skjer noe.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [09:57:53]: Argumentene blir ikke bedre av å skru opp volumet. Det ble snakket om Husbanken og hvor flott det var med Husbanken under Høyres periode, men nå er altså rammene nesten doblet.

Man har satt i gang distriktspolitiske virkemidler som jobber med kommunene for å finne gode løsninger for hvordan man kan få utløst mer boligbygging i distriktene. Selv bor jeg i en bygdevekstkommune, Lebesby. Der får man nå 625 000 kr i støtte for å bygge bolig. Det er en dobling der også, gjennom bygdevekstarbeidet, og kommunene får se på modeller for å lykkes selv. Også i hjerteregionen i bygdeveksten jobber man med å se på tiltak for hvordan man kan få flere boliger. Det er også leid ut boliger til folk som vil flytte nordover, og man har prøveprosjekter i små distriktskommuner.

Det gjøres mange grep. Vi har styrket bostøtten, vi har styrket Husbanken, og vi skal gjøre mer. Som stortingsrepresentanten Gjerstad Fredlund sier, er det nettopp gjennom samarbeid vi får det til. Vi ser fram til et fortsatt samarbeid på venstresiden i norsk politikk, for vi vet at vi faktisk prioriterer folk først, og ikke kroner og øre til dem som har mest.

Solveig Vestenfor (A) [09:59:31]: Det er iallfall ingen tvil om at denne salen samla tek inn over seg det alvoret som me står i. Det er det viktig å få understreka. Og at det er eit stort engasjement, også kjenslemessig, er det ingen tvil om.

Strategi er éin ting, men det løyser i seg sjølv ikkje problemet. Alle er bekymra. Det høyrest ut som at enkelte her frå talarstolen påstår at me ikkje er bekymra.

Så er det også snakk om dette med TEK-krav. Det er snakk om prisar på materiale, det er snakk om kommuneøkonomi, og så er det nokon som kritiserer at ein tek det opp her – jo, men alt heng saman med alt. Det er det ei som har sagt før meg. Det er faktisk slik at me må sjå alt i samanheng, og eg trur at kanskje det viktigaste grepet her er det me har starta med. Me går no igjennom og forenklar lovverket, f.eks. dette med leie-til-eie-modellen, dette med burettslagsmodellen, at det går an å regulera. Me har starta det, og det er meir som skal gjerast.

Så trur eg at kommunen vil spela ei kjempeviktig rolle – kanskje endå meir enn det som er vorte gjort til no – og då må me hjelpa dei til å gjera dei gode, kloke vala, og til å verta klår over kva slags moglegheiter dei har.

Når det er sagt: Eg har også lest med interesse alle forslag frå SV og FrP og frå alle andre som vert ramsa opp i dette dokumentet som me no har framfor oss. Det er jo ikkje slik at ein ikkje kan ta med seg gode forslag og innspel utan at du må laga ein strategi for det. Samarbeidet no framover må me hegna om, fordi dette er viktigare enn at det skal verta ein politisk polemikk på det.

Erlend Svardal Bøe (H) [10:01:56]: Jeg synes det blir litt forutsigbart fra Arbeiderpartiet når en snakker om alt det som en gjør, og hva det sosialdemokratiske står for. Det er klart, en må gjerne snakke om alle disse tiltakene som en gjør, men det må være en sammenheng mellom den handlingen som en gjør, og de resultatene som en får. Det er jo det som er poenget her, at en opplever at de tiltakene som nå settes i gang, ikke har resultater, for en er ikke nok «hands on» på faktisk å gjøre noe med disse tingene.

Det er viktig å ta ansvar for den situasjonen en er i, for det er en boligkrise i landet vårt, både på det ordinære boligmarkedet og på det boligsosiale markedet. En har flere som er bostedsløse, og det er flere som bor i nødbolig. Vi kan diskutere her alle mulige boligsosiale tiltak, for det er viktig å gjøre i selv, men jeg tror at en av grunnene til at det har blir flere bostedsløse, er knyttet til hva vi gjør i helsetjenesten. For eksempel når regjeringen har sørget for at en har mindre kapasitet innen psykisk helsevern og rusbehandling, som gjør at flere ikke får den hjelpen de trenger, så har det konsekvenser på en del andre områder i samfunnet vårt, f.eks. nå når det ble kuttet i behandlingstiden knyttet til det. Disse tingene henger sammen – tilgangen på hvem som blir bostedsløse, og hva slags tilbud og hjelp en får ellers, f.eks. i helsetjenesten vår.

Så er det sånn at Høyre har løftet Husbanken, og det har vi tatt opp her i debatten, både det at vi vil ha tilbake det utleietilskuddet for boliger for vanskeligstilte i kommunene, som Arbeiderpartiet har kuttet, og at vi har foreslått i våre alternative budsjetter at en f.eks. skal ha en egen ordning der Husbanken matcher egenkapitalen til dem som har lavinntekt. Dette er nettopp tiltak for å styrke Husbankens rolle inn mot dem som er vanskeligstilte, de som har vanskeligheter med å komme seg inn på boligmarkedet.

Det er heller ingen tvil om at en må få fortgang i forenklinger av regelverket knyttet til boligbygging. Ta f.eks. Nord-Norge, min landsdel, som nå opplever sin laveste boligbygging de siste ti årene. Det bygges veldig, veldig lite boliger. Det er klart at det også har konsekvenser, for det er et marked, det er tilbud og etterspørsel, og når en ikke har det tilbudet en trenger i det boligmarkedet, gjør det at prisene blir høyere. En skviser ut de som er vanskeligstilte på boligmarkedet. Så både boligsosiale tiltak, på den ene siden, er viktig, men det er også viktig med tiltak i det ordinære boligmarkedet knyttet til dette.

Men jeg blir bare litt satt ut når en bruker tiden på å snakke om alle mulige tiltak, snakke om ting som skjedde for fem–seks år siden. Bruk heller tiden på å se framover. Hva skal vi gjøre for at færre skal bli bostedsløse? Hva skal vi gjøre for å få ned andelen nødboliger? Det er det vi må diskutere her. Så kan en godt være enig eller uenig i boligstrategi. Jeg mener det viktig, fordi det setter en retning, og det er en tydelig retning knyttet til hva slags tiltak vi skal ha, eller hva slags tiltak vi ikke skal ha.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [10:05:06]: Jeg fikk et underlig behov for å kommentere noen av innleggene som har vært så langt.

Til representanten Midtun må jeg bare si at det foreligger ingen merknader fra FrP i denne saken, og det er dermed heller ingen forslag å ta stilling til. Det er en liten epistel i innstillingen fra komiteen, og det er ikke noe åtte forslag som ligger der.

Til representanten Vestenfor: Det er veldig fint at alle partienes merknader blir lest, men det er bare ett forslag i denne saken, og det ene forslaget handler om hvorvidt man skal ha en boligsosial strategi eller ikke, og forslaget – fra flere av partiene i komiteen – er at vi skal ha en boligstrategi. Det er fordi at hvis man vil et sted, må man formulere hvor det stedet er, i stedet for å peke på tidligere stortingsmeldinger, som helt åpenbart ikke hjelper, fordi vi har en økning i antall bostedsløse.

Så her er det bare ett forslag som foreligger i saken, fra et mindretall, riktignok, men det er ikke åtte forslag fra FrP, og det er ikke mange forslag fra andre partier. Det er ett forslag og én tilråding.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:07:02]: Vi snakker her om de aller vanskeligst stilte i samfunnet vårt. Vi er enige i salen om at vi har store utfordringer når det gjelder å bygge boliger. Vi vet at det er et marked som sørger for at vi har kommet i denne situasjonen. Vi vet også at det er en del føringer som kan gjøres fra Stortinget, som vi ikke har fått på plass. Man er i ferd med å gjøre endringer som peker ut retninger med tanke på både bruk av husbank og dette med å bevilge penger, men fortsatt er dette noe som står i stampe.

Statsråden poengterte at man hadde lagt fram en boligmelding. Det tror jeg er veldig klokt. Jeg tror det er veldig klokt å lage en boligmelding når man skal beskrive et såpass stort spekter som man har innenfor akkurat dette boligmarkedet. I en boligmelding peker man på en del utfordringer man skal jobbe med. Jeg er ikke i tvil om at denne regjeringen jobber med å løse de utfordringene, men jeg har nok en litt annen oppfatning av at man ikke trenger å velge om man lager en boligmelding eller om man lager en strategi. I min verden er faktisk strategi et verktøy man kan bruke politisk for å ivareta det som er viktigst når ressursene er knappe, og når utfordringene er store.

Derfor stemmer vi i Senterpartiet for dette ene forslaget. Vi mener at når situasjonen er vanskelig, må vi prioritere de vanskeligstilte først. Det er det som skal gjøres i dette strategiarbeidet, slik vi oppfatter det. Dette er etter min oppfatning ikke partipolitikk. Når vi klarer å samle oss såpass bredt i en blomstrende bukett – for det er egentlig det som står bak dette forslaget – er det et signal til regjeringen om at vi ønsker at dette skal prioriteres. Om man så da ikke stemmer for det, er det i hvert fall for meg svært viktig at man tar disse signalene – i en debatt som går på overtid, som folk trodde skulle ta rimelig kort tid, fordi man mener det er viktig.

Rune Midtun (FrP) [10:09:55]: Det er trist at vi må ta en debatt om løgn eller ikke løgn. Det er trist å registrere at saksordføreren i saken ikke får med seg at det i prosessen før avgivelse av saken er levert inn merknader. Merknadene står der, der kan man velge å gå inn eller ut – man valgte ikke å gå inn i det, og da ble det ikke en del av avgivelsen. Autokrati, der en produserer en løgn for å få gjennom en egen sak, er trist i denne saken, for vårt felles mål er at det skal være nok boliger til alle.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [10:10:52]: Nå kan det hende at presidenten må veilede en ny representant, for jeg må stille noen spørsmål om hva jeg har lov til å si og ikke fra Stortingets talerstol. All den tid jeg har blitt kjent med forretningsordenen, er det vel sånn at det som foregår i komiteen mellom saken er referert i Stortinget og avgivelse, er noe som er unntatt offentlighet. Det vil vel innebære at hva de ulike partier har levert til merknader, hvem som har gått inn eller ut, og hvordan de ulike prosessene har foregått, ikke er noe som omtales fra Stortingets talerstol. I så tilfelle er det vel slik at det heller ikke er mulig å mene at noen har løyet eller ikke løyet. Dermed er det det dokumentet som foreligger til sakens behandling i Stortinget, man må omtale.

I det tilfellet vil det vel også være sånn, president, at når jeg som saksordfører sier at det ikke foreligger merknader annet enn et lite avsnitt fra partiet Fremskrittspartiet – som er tydelig på at det ikke inneholder noen andre forslag, heller ikke de åtte representanten Midtun pekte på i sitt eget innlegg – kan jeg egentlig ikke mene noe om dette. Har jeg forstått forretningsordenen riktig?

Helge André Njåstad (FrP) [10:29:45] (ordførar for saka): Denne saka kan framstå veldig teknisk når ein les overskrifta og innhaldet, men ho handlar enkelt fortald om krav til reinsing av avløpsvatn som blir sendt ut frå norske hushald. Det er krav som er laga i Brussel og laga for andre forhold, f.eks. for elvane i Europa og for Middelhavet, og eg trur ikkje dei har tenkt mykje på Nordsjøen og norske kystsamfunn når dei har sete i Brussel og produsert dette EU-direktivet for avløp. For å vera heilt konkret trur eg me kan slå fast at dei neppe har hatt Nordsjøen og norske kystsamfunn i tankane når dei har laga dette regelverket.

Difor har ein i Brussel funne ut at ein skal stilla krav om sekundærreinsing, noko som betyr at ein reinsar veldig mykje meir enn det som har vore tradisjonen spesielt ved kysten i Noreg i dag. Det er ei form for reinsing som er veldig dyr, og som veldig mange meiner er unødvendig, fordi ein reinsar langt meir enn det er behov for når sjøen likevel blir skifta ut fort og sørgjer for å vera ein god resipient, som det heiter på fagspråket.

Me i Framstegspartiet kallar krav som dette for sløsing. Når ein bruker milliardar på noko som verken har miljø- eller klimaeffekt, er det sløsing med pengane til skattebetalarane, noko me synest er uklokt å gjera.

Det denne saka eigentleg handlar om, er om me skal sørgja for at EU skal bli sure på oss, eller om me skal sørgja for at norske hushald skal bli sure på oss. Der skil partia lag og har litt ulik haldning. Nokre parti i denne salen er veldig opptekne av at EU ikkje skal bli sure, men gjer omtrent kva som helst for at EU skal vera fornøgde, mens andre parti – som Framstegspartiet – er veldig opptekne av at norske hushald ikkje skal få ein ekstrakostnad i fanget, og det i ei tid då det er dyrt å vera norsk hushald. Dei må i aukande grad betala for høge matvareprisar, for høge drivstoffprisar, for eigedomsskatt – spesielt i raud-grøne kommunar – og for formuesskatt, etter at finansminister Jens Stoltenberg har auka formuesgrunnlaget og gjort at det nærmast har vorte ein statleg bustadsskatt i tillegg. Då vil det vera feil at me stiller krav om reinsing av avløpsvatnet, noko som vil påføra norske hushald ein kostnad på kanskje 10 000–20 000 kr per husstand per år til noko som ikkje er nødvendig, berre fordi det er kome frå Brussel.

Framstegspartiet seier nei til å la Brussel bestemma politikken i Noreg. Me synest det er uklokt. Difor vil me heller stå opp for norske hushald og norske interesser ved å senda eit klart og tydeleg signal til EU om at dette avløpsdirektivet ikkje gagnar norske interesser.

Med det tek eg opp forslaga Framstegspartiet er med på, og eg reknar med at dei andre partia òg vil gjera greie for sitt syn.

Solveig Vestenfor (A) [10:33:01]: Eg vil gjerne starta med å lesa opp Arbeiderpartiets forslag i saka:

«Stortinget ber regjeringen, ved implementeringen av EUs reviderte avløpsdirektiv, sørge for at norske interesser ivaretas på en best mulig måte, og at implementeringen gjøres på en måte som er best mulig tilpasset norske forhold.»

Me er heldige i Noreg. Me kan drikka vatn rett frå springen, me kan bada i fersk- og saltvatn, og me vert sjeldan sjuke av forureina vatn – men ingenting varar evig, heller ikkje røyrsystem. Difor treng me reinsing og å fornye systema. Mykje av det som finst av leidningsnett der ute, er veldig gamalt og overmodent for utskifting til moderne løysingar. Det har eg sjølv sett. Me veit difor at det er behov for betydelege investeringar i vass- og avløpssystemet framover, uavhengig av krav frå Brussel, og slike investeringar kostar. Nettopp difor finst det vel knapt ein kommune i dette landet der avløp og reinsing ikkje er eit tema.

Det er eit stort løft som trengst her, og det er enorme kostnader som vil måtta fordelast – på vanlege folk. Sjølvkostprinsippet gjeld landet rundt, og difor er det viktig at regjeringa har redusert meirverdisatsen på vatn og avløp frå 25 til 15 pst., og at ein frå 2026 har dobla den maksimale avskrivingstida for kommunale vass- og avløpsanlegg frå 40 til 80 år. Det er ein viktig start, som kommunar landet over har takka for, og det er tydeleg at regjeringa deler bekymringa for utgiftene.

For å lukkast må me nytta det handlingsrommet EU-direktivet gjev oss, og at me sikrar både norske interesser og at regelverket vert best mogleg tilpassa norske forhold, både for innland og for kyst. Arbeidarpartiet støttar intensjonen til forslagsstillarane, men regjeringa har sjølv lagt klar vekt på behovet for nettopp å sjå på bruken av omgrepet tettstad og korleis ein kan definera, og deretter avgrensa, i kva for område ulike reglar skal gjelda.

Norske interesser skal verta ivaretekne på best mogleg vis og tilpassast norske forhold. Det er alle einige om. Det viktigaste framover er å fokusera på at tilpassinga og handlingsrommet for norske forhold kan vera i fokus. Ein kan lura på om det er målet til nokon i salen å utsetja og forskyva direktiv som samsvarer med behov me må løysa, uavhengig av Brussel. Det må det vera lov å spørja om.

Eg tek opp det nemnde forslaget frå Arbeidarpartiet.

Anne Kristine Linnestad (H) [10:36:08]: Høyre er opptatt av å beskytte både mennesker og natur mot utslipp av dårlig renset avløpsvann. Det reviderte avløpsdirektivet fra EU, som trådte i kraft 1. januar i år, er et viktig verktøy for å redusere utslipp av mikroplast, miljøgifter og medisinrester, men måten Støre-regjeringen håndterer implementeringen på, truer med å sende en unødvendig gigantregning direkte til norske husholdninger.

Direktivet stiller strengere krav til rensing og omfatter langt flere områder enn før, noe som betyr at svært mange lokalsamfunn må investere tungt i nye renseanlegg og ledningsnett. Spørsmålet er derfor ikke om vi skal rense bedre, men hvordan vi gjør det mest mulig effektivt uten å ruinere innbyggerne.

En utdatert definisjon av tettbebyggelse vil koste oss dyrt. Problemet ligger i hvordan Norge definerer tettbebyggelse. Vi bruker i dag en rigid modell basert på avstand mellom hus og en særnorsk 400-metersregel, framfor å se på faktisk forurensningsbelastning. Dette fører til at områder med lav belastning tvinges inn under krav som er ment for tettbygde bystrøk.

Høyre mener regjeringen har en svært passiv holdning til denne saken. Det vises ikke konkret til verken når eller hvordan en god gjennomføring skal skje. En FoU-rapport fra KS viser at dersom regjeringen tviholder på dagens definisjon, kan ekstraregningen bli nærmere 80 mrd. kr for innbyggere som i dag omfattes av såkalt mindre følsomme områder. Den totale kostnaden ved implementeringen er tidligere estimert til cirka 350 mrd. kr, noe Høyre mener det er helt uakseptabelt å skyve over på innbyggerne.

Ved å bruke det nasjonale handlingsrommet og endre definisjonen til å basere seg på faktisk befolkningstetthet, slik direktivet legger opp til, kan vi redusere investeringsbehovet med over 25 mrd. kr, samtidig som vi oppnår de samme miljømålene.

Jeg vil presisere at områder som faller utenfor direktivet, fortsatt vil være omfattet av nasjonalt regelverk. Valget mellom en smal eller vid definisjon av tettbebyggelse avgjør altså hvilket handlingsrom vi selv har til å regulere disse kravene.

Jeg vil anbefale forslagene Høyre er en del av, og vi vil subsidiært stemme for Arbeiderpartiets forslag.

Det siste halve minuttet vil jeg gi en liten visitt til representanten Vestenfor: Arbeiderpartiet stemte faktisk imot å forlenge avskrivningstiden på ledningsnettet da det ble bestemt før sommeren.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [10:39:16]: Denne saken handler om noe så grunnleggende som vannet rundt oss, om fjorder, elver og kystområder, om naturen vi lever av og med. EUs reviderte avløpsdirektiv har også et viktig formål, nemlig bedre rensing av avløpsvann og mindre forurensing. Det støtter SV. Vi vet at utslipp fra avløp bidrar til alvorlige miljøproblemer, ikke minst i Oslofjorden. Derfor er det heller ingen tvil om at Norge må gjøre mer for å rense avløpsvann bedre.

Samtidig må vi være ærlige: Dette direktivet er i stor grad utformet for helt andre geografiske og demografiske forhold enn dem vi har i Norge. Mange europeiske land har tett befolkede områder og utslipp til sterkt belastede og stillestående vannforekomster. Norge har lange kystlinjer, spredt bosetting og helt andre naturforhold. Det betyr at hvordan vi implementerer dette direktivet, faktisk betyr enormt mye. Det er her problemet i saken egentlig ligger.

Regjeringen har i lang tid sagt at den jobber for norske interesser og tilpasninger, og det er helt sikkert riktig, men når vi ser nærmere på prosessen, er det vanskelig å få øye på de helt konkrete resultatene. Samtidig står norske kommuner og innbyggere igjen med en mulig regning på mange titalls milliarder kroner. Det er ganske oppsiktsvekkende at vi fortsatt ikke har et tydelig bilde av hvilke kommuner som blir rammet, hvilke store investeringer som er nødt til å gjøres, og hva det vil bety for folk flest gjennom økte gebyrer. Det er rett og slett ikke godt nok.

For SV er det viktig å understreke at det ikke bare er en diskusjon om kostnader, det er også en diskusjon om miljøeffekt. Hvis vi skal bruke enorme summer på nye renseanlegg og ny infrastruktur, må vi også være sikre på at tiltakene faktisk gir den miljøgevinsten vi ønsker. Derfor mener også SV at eventuelle endringer i definisjonen på tettbebyggelse må vurderes grundig. Vi må vite hva det betyr for nettopp vannmiljøet, for arealbruken, for klimagassutslipp og for energibruk. Vi kan ikke fatte beslutninger i blinde.

Samtidig er det et helt annet poeng som ofte forsvinner i debatten, og det er organiseringen av avløpssektoren. I dag sitter enkeltkommuner med store investeringer og vanskelige prioriteringer helt alene. Resultatet blir fragmenterte løsninger, høye kostnader og lavere miljøeffekt. Derfor mener også SV at staten er nødt til å ta et større ansvar. Vi trenger en bedre regional koordinering av investeringer, og vi bør vurdere støtteordninger som gjør det mulig å ta i bruk bedre teknologi og mer effektive løsninger.

Vi står foran store investeringer i vann- og avløpssystemet vårt uansett. Spørsmålet er ikke om vi skal gjøre noe, spørsmålet er om vi skal gjøre det klokt.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:42:34]: EUs avløpsdirektiv vil føre til enorme kostnader for norske husholdninger dersom det ukritisk blir innført. Avløpsdirektivet er tilpasset land i Europa som har en helt annen befolkningstetthet, geografi og topografi enn Norge. Dette vil føre til en kostnadsbombe for hele landet, og spesielt for små tettsteder langs kysten, med store økninger i kommunale gebyrer. For mange innbyggere er avgiftene til vann og avløp økt drastisk, i en tid der mange sliter økonomisk.

Det er direkte uansvarlig og uholdbart å implementere et omfattende direktiv med flere titalls milliarder i kostnader uten å ha fakta, konsekvens-, nytte- og kostnadsanalyse på plass. Til tross for gjentatte spørsmål fra Stortinget har ikke regjeringen klart å frambringe hvilke kommuner som vil bli rammet av det reviderte direktivet. Regjeringen har heller ikke klart å få tilpasninger til norske forhold. Allikevel mener regjeringen at direktivet er bra og må implementeres.

Arbeiderparti-regjeringen mener at siden vi likevel står overfor store investeringer i vann og avløp, er det helt greit å innføre dette nå. Det viser en uansvarlighet og en helt fraværende vilje hos regjeringen til å sikre norske interesser. At fristene for å innføre direktivet er noe flyttet på, hjelper ikke på den store utfordringen med at kravene i direktivet ikke er tilpasset norske forhold. Det er kjernen i det vi diskuterer i dag.

Regjeringen må bruke handlingsrommet i EØS-avtalen og sørge for at vi får de unntakene vi krever. Hvis vi ikke får disse unntakene, er det ikke aktuelt for oss i Senterpartiet å innføre direktivet. Senterpartiet mener det er svært viktig at Norge aktivt definerer og forsvarer norske interesser i møte med det store antallet EU-rettsakter, hvor reguleringsiveren ser ut til å være nærmest grenseløs. Økningen i EU-regelverk sammenfaller med meget lav økonomisk vekst, avindustrialisering og tap av konkurransekraft i EU-landene. Senterpartiet vil unngå at Norge utvikles i samme retning. Det er derfor viktig å jobbe for at rettsakter tilpasses særnorske behov og interesser før det blir aktuelt å godkjenne rettsaktene som en del av EØS-avtalen.

Til komiteens tilråding III, som handler om den store forskjellen på det forrige direktivet og det reviderte: Norge er kjennetegnet av at en stor del av befolkningen bor spredt, med utslipp til et kystvann med rikelig med oksygen, og hvor Atlanterhavet er nærmeste nabo. Dette er grunnen til at det i det forrige direktivet lå en tilpasning til det som tidligere er omtalt som mindre følsomme områder. Den er nå fjernet. I praksis snakker vi om hele kysten, fra Lindenes til Kirkenes, som risikerer å få innført rensekrav det strengt tatt ikke er behov for.

Hanne Beate Stenvaag (R) [10:45:47] (komiteens leder): Dette er en sak som kan angå veldig mange av oss, for dette direktivet, som altså handler om hva slags krav som skal stilles til rensing av avløp, kan føre til en regning på minst 30 mrd. kr. Om lag 300 norske småsamfunn er berørt, fordelt på om lag 150 kommuner. Med det systemet vi har i dag, nemlig at vann og avløp finansieres gjennom et selvkostsystem, vil jo regningen havne hos innbyggerne i disse kommunene.

Det er stor forskjell på land i Europa som har store byer, stor befolkningstetthet og en annen geografi enn vi har i Norge. I Norge er det mange som bor langs kysten, på små steder, hvor det er stor utskifting av vann, og med Atlanterhavet som nærmeste nabo. Mange steder i Norge er ikke utslipp fra avløpsanlegg til sjø et miljøproblem.

Vi må bruke penger, krefter og ressurser på reelle miljøproblemer. Vi kan ikke risikere at mange lokalsamfunn blir pålagt å investere i unødvendige og svært kostbare renseanlegg bare fordi EU krever det. Når det gjelder avløp, er det definitivt ikke sånn at én størrelse passer alle. Det synes å være bred politisk enighet om at det ville være svært utfordrende bare å skulle innføre dette direktivet uten å få til vesentlige tilpasninger til norske forhold.

Et av de store spørsmålene det står om i den konkrete saken vi behandler, er om vi skal si ja til å innføre direktivet og så forhandle om tilpasninger, eller om vi skal være tydelige overfor EU i å si at vi vil bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen hvis vi ikke får oppfylt grunnleggende krav. To viktige krav vi er flere partier som står sammen om, er for det første at vi får unntak fra at strengere krav til rensing innføres allerede fra 1 000 personenheter – fra dagens krav til utslipp i hav, som er på 10 000 personenheter. Det andre er at vi får beholde unntaket for mindre følsomme områder.

Det er også vesentlig at vi får vite hvilke kommuner som vil bli rammet, og hva en innføring vil koste, ikke minst i et distriktsperspektiv. For mange langs kysten, ikke minst i nord, er det også et stort paradoks at vi risikerer å måtte investere milliarder i unødvendig rensing av avløp, samtidig som utslippene fra oppdrettsanlegg er enorme, uten noen krav til rensing eller lukkede anlegg.

Det er ingen hemmelighet at Rødt er imot EØS-avtalen, fordi den er utrolig inngripende i veldig mye mer enn handel. Dette er en sak som viser med all tydelighet de store utfordringene denne avtalen har for Norge. Likevel: Også med EØS-avtalen har vi en reell mulighet til å reservere oss, en mulighet vi er altfor tilbakeholdne med å bruke. Dette er en sak som skiller seg ut, med enorme økonomiske konsekvenser. Vi mener det er helt rimelig å gjøre det klart at vi først må få tilpasninger til norske forhold før vi kan ta stilling til innføring av direktivet. Vi kan ikke risikere å stå med lua i hånda i Brussel og ende opp med uoverskuelige, uhåndterbare og unødvendige utgifter og konsekvenser for kommuner og husstander langs hele kysten.

Med dette tar jeg opp forslagene Rødt er en del av.

Julie E. Stuestøl (MDG) [10:49:05]: Utgangspunktet for denne saken er ganske enkelt: Vi trenger en politikk som stanser forurensning av fjorder og vassdrag og sørger for mer resirkulering av næringsstoffer. I dag skyldes altfor mye av dette rett ut i naturen. Det skader dyr, det skader natur, og det er en enorm sløsing av verdifulle ressurser.

Som representant for Vestfold og Oslofjordregionen vet jeg godt hvordan nitrogenutslippene fra avløp kan bidra til å kvele livet i fjorden, til at tareskogen gror igjen med lurv, til at torsken forsvinner og kystfisket dør ut. Mine barn har ikke kunnet oppleve å få fiske eller plukke blåskjell, slik jeg fylte mine barndomssomre med. Dette er konsekvensene av dårlig miljøpolitikk over mange år. Derfor er det viktig at EU har laget et revidert avløpsdirektiv, og det direktivet bør implementeres raskt.

Jeg synes det er ganske oppsiktsvekkende når enkelte partier antyder at Norges første veto mot et EU-direktiv skal handle om å stanse miljøpolitikk som er avgjørende for kystnatur, fisk og sirkulær økonomi. MDG er samtidig enig i at vi trenger fornuftige tilpasninger til norsk topografi. Det er veldig stor forskjell på finnmarkskysten og Oslofjorden. Vi mener det er avgjørende at vi vurderer endringer i definisjonen av tettbebyggelse, sånn at vi ikke bruke penger, arealer og materialer på rensing som ikke trengs.

Derfor står vi sammen med flertallet i komiteen om å kreve å utrede hva innføring av EUs reviderte avløpsdirektiv vil koste, og utarbeide en oversikt over CO₂-utslipp. Vi står også sammen med FrP og Høyre om å kreve at det tas fornuftige samfunnsøkonomiske hensyn i implementeringen. Samtidig går vi imot forslag som vi mener går for langt i å peke ut en ny definisjon av tettbebyggelse. Vi går også mot forslaget som flertallet i komiteen åpner for, at Norge skal benytte reservasjonsretten i denne saken.

Vi foreslår en grundig vurdering av miljøkonsekvensene av en endret definisjon, bedre regional koordinering av investeringer i avløpsrensing og en støtteordning for investeringer i avløpsrensing for teknologi som gir særlig god miljøeffekt.

Til slutt kan jeg legge til at vi stemmer for Arbeiderpartiets forslag nr. 1, om norske interesser, og at vi merker oss at statsråden vil gjøre en grundig jobb med kloke tilpasninger i regelverket. Vi ser fram til videre samarbeid om det temaet.

Med det tar jeg opp MDGs forslag i saken.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [10:51:50]: Moderne avløpsrensing er viktig for å sikre helse og miljø. Bedre rensing reduserer overgjødsling, hindrer forurensning og bidrar til å beskytte fjordene våre. Dette er ambisjoner Norge har, helt uavhengig av EU-regelverk.

Norge har et stort vedlikeholdsetterslep på avløpsområdet. Det er beklagelig. Uavhengig av revidert avløpsdirektiv er det behov for store oppgraderinger for at vi skal følge gjeldende regelverk og av hensyn til miljø.

Revidert avløpsdirektiv peker ut en tydelig vei for hvordan vi skal redusere utslipp og sikre renere vann i hele landet. Vi må rense bedre langs kysten og gjøre mer for å fjerne mikroforurensing, miljøgifter og legemiddelrester. Det skal sikre at vi kan utvikle lokalsamfunnene våre, drikke rent vann, bade trygt, og at det er liv i elvene, innsjøene, fjordene og havet vårt.

Regjeringen har hele tiden vært tydelig på at vi jobber for løsninger som er tilpasset norske forhold, og for at hensynet til norske kommuner og innbyggere skal bli ivaretatt på en best mulig måte. Det er forskjell på Berlin og Berlevåg, men jeg vil minne om at kravene i direktivet allerede avhenger av byens størrelse, behov og tilstanden i vannmiljøet. Derfor vil ikke små bygder med utslipp til kysten behandles på samme måte som store byer med utslipp til følsomme innsjøer.

Vi vurderer nå bl.a. handlingsrommet i direktivet og definisjonen av tettbebyggelse. Vi jobber for at Norge får lengre tidsfrister, slik at vi prioriterer bedre rensing der det haster mest. Regjeringen er på jobb for Norges interesser. På mandag reiser jeg – sammen med flere viktige aktører – fra Norge til Brussel for å diskutere det reviderte avløpsdirektivet med miljøkommissæren.

Uansett hvordan vi snur og vender på det, trenger vi å investere i bedre rensing i Norge. Jeg opplever at et samlet storting er enig i at vi skal gjøre det på en måte som sikrer at vi har kontroll på kostnadene og på konsekvensene. Regjeringen vil fremme en samtykkeproposisjon for Stortinget som ivaretar det. Der vil vi naturligvis også komme tilbake med konsekvenser og de tilpasningene vi eventuelt har fått gjennomslag for.

Målet vårt er å sikre rent vann og et miljø vi kan overlate til kommende generasjoner. Det handler om ansvar – ansvar for vannet vi slipper ut, ansvar for naturen vi bruker, og ansvar for våre EØS-rettslige forpliktelser. Så skal vi selvfølgelig også ta ansvar for at det skjer på en gjennomførbar og god måte i Norge. God avløpsrensing er en investering i folkehelse, natur og framtidig verdiskaping.

Anne Kristine Linnestad (H) [11:06:05]: I fortalen til avløpsdirektivet pekes det på en veiledende terskel på 10–25 personekvivalenter per hektar. For norske forhold kan det være behov for to definisjoner: en innenfor denne terskelen og en på eksempelvis 35 personekvivalenter per hektar i Nord-Norge, der spredt bosetting, krevende klima og sikkerhetshensyn gjør større fleksibilitet nødvendig.

Høyre etterlyser konkret handling, men Støre-regjeringen har vært påfallende passiv. De snakker om å ivareta norske interesser, men å be om noen måneders utsatt frist er ikke å ivareta norske interesser. Det er å utsette problemet. Regjeringen har tilsynelatende oversett bortfallet av kategorien mindre følsomme områder. I dag er hele kysten fra Lindesnes og nordover definert slik, noe som har tillatt enklere rensing der naturen selv tåler det. Når denne kategorien forsvinner, blir sekundærrensing et absolutt minimumskrav overalt. Det er en massiv endring for norsk kystforvaltning som regjeringen knapt har problematisert i sine innspill til EU.

I spørretimen erkjente finansministeren at regningen må betales av fellesskapet, enten over skatteseddelen eller gjennom gebyrer, men det er regjeringens ansvar å sørge for at regningen ikke blir større enn nødvendig. Det hjelper lite å si at man er enig i at unødvendig rensing bør unngås når man ikke tar grep som faktisk monner.

I over et halvt år har regjeringen snakket om at de ser på definisjonen av tettbebyggelse, uten å konkludere. Samtidig skal kommunene investere for milliarder av kroner, men mangler grunnleggende informasjon om hvorvidt de i det hele tatt omfattes av direktivet. Dette er ikke godt nok.

Rundt 1. mai kommer KS med en FoU-rapport om hvilken nytteverdi Norge faktisk vil ha av tiltakene i det reviderte direktivet. For Høyre er det avgjørende at vi har et solid kunnskapsgrunnlag for å ivareta norske forhold best mulig, og med referanse til replikkordskiftet jeg nettopp hadde, er jeg spent på hvor lenge vi må vente på at regjeringen konkluderer om den FoU-rapporten som blir lagt fram denne våren.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:08:42]: Jeg har fått behov for å komme med en forklaring når det gjelder det som var i replikkordskiftet her i stad. Jeg har stilt de samme spørsmålene tidligere til statsråden, og han starter alltid med at det er en merkelig måte å jobbe på, med tanke på den type avtale EØS-avtalen er.

Det er mulig statsråden ikke helt forstår hva jeg spør etter, men i de tre forslagene vi har fremmet i denne saken, og som det også er en romertallsinnstilling på, er det forslag som først ber regjeringen beregne kostnadene for totalsamfunnet. Det neste – som også er et forslag til romertallsvedtak, og som er fremmet som et forslag – ber om at vi får en analyse av hva dette vil koste samlet, for den enkelte kommune og for den enkelte husstand. Jeg opplever i denne debatten at andre partier også – som Høyre, som heller ikke har stilt seg bak disse forslagene – stiller de samme spørsmålene, sågar om bruk av reservasjonsretten.

Det siste er en konsekvens av de to første. Når vi politikere skal vurdere å bruke reservasjonsretten, må vi nødvendigvis ha innsyn i hvilke konsekvenser dette får. De konsekvensene som her er beskrevet, går fortsatt på kostnadene, og det går på hvordan dette skal gjennomføres rent teknisk, hvilke rensekrav som skal settes, geografiske forhold og dette med mindre følsomme områder, som da ikke blir fjernet.

Det første forslaget blir det mest sannsynlig flertall for i Stortinget, og så får vi se til uken hva som skjer med de to siste. Det er jo en logisk oppbygging med tanke på hvordan man som parlamentariker faktisk skal forholde seg til reservasjonsretten. Jeg tviler ikke et sekund på at statsråden jobber for å få dette direktivet så godt som mulig, men det er klart at når man sier det skal innføres uansett, mangler man kanskje dette pressmiddelet overfor EU, at vi virkelig tar dette på alvor. Dette er et av de direktivene man virkelig må ta på alvor, fordi det får store konsekvenser, og det er en stor bruk av ressurser som mest sannsynlig da ikke er nødvendig. Det er derfor det er forslag til romertallsvedtak og flertall i komiteen også. Det er disse spørsmålene man ønsker svar på, og det skal parlamentarikere ha svar på – ikke nødvendigvis si at man gjør så godt man kan.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [11:11:49]: Jeg har behov for å kommentere noen ting. For det første blir det sagt fra Høyre at utfordringene knyttet til følsomme områder og de endringene som er gjort der, knapt er problematisert overfor EU. Dette er ikke riktig. Norge har i arbeidet med nytt revidert avløpsdirektiv vært veldig tydelig på hvilke konsekvenser noen av de reglene EU nå har bestemt seg for, kan få for Norge.

Samtidig er det sånn at en konsekvens av å være med i EØS-avtalen, er at vi ikke alltid får fullt ut gjennomslag for vårt syn. Når vi da jobber med tilpasninger til regelverket, må vi også være realistiske med tanke på hvilke tilpasninger det går an å få. Hvis ikke, hvis det var sånn at vi kunne få akkurat de tilpasningene vi ville, ville jo EØS-avtalen egentlig ikke helt hatt en funksjon, for da kunne Norge uansett laget et særnorsk system. Derfor mener vi også at det riktige er å bruke vår politiske kapital inn mot EU på de tilpasningene det er realistisk at vi kan få til, og å bruke det handlingsrommet vi har, f.eks. knyttet til tettstedsbebyggelsesdefinisjonen, på å sørge for at dette blir gjennomført på en så god måte som mulig.

Jeg kan berolige representanten Fasteraune med å si at vi skal komme tilbake til Stortinget med tydelig dokumentasjon på konsekvenser når vi vet mer om nøyaktig hvordan dette regelverket faktisk blir. Det er noen som har utfordret meg noen ganger på nøyaktig hvilke kostnader dette kan få for ulike kommuner, f.eks. Det er jo vanskelig å vite helt før vi er sikre på hvilken tettstedbebyggelsesdefinisjon vi faktisk kan legge til grunn, for da er det også vanskelig å vite nøyaktig hvor vi må bygge sekundærrensing i årene framover. Derfor mener jeg også det er riktig rekkefølge først å avklare hvilke handlingsrom som finnes, og så basert på det gjøre konsekvensanalysene og komme tilbake til Stortinget med den informasjonen.

Helt avslutningsvis: Det er ingen hemmelighet at Senterpartiet har et annet syn på EØS-avtalen og forholdet vårt til EU enn oss i Arbeiderpartiet, men å si at vi skal lage pressmidler overfor EU på ting som helt åpenbart er omfattet av den EØS-avtalen Norge og norsk næringsliv tjener så godt på, er jeg meget skeptisk til – særlig i en utrygg og usikker tid som nå, der vi trenger markedsadgangen til EU, og hvor den er avgjørende for norske bedrifter og norske arbeidsplasser.

Per-Willy Amundsen (FrP) [11:15:26] (komiteens leder og ordfører for saken): Riksrevisjonen følger normalt opp forvaltningsrevisjoner tre år etter at de er blitt behandlet i Stortinget. Formålet med det er å avklare om forvaltningen og departementene har fulgt opp de konklusjonene og føringene som Stortinget måtte ha gitt ved behandlingen av de respektive sakene.

Årets melding omfatter elleve forvaltningsrevisjoner, hvorav én følges videre. Det siste gjelder Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes arbeid med å tilpasse infrastruktur og bebyggelse til et klima i endring, jf. Dokument 3:6 for 2021–2022. I denne saken ba Riksrevisjonen de ansvarlige departementene, altså Klima- og miljødepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Kommunal- og distriktsdepartementet, Energidepartementet, Samferdselsdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet, om å redegjøre for hvordan de hadde fulgt opp Riksrevisjonens undersøkelser og kontroll- og konstitusjonskomiteens merknader, og ikke minst svaret på hvilke endringer og forbedringer oppfølgingen har medført.

Departementene svarte Riksrevisjonen samlet, og det fremgikk av svarbrevet at det fortsatt er behov for samordning, mer systematikk, større innsats og treffsikre tiltak på alle forvaltningsnivåer og i alle sektorer.

Riksrevisjonen delte departementenes vurderinger og anbefalinger om å forbedre rapporteringen til Stortinget, og vurdere tiltak for å bedre kartlegging av naturfare, både i statlig og i kommunal regi, samt å følge opp at kartleggingen i større grad tar høyde for fremtidige klimaendringer. Det vil da bli fulgt opp på nytt. Dette er en vurdering som kontroll- og konstitusjonskomiteen deler.

De øvrige ti undersøkelsene avsluttes, selv om det på noen områder reises bekymringer eller påpekes behov for ytterligere forbedringer eller behov for å følge temaene i undersøkelsen videre i tiden fremover.

Komiteen har lagt frem en enstemmig innstilling.

Marie Østensen (A) [11:18:23]: Forvaltningsrevisjoner er antakelig for flere enn meg noe litt mystisk som Riksrevisjonen driver med. Heldigvis er det egentlig ikke så mystisk, det er rett og slett utrolig viktig at vi nettopp har en riksrevisjon som følger opp og undersøker at alt går som det skal i denne staten, det vil si om Stortingets vedtak blir fulgt opp i forvaltningen og av statsrådene som har ansvaret for å sørge for at så skjer.

Det er viktige spørsmål for oss alle Riksrevisjonen går inn i. For å nevne noen av dem kan det handle om:

• undersøkelse av angrep mot IKT-systemer i politiet

• myndighetenes innsats mot alvorlige brudd på dyrevelferdsloven i landbruket

• årsaker til lang saksbehandlingstid i klage- og ankesaksbehandlingen i Nav og Trygderetten

• undersøkelsen av helse- og omsorgstjenester til barn med funksjonsnedsettelser

Disse er blant sakene som Riksrevisjonen nå har lukket, etter å ha undersøkt om de endringene som ble foreslått i den opprinnelige forvaltningsrevisjonen, faktisk har blitt fulgt opp.

Dokument 3:1 for 2025–2026, som vi behandler her i dag, handler om oppfølgingen av elleve forvaltningsrevisjoner. Jeg synes det er betryggende at bare én av elleve revisjoner nå må følges opp videre.

Saken som følges opp, er oppfølgingen av en undersøkelse fra 2021 av myndighetenes arbeid med å tilpasse infrastruktur og bebyggelse til et klima i endring. Undersøkelsen omfattet både statlige myndigheter og kommunene, i og med at kommunene utgjør førstelinjen i arbeidet med å møte klimaendringene.

Undersøkelsen viste bl.a. at antallet bygninger innenfor kartlagte fareområder vil øke som følge av klimaendringene, og at sikring av eksisterende bebyggelse ikke er godt nok ivaretatt. Videre manglet myndighetene nødvendig oversikt over faren for naturhendelser, og ansvarlige departementer hadde ikke et godt nok informasjonsgrunnlag for å vurdere status for klimatilpasningen i Norge.

Riksrevisjonen ga flere anbefalinger til de ansvarlige departementer om hva som er de sentrale utfordringene i klimatilpasningsarbeidet, og om hvordan de burde ta tak i utfordringene og sørge for rapportering til Stortinget om hvilke resultater som er oppnådd. Ikke minst ba Riksrevisjonen flere departementer vurdere hvordan statlige myndigheter kan bidra til at kommunene i større grad vurderer framtidig klima i sine planer og risikoanalyser, samt vurdere tiltak som kan bidra til bedre kartlegging av naturfare både i statlig og i kommunal regi, og foreslå tiltak som kan bidra til en bedre sikring av eksisterende bebyggelse.

I sin nye gjennomgang anerkjenner Riksrevisjonen at anbefalingene for en stor del er tatt tak i, ved to nye stortingsmeldinger som er sentrale for klimatilpasningsområdet, den ene om hvordan man skaper et klimarobust samfunn, og den andre om hvordan vi må forberede samfunnet på økt hyppighet av flom og skred

I Stortingets behandling av saken stilte en samlet kontroll- og konstitusjonskomité seg bak Riksrevisjonens funn, kritikk og anbefalinger. Komiteen viste for øvrig til at behovet for klimatilpasning er økende, og ba Riksrevisjonen følge temaet videre.

Til slutt vil jeg si at Arbeiderpartiet er glad for at komiteen har samlet seg i denne saken, som de gjør i de fleste sakene som kommer fra Riksrevisjonen. For meg betyr det at komiteen anerkjenner at Riksrevisjonens arbeid er viktig for oss her i Stortinget – og ikke minst for folk, det vil si oss alle. Vi er avhengige av at alle de tjenestene statsforvaltningen skal levere, faktisk blir levert slik de var tenkt, og at når feil oppstår – og det gjør de, for vi er jo bare mennesker – da blir de rettet opp.

Julie E. Stuestøl (MDG) [11:22:24]: Klimakrisen er ikke noe som ligger foran oss; den er her nå, den er her allerede, og den merkes i hele landet. De siste 20 årene har over en halv million mennesker mistet livet i mer enn 6 000 værsituasjoner og klimarelaterte katastrofer global. I Norge kan temperaturen komme til å stige rundt 4,5 grader, og med varmen følger det mer flom, flere skred og flere hendelser som truer lokalsamfunnene og tryggheten vår.

Riksrevisjonen leverte i 2022 en grundig og alvorlig undersøkelse av hvordan staten og kommunene tilpasser bebyggelse og infrastruktur til et klima i endring. Den viste betydelige mangler i sikring av bebyggelse, svak nasjonal samordning og en totalt utilstrekkelig kartlegging av naturfare. Det er bra at Riksrevisjonen ikke avslutter denne undersøkelsen.

Mye av det de pekte på, er tatt tak i gjennom de to stortingsmeldingene som regjeringen har lagt fram, om klimatilpasning og om flom og skred. De anser det meste som utkvittert, og det er bra. Men to alvorlige punkter står fortsatt åpne. For det første den mangelfulle rapporteringen til Stortinget: Det er et paradoks at regjeringen jevnlig orienterer Stortinget om sikkerhetspolitikk og forsvar, men ikke om beredskap for klimahendelser, som er grunnbjelken i hvordan vi takler alle andre kriser. Klimakrisen er en varslet beredskapskrise, og klimatilpasning er nøkkelen til å takle den, men når Stortinget ikke får god nok informasjon om resultatene og problemene, kan vi heller ikke styre forsvarlig. Det svekker kontrollen vår, og det gjør samfunnet mindre trygt.

For det andre: Kartleggingen av naturfare er fortsatt mangelfull. Mye arbeid er i gang, men det gjenstår mye, særlig når det gjelder flom. Noen tidligere kartlegginger må faktisk gjøres helt på nytt. Dette står i veien for kommunene, som er nødt til å vite hvor det er trygt å bygge, og hvor det er trygt å bo. Dette er ikke bagateller, det er fundamentet for hele klimatilpasningsarbeidet, for kommunene står i førstelinjen. De merker ekstremværet først. De tar støyten når veier vaskes bort, når hus oversvømmes, og når bekker blir til elver og elver blir til flom. Det jobbes mye med klimatilpasning i kommunene, og det er gjort et betydelig arbeid med å veilede dem i risiko- og sårbarhetsanalyser. Jeg har faktisk selv jobbet med dette i mange år og har kjent på stor frustrasjon over hvor altfor trege vi er som samfunn til å bli bedre på å forberede oss på klimaendringene. Naturfarene må ha kartlegging av god kvalitet. Det er helt avgjørende for at sårbarhetsanalysene skal bli gode nok. Så når vi ber kommunene om å sikre innbyggerne, men ikke gir dem kart, ikke gir dem penger, og ikke gir dem folk, ber man dem om å slåss med naturkreftene med bind for øynene.

Da ekstremværet «Hans» rammet store deler av Østlandet, fikk vi et glimt av framtiden. Hundreårsflommer skjer ikke lenger hvert hundrede år – de skjer oftere, de er kraftigere, og de skjer gjerne samtidig med andre problemer.

Vi vet også at naturen selv er en av de sterkeste allierte vi har i møte med klimaendringene. Vi vet hvor viktig det er å ta vare på myr, våtmark og naturskog, for det lagrer vann, demper flom og hindrer erosjon. Å ta vare på natur er ikke bare miljøpolitikk; det er også veldig, veldig god beredskapspolitikk.

Det er mulig å bygge et klimarobust samfunn, og det er mulig å gjøre Norge tryggere. Det finnes løsninger, og de ligger rett foran oss. La meg løfte fram noen av de tiltakene som MDG tidligere har fremmet, og som etter vårt syn ville gjort Norge betydelig tryggere:

• Vi foreslo å trappe opp NVE-midlene til 1,5 mrd. kr i året, for sikring mot flom og skred. Der er vi bare halvveis i dag.

• Vi foreslo å styrke overvannshåndteringen i kommunene med et tydelig finansieringsverktøy. Det fikk ikke flertall, selv om overvann står for omtrent halvparten av alle naturskader i Norge.

• Vi foreslo klare regionale planer som ser helheten mellom naturhensyn, flomfare, arealbruk og beredskap. Det fikk ikke flertall.

• Vi foreslo et nasjonalt klimatilpasningsfond, slik at den enkelte kommune eller innbygger ikke trenger å ta hele regningen.

• Vi foreslo også at klimatilpasning og utslippskutt må ses på som én samlet beredskapsoppgave, for vi løser ikke det ene uten det andre.

Det har skjedd bra ting siden 2022, og det er positivt, men de siste store hullene er alvorlige, for når det som gjenstår, er kartlegging av naturfare og rapportering til Stortinget, er det selve grunnmuren i klimatilpasningen som mangler – og et hus uten en grunnmur står seg ikke gjennom et uvær.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [11:27:33]: Riksrevisjonen har gjort en grundig og god oppfølging av undersøkelsen som ble gjennomført i 2022, om myndighetenes arbeid med å tilpasse infrastruktur og bebyggelse til et klima i endring. Jeg er glad for at Riksrevisjonen peker på at det er gjort mange forbedringer i arbeidet med klimatilpasning. Blant annet har kunnskapsgrunnlaget og koordineringen blitt styrket. Riksrevisjonen peker også på god framdrift når det gjelder klimatilpasningsarbeidet i transportsektoren.

På to områder er det pekt på behov for å følge opp videre. Det gjelder rapportering til Stortinget og kartlegging av naturfare. Disse områdene involverer også Energidepartementet og Kommunal- og distriktsdepartementet, i tillegg til Klima- og miljødepartementet. Klimatilpasning berører flere sektorer, og oppfølgingen av Riksrevisjonens undersøkelse er derfor gjort i samarbeid mellom flere departementer. Jeg svarer i dag på vegne av regjeringen og de berørte statsrådene.

Riksrevisjonen anbefalte at rapporteringen til Stortinget om klimatilpasning i større grad skulle gi informasjon om hvilke resultater som er oppnådd, og hva som er de sentrale utfordringene i klimatilpasningsarbeidet. For å følge opp dette ble hver sektoromtale i Klimastatus og -plan for 2026 strukturert etter sentrale utfordringer, status for arbeidet med klimatilpasning i sektoren og planer for det videre arbeidet. Dette har styrket rapporteringen og gjort den mer konsistent.

Samtidig er jeg enig med Riksrevisjonen i at rapporteringen fortsatt må videreutvikles. Derfor har Klima- og miljødepartementet gitt Miljødirektoratet i oppdrag å utvikle et nasjonalt system for monitorering, evaluering og læring i klimatilpasningsarbeidet innen utgangen av 2027. Systemet skal bygge på kunnskapen fra ekspertutvalget for klimatilpasning som legges fram i juni i år, og klimasårbarhetsanalysen som legges fram neste år, og samtidig ivareta våre internasjonale rapporteringsforpliktelser. Når dette systemet er på plass, vil det gi et bedre og mer helhetlig grunnlag for rapporteringen til Stortinget. Fram til systemet er ferdig utviklet, vil vi se på andre grep for å styrke rapporteringen.

Riksrevisjonen slår fast at det er gjort mye for å styrke kartleggingen av naturfare. Det pekes på at det er satt i gang et omfattende arbeid med å oppdatere flomsonekart og å forbedre kartgrunnlaget slik at det tas bedre høyde for et klima i endring. Samtidig peker Riksrevisjonen på at det gjenstår mye arbeid, og at det må gjøres nye kartlegginger og beregninger, særlig når det gjelder flom.

Regjeringen er enig i at det fortsatt er behov for systematisk innsats på dette området. Stortingsmeldingen om flom og skred, som regjeringen la fram i 2024, inneholder flere viktig grep, og regjeringen er godt i gang med å følge opp meldingen. NVE arbeider både med å oppdatere eldre flomsonekart og flomberegninger og med å legge inn oppdaterte klimapåslag. Målet er at alle flomberegninger som er mer enn 15 år gamle, skal fornyes innen juni 2028. I tillegg reviderer NVE kartleggingsplanene og veilederne for naturfare. Planen for flomsonekartlegging er ferdig og gjelder fram til 2030.

I statsbudsjettet for 2026 bevilget regjeringen 180 mill. kr ekstra til flom- og skredforebygging. 14 mill. kr av dette går til kartlegging. Dette kommer på toppen av at dette området ble styrket i statsbudsjettene for 2024 og 2025. Riksrevisjonen er tydelig på at staten må forbedre forutsetningene for kommunenes arbeid. Derfor styrkes samordningen mellom sektorer gjennom etatssamarbeidet Naturfareforum. Statsforvalterne er i tillegg styrket med 34 mill. kr i 2025 for å kunne veilede og bistå kommunene bedre.

Kunnskapsgrunnlaget er også styrket. Norsk klimaservicesenter publiserte rapporten Klima i Norge 2100 i ny utgave i oktober 2025, og vi har med det fått oppdatert kunnskap om dagens klima og hvordan klimaet vil endres framover. Samtidig ble fylkesprofilene oppdatert, og neste år publiseres kommuneprofiler, som vil gi kommunene mer presis lokal informasjon om forventede klimaendringer. Kunnskapsgrunnlaget for havnivåstigning, stormflo og bølgepåvirkning ble oppdatert i 2024 og danner grunnlaget for DSBs veileder «Havnivåstigning og høye vannstander i samfunnsplanlegging».

Regjeringen merker seg at Riksrevisjonen er fornøyd med det meste av oppfølgingen, men vi tar på alvor at vi bes om å styrke rapporteringen til Stortinget og kartleggingen av naturfare. Dette jobber vi nå målrettet for å forbedre.

Konsekvensene av klimaendringene vil øke i årene som kommer, og det stiller større krav til kunnskap, systematikk og god styring. Regjeringen vil derfor fortsette å arbeide langsiktig og helhetlig med klimatilpasning, slik at Norge står bedre rustet til å håndtere et klima i endring.