Silje Hjemdal (FrP) [12:55:24] (ordfører for saken): Representantforslaget omhandler å avvikle anbudssystemet i institusjonsbarnevernet, gjennom en forpliktende plan for utfasing av kommersielle aktører og en organisering der eierskap og drift skjer i offentlig regi eller gjennom langsiktig samarbeid med ideelle aktører. I den forbindelse viser jeg til dokumentet og innstillingen for en nærmere redegjørelse av representantenes forslag.

Komiteen inviterte til en skriftlig høring, der vi mottok to høringsuttalelser innen fristen. Representantforslaget er også forelagt Barne- og familiedepartementet for uttalelse, og det ligger ved et svarbrev fra statsråd Lene Vågslid i saken. Komiteens flertall, alle unntatt SV, er tydelig på at spørsmål om kapasitet, kvalitet, kompetanse og riktig sammensetning av aktører i barnevernet selvfølgelig er sentrale temaer i den løpende utviklingen av tjenestene. Det avgjørende er imidlertid at barn og unge som har behov for institusjonsplass, får et trygt, stabilt og faglig forsvarlig tilbud, tilpasset den enkeltes behov. Derfor viser også flertallet til at det tidligere har vært behandlet et svært likt forslag av Stortinget, som heller ikke den gangen fikk tilslutning i komiteen eller i plenum. Videre viser også flertallet til at man legger til grunn at arbeidet med å videreutvikle institusjonsbarnevernet fortsatt må bygge på hensynet til kvalitet i tilbudet, god ressursbruk og ikke minst – det kanskje aller, aller viktigste – barnets beste og barnets behov.

Fremskrittspartiet ønsker å understreke igjen og spesielt at vi mener at barn i barnevernet har ulike og sammensatte behov, og derfor må tilbudet tilpasses barnet, ikke systemet. FrP og et flertall i komiteen understreker derfor også i saken at det er kvaliteten og hjelpen i tilbudet som er avgjørende, ikke hvem som tilbyr dette tilbudet. Vi har sett resultatet av en avvikling av anbudssystemet tidligere. Det medførte en rekke brudd på bistandsplikten i norsk barnevern. Det ble en katastrofe landet rundt. Jeg håper ingen snur og støtter et forslag som igjen vil bety en krise for norsk barnevern.

Benjamin Jakobsen (A) [12:58:41]: Det er fellesskapets ansvar å beskytte utsatte barn, som vi har hørt fra denne talerstolen mange ganger. Derfor vil jeg starte med å takke forslagsstillerne for å sette søkelyset på anbudssystemet i institusjonsbarnevernet, for det er et paradoks at en tjeneste som skal være preget av trygghet og forutsigbarhet, i så stor grad preges av enkeltkjøp og anbud. Barn som bor på institusjon, har ofte opplevd mye uro og mange brudd i livet. Da må vi organisere tjenestene på en måte som gir mer stabilitet, ikke mindre. Arbeiderpartiet deler derfor bekymringen som løftes fram i forslaget.

Samtidig kommer vi ikke til å støtte forslaget i dag. Det er ikke fordi vi ikke anerkjenner utfordringene, men fordi vi mener problemet må løses på en måte som gjør at vi ikke ender opp med å skape nye problemer. Vi må klare å redusere bruken av anbud samtidig som vi sikrer stabilitet i tilbudet for de barna som trenger det mest. En av de største utfordringene i institusjonsbarnevernet har vært mangel på stabilitet og forutsigbarhet. Derfor er det positivt at vi nå ser resultater av arbeidet som er gjort. Antall brudd på bistandsplikten er kraftig redusert, og flere barn får den hjelpen de trenger, når de trenger den. Arbeiderparti-regjeringen jobber målrettet med å styrke grunnkapasiteten i institusjonsbarnevernet. Siden 2021 har grunnkapasiteten økt med 14 pst. Nå jobber vi aktivt med å konvertere flere enkeltkjøp til mer langsiktige avtaler. I sum vil dette gi mer trygghet og stabilitet for barna på institusjon.

Det betyr likevel ikke at utfordringene er løst. Flere barn som kommer til institusjon i dag, har mer sammensatte og komplekse behov enn tidligere. Det stiller større krav til kapasitet, kompetanse og kvalitet i tjenestene våre. Derfor må vi fortsette arbeidet med Kvalitetsløftet i barnevernet. Vi må bygge sterke fagmiljøer, sikre tilstrekkelig kapasitet og legge til rette for mer stabile rammer for barna som trenger institusjonsplass. Jeg er ikke i tvil om at forslagsstillerne har de beste intensjonene med dette forslaget, men vi er bekymret for de konsekvensene en så fundamental omlegging vil kunne ha for barna i institusjonsbarnevernet. Vi gjør nå store endringer i institusjonsbarnevernet. Endringer som vil redusere bruken av anbud og gi mer forutsigbarhet for barna våre. Da mener vi det er viktig at vi får gjøre disse endringene nå, før vi legger dem til side og erstatter det med nok en omorganisering, nok en omveltning.

Selv om de fleste i denne salen kjenner på en sterk utålmodighet – noe den forrige saken var et godt eksempel på – kan vi ikke miste av syne hva som er vår viktigste oppgave. Vår jobb er å sikre at alle barn som trenger hjelp fra barnevernet, møter en tjeneste som er trygg, stabil og ikke minst forutsigbar.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [13:01:52]: Institusjonsbarnevernet i Norge står jo i en kapasitetskrise. Akkurat nå brytes statens bistandsplikt ganske systematisk. Det er barn som trenger akutt omsorg, og som blir stående uten det tilbudet som de har krav på. I Høyre er vi helt krystallklare: Vi må ta i bruk hele samfunnets samlede kapasitet for å løse de store velferdsoppgavene. Det viktigste i barnevernet er barnets behov og at kvaliteten på omsorgen er høy, ikke hvem som eier sengen barnet sover i.

Arbeiderpartiet og Støre-regjeringen, først med også Senterpartiet i regjering, må ta ansvar for det som skjedde i starten av deres regjeringstid. Man nedsatte et avkommersialiseringsutvalg, og man lot særlig Rødt og SV, men jeg vil også si Senterpartiet, få veldig stort gjennomslag for å fase ut private aktører. Det hadde store virkninger. Forsøkene har så langt kostet opp mot en halv milliard fordi det ble en dramatisk økning i kapasitetsutfordringene, med for få plasser. Man hadde ingen plan for å erstatte de plassene man faktisk bare takket nei til. Det er en uforutsigbar styring, der staten først sier opp avtaler, men så kommer løpende etterpå fordi man ser at det er et behov for at flere får muligheten til å bidra til å skape trygge plasser for barn i barnevernet. Det er ikke bare elendig økonomistyring, det er et svik mot barna. Jeg snakket på den tiden med mange ansatte i lokalt barnevern som var kjempefortvilet. De hadde ingen steder, ingen trygge senger, å sende de barna som trengte et sted å bo, fordi ideologi hadde styrt regjeringen fullstendig, og man sa nei takk til privat kapasitet. Man trenger ikke bare å ta Høyres ord for dette. Riksrevisjonens knusende rapport, Dokument 3:10 for 2024−2025, slår også fast kritikken mot regjeringens barnevernspolitikk.

Barn i barnevernet har ulike og sammensatte behov. Derfor må tilbudet tilpasses barnet og ikke systemet. Et mangfold av plasser levert både av offentlige, ideelle og private aktører gir større kapasitet, flere valgmuligheter og bedre treffsikkerhet. Anbud er heller ikke et skjellsord. Bruker man anbud riktig, er det et viktig verktøy for å sikre kvalitet, for å sikre mangfold og for veldig god bruk av fellesskapets ressurser. Man kan også stille tydelige krav til innovasjon, og man kan være opptatt av å bruke anbudene til å få igjen mye kvalitet. Når venstresiden alltid setter ideologi foran kvalitet, er det de mest sårbare barna som betaler den prisen. Høyre vil alltid velge barna først.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [13:05:09]: Jeg vil begynne med å takke forslagsstillerne bak representantforslaget for å sette dette på dagsordenen.

Jeg tror ikke noen barn som flytter inn på en barnevernsinstitusjon, spør hvem som vant anbudet. De spør om de er trygge, om de voksne blir værende, og om dette stedet endelig kan bli et hjem. Det er nettopp derfor denne saken er så viktig, for når samfunnet overtar omsorgen for et barn, påtar vi oss et av de største ansvarsområdene et fellesskap kan ha. Da må barns beste være styrende for alle de beslutningene vi tar – ikke markedslogikk, ikke konkurranseutsetting, ikke profitt. SV mener derfor at tiden er inne for å avvikle anbudssystemet i institusjonsbarnevernet.

Noen sier de er bekymret for at barnevernet skal gjennom en ny omorganisering, men til dem vil jeg si: Hva med de barna som er en del av et system som svikter dem hver eneste dag, barn som er i konstant omstilling, med stadig store endringer, omveltninger og usikkerhet hver eneste dag?

Barnevernet har et helt spesielt samfunnsoppdrag. Det skal hjelpe barn og unge som har opplevd omsorgssvikt, vold, rusproblemer, psykiske utfordringer, eller andre belastninger som ingen barn skal måtte stå i alene. Disse barna trenger rett hjelp til rett tid, men de trenger også noe mer: trygghet, stabilitet, kontinuitet og ikke minst stabile relasjoner.

Gang på gang viser erfaringene fra barnevernet at det som hjelper barn best, er voksne som faktisk blir værende. Barn som har opplevd svik, trenger ikke flere kontrakter. De trenger stabile voksne. Derfor mener SV at omsorg ikke skal organiseres som et marked.

La meg være tydelig: Problemet er ikke de ansatte som hver dag gjør en uvurderlig innsats for disse barna. Problemet er et system som gjør omsorg til en vare som kan konkurranseutsettes gjennom anbud. Fellesskapets penger skal gå til fellesskapets formål.

SV ønsker derfor at hver krone som bevilges til barnevernet, skal komme barna til gode gjennom flere ansatte, høyere kvalitet, bedre oppfølging og mer stabile tilbud – ikke gjennom overskudd til kommersielle eiere. Dette handler ikke om å skape uro eller å gjennomføre en brå omlegging. Det handler om å ta ansvar for en planmessig og trygg overgang til et barnevern der eierskap og drift er offentlig eller ideell. For de fleste av oss er et anbud en kontrakt. For et barn i barnevernet kan et anbud bety at relasjonene brytes og trygghet forsvinner.

Jeg tar herved opp SVs forslag.

Remi Sølvberg (R) [13:08:29]: Det er fellesskapets ansvar å beskytte utsatte barn og sørge for at alle barn vokser opp i trygge omgivelser og får hjelp i tråd med sine behov.

Barnevernet må styres etter barnekonvensjonens prinsipp om barnets beste, ikke etter markedsprinsipper. La meg sitere det Fellesorganisasjonen skriver i sitt høringssvar:

«Barnets beste krever kontinuitet, stabilitet og fagutvikling, noe som er vanskelig å sikre gjennom kortsiktige kontrakter og markedslogikk. Omsorg for barn er et offentlig ansvar, og staten må ta en tydeligere rolle for å sikre kapasitet og styrke beredskapen. Ideelle aktører kan inngå som et supplement til den offentlige grunnkapasiteten i institusjonsbarnevernet gjennom langsiktige og forutsigbare avtaler, mens bruken av kommersielle aktører gjennom anbud og dyre enkeltkjøp må avvikles for å sikre kvalitet, kontinuitet og barnets beste. Barn skal ikke være gjenstand for konkurranseutsetting, og offentlige midler skal brukes til å styrke tjenestene. Det vil gi tryggere arbeidsplasser, bedre kompetanseutvikling og mindre turnover samtidig som det gir barn et mer stabilt omsorgstilbud. Det er på tide å legge en plan for hvordan man kan gå bort fra dagens bruk av anbud.»

Jeg kunne ikke vært mer enig. Vi kan ikke la samfunnet overlate omsorgen for de mest sårbare barna og ungdommene til profittsøkende selskaper. Selv om jeg dessverre ikke er overrasket, er jeg skuffet over at vi ikke kan stå sammen om dette på venstresiden, mot et system som belønner profittsøkende selskaper på sårbare barns bekostning. Det er lett å kjøpe det markedet tilbyr, men da gir vi hensynet til kommersielle aktører og deres hovedmål – økonomisk fortjeneste – altfor stor vekt.

Rødt mener at alle penger som blir bevilget til barnevernet, bør brukes på tjenestene og komme barna og ungdommene til gode. Lar man de økonomiske midlene som bevilges til barnevernstjenesten, overføres til noen få private på bekostning av våre mest sårbare barn, ivaretar man ikke det å la barnets beste være styrende. Det mener vi er uheldig når et godt barnevern skal utvikles.

Siren Julianne Jensen (MDG) [13:11:26]: Institusjonsbarnevernet er eit av dei aller viktigaste sikkerheitsnetta i samfunnet. Det handlar om barn som ikkje har det trygt der dei bur, som treng hjelp, og som treng det no. Då er den viktigaste oppgåva vår å sikre at dei får eit tilbod som er trygt, stabilt og fagleg godt. Men det er nettopp her utfordringa ligg i dag, for vi ser eit system som i for stor grad er prega av kortsiktigheit, korte kontraktar, uføreseieleg drift og pressa kapasitet, noko som gjer det vanskeleg å gje barn den stabiliteten dei treng. Vi veit at for desse barna er ikkje stabilitet eit luksusgode, det er heilt avgjerande for tryggleik, behandling og utvikling.

For MDG er det ikkje først og fremst ein ideologisk debatt om offentlege versus private aktørar. Det avgjerande er kva som faktisk gjev best tilbod til barna. Samtidig meiner vi at dagens organisering reiser nokre openberre spørsmål. Når institusjonar må bruke tid og ressursar på å konkurrere i anbod, og når tilsette og fagmiljø lever med usikkerheit om vidare drift, går det utover kontinuitet og kvalitet. Difor meiner vi at vi må bevege oss tydelegare i retning av meir langsiktigheit, sterkare fagmiljø og større føreseielegheit, både for barna og for dei tilsette. Dette betyr bl.a. å styrkje den offentlege og ideelle delen av tilbodet og å leggje til rette for samarbeidsformer som gjev stabilitet over tid.

Samtidig må vi vere ærlege på ein ting: Kapasiteten i barnevernet er pressa. For ofte får ikkje barn den plassen dei har krav på, og det har vore alvorlege brot på bistandsplikta. Difor kan vi ikkje gjere endringar som risikerer å svekkje kapasiteten ytterlegare. For barn som treng hjelp, er det viktigaste at hjelpa faktisk er der. Det betyr at vi må kombinere ambisjon med ansvarlegheit. Vi må klare å utvikle eit system som både gjev høg kvalitet, sikrar tilstrekkeleg kapasitet og byggjer stabile tilbod over tid.

MDG meiner difor at vi treng ein heilskapleg gjennomgang av organiseringa av institusjonsbarnevernet, med det beste for barnet som det heilt overordna omsynet. Målet må vere klart: eit barnevern der barn ikkje blir kasteballar i eit system, men blir møtte med tryggleik, kontinuitet og eit fagleg sterkt tilbod kvar einaste dag.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [13:14:14]: Institusjonsbarnevernet skal ivareta barn som trenger trygghet, stabilitet og et faglig sterkt tilbud når livet er som vanskeligst. Derfor er det alvorlig når Stortingets mål om at ideelle aktører skal stå for 40 pst. av institusjonsplassene, fortsatt ikke er nådd, til tross for at målet ble vedtatt allerede i 2018. Jeg vil understreke at dette ikke bare handler om prosentandeler eller organisering, det handler om verdier. Ideelle aktører har gjennom tiår vist at de leverer tjenester med høy kvalitet, sterk faglig forankring og et verdigrunnlag som setter barnet først. De er ikke drevet av overskudd, men av oppdrag. Derfor er det dypt bekymringsfullt at utviklingen går i feil retning, med økende bruk av kommersielle enkeltkjøp og manglende styring fra Bufdir.

Representantforslaget vi behandler i dag, peker på en helhetlig og realistisk vei videre: å styrke ideelles rolle, sikre grunnkapasitet og legge til rette for omstilling til en ny institusjonsmodell. KrF mener at dette er nødvendig for å sikre kvalitet og forutsigbarhet for barna.

Komiteens flertall velger likevel å ikke støtte forslaget, og jeg registrerer at det vises til pågående omstillinger og risiko for ustabilitet. Men nettopp derfor trenger vi en tydelig retning. Når vi vet at ideelle aktører ønsker å bidra, når vi vet at de leverer kvalitet, og når vi vet at Stortinget allerede har vedtatt et mål, da er det vanskelig å forstå hvorfor regjeringen ikke følger opp.

KrF mener at offentlige og ideelle aktører skal utgjøre hovedmodellen i institusjonsbarnevernet. Anbud bør i størst mulig grad erstattes av langsiktige, kvalitetsbaserte avtaler. Barn skal ikke flyttes fordi kontrakter utløper. Barn skal ikke være prisgitt markedskrefter. I KrF er vi naturligvis veldig positive til et godt fungerende næringsliv, men det skal ikke være sånn at noen gjør seg rike på sårbare barns vonde oppvekst.

Jeg vil særlig løfte tre punkter KrF mener er avgjørende:

• Målet om 40 pst. ideell andel må stå fast, og det må følges opp med konkrete tiltak. Det er ikke nok å vise til at målet finnes, det må realiseres.

• Ideelle aktører må gis forrang når enkeltkjøp skal konverteres til driftsavtaler, og når kapasiteten skal økes. Dette er nødvendig for å snu utviklingen.

• Grunnkapasiteten må styrkes, og akuttberedskapen må drives i offentlig og ideell regi. Barn i krise skal ikke møte et system uten ledige plasser.

KrF mener dette representantforslaget peker i riktig retning. Det er et forslag som setter barna først, som styrker kvaliteten, og som gir institusjonsbarnevernet den stabiliteten det trenger. Derfor vil jeg oppfordre Stortinget til å støtte forslaget fra mindretallet, og sikre at ideelle aktører får den plassen Stortinget allerede har bestemt at de skal ha.

Kjersti Toppe (Sp) [13:17:33]: Senterpartiet har i stortingsprogrammet vårt at vi ønskjer å avvikle anbodssystemet i barnevernet. No er dette eit representantforslag frå Raudt, og vi skal behandla eit representantforslag frå Senterpartiet litt seinare. Vi kjem ikkje til å støtta det forslaget som er tatt opp i denne saka, fordi vi har vårt eige forslag i den andre saka som er til behandling. Vi vil koma tilbake igjen til argumentasjonen for det i den saka.

No er det slik at vi har eit system i barnevernet i dag som baserer seg på å bruka anbod og konkurransar for å knyta seg til dei tenestene som ein treng for å gje barn det tilbodet som dei har behov for. Det er òg til refleksjon at dette systemet ikkje fungerer så veldig bra i dag. Stene II-rapporten er tydeleg på at ein ikkje har sikra kvalitet, kompetanse og kontroll på kostnader. Sjølvsagt har Stene II-rapporten mest med organisering og styring å gjera, men det viser at du må ha kompetanse i eit direktorat eller ein etat for å kunna sikra kvalitet og kontroll når ein bruker anbod på så komplekse tenester som barnevernet er. Ulike utval som har sett på bruk av private i velferda, tar ofte opp at barnevern er litt spesielt, i og med at det er veldig samansette behov som pasientane eller brukarane har. Det viser òg dei rapportane, blant anna om kvalitet og kostnader som ein ikkje har kontroll på. Senterpartiet er skeptisk til å bruka anbod akkurat i ein slik sektor og ønskjer at vi skal få fram eit anna system der vi kan bruka private i langsiktige avtalar basert på kvalitet.

Verst er det jo når det vert ein slik omfattande bruk av enkeltkjøp som ein dessverre ikkje har klart å få særleg ned. Det går i rett retning, men det er framleis for mange. Det handlar om at barnevernet i mange år har hatt altfor liten grunnkapasitet, altfor liten kapasitet til å ta vare på dei ungane som har mest behov. Til samanlikning med helsevesenet hadde det vore parallelt om vi skulle lagt akuttmottak i lokalsjukehusa eller på andre sjukehus ut på anbod. Det gjer vi ikkje. Det har vi i offentleg regi. På same måte må vi ha grunnkapasiteten i barnevernet i offentleg regi, særleg for å ta vare på dei unge og familiane med størst behov.

Statsråd Lene Vågslid [13:20:48]: Arbeidarparti-regjeringa sitt viktigaste mål på institusjonsområdet er veldig tydeleg: Alle barn som ikkje kan bu heime, skal få eit tilpassa og godt tilbod når dei treng det. Dette krev tilstrekkeleg kapasitet, og samtidig må me ha kontroll på kostnadene. Føreseielegheit for aktørar i sektoren bidreg til dette.

Bakgrunnsbiletet er at institusjonsbarnevernet har vore og framleis er – som fleire er inne på – under press. Bufetat har hatt store utfordringar med å oppfylle bistandsplikta. Særleg i 2023 og 2024 var det mange bistandspliktbrot. Situasjonen er framleis krevjande, men med ei klar forbetring i 2025 og hittil i 2026. Me har hatt hovudtilnærminga fleire plassar og betre utnytting av eksisterande kapasitet. Dette arbeidet må fortsetje. Me må i tillegg omstille tilbodet i retninga me beskreiv i kvalitetsløftet, som Stortinget slutta seg til.

Arbeidarparti-regjeringa ynskjer å styrkje det offentlege og ideelle tilbodet i barnevernet, og me ynskjer å redusere bruken av anbod. Samtidig erkjenner me at private, kommersielle aktørar framleis vil ha ei rolle i det statlege barnevernet. Me må difor leggje til rette for at aktørane kan byggje langsiktig kapasitet, og linja er klar: langsiktig samarbeid med seriøse aktørar.

Me er klare på at det offentlege skal vere i førarsetet. Difor har me styrkt dei statlege institusjonane betydeleg. Høg statleg kapasitet gjer oss i betre stand til å sikre at kjøp av tenester skjer innanfor faglege, økonomiske rammer og i mindre grad ut frå avhengigheit av private leverandørar. Auka grunnkapasitet reduserer òg behovet for kortsiktige enkeltkjøp, som eg høyrer at me er ganske einige om at me må ha mindre av.

Stabilitet og langsiktigheit er nykelen til fagleg og kvalitetsmessig utvikling. I tillegg til å auke den statlege kapasiteten har regjeringa prioritert langsiktige rammeavtalar med kjøpsgarantiar med ideelle aktørar, men også med kommersielle aktørar for å byggje langsiktig kapasitet.

Det me allereie gjer, inkludert omstilling mot ei ny innretning av institusjonsbarnevernet i kvalitetsløftet, vil redusere enkeltkjøp og omfanget av anbod generelt. Eg vil åtvare mot å leggje andre føringar på sektoren no. Konsekvensane av dette forslaget vil vere dramatiske, og me vil antakeleg undergrave dei andre prosessane som no går føre seg for å utvikle Bufetat sitt tilbod. Eg viser òg til – som det står i innstillinga – at Stortinget avviste eit liknande forslag for ikkje så mange år sidan, og det meiner eg Stortinget bør gjere i dag òg.

Liv Gustavsen (FrP) [13:39:12]: Rødt ønsker med dette forslaget å fase ut kommersielle aktører. Fremskrittspartiet kommer til å stemme imot, selvfølgelig. For Fremskrittspartiet er det én ting som må være avgjørende i denne saken: Får barna den hjelpen de trenger, når de trenger den? Institusjonsbarnevernet står i dag i en krevende situasjon. Vi har over tid sett kapasitetsutfordringer, mangel på plasser og barn som har måttet vente for lenge på nødvendig hjelp. Da mener vi det er feil medisin å redusere antall aktører som kan bidra til å løse oppgavene.

Rødts forslag bygger på en grunnleggende mistillit til private aktører. Fremskrittspartiet mener derimot at kvaliteten på tilbudet er langt viktigere enn hvem som eier bygget eller står på lønningslistene. Barn med alvorlige omsorgs- og behandlingsbehov trenger trygge voksne, høy faglig kompetanse og stabile rammer. De trenger ikke å bli gjenstand for ideologiske omkamper. De trenger hjelp. For Fremskrittspartiet er det derfor kvaliteten på tilbudet som må være avgjørende, ikke hvem som eier institusjonen.

Private leverandører har gjennom mange år vært en viktig del av institusjonsbarnevernet. De har bidratt med kapasitet, spesialisert kompetanse og fleksibilitet når behovene har vært store. Dersom disse aktørene fases ut, risikerer vi å svekke tilbudet til nettopp de barna som trenger det aller mest. Fremskrittspartiet mener derfor at det offentlige må stille strengere kvalitetskrav, følge opp kontrakter og sikre god kontroll. Dersom en aktør leverer høy kvalitet og gode resultater for barna, skal det ikke være avgjørende om aktøren er offentlig, ideell eller privat.

Vi trenger flere gode plasser, ikke færre. Vi trenger mer kapasitet, ikke mindre. Vi trenger et barnevern som setter barnas behov foran politisk ideologi.

Jeg vil nevne en liten historie. For to måneder siden fikk jeg være med på vakt på barnevernsvakten i Lillestrøm. Der opplevde jeg hvordan det er å være med på akutte situasjoner. Jeg vet at statsråden har også vært med på det i Oslo. Det vi opplevde, var at man ikke hadde noen plasser å levere barna til. Ved å ta en sånn vakt, å følge en hel vakt på kveldstid, med dem som står med skoene på, får man virkelig føle hvordan det er å ha et barn man ikke kan levere. De hadde en sovesofa på bakrommet som et barn på elleve år sov på til dagen etter.

Barnas behov må alltid komme først. Da kan vi ikke la ideologiske skillelinjer styre hvilke ressurser samfunnet skal ta i bruk for å hjelpe de mest sårbare barna.

Benjamin Jakobsen (A) [13:42:20]: Jeg må si at jeg ble litt forundret over representanten Trøens innlegg i starten av denne debatten. I innlegget viser Trøen bl.a. til at det har foregått en ideologisk kamp mot private, som har kostet 500 mill. kr, uten å helt si hvor tallet er hentet fra. Det kunne være greit å vite.

Høyre peker i merknadene sine også på at det har vært systematiske brudd på bistandsplikten. Vel, så langt i år har vi hatt ti brudd. Av dem går åtte på beredskapshjem. Jeg forstår at Høyre, i likhet med flere andre partier i opposisjon, har behov for å kritisere regjeringen, men det er en fordel om kritikken baserer seg på realitetene.

Jeg vil også legge til at ethvert brudd på bistandsplikten er kjempealvorlig. Vi er ikke fornøyd før det tallet er på null. Vi har jobbet aktivt for å redusere bruddene, og det arbeidet har gitt resultater. Mellom 2024 og 2025 ble tallet på brudd redusert med to tredjedeler. Det er resultat av godt arbeid.

Når vi jobber for å redusere bruken av anbud og enkeltkjøp, handler det ganske enkelt om å gi barn mer stabilitet og trygghet. Det er det som er det viktigste for Arbeiderpartiet i denne saken. Vi har ikke kastet oss på debatten om ideologi eller ikke. Det viktigste er at ungene får den hjelpen de trenger, når de trenger den, og at tilbudet er trygt, stabilt og holder skyhøy kvalitet. Det leverer vi på, og det skal vi fortsette å levere på hver eneste dag.

Kjersti Toppe (Sp) [13:44:14]: Eg tar ordet fordi eg opplever at det vel er eg som får det meste av kritikken i denne saka, med tanke på slik situasjonen var i barnevernet i 2023 og 2024, da eg var statsråd. Eg tar imot kritikken for situasjonen som var, men eg synest det vert veldig overflatisk, for det var ingen som sa at det berre var ein politisk grunn til at det var ein krevjande situasjon i barnevernet da. Viss ein les rapporten til Riksrevisjonen, som fleire har vist til her, ser ein at det var fleire årsaker til situasjonen.

Ei årsak er at før 2022 var det ei villa nedbygging av institusjonsplassar fordi det var færre ungar som vert søkte inn. Ein hadde altså bygd ned kapasiteten. Ei anna årsak som Riksrevisjonen viser til, er at det etter pandemien vart mange fleire ungar med samansette behov. Vi hadde nettopp ei sak med årsak i fleire med kriminell åtferd, fleire med psykiske lidingar, fleire med rus. Det gjorde at ein ikkje kunne ha så høgt belegg på dei plassane enn ein hadde.

Ja, vi hadde ei formulering i Hurdalsplattforma om utfasing, men viss ein ser på resultata, ser ein at ein i dei åra brukte meir private enn ein hadde gjort før. Det vart dessverre òg auka bruk av enkeltkjøp. Eg meiner det er kjempealvorleg med brot på bistandsplikta og er veldig glad for at det no har ei anna retning. Eg vil likevel vera veldig tydeleg på at eg synest det er svært uheldig – iallfall var det slik – at 70 pst. av tilbodet til ungar med samansette behov, dei såkalla åtferdsinstitusjonane, som dei heitte før, vart drivne av kommersielle via anbod. Eg meiner det er riktig med ein politikk der det offentlege sjølv kan gje eit tilbod til ungar med dei mest samansette behova, og sånn sett at ein reduserer bruken av kommersielle.

I debatten i den neste saka, som omhandlar ideelle, vil eg ta opp vore krav og forventingar til auka bruk av ideelle. Utfasing av det kommersielle barnevernet har faktisk aldri vore i Senterpartiet sine formuleringar, men vi vil jo at ein skal ha ein stor reduksjon, og det er offentleg og ideell drift vi no kjempar for.