Når det ikke er kommet noen generell lov om organisasjonsfrihet
i Norge, kan dette altså skyldes at man ikke har oppfattet
organisasjonstvang som et vesentlig problem, først og fremst
på bakgrunn av § 2-1 i Hovedavtalen mellom
LO og NHO og praksis i andre organisasjoner. Den nevnte Hovedavtalens § 2-1
slår fast at partene gjensidig anerkjenner den frie foreningsrett,
dvs. retten til å organisere seg (den «positive» organisasjonsrett)
og retten til å være uorganisert (den «negative» organisasjonsrett).
Til den «positive» organisasjonsrett hører
også retten til å velge mellom flere organisasjoner.
Inntil 1986 var det i selve avtalen inntatt følgende protokolltilførsel:
«N.A.F.s forhandlere foreslo i 1947 som nytt
2. ledd:
«Det er derfor i strid med et grunnleggende prinsipp
i samarbeidet mellom hovedorganisasjonene, hvis ansettelse eller
beskjeftigelse av arbeidstaker blir søkt hindret eller
vanskeliggjort fordi arbeidstakeren eller bedriften er organisert
eller uorganisert.»
LOs forhandlere bemerket at de anså denne tilføyelse
overflødig, da regelen allerede fremgikk av den någjeldende § 1.
N.A.F.s forhandlere erklærte i henhold til dette at de
frafalt sitt forslag til nytt 2. ledd.»
N.A.F. imøtekom ved revisjonen i 1985 et krav fra LO
om å ta protokolltilførselen ut av avtalen. Det var
imidlertid ifølge NHOs kommentarer til Hovedavtalen enighet
mellom partene om at dette ikke medførte noen realitetsendring,
noe LO bekreftet i et vedlegg til forhandlingsprotokollen.
Det kan altså konstateres at Hovedavtalen mellom LO
og NHO slår fast både den positive og negative
side av organisasjonsretten, og at den omfatter både den
som allerede er ansatt og den som søker ansettelse. Bestemmelsen
gir imidlertid ikke rettigheter til den enkelte arbeidsgiver eller
arbeidstager, men innebærer at de to organisasjoner gjensidig
kan kreve av hverandre at deres medlemmer respekterer organisasjonsretten.
En organisasjonsrettskrenkelse foreligger bare når tiltaket
retter seg mot den annen side i partsforholdet. En arbeidstager
som gjør forsøk på å få en
annen til å melde seg ut av eller inn i en fagforening,
gjør seg derfor ikke skyldig i noen krenkelse.
En organisasjonskrenkelse er altså tiltak som settes
i verk på arbeidsgiver- eller arbeidstagersiden mot noen
på den annen side, med det formål å hindre denne å være
medlem av forening eller å utøve faglig virksomhet.
Det samme gjelder tiltak som iverksettes på grunn av slikt
medlemskap eller slik aktivitet, dvs. hevnaksjoner. Det siktes her
først og fremst til konkrete aksjoner og ikke til mer eller
mindre løse uttalelser. En bevislig trussel om å iverksette
tiltak kan imidlertid være en krenkelse. Tidligere hadde
de fleste krenkelser av organisasjonsretten karakter av oppsigelse
av organiserte arbeidstagere, men dette har endret seg i og med
at man har lovfestet det alminnelige krav om saklig oppsigelse.
Det kan imidlertid være vanskelig å bevise at
et tiltak har til formål å innskrenke organisasjonsretten.
Arbeidsgiveren vil nemlig kunne hevde at oppsigelse, omplassering
eller forflytning har andre grunner. Bevisproblemene blir særlig
store i tilfeller hvor oppsigelse av uorganisert er en følge
av press fra andre ansatte slik at den oppsagte ikke har støtte
på noe hold.
Problemet er nok der likevel, jf. f.eks. § 2
i Hovedavtalen mellom Samvirkeforetakenes Forhandlingsorganisasjon
(SAMFO) og LO for tidsrommet 1995-1998. Her heter det i § 2
at ansatte i bedrifter tilmeldt SAMFO skal være fagorganisert
i tilslutning til LO. Fra denne regel finnes visse unntak. En slik bestemmelse
kalles ofte en organisasjonsklausul.
En variant av en annen karakter hadde vi i et vedtak i Orkdal
kommune i september 1978, om at entreprenører med organiserte
arbeidstagere skulle prioriteres ved kommunale oppdrag. Det store
politiske stridsspørsmål ved innføring
av lovbestemt lønnsstopp i november 1978 var om unntaksreglene
diskriminerer uorganiserte arbeidstagere. Ofte har arbeidsgiveren
og fagorganisasjonen felles interesse av at flest mulig arbeidstagere
organiserer seg - noe som kan føre til at den ansatte rett
og slett får beskjed om å organisere seg.
Et eksempel på dette er fra mars 1982. NKL hadde inngått
forhandlinger - med Johs. E. Søther A/S - om levering
av brød til samvirkelagene i Vestfold, en ble sterkt kritisert
av LO og Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund
fordi bakerne i bedriften ikke var organisert. For å sikre
kontrakten anmodet disponenten i bakeriet de ansatte om å organisere seg.
Et ferskt eksempel har vi når det gjelder Norsk Folkehjelp,
hvor det fremdeles kreves at arbeidstagerne må være
organisert i LO. Et svar i spontanspørretimen 22. januar
1997 viser at bistandsminister Kari Nordheim Larsen trodde at norsk
lov sikret retten til å være uorganisert.
Et annet eksempel er uro i Aftenposten der Aftenpostens Grafiske
Klubb (AGK) har reagert fordi ett medlem fant det riktig å melde
seg ut av klubben og inn i Norsk Journalistlag. Striden gjaldt en
typograf som i hovedsak hadde journalistisk arbeide men som fortsatt
utførte noen grafiske oppdrag, se Aftenposten 20. desember
1996. Aftenposten hevdet at AGK hadde iverksatt en ulovlig og tariffstridig
aksjon i sakens anledning, og viste bl.a. til at det ikke var adgang
til å begrense retten til organisasjonsfrihet slik denne
er fastslått i Hovedavtalen, gjennom sentral og lokal tariffavtale.
PRIFO-organiserte arbeidstagere i bedriften Elpro Selva i Trondheim
ble i juni 1998 nektet å utføre et arbeide for
Aker Elektro fordi bedriften med støtt fra LO-forbundet
Elektrikernes Fagforening (NEKF) sendte arbeidstagerne hjem under
henvisning til at de var organisert i feil organisasjon. Arbeidstagerne
ble av Aker Elektro varslet om «demobilisering» og
fikk beskjed om at «dersom organisasjonsforholdet endrer
seg vil me svært gjerne ha personellet tilbake».
I en avgjørelse av 30. juni 1993 (sak Sigurdur
A. Sigurjonsson mot Island (24/1992/369/443)
uttaler Den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg under ledelse
av Rolv Ryssdal:
«En tiltagende felles oppfatning har dannet seg på dette
området også på internasjonalt nivå.
Som Kommisjonen viser til, i tillegg til den ovennevnte art. 20 § 2
i FNs universelle menneskerettighetserklæring, sikrer art.
11 § 2 i fellesskapscharteret for arbeidstagernes
fundamentale sosial rettigheter vedtatt av 11 medlemstater i EF
9. desember 1989, at enhver arbeidsgiver og enhver arbeidstager
fritt skal kunne velge om vedkommende vil slutte seg til eller ikke
slutte seg til en yrkesorganisasjon eller fagforening uten derved å bli
utsatt for personlige eller yrkesmessige ulemper. Dertil kommer
at Europarådets parlamentariske forsamling 24. september
1991 enstemmig anbefalte, blant annet, å ta inn en setning
om dette i art. 5 i Den europeisk sosiale charter av 1961. Selv
om det ikke er fastslått i en uttrykkelig bestemmelse,
finner Komiteen av uavhengige eksperter som skal overvåke gjennomføringen
av dette charteret, at den negative rett er dekket av charteret,
og har ved flere anledninger rettet kritikk mot «closed
shop practices» i visse medlemsstater, særlig
Island.»