Til Stortinget.
BSE eller kugalskap påvises i stadig flere land. Utbrudd
opptrer mer hyppig og konsekvensene for både mennesker,
dyr og landbruksnæringen er enorme.
BSE smitter ikke på vanlig måte, men kan overføres
ved at smittestoffer kommer inn i dyr ved inntak av fôr,
eller fra mordyr ved fødsel eller ved eksperimentell fôring.
Lignende sykdomstilstander eksisterer hos andre dyrearter som
mink, sau, hjortedyr og hos mennesker (Creuty-feldt-Jakobs sykdom).
BSE er aldri påvist i Norge. Regelverket legger opp
til barrierer for å hindre introduksjon og spredning av
BSE.
Risikoen for spredning av sykdommen er prinsipielt avhengig av
tre forhold:
1. Risikoen for at smittestoffet
finnes her i landet uten at det er kjent, eller blir introdusert
via innførsel.
2. Risikoen for at smittestoffet har «overlevd» de behandlingsprosesser
som gjennomføres før animalske biprodukter kan
inngå i dyrefôr.
3. Risikoen for at storfe er fôret med slikt fôr
i tilstrekkelige mengder til å forårsake sykdom
(fôring av storfe med fôr som inneholder proteiner fra
andre pattedyr er forbudt).
Flere europeiske land har langt strengere regelverk enn Norge
når det gjelder bruk av fôr av kjøttbeinmel,
som er en påvist smittekilde.
I 1990 ble KMB (kjøttbeinmel) forbudt i fôr
til drøvtyggere som et forebyggende tiltak. I Norge er det
tillatt bare til gris og fjørfe. I 1995 kom det i tillegg
påbud om merking av fôr som inneholdt KBM med
at fôret er forbudt å bruke til drøvtyggere.
Det materialet som tillates brukt i fôr til gris og fjørfe
blir sterilisert ved hjelp av høy temperatur og trykk.
Norske griser fôres med beinmel, til tross for at forsøk
viser at gris kan smittes av kugalskap. I Storbritannia ble det
etter 1996 forbudt å fôre alle gårdsdyr
med slikt fôr. Forbudet gjelder også hester og
oppdrettsfisk, og kom som en konsekvens av at alt tyder på at det
var slikt fôr som forårsaket BSE-katasrofen.
Gris kan få BSE.
Vårt strenge regelverk når det gjelder bruk
av kjøttbeinmel (KBM) til matproduserende dyr, gir ikke
nødvendig sikkerhet for at BSE-smitte ikke oppstår
i norskprodusert mat, fordi det er nok eksempler på at
det ikke blir fulgt. Eksempler fra Rogaland viser at fôr
som skulle vært sikkert ikke er til å stole på.
I tillegg kan forbytting forekomme både under transport
og under fôring.
Det bør derfor tas initiativ til en gjennomgang av de
prinsippene vi benytter i Norge både når det gjelder
rutiner på slakterier, avfallsbehandling og bruk av animalsk
avfall i fôr til produksjonsdyr og det må innføres
et forbud mot bruk av kjøttbeinmel i husdyrfôr.
Ved eksperimentelle studier har en klart å overføre
BSE-smitte til gris. Måten det er gjort på må imidlertid
sees på som en laboratoriemetode. Grisen fikk i den omtalte
studien tilført BSE-smittestoff direkte i hjernen gjennom
en sprøyte. Ved fôring av gris med smittsomt materiale,
har en imidlertid ikke fått utviklet sykdommen.
Sykdommen kugalskap er registret i Danmark, og i flere europeiske
land er det registerte tilfeller i 2000. Det kan ta opp til 15 år
fra smitten kommer inn i kroppen til den bryter ut. Derfor er smittebildet svært
uklart og det tar svært lang tid før en vet om
en har kontroll over situasjonen.
Når det gjelder faren for smitte ved import skriver landbruksminister
Kåre Gjønnes i et svar til stortingsrepresentant
Karin Andersen på spørsmål 233 (1999-2000)
at:
«Når det gjelder innførsel
av levende dyr, har det blitt importert noen dyr fra land med BSE.
På 1990-tallet er det importert 14 dyr fra Frankrike og
om lag 500 dyr fra Danmark. Et krav for innførsel er naturligvis
at de kommer fra besetninger som ikke har BSE, og at de ved undersøkelse
av veterinær blir funnet å være friske.
For ytterligere å redusere risikoen for spredning av sykdommer
ved handel med levende storfe er det igangsatt en rekke overvåknings-
og kontrollprogram, også for BSE. Overvåkningsprogrammet
for BSE går ut på at dyr som viser nervøse
tendenser, dør uten synlige tegn på annen sykdom,
eller på annen måte ansees som mistenkelige skal
undersøkes med hensyn på BSE. I 1999 ble det undersøkt
om lag 30 dyr på grunnlag av disse kriteriene, alle med
negativt resultat. De merkeordninger og registre som er etablert,
gir mulighet for å følge importerte dyr frem til
slakteriet, for om nødvendig å foreta ytterligere
undersøkelser eller gjennomføre særskilte
tiltak i forbindelse med slakting.
Importen av levende storfe har over flere år har vært
liten. Dette kan tilskrives betydelige tollsatser og en restriktiv
holdning i næringen. Både myndigheter og næring
stimulerer til at innførsel av avlsmateriale skal foregå ved
inntak av sæd og embryo, som representerer en vesentlig
mindre risiko når det gjelder alle typer smittestoffer
enn levende dyr.
Statens dyrehelsetilsyn har allerede bedt Veterinærinstituttet
om en faglig vurdering av risikobildet i lys av den utviklingen
vi har sett når det gjelder BSE i Europa. Viktige problemstillinger
som ligger til grunn for anmodningen er om det er forhold ved situasjonen
når det gjelder import av kjøttbeinmel (som er tillatt
importert, men ikke importeres) eller av levende dyr. Sammen med
den gjennomgangen jeg tillyste i mitt svar på spørsmål
knyttet til bruk av kjøttbeinmel, vil en slik vurdering
danne grunnlaget for om det kan være aktuelt å iverksette
ytterlige tiltak for å holde risikoen på et akseptabelt
nivå.
Slike vurderinger og gjennomganger som jeg nå tillyser,
er helt i tråd med hva Regjeringen sa ved fremleggelse
av St prp nr 6 (1998-99) om revisjon av Vedlegg 1 til EØS-avtalen
(veterinæravtalen). Regjeringen varslet at den ville foreta
en løpende vurdering av de tiltak som er iverksatt, for å tilpasse
disse i tråd med endringer i sykdomssituasjonen.»
På tross av at Regjeringen varslet gjennomgang og eventuelle
nye tiltak, har ikke disse problemstillingene blitt tatt opp i sin
fulle bredde. Ot.prp. nr. 50 (2000-2001) som ligger til behandling
i Stortinget nå, gir ingen svar på disse alvorlige
spørsmålene.
EU vurderer nå forbud mot all bruk av kjøttbeinmel
i husdyrfôr og i tillegg forbud mot omsetting av kjøtt
fra dyr som er mer enn 30 måneder gamle.
Norge må gjøre det samme. Vårt strenge
regelverk når det gjelder bruk av kjøttbeinmel
(KBM) til matproduserende dyr, gir ikke nødvendig sikkerhet for
at BSE-smitte ikke oppstår i norskprodusert mat, fordi
det er nok eksempler på at regelverket ikke blir fulgt.
Eksempler fra Rogaland viser at fôr som skulle være
sikkert, ikke er til å stole på. I tillegg kan
forbytting forekomme både under transport og under fôring.
Det bør derfor tas initiativ til en gjennomgang av de prinsippene
vi benytter i Norge både når det gjelder rutiner
på slakterier, avfallsbehandling og bruk av animalsk avfall
i fôr til produksjonsdyr og det må innføres
et forbud mot bruk av kjøttbeinmel i husdyrfôr.
Hovedgrunnen til å innføre strengere politikk
på dette området er å hindre sykdommen
i å spre seg. En annen viktig grunn er at tilliten til
norsk landbruk ikke må settes på spill. Norsk
landbruk er slik at det i all hovedsak ikke kan konkurrere på pris
og volum, men med sterkt fokus på matkvalitet, strenge
smittevernbestemmelser, dyrehelse, økt satsing på økologi og
miljø, kan våre produkter konkurrere på kvalitet.
Det er ingen grunn til at Norge skal ha et slappere regelverk
enn EU og derfor må dette nå følges opp straks
og Norges politikk må skjerpes vesentlig.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber Regjeringen innføre
forbud mot kjøttbeinmel i fôr til husdyr.
2. Stortinget ber Regjeringen vurdere å innføre
tilsvarende eller strengere tiltak som nå vurderes i EU,
og i tillegg gjennomgå egne smittevernbestemmelser i forhold
til sykdommer hos husdyr og fremme forslag til forbedringer i regelverket.
4. desember 2000