Til Stortinget
Stortinget bestemte i 1992 at det skulle innføres obligatorisk
glattkjøring for førere av tunge kjøretøy. I
denne forbindelse måtte det bygges glattkjøringsbaner
som var store nok til lastebiler, busser og vogntog. Allerede i
juni 1993 var første bane operativ på Våler
i Hedmark. Denne banen var allerede i byggefase da dette forslaget
kom opp.
For fagmiljøene i området som soknet til banen på Våler,
synes det var påfallende at daværende samferdselsminister
Opseth, den ene dagen legger ned glattkjøring for personbilførere,
med begrunnelse at denne ikke hadde noen effekt, og innfører
det igjen for tyngre kjøretøy. Denne beslutningen
synes å være motivert av mulighet til inntjening
og drift av baneanlegget, regulert av påbudt opplæring.
1. januar 1994 åpnes Skandinavisk trafikksenter i Kristiansand.
Denne banen betjener elever fra Sør-/Vestlandet.
Fire år senere åpner det enda en ny bane, Nordnorsk
trafikksenter åpnes oktober 1998. Banen har hatt en turbulent
start, og er for tiden konkurs.
Forskrift om obligatorisk opplæring i glattkjøring for
førere av tunge kjøretøy § 1
gjelder for personer som skal erverve førerkort for første
gang i klassene C,CE,D eller DE. Denne forskriften gjelder bare
for personer som er bosatt i 13 fylker og halvdelen av et annet,
mens de øvrige fylker er fritatt for obligatorisk opplæring
i glattkjøring. Til tross for manglende opplæring
i glattkjøring har disse ubegrenset adgang til å kjøre
i alle landets fylker.
For å vurdere ordningen er det gjennomført
en evalueringsstudie, herunder i forhold til om kurset har ulykkesreduserende
effekt. Resultatet med hensyn til sistnevnte foreligger i TØI
rapport 334/1996. Tendensen i resultatene fra denne undersøkelsen
var at glattkjøringskurs gir en ugunstig effekt med hensyn
til ulykkesrisikoen, og at kurset ikke reduserer risikoen på glatt
føre.
I en reportasje i avisen Nordlys 25. februar 1999 uttaler daværende
samferdselsminister Dørum: «Det er ikke noe som
tilsier at kandidater til førerkort i tungbilklassene som
ikke har glattkjøringskurs, medfører noen økt
risiko for ulykker på veinettet.»
Ca 3/4 av fagmiljøet i Norge, herunder offentlige og
private opplæringsinstitusjoner som driver tungbilopplæring,
er også av samme oppfatning, at glattkjøringskursene
ikke gir den ønskede effekten. Det viser seg at tiltroen
til egen kjøreferdighet øker, i
realiteten øker risikoen! Dette ser man ved at farten øker,
og elevene er fortsatt i den troen at de «mestrer».
En annen tendens er forståelse av forebyggende aktivitet,
slik som vurdering av pålegging av kjettinger. Tungbilskolenes
erfaringer med dagens ordning er at de ofte får negative
tilbakemeldinger fra elevene om glattkjøringskursenes gjennomføring. De
gir utrykk for at det var kjekt å prøve forskjellige kjøretøyer
med ulike girsystemer, samt at det oppfattes at det var «gøy» å kjøre
rundt på banen alene, og respekten for det «glatte» føret
synes å være underordnet. Dette kommer av at tidspunktet
for gjennomføringen av denne opplæringen er feil
pga elevenes manglende førerferdigheter/erfaringer.
Det er allment kjent at det tar fra 5 til 7 år å bli
en dyktig bilfører, noe som innebærer at grunnopplæringen
må ta utgangspunkt i forebyggende og realistiske situasjoner
og dette til en riktig pris. At elevene ikke får kjøre det
kjøretøy han/hun skal ha førerkort
for, er også svært uheldig. For eleven som skal
ta førerkort for lastebil, og som må kjøre
buss for første gang i sitt liv på en glattkjøringsbane,
må dette få uheldige konsekvenser. Dette kan ikke forsvares pedagogisk.
Dagens totalkostnad knyttet til tapt arbeidstid, reisekostnader
til og fra glattkjøringsbanene, samt prisen for selve glattkjøringskurset
kan anvendes på en mer praktisk rettet og effektiv måte
slik at transportbransjen får de sjåførene
som de forventer etter endt opplæring.
Det er også slik at ordningen gir uheldige økonomiske
utslag for de som bor i fylker/kommuner som omfattes av
ordningen. Dette fremkommer i en reportasje i avisen Nordlys 4.
november 1999 som omtaler Alta vgs, yrkessjåførlinja,
som må reise 850 km til glattkjøringsbanen, kursprisen
er 6 600 kroner, og eleven får kun seks timers kjøring
på banen. I tillegg tar denne glattkjøringen,
inkl. reise til og fra, 4 døgn. Totalkostnader for en klasse
på 16 elever, vil utgjøre 150 000 kr som skolen
må søke tilleggsbevilgning for to ganger pr år.
En elev som kommer fra for eksempel Nordland og som tar opplæringen
i Nord-Trøndelag må betale 6 600 kroner i kursavgift,
i tillegg kommer reise og opphold som ofte beløper seg
til samme sum. Når personen har gjennomført kurset
må han/hun tilbake til Nord-Trøndelag
for å avlegge førerprøven, noe som igjen
fører til ekstra kostnad.
Det vil si at når eleven fra Nordland går sammen med
en elev fra Nord-Trøndelag på samme kurs, får ikke
eleven fra Nordland utlevert sitt sertifikat før han har
betalt mer enn det dobbelte av hva samme elev fra Nord-Trøndelag
må gjøre.
Når kurset er avsluttet kan eleven fra Nord-Trøndelag
gjennomføre førerprøven med en gang,
mens eleven fra Nordland må vente til han har gjennomført glattkjøringen
før han/hun får anledning til å gjennomføre
førerprøven.
I tillegg vil de som tar opplæring til førerkort
på tyngre kjøretøy gjøre dette
i vinterhalvåret, og mesteparten av opplæringen
i enkelte deler av landet foregår på snø og
isdekket veg, som ofte er glatt. Det er da svært urimelig
at disse skal inn på en glattkjøringsbane som
gjerne ligger sør i landet uten snø og is og hvor
kjøringen da finner sted på et kunstig epoxybelegg.
Dette sett i relasjon til de kostnadene dette har, samt den ikke registrerte effekten.
Det stilles da spørsmål ved motivet for å opprettholde
denne opplæringen, da opplæring skal virke risikoforebyggende,
ikke risikoøkende.
Fagmyndigheten for fagområdet trafikkopplæring,
Vegdirektoratet, har også ansvaret for Statens Vegvesen.
I Troms Folkeblad 15/6 2000 uttaler vegsjef Torbjørn
Naimak: «Statens vegvesen har forkjøpsrett til Nordnorsk
Trafikksenter, og utelukker ikke at denne blir benyttet.» Dette
begrunner at ønske om inntjening og drift av banene, er
større enn vilje og evne til effektiv og god trafikkopplæring.
Det er også helt klart at Departementet og deres fagmyndighet
Vegdirektoratet, ikke har andre motiver, enn å forsvare
politikernes beslutning om etableringen av obligatorisk glattkjøring
og byggingen av svært kostbare anlegg. Med «Lofast,
Romeriksporten og Rikshospitalet» friskt i minne, kan det
også i nær framtid dukke opp et lignende prosjekt
i Nord-Norge.
For å øke trafikksikkerheten i Norge, må denne bygge
på realistisk opplæring, som gir grunnleggende
defensiv forståelse og forebyggende kompetanse hos sjåførene.
Dette kan oppnåes ved opplæring på veg,
der hvor alle andre elementer befinner seg, og hvor man hele tiden
må forvente og forutsi medtrafikantenes handlemønster,
som ikke alltid er det mest rasjonelle. Og til yrkessjåfører
stilles det atskillig større forventning til riktig og
risikofri kjøremåte til tross for at disse kjøretøyene
er lengre, bredere og tyngre.
For å gi fremtidens sjåfører denne
kompetansen må utdanningen gå over to perioder,
hvor den første er grunnutdanning etter læreplan
for førerkort tyngre klasser, uten glattkjøring,
for deretter avlegge førerprøve ved en trafikkstasjon.
Dette vil gi førerett i en periode frem til førstkommende
vinter.
Førstkommende vinter, i perioden november-mars året
etter, gjennomføres obligatorisk kurs på landeveger
som er snø/isdekket og som har normalt vintervedlikehold,
og hvor bl.a. vurdering om bruk, pålegging av kjetting
er et sentralt punkt. For førerkortkandidater som tar sin
førstegangsopplæring i perioden november-mars,
deltar på dette kurset samme vinter.
For å unngå forskjellsbehandling for førerkortkandidatene,
må de alle ha bestått førerprøve på aktuell
klasse, før deltakelse på vinterkurset.
Det foreslåes at dette blir et to dagers vinterkurs for
alle fremtidige storbilførere, og legges til et geografisk
område som har stabilt vinterføre. For elever fra
Sør-/Vestlandet vil det være naturlig å gjennomføre
et slikt kurs i tilknytning til de mange fjellovergangene mellom Øst-
og Vestlandet.
Et slikt kurs vil med det rette innholdet gi en meget realistisk
oppfatning om kjøring på glatt føre,
og vintervedlikehold generelt, og respekten for det glatte vinterføre,
spesielt sammenlignet med hva som tilbys i sjåførutdanningen
på glattkjøringsbanene med urealistiske forhold
og kjørehastigheter.
Det er urimelig at det ikke er likhet for alle som skal ta førerprøve
for tunge kjøretøy, uavhengig av hvilket fylke
de kommer fra.
Med bakgrunn i at kurset gir en ugunstig effekt med hensyn til
ulykkesrisikoen, og at kurset ikke reduserer risikoen på glatt
føre, samt at ordningen fører til store økonomiske
forskjeller ut fra hvilket fylke den enkelte kommer fra, fremmes
følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag i veitrafikkloven hvor
obligatorisk opplæring i glattkjøring for tyngre
kjøretøy på bane erstattes med risikoforebyggende
og rettferdig opplæring.
9. februar 2001