Finn Krokeide (FrP) [13:58:48] (ordfører for saken): Jeg vil innledningsvis takke komiteen for et godt samarbeid om denne saken, en sak som gjelder Justis- og beredskapsdepartementets forslag om endring av reglene i straffeprosessloven for erstatning for uberettiget strafforfølging. Regjeringens lovendringsforslag går ut på å sette en øvre grense for statens objektive erstatningsansvar for dekning av økonomisk tap. Den foreslåtte beløpsgrensen vil gjelde for de tilfeller der vilkårene for nedsettelse eller bortfall av erstatning etter reglene i straffeprosessloven § 446 ikke er oppfylt. Regjeringens forslag er at den øvre grensen for statens objektive erstatningsansvar settes til 160 ganger folketrygdens grunnbeløp.

Proposisjonen inneholder også et forslag om endring av straffeprosessloven § 449, som går ut på at erstatningskrav etter straffeprosessloven kapittel 31 skal framsettes for statens sivilrettsforvaltning, der slike krav etter gjeldende rett framsettes for politiet.

Komiteen har delt seg i et flertall og et mindretall, hvor flertallet ikke støtter regjeringens forslag, men hvor mindretallet støtter regjeringens forslag. Dette legger jeg til grunn at representanter fra de enkelte partiene vil komme inn på i sine innlegg. Med det er jeg ferdig med saksordførers innledende redegjørelse om saken og går over til å redegjøre for Fremskrittspartiets standpunkt.

Fremskrittspartiet tilhører komitéflertallet som ikke støtter regjeringens forslag til lovendring, fordi lovforslaget går ut på en fundamental endring av reglene for statens objektive erstatningsansvar etter uberettiget strafforfølging, ved at det settes en øvre grense for statens erstatningsansvar. Denne fundamentale endringen er i proposisjonen utelukkende begrunnet med fiskale hensyn. Det vises til et økende omfang av høye erstatningskrav de senere år. Fremskrittspartiet mener dette ikke er en prinsipielt holdbar begrunnelse for å endre regelverket for statens erstatningsansvar der noen har vært utsatt for en strafforfølging det ikke var grunnlag for.

Fremskrittspartiets prinsipielle utgangspunkt er at den som utsettes for en strafforfølging det ikke var grunnlag for, ikke skal bære kostnadene av at staten har strafforfulgt vedkommende på sviktende grunnlag. Derfor bør staten ha et objektivt erstatningsansvar i disse tilfellene. Med dette utgangspunktet anses tap som følge av uberettiget strafforfølging som en kostnad ved rettshåndhevelsen, som skal bæres av samfunnet. Etter gjeldende rett er det også en vidtgående adgang til reduksjon eller bortfall av erstatning der den strafforfulgte på ulike måter har medvirket til den skaden som har oppstått.

Fremskrittspartiet mener det gjeldende regelverket, med utgangspunkt i objektivt erstatningsansvar og en modifikasjon av dette gjennom ansvar for egen medvirkning, er en godt balansert løsning for erstatning etter uberettiget strafforfølging. Vi vil derfor ikke stemme for regjeringens forslag om å sette en øvre grense for statens objektive erstatningsansvar.

June Trengereid Gruer (A) [14:02:03]: Noe av det fineste vi har i velferdsstaten, er en stat som tar ansvar, også når staten har gjort feil. Saken vi behandler i dag, er et fint eksempel på nettopp en slik ordning, men også på en ordning som går lenger. For den gir ikke kun erstatning for tapt arbeidsinntekt der staten på feilaktig grunnlag har strafforfulgt noen, den gir krav på tapt arbeidsinntekt så lenge saken ikke har ført til dom, også der det ikke har vært noe kritikkverdig i at staten har reist sak. Det er viktig.

Dette er en av de mest sjenerøse ordningene i verden. Den skal vi ta vare på, for det handler først og fremst om livsoppholdet til folk. Samtidig må vi anerkjenne at når det kommer over et visst beløp, stiller saken seg annerledes, også prinsipielt. For saker hvor det er snakk om hundrevis av millioner av kroner, og hvor staten hadde god grunn til å strafforfølge på grunn av mistanke om hvitvasking, innsideinformasjon eller annen dypt alvorlig økonomisk kriminalitet, har vi tatt et valg og sier at dersom man krever over 20,8 mill. kr i tapt inntekt, må man faktisk klare å vise at det har vært noe kritikkverdig i at staten har strafforfulgt en. Dette er ikke noe særegent, tvert imot er det hovedregelen for erstatning i Norge.

Slik vi diskuterer saken i dag, skulle man kanskje trodd at dette gjelder mange. Sannheten er at det gjelder knapt 1 pst., og hvor sakene som regel går til retten uansett fordi man må bevise hvor mye man har krav på. Da mener jeg og Arbeiderpartiet helt oppriktig at dersom det ikke var kritikkverdig at staten strafforfulgte noen, så er det rimelig å sette en øvre grense for bruk av fellesskapets midler. Dette er en prioritering vi tar med rak rygg.

Så ser jeg realiteten i innstillingen og forstår det slik at loven ikke ligger an til å få flertall. Subsidiært håper jeg derfor at partiene kan være med på å vedta forslaget til § 449 første ledd, som legger opp til at kravene om erstatning i disse sakene skal framlegges direkte for Statens sivilrettsforvaltning, og ikke for politiet. Dette ble ikke møtt med kritikk eller innvendinger i høringsrunden, og jeg håper partiene kan være med på det. Med det tar jeg opp forslagene til Arbeiderpartiet.

Mari Holm Lønseth (H) [14:05:02]: For Høyre er dette en prinsipiell sak. Vi støtter ikke regjeringens forslag om å sette en øvre beløpsgrense, og det er det flere grunner til.

Personer som er utsatt for urettmessig strafforfølging, kan få livet sitt fullstendig ødelagt. For eksempel kan saker om økonomisk kriminalitet pågå over veldig mange år. Personene som er under etterforskning, vil ofte være helt ute av stand til å gå tilbake til å få en relevant jobb, og kanskje vil de aldri få muligheten til å opparbeide seg inntekten de hadde før etterforskningen startet. Om det viser seg at de ikke har gjort noe galt, mener jeg at det faktisk er rett og rimelig at de får erstattet det reelle tapet de har hatt.

En generell erstatningsordning gjør det også lettere å få erstattet tapet, og politiet vil slippe å bruke tid på å gå i retten med spørsmål om erstatning på grunn av feil ved egen etterforskning. Med regjeringens forslag ville politiet også ha måttet bruke tid på å dokumentere i retten at de ikke nødvendigvis har gjort noe galt.

Jeg må også si at i gjennomgangen av veksten i ordningen som det er redegjort for i proposisjonen, er det lagt ved noen av utbetalingene knyttet til justismord, som ikke er omfattet av regjeringens forslag. Jeg synes det er spesielt å indirekte bruke størrelsen på disse kravene som et argument i den proposisjonen man har framlagt.

Så vil jeg kommentere noen av argumentene fra regjeringen. Det er helt riktig at 160 G er et høyt beløp, men jeg har vanskelig for å se at personer som har høye tap, har mindre berettigelse til å få dekket det. Det kan også stilles et spørsmål om hva som blir det neste hvor man skal begrense erstatning for tap til personer eller bedrifter. Skal det f.eks. bli en vurdering i framtiden hvis man får innløst en eiendom med veldig høy verdi?

Det er også riktig at politiet ikke har muligheten til å velge bort å etterforske kriminalitet, og at politiet kan risikere store erstatningskrav etter at en sak legges bort eller henlegges, men det kan heller ikke være et argument for at folk ikke får dekket tapene sine. Det kan vel så gjerne ha en nedkjølende effekt for politiet å gå inn i saker til personer med høye inntekter som har store ressurser, og som de kan frykte at også vil bruke mye tid og ressurser på å dokumentere etterforskningen uansett.

Til representanten Gruers innlegg vil jeg si: Det er vel ingen her som har antatt at dette gjelder veldig mange personer, sånn som det blir framstilt.

Jeg vil bare avslutningsvis si at dette en sak som jeg synes det virker som regjeringen har jobbet veldig raskt med. Jeg skulle ønske at regjeringen jobbet raskere med også andre saker som er viktige for å bekjempe kriminalitet.

Helt avslutningsvis vil Høyre også støtte det løse forslaget som Arbeiderpartiet har lagt fram, som knytter seg til statens sivilrettsforvaltning.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [14:08:12]: Innføring av en øvre beløpsgrense for å få sitt tap dekket gjennom denne særordningen utfordrer det rettspolitiske utgangspunktet om at uskyldige som har vært utsatt for urettmessig strafforfølgning, bør kompenseres for det de har vært utsatt for, og at staten står nærmere til å bære slike tap enn den enkelte som rammes. For Senterpartiet er derfor denne saken ikke helt enkel.

Samtidig viser utviklingen at hensynet til ordningens bærekraft gjør det nødvendig med en fornyet avveining. Senterpartiet merker seg forventningen om at politiets og myndighetenes økte innsats mot økonomisk kriminalitet vil føre til en økning i antall erstatningskrav og størrelsen på disse.

Når utviklingen har ført til at tapsbeløpene har økt markant, og der kravene er forventet å beløpe seg til flere hundre millioner kroner, er det opplagt en utfordring å videreføre gjeldende erstatningsordning på en bærekraftig måte. Senterpartiet mener at denne utviklingen trolig også påvirker den alminnelige rettsoppfatningen. Innføring av en øvre beløpsgrense i saker der det ikke er påvist feil eller skyld fra offentlige myndigheter er en avveining mot andre sentrale samfunnshensyn.

Selv om vi også kan være enig i deler av innvendingene mot forslaget, er ikke Senterpartiet enig i kritikken om at en øvre beløpsgrense vil avskjære skadelidte fra å få dekket hele inntektstapet. Påstanden om at lovforslaget vil gjøre det offentlige skadefritt i saker der kravet overstiger beløpsgrensen, er ikke helt presis, siden det overskytende tapet vil kunne bli dekket ved et sivilt erstatningssøksmål. Når det er sagt, vil jeg påpeke at det vil være uheldig dersom lovendringen medfører økte prosesskostnader for staten som en konsekvens av at det blir flere sivile søksmål.

Dersom kravshavere med sterke økonomiske muskler og rygg til å bære prosessrisiko velger å gå til sivilt søksmål, er det en fare for at vi bare forflytter statens utgifter.

Det er vanskelig å vurdere i hvilken grad det vil være innføring av en beløpsgrense, eller fraværet av dette, som i størst grad vil påvirke politiets og påtalemyndighetens eventuelle forsiktighet i å straffeforfølge økonomisk kriminalitet. Høringsrunden viste også uenighet om hvilken effekt innføring av en beløpsgrense vil ha i så måte.

Saker om økonomisk kriminalitet og bedrageri er ofte krevende å etterforske. Dersom etterforskningen ikke fører fram, kan staten påføres ansvar for svært store inntektstap. Senterpartiet mener det vil være skadelig dersom risikoen for enorme erstatningsbeløp fører til at politiet og påtalemyndigheten kan bli tilbakeholdende med å straffeforfølge slike saker. Når Senterpartiet har landet på at vi støtter proposisjonen, er det særlig med tanke på å unngå risikoen for at enorme erstatningskrav skal ha en nedkjølende effekt på den forsterkede innsatsen mot økonomisk kriminalitet.

Avslutningsvis vil jeg kort bemerke at Senterpartiet mener det er helt riktig å avgrense endringen slik at beløpsgrensen ikke skal gjelde der en domfelt blir frifunnet etter gjenåpning, eller der det tilkjennes erstatning for økonomisk tap som skyldes fullbyrdet straff som overstiger den straffen vedkommende blir idømt etter gjenåpning.

Senterpartiet vil stemme for Arbeiderpartiets løse forslag i saken.

Julie E. Stuestøl (MDG) [14:11:08]: Straff er statens sterkeste maktmiddel, og strafforfølgelse er et alvorlig inngrep i enkeltmenneskers liv. Det er derfor et grunnleggende prinsipp i den norske rettsstaten at det er staten som skal bære risikoen ved strafforfølgelse. Kjernen i denne saken er enkel: Vi kan ikke la hensynet til statens utgifter gå utover og foran rettssikkerheten til den enkelte.

Samtidig er det nettopp det regjeringens forslag i realiteten åpner for. Gjennom en maksgrense og endringer i erstatningsordningen flyttes risiko fra staten og over på enkeltmennesket. Det gjør denne saken prinsipielt svært viktig. Når det er begått en straffbar handling, skal den skyldige finnes og møtes med reaksjon, men det ligger også en risiko i dette for at uskyldige mennesker kan bli utsatt for en lang prosess, møtes med avhør, varetektsfengsling og potensiell straff, uten å ha gjort noe som helst galt.

Dagens erstatningsordning er et uttrykk for en erkjennelse av at belastningen ved å bli utsatt for en slik strafforfølgelse er betydelig. Det var også bakgrunnen for den grundige revisjonen i 2003. Reglene vi har i dag, er ikke tilfeldige. De er resultat av bevisste og veldig prinsipielle valg. Er man skyldig i en straffbar handling, skal man selvfølgelig bære konsekvensene av det selv, men når staten tar feil, er det staten som skal bære kostnaden. Det gjelder både tap som allerede påført, og tap den enkelte kan bli påført over tid som følge av strafforfølgelsen.

Regjeringens forslag rokker ved dette – ikke bare gjennom en konkret maksgrense, men ved å forskyve de grunnleggende prinsippene uten at det tas en skikkelig, grundig og tydelig prinsipiell diskusjon i forarbeidene om dette. Det skal ikke være slik at den som er utsatt for strafforfølgelse, må bevise at det er begått en feil for å få erstatning for det tapet de er påført. Det vil flytte risikoen bort fra staten og over på den enkelte. MDG mener dette er feil.

Vi har også merket oss bekymringen for at en erstatningsordning som vi har i dag, kan påvirke terskelen for å igangsette straffesaker, at høye erstatninger kan få konsekvenser for praksis. Dette argumentet mener MDG kan slå ut begge veier. Frykten for store erstatningsutbetalinger kan like gjerne føre til at man vegrer seg for å ta ut saker.

Uansett: Risikoen for feil er en iboende del av vårt rettssystem, og da handler det til syvende og sist om rettssikkerhet. Derfor må vi også holde fast ved det grunnleggende prinsippet: Når staten bruker sin sterkeste makt, er det også staten som skal bære risikoen.

Hans Edvard Askjer (KrF) [14:14:22]: Dette er i bunn og grunn en prinsippsak om rettferdighet og om tilliten til rettsstaten.

Regjeringen vil stramme inn ordningen for erstatning etter uberettiget strafforfølging og begrunner det bl.a. med økende utgifter. For Kristelig Folkeparti er det et urovekkende utgangspunkt. Rettssikkerhet kan ikke budsjetteres bort.

Reglene på dette området ble grundig gjennomgått i 2003. Konklusjonen den gang var klar: Den som utsettes for strafforfølging uten å bli dømt, skal som hovedregel få dekket sitt økonomiske tap og kunne få oppreisning for belastningen – ikke fordi det er billig, men fordi det er rett.

Regjeringens forslag bryter med dette. Det flytter risiko fra fellesskapet og over på enkeltmennesket. Det mener vi er feil. Strafforfølging er et av statens mest inngripende virkemidler. Det skjer i samfunnets interesse, og da er det også samfunnet som må bære kostnaden når det rammer feil. Alternativet er at den uskyldige blir sittende igjen med regningen for statens feil. Det er vanskelig å forsvare, både juridisk og moralsk.

Regjeringen har heller ikke klart å vise til en prinsipiell begrunnelse for å gå bort fra de hensynene Stortinget stilte seg bak i 2003. Tvert imot peker den konkrete saken departementet selv viser til, i motsatt retning: Når tiltaler bygger på feilvurderinger, er det staten som må ta konsekvensene.

Jeg vil understreke et poeng til: Flertallet mener det er urimelig å stille krav om at den enkelte skal bevise uaktsomhet hos politi eller påtalemyndighet for å få full erstatning. Det er i praksis å be folk dokumentere statens feil, samtidig som de nektes innsyn i de bevisene som kunne gjort det mulig, bl.a. gjennom bevisforbudet i tvisteloven § 22-6 a. Det er ikke bare strengt, det er urimelig.

Dette handler om hvor vi legger risikoen i rettsstaten. Kristelig Folkeparti mener svaret må være tydelig: Den skal ikke ligge hos den uskyldige. På den bakgrunn støtter vi flertallet og avviser regjeringens forslag.

Statsråd Astri Aas-Hansen [14:17:06]: Regjeringen foreslår å endre ordningen med erstatning etter strafforfølging ved at det ikke lenger skal gjelde et objektivt erstatningsansvar for staten når den strafforfulgte har et tap på over 160 G, det vil si over 20,8 mill. kr. Etter forslaget må staten ha utvist skyld for at den strafforfulgte skal få erstatning over beløpsgrensen. Beløpsgrensen gjelder ikke dersom en straffesak blir gjenåpnet og ender med frifinnelse eller lavere straff. Da vil det være en erstatning på objektivt grunnlag, uavhengig av kravets størrelse.

På andre samfunnsområder kreves det som hovedregel at staten har utvist skyld for å holdes erstatningsansvarlig. Ordningen med erstatning etter strafforfølging er et unntak fra dette. Ved at det i dag legges til grunn et objektivt ansvar i disse sakene, uavhengig av tapets størrelse, går vi lenger enn de fleste andre land i Europa og lenger enn det vi er forpliktet til internasjonalt.

Da ordningen med erstatning etter strafforfølging ble vedtatt, så man neppe for seg enkeltutbetalinger av den størrelsesorden vi innimellom ser i dag. Beløpsgrensen i regjeringens forslag er satt høyt og vil bare få virkning i ytterst få saker.

Slik regjeringen ser det, rokker ikke endringene her ved hovedformålet med ordningen, som er å rette opp skadelidtes omdømme og motvirke de uheldige sosiale virkningene forfølging kan ha, særlig i lys av at straff oftest rammer personer fra svakere og mer utsatte samfunnsgrupper.

Regjeringen mener at et objektivt ansvar for tap på inntil 160 G vil ivareta rettssikkerheten for strafforfulgte i Norge. Hvilke skyldkrav som skal legges til grunn for tap utover denne beløpsgrensen, mener jeg er et spørsmål om prioritering av fellesskapets midler.

Staten skal fortsatt ta ansvar for de økonomiske konsekvensene en strafforfølging kan ha for den enkelte, også etter det som er regjeringens forslag. Formålet med forslaget er dermed å avgrense mot de ytterst få tilfellene der det ikke er rimelig at staten bruker fellesskapets midler til å dekke svært høye økonomiske tap, uten at det vurderes om staten har utvist skyld.

Erik Hager (A) [14:29:02]: Arbeiderpartiet står fast på at mennesker som uberettiget blir utsatt for strafforfølging, skal ha et sterkt rettsvern og en reell mulighet til erstatning. Men vi må også tørre å diskutere hvilke prinsipper som skal gjelde når erstatningsbeløpene blir svært store. Vi snakker om beløp i hundremillionersklassen.

Forslaget vi behandler i dag, setter ikke et tak på erstatningen. Forslaget setter et tak på statens objektive ansvar. For krav på over 20 mill. kr, 20,8 mill. kr, vil det fortsatt være mulig å få full erstatning dersom det kan påvises at staten har handlet klanderverdig.

For Arbeiderpartiet handler dette om proporsjonalitet. Vi ønsker ikke en utvikling der enkelte erstatningsutbetalinger blir så store at det eventuelt begynner å påvirke hvordan politiet og påtalemyndigheten utøver sin rolle. Vi må sikre at politi og påtalemyndighet får gjøre jobben sin. Samfunnet skal kunne etterforske økonomisk kriminalitet, korrupsjon og andre alvorlige lovbrudd uten at frykten for gigantiske erstatningsutbetalinger blir en faktor i seg selv. Etterforskning i krevende økonomiske saker er ikke en oppgave staten kan velge bort.

Likhet for loven innebærer også at loven må virke likt for alle. Derfor mener Arbeiderpartiet at regjeringens forslag representerer en rimelig balanse mellom rettssikkerhet for den enkelte og ansvarlig forvaltning av fellesskapets penger.

Finn Krokeide (FrP) [14:30:53]: Da vil jeg som saksordfører innledningsvis takke for debatten. Jeg mener debatten har illustrert de kryssende hensyn som gjør seg gjeldende her, og hvordan de forskjellige partiene har vektlagt disse på ulik måte.

Jeg vil gi en kort stemmeforklaring, for Fremskrittspartiet vil, som jeg redegjorde for i mitt første innlegg, stemme for komitéinnstillingen i denne saken. Vi vil også stemme for det løse forslaget i saken, som går ut på en endring av straffeprosessloven § 449 første ledd.

June Trengereid Gruer (A) [14:31:43]: Jeg vil bare oppklare noen påstander som er kommet i debatten. For det første føler jeg at det var en del spekulering om hvor ordningen var på vei, og for det andre er det ikke politiet som fremmer sakene for retten, det er Regjeringsadvokaten.

Det er godt å se at det nå ligger an til flertall, at man subsidiært støtter forslaget, for da får vi iallfall spart politiet enda mer.