Erlend Svardal Bøe (H) [11:30:49]: Dette er et tema som vi ser opptar folk. Nylig ble det gjennomført en undersøkelse der en spurte folk om hva en tenkte om ultraprosessert mat, og da svarte 72 pst. at det var det en var mest bekymret for, og det en hadde minst kunnskap om.

Jeg tenker det er veldig fint at det kjøres internasjonale prosesser i WHO og andre steder, og jeg anerkjenner at det er vanskelig å gjøre den grenseoppgangen vi her snakker om, med ulike produkter, men fordi noe er vanskelig, betyr det ikke at en ikke skal gjøre noe med det.

Vi har jo hatt en rekke særnorske initiativ på den type klassifisering før. Intensjonsavtalen om å kutte ned på og ha reduksjon av salt, sukker og mettet fett er et eksempel på det, og nøkkelhullsmerkingen er et eksempel på det. Hva er grunnen til at ikke vi i Norge kan ta litt lederskap og gjøre den type definisjoner og få på plass merking for innholdet i produktene, og hvorfor må vi vente på en del andre aktører før vi gjør disse tingene selv?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:31:50]: Det er jo merking av produkter. Nøkkelhullordningen, f.eks., har stor utbredelse, og mange kjenner godt til den. Vi ser at det er stadig flere som setter seg inn i kostrådene. Vi fikk bl.a. nye tall i dag som viser at vi spiser mer fullkorn enn før, vi spiser mer grønnsaker enn før, og forbruket av rødt kjøtt er det laveste på 25 år. Så ser vi også en bekymring når det gjelder sukkerholdige drikker, spesielt energidrikk. Derfor er jeg veldig glad for at regjeringen fikk på plass forbudet mot at barn og unge skal holde på med energidrikk, for det bør de absolutt ikke gjøre. Vi vi ser også at det er for få som spiser fisk, og vi ser også at vi trenger å spise mer bær og frukt. Så noe beveger seg i riktig retning, og andre ting gjør det ikke.

Det er selvfølgelig mulig at Norge lager sin egen definisjon av ultraprosessert mat, men ettersom det nå er et internasjonalt engasjement om dette, og vi tross alt har Verdens helseorganisasjon og andre internasjonalt anerkjente fagmiljøer, mener vi det beste er å gjøre dette som en del av det internasjonale samarbeidet.

Erlend Svardal Bøe (H) [11:32:55]: Bakgrunnen for dette er jo den rapporten fra The Lancet, som er kjempetydelig på de helsekonsekvensene ultraprosessert mat har. Det er klart at hvis du er forelder i dag og skal ta den type valg for barna dine, om hva de skal spise og ikke spise, så tror jeg det er kjempeviktig å gi forbrukerne hjelp med en litt tydeligere merking. Ta kostholdsrådene som ett eksempel: Det er jo ikke slik at hvis du går inn i butikken i dag, så henger kostholdsrådene på døra. De gjør jo ikke det. Du må inn og søke det opp på nett, og så må du sette deg inn i det. Så det å ha en lettfattelig forbrukerinformasjon, slik nøkkelhullsordningen er et eksempel på, mener jeg man må ha mer av. Det handler jo ikke om å drive med overformynderi, men det handler rett og slett om bedre forbrukerinformasjon.

Så spørsmålet blir hvordan regjeringen tenker å følge dette opp videre, også med den pågående debatten som er nå, og kan vi i større grad gjøre justeringer f.eks. når det gjelder bedre merking av en del produkter i butikkene?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:33:57]: Det viktigste er jo at kostrådene er basert på best mulig kunnskap. Og utfordringen når det gjelder ultraprosessert mat, er jo at det ikke finnes en god, entydig definisjon, men også at med de beste definisjonene vi har i dag, ville jo enkelte produkter som vi egentlig vil at folk skal spise mer av, havne inn i den kategorien.

La meg ta noen eksempler: Grovt brød kjøpt i butikk vil mange si er ultraprosessert, men vi vil jo at folk skal spise mer av det. Yoghurt med smak vil falle inn under den kategorien. Makrell i tomat på tube vil kunne sies å være ultraprosessert, men det er flott at folk spiser makrell i tomat – i eller uten tube – for makrell er veldig bra å spise.

Det er derfor vi må passe oss for at vi i kampens hete, fordi dette nå er mye omdiskutert, lager definisjoner eller bygger kostråd på det som ikke nødvendigvis er eksakt kunnskap. Derfor kommer jeg igjen tilbake til at Norge er opptatt av dette. Vi har allerede tatt det opp med WHO, og vi kommer til å fortsette å ta det opp med WHO, og vi vil gjerne ha en internasjonal definisjon av dette. Da mener jeg det er lettere å tilpasse kostrådene, hvis det er nødvendig.

Anne Grethe Hauan (FrP) [11:38:39]: Eg er veldig for å høyra at statsråden deler uroa ved dette temaet. Dei tala eg viste til i spørsmålet, viser ein klar og urovekkjande trend der tvangsinnleggingane aukar, fleire blir ståande lenge i tvunge vern, og klagetala går opp. Dette skjer trass i at både lovendringar, faglege råd og styrking av kontrollkommisjonane nettopp skulle bidra til å redusera bruken av tvang. Målet om mest mogleg frivillig helsehjelp blir altså ikkje oppfylt, og heller ikkje dei rettssikkerheitstiltaka Stortinget har vedteke.

Kan statsråden peika på eitt konkret og nytt grep han vil setja i verk no, for faktisk å snu utviklinga og redusera bruken av tvang i psykisk helsevern – ikkje på sikt, men i inneverande år?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:39:33]: Takk for oppfølgingsspørsmålet. Nå er jo dette en rapport som gjelder 2024, som vi selvfølgelig skal ta på stort alvor, og som vi tar med oss i arbeidet. De to tiltakene jeg redegjorde for i det første svaret, er tiltak vi har satt i gang i år. Vi får se, når året er omme, om de har hatt effekt eller ikke. Jeg mener f.eks. at det oppdraget vi har gitt til de regionale helseforetakene om at de på en systematisk måte skal gå gjennom bruken av tvang i egen region, med formål å forebygge tvang i framtiden, vil kunne ha hatt effekt. Det vil vi først se når dette året er ferdig. Når regjeringen gir den typen oppdrag og vektlegger det i kommunikasjonen og styringsdialogen med de regionale helseforetakene, forventer jeg at de følger det opp. Jeg tror også at de følger det opp. Som sagt er det her viktig at vi bedrer datakvaliteten og får bedre oversikt over omfanget, og det er også noe vi har bedt om.

Anne Grethe Hauan (FrP) [11:40:36]: Eg er litt opphengd i dette med klager, for det har jo gått veldig opp. Andelen pasientar som får medhald i klage på tvang, har ramla til det lågaste nivået i heile perioden – berre 6 pst. Samtidig melder kontrollkommisjonane om alvorlege forhold ved fleire institusjonar, bl.a. bruk av mekaniske tvangsmiddel utan tilstrekkeleg grunngjeving og ferdigbehandla pasientar som ikkje kan skrivast ut på grunn av manglande kommunale tenester.

Korleis følgjer statsråden opp desse varsla, og kva tiltak blir sette i verk for å hindra at lovbrot og uforsvarleg praksis får halda fram?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:41:20]: Lovbrudd skal jo ikke skje. Dette er veldig vanskelige saker hvor en ikke alltid på forhånd vet akkurat hvor grensene går. Prinsippet om at en skal bruke tvang minst mulig ettersom det er et så inngripende tiltak, er det imidlertid veldig viktig at vi holder fast ved, og selvfølgelig også at vilkårene er oppfylt, altså når det er nødvendig, og at det skjer på riktig måte. Jeg kommer tilbake til det at når de regionale helseforetakene nå er bedt om å gå systematisk gjennom bruken av tvang i egen region, med formål å forebygge tvang i framtiden, vil vi nok der få mer kunnskap og innsikt. Det kan godt hende at det der også kommer fram praksis, utviklingstrekk og statistikk – f.eks. på det området representanten tar opp, om en utfordring i samhandlingen mellom kommunale tjenester og spesialisthelsetjenester – som kan danne grunnlag for å sette inn nye tiltak. Da kommer jeg gjerne tilbake om det.

(Innlegg er under arbeid)

Julia Brännström Nordtug (FrP) [11:45:06]: Takk for svaret. Muskel- og skjelettsykdommer er, som statsråden er inne på, fortsatt den største grunnen til sykmeldinger i Norge, og sykefraværet er stort. Strategier, handlingsplaner og utredninger for å få det ned er vel skrevet i milevis, og det er fordi sykefraværet er dyrt. Det er dyrt på alle nivåer – for den enkelte som er syk, for arbeidsgiver og for samfunnsøkonomien.

Men i behandlingen av pasientene med muskel- og skjelettlidelser, hvor mange allerede har vansker med å stå i jobb og holde seg i arbeid, der kutter regjeringen. Fremskrittspartiet mener at vi må ha «ordning och reda». Vi skal styrke tjenester som gjør det mulig å gå på jobb, og vi må benytte privat kapasitet for å få det til. Kiropraktorer behandler pasienter med nettopp disse plagene og sykmelder pasienter langt sjeldnere enn leger. Her hører vi også statsråden anerkjenne at kiropraktorene er en viktig del av dette arbeidet. Hvorfor velger da regjeringen i praksis å fjerne hele pasientstøtten til behandling, som faktisk kan bidra til å senke sykefraværet?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:46:13]: Det var jo et flertall på Stortinget som besluttet dette, og det var et enda større flertall av partiene på Stortinget som ikke la dette inn i sine alternative statsbudsjetter. Jeg har selvfølgelig respekt for at Fremskrittspartiet har et annet syn på saken.

Som jeg sa i stad, er dette et rent prioriteringsspørsmål. Vi valgte å flytte ressurser fra denne refusjonsordningen over til å styrke fastlegeordningen, få ned ventetidene i sykehusene og styrke psykisk helsevern. Taksten ble halvert i 2024-budsjettet, og da så vi at det ikke ga noen særlig utslag i bruk av ordningen, kanskje også fordi refusjonen utgjorde en mindre andel av timepris. Det var da snakk om 110 kr for første konsultasjon og 47 kr for øvrige. Det er selvfølgelig penger, og for mange er det mye penger. Men kiropraktorenes honorar er altså ikke regulert. Det er fri prisfastsettelse, og konsultasjoner koster gjerne rundt 500 kr. Vi valgte altså å prioritere slik vi har gjort, men det er argumenter også for det motsatte.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [11:47:17]: Jeg har respekt for at man må prioritere, det må vi alltid. Jeg er glad for at statsråden her sier at det er et flertall som besluttet det etter et forslag fra regjeringen selv, og jeg er også glad for at statsråden har merket seg at Fremskrittspartiet har et annet syn. Vi mener kostnadene for kiropraktorbehandling skal bli lavere for folk. Stortingets flertall sa i mars i år nei til avvikling av refusjonsordningen, som det henvises til, men det beløpet som ble satt til 4 kr for hver behandlingstime, dekker ikke kostnadene, heller ikke for datainnsamling. Så kiropraktorer jobber i praksis dugnad for å sikre data for norske myndigheter. Dette er derfor så å si en symbolsk støtte som utgjør ingen reell støtte for pasientene. Det senker ikke terskelen for å søke hjelp, så her oppstår det et klasseskille mellom dem som har råd til å få behandling for sine muskel- og skjelettplager, og dem som ikke har råd til det. Er det slik statsråden mener vi skal ha det, at pasienter som har råd til behandling og fortsatt kan stå i arbeid, får den behandlingen, mens de som ikke råd, potensielt faller ut av arbeidslivet?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:48:21]: Et grunnleggende prinsipp er at flest mulig bør ha tilgang til våre felles helsetjenester. Men vi er altså i en situasjon hvor en kiropraktortime kanskje koster 500 kr. Tidligere kunne en få refusjon på rundt 47 kr etter førstegangskonsultasjon, men det var ikke noe pristak. Mange kiropraktorer var sikkert greie da, og ga den rabatten videre til pasientene sine – men det er skattepengene vi forvalter. Det var ingen garanti for at den refusjonen ikke bare ble benyttet til å øke prisene, og da bidrar ikke det til å utjevne sosiale forskjeller.

Generelt er jeg veldig positiv til at vi samarbeider med private – avtalespesialister, fysioterapeuter som inngår avtaler med kommuner – og kiropraktorene kan i framtiden også inngå der. Nå har vi et helsereformutvalg som skal se på framtidens helsetjeneste. Der vil jeg gjerne få innspill fra kiropraktorene. Men generelt mener jeg at når vi bruker offentlige midler på refusjonsordninger, bør det også være prisvurderinger og pristak.

Margret Hagerup (H) [11:53:02]: Eksemplene ministeren trekker fram, viser hvor vanskelig dette er i kjøkkenborddiskusjonene i det norske hjem, og det er jo en grunn til at norske forbrukere er så opptatt av ultraprosessert mat og hva som er det og ikke. For snart et år siden stilte Høyre et skriftlig spørsmål om dette. Da var svaret at Helsedirektoratet mente at det ikke var noe vitenskapelig grunnlag for å gi noen anbefalinger om ultraprosessert mat, men at Mattilsynet skulle følge utviklingen i EU. The Lancet har imidlertid koplet ultraprosessert mat til en rekke helseutfordringer. Det er koplet til økt risiko for overvekt, type 2-diabetes, hjertesykdom, depresjon og andre kroniske sykdommer, og gjennomgangen av 104 langtidsstudier viste at i 92 av dem fant man en økt risiko for minst én kronisk sykdom eller tidlig død. Da er spørsmålet: Hvordan vil statsråden møte den usikkerheten som er blant forbrukere i dette virvaret av ultraprosessert mat?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:53:59]: Takk for oppfølgingsspørsmålet. Det beste rådet vi kan gi, er å følge med på kostrådene til Helsedirektoratet. Så må jo hver enkelt ta sine egne valg i sin hverdag og for sin familie når det gjelder hva en velger å spise og drikke, men kostrådene kan det være nyttig å følge med på. De blir stadig mer tilgjengelige – jeg vil si de blir stadig mer pedagogiske og enkle å forstå – og de er basert på den aller beste forskningen vi har. Mer enn 400 forskere er med på å danne grunnlaget for disse kostrådene.

Så er dette selvfølgelig ikke et felt som står stille, for det kommer stadig ny forskning, og det som var de faglige vurderingene for et år siden, er ikke nødvendigvis de samme faglige vurderingene i år eller neste år. Det er grunnen til at rådene oppdateres med jevnlige mellomrom. Jeg er helt sikker på at våre helsemyndigheter ser med interesse på de nevnte Lancet-artiklene og rapportene, at dette også vil inngå i det samlede kunnskapsgrunnlaget, og så må vi ha tillit til at de rådene vi får, er basert på beste tilgjengelige kunnskap.

Margret Hagerup (H) [11:55:05]: Ultraprosessert mat er den mattypen flest nordmenn vil unngå å spise av. Ministeren har redegjort for hvor vanskelig det egentlig er å forstå hva vi snakker om når vi sier at vi er skeptiske til ultraprosessert mat, men The Lancet peker på at det fortrenger annen, sunnere mat. som kostholdsrådene ofte anbefaler oss å spise, og det kan jo ikke være tvil om at ultraprosessert mat ikke er bra for folkehelsen. Tilliten til kostrådene er høy, men den går nedover, og jeg tror det er vanskelig for forbrukerne å forholde seg til det når en ikke snakker om ultraprosessert mat, og ikke tar noen grep for å få en tydeligere definisjon. Jeg tror det vil være viktig for den fortsatte tilliten at myndighetene også er med og avklarer dette. Så spørsmålet er: Vil statsråden ta initiativ til at ultraprosessert mat får en god definisjon, som en har vært litt inne på, men også at det kan bli en del av de offisielle anbefalingene fra myndighetene?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:56:00]: Hva som er de offisielle rådene fra myndighetene, skal jeg i hvert fall ikke legge meg borti, for det er faglige råd, og jeg tror at hvis vi politikere begynner å blande oss inn i det eller prøver å påvirke de rådene, er vi på ville veier. Jeg er helt sikker på at det er heller ikke det representanten mener, bare så det er sagt og protokollert.

Men som sagt: Vi ønsker å få på plass en internasjonalt anerkjent definisjon av ultraprosessert mat. Vi har allerede drøftet dette med Verdens helseorganisasjon. Jeg vet det er et engasjement for det der, og jeg tror også flere andre land vil være opptatt av å drive denne agendaen framover. Det kan selvfølgelig også Norge gjerne være med på.

Så er det som sagt viktig at kostrådene er basert på den kunnskapen vi har. Når det er en utydelig definisjon av hva ultraprosessert mat er – jeg kan ikke entydig slå fast om det er bra eller dårlig, også fordi det spørs hvordan en definerer det, hva som faller inn under den definisjonen – mener jeg det er for tidlig eventuelt å gjøre noe annet enn å jobbe for en internasjonal definisjon.

Finn Krokeide (FrP) [11:59:57]: Takk for svaret, som var overordnet og med en del forbehold, så jeg forsøker meg med et konkret eksempel.

Hos Nammo på Raufoss produseres det ammunisjon som er av stor betydning for både vår egen og våre alliertes forsvarsevne. Mesteparten av den ammunisjonen skal sørover til Oslo, og derfra skal mye transporteres videre til våre NATO-allierte. Hovedtransportåren mellom Raufoss og Oslo er rv. 4, en underdimensjonert og ulykkesbelastet veistrekning.

Mener statsråden at finansiering av allerede planlagte utbedringer av veistrekningen vil kunne defineres inn i 1,5-prosentmålet, eller vil det kreves nye utbedringsprosjekter på rv. 4 for at finansieringen av dette skal kunne defineres inn i 1,5-prosentmålet?

Statsråd Jens Stoltenberg [12:00:41]: Det er ennå ikke tatt stilling til hva som kan regnes inn i de 1,5 pst. Det som er lett å definere, er de 3,5 pst. av BNP som skal brukes til rene forsvarsformål. Det er det normale forsvarsbudsjettet. Der er det etablerte NATO-definisjoner, og det gjelder det vi normalt tenker på når det gjelder forsvar, altså ammunisjon, utstyr, lønning til soldater og den typen ting. Når det gjelder forsvarsrelaterte formål, som bl.a. er veier og infrastruktur, må det være en tilknytning til forsvars- og sikkerhetsformål. Arbeidet med hvordan og hvor tett den tilknytningen skal være – f.eks. en havn, som kan ha sivile formål, men også være avgjørende for mottak av allierte styrker, eller en vei, som kan være viktig for frakt av ammunisjon eller militære styrker – er simpelthen ikke sluttført, og det er også et mål om at man skal ha mest mulig omforente NATO-definisjoner av hva som regnes inn i de 1,5 pst.

Det er også viktig å skjønne at vi skal bygge mange veier her i landet som ikke skal finansieres innenfor dette forsvarsformålet, men som må bygges over de vanlige samferdselsbudsjettene.

Finn Krokeide (FrP) [12:01:45]: Takk for svaret.

Med de forbehold som tas, vil jeg stille et overordnet spørsmål, og det er: Vil statsråden da være enig i at dersom store deler av disse 1,5 pst. skal finansieres som nye bevilgninger over statsbudsjettet, vil det enten redusere handlingsrommet i resten av budsjettet betydelig eller øke behovet for innstramminger andre steder for å unngå økt inflasjon? Hvordan vurderer regjeringen dette handlingsrommet per i dag?

Statsråd Jens Stoltenberg [12:02:17]: Det viktigste er at vi nå søker å finne infrastrukturprosjekter – vei, havner og annet – der vi har både et militært formål og et sivilt formål, og jeg tror det er ganske lett å finne den typen prosjekter. Da er det prosjekter som vi uansett kunne ha tenkt oss å gjennomføre, men der i hvert fall noe av det kan regnes mot denne NATO-målsettingen.

Enhver krone brukt over statsbudsjettet kan påvirke aktiviteten i norsk økonomi og i prinsippet også påvirke inflasjonen, men der gjelder det å finne en balanse. Bruker vi for lite penger over offentlige budsjetter, kan det bli arbeidsløshet, og veksten kan gå ned. Bruker vi for mye penger for raskt over budsjettet, kan det bli høy inflasjon og for høy temperatur. Den balansen må vi finne hvert eneste år, og da teller alle utgifter med, enten de er relatert til forsvar, samferdsel eller annet, og den balansen skal regjeringen finne på en god og forsvarlig måte.

Frank Edvard Sve (FrP) [12:06:40]: Det er 118 fylkesvegferjesamband og 16 riksvegferjesamband. Riksvegferjesambanda har 235 mill. kr i snitt i inntekter per samband, fylkesvegferjesambanda har ca. 35 mill. kr.

I Møre og Romsdal har vi 20 ferjestrekningar som er fylkesvegferjesamband, og dei ligg på ca. 35 mill. kr per samband. Mange av dei sambanda er av landets desidert største, og er like store som dei største riksvegferjesambanda, men har altså eit heilt anna finansieringsgrunnlag, for det har eg sjekka i Grøn bok. Det er umogleg for Møre og Romsdal fylke å finansiere opp dei 20 ferjestrekningane, det er store ferjesamband. Det er det største ferjefylket i Noreg, som har 722 mill. kr fordelt på desse ferjene.

Det som skjer, er at vi får eit a- og b-lag. Fylkeskommunen har ingen sjanse til å klare å finansiere det. Kva har statsråden tenkt å gjere for å sjå på ei meir rettferdig fordeling av ferjenøkkelen – for den er i dag ikkje rettferdig.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [12:07:41]: Punkt én er jo å gjenta budskapet om at vi i hovedsak finansierer fylkeskommunene gjennom rammefinansiering. Det er opp til fylkeskommunene, som da er ansvarlige for dette tilbudet, å prioritere mellom de ulike oppgavene fylkeskommunen har ansvar for. Så har vi denne normeringen som brukes til å fordele midler, men ikke til å fastsette nivået på midler.

Det er opp til fylkeskommunen å vurdere hva slags nivå man vil ha på ferjetilbudet sitt – det kan være frekvens, det kan være volum, osv. Det vil ikke staten gå inn og detaljstyre, og det tror jeg heller ikke fylkeskommunene ønsker seg.

Frank Edvard Sve (FrP) [12:08:24]: Det som er praksis, og det som er fakta, er at tilbodet på riksvegferjene er betydeleg større og betre. Det er t.d. nattferje på riksvegferjesambanda i mitt eige fylke. Men vi har ikkje moglegheit til å finansiere det med den kostnadsnøkkelen som er for fylkesferjene i Noregs største ferjefylke Møre og Romsdal, og ha same tilbod som for riksvegferjesambanda. Det betyr at riksvegferjesambanda både har meir pengar, mykje betre frekvens og eit mykje betre tilbod, og er eit stort a-lag i forhold til fylkesvegferjesambanda. Så det må gjerast noko i fordelingsnøkkelen. Det er greitt å seie at fylkeskommunen kan gjere det, men i Møre og Romsdal manglar vi 140 mill. kr for å finansiere eit ferjetilbod som er dårlegare enn riksvegferjetilbodet.

Så igjen: Eg håper ministeren kan sjå på ferjenøkkelen og dei normerte ferjeprisane og utrekningsmodellen der, for han kan ikkje vere riktig mellom riksveg og fylkesveg, og det bør vere likt på like samband.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [12:09:26]: Jeg tror det er grunn til å gjenta det jeg sa innledningsvis, og som jeg oppfattet at også representanten Sve bekreftet, nemlig det faktum at det er 118 fylkesveiferjesamband og 16 riksveiferjesamband, og trafikken er omtrent likt fordelt mellom disse to. Hva betyr det? Jo, det betyr at det er vesentlig mer trafikk på riksveiferjesamband enn det er på fylkesveiferjesamband, og det betyr selvfølgelig at det er behov for en høyere frekvens og mer kapasitet i riksveiferjesambandene. Det er jo årsaken til den ulikheten som representanten biter seg merke i.

Mats Henriksen (FrP) [12:13:29]: Takk for svaret. Fremskrittspartiet mener at bypakkene har vokst seg store, at pengebruken og reguleringene mange plasser har gått over styr, og at det ikke lenger gir bedre mobilitet. I Trondheim har politiet uttalt at skilting og regulering flere plasser i bypakkeområdet Trondheim er så dårlig og komplisert at det ikke er rimelig å straffe overtredelser, fordi de mener det er forståelig at bilistene ikke forstår reguleringene. Selv om mye av dette handler om lokalpolitikk, mener jeg politikerne i denne salen må sørge for at de lovene og reguleringene som eksisterer, har legitimitet blant innbyggerne. Jeg mener at vi flere plasser ser urettmessig bruk av skilt som svekker skiltreglenes legitimitet.

Mener statsråden ressursene som brukes i bypakkene, totalt sett gir bedre mobilitet og en sømløs reise for alle reisende, også bilister?

Statsråd Jon-Ivar Nygård [12:14:27]: Svaret på det er ja. Vi vet at byene våre vokser, og vi ønsker at de som bor i byområder, skal ha mobilitet. Samtidig har vi et veldig tydelig samfunnsmål om at vi også skal sørge for at den mobiliteten finner sted gjennom å klare å holde veksten i personbiltransporten på et flatt nivå, og at veksten kommer som økning i bruk av gange, sykkel og kollektiv. Det er et samfunnsmål vi har hatt over lang tid, også i den tiden Fremskrittspartiet satt med regjeringsmakt.

Dette er det flere gode grunner til. Det handler selvfølgelig om klima, det handler om miljøforurensing, men ikke minst handler det om plass i byene våre. Det handler også om kostnader. Hvis man tenker seg det motsatte – at man ikke hadde et slikt samfunnsmål – ville man måttet dimensjonere byene våre for en betydelig større vekst i biltrafikken. Det ville bety mer utbygging av veier, som jo koster mye penger. Det ville også bety at man hadde måttet sette av mer areal i byene våre til parkering. Det ville være kostnadsdrivende og kanskje heller ikke gjøre byene våre så trivelige som handelssentrum osv.

Mats Henriksen (FrP) [12:15:32]: Nullvekstmålet har mange plasser blitt praktisert sånn at man skal gjøre det vanskeligere å kjøre bil, og at man gjennom pisken skal få ned biltrafikken. Fremskrittspartiet mener at nullvekstmålet for biltrafikk er et dårlig mål, og at det legges for lite vekt på punktlighet og grad av mobilitet. Her viser jeg også til Trafikantbarometerets funn av at bilen er det desidert mest foretrukne reisemiddelet også i bypakkeområdene.

Er statsråden enig i at all den tid bilen er viktig for de reisende i bypakkeområdene, er det viktig at nullvekstmålet ikke går på bekostning av bilistenes mobilitet? Hva vil statsråden foreta seg for å sikre at de som er avhengig av bilen i bypakkeområdene, fremdeles kan bruke bilen uten at det blir til vesentlig ulempe for dem?

Statsråd Jon-Ivar Nygård [12:16:22]: La oss begynne der: at vi er enige om at bilen er et fantastisk framkomstmiddel som vi trenger i det norske samfunnet, også i byene. Det vi imidlertid holder på med her, er jo å forsøke å lage en god balanse for hvordan vi skal utvikle klima- og miljøvennlige byer, hvordan vi skal sørge for å unngå for store investeringskostnader, og hvordan vi skal sørge for at vi ikke får for mye veistøv og problematikk knyttet til bilbruk i byene våre. Det er et samfunnsmål de aller fleste slutter seg til. Da handler det for min del og for de fleste i denne salen om at vi skal ha mobilitet. Da må vi legge til rette for mobilitet ved å ha alternative framkomstmidler, som f.eks. gange, sykkel og kollektiv. Det vil innebære at for å nå disse samfunnsmålene må man bruke litt pisk, litt gulrot og ha en miks av verktøy og virkemidler.

May Helen Hetland Ervik (FrP) [12:20:19]: Takk for svar. Sist uke var jeg og flere på befaring i dette området, og vi fikk se det utsatte området i Drangsdalen. Statsråden var også invitert, og statssekretær Kroglund møtte. Vi fikk bl.a. høre om hendelsen der jernbanelinjen faktisk ble hengende i løse lufta fordi massen under linjen raste ut.

Det er godt å høre at statsråden tenker at vi får i gang en slags teknologi, og at det kan være med og bidra til at det kan bli bedre. Men jeg føler ikke at jeg fikk et helt godt nok svar, så jeg spør igjen: Ser statsråden den overhengende faren på dette strekket i Drangsdalen, og vil statsråden være villig til å vurdere å øremerke midler for å finansiere et pilotprosjekt på denne sensorteknologien på denne banestrekningen?

Statsråd Jon-Ivar Nygård [12:21:10]: Jeg er opptatt av at vi skal bruke tilstrekkelige midler til drift, vedlikehold og fornying. Vi ser at jernbaneinfrastrukturen vår er nedslitt. Vi ser at det er behov for å gjøre en ganske kraftig prioritering for å få opp oppetiden på jernbaneinfrastrukturen. Det gjelder særlig Sørlandsbanen, blant annet. Derfor har vi i statsbudsjettet for inneværende år bevilget 3,2 mrd. kr mer til drift, vedlikehold og fornyingsarbeid, og vi legger en milliard på toppen av det igjen nå i 2026 budsjettet.

Det blir en viktig oppgave framover at Bane NOR omsetter disse midlene til konkrete prosjekter – til vedlikehold, til utbedring og til fornyingsarbeid – og så driver ikke vi med øremerking av disse midlene. Bane NOR må ha frihet til å kunne bruke disse midlene der de mener de gir størst nytte, og hvor det er størst behov for dem, og jeg har tillit til at Bane NOR gjør det på en god måte.

May Helen Hetland Ervik (FrP) [12:22:03]: Takk for svaret.

Statsråden er jo kjent med bekymringer om at manglende bevilgninger både til vei og jernbane fører til utdatert infrastruktur. Jeg ønsker å stille et nytt spørsmål: Hvordan vil statsråden sikre at nødvendige investeringer, både på vei og jernbane, prioriteres, samtidig som han forhandler med Miljøpartiet De Grønne, som også ønsker å stoppe all ny veibygging?

Statsråd Jon-Ivar Nygård [12:22:31]: Vi har lagt fram et statsbudsjett, og i det statsbudsjettet er det veldig høye bevilgningsnivåer til vei. I sum er det ca. 50 mrd. kr som går til veiformål. Det er vårt forslag til Stortinget. Så er representanten godt kjent med at det foregår forhandlinger, men jeg er ganske trygg på at vi skal få gode løsninger i de budsjettprosessene.

Bård Hoksrud (FrP) [12:26:06]: Jeg synes det er positivt at statsråden sier at han vurderer å se på det med hensyn til det trafikksikkerhetsmessige. Det er kjempeviktig. Jeg synes også det er ganske spesielt at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet har fastslått at tjenestene som er berørt av at 2G-nettet fases ut, vil kunne ivaretas ved å iverksette mindre inngripende tiltak. Jeg har sjekket med deler av bilindustrien, som er kritisk til at det er veldig enkelt å gjøre det for en liten sum penger. Da er det interessant å vite hvilke mindre inngripende tiltak statsråden mener kan være aktuelt for den delen av bilparken som da ikke lenger vil ha et fungerende automatisk nødmeldingssystem etter den 31. desember 2027, og hva prisen faktisk vil være for den enkelte forbruker som er blant de nesten 700 000 som per i dag vil miste eCall-systemet, og på den måten kanskje risikere ikke å varsle fort nok til nødetatene, sånn at man kan hindre en alvorlig situasjon for de menneskene det gjelder.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [12:27:10]: Jeg deler de bekymringene representanten tar opp. I mitt første innlegg viste jeg til at dette er noe de øvrige europeiske landene også er opptatt av, så dette må vi snakke nærmere med hverandre om. Vi må forsøke å unngå å komme i en slik situasjon at vi ikke har gode erstatninger eller gode løsninger på plass, slik at vi mister et slags viktig sikkerhetsnett i trafikksikkerhetsarbeidet gjennom at disse systemene slutter å fungere. Nettopp derfor ønsker også undertegnede og digitaliseringsministeren å gå nærmere inn i om det er grunnlag for å vurdere dette nærmere, rett og slett.

Bård Hoksrud (FrP) [12:27:47]: Jeg setter veldig pris på at statsråden sier han vil se nærmere på dette, men det er da viktig å sørge for at Telenor, som skal legge ned sitt nett, ikke gjør det den 31. desember 2027 hvis man risikerer ikke å ha en løsning på plass. Det betyr at det må handles ganske raskt.

Kan statsråden si noe mer om tidsperspektivet han ser for seg for at man skal ha klarhet i dette, og også dette samarbeidet med de andre europeiske landene som er i samme situasjon? Det gjelder vanvittig mange biler i både Norge og Europa, og da kunne det vært interessant å få høre fra statsråden om de vil sørge for at man ikke har et system det er umulig å reversere når man kommer til den datoen hvor det er slutt i utgangspunktet, hvis det viser seg at man ikke har på plass en god nok løsning for alle de bilene dette gjelder.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [12:28:40]: Jeg kan ikke gå nærmere inn på detaljene i det nå, men jeg kan bare gjenta at vi er ekte interessert i å se på hvordan vi kan løse denne saken på en sånn måte at vi ikke svekker trafikksikkerheten. Jeg ber om respekt for at jeg må samhandle med min kollega om dette og finne ut av hvordan vi kan løse det. Det er ikke mitt direkte ansvarsområde å håndtere det som går på Nkom i denne sammenhengen, og det som går på disse selskapene, men jeg er opptatt av at vi ikke skal svekke trafikksikkerheten, og det skal i hvert fall jeg ta tak i i min rolle.

(Innlegg er under arbeid)