Til Stortinget
Regjeringen og Stortinget har uttrykt en politisk målsetting
om å bedre boligsituasjonen for unge og vanskeligstilte
og øke andelen rimelige utleieboliger. For å nå denne
målsettingen er det viktig at lovverket om husleie også fremmer
slike målsettinger.
Leiemarkedet er særlig viktig for folk med dårlig råd.
Både i det private leiemarkedet og særlig den
offentlige/kommunale utleievirksomheten øker husleiene
mye. Flere steder er det også forsøkt tatt større leieøkninger
enn det loven nå tillater. Den kraftige leieøkningen
har gjort at avkastningen ved boligutleie har steget betydelig.
Dette er et uttrykk for ubalanse i leiemarkedet. Andelen boliger
med rimelig leie blir stadig færre. Husleiereguleringsloven
er fjernet og de endringene som er gjort for å begrense
husleieøkningene, vil ikke kunne holde prisene på et
akseptabelt nivå. Nye kontrakter får markedspris
eller gjengs leie.
På tross av målsettinger om å øke
antallet rimelige utleieboliger, vil dette ta lang tid og problemene for
vanskeligstilte øker.
Det er en strukturmangel i norsk boligmasse. Antall sosiale utleieboliger
er alt for lavt og prisnivået på dem er i ferd
med å bli for høyt til at de tjener det formålet
de var tiltenkt. I andre europeiske land har de flere ganger så mange
slike boliger som Norge. Denne mangelen er viktigste årsak
til at dereguleringen av boligmarkedet som har skjedd de siste 10 år får
mer dramatiske følger i Norge enn i mange andre land. Det
er helt nødvendig å få etablert et tilstrekkelig
stort skjermet boligtilbud til folk med dårlig råd. Etter
Sosialistisk Venstrepartis mening er det behov for at mellom 10
og 20 pst. av utleieboligmassen er sosiale utleieboliger.
Nå er dette tallet svært lavt - under 5 pst.
En statlig satsing på å bygge flere billige
utleieboliger må uavhengig av hvilket måltall
en setter seg, i tillegg til økte boligtilskudd gjennom
Husbanken og tilgjengelige og rimelige tomter, også inneholde
virkemidler som sikrer at investeringen kommer formålet
til gode, ikke bare i dag og de nærmeste åra,
men som en varig ordning. Gjennom Husbankens låne- og tilskuddsvilkår
kan det settes klausuler som i en viss grad ivaretar formålet,
slik som krav til inntekt og alder hos de som skal få tildelt
slik bolig. Dette er imidlertid tidsbegrensede klausuler og det
er ingen garanti for at den investeringen samfunnet gjør,
sikres varig til formålet eller hva slags leienivå som
skal holdes. Det er husleielovens regler som bestemmer husleien,
og reglene der vil tilsi at boliger flest vil få gjengs
eller markedsleie.
Kommunene eier de fleste sosiale utleieboligene. Nå har
mange kommuner besluttet å gå fra et system med
generelle leiesubsidier på kommunale utleieboliger - til
markeds/gjengs leie kombinert med kommunal bostøtteordning.
Den kommunale bostøtten kompenserer ikke for bortfall
av rimelige kommunale leieboliger, og ordningens varighet og omfang
varierer. Heller ikke den statlige bostøtteordningen kan
rette opp de økte leieutgiftene for mennesker med dårlig
råd, fordi regelverket her også har begrensinger
både i volum og i kriterier. For eksempel vil mange kommunale
omsorgsleiligheter være under 40 kvadratmeter og derfor
ikke komme inn under statlig bostøtteregelverk. I løpet
av noen få år kan vi risikere at store deler av
den kommunale utleieboligmassen har markeds/gjengs utleiepris
eller tilnærmet denne.
Utskillingen av boligadministrasjon og forvaltning i egne enheter
i større kommuner vil også medføre at
de får et forretningsmessig og ikke et sosialt formål.
Resultatet av manglende leieregulering på slike leiligheter
gjør at statlig satsing på tilskudd og lån
for å øke antallet ikke virker. I virkeligheten
vil manglende prisregulering av denne boligmassen føre til
at bostøtten er det eneste sosiale boligpolitiske virkemiddelet
som står igjen. Bostøtte er nødvendig, men
det er en driftsutgift og ingen investering. Investeres det derimot
mer penger for å bygge opp en tilstrekkelig beholdning
billige utleieboliger, retter vi opp i den strukturmangelen som
nå forårsaker boligproblemer for mange, og samfunnet
besitter en varig verdi.
For å dempe prisøkningene er det behov for
flere endringer i lov om husleie. Det er behov for å lage
et regelsett som sikrer at antallet sosiale boliger med rimelig
leie øker og at samfunnets investeringer i rimelige utleieboliger
sikres. Dette må gjøres ved at utleie til sosiale
formål prisreguleres sterkere enn dagens lovverk tillater.
På tross av at kommunene er tillagt en hovedrolle i
ivaretakelsen av den sosiale boligpolitikken, setter ikke dagens
lovgivning krav til at de skal oppføre seg annerledes i
sin husleiepolitikk enn andre aktører. For utleieboliger
som etableres med støtte fra Husbanken, kan det knyttes
ulike klausuler som i noen grad kan ivareta behovet for å sikre
at disse boligene blir forbeholdt visse prioriterte grupper eller
enkeltpersoner. Dette gjelder kun for en bestemt tidsavgrensing
og gjelder ikke eldre kommunal boligmasse. Slike klausuler vil heller
ikke kunne hindre at en på tross av stor statlig satsing
på boliger til vanskeligstilte i sum kommer ut med færre
sosiale utleieboliger. Dette forslaget går ut på å lage
en husleieregulering som skal gjelde for den delen av utleieboligmassen
som skal ivareta boligbehovet til mennesker som midlertidig eller
varig trenger et lavt leieprisnivå. Dette vil i all hovedsak
dreie seg om kommunale boliger som skal gjøre det mulig
for kommunene å ivareta sitt ansvar for å skaffe
boliger til vanskeligstilte og bostedsløse.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til regelverk som sikrer
lave og regulerte husleier i sosiale utleieboliger.
27. mars 2001