Utenriksminister Espen Barth Eide [10:09:32]: For 75 år siden ble Schuman-erklæringen undertegnet. Den dannet grunnlaget og utgangspunktet for kull- og stålunionen, og skulle gjøre krig mellom Tyskland og Frankrike umulig gjennom økonomisk integrasjon. Det ble forløperen til EU som vi kjenner det i dag. Den første setningen i Schuman-erklæringen lyder:

Verdensfreden kan ikke sikres uten at det gjøres en skapende innsats som står i forhold til de farene som truer den.

Erklæringen reflekterer de store utfordringene Europa sto overfor den gangen, og at kreative politikere konstruerte nye løsninger for å møte dem. Den gangen skulle Europa bygges på nytt, etter to ødeleggende verdenskriger.

EU ble bygget både i – og som et bidrag til – en liberal verdensorden, en verden på vei mot mer frihandel, basert på folkerett, felles spilleregler og respekt for demokrati og menneskerettigheter. Det ble også vår viktigste avtale med EU, EØS-avtalen. Da den ble undertegnet for litt over 30 år siden, var kjernen i EUs strategiske fokus å bygge det indre markedet med fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer. Avtalen ble til i en tid preget av stor framtidsoptimisme, få år etter at den kalde krigen hadde tatt slutt.

Ved å bli en del av det indre markedet, gjennom EØS-avtalen, ble vi en del av det viktigste som skjedde i EU den gangen, av stor betydning for norske interesser. Vår velstand har økt som følge av det valget. Siden har vi valgt å samarbeide tett med EU på en rekke nye områder hvor det har tjent oss.

Nå er den verdensordenen vi har levd i de siste 80 årene, under sterkt press. Det er krig i Europa. Geopolitiske spenninger tiltar. Handelskriger raser globalt. Europas sikkerhet, uavhengighet og konkurransekraft utfordres.

I denne situasjonen er det blitt vanskeligere å være EU. Samtidig er det desto viktigere at EU finnes, for å forsvare de verdiene EU ble bygget på, både i og utenfor Europa selv.

I en verden hvor det er blitt mer krevende å være EU, er det også mer utfordrende å være Norge. Vår tilknytning gjennom EØS-avtalen er sterk, men den har også begrensninger. Flere av de utfordringene vi står overfor i dag, dekkes ikke av EØS-avtalen.

Gjennom å stå utenfor EU-samarbeidet har vi har selv valgt disse begrensningene. EØS var aldri ment å omfatte tollunionen og heller ikke den felles handelspolitikken i EU.

Forrige uke fikk vi tydelig demonstrert at dette gapet mellom EØS-avtalen og EUs felles handelspolitikk kan sette Norge i en utsatt situasjon. Da fattet EU beslutningen om at også EØS-/EFTA-landene skulle omfattes av deres beskyttelsestiltak for ferrolegeringsindustrien. Dette er først og fremst et resultat av at verden har forandret seg dramatisk siden vi ble med i EØS for over 30 år siden. Vi må ta inn over oss at vi i Norge nå må forholde oss til en ny situasjon.

Vi må møte denne situasjonen med innsats som står i forhold til de farene som truer oss, for igjen å sitere Schuman-erklæringen. Det er viktig for sikkerheten vår, for norsk konkurransekraft og for norske arbeidsplasser over hele landet.

«Europe is in a fight». Slik åpnet Europakommisjonens president Ursula von der Leyen sin årlige «State of the Union»-tale 10. september. Det er, fortsetter hun, en kamp for et samlet og fredfullt kontinent, for frihet og uavhengighet, for demokratiske verdier, for retten til selvbestemmelse – en kamp for Europas framtid. Von der Leyens ord viser alvoret som preger Europa. Verken EU eller EØS har erfaring med å eksistere i en slik verden som vi nå ser.

I EU arbeides det nå intenst med å tilpasse seg til en ny og mer krevende internasjonal situasjon. Vi ser et EU som vokser fram som en ganske annen handelspolitisk og sikkerhetspolitisk aktør enn tidligere.

Når EU lager politikk for å møte disse nye utfordringene, gjøres dette nå i større grad gjennom den felles handelspolitikken og gjennom tverrsektorielle pakker, som har deler som ligger innenfor, og deler som ligger utenfor EØS-avtalens virkeområde. For Norge betyr det at avstanden mellom det som gjelder EU-landene, og det som dekkes av EØS-avtalen, vokser.

Saken om beskyttelsestiltak på ferrolegeringer er en illustrasjon på utfordringene for Norge i en situasjon der EU har behov for å beskytte egen industri mot urettmessig konkurranse eller global overkapasitet. Slike tiltak skaper usikkerhet og uforutsigbarhet, både for vår økonomiske integrasjon og for felleseuropeiske verdikjeder som vi er en del av. Dette er altså ikke tiltak som er spesielt rettet mot Norge og Island, selv om vi treffes av dem.

Vi deler mange av EUs bekymringer knyttet til konsekvensene av global overkapasitet for europeisk industri. Men vår tilnærming er at tiltak må utformes slik at de også ivaretar felleseuropeiske verdikjeder, og hele det indre markedet bestående av 30 land, ikke bare EUs 27. Vi har jobbet med denne saken helt siden EU varslet at de vurderte å innføre beskyttelsestiltak i desember i fjor. Det er ingen uenighet om at WTO-avtalen gir EU rett til å innføre slike beskyttelsestiltak mot tredjeland, gitt de utfordringer europeisk ferrolegeringsindustri står overfor, grunnet svært billig import fra Asia. Vi har da heller ikke argumentert mot EUs rett til å beskytte egen industri. I nært samarbeid med Island og Liechtenstein har regjeringen derimot argumentert med at EØS-avtalen er til hinder for at Norge og de andre EØS-/EFTA-landene kan omfattes av disse beskyttelsestiltakene. Vi mener vilkårene i EØS-avtalens artikkel 112 og 113 ikke er oppfylt, og at EU derfor ikke kan pålegge EFTA-landene beskyttelsestiltak i denne saken. Vi mente at det burde være mulig å beskytte hele det indre markedet samlet. Sammen jobbet vi systematisk, først med kommisjonen og deretter med samtlige av EUs medlemsland, for å fremme vårt syn i denne saken. Det var lenge åpent hva som ville bli det endelige utfallet og den endelige beslutningen. Til slutt fikk Kommisjonen likevel støtte fra et tilstrekkelig antall medlemsstater, etter en rekke utsettelser og omfattende uenighet mellom medlemslandene.

Kort tid etter at vi ble varslet om utfallet, møtte vi EU-siden i EØS-rådsmøtet 20. november, altså i forrige uke. EØS-rådet er det øverste politiske organet i EØS-samarbeidet. I møtet var vi svært tydelige overfor EU på at vi er sterkt uenige med deres vurdering i denne avgjørelsen. Det var viktig for oss å få forsikringer fra EU-siden om at dette var et helt spesielt tilfelle, og ikke uttrykk for noen ny linje. Det fikk vi, både fra Kommisjonen og fra Rådets formannskap. Dette var en viktig forsikring. Samtidig endrer verdens seg raskt, og vi kan ikke utelukke at lignende problemstillinger vil kunne oppstå også innen andre sektorer.

Selv om vi er uenige med EU om tolkningen av EØS-avtalen i denne konkrete saken, er vi helt enige om verdien av EØS-avtalen. Framover blir vår viktigste oppgave i Europapolitikken å jobbe sammen med våre EØS-/EFTA-partnere opp mot EU for å ivareta integriteten til det indre marked, og dermed å sikre norsk næringsliv forutsigbarhet for markedsadgang også i en ny tid.

Når det gjelder oppfølgingen av denne konkrete saken, gir EØS-avtalen oss en spesiell konsultasjonsmulighet ved innføring av beskyttelsestiltak. Den innebærer at vi hver tredje måned framover skal gjennomgå disse tiltakene i EØS-komiteen. Slike konsultasjoner avholdes med sikte på å avvikle tiltakene før tiden eller å innskrenke virkeområdet av tiltakene. Dette følger vi opp. Sammen med næringen og partene i arbeidslivet skal vi se på hvordan norsk eksport påvirkes, og hva vi kan gjøre videre for å sikre best mulig forutsigbarhet for norsk næringsliv.

Enkelte har tatt til orde for at vi nå bør respondere med mottiltak på EUs beslutning. Det er ikke i Norges interesse. La meg presisere: EU mener selv de handler i tråd med avtalen. Vi er uenige i deres tolkning. Vi mener vilkårene ikke er oppfylt. Det dreier seg om en juridisk uenighet i denne konkrete saken, en sak som ikke tidligere har blitt satt på spissen på denne måten. Men vi er ikke nå tjent med å bryte EØS-avtalen gjennom å innføre mottiltak. Det ville være en risikabel vei å begi seg ut på. Norge, som et lite land med åpen økonomi, er helt avhengig av markedsadgang til EU. Da bør ikke vi sette vår viktigste handelsavtale i spill. Eventuelle mottiltak i strid med EØS-avtalen vil bidra til å svekke avtalen. Det vil være å gamble med 450 000 norske arbeidsplasser. Det er uansvarlig. Jeg er glad for at dette synet også deles av våre EØS-/EFTA-partnere Island og Liechtenstein. Ikke minst har Islands utenriksminister, Þorgerður Katrín Gunnarsdóttir, offentlig advart mot slike tanker.

Industrien er tydelig på at det viktigste for dem er markedsadgang til det europeiske markedet. Billigere innsatsfaktorer har begrenset verdi dersom man ikke har noe marked å få solgt varene sine på. I en tid preget av økende handelspolitiske spenninger globalt er det viktig at vi står mest mulig samlet i Europa. Her har EU- og EØS-/EFTA-landene etter vårt syn klare felles interesser. Norske bedrifter er tett integrert i europeiske verdikjeder, og vi har en stor leverandørindustri. Derfor vil det også påvirke norsk næringsliv negativt hvis europeisk industri sliter med høye kostnader.

Å stå utenfor EUs handelspolitikk og tollunion var ikke et problem for oss så lenge verden rundt oss utviklet seg i en retning av mer regelbasert handel og stadig åpnere markeder globalt. I dagens geopolitiske situasjon, derimot, byr dette på utfordringer vi i liten grad har møtt på tidligere gjennom mer enn 30 års samarbeid i EØS. Disse utfordringene har ingen enkle løsninger. Vi må navigere i dette nye landskapet – og både vi og EU må gjøre vanskelige avveininger.

Å sikre konkurransekraften til europeisk økonomi og europeisk næringsliv er avgjørende når verden endrer seg. Det handler om å sikre fortsatt verdiskaping og konkurransekraft, og samtidig ivareta sikkerhet, uavhengighet og suverenitet. Her har vi helt sammenfallende interesser med våre europeiske naboer.

For Norge blir det nå viktig å unngå en utvikling der EUs virkemidler for å beskytte egen industri fører til nye barrierer for integrasjonen i det indre markedet med EØS-/EFTA-landene. Derfor jobber regjeringen systematisk og langsiktig for å motvirke og minimere konsekvensene av en slik utvikling. Ikke minst gjennom en tett dialog med EU om disse problemstillingene.

Fordi EØS-avtalen er avgjørende for Norge, norsk næringsliv og norske arbeidsplasser, er det svært viktig at vi ivaretar våre forpliktelser under avtalen. Skal vi sikre at det indre marked fungerer etter hensikten, må vi ta våre forpliktelser på alvor. Regjeringen har tatt flere grep for å få ned etterslepet av EØS-rettsakter. Selv om vi ikke er i mål, er vi i gang med et arbeid med å effektivisere forvaltningen av EØS-avtalen og styrke EØS-kompetansen i departementene. Vi skiller nå i større grad mellom ulike typer regelverk. Vi arbeider med å finne løsninger som gjør at vi kan innlemme de eldste rettsaktene i etterslepet og samtidig sikre at nytt og viktig regelverk effektivt innlemmes løpende. Vi har strammet inn den strategiske styringen av EØS-arbeidet. Vi kartlegger tidligere hvilke nye initiativer fra EU som er spesielt viktige for Norge, og hvor vi må bruke ressurser for å påvirke i tråd med våre interesser. Internt i departementene prioriteres dette viktige arbeidet. På neste møte i EØS-komiteen om få uker vil et rekordstort antall rettsakter bli innlemmet. Det er allerede gjort en betydelig innsats i alle departementer. Og la meg understreke: Dette er ikke noe vi gjør for å være greie med EU. Dette gjør vi av hensyn til klare norske interesser.

Det geopolitiske bakteppet – med rivalisering mellom stormaktene, og internasjonale normer og regler under press – bidrar til stor uro i handelspolitikken og hardere internasjonal konkurranse. Da den kalde krigen tok slutt, ble det sikkerhetspolitiske lokket som hadde ligget tungt over handelspolitikken, løftet av. Mens det under den kalde krigen var slik at vi handlet mest med dem vi var sikkerhetspolitisk enige med, åpnet verden seg da for reell globalisering. Få land har tjent mer på dette enn Norge. Dette lokket er kanskje ikke satt helt på igjen, men det er betydelig mer lukket nå enn det var da EØS-avtalen ble inngått. Denne nye geopolitiske situasjonen gjør det nødvendig å integrere sikkerhet som et gjennomgående perspektiv i også økonomiske og teknologiske relasjoner på en helt annen måte enn Europa har gjort før. Sikkerhetspolitiske aspekter må oftere og i større grad inngå i våre økonomiske og handelspolitiske vurderinger. Europa har tjent godt på å være en åpen økonomi. Nå blir behovet for strategisk uavhengighet i økende grad en ramme for politikkutviklingen i EU.

Det holder ikke å bygge konkurransekraft i globale markeder. EU anerkjenner at forsyningssikkerhet og beskyttelse av kritiske industrier og infrastruktur er nødvendig for å sikre uavhengighet og evne til å handle selvstendig. Det handler om sikker forsyning av alt fra kritiske råmaterialer til legemidler og energileveranser. Innsatsen for økonomisk sikkerhet intensiveres. Dette handler dypest sett om å redusere sårbarheter og øke økonomiens motstandsdyktighet mot eksterne sjokk som krig, pandemi eller økonomisk tvang.

EUs strategi for økonomisk sikkerhet inneholder en rekke virkemidler. Disse skal bidra til å sikre størst mulig grad av likeverdig konkurranse med stater og aktører utenfor det indre marked. Det vil være seg innenfor handel, økonomi, forskning og teknologi. Samtidig skal virkemidlene sikre at aktører fra tredjeland som opererer på det indre marked, ikke undergraver felles standarder og konkurransevilkår som gjelder for vår europeiske industri og næringsliv.

Dette arbeidet vil også komme norske aktører til gode, som allerede følger disse felles standardene gjennom EØS-avtalen. Europakommisjonen jobber denne høsten med å utvikle en strategisk tilnærming til virkemidlene knyttet til økonomisk sikkerhet. Nøkkelen ligger i å finne en avveining mellom fordelene ved økonomisk åpenhet, satt opp mot risiko knyttet til strategiske avhengigheter og sårbarheten i kritiske verdikjeder. Dette er en krevende, men viktig, balansegang.

Arbeidet med å ivareta vår konkurransekraft og økonomisk sikkerhet er høyt prioritert av regjeringen. Norge er avhengig av internasjonal handel for å få tilgang til varer og tjenester vi trenger, og Europa er norsk næringslivs viktigste marked. Å ivareta vår fullverdige deltakelse i det indre marked er dermed også viktig for norsk økonomisk sikkerhet. Å «styrke vår økonomiske sikkerhet» er beskrevet i Nasjonal sikkerhetsstrategi som en av tre hovedprioriteringer. For å oppnå dette må vi forbedre konkurranseevnen i norsk økonomi, redusere sårbarhetene overfor land vi ikke har sikkerhetssamarbeid med, og forbedre det økonomiske samarbeidet med allierte og partnere. Det er i norsk interesse å verne om et åpent og regelbasert system for handel og frie kapitalbevegelser, og å sikre EØS-avtalen. Også dette framheves i den nasjonale sikkerhetsstrategien. Fordi det er viktig for Norge, slår også sikkerhetsstrategien fast at vi skal videreutvikle samarbeidet med EU og knytte oss tett til EUs agenda for økonomisk sikkerhet.

En fellesnevner for bredden av de verktøy og initiativer EU har utviklet innenfor rammen av økonomisk sikkerhet, er at de er sentrale for det indre markeds samlede konkurransekraft og virkemåte. Dermed er det også sentralt for Norge og de andre EØS-/EFTA-landene. Samarbeid med EU om disse problemstillingene er derfor både naturlig og nødvendig. EU, på sin side, er også tydelig på at det er en felles gjensidig interesse i nært samarbeid med likesinnede. En sentral del av EUs strategi for økonomisk sikkerhet er partnerskap med nærstående stater som deler felles verdier og strategiske interesser knyttet til økonomisk sikkerhet.

Flere av disse virkemidlene ligger innenfor politikkområder som favner bredere enn det som i utgangspunktet er omfattet av EØS-samarbeidet. For Norge har denne utviklingen en rekke utfordringer. Som nevnt innledningsvis: Det har blitt større avstand mellom å være EU-medlem og vår tilknytningsform via EØS.

Flere av de aktuelle rettsaktene faller utenfor EØS-avtalen. Vi kan ikke automatisk regne med å kunne delta i tiltak og initiativer EU-siden har utviklet for å styrke Europas forsyningssikkerhet, konkurransekraft eller økonomiske sikkerhet.

EØS-/EFTA-landene har derfor en sterk interesse i å utvikle dette nære samarbeid med EU om økonomisk sikkerhet. Arbeidet med å slutte oss til denne type initiativer vil kreve mer av oss. Vi må enten forhandle fram nye avtaler med EU eller finne andre løsninger for vår deltakelse som går utover rammen for EØS-samarbeidet.

Et konkret eksempel jeg kan nevne, er romområdet. Europakommisjonen har fremmet et forslag om nye romaktiviteter som del av et nytt europeisk konkurranseevnefond. Forslaget innebærer en femdobling på forsvar og rom. Mulighetene for norsk industri som ligger i dette, er betydelige. Men vilkårene for deltakelse er uklare. En eller flere tilleggsavtaler vil være nødvendig for å sikre norsk deltakelse her.

Regjeringen har søkelys på det nye bildet av utfordringer som tegnes, og vi jobber aktivt for å søke løsninger til det beste for Norge og norsk næringsliv. Vi har god dialog med EU og medlemslandene om tematikken. I tilknytning til EØS-rådets møte i mai i år, ble det på politisk nivå uttrykt en gjensidig enighet om betydningen av en slik dialog, basert på eksisterende samarbeidsstrukturer. Dette ble bekreftet og forsterket på EØS-rådet forrige uke, og følges nå opp sammen med våre samarbeidspartnere Island og Liechtenstein. Det er positivt at Norge, etter strategisk arbeid, nå er tett integrert i EUs arbeid knyttet til forskningssikkerhet.

Forsvars- og sikkerhetspolitikken preger EU i større grad nå enn før. Russlands aggressive bruk av militærmakt og ambisjon om å dominere sine nærområder er uforenlig med selvbestemmelse, frihet og uavhengighet, og er en direkte trussel mot fred og sikkerhet i Europa. Vi står overfor et Russland som de siste årene har gjennomført hybride operasjoner i Europa, inkludert i Norge. Vi må forvente at denne utviklingen vil fortsette. Sannsynligheten for kriser i våre nærområder er større enn før, og vår evne til å møte dem må øke tilsvarende. Styrket samarbeid i Europa er helt nødvendig for å håndtere dette. Dette er trusler som berører hele Europa. Det gjelder også oss. Norsk sikkerhet er grunnleggende avhengig av hele Europas sikkerhet, og truslene kan bare møtes i fellesskap.

NATO har ansvaret for forsvaret av alliert territorium. Et troverdig NATO forutsetter imidlertid en bedre byrdefordeling over Atlanteren. Europa må bidra mer til sikringen av eget kontinent. Det er samtidig viktig at når EU tar en større sikkerhet- og forsvarspolitisk rolle, skjer det i nært samarbeid med NATO.

Å møte dagens samlede utfordringer innebærer ikke bare å styrke Europas militære kapasiteter og understøtte Ukrainas motstandskamp, men også å styrke vår evne til å møte trusler som målrettet informasjonskrigføring, påvirkningsoperasjoner, territorielle krenkelser og anslag mot kritisk infrastruktur.

Et tydelig uttrykk for at EU vil ta et større ansvar for egen sikkerhet, finner vi i hvitboken om europeisk forsvar og sikkerhet som Kommisjonen la fram i mars i år. Den sier at EU skal være i stand til å ivareta egen sikkerhet innen 2030. Det er fem år til. I hvitboken omtales Norge som fullverdig partner.

I oktober vedtok EU et veikart for hvordan EU skal nå målet om å ivareta egen sikkerhet. Europeiske kapasiteter skal bygges opp i samvirke med NATO på ni prioriterte områder, for å øke Europas evne til å forsvare seg selv. Det jobbes med å etablere flaggskipprosjekter for sikring av østgrensen, europeisk luftrom og romfart, med droneforsvar som en viktig komponent. Felles materiellanskaffelser skal økes, og integreringen av ukrainsk forsvarsindustri skal styrkes. Veikartet innebærer en målsetting om at 40 pst. av forsvarsanskaffelsene i EU skal være felles innen 2027. Felles anskaffelser og felles standarder er en forutsetning for rask og effektiv respons mot eksterne trusler.

Det europeiske forsvarsfondet, EDF, finansieringsmekanismen SAFE og det europeiske forsvarsindustriprogrammet, EDIP, er viktige virkemidler. Gjennom disse tre virkemidlene gir EU støtte til forsvarsrettet forskning og utvikling, økt produksjonskapasitet og felles anskaffelser. Disse instrumentene åpner for norsk deltakelse.

Som del av Kommisjonens forslag til nytt flerårig budsjett for perioden 2028–2034 inngår som nevnt et nytt europeisk konkurranseevnefond. Fondet vil gi betydelig støtte til investeringer innen forsvar, sikkerhet og rom. Kommisjonen har foreslått en femdobling på disse områdene sammenlignet med forrige programperiode, det dreier seg om 131 mrd. euro. Dette er den største vekstlinjen i hele budsjettet. I tillegg foreslår Kommisjonen å åpne for forskning og teknologi med flerbrukspotensial i det neste forsknings- og innovasjonsprogrammet, Horisont Europa.

I regjeringens nasjonale sikkerhetsstrategi slås det fast at «med utgangspunkt i EØS-avtalen og partnerskapet om sikkerhet og forsvar fra 2024 skal vi videreutvikle vårt brede sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid med EU». Slik kan vi bidra til at EU utfyller NATO. Vi skal sikre norsk deltakelse i viktige initiativer innen beredskap, sivil krisehåndtering, forsvarsindustri, romsamarbeid og bekjempelse av transnasjonale trusler som kriminalitet.

Norge er tjent med at EU tar større ansvar for egen sikkerhet. Det styrker det europeiske beinet i NATO, og det styrker vår sikkerhet. Synergiene i et tettere EU–NATO-samarbeid er viktig for europeisk og norsk sikkerhet. Dette innebærer effektiv arbeidsfordeling og gjensidig understøttelse.

EU har verktøyene de trenger for å legge til rette for samarbeid i hele verdikjeden fra forskning til kapabilitetsutvikling, til produksjon og anskaffelser. Dette er kraftige virkemidler, som har ført til at EU for alvor har tatt skrittet inn i forsvars- og sikkerhetspolitikken.

Regjeringen arbeider for å knytte Norge tett på EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk. Norge er EUs nærmeste partner, noe også EU skriver i sitt strategiske kompass. EØS-avtalen setter oss i en særstilling, og partnerskapsavtalen legger til rette for å styrke vårt samarbeid ytterligere.

Samarbeidet inkluderer årlige politiske samtaler, deltagelse i EUs forsvarsindustrielle samarbeid gjennom EØS-avtalen, permanent strukturert samarbeid gjennom PESCO, EUs krisehåndteringsøvelser og bidrag til Ukraina. Vår deltagelse i EUs programmer utgjør en viktig del av vårt sikkerhetspolitiske samarbeid med EU, særlig på det forsvarsindustrielle området. Deltakelse styrker Norges forsvarsindustrielle bidrag til NATO og bidrar til å bygge sterkere kapabilitetssamarbeid i Europa.

Regjeringen prioriterer aktiv deltagelse i dette europeiske forsvarsindustrielle samarbeidet, og ser det som sentralt for nasjonal sikkerhet, forsyningssikkerhet og vår strategiske posisjon i Europa. Veikartet for styrking av europeisk forsvar fram mot 2030 vil bli nøye studert på norsk side, med sikte på å se hvor det er i norsk interesse å delta – og hvor vi kan bidra. Regjeringen er opptatt av å sikre at Norge, norsk næringsliv og andre aktører som forskningsinstitusjoner har mulighet til å delta på like vilkår som EUs medlemsland, i tråd med våre rettigheter etter EØS-avtalen.

Å være EUs nærmeste partner setter krav til oss som en aktiv og forutsigbar bidragsyter. Det betyr at vi må vise vår merverdi. Det gjør vi gjennom å styrke vår deltagelse i europeisk samarbeid også på disse feltene. Å være en aktiv partner og bidragsyter til europeisk sikkerhet dreier seg ikke bare om EU og NATO, men også om nært samarbeid med viktige europeiske allierte. Vi styrker vår dialog, vårt forsvarssamarbeid og oppdaterer eller inngår nye forsvarsavtaler med flere utvalgte samarbeidspartnere. Dette gjelder bl.a. Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Nederland, Polen og de nordiske og baltiske landene.

Vi ser i stigende grad at nye utfordringer skaper nye samarbeidsformer. Et eksempel på dette er koalisjonen av villige, og tilknyttede formater. I disse formatene har likesinnede land en nær dialog om europeisk forsvarsevne og støtte til Ukraina, med deltagelse fra både EU-land og land utenfor EU. Dette understreker alvoret i sikkerhetsutfordringene vi står overfor. Norge skal være til stede som en aktiv medspiller på de arenaene og de møteplassene hvor europeisk sikkerhet formes.

Samtidig med at EU styrker arbeidet med forsvar og sikkerhet, løftes arbeidet med bygge motstandsdyktighet i stort. EU inntar en økende rolle i arbeidet med hybride trusler, for å styrke evnen til å møte trusler som målrettet informasjonskrigføring, påvirkningsoperasjoner, territorielle krenkelser og anslag mot kritisk infrastruktur. EUs beredskapsstrategi og strategien om indre sikkerhet inneholder en rekke tiltak som skal styrke den europeiske motstandsdyktigheten. Forsyningssikkerhet, beskyttelse av kritisk infrastruktur og en forbedret evne til krisehåndtering er noen av tiltakene.

EU tar også en tydeligere rolle i arbeidet med militær mobilitet. Norge deltar i flere prosjekter, inkludert i rammen av PESCO. Forsvaret er ofte avhengig av sivil infrastruktur og sivile transportmidler, og dette er derfor et område hvor god koordinasjon og standardisering på tvers av allierte land er avgjørende.

I november vil EU legge fram en EU-forordning om nye tiltak på dette temaet. Forslaget vil beskrive hvordan sivil infrastruktur bør utvikles for å ivareta behovet for militær mobilitet. Et viktig element i dette er muligheten til å flytte personell og materiell raskt, og med forenklede prosedyrer, over nasjonale grenser i en krisesituasjon. Dette er det åpenbart EU som er best plassert til å ivareta.

Nye ordninger for militær mobilitet vil kunne reise særlige spørsmål for Norge som EØS-/EFTA-stat og NATO-medlem. Regjeringen arbeider for at EUs politikk på dette området utformes på en slik måte at militær transport til og gjennom Norge ikke påvirkes negativt fordi vi ikke er EU-medlem. Innenfor militær mobilitet er det derfor viktig at EU og NATO samarbeider nært, og det ser vi i økende grad.

EU styrker sin motstandsdyktighet, og det er også i Norges egeninteresse at de gjør dette. Vi har mye å hente i å delta i dette arbeidet. Det styrker også vår egen motstandsdyktighet. Regjeringen er opptatt av å sikre en bred og tett deltakelse i EUs beredskapsunion, som skal styrke samfunnskritiske funksjoner, øke beredskapen i befolkningen, forbedre krisehåndteringen og styrke sivilt-militært samarbeid. Gjennom EØS-midlene vil Norge i årene framover bli den viktigste giveren til å styrke sivilsamfunnet i Europa i sin kamp mot desinformasjon. Dette er et betydelig bidrag til en av de mest utfordrende og kritiske oppgavene vi står overfor i beskyttelsen av demokratiet i Europa.

Sikkerhetspolitikk og energipolitikk henger stadig tettere sammen. Energisikkerhet er svært høyt på den europeiske agendaen. Krigen i Ukraina har vist oss alle hvor viktig det er å ha pålitelige og stabile energikilder, og viktigheten av energidiversifisering. Så sent som i natt så vi massive russiske angrep mot ukrainsk energiforsyning, noe som skjer altfor ofte.

Norge er Europas viktigste leverandør av olje og gass og Europas eneste nettoeksportør av betydning. Pålitelige leveranser fra norsk kontinentalsokkel bidrar til stabilitet og energisikkerhet i Europa. Dette er særlig viktig i en tid med geopolitisk usikkerhet. Samtidig jobber både Norge og EU med å kutte utslipp og få på plass mer fornybar energi, både på land og til havs.

I EUs strategier legges det vekt på å styrke europeisk produksjon av energi og råvarer, for å bidra til unionens langsiktige motstandskraft og redusere sårbarhet. EU er i sluttfasen med planer for å fase ut den resterende russiske energiimporten. Norge skal fortsette å være en trygg leverandør av gass til Europa også framover.

Å være en nær sikkerhetspolitisk partner for EU rommer også tett samarbeid om vår største og mest akutte felles sikkerhetsutfordring, nemlig støtten til Ukraina. Dette er kritisk viktig, og særlig nå. Dette er et solidaritetsbidrag til et land som gjør store ofre i forsvaret av verdier som også er våre, men den er også en investering i europeisk sikkerhet. Et selvstendig Ukraina kommer til å utgjøre en viktig del av Europas samlede kapasitet til å avskrekke og motstå Russland i lang tid framover, også når krigen tar slutt.

Dette innbefatter det forsvarsindustrielle området, hvor Ukraina har betydelig kapasitet og ikke minst stor og hardt vunnet kompetanse å dele. Det betyr bl.a. at vi må støtte opp om Ukrainas europeiske integrasjon. Regjeringen vil fortsette å arbeide nært med EU om sanksjoner for å øke presset på Russland.

Regjeringen vil bidra til Ukraina gjennom EU-ordninger der hvor dette er hensiktsmessig, slik vi har gjort med gasskjøp gjennom Ukraine Investment Facility, støtte til ammunisjonsinnkjøp gjennom European Peace Facility og bidrag til EUs militære treningsmisjon EUMAM.

Regjeringen vurderer om Norge kan knytte seg til Ukraine Support Instrument under EDIP-programmet. Dette initiativet gir støtte til moderniseringen av Ukrainas forsvarsindustri.

Ukraina selv – og derved Europa – står i en skjebnetid. Samtalene om hva som skal ligge til grunn for en eventuell fredsavtale, pågår i disse dager. Igjen ser vi at vårt nære samarbeid med Europa er avgjørende. Krigen i Ukraina er en krig i Europa, og måten den ender på, vil prege vår sikkerhet og sikkerheten på vårt eget kontinent i mange tiår framover.

I den krevende sitasjonen vi står i, må vi ikke glemme at Europa er vårt viktigste verdifellesskap. Det er her vi finner våre mest naturlige samarbeidspartnere for forsvaret av nettopp en verden basert på grunnleggende demokratiske prinsipper og multilateralt samarbeid. EU er vår viktigste støttespiller for regelbaserte systemer og for menneskerettighetene, og en nær partner i multilaterale fora, som FN og Verdens handelsorganisasjon, WTO.

Demokratiet utfordres. Vi har en felles europeisk interesse i å jobbe tettere og mer effektivt for å møte utenlandsk informasjonsmanipulering og undergraving av demokratiske verdier. EU har lansert en rekke initiativer de senere årene for å styrke demokratiet, beskytte valgprosesser og forsvare sivilsamfunnets handlingsrom. For to uker siden lanserte Kommisjonen to initiativer til for å samle tiltak innenfor et bredt spekter av utfordringer. De lanserte demokratiskjoldet, som er et tiltak for å ivareta informasjonsintegritet og for å styrke koordinering og informasjonsdeling om hendelser og mottiltak. Og de lanserte en sivilsamfunnstrategi, som er av direkte relevans også for oss, som en stor bidragsyter til sivilsamfunnet i Europa gjennom EØS-midler. Vi hilser begge initiativene velkommen. I nær dialog med Kommisjonen vil vi se på hvordan Norge kan og vil koble seg på dette viktige arbeidet.

EU er også vår fremste allierte i klimakampen. Klima- og naturkrisen er vår tids største samfunnsutfordring. Den kan ikke håndteres uten tett internasjonalt samarbeid og grønn omstilling, også av det europeiske markedet. EU er her en sentral pådriver. EUs grønne giv er den mest konkrete oversettelsen av FNs klimamål til praktisk politikk innen alle sektorer. Norge deltar i det europeiske klima- og miljøsamarbeidet gjennom EØS-avtalen, klimaavtalen med EU, programsamarbeidet med EU, grønn allianse og bilaterale initiativer. Dette samarbeidet ønsker vi å styrke.

Europa står overfor alvorlige utfordringer. Forutsetningen for vår felles europeiske sikkerhet er politisk samhold. Ingen av utfordringene jeg har beskrevet i dag, kan løses av noe europeisk land alene, og alle europeiske land blir skadelidende dersom utfordringene ikke løses.

Det gjelder også Norge. Vi er et lite land, få folk, og vi har en åpen økonomi. I tider som denne er svaret mer – ikke mindre – samarbeid med våre nærmeste partnere. En interessebasert norsk europapolitikk innebærer derfor å bidra til gode europeiske løsninger, på felles europeiske utfordringer. Norge må, som andre, tilpasse seg det endrede aktørbildet. Vi må være aktive der hvor beslutninger som påvirker vår sikkerhet fattes, og arbeide sammen med våre allierte.

La meg avslutningsvis oppsummere: Samtidig som det blir viktigere for Norge å knytte seg til EUs arbeid på nye områder, som handelspolitikk og sikkerhet og beredskap, gir ikke EØS-avtalen oss automatisk rett til dette. Det vi ser, er at når vi vil ha noe ekstra, utover de avtalene vi allerede har, møter vi på utfordringer i samarbeidet med EU. Å sikre norsk deltakelse i europeiske initiativer som ligger utenfor EØS-avtalen, men som vi har interesse i å delta i, kommer ikke av seg selv. Det krever god situasjonsforståelse, økt politisk innsats og en proaktiv tilnærming. Tettere samarbeid på disse feltene er mulig, dersom partene ønsker det. Det fordrer at vi har et godt samarbeid med EU, og at EU fortsatt ser det som i deres interesse å inkludere Norge. Det betyr flere ting.

I de programmene hvor vi deltar, må vi bidra aktivt, med sikte på å gi merverdi til EUs arbeid. Vi må også være forberedt på å komme EU i møte på punkter som er viktige for dem, for å kunne slutte oss til regelverk og programmer som er viktige for oss, men som ligger utenfor EØS-avtalen.

For å få til dette, må vi i større grad klare å ha et overordnet blikk på samarbeidet. Vi må erkjenne de dilemmaene og utfordringene som Norge nå står overfor i vår relasjon til EU. Vi har gått inn i en farligere tid, og vi beveger oss inn i ukjent terreng. Vi kan ikke bare fortsette som før. Vi må evne å tenke nytt. Som politikere før oss i verdenshistorien stilt overfor store geopolitiske omveltninger må vi – nok en gang – gjøre en innsats som står i forhold til de farene som truer oss. Det klarer vi ikke alene. Dette må vi gjøre i tett samarbeid med våre nærmeste venner og allierte, og de finner vi i Europa.