Tom Staahle (FrP) [17:15:33] (ordfører for saken): Finanskomiteen legger i dag fram for Stortinget innstillingen til Meld. St. 7 for 2025–2026, om Statens pensjonsfond. Jeg vil benytte anledningen til å takke komiteen for et godt samarbeid.

Statens pensjonsfond er en av Norges viktigste institusjoner. Fondet skal sikre at verdiene fra våre petroleumsressurser kommer både dagens og framtidige generasjoner til gode. Fondet har blitt en stadig viktigere del av finansieringen av statsbudsjettet og driften av AS Norge. I 2026 vil om lag hver fjerde krone av statsbudsjettets utgifter finansieres gjennom overføringer fra fondet.

Komiteens flertall er samlet om de grunnleggende målene: høyest mulig avkastning over tid innenfor akseptabel risiko, ansvarlig forvaltning, bred politisk forankring og respekt for handlingsregelen. Det er bred enighet om at fondets styrke ligger i langsiktighet, profesjonalitet og en tydelig rolledeling mellom politiske myndigheter og den operative forvaltningen.

Samtidig behandles denne meldingen i en tid preget av økende geopolitisk uro, sterkere rivalisering mellom stormaktene, proteksjonisme og større usikkerhet i verdensøkonomien. Dette utfordrer grunnlaget for den høye avkastningen fondet har hatt gjennom flere tiår. I den forbindelse er det verdt å merke seg at avkastningen på fondet har vært høyere enn 3 pst.-anslaget for bruk av avkastning som er satt av Stortinget. Den har ligget over 4 pst. i flere tiår. Det er bra. Det skyldes en robust investeringsstrategi og bred geografisk spredning av investeringene samt profesjonelle fondsforvaltere som har gjort en formidabelt god jobb, som vi skal være veldig stolte av.

Det viktigste strategiske spørsmålet i innstillingen er hvorvidt fondet fortsatt primært skal være et finansielt instrument, eller om det i større grad skal brukes for å fremme politiske mål. Et stort flertall slutter heldigvis opp om hovedtrekkene i dagens modell. Flertallet støtter bred global diversifisering, høy aksjeandel og en i hovedsak indeksbasert forvaltning. Flertallet mener også at begrensninger i investeringsuniverset eller andre føringer basert på ikke-finansielle hensyn i utgangspunktet vil kunne svekke forholdet mellom avkastning og risiko, og dermed fondets evne til å finansiere framtidens velferd. Dette gir trygghet, og det er en god styringsmodell å legge til grunn. Mindretallet, derimot, legger større vekt på at fondet aktivt skal brukes som et virkemiddel for å fremme klima- og menneskerettighetshensyn og folkerettslige forpliktelser. Flere av mindretallsforslagene tar til orde for strengere etiske kriterier, mer aktiv bruk av uttrekk og observasjon av selskaper samt sterkere koblinger mellom fondets investeringer og internasjonale normer for ansvarlig næringsliv.

Diskusjonen om SPU har over tid dratt opp politiske skillelinjer i denne salen, spesifikt knyttet til geopolitiske forhold, som igjen har berørt SPU og dets investeringer. Flere mindretallspartier mener dagens regelverk og praksis ikke i tilstrekkelig grad fanger opp risikoen for medvirkning til folkerettsbrudd. De fremmer derfor forslag om gjennomgang av fondets portefølje etter våpenkriteriet, strengere kriterier for utelukkelse og nye begrensninger på investeringer i selskaper som er knyttet til okkuperte områder eller våpenleveranser til konfliktområder.

Komiteen har også behandlet spørsmålet om konsentrasjonsrisiko og geografisk eksponering. Enkelte mindretallspartier uttrykker bekymring for fondets store eksponering mot USA og amerikanske tekselskaper, mens flertallet fortsatt mener bred markedsvektet diversifisering er den beste strategien for langsiktig verdiskaping, fordi det har tjent oss godt, og fordi det fortsatt er muligheter i den verden vi lever i.

Høyre løfter fram en konkret problemstilling. Partiet peker på at fondets kraftige vekst gjør offentlige budsjetter mer avhengige av utviklingen i finansmarkedene, og mener det bør utredes mekanismer som kan gi mer stabile og forutsigbare overføringer fra fondet over tid. Det er en refleksjon som det kan være verdt å se nærmere på.

Det er de grunnleggende prinsippene som har gjort Statens pensjonsfond til en internasjonal suksess. Den viktigste strategiske diskusjonen handler derfor ikke om fondet skal forvaltes ansvarlig, det er alle enige om, men om hvor langt politiske og etiske hensyn skal påvirke investeringsstrategien, og hvordan balansen mellom finansiell avkastning og andre samfunnsmål skal trekkes i årene som kommer.

Jeg anbefaler flertallsinnstillingen i saken.

Frode Jacobsen (A) [17:20:30]: Takk til saksordføreren for et godt innlegg og for godt samarbeid om en viktig sak. Det er bra at det er bred enighet om mye i fondsmeldingen.

Den 30. mai var det 30 år siden daværende finansminister Sigbjørn Johnsen foretok det første innskuddet i det som i dag heter Statens Pensjonsfond Utland. Han satte da inn nesten 2 mrd. kr i Pensjonsfondet. I dag står det over 21 000 mrd. kr i fondet. Jeg tror verken Sigbjørn Johnsen eller vi andre som var med i politikken på den tida, hadde drømt om at fondet noen gang skulle bli så stort som det er nå.

Jeg møter folk som synes det er et problem at fondet har blitt så stort. Størrelsen gir oss noen utfordringer svært få andre land har, men jeg synes ikke vi skal se på det som et problem. Jeg er ganske sikker på at de fleste andre land ville byttet med oss og tatt imot pengene hvis vi syntes det ble for vanskelig å håndtere det her hjemme.

Håndteringen av vår felles formue har vært god gjennom disse 30 årene. Både alle som bor i Norge, og vi som sitter på Stortinget i dag, har mye å takke framsynte politikere for. Politikere fra alle partier har vært med og tatt ansvar. Det er ingen selvfølge. Det finnes nok av eksempler fra andre land på at man ikke har klart det.

Det illustreres godt i årets fondsmelding at det gjennom disse 30 årene er tatt avgjørelser som har vært gode for verdien på fondet og dermed for Norge, det være seg vekting av aksjer som nå utgjør 70 pst., håndtering av obligasjoner, kjøp av eiendom, aktiv forvaltning, oppdatering av referanseindeks og innføring av etiske regler og rammeverk. For 25 år siden i disse dager fikk vi også handlingsregelen. Det ble enighet om at vi bare skulle ta ut den forventede realavkastningen fra fondet, og dermed kan den reelle verdien av fondet opprettholdes.

Av de 21 000 milliardene som i dag utgjør pensjonsfondet, er mer enn halvparten et resultat av avkastning på de innskuddene som har skjedd løpende når våre oljeinntekter har gått rett inn til fondet. Vi tjener mer på aksjer og avkastning enn på olje og gass. I dag er mer enn hver fjerde krone vi bruker i statsbudsjettet, penger som hentes som avkastning fra Pensjonsfondet. Hver fjerde lærer, sykehusansatt, politiansatt eller ansatt i Forsvaret er finansiert av oljepenger, og det bør vi alle her takke våre forgjengere for hver eneste dag.

Vi legger et godt grunnlag for fortsatt god håndtering av vår felles formue når en enstemmig komité slår fast følgende i våre merknader: at

«forvaltningen av fondet skal være langsiktig, ansvarlig og basert på et klart finansielt mål om høyest mulig avkastning innenfor akseptabel risiko.»

Den 4. november i fjor gjorde Stortinget et vedtak der regjeringen ble bedt om å gå gjennom det etiske rammeverket og andre deler av den ansvarlige forvaltningen av Statens Pensjonsfond Utland og komme tilbake til Stortinget på egnet måte. Med bakgrunn i Stortingets vedtak har regjeringen fulgt opp og satt ned et utvalg som skal gjøre nettopp det. Rapporten skal komme innen 15. oktober, og Arbeiderpartiet ser fram til å få forslag på bordet, og til at dette dermed blir gjenstand for grundig diskusjon.

På komiteens høring for en måned siden var flere organisasjoner hos oss, og det var fint å høre at mange hadde vært i kontakt med utvalget og kommet i dialog og fremmet innspill. Debatten her i salen i november i fjor viste at vi møter nye dilemmaer og nye utfordringer i dag sammenlignet med hva vi gjorde for bare noen få år siden. Vi trenger en løpende debatt og engasjement om vårt pensjonsfond. Bare slik får vi utvikling. Noe annet ville vært mer problematisk.

La meg nevne to forhold som i dag utgjør en viktig del av Pensjonsfondets risikobilde, og som fondet må forholde seg aktivt til: Det handler om klimarisiko, og det handler om risikoen knyttet til den geopolitisk usikre tida vi lever i, som også saksordføreren var innom i sitt innlegg.

Jeg tror det er klokt at vi ikke gjør endringer i forvaltningen av fondet raskt, men at vi bruker den norske modellen med utredninger, høringer og grundige analyser. Dette har vært en suksessoppskrift i 30 år. Den skal vi ta vare på. På den måten legger kanskje også vi som sitter på Stortinget i dag, et grunnlag for fortsatt suksess for Norge – at vi bidrar til fortsatt vekst og framgang, så de som kommer etter oss, kan snakke like pent om oss som vi snakker om våre forgjengere.

Henrik Asheim (H) [17:25:20]: Statens pensjonsfond er resultat av svært kloke og langsiktige beslutninger som ble tatt etter at vi fant olje og gass på norsk sokkel.

Gjennom flere tiår har skiftende stortingsflertall vist evne til å tenke langsiktig. Vi har omgjort en midlertidig petroleumsformue til en varig finansformue som kommer både dagens og fremtidige generasjoner til gode. Da fondet var betydelig mindre enn i dag, manglet det ikke på forslag fra enkelte partier om å bruke betydelig mer av oljeinntektene enn det flertallet var villige til å gjøre. Det er altså ingen selvfølge at Norge i dag har et av verdens største investeringsfond. Det er resultatet av politisk ansvarlighet, bred enighet om de viktigste prinsippene og respekt for de institusjonene som forvalter fellesskapets verdier.

Fondet har i dag en helt sentral rolle i norsk økonomi. Om lag 27 pst. av utgiftene på statsbudsjettet finansieres gjennom overføringer fra Statens pensjonsfond utland. Samtidig er det viktig å minne om at fondet ikke er et mål i seg selv. Det er et virkemiddel for å sikre finansieringen av fremtidige pensjoner og gi kommende generasjoner del i verdiene som er skapt av våre felles naturressurser.

For Høyre er det avgjørende at fondet fortsatt forvaltes etter sitt finansielle formål: høyest mulig avkastning over tid innenfor akseptabel risiko. Derfor er det også viktig at vi i de årlige fondsmeldingene avstemmer om dette hensynet er ivaretatt, og hvilke skyer vi kan se i horisonten som gjør at vi må legge om kursen noe. Nettopp med dette som bakgrunn må vi også være varsomme med å bruke fondet som et instrument for stadig nye politiske formål. Oljefondet er ikke et utenrikspolitisk verktøy. Det er ikke et næringspolitisk virkemiddel. Det er heller ikke en arena for symbolpolitikk. Fondets styrke ligger i at investeringsbeslutningene tas på faglig grunnlag, innenfor rammene Stortinget har fastsatt.

Et viktig poeng som Høyre har løftet frem i denne behandlingen, er at fondets enorme vekst også skaper nye utfordringer. Verdien av fondet har doblet seg på få år. Det innebærer at staten kan bruke langt mer penger uten formelt å bryte handlingsregelen. Det betyr ikke at det alltid er klokt å gjøre det.

Når fondet vokser raskere enn økonomien ellers, øker også fristelsen til å finansiere stadig flere offentlige utgifter med oljeinntekter. Derfor må vi holde fast ved den grunnleggende tanken bak handlingsregelen: at vi skal bruke fondet med måte og tenke langsiktig. Da må vi også følge hele handlingsregelen. Det innebærer ikke bare en grense for hvor mye penger som kan brukes, men også at mer av handlingsrommet må brukes slik det var tenkt da regelen ble vedtatt: på infrastruktur, på forskning og på vekstfremmende skattelettelser.

Handlingsregelen har tjent Norge godt gjennom økonomiske kriser, pandemi og internasjonal uro. Den har gitt stabilitet og forutsigbarhet. Høyre mener derfor at vi må verne om både regelen og den brede politiske oppslutningen som ligger bak den.

Meldingen viser også betydningen av den styringsmodellen som er bygget opp rundt fondet. Klare ansvarsforhold, høy grad av åpenhet og profesjonell forvaltning har gitt sterke resultater over tid. Dette er ikke noe vi skal ta for gitt. For vi lever i en tid preget av geopolitiske spenninger, økt usikkerhet og raske endringer i verdensøkonomien. Nettopp derfor er bred risikospredning, langsiktighet og faglig funderte investeringsvalg viktigere enn noen gang. Fondets styrke ligger ikke i at vi kan forutse fremtiden. Den ligger i at vi har bygget et system som tåler at fremtiden er usikker.

Vi må være forberedt på at fondets verdi vil svinge betydelig. Ved kraftige børsfall og markedsuro kan verdien av fondet falle raskt på kort tid. Dette kan igjen medføre at vi enten må gå langt over handlingsregelen for å opprettholde overføringene på det nivået budsjettet er tilpasset, eller gjøre plutselige og store kutt i statsbudsjettet. Av hensyn til stabiliteten og forutsigbarheten i de årlige budsjettprosessene mener derfor Høyre det kan være fornuftig å utrede ulike mekanismer som kan bidra til å gjøre overføringene mer forutsigbare over tid.

Høyre vil fortsatt være en garantist for ansvarlig bruk av oljeinntektene og en forvaltning som setter fremtidige generasjoners interesser like høyt som våre egne.

Marian Hussein (SV) [17:30:09]: For ganske nøyaktig ett år siden i dag sa jeg følgende fra talerstolen:

«Hva er viktigst for menneskene i denne salen? Er det penger, eller er det menneskeliv? Og hvorfor betyr ikke palestinske liv like mye som andre liv» […] og «Hvorfor er folkeretten så vilkårlig behandlet i Stortinget?»

Vi hadde sett sult blitt brukt som våpen i nesten tre år. Vi hadde sett sykehus som hadde blitt ødelagt. Vi hadde sett drap på barn som hadde blitt brent levende. Vi hadde sett familier som hadde blitt utslettet.

Jeg avsluttet også min tale med å stille dere, mine kjære kollegaer, spørsmål om hvorfor vi fortsatt viste dobbeltmoral i denne salen, og hvorfor noen menneskeliv var mindre verdt enn andre.

Den dagen voterte flertallet ned SVs forslag, og for nøyaktig syv måneder siden valgte regjeringen, sammen med Fremskrittspartiet og Høyre, en dramatisk helomvending på forvaltningen av Statens pensjonsfond utland, og satte fondet 20 år tilbake i tid med at Etikkrådet ble satt på pause.

Da var det ikke forutsigbarhet som var førende. Da var det ikke en åpen debatt om disse forslagene. På useriøst kort tid ble det satt ned et utvalg som skulle se på de etiske retningslinjene med briller fra 1990-tallet på. Skal vi tro mandatet til utvalget, skal vi også tilbake til en tid da butikk ikke kunne forenes med etikk, en tid da næringslivet ikke måtte ta ansvar for hvordan produksjon og bruk av varer og tjenester påvirket verden. Sammen med høyresiden har regjeringen plassert den som lenge har vært den beste eleven i klassen, på bakerste rad.

Jeg mener at nettopp Statens pensjonsfond har gjort et slikt gammeldags syn til skamme. For har ikke fondet vokst enormt i verdi i den samme perioden som vi har styrket de etiske retningslinjene? Har ikke fondet vokst seg til verdens suverent største fond selv om vi har trukket det ut av de verste selskapene? Selv om Etikkrådet er satt på pause, vedtok denne salen også at departementet og Norges Bank skulle øke sin aktsomhet ved krig. Siden den gang har en ny krig oppstått – flere kriger egentlig på denne korte tiden – som regjeringen har fordømt som folkerettsstridig. Så hva har Norges Bank og regjeringen gjort for å skjerpe sin aktsomhet i denne situasjonen? Fint lite, skal vi tro meldingen.

Det er ikke bare SV som reagerer på det faktum at fondet fortsatt er investert i RTX, Raytheon Technologies, og andre våpenselskap som leverer til Israels og USAs angrep på sivile i Gaza, Libanon og Iran. Tidligere i vår sendte FNs arbeidsgruppe for menneskerettigheter og næringsliv et brev til finansministeren og minnet han om hva som egentlig står i retningslinjene kalt UNGP, United Nations Guiding Principles on Business and Human Rights. At et aktivt eierskap helst skal kombineres og ikke erstattes med uttrekk, at deinvestering er et nødvendig tiltak i de verste tilfellene. På lik linje med denne FN-gruppen ber jeg finansministeren om å aktivere denne muligheten til uttrekk igjen.

Når Gjedrem-utvalget til høsten kommer med forslag til reviderte etiske retningslinjer, vil jeg minne om at det verken er nødvendig eller ønskelig å finne opp hjulet på nytt. Det finnes klare standarder for ansvarlige investeringer internasjonalt som Norge i sin tid var pådriver for. UNGPs og OECDs retningslinjer for ansvarlig næringsliv må ligge til grunn for forvaltningen av vår felles sparegris.

Det var SV som i sin tid tok initiativ til de etiske retningslinjene, som sørget for at vi ikke skulle investere vår felles sparegris verken i masseødeleggelsesvåpen, tobakk eller kullselskaper. Å høre finansministeren tale nå er som et ekko fra fortiden. Også den gangen mente Stoltenberg at butikk og etikk var uforenlig. Vel, vi har tidligere vist Arbeiderpartiet at det er mulig, og det er klart at Norge skal forvalte sitt største fond med respekt for menneskerettighetene, folkeretten, Parisavtalen og naturavtalen. – Med det tar jeg opp de forslag SV har sammen med andre partier i saken.

Oda Indgaard (MDG) [17:35:31]: Oljeutvinningen har gjort oss til et av de mest velstående landene i verden. Fondet ble opprettet for å sikre at ikke bare én generasjon skulle ta all gevinsten av oljeutvinningen – som en ikke-fornybar gevinst. Fondet inneholder våre felles sparepenger, men det er en feilslutning å tro at det utelukkende er høyest mulig finansiell avkastning som vil sikre velstanden til våre unger og barnebarn. Statens pensjonsfond har nådd en eventyrlig størrelse, som neppe noen, selv ikke nåværende finansminister, trodde ville være mulig da fondet ble opprettet. Men det å eie omtrent 1,5 pst. av verdens noterte verdipapirer gjør oss også til en påvirker. Hva vi velger å investere i, kan ha vel så stor effekt på den verdenen og velstanden våre unger og barnebarn vil arve, som de finansielle verdiene i seg selv. Det er en stor mangel i perspektivet knyttet til forvaltningen av fondet i dag.

Prosessen som førte til at oljefondets etikkråd ble vingeklippet og tilsidesatt i fjor høst, vil bli stående igjen som et historisk lavmål i norsk ansvarlighet og anstendighet. Vi trenger mer ressurser og en styrket etisk styring av Statens pensjonsfond, ikke mindre. Fondets verdi har økt betydelig i perioden det etiske rådet har eksistert. Det er ingenting som tyder på at det etiske rammeverket har vært en hemsko for god avkastning.

Etter at Etikkrådet ble stilt i bero, har USA og Israel startet en folkerettsstridig krig i Midtøsten, og samtidig fortsetter Israels brudd på folkeretten på både Gaza og Vestbredden. Men uten Etikkrådet har ikke Norges Bank tilstrekkelige verktøy for å fatte vedtak om nedsalg utelukkende basert på folkerettslige hensyn. Med urolighetene i verden og med vissheten om at urolighetene uomtvistelig også påvirker oss som bor her i trygge Norge, er det ikke i tråd med befolkningens oppfatning av hvordan vi bruker våre felles sparepenger, å ikke ta disse hensynene. Forvaltningen av fondet i dag er ikke demokratisk nok, etter MDGs mening. Derfor foreslår vi å opprette et permanent representativt folkepanel som kan gi årlige innspill til Stortinget om overordnede etiske og strategiske problemstillinger knyttet til forvaltningen av Statens pensjonsfond utland.

Vi lever i urolige tider. USA har sett et dramatisk fall på demokratiindeksen det siste året. Vi har observert en sammenblanding av pengeinteresser, høyteknologisk utvikling og politikk som det er vanskelig å fatte konsekvensene av og risikoen ved. 53 pst. av fondets investeringer er nå i USA, og fondet er tungt investert i både amerikanske selskaper og statsgjeld. Ti big-tek-selskaper står for en stor andel av fondets inntekter, men med en sånn eksponering kommer også risiko – finansiell risiko, men også politisk risiko – som følge av at den amerikanske utenriks- og næringspolitikken har utviklet seg på en så uforutsigbar og aggressiv måte. At fondet nå ikke har et fungerende etikkråd, øker den risikoen, da viktige hensyn ikke blir vurdert – eksemplifisert ved f.eks. den store økningen i investeringer i slike selskaper, som Palantir.

Klimaendringene i verden innebærer en annen stor risiko. Klimarisiko har vært en del av mandatet til forvaltningen siden 2022, men det oppleves ikke som at rapportering og oppfølging av målet er godt nok. Når fondet selv beskriver den finansielle risikoen ved global oppvarming som «betydelig», burde det være grunn til å forvente at fondet tok større grep for å redusere både sannsynlighet og konsekvens for fondet ved en global oppvarming på over 2,5 pst.

Behovet for kapital i energiomstillingen er betydelig. Samtidig utgjør fondets investeringer i unotert infrastruktur for fornybar energi fortsatt en marginal andel. Fondet har innenfor dagens mandat begrensede muligheter til å investere og bidra til den globale energiomstillingen. Det er dette jeg tenker på, når jeg tenker at fondet har en muskel og en kapabilitet til å sikre neste generasjoners velstand – utenfor den klassiske tankegangen om høyest mulig finansiell avkastning. Det at fondet stemmer mot klimagassreduserende tiltak i generalforsamlingen, er dypt kritikkverdig i lys av både fondets klimarisikovurderinger og målet om høyest mulig avkastning.

Vi i MDG mener derfor at det er behov for at fondet gjennomgår implementeringen av retningslinjene, sånn at fondet i større grad stemmer i tråd med egne klimaforhandlinger.

Med det tar jeg opp MDG sine forslag.

Marie Sneve Martinussen (R) [17:40:05]: Penger er makt, kapital er makt, av den enkle grunn at ingen selskaper i dagens økonomi kan klare seg uten. Når man velger å investere sine penger i et selskap, gir man det selskapet mulighet til å øke sin produksjon, til å øke sitt utbytte, til å utvikle ny teknolog – ja, det er grunnleggende egenskaper i det økonomiske systemet vi har i dag.

Når man har valgt å plassere hele den vanvittige oljeformuen vår på de globale finansmarkedene, har man enormt mye makt. Makt er som kjent ansvar. Det er et ansvar man ikke kan komme seg bort fra, uansett hvor mange ganger man prøver det i taler og i kranglingen her på Stortinget.

Den makten og det ansvaret tok oljefondet og den norske regjeringen på høyeste alvor da Russland gikk til en fullskalainvasjon av Ukraina i 2022. Da tok det en, to, tre, fire dager før daværende finansminister sendte et brev til oljefondet og ba om at alle investeringer i Russland skulle fryses med en plan om å selge seg ned. Det var ikke snakk om det selskapet eller det selskapet, for man anerkjente at et land med en fullskala folkerettsstridig invasjon av et annet land er en krigsøkonomi, der det nærmest er umulig å skille mellom hvilke selskaper som bidrar til den krigsøkonomien, og hvem som ikke gjør det. Det var vanskelig rent teknisk å gjøre det, fordi børsene i Moskva var stengt på det tidspunktet, men man tok likevel det riktige og modige valget om å sende et både politisk og økonomisk signal om Norges syn på Russlands invasjon av Ukraina.

Den dype frustrasjonen i Norge i dag er at det ikke har tatt fire dager, fire uker eller fire måneder – det har nå tatt mange år siden Israel gikk til et enormt angrep mot Gaza, uten at det samme har skjedd der. Jeg har vært i så mange debatter om så mange konkrete selskaper – om våpendeler, motordeler, diskusjoner fram og tilbake om det er innenfor eller utenfor. Banneret som henger her utenfor Stortinget her i dag, sier det egentlig enkelt nok: Oljefondet må ut av Israel – med akkurat samme begrunnelse som da oljefondet trakk seg ut av Russland.

Når et land er i en så stor og folkerettsstridig krig, er hele landet en del av en krigsøkonomi. Den såkalte våpenhvilen på Gaza er ingen våpenhvile, og vi vet at på Vestbredden, altså i resten av Palestina, har det vært en kraftig forverring den siste tiden. Vi har altså en situasjon nå i Israel der det er dødsstraff kun for palestinere – en etnisk dødsstraff kun for palestinere. Det er nesten så man ikke har ord for det, men kjære venner, vi har dessverre et ord for det. Det kalles apartheid. Det har verden sett før, og det har Norge også vært med på å bekjempe tidligere.

Jeg er gjerne åpen om at de forslagene Rødt stiller til oljefondsmeldingen i år, er veldig like de forslagene vi har stilt mange andre ganger før. Det er ikke noe tegn på at Rødt ikke har kreativitet, det er et tegn på at de prinsippene vi har stått for lenge, står vi fortsatt for, selv om vi ikke har fått flertall i denne salen.

Jeg mener det er fullstendig uansvarlig at man i møte med vanskelige problemstillinger og vanskelige avveiinger valgte den enkleste veien, som var å vingeklippe Etikkrådet totalt i fjor høst. Man valgte en slags enkel utvei, som egentlig er et enormt problem, for nå sitter både regjeringen og Stortinget med et enda større ansvar. Nå er det ingen andre enn oss som kan gi den tydelige beskjeden som trengs å gis. Det er også mye vanskeligere å skille på detaljer, og det er tilbake til hovedkravet: oljefondet ut av Israel.

Jeg mener at dette er et spørsmål som strekker seg ut over et parti, ut over en bevegelse. Det er et spørsmål som er viktig for hele Norge, fordi oljefondet er nettopp hele Norges fond. Det er pensjonspengene til veldig, veldig mange nordmenn, og det gir seg også uttrykk i de mange signaturene, oppropene og kampanjene fra både fagbevegelsen og palestinabevegelsen, der folk sier: Ikke i mitt navn! Man ønsker ikke å tjene penger på virksomhet som er involvert i det som må kalles et folkemord på palestinere.

Rødt fremmer det forslaget og mange andre forslag i dag. Det er med stort alvor og for så vidt en god del frustrasjon at jeg er klar over at de forslagene blir nedstemt, men jeg kan love at Rødt ikke kommer til å slutte å stille disse forslagene, for det er helt riktig.

Jeg tar opp forslag Rødt står bak.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [17:45:11]: Statens pensjonsfond er selve bærebjelken i Norges økonomiske handlingsrom, og det er også i ferd med å bli vår viktigste næring. Det sikrer at verdiene fra våre felles naturressurser kommer både dagens og framtidige generasjoner til gode.

Kristelig Folkeparti slutter opp om finansministerens hovedbudskap i denne meldingen. Samtidig må vi være varsomme. KrF vil advare sterkt mot å politisere fondet og bruke det som et utenrikspolitisk verktøy. Vi har allerede sett hvilke reaksjoner enkeltbeslutninger kan utløse internasjonalt. Dersom Stortinget begynner å bruke fondet til brede politiske markeringer mot enkeltland eller sektorer, kan det svekke tilliten til fondet, øke risikoen og i verste fall redusere avkastningen. Et fond som ikke kan investere i verdens største selskaper, vil heller ikke kunne fungere som et globalt indeksfond. Det vil i praksis ramme oss selv og våre felles sparepenger.

Det betyr ikke at etikk ikke er viktig, tvert imot, men vi må også huske at det er en etisk forpliktelse å forvalte fondet slik at det gir varig verdiskaping over tid. Det er nettopp denne balansen Stortinget tidligere har vært samlet om.

I tillegg mener KrF at vi bør videreutvikle fondet der det er fornuftig. Noen få teknologiselskaper er blitt svært store og utgjør nå en mye større del av indeksen. Det gjør fondet mer sårbart for brå fall i denne sektoren. Oljefondets leder peker på at det nå er mye større risiko i aksjemarkedet enn i markedet for unoterte aksjer. En større del av verdiskapingen skjer i dag i unoterte markeder før selskapene børsnoteres. Derfor mener vi det er riktig å åpne for investeringer i unoterte aksjer, innenfor trygge og ansvarlige rammer.

Fondets analyser har vist at fond med fokus på oppkjøp av selskaper leverer 3–4 pst. høyere årlig gjennomsnittsavkastning enn børsnoterte selskaper. Det betyr at hvis vi hadde hatt 5 pst. i «private equity» de ti siste årene, hadde vi tjent om lag 150 mrd. kr mer. Det er mer enn ett og et halvt samferdselsbudsjett. Jeg er skuffet over at det bare er KrF som vil følge fondets råd om å åpne for investeringer i unoterte aksjer og på den måten bedre forvalte våre felles sparepenger.

Avslutningsvis: Fondets legitimitet bygger på tillit, både nasjonalt og internasjonalt. Den tilliten må vi verne om. Det gjør vi best ved å holde fast ved en ansvarlig, langsiktig og finansielt forankret forvaltning, ikke ved å gjøre fondet til et politisk virkemiddel. Kristelig Folkeparti støtter hovedlinjene i meldingen og fremmer herved det forslaget vi har fremmet alene.

Abid Raja (V) [17:48:50]: Jeg starter gjerne med å skryte av mange som fortjener ros. Statens pensjonsfond, og forvaltningen av fondet, er et imponerende byggverk som mange har æren for: politikere, embetsverk og ansatte i Folketrygdfondet, Norges Bank og NBIM. Flere generasjoner av politikere har valgt i stor grad å holde hendene av rattet, og de har gjort langsiktige valg som står seg veldig godt, basert på faglige og veloverveide råd.

Venstre støtter de overordnede valgene. Vi mener handlingsregelen har fungert, vi mener bred diversifisering er klokt, og vi mener armlengdes avstand mellom politikerne og enkeltinvesteringene er en grunnstein vi i utgangspunktet ikke bør rokke ved.

Samtidig lever vi ikke i 1996 lenger. Fondet finansierer nå 27 pst. av statsbudsjettet. Det er nesten tre av ti kroner på hver eneste utgiftspost. Fondets investeringer er spredt over hele verden, inkludert markeder som befinner seg i folkerettsstridig konflikt og under autoritære styrer, og i selskaper der fondets egne etiske prinsipper ikke etterleves. Mens verden har endret seg markant, har det etiske rammeverket ligget brakk, formelt sett satt på pause siden stortingsvedtaket 4. november i fjor. Det er det siste som gjør oss i Venstre urolig.

Etikkrådet kan ikke lenger tilrå utelukkelser. Begrunnelsene for de uttrekkene som er gjort, holdes hemmelige. Det er blitt et etisk vakuum akkurat i den perioden verden trenger at store institusjonelle investorer oppfører seg ansvarlig. Venstre mener dette er kritikkverdig og kritisk.

Venstre mener derfor at nye etiske retningslinjer må bringes i samsvar med Norges folkerettslige forpliktelser, OECDs retningslinjer og FNs prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter. Dette vil ikke være en politisering av fondet – heller det motsatte. Det er å si at fondet skal forvaltes etter de verdier Norge faktisk har forpliktet seg til.

Jeg merker meg at flertallet i finanskomiteen – Arbeiderpartiet, FrP, Høyre og Senterpartiet – fastholder at fondet ikke skal brukes som virkemiddel for å oppnå andre politiske mål enn finansiell avkastning. Dette er en prinsipielt ryddig posisjon, hadde den bare vært konsistent, men det er den ikke – ikke nå og ikke tidligere.

Så lenge vi har etiske retningslinjer, så lenge vi har geografiske begrensninger, og så lenge vi har hyppige diskusjoner i Stortinget om det etiske regelverket og fondets investeringsunivers, er fondet ikke helt upolitisk. Vi kan like det eller ikke, men det er slik det er.

Da Russland invaderte Ukraina i 2022, trakk regjeringen oljefondet ut av Russland. Det var ikke Etikkrådet som rådet Norges Bank om det. Finansdepartementet instruerte Norges Bank. Det var en riktig beslutning, og Venstre støttet den, men det var et politisk vedtak. Spørsmålet er ikke om fondet er politisk, men når og etter hvilke kriterier.

Venstre registrerer at flertallet ikke ønsker å trekke de logiske konsekvensene av den praksisen de selv har etablert. Vi hadde ønsket oss mer konsistens.

Til slutt noen ord om Venstres forslag som vi står alene om: Vi foreslår at Statens fond i Tromsø kan gis adgang til å avsette en begrenset andel av kapitalen til investeringer i digitale aktiva – ikke som avkastningsstrategi, men for kompetanseoppbygging. Europeiske institusjoner gjør dette allerede. Den tsjekkiske sentralbanken opprettet en slik portefølje i 2025. Luxembourg har gjort tilsvarende. Digitale aktiva og den underliggende teknologien vil påvirke finansiell infrastruktur, betalingssystemer og regulering i mange år framover. Det er bedre at norsk offentlig forvaltning forstår disse markedene fra innsiden enn at vi møter dem mindre forberedt.

Statens pensjonsfond utland er også eksponert mot bitcoin og andre kryptoeiendeler, og det er økende. Derfor har Venstre foreslått at Norges Bank skal rapportere jevnlig og på egnet vis om SPUs indirekte eksponering mot bitcoin og andre kryptoeiendeler, herunder gjennom investeringer i selskaper som holder slike eiendeler på sine balanser. Det er et forslag som har fått støtte av SV og MDG. Det handler om å bygge kompetanse der utviklingen går. Det er liberalt, det er klokt, og det er ikke særlig kontroversielt sammenlignet med det meste av det vi har diskutert i dag.

Til slutt tar jeg opp det forslaget Venstre har alene i innstillingen.

Geir Pollestad (Sp) [17:54:01]: Senterpartiet er fornøgd med at det er brei politisk einigheit om hovudlinjene for Statens pensjonsfond, når det gjeld både bruk av midlar, prinsippa for investeringar og ikkje minst at fondet ikkje er eit næringspolitisk eller utanrikspolitisk reiskap. Det har vore halde fleire gode innlegg i debatten. Eg viser òg til dei merknadene i innstillinga som Senterpartiet er med på.

Når ein diskuterer Statens pensjonsfond, er det ofte meir støy og fleire forslag enn det er stemmer for forslaga som vil endra fondet. Det skjer ein kunnskapsbasert og gradvis utvikling av fondet. Det er ei utvikling som Senterpartiet støttar.

Stortingsmeldinga omtalar òg Statens pensjonsfond Noreg. Det er sånn at folketrygdfondet forvaltar òg Statens fond i Tromsø. Eg er glad eg hadde lupe då eg skulle finna omtalen av Statens fond i Tromsø. Det var ein stor seier for Senterpartiet då me sat i regjering og fekk etablert dette fondet med ein eigenkapital på 15 mrd. kr, som no er investert. Det kan mest verka som regjeringa og Arbeidarpartiet er litt flau over dette fondet som vi har i Tromsø. Men det er det ingen grunn til. Tvert imot bør ein vera stolt av det, og ein bør raskast mogleg følgja opp forslaget om å auka fondskapitalen frå 15 mrd. kr til 30 mrd. kr. Det har bidrege til å styrkja det finansielle miljøet i Tromsø, og det er ein del av Senterpartiet sin plan og ønskje om å utvikla heile Noreg.

Senterpartiet fremjar difor forslag om at fondskapitalen skal aukast frå 15 mrd. kr til 30 mrd. kr seinast 1. januar 2027. Me har òg i saka eit forslag om at eigenkapitalbevis kan fasast inn i referanseindeksen til Statens pensjonsfond Noreg frå 1. januar 2027. Med det tek eg opp Senterpartiets forslag.

Statsråd Jens Stoltenberg [17:56:41]: Det kan kalles hell at vi fant olje og gass på norsk kontinentalsokkel, men det er resultatet av politiske valg at vi har forvaltet inntektene fra den kontinentalsokkelen bedre enn andre land med tilsvarende inntekter fra naturressurser. Det var ikke bare Norge som på 1960-tallet fant olje og gass på kontinentalsokkelen i Nordsjøen. Også andre land i våre nærområder gjorde det samme. De har ikke greid å etablere store statlige investeringsfond. Det har Norge.

Det er mange grunner til det. Det er forskjell på landene. Det er forskjell på volumene av olje- og gass. Men én forskjell er at vi tidlig valgte å ha en stor statlig eierandel til ressursene gjennom direkte statlig eierskap, gjennom daværende Statoil, og vi valgte å ha et høyt skattenivå på oljeselskapene, men også i økonomien for øvrig, slik at når vi etter hvert begynte å få skatteinntekter, kunne vi spare dem og bygge opp et fond.

Jeg er glad for at det er bred tilslutning i Stortinget til det lovfestede finansielle formålet for pensjonsfondet og rammeverket for investeringene. Det er avgjørende for å sikre en god forvaltning av fondet, noe som nå bidrar, som nevnt av flere talere, til mer enn hver fjerde krone av alle statens utgifter.

Beslutningen om å ha en høy aksjeandel har vært svært lønnsomt for den norske staten, og dermed for hele Norge og Norges befolkning. Avkastningene vi har fått fra investeringene i de internasjonale finansmarkedene, er nå vesentlig høyere enn petroleumsinntektene.

At det har gått bra så langt med fondet, gir imidlertid ingen garanti framover. Vi må være forberedt på at fondet kan falle mye i verdi, og på at en slik nedgang ikke nødvendigvis etterfølges av en rask oppgang. Verden er mer urolig og mer uforutsigbar enn på mange tiår. Det påvirker også risikobildet for pensjonsfondet. Historien har vist at realavkastningen på en portefølje av aksjer og obligasjoner som i fondet, kan være svak over lange perioder.

Nettopp derfor må finanspolitikken være ansvarlig og langsiktig. Slik kan fondet også i framtiden bidra til stabilitet i økonomien og trygge velferden når det virkelig gjelder.

Fondets investeringsstrategi er basert på å spre investeringene for å redusere risiko. Det mener jeg fortsatt er den beste tilnærmingen i møte med økt usikkerhet i en mer urolig verden. For et fond av vår størrelse er det i praksis ingen steder å gjemme seg. Alle plasseringer innebærer risiko i større eller mindre grad.

I etterkant av Stortingets vedtak i november i fjor fastsatte regjeringen midlertidige etiske retningslinjer. Vi satte også ned et utvalg som skal gjennomgå rammeverket. Utvalget skal levere sin utredning innen 15. oktober. Mens gjennomgangen pågår, skal pensjonsfondet fortsatt forvaltes ansvarlig, basert på prinsipper og standarder bl.a. FN og OECD har fastsatt. Etikkrådet skal fortsatt overvåke fondets investeringer etter de samme etiske kriteriene som tidligere, og informere Norges Bank om selskaper som identifiseres. Norges Bank skal vurdere om slike selskaper skal følges opp i den ordinære eierskapsutøvelsen, som omfatter bl.a. dialog med selskapene, stemmegivning på generalforsamling og eventuelle nedsalg. Og vi skal selvsagt overholde våre folkerettslige forpliktelser.

Pensjonsfondet skal forvaltes innenfor ansvarlige, økonomiske og etiske rammer, men det er ikke et virkemiddel for å oppnå andre politiske mål enn inntekter til fellesskapet. Det er derfor fondet skal investeres til høyest mulig avkastning til en akseptabel risiko. Slik understøtter vi legitimiteten og legger til rette for at fondet kan komme både nåværende og framtidige generasjoner til gode.