Til Stortinget
Ordningen med omsorgslønn ble innført ved lov 11.
juli 1986 nr. 55 om endringer i lov 19. november 1982 nr. 66 lov
om helsetjenesten i kommunene. Regelen om omsorgslønn ble
med virkning fra 1. januar 1993 flyttet til lov om sosiale tjenester
mv. av 13. desember 1991 nr. 81 kapittel 4 - Sosiale tjenester mv. - § 4-2
pkt. e) der det heter:
«De sosiale tjenester skal omfatte lønn til
personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid».
Dette betyr at kommunene har et ansvar for at det skal finnes
et slikt tilbud i hver enkelt kommune.
I Rundskriv I-42/98 - Omsorgslønn - står
følgende:
«Hovudformålet med omsorgslønnsordninga
er å bidra til best mogeleg omsorg for dei som treng hjelp i
dagleglivet og å gjere det mogeleg for private omsorgsytarar å halde
fram med omsorgsarbeidet».
Rundskrivet slår også fast at det er kommunen som
avgjør om det skal gis omsorgslønn til den som søker
og hvor høy lønnen skal være. Det påpekes også at
ordningen med omsorgslønn gir noe større rom for
kommunalt skjønn enn det som gjelder andre sosiale tjenester.
Rundskriv I-42/98 nevner enkelte momenter som er relevante
når kommunene skal vurdere om det skal tilbys omsorgslønn:
a) Om omsorgsarbeidet er særlig
tyngende.
b) Om omsorgsarbeidet gjelder nødvendige omsorgsoppgaver.
c) Om omsorg fra søkeren er det beste for den som trenger
hjelp.
d) Kommunens ressurser.
Det påpekes imidlertid at også andre hensyn
kan være relevante og at de momentene som er nevnt ikke er
vilkår for omsorgslønn. Kommunen kan derfor velge å tilby
omsorgslønn selv om ingen - eller bare noen av de nevnte
momenter er tilstede.
Kommunene har plikt til å sette av midler til omsorgslønn
i sine budsjetter og kan ikke avslå en søknad
fordi dette ikke er gjort. Ifølge Rundskrivet, pkt. 3.4,
kan allikevel kommunene legge en viss vekt på sin egen økonomi
i vurderingen av om det skal tilbys omsorgslønn i det enkelte
tilfelle. Kommunene tar stilling til hvilken tjenesteform som skal
velges og kan ta stilling til hva som, økonomisk sett,
er mest formålstjenlig. I enkelte kommuner settes det tak
på hvor høy omsorgslønnen kan være.
Departementet understreker imidlertid i Rundskrivet at hver enkelt søknad
skal avgjøres etter en individuell, skjønnsmessig
helhetsvurdering der omsorgslønn blir sett i sammenheng
med andre pleie- og omsorgstjenester.
Det er altså kommunen som avgjør hvor mange
timer med omsorg det skal ytes lønn for og hvor høy timelønnen
skal være. I Rundskrivet vises det til at mange kommuner
benytter det laveste lønnstrinnet for hjelpepleier og at
departementet råder den enkelte kommune til å yte
høyere lønn dersom det er grunn til det, for eksempel
når omsorgsyteren har relevant bakgrunn for å utføre
omsorgsarbeid.
For å utføre omsorgsarbeid kan tjenesteyteren motta
3 pensjonspoeng i Folketrygden. Poengene er ikke avhengig av at
man faktisk mottar omsorgslønn eller hvor høy
den eventuelt er. Omsorgslønn er skattepliktig inntekt.
Etter regelverket er der altså opp til den enkelte kommune å avgjøre
hvem som skal tildeles omsorgslønn, om det skal tildeles
omsorgslønn og hvor høye ytelsene skal være,
både timesatsen og omfanget. Dette fører, naturlig
nok, til at ordningen med omsorgslønn fungerer svært
forskjellig fra kommune til kommune og at tjenesten lønnes
på svært forskjellig nivå i kommunene,
noe som innebærer at personer som yter omsorg for familiemedlemmer
eller nære slektninger behandles ulikt avhengig av i hvilken
del av landet ytelsen gis. For dem som mottar omsorgen betyr disse
forskjellene at man i enkelte deler av landet har mindre mulighet
for å kunne motta omsorgshjelp fra sine nærmeste.
I Innst. S. nr. 294 (1996-1997) til St.meld. nr. 50 (1996-1997)
fremmet Fremskrittspartiets medlemmer, sammen med Senterpartiets
og Kristelig Folkepartis medlemmer, forslag om at staten skal delfinansiere
kommunenes omsorgslønn med 50 pst. En slik ordning ville,
slik forslagsstillerne ser det, ha gjort det mulig å etablere
en ordning som førte til mer likhet i ytelsene i alle deler
av landet innenfor dagens ordning med kommunalt ansvar. Forslagsstillernes
primære standpunkt er imidlertid statlig overtakelse av
ansvaret for sosiale ytelser og en stykkprisfinanisert dekning av
utgifter der pengene følger den enkelte bruker.
Forslagsstillerne finner dagens ordning utilfredsstillende og
mener at tilbudet om å kunne motta omsorg fra nær
familie og slektninger bør være tilnærmet
likt over hele landet. At tilbudet skal være tilnærmet
likt baseres på de faktiske, relevante levekostnader i
de forskjellige deler av landet og innebærer en differensiering
av satsene i overensstemmelse med levekostnadene. Forslagsstillerne
ser problemet med å pålegge kommunene nye utgifter
til sosiale ytelser innenfor dagens finansieringsrammer og ber Regjeringen
komme tilbake til Stortinget med forslag til finansiering i forbindelse
med behandlingen av Revidert budsjett eller statsbudsjettet høsten 2002
avhengig av fremdriften i arbeidet med utarbeidelse av satser. Det
fremmes derfor forslag om at departementet skal utarbeide normerte
satser for tildeling av omsorgslønn for å oppnå større
likhet for omsorgsytere i hele Norge.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen utarbeide bindende normerte satser
for omsorgslønn i kommunene.
7. februar 2002