Ingrid Fiskaa (SV) [12:58:59] (ordførar for sakene): Denne debatten handlar om to saker som heng nøye saman. Det er for det første samtykke til å innlemma EUs reviderte prosedyreforordning om statsstøtte, og det er for det andre forslag til endringar i støtteprosesslova som ein konsekvens av denne prosedyreforordninga. Allereie ved ordet prosedyreforordning har vel dei fleste logga av og sovna, men etter SV si meining er dette ei veldig viktig sak med potensielt store negative konsekvensar for samfunnet vårt.

Spørsmålet om statsstøtte er jo ikkje eit lite spørsmål. Striden om avgiftslette på drivstoff var ei stor politisk sak nyleg, der spørsmålet om ESA ville godta avgjerda eller ikkje var, og er, eit sentralt element. Partia som i dag går imot prosedyreforordninga, hadde ulike syn på om avgiftslette på drivstoff var ei klok prioritering der og då, men me står saman i spørsmålet om at dette er noko me skal bestemma i det norske demokratiet, ikkje at me skal bli overstyrte av EU.

Ei anna aktuell sak om statsstøtte der EU truar ikkje berre demokratiet, men sentrale norske interesser, er tilskotsordning for sysselsetjing av sjøfolk. Statsstøttereglane i EU kan føra til at norske skip og norske sjøfolk blir historie. Me har òg ei rekkje andre saker om norske bedrifter og arbeidsplassar som står i fare fordi EU ikkje vil at dei skal favoriserast gjennom demokratiske vedtak. Dette er sentrale spørsmål for norsk politikk og samfunnsutvikling, og då er òg prosedyrane for statsstøtte viktig.

Denne saka handlar om me skal overføra makt frå Noreg til EU, ESA og EFTA-domstolen i dei prosessane. Blant anna er det spørsmål om me skal gje ESA makt til å gje bøter til norske verksemder og bedrifter, inkludert kommunar og fylkeskommunar.

For SV betyr forordninga og lovendringa ei uakseptabel suverenitetsavståing. Makta til å innhenta opplysningar, ikkje minst det å vedta økonomiske sanksjonar for norske føretak, bør liggja utelukkande hos norske styresmakter. Me har merka oss at dette opphavleg var standpunktet til regjeringa, men at det blei avvist av EU.

SV føreslår difor å avvisa lovforslaget. Me føreslår òg – i lag med fleire andre parti – å behandla saka etter § 115 i Grunnlova, om tre fjerdedels fleirtal. SV er òg medforslagsstillar til det lause forslaget som har blitt lagt fram i dag, om å be Høgsterett om ei vurdering av dette.

Med det tek eg opp forslaga nr. 1 og 2.

Solveig Vitanza (A) [13:02:29]: Vi har hatt EØS-avtalen i godt og vel 30 år, og jeg tror at i det store og hele er det bred enighet om at Norge er best tjent med at vi skal ha like konkurransevilkår i det indre markedet.

Denne saken gjelder hvilke saksbehandlingsregler som skal gjelde både for norske myndigheter og for overvåkingsorganet ESA i saker om offentlig støtte.

Statsstøttereglene er en sentral del av EØS-avtalen. Da er det viktig at vårt overvåkingsorgan, ESA, i likhet med kommisjonen skal ha de virkemidlene de trenger for å gjøre sin viktige jobb på en effektiv måte.

En av de viktigste endringene i forordningen er å effektivisere saksbehandlingen. Den gir ESA adgang til å avvise klager dersom minstekrav til hvilken informasjon klagen skal inneholde eller klagers konkurransemessige tilknytning til saken, ikke er oppfylt. Klagesaksbehandlingen i støttesaker er ofte ressurskrevende, både for ESA og for norske myndigheter. Det er viktig at Norge følger opp med et regelverk som legger til rette for mer effektiv håndheving, og som fokuserer på å avdekke og forhindre ulovlig støtte i EU.

ESA vil kunne avvise opptil 40 pst. av klagesakene dersom de nye reglene blir vedtatt. Lang saksbehandlingstid og en uavklart situasjon er ødeleggende for verdiskapingen. Bedriftene som har mottatt støtte, risikerer langvarig usikkerhet, og de vil få krav til tilbakebetaling.

I dag får ESA opplysninger fra norske myndigheter, som igjen kan innhente opplysninger fra norske foretak ved behov. Prosedyreforordningen endrer ikke dette, men dersom norske myndigheter ikke får de opplysningene ESA trenger, kan ESA be norske foretak direkte om dette. Sånn sett kan det også fungere litt som et ris bak speilet.

Lovavdelingen i Justisdepartementet har grundig vurdert hvor mye myndighetsavståelse forslaget innebærer, og de har konkludert med at myndighetsoverføringen i denne saken er lite inngripende. Vi i Arbeiderpartiet er derfor ikke enig med de partiene som hevder at denne saken innebærer en uakseptabel maktoverføring ut av landet vårt, og vi mener at det er liten grunn til å tro at ESA vil ha behov for å bruke denne myndigheten. Siden de nye reglene ble innført i EU i 2013, har kommisjonen kun pålagt opplysningsplikt overfor fem selskaper i samme sakskompleks, og kommisjonen har aldri ilagt et selskap sanksjoner for brudd på opplysningsplikten.

Norge har allerede brukt veldig lang tid på å innlemme disse forordningene, noe som etter vår vurdering er uheldig for EØS-samarbeidet. Dette er en rettsakt som jeg mener tjener Norge godt. Det at ESA kan effektivisere og avvise klager, vil være ressurssparende for særlig de små norske kommunene, som ikke trenger mer innblanding i de små, lokale sakene.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [13:05:48]: Fremskrittspartiet mener det er store prinsipielle utfordringer med proposisjonen slik den framstår i dag. Den samlede myndighetsoverføringen til ESA og EFTA-domstolen som proposisjonen legger opp til, kan ikke anses som lite inngripende.

Fremskrittspartiet mener at den prinsipielle utviklingen der Norge bit for bit avgir suverenitet på stadig flere områder, har nådd et punkt der Stortinget nå må vurdere helheten i tillegg til den enkelte forordningen. Forordningen gir bl.a. ESA rett til å avvise klager fra aktører uten konkurransemessig tilknytning til saken. ESA anslår at om lag 42 pst. av klagene som er mottatt mot Norge siden 2013, kunne vært avvist under det nye regelverket.

Fremskrittspartiet mener avvisningsadgangen isolert sett er fornuftig og vil frigjøre ressurser både hos ESA og hos norske myndigheter, særlig i lokale saker uten reell betydning for konkurransen i det indre markedet. Men proposisjonen gir ESA kompetanse til å ilegge norske foretak overtredelsesgebyr på inntil 1 pst. av samlet årsomsetning og tvangsmulkt på inntil 5 pst. av daglig omsetning med direkte virkning i Norge. Departementet anslår at sanksjonsbeløpene i prinsippet kan bli betydelige.

Det er rett nok at opplysningsplikten i løpet av elleve år kun er blitt benyttet i fem saker, alle mot store multinasjonale konsern, og at det aldri har blitt ilagt sanksjoner. Fremskrittspartiet mener likevel at en konstitusjonell vurdering ikke kan baseres på antakelser om hvordan ESA i framtiden vil utøve myndigheten de er gitt.

Da kan man vise til behandlingen av proposisjon 84 L for 2025–2026, om endringer i lov om tilskudd til sysselsetting av arbeidstakere til sjøs, hvor ESA har endret mening siden sist ordningen ble godkjent, og Norge må dermed gjøre endringer som setter norsk maritim kompetanse og den norske flåten i stor fare. Det er også viktig å huske finansministerens advarsler om at å redusere avgiftene på drivstoff kan være i strid med statsstøtteregelverket i EØS. Fremskrittspartiet mener det er problematisk dersom Norge ikke lenger skal ha anledning til å sette sitt eget skatte- og avgiftsnivå uten at ESA griper inn.

Reglene vil i prinsippet også treffe kommuner og fylkeskommuner i den grad de opptrer som foretak. Selv om departementet avdramatiserer og anser dette som en teoretisk problemstilling, uttrykte både KS og Bergen kommune i høringen usikkerhet om denne rekkevidden.

Fremskrittspartiet mener denne saken må behandles etter Grunnloven § 115. Det er i tråd med lovavdelingens opprinnelige vurdering fra 2014, og det tar på alvor den samlede myndighetsoverføringen som har skjedd gjennom EØS-avtalen de siste tiårene.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [13:09:06]: Det norske folkestyret bygger på den norske grunnloven. Det forslaget vi har foran oss nå, er svært inngripende. Det vi skal ta stilling til, er om et organ i Brussel utenfor folkevalgt kontroll skal kunne pålegge norske selskaper og norske kommuner, f.eks. vann- og avløpsselskaper, å gi direkte informasjon til dem.

Hvis ESA da – langt utenfor norsk virkelighet – mener at man ikke gjennomfører noe, skal ESA kunne bøtelegge norske selskaper som ikke gjennomfører deres pålegg, med opptil 5 pst. av den daglige omsetningen. Hvis selskapet er uenig i dette, kan de ikke gå til en norsk stortingsrepresentant, han eller hun har ingen makt. De kan ikke gå til et norsk regjeringsmedlem, han eller hun har ingen makt. De kan ikke gå til en norsk domstol, norske domstoler har ingen makt. De kan gå til EFTA-domstolen.

Hvordan er det for et lite, norsk selskap å kunne gå til EFTA-domstolen og tale sin sak? Det er helt umulig. Det er jo problemet med mange av disse store systemene at de gjør de små aktørene enda mer sårbare. En aktør som f.eks. Skanska har ressurser til å kjøre en sak overfor EFTA-domstolen, men en liten, lokal entreprenør med 30–40 ansatte har ikke den muligheten. Der er det den sterkestes rett, og man flytter makt bort fra de norske folkevalgte til et EU-organ, til ESA, som ikke stiller til ansvar i valg.

Derfor bør dette behandles etter Grunnlovens strenge regler om at hvis man skal overføre makt fra Norge til utenlandske organer, skal det være tre fjerdedels flertall. Det var også lovavdelingens vurdering i 2014. Så viser lovavdelingen til at det nå har blitt ny rettspraksis at flertallet flere ganger har gitt makt til EU, og dermed skal man igjen bare kjøre dette igjennom med et simpelt flertall. Så er det flertallet som bestemmer at man skal kjøre det gjennom med simpelt flertall.

Hele Grunnlovens intensjon er jo at man skal ha mindretallsrettigheter, at man i store saker der man flytter makt fra det norske stortinget til organer som ikke stiller til valg i Norge, må tre fjerdedels flertall til, nettopp for å sikre at ikke skiftende flertall skal gi makt fra det norske folk, fra det norske Stortinget, til organer i Brussel.

Så til Arbeiderpartiet, Høyre og MDG: Hvorfor frykter de at Høyesterett skal gi en uttalelse? Hvorfor har det blitt så veldig travelt nå? Dette har tatt mange, mange år. Min innstendige oppfordring og Senterpartiets innstendige oppfordring på vegne av nesten 50 pst. av stortingsrepresentantene er: La Høyesterett uttale seg, så kan man stå på trygg grunn. Vi mener at det man gjør i dag, er å haste igjennom noe som er en stor maktoverføring, og det bør ikke skje.

Geir Jørgensen (R) [13:12:29]: Vi behandler denne saken, og jeg har nesten lyst til å se litt bak meg her, på hva som egentlig var hensikten og hele planen med grunnloven og nasjonal selvbestemmelse over vårt eget samfunn og vårt eget land. Denne saken kommer på toppen av mange saker vi har hatt i det siste, hvor vi blir påtvunget politikk som ikke er tilpasset våre egne forhold, og beslutninger som er tatt utenfor denne salen. Nettolønnsordningen for sjøfolk er et veldig godt eksempel. Det er en ordning som har tjent oss godt i mange, mange år. Den har sørget for at vi har norske sjøfolk på norske skip som seiler under norsk flagg. Dette er per nå ulovlig statsstøtte. Med dette overvåkningsorganet og denne domstolen på toppen av en sånn sak, kan vi risikere at f.eks. en skipsreder som har registrert seg på Malta, får et rettslig grunnlag for å gå etter oss. Sånn kan vi ikke ha det. Det er helt nødvendig å få dette avstemt og få tatt en avsjekk med Grunnloven når det gjelder suverenitetsavståelse i forbindelse med et så inngripende forslag som kommer fra regjeringen her.

Dette er en uakseptabel avståelse av suverenitet. Noe av det verste med dette er at hvis vi kommer i situasjoner senere hvor dette skal prøves for retten, får vi ikke prøvd det for vår egen rett her hjemme. Nei, vi må til Luxembourg for å få prøvd dette. Dette rokker jo ved helt grunnleggende prinsipper, i rettsstaten og i vår egen suverenitet. Hvis vi kommer dit, er det vi som storting som har ansvar, og da kan vi ikke ha det sånn at beslutningene i større og større grad blir tatt et helt annet sted.

Vi i Rødt går imot dette forslaget, og vi støtter også det løse forslaget fra Senterpartiet, om å få dette avveid opp mot Grunnloven.

Une Bastholm (MDG) [13:15:12]: Det kan i utgangspunktet se ansvarlig ut å be Høyesterett om en uttalelse, men det bruker vi jo ikke å gjøre. Jeg vil bare si at fra Miljøpartiet De Grønnes ståsted er det ganske mange andre saker Stortinget behandler hvor vi synes det hadde vært mer naturlig å ta en pause og be Høyesterett om en uttalelse. Dette er en sak hvor lovavdelingen har vært veldig tydelig. Det er lite inngripende myndighetsavståelse, og krever alminnelig flertall.

Jeg mener at veldig mye av debatten i denne saken bærer preg av at man ikke egentlig enten ønsker dette eller har tatt innover seg hva saken egentlig handler om. Prosedyreforordningen er viktig for demokratiet og alle innbyggere i Europa, inkludert Norge. Den innebærer bl.a. felles europeisk innsats for kontroll og tilsyn med multinasjonale selskaper som i dag har mye makt, manipulerer markeder, shopper statstilskudd og unngår skatt på kreative måter. Prosedyreforordningen innebærer også at man kan kutte en del byråkrati – det har jo flere partier i Stortinget vært opptatt av jevnlig – og at ESA kan bruke tid på de viktige tingene, å beskytte innbyggere i Europa, ved at de kan avvise dårlig begrunnede klager og ikke må realitetsbehandle alt som alle kan finne på å klage inn til det organet.

Hvis ikke vi bidrar til kontroll på tvers av landegrenser, vil det ikke beskytte, men det kan skade norsk lokalt næringsliv, som opplever stor konkurranse fra multinasjonale selskaper med advokater som jobber iherdig for å unngå regler og skatt, splitter opp selskapsstrukturer, holder eierskap hemmelig og plasserer ulike deler av virksomheten kreativt for mest mulig profitt, inkludert tilgang på offentlige subsidier. Hvis ikke ESA har mulighet til å innhente informasjon – og da vil det for Norge sin del primært være gjennom norske myndigheter – fra selskaper registrert helt eller delvis i Norge, vil de heller ikke kunne forsvare demokratiet, innbyggere og lokalt næringsliv på tvers av grenser. Her må Norge delta. Jeg vil jo si at det er på alvorlig overtid.

Jeg kan forstå bekymringen for mer kontroll fra ESA på generelt grunnlag, men det er strenge begrensninger i forordningen når det gjelder hvilke opplysninger ESA kan be selskaper om, og når de kan sanksjonere. ESA har hittil, siden 2013, aldri sanksjonert en bedrift for ikke å utlevere informasjon. Skranken er høy. Muligheten til å be direkte om informasjon, altså istedenfor at de gjøres via myndighetene, er hittil bare blitt brukt i ett tilfelle, hvor jeg tipper at landets myndigheter ikke samarbeidet spesielt godt. Det handlet om en stor skattesak hvor ESA undersøkte ulovlig statsstøtte til Starbucks, Fiat, Apple og Amazon, ved å avtale ulovlig lav skatt med de skattemyndighetene det var snakk om. La oss ta litt inn over oss hva denne saken egentlig handler om. Jeg mener dette vil være en fordel for det norske demokratiet.

Harry Valderhaug (KrF) [13:18:33]: Denne saka handlar om at ESA skal kunne be om informasjon frå norske bedrifter når det gjeld statsstøtteregelverket i EØS. I ytste konsekvens skal ESA kunne bøteleggje norske bedrifter dersom dei ikkje oppgjev informasjon ESA har bedt om. Regjeringa har prøvd å oppnå at ei nasjonal myndigheit skal vere sanksjonsmyndigheit, men ein har ikkje nådd fram. NHO ønskjer ordninga velkomen av omsyn til likebehandling i den indre marknaden.

Dette høyrest kanskje ganske tilforlateleg ut, men reint konstitusjonelt er det usikkerheiter. Når ESA skal vere sanksjonsmyndigheit overfor norske bedrifter, og ikkje eit nasjonalt organ, er det eit spørsmål om dette er ei form for suverenitetsoverføring som er lite inngripande eller ikkje. Difor vil KrF stemme for forslaget om å be Høgsterett om å vurdere dette spørsmålet, og gå mot forslaget om å tilslutning før ei slik vurdering ligg føre. Subsidiært vil vi støtte til at saka vert behandla etter § 115 i Grunnlova, fordi det er tvil om det er eit suverenitetsspørsmål.

Samtidig vil eg åtvare Senterpartiet og Framstegspartiet om å gå etter ei reforhandling av EØS-avtalen. EØS-avtalen har tent Noreg svært godt, og gjev oss full marknadstilgang til dei viktigaste marknadene våre, nemleg den indre marknaden til EØS. Bedrifter over heile landet er avhengige av denne marknadsadgangen. EØS-avtalen gjev oss ikkje minst viktige unntak på område der vi har andre interesser enn EU, som i fiskeri- og landbrukspolitikken. Ei reforhandling av EØS-avtalen ville vere å spele russisk rulett med distrikta fordi ei ny avtale neppe vil gjeve så store og gode unntak for fiskeria våre og landbruket vårt som vi har i EØS i dag. Kvifor vil Senterpartiet og FrP risikere ein ny avtale som kan truge eksistensgrunnlaget for fiskeri og landbruk? Det synest eg er vanskeleg å forstå.

Statsråd Cecilie Myrseth [13:21:13]: For 13 år siden vedtok EU nye regler for å effektivisere saksbehandlingen i saker om offentlig støtte. En velfungerende EØS-avtale forutsetter like konkurransevilkår i hele EØS-området. Den krever også at de to håndhevingsorganene, ESA og Kommisjonen, rår over de samme virkemidlene.

Vi har gått grundig til verks for å vurdere hvor mye myndighetsavståelse dette forslaget innebærer. Etter 13 år med både utredning og erfaringsbygging er lovavdelingen tydelig i sin tale. Myndighetsoverføringen er lite inngripende på tross av at det blir påstått noe annet her i salen. Forordningen gir noe mer myndighet til ESA i tilfeller hvor norske myndigheter ikke gir ESA tilstrekkelig informasjon. Det er altså snakk om å innhente informasjon som norske myndigheter og foretak allerede i dag er forpliktet å gi til ESA.

Jeg tror de aller fleste som står i en klagesak, er avhengig av at den blir avklart så raskt som mulig. Da er selvfølgelig det å gi informasjon, avgjørende. I praksis blir ESAs myndighet kun relevant dersom norske aktører først har motsatt seg pålegg fra norske myndigheter. Det har aldri skjedd tidligere. La oss legge til grunn at norske myndigheter fortsatt ønsker å samarbeide.

Vilkårene for at ESA kan benytte sanksjoner, er strenge. For å sitere lovavdelingen sier de at myndighetsoverføringen har begrenset samfunnsmessig betydning.

Det er som det er sagt her tidligere, en fordel for Norge at prosedyreforordningen blir innlemmet i EØS-avtalen. De nye reglene innebærer forenkling og avbyråkratisering for kommunesektoren, og ikke minst reduserer usikkerheten for næringslivet. I dag må ESA behandle alle klager med påstander om ulovlig støtte. Nye regler gjør at ESA også kan avvise klager. Det er viktig for næringslivet. Lang saksbehandlingstid for klager og uavklarte situasjoner er også ødeleggende for verdiskapingen. Bedrifter som har mottatt støtte, risikerer langvarig usikkerhet om de vil få krav om tilbakebetaling. Det demper både investeringer og aktivitet, og det er en konkurranseulempe i forhold til bedriftene i det markedet som vi opererer i.

Klagesakene er også svært ressurskrevende for norske myndigheter, og særlig for norske kommuner. Dessverre er mange av klagene ganske dårlig fundert. ESA kunne ha avvist mer enn 40 pst. av klagesakene dersom de nye reglene var tatt inn i EØS-avtalen.

Jeg har tillit til at norske lokalpolitikere fatter gode vedtak, og jeg mener det er feil bruk av EØS-avtalen å bruke Brussel som brekkstang for omkamp i lokale saker, slik som praksisen er i dag. NHO, KS og LO støtter også innføringen av disse reglene.

Geir Pollestad (Sp) [13:33:53]: Det er om lag to veker sidan at me feira nasjonaldagen og Grunnlova vår, og sidan folk gjekk i tog i heile Noreg for å slå fast at i Noreg er det Noreg som bestemmer, og at det i Noreg er Grunnlova som ligg til grunn for demokratiet vårt. I Grunnlova står det òg at viss ein skal gje frå seg suverenitet, trengst det tre fjerdedels fleirtal på Stortinget. Det er det som står i Grunnlova vår. Det kan ikkje byråkratar i verken næringsdepartementet eller Justis- og beredskapsdepartementet eller politikarar i regjeringa og Arbeidarpartiet ha nokon som helst rett til å setja til side.

Eg vert ganske opprørt når eg i Nationen den 26. mai kan lesa at statssekretær Ragnhild Sjoner Syrstad i Nærings- og fiskeridepartementet, på vegner av næringsministeren, seier at dette er det same som Noreg kan gjera, og difor må òg ESA kunne gjera det. Det er ikkje eit godt prinsipp å tenkja at EU kan bestemma det som Noreg kan bestemma, for i Noreg har Noreg moglegheit til å gjera svært mykje, og det ønskjer me ikkje – og Grunnlova opnar heller ikkje for det – at ESA eller EU kan gjera.

I den vurderinga som departementet har levert, trekkjer ein inn ACER-saka og jernbaneutgreiinga. Ingen av dei kan samanliknast med denne saka. Dette er ikkje ei sak om informasjonsplikt og om å innhenta informasjon. Dette er ei sak om å bøtleggja norske bedrifter. Viss ein f.eks. skulle koma til at avgiftsvedtaket om diesel er ulovleg, skal altså ESA ha moglegheit til å gå etter bedrifter i heile Noreg, fyrst for å få informasjon, så for å gje dei bøter viss dei ikkje vil gje informasjon, og så for å straffa dei viss dei har gjort noko galt. Det er feil politikk.

Eg mistenkjer at Arbeidarpartiet gjer dette for å skapa god stemning i Brussel. Det er det som gjer at direktiv som har lege lenge, og som har vore vanskelege for Noreg, no plutseleg vert ekspedert igjennom i rekordfart. Men gjev dette den ønskte effekten? Nei, og det såg me i ferrolegeringssaka: Å lempa inn direktiv og å ha pubkveldar i Brussel hjelpte ikkje. Noreg fekk ein finger i auget av EU.

Mi store bekymring er at den passive haldninga til EU som Arbeidarpartiet har, har gjort Noreg til pusekatten i nord, ein pusekatt som godtek alt. Senterpartiet meiner at politikken vår og demokratiet vårt må byggja på Grunnlova.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [13:37:07]: Det er viktig å poengtere at i utviklingen der Norge, bit for bit, avgir suverenitet på stadig flere områder, har vi nådd et punkt der Stortinget må vurdere helheten i tillegg til den enkelte sak. Det er viktig å påpeke at gjennom ACER, finanstilsynssaken, MiCA, DORA, Digital Operational Resilience Act, EMIR Refit, CO₂-forordningen og nå prosedyreforordningen har Stortinget gjentatte ganger samtykket til myndighetsoverføring – hver gang med henvisning til at det enkelte tilfellet er lite inngripende.

Fremskrittspartiet mener denne tilnærmingen er prinsipielt problematisk. Når hver enkelt sak vurderes som lite inngripende, vil summen av disse sakene utgjøre en betydelig overføring av suverenitet til Brussel, i strid med Grunnloven § 115. Det er verdt å merke seg at lovavdelingen i 2014 under tvil konkluderte med at det ikke kunne fastslås at myndighetsoverføringen var lite inngripende, og at Stortingets egen vurdering i grensetilfeller måtte være avgjørende. Det er påfallende at lovavdelingen i en ny uttalelse fra den 12. november 2025 har snudd, og nå mener at samtykke kan innhentes etter Grunnloven § 26 andre ledd. Det er uheldig dersom Stortingets praksis i andre saker har forskjøvet lovavdelingens tolkning av Grunnloven.

Det er viktig å påpeke at praksis fra Stortinget i sammenliknbare saker ikke i seg selv kan endre Grunnlovens innhold. Det framstår som sirkulær argumentasjon å la tidligere § 26-vedtak være avgjørende for at også denne saken kan behandles etter Grunnloven § 26. Fremskrittspartiet mener at denne saken må behandles etter Grunnloven § 115. Det er i tråd med lovavdelingens opprinnelige vurdering fra 2014, og det tar på alvor den samlede myndighetsoverføringen som er skjedd gjennom EØS-avtalen de siste tiårene.

Det er viktig å ta inn over seg at Høyesteretts jernbanebetenkning og ACER-dommen ikke gjaldt grensetilfeller, og at lovavdelingen, i uttalelsen fra 2025, erkjenner at det fortsatt er krevende å angi med sikkerhet hvor grensen går for hva som utgjør «lite inngripende» myndighetsoverføring og ikke. Så den betenkningen det løse forslaget peker på, at vi ber om en betenkning fra Høyesterett, burde vi absolutt ha tatt oss tid til. Dette er en sak man har holdt på med i ti år, og man kan altså ikke utsette den i to måneder for å få en klargjøring fra Høyesterett.

Solveig Vitanza (A) [13:40:04]: Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke helt forstår alle argumentene som blir brukt her i dag. Det har blitt brukt veldig sterke virkemidler og mange begreper knyttet til hvordan vi snakker til hverandre her. I utgangspunktet tenker jeg at denne saken handler om at norsk næringsliv i dag har plikter når det gjelder å rapportere inn informasjon når de mottar offentlig støtte. Det gjør det i dag, og det skal de fortsette å gjøre framover. Jeg kan ikke forstå at det blir et større problem etter at vi eventuelt vedtar denne nye forordningen. Jeg har heller ikke hørt fra forvaltningen at det er et problem i dag at bedrifter unnlater å informere eller rapportere inn den informasjonen som offentlige myndigheter spør etter. For at vi skal kunne ha tillit til at den offentlige støtten som tildeles – norske skattepenger – ikke skal være konkurransevridende, er det viktig med åpenhet. Dersom noen ikke leverer den informasjonen norske myndigheter spør etter, kan man stille seg spørsmålet: Hvorfor gjør de ikke det? Hva kan være grunnen til det? Skal vi la være å hente inn den informasjonen, eller skal vi kanskje heller være litt takknemlig, for da har vi enda flere som kan komme og kreve den informasjonen?

Det jeg synes er mer problematisk, er alle dem som er uten konkurransemessig tilknytning til saken, og som nå kan klage inn til ESA, og som bruker opp tid og ressurser i det viktige organet som i dag skal forvalte reglene om at offentlig støtte ikke skal være konkurransevridende, og som skal passe på at vi ikke bryter norsk lov. At de skal bruke tiden sin på det, mener jeg er uheldig for norsk næringsliv, som nå opplever lang saksbehandlingstid. De venter på at deres sak skal bli godtatt eller ikke, noe som gjør at gode prosjekter blir utsatt, og at det blir investert mindre.

Jeg vil stille et spørsmål om en sak der lovavdelingen har vært veldig tydelig på at de vurderer det som lite inngripende: Skal vi da innføre en ny praksis her på Stortinget – med en gang noen partier ikke er enig i lovavdelingens vurdering, skal vi sende saken til Høyesterett? Er det det Høyesterett skal drive med? Skal de drive med politikk? Jeg har tiltro til at lovavdelingen er upolitisk og gjør gode vurderinger, og her har de gjort en grundig vurdering over lang tid.

Trond Giske (A) [13:43:34]: Det er en del herk med EØS-avtalen. Det er irriterende når utslippsregler passer bedre for Rhinen enn for Atlanterhavet, og at hellingsreglene for tuneller eller andre ting ikke passer norske forhold, men jeg er 100 prosent sikker på at det herket hadde blitt mange ganger større hvis vi ikke hadde hatt EØS-avtalen. Én ting er tollbarrierer og rett og slett tilgang på markedet, men at en vare eller en tjeneste er godkjent i ett land og dermed kan selges fritt i hele området, er en enorm byråkratisk besparelse. Man kan bare forestille seg hvordan det ville vært hvis norske bedrifter, enten de selger ferdigprodukter eller delprodukter inn i det europeiske markedet, hver eneste gang måtte sørge for at de var godkjent også etter reglene i ulike europeiske land. Det hadde vært et byråkrati uten sidestykke, og det slipper vi ved at vi er en del av EØS. Da må vi også akseptere at det skal være en håndhevelse av de felles reglene. Ja, vi skulle gjerne noen ganger, enten det gjelder en kommune eller et fylke, eller kanskje til og med staten, stukket noen ekstra skattelettelser eller noen støttemidler inn i en bedrift, sånn at de kunne vinne konkurransen mot utenlandske konkurrenter – jeg skjønner det argumentet – men problemet er bare at hvis 80 millioner mennesker i Tyskland eller 50 millioner mennesker i Frankrike gjør det samme overfor norske bedrifter, kommer norske bedrifter desto dårligere ut. Den kampen er jeg ganske sikker på at vi er dømt til å tape. Vi tjener på å ha felles regler.

Her er det en grunnleggende forskjell, som kom veldig godt fram i replikkvekslingen mellom Senterpartiet og statsråden, og det er jo at vi er for EØS-avtalen, og Senterpartiet er imot den. Det er helt fair å være imot EØS-avtalen, men å ta kampen om hvert eneste direktiv og hver eneste regel er veldig rart, og jeg synes at Senterpartiet ofte velger feil kamper – og dette er én av dem.

Dette er ikke store prinsipielle endringer, og det at man raskere kan avvise klager på f.eks. statsstøtte, eller kan begrense den saksbehandlingen, kan jeg ikke se at er en svekkelse av EØS-avtalen, sett med norske øyne. ESA kan allerede nå dra på uanmeldte inspeksjoner, de kan pålegge bøter – de kan gjøre mye for å sørge for at det regelverket som er, overholdes.

Det sies at dette bør prøves mot Grunnloven. Vel, Stortinget vedtok den 1. juni 2015 å grunnlovfeste Høyesteretts mulighet til å teste lover eller anvendelsen av lover opp mot Grunnloven. De har sågar en plikt til å gjøre det. I mai 2020 forsterket vi den prøvingsretten i § 89. Så dersom en enkeltaktør mener seg urettferdig behandlet, eller hvis man ønsker at Høyesterett skal behandle et spørsmål om hvorvidt loven er grunnlovsstridig, har Høyesterett fullt ut den muligheten, selv om vi ikke bruker § 83 til å be Høyesterett om en slik vurdering.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [13:46:44]: Selv om Høyre, Arbeiderpartiet og MDG har et felles ønske om at EU skal få mer makt over hvordan Norge styres, tror jeg de partiene i bunn og grunn er for at det er Grunnloven som skal være fundamentet. Når det kommer til stykket, når det gjelder maktoverføring til EU, blir man så redd for ikke å ha høyt nok tempo, ikke være tilpasningsdyktig nok etc., at man da ser litt mer relativt på det.

Det som er diskusjonen i dag, og det som vi – nesten 50 pst. av Stortinget – ber om, er at mindretallsrettighetene skal få blitt prøvd, og få bli hørt, men det knappe flertallet vil ikke at mindretallsrettighetene skal bli respektert. Hva slags prinsipp er det, når nesten 50 pst. av Stortinget sier at de er i tvil om man tar hensyn til mindretallsrettighetene som ligger i Grunnlovens paragraf 115? Så sier Arbeiderpartiet, Høyre og MDG: Nei, nei, nei, det er ikke så farlig, for vi i flertallet har skjønt det, vi, og dere i mindretallet har ikke skjønt det. Men det er jo derfor man har mindretallsrettigheter i Grunnloven, slik at mindretallet skal kunne bli hørt i saker som gjelder maktoverføring fra det norske Stortinget til organer utenfor Norge – som ikke stiller til valg, og som ikke stiller til ansvar overfor det norske folk. Det er jo det prinsipielle her, at de som har makt i Norge, de skal kunne kastes i valg, og at vår makt kommer ut av folkesuverenitet, at folket i Norge er suverene, og at ingen av oss har makt hvis ikke folk vil det.

Her bruker et knapt flertall sin makt til å flytte makt bort fra folket, bort fra de folkevalgte og inn til et organ som ingen folk i Norge kan kontrollere. Det er grunnleggende feil. Jeg håper at Høyre, Arbeiderpartiet og MDG ser at det å ikke lytte til mindretallet, ikke er en god demokratisk tradisjon – og at de da sier: La Høyesterett uttale seg og komme med sine vurderinger, og så får man ta debatten etter det.

Statsråd Cecilie Myrseth [13:49:08]: Det er jo også noe som handler om å ha respekt for at man er uenige, for det er altså det man er i denne saken.

Så er spørsmålet: Hvordan skal regjeringen agere i ulike saker framover om man ikke skal kunne stole på de vurderingene som gjøres av lovavdelingen, som er der for å gi oss de faglige vurderingene, for at vi skal kunne gi riktig informasjon og ikke minst basere sakene som vi leverer til Stortinget, på riktig grunnlag. Det mener jeg er utrolig viktig, og i denne saken er man helt klar på hva som er vurderingen til lovavdelingen. Det er ikke sånn at man her har endret mening, som det sies. Det har ikke vært fattet en endelig beslutning tidligere, før nå. Nå ble saken tatt opp igjen av regjeringen, og dermed har vi også fått den endelige vurderingen til lovavdelingen. Det mener jeg er viktig.

Så ligger det jo under her at det er forskjell på hvordan vi ser på tilknytningen vår til EU – om man er for EØS, om man vil reforhandle EØS-avtalen, om man er for eller imot EU. Regjeringen helt tydelig: Vi følger opp EØS-avtalen, vi styrer på grunnlag av EØS-avtalen, og det er det vi gjør. Det tenker jeg at det også burde være respekt for når vi diskuterer disse sakene. Når vi fremmer denne typen saker, handler det om at vi mener det er riktig. Det handler ikke om en frykt for en eller annen som sitter i Brussel, eller at vi ønsker å snikinnføre EU i Norge, som det har vært mange påstander om. Det handler rett og slett om å sikre like konkurransevilkår for norske bedrifter på vårt felles hjemmemarked, som er det indre markedet.

Og i denne saken spesifikt: Hver gang vi snakker om en eller annen sak som handler om å følge opp EØS-avtalen, eller om å gjøre det, så kommer det som om det handler om en stor EU-debatt. Dette handler om å gjøre det enklere, forenklinger for norske bedrifter, for norske aktører, det å få raskere avklaringer på saker som ligger til klagebehandling. Det handler også om at man må gi informasjon om det er en sak som man er usikker på, som i den saken som det har blitt vist til tidligere. Det er viktig for å sikre både åpenhet og tillit til offentlige støtteordninger som man har. Det tror jeg vi alle sammen burde ha stor interesse av at vi faktisk får til.

Denne saken handler altså om det som er lagt fram, og vi kommer til å fortsette å stole på de faglige vurderingene vi får, når vi skal legge grunnlag for saker vi sender til Stortinget.

Geir Pollestad (Sp) [13:52:04]: Eit svar til det siste innlegget frå statsråden: Sjølvsagt skal regjeringa lytta til lovavdelinga, og i proposisjonen på side 31 står det om den vurderinga som vart gjort i 2014:

«Lovavdelingen viste til at det kan være svært vanskelig å fastslå gjeldende statsrett på dette området, selv om praksis i samanliknbare tilfeller kan gi en viss veiledning.»

På den same sida skriv lovavdelinga òg om situasjonen no, i den uttalen som dei gav 12. november 2025:

«(...) det er dermed fortsatt krevende å angi med sikkerhet hvor grensene går for hva som utgjør «lite inngripende» myndighetsoverføring.»

Det er jo ikkje ein skråsikker uttale frå lovavdelinga som ligg her.

Vidare meiner eg – og med rette, trur eg – at det er Stortinget si oppgåve å passa på Grunnlova. No er ikkje dette ei sak som ligg i regjering. Dette er ei sak som partia på Stortinget skal ta stilling til. Eg både registrerer og reagerer litt på innlegget frå representanten Vitanza, som seier at nei, me skal vera forsiktige med kva me sysselset Høgsterett med, all den tid det står i Grunnlova § 83 at det er mogleg å innhenta ein uttale frå regjeringa. Det er det Senterpartiet og eit fleirtal – nei eit så stort mindretal som det kan vera på Stortinget – har bedt om i dag, og som altså Arbeidarpartiet enkelt vel å overhøyra.

Dette er ei sak som ein har brukt over ti år på å implementera. Det me ber om, er nokre månader for å få sikkerheit om at me ikkje bryt Grunnlova. Dette handlar ikkje om ein diskusjon for eller mot EØS. Dette handlar om ein diskusjon om å ha respekt for Grunnlova vår. Det er det me oppfordrar både Arbeidarpartiet, Høgre og MDG til å ta seg tid til – å ha respekt for det mindretalsvernet som ligg i det. Og spesielt i ei sak der Stortinget vel å køyra over mindretalsomsynet, burde ein ha veldig låg terskel for å bruka den rettsgarantien som ligg i å nytta § 83 i Grunnlova, og få ei vurdering av Høgsterett. Så vil Høgsterett koma med si vurdering. Ja, den vil Senterpartiet respektera. Det kan framleis vera at me er ueinige i saka, men då diskuterer me iallfall for eller mot saka – ikkje om regjeringa og fleirtalspartia bryt Grunnlova eller ikkje.

Rune Støstad (A) [13:55:04]: Jeg vil benytte anledningen til å takke for en god og interessant debatt, og jeg må få lov til å kommentere påstanden om at dette gjelder flertallet her, og Arbeiderpartiet spesielt, fordi vi har et ønske om å gi EU mer makt. Det er ikke det handler om. Dette handler om å effektivisere ESAs saksbehandling av klagesaker.

Jeg mener det er spesielt tre grunner det er viktig å trekke fram. For det første må ESA prioritere de viktige sakene av prinsipiell betydning for norske arbeidstakere, kommuner og næringsliv. ESA har selv anslått at de kunne avvist, som statsråden var inne på, mer enn 40 pst. av klagene de har mottatt siden prosedyreforordningen fikk virke i EU.

Det handler òg om at for norske bedrifter som mottar støtte, er det en ulempe at det er så enkelt å klage på støtten de har fått. Prosedyreforordningen bidrar jo nettopp til at det blir mindre innblanding fra Brussel i norsk lokaldemokrati. Det handler òg om tilgangen til vårt viktigste marked. Denne forordningen er mer enn 13 år forsinket. Det er jo ikke en sak vi hastebehandler. Når vi nå samtykker til prosedyreforordningen, handler det om å innfri våre forpliktelser overfor EØS, sikre at norske bedrifter og 400 000 arbeidsplasser tilknyttet eksportindustrien har tilgang til det viktige markedet.

Så er det spørsmål om dette er en myndighetsoverføring. Lovavdelingens vurdering, som ligger til grunn nå, er basert på rettspraksis fra Høyesterett. Det er da snakk om en myndighetsoverføring som er «lite inngripende», som lovavdelingen sier. Det er ikke svært inngripende. Jeg som folkevalgt, som stortingsrepresentant, har tillit til det Lovavdelingen sier.

Både fagbevegelsen og NHO har ønsket prosedyreforordningen velkommen. Det skjønner jeg godt, for den vil gi forbedringer, ikke minst for næringslivet.

Og til representanten Pollestad, som omtaler Arbeiderpartiet som pusekatten i nord: Jeg vil si at katten er ikke dum, katten er tålmodig, og de kattene jeg har møtt, er ganske kloke. De har ni liv, og de har en tendens til å lande trygt på føttene – og det tror jeg vi skal gjøre i denne saken også.

Ingrid Fiskaa (SV) [13:57:59]: Eg skal òg takka for debatten. Eg trur denne debatten dessverre må fortsetja, for det ser ikkje ut til at me får eit fleirtal i dag for å avvisa denne forordninga, heller ikkje for å be Høgsterett om ei vurdering. No er det antakeleg ein sjanse til å tenkja seg om til voteringa i morgon, så me får sjå.

Først til argumentet om at dette berre er ei gladsak, fordi det vil effektivisera saksbehandlinga. Då er det eit paradoks at eit av dei partia som talar for denne lovendringa, sjølv har brukt moglegheita til å klaga til ESA. Det gjorde MDG i 2020 då dei klaga oljeskattepakka inn til ESA for brot på statsstøttereglane. Det vil ikkje vera mogleg om ein gjer slike endringar.

Denne saka handlar i botn og grunn om maktoverføring og suverenitetsavståing. Då er spørsmålet: Kor stor er denne? Fleirtalet i komiteen argumenterer no med at det er lite inngripande, for det er det lovavdelinga seier. Lovavdelinga har òg skifta meining. Grunnen til at dei har skifta meining, er at Stortingets fleirtal i fleire andre saker har vurdert slike spørsmål som lite inngripande, altså er det ein rein sirkelargumentasjon som viser tilbake på stortingsfleirtalets eigen praksis.

Spørsmålet om kva som er lovleg eller ulovleg statsstøtte, er ikkje eit lite spørsmål. I dag ligg den definisjonsmakta i stor grad hos ESA, og regjeringa viser i dag lita, skal eg seia, evne eller vilje til å vera ueinig med ESA, òg når det står store norske interesser på spel, f.eks. i saka om tilskotsordninga for sysselsetjing av sjøfolk. Med den endringa som ligg i prosedyreforordninga, flyttar ein i tillegg makta av handhevinga av desse prosessane vekk frå Det norske storting og regjering og over til ESA.

Eg merkar meg til slutt at det blir argumentert med at det har aldri skjedd at ein frå EU si side har bøtlagt. Vel, det argumenterte ein òg med før EØS-avtalen blei inngått i spørsmålet om konkurransesaker. Fasit ser me i dag. Det er gjeve store bøter frå ESA til norske bedrifter, og spørsmålet er: Kva tid ser med det same når det gjeld statsstøttereglane?