Fremskrittspartiet konstaterer at fylkeskommunens generelle handlefrihet,
styringsevne og legitimitet er sterkt svekket. Fylkeskommunens reelle
styring av sykehussektoren er også i ferd med å falle
bort gjennom innføring av statlig innsatsstyrt finansiering (ISF).
Det statlige ansvaret for et enhetlig helsetilbud for hele landet
blir dermed tydeliggjort. Tilsvarende stykkprisfinansiering kan
innføres overfor videregående skoler. Da fremstår
fylkeskommunen som et kostbart og byråkratiserende mellomledd, uten
nødvendig eksistensgrunnlag.
Med bare 4,5 millioner innbyggere er det kun behov for to forvaltningsnivåer
i Norge, det statlige og det kommunale. I en ny forvaltningsstruktur ønsker Fremskrittspartiet
en ytterligere satsing på primærkommunene. Gjennom
utstrakt interkommunalt samarbeid etter modell fra Finland, og økende kjøp
og salg av tjenester mellom kommuner etter modell fra USA, vil kommunene
være i stand til å yte de forventede tjenester
overfor innbyggerne. I tillegg vil økt bruk av konkurranse
og anbud være den beste garanti for kostnadseffektivitet
og kvalitet i offentlig tjenesteproduksjon.
Fylkespolitikerne er i stor grad bundet av statlige prioriteringer.
Deres eget handlingsrom er sterkt begrenset. Den reelle folkevalgte
styringen på regionnivået må derfor sies å være
minimal. Fylkestingene og de øvrige politiske organene
i fylkeskommunen fremstår mer som demokratiske alibi, enn
som handlekraftige organ under folkevalgt styring. Det vil derfor
ikke være noe smertelig tap for demokratiet om disse organene
legges ned.
Lokaldemokratiet i Norge har sin styrke i primærkommunene.
Ved en avvikling av fylkeskommunen blir det derfor viktig at alt
interkommunalt samarbeid forankres demokratisk i primærkommunene.