Forslagsstillerne fremmer med dette forslag om at det nedsettes et offentlig utvalg som skal gjennomgå alle sidene ved bruk av sakkyndige i barnefordelingssaker fordi det etter forslagsstillernes mening har utviklet seg en uheldig praksis på dette området.

Utgangspunktet ved fordeling av omsorgsretten til barn er «barnets beste». Dette er fastslått i lov om barn og foreldre (barnelova ) § 34 tredje ledd, fjerde punktum. Dette gjelder i de tilfeller hvor det er retten som skal avgjøre hvor barnet skal bo. Dette skjer kun i de tilfeller hvor foreldrene ikke blir enige seg i mellom om en omsorgsdeling.

Forslagsstillerne har sett mange eksempler på at bruk av sakkyndige i slike saker virker mot sin hensikt og kan være direkte skadelig både for barn og foreldre. Det er derfor på tide at denne ordningen tas opp til vurdering.

Forslagsstillerne mener endringene i barneloven av 1995 sammen med NOU 1995:23 er basert på grunnholdningene i barneloven av 1956. Verken ny barnelov eller NOU"en tar høyde for kunnskaper om forholdet mellom barn og foreldre etter samlivsbrudd, tilpasset de siste tiårs endrede familiemønster. Teorien om at barn etter samlivsbrudd «plutselig» bare har en foreldreperson, har rådet lenge nok i norsk retts- og forvaltningspraksis.

Et grunnleggende spørsmål er altså om barn bare har en såkalt psykologisk forelder. Så vidt vi kan se, finnes ingen oppdatert faglig fremstilling på norsk om dette og andre sentrale faglige spørsmål. Kapittelet «Brutte hjem» i «Lærebok i barnepsykiatri» (Sommerschild & Grøholt 1989) synes bare å videreføre 1950-årenes eneforelderteori. De unnlater å gi råd om hvor overordentlig viktig det er for barna å ha fortsatt god kontakt med begge foreldrene, unnlater å drøfte nyere forskning om felles omsorg, unnlater å drøfte det såkalte «status quo», unnlater å advare mot konsekvensene av omsorgssabotasje, og nevner overhodet ikke foreldrehatsyndromet.

Når faglig foreldet eneforeldreteori nyttes som kunnskapsgrunnlag for en like foreldet barnelov, fører det i ytterste konsekvens til krig mellom foreldre, og derved til unødige psykiske lidelser hos et stort antall foreldre og barn hvert år. Det er ikke rart at den amerikanske psykologiprofessoren Robyn Dawes er oppgitt over sin egen yrkesgruppe, jfr. boken «House of Cards - Psychology and Psychoterapy Built on Myth» (1994). Han oppfordrer til å basere profesjonen på forskningsbasert kunnskap, og sier bl.a.:

«… Hvis du er blitt pålagt å oppsøke psykolog i forbindelse med en rettsavgjørelse, kom rolig med en innvendig mot testen og be om en senere avtale. Konsulter så øyeblikkelig en advokat, og vis ham referansene i denne boken eller den mye mer utførlige referanselisten i Jay Ziskins og David Fausts (1988) trebindsverk…»(Dawes s. 153).