Til Stortinget
I fjor høst ble det vedtatt å innføre
en miljøavgift på hydrofluor-/perfluorkarboner
(HFK/PFK)-gasser - et resultat av at regjeringspartiene
og Sosialistisk Venstreparti samarbeidet om den norske klimapolitikken.
Denne miljøavgiften har allerede vist seg å medføre
mange utilsiktede effekter, og av den grunn bør Stortinget
allerede nå vurdere både de fiskale og miljømessige
effektene av avgiften.
Grunnlag for innføring av avgiften var misvisende med
basis i at 2 pst. av det årlige norske CO2-utslipp skulle
komme fra HFK/PFK. Statens forurensningstilsyns fremskrivningsmodeller
beskrev en teoretisk utvikling uten tiltak og inkluderte ikke bransjens
allerede etablerte tiltak. Av disse 2 pst. utgjør ca. 1,55
pst. PFK-utslipp fra aluminiumsindustrien, som er regulert gjennom
egen avtale.
Mange varmepumper bruker HFK/PFK-gassene i systemet,
og dermed betaler man denne avgiften når man kjøper
en varmepumpe. Størrelsen på avgiften er avhengig
av volum med gass i den enkelte varmepumpe. Varmepumper som er fylt
opp med HFK-medier blir dermed dyrere i innkjøp og vedlikehold
(ved etterfylling som følge av lekkasjer). I comfort-varmepumper
og i det hele tatt mindre pumper, er fyllingene relativt små -
rundt regnet 1 kg pr. enhet. Bortsett fra selve markedsprisen på mediet,
har vi av bransjen fått opplyst at avgiften vil føre
til kostnadsøkninger (kapitalbinding, handling, etc. på alle
omsetningsledd frem til sluttbruker) inkludert mva. som vil føre
til at totalkostnaden for mediet vil kunne bli rundt kr 1 000
pr. enhet. I større enheter snakker vi om adskillig større
avgiftsbeløp. Eksempelvis vil en fylling på 250
kg R-507 koste i ren avgift eksklusiv mva. kr 148 500,-.
Avgiften er ca. 10 x markedsprisen på HFK-mediet og virker
selvsagt helt urimelig.
En effektiv varmepumpe til for eksempel nærings-/industriformål
vil kunne gi en svært god virkningsgrad med det resultat
at man reduserer strømforbruket med rundt 60-70 pst. Den økonomiske
gevinsten spises opp ved at man får en kjempeavgift å betale
på HFK-fyllingen. Dette henger ikke sammen med stortingsflertallets
sterke ønske om økt bruk av varmepumper i energipolitikken.
Nå dreier jo ikke denne avgiften seg bare om varmepumper.
HFK-avgiften angår alt kuldeteknisk anlegg som bruker HFK.
Kostnadene ved levering av nye anlegg med HFK har i de fleste tilfeller
gått opp 15-20 pst. på anleggskostnaden. Dette
er dramatisk mye, og brukernes organisasjon, FOKU, har gått
ut og anbefalt at man ikke kjøper HFK-anlegg, men beholder
HKFK (R-22)-anleggene lengst mulig. I praksis motvirker dermed avgiften
det som norske myndigheter ønsker: Utfasing av R-22 i henhold
til forpliktelsene som følger av Montreal-protokollen. Dette
er for eksempel helt aktuelt for større deler av fiskebåtflåten.
Avgiften på HFK virker dessuten konkurransevridende
på det internasjonale markedet. HFK brukes i mange skipsanlegg
og fryse-/kjølecontainere som går i internasjonal
fart. Som en konsekvens av disse kundenes mobilitet står
norsk kuldenæring i fare for å miste mange oppdrag
til utlandet. Flere kuldeentreprenørbedrifter har hovedtyngden
av sin oppdragsmengde nettopp på dette området.
Disse står nå i fare for å bli flyttet
ut av landet. Dermed gjør avgiften at Norge ender opp med
nedleggelser og tap av norske arbeidsplasser som resultat. I Danmark
gis det fritak på dette, - selv for danske fartøyer.
Avgiften verdisetter HFK-mediene på en slik måte
at det er illusorisk å tro at noe kommer i retur til godkjent
mottak for miljømessig riktig behandling. Mediet vil i
stor stil bli renset lokalt for gjenbruk. Når mediet er
så forurenset at det vanskelig lar seg rense, vil avgiften
på sett og vis kunne legitimere utslipp. Alternativet er
ytterligere omkostninger til transport og destruksjon av avfallet.
Dette karakteriseres da som farlig avfall. Årsaken er at
det kort og godt ikke er en returpantordning for HFK.
Verken i forkant av avgiften eller ved innføringstidspunktet,
1. januar 2003, fantes det informasjon fra Finansdepartementet/Toll-
og avgiftsdirektoratet om hvordan importører og andre aktører
i bransjen skulle forholde seg til avgiften i praksis. Det er bransjen
selv som har måttet kontakte myndighetene for å få ut
relevant informasjon. Dette har skapt mye frustrasjon og usikkerhet
i bransjen. Dette er uheldig, spesielt sett i lys av at kuldebransjen
på egen hånd hadde etablert Stiftelsen ReturGass
(SRG) som skulle samle inn og behandle HFK-gasser.
Forslagsstillerne mener det er beklagelig at Stortinget ikke
var villig til å gå for bransjens fremforhandlede
forslag til bransjeavtale (også anbefalt av Statens forurensningstilsyn).
Bransjen har kunnet påvise at ved å la den rydde
opp i miljøsiden selv, så ville den miljøpolitiske
målsettingen vært nådd raskere, bedre
og mer kostnadseffektivt enn ved hjelp av avgiftspolitiske virkemidler.
Dette er ennå ikke for sent å innføre.
Bransjen har bygget opp de organer og systemer som trengs for å takle
oppgaven på en skikkelig måte i et avtalt samarbeid
med myndighetene. Det er flere eksempler fra andre land på akkurat
dette og som viser veldig gode resultater.
Avsetningen på 4 mill. kroner over Miljøverndepartementets
budsjett til en refusjonsordning uten en returpant som i størrelse
minst tilsvarer avgiften, vil ikke fungere. Avgiftsforskriften viser
til en refusjonsordning som ikke eksisterer. Ingen vet pr. i dag hvordan
den såkalte refusjonsordningen som er ment dekket med over
4 mill. kroner på Miljøverndepartementets budsjett,
kommer til å se ut.
4 mill. kroner er for lite til å stimulere for å levere dette
farlige avfallet til godkjent mottak. Skulle man hatt en refusjonsordning
med returpant, hvilket bransjen har foreslått, så måtte
beløpet vært adskillig høyere. Midlene
vil måtte gå til å holde mottakssystemet i
beredskap og dekke miljøhåndteringen av de "småvolum"
man måtte få inn. Avgiften vil lett kunne oppfattes
som en legitimering av utslipp, - av det som ikke lar seg rense/regenerere,
og har derfor feil signaleffekt og virker mot sin hensikt.
Avgift på CO2 i forbindelse med fyringsoljer og drivstoffer
går på forbruk. Slik er det ikke med kulde- og
varmepumpeanlegg. Dagens ordning regner også all import
som potensielt avfall og avgiftsbelegger dermed alt - også det
som går i hermetiske/tette systemer. Dette er
urimelig. Man skal ikke forbruke kuldemedium. Skulle man først
avgiftsbelegge, så ville det vært riktig å gjøre
det kun på utslippene (lekkasjene) og samtidig hatt en
refusjons-/panteordning på det man bringer i retur
til godkjent mottak, noe bransjen har foreslått og som
Statens forurensningstilsyn og Miljøverndepartementet har
sagt seg enig i.
Bransjen opplever også at myndighetene bedriver forskjellsbehandling
av næringer knyttet til HFK, PFK og FS6. Bedrifter innen
produksjon av visse typer elektrokomponenter, bruker FS6. Disse
fikk avgiftsfritak gjennom egen avtale med myndighetene fordi avgiften
ville ha blitt formidabel, noe som ville ødelagt konkurransen,
og 200-300 arbeidsplasser ville gått tapt. Brukt FS6 samles
for øvrig inn av SRG.
HFK-anlegg som er bestilt i 2002 og leveres utover i 2003, får
avgiften i tillegg til kontraktsfestet anleggskostnad. Bransjen
opplever problemer med at mange kunder nekter å betale
avgiften. Bransjen føler det svært ille at egne
myndigheter påfører den problemer som dette. Dette
problemet illustreres blant annet ved at kunder er blitt levert
HFK-medium hvor entreprenørleddet økonomisk har
lagt ut for avgiften, men der kunden i neste omgang ikke er betalingsdyktig
som følge av konkurs. En HFK-fylling på eksempelvis
300 kg HFK-507 utgjør eksklusiv mva. kr 178 200
i offentlig avgift i tillegg til markedsprisen på selve
mediet! Avgiften vil slik sett klart føre til nødvendig
forhåndsbetaling av avgiften med forsinkelser og fordyring
av arbeidet.
Bransjen merker allerede at det eksisterer et høyt smuglepotensial
fra land som ikke har tilsvarende avgift. Det forventes at bedrifter
og andre vil prøve seg fordi man ser muligheten til å tjene
store beløp. Irregulær import vil klart skape
uheldige konkurransevridninger i markedet.
Markedet ble av myndighetene oppfordret til å legge
om fra HFK-medier (regulert gjennom Montreal-protokollen) til de
mer miljøvennlige HFK-mediene. Dette ble gjort, men likevel
ble avgiften innført. Bransjen opplever dette som inkonsekvent, uforutsigbart
og lite gjennomtenkt. Bransjen gikk ut ifra at Stortingets intensjon
med HFK-avgiften dreiet seg om å redde miljøet
på drivhussiden. I realiteten virker det som om det er
en ren fiskalavgift som er innført. Bransjen stiller seg
uforstående til dette, og avgiften har angivelig skapt
en irritert antiholdning til myndigheter som til de grader opptrer
verken forutsigbart eller konsekvent i denne saken. Forholdet stimulerer
til at bransjen ikke får forholdene lagt bedre til rette
for overgangen til teknologiskifte med naturlige kuldemedier, -
noe Statens forurensningstilsyn i sin Rapport 1754 har understreket
nødvendigheten av. I tillegg til dette er det opplagt at
det er et stort potensial for å gjøre norske kulde-
og varmepumpetekniske anlegg mer energieffektive. Dette er også god
miljøpolitikk.
HKF-avgiften gir sterke utslag hos industribedrifter som har
en produksjon hvor gassene diffunderer (forsvinner i produksjonen).
Disse bedriftene har ikke anledning til å benytte seg av
eventuelle refusjonsordninger, og har heller ikke fått
mulighet til en utfasingsperiode for å oppdatere sin produksjonslinje til
mer miljøvennlig teknologi. Innføring av HFK-avgiften
har svekket konkurransekraften og inntjeningen. Ved redusert inntjening
og konkurranseevne er det åpenbart at det er vanskeligere
for slike bedrifter å foreta investeringer til mer miljøvennlig
produksjonsutstyr. Antallet slike bedrifter i Norge antas å være
svært begrenset, men man risikerer å sette verdifulle
industriarbeidsplasser i fare. En utfasingsperiode ville være
i tråd med praksis i Sverige og resten av EU-landene.
Bransjen har under vurdering å innklage avgiftssaken
for ESA, idet mye tilsier at avgiften kan være i konflikt
med bl.a. konkurranseregelverket innen EØS. Det er for
eksempel åpenbart at avgiften vil gi innenlandsproduserte,
naturlige kuldemedier (ammoniakk, CO2 og hydrokarboner) et stort
konkurransefortrinn. Det kan dessuten tyde på at også den
tilhørende refusjonsordningen som det legges opp til via
Miljøverndepartementets budsjett, vil kunne være
i konflikt med EØS-avtalens bestemmelser.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen:
-
1. Gjennomgå erfaringen med dagens ordning med HFK/PFK-avgifter og fremme forslag for Stortinget om nødvendige endringer for å sikre de etablerte innsamlings- og informasjonsorganene og redusere kostnadene for bransjen.
-
2. Undersøke omfanget av norske industribedrifter som ikke har anledning til å benytte seg av refusjonsordningen grunnet at HFK/PFK-gassene diffunderer i deres produksjonsprosesser, samt å inngå utfasingsavtaler med disse for å sikre at norske industriarbeidsplasser innenfor denne sektoren kan opprettholdes og at produksjonsprosessene kan gjøres mer miljøvennlige over noe tid.
25. februar 2003