Anne Grethe Hauan (FrP) [13:14:33]: Nokre saker legg seg som ei tung skugge over eit samfunn. Varhaug-saka er ei slik sak. Dette er ei historie som sit i kroppen, ei historie som luktar av frykt, svik og stillheit. Gjennom fleire tiår gjekk sårbare menneske til behandling hos ein psykolog dei trudde skulle hjelpa dei. I staden blei dei utsette for grove seksuelle overgrep.

VG si gravejournalistikk har vist korleis psykologen manipulerte og utnytta pasientane sine over lang tid. I podkastserien Dukkemannen blir det skildra korleis han manipulerte og forgreip seg på sårbare pasientar over fleire tiår. Det er eit sterkt arbeid, og det fortener ros, for utan slik journalistikk kunne mykje framleis ha lege i mørket.

Dette er ikkje berre historia om ein overgripar, det er historia om eit system som svikta. Pasientar varsla, saker blei kjende, og likevel fekk dette halda fram. I ettertid er det dokumentert at politiet ikkje gjekk breitt nok inn i saka, og at alvorlege varsel ikkje blei undersøkte på ein måte som kunne stoppa overgrepa tidlegare. Konsekvensane er knapt til å ta inn. Menneske har fortalt at livet deira tok ei heilt anna retning, at relasjonar rauk, at helsa braut saman. Nokre blei så øydelagde at dei ikkje såg nokon annan utveg enn å ta sitt eige liv. Det er realitetar me ikkje kan snakka oss vekk ifrå.

I Stortinget blei det slått fast at dette er ei sak i ein klasse for seg, og at staten har eit særleg ansvar når pasientar i offentleg behandling blir utsette for slike overgrep. Det blei vedteke at offera skal få ei eiga erstatningsordning. Eit knapt fleirtal samla seg om at staten måtte ta ansvar, etter fleire tiår med svikt. Det var rett, det var nødvendig, men det var faktisk ikkje nok. For sjølv etter vedtaket opplever mange av dei ramma at ventetida held fram, at svara er uklare, at oppreisinga framleis ligg framfor dei. Bak juridiske formuleringar og utgreiingar finst det menneske, menneske som har levd med skam og smerte i tiår, menneske som trudde dei skulle få hjelp, men i staden blei brotne ned. Difor handlar oppfølginga av Varhaug-saka om meir enn lovteknikk. Ho handlar om rettferd, om verdigheit, om at staten faktisk står ved ansvaret sitt når systemet sviktar. For kva slags tryggleik kan me lova dei som i dag søkjer hjelp, dersom slike saker får bli liggjande utan oppgjer? Dette er ikkje berre ei historisk sak. Det er ein prøvestein på om staten evnar å rydda opp når det verkeleg gjeld. Difor er spørsmåla enkle: Når kjem erstatningsordninga på plass? Når kjem ei tydeleg statleg orsaking? Og kva vil regjeringa gjera for å sikra at ein slik systemsvikt aldri kan utvikla seg igjen? For sterke ord utan handling blir berre nye svik.

Statsråd Jan Christian Vestre [13:18:23]: Takk til interpellanten for engasjementet for denne saken, som jeg er helt enig i. La meg bare først igjen få understreke fra Stortingets talerstol at saken mot tidligere psykolog Sverre Varhaug er en svært alvorlig sak. Vi må gjøre alt vi kan for å unngå at slike hendelser skjer igjen. La meg også igjen få uttrykke dyp medfølelse med ofrene for Varhaugs handlinger. Overgrep mot pasienter er fullstendig uakseptabelt. Det er et alvorlig misbruk av den tilliten som helsepersonell er gitt av samfunnet. Når hendelser som dette skjer, må vi gjøre alt vi kan for å lære av det, og gjøre det vi kan for at det ikke skal skje igjen.

Dette var årsaken til at pasientovergrepsutvalget ble nedsatt. Utvalgets mandat var å gjennomgå saksbehandlingen hos tilsynsmyndighetene i saker om seksuelle overgrep begått av helsepersonell mot pasienter i perioden 2010–2020, samt å peke på eventuelle svakheter i regelverket. I tillegg var det en del av mandatet å vurdere hvilken lærdom som kan trekkes av Varhaug-saken når det gjelder dagens tilsynspraksis.

Utvalget leverte sin rapport i 2022, og regjeringen har vurdert anbefalingene fra utvalget og lagt fram lovforslag som Stortinget enstemmig har sluttet seg til.

Lovendringene ble iverksatt 1. januar 2025 og gir Helsetilsynet mulighet til å reagere strengere overfor helsepersonell som er til alvorlig fare for pasientsikkerheten, eller som alvorlig svekker tilliten til helse- og omsorgstjenesten. Videre er det innført en generell karantenetid på minst to år før man kan søke om ny autorisasjon etter at autorisasjonen er trukket tilbake. I de mest alvorlige sakene er karantenetiden for søknad om ny autorisasjon satt til minst ti år. Helsepersonell som fortsetter å praktisere selv om de har mistet autorisasjonen, kan gis forbud mot å yte helsehjelp og på den måten avskjæres fra pasientkontakt. Manglende etterlevelse av forbudet kan sanksjoneres med tvangsmulkt.

De siste årene har også tilsynsmyndighetene gjort flere endringer i arbeidet med saker om seksuelt grenseoverskridende adferd fra helsepersonell. Blant annet tilbyr Statens helsetilsyn frivillige møter med pasienter, brukere og eventuelt pårørende i slike saker. De gjør også nå mer rutinemessige vurderinger av suspensjon av autorisasjon og anmeldelse enn det de gjorde før.

Jeg mener at systemet er bedre rustet i dag. Stortinget har tatt ansvar, og vi jobber kontinuerlig med å forbedre systemet for å unngå nye saker.

Så til denne saken spesifikt: Arbeidet med å følge opp Stortingets vedtak ble raskt satt i gang og har høy prioritet. Jeg er enig med pasientovergrepsutvalget i at det samlede systemet synes å ha kommet til kort i Varhaug-saken, ettersom han ikke ble stoppet etter så mange år i tjenesten. Derfor har jeg full forståelse og respekt for og anerkjenner at tidligere pasienter føler seg sviktet av det offentlige.

Det er flere forhold som ikke berøres i Stortingets anmodningsvedtak eller grunnlagsdokumenter, f.eks. omfang, dokumentasjonskrav og erstatningsstørrelse. Dette er spørsmål som må utredes og avklares, for å sikre at en ordning er rettferdig. Det er også en forutsetning at Stortinget bevilger nødvendige midler til en ordning. La meg være konkret: Regjeringen vil i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i år omtale et forslag til løsning i denne saken, slik at Stortinget har anledning til å prioritere dette og få ordningen på plass.

Anne Grethe Hauan (FrP) [13:22:48]: Eg vil takka statsråden for svaret. Viss eg tolka det rett no, kan me slappa litt meir av, for statsråden lova at det vil koma noko i revidert nasjonalbudsjett. Då får eg håpa at offera i Varhaug-saka endeleg kan få lov til å prøva å gå vidare i livet.

Uansett: Veldig mykje av det statsråden har sagt, vil då gjelda alle saker. Det eg har teke opp, gjeld Varhaug-saka. Problemet er at offera ikkje kan leva av forståing og prioritering på papiret. Eg har treft dei, og det går ikkje an å beskriva den lidinga som ligg i desse personane som faktisk har måtta venta i så lang tid for å få ei oppreisning. Det er difor ikkje godt nok å svara at dette må greiast ut.

Me snakkar her om ei handfull menneske. Fleire av dei er no eldre, nokon er alvorleg sjuke, og nokon er suicidale. Me veit ikkje kor mange dei er. Det blei fanga opp at det var ca. 14 stykk tidlegare. Det er ein jobb som må gjerast. No gjeld det iallfall dei som har stått fram, og då er det faktisk viktig at me følgjer det opp og tek det opp som ei hastesak. Det er ikkje berre FrP som reagerer på dette. Kontrollkomiteen har peika på at regjeringa ikkje synest å ha ein klar framdriftsplan for å koma tilbake til Stortinget.

Eigentleg vil eg avslutta no, for statsråden overraska med å koma med eit positivt svar, som eg skal ta med meg vidare i debatten. Så håpar me at me får ei god løysing på det så snart som mogleg.

Statsråd Jan Christian Vestre [13:24:58]: Som jeg sa, er dette så alvorlige saker at det har vært viktig for regjeringen fra det øyeblikk Stortinget fattet sitt vedtak, at vi følger opp dette. Jeg vil bare presisere at dette vedtaket ble fattet 2. juni 2025, altså for under ett år siden, og det lød:

«Stortinget ber regjeringen følge opp anbefalingene fra Pasientovergrepsutvalgets rapport fra 2022 og sørge for at man raskt setter i gang arbeidet med en erstatning til ofrene i Varhaug-saken.»

Det er altså fulgt opp, men jeg må minne om at pasientovergrepsutvalget ikke tok opp erstatning til Varhaug-ofrene. Det var altså ikke en del av anbefalingene derfra. Vi har hatt liten oversikt over hvem ofrene er. Jeg kan si i dag at det er fem ofre som har tatt kontakt med departementet, sikkert etter at dette vedtaket ble fattet. To av disse er tidligere tilkjent erstatning fra Varhaug ved dom. Det er usikkert hvor mange pasienter vi snakker om, men vi mener at vi må ta høyde for at det kan være om lag 20 personer.

Det er riktig, som interpellanten oppfattet, at regjeringen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett vil omtale et forslag til løsning. Det er også, som jeg sa, en forutsetning at Stortinget bevilger nødvendige midler til en slik ordning. Når regjeringen da i revidert nasjonalbudsjett vil komme tilbake til hvordan dette kan løses, er det også viktig at Stortinget – hvis en mener alvor med dette – prioriterer det i budsjettet.

Når Stortinget fatter et vedtak om dette, skal vi være beredt til raskt å kunne gå ut med informasjon om ordningen og med en oppfordring til mulige ofre om å søke erstatning.

Helt til slutt vil jeg også si at det er bra at interpellanten tar dette spørsmålet opp, men jeg vil også minne om at jeg har svart på spørsmål om dette i oktober 2025 og i desember 2025. Jeg opplever vel at jeg har fortløpende holdt Stortinget oppdatert og orientert om framdriften og det arbeidet vi har gjort i sakens anledning.

Bård Hoksrud (FrP) [13:27:54]: Dette er ikke noen ny sak, og at det liksom litt overraskende kom et vedtak 2. juni i fjor. Dette er en sak som har vært oppe i flere år og i flere runder. Den saken har i hvert fall gjort noe med meg, det å møte noen av dem som er ofre for det som skjedde, de overgrepene som skjedde, og som faktisk også fikk lov til å skje, med statens viten og vilje, fordi man ikke hadde ordninger som gjorde at man fikk rydde opp og hindre at dette kunne skje.

Derfor er jeg veldig enig i det statsråden sier. Jeg har lyst til å starte med det, at jeg er helt enig i at overgrep mot pasienter er helt uakseptabelt. Det var statsråden veldig tydelig på, og det er jeg veldig glad for – selvfølgelig. Det er bra, for det har skjedd veldig mye på lovverkssiden, det har skjedd veldig mye på forskrifter, det har skjedd veldig mye på mulighetene for tilsyn og andre til faktisk å gripe inn når dette skjer, på et forhåpentligvis mye tidligere tidspunkt. Det er jeg veldig glad for.

Likevel: Varhaug er dømt tre ganger – tre ganger, over en tiårsperiode. Noen av ofrene har ikke engang fått muligheten til å få prøvd saken sin for rettsapparatet, fordi politiet mente han kanskje var for syk eller at det var foreldet. Dette er ting som selvfølgelig gjør at man er ganske sjokkert når man opplever denne saken.

Jeg må si at jeg også lyttet veldig nøye – for man skal lytte veldig nøye når statsråden sier noe fra denne talerstolen. Jeg hørte først at det kommer noe i revidert nasjonalbudsjett, og så sier statsråden at det blir omtalt. Jeg hørte nemlig hva han sa, han snakket om å «omtale» det i revidert nasjonalbudsjett. Når han presiserer i sitt andre innlegg, skjønner jeg at det kommer til å være en omtale av hvordan man kan gjøre det, men ingen konkret løsning. Det betyr altså at noen andre må sørge for å løfte det hvis man skal få på plass midler for å gjøre noe med dette her.

Statsråden sa også at man har hatt fullt trykk på saken, og at det ikke er lenger enn siden 2. juni i fjor. Ja, det kan hende at perspektivene på hva som er høyt trykk eller kjapt, er litt forskjellig for statsråden og meg. Det er ikke overraskende. Som en FrP-er er man veldig opptatt av at ting skal skje raskt og av å handle. Jeg synes det er ganske lenge for å kunne få på plass dette her. Det handler ikke om å lage en ny erstatningsordning, det handler faktisk om å gjøre rett for seg, når staten i flere tiår har holdt på og akseptert det som skjedde med disse menneskene. Jeg synes ikke det er veldig lenge at det snart har gått et år, og det kommer tydeligvis en omtale i revidert, uten at man egentlig vet hva mer som ligger der.

Jeg er veldig glad for å ha vært med på noen av de vedtakene som nettopp har sørget for at Stortinget har strammet inn, sørget for at man skal være tydelig, for at dette forhåpentligvis ikke skal kunne skje igjen. Det er jeg veldig enig med statsråden i, men jeg skulle gjerne sett at statsråden nå tok enda mer initiativ og tok enda litt mer rev i seilene for å sørge for å rydde opp i dette nå en gang for alle, for stortingsflertallet er veldig tydelig. Man ønsker å få på plass en løsning for de menneskene dette gjelder. Det er ikke mange, så det bør være mulig å klare å få det til uten at man skal lage en diskusjon om hvem, hva og hvordan. Vi burde heller se på hva vi gjør nå, og hvordan vi sørger for å få på plass dette her. Statsråden har alle muligheter til å gjøre det.

Jeg ser fram til at revidert nasjonalbudsjett kommer. Jeg var litt mer positiv første gangen han sa det, for etter 20 år på dette huset har jeg lært at man skal lytte veldig nøye til formuleringene og hvordan ting eksakt blir sagt, og da ble jeg litt mer bekymret.

Statsråden sa han har orientert Stortinget fordi han har blitt stilt skriftlig spørsmål to ganger. Jeg håper statsråden nå kan sørge for å ordne opp og sørge for å følge opp det Stortinget har vedtatt. Jeg har sett at det i dag er mange som snakker om regjeringsarroganse. Dette kan være en sak der statsråden ikke behøver å vise noen regjeringsarroganse, det er faktisk bare å sørge for å følge opp det stortingsflertallet har vedtatt, og som han nå snart har hatt et år på å gjennomføre.

Kjersti Toppe (Sp) [13:32:54]: Takk til interpellanten, som har engasjert seg sterkt i denne saka, for å ha fremja denne interpellasjonen.

Pasientovergrepsutvalet dokumenterte i 2022 grove overgrep mot pasientar utført av psykolog Sverre Varhaug. Desse overgrepa varte i over fleire tiår utan at myndigheitene eller andre klarte å stoppa han. Han var dømt tre gonger for overgrep mot pasientar.

Eg var på Stortinget da Stortinget gjorde eit vedtak om å be regjeringa setja ned eit ekspertutval. Det var statsråd Høie som i 2021 sette ned ekspertutvalet som skulle gjennomgå overgrepssaker, og Varhaug-saka spesielt. Vi var òg med på vedtaket i fjor om erstatning for offera i Varhaug-saka.

Sjølv om pasientovergrepsutvalet ikkje rett ut tilrådde at det skulle koma ei eiga erstatningsordning, var utvalet veldig tydeleg. Dei skreiv:

«Utvalget har i sitt arbeid med overgrepssaker i tiåret 2010 til 2020 ikke registrert saker som er i nærheten av Varhaugsaken når det gjelder alvorlighet og varighet. Det er åpenbart mange ofre for hans overgrep som aldri har fått den oppreisning de fortjener.»

Statsråden skreiv i 2022 at det ikkje var sikkert at desse offera ville kunne koma inn under dei generelle erstatningsordningane, bl.a. ut frå forelding. Det var grunnen til at eit fleirtal på Stortinget gjorde det oppmodingsvedtaket om oppreising – som er det vi etterspør i dag. Det er slik at desse offera har opplevd veldig store helsemessige og mange økonomiske belastningar. Fleire er alvorleg sjuke, og dei er sjølvsagt utolmodige når det gjeld oppfølginga vår av dette vedtaket.

Eg meiner at myndigheitene og staten har eit ansvar. Når ein psykolog i ein periode på tre tiår har utsett pasientar for mange og grove seksuelle overgrep, og han ikkje vart stoppa sjølv om han var domfelt, og det offentlege hadde sendt pasientar til han, har vi òg eit særskilt ansvar for å rydda opp, og at dei offera som lever i dag, òg får ei oppreising.

Det er snart eitt år sidan Stortinget gjorde dette vedtaket. Eg har forståing for at det er ein del som må greiast ut, som ikkje stortingsvedtaket sa noko om, bl.a. omfanget, kven som skal få erstatning, og nivået på erstatninga, osv. Ein har likevel hatt relativt god tid til å greia ut dette.

Når det gjeld den økonomiske utbetalinga, er det slik at eit fleirtal på Stortinget har sagt at her må det koma ei erstatningsordning på plass. Eg synest det statsråden sa i dag, var positivt. Da veit vi iallfall at det kjem informasjon om dette i revidert nasjonalbudsjett. Det tenkjer eg er veldig bra. Det er sjølvsagt slik at vi må sjå på kva som da kjem, men at det skal verta ein plan for ei løysing, tenkjer eg er bra, og det veit eg at mange av offera òg etterlyser. Det må vera føreseieleg, slik at dei ikkje må gå og venta i det uendelege på noko som betyr veldig, veldig mykje for dei.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [13:37:56]: Dette er en sak som det er helt umulig å ikke bli berørt av – jo mer du går inn i den, og jo mer du ser de triste skjebnene til ofrene.

Varhaug-saken viser også noen litt overordnede ting som er i det norske samfunnet. Vi har et samfunn bygget på tillit, og skal den tilliten faktisk fungere, fordrer det at vi som sitter i de øverste posisjonene i det politiske systemet, også tar ansvar.

På dette området er det nå Jan Christian Vestre som er helseminister, og som har et særskilt ansvar – og det må tas. Det er, som flere har vært inne på, positivt å høre at det blir omtalt, men det er bekymringsverdig at det antydes at det er, egentlig, Stortinget som må finne midlene og finne løsningen. Jeg vil på det sterkeste oppfordre statsråden til – før man legger fram revidert – at det, på det som kommer, også følger med en fullverdig løsning.

For hvis de som har blitt utsatt for overgrep fra – ja, selvfølgelig – den som har utført dette, Varhaug, skal gjenoppbygge tilliten, også til at vi som system tar vårt ansvar, er det nødt til å komme på plass en beklagelse, en uforbeholden beklagelse. Det er én del av dette. Den andre delen er at det også må komme en hensiktsmessig oppreisning. Det er bra at Stortinget også har kunnet vedta systemendringer, slik at det er mye mindre fare for at noe sånt skjer igjen, men disse menneskene, de er ikke mange, men de er nødt til å oppleve at vi faktisk tar ansvar, at vi gir en beklagelse og gir en oppreisning. Det skal iallfall Fremskrittspartiet bidra til.

Anne Grethe Hauan (FrP) [13:40:33]: Eg er veldig takknemleg for at statsråden har registrert at eg har vore aktiv i akkurat denne saka. Det skulle eigentleg ikkje vore nødvendig.

I oktober starta veldig mange av oss som nye stortingsrepresentantar og har fått overveldande mange saker tildelt. Denne saka er vel den som kanskje har sett mest merke i oss, iallfall hos meg. Eg synest det er veldig flaut på vegner av min rolle som stortingsrepresentant å fordjupa meg i denne saka og sjå kor langt tilbake den har vore omtalt i denne salen og frå denne talarstolen.

Det er noko djupt urettferdig i at dei som vart utsette for grove overgrep, framleis må leva med konsekvensane, mens staten framleis brukar tid. Dette handlar ikkje om gamle papir, det handlar om levde liv – om menneske som i årevis har vakna med angst, om menneske som ikkje klarar å stola på andre, om familiar som har sett livsgleda forsvinna. Det handlar om år med behandling, sjukmelding og kamp for å halda hovudet over vatnet. Og det handlar om venting. Dei venta då dei prøvde å varsla, dei venta då sakene vart lagde vekk, og dei venta mens nye pasientar vart utsette for det same. Og no ventar dei igjen – på staten. Det finst ei grense for kor lenge ein kan be menneske som er blitt øydelagde, om å vera tolmodige.

Stortinget har gjort sitt. Det er vedteke at det skal koma ei ordning, og det er slått fast at dette krev eit særleg ansvar frå staten. Likevel står dei ramma framleis utan svar på det viktigaste: Når kjem oppreisinga faktisk?

Eg var lukkeleg eit par sekund her i stad då eg følte at statsråden nesten gav lovnader om at det ville koma pengar i revidert budsjett, men som heilt ny på Stortinget er ikkje eg så veldig god til å lesa mellom linjene, slik enkelte har gjort, og difor er eg litt tilbake til det hakket eg var før statsråden svarte, der eg rett og slett må be statsråden om å vera meir presis, sånn at me éin gong for alle kan få landa denne saka og får sleppa å ha dette hengande over oss. Og «over oss» betyr ikkje berre for statsråden; det gjeld òg for oss som er på Stortinget.

For dei som blei ramma, er ikkje dette politikk – det er livet deira. Eg håpar inderleg at statsråden ordnar dette før revidert budsjett.

Statsråd Jan Christian Vestre [13:43:55]: Takk for debatten og takk for mange gode innlegg. Jeg tror alle som sitter her, er like enige om hvor forferdelige disse sakene er, og jeg tror alle som sitter her, også stiller seg det samme spørsmålet: Hvordan var dette mulig gjennom så mange år? Og jeg tror alle som sitter her, er akkurat like enige om at det er begått en urett mot mennesker, og at staten har et ansvar også for å følge opp dette.

Så la det ikke være noen tvil om at vi jobber med Stortingets vedtak. Det ble fattet i juni 2025. Alle nye erstatningsordninger må jo finansieres, og da må de også vedtas innenfor rammene av statsbudsjettet. Det var altså ikke praktisk mulig for regjeringen fra juni 2025 og fram til budsjettet skulle legges fram i oktober 2025, å få på plass en slik ordning basert på et anmodningsvedtak for Stortinget på én linje, rett og slett av de grunnene som jeg nå har redegjort for. Det handler bl.a. om omfang, krav til dokumentasjon, hvem ordningen skal gjelde for, hvor stor ordningen skal være, hvordan den skal håndteres, og hvordan den skal fungere i praksis. Dette må vi håndtere på en verdig og skikkelig måte.

Den første muligheten til å komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan dette kan håndteres og løses, er faktisk i revidert nasjonalbudsjett for 2026. Derfor er jeg glad for å kunne si fra Stortingets talerstol i dag at målet til regjeringen nettopp er at vi i revidert nasjonalbudsjett vil kunne omtale et forslag til løsning. Da er det opp til Stortinget hvordan denne løsningen skal bli, men regjeringen vil i hvert fall da ha gjort det nødvendige utredningsarbeidet, gjort de nødvendige vurderingene, og beskriver da for Stortinget hvordan dette kan komme på plass.

I tillegg til at vi skal ivareta det ansvaret vi har overfor ofrene, er det viktig at vi fortsetter det systematiske arbeidet med å sikre pasientsikkerheten. Stortinget har jo besluttet en rekke endringer som vi mener har bidratt til økt pasientsikkerhet. Det er fullstendig uakseptabelt hvis vi har mennesker i helsetjenesten med autorisasjon som bryter den tilliten de er blitt vist fra samfunnet. Det må få harde konsekvenser, og med det lovverket vi nå har, mener vi at vi i større grad kan håndheve og gjøre det på en god måte. Men arbeidet med pasientsikkerhet fortsetter hele tiden. De aller, aller fleste som jobber i helsetjenesten vår, er lovlydige, skikkelige og ordentlige mennesker som vil det beste for pasientene, men det kan være unntak, og da må vi gjøre alt vi kan for å sikre at pasientenes sikkerhet ivaretas.