Til Stortinget
Norge er et flerkulturelt land med ulike religiøse minoriteter
som har ulike verdier, tradisjoner og ritualer i alle livets faser.
Et flerkulturelt land bør således legge til rette
for at religiøse og livssynsminoriteters tradisjoner i
tilknytning til livets slutt kan ivaretas og at likestillingsaspektet
blir ivaretatt. Slik forslagsstillerne ser det, mangler Norge en
helhetlig politikk på dette området. På mange
områder har livssynsminoriteter grunn til å føle
seg diskriminert i forhold til medlemmer av Den norske kirke.
Det er en rekke forhold omkring regelverk og praktisering av
gravferdsforvaltningen som Den norske kirke representerer og forvalter
som ikke er egnet til å skape en ramme som livssynsminoritetene
(muslimer, humanetikere og hinduer) og mennesker med andre verdier
(som f.eks. homofile i partnerskap) finner seg til rette i, og som
i noen tilfeller kan være direkte krenkende.
I Innst. O. nr. 46 (1995-1996) Innstilling frå kyrkje-,
utdannings- og forskingskomiteen om 1) lov om Den norske kyrkja
(kyrkjelova) og 2) lov om kyrkjegardar, kremasjon og gravferd (gravferdslova), sier
en samlet komité om hensynet til personer utenfor kirken:
"Komiteen er oppteken av at lova må sikre at
rettane til andre trudoms- og livssynssamfunn blir tekne vare på i
eit pluralistisk samfunn.
Komiteen har merka seg at registrerte trudomssamfunn som er på staden,
kan få høve til å vigsle kyrkjegard eller
delar av kyrkjegarden. På same vis bør delar av
kyrkjegarden ikkje vera vigsla av omsyn til personar med livssyn
som ønskjer dette. Komiteen legg òg stor vekt
på at vedtektene for kyrkjegarden, jf. § 21,
ikkje må hindre praktisering av ulike ritual og gravskikkar.
Det må såleis vera høve til t.d. ulik
symbolbruk i ulike delar av kyrkjegarden.
Komiteen legg vekt på at omsynet til religionsfridomen
er teke vare på ved at registrerte trudomssamfunn kan ha
sin eigen gravplass."
Etter forslagsstillernes syn er det mange forhold som har skapt
usikkerhet om disse hensynene er ivaretatt.
Det offentlige har plikt til å finansiere kirkebygg etter
gitte regler. Rammen for det gudstjenestelige ved gravferd i Den
norske kirke er altså lovfestet. Men Stortinget har avvist
at kirken kan benyttes ved borgerlig gravferd (jf. behandlingen
av Dokument nr. 8:28 (1989-1990), Innst. S. nr. 185 (1989-1990)).
Vi har ingen lovgivning om seremonirom for alle, f.eks. bønneritual
ved gravferd for muslimene. Det foreligger bare en oppfordring fra
Storting og regjering til kommunene om å gjøre
noe med dette forhold - uten tilhørende lovgivning og regelverk
og uten midler.
Det finnes eksempler på at likestillingsprinsippet i
gravferdsloven er forsøkt omgått ved at kirkelige fellesråd/kirkevergen
har foreslått å ta ekstra gebyr for frigrav og
ved forslag om å ta betalt for bruk av gravkapell for de
som ikke er medlemmer av Den norske kirke. Det er imidlertid ikke
kjent at noen av disse forslagene er gjennomført i praksis
de siste åra.
Lovens forarbeider forutsatte inklusivitet. Skal dette innfris,
må regler og praktisering på mange områder
gjennomgås. F.eks. må kirken stille frittstående klokker
på gravlunden til disposisjon for alle slags seremonier,
og alles rett til å bruke klokker i krematorier og allmenne
gravkapell må reguleres. Inklusivitetet er også brutt
ved at Toll- og avgiftsdirektoratet krever kors på taket
av kistebiler for at byråene skal få avgiftsfritak.
Det er livssynsminoriteter som ønsker andre symboler på biltaket
enn korset ved gravferd. Gravferdsrådet, som består
av departementet, byråbransjen og statskirken, har nå ikke
representasjon fra livssynsminoritetene.
Det er derfor behov for en større gjennomgang både
av lover, regler og tjenestepraksis, slik at reell likestilling
kan oppnås.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endringer i lov
og regelverk slik at religiøse og livssynsminoritetene
får en likestilt behandling i forhold til tjenester og
seremonirom i tilknytning til gravferd og kirkegårder.
Stortinget ber Regjeringen vurdere om den nåværende
forvaltningsordning gir minoritetsgruppene en tilstrekkelig opplevelse
av kirkegårdene som en offentlig gravplass.
13. desember 2002