Jon Engen-Helgheim (FrP) [10:03:51]: Da forstår jeg at justisministeren mener at Politiets Fellesforbund tar feil når de sier at det ikke er noen satsing, og at kriminalitetsbekjempelsen kommer til å bli dårligere.

Mens det i Sverige har blitt ansatt 1 863 flere politiansatte mellom 2022 og 2024, har det i Norge blitt 217 færre politiansatte. Riktignok har det blitt en noe høyere konsentrasjon av politifolk i Oslo, men også i Oslo vil det være færre politifolk hvis man ser det i sammenheng med befolkningsutviklingen. Mener statsråden at politiet blir bedre eller dårligere rustet til å møte den stadig grovere og mer omfattende kriminalitetsutviklingen, når det ble 217 færre politifolk i Norge mellom 2022 og 2024, under denne regjeringen?

Statsråd Astri Aas-Hansen [10:04:47]: Det er flere politiansatte på jobb i politiet i Norge enn det noensinne var med FrP i regjering. Det er helt klart at vi trenger politifolk for å ha et godt politi, og vi trenger politifolk som er politihøgskoleutdannet. Det vi ikke trenger, er kortsiktig styring og at en står her og har altfor stor oppmerksomhet på innsatsfaktorer.

Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det: Hvis politiet skal være best mulig i stand til å løse det komplekse samfunnsoppdraget som de har, og at de også skal ha god økonomistyring, må vi trekke oss litt unna. Vi må gi dem mulighet til langsiktighet og god planlegging. Vi må stole på operative vurderinger. Vi må stole på politifaglige råd. Vi kan ikke drive og fortelle politiet hva de skal gjøre, med hvem eller hvor. Vi må kreve resultater, men det å styre på innsatsfaktorer skiller FrP fra Arbeiderpartiet.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [10:05:54]: Jeg er litt glad for at vi skiller oss der vi ønsker å bevilge mer penger, sånn at politiet får de ressursene de trenger til å utføre det samfunnsoppdraget de har. Det er ikke snakk om noen detaljstyring på hva de skal gjøre, men når politiet sier at de må kutte i forebyggende arbeid fordi de ikke har rammer til det, er det klart at vi må bevilge de midlene som trengs.

I forrige uke var Sveriges justisminister, Gunnar Strömmer, ute og advarte om at Norge ikke må gå i den samme fellen. Vi må ikke ha den samme naive tilnærmingen. Vi må møte dette på en annen måte når vi står der med bomber, granater, skytinger og rekruttering av barn og unge inn i kriminelle nettverk. Han mente at Sverige har gjort en rekke feil.

Spørsmålet er om justisministeren nå vil lytte til den svenske justisministeren, som advarer om at man hadde for milde tiltak og for milde straffer i Sverige.

Statsråd Astri Aas-Hansen [10:07:00]: Når representanten sier at det er et skille mellom FrP og Arbeiderpartiet og trekker fram mer penger sånn at politiet kan løse samfunnsoppdraget de har, er det noe annet enn det jeg sa. At en skal ha mer penger og bedre ressurser for å løse et samfunnsoppdrag, er noe annet enn å gå inn og fortelle politiet hvor mange ansatte de skal ha, og med hvilken bakgrunn. Det er to forskjellige ting.

Så til spørsmålet knyttet til den svenske justisministeren. Det den svenske justisministeren, svensk politi og andre har vært tydelig på gjennom år, er at vi må se hva som har skjedd i Sverige, så vi ikke kommet dit i Norge. Det er hovedgrunnen til at regjeringen har bevilget 600 mill. kr til politiet. Det er en kraftsatsing for å få bukt med de kriminelle nettverkene, at de ikke skal få fotfeste i Norge, at de ikke skal rekruttere barn og ungdom til kriminalitet.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [10:08:03]: I gårsdagens redegjørelse til Stortinget om kriminalitetsbildet sa statsråden:

«Manglende anerkjennelse, selvopplevd ekskludering og diskriminering kan være viktige motivasjonsfaktorer for å la seg rekruttere til gjengfellesskap.»

Det kan med det høres ut som det er vårt samfunn som er så diskriminerende og ekskluderende at det bidrar til at f.eks. langt flere innvandrerungdommer lar seg rekruttere til det ministeren kaller gjengfellesskap – som jeg kanskje ville kalt kriminelle bander.

Jeg lurer på: Hvor stor del av skylden mener ministeren at samfunnets ekskludering og diskriminering har for den økende ungdomskriminaliteten spesielt blant innvandrerungdom?

Statsråd Astri Aas-Hansen [10:09:03]: Hvis vi ikke tør å gå inn og se på hvem som begår kriminalitet, hvorfor en begår kriminalitet, hvem som rekrutteres til kriminalitet, hva som er beveggrunnen for å gå inn i det, og hvordan disse rekrutteringsprosessene foregår, så vil vi ikke kunne bli bedre på å både forebygge kriminalitet, avdekke kriminalitet, oppdage kriminalitet og oppklare kriminalitet.

Det at vi, som representanten sier, kjenner til motivasjonsfaktorer, og at vi vet hva som er ekskluderende, eller hva som gir utenforskap, er viktig nettopp for å kunne bli bedre i kriminalitetsforebyggingen. Så kan jeg erkjenne at det at jeg sier dette, kanskje ikke gjør så stort inntrykk, men politiet selv er jo de fremste til å understreke at vi må være klar over hvilke sårbarhetsfaktorer som gir en særlig risiko for kriminalitet.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [10:10:04]: Jeg føler ikke helt at det var et svar på spørsmålet om i hvor stor grad det er vårt samfunn som ved vår ekskludering og diskriminering gjør ungdom mer kriminelle. Men la nå det ligge. Dette ble også sagt av statsråden i går:

«Forebygging handler om å ta tak i de faktorene vi vet er av betydning. Fattigdom, egne voldserfaringer og fravær av trygge voksne øker sannsynligheten for at barn og unge havner i kriminalitet.»

Det er lite som tyder på at fattigdom gjør noen mer kriminelle, men flere av disse andre faktorene kan det nok være bred enighet om. Jeg lurer på om statsråden ser at det også kan være andre forebyggende tiltak som kan ha effekt, som f.eks. redusert innvandring, innlåsing i de verste tilfellene, fotfølging av de kriminelle og straffer med en viss preventiv effekt.

Statsråd Astri Aas-Hansen [10:11:02]: Ja, jeg ser virkelig at vi må satse på både forebygging i bredt og mer målrettet forebygging, som f.eks. det representanten trekker fram med én-til-én-oppfølging. Jeg ser også, og jeg har virkelig troen på, at straffer har en forebyggende effekt. Det er hele grunnen til at vi i Norge straffer. Det er jo for å forebygge ny kriminalitet.

Og så, når det gjelder barn og unge, er jeg helt tydelig på at det som virkelig gir en effekt, er at straffene kommer raskt, og at de har et klokt innhold som nettopp gir en mulighet for å få det barnet ut av den kriminelle løpebanen. Derfor er det viktig at denne regjeringen sammen med Stortinget har fått på plass enda bedre straffereaksjoner i straffeloven, hvor en bl.a. kan kombinere ubetinget fengsel med ungdomsstraff.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [10:12:06]: Det er svært få ungdommer som får inngripende tiltak, som kontaktforbud, oppholdsforbud eller pålagt oppholdssted, som en del av sin straff. Av 198 saker fra september i fjor var det kun i ni saker det var idømt kontaktforbud overfor den fornærmede. Det er benyttet oppholdsforbud i to av disse sakene, mens det er ingen som har blitt idømt pålagt oppholdssted f.eks. Det framstår dermed som om tiltak som beskytter samfunnet og ofrene, og som er noe mer inngripende overfor den kriminelle, svært sjelden blir brukt mot dem som er under 18 år.

Synes statsråden at omfanget av virkemidler som beskytter samfunnet og ofrene, gjenspeiler alvorlighetsgraden i dagens kriminalitetsbilde?

Statsråd Astri Aas-Hansen [10:12:58]: Ja, når det gjelder omfanget, i betydningen alle de virkemidlene en har i henhold til straffeloven, og som en kan putte inn i en straffereaksjon, eller som en fra påtalemyndighetens side kan ilegge, f.eks. knyttet til det å begrense hvilke områder et barn kan bevege seg på, synes jeg vi har mange virkemidler og god fleksibilitet. For å få best mulig straff – en straff som er best mulig tilpasset og mest mulig forebyggende – er en også avhengig av at kommunene bidrar til å gi et innhold i straffen.

Når en trekker fram at det er svært få som dømmes – det ble bl.a. nevnt ni saker, men jeg klarte ikke å notere ned alle tallene representanten kom med – er det domstolen som dømmer. Jeg kan ikke gå inn og overprøve domstolenes avgjørelser i konkrete saker. Det jeg kan si, og som jeg allerede har svart, er at virkemidlene i straffeloven er bra. Hvis vi trenger flere, er jeg den første til å si at det skal vi utrede og fremme forslag om for Stortinget.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [10:14:10]: Tallene fikk jeg i et skriftlig svar på et skriftlig spørsmål fra justisministeren i forrige uke. Der kan man finne tilbake til dem, hvis man lurer på det. Jeg er ikke på jakt etter at statsråden skal overprøve dommer, men om vi har et nivå på reaksjonene som gjenspeiler alvorligheten. Jeg har tidligere påpekt at etter at vi 2014 innførte svært milde reaksjonsformer i form av ungdomsoppfølging og ungdomsstraff, begynte ungdomskriminaliteten å stige fra året etter, altså 2015. Så har det steget mer og mer for hvert år. Dette var en påstand justisministeren avviste i går. Hun advarte også mot symboltiltak i møte med den alvorlige situasjonen. Jeg antar at det var adressert til FrP.

Mener statsråden at det er symboltiltak når FrP fremmer forslag som er noe strengere, men som både Danmark og Sverige sier de har lyktes med, f.eks. strengere straffer, mer overvåkning av kriminelle nettverk, osv.?

Statsråd Astri Aas-Hansen [10:15:16]: Jeg setter stor pris på å få konkrete forslag fra alle politiske partier, også fra FrP, når det gjelder hva som kan gjøres for å få til enda bedre både forebygging og bekjempelse av kriminalitet. Utfordringen min er at det skorter på konkrete forslag til dette.

Hva menes med strengere straffer? Vi er ikke fremmede for å øke strafferammene der det trengs. Det er det jeg mener er forskjellen på å gjøre en innsats som virker, og det å drive med symbolpolitikk. Derfor sier vi at vi skal ha økt strafferamme for f.eks. bæring av kniv på offentlig sted.

Geir Pollestad (Sp) [10:16:08]: Sjølvsagt skulle me ønskja at me i dag kunne stilla spørsmål til statsministeren eller finansministeren om statsbudsjettet, men me får konsentrera oss om den delen som gjeld Justisdepartementet. Mange opplever utryggleik, og mange er bekymra for kriminalitetsutviklinga som me ser. Senterpartiet er oppteken av tryggleiken til folk, og me meiner at eit velfungerande og tilstadeverande politi i heile Noreg er viktig. Meiner justisministeren at det statsbudsjettet som er lagt fram, er godt nok til å møta dei utfordringane som me står overfor, og dei oppgåvene som politiet skal løysa? Eller vil det verta teke positivt imot i Politi-Noreg dersom Senterpartiet gjennom budsjettforhandlingane lukkast med å styrke politibudsjettet?

Statsråd Astri Aas-Hansen [10:17:01]: Jeg må først si til representanten at jeg er glad for at han sier at han skulle ønske, men nå får konsentrere seg om, og at han ikke f.eks. sier ta til takke med meg – så takk for det. (Munterhet i salen.)

Så til spørsmålet: Det er klart at politiet, som alle andre i samfunnet og alle andre sektorer i samfunnet, fort vil mene at en gjerne skulle hatt litt til. Det betyr ikke at jeg ikke mener at regjeringen har lagt fram et godt budsjett – også fordi at sammen med Senterpartiet har Støre-regjeringen virkelig foretatt styrkinger av politiet, gjennom hele perioden fra 2021. Dette er jo et handlingsrom som kommer på toppen av det som er blitt bevilget av Stortinget etter budsjettframlegg fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet i sammen.

Abid Raja (V) [10:18:12]: Statsråden har anslått at det er ca. 200 unge på landsbasis som begår gjentatte lovbrudd. De fleste av disse barna har vokst opp i fattige familier. Urovekkende mange av dem har selv blitt utsatt for oppdragervold og nabolagsvold og har store, sammensatte utfordringer. Dette er barn vi som samfunn har sviktet i å fange opp. Dette er barn som har vokst opp med omfattende behov for hjelp og tett oppfølging. Nå, iallfall, kan vi gi dem det. Nå har vi muligheten til å gjenopprette vår svikt. Men tett én-til-én-oppfølging koster. 90 mill. kr, som regjeringen har satt av, strekker åpenbart ikke til. Hvorfor fortjener ikke disse barna, deres ofre, begge siders familier og vi som samfunn at dette fullfinansieres?

Statsråd Astri Aas-Hansen [10:19:00]: Jeg deler representantens beskrivelse av hvordan mange av disse barna har det. Jeg synes det er virkelig ille at vi som samfunn ikke klarer mye tidligere å komme inn og forebygge at det blir som det blir. Vi vet at særlig vold i nære relasjoner, som representanten pekte på, er en stor sårbarhetsfaktor. Det er alvorlig kriminalitet i seg selv, og det er også en av risikofaktorene for at en utsetter andre for kriminalitet. At vi må inn i bredden her, er jeg helt enig i. Én-til-én-oppfølging er noe som vi vet virker. Derfor ruller regjeringen dette ut. Vi har fått det på plass i Oslo, i samarbeid med Oslo kommune, vi har fått det flere steder i landet, og i statsbudsjettforslaget nå er det ytterligere kommuner hvor vi foreslår én-til-én-oppfølging.

Mahmoud Farahmand (H) [10:24:05]: Jeg takker for svaret. Vi har felles forståelse av situasjonen, men jeg er ute etter tiltakene. Jeg hører ikke noe om tiltak, og det er litt av utfordringen. Noe av det som har blitt trukket fram fra Danmark, som har fungert, er informasjonsdeling mellom etatene. Det påpeker politiet, det påpeker barnevernet, og det påpeker kommunene; de trenger denne informasjonsdelingen tverrfaglig for å få løst problemet før det blir større enn det trenger å bli. Der har man ikke gjort noe. Det er mye arbeidsgrupper og trege prosesser, men fasiten forblir at det skjer svært lite. Da er mitt spørsmål til statsråden: Vil statsråden så fort som mulig sørge for at det blir mulig med informasjonsdeling mellom relevante etater med relevante opplysninger om dem som på sett og vis er i faresonen?

Statsråd Astri Aas-Hansen [10:25:01]: Jeg kunne jo selvfølgelig falt for fristelsen til å ramse opp alle tiltakene, enten det er lovendringer, struktur, hurtigspor, én-til-én, eller hva som helst og med hvilke midler som har fulgt med. Det skal jeg ikke gjøre, for jeg regner med at representanten kjenner til det.

Når det gjelder infodeling, jobber vi i to spor. Det ene er – det ble vist til Danmark og infohus og det britiske MARAC – infodeling på tvers knyttet til enkeltpersoner. Det er det en ekspertgruppe som utreder. Dette må ses i sammenheng. Derfor er det viktig, som flere påpeker, at de får den tiden de trenger. De leverer i juni neste år. Men så ser en at det er et ganske greit handlingsrom innenfor de lovhjemlene vi har i dag, og derfor er det viktig igjen og igjen å minne om, enten det er politi, helse, barnevern, skole, eller andre, at det er rom for å snakke sammen og samarbeide til det beste for barna.

Mahmoud Farahmand (H) [10:26:05]: Takk for svaret. Det er rom innenfor lovhjemlene, men all den tid det ikke brukes, hjelper det svært lite med det rommet. Det er det viktig å påpeke. Noe av det vi har snakket mye om i løpet av den siste tiden, er nasjonalt hurtigspor i domstolene. Statsråden påpekte i svar på forrige spørsmål at hastighet på reaksjon – fra handling til reaksjon – er avgjørende. Dette må være til stede i alle landets politidistrikt. Men heller ikke her har Arbeiderpartiet fulgt opp den marsjordren som kom fra et samlet storting. Det skulle ha vært på plass i alle landets politidistrikt innen 2026, altså om noen måneder, men regjeringen følger heller ikke opp dette vedtaket. Unge kriminelle må få rask og streng reaksjon. Der er vi helt enige. Hvorfor følger ikke regjeringen opp de tiltakene man vet monner, som dette tiltaket – et hurtigspor i domstolene? Mener man at det er så lite ungdomskriminalitet at man kan vente med det?

Statsråd Astri Aas-Hansen [10:27:03]: Vi er skjønt enige om betydningen av å få på plass et hurtigspor, som representanten vet ikke kun er domstolen, men det er hele kjeden som er inne. I budsjettet i år ligger det forslag om å rulle det ut til Sørvest politidistrikt. Dermed er det flere politidistrikt som har det.

Så er det slik at Oslo tingrett og alle aktørene som er tilknyttet hurtigsporet i Oslo, har vært veldig tydelig på: Vi må ikke rulle ut mer før en også har fått på plass en elektronisk samhandlingsløsning og gode – kall det – retningslinjer, som høres litt snevert ut. Derfor har vi også gått inn med midler til det for å gjøre dette riktig, skikkelig og ordentlig. Jeg er også utålmodig, vi skal få på plass hurtigspor i alle politidistriktene. Det har regjeringen sagt, og det følger vi opp.

Mahmoud Farahmand (H) [10:28:06]: Dette med retningslinjer og slikt høres veldig byråkratisk ut og tar lang tid. Poenget må være å få på plass løsninger som fungerer. Jeg forstår at man må ha en form for styring over det, men dette har man altså snakket om i lang tid og ikke fått gjort noe med.

Ni av tolv politidistrikt svarer nei på om de har kapasitet til å håndtere kriminalitetsbildet slik det er i dag. Elleve av tolv politidistrikt mener at de ikke har blitt bedre i stand til å håndtere ungdomskriminelle nå enn det de var i 2021, da Erna Solberg gikk ut av regjeringskontorene. Dette er et resultat av manglende handlekraft, slik jeg ser det, og det tar ikke folks trygghet på alvor. Det mener jeg i seg selv er alvorlig. Hva tenker statsråden om at forebyggende enheter blir lagt ned eller må redusere sin størrelse? Jeg vet at statsråden er opptatt av forebygging. Hvordan vil statsråden gå fram for å løse det?

Statsråd Astri Aas-Hansen [10:29:00]: Jeg vil være tydelig i styringen av politiet på at vi forventer effekt når det gjelder forebygging, vi skal ha resultater. Jeg vil også se på hvordan en i større grad kan klare å måle effekten av forebyggingen i politiet. At en har gode måleparametere der, tror jeg er viktig, også inn mot Stortinget og hvordan en bevilger penger. Det er også et stort poeng som politiet trekker fram for at en skal kunne forebygge. Ja, politiet har en svært viktig rolle, men en må også få med seg resten av samfunnet. Derfor er jeg f.eks. glad for at vi så at politiet i Oslo, Asker og Bærum nå var ute med sine digitale foreldremøter for å gjøre oss alle oppmerksom på de nye fenomenene vi står i, og jeg er glad for at barne- og familieministeren samler 13 eller 14 etatsledere, nettopp for å få ordentlig fart og kraft inn i forebyggingsarbeidet på tvers.

Hans Edvard Askjer (KrF) [10:30:32]: La det ikke være noen tvil: Narkotika er en stor driver – ja, kanskje den aller største driveren – til den alvorlige utviklingen vi ser. Bare siden Arbeiderpartiet tiltrådte regjeringen, har Kripos meldt om en økning fra 2023 til året etter på 16 pst. i kokainbeslagene. Norgeshistoriens fire største beslag ble registrert med mer enn det ble beslaglagt totalt i hele perioden fra 2000 til 2022. Tollvesenet har også i de samme årene varslet om de største hasjbeslagene noensinne gjort i Norge, og i 2025 ble det slått alarm i en ny trusselvurdering som erkjente at Norge hadde blitt et transittland for kokain. Dette er bare et lite antall av altfor mange negative utviklingstrekk som tilnærmet har slått rekorder uke for uke.

Vi kommer derfor ikke utenom å måtte stille statsråden spørsmålet: Hvordan kan liberalisering og normalisering av narkotika være et svar på å løse utfordringene med gjeng- og ungdomskriminalitet?

Statsråd Astri Aas-Hansen [10:31:52]: Jeg deler representantens analyse av at narkotika er om ikke den største driveren, så iallfall av de største driverne, for den internasjonale organiserte kriminaliteten. At Kripos har en økning av beslag, at tollvesenet har en økning av beslag, er foruroligende, særlig når etterretningen viser oss at Norge – som det ble vist til – nå blir prøvd ut som en ny innførselshavn for videre distribusjon i Europa. Det må vi ta på alvor. Det må vi bekjempe.

Beslag er også et uttrykk for at politiet lykkes enda bedre i å oppdage og avdekke innførsel av narkotika, og tilbake til denne kraftsatsingen mot kriminelle nettverk: En av de store effektene politiet allerede ser, er nettopp at en har klart å ta store narkotikabeslag – og ikke bare det, en har også klart å ta bakmennene og fått dem iretteført til lange fengselsstraffer.

Hans Edvard Askjer (KrF) [10:32:58]: Når det brenner i gatene, må vi pøse på med vann, og da må vi gjøre tiltak. Det er der det begynner å gå opp for oss alle sammen at det nå må settes inn tiltak når forbrytelsene er begått. Samtidig er det også noe med brann som har med forebygging å gjøre, og der har KrF en del forslag som går ut på styrking av familienes økonomi, særlig for lavinntektsfamilier, samt bedre tilgang til familievern, lavterskel rådgivningstjenester, fleksible arbeidstidsordninger og tidlig innsats i barnehage og skole, med relasjoner og trygghet i fokus. Det er ikke bare sosialpolitikk, det er kriminalitetsforebygging. Er statsråden enig i og villig til å støtte noen av disse tiltakene?

Statsråd Astri Aas-Hansen [10:33:52]: Jeg er enig med representanten i at det å satse på familien er viktig også i et kriminalitetsforebyggingsperspektiv. Vi snakker ofte om sårbare barn som kommer fra utsatte familier. Min erfaring fra tidligere er at uansett hvordan de familiære forholdene er, er det mulig også å spille på foreldrene og familien som ressurs. Noen ganger må barnet også tas ut av familien, og noen ganger kan man ikke ha kontakt med familien, men gjennomgående vil familien være en ressurs inn i dette. Da er det viktig også å støtte opp om familien. Det er en av grunnene til at multisystemisk terapi fungerer så godt i disse sammenhengene, og at barne- og familieministeren har satset ekstra på å få enda flere MST-tilbud inn i familier som strever med f.eks. kriminalitet.

Marian Hussein (SV) [10:39:14]: De siste fire årene har SV snudd en viktig trend. Det er nå færre barn som vokser opp i familier med dårlig råd enn da Erna Solberg styrte. Dette fordi SV i budsjett etter budsjett har tvunget Arbeiderpartiet og Senterpartiet til å øke barnetrygden. Arbeiderpartiet skriver forresten på nettsidene sine at de har økt barnetrygden, men jeg må bare nevne at arbeiderpartiregjeringen aldri har lagt fram et budsjett der de øker barnetrygden. Det har SV sikret i Stortinget.

Arbeiderpartiet gikk ikke til valg på at arbeidslinjen skal bety at de aller fattigste barna skal miste den økte barnetrygden. Da lurer jeg på: Når og hvorfor bestemte arbeiderpartiregjeringen seg for å gjeninnføre de usosiale kuttene fra Solberg-regjeringen både når det gjelder uføretrygdedes barnetillegg, overgangsstønaden og at de fattigste barna skal miste barnetrygdøkningen?

Statsråd Kjersti Stenseng [10:40:19]: Jeg kan forsikre representanten Hussein om at vi har hatt en grundig budsjettprosess der vi har vært opptatt av å prioritere pengene riktig, der vi har vært opptatt av å omprioritere fordi vi vet at fellesskapets ressurser skal brukes til beste for alle. Kombinasjonen av å gi folk trygghet og ikke minst gi folk flere muligheter til å komme inn i arbeid har vært noe av det viktigste for oss.

Når vi prater om omlegging av barnetillegget til uføretrygdede, er det viktig å si – det er også et forslag ute på høring – at vi ønsker at flere uføre skal kunne kombinere jobb og uføretrygd. Når vi nå legger den om, ikke kutter den, er det rett og slett fordi det skal være enklere å forstå, det skal være enklere å jobbe i tillegg, og man får tillegget uansett. Man får ingen behovsprøving eller avkorting.

Det er også viktig for meg å si at det som står på Arbeiderpartiets nettsider er ikke brutte valgløfter. Det er helt naturlig at når man endrer politikk eller forslag til politikk, oppdaterer man også sine egne nettsider.

Marian Hussein (SV) [10:41:24]: Det er rart at det skjer etter at valgresultatene kom. Jeg hører at statsråden mener at disse kuttene vil stimulere flere til å komme i arbeid. Det er fribeløpet uføre spør om skal heves, ikke barnetrygden.

Jeg vil anbefale statsråden å spørre dem som jobber for henne som faktisk vet hvor skoen trykker. Nav leverte en undersøkelse før sommeren der de var krystallklare på at faste, kontinuerlige økonomiske belastninger hindrer fattigfolk, særlig barnefamilier, å komme seg nærmere å få jobb. Så det vi vet, er at fattigfolk ikke blir motivert av å ha dårlig råd. De går under og blir enda sykere og er lenger unna arbeid. Økonomisk stress gir dårligere helse.

Hvorfor vil ikke statsråden bruke den kunnskapen som de ansatte sitter med om hva som gir økonomisk trygghet til barnefamilier som lever med vedvarende lav inntekt i stedet for å drive med en pisk som ikke fungerer?

Statsråd Kjersti Stenseng [10:42:30]: Når vi legger fram et statsbudsjett, er det en kombinasjon av politiske prioriteringer og politiske ambisjoner for det vi tror er riktig for Norge og for folk som bor her. Og det er selvfølgelig også basert på den kunnskapen vi har om hva som virker.

Det er mange som lever i familier med lavinntekt, fattigdom. Heldigvis har statistikken snudd noe for barn som lever i lavinntektsfamilier. Når vi satser på de områdene som har store levekårsutfordringer gjennom områdesatsingene våre, og når vi satser på Jobbsjansen og øker den fordi vi vet at det er et veldig viktig tiltak for å få flere innvandrerkvinner i jobb, er det nettopp fordi vi er bekymret for at folk har det vanskelig – de må prioritere mellom å betale husleien sin og å ha mat på bordet. Vi må sette inn de tiltakene vi mener er best for at folk skal få en inntekt å leve av og forsørge familien sin. Vi har helt sikkert noen ulike veier til det målet, men jeg er også veldig klar over at nå legger vi fram Arbeiderpartiets budsjett. Jeg ser fram til at vi skal forhandle med SV for å komme fram til et godt budsjett som har flertall.

Marian Hussein (SV) [10:43:46]: Det er absurd å høre at det området jeg bor i og har vokst opp i, med levekårsutfordringer, og de damene som er naboene mine, skal brukes i et sånt spill i forhandlinger her på Stortinget. Man kutter i inntekten deres og sier at dette arbeidslinja, og i neste omgang er det forhandlinger på Stortinget som skal rette opp i dette.

I en video fra valgkampen i 2021 leste statsrådens partifelle og regjeringskollega Cecilie Myrseth opp en liste med Solberg-regjeringens usosiale kutt. Det andre punktet Myrseth leste opp, handlet om innstrammingen av barnetillegget for de uføre – folk som er så syke at de ikke kan jobbe, men som har barn. I videoen beskriver Myrseth kuttet i overgangsstønaden og de usosiale kuttene, og i årets forslag til statsbudsjett fra Arbeiderpartiets varsles disse kuttene.

Er statsråden enig med Arbeiderpartiets valgkampmateriell, og mener hun at kuttet i barnetillegget for uføre kan betegnes som et usosialt kutt?

Statsråd Kjersti Stenseng [10:44:54]: Jeg har først lyst til å understreke at når jeg prater om det som er Arbeiderpartiets forslag til statsbudsjett, handler det om hva Arbeiderpartiet mener samlet sett er et godt budsjett for å nå målene våre om økonomisk trygghet, og at flere skal i jobb, som er mitt hovedansvar. Det handler ikke om spill og spetakkel. Men jeg er veldig klar over at Arbeiderpartiet er en mindretallsregjering som skal forhandle budsjett i Stortinget, og jeg har lyst til å understreke at vi fått til mye bra politikk sammen med SV før, og det er jeg sikker på at vi skal gjøre en gang til.

Når representanten viser til ting som ble sagt i valgkampen i 2021, altså i forrige stortingsvalgkamp, har jeg lyst til å understreke at ja, det er ulike meninger, og det er sikkert også ulike meninger innad i Arbeiderpartiet om hva som er riktige omprioriteringer og riktige kutt, men hvert statsbudsjett skal jo legge fram et oppdatert forslag om hva vi mener er de riktige prioriteringene dette året, for å møte de utfordringene vi står framfor. Det er nettopp det dette budsjettet gjør.

Anna Molberg (H) [10:46:09]: God sosialpolitikk er også å sikre folk en jobb, og en varig tilrettelagt arbeidsplass kan bety alt for den som er så heldig å få en. Det er et kvalitetstegn ved et samfunn at vi faktisk er villige til å finansiere en arbeidsplass for mennesker som trenger litt ekstra oppfølging, og som har spesielle behov. Det er jeg helt sikker på at statsråden er enig i, men i mai 2025 vedtok Stortinget – mot Arbeiderpartiets stemmer – å trappe opp antallet varig tilrettelagte arbeidsplasser med 1 000 i året. Det var presisert i vedtaket at denne opptrappingen skulle komme i forslaget til statsbudsjett for 2026. Nå er det statsbudsjettet lagt fram, og regjeringen foreslår 500 plasser, altså halvparten av det Stortinget ga en marsjordre om.

Hvorfor følger ikke Arbeiderparti-regjeringen opp flertallsvedtak i Stortinget?

Statsråd Kjersti Stenseng [10:47:07]: Jeg er veldig glad for at representanten tar opp akkurat det. I likhet med representanten er jeg opptatt av å få flere inn i arbeid, også blant dem som i utgangspunktet står lenger unna arbeid, og som av ulike årsaker trenger en varig tilrettelagt arbeidsplass. Regjeringen har foreslått å etablere om lag 500 flere varig tilrettelagte arbeidsplasser i 2026. Det er også i tråd med den opptrappingsplanen regjeringen har lagt: ca. 2 000 nye plasser i løpet av denne fireårsperioden. Vi har sendt på høring forslag til justeringer som skal gjøre deltakelsen bedre, også for dem som skal ha VTA-plass i ordinær virksomhet.

Jeg vet at det var større ambisjoner enn 500 plasser. I den perioden Høyre selv satt i regjering, økte de i gjennomsnitt antallet VTA-plasser med 350 i året. Tilbakemeldingen fra Nav er også at det er administrativt krevende å opprette flere enn 500 i året. Derfor ligger vi på det nivået nå og har en ambisjon om å fortsette.

Anna Molberg (H) [10:48:18]: Takk for svaret. Dette handler ikke om hva regjeringen har planlagt; det handler om hva Stortinget har sagt. Stortinget har sagt at vi skal ha 1 000 VTA-plasser i året, og at det skal skje fra statsbudsjettet for 2026. Det er vår parlamentariske modell at all makt ligger i denne sal, og da er det regjeringen som skal følge opp dersom det gjøres flertallsvedtak her. Så da er spørsmålet mitt igjen, siden jeg ikke opplevde å få svar på det:

Hvorfor får vi 500 plasser når vi skulle hatt 1 000?

Statsråd Kjersti Stenseng [10:48:59]: Som jeg sa i stad: Tilbakemeldingen til oss fra Arbeids- og velferdsetaten, som legger til rette for disse plassene, er tydelig på at det er krevende å klare å opprette flere enn 500 plasser i året. Nå har regjeringen lagt en opptrappingsplan for 2 000 nye plasser i løpet av denne fireårsperioden. Når man skal etablere nye VTA-plasser, må man også få på plass en kommunal medfinansiering der de som skal ha en VTA-plass, bor. Så vår vurdering er at dette er riktig nivå, og at vi skal fortsette den opptrappingen de neste fire årene.

Alf Erik Andersen (FrP) [10:52:35]: Jeg kan egentlig ikke forestille meg hva det har kostet oljepionerene å kjempe mot staten for rettferdighet i alle disse årene. Arbeiderpartiet har vært motstandere av at pionerene skal få sin rettmessige erstatning, men tapte da i Stortinget før sommeren. I budsjettet som regjeringen nå har lagt fram, opplyses det at både vilkårene for kompensasjon og andre vilkår skal være hjemlet i en egen lov. Vi vet at regjeringen ikke ønsker å gi den erstatningen og har trenert saken etter beste evne.

Hvilke forsikringer kan statsråden gi om framdrift i saken, og følgelig at de første utbetalingene faktisk vil finne sted så tidlig som mulig i 2026, etter en forventning om at regjeringens forhandlingspartnere har økt denne kompensasjonen i budsjettforhandlingene?

Statsråd Kjersti Stenseng [10:53:28]: Som jeg sa i stad, er jeg opptatt av at utbetalinger skal komme så raskt som mulig, og derfor har vi jobbet godt med innretningen, et sekretariat som skal håndtere søknader. Vi har en søknadsprosess som er så enkel som mulig. De som allerede har gjennomført de medisinske undersøkelsene som trengs i en slik prosess, skal slippe å gjøre det på nytt. Vi har også forenklet arbeidsmedisinske vurderinger, og all dokumentasjon en har fra før, skal legges til grunn for disse utbetalingene. Nå ligger jo saken i Stortinget, og jeg håper selvfølgelig at Stortinget skal behandle den nå i høst. Jeg håper vi kommer i gang så raskt som mulig på nyåret, at de forenklede søknadsprosessene skal gå raskt, og at utbetalingene skjer i løpet av 2026.

Alf Erik Andersen (FrP) [10:54:19]: Vi merker at Arbeiderpartiet og regjeringen har litt utfordringer med tillit i akkurat disse dager. Både oljepionerene og ofre og etterlatte etter den forferdelige Kielland-ulykken, der 123 personer døde og 89 overlevende ble merket for livet, er svært skuffet over regjeringen. Stortinget har nå vedtatt, etter trontaledebatten mot Aps stemmer, at det skal legges fram forslag til kompensasjonsordning for ofre og etterlatte etter Kielland-ulykken innen mars 2026.

Da blir det naturlige spørsmålet til statsråden som følger: Kan nå Stortinget og ofre og etterlatte etter Kielland-ulykken stole på at denne ordningen kommer på plass innen mars 2026?

Statsråd Kjersti Stenseng [10:55:10]: Jeg håper både Stortinget og de som lytter på oss, stoler på det Arbeiderpartiet sier, for det har de grunn til, selv om det har stormet litt de siste dagene. Når det gjelder ordningen for Kielland, etterlatte og pårørende der, er det en ordning som min kollega energiministeren skal følge opp, så jeg overlater til han å si litt nærmere om det. Men det vi legger til grunn, er at vi følger opp det Stortinget ber oss om å gjøre.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [10:58:51]: Det som er faktum, er at politiet går bort fra en nulltoleranse, og det å gjøre feil som ung er allerede ivaretatt gjennom politiregisterloven, som kom i 2014. Det å bruke narkotika er ensbetydende med å bryte norsk lov. Salg av narkotika er alvorlig kriminalitet og en driver for den organiserte kriminaliteten – som justisministeren sa selv i stad.

Det at vi nå står denne situasjonen, er fordi Arbeiderpartiet sammen med Høyre, Venstre og SV i vår bestemte at strafferammene for mindre mengder narkotikabruk skal likestilles med å drikke alkohol offentlig, altså forenklet forelegg. Ved å åpne politiutdanningen for personer som har kjøpt narkotika, risikerer en samtidig å få studenter og politifolk som kan utvikle et avhengighetsforhold til kriminelle miljøer. Senterpartiet er bekymret for at dette vil øke risikoen for at politifolk kan utsettes for utpressing, gi dem en sårbarhet og dermed utgjøre en alvorlig sikkerhetsrisiko for samfunnet.

Har regjeringen gjort en risikovurdering av å fjerne nulltoleransen, og vil statsråden nå sende et brev til Politihøgskolen der de blir bedt om å stoppe eller utsette inntaksendringen til ny forskrift er på plass?

Statsråd Astri Aas-Hansen [10:59:57]: For å oppklare en åpenbar misforståelse: Salg av narkotika er ikke en del av den rusreformen Stortinget behandlet før sommeren. Når det blir sagt at salg av narkotika er noe som det reageres på med forenklet forelegg, er det feil, så der kan jeg berolige: Det er noe helt annet.

Spørsmålet her er om det at en person oppgir at en har brukt narkotika, skal fullstendig utelukke fra å bli vurdert. Når det gjelder det som representanten trekker opp om avhengighetsforhold til kriminelle miljøer: Det er jeg helt enig med representanten i. Det vil utgjøre en risiko ikke bare for den personen, men for politiet ellers. Det er svært alvorlig, så det må en jo sørge for. Det som da er viktig, er at folk i en søkeprosess er åpne om hvilke erfaringer de har, enten det er med bruk av narkotika eller andre ting, så en kan vurdere skikketheten.

Maren Grøthe (Sp) [11:01:16]: Vi kommer heller ikke bort ifra at politiets hovedstrategi skal være forebygging. Politiet er forbilder, og vi forventer både høy integritet og god dømmekraft fra dem som skal fylle nettopp den rollen. Vi skal heller ikke undervurdere at frykten for å bli nektet innreise til USA, å ikke kunne komme inn i Forsvaret og å bli nektet opptak til politiutdanningene i seg selv kan ha en preventiv virkning og gjøre det enklere å si nei til narkotika.

Vi vet at mange ungdommer nå er under et sterkt press for å teste og prøve seg fram. Derfor lurer jeg på om statsråden er bekymret for at Politihøgskolens vedtak vil senke terskelen for å teste narkotika ytterligere, og ikke minst hvilket signal statsråden tenker at dette sender til både norske ungdommer og norske voksne når det gjelder holdninger til bruk av narkotika.

Statsråd Astri Aas-Hansen [11:02:11]: Arbeiderpartiet, sammen med flere av partiene på Stortinget, har sendt et veldig tydelig signal som jeg gjerne gjentar, og det er at all bruk av narkotika er forbudt. Vi mener samtidig – som også rusreformen var tydelig på – at det skal være vanskelig å komme inn i rusbruk, og at det skal være lett å komme ut av det.

Så er det sånn at det å ha god informasjon om skadevirkningene av narkotika og også hvilke konsekvenser det kan ha for valg en måtte ønske å ta senere i livet, selvfølgelig også er viktig.

Til Politihøgskolen og spørsmålene om den: Jeg stoler på at Politihøgskolen opererer innenfor de strenge reglene som gis i politiloven, knyttet til hva som må til av vandel og skikkethet for å kunne komme inn på Politihøgskolen.

Marie Sneve Martinussen (R) [11:07:18]: Jeg tror at lyttere og seere forstår hvorfor jeg stiller spørsmålet, for her er det jo to helt ulike budskap. Arbeiderpartiets program sier: øke fribeløpet, enten det er 1 kr eller 10 kr. Det statsråd Stenseng har sagt tidligere, er at fribeløpet er passelig stort. Nå kan det høres ut som at det er Arbeiderpartiets program som gjelder, og det er for så vidt bra. Det er klart at Rødt vil øke fribeløpet til 1 G, vi mener at det ikke er noen grunn til at det skal være lavere nå enn det var tidligere, men det er ikke det jeg spør om. For Arbeiderpartiet ønsker å øke fribeløpet, men hvorfor bruker man ikke anledningen til å øke det litt?

Det som derimot har fått plass i regjeringens forslag til statsbudsjett, er det såkalte skattelotteriet, der en håndfull unge, i utgangspunktet friske, ofte i jobb, skal få skattelette for å teste ut en slags samfunnsøkonomisk teori om at det vil få flere til å jobbe og det vil lønne seg. Nå tar jeg ikke til orde for et sånt utvalgt lotteri blant uføre, men hvorfor er man villig til å bruke 500 mill. kr på å sjekke om unge, friske folk kan jobbe litt mer, men ikke én eneste krone på å sjekke om uføre, ved å få litt større romslighet, kunne jobbet litt mer?

Statsråd Kjersti Stenseng [11:08:23]: Jeg er opptatt av at vi gjør det vi kan for at folk kan jobbe, med den arbeidsevnen de har, enten det er 10–40 pst. eller i full jobb. Når vi bruker 600 mill. kr ekstra på arbeidsmarkedstiltak og arbeidsretting i dette budsjettet, er det nettopp for å se på hvordan vi kan senke terskelen, og hvordan vi kan finne flere veier inn i arbeid for dem som kanskje står lenger unna arbeid. Forsøksordningen med arbeidsfradrag handler også om det. Det er for mange unge, over 100 000, som står på utsiden. Vi har satt oss et mål om at flere skal inn, og da må vi også forsøke å se om det er nye ting som funker.

Ja, jeg vil at det skal være enkelt å kombinere å være ufør og å jobbe. Vi gjør noen endringer i dette budsjettet som gjør at det blir enklere, en setter maks 70 pst. på reduksjonstaket. Så er det (presidenten klubber) noen dilemmaer her, som jeg har vært inne på.

Marie Sneve Martinussen (R) [11:09:30]: Mens vi satt her, kom nyheten om at Fredrik Solvang skal slutte i debatten. Det kan man kanskje si mye om, men da kom jeg til å tenke på et par debatter har vært i i Solvangs studio. Det er ikke bare én debatt, det er i hvert fall tre der vi har snakket om arbeidslinjen og om uføretrygd. Vi har hatt uføre folk som har vist superavanserte regnestykker – som det veldig ofte er i Debatten på NRK – med disse avkortingsgradene osv. Budskapet fra alle sammen i de debattene – også fra Arbeiderpartiet, ved din forgjenger, Tonje Brenna – har vært at i hvert fall det å øke fribeløpet litt vil være en måte å gjøre noe med den bekymringen mange uføre har for at hvis de jobber litt, blir det masse styr. For det er det som skjer for folk. I tillegg kan det påbeløpe seg kostnader ved det, og folk tør ikke å ta den sjansen. Det er for meg totalt ubegripelig at Arbeiderpartiet ikke ønsker å bruke én eneste krone på det når vi har hatt så mange debatter om nettopp arbeidslinjen, om å gjøre det lettere og om å benytte alle gode krefter i samfunnet. Jeg tror veldig mange uføre føler seg (presidenten klubber) totalt oversett i dette budsjettforslaget fra Arbeiderpartiet.

Statsråd Kjersti Stenseng [11:10:36]: Det jeg prøvde å si i stad som jeg ikke hadde tid til, var at økt fribeløp gjør det mer lønnsomt, men det har også noen negative konsekvenser. Det er også slik at hvis vi øker fribeløpet til 1 G, som er nesten 130 000 kr, tilsvarer det en 25 pst.-stilling for en person som har et lønnsnivå på 4 G. Det er en ganske stor stillingsprosent dersom du er 100 pst. ufør. Så hvor høyt en setter nivået, har noen prinsipielle sider, også det at en kommer bedre ut med 100 pst. uføregrad enn om en har en gradert uføregrad. Jeg har lyst til å gjenta at det er en grunn til at en blir 100 pst. ufør og får den inntektssikringen, som veldig mange skal ha, og det er nettopp at en er for syk til å jobbe.

Jeg vil gjenta at jeg er opptatt av at det arbeidsinsentiver i ordningen, men samtidig ønsker jeg at det skal være enklere, og at flere skal kunne kombinere dette. Anmodningsvedtaket ble gjort i mai, vårt program ble vedtatt i april, og jeg tenkt å følge opp det i denne fireårsperioden.

Julie E. Stuestøl (MDG) [11:16:09]: Takk for svaret. Dette er detaljer, men det vises – forståelig nok – fortsatt til et system, og for MDG er det viktig at norske myndigheter sikrer at transpersoner som forfølges på grunn av kjønnsidentitet, får reell beskyttelse gjennom asylsystemet. Det må også gjelde personer fra land som gjerne anses som trygge, som USA. Under Donald Trumps nye presidentperiode har angrepene på transpersoners rettigheter eskalert til et nivå som ikke lenger kan ses på som noe annet enn systematisk forfølgelse. Utviklingen skjer veldig raskt i USA, og systemet vi benytter oss av, er jo ikke bedre enn den dokumentasjonen og kunnskapen det anvendes med. Så vidt jeg kan se, ligger det ikke noe informasjon om USA på Landinfo sine sider og heller ikke noe om transpersoners situasjon spesielt. Jeg kan heller ikke se at Landinfo har egne ansatte som følger situasjonen i USA overhodet, så jeg lurer på om statsråden er sikker på at Landinfo klarer å følge den raskt endrete og komplekse lovsituasjonen for transpersoner på delstatsnivå i USA, og hvordan man sørger for opplæring og informasjon i UDI og politiets utlendingsenhet med tanke på det.

Statsråd Astri Aas-Hansen [11:17:22]: Jeg er enig i at det er viktig at de personene som kommer til Norge, og som har behov for beskyttelse – som har et reelt beskyttelsesbehov, som representanten viste til – får den beskyttelsen de har krav på etter konvensjonen. Hvis det er en systematisk forfølgelse på individ- eller for så vidt gruppenivå, er det selvfølgelig noe en vil ha med seg inn i den opplyste og kapable forvaltningen som det den norske utlendingsforvaltningen er. Representanten viser til Landinfo, som jo er en del av utlendingsforvaltningen, men løsrevet fra den enkelte saksavgjørelsen. Nettopp det at en har den lille distansen, mener jeg er viktig. At Landinfo ikke bare har informasjon om land – spesialistinformasjon – men også om grupper som dette, mener jeg er viktig. Det er selvfølgelig noe jeg vil kunne ta i min styringsdialog med utlendingsmyndighetene, og forsikre meg om at en alltid har den kompetansen som bildet i verden krever av oss.