Til Stortinget
Det fremmes forslag om å endre valgloven slik at velgerne
må krysse av for den personen på en valgliste
som de selv foretrekker som stortingsrepresentant, og dermed får
innflytelse over personvalget.
Norge er i dag ett av få land i Europa som har en valgordning
der partiene har full kontroll over hvilke personer som velges som
representanter til nasjonalforsamlingen. Velgerne har i praksis
ingen innflytelse med mindre de ønsker å stemme
på et annet parti enn det partiet de støtter politisk.
De færreste nordmenn er medlemmer av politiske partier,
og partiene kan selv nekte velgere å bli medlemmer. Blant
dem som er medlemmer, nøyer de fleste seg med å betale sin
medlemskontingent. I lokale nominasjonsmøter er det ofte
bare en håndfull fremmøtte, som ofte lytter til
et fåtall lokale meningsledere.
Dette systemet innebærer at det for en stortingsrepresentant
som ønsker gjenvalg ofte føles som viktigere å holde
seg inne med sentrale partifeller i hjemfylket enn å ha
god kontakt med velgerne. Det finnes også eksempler på at
det er helt nødvendig å være på god
fot med den sentrale partiledelsen. For en lokal partitillitsmann
er det selvsagt enklere å gi sin støtte til en
person som han kjenner godt som en hyggelig og omgjengelig person,
enn til en person som han for det meste bare har sett i TV-debatter
og i avisspaltene. Selvsagt er det en positiv kvalitet for en kommende
stortingsrepresentant å være sosial, samt å ha
god personlig kontakt med partifeller, men resultatet blir likevel
lett at en stortingskandidat føler det viktigere å drikke øl
med partifeller utover nettene på kurssteder og hotellrom
enn å gjøre en innsats for sine velgere på Stortinget.
Samtidig vil en politiker som sørger for at hans personlige
omgangskrets består av sentrale partitillitsmenn få et
konkurransefortrinn i en nominasjonsprosess fremfor den politikeren
som har sin omgangskrets utenfor partiet. Til tross for at politikere nettopp
bør tilstrebe å ha en så bred kontaktflate
som mulig for å få impulser også fra
andre enn personer som i utgangspunktet mener det samme som en selv.
En form for kumuleringsadgang, som overfører mye av
innflytelsen til velgerne, vil redusere viktigheten av å stå på førsteplassen
på en stortingsliste. Plasseringen gir selvsagt et signal
til velgerne fra partiet, men det vil være fullt mulig å bli
valgt ut fra en lavere listeplassering. Det faktum at det blir mindre viktig å bli
plassert øverst på listen vil sannsynligvis fjerne
en del av det snusket som skjer i de fleste partier i forbindelse
med nominasjonsprosessene i form av grove bakvaskelser, ryktespredning,
løgner og sladder, som har til hensikt å skade
mulige konkurrenter til topplasseringene på listene. I
stedet må kandidatene vise sine evner som talere, debattanter,
skribenter, medmennesker og mediemennesker gjennom selve valgkampen.
Det sikrer en større og mer aktiv deltakelse i valgkampene
fra samtlige listekandidater.
Det viktigste argumentet er imidlertid at det styrker demokratiet
når velgerne får en større innflytelse også over
personvalg.
En innvending mot kumuleringsadgangen ved kommunevalg har vært
at den brukes av et fåtall personer som dermed, dersom
det foregår en organisert kampanje, kan få forholdsvis
stor innflytelse over resultatet. Dette problemet kan forhindres
ved å bruke den ordningen som man finner eksempelvis i
Polen, der samtlige velgere må krysse av på en
person, og dermed stemme både på personen og på hans
parti.
Det finnes også andre motforestillinger. Velgerne kan
eksempelvis finne på å stemme annerledes enn det
politikerne ønsker. Vi kan risikere å få færre
kvinner, eller færre ungdommer på Stortinget enn
det som er et uttrykt mål fra flertallet av politikere,
men det er en del av demokratiet. Og resultatet kan selvsagt også bli
omvendt. Vi kan risikere at mange velgere vil krysse av på et
navn fra egen kommune eller egen region, slik at samtlige representanter
fra Hordaland fylke eksempelvis kommer fra Bergen. Det er like fullt
en del av demokratiet, og vi kan vel både håpe og
tro at velgerne er mer vidsynte og mer rasjonelle i sine valg enn
som så.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å endre
valgloven slik at det innføres en ordning der velgerne
må sette kryss foran minst ett av navnene på en
valgliste, og dermed stemme både på parti og på person.
28. januar 2002