Norge har lange tradisjoner med hensyn til at det offentlige
har påtatt seg et ansvar for den generelle folkeopplysningen.
Disse tradisjonene har gitt seg utslag i den lovfestede opplæringsplikt
som vi kjenner i dag.
Imidlertid skal det bemerkes at det er lange tradisjoner med
hensyn til foreldrenes overordnede ansvar for egne barn. Disse tradisjonene
er i dag nedfelt i lov av 8. april 1981 nr. 7 om barn og
foreldre (barneloven). I § 30 fastsettes innholdet
i foreldreansvaret slik:
«Barnet har krav på omsut og omtanke
frå dei som har foreldreansvaret (jf. §§ 34
til 37). Dei har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet
i personlege tilhøve innenfor dei grensane som §§ 31
til 33 set. Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet
sine interesser og behov.
Dei som har foreldreansvaret er skyldige til å gi barnet
forsvarleg oppseding og forsyting (jf. § 51). Dei
skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.
Barnet må ikkje bli utsatt for vald eller på anna
vis bli handsama slik at den fysiske eller den psykiske helsa blir
utsett for skade eller fare.
Om retten til å ta avgjerd for barnet i økonomiske tilhøve
gjeld reglane i verjemålslova 22. april 1927 nr. 3.»
Foreldrene har, også ifølge lovgiver, hovedansvaret
for sine barns opplæring.
Skolen er et supplement og en hjelp for foreldrene til å ivareta
opplæringsplikten etter opplæringsloven i forhold
til det enkelte barn.
Ovennevnte danner således grunnlaget for den norske
skole. Denne historiske tradisjon binder sammen skolelovgivningen
alt fra den første skoleloven av 1739 og frem til i dag,
med den nye opplæringsloven som trer i kraft 1. august
1999.
Det lovfestede foreldreansvaret gjelder fra barnets fødselstidspunkt
og helt til barna selv får ansvaret for sin egen opplæring,
jf. barneloven § 32:
«Barn som har fylt 15 år, avgjer sjølv
spørsmål om val av utdanning og om å melde
seg inn i eller ut av foreiningar.»
Det er forsøkt lagt inn i opplæringsloven en
balanse mellom foreldreansvaret på den ene side og samfunnets
oppgaver utøvd av stat, fylke og kommune, på den
annen side. Foreldrene kan bestemme innholdet i barnas oppdragelse
og opplæring. Men staten skal kontrollere at opplæringen
holder den av det offentlige ønskede kvalitet. En veloverveiet
balanse mellom foreldreansvar og barnets behovet for opplæring
er også i overensstemmelse med internasjonale konvensjoner
som Norge har sluttet seg til (Unesco konvensjonen av 1960, FNs
menneskerettighetserklæring fra 1948 og Den europeiske
menneskeretttighetskonvensjon fra 1950). Hovedtyngden av de ratifiserte
internasjonale avtalene om mennesker og grunnleggende rettigheter
er nå også inkorporert i norsk rett.
Enkelte synes å være av den oppfatning at de fleste
foreldre helt eller delvis delegerer foreldreansvaret over til staten,
ved at de ukritisk overlater sine barn til en offentlig skole, eiet
og drevet av den enkelte kommune. Et beskjedent antall foreldre
velger imidlertid å benytte andre tilbud, som for eksempel private
skoler eller hjemmeundervisning. Som informasjon kan nevnes at i
skoleåret 1997/98 gikk ca. 1,6 pst. av alle barn
i opplæringspliktig alder i private grunnskoler. Over 98
pst. eller ca. 550 000 barn benyttet seg av det offentlige
tilbud gitt ved ca. 3 200 offentlige grunnskoler (Statistikk
fra KUF, 1999).
De ytterst få private grunnskolene som blir godkjent,
får statstilskudd etter privatskoleloven av 1985. Privatskoleloven
regulerer stramt hvilke kriterier som kan legges til grunn for godkjennelse.
Som eksempel kan nevnes; alternativ pedagogikk og livssyn.
Det er et for mange urimelig krav etter denne lov at skoler må tilslutte
seg et spesielt livssyn eller en spesiell pedagogisk lære
for å være berettiget til godkjenning og statstilskudd.
Gjeldende lov om private skoler kan dermed sies å være
diskriminerende. I dag godkjennes kun kristne private skoler, Montessori-skoler
og Steiner-skoler. Retten og muligheten til å få godkjenning
og statsstøtte til å drive private skoler må bygge
på prinsippet om likebehandling.
Den norsk skole bygger på prinsippet om opplæringsplikt.
Det vil si at det enkelte barn er pliktig til å ta imot
opplæring innenfor en av det offentlige definert ramme.
Opplæringsplikten må ansees oppfylt når
barnet har tilegnet seg kunnskap som tilfredsstiller dette krav.
Dette betyr således at det ikke er en plikt for det enkelte
barn å motta opplæringen i en offentlig drevet
skole. Skoleplikt er således ikke et innført prinsipp
i Norge. Denne sondering mellom plikt til å motta opplæring
og plikt til å gå i offentlig skole går
også klart frem av den nye opplæringsloven. I
loven § 2-1 første ledd er det slått
fast at:
«Barn og ungdom har plikt til grunnskoleopplæring,
og rett til offentlig grunnskoleopplæring i samsvar med
denne lova og tilhøyrande forskrifter. Plikten kan ivaretakast
gjennom offentleg grunnskoleopplæring eller gjennom anna
tilsvarande opplæring.»
Som det går frem av opplæringsloven, er det
intet holdepunkt for at plikt til grunnskoleopplæring for alle
barn er endret til skoleplikt. Retten til opplæring må altså ikke
nødvendigvis ivaretaes gjennom den offentlige grunnskole.
Retten kan også gis som tilsvarende/likeverdig
undervisning. Den tilsvarende grunnskoleopplæring i private
skoler er således likestilt med grunnskoleopplæringen
i de offentlige skoler.
Retten til tilsvarende undervisning i private skoler må være
en likeverdig rett for alle barn, uavhengig av foreldrenes religion,
opprinnelse, bosted eller økonomi. Forskjellsbehandling
basert på et overordnet mål om at bare skoler
med godkjent alternativt livssyn eller snevert avgrensede pedagogisk
alternativ, blir på det nåværende tidspunkt
godkjent og får statsstøtte etter privatskoleloven.
Dette overordnede mål bryter således med den frihet
som er et bærende prinsipp for norsk skolelovgivning siden
1739. Denne klare forskjellsbehandling kan vanskelig være i
overensstemmelse med de ovennevnte ratifiserte internasjonale konvensjoner
og avtaler som Norge har pålagt seg selv å følge
opp i praksis.
Privatskoleloven gir godkjente private skoler dekning av den
enkelte skoles driftsutgifter med 85 pst. Dekningen tilsvarer 85pst.
av beregnede gjennomsnittlige driftsutgifter ved de offentlige grunnskoler. Ergo
ytes det således ikke 85 pst. av den reelle regnskapsmessige
kostnad ved de respektive private skoler. De private skolene drives
følgelig etter en lavere sats enn det som kan sies å være
gjeldende for de offentlige skoler.
De private skoler må i motsetning til de offentlige skoler
selv dekke inn sine investeringskostnader. Investeringskostnadene
er fra tilskuddsmyndighet beregnet å skulle tilsvare ca.
20 pst. av driftsutgiftene (A. Nicolaisen Steinerskoleforbundet
i Aftenposten 9. juni 1999). Konsekvensen av tilskuddsberegningen
blir i realiteten at de private skolene bare får godtgjort
ca. 65 pst. av de reelle kostnader fra staten.
Ved oppstart av ny godkjent privat skole kan det se ut som om
kommunenes rammetilskudd reduseres med kr 28 603
(1997-98) pr. barn som går i privatskole. Dette gjøres
for at staten ikke skal gi kommunen dobbelt finansiering for disse
elevene, både som statstilskudd til privat skole og som
rammetilskudd til den offentlige skole. Imidlertid er det verdt å merke
seg at det samlede beløp for trekk i rammetilskudd for
elever i alle landets private skoler, påny blir fordelt
av staten med et likelydende beløp til alle elever i den
offentlige grunnskole. I realiteten betyr dette at kommuner med
private skoler får samlet sett større dekning
fra staten til drift av skolen enn dersom alle kommunens elever
hadde valgt å gå i den offentlige skolen. Det
blir således svært feilaktig, når enkelte
med tyngde hevder, at godkjenning av private skoler medfører
en utarming av den offentlige kommunale skole. Rammetilskuddet fra
staten pr. elev i offentlige skoler i kommuner hvor det opprettes
private skoler vil ikke synke, men tvert imot øke.
Det er på sin plass å gjøre oppmerksom
på at det er betydelig uro basert på usikkerhet
i kommuner på grunn av et tilbakevendende fenomen med nedlegging
av truede skoler. Flere grendeskoler i landet, f.eks. i Osterøy
kommune i Hordaland har erfart denne situasjonen gjennom flere år.
Foreldre har søkt om å få opprettholde
grendeskolene som private, foreldrestyrte skoler med en lokalt forankret
pedagogikk og dugnadsprinsipp. Søknadene om nye privatskoler
som pedagogiske alternativer har departementet til nå,
avslått. Det er sterkt beklagelig at private skoler som
kan drive godt, engasjert og økonomisk forsvarlig ikke
får godkjenning med tilskott fra staten. Det synes motstridende
når adskillig dyrere offentlige skoler med omtrent samme elevgrunnlag,
finansiert etter reglene for drift av offentlige grunnskoler skal
være økonomisk truet?
For øvrig kan bemerkes at i internasjonal sammenheng
er den offentlige norske skole kostnadsmessig på verdenstoppen.
Likevel er denne offentlige skolen resultatmessig nedadgående
og for tiden i et internasjonalt midt-skikt (jf. flere OECD-rapporter).
Vi skal ikke lengre enn til våre nærmeste naboland
Sverige og Danmark for å finne en annen privatskole- eller
friskole ordning som det der heter. I Sverige har man: «Förordningen
(1996:1206) om friskoler» og i Danmark «Lov om
friskoler og private grundskoler m.v.» fra 1998.
I begge disse landene er det mulig å drive friskoler
med en godkjenningsordning og finansiering som er forholdsvis lik
den norske. Men danske og svenske friskoler er ikke forbeholdt de
med et spesielt livssyn eller de som tilslutter seg noen spesielle
pedagogiske ideologier. Friskolene i Sverige og Danmark er ikke diskriminerende,
de er for alle.
Vi lever i en tid hvor IT-teknologiens innflytelse på kunnskapen
akselerer. Samtidig har vi en økende internasjonalisering
og globalisering. Dette tilsier at ikke bare landets økonomi
men også landets skole må være åpen
og utadvendt. Tiden krever mer frihet og mangfold også når
det gjelder skole. Det byråkratiserte og sentraliserte
statsskolesystem vi har i Norge i dag er for innadvendt og tungstyrt
til å følge med i kunnskapsutviklingen og den
alminnelige internasjonale skoleutvikling. I samsvar med den faktiske kunnskapsutvikling ønsker
mange foreldres derfor å sende barna sine på frie
private skoler. Det er derfor direkte bakstreversk å innskrenke
retten til frie private skoler. Det er som den tidligere danske
sosialdemokratiske utdanningsminister, nå EU-politiker Ritt
Bjerregaard sier; at en god offentlig skole ikke bør være
redd for konkurranse av friskolene. I Danmark er det i det alt vesentlige
enighet om at de 12 pst. friskoler har hatt en positiv innvirkning
også på den offentlige danske skole.
Ved å gi private og offentlige skoler den samme finansiering
og som bl.a. i Danmark og Sverige, og sette nasjonale krav til progresjon
i kjernefag som norsk, engelsk, matematikk og deler av naturfaget
og samfunnsfag, vil likeverdighetsprinsippet i norsk skole bli
beholdt. Samtidig vil skolen bli friere, mer mangfoldig, åpen
og fleksibel.
Da blir norsk skole også mer internasjonalt orientert.
På denne måten vil en også kunne høyne kvaliteten
i den offentlige norske skole.
Målet med lovforslaget er å høyne
kvaliteten i norsk skole. Derfor må vi få en privatskolelov
som ikke forskjellsbehandler på bakgrunn av et ønske
om et spesielt livssyn eller en spesiell pedagogisk lære slik
som i dag. Vi vil også rette opp den negative økonomiske
forskjellsbehandling av private skoler i forhold til offentlige
skoler i dagens lov. Dette gjøres ved at godkjente private
skoler som i dag bare får dekket 85 pst. av sine driftsutgifter
og ikke får dekket investeringsutgifter etter forslag blir økonomisk likestilt
med de offentlig eide og drevne skoler. Det foreslåes at
dekningen av driftsutgiftene til private skoler fra staten blir
100 pst. Det foreslåes videre at de private skoler, når
det gjelder investeringstilskudd fra staten, ikke skal komme dårligere
ut enn de offentlige skoler.
På bakgrunn av ovennevnte foreslåes følgende endringer
i lov av 14. juni 1985 nr. 7: