Norge bør være en ledende nasjon innen maritim forvaltning, spesielt sammenlignet med andre europeiske kyststater. Vi har en historie og tradisjon å ivareta innen sjøfart og kystberedskap, men er i ferd med å bli akterutseilt og avleggs, både i kompetanse og struktur.

Den norske maritime forvaltningen i ferd med å «miste taket», og har stadig større problemer med å takle nye utfordringer innen kystberedskap og -overvåking. Ikke minst i kjølevannet av «Sleipner»-ulykken er det komme frem flere kritiske bemerkninger om det svære byråkratiet som forvalter all maritim aktivitet.

Norske myndigheter står overfor en rekke betydelige utfordringer på dette viktige området:

• Større maritim trafikk i nordlige havområder - The Nothern Corridor (maritim trafikk fra Nordvest-Russland), oljetankere i skyttel og cruisebåter langs kysten.

• En byråkratisert kystforvaltning, -beredskap og -overvåking, med fragmentert ansvar og utilstrekkelige operasjonsplaner.

• Større behov for rasjonell ressursbruk innen kystforvaltningen.

• Økt trussel med innførsel av narkotika og andre ulovlige varer.

• Menneskesmugling inn sjøveien.

• Flere olje- og gassinstallasjoner og derav økt miljørisiko

• Omfattende fiske i sjøområdet utenfor Norge som skal ressursovervåkes og kontrolleres.

• Økt hurtigbåttrafikk og godstrafikk langs kysten.

• Økt fritidsbåttrafikk (innen få år vil det være mer enn 500 000 båteiere langs kysten).

• Mer komplisert regelverk å forholde seg til i norske farvann (nasjonale og internasjonale regler, som f. eks Schengen).

En kunne se konturer av nevnte utfordringer allerede på begynnelsen av 1970-tallet, og det var slike utfordringer som satte i gang Stoltenberg-utvalget i 1974 og som avga sin innstilling i 1975. Utvalgets konklusjoner var både adekvate og hensiktsmessige i forhold til de oppgaver en da sto overfor. Utvalget foreslo blant annet opprettelsen av Kystvakten som en erstatning eller overgang fra det tidligere Sjømilitære fiskerioppsyn. Kystvakten skulle blant annet ta seg av fiskerioppsyn, bistand til statlige institusjoner ved oppdrag i norske havområder (f.eks. forskning), overvåking av Norges territorialgrense og tilstøtende havområder og redningstjeneste.

Det er nå gått 30 år siden Stoltenberg-utvalget kom med sine anbefalinger. Utviklingen har gått videre. For så vidt står vi overfor de samme strukturelle utfordringer og oppgaver nå, men omfanget øker. Det nasjonale og spesielt det internasjonale regelverk er blitt mer komplisert. Trusselen fra potensielle lovbrytere (smugling, miljøforurensning og ulovlig uttak av ressurser) er mer alvorlig, og trafikken langs vår kyst er såpass omfattende at det kreves en profesjonell redningstjeneste.

Samtidig opplever vi en slags «akademisering» av kystadministrasjonen, hvor flere uten praktisk maritim erfaring, men med god utdannelse, får makt i besluttende organer som berører skipsfarten. Den norske kystforvaltning har gradvis prøvd å møte økende utfordringer, blant annet ved opprettelsen av det indre kystoppsyn i 1994, men den langsiktige utvikling og strukturoppbygging har skjedd uten en samlet, strategisk styring. Resultatet og konsekvensen er blitt en fullstendig fragmentert struktur, der enkeltorganisasjoner har vokst frem individuelt og med egne administrasjoner, egne operasjonsmodeller og eget personell.