Kjersti Toppe (Sp) [11:29:04]: VG har i haust avslørt ein helseskandale i Noreg som truar pasienttryggleiken og tilliten til helsevesenet vårt. Legar som kan vera farlege for pasientar, har fått jobba i Noreg sjølv om dei har vorte nekta det i landet dei kom frå. VG har dokumentert at minst 23 legar har fått fortsetja å jobba i Noreg trass i at dei har fått legeautorisasjon tatt frå seg i andre land. Det er legar som er dømde for knivstikking av naboar, for seksuell utnytting av pasientar, for å ha skremt foreldre til å kjøpa dyre undersøkingar i legen sitt eige selskap ved å fortelja at barna deira kunne ha kreft, for å ha skrive ut store mengder med narkotiske stoff til seg sjølv eller nærståande, og for alvorleg feilbehandling.

Statens helsetilsyn vart varsla fortløpande om desse legane, men Helsetilsynet opna ikkje e-postane, og dei vart ikkje lesne eller følgde opp. Helsetilsynet slaktar sitt eige arbeid i ein ny rapport. Dei har no funne over 800 uopna varsel og erkjenner alvorleg pasientrisiko, svikt i rutinar og manglande leiarskap.

Legesakene viser òg at EUs varslingssystem IMI knapt vert brukt i mange land, og varsla vert ikkje følgde opp av nasjonale myndigheiter. I tillegg er det eit nordisk varslingssystem som heller ikkje er godt nok.

Saka stoppar likevel ikkje med dette. Helsedirektoratet, som innvilgar norsk autorisasjon i første omgang, har òg svikta totalt. I sommar vart ein lege i Sverige dømt til åtte års fengsel for valdtekter av ni pasientar. Etter at arbeidsgivar, politi og svenske helsemyndigheiter hadde undersøkt saka i ni månader, nekta legen å koma på jobb og sagt han opp, starta ei gransking, tatt ut sikting og pågripe han, behandla norske myndigheiter søknaden hans om autorisasjon, og han vart innvilga. Legen kunne altså gå rett frå varetekt i Sverige til eit legekontor i Noreg.

I slutten av mai 2024 gav Helsedirektoratet autorisasjon til ein annan svensk lege som allereie var funne skuldig i seksuelle krenkingar mot to pasientar. Eit Google-søk på namnet til legen mens Helsedirektoratet hadde saka til behandling, ville ha fortalt at dommen for seksuelle overgrep kom den 3. april, men ein gav da òg den søkjaren autorisasjon. «Vi har ikke rutiner for å google søkere», som Helsedirektoratet svarte i VG. Situasjonen var altså at norske myndigheiter våren 2024 jobba med å gi denne mannen legeautorisasjon i Noreg, mens svenske myndigheiter jobba for å ta den frå han i Sverige.

Legar som kan vera farlege for pasientar og hamne i søkjelyset til tilsynsmyndigheitene, vil òg kunne vera legar som er tilbøyelege til å flytta på seg. Når vi ikkje har eit system som klarar å fange opp dette, er situasjonen ein fare for pasientar ikkje berre i Noreg, men over heile Europa. I ein situasjon med fri flyt av arbeidskraft over landegrenser, stor bruk av bemanningsbyrå og import av legar, særleg frå andre nordiske land, meiner eg det er ein skandale at også det norske godkjennings- og tilsynssystemet har svikta, og at svikten ikkje er oppdaga før VG tok saka.

Korleis kunne det skje? Eg har mange spørsmål til helse- og omsorgsministeren i denne saka:

• Ansvarleg direktør i Helsedirektoratet for arbeidet med godkjenning av autorisasjonar sa til VG at det ville krevje «uforholdsmessig mye ressurser» om ein skulle sjekka kvar enkelt av dei 2 500 årlege autorisasjonssøknadene, men gjer det det, og er statsråden einig i dette?

• Kva ansvar tar statsråden for situasjonen, og kva vil statsråden seie til norske pasientar som kan ha vorte utsett for feilbehandling av legar som ikkje skulle ha praktisert i Noreg?

• Kva vurderingar har statsråden gjort når det gjeld organisering av dette arbeidet i Noreg, som no er delt på to organisasjonar som tydelegvis heller ikkje snakkar saman?

• I kva grad har statsråden og hans departement kontrollert arbeidet på dette området, og kva konkret har statsråden sjølv gjort når det gjeld å forbetra varslingsrutinane i andre land i Norden og i EU?

• Vil statsråden gå inn for at ein kan krevja vandelsattest for arbeid som lege i Noreg?

Dette handlar ikkje om legane, det handlar om norske pasientar og tilliten til helsevesenet vårt. Saka er veldig alvorleg, og statsråden er øvste ansvarlege for at denne situasjonen har oppstått, og at han har fått gå føre seg så lenge.

Til slutt: Takk til VG for å gjera jobben som andre skulle ha gjort.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:34:14]: VG har avdekket feil i Statens helsetilsyns systemer og arbeidsprosesser knyttet til varsler om helsepersonell fra utenlandske myndigheter via det såkalte IMI-systemet. Senere er det også avdekket svikt i Helsedirektoratets arbeid med autorisasjonssaker. Da saken først ble kjent, ba jeg umiddelbart om en redegjørelse fra Helsetilsynet, som jeg mottok 31. oktober. Helsetilsynet igangsatte flere strakstiltak, herunder robotsøk av varsler i IMI-systemet helt tilbake til 2019 og en intern gjennomgang.

Helsetilsynet har avdekket svakheter i rutiner og praksis over tid, herunder manglende risikovurderinger og forståelse for kompleksiteten i IMI-sakene, liten lederoppmerksomhet og stor grad av manuelle prosesser med risiko for tastefeil. Det er avdekket både uåpnede saker og nye saker. Helsetilsynet har gått gjennom disse sakene for å se om det er grunnlag for tilsynsmessig oppfølging.

Siste status fra Helsetilsynet er at de følger opp 109 tilsynssaker. Det omfatter 63 saker som var kjent før den nye gjennomgangen av IMI-meldinger, 45 nyopprettede saker etter gjennomgang av IMI-meldinger, samt én ny sak som er kommet utenom IMI og det skandinaviske samarbeidet. 15 saker gjelder straffbare forhold, 76 saker har andre årsaker, som personlige forhold, faglig svikt og administrative forhold. I 18 saker har tilsynet etterspurt vedtak eller saksopplysninger fra utenlandsk tilsynsmyndighet, som foreløpig ikke er mottatt.

Hovedformålet med godkjenningsordningene for helsepersonell er pasientsikkerhet og tillit til helsetjenesten og helsepersonell. Blant de 109 nevnte sakene som nå følges opp, er det så langt funnet 9 personer med aktivt arbeidsforhold i Norge. Det er fem leger, tre sykepleiere og én tannlege. 39 av de 109 personene har jobbet i Norge før varsel i IMI. Fire personer har jobbet etter varsel, men ikke nå. Tilsynet har funnet fem personer med tilsynssak på grunnlag av forhold i Norge. To av disse oppsto etter IMI-meldinger fra utlandet, mens tre saker oppsto før IMI-melding fra utlandet.

Saken har påført norske pasienter forhøyet risiko for å utsettes for uegnet helsepersonell, men Helsetilsynet opplyser at de på nåværende tidspunkt ikke har opplysninger om alvorlige skader eller prognosetap for pasienter.

Helsetilsynet har igangsatt flere tiltak for å forbedre saksbehandlingen og derved styrke pasientsikkerheten, herunder endrede rutiner og økt opplæring. Tilsynet har også revurdert sin lovforståelse og forvaltningspraksis i behandlingen av utenlandssaker.

Jeg følger nå opp Helsetilsynet tett, bl.a. gjennom å justere instruksen og tildelingsbrevet for neste år. Ved behov for endringer i regelverk, rutiner eller praksis ut over dette vil arbeidet få høy prioritet også i departementet. Helsedirektoratet har informert meg om at også de har iverksatt strakstiltak, og jeg har bedt om fullstendig redegjørelse fra direktoratet med frist 1. desember. Jeg vil gjerne orientere Stortinget om det etter at vi mottar denne redegjørelsen.

Både Helsetilsynet og Helsedirektoratet iverksetter egne eksterne gjennomganger for å få vurderinger og råd for en mer hensiktsmessig arbeidsform og organisering framover. Vi kommer til å følge nøye med på den videre oppfølgingen. IMI-saken vil være tema i styringsdialogen med begge virksomheter framover.

Jeg vil også legge til at denne saken med all mulig tydelighet viser at det er behov for bedre samarbeid på tvers av landegrensene. Jeg har derfor tatt initiativ overfor EU-kommissærene og nordiske og europeiske kollegaer om dialog om et forpliktende samarbeid rundt felles tiltak for å bedre pasientsikkerheten på tvers av landegrensene. Eksempelvis kan det være et felles helsepersonellregister i EU/EØS-området, økt åpenhet om autorisasjoner og tilbakekall, felles regler og minstekrav for hva som skal rapporteres.

Jeg ser med bekymring på at IMI-systemet sannsynligvis ikke er tilstrekkelig, bl.a. fordi enkelte land melder inn svært få saker til dette systemet. Vi har også eksempler på land som ikke har meldt inn noen saker til dette systemet. Jeg tror ikke det er land hvor det ikke forekommer tilfeller som burde ha vært rapportert om. Derfor må vi også jobbe felleseuropeisk med å bedre datasikkerheten, slik at sakene faktisk blir avdekket og kan følges opp i andre land.

Kjersti Toppe (Sp) [11:39:40]: Eg takkar for svaret frå helse- og omsorgsministeren.

Statsråden gjer greie for det både Helsetilsynet og Helsedirektoratet har gjort etter at VG oppdaga den store svikten i systema deira. Det er vel og bra, og veldig viktig, sjølvsagt, at ein går grundig inn i det, og det skulle eigentleg berre mangla.

Så vil eg seia at kommentarane frå dei som jobbar med dette i Helsetilsynet og i Helsedirektoratet, var veldig oppsiktsvekkjande, ved at ein ikkje hadde forstått det alvorlege i det, men eigentleg bagatelliserte det og sa at det ikkje var noko dei kunne gjort på ein annan måte.

Det er veldig bra at dei verkeleg har gått inn i si eiga praktisering og sitt eige ansvar i desse sakene. Eg har tru på at det sjølvsagt vil føre til betre rutinar i Noreg. Likevel saknar eg eit svar frå statsråden om hans eige ansvar og departementet sitt ansvar. Er det slik at dette er eit område som ingen har sett i korta over veldig mange år, men trudd var i orden? Vi importerer jo veldig mange legespesialistar frå utlandet, særleg frå Sverige, og når det er eit så dårleg system, er mi bekymring: Kva skal skje dei nærmaste åra, før vi får til eit betre samarbeid med Norden og betre varslingssystem, for ein vil jo måtta bruka utanlandske legar i Noreg, sjølv om ein òg vil ha opp nasjonal utdanning? Kva ansvar har statsråden for organisering av dette arbeidet? Det spurte eg om i mitt hovudinnlegg.

I dag er det Helsedirektoratet som i første omgang skal godkjenna autorisasjonen, og så skal Helsetilsynet i åra etterpå ha tilsyn, slik at ein oppdagar om det er legar som bør mista autorisasjonen sin. Eg ville iallfall ha sett på korleis dette arbeidet totalt sett er organisert under departementet, og eg vil gjerne ha svar frå statsråden på om han òg ser kva han sjølv kunne ha gjort for på ein måte å kraftsamla dette arbeidet og få ein betre samanheng mellom dei som sit og jobbar konkret med autorisasjonar i Noreg, noko som no er delt på fleire område. Det er òg nyttig å vita kor lang tid statsråden ser for seg at det vil gå før det kan koma på plass eit varslingssystem i Europa og i Norden som ein faktisk kan stola på.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:42:52]: La meg være helt tydelig på at jeg har ansvaret for alt som skjer innenfor helse- og omsorgssektoren, og når det skjer så alvorlige feil som dette i Helsetilsynet og Helsedirektoratet, som er faglig uavhengige virksomheter, men som vi selvfølgelig har et ansvar for å følge med på, tar vi også det ansvaret. Med en gang vi ble gjort kjent med denne saken, tok vi umiddelbart grep og ba om en fullstendig redegjørelse og at det ble satt i gang strakstiltak. Som jeg har sagt: Hvis vi nå identifiserer behov for å gjøre tiltak på lengre sikt, herunder endringer i regelverk, skal jeg påse at det får høy prioritet, og at vi setter av tilstrekkelig ressurser, slik at det kan gjøres på en effektiv måte.

Så er det veldig viktig når sånne saker oppstår, at en går gjennom hver og en sak, og det er altså det jeg har bedt Helsetilsynet om å gjøre. Jeg har også bedt Helsedirektoratet om å redegjøre for denne situasjonen, for jeg mener at alle fakta må fram, og vi må være 100 pst. åpne om alle fakta. Det betyr for Helsetilsynets del at samtlige av disse sakene, samtlige av disse personene det gjelder, må vi gå inn i. Vi må se på hvor de har vært, hvor de har jobbet, og hvor lenge de har jobbet. Kan det ha utsatt pasienter for risiko? Er det meldt om tilfeller som må følges opp?

Det er veldig viktig for tilliten til helsetjenesten at dette ikke bare tas tak i på systemnivå, men at vi faktisk går inn i alle disse sakene. Det gjør vi, og det har stor oppmerksomhet.

Jeg vil berømme både Helsetilsynet og Helsedirektoratet, når disse sakene først har oppstått, for å ta saken på stort alvor. Jeg merket meg også uttalelsene fra bl.a. helsedirektøren, om at hvis det er slik at det er behov for å gjøre søk også utover de kanalene vi bruker i dag, må en vurdere å gjøre det. Jeg mener likevel det er veldig viktig at vi har et internasjonalt rammeverk som faktisk fungerer. Det handler om at land må dele informasjon, men de må også registrere informasjon. Og som jeg tidligere har sagt: Når det da er land som i liten grad gjør det, og kanskje til og med i ingen grad gjør det, vil det være en risiko, og det er grunnen til at Norge har tatt et initiativ overfor EU-kommisjonen og sentrale EU-medlemsland, også Danmark, som nå hadde formannskapet, om at dette bør på agendaen. Jeg kommer til å følge det opp også med mine europeiske kollegaer gjennom vinteren og våren.

Vi har nå fått tilbakemelding fra Helsetilsynet. De skal også gjøre en ekstern gjennomgang. Jeg utelukker ikke at det der vil bli identifisert flere tiltak som kan gjøres, bl.a. internt i virksomheten, men som også vil innebære regelverksendringer, og da kommer vi til å vurdere det. Så snart vi får rapporten og redegjørelsen fra Helsedirektoratet, vil jeg gjerne få muligheten til å orientere Stortinget om det. På samme måte, hvis vi der ser at det er tiltak utover de strakstiltakene direktoratet allerede har satt i gang, som er nødvendige, kommer vi selvfølgelig til å sørge for en effektiv prosess, sånn at det blir implementert. Folk skal kunne være trygge på helsepersonell som opererer i Norge.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [11:46:15]: Helsetilsynet har sviktet i sin aller viktigste oppgave: å trygge helsetjenestene våre. FrP mener at vi som innbyggere og pasienter trygt må kunne forvente at de som jobber på norske sykehus, er helsepersonell som ikke utgjør en pasientrisiko når de er på jobb. I denne saken er det en annen virkelighet som beskrives, hvor det er avdekket at det på norske sykehus har jobbet leger som har knivstukket naboer, utnyttet pasienter seksuelt under behandling, skrevet ut store mengder narkotiske stoffer til pasienter – og eksemplene stopper ikke der. Dette er leger som har mistet autorisasjonen sin i hjemlandet fordi de utgjør en fare for pasienter, men som likevel har fått jobbe som lege i Norge. Dette ser Fremskrittspartiet svært alvorlig på. Vi kan ikke opprette tilsyn for tilsyn av Helsetilsynet.

Når disse legene får jobbe i Norge, er det ikke fordi Helsedirektoratet har kvalitetssjekket dem og gjort en sikkerhetsvurdering av hva de har mistet lisensen for. Disse legene har fått jobbe i Norge rett og slett fordi kontrollen av dem har sviktet fullstendig i Helsedirektoratet og i Helsetilsynet. Det har sviktet til tross for at ansatte har varslet og sagt fra – rakt opp hånden og sagt fra at her er det manglende kontroll, det er manglende oversikt. De har ikke blitt lyttet til, men har tvert imot blitt fullstendig oversett.

Helsevesenet er avhengig av at pasienter har tillit til at de får forsvarlig helsehjelp. Prisen for manglende kontroll er det pasientene som betaler. Jeg vil takke statsråden for redegjørelsen som vi har fått her i dag, og for hva som nå skjer framover. Blant annet vil det at statsråden har tatt initiativ til bedre samarbeid på tvers av landegrensene, være viktig for pasientsikkerheten på norske sykehus. Nå forventer vi opprydding – vi forventer det grundig, og vi forventer det raskt. Vi forventer løsninger som ikke bare løser de tilfellene vi vet om i dag, men som også sikrer at dette ikke skjer i framtiden, og at denne risikoen ikke skal oppleves på norske sykehus.

Kjersti Toppe (Sp) [11:48:45]: Takk for svara og takk for innlegg. Eg må innrømma at da eg las om desse sakene i VG, vart eg berre så sjokkert og tenkte: Korleis er det eigentleg mogleg at både Helsetilsynet og Helsedirektoratet har gjort eit sånt arbeid? Det er pinleg, det er så alvorleg for tilliten, og pasientar skal ikkje kunna oppleva noko sånt i Noreg. Vi må tenkja: Kva om det var dine nære som vart utsett for eit pasientmøte med legar som absolutt ikkje har nokon ting i det norske helsevesenet å gjera, og eigentleg ikkje bør jobba med pasientar nokon plass? Likevel har vi risikert akkurat det.

Eg lurer framleis på kvar internkontrollen har vore før VG blåste opp denne saka. Det er det store spørsmålet vi sit igjen med. Feil kan skje, og det verkar som om både Helsetilsynet og sikkert òg no Helsedirektoratet går veldig grundig inn i saka, og at det kjem eit betre system ut av dette. Men korleis i alle dagar kunne dette skje? I så mange år, og med så mange kontrollar av autorisasjonar i året, har ein altså, slik eg oppfattar det, berre sett på om ein har autorisasjon i det landet ein kjem frå. Ein har ikkje tenkt vidare enn det. Difor var det mogleg at ein kunne ha mista jobben i Sverige, ein kunne ha vorte sett under gransking i Sverige og vorte sett i varetekt i Sverige mistenkt og sikta for overgrep, og likevel sit vi i Noreg og ser berre på om ein framleis har autorisasjon og ikkje har mista han og ventar på ein rettskraftig dom. Sjølv om statsråden har vore innom veldig mykje av det som no skjer, kan eg framleis ikkje forstå at det ikkje har ringt ei bjølle hos nokon før VG slår opp dette.

Det andre er det internasjonale varslingssystemet i Europa og i Norden. Eg kan forstå at ein har lent seg på det, men det burde jo ha ringt ei bjølle når ein såg at det var så mange land som ikkje melde inn. Ein burde tenkt på: Kan vi faktisk stola på dette systemet? Det har vel heller ikkje der vore ein internkontroll – det set eg iallfall spørsmålsteikn ved.

Eg er glad for at statsråden vil følgje opp denne saka veldig nøye, og eg forventar at ein kjem tilbake igjen og informerer Stortinget når Helsedirektoratet har fremja sin rapport.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:51:56]: Takk til interpellanten og Stortinget for en viktig interpellasjonsdebatt. Som jeg har sagt et par ganger, kommer jeg gjerne tilbake til Stortinget i akkurat den form og det format Stortinget ønsker, for å redegjøre nærmere for saken når vi også har Helsedirektoratets rapport på plass.

Jeg har akkurat samme synspunkt når det gjelder Helsedirektoratets rolle i denne saken som jeg har når det gjelder Helsetilsynets rolle i denne saken: Alle fakta skal på bordet, det skal være full åpenhet, full transparens, ikke noen bortforklaringer. Alt må på bordet. Det er måten å gjenopprette tilliten på.

Jeg må understreke igjen at jeg opplever at både Helsetilsynet og Helsedirektoratet tar dette på veldig stort alvor, at de ressurssetter det, at de forstår at dette er veldig alvorlig, og at de også agerer. Det er veldig viktig.

Jeg tror det er mer vi kan gjøre nasjonalt, og det gjelder både i Helsetilsynet og i Helsedirektoratet. Som jeg redegjorde for, er det satt i gang flere strakstiltak. Det er vanskelig å spekulere i om vi hadde unngått noen av disse sakene med de strakstiltakene som nå er satt i gang, men selv om jeg sa at jeg skal være forsiktig med å spekulere, vil jeg gjøre det likevel: Jeg tror faktisk vi kunne unngått det. En del av dette handler om for svake rutiner, for dårlig oppfølging, mangelfull ledelse, at en rett og slett ikke har fokusert nok på dette oppdraget. Det tror jeg vi nå i hvert fall har kommet et riktig godt stykke framover på.

Det er flere ting her både interpellanten og representanten tar opp, som handler om nasjonal lovgivning. Vi har jo gjort endringer i lover og forskrifter de siste årene for å bedre pasientsikkerheten og trygge at de som jobber i vår helsetjeneste, er egnet for det, men hvis vi kommer til at det er behov for å gjøre mer, mener jeg som sagt vi selvfølgelig skal gjøre det. Det er veldig viktig at vi nå tar ting i rekkefølge, at vi gjennomgår rapportene og så ser hva som er mulig å få til.

Vi må ikke undervurdere det internasjonale, og det er jeg veldig glad for at Stortinget også nå vektlegger. Én ting er IMI-systemet, men for å ta et annet eksempel: Hvis en lege er godkjent i utlandet, men er anklaget for straffbare forhold – det kan være under etterforskning, det kan sågar pågå en rettsprosess fra påtalemyndighetene i domstolen i det aktuelle landet – er det ikke automatikk i at det landet vil informere våre myndigheter, herunder Helsedirektoratet, om det når de spør om det. Det betyr at vi kan ha gode rutiner og gode systemer, men hvis det er mangelfull rapportering eller landet vedkommende kommer fra, ikke deler tilstrekkelig informasjon, f.eks. fordi det ikke foreligger en rettskraftig dom, vil vi fortsatt stå i en veldig utfordrende situasjon.

Det er derfor jeg mener at vi kan gjøre veldig mye hjemme – og det skal vi gjøre – men vi må også løfte dette internasjonalt. Jeg håper dette har vært en øyeåpner også for det europeiske fellesskapet og for EU, som åpenbart ikke har hatt gode systemer for dette. Der skal Norge påta seg en pådriverrolle for å få til bedre løsninger enn i dag.