Til Stortinget
I de siste dagene har det kommet frem i media at en livsfarlig
drapsdømt fange har vært på frifot i
lang tid etter at han ikke meldte seg ved fengselet etter en permisjon.
Denne saken viser at det må vises den ytterste tilbakeholdenhet
med å slippe fanger ut på permisjoner, samtidig
som det må treffes tiltak som forhindrer at fanger rømmer
gjennom å ta seg ulovlig ut av fengselet. Bemanningen
må økes betraktelig. Fremskrittspartiet foreslo
en kraftig bemanningsøkning i forbindelse med inneværende års
budsjett, men fikk bare støtte fra stortingsflertallet
for en liten del av denne foreslåtte bemanningsøkningen.
I tillegg til å øke bemanningen, skjerpe sikkerhetsrutiner,
stramme inn på permisjonsadganger og bygge nye og mer rømningssikre
anstalter, synes det nødvendig å innføre
ordninger som reduserer fangenes ønsker om å rømme.
I dag betraktes rømninger som disiplinærbrudd
og ikke som lovbrudd. Konsekvensene av å rømme
fra åpen soning er tilbakeføring til lukket avdeling.
Fanger som rømmer fra lukkede avdelinger får permisjonskarantene,
vanligvis ca. 1/2 år, og risikerer deretter å få en
streng vurdering av permisjonssøknadene fordi det foretas en
risikoanalyse. Fanger som rømmer kort tid før
løslatelse, vanligvis opp til 1/2 år
før løslatelser, får tillegg i soningstiden,
vanligvis på 7-8 dager. Det store antallet rømninger
tyder på at permisjonsnektelser, strengere soningsforhold
eller noen få dagers tillegg i soningstiden ikke er avskrekkende
nok. Det bør derfor åpnes adgang til helt andre
reaksjonsformer. Rømning fra fengsel bør vurderes
som lovbrudd og ikke som disiplinærbrudd.
Dersom fangene vet at det vil få alvorlige konsekvenser
hvis de rømmer, vil det medvirke til å redusere
motivasjonen for rømninger. Det bør derfor gis
lovhjemmel for betydelige tilleggsstraffer for fanger som rømmer
fra norske fengsler. Konsekvensene av rømningen kan enten
fastsettes i forbindelse med domfellelsen, eller gjennom en ny rettssak
der tiltalen er selve rømningen. For ikke å belaste
rettsvesenet unødig vil den første løsningen være
mest hensiktsmessig. Tilleggsdommens lengde kan fastsettes som en
fast lengde for alle rømninger, den kan stå i
forhold til den utmålte straffen, eller den kan fastsettes
i forhold til den tiden en fange har vært på frifot
som rømling. En mulighet kan være å vedta en
ny lovparagraf i straffeloven som fastsetter at alle rømninger
fra fengselsanstalt kan eller skal medføre at hele dommen
må sones på nytt fra første dag. Dersom
en fange rømmer etter å ha sonet tre måneder
av sin straff, vil i så fall konsekvensene av rømningen bli
at han må sone disse 3 måneder på nytt.
En slik løsning vil sannsynligvis få langtidsdømte,
som ofte vil være farlige fanger, til å tenke
seg om flere ganger før de rømmer. Det kan i forskriftene
lages en definisjon på «rømning» som
eksempelvis definerer en rømning som å ta seg
ulovlig ut av en fengselsanstalt og/eller ikke komme tilbake
til institusjonen etter en fastlagt tid etter at fangene skulle
ha vært tilbake etter permisjon i henhold til permisjonsreglementet.
Poenget med dette forslaget er å sikre Stortinget anledning
til å drøfte ulike reaksjonsformer som innebærer
en betydelig tilleggsstraff for fanger som rømmer fra norske
fengsler, for derigjennom å redusere motivasjonen for rømninger.
Regjeringen bør komme tilbake til Stortinget med et mer
detaljert forslag til nødvendige lovendringer som trengs
for å oppnå et slikt formål.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag som medfører
strenge tilleggsstraffer for fanger som rømmer under soning
ved norske fengsler.
2. mars 2000