Ove Trellevik (H) [15:57:35] (ordførar for saka): Rapporten frå Riksrevisjonen har avdekt alvorlege svakheiter i norsk hamneberedskap, spesielt knytte til manglande oversikt over kva hamner som er samfunnskritiske, og dessutan mangelfulle planar for alternative forsyningslinjer under krise og krig.

90 pst. av alle varer som går inn og ut av landet, har vore gjennom ei hamn. Noreg har over 600 hamneanlegg som handterer skip i internasjonal trafikk. Anlegga er også viktige for fiskerinæringa og innanrikstrafikk. Nokre av hamneanlegga er så store og sentrale at dei er viktige for heile samfunnet.

Den auka tryggingspolitiske spenninga gjer at hamnene også blir meir sårbare for uønskte handlingar. Ein trussel mot samfunnsviktige hamneanlegg som ikkje er tilstrekkeleg sikra, kan trua samfunnstryggleiken.

Me er inne i det femte året med krig i Europa. Arbeidet med totalberedskapen burde ha vore sett høgare på prioriteringslista hos regjeringa. Regjeringa må ta ansvar for å identifisera og klassifisera kva hamneanlegg som er avgjerande for forsyning av varer og militær støtte. Det er urovekkjande at regjeringa parerer kritikken med at det er aktørane i verdikjedene som sjølve må finna erstatningskaiar.

Det er no eingong slik at nokre kaiar er samfunnskritiske, anten regjeringa ser det eller ikkje. Ryk kornkaia vår, har me få alternativ. Dette må regjeringa ta inn over seg. Det er regjeringa sitt ansvar at matforsyninga til landet går greitt. Regjeringa må implementera tiltak som varetek både tryggleik mot sabotasje og vidareføring av funksjonar i krig.

Regjeringa må samordna beredskapsplanar mellom Nærings- og fiskeridepartementet, Kystverket, Forsvaret og private hamneoperatørar for å sikra heilskapleg handtering. Det må òg utarbeidast konkrete planar for korleis varer og militært utstyr skal fraktast dersom hovudhamnene blir sette ut av spel, og så må det øvast på ulike scenario. Vidare må regjeringa sikra at forskrifta om hamneberedskap og støtte til Forsvaret blir følgt opp i praksis i alle relevante hamner.

Samtidig er det ikkje berre i hamnene det er utfordringar med korleis regjeringa følgjer opp beredskapen. Stortinget har vedteke totalberedskapsmeldinga, og regjeringa må no sikra rask implementering av dei føreslegne tiltaka for å auka motstandskrafta i samfunnet.

Det er avdekt at mange kommunar manglar midlar og kapasitet til å prioritera beredskapsarbeid. Det må stillast tydelegare krav til lokal beredskapsplanlegging. I den første langtidsplanen for sivil beredskap må område som elektronisk kommunikasjon, transport og forsyningstryggleik bli vektlagde tungt.

Då Russland gjekk inn på Krym i 2014, tilspissa tryggingssituasjonen seg i Europa. NATO stilte høgare krav til sivil beredskap, og i 2016 bestemde Stortinget at totalforsvaret skulle styrkjast. Det er ni år sidan.

Svakheitene kontrollkomiteen peikar på i sakene me dag har til behandling, er kjende. Det som er oppsiktsvekkjande, er at dei ikkje er handterte betre av regjeringa.

Det er likevel viktig for meg å presisera at Noreg er på veg mot å styrkja totalforsvaret. Både totalberedskapsmeldinga og langtidsplanen for forsvarssektoren inneheld viktige tiltak. Planane må følgjast, og dei må følgjast opp.

Det er òg viktig å erkjenna at planar ikkje løyser alle problem åleine. Det må øvast, og det må samhandlast på tvers av sektorar. Me har ikkje tid til den treigheita me ser. Justisdepartementet og politiet burde ha vore pådrivarar for den sivile beredskapen, men politiet seier at dei ikkje eingong har nok ressursar til å delta fullt ut, verken i planarbeid eller i øvingar.

Det er slik at førebuingar må gjerast i fredstid. Beredskapsplanar må leggjast, og øvingar må gjennomførast. I tillegg er det viktig å evaluera og læra. Likevel viser undersøkinga til riksrevisjonen at planar og øvingar i for liten grad førebur dei sivile aktørane i kommunane og regionane på å støtta militære behov.

I tillegg må Forsvaret betre og tydelegare kommunisera prioriteringane sine. Alle sivile aktørar Riksrevisjonen har snakka med, seier at det er uklart kva Forsvaret vil trenga frå dei i ei krise eller krig, skriv Riksrevisjonen. Kommunane i undersøkinga seier til dømes at dei har svært lite informasjon og ikkje veit kva dei må førebu seg på for å kunna støtta Forsvaret. Sivile aktørar i kommunar og fylke må vita korleis til dømes helsepersonell skal prioriterast, og korleis dei då skal driva eldreomsorga og arbeidet sitt i sin kommune. Når dei ikkje får god samhandling med Forsvaret og gode tilbakemeldingar om dette, er det òg vanskeleg å laga lokale beredskapsplanar.

Ronny Aukrust (A) [16:03:06]: Riksrevisjonen har levert to rapporter som gir oss et tydelig og alvorlig bilde av tilstanden i totalforsvaret og av sikringen av havner. Det er kritikk vi skal lytte til.

Hovedbildet er klart: Samordningen er ikke god nok. Det gjelder mellom ulike departementer og mellom stat og kommuner/fylkeskommuner. Forberedelsene er ikke tilstrekkelige, og særlig den sivile delen av totalforsvaret har svakheter. Det er alvorlig.

Samtidig er det viktig å understreke at dette ikke er utfordringer som har oppstått over natten. Det er heller ikke utfordringer som kan løses med ett enkelt vedtak. Dette krever systematisk arbeid over tid.

Derfor er det også viktig å løfte fram det arbeidet som nå er i gang: Regjeringen har styrket samarbeidet mellom sivile og militære aktører. Totalforsvaret har fått en tydeligere plass i den sikkerhetspolitiske tenkningen, og det arbeides mer systematisk med planverk, øvelser og beredskap. Det er bra, men det er ikke tilstrekkelig, for det Riksrevisjonen peker på, er ikke først og fremst mangel på vilje, men mangel på gjennomføring og samordning i hele systemet.

Det er nettopp her havnene blir så viktige. Havnene er kritisk infrastruktur. De er avgjørende for forsyningssikkerheten vår, og de er avgjørende for mottak av allierte styrker. De er også avgjørende for at både sivilsamfunnet og Forsvaret skal fungere i en krise. Likevel viser rapporten at det finnes sårbarheter. Ansvarsforhold kan være uklare. Samordningen er ikke god nok, og oversikten over risiko og avhengigheter er ikke alltid tilstrekkelig.

Dette er ikke bare vurderinger på papiret. I den muntlige høringen Stortinget har gjennomført om rapportene, fikk vi bekreftet dette fra aktørene selv. De som jobber med dette til daglig, peker på de samme utfordringene: behov for klarere styring, behov for bedre koordinering og behov for tydeligere avklarte roller mellom sivile og militære aktører. Når både Riksrevisjonen og fagmiljøene peker i samme retning, da har vi et særlig ansvar for å følge opp.

Dette handler ikke bare om struktur og organisering, det handler om evnen til å håndtere en krise når den faktisk oppstår. Da må rollene være klare, og da må samhandlingen fungere. Vi må ha systemer som er testet, og ikke bare planlagt.

Derfor må vi nå må gjøre to ting samtidig. Vi må fortsette det langsiktige arbeidet med å styrke totalforsvaret i hele bredden av samfunnet, der særlig også øving på krise og krig i kommuner og annet sivilt samfunn må løftes og bli gjennomført.

Vi må også sørge for tettere oppfølging der vi vet at utfordringene er størst. Havnene er et slikt område. Derfor foreslår vi i våre merknader at Riksrevisjonen følger opp arbeidet med sikring av havner allerede om to år – ikke fordi vi forventer at alt er løst innen den tid, men fordi dette er et område hvor utviklingen må gå raskt. Her trenger vi tydelig framdrift og ansvarliggjøring. En slik oppfølging vil bidra til å holde trykket oppe, og Stortinget vil få et bedre grunnlag for å vurdere utviklingen.

Totalforsvaret er avhengig av at hele samfunnet fungerer sammen. Det krever klare roller. Det krever god samordning. Det krever at vi faktisk gjennomfører det vi har blitt enige om. Riksrevisjonens rapporter og den høringen vi har hatt, gir oss et solid grunnlag for å gjøre akkurat det.

Det er vår oppgave å følge opp på en måte som både tar alvoret inn over seg, og som bidrar til en reell forbedring. Det skal vi gjøre.

Saksordfører Selnes takker også komiteen for et godt samarbeid.

Lars Rem (FrP) [16:07:33]: Riksrevisjonen viser dessverre at det er store og vedvarende problemer i totalforsvaret. Det er kritikkverdig at Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet ikke har skaffet de viktigste forutsetningene for at totalforsvaret skal fungere. Planer henger ikke sammen mellom sivile og militære. Det er også uklart hvem som får hva av ressurser i en eventuell krise.

Mange lokale og regionale aktører planlegger for lite for krig og sikkerhetspolitisk krise. Øvelser brukes for lite, og samfunnet lærer for dårlig av disse.

Når det gjelder havnene, mangler myndighetene oversikt over hvilke havner som er viktige for samfunnet. Det finnes for få planer for alternative forsyningsveier hvis en havn blir tatt ut. Cybersikkerheten i havner får også for lite oppmerksomhet. Fremskrittspartiet er enig i Riksrevisjonens kritikk. Vi mener at dette er et politisk ansvar. Byråkrati kan ikke stoppe viktige beslutninger. Rekvisisjoner alene er ikke nok. Det offentlige trenger faste avtaler med næringslivet, tydelig ansvar og flere øvelser sammen med privat sektor. Avtaler må fornyes før de går ut, slik at kapasiteten ikke forsvinner. Cybersikkerheten må tas minst like alvorlig som fysisk sikring.

Fremskrittspartiet ber regjeringen om å følge Riksrevisjonens forslag raskt og tydelig, gi klare instrukser, skape bedre samarbeid på tvers, inngå nødvendige avtaler med næringslivet og øve mer. Folkets trygghet kan ikke vente.

Hege Bae Nyholt (R) [16:10:05]: Tusen barn og unge med trenere og foresatte var for en stund tilbake kommet tilreisende til Røros, som er en vakker, men liten kommune med 5 500 innbyggere, og som ligger i Trøndelag. Det var tid for den tradisjonelle håndballcupen, og stemningen var høy etter uker og måneder med forberedelser. Nyhetene hadde meldt at det var ekstremvær på gang, Amy, men vi skulle tross alt være inne hele helga. Det gikk nok bra, Amy var ikke et problem. Så gikk strømmen. Det ble mørkt i hallen, det ble mørkt i garderobene. Vi fant kreative løsninger og sikret lys for å finne fram og gå på do, og den lokale dugnadsgjengen sikret aggregat og varm suppe til ungdommene. Men lyset kom aldri på, og pumpene til toalettene sluttet å virke. Det ble kaldt i rommene, og foreldrene ble sultne – for uten strøm åpnet ikke matbutikkene. Bensinstasjonene var stengt, og det samme var Røros' mange sjarmerende og gode kafeer og restauranter.

Et stykke ut på lørdagen kom beskjeden vi hadde ventet på: Kommunen avblåste cupen og oppfordret alle som ikke bodde i kommunen, til å reise hjem. De trengte strømmen til eget nødnett. Med Amy i ryggen kjørte vi sikksakk mellom trær i veibanen i et Trøndelag som var mørklagt fra Røros til Støren, men halvparten av deltakerne var fortsatt igjen i Bergstaden, for det var ikke strøm til å lade bilene, og toget gikk ikke. Amys herjing var bare en forsmak på kommende kriser, og min personlige vurdering var at vi besto testen, men bare akkurat.

Bakgrunnen for dagens debatt er to rapporter fra Riksrevisjonen som omhandler havnesikkerhet og totalforsvar, og bakteppet for dagens debatt er dystert. Vi lever i urolige tider, i en verden som virker både farligere og mer usikker enn på mange år. I Ukraina raser krigen fortsatt. I Palestina har titusener av mennesker blitt drept i et folkemord som okkupasjonsmakten Israel begår mot befolkningen på Gaza. Fra USA får vi nærmest daglig nyheter om hvordan Trump-administrasjonen på hjemmebane angriper demokratiet og i utenrikspolitikken folkeretten. Bare de to siste månedene har tusenvis av sivile i Midtøsten måttet bøte med livet etter at USA og Israel satte hele regionen i brann, med folkerettsstridige angrep mot Iran i slutten av februar. I tillegg kommer gjentatte trusler om invasjon av Grønland den ene dagen og Cuba den neste – alt mot bakteppet av klimakrisen, hvis konsekvenser bare blir mer tydelige og skadelige for hvert år som går.

I en verden som virkelig bare blir mer og mer omskiftelig, er altså utgangspunktet ikke særlig godt. Siden den kalde krigen har skiftende regjeringer bygget ned det norske invasjonsforsvaret til fordel for deltakelse i stormaktsledet krigføring i utlandet. Som et resultat av nedbyggingen har Norge i dag et forsvar med så få soldater at de ikke ville kunnet holde ut mot en større angriper.

Også den sivile beredskapen har blitt bygget ned. Beredskapslager av kritiske varer som mat, medisiner og drivstoff har blitt avviklet. Det er stort underskudd på bomberom. Selvforsyningsgraden er lav.

I totalberedskapskommisjonens rapport fra 2024 fastslås det at den sivile beredskapen er for dårlig til å gi Norges sivilbefolkning tilstrekkelig beskyttelse i krise og krig. Over tid har den norske velferdsstaten, juvelen i samfunnet, også blitt bygd ned. Sikkerhetsnettet har blitt tynnere i en tid da stadig flere sliter. Vi har en helsesektor som skal behandle og bistå i krig og krise, som sliter med bemanningen i dag, med lav kapasitet og lange køer. Særlig gjelder dette innenfor psykisk helsevern.

I Riksrevisjonens rapport er nettopp mangel på planer for krig og krise og sivile totalforsvarsaktører en av konklusjonene. Det samme gjelder prioritering av totalforsvarets ressurser.

Det er nødvendig å ha planer for hva som skal prioriteres, og hva som skal og må settes på vent i en krise. Vi trenger en robust befolkning som opplever et fellesskap og verdier det er verdt å kjempe for, både i fredstid og i kriser. Barnehagen og fellesskolen er barn og unges viktigste arena. Ved å styrke disse, sikre nok bemanning og tid, styrker vi også det norske samfunnet og beredskapen.

Det er god beredskap i å sikre små forskjeller i samfunnet, men dessverre øker fattigdommen også i Norge. Vi må snu trenden, jobbe for et fortsatt seriøst arbeidsliv og høy fagforeningsdeltakelse. Det er erfaringer vi har fra Ukraina. I tillegg er det nødvendig med god infrastruktur, og der spiller havnene også en nøkkelrolle.

Julie E. Stuestøl (MDG) [16:15:17]: Norge er et lite land i en urolig verden, og aldri før i min levetid har så mye vært så usikkert og behovet for å prioritere trygghet vært større.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen krever av oss at vi evner å se sammenhenger, for alt som foregår der ute, skaper ringvirkninger her hjemme, og med krigshisseriet fra Trump og Putin vil ikke verden bli tryggere eller mer forutsigbar med det første, dessverre: Demokrati under press, polarisering, tollbarrierer og fysiske blokader, forsyningslinjer som brytes, og produksjonen av kritiske varer som forsinkes eller stopper helt opp. Økte priser på drivstoff er ett eksempel på dette. Skal vi forsøke å dempe konsekvensene og sikre mest mulig trygghet og forutsigbarhet her hjemme, da må norske politikere evne å tenke klokt om hvordan vi håndterer ringvirkningene.

Både pandemien og Russlands invasjon av Ukraina førte til den samme alvorlige situasjonen som vi står overfor nå: svekket forsyningssikkerhet. Alle som driver med krisehåndtering lokalt og nasjonalt, har flere ganger de siste årene måttet være bekymret for at folks frykt for tomme hyller skal forverre situasjonen. Dette vil vi antakelig kjenne på igjen.

Men tross alt og tross krig i Europa er det fred her hjemme nå, og det er godt, for planer for kriser legges best i fredstid. Derfor er det veldig bra at 2026 er totalforsvarsåret, og at den sikkerhetspolitiske situasjonen har ført til et styrket forsvar, og at befolkningens egenberedskap får stadig økt oppmerksomhet. Jo flere av oss som kan klare oss selv i en krise, desto mer av kapasiteten til beredskapsetatene kan brukes på å beskytte landet og ta vare på dem som trenger det mest.

Som en mangeårig beredskapsbyråkrat er det åpenbart for meg at det har skjedd veldig mye på dette feltet de siste 10–15 årene. Mens det å lagre vann i kjelleren var en litt snodig preppe-oppførsel for ikke så veldig lenge siden, er det å ha fyrstikker, ved og boksemat i kjelleren til noen dager i ferd med å bli like åpenbart for egenberedskapen og sikkerheten som det å ha brannvarslere i huset eller å bruke belte i bilen, og det er veldig bra. Riksrevisjonens undersøkelse viser også at det er gjort en hel del som er bra, og at det er en positiv utvikling, men sammen med svarene fra komiteens høring er det åpenbart for MDG og meg at det er mye som må bli bedre dersom vi skal sikre tryggheten mot de truslene som med vilje eller indirekte kan destabilisere samfunnet vårt.

Et av de viktigste funnene i Riksrevisjonens rapport er at det mangler en helhetlig oversikt over hvilke aktører som er avhengige av de samme ressursene, og at totalforsvarsaktørene på regionalt og lokalt nivå er usikre på hvordan prioriteringer vil påvirke deres ressurstilgang i en krise. Vi vet altså ikke nok om hvordan en forsyningskrise vil påvirke beredskapen vår.

Så langt innen totalforsvarsarbeidet ser det ut til at spørsmålet om hvordan sivil sektor skal understøtte Forsvaret, har fått langt mer oppmerksomhet enn det akkurat like viktige spørsmålet om hvordan sivil sektor skal sikres kontinuitet, altså hvordan vi skal holde veier, strømforsyning, kommunikasjon og de helt grunnleggende nasjonale funksjonene i gang. For vi vet ikke hvordan neste krise vil se ut, om den skyldes klimaendringer, et militært angrep eller en form for hybrid krigføring, men vi vet at våre grunnleggende behov og det som trengs for å holde samfunnet i gang, er det samme uansett om krisen skyldes Donald, Vladimir eller Hans. Forsyningen må sikres, og verdikjedene må fungere så godt som mulig.

Undertegnede stilte spørsmål til samtlige deltakere i komiteens høring og satt igjen med det inntrykket at funnene fra Riksrevisjonen og behovene for tiltak fortsatt er like aktuelle: Justis- og beredskapsdepartementet må ta initiativ til å få bedre oversikt over ressurser og avhengigheter. Det trengs flere tiltak for å sikre effektiv prioritering. Næringslivet behøver mer forutsigbarhet og informasjon om Forsvarets behov i en krigssituasjon, og det er for mye tvil blant næringslivsaktører om hvem som vil ha helt egne forpliktelser i en krigssituasjon, og hvilken prioritet det vil ha.

Det er veldig bra at Næringsdepartementet er gitt en koordinerende rolle i dette arbeidet, men jeg er usikker på om det er konkret nok, og om det går raskt nok. Det må sikres et grundig og godt samarbeid mellom politisk ledelse innen forsvar og næring om å etablere prioriteringsmekanismer og ressursbehov, slik at næringslivet kan få den kunnskapen og informasjonen de trenger for å bidra mest mulig – og ikke bare til Forsvaret, men det er helt avgjørende at robustheten i hele samfunnet styrkes, og at samarbeidet og informasjonsutvekslingen blir god, både mellom forsvar, sivil side og næringsliv.

Statsråd Tore Onshuus Sandvik [16:20:33]: Takk for muligheten til å redegjøre for arbeidet med totalforsvaret.

Norge står i den mest alvorlige sikkerhetssituasjonen siden andre verdenskrig. Norge og våre allierte møter både tradisjonelle militære trusler og sammensatte utfordringer som kombinerer fysisk sabotasje, cyberangrep og hybride operasjoner. Erfaringene fra Ukraina-konflikten har vist hvor raskt slike trusler kan ramme både militær kapasitet og sivile funksjoner samtidig, og har vært viktige læringspunkter for utviklingen av totalforsvaret i Norge. Dette arbeidet følger forsvarsløftet, nasjonal sikkerhetsstrategi og regjeringens plan for Norge med den nylig utgitte reprioriteringsproposisjonen som konkret oppfølging. Målet er klart: et mer motstandsdyktig samfunn som fungerer også når det virkelig gjelder.

For det første: Nasjonale behov for understøttelse av militær innsats er konkretisert og formidlet tydeligere enn før. Transport, logistikk, energi, eiendom og kritisk infrastruktur systematiseres og deles med sivile aktører. Et sentralt tiltak er rammeverket for identifisering av nasjonale infrastrukturbehov for understøttelse av militær innsats, etablert i desember 2024. Dette gjøres gjennom årlige behovsanalyser – den første ble levert 1. juni 2025 og den neste er 1. mai i år.

For det andre: Vi har lagt til rette for sikker informasjonsdeling gjennom Statens graderte plattformtjenester. Dette gjør det mulig å dele gradert informasjon trygt mellom sivile og militære aktører. Tiltaket er avgjørende for samordning, tidlig varsling og beslutningstaking og gjør det mulig å håndtere sammensatte trusler raskt og effektivt.

For det tredje: Vi har styrket evnen til å håndtere sammensatte trusler. Scenarioer som kombinerer cyberangrep, hybride operasjoner og fysisk sabotasje testes og planlegges systematisk. Øvelser og beredskapsplanlegging på tvers av sektorer bidrar til at kritiske funksjoner kan opprettholdes under press og eventuelle angrep.

For det fjerde: Militært helsesamarbeid er styrket. Samarbeid mellom Forsvaret og sivile helsemyndigheter sikrer rask evakuering, behandling og medisinsk understøttelse ved krise og konflikt. Dette gjør totalforsvaret mer robust og bidrar til å opprettholde livsviktige funksjoner for både personell og sivile.

For det femte: Samarbeidet med sivile myndigheter og næringslivet er styrket i praksis. Forsvaret deltar aktivt i transportplanlegging og forsyningssikkerhet. Næringslivet kobles inn i nasjonal beredskapsplanlegging, Forsvarsdepartementet har etablert en egen avdeling for sikkerhet og sivilt-militært samarbeid, og samhandlingsarenaen mellom sektorer er styrket nasjonalt og regionalt.

Så til det viktigste – gjennomføring: 2026 er totalforsvarsåret. Kommuner, etater, statsforvaltere og næringsliv øver i økende grad med Forsvaret på scenarioer som inkluderer både krise, krig og hybride angrep. Erfaringene fra årets flernasjonale øvelse, Cold Response i Nord-Norge, viser hvordan logistikk, vertslandsstøtte, sivil understøttelse og helsetjenester fungerer i et sivilt-militært samvirke i praksis. Læringen brukes til forbedringer i bl.a. transportflyt, mottak av allierte styrker og medisinsk evakuering i rammen av totalforsvaret – også i nordisk ramme. Senere i år gjennomføres en nasjonal totalforsvarsøvelse som styrker samvirket mellom sektorer og nivåer ytterligere.

Riksrevisjonen peker på utfordringer. Forsvarsdepartementet tar det på alvor og følger dem opp gjennom aktiv styring og kontinuerlig testing av totalforsvaret. Gjennom styrket samordning, konkrete tiltak og økt øving bygger vi et robust og troverdig totalforsvar nasjonalt, nordisk og i NATO-rammen.

Statsråd Astri Aas-Hansen [16:34:45]: Jeg ønsker å starte med å si takk både til Riksrevisjonen og til komiteen, for et viktig arbeid. Det er bred politisk enighet om at vi raskt må styrke samfunnets motstandskraft og forsvarsevnen vår. Dette arbeidet ser vi i sammenheng, og arbeidet er godt i gang, bl.a. gjennom oppfølgingen av Regjeringens plan for Norge, Nasjonal sikkerhetsstrategi og totalberedskapsmeldingen. Stortinget sluttet seg til målene i totalberedskapsmeldingen i fjor vår, og disse ligger fast. Vi skal ha et sivilt samfunn som er forberedt på krise og krig, og som støtter militær innsats. Det er, som forsvarsministeren var tydelig inne på, viktig for den militære evnen, og det er viktig for en troverdig avskrekking. Det sikrer et totalforsvar som fungerer i fred, krise og krig.

Vi framstår enige om at funnene til Riksrevisjonens undersøkelse fra perioden 2020–2024 i stor grad sammenfaller med funnene fra forsvarskommisjonen og totalberedskapskommisjonen. Disse er igjen langt på vei tatt opp i langtidsplanen for forsvarssektoren, i totalberedskapsmeldingen og gjennom Regjeringens plan for Norge og Nasjonal sikkerhetsstrategi.

Vi kan ha ulike syn på progresjonen på enkelte områder og på hva som skal prioriteres først, men at vi må prioritere, opplever jeg at vi er enige om. Vi kan ikke gjøre alt på en gang. Vi må ta de viktigste grepene først. Vi har derfor prioritert å skaffe oss en oversikt over tilstanden på de tre samfunnskritiske sektorene transport, energi/kraft og e-kom. Dette er sektorer som er viktige for å støtte Forsvaret, for at andre sektorer skal kunne fungere i kriser og krig, og for befolkningens evne til å opprettholde daglige aktiviteter i en krisesituasjon. Et konkret eksempel på prioriteringen av energi og kraft er at Norges vassdrags- og energidirektorat på tampen av fjoråret sendte på høring forslag om å styrke reparasjonsberedskapen i kraftforsyningen. Vi ser i Ukraina at dette er en svært viktig kapasitet. Bedre reparasjonsberedskap i kraftforsyningen er vesentlig for å møte dagens sikkerhetspolitiske situasjon og redusere risikoen for langvarige strømbrudd.

I høringen i kontroll- og konstitusjonskomiteen var både forsvarssjefen og direktøren for Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, DSB, tydelige på at det har skjedd mye etter at Riksrevisjonen gjennomførte sin undersøkelse, og at det fortsatt pågår svært mye. På regionalt og lokalt nivå – som jo ble undersøkt – jobbes det med veiledningsmateriell og å sikre at krig kommer inn som scenario i risiko- og sårbarhetsanalysene både på fylkesnivå og i kommunenes beredskapsarbeid. Vi jobber gjennom statsforvalterne og DSB for at flere kommuner etablerer beredskapsråd med myndigheter, næringsliv og frivillige. Det er gledelig at DSBs kommuneundersøkelse, som nylig ble lagt fram, viser at 86 pst. av kommunene har beredskapsråd. Andelen var 75 pst. før totalberedskapsmeldingen ble lagt fram. Det jobbes også med å sikre at Forsvarets behov kommuniseres til sivile sektorer, noe som er viktig for at sivilsamfunnet har evne til å støtte Forsvaret, som flere av talerne har vært tydelig på at det er behov for. Statens graderte plattformtjenester, som nå er etablert under Forsvarsdepartementet, vil på sikt bidra til at flere får tilgang på slike løsninger, f.eks. kommunene. Et annet eksempel er arbeidet vi har satt i gang med sivil arbeidskraftberedskap. Vi vurderer kriterier for hvordan vi skal prioritere på tvers av sektorer, hvordan vi skal kunne få bedre oversikt over tilgjengelige ressurser, og ikke minst hvordan vi kan balansere sivile og militære behov for de samme ressursene.

Avslutningsvis vil også jeg løfte fram betydningen av Totalforsvarsåret. Dette er et målrettet løft for å styrke hele bredden av samfunnets beredskap. Totalforsvarsåret gir oss en unik mulighet til å teste planverk, avdekke svakheter, styrke samhandlingen mellom sivile og militære aktører, og sikre at kommuner, etater, virksomheter og oss borgere får trent på de situasjonene Riksrevisjonen peker på at vi ikke har vært godt nok forberedt på. Gjennom dette arbeidet vil vi få ny erfaring som vi skal lære av og omsette i forbedringer. Totalforsvarsåret er et helt sentralt virkemiddel for å løfte totalforsvarsarbeidet og for å sikre at vi som samfunn står bedre rustet i møte med et krevende sikkerhetsbilde.

Statsråd Marianne Sivertsen Næss [16:56:48]: Jeg kan forsikre Stortinget om at arbeidet med å styrke sikkerheten og forebygge sikkerhetstruende aktivitet i norske havner har høy prioritet. Riksrevisjonens rapport og Stortingets behandling av den er viktig i vår oppfølging av dette arbeidet, så jeg vil takke både komiteen og Riksrevisjonen for god og viktig jobb som grunnlag for det vi skal gjøre også i det videre.

Havner spiller en viktig rolle for sikkerhet og beredskap, både for forsyningssikkerhet og for mottak av alliert forsterkning i krise og krig. Forverringen av den sikkerhetspolitiske situasjonen har medført at det maritime trusselbildet er skjerpet. Som ansvarlig for havnesektoren er jeg opptatt av å legge til rette for sikre og effektive havner. Som jeg redegjorde for i den åpne høringen 2. februar, pågår det løpende verdikartlegging av havner. Behov for eventuelle ekstra beskyttelsestiltak etter sikkerhetsloven vurderes også fortløpende. Havner med særlig betydning for Forsvaret er identifisert og regulert gjennom havneberedskapsforskriften. Disse havnene har konkrete krav til planverk og øvelser. Det er nedsatt en arbeidsgruppe som identifiserer behov for særskilte beskyttelsestiltak i disse havnene.

Det viktigste havnene kan gjøre for å bidra til å ivareta samfunnssikkerheten, er å sørge for å opprettholde sikre og effektive havner som også fungerer i ulike krisesituasjoner. Hvilke havner som vil være viktige for samfunnssikkerheten, er dynamisk og situasjonsbestemt. Kystverket har god informasjon over havnene, alternative anløpssteder og kapasiteter, dersom det skulle oppstå behov for å gå til eller benytte en annen havn enn planlagt. Samtidig er havnene en del av et helhetlig transportsystem. Derfor samarbeider jeg tett med samferdselsministeren for å styrke samhandlingen mellom myndigheter og andre aktører med ansvar, roller og kunnskap knyttet til transportinfrastruktur. Vi er i ferd med å etablere et strategisk råd for beredskap i transportsektoren, som skal styrke den strategiske ledelsen av beredskapsplanlegging i transportsektoren. Rådet skal også bidra inn i arbeidet med årlige tilstandsvurderinger på transportområdet.

En robust og pålitelig digital infrastruktur er viktig for å opprettholde gode havnetjenester. Hver enkelt havnevirksomhet må ha et bevisst forhold til egenbeskyttelse mot digitale angrep, bl.a. gjennom helhetlig sikkerhetsstyring, planer, rutiner, øvelser og generell systemforståelse. Det vil likevel være behov for støtte og veiledning fra myndighetene, og derfor er det etablert et sektorvist responsmiljø i maritim sektor for å bidra til å avdekke og håndtere digitale angrep i sektoren. Jeg har bedt Kystverket om å utrede digitale avhengigheter, risiko og sårbarheter som kan påvirke havnesektoren, og foreslå tiltak for å redusere eventuell risiko og sårbarhet. Vi planlegger også en øvelse for å øve på cyberangrep i en større norsk havn, som tentativt skal gjennomføres rett etter sommeren. Jeg kan igjen forsikre Stortinget om at arbeidet med å styrke sikkerheten og forebygge sikkerhetstruende aktivitet i norske havner har høy prioritet. Både Riksrevisjonens rapport og Stortingets behandling av denne vil inngå i kunnskapsgrunnlaget for mitt arbeid på dette området.

Statsråd Cecilie Myrseth [17:04:09]: Jeg vil starte med å si at jeg også selvfølgelig tar kritikken og anbefalingen fra Riksrevisjonen på alvor, og kan forsikre om at jeg følger opp den rapporten.

Mitt ansvar er å legge til rette for at næringslivet kan levere de varer og tjenester som samfunnet etterspør – også i kriser og krig. Gjennom flere tiår med fred er et av de viktigste tiltakene både mine forgjengere og jeg har gjort, å opprettholde det formelle beredskapssamarbeidet med næringsberedskapsrådene. Innenfor mitt ansvarsområde har departementet identifisert noen deler av næringslivet som samfunnet er særlig avhengig av. På de områdene har departementet etablert et formelt beredskapssamarbeid gjennom næringsberedskapsråd. Det er innenfor matvarenæringen, drivstoffnæringen, innkvarteringsnæringen og bygg- og anleggsbransjen.

Vi har et bredt nettverk av havneterminaler og mindre leveringspunkt for matmottak og drivstoff langs hele norskekysten som gjør at terminalstrukturen vurderes som relativt redundant. I pågående verdikartlegging i henhold til sikkerhetsloven gjør vi også løpende vurderinger av havner og kaianlegg som har avgjørende betydning for den nasjonale drivstofforsyningen. Departementet har nå utpekt flere objekter og infrastruktur innenfor drivstofforsyningen som er pålagt særskilt beskyttelse innenfor rammen av sikkerhetsloven.

Etter to år med pandemi, flerårig krig i Ukraina og nå krig i Midtøsten, har vi fått testet beredskapssystemene som matvareforsyningen i Norge bygger på, og de fungerer. Erfaringen viser at det er stor tilpasnings- og omstillingsevne i verdikjedene for mat. Vi har nå særskilte tiltak for å trygge matvareberedskap i Nord-Norge, f.eks. lageroppbyggingsplaner utarbeidet sammen med Rådet for matvareberedskap. For å videreutvikle matvareberedskapen følger vi også opp Stortingets anmodningsvedtak og har igangsatt en utredning om beredskapsbutikker tilsvarende ordningen i Finland – om det bør vurderes etablert i Norge. Sammen med Landbruks- og matdepartementet igangsetter vi også en samlet analyse som består av en oppdatert risiko- og sårbarhetsanalyse av matsikkerhet, og en analyse av potensialet for omlegging av produksjon og forbruk. Disse er oppfølging av både Riksrevisjonen og totalberedskapskommisjonen.

Gjennom min nye koordinerende rolle i arbeidet med forsyningssikkerhet skal jeg også bidra til at departementene jobber systematisk og helhetlig med forsyningssikkerhet på tvers av sektorer, og at problemstillinger som går på tvers av sektorer innenfor forsyningssikkerhet, identifiseres og avklares. På grunn av den urolige sikkerhetssituasjonen og krigen i Europa, ba jeg i 2024 Forsvarets forskningsinstitutt, FFI, om å vurdere hvilke konsekvenser en krig i Norge og store forstyrrelser i de globale forsyningskjedene for drivstoff og mat kunne få, og hvilke tiltak som kan være aktuelle. FFI leverte sin rapport 5. mars, og vi går nå gjennom rapporten og vurderer tiltak for å styrke forsyningssikkerheten. Blant annet vil vi vurdere om det er hensiktsmessig å planlegge alternative forsyningslinjer dersom enkelthavner settes ut av spill, eller andre kompenserende tiltak. Nå som den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa og i våre nærområder har blitt mer krevende, står vi ved et tidsskifte som gjør at vi må ta nye grep og være bedre forberedt på at krig også kan ramme Norge.

Jeg kan forsikre om at jeg vil sørge for at mitt departement arbeider målrettet for å styrke forsyningssikkerheten i møte med et skjerpet trusselbilde, og at dette og min nye koordinerende rolle i arbeidet med forsyningssikkerhet har en høy prioritet av meg i departementet og av regjeringen.

Mahmoud Farahmand (H) [17:12:03]: Norge står overfor en sikkerhetspolitisk virkelighet som krever handlekraft, klarhet og samordning. Riksrevisjonens rapport om totalforsvaret i sikkerhetspolitisk krise og krig viser at vi, til tross for vedtatte satsinger siden 2016, fortsatt har alvorlige utfordringer som må løses for å sikre at vårt samfunn kan møte en krise eller krig med nødvendig motstandskraft.

Vi i Høyre har vært tydelige på at Forsvaret, samfunnssikkerhet og beredskap må prioriteres, og at det krever en helhetlig og koordinert innsats. Det er derfor vi satte i gang en del arbeider allerede i 2016–2017, for å få totalforsvaret opp og gå. I totalberedskapsmeldingen, som ble lagt fram i fjor, understrekes nettopp dette: at vi må sikre at alle ledd i samfunnet er forberedt og i stand til å støtte Forsvaret når det trengs aller mest.

Det er et gap mellom ambisjoner og handling. Regjeringen trekker fram viktige initiativer, også her i salen i dag, men mange av dem er enten ikke igangsatt eller langt unna ferdigstillelse. Det er rett og slett ikke godt nok.

Rapporten viser også at det fortsatt er manglende klarhet i Forsvarets behov og prioriteringer på regionalt og lokalt nivå. Kommuner og offentlige virksomheter etterlyser tydeligere beskrivelser av hvilke ressurser som er kritiske for Forsvaret. Jeg hører i dag at man peker på øvelser og annet som er gjort, men det er helt klart at det ikke er godt nok all den tid kommuner og fylker påpeker denne mangelen. Dette er ikke bare et spørsmål om informasjonsflyt; det handler om å sikre at samfunnet vårt kan fungere under press. Uten klar kommunikasjon og samordning risikerer vi at viktige samfunnsfunksjoner svekkes eller ikke fungerer akkurat når de trengs som mest.

Et annet sentralt funn i rapporten er at det ikke er avklart i hvilken grad sivile ressurser vil være tilgjengelige for Forsvaret i en krise. Dette er altså 4–5 år etter at krigen i Ukraina brøt ut. Det er en alvorlig svakhet. Jeg skulle gjerne ha sett at man var på et annet sted enn der man er nå. Totalberedskapsmeldingen peker også på at vi må ha en helhetlig oversikt over ressurser og avhengigheter, og det er tydelig at heller ikke det er på plass. Jeg håper at noe av det som er blitt fortalt her, er korrekt, og at vi er bedre på vei, men tempoet er for lavt.

Utfordringene som pekes på i rapporten i sin helhet, har vedvart over lang tid. Der er vi alle enige. Det er på tide å ta et oppgjør med disse halvhjertede tilnærmingene og løsningene. Vi må sikre tydeligere ansvarsfordeling, bedre informasjonsdeling og forpliktelser til å lære av øvelser, utover det som sies i denne salen. Totalberedskapsmeldingen gir oss en helt klar retning, men det må handles.

Avslutningsvis må jeg si at det vil brukes masse penger på Forsvaret de kommende årene, men Forsvaret sier selv at uten at sivilsamfunnet fungerer, vil heller ikke de klare å levere den kampkraften de må.

Per-Willy Amundsen (FrP) [17:15:20]: I dag har jeg lyttet med stor interesse til ikke mindre enn fire statsråder som med sin informasjon har klargjort at situasjonen per dags dato er svært annerledes – og da i bedre forstand – enn det Riksrevisjonen skrev i sine rapporter. Jeg legger selvfølgelig til grunn at det er korrekt. Opplysningsplikten til stortinget i er ikke «valgfag», så vi må stole på opplysningene som blir fremsatt av de fire statsrådene. Det er i så fall bra.

Det jeg ikke aksepterer, er forsøket på å dra alle partiene inn i de samme ukloke valgene som ble gjort på 1990- og 2000-tallet, med nedbygging av norsk forsvar, nedbygging av sivil sikkerhet og i realiteten en nedbygging av totalforsvaret. Det strittet Fremskrittspartiet imot hele veien. Vi foreslo alltid en helt annen styrking av forsvarsbudsjettet enn det skiftende regjeringer fra Arbeiderpartiet og Høyre gjorde. Vi har alltid kommet med andre forslag i våre alternative statsbudsjetter. Det er mulig de andre partiene føler seg skyldig, men det gjør ikke Fremskrittspartiet.

Fremskrittspartiet var først ute med, og vedtok på sitt landsmøte allerede i 2016, 2-prosentmålet for Forsvaret. Flere ledere fra andre partier – jeg trenger ikke å nevne hvem – sa at de ikke likte sånne prosentmål. De mente det var helt unødvendig med sånne prosentmål. Vel: 10 år senere har vi gått lenger enn det, og det er nødvendig fordi verdenen rundt oss er i flammer. Vi har et ansvar for å sørge for at våre systemer fungerer.

Jeg aksepterer ikke den virkelighetsbeskrivelsen som venstresiden gir fra talerstolen her i dag. Man forsøker å sette dette i en kontekst som handler om venstresidens løsninger. Mange av problemene vi står i i dag, har venstresiden skapt. Mange av problemene vi har fått utover nedbyggingen av forsvaret og nedbyggingen av totalforsvaret, har venstresiden skapt med sine ukloke forslag og vedtak ved gjennomføringen av det grønne skiftet.

Når vi mangler strøm til forsvaret, er det fordi man elektrifiserer. Når man elektrifiserer ferjer som skal fungere i krise og krig, sier det seg selv at man bygger dårligere beredskap. I det hele tatt: Man har over 10 år gjennomført tiltak som har svekket totalforsvaret, som har svekket vår evne til å ha et velfungerende samfunn i krise og krig, samtidig som man ikke har gjort nok for å bygge Forsvaret.

Fremskrittspartiet skal være med på mye, men vi aksepterer ikke å ta ansvar for de ukloke valgene som er gjort.

Hege Bae Nyholt (R) [17:18:47]: Det er mulig jeg kunne latt det gå, at vi kunne gått videre til neste debatt, og at vi snart kunne spist litt, for det er vel opptil flere i salen som er sulten – men som representant for ytterste venstre, opplevde jeg at innlegget til en viss grad også rammer meg.

I mitt innlegg snakket jeg om velferdsstaten, og det er en grunn til det. Når vi bygger robuste samfunn, er vi også i større grad i stand til å møte krise og krig. Det er ikke sånn at vi har to parallelle samfunn i Norge. Det er det samme helsevesenet som skal sikre kreftbehandling og trygge fødsler, som skal lappe sammen soldater eller hjelpe dem som måtte få traumer i en krigssituasjon. Vi er nødt til å sørge for at vi har et velfungerende helsevesen også i krise og krig, og det er venstresidens politikk. Det er venstresidens politikk å sørge for små forskjeller i samfunnet. Det er trygghet for alle. Tillit i samfunnet handler om opplevelsen av å være en del av et felleskap.

Gang på gang har jeg og mitt parti også i denne salen tatt til orde for at vi skal sikre at vi har nok kraft i landet. Det gjelder for industrien, det gjelder for lys i husene, og det gjelder selvfølgelig også for Forsvaret. Jeg opplevde at det ble en veldig ensidig framstilling fra forrige taler. Vi på Stortinget er – til veldig mange andre lands overraskelse – enige om en satsing på Forsvaret, og så er vi uenige om hvordan vi bygger et robust samfunn. For venstresiden vil de kollektive løsningene alltid være den riktige veien. Det gjelder også i møte med krig og krise.