Til Stortinget
I forskrift om persontransport med motorvogn utenfor rute av
10. juni 1977 nr. 8 nr. 56, heter det:
«Et løyve kan ikke overføres til
andre uten samtykke fra fylkeskommunen. Bestemmelsene under nr. 27
og 42 gjelder tilsvarende. Ved overføring av drosjeløyve
gjelder bestemmelsene under nr. 10 og 11 bokstav a). Heller ikke
kan løyvehaver uten samtykke fra fylkeskommunen overlate
til andre å drive virksomheten. Bestemmelsene under nr.
6 og 7 gjelder tilsvarende.»
Forskriftspunktets henvisning til andre punkter i forskriften
er ikke vesentlig for forståelsen av dette forslag. Det
vesentlige her er forståelsen av begrepene «overføring
av løyve» og «drive virksomheten».
Samferdselsdepartementet har fortolket ovenstående forskrift
slik at den er til hinder for at drosjesjåfører
er selvstendig næringsdrivende, idet departementet legger
til grunn at en selvstendig næringsdrivende sjåfør «driver
virksomheten» for drosjeeieren/løyvehaveren
når den selvstendig næringsdrivende sjåfør
kjører et drosjeskift.
Hovedbegrunnelsen for forskriftens pkt. 56. er at drosjeløyver
ikke skal være fritt omsettelige som en handelsvare. At
det kan utledes at punktet innebærer at selvstendig næringsdrivende
skal nektes å være drosjesjåfører,
må det imidlertid kunne stilles spørsmålstegn
ved. Det later til at departementet trekker et skille mellom en
sjåfør som får utbetalt lønn
og en selvstendig næringsdrivende sjåfør
som mottar betaling for en utført kjøretjeneste.
Det må kunne slås fast at grunnlaget for utbetaling
til sjåføren bygger på samme prinsipp
i begge tilfeller. I drosjebransjen er det vanlige, også for
ansatte sjåfører, at lønnen er akkord-lønn,
som utbetales som en prosentandel av bruttofortjenesten i det drosjeskiftet
som er utført.
Spørsmålet blir derfor om det er andre særtrekk ved
den selvstendig næringsdrivende sjåfør,
i forhold til den ansatte sjåfør på akkordlønn,
som gjør at vedkommende må anses å «drive
virksomheten» for drosjeeieren.
Det er tillatt å ha incentivordninger i et ansettelsesforhold,
for eksempel i form av at det utbetales særskilt bonus
for skadefri kjøring. Dette er en anerkjent måte
for å øke den ansattes bevissthet om betydningen
av ansvarsfull utførelse av yrket. For den selvstendig
næringsdrivende sjåfør vil den samme bevissthet
og det samme resultat, typisk kunne oppnås, på samme
måte som for ansatte, gjennom fastlagte systemer og rutiner
for avregning og økonomisk oppgjør mellom sentral,
løyvehaver og selvstendig sjåfør på et
forretningsmessig grunnlag. Dette med basis i en ønsket
utførelse av yrket som bl.a. innebærer trygghet
og forsiktig kjøring med et minimum av skader, kombinert
med en felles interesse for eier og sjåfør knyttet
til lavest mulige driftskostnader og høyest mulig inntjening.
At drosjeeieren skal ha det faglige, økonomiske, driftsmessige
og løyvemessige ansvar er kriterier som må kunne
sies å være tilfredsstilt også når
eieren leier ut bilen til en selvstendig næringsdrivende
sjåfør for et drosjeskift eieren selv ikke kjører.
Det er ikke forslagsstillers intensjon å late som om
at det ikke er forskjell på et ansettelsesforhold og et
forretningsmessig forhold mellom to næringsdrivende. Det
er imidlertid vanskelig å få øye på saklige grunner
for at en drosjesjåfør ikke skal kunne være selvstendig
næringsdrivende selv om drosjebilen og drosjeløyvet
tilhører en annen. Den selvstendig næringsdrivende
vil ha det direkte ansvaret for sitt eget økonomiske resultat
av sin virksomhet. Det virker imidlertid
unaturlig at dette skal kunne tolkes som ensbetydende med at den
innleide selvstendig næringsdrivende sjåfør
dermed har overtatt løyvehavers drift
av dennes virksomhet. Også i
ansettelsesforhold i drosjenæringen er den ansatte sjåfør
helt ut avhengig av sin egen innsats for å sikre sitt økonomiske
resultat av sin virksomhet.
For drosjenæringens attraktivitet som arbeidsplass er
det hevet over tvil at anledningen til å drive som selvstendig
næringsdrivende sjåfør i stedet for ansatt
sjåfør, vil være et ubetinget gode. Omtrent
alle drosjesjåfører som ikke kun er i yrket på bi-inntektsbasis
starter egen drosjevirksomhet som selvstendig næringsdrivende
så snart de får anledning til det innenfor dagens
system. Samtlige drosjeeiere er selvstendig næringsdrivende.
Det er denne organisasjonsformen de er kjent med og til daglig arbeider med.
Det blir mer og mer utbredt innenfor de fleste bransjer å basere
hele eller deler av sin virksomhet på kjøp av
tjenester fra selvstendig næringsdrivende og selskaper
fremfor å satse på å ha egne ansatte.
Dette er en naturlig utvikling som finner sted fordi den tydeligvis
er ønsket. I transportbransjen spesielt – så nær
som for drosjer – finnes ikke forbud mot bruk av selvstendig
næringsdrivende sjåfører. Det er vanskelig å få øye
på hvilken spesiell risiko eller andre særtrekk
som kan være knyttet nettopp til drosjevirksomhet, og som
skulle begrunne et forbud.
Dersom det skulle bli tillatt, i samsvar med dette forslag, å benytte
seg av selvstendig næringsdrivende sjåfører
også i drosjenæringen, forutsettes det selvsagt
at det er løyvehaveren som skal ha ansvaret for virksomheten
i forhold, til faglighet, sikkerhet og overholdelse av samferdselslovens
bestemmelser i forhold til drosjevirksomhet.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen endre eller gi et tillegg til forskrift
om persontransport med motorvogn utenfor rute av 10. juni 1977 nr.
8 nr. 56, slik at det gjøres uttrykkelig klart at det er
tillatt for drosjeeiere å benytte seg av selvstendig næringsdrivende
sjåfører i sin virksomhet.
28. februar 2001