Ruth Mariann Hop (A) [13:27:11]: Jeg vil begynne med å takke komiteen for et godt samarbeid også i denne saken.

Det vi diskuterer i dag, er om vi skal innføre en kompensasjonsordning for CO₂-avgift for bedrifter som ikke har reell mulighet til å omstille seg bort fra fossile energikilder, eller der dette blir veldig dyrt. Forslagsstillerne peker på utfordringer knyttet til manglende tilgang på alternative energikilder, herunder nettkapasitet, eller at omstillingen vil bli for kostbar.

Arbeiderpartiet vil i denne saken understreke at CO₂-avgiften er et av de viktigste og mest langsiktige virkemidlene i norsk klimapolitikk. Avgiften bygger på prinsippet om at forurenser betaler, og er et sentralt verktøy for å redusere utslipp, stimulere til teknologisk utvikling og legge til rette for omstilling i næringslivet. Denne politikken er forankret i et bredt flertall i Stortinget og gir forutsigbare rammer for næringslivet over tid.

Samtidig erkjenner Arbeiderpartiet at omstillingen kan være krevende for enkelte virksomheter. I deler av landet er det i dag utfordringer knyttet til nettkapasitet, og for noen bedrifter er alternative løsninger enten ikke tilgjengelige eller fortsatt for kostbare. Dette er reelle utfordringer som vi må ta på alvor.

Arbeiderpartiet mener likevel at en generell kompensasjonsordning for CO₂-avgiften for virksomheter med begrensede omstillingsmuligheter ikke er riktig virkemiddel. En slik ordning vil kunne svekke insentivene til utslippsreduksjoner og undergrave hovedformålet med avgiften. Risikoen er at nødvendige omstillinger utsettes, og at utviklingen av nye løsninger bremses.

I stedet mener Arbeiderpartiet det er viktig å videreføre en aktiv nærings- og klimapolitikk som kombinerer tydelige og forutsigbare rammebetingelser med målrettede tiltak. Regjeringen arbeider allerede med å styrke energiinfrastrukturen og legge til rette for raskere nettutbygging og bedre utnyttelse av eksisterende kapasitet. Videre bidrar virkemiddelapparatet, bl.a. gjennom Enova, til å redusere risiko og kostnader i tidlige faser av teknologiutvikling og omstilling.

Arbeiderpartiet vil understreke at statens rolle ikke er å overta den økonomiske risikoen som ligger i næringsvirksomhet. Permanente kompensasjonsordninger kan svekke omstillingstakten og gjøre det vanskeligere å nå de klimamålene Stortinget har sluttet seg til.

På denne bakgrunn støtter ikke Arbeiderpartiet forslaget om en generell kompensasjonsordning for CO₂-avgiften og viser til at regjeringen allerede fører en politikk som både tar hensyn til næringslivets utfordringer og sikrer nødvendig framdrift i klimaarbeidet.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [13:30:19]: Saken vi debatterer, er et tydelig eksempel på hvordan en stadig mer inngripende og symboltung klimapolitikk skaper uforutsigbare og urimelige rammevilkår for norsk næringsliv. Behovet for regelverk som er forutsigbart, rettferdig og ikke minst fornuftig og tilpasset næringslivets virkelighet, er viktig for vekst og utvikling.

Norske bedrifter rammes i økende grad av kompliserte støtteordninger, detaljerte klimakrav og skiftende regulatoriske rammer, som gjør det krevende å operere langsiktig og ansvarlig. Klimapolitikken er i for stor grad utformet uten tilstrekkelig hensyn til praktiske konsekvenser, både for gjennomførbarhet, for verdiskaping og arbeidsplasser.

Fremskrittspartiet vil advare mot en utvikling der politiske mål om utslippsreduksjoner fører til et stadig mer uoversiktlig regelverk og økt detaljstyring. Dette skaper ikke bare ineffektiv ressursbruk, men også en situasjon der lovlydige aktører risikerer store økonomiske tap som følge av regelverksfeil eller etterfølgende tolkninger fra myndighetene.

Det er uakseptabelt at staten gjennom en kombinasjon av for ambisiøse og urealistiske klimamål og for dårlig krafttilgang, bidrar til å sette bedrifter i en uholdbar situasjon. I praksis kreves de å delta i det grønne skiftet, men de har ikke mulighet til det på grunn av mangel på kraft og nett, og for dette straffes de med avgifter. En slik politikk undergraver både tilliten til myndighetene, utviklingsmulighetene og viljen til å investere i Norge.

Fremskrittspartiet mener det er uforståelig at CO₂-avgiftene trappes opp, samtidig som tilgangen til alternative energibærere, som elektrisitet, biogass og andre lavutslippsløsninger er utilstrekkelig for mange virksomheter enten på grunn av manglende nettkapasitet, infrastruktur, teknologiske flaskehalser eller uforholdsmessig høye omstillingskostnader.

En bærekraftig klimapolitikk må være teknologinøytral, realistisk, forutsigbar og ikke minst økonomisk ansvarlig. Dagens utvikling peker i motsatt retning, med stadig flere særkrav, særordninger og økende risiko for næringslivet. Fremskrittspartiet mener derfor det er nødvendig med en grundig opprydning i klimarelaterte krav, støtte- og reguleringsordninger med mål om å realitetsorientere målene, redusere kompleksiteten, redusere kostnadene og sikre at bedriftene gis rom for utvikling og styrking av konkurransekraft.

Klimapolitikken må ikke utvikle seg til et system som skaper større økonomisk risiko enn miljøgevinst, og staten må ta ansvar for konsekvensene av eget regelverk. Norge trenger et tydelig skifte i næringspolitikken, bort fra byråkrati og detaljregulering, og over til enklere regler, lavere skatter og avgifter og større handlingsrom for bedriftene. Dette er avgjørende for å sikre arbeidsplasser og verdiskaping i hele landet.

– Så vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag, og jeg vil varsle at vi stemmer subsidiært for forslag nr. 5.

Geir Inge Lien (Sp) [13:33:45]: Dette handlar eigentleg om noko ganske enkelt – vi kan ikkje straffe bedrifter for ikkje å gjere noko dei faktisk ikkje har moglegheit til å gjerne noko med. Det er bakgrunnen for at Senterpartiet tok initiativet til dette representantforslaget.

Vi ser stadig fleire bedrifter vert pressa frå fleire kantar samtidig. CO₂-avgifta aukar, men krafta, nettet og alternativa dei treng for å omstille seg, er ikkje på plass. Då meiner eg det er på tide at vi stiller eit heilt grunnleggjande spørsmål: Er dette rettferdig?

Vi snakkar mykje om omstilling i denne salen. Det skal vi òg gjere. Norsk næringsliv skal kutte utslepp og ta del i det grøne skiftet. Men omstilling kan ikkje svekkje norske bedrifters konkurransekraft, og det må vere mogleg i praksis, ikkje berre på papiret.

Rundt omkring i landet finst det bedrifter som ønskjer å leggje om drifta. Dei vil investere, dei vil kutte utslepp, men dei får beskjed om at det ikkje finst nettkapasitet. Dei får ikkje krafta dei treng, elles er kostnadene så store at det ikkje er realistisk å gjennomføre tiltaka på kort sikt.

Likevel kjem avgiftene. Vartdal Plast og Hofseth i Møre og Romsdal er gode eksempel på dette. Bedriftene kan få ei avgiftsbelasting i titals millionar-klassen årleg og dei komande åra samtidig som dei manglar tilgang på straum. Det gjer det umogleg å elektrifisere produksjonen. Det er ikkje fordi dei ikkje vil omstille seg, det er fordi infrastrukturen ikkje er på plass. Senterpartiet føreslår ikkje å fjerne CO₂-avgifta, vi føreslår heller ikkje eit generelt fritak. Det vi ber om, er at regjeringa kjem tilbake med ei ordning for dei bedriftene som ikkje har ei reell moglegheit til omstilling i dag anten fordi krafta manglar, nettet er fullt eller kostnadene er urimelege for å byggje ut kapasitet og nett.

Forslaget er både moderat og ansvarleg. Det er difor overraskande at ikkje Høgre i alle fall vert med på å stemme for dette, det som skal vere eit næringsparti. For Senterpartiet handlar dette om meir enn avgifter, det handlar om arbeidsplassar, om lokalsamfunn og om industri som ein skal byggje opp gjennom generasjonar.

Klimapolitikken må ha legitimitet blant folk. Då må ein også oppleve han som rettferdig og mogleg å gjennomføre i praksis. Det vert ikkje gjort med slike verkemiddel som er her i dag.

– Dermed tek eg opp forslaget Senterpartiet har saman med andre.

Harry Valderhaug (KrF) [13:36:59]: KrF er for det grøne skiftet. Vi trur på omstilling, vi vil ha lågare utslepp, og vi meiner næringslivet er ein stor del av løysinga. Men omstilling føreset at det faktisk er mogleg. Eit eksempel som også var nemnt av førre talar, er Vartdal Plast på Sunnmøre. Det er ei over 60 år gamal bedrift, ei veldriven bedrift med engasjerte eigarar og lokale samfunnsbyggjarar. Dei vil gjerne leggje om produksjonen bort frå fossile energiberarar. Dei har planar, og dei har vilje. Det dei ikkje har, er tilgang på nok straum. Nettet er fullt. Alternativa er utilstrekkelege, og mens dei står klare og ventar, trappar staten CO₂-avgifta opp – kvart år. Det er ikkje god klimapolitikk. Det er straff for noko bedrifter ikkje har kontroll over.

Prinsippet om at forureinar betalar, er rett, men det føreset at forureinar faktisk har eit val. Når staten ikkje har bygd ut nettet, ikkje sørgt for kapasitet, ikkje tilgjengeleggjort alternativ, er det ikkje er bedrifta som sviktar. Då er det staten som sviktar bedrifta.

Regjeringa svarer at Enova finst, at handlingsplanen for nettutbygging er på plass, og at biobrensel kan brukast i mellomtida. Det er gode ord, men for Vartdal Plast og andre bedrifter i same situasjon er det ikkje nok. Dei treng straum no. Dei har ikkje tid til å vente på at politikken tek igjen verkelegheita.

Difor er vi med på å be regjeringa innan våren 2027 kome tilbake med forslag om kompensasjon for CO₂-avgift for bedrifter som ikkje har reelle høve til omstilling. Det handlar ikkje om å undergrave klimapolitikken. Det handlar om rimelegheit. Ein kan ikkje krevje av folk noko som praktisk talt er umogleg, og deretter sende rekninga.

Eg har ei klar oppfordring til regjeringa om å byggje ut straumnettet, gjere det raskare og gjere det kraftigare, og prioritere det. Den beste løysinga er ikkje kompensasjon. Den beste løysinga er at bedriftene faktisk får evne til å gjennomføre dei kutta som er tenkt, og det næringsaktørane ønskjer.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [13:39:54]: Prising av utslipp er det viktigste virkemidlet i norsk klimapolitikk. Prisen gir bedrifter insentiv til å gjennomføre utslippsreduserende tiltak, og forurenser betaler for skadene sine. En riktig fastsatt pris skal speile kostnadene utslippene påfører samfunnet, og gjøre det mindre lønnsomt å forurense. Avgifter og kvoter bidrar på den måten til å vri forbruket mot varer og tjenester med lavere utslipp.

Det finnes flere mulige løsninger for å redusere utslipp, som elektrifisering, bruk av biobrensel, bruk av hydrogen og karbonfangst og -lagring. CO2-avgiften gir også insentiv til å forbedre og effektivisere prosesser og rutiner, som å redusere varmetap og øke energigjenvinning, utvikle nye løsninger og arbeide for å gjøre eksisterende løsninger billigere eller mer tilgjengelige. Flere mulige løsninger gjør det samtidig vanskelig å vurdere om en virksomhet i praksis har mulighet til å omstille seg.

Regjeringen arbeider med å utbedre kapasitetsutfordringen i energinettet. Nettselskapene har plikt til å tilknytte alle som ønsker det. Dersom det ikke er plass i nettet, skal nettselskapene uten ugrunnet opphold utrede, søke konsesjon og bygge nødvendige anlegg for å kunne tilknytte kunden. I dag er det mange som har bedt om ny eller økt kapasitet i nettet, og forespurt kapasitet overstiger ledig kapasitet mange steder. Regjeringen la våren 2023 fram en handlingsplan for raskere nettutbygging og bedre utnyttelse av nettet. Regjeringen har satt i verk mange tiltak som skal bidra til å korte ned tidsbruken i myndighetsbehandlingen av søknader om konsesjon, mer effektive tilknytningsprosesser og bedre utnyttelse av strømnettet.

Grønn omstilling kan være krevende for deler av næringslivet, særlig der ny teknologi er umoden, kostbar eller lite tilgjengelig. Regjeringen fører derfor en politikk der langsiktige rammevilkår som prising kombineres med målrettede og tidsavgrensede støtteordninger, f.eks. gjennom Enova.

Jeg mener at en generell kompensasjonsordning for virksomheter som blir vurdert å ha begrensede muligheter til omstilling, vil sende et uheldig signal om å gå bort fra prinsippet om at forurenser betaler. En slik ordning vil svekke insentivene til omstilling i næringslivet og kan gjøre det vanskeligere å nå klimaforpliktelsene våre. Den kan også skape insentiver til å sitte og vente i stedet for faktisk å bestille det strømnettet man kommer til å trenge i framtiden, eller den teknologien man har behov for for å omstille seg og klare å kutte utslippene sine.

Derfor mener jeg også at det å bygge mer nett raskere, fortsette å støtte teknologiutvikling – støtte til omstilling – er den riktigste veien å gå for å sørge for at vi både kutter utslipp og samtidig klarer å skape jobber og verdier rundt omkring i hele landet.

Trond Giske (A) [13:49:43]: Dette er flere debatter på én gang. Én ting er strøm og tilgangen på den, og der tror jeg vi er nødt til å gjøre noe. Vi er nødt til å gjøre noe med køordningen for hvem som skal få strøm. Det er ikke sikkert vi bare skal ha først til mølla, men også se på samfunnsnytte, sysselsetting, verdiskaping osv. Men, som statsråden sier, er det et annet departement, og sånn sett egentlig også en annen debatt.

Det jeg tok ordet for, er disse mindretallsforslagene. Fremskrittspartiet skal ikke bare fjerne særnorske klimakrav, men de skal generelt redusere norske klimamål for å ivareta norsk næringslivs konkurransekraft, og Senterpartiet, Rødt og Kristelig Folkeparti skal ikke bare ha en kompensasjon for dem som skal omstille seg bort fra fossile energibærere, men en generell kompensasjon der omstillingen vil være for kostbar.

Én ting er der du må fortsette å drive, og det ikke er mulig å omstille seg ennå på grunn av teknologiske barrierer. Fiskefartøy er et sånt område, kraftkrevende industri for CO₂-kompensasjon og flere slike ordninger. Det kan ikke være sånn at absolutt all CO₂-utslipp som ikke blir omstilt, skal kompenseres. Da er hele hensikten med CO₂-avgiften borte, for poenget er at man skal omstille seg bort fra fossile utslipp og over på andre områder. Noen ganger kan det være innenfor en bedrift fordi en finner ny teknologi. Andre ganger kan det hende at virksomheten må opphøre fordi den er uforenlig med klimamålene våre, fordi det rett og slett er andre muligheter som presser seg fram for å berge klimaet og for å være konkurransedyktig. Verdiskaping og konkurranseevne må til sjuende og sist bygge på det som kommer til å være framtidens internasjonale reguleringer. Det er kanskje en fordel for norsk næringsliv å være et lite hestehode foran.

Hvis vi tviholder på gammel teknologi for såkalt å bevare konkurransekraft, kan det gå virkelig dårlig. På 1980-tallet var Kodak suverene innenfor foto, de hadde 90 pst. av markedet, de hadde 145 000 ansatte og de hadde 13 mrd. kr i omsetning. 20 år etter var de konkurs, og det på tross av at Kodak faktisk fant opp det første digitale kameraet på 1970-tallet. Men de fant ut at nei, de måttet holde igjen, for de hadde jo allerede en etablert konkurranse for vanlig analog film. Det viste seg å være en fryktelig dårlig strategi. Det er mulig at de spurte sine lokale myndigheter om kompensasjon og skattelette for å bedre sin konkurransekraft. I enden gikk det fullstendig galt. Hvis en tviholder på gammel teknologi for å være såkalt konkurransekraftige, kommer en til sjuende og sist til å tape all konkurransekraft, og derfor er tilnærmingen regjeringen har – pragmatisk inn mot enkeltbedrifter og pragmatisk inn imot enkeltnæringer, men samtidig fast på at det må omstilling til – den helt korrekte også for næringslivets konkurransekraft.

Geir Inge Lien (Sp) [13:52:57]: For det første er det næring. Eit sterkt Noreg krev sterkt næringsliv i heile landet. Men i dag møter mange bedrifter rammevilkår som gjer det vanskeleg å skape arbeidsplassar, ikkje lettare.

Lat meg nemne eit konkret eksempel som eg har nemnt før i dag, Vartdal Plast. Dette er ei hjørnesteinsbedrift som i generasjonar har levert emballasje som er heilt avgjerande for norsk fiskerinæring og dermed òg for norsk eksport. Dei produserer nødvendige produkt som sikrar kvalitet, matsikkerheit og sporbarheit. Likevel rammast dei no av ei avgjerd som ikkje skil mellom miljøskadeleg eingongsplast og nødvendig emballasje som kan gjenvinnast og inngå i sirkulære system.

Det er meir skuffande at Høgre ikkje støttar våre forslag for å rette opp i dette. Vi føreslår ikkje å fjerne miljøpolitikken. Vi føreslår å gjere han smartare og meir treffsikker og sørgje for at norske arbeidsplassar ikkje vert svekte av dårleg utforma ordningar. Slik avgiftene er innretta i dag, er det i realiteten ein skatt, ein skatt på norsk industri, ein skatt på norske arbeidsplassar, ein skatt som gjev utanlandske aktørar eit konkurransefortrinn og til og med andre norske bedrifter. Det er verken ein god næringspolitikk eller ein god miljøpolitikk.

For det andre er det beredskap. Beredskap handlar også om evna til å produsere det vi treng i Noreg i framtida og i krisetid. Når vi svekkjer norsk industri, svekkjer vi òg vår eigen beredskap. Bedrifter som Vartdal Plast er ein del av industristrukturen som held verdikjeda vår i gang. Dei leverer produkt som fiskerinæringa er heilt avhengig av. Difor må vi byggje opp igjen beredskapslager og slik sikre matberedskap og sørgje for at kraftberedskap toler både uvêr og uføreseielegheit. Eit land som ikkje produserer nok, står sjølv svakare når krisa kjem.

Næring og beredskap heng tett i hop. Når vi legg byrder på bedrifter som Vartdal Plast, legg vi samtidig byrder på fiskerinæringa, på eksporten og på lokalsamfunn som er heilt avhengige av arbeidsplassane. I Senterpartiet vil vi byggje eit Noreg som står støtt. Vi må ha sterke lokalsamfunn, eit konkurransedyktig næringsliv og ein beredskap som faktisk fungerer. Vi ønskjer å byggje ut infrastrukturen. Vi skal stå i hop om nett og nettkapasitet, men før den tida, når ikkje det er på plass, kan vi ikkje slå føtene under bedriftene våre som ikkje har tilgang på straum.