Til Stortinget.
For å beskytte både husdyrnæringen
og akvakulturnæringen mot alvorlige smittsomme sykdommer, har
vi lover, forskrifter og rutiner som skal forebygge, begrense og
utrydde slike i Norge.
Lov om tiltak mot dyresjukdommer (husdyrloven) av 8. juni 1962
nr. 4 gjelder for meldepliktige sykdommer hos husdyr. Videre ordner
forskrift om fortegnelse over sykdommer som omfattes av lov av 8.
juni 1962 om tiltak mot dyresjukdommer (husdyrloven) de angjeldende
sykdommene hos husdyr i gruppene A, B og C. Sykdommene i gruppe
A er de mest ondartede smittsomme sykdommene med de mest alvorlige
konsekvensene for dyr og næring. Slike sykdommer forekommer
sjelden eller aldri i Norge. Eksempel på husdyrsykdommer
i gruppe A er miltbrann, klassisk svinepest og munn- og klovsyke. Påvisning
av husdyrsykdom i gruppe A vil vanligvis føre til pålegg
fra Landbruksdepartementet om destruksjon av dyrene i den smittede
besetningen («stamping out»).
Siden revisjon av lovverket i 1987 har meldepliktige sykdommer
hos oppdrettsfisk også blitt ordnet i gruppene A, B og
C i henhold til den nå utgåtte forskrift om fortegnelse
over sykdommer som omfattes av midlertidig lov om tiltak mot sjukdom
hos akvatiske organismer av 22. juni 1990 (fiskesjukdomsloven),
og senere opprettholdt i den nye lov om tiltak mot sykdom hos fisk
og andre akvatiske dyr (fiskesjukdomsloven), som trådte
i kraft 1. januar 1998. Ifølge Ot.prp. nr. 52 (1996-97)
der den nye fiskesykdomsloven ble fremlagt for Stortinget, heter
det under kapittel 4.2 blant annet:
«A-sykdommer omfatter ondartede smittsomme sykdommer
som vil gi særlig alvorlige økonomiske eller økologiske
konsekvenser. Sykdommer i denne gruppen forsøkes utryddet
med øyeblikkelig nedslakting («stamping out»)
hvis de skulle dukke opp. Det har ikke vært registrert
A-sykdommer i norske oppdrettsanlegg siden systemet med A-, B- og
C-sykdommer ble etablert.»
I ettertid har det imidlertid vært en påvisning
av smittestoff som kan gi sykdom i gruppe A.
Eksempel på fiskesykdommer i gruppe A er Infeksiøs
hematopeotisk nekrose (IHN) og Hemorrhagisk virusseptikemi (VHS,
Egtvedsyke).
For gruppe A-sykdommene IHN og VHS har Norge igjennom avtaler
med EU også forpliktet seg til «stamping out» av
laksefisk ved påvisning av smittestoff (virus), uten utbrudd
av klinisk sykdom. I forbindelse med dette ble det innført
et dokumentasjonsprogram i 1994, med pålagt testing for
slike virus annethvert år i alle anlegg som driver oppdrett
av laksefisk. Dette blir utført i henhold til EU-direktiv
91/67/EEC.
Ved destruksjon av husdyr etter påbud fra Landbruksdepartementet
på grunn av påvisning av smittsom sykdom, vil
eieren i henhold til lov om tiltak mot dyresjukdommer (husdyrloven)
av 8. juni 1962 nr. 4, § 11 og § 12
få erstatning etter skjønn. Skjønnet
vil settes til den verdien dyrene ville hatt i frisk tilstand.
Tilsvarende er ikke tilfelle for akvakulturnæringen.
Ved påvisning av gruppe A-sykdom i akvakulturanlegg, pålegges «stamping
out» av Landbruksdepartementet. I fiskesykdomslovens § 23
heter det blant annet: «Økonomiske tap som følge
av tiltak som pålegges iverksatt etter loven her erstattes
ikke av det offentlige».
På grunn av smittefare mellom oppdrettsanlegg er alle
parter helt avhengige av at alvorlige smittsomme fiskesykdommer
blir innrapportert til veterinærmyndighetene og tiltak
iverksatt så hurtig som mulig etter utbrudd. Erfaring viser
at om den skadelidende parten (eier) ikke får økonomisk
kompensasjon for å være ærlig og samarbeidsvillig,
blir det vanskelig å bekjempe og utrydde smittsomme sykdommer
hurtig og effektivt. Om en tillater smittsomme sykdommer å spre
seg utover den første rammede lokaliteten, vil dette trolig
bli langt mer kostbart for både for enkeltaktører,
næringen i sin helhet og til sist for myndighetene. Det
synest også urimelig at to relativt like næringer
skal behandles ulikt.
Om kompensasjon etter prinsippet om skjønn og erstatning
for tapet av den faktiske verdien på destruerte dyr blir
innført, kan ikke konkurrenter i andre land tolke dette
som subsidiering av norsk oppdrettsnæring. Storbritannia,
som er en konkurrent på det europeiske markedet for laks
og ørret, gir økonomisk kompensasjon til sine
oppdrettere i tilsvarende situasjon. Det synest også urimelig
at Norge, som er et foregangsland i dyresyksomsbekjempelse, ikke kompenserer
slikt tap.
Det skjerpede overvåkningen for spesifikke virus (IHN
og VHS) på grunn av internasjonale avtaler bør heller
ikke gå utover små bedrifter og enkeltmennesker
i Norge, særlig ikke når bedrifter innen EU-regionen
får utbetalt kompensasjon etter pålegg om «stamping
out» i henhold til lover og forskrifter med utspring i
det samme EU-direktivet (EU-direktiv 91/67/EEC).
De kjente tapsbringende sykdommene innen norsk fiskeoppdrettsnæring
tilhører gruppe B eller gruppe C. Det er liten grunn til å tro
at vi vil få mange flere påvisninger av gruppe
A-sykdommer i tiden som kommer, men det forblir svært viktig å handle hurtig
om så skjer.
Forslagstillerne mener Regjeringen bør vurdere alternative
løsninger slik at husdyrnæringen og akvakulturnæringen
blir likebehandlet i tilfellet gruppe A-sykdom.
På bakgrunn av dette fremmes følgende:
forslag:Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag slik at akvakulturnæringen
blir behandlet likt med husdyrnæringen med hensyn til erstatning
etter pålegg fra Landbruksdepartementet om destruksjon
som følge av påvist gruppe A-sykdom.
Referanser:
Gjeldende lov om tiltak mot dyresjukdommer (husdyrloven)
av 8. juni 1962 nr. 4
Gjeldende forskrift om fortegnelse over sjukdommer som omfattes
av lov av 8. juni 1962 om tiltak mot dyresjukdommer
(husdyrloven)
Utgått midlertidig lov om tiltak mot sjukdom hos akvatisk
organismer av 22. juni 1990 (fiskesjukdomsloven)
Utgått forskrift om fortegnelse over sykdommer som
omfattes av midlertidig lov om tiltak mot sjukdom hos akvatiske
organismer av 22. juni 1990 (fiskesjukdomsloven)
Gjeldende lov om tiltak mot sykdom hos fisk og andre akvatiske
dyr (fiskesykdomsloven) fra 1. januar 1998
Odelstingsproposisjon nr. 52 (1996-97)
EU-direktiv 91/67/EEC
1. juni 1999.