Til Stortinget
Kongeriket Norge består av hovedlandet, Svalbard og øya
Jan Mayen. Hovedlandet består av det norske fastlandet
og alle øyer, holmer og skjær innenfor grunnlinjen.
Til Svalbard hører Bjørnøya, Spitsbergen,
Nordaustlandet, Barentsøya, Egdeøya, Kong Karls
land, Hopen, Prins Karls forland og alle andre øyer mellom
74 grader og 81 grader nordlig bredde og 10 grader og 35 grader østlig
lengde. Norge er i Svalbardtraktaten (traktat av 9. februar
1920) tilkjent full og uinnskrenket suverenitet over Svalbard, med
de begrensningene som følges av traktaten. Svalbard er ifølge
lov av 17. juli 1925 en del av Kongeriket Norge.
Jan Mayen er ei øy i det nordlige Atlanterhavet. Den
ble lagt under norsk statsvelde 8. mai 1929, og utgjør
ifølge lov av 27. februar 1930 nr. 2 en del av Kongeriket
Norge.
Mellom grunnlinjen (gr. l) og inn til kysten 90 126,
mellom grunnlinjen og 4. nautiske mil (territorialgrense) 18 865,
mellom gr. l og 12 nautiske mil (fiskerigrensen), 56 705
mellom grunnlinjen og 200 nautiske mil økonomisk sone,
med midtlinje mot Russland 878 575, med sektorprinsipp
mot Russland 815 723, fiskerivernsone rundt Svalbard 803 993
og fiskerivernsone rundt Jan Mayen 296 611.
Norge bør være en ledende nasjon innen maritim forvaltning,
spesielt sammenlignet med andre europeiske kyststater. Vi har en
historie og tradisjon å ivareta innen sjøfart
og kystberedskap, men er i ferd med å bli akterutseilt
og avleggs, både i kompetanse og struktur.
Den norske maritime forvaltningen i ferd med å «miste
taket», og har stadig større problemer med å takle
nye utfordringer innen kystberedskap og -overvåking. Ikke
minst i kjølevannet av «Sleipner»-ulykken
er det komme frem flere kritiske bemerkninger om det svære
byråkratiet som forvalter all maritim aktivitet.
Norske myndigheter står overfor en rekke betydelige
utfordringer på dette viktige området:
Større maritim trafikk i
nordlige havområder - The Nothern Corridor (maritim trafikk
fra Nordvest-Russland), oljetankere i skyttel og cruisebåter
langs kysten.
En byråkratisert kystforvaltning, -beredskap og
-overvåking, med fragmentert ansvar og utilstrekkelige
operasjonsplaner.
Større behov for rasjonell ressursbruk innen kystforvaltningen.
Økt trussel med innførsel av narkotika
og andre ulovlige varer.
Menneskesmugling inn sjøveien.
Flere olje- og gassinstallasjoner og derav økt
miljørisiko
Omfattende fiske i sjøområdet utenfor
Norge som skal ressursovervåkes og kontrolleres.
Økt hurtigbåttrafikk og godstrafikk langs
kysten.
Økt fritidsbåttrafikk (innen få år
vil det være mer enn 500 000 båteiere
langs kysten).
Mer komplisert regelverk å forholde seg til i norske
farvann (nasjonale og internasjonale regler, som f. eks Schengen).
En kunne se konturer av nevnte utfordringer allerede på begynnelsen
av 1970-tallet, og det var slike utfordringer som satte i gang Stoltenberg-utvalget
i 1974 og som avga sin innstilling i 1975. Utvalgets konklusjoner
var både adekvate og hensiktsmessige i forhold til de oppgaver
en da sto overfor. Utvalget foreslo blant annet opprettelsen av
Kystvakten som en erstatning eller overgang fra det tidligere Sjømilitære
fiskerioppsyn. Kystvakten skulle blant annet ta seg av fiskerioppsyn,
bistand til statlige institusjoner ved oppdrag i norske havområder
(f.eks. forskning), overvåking av Norges territorialgrense
og tilstøtende havområder og redningstjeneste.
Det er nå gått 30 år siden Stoltenberg-utvalget kom
med sine anbefalinger. Utviklingen har gått videre. For
så vidt står vi overfor de samme strukturelle
utfordringer og oppgaver nå, men omfanget øker.
Det nasjonale og spesielt det internasjonale regelverk er blitt
mer komplisert. Trusselen fra potensielle lovbrytere (smugling,
miljøforurensning og ulovlig uttak av ressurser) er mer
alvorlig, og trafikken langs vår kyst er såpass
omfattende at det kreves en profesjonell redningstjeneste.
Samtidig opplever vi en slags «akademisering» av
kystadministrasjonen, hvor flere uten praktisk maritim erfaring,
men med god utdannelse, får makt i besluttende organer
som berører skipsfarten. Den norske kystforvaltning har
gradvis prøvd å møte økende
utfordringer, blant annet ved opprettelsen av det indre kystoppsyn
i 1994, men den langsiktige utvikling og strukturoppbygging har
skjedd uten en samlet, strategisk styring. Resultatet og konsekvensen
er blitt en fullstendig fragmentert struktur, der enkeltorganisasjoner
har vokst frem individuelt og med egne administrasjoner, egne operasjonsmodeller
og eget personell.
Norsk kystberedskap og -overvåking er spredt over 25
ulike etater og organisasjoner, som igjen rapporterer sin virksomhet
til 10 forskjellige departementer. Hele den norske maritime forvaltning, herunder
kystberedskap og -overvåking, har vidt forskjellige rammer
og mål for virksomhetene.
Det mangler en overordnet styring med en samlende strategi og
mål for virksomheten, der menneskelige, materielle og økonomiske
ressurser koordineres og brukes under felles profil og ramme.
Vi ser eksempler på denne fragmenteringen i forbindelse
med «Sleipner»-ulykken: Tre forskjellige departementer
med underliggende etater og organisasjoner er involvert i oppfølging
av sjøsikkerheten.
Andre eksempler gjelder navigasjonshjelpemidler langs kysten,
havneutbygging, radiokommunikasjon, maritim utdannelse, regelverk, fartøyer
m.m. Sistnevnte representerer en kraftig kostnadsdriver i dagens
struktur.
De i alt 25 organisasjonene disponerer til sammen 230 ulike fartøyer
- hvert tilpasset egne behov. Seilingsdøgn gjennom året
varierer fra 20 - 30 døgn til Kystvaktens ca. 300. En slik
operasjonsstruktur er kostbar og lite rasjonell i et samlet perspektiv.
En samlet drift av fartøyene vil kunne øke gjennomsnittlig
antall seilingsdøgn og samtidig redusere driftskostnadene
betydelig, med andre ord føre til en mer mål-
og resultatorientert operasjon.
Sett i historisk perspektiv er det mulig at dagens struktur kan
være et resultat av individuell posisjonering fra enkeltpersoner
og organisasjoner enn av myndighetenes langsiktige og helhetlige
planer.
Selv om mye av Stoltenberg-utvalgets tilrådinger ble
fulgt for 30 år siden, kan det likevel ikke sies at dagens
kystberedskap er en konsekvens av en systematisk og strategisk oppbygging
og koordinering av ressursene. Det er et faktum at dagens struktur
er «utgått på dato», den er
ikke tilpasset dagens utfordringer og muligheter innen teknologi
og kompetanse.
Resultatet er at dagens kystforvaltning, på grunn av
fragmenteringen, mangler både materiell og kompetanse.
Paradokset er at vi, samlet sett, råder over tilstrekkelige
ressurser til å ha en slagkraftig, adekvat og brukervennlig
maritim forvaltning. Ser en på de samlede budsjetter for
kystberedskap og -overvåking, herunder forvaltning og administrasjon
(ref. de mer enn 25 departementer, etater og organisasjoner), er
det interessant å vurdere hvilke summer som kunne vært
brukt innenfor en samlet strategisk ramme. Det er faktisk og svært
sannsynlig at det samlede budsjett kunne vært redusert
betydelig og likevel gitt en mer enhetlig og effektiv total kystforvaltning.
Dersom en legger til at en slik endring sannsynligvis vil være
mulig uten oppsigelse av ansatte i de ulike etater og organisasjoner,
burde det også være interessant for det politiske
miljøet.
Norsk kystberedskap og -overvåking har gjennomgått
såkalt 30-års sykluser. Like etter unionsoppløsningen
fra Sverige i 1905, ble det etablert en struktur som skulle ivareta
fiskerioppsyn, spesielt i de nordlige farvann. En kongelig resolusjon
som stengte utenlandske fiskerier ute av norsk sjøterritorium,
var grunnlaget for etablering av fiskerioppsyn i begynnelsen av
det 20. århundre. 30 år etter - i tiden før
den annen verdenskrig - skjedde det en revitalisering med nye fartøyer,
og Det sjømilitære fiskerioppsyn ble opprettet
like etter krigen. Så fikk vi Stoltenberg-utvalget i 1970,
som igjen skulle se på mulighetene for en revitalisert
struktur innen kystberedskap og -overvåking, i lys av nye
territorialgrenser og større norsk havområde,
samt på mulighetene for en norsk olje- og gassindustri
på sokkelen.
Nå står vi altså her - etter nye 30 år
- og burde se mulighetene for en ny, og bredere, revitalisering.
Det bør nedsettes et nytt «utvalg», der
mandatet bør blant annet bør inneholde :
Vurdere dagens behov og krav til effektiv maritim forvaltning
og -overvåking, sett i lys av de siste 30 års
utvikling og dagens situasjon langs kysten og i det norske interesseområde.
Gi en oversikt over hvordan disse tjenestene dekkes nå og
de planer, ressursbruk m.m. som foreligger i de enkelte departementer,
etater og organisasjoner.
Gi en samlet oversikt og forslag til den ansvars- og organisasjonsstruktur
- herunder operasjon, geografisk struktur, materiell og personell/kompetansebehov
m.m. - som bør legges til grunn for løsningen
av de aktuelle oppgaver, og gi en oversikt over de budsjettmessige
konsekvenser.
På bakgrunn av dette fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen oppnevne et utvalg til å utrede
og vurdere en forenkling og effektivisering, samt etablering av
en mer enhetlig kystforvaltningen.
11. april 2000