Erlend Wiborg (FrP) [10:45:20] (ordfører for saken): Saken vi behandler, handler om en tilbakekallspraksis som verdsetter inkludering, som forslagsstillerne kaller det. Litt forenklet forklart handler det om å heve terskelen for tilbakekallssaker. Jeg regner med at forslagsstillerne selv argumenterer for sitt syn, for komiteens innstilling avgis av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet, som avviser forslaget.

Dette er en sak som i bunn og grunn handler om tillit: tillit til innvandringspolitikken, tillit til statsborgerskapet og tillit til at regelverket faktisk følges. Forslaget vi behandler i dag, handler om å gjøre det vanskeligere å tilbakekalle statsborgerskap og opphold. Det høres kanskje fint ut med mer inkludering og mer forholdsmessighet, men la oss være ærlige: Dette handler i praksis om å gjøre det vanskeligere å rette opp feil, også når noen har fått opphold på feil grunnlag.

Hva er realiteten? Tilbakekall brukes når noen har gitt uriktige opplysninger, når identitet er feil og grunnlaget for oppholdet ikke stemmer. Da snakker vi altså ikke om små feil, da snakker vi om brudd på selve forutsetningen for å få bli i Norge.

Norge skal være et land med rettigheter, men også med plikter. Hvis man får opphold eller statsborgerskap på feil grunnlag, må det også få konsekvenser. Hvis ikke undergraver vi hele systemet, og det er nettopp det dette forslaget legger opp til: å heve terskelen, stoppe saker, innføre foreldelsesfrister og åpne for nye runder med vurderinger i ettertid. Alt dette peker i én retning: mindre konsekvens, mer usikkerhet og svakere kontroll.

De som fremmer forslaget, snakker mye om enkeltskjebner. Ja, det finnes mange vanskelige saker. Det finnes mennesker som har bodd lenge i Norge, men vi kan ikke bygge politikk på unntak, vi må bygge politikk på prinsipper, og prinsippet må være klart: Man skal ikke kunne få statsborgerskap på feil grunnlag og så beholde det. Statsborgerskap er ikke bare et papir, det er et fellesskap, det er tillit, det er rettigheter – men også ansvar.

Uavhengig av hva man mener om reglene for tilbakekall, tror jeg det er én ting vi alle i denne sal kan være enig i, og som vi har forbedringspotensial på. Det er både i den enkeltes og samfunnets interesse at vi får behandlet slike saker raskere og med god rettssikkerhet, for alle skal behandles skikkelig og rettferdig.

Jeg er glad for at forslaget i dag ikke får flertall. Norge trenger ikke en mykere praksis for tilbakekall, Norge trenger heller en tydeligere praksis.

Isak Veierud Busch (A) [10:48:31]: Arbeiderpartiet er opptatt av en rettferdig og ansvarlig asylpolitikk – en politikk som verner asylinstituttet, bygger på dets grunnleggende prinsipper og bidrar til å opprettholde befolkningens tillit.

Vi mener at det er rett at Norge har adgang til å tilbakekalle oppholdstillatelser og statsborgerskap i tilfeller der det er gitt uriktige opplysninger eller begått alvorlige brudd på regelverket. Slike reaksjoner er viktige for å sikre systemets legitimitet. Samtidig er det avgjørende at tilbakekall bare skjer når lovens vilkår er oppfylt, og etter grundige, individuelle vurderinger.

Statsborgerloven gir klare rammer for dette. Tilbakekall kan ikke skje dersom det vil være et uforholdsmessig inngrep etter en konkret vurdering av sakens alvor, personens tilknytning til Norge og konsekvensene for den det gjelder, og for nærmeste familie. I saker som berører barn, skal barnets beste alltid være et grunnleggende hensyn. Dette er ikke valgfrie vurderinger, det er rettslige forpliktelser som gjelder i alle saker, også der det foreligger uriktige identitetsopplysninger.

Stortinget klargjorde dette ytterligere gjennom lovendringer i 2019. Da ble det bl.a. lovfestet at statsborgerskap ikke skal tilbakekalles dersom det vil være uforholdsmessig, og at statsborgerskap som er fått eller søkt om som barn, som hovedregel ikke tilbakekalles på grunn av feil eller mangler begått av foreldre eller besteforeldre. Dette var et bevisst valg fra Stortingets side for å styrke rettssikkerheten, spesielt for barn og unge.

Jeg vil også gjerne understreke at Arbeiderpartiet forutsetter at utlendingsmyndighetenes praksis er i tråd med disse klare føringene fra lovgiver. En streng asylpolitikk både kan og skal kombineres med rettferdighet, proporsjonalitet og respekt for grunnleggende rettsstatsprinsipper.

En politikk som slår hardt ned på misbruk, men samtidig sikrer individuelle vurderinger og beskytter særlig barn og unge mot urimelige konsekvenser, er et uttrykk for en sterk og ansvarlig rettsstat. Det er helt i tråd med det Arbeiderpartiet står for.

Tage Pettersen (H) [10:50:49]: For Høyre er det et grunnleggende prinsipp at vi skal ha en innvandringspolitikk som er både streng, rettferdig og forutsigbar. Tillit er selve grunnmuren i det norske samfunnet, og asylsystemet vårt er helt avhengig av at de opplysningene som gis, er korrekte. Når noen bevisst gir uriktige opplysninger for å få opphold, utfordrer det rettferdighetsfølelsen og legitimiteten til hele systemet vårt. Vi kan ikke akseptere at juks lønner seg.

Samtidig må vi aldri miste av syne at politikk handler om mennesker. Vi behandler i dag en sak om tilbakekallspraksis – et område hvor vi må balansere behovet for strenge reaksjoner mot verdien av inkludering og menneskelige hensyn.

Høyre mener at botid og integrering må veie tungt i vurderingen av forholdsmessighet. Når en person har bodd i Norge i mange år, kanskje i mange tiår, har jobb, betaler skatt og er en aktiv del av lokalsamfunnet, har vedkommende bygget opp en sterk tilknytning til landet. Hvis det i tillegg er barn inne i bildet – barn som er født og oppvokst her, som snakker norsk og har hele sitt sosiale liv her – da må vi utvise klokskap. Vi kan ikke ha en praksis som i blind rettferdighet river opp røttene til mennesker som for lengst har blitt en del av de mange lokalsamfunnene.

Inkludering er ikke noe som skjer på papiret. Det skjer på arbeidsplassen, i idrettslaget og i nabolaget. Når man vurderer tilbakekall, må man også verdsette den innsatsen den enkelte har lagt ned for å bli en del av Norge. Det er også viktig med en praksis som anerkjenner langvarig botid, og at sterk tilknytning kan veie tyngre enn feil begått langt tilbake i tid.

I en ideell verden må vi øke ressursinnsatsen ved behandlingen av søknader. Saksbehandlingstiden må ned og kvaliteten opp. Resultatet kan da bli at samfunnet senere bruker færre ressurser på kontroll, etterforskning og eventuelt tilbakekall av statsborgerskap.

Rapporten fra Oslo Economics i juni i fjor skal vi ta på alvor. Statsråden har med bakgrunn i rapporten, i januar i år, revidert UDIs instruks om tolkning av statsborgerloven § 26. Dette, samtidig som vi påpeker at det er viktig å følge opp Stortingets intensjoner fra behandlingen av Prop. 141 L for 2018–2019, gjør at Høyre i dag ikke støtter de framlagte forslagene.

Høyre ønsker en tilbakekallspraksis som er rettferdig, som er forholdsmessig og som også bekrefter vår forpliktelse til integrering.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [10:53:40]: Takk til representanten Tage Pettersen for et særs godt innlegg, selv om vi konkluderer ulikt.

Denne saken handler ikke om juss i teorien. Den handler om folk som har levd et lovlydig liv i Norge i tiår, og som plutselig får livet satt på vent av staten, ofte uten at det faktisk ender i et vedtak om tilbakekall.

I dag vet vi også at det åpnes altfor mange tilbakekallssaker som aldri burde vært åpnet. Tallene viser at halvparten av dem fører fram. Likevel påfører disse sakene familier langvarig usikkerhet, tap av arbeid, psykisk belastning og barn som lever med reell frykt for å måtte forlate landet de kjenner som hjemme.

Tilbakekall er et av statens mest inngripende virkemidler. Likevel brukes det i praksis både bredere og tidligere enn det lovgiver har ment. Forholdsmessighetsvurderingen kommer også ofte for sent, først etter at skaden er skjedd i den enkeltes liv. Det er ikke god forvaltning, og det er i hvert fall ikke rettssikkert. Særlig urovekkende er praksisen der voksne folk holdes ansvarlige for opplysninger gitt da de selv var barn, ofte av foreldre eller av omsorgspersoner de stolte på, og som de ikke hadde mulighet til å ta til motmæle mot. Da er det vanskelig å forstå hvordan dette kan forsvares – verken rettslig eller moralsk.

Vi foreslår derfor å heve terskelen for å åpne tilbakekallssaker, ikke for å verne de alvorlige tilfellene – de skal fortsatt følges opp, det er vi alle enig i – men for å stoppe en praksis der folk brukes som midler for å vise strenghet, framfor at de blir vurdert som hele mennesker med liv, familie og tilknytning her.

Vi foreslår også det som mangler i dag: en foreldelsesfrist og en lovfestet forholdsmessighetsvurdering også i utlendingsloven. Det handler om forutsigbarhet, om likhet for loven og om tillit til myndighetene.

Det er slik at et inkluderende samfunn ikke bygges bare med fine ord i integreringsmeldinger. Det bygges også gjennom forvaltningens praksis. Dette forslaget handler om å sette en grense for hvor mye usikkerhet staten skal kunne påføre mennesker som allerede er en del av vårt fellesskap. Jeg, og SV, mener tiden er overmoden for et slikt vedtak.

Med det tar jeg opp forslagene i saken som SV er med på.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:56:50]: Asylinstituttet må være legitimt, og en må reagere med sanksjoner når det blir misbrukt eller er gjort feil. Senterpartiet vil ha en rettferdig asylpolitikk som ivaretar asylinstituttet, dets grunnleggende prinsipper og ikke minst folks tillit til dette.

Statsborgerskap står i en særstilling. Det gir bl.a. rett til norsk pass. For Norges forhold til andre land og legitimiteten er det derfor viktig at opplysninger som legges til grunn for et statsborgerskap, er korrekte. Derfor må vi ha mulighet til sanksjoner ved feilaktige opplysninger som er gitt.

I 2019 vedtok Stortinget endringer i regelverket for tilbakekall av statsborgerskap. Med det nye regelverket ble det bl.a. lovfestet at tilbakekall ikke kan skje dersom det ville være et uforholdsmessig inngrep, og at statsborgerskap som en person har fått, eller søkt om som barn, som hovedregel ikke kan tilbakekalles på grunn av uriktige eller ufullstendige opplysninger gitt av foreldre eller besteforeldre.

Senterpartiet mener at endringene som ble gjort i 2019, sørger for et regelverk som både sørger for legitimiteten til asylinstituttet og en mulighet for sanksjoner ved behov, samtidig som man også ser at situasjonen kan være spesiell for enkelte, og at barns rettigheter og barns beste må vurderes bredt.

Derfor bør vi ikke gjøre noen endringer i dette lovverket, slik vi ser det. Lovverket er godt nok, og dersom det er noen form for tvil, forventer vi jo at utlendingsmyndighetenes praksis er i tråd med lovgivers intensjon.

Hanne Beate Stenvaag (R) [10:59:13] (komiteens leder): Jeg vil begynne med å minne om at utgangspunktet for dette med tilbakekallspraksis er at Norge har en streng praksis. Det er mange land som har mye mindre mulighet til å tilbakekalle statsborgerskap. I Tyskland har man f.eks. en frist på fem år, og i Sverige har man i utgangspunktet, iallfall fram til nå, ikke hatt mulighet til å tilbakekalle. Det er jo fordi statsborgerskap skal henge høyt, men også fordi det skal være en trygghet. Norges praksis gjør at mange med bakgrunn fra andre land opplever at deres statsborgerskap på en måte er sekunda vare, fordi de til stadighet opplever at folk blir utsatt for tilbakekallsprosedyrer.

Det er jo det som er utgangspunktet her, at vi i likhet med andre land kunne hatt en mye høyere terskel og tenkt at hvis du har blitt statsborger, så er også det på en måte en avtale: Ja, selvfølgelig skal du ha snakket riktig om hvem du er, og hvor du kommer fra, men at staten også har et ansvar for – på et eller annet tidspunkt – å si at ok, nå er du statsborger, nå er du faktisk en av oss. Og for de aller fleste er det jo ikke noe alvorlig kriminalitet, men misforståelser rundt identitet, som kan være utgangspunktet for tilbakekallssaker.

Så er det slik at en del av dem som har fått vedtak om tilbakekall, er unge voksne som kom til Norge som barn. I 2023 lanserte NOAS en rapport om ungdom fra Afghanistan som risikerte å miste oppholdstillatelsen sin, eller statsborgerskapet sitt, og hvis man leser den, beskriver den i klartekst hvor store konsekvenser tilbakekallssaker har for individet. Det har en negativ effekt på psykisk helse, og det setter livet til disse menneskene på vent. Det påvirker arbeid, skolegang, evnen til å omgå sosialt – ja, det har rett og slett en negativ effekt på alle de tingene som politikere ofte framhever som viktige for integrering.

Tilbakekallsbestemmelsene er kan-bestemmelser og ikke skal-bestemmelser, og det er derfor lagt opp til at forvaltningen skal kunne bruke skjønn i avgjørelsene. Samtidig vet vi at dette er et område som har vært høyt prioritert for dagens styresmakter, og det brukes store ressurser i forvaltningen på tilbakekall, samtidig som bare noen få av tilbakekallssakene faktisk ender opp med utreiseplikt.

Rapporten fra NOAS viser at om lag halvparten av de personene som får tilbakekalt statsborgerskapet eller oppholdstillatelsen, får en ny tillatelse i Norge fordi de oppfyller vilkårene for det, bl.a. på grunn av beskyttelsesbehov. Derfor er det på høy tid at vi får en reell foreldelsesfrist for tilbakekall av statsborgerskap og en høyere terskel for å igangsette tilbakekallssaker.

Derfor støtter Rødt helhjertet de forslagene som fremmes i denne saken.

Marius Langballe Dalin (MDG) [11:02:29]: Innvandring kan vere av stor verdi for samfunnet i ein situasjon der vi treng kompetent arbeidskraft. Kunnskap om verda er viktigare enn det nokon gong har vore. Saksordførar får det til å høyrast ut som om opphald handlar om skjema og bokhalderi. Men det handlar om menneske av kjøt og blod, menneske som har eit liv i Noreg, og som bidrar inn i samfunnet. Vi i MDG har merka oss at godt integrerte innvandrarar, som var mindreårige då dei kom, mistar opphaldstillating eller statsborgarskap som følgje av uriktige opplysningar frå foreldre eller besteforeldre. At dei skal miste statsborgarskapet sitt trass i at dei er sterkt ønskte i nærmiljøet sitt og på arbeidsplassen, er eit stort tap, ikkje berre for dei sjølve, men også for Noreg.

Sjølv om det no ser ut til at det er få som får tilbakekall på slikt grunnlag er det etter MDG sitt syn svært uheldig at det framleis skjer. Vi meiner det er eit overgrep mot dei det gjeld, og uverdig for Noreg som nasjon. Det er difor trist at vi ikkje får fleirtal for å tydeleggjere at tilbakekall ikkje skal skje i ein slik situasjon, og at Stortinget viser manglande vilje til å rydde opp for dei som er utvist på så tynt grunnlag. Sidan det ikkje ligg an til å bli fleirtal for kompromissforslaget mitt, fremja som laust forslag 10, blir det ikkje fremja i dag.

Det å trekkja opphaldstillating eller statsborgarskap er eit alvorleg tiltak mot den enkelte og må stå i eit rimeleg forhold til årsaka til tilbakekall. Etter vårt syn er det altfor låg terskel for det i dag, og det er som tidlegare talar nemnde, betydeleg rom for skjøn. Det meiner vi bør brukast på ein annan måte. Eg minner om at vi per i dag er avhengige av innvandring for å få nok arbeidskraft. Mange av våre ikkje-vestlege innvandrar tar også jobbar med relativt låg løn, som det er ekstra vanskeleg å rekruttere norskfødde til. Det er slik sett ein viktig ressurs som betyr langt meir for Noreg enn lønsnivået skulle tilseie, I denne situasjonen bør det opnast for at innvandrarar som er godt integrert, har ettertrakta kompetanse og er sterkt ønskt hos arbeidsgivaren sin får opphaldstillating sjølv om dei elles ikkje tilfredsstiller absolutt alle krava til opphaldstillating, men på visse vilkår. Det kan godt vere at den såkalla Lex Amelie trong ein gjennomgang, men regjeringa burde vere villig til å sjå på korleis vi kan opne meir for at kompetanse og ettertrakta arbeidstakar kan få jobbe hos oss. I våre auge er det ikkje berre trist, men skadeleg for Noreg når vi ikkje får behalde folk vi verkeleg treng. Vi treng ei regjering som kjem på jobb for å sikre at vi får kompetansen vi treng i alle bransjar, sjølv om dei ikkje tilfredstiller absolutt alle kriteriene på skjema til UDI. Med dette tar eg opp alle øvrige forslag i saka, som MDG ein del av.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [11:05:35]: KrF er opptatt av både rettssikkerhet og en forvaltning som møter mennesker med rimelighet. Reglene om tilbakekall av opphold og statsborgerskap skal ligge fast, men praktiseringen må være rettferdig. Derfor støtter vi forslaget om å lovfeste en forholdsmessighetsvurdering ved tilbakekall av oppholdstillatelse etter utlendingsloven paragraf 63. Dette gir et bedre vern mot urimelige inngrep. Det styrker rettssikkerheten uten å svekke kontrollen, fordi det regulerer hvordan vedtak blir fattet, ikke om de kan bli fattet. Vi støtter også å gjeninnføre ordningen kjent som Lex Amelie. Den åpner for at personer som er utvist og har innreiseforbud, kan få arbeidstillatelse i Norge. Så oppsummert: KrF vil stemme for disse to forslagene, men ikke de øvrige forslagene som er stilt i saken.

KrF tar også opp et løst forslag om å utrede en foreldelsesfrist for tilbakekall etter statsborgerloven paragraf 26 andre ledd. Etter en viss tid bør saker få en endelig avklaring av hensyn til forutsigbarhet og tillit, med unntak for grove misbrukstilfeller og alvorlig kriminalitet.

Representanten Jonas Andersen Sayed har tatt opp de forslagene han refererte til.

Statsråd Kjersti Stenseng [11:07:07]: Representantforslaget som behandles i dag, reiser viktige spørsmål om statens adgang til å reagere når oppholdstillatelse eller statsborgerskap er gitt på grunnlag av uriktige opplysninger og hvordan slike reaksjoner skal vurderes og avveies innenfor det skjønnsrommet regelverket gir.

Utgangspunktet i regelverket er klart: Tilbakekall er et alvorlig inngrep og forutsetter at det foreligger en forsvarlig, konkret og individuell vurdering i den enkelte sak. Det følger av grunnleggende rettssikkerhetsprinsipp og rammene som gjelder etter menneskerettighetene.

Samtidig har Stortinget vært tydelig på at myndighetene må kunne reagere når oppholdstillatelser eller statsborgerskap er oppnådd på uriktig grunnlag, herunder ved uriktige opplysninger om identitet. Slike forhold kan undergrave tilliten til ordningen og legitimiteten i regelverket. Lovgiver har derfor valgt en modell som ikke bygger på kategoriske regler uten rom for skjønn, men på rettslige rammer som sikrer balansen mellom kontrollhensyn og rettssikkerhet.

For tilbakekalte oppholdstillatelser er adgangen utformet som et «kan»-skjønn, der forvaltningen må vurdere om det er riktig og nødvendig å gå videre i den konkrete sak, innenfor de rettslige rammene som gjelder. For tilbakekall av statsborgerskap er det i tillegg lovfestet en særskilt forholdsmessighetsskranke. Statsborgerskap skal ikke tilbakekalles dersom det i betraktning av forholdets alvor og statsborgerens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig inngrep overfor vedkommende selv eller de nærmeste familiemedlemmene. Etter mitt syn gir det regelverket et nødvendig handlingsrom for å reagere når alvorlige forhold avdekkes, samtidig som det stiller klare krav til grundige, individuelle vurderinger.

Når lov, forarbeider og domstolspraksis samlet sett trekker opp klare rammer, mener jeg det ikke er behov for regelverksendringer eller nye generelle føringer. Dagens regelverk gir et nødvendig handlingsrom samtidig som det stiller klare krav til grundige vurderinger i den enkelte sak.

Julie E. Stuestøl (MDG) [11:18:05]: Takk for flere gode innlegg fra tidligere talere.

Selv om det ble antydet fra saksordfører i saken at vi ikke må fokusere på enkeltsaker i dette tilfellet, vil jeg gjerne si litt om menneskene som ikke bare blir berørt av dagens praksis, men som i verste fall får sitt liv fullstendig ødelagt. Jeg har de siste månedene brukt tid på å bli kjent med skikkelig fine mennesker, og jeg har fått høre om langt, langt flere, som har fått eller venter på å få vedtak om tilbakekall av statsborgerskap eller oppholdstillatelse, som jeg fortsatt ikke kan forstå at er i tråd med lovgivers vilje fra 2019.

Ta f.eks. han som kom alene til Norge fra Irak, som har tatt høyere utdanning, ønsker å betale tilbake til det norske samfunnet gjennom den faste jobben, leve livet med samboer, gå tur i skog og mark og etablere familie. Feilen som vektlegges som så vesentlig at han skal sendes til arbeidsledighet og utrygghet i Irak, hvor han kun har vært én gang siden han flyktet som tenåring, er fødselsåret han oppga da han kom som barn for 18 år siden, og aldri hadde feiret sin egen bursdag. Familie, venner og kollegaer her i Norge fortviler, og de forstår ikke hvorfor dette skjer. Mens det brukes ressurser på å lete etter feil i sånne veldig gamle saker – så godt integrerte mennesker som har bodd her i mange år, kan sendes ut i usikkerhet og miste sine nettverk og få ødelagt sin hverdag – sitter det altså enda flere mennesker på norske asylmottak og venter i utrygghet og usikkerhet.

Over 4 000 asylsøkere venter på svar på sine søknader, med en ventetid på opptil tre til fire år. Det er mennesker som har flyktet fra forfølgelse, som ikke får komme i gang med å lære seg norsk, bli kjent med samfunnet vårt, og som derimot får fysiske og psykiske helseproblemer på grunn av lang ventetid og usikkerhet.

Så må jeg si at etter at jeg har blitt kjent med denne praksisen, har jeg stilt meg det samme spørsmålet ganske mange ganger: Er det dette skattepengene mine går til? Jeg kan ikke forstå prioriteringen, og jeg kan ikke akseptere at vi behandler folk sånn. Det er sløsing med mennesker og ressurser, og jeg mener det strider mot folks rettferdighetssans. Det bør åpenbart være en foreldelsesfrist for å ha oppgitt feil alder – så lenge vi har foreldelsesfrist for grov voldtekt, organisert kriminalitet, menneskehandel og grov korrupsjon.

Vi tok det til etterretning og var åpne for andre løsninger som i det minste kunne gjenopprette lovgiverviljen i lys av Oslo Economics rapport om manglende vilje fra regjeringen til en skikkelig justering av praksis. Derfor fremmet MDG dette forslaget med SV, og jeg hadde ønsket at vi kunne gjøre bedre enn dette, og at Stortinget kunne være med på i hvert fall noen av forslagene.

Erlend Wiborg (FrP) [11:21:24]: Lovgivers vilje kommer jo til uttrykk her i dag ved at disse forslagene blir stemt ned og et bredt flertall i Stortinget sier nei til denne oppmykningen. Da synes jeg det blir litt underlig å si at lovgivers vilje ikke finner sted.

Det debatten egentlig handler om, er: Hvem skal prioriteres? For med over 110 millioner mennesker på flukt i verden kan åpenbart ikke alle komme til Norge. Det tror jeg alle er enig i, og da må man foreta en prioritering. Fremskrittspartiet synes det blir veldig underlig om man da skal prioritere personer som jukser og lyver i sin søknad om opphold, og at de da skal oppta plasser som heller kunne gått til andre personer som reelt sett er på flukt, og som er ærlige og oppfyller kravene for å få opphold i Norge. Det er underlig at flere partier her i denne sal ønsker at de som altså bevisst oppgir feilaktige opplysninger, skal belønnes.

Komitélederen fra Rødt mener at juks er helt greit bare man skjuler det i ti år. Det er en praksis Fremskrittspartiet er sterkt uenig i.

Så et par ord til MDG: MDG snakker veldig mye om arbeidskraftsbehovet og at det dekkes av ikke-vestlig innvandring. Det har vi både fått tall på fra Statistisk sentralbyrå og også fått bekreftet fra regjeringen at ikke stemmer, dessverre. Det er rett og slett fordi vi ikke har fått til god nok integrering, og det mener Fremskrittspartiet skyldes at det har kommet altfor mange. Når det i flere ikke-vestlige innvandrergrupper kun er hver tredje person som er i full jobb, dekker det ikke arbeidskraftsbehovet. Tvert imot øker det arbeidskraftsbehovet.

Regjeringen har også sammen med SSB regnet på følgende, på spørsmål fra Fremskrittspartiet: Hvis man tar differansen mellom sysselsettingen blant flyktninger som kommer fra landbakgrunn 3, og blant befolkningen for øvrig, koster det det norske samfunnet 58,8 mrd. kr, rett og slett på grunn av at yrkesdeltakelsen er så lav, og at den da øker behovet for arbeidskraft. Det dekker ikke behovet for arbeidskraft. Det er mye innvandring som bidrar til å dekke arbeidskraftsbehov, det ser vi. Det har vi mye gjennom EØS-innvandring og innvandrere fra mange steder i verden, med ikke-vestlig innvandring fra landbakgrunn 3 dekker altså ikke det, så det er direkte feilaktig når MDG påstår det.

Julie E. Stuestøl (MDG) [11:24:42]: Ja, jeg refererte til lovgiverviljen fra 2019 i mitt innlegg. Jeg skal lese et sitat fra debatten den gang:

«Forholdsmessighetsvurderingen skal ta hensyn til bl.a. forholdets alvor. Dersom man har bodd 20 år i Norge, begikk en feil da man fikk det, og er godt integrert i dag, vil det bli vektlagt tungt i en slik sak.»

Jeg kan dele med Stortinget at det var FrPs Jon Engen-Helgheim som sa dette i debatten da den saken ble behandlet. Han ville forsikre Stortinget om at regjeringen den gangen selvfølgelig ikke ville gjøre dårlige forholdsmessighetsvurderinger i spørsmål om tilbakekall. Så jeg har lest merknader og lyttet til debatten om dette fra 2019, og det er helt åpenbart for meg at flere partier har flyttet seg og endret standpunkt.

I motsetning til flertallet vil ikke MDG og jeg akseptere svartmalingen fra FrP i integreringsdebatten og innvandringsdebatten, heller ikke påstandene om at vi har et stort problem med innvandring til Norge. Det er tydelig at flertallet her aksepterer premisset om at det i innvandringsdebatten er viktigere å være streng enn å være rettferdig. Det er trist, men det er tydeligvis sånn situasjonen er.

Det er både leit og sjokkerende at partier på Stortinget som gjentatte ganger tidligere har avvist foreldelsesfrist i tilbakekallssaker, med argumenter om at forholdsmessighetsvurderingene gode, og at tilbakekall kun skal brukes på de groveste tilfellene, ikke vil ta inn over seg at dagens praksis er langt unna det de selv og deres partifeller beskrev som lovgiverviljen i 2019.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [11:26:46]: Representanten Wiborg fornekter seg ikke. Selvfølgelig taler han for FrPs politikk også fra talerstolen – det skulle jo bare mangle. Heldigvis er han også befriende ærlig.

FrP er opptatt av å kalle det juks og løgn, men tar ikke inn over seg at det også gjelder unger som andre har løyet for. Han argumenterer sterkt og tydelig for at voksne som har løyet, skal få en tilbakekallelse av statsborgerskap, men hopper bukk over at det også handler om unger som andre har vært ansvarlig for.

FrP tar heller ikke inn over seg rapporten fra Oslo Economics som faktisk også har bidratt til å endre deler av praksisen. Jeg er glad for at ministeren er tydelig på at det er viktig å ta den rapporten inn over seg. Jeg lyttet også godt til representanten Tage Pettersens innlegg, som var ærlig og tydelig på at uten de forslagene til endring som Oslo Economics-rapporten kom med, og som ministeren har jobbet ut fra, ville han kanskje ha vært med på flere av forslagene i denne saken. Det er kanskje strengt og rettferdig, men hvor blir det av menneskene og humaniteten?

Marius Langballe Dalin (MDG) [11:28:20]: Det er mykje ein skal høyre før øyra dett av. Representanten Wiborg framstiller det som om MDG meiner det skal vere fritt fram for all slags juks og bedrag frå våre innvandrarar, og at dei likevel skal lønnast med statsborgarskap. Det er sjølvsagt svært langt frå sanninga, men det understrekar samtidig kor fjern representanten Wiborg er frå den verda som svært store delar av verdas befolkning lever i. Der er det korrupsjon, kjennskap og venskap og stor grad av fattigdom som pregar tilværet, og det einaste som gjeld, er å prøve å seie til myndigheitspersonar det dei ønskjer å høyre, viss ein skal ha ei framtid. At ein ikkje omgåande, i det ein kjem til Noreg, forstår at det er annleis her, og dermed kan kome med nokre opplysningar som sidan viser seg å vere gale, det er sånn verda er. Og det er litt forstemmande å høyre oppfatninga til Framstegspartiet. Vi er så vanvitig heldige i dette landet, og vi skuldar dei som kjem til oss, å vise ei viss forståing for at dei kjem frå ei heilt anna verkelegheit. Sjølvsagt skal det ikkje vere fritt fram for juks og bedrag, men samtidig må vi vise forståing for at verda er litt større enn Noreg og dei vestlege landa. Det er ho faktisk.

Så mi oppfordring er: Vis ei heilt anna og meir inkluderande haldning til dei som kjem til oss, og vis forståing for korleis det er å leve i andre delar av denne verda, og tenk på kor heldige vi er.

Hanne Beate Stenvaag (R) [11:30:18]: Representanten Wiborg tolker i kjent stil mine uttalelser på en absurd måte. Han påstår at jeg synes at det er helt greit med løgn hvis man bare kan klare å holde det skjult. Nå har det vært mange innlegg her som har vist at tilbakekall ikke handler om kyniske løgnere og kriminelle, men ofte handler om opplysninger, f.eks. om fødselsår, og om folk som har kommet til Norge, fra en helt annen sammenheng og kultur, og at man kanskje ikke engang vet når man er født, fordi man ikke feirer bursdag, og fordi man ikke har et folkeregister som fungerer på samme måten, og som ikke har visst hvor opptatt Norge er av dette med identitet. Jeg synes det var et veldig godt poeng som ble framført her, som handlet om mange andre saker om alvorlig kriminalitet, hvor vi faktisk har en foreldelsesfrist i Norge. Så folk bedømmes på veldig forskjellige måter.

Jeg vil nok en gang minne om at her er det viktige hensyn som skal veies opp mot hverandre. Den alvorlige konsekvensen som dagens tilbakekallspraksis har, og det at vi ikke har satt en frist, gjør at mange i Norge på en måte opplever seg som annenrangs statsborgere – med rette eller urette, men i hvert fall delvis med rette – som aldri kan vite om deres statsborgerskap er godt nok, og som opplever, som har blitt beskrevet her, at grunnene til at folk får en tilbakekallssak, ikke er opplagt forståelige. Så prisen vi betaler for å ha en såpass streng praksis, er at mange mennesker opplever at deres statsborgerskap ikke er like mye verdt.

Det er også verdt å minne om at Norge har en veldig streng praksis. Tyskland har som sagt en frist på fem år, og det er et land som det ikke er unaturlig å sammenligne seg med. Sverige har, i hvert fall til nå, hatt en praksis som har en mye høyere terskel for å tilbakekalle statsborgerskap. Så utgangspunktet er at vi har valgt å ha en ordning hvor man til enhver tid kan miste statsborgerskapet sitt hvis man ikke er født i Norge.

Så jeg vil tilbakevise disse forenklede, svart-hvitt-påstandene som kastes ut om både mitt parti og andre partier som ønsker en mer menneskelig behandling av disse sakene, og minne om at dette er personer som har bodd og bygd seg opp gjennom et langt liv i Norge, og at vi også betaler en pris for å ha en så streng praksis som det vi har, som ikke bare rammer dem, men også alle andre som føler at statsborgerskapet deres er usikkert.