Til Stortinget
IT- og kunnskapssenteret på Fornebu ble etablert med
et formål om "å skape et senter av internasjonal betydning
som skal bidra til ny næringsvirksomhet og nye utdanningsfunksjoner
i et samspill mellom forskning, utdanning og næring" (Budsjett-innst.
S. nr. 2 (1997-1998), familie, kultur- og administrasjonskomiteen).
Med en investeringskostnad på 1,3 mrd. kroner og en anslått
størrelse på tre ganger SINTEF, er kunnskapsparken
på Fornebu blitt en av de største næringspolitiske
enkeltsatsingene i norsk historie.
Det er i det siste rettet lys mot mangel på oppfylling
av målsettingene og visjonene som ble lansert. I dag "renner
millionene ut av IT Fornebu-selskapene, samtidig som eierne er på desperat
jakt etter leietagere til kunnskapssenteret" (DN 6. juli
2002). Bl.a. har Telenor et areal tilsvarende fire Ullevaal-fotballbaner til
overs (Aftenposten 24. september 2002). "- Jeg tror det
er umulig å skape et internasjonalt ledende kunnskapssenter
på Fornebu. Dessuten er det klart at denne type industri
ikke etablerer noe nytt verken her eller der, sier investor Terje
Mikalsen til Dagens Næringsliv" (BT 11. november
2002).
Private eiere har satset 900 mill. kroner på "visjonen",
og staten har gjennom SIVA - selskapet for industrivekst - brukt
over 400 mill. kroner.
I tillegg til tegn på misforhold mellom Stortingets intensjoner
om kunnskapssenteret og de faktiske realiseringene, har det også vært
reist kritikk rundt kunnskapsprosjektets egnethet som næringspolitisk virkemiddel.
Et IT- og kunnskapssenter som næringspolitisk idé er
basert på at ett stort senter for avansert teknologiproduksjon
er et godt og riktig grunnlag for fremtidig økonomisk vekst.
Forbildet er Silicon Valley, et område som inntil det siste
har vært preget av sterk og langvarig vekst basert på hurtig
nyskaping og en blanding av samarbeid og konkurranse mellom bedrifter,
gjennom bl.a. samlokalisering, mange småbedrifter, tette
forhold mellom bedrifter i samme verdikjede og omfattende personellmobilitet
mellom bedriftene. Silicon Valley har imidlertid en historie tilbake
til 1940-tallet og bakgrunn i industrielle utviklingskontrakter
mellom det daværende gryende kunnskapsmiljøet
(Hewlett & Packard, Stanford University) og staten, og
som derfra har vokst frem gjennom en organisk, langvarig og dynamisk
historisk prosess. IT Fornebu er på sin side et planlagt
senter, som ifølge visjonene skulle bruke fem år
på å utvikle den nyskapingsånden som
Silicon Valley har brukt seksti år på å oppnå.
Ideen om et "industrielt paradigmeskifte", som også lå til
grunn for utbyggingen, er det også verd å dvele
ved. Bakgrunnen var fundert i perspektivet om at IT-næringen
er et lokomotiv som trekker resten av økonomien med seg,
og at det derfor påligger det offentlige å legge
forholdene til rette for nye næringer. Perspektivet om
at IT i seg selv er en viktigere næring enn andre mangler
rotfeste på flere plan. Ett viktig moment er at tilbudssiden
har vært kraftig undervurdert; alle vestlige land har etter
hvert utviklet en egen strategi for å legge forholdene
best til rette for nettopp sin IT-industri, og det burde derfor
være rimelig opplagt at ikke alle kan vinne samtidig.
Perspektivet om IT som "viktig næring" står
også i motsetning til ideen om at IT som "viktig teknologi",
der produktiv bruk og anvendelse i de næringene Norge er
store i er minst like viktig som produksjon. Det er derfor i dag
en økende forståelse for at mulighetene som ligger
i IT i like stor grad betyr å "bli gode i å anvende
IT" som å "bli gode i å produsere IT". En slik
tilnærming ville f.eks. bety at IT-rettede kunnskapssentra
i større grad burde ha som underliggende næringspolitisk
mål å knytte avansert teknologi opp mot eksisterende
næringsstruktur i Norge, fremfor politisk å bygge
opp nye næringer fra grunnen av.
Senteret ble heller aldri gitt en skikkelig vurdering og plassering
innenfor en nasjonal struktur for virkemidler og næringsutvikling.
Senterets størrelse var planlagt å skulle ha tre
ganger så mange ansatte som SINTEF, uten at det forelå en
utredning f.eks. i form av en stortingsmelding om utbyggingen. Det som
hittil har kommet fram om prosessen bak senteret har vært
at tunge eiendomsinteresser har lagt sentrale premisser for politikkutformingen,
på bekostning av vektleggingen av de reelle nærings-,
forsknings- og innovasjonspolitiske sidene. Den politiske tyngden
som ble lagt i saken illustreres også ved at Forskningsrådet,
som er Regjeringens forskningspolitiske rådgiver, i sin
tid valgte å ikke ha noen mening om IT Fornebu, og videre
at prosjektet ble gjennomført til tross for at et stort
flertall av bedriftene i næringa var skeptiske til prosjektet.
Det er derfor grunnlag for å hevde at beslutningen om
etablering av et IT- og kunnskapssenter på Fornebu skjedde
på grunnlag av antakelser om senterets næringspolitiske
effekter som hadde begrenset realisme. Sammenhengene mellom forutsetningene
for, innholdet i og effekten av IT- og kunnskapssenteret på Fornebu
fremstår derfor som i beste fall uklare.
På bakgrunn av dette fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen innen ett år om å fremlegge
en uavhengig statusrapport om IT- og kunnskapssenteret på Fornebu,
med vekt på å få en vurdering av om utviklingen
av senteret er i tråd med Stortingets intensjon, og analysere
prosjektets konsept og dets egnethet som næringspolitisk
virkemiddel.
11. februar 2003